Reguleringsplan med konsekvensutredning for utvidelse av eksisterende dagbrudd for nefelinsyenitt på Stjernøya, Alta kommune

Transkript

1 Norut Tromsø Rapport nr 14/2008 ISSN Reguleringsplan med konsekvensutredning for utvidelse av eksisterende dagbrudd for nefelinsyenitt på Stjernøya, Alta kommune REINDRIFT OG NATURMILJØ Stein Rune Karlsen og Jan Åge Riseth Norut Tromsø 2008

2 Prosjektnavn Stjernøya 370 Prosjektnr Oppdragsgiver(e) Barlindhaug Consult AS Oppdragsgivers ref Tom Langeid Rapportnr Dokumenttype Status 14/2008 Rapport Begrenset ISSN ISBN Ant.sider Versjon Prosjektleder Signatur Dato Stein Rune Karlsen Forfatter (e) Stein Rune Karlsen og Jan Åge Riseth Tittel Reguleringsplan med konsekvensutredning for utvidelse av eksisterende dagbrudd for nefelinsyenitt på Stjernøya, Alta kommune Resyme` North Cape Mineral AS har planer om å utvide eksisterende dagbrudd for nefelinsyenitt på fjellet Nabbaren på Stjernøya i Alta kommune utover det som gjeldende reguleringsplan åpner for. På vegne av North Cape Minerals på Stjernøya har Barlindhaug Consult AS engasjert Norut for å utføre en konsekvensutredning for reindrift og naturmiljøet vedrørende planene for utvidelse av dagbruddet. I rapporten tas det til orde for at formelle styringsdokumenter bør harmoniseres med dagens praksis, ved at den gamle flytteleia Saravann-Lillebukt gjenåpnes og at Kgl. Resolusjon av oppheves. Merk at nevnte trekkleier ikke inngår i planområdet og at en evt. videre avklaring av de privatrettslige forholdene vil måtte skje uavhengig av denne reguleringssaken. Rapporten konkluderer med at det direkte tap av beite for rein ved utvidelse av dagbruddet (Hovedalternativet) ansees som ubetydelig, mens de driftsmessige konsekvensene med utvidelse av dagbruddet øker presset på de gjenværende arealer i området Nabbaren- Saravann og derfor øker kravene til at alle operasjoner og gjøremål i forbindelse med samling, flytting og pramming foregår så sikkert og velordnet som overhodet mulig. De viktigste skadereduserende tiltakene for Hovedalternativet vil være oppgradering av gjerdeanleggene og oppføring av nødvendig gjeterhytte på rassikkert sted ved gjerdeanlegget i Ytre Simavik. Begge tiltakene vil forutsette skriftlig avtale mellom distriktet og North Cape Mineral AS som grunnlag for søknad om godkjenning etter reindriftsloven og tilskudd etter reindriftsavtalens ordninger. Angående konsekvenser for naturmiljøet er floraen og vegetasjonen forholdsvis vanlig i lokal sammenheng, men mindre vanlig i regional og nasjonal sammenheng. Men tar vi i betraktning størrelsen på utvidelsen av dagbruddet (Hovedalternativet) vurderer vi konsekvensene for naturmiljøet som små. Emneord Konsekvensanalyse, dagbrudd, nefelin, reindrift, naturmiljø Noter Postadresse: Northern Research Institute Tromsø, Norut Tromsø Postboks 6434 Forskningsparken, 9294 Tromsø Telefon: Telefaks: E-post: post@norut.no

3 FORORD North Cape Mineral AS har planer om å utvide eksisterende dagbrudd for nefelinsyenitt på fjellet Nabbaren på Stjernøya i Alta kommune utover det som gjeldende reguleringsplan åpner for. På vegne av North Cape Minerals på Stjernøya har Barlindhaug Consult AS engasjert Norut for å utføre en konsekvensutredning for reindrift og naturmiljøet vedrørende planene for utvidelse av dagbruddet. Norut gjorde tilsvarende utredninger i forbindelse med etablering av dagbruddet og denne rapporten har derfor noe overlapp med rapporten fra 1997, men er mindre detaljert på en del punkter og har også tilført nye momenter. Vi takker for oppdraget og velvillig bistand fra oppdragsgiver, konsulentselskapet, Stjernøy reinbeitedistrikt og Reindriftsforvaltningen under gjennomføringen. Tromsø Stein Rune Karlsen og Jan Åge Riseth i

4 INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD... I 1 BAKGRUNN Naturgeografiske forhold Beskrivelse av tiltaket Virksomheten Atkomst Deponi Alternativer OM REINEN, REINDRIFTEN OG LOVGRUNNLAGET Stierdná/ Stjernøy reinbeitedistrikt Litt om reinens livskrav og adferd Fysiologiske effekter av forstyrrelser på rein Foreliggende kunnskap om effekter av menneskerelatert forstyrrelse av rein Reinens oppførsel i beiteområdene Litt generelt om reindriften og inngrep i beiteområdene Inngrepseffekter Flytteveier, drivings- og trekkleier METODIKK Beregning av tapt beite Vegetasjons - / beitekartlegging Vurdering av beitekapasitet Driftsmessige forhold Konsekvensutreding for naturmiljøet VIRKNINGER AV TILTAKET Reindrift alternativet Hovedalternativet Naturmiljø FORSLAG TIL AVBØTENDE TILTAK SAMMENDRAG OG KONKLUSJONER REFERANSER ii

5 1 BAKGRUNN North Cape Mineral AS har planer om å utvide eksisterende dagbrudd for nefelinsyenitt på fjellet Nabbaren på Stjernøya i Alta kommune utover det som gjeldende reguleringsplan åpner for. Målet med denne rapporten er å utrede konsekvensene for reindrift og naturmiljøet. Norut gjorde tilsvarende utredninger i forbindelse med etablering av dagbruddet og denne rapporten har derfor noe overlapp med rapporten fra 1997, men er mindre detaljert på en del punkter og har også tilført nye momenter. Rapporten omhandler ikke vurdering av samiske hensyn ved endret bruk av utmark, da det er gjort i egen utredning (Mathisen & Langeid 2008). 1.1 Naturgeografiske forhold Som basis for konsekvensvurderingen vil vi først gi en kort beskrivelse av naturforholdene, floraen og vegetasjonen på Stjernøya. I en naturgeografisk inndeling av Norden (Nordisk Ministerråd 1984) ligger Stjernøya inn under region 46. Vest-Finnmark kystregion. Klimaet er beskrevet som kjølig oseanisk med fuktige (humide) forhold. Sørøya, Seiland og Stjernøya blir sett på som plantegeografisk interessant. Stjernøya er svært kupert. Dagbruddet ligger på sydsiden av øya, i vestre del av fjellet Nabbaren. Høyeste punkt på Nabbaren er 726 m o.h., og utvidelsen av dagbruddet ligger i vestre del fra omkring 540 til 690 meter over havet. Sørøstre del av dagbruddet er bratt og sørøstvendt, mens det flater noe ut nærmere toppen. I nord grenser fjellet Nabbaren ned mot Finndalen. Stjernøya ligger innenfor en kaledonsk provins av basiske, ultrabasiske og alkaliske bergarter. Nefelinsyenitten har vulkansk opphav, og antas å være et resultat av den siste delen av alkalisk magmatiske aktiviteten i området. Undersøkelser tyder på at nefelinsyenitten ble dannet for omlag 520 millioner år siden. Nefelinsyenitt er en bergart som består av følgende dominerende mineraler; nefelin (ca. 34%) og feltspat (ca. 56%). Begge er aluminiumsilikatmineraler som også inneholder natrium (Na) og kalium (K). De resterende mineraler i nefelinsyenitten som betraktes som forurensninger, består av jernholdige mineraler som biotitt, hornblende, pyroksen, magnetitt, titanitt og noe kalsitt (kalk). Av de nevnte mineraler er både kalium og kalsitt gode plantenæringsstoff. Nefelin er et mørkt silikat som er nokså lett løselig i vann og bergarten er en meget viktig kaliumkilde for plantene på øya. Dette understrekes i en rapport fra Kvithamar forskningsenter hvor det fremheves at nefelin og biotitt holdig steinmjøl (Karbonatitt) fra Gammevann på Stjernøya ga omtrent 1

6 samme produksjon (raigras) som mineralgjødslet KCl. Nefelinstøv fra produksjonen på Stjernøya gir litt mindre avling, men er til gjengjeld mer tilgjengelig gjennom avgangen fra produksjonen av nefelin (Myhr et al. 1995). Apatit i form av grus er det mye av i fjellsidene og det er frodig vegetasjon på denne type grusjord. Men den bergarten som har størst innvirkning på jordsmonnet er nok kalkstein. Planteveksten tyder på at det er mye kalk i berget over hele øya. Det er også mye løst berg som forvitrer lett. Løsavleiringene er for det meste skredjord, men der også avsatser med morenejord i de bredeste dalene på øya, og det er stadig tilførsel av forvitringsjord (Lyftingsmo, 1965). Jordsmonnet er ofte svært steinet, men det er rikelig av finpartikler og mold. Når en unntar flåg, skar og de bratteste fjellsidene er det jordsmonn for sammenhengende vegetasjon til ca m.o.h. (Lyftingsmo, 1965). De næringsrike geologiske forholdene og reinens beiting gjør at området er dominert av frodige gressletter. Reinens beiting gjennom tidene har vært med på å danne denne landskapstypen. 1.2 Beskrivelse av tiltaket Virksomheten Tiltaket innebærer i hovedsak en videreføring av pågående virksomhet, både mht årlig uttak, utskipningsmåte og -frekvens, samt utslipp til luft og vann. Endringene består i at selve dagbruddet utvides som vist i skissen på figur 1, med de virkninger dette gir for omgivelsene Atkomst Ingen av bruddløsningene er planlagt med veiadkomst. Under hele driftsperioden er det planlagt adkomst fra gruva, dvs at det ikke føres fram nye anleggsveger Deponi Det er ikke planlagt deponi i noen av bruddløsningene. Gråberg (eksternt og internt) er planlagt deponert i de gamle gruverommene Alternativer En realisering av 0-alternativet innebærer at dagbruddet utvikles innenfor rammene av gjeldende reguleringsplan, mens Hovedalternativet innebærer at dagbruddet utvides utover begrensningene som følger av denne. 2

7 Figur 1. Kart over dagbruddet, hvor 0-alternativet, hovedalternativet og gjeldene reguleringsplan er skissert (Barlindhaug Consult AS) 3

8 2 OM REINEN, REINDRIFTEN OG LOVGRUNNLAGET 2.1 Stierdná/ Stjernøy reinbeitedistrikt Stierdná/Stjernøy reinbeitedistrikt tilhører Midtre sone (Guovdajohtolat). Sommer distriktet består av øya, Stjernøy (246 km 2 ) og er det nest minste sommerdistriktet i denne sonen. Kalving foregår innenfor distriktet etter pramming (ca. 1. mai) og distriktet er nest sist i flyttekøen inn på høstbeitet (ca. 25. september). Distriktet praktiserer altså å oppholde seg ca. 150 dager pr. år innenfor sommerdistriktet (Ims & Kosmo, 2001). Distriktet er delt i to siidaområder; vest og østsiidaen. Vest-siidaen består av 4 driftsenheter og den østre siidaen av 2 driftsenheter. Distriktsformann er Per Mikkelsen Buljo. Distriktet har i alt 6 siidaandeler med totalt 36 personer og totalt 1398 rein pr. 31. mars Distriktet har en lavere andel impediment og tilsvarende høyere andel impediment enn gjennomsnittet for Midtre sone. Gjennomførte vektregistreringer, både levendevektregistreringer og slaktevekter viser at Stjernøy har vekter som er blant de høyeste i Vest- Finnmark. Samtidig har de tap, spesielt kalvetap, som til dels ligger langt over gjennomsnittet for Vest- Finnmark (Reindriftsforvaltningen, ). Ims & Kosmo (2001) vurderer det slik at for øy- og halvøydistriktene har en svakere sammenheng mellom dyretetthet og dyrevekter enn det som gjelder for fastlandsdistriktene. De anser at dette skyldes forhold som lange flytteleier, pramming og vanskelige vårbeiter er begrensende på reintallet, dvs. fører til relativt store tap samtidig som relativt høye vekter på de dyrene som overlever. De samme forfatterne anfører også at det er gode grunner til å anta at beitekvaliteten på Stjernøya er bedre en det som framkommer av vegetasjonsdata og sier også at det generelt for distrikter med bratt terreng er godt tilbud av lufteplasser og at steile dalsider med grøntbeite utgjør større areal enn det som framkommer på kart. Selv om forfatterne ikke gjør det eksplisitt, er dynamikken i denne analysen grunnlagt på den veletablerte Klein-hypotesen (Klein, 1968) som gjelder forholdet mellom overlevelse og tilvekst for nordlige klauvdyr. Tilgjengelige data fra Ressursregnskapet fram til nå (Reindriftsforvaltningen ) bygger opp under denne analysen. Vi legger den til grunn for våre vurderinger. Oppsummert er de mest relevante punktene i analysen at reindrifta på Stjernøya er sterkt tapsutsatt samtidig som sommerbeitene er meget gode og gir rein med høye vekter. Det planlagte inngrepet må derfor vurderes i forhold til hvordan det kan forventes å influere på disse punktene. 4

9 Foto 1. Tråkkspor av rein opp skråningen på nordsiden av Nabbaren indikerer at også de øvre delene av fjellet er mye brukt av rein i dag. Foto fra 9. september Litt om reinens livskrav og adferd I økologien lærer vi om samspillet og avhengighetsforholdet mellom levende vesener og deres miljø. En hver dyreart er tilpasset til å leve i et bestemt miljø. Innenfor et økosystem har hver dyreart sikret seg den del av området der næringstilbudet ligger nærmest opp til vedkommende arts krav. Slik er det også med reinen. Reinen er en drøvtygger som er henvist til å finne sin næring utelukkende på utmarksbeite sommer som vinter. En drøvtygger deler inn døgnet i beiting/matsanking og drøvtygging. Begge deler er tidkrevende og forutsetter at reinen får være mest mulig uforstyrret. Dens krav til ulike årstidsbeiter har ført til at den har sikret seg de områder der disse krav blir oppfylt. Reinens beiteopptak varierer med årstidene. Dette fører til at reinen trekker fra område til område etter årstiden. Om våren er reinen gjerne avkreftet og tømt for reserver og er hungrig etter å få beite unge og spirende planter, som kan hjelpe den til å ta seg igjen etter vinteren. En ekstra belastning er lange flyttinger mellom vinterland og vårland. Våren er også kalvingstid og dette setter ytterligere krav til simlene m.h.t. opptak av god ernæring. De må også ha kalvingsplasser med ro og god tilgang på ernæring. 5

10 2.2.1 Fysiologiske effekter av forstyrrelser på rein Enhver forandring i reinens normale rutine vil ha en effekt på energi- og næringsbudsjettet til individet. Energibudsjetter beskriver fordelingen av energiflyt i dyrekroppen. Den bioenergetiske tilnærming til dyr-habitat (område) forhold forutsetter at uforstyrrede dyr vil ha et aktivitetsmønster og et valg av habitat (område) som resulterer i en optimalisering av energibudsjettet. Alle arter har strategier for å opprettholde livet (opprettholde homeostase) og maksimere effektiviteten av næringsopptak og -bruk, slik at mest mulig av energien går fra å opprettholde livet til å reprodusere, dvs. for reinen og bære fram kalv (Geist 1978). Energiforbruk er relatert til daglig aktivitetsnivå i tillegg til opprettholdelse av stabil kroppstemperatur. Avvik fra normalt aktivitetsmønster og habitatbruk (områdebruk) kan ha en inngående effekt på energibudsjettet for reinen, og dermed dyrets velferd og produksjon. Negative effekter av miljøforstyrrelser (flukt, unngåelse, møter som fører til bevegelse) øker dyrets generelle energiforbruk og går på bekostning av energi som dyret kan bruke til reproduksjon og vekst (Geist 1970). Det økte energiforbruket kommer av: 1. Kostnaden av fysiologisk opphisselse som forbereder dyret på anstrengelser: Denne reaksjonen kan være vanskelig å oppdage fordi dyret kan kontrollere sine muskler, mens organsystemene forblir forberedt på øyeblikkelig anstrengelse (Geist 1978). Gjentatte forberedelser på flukt tærer på energibudsjettet. Geist (1978) fremholder at opphisselse generelt øker et dyrs metabolisme med ca. 25% over det som kreves for opprettholdelse. 2. Kostnaden av bevegelse når et dyr prøver å unngå en forstyrrelse eller er tvunget til å avvike fra tradisjonelle trekkruter, etc. Denne kostnaden varierer med faktorer som fart, distanse og terreng (Geist 1978). Vi vil i den forbindelse nevne en undersøkelse som ble utført på caribou (amerikansk villrein) av Geist (1971). Geist kom til at når et dyr blir skremt og jaget i en 10 minutters periode ville det føre til at det daglige energiforbruk øker med 21%. Han bestemte denne kostnaden til å være 3% høyere enn dyrets totale mulige fórinntak. Tilleggsforbruket må hentes fra energilagre på bekostning av reproduksjon og vekst. Kostnaden av forflytninger og opphisselse er svært stor i forhold til normalt fórinntak og energiforbruk. 3. Kostnaden av tapt fórinntak: Et dyr som reagerer på en forstyrrelse har ikke mulighet til å spise; spisetiden blir redusert. Reinen som er en drøvtygger har også behov for drøvtygging en stund etter selve matinntaket. I tillegg er spiseatferd avhengig av emosjonell status. Matinntaket reduseres når dyret blir forstyrret. 6

11 4. Kostnaden av suboptimal habitatsseleksjon; unngåelse av forstyrrelseskilde, sammenstøt som medfører bevegelse, og vegetasjonsforandring eller ødeleggelse kan hindre dyr i å: a. velge beiteområder (habitater) for å kompensere for ugunstige klimatiske forhold, og b. beite i foretrukket område hvor føden er av bedre kvalitet eller er mer tilgjengelig. Det siste kan bidra til nedsatt fórinntak. Fór av dårlig kvalitet blir fordøyd sakte og kan derfor ikke konsumeres i store mengder. Hvis et dyr ikke klarer å kompensere for slike økte energiforbruk kan reproduksjon, vekst og overlevelse bli negativt påvirket. Når f.eks. reinen om våren er i negativ ernæringsbalanse vil en hver unødig økning av energiforbruket kunne være livsfarlig for dyrene og føre til økt tap av dyr i tillegg til økt kalvedødlighet. Geist (1971, 1978) peker videre på at drektige simler kan abortere, som et resultat av forstyrrelser som fører til hyppige eller langvarige flukt-reaksjoner. De forstyrrelser som simler blir utsatt for av mennesker og ikke minst løshunder kan lett føre til store tap av nyfødte kalver. Konklusjonen er at opphisselse og flukt koster energi som dyret ikke har råd til å benytte fordi det normalt har lite å gå på i kritiske perioder under de harde miljøforhold vi har i arktiske strøk eller under vinterbeiteforhold. I følge forsker Terje Skogland (1984, 1994) viser undersøkelser hos villrein på Hardanger-vidda at de 2-4 første dagene etter fødselen er svært viktige for preging og utvikling av mor-kalvbindingen. Det er derfor meget viktig at simlene får være mest i fred i kalvingstida om våren. Skogland har ved sine undersøkelser kommet til at reinen øyensynlig kan regulere balansen mellom næringsopptak og energiforbruk, men fører forstyrrelser til at spisetiden blir for kort, fører det lett til at energiforbruket blir større enn næringsopptaket. Alle de nevnte eksempler gjelder villrein/caribou og effekter m.h.t. forstyrrelser av tamrein vil nok være mindre enn for villrein. Dette vil være avhengig av kategori rein (simler, kalv, okser) og tamhetsgraden i flokken. I vårperioden vil spesielt simler med kalv være spesielt sensitive for forstyrrelser også i nærområder til gruveområder og andre inngrep. I tillegg vil lavere voksenvekt for simlene også være et resultat (Geist, 1979) Foreliggende kunnskap om effekter av menneskerelatert forstyrrelse av rein Skogland og Mølmen (1980) har i sine undersøkelser hos villreinen i Snøhetta i forbindelse med naturinngrep (jernbane/veg i øst og kraftutbygging i vest) 7

12 vurdert årsakene til den lave produksjonsevnen hos dyrene. De mener at en kombinasjon av inngrepene er årsaken. Påvirkningen synes å ligge mest på menneskelig nærvær på grunn av lettere adkomst til terrengene enn på naturinngrepene i seg selv, slik at dyrene skyr menneskelig nærvær i ulike terrengformer. Naturinngrep vil foruten at de fører til nedbygging av beitearealer få etablert en influenssone hvor reinen vil være forstyrret i beiteopptaket. Dette utgjør en bieffekt av selve naturinngrepet (Ravna, 1987), og fører til indirekte beitetap (Prestbakmo & Skjenneberg, 1991). Dette kommer av de miljømessige endringer som menneskelig aktivitet medfører i selve inngrepsområdet men også i de tilgrensende områdene. Espmark (1972ab) utførte en studie på (vill)reinens reaksjonsmønster m.h.t. lyden av sprengninger. Det ble ikke observert noen klare forskjeller mellom store og mindre store smell. Det ble observert moderate reaksjoner på reinen som var uavhengig av lydnivået. Alminnelige reaksjoner var at reinen skvatt litt til, løftet på hodet, spisset ørene og blåste gjennom nesen (prustet). Noen panikkreaksjoner eller store forandringer i oppførselen til reinen ble ikke observert. Hjortevilt og rein reagerer ofte på mennesket som om sistnevnte skulle være et rovdyr. Alle studier viser, hvilket ikke er uventet, at hjortedyr og rein flykter fra mennesker når de kommer på en viss avstand fra dyrene. En generell trend i studiene er at så lenge menneskene holder seg på avstand utløser dette få eller ingen reaksjoner hos dyrene, ofte bare en viss vaktsomhet for å konstatere hvorvidt det er fare eller ikke, før de gjenopptar sine normale aktiviteter. Når mennesker bryter denne terskelavstanden flykter dyrene til andre områder. Fluktdistansen er avhengig av en rekke faktorer som art, type habitat/område, topografi, antall mennesker, tamhetsgrad (hos rein), årstid m.v. (Aanes et al., 1996). Vistnes (2008) oppsummerer at simler med kalv er mer sensitive for forstyrrelser enn bukk og årskalv. Rein blir dessuten forstyrret til alle årstider. Om sommeren er mønsteret mer tvetydig da insektplager kan gjøre rein mer tolerant overfor menneskelig forstyrrelse, særlig dersom den menneskeskapte forstyrrelsen befinner seg i det eneste menneskefrie området. Det er likevel slik at i kjøligere vær med færre insekter vil reinen igjen unngå den menneskeskapte forstyrrelseskilden (Skarin et al. 2004) Reinens oppførsel i beiteområdene En bør kjenne noe til reinens psyke og adferd til for å kunne vurdere hvilken effekt et inngrep eller et anlegg i reinbeiteområdene kan få for reinen. En bør merke seg at reinens adferd i høy grad er avhengig av reinens sinnstilstand. En 8

13 rein som får gå i ro og fred og beite, kan gjerne bevege seg helt inntil en kraftledningsmast eller en vei, men om vi forsøker å drive den inntil den samme masten/veiene, kan den bli mistenksom og nekte å bevege seg. Den er nå i en sinnstilstand som gjør den mer var enn ellers. Dette gjør seg særlig gjeldende om en slik innretning er helt ny i beiteområdet eller i flytte- og trekkveien. Etter en overgangstid vil helst reinen venne seg til dette nye inngrepet. Hvor lang tilvenningstiden vil være er helt avhengig av hvordan reinen opplevde det første møtet med den nye innretningen (Prestbakmo & Skjenneberg, 1991). Ble den svært skremt, kan den bli mistenksom overfor inngrepet i årevis, mens den ellers kan venne seg denne nesten umiddelbart. Et annet forhold er at om våren og forsommeren kan reinen være så avkreftet at den kommer tett inn til sivilisasjonen og veier for å beite på grønne skudd på den spirende vegetasjonen. Den virker da tammere enn f.eks. på høsten når den er i bedre kondisjon og mer ømfintlig for forstyrrelser i forbindelse med brunsten. Forstyrrelser og inngrep vil derfor virke forskjellig avhengig av hvilken tid på året en er i. Sommeren er den tiden da reinen skal vokse og kalvetilveksten skal sikres. I tillegg skal reinen legge seg opp reserver for å møte en lang vinter med knapp næringstilgang. Det viktigste arbeidet på sommeren og høstparten er kalvemerkingen. Denne starter i august/september og må være unnagjort før brunsten (parringen) i slutten av september. Om sommeren og tidlig høst følger også kalvene sine mødre best og er lettest å identifisere på eier. Fra slutten av september og noen uker utover foregår parringen. Da bør reinen få være i fred, slik at kalvingsresultatet kan bli best mulig. Høsten er også slaktetid. Det er også gjerne en slakting før brunsten, for å berge bukkene før de går i brunst med det vekttap som følger med dette. Etter dette flyttes det, gjerne i rolig tempo, tilbake til vinterlandet. 2.3 Litt generelt om reindriften og inngrep i beiteområdene Hos tamrein har menneskene grepet inn for å utnytte dyrene i økonomisk sammenheng. Samene har alltid levd i nær kontakt med naturen og kjenner naturens lover. De har derfor innpasset sine driftsformer slik at reinens naturlige livsrytme er blitt minst mulig forstyrret. Reindriften er derfor karakterisert ved at den mest mulig må innrette seg etter reinens behov. En foretar flyttinger mellom de ulike årstidsbeiter og beitetyper som svarer til reinens krav gjennom året. Som de fleste dyr har reinen nokså sterke vaner. Den oppsøker gjerne de samme årstidsbeiter og kalvingsland år etter år. Dette sparer den for unødig energiutlegg under beitesøk. Brytes mønstret, kan det ta tid før reinen finner seg et nytt mønster m.h.t. vandring mellom årstidsbeitene og utnyttelse av beiteområdene. 9

14 Beitesøket blir dermed mindre effektivt. Reinen kan lett spre seg og arbeidet med å gjete og drive den sammen bli mer krevende. Når det blir foretatt inngrep i naturen vil dette skape forviklinger i økosystemet. Den enkelte arts biotop kan bli forstyrret eller ødelagt. Innskrenkinger i et tilgjengelig beiteområde, eller hindringer i utnyttelsen av det, vil føre til at reinen må beite mer intensivt på de områder som er tilbake. Dette gjør bl.a. at: - reinen får mindre valgmuligheter m.h.t. beiteplanter. Den tvinges til å beite på mindre verdifulle vekster, noe som igjen går ut over vekst og kondisjon. - om vinteren kan dette føre til overbeskatning av de særlig sårbare lavbeitene ved at reinen må kompensere for dårlig beiteopptak i barmarkstiden. - streifende rein øker gjeterbehovet og dette kan igjen føre til forsinkelser m.h.t. driving av reinen til merking og slakt. I tillegg vil inngrep eller forstyrrelser i flytte- og trekkveier føre til at reinen må flyttes senere eller drives etter alternative flytte- eller drivingsleier med de ekstrakostnader og ekstraarbeid dette medfører. Reindriften er ikke et arbeid som kan bestemmes på dag og time. Den reguleres av en rekke forhold. Et arbeid som under gunstige forhold kan ta en dag eller to, kan under dårlige værforhold ta uker, om det i hele tatt lykkes. Er en i gang med samling av reinen til merking eller slakt og denne blir avbrutt av f.eks. dårlig vær eller forstyrrelser, kan reinen spre seg og en må ta det hele om igjen. Dette er ofte tilfelle om høsten, når reinen trekker ned i bjørkeliene og er vond å finne. Den tidlige høstslakting må foretas før brunsten, ellers ødelegges bukken av brunstsmak. En mislykket eller avbrutt samling før slakting kan få store konsekvenser for økonomien for reineierne. Dessuten må kalvemerkingen utføres innen visse frister fastsatt i Reindriftsloven Inngrepseffekter Generelt har konkurrerende arealbruk har ført til økende fragmentering av beiteland for reindrifta. Inngrepseffekter kan deles inn i direkte effekter, indirekte effekter og kumulative effekter (World Bank 1997). De direkte effektene ved naturinngrep omfatter som regel fysisk tap av land og forstyrrelse av dyr i nærheten av inngrepet. Ofte er selve tapet av land nokså begrenset. Det er utført mye forskning på effekten av direkte forstyrrelse av både rein og andre drøvtyggere. De fleste undersøkelsene viser at direkte forstyrrelse nær inngrep med påfølgende fluktreaksjoner gir små og kortvarige effekter på enkeltdyr (Vistnes et al. 2004). 10

15 Indirekte effekter omfatter unngåelseseffekter i lengre avstand enn der dyrene blir utsatt for direkte forstyrrelse. Atferdsstudier viser at dersom rein utsettes for kontinuerlig og langvarig forstyrrelse, viser at dyr som for eksempel stadig møter på trafikk vil bruke mer energi og få lavere kroppsvekt enn ueksponerte dyr. Dette vil særlig være kritisk om våren når dyra er i dårlig kondisjon og simler har stort energibehov. Det er for eksempel påvist at kraftledninger kan redusere beitebruken både for villrein og tamrein opptil 4 kilometer unna inngrepet og dermed øke beitepresset på andre områder (op.cit.). Kumulative effekter er sumeffektene av tidligere og nåværende inngrep. Infrastrukturtiltak som hver for seg kan ha begrenset effekt vil til sammen føre til store akkumulerte effekter. Virkninger av bit-for-bit inngrep akkumuleres kvantitativt inntil man når terskler der virkningene kan gjøre kvalitative sprang. Dvs. et tilsynelatende begrenset inngrep kan under uheldige omstendigheter få uforholdsmessig store effekter. Effekten av et nytt inngrep vil således i stor grad være betinget av hvordan effektene det skaper, samvirker med effektene av tidligere inngrep (Eira et al. 1985). Man kan derfor ikke vurdere hvert inngrep for seg. Inngrepene må ses i en sammenheng. Reindrifta og reindriftskulturen har tålegrenser (Bjørklund & Brantenberg 1981) og den samlede effekten av mange inngrep har endret reindrifta mange steder. Et reinbeitedistrikt med gode beiteforhold og god beitebalanse fra naturens side, vil derfor generelt ha en større bufferevne overfor inngrep og forstyrrelse enn et mindre godt distrikt. Sett i et langtidsperspektiv er reindrifta kommet under et betydelig press fra andre arealbrukere (Danell 2004, Riseth 2002), særlig de siste tiårene. FNs utviklingsprogram (UNEP 2001) angir i et trendscenario at dersom naturinngrepene fortsetter i samme tempo som nå, vil reindrifta få vanskeligheter med å overleve når vi ser noen tiår framover. I Norge er presset størst i sørsamisk område og for kystbeiter (Vistnes et al. op. cit.). Forholdet til reindrifta er hensyntatt i den nye forskriften for konsekvensutredning, ved at det legges opp til at inngrep må sees i sammenheng: (..) Når flere utbyggingstiltak i et område samlet kan få vesentlige virkninger skal tiltakets kumulative karakter i forhold til andre gjennomførte og planlagte tiltak i tiltakets influensområde vurderes. Der hvor reindriftsinteresser blir berørt skal de samlede effektene av planer og tiltak innenfor det enkelte reinbeitedistriktet vurderes. (..) (MD, 2005, 4e, vedlegg II andre spalte bokstav e) Flytteveier, drivings- og trekkleier Det som særpreger områdene i distriktet er at landskapet har et alpint preg, høye fjell og dype daler. Dette gjør at det er kun faste flytteveier som kan brukes ved forflytting av reinen mellom de forskjellige deler av distriktet. Flytteveiene, 11

16 drivings og trekkleiene er avmerket på arealbrukskartet. Flytteveier er spesielt vernet i reindriftsloven. Lov om reindrift av 9. juni 1978, angir i 10 hvordan det skal forholdes med flytteleier innenfor reinbeitedistrikt. Bestemmelsene her bygger på det faktiske forhold at utnyttelsen av reinbeitedistriktet nødvendiggjør et (varierende) antall flytteleier så vel innenfor distriktet, som ut og inn av distriktet. Dette gjelder både for helårsdistriktet og for sesongbeitedistrikter. Loven forutsetter at det fortrinnsvis skal benyttes "gamle flytteleier", og bestemmer at flytteleier ikke skal stenges. Det finnes videre hjemmel for å legge ut nye flytteleier hvis alle gamle (uansett årsak) er blitt ubrukelige. Lovens forutsetning er at så lenge reinbeitedistriktet består så skal også de nødvendige flytteleier holdes åpne. Om distriktet har ligget helt eller delvis ubenyttet i lengre eller kortere tid er uten betydning, og privatrettslige foreldelsesregler kommer ikke til anvendelse på dette forhold. Opprettholdelsen av nødvendige flytteleier er altså lovbestemt, og er for så vidt uavhengig av de aktuelle privatrettslige forhold på stedet. Selv om det i utgangspunktet vil være reindriftslovens bestemmelser som skal ligge til grunn ved utformingen av en reguleringsplan som berører reinflyttelei, varierer det fra sted til sted i hvilken grad og på hvilken måte hensynet til reindrifta blir nedfelt i plankart og -bestemmelser. Utover dette er nok myndighetene i utgangspunktet bundet av Grunnlovens 110a, som pålegger myndighetene å legge forholdene tilrette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Man er også bundet av Norges folkerettslige forplikteleser overfor samene som urfolk nedfelt i FNkonvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966, artikkel 27, som omfatter tradisjonelle næringsveier som reindrift, og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk. Begge konvensjonene er ratifisert av Norge og dermed forpliktende for myndighetene selv om konvensjonstekstene som sådan er allmenne i sitt uttrykk. Stortingets Ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen) har i en uttalelse av 2. juli 1996 gitt noen generelle anførsler om betydningen av disse to konvensjonene og den nevnte grunnlovsparagrafen. Ombudsmannen peker på at reindrifta både er en del av spesifikt samisk kultur og en del av det materielle kulturgrunnlaget for samisk kultur og derfor i kjerneområdet av grunnlovsparagrafen. Også i behandlingen av enkeltsaker må det derfor etter ombudsmannens oppfatning legges til grunn et forholdsvis strengt krav til myndighetenes oppmerksomhetsnivå i forhold til å ivareta hensynet til samene for å unngå at man utilsiktet setter den samiske kulturen under press gjennom virkninger på det materielle kulturgrunnlaget (Vistnes et al. 2004). Dette antas også å få betydning for praktiseringen av Plan- og bygningsloven (PBL). 12

17 3 METODIKK 3.1 Beregning av tapt beite Vi har her brukt tradisjonell beregningsmetodikk utviklet av Statskonsulent L. Villmo og Beitekonsulent E. Lyftingsmo. Samme metode ble brukt under utredningen i 1997 (Karlsen et al. 1997). I utredningen fra 1997 er metoden beskrevet i detalj, men her gis kun en kort oppsummering av metoden Vegetasjons - / beitekartlegging Grunnlaget for beregning av tapt beite er et vegetasjonskart-/beitekart. Vi utarbeidet derfor et vegetasjonskart basert på Landsat TM5 satellittdata. Det ble kjørt en egen Maximum Likelihood klassifikasjon av området som dekker fjellet Nabbaren og nærområdet. Denne klassifikasjonen ble så tolket under feltarbeidet sommeren Under feltarbeidet i 1996 ble også vegetasjonen beskrevet med ruteanalyser, og resultatene fra 1996 ble også brukt i Vurdering av beitekapasitet Reinbeitekapasiteten for et området sier noe om hvor stort reintall en kan ha innenfor et område uten at en reduserer beiteressursene (bæreevne). I det følgende vil det bli gitt en kort beskrivelse av parametre som inngår i beregningene av de ulike beitekapasitetene. For flere detaljer se Karlsen et al. (1997). Bruttoavkastning (f.f.e) og bruttoavling: den norsk-svenske reinbeitekommisjon i 1964 og 1965 foretok en undersøkelse på bruttoavkastningen og kjemisk analyse i fórenheter av ulike plantesamfunn for bestemmelse av energi (fórenheter), råprotein og mineralstoffer (Norsk-Svensk reinbeitekommisjon 1967). Omregning til feitingsforenheter (f.f.e.) pr. arealenhet ble gjort ved hjelp av fordøyelseskoeffisienter.ved hjelp av dette har en så kunnet utrykke produksjonen i feitingsforenhet (f.e.e.) pr. areal-enhet. Vi har valgt å kalle produksjonen i f.e.e. for bruttoavling. Bruttoavling: For lavbeiter vil bruttoavling være avhengig av lavens dekning og lavens tykkelse. For å få et mål på dette har vi gradert dette etter prosent av arealet med tett lavdekning. For eksempel vil et lavbeite med en prosentandel tett lavdekning på % ha en brutto avling på 35 f.e.e. Utnyttingsgraden: Utnyttingsgraden av et beite har nær sammenheng med beiteverdien. Plantesamfunn med høy beiteverdi vil bli sterkere avbeitet enn plantesamfunn med låg beiteverdi. En har ved en rekke undersøkelser i ulike distrikter satt opp en tabeller for gjennomsnittlige utnyttingsprosenter for rein på de ulike vegetasjonstyper. Utnyttingsprosenten for de ulike beitetyper vil variere med årstiden og beiteperioden i området. Jo lengre beitetid jo større 13

18 utnyttingsprosent. Vi må derfor ta hensyn til når og hvor lenge det kan være aktuelt å bruke området. Resultatet en kommer fram til ved å multiplisere bruttoavkastningen med utnyttingsprosenten er nettoavkastningen (Villmo 1982). Reduksjonsfaktor: Nettoavkastningen av en vegetasjons-/beitetype må reduseres på grunn av de beiteforhold en har innenfor området. Beiteforholdene med hensyn på reinbeite, er registrert i felt. Beiteforholdene klassifiseres ute i felt i klassene: meget bra, bra, mindre bra og dårlig. De registrerte karakterer for beiteforholdene danner grunnlaget for beregningen av en reduksjonsfaktor. Dette er skjønnsmessige registreringer som er basert på kunnskap og erfaring hos den enkelte kartlegger. Beregning av reduksjonsfaktoren for et område, bygger på en oppsummering av beitegraderingen i området. Dersom prosent av beitetypene i området er gitt karakteristikken meget bra/bra beiteforhold, settes reduksjonsfaktoren til 1.0. Reduksjonsfaktoren avtar etter hvert som prosentvis færre beitetyper oppnår denne karakteristikken. Eksempelvis blir reduksjonsfaktoren satt til 0.5 når 50 prosent eller mindre av beitetypene har karakteristikken meget bra/bra beiteforhold (Villmo 1982). Forbehov: En beregner et forbehov hos rein til gjennomsnitt for barmarksperioden (vår, sommer og høst) til å være 2.4 f.f.e. pr. dyr pr. dag i høstflokken. Beitetidens lengde: Etter opplysninger fra reinbeitedistriktet så oppholder reinen seg i området i ca. 120 dager i snitt for året (mai/juni- september), selv om det vil forekomme streifdyr i området også resten av året. Vi har derfor brukt 120 døgn i våre beregninger. Økonomisk beregning av beitetap: I rapporten fra 1997 (Karlsen et al. 1997) ble beitetapet i ffe omgjort til kroner. Det ble da brukt en pris pr. forenhet (ffe) på kr Bruker vi Statistisk sentralbyrå sin konsumprisindeks ( vil kr. 3.50,- i 1996 tilsvare kr. 4.36,- i Driftsmessige forhold Opplysningene om driftsmessige forhold er basert på befaringer, rapporten fra 1997 (Karlsen et al. 1997) samtaler med representanter for distriktet (bl.a. møte 4. september 2008) og reindriftsforvaltningen samt gjeldende distriktsplan (Stjernøy reinbeitedistrikt, 2000). 3.2 Konsekvensutreding for naturmiljøet Under feltarbeidet ble floraen og vegetasjonen vurdert. Spesielt ble det sett etter rødlistearter (Kålås et al. 2006). 14

19 4 VIRKNINGER AV TILTAKET 4.1 Reindrift alternativet Beitetap Beitetapet for 0-alternativet er vurdert i rapporten fra 1997 (Karlsen et al. 1997). Beitetapet ble da beregnet til å være 1,3 rein per år etter 10 år da reinen har tilpasset seg inngrepet Driftsmessige konsekvenser Fjellet Nabbaren er fra naturens side et relativt flatt platå i et område med bratte fjellsider. Nabbaren-Saravann var før den opprinnelige dagbruddetableringen oppsamlingsområde for flyttingen («johtit») ned til Lillebukt om høsten ( september). Dette gjelder spesielt den vestre siidaen. Selv om etableringa av nåværende dagbrudd medførte et relativt begrenset beitetap, hadde den to umiddelbare og vesentlige negative effekter. For det første fjernet den en betydelig del av oppsamlingsområdet. På grunn av at reinen er tilvennet til å samles opp i Nabbaren og Saravannområdet for flytting om høsten, trekker en del av reinen av seg selv til dette området i begynnelsen av september når de kjenner at tiden nærmer seg for flytting. Reinen bruker å trekke opp i lendet for å få oversikt når den drives. Dette har reingjeterne benyttet seg av ved å samle reinen opp mot og på Nabbaren før de driver den inn i oppsamlingsområdet. Den fysiske fjerningen av den fremre toppen av fjellet gjør at oppsamlingsområdet er delvis forskjøvet nordover og er mindre egnet enn tidligere. For det andre hadde fjellet Nabbaren en viktig funksjon som luftefjell på varme dager på høgsommeren. Til tross for dette angir gjeldende distriktsplan (Stjernøy reinbeitedistrikt, 2000) fortsatt Nabbaren som ett av fire attraktive luftingsområder i varme perioder. I tillegg til at en betydelig del av fjellets overflate nå er fysisk fjernet og inngjerdet, holder støyen fra dagbruddet i stor grad reinen borte fra de fysisk gjenstående randområdene av fjellet slik at disse i praksis er vesentlig redusert som beiteland. Det er gode oksebeiter i fjellsidene i området sør og vest for Nabbaren mellom Lille og Storbukt. Storoksene trives og samles her i dette området og kan oppholde seg her i ukevis om sommeren. 15

20 Området Nabbaren og Saravannområdet er et trivselsområde for reinen. Tidligere gikk det en flyttevei fra Saravann og ned til Lillebukt og videre til Ytre Simavik, som reinbeitedistriktet som følge av kongelig resolusjon av 31. mai 1985 ikke lenger har anledning til å bruke. Denne er imidlertid likevel kartfestet som trekklei/drivlei i Forslag til Planprogram (Barlindhaug, 2007). Bakgrunnen for den formelle stengingen av denne flytteveien er at bedriften, daværende Norsk Nefelin, ønsket å disponere bedriftens område friest mulig ved å få fjernet flytteleia over bedriftens område i Lillebukt. Vi har fått opplyst at det foreligger en avtale mellom bedriften og reinbeitedistriktet fra 1970-tallet hvor distriktet aksepterer omlegging av flytteleia og at dette ligger til grunn for den kongelige resolusjonen fra Vi har videre fått opplyst at det ble gjennomført en større prosess for å få til en samla løsning for distriktet hvor man først tok sikte på føring fra Sommerbukt, som ble utilgjengelig på grunn av ras, men hvor man senere endte opp med Indre Simavik som løsning. I Indre Simavik ble det derfor oppført gjerdeanlegg med tilskudd fra det offentlige på slutten av 80-tallet. I følge distriktsplanen er dette anlegget meget slitt og trenger total oppussing i nærmeste framtid. Bruk av Indre Simavik innebar flytting over det vanskelige fjellpartiet Lasserašša. Erfaringene, fra 1990-tallet var at dette innebar betydelig merarbeid og store tap av rein. I følge distriktsplanen (Stjernøy reinbeitedistrikt, 2000) bruker nå østre gruppe provisorisk gjerdeanlegg i Halvarvik, bygd sommeren 1998 av medlemmenes (2 siida-andeler) private ressurser. Begrunnelsen er at man anså Halvarvika som bedre egnet lokalitet enn Indre Simavik med tanke på samling og flytting til føringsgjerde. Etter omstendighetene skal dette anlegget fungere rimelig bra. I følge distriktsplanen fører Vest-siidaen (4 siida-andeler) fortsatt fra Indre Simavik, men i praksis fører denne gruppa via Finneset til Ytre Simavik (Reindriftsforvaltningen, 2008), hvor det også finnes et privat og provisorisk gjerdeanlegg som benyttes i forståelse med grunneier. Problemet med dette anlegget er at det ikke er basert på en formell avtale med grunneier (North Cape Mineral AS) og derfor ikke er godkjent etter reindriftslovens bestemmelser - og følgelig heller ikke berettiget til tilskudd. Vedlikeholdet av anlegget lider under dette forholdet. I tillegg kommer at distriktet heller ikke har gjeterhytter på rassikkert sted ved anlegget. 16

21 Ytre Simavik Indre Simavik Halvardvika Figur 2 (Barlindhaug Consult AS). I praksis brukes nå altså en del (fra Saravann og ned til Lillebukt) av den flytteleia som distriktet i flg. Kgl. Res. fra 1985 ikke har anledning til å bruke, i tillegg til at man er avhengig av føringsanlegg som muligens kan hevdes å være ulovlige samtidig som man heller ikke har forsvarlige/akseptable boforhold på øya ved føringsstedet. Situasjonen er altså at den formelle løsningen er basert på en gammel avtale mellom bedriften og distriktet og en Kgl. Res. basert på føring fra Indre Simavik i praksis er forlatt og at man har gått over til et driftsmønster som er beskrevet ovenfor med pramming fra Lillebukt/Finneset og Halvarvika. Vi anser at praksis har vist at den formelle stenging av flytteleia i 1985 var en beslutning basert på et sviktende faktisk grunnlag, og finner det tvilsomt om denne omleggingen ville blitt akseptert med dagens saksbehandlingsregler (MD 2005). Grunnlaget for dette er de siste tiårenes utvikling innen same- og reindriftsretten (Vistnes et al. 2004). I det følgende legges derfor til grunn at distriktet har de flytteleier som faktisk brukes. Vi tilrår videre at det settes i gang en prosess med sikte på at de flytteleiene som nå brukes av begge grupper formelt anerkjennes slik at det legges et formelt 17

22 grunnlag for at begge grupper får godkjente anlegg for føring av rein og slik at disse kan oppnå tilskudd over reindriftsavtalen. Vi finner det rimelig at Reindriftsforvaltningen på eget tiltak tar initiativ til dette, uavhengig av reguleringssaken. I denne konkrete saken er det nemlig lite aktuelt å utvide planområdet til å omfatte arealer som benyttes som flyttlei/trekklei. Dette fordi planområdet i hovedsak avgrenses til selve uttaksområdet, oppe på Nabbaren Hovedalternativet Beitetap Vegetasjon Analyser av vegetasjonskartet basert på klassifisert satellittbilde gir arealet av det ulike vegetasjonstyper-/ beitetyper innen hovedalternativet - det fremtidig dagbrudd (tabell 1). Totalt utgjør hovedalternativet omkring 168 tusen kvadratmeter (tilsvarer 16,8 hektar eller 0,168 km 2 ) når vi trekker fra 0- alternativet (se figur 1). Blokkmarka utgjør neste 70% av dette arealet, og dominerer helt i de høyestliggende områder. Blokkmarka har fra 5 til 25% vegetasjonsdekke, men er svært artsrik. Artslista fra 1996 indikerer minst 20 ulike karplanter innen blokkmarka, derav mange gode beiteplanter. Tørrgrasheier utgjør omkring 8 % av arealet. Gode beitearter som rabbesiv (Juncus trifidus) er karakteristisk, og stivstarr (Carex bigelowii) og geitesvingel (Festuca vivipara) er og vanlig. Fjellkrekling (Empetrum hermaphroditum) er lokalt dominerende, men likevel utgjør stein og blokker omkring halvparten av arealet innen vegetasjonstypen. Dvergvier-mosesnøleier dekker nesten 14% av arealet og forekommer i de nedre deler av blokkmarka der snøen ligger lengst. Musøre (Salix herbacea) dominerer i de områder som har litt helning og derav er fuktig under avsmelting, men som tørres ut senere på sommeren. Der hvor snøen ligger lengst dominerer snømoser (Anthelia cf. juratzkana) fullstendig. Engsnøleier dekker omkring 8% av arealt og forekommer der hvor snøen ligger lenge, men smelter fram noe tidligere enn i det musøre dominerte området. Vegetasjonstypen er en svært god beitetype med dominans av graminider som gulaks (Anthoxanthum alpinum), smyle (Deschampsia flexuosa), engkvein (Agrostis mertensii) og fjellrapp (Poa alpina). 18

23 Under feltbefaringen sommeren 2008 ble det funnet mye beitespor av rein, både i form av beitespor på arter (foto 2) og skommerskit. I tillegg er mangelen på vier og reinlaver gode indikasjoner på at området blir godt beitet av rein i dag. Spesielt er nordlige del av dagbruddet mye brukt, men det ble observert beitespor på alle sider av dagens dagbrudd. Mange tråkkspor på nordsiden av Nabbaren (foto 1) viser ytterligere at området blir hyppig brukt til trekk og beite i dag. Foto 2. Sølvbunke (Deschampsia cespitosa) som er beitet av rein. Et vanlig syn på Nabbaren selv nært inntil dagens dagbrudd. Beregning av fremtidig tapt beite Tabell 1 viser tapt beite for arealet av hovedalternativet. Selv om blokkmarka utgjør 70% av arealet står den kun for 17% av bruttoavkastningen (58,5 av totalt 344,5 ffe), dette på grunn av sparsomt vegetasjonsdekke og derav både lav bruttoavling og utnyttelsesfaktor. På den andre siden utgjør engsnøleiene 27 % av bruttoavkastningen, selv om beitetypen kun dekker 8% av arealet. Totalt vil det gå vekk beite for mindre enn en rein. Vi har også beregnet det totale beitetapet til kr 1352,-. Arealet av de beiter som går tapt i fremtidig dagbrudd utgjør en svært liten del av Stjernøyas beitepotensial. Norut har ved hjelp av satellittbilder og feltarbeid vegetasjonskartlagt hele Finnmark og Nord-Troms for reindriftsnæringen (Johansen et al. 1995). Vegetasjonen i Finnmark er delt inn i 21 vegetasjonstyper og hele 18 av dem er representert på Stjernøya. Samme rapport viser at enheten engsamfunn/grassnøleier (som er gode reinbeiter) dekker 8,8% (21,7 km 2 ) av 19

24 totalarealet som er av de høyeste i Finnmark. Totalarealet av snøleier og grasmark utgjør hele 54,7 km 2 (22,2 % av øyas totalareal) som er det beste i hele Finnmark. I tillegg kommer betydelige myrarealer (36,7 km 2 ) hvor det er gode reinbeiter. Arealet som går bort i fremtidig dagbruddet anses derfor marginalt i forhold til de gode beitene ellers på øya. I tillegg hadde Stjernøya den høyeste slaktevekta for voksenrein (gjennomsnittsvekt: 46,4 kg) i Vest-Finnmark slaktesesongen Data for hele perioden fram til og med driftsåret viser at distriktet jevnt har vekter betydelig over gjennomsnittet og alltid er blant de som ligger høyest i Vest-Finnmark (Reindriftsforvaltningen, ). Tabell 1. Reinbeitekapasitetsberegninger. Viser areal av vegetasjonstyper som vil gå tapt ved hovedalternativet. Arealtallene er også omgjort til bruttoavling, ffe og kostnader. Det er brukt en pris på kr. 4,46,- per ffe. Brutto- Utnyttelses- Bruttoavkasting Vegetasjonstype m2 % Avling Faktor ffe Blokkmark ,6 10 0,05 58,5 Tørrgrasheier ,3 55 0,12 92,4 Dvergvier-mosesøleier ,7 40 0,11 101,2 Engsnøleie ,3 55 0,12 92,4 Totalt Totalt antall ffe 344,5 Reduksjonsfaktor 0,9 ffe redusert 310,1 Forbehov pr. døgn 2,8 Antall ffe i 120 døgn 336 Tapt beite (antall rein) for alltid 0,92 Tapt beite (for alltid) omgjort i kr. 1352, Driftsmessige konsekvenser De direkte tap ved utvidelse av dagbruddet er 1) ytterligere reduksjon av Nabbaren som luftefjell på varme dager, og 2) ytterligere reduksjon av oppsamlingsområdet. I tillegg vil vi legge til grunn at utvidelsen betyr 3) innskrenkning av den faktisk brukte flytteleia Saravann-Lillebukt. Det planlagte inngrepet innebærer praktisk talt en fordobling av overflatearealet av dagbruddet. Dette betyr at det meste av den fremre delen av fjellet Nabbaren elimineres som bruksområde for reindrifta. Den viktigste direkte effekten av dette er at oppsamlingsområdet reduseres ytterligere. Ringvirkningene av dette er at avhengigheten av bakenforliggende områder blir forsterket. Dette blir en betydelig belastning på hele distriktet. Den fysiske utvidelsen av dagbruddet har hovedretning sørvestover og strekker seg framover mot kanten av fjellet nokså parallelt med den faktisk brukte flytteleia ned fjellsida mot Lillebukt og Finneset. Dersom det nye inngrepet 20

25 hadde strekt seg i motsatt retning ville de negative effektene vært større da det kunne ha påvirket det frie trekket av rein opp fra Storbukt. Det synes som den nye kanten av bruddet i sørvest ikke kommer i direkte konflikt med flytteleia ned til fjorden. Arealtapet betyr tap av manøvreringsrom i forbindelse med flytting. Dette betyr at sikkerhetsmarginene i forbindelse med flytting og pramming blir meget viktige. Kravet til at alt skal fungere optimalt blir forsterket i forhold til dagens situasjon. Det vil derfor være behov for å redusere alle usikkerhetsmomenter i forhold til flytting og pramming mest mulig. Selv om de praktiske relasjonene til bedriften North Cape Mineral AS i følge distriktets representanter fungerer meget godt i det daglige, er det ut fra dette og beskrivelsen foran to forhold som er bekymringsfulle i denne forbindelse; gjerdeanlegg og gjeterhytter. Eksisterende gjerdeanlegg i skråningen mot Finneset og i Ytre Simavik er nødvendige for gjennomføring av pramming og er satt opp etter muntlig avtale med North Cape Mineral AS. Sikker gjennomføring av flytting og pramming forutsetter at distriktet til enhver tid har solide og tidsmessige anlegg. Slike anlegg finansieres normalt med støtte fra reindriftens utviklings- og investeringsfond. For å oppnå slik støtte kreves det at anleggene har formell godkjenning etter reindriftslovens 12. Godkjenning forutsetter søknad som igjen forutsetter skriftlig avtale med grunneier, i dette tilfelle North Cape Mineral AS. Så lenge en slik skriftlig avtale ikke foreligger, kan distriktet ikke oppnå nødvendig støtte. I tillegg løper distriktet i tillegg en risiko for at myndighetene eventuelt kan hevde at anleggene ikke er lovlige, og i ytterste konsekvens at de kan bli krevd fjernet, siden formell godkjennelse ikke foreligger. I tillegg har ikke distriktet skikkelige gjeterhytter på rassikkert sted. De har nå hytter på det rasutsatte Brenneset. I samsvar med uttalelse fra skredekspertise kan derfor ikke disse brukes til overnatting. Det er derfor behov for å oppføre gjeterhytte i Ytre Simavik, og evt Finneset, ved nåværende gjerdeanlegg, hvor North Cape Mineral AS er grunneier. Bedriften har til nå ikke ønsket å gi tillatelse til oppføring av gjeterhytte på sin eiendom. Vi legger til grunn at utvidelsen av dagbruddet er en kumulativ effekt som kommer i tillegg til den opprinnelige etableringen av gruvevirksomheten og den senere etableringen av dagbruddet. I samsvar med gjeldende forskrift om konsekvensutredninger etter PBL (MD 2005) legger vi derfor til grunn at det er den samlede virkning av en sekvens på tre inngrep i løpet av flere tiår som til slutt skal vurderes. 21