Næringsbladet i Nord-Norge Hvem får SND-pengene s. 39

Transkript

1 Næringsbladet i Nord-Norge Hvem får SND-pengene s. 39 Løssalg kr. 20,- Tematisering: Grundig om bygg og eiendomsmarkedet i Nord-Norge Det glade vanvidd Når NR. 3, 2002 Ganske bra RETUR: PB 1166, 9262 TROMSØ man sitter med hodet i en stråleovn og føttene i et fryseskap, så har man det gjennomsnittlig ganske bra. Omtrent slik kan resultatene for fjoråret for det nordnorske bankvesenet beskrives.bildet viser banksjef Ivar Helgesen, i Gildeskål Sparebank. Side 6 Aksjefesten TUSENLAPPER FRA HVER AV OSS: Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland er sannsynligvis presset inn i et operaprosjekt som vil kvele all annen kulturbyggrealisering frem til Regjeringen har nå bebudet hva den er villig til å bruke på operaen i Bjørvika. 3,33 milliarder kroner er prislappen kulturminister Valgerd Svarstad Haugland har satt på den statlige innsatsen - pluss et ukjent antall millioner for tomten. I dette beløpet er ikke investeringene til veiomlegginger og til den nå temmelig famøse senketunnellen tatt med. Disse er tidligere anslått til tilsvarende beløp - altså i området 3,0 til 3,5 milliarder kroner. Og - hva verre er, regjeringen har holdt totalt tett med hva operasatsingen vil innebære av årlige økninger i driftskostnadene for Den Norske Opera. I dette beløpet er ikke investeringene til veiomlegginger og til den nå temmelig famøse senketunnellen tatt med. Disse er tidligere anslått til tilsvarende beløp - altså i området 3,0 til 3,5 milliarder kroner. Og - hva verre er, regjeringen har holdt totalt tett med hva operasatsingen vil innebære av årlige økninger i driftskostnadene for Den Norske Opera. Side 4 og 5 Et gammelt ordtak sier at verden består av to typer mennesker, de som går foran og gjør noe, og de som kommer etter og kritiserer. Omtrent slik må en kunne si at den elleville posisjonering og trading i TFDS- aksjen fortoner seg. På bildet direktør Hans Olav Karde i Sparebanken 1, NordNorge Side 29, 36 og

2 2 PÅ DEN ANNEN SIDE Feil å skyte på Tine NæringsRapport Nr Jeg forstår godt Hadselbøndenes frustrasjon over lave melkepriser og dårlig lønnsomhet. Det blir imidlertid feil å bruke Tine som skyteskive, når problemene beror på eksterne Et opprør mot Tine er i ferd med å bygge seg opp blant melkebønder over hele landet, og misnøyen har toppet seg blant produsenter i Hadsel i Vesterålen. Dråpen som har fått melkespannet til å flyte over er at årets kraftige reduksjon i omsetningsavgift ikke kommer produsentene til gode. - Tine sparer 250 millioner kroner i år på at omsetningsavgiften på melk senkes fra 18 øre til 1 øre per liter. Etter flere år med prisnedgang på melk hadde vi forventet at reduksjonen skulle komme bøndene tilgode. Tine kom også ut med 134 millioner ekstra etter siste jordbruksoppgjør, og det burde telle positivt. I stedet ser vi at melkeprisen fortsetter å stupe, slik den har gjort det hvert år siden 1993, sier melkeprodusent Sigmund Aas fra Melbu til Næringsrapport. Marginene presses Etter flere år med prisnedgang på melk mener Aas at melkebøndenes marginer er så ribbet at produsentleddet trues. Den engasjerte bonden trekker frem et ferskt utklipp fra Namdals-Avisa, der Sparebank 1 har 100 millioner utestående hos bønder som har betalingsproblemer. Han finner også frem et utklipp fra Dagens Næringsliv, som forteller at Tine for fjerde år på rad taper 25 millioner kroner på iskremsalget hos "søta bror". - Blant melkeprodusentene i vår kommune er det enighet om at prisutviklingen ikke kan fortsette stort lenger før flere er nødt til å gi opp. Vi er flere bønder fra Hadsel som har tillatt oss å komme med spørsmål om økonomi og avgjørel og har vel ikk forhold som lønnsvekst og press på matvareprisene, mener styrelederen i Tine Nord-Norge. Slik kommenterer styreleder i Tine Nord- Norge, Ole Martin Pettersen, utspillet fra melkebonde Sigmund Aas på Melbu. Etter en årrekke med fallende melkepriser til bøndene frykter Aas at mange bruk må legge ned på grunn av manglende lønnsomhet. I år hadde Aas og en rekke andre bønder forventet et kjærkomment løft i melkeprisen, etter at Tine fikk store besparelser i omsetningsavgiften for melk. Tine fikk også 134 millioner kroner ekstra etter siste jordbruksoppgjør, som burde telle positivt. Det ble imidlertid et minimalt løft i melkeprisen, og gårdbruker Sigmund Aas mener Tine har blitt et kostnadssluk på lik linje med Norsk Kjøtt. - Sigmund Aas opplyser at Tine sparte 250 millioner kroner på at omsetningsavgiften ble redusert fra 18 til 1 øre per liter. Det korrekte tallet er 141 millioner kroner, og det kan vi dokumentere. Et anselig beløp, men ikke større enn at det blir spist opp av årets - Tine - et kostnadssluk! industriledd og en organisasjon som blir stadig tyngre på toppen, sier Aas, som registrerer at omsetningen i konsernet står på stedet hvil mens kostnadene skyter i været. Ingen slanking De siste fem årene har driftsinntektene i Tine økt med marginale 1,8 prosent, mens driftskostnadene har økt med 16 %. Det vitner ikke om god butikk. Sigmund Aas og andre produsenter i Hadsel har stilt spørsmål ved driften av de ulike meieriene i landet, der produksjonen ofte pågår i bare to til tre dager. Resten av uka fylles dagene med "vedlikehold" - og pemitteringer har så langt vært et fremmedord. Bøndene registrer også at den pågående sammenslåingen i Tine, der ti regionale avdelinger skal reduseres til fem, så langt ikke har gitt påviselige besparelser i antall årsverk. Derimot blir det opprettet en ny stilling som informasjonssjef ved hver regionale avdeling. Nytteløst - Det er nytteløst å dukke inn i konsernregnskapet for å prøve å finne ut hvor pengene tar veien. Her ser man bare de grove konturene. Prøver man å kontakte de ulike avdelingene for å spore personalkostnader, møter man veggen. Tine har ennå ikke utviklet et felles system for beregning av årsverk, forteller Sigmund Aas. I en kronikk i Bondebladet viser adm. dir Jan Ove Holmen i Tine at prisene er regulert utenfor Tine (jfr. jordbruksavtalen), og at det eneste som kan gi bøndene høyere pris er økt salg. Flere bønder mener at det nettopp er volumhysteriet som er problemet i Tine. - Alternativet som sjelden trekkes frem er kostnadskontroll Hvor l selge i k LANDBRUK 23 Norsk kjøtt, der kostnadene løper løpsk og prisene stuper til et nivå der vi blir nødt til å avvikle, avslutter Sigmund Aas. Marginene krymper En gjennomgang av Tines nøkkeltall de siste fem år viser at marginene krymper i takt med økte kostnader. Det er likevel ikke dette buskapet som preger årsberetningen for Tine i I forordet fastslår adm. dir. Jan Ove Holmen at år 2000 ble et godt Tine-år, med balanse mellom produksjon og avsetning av melk, positive resultater i markedet - og tilfredsstillende melkepris til produsent. Jonas Ellingsen KREVER KOSTNADSKONTROLL: Gårbruker Sigmund Aas på Melbu i Vesterålen er frustrert over utviklingen i Tine. - Når kostandene skyter i været og inntektene står på stedet hvil, er det bøndene og melkeprisen som blir salderingspost, mener han. Nøkkeltall fra resultatregskapet 2000 (Alle tall i 1000 kr) Endring i % siden 1995 Driftsinntekter (+ 1,8) Personalkostnader (+ 15) Ordinære avskrivninger (+ 20) Transportkostnader (+ 19) Salg og reklamekostnader (+ 36) Div kostader Sum driftskostnader (+ 16) Driftsresultat BONDEOPPRØR MOT TINE: Styreleder i TINE Nord-Norge, Ole Martin Pettersen imøtegår kritikken fra melkebonde Sigmund Aas på Melbu, i forrige utgave av NæringsRapport (se faksimile). lønnsvekst hos egne ansatte og underleverandører, sier Ole Martin Pettersen, og mener dette illustrerer det viktigste problemet for Tine og annen norsk industri. - Lønnsveksten har vært høy i mange år. I tillegg har vi en offentlig målsetting i Norge om at matvareprisene skal være lave, noe som legger et øvre tak for hva våre produkter kan selges for innenlands. Dette er de viktigste årsakene til at melkeprisen til bøndene er lav. Jeg forstår godt at flere fortviler når marginene skrumper inn, men Tine kan ikke heve seg over lovverk, tariffer og avtaler, og må prøve å skape et best mulig resultat innenfor de rammene som er gitt. Siden 1996 har vi klart å øke melkeprisen hvert år, men jeg innrømmer at dette er marginale løft sammenlignet med kostnadsutviklingen i samme periode, sier styrelederen. Sigmund Aas og andre produsenter i Hadsel har stilt spørsmål ved driften av de ulike meieriene i landet, der produksjonen ofte pågår i bare to til tre dager. Resten av uka fylles dagene med "vedlikehold" - og permitteringer har så langt vært et fremmedord. Bøndene registrer også at den pågående sammenslåingen i Tine, der ti regionale avdelinger skal reduseres til fem, så langt ikke har gitt påviselige besparelser i antall årsverk. - Siden 1990 er antall årsverk i Tine Nord- Norge redusert fra 519 til 298. Det er i nord vi har hatt de største kuttene, og følgelig gjenstår nye og harde runder i sør. Vi står midt i en fase med nedbemanning, som skal være over i løpet av Først da vil vi se det hele og fulle resultat av omstillingen, sier Pettersen. - Påstanden om at meierier går på "tomgang" deler av uken er delvis riktig i Nord-Norge. På grunn av avstander kan vi ha færre avdelinger enn det vi har nå - og vi må også opprettholde en minimumsbemanning. Vi arbeider med å utnytte den ledige kapasiteten ved anleggene, og "Balsfjordosten" er et slikt tiltak, legger styrelederen til. At Tine har tapt 25 millioner kroner årlig de siste fire årene på å selge iskrem i Sverige, er ikke en opplysning styrelederen ser noen grunn til å sukre. - Dette var en satsing vi var enige om i samvirket Tine, men som ikke har slått til. Jeg tror ennå satsingen kan gi resultater, men må medgi at jeg personlig begynner å bli utålmodig. At vi derimot skulle ha tap på Jarlsberg-eksporten til USA, må være hentet fra luften. Her har vi tjent penger, avslutter styrelederen. Jonas Ellingsen jell@c2inet.no

3 LEDERSIDEN 3 Revisjon av distriktspolitikken Uten større fanfarer har regjeringen satt i verk en omfattende revisjon og evaluering av vår distriktspolitikk, ganske uavhengig av kravet om en distriktspolitisk kommisjon, som SV fikk fullt gjennomslag for i Stortinget. Forslaget var faktisk midt i blinken for statsminister Kjell Magne Bondevik fordi regjeringen dermed også kan kjøpe seg tid til en grundig gjennomgang av både mål og virkemidler i distriktspolitikken. Sannsynligvis er det i første rekke Høyre i regjeringskoalisjonen, som står bak kravet om en slik gjennomgang. Det er et gammelt Høyre-krav, som ikke minst munner ut i en betydelig misnøye i partiet når det gjelder distriktspolitikkens innretning og organisering. Og det er ikke bare irritasjon over SND-Invest som er grunnen til kritikken. Høyres oppfatning synes å være at distriktspolitikkens tradisjonelle målsetning, knyttet til et vedlikehold av befolkningsstruktur i utkantene stort sett har vært både dyr, forfeilet og i realiteten meningsløs, fordi dette etter partiets mening er å fjerne en nødvendig dynamikk i det norske samfunnet. Vi trenger simpelthen en viss flytting her til lands fordi økonomisk utvikling alltid vil være forskjellig i forskjellige deler av landet. Å bruke store statlige midler til å motarbeide dette henger derfor ikke på greip, mener Høyre. Dessuten har denne ressursbruken heller ikke gitt Forslaget var faktisk midt i blinken for statsminister Kjell Magne Bondevik fordi regjeringen dermed også kan kjøpe seg tid til en grundig gjennomgang av både mål og virkemidler i distriktspolitikken. den nødvendige effekt, mener partiet. Nå får Høyre sin gjennomgang av både mål og midler, og regjeringen har allerede tatt enkelte grep som entydig peker mot kraftige reduksjoner i både mål og midler. Det siste vil vi advare mot. En konsentrasjon av fokus og mål gir ikke som nødvendig konsekvens en nedtrapping i virkemiddelbruken. Tvert i mot trenger vi i dag både aktive og vitale apparater som retter seg mot høyteknologi-bedrifter i sentrale strøk, og den ensomme grunder i Utbygda. I tillegg er ikke styringen av virkemiddelbruken uinterressant. I kommunalminister Erna Solbergs departement sitter fortsatt flere snes medarbeidere og tenker tanker om distriktspolitikk, mens deres fornemste virkemiddel, det vingeklippede SND er underlagt næringsminister Ansgar Gabrielsen. Behovet for en sterkere dialog mellom departement og SND er minst like påtrengende som en politisk revisjon av forholdet mellom mål og midler hvert tiende år eller så. Men vi advarer mot å kaste barnet ut med badevannet. En slanking av av SND, javel, men siden landsdelenes relative folketall skal opprettholdes, hvorfor ikke regionalisere SND og kun la en konsernstab være igjen i Oslo? Når landelenes utvikling blir selve målsetningen, så bør det være temmelig opplagt at de også bør kontrollere midlene. Sivil ulydighet? Formannskapet i Vardø har i sinne og oppgitthet frasagt seg sine verv, og ber nå Staten ta over driften av kommunen. Dråpen som fikk begret til å flyte over var regjeringens forslag om å nedlegge byens flyplass. Det kan vi faktisk forstå, og kraftige, om ikke like drastiske protester har kommet fra Narvik. For Vardø er imidlertid flyplassnedleggelsen kun en av mange reduksjoner i statlige arbeidsplasser, iverksatt av skiftende regjeringer de senere år. Den siste spikeren i kista er imidlertid begrunnet av Luftfartsverkets pengemangel, og henger sammen med Statens nonsjalante behandling av Luftfartsverkets grunnfinansiering, som er knyttet til flyavgifter. Lenge før flytrafikken fikk sitt havari knyttet til 11. september var det klart at denne finansieringsformen ikke holdt mål, når oppgaver og midler ble holdt opp mot hverandre. Skiftende regjeringer gjorde det samme med Luftfartsverket som har vært gjort mot NSB i årrekker, de overså behovene og skjøv problemene foran seg. Nå fikk Luftfartsverket en ekstrabevilgning på 100 millioner kroner i revidert nasjonalbudsjett på. Det er en start men ikke mer. Investeringsbehovet i Luftfartsverkets ulike fagområder er beregnet til milliardbeløp, og de politiske omkostninger ved nedleggelse av flyplasser er også blodige, det skal nok regjeringspartiene få oppleve ved neste korsvei. Nå er det tilsynelatende ikke så urimelig å foreta en viss uttynning av antall flyplasser i Norge, ettersom tilbringertjenesten kan forbedres gjennom andre infrastrukturtiltak. Poenget er bare at slike tiltak, i form av forbedret veistandard etc må iverksettes før, og ikke etter en nedleggelse. Nedleggelse av tre norske småflyplasser gir Staten en innspart gevinst, etter sigende på 46 millioner kroner. Det er en gevinst Staten over hodet ikke er avhengig av. Vedtaket om nedleggelse er derfor sterkt forhastet, og bør ikke iverksettes før lokalsamfunnene er effektivt kompensert for de ulemper de utsettes for. Et vedtak om nedleggelse av infrastruktur for å spare 46 millioner kroner fra en stat som har plassert 650 milliarder kroner i et oljefond er verken troverdig eller legitimt i forhold til små lokalbefolkninger i norske utkanter. INNHOLD NR : Feil å skyte på Tine...2 LEDERE - Revisjon av distriktspolitikken/sivil ulydighet...3 NY OPERA - Det glade vanvidd...4,5 NORD-NORSKE BANKER - Gjennomsnittelig ganske bra...6,7,8,9 DISTRIKTSPOLITIKK - Lite å hisse seg opp over...10 FLYPRISENE - Pølsevev fra SAS års jubilant til 200 millioner...12 Moduler fra Estland...12 Sterk merkevare...13 Lønnsom konglekone...14 LønnsomLønnsom konglekar...15 Nor Bygg - ny storaktør...16 Scandinavias eneste solcellefabrikk...16 Kikk til Strandkanten...17 Engelske datagulv fra Sørreisa...18 Godt år for Pellerin...18 Adrenalinkikk - suksess...19 Strammere tøyler...20 Kjøp kontraktt - få gevinst...21 FURUFLATEN - En halv million pr. innbygger...22 Gode utsikter for bedriftene...22 Kjempebedre Kimek - uten Kværner...24 Hva er 5,2 mill. kroner brukt til...25 Kan revolusjonere sement-industrien...26 Teft for nye ideer...27 nergård konsernet kan kreve å overta off.kaier...28 Ble ESA lurt?...29 Tromsøs sikreste bygg...30 Nord Norsk Kunsmuseum...31 Lefling med livsfarlige veier...32 Nytt fra NARVIK...33 Nordnorsk Kulturråd måtte gi seg...34 NÆRGÅENDE...35 Med Røkke i lasten...36 Aksjefesten...37 Urovekkende signal...38 SND-journalen...39 Bedre og bedre...40 NæringsRapport REDAKTØR: Leiv Berg Utgiver: NæringsRapport, Grønnegt. 32, 4. etg., postboks 1166, 9262 Tromsø Tlf.: Fax : leiv@nrapp.no Markedskonsulent: Dag Danielsen Bidragsytere: Geir Johansen, Anne Lene Lie, Finn Bjørnar Hansen, Jonas Ellingsen, Ann- Chatrin Braseth, Arne Eriksen, Odd Mikalsen, Guttorm Lindquist Sideproduksjon: BokstavHuset AS Trykk: Harstad Tidende, Annonse-/abonnementshenvendelser: Tlf.: Abonnementspris kr. 500,- pr. år Datterselskap av NordlandsBanken Moloveien 16, 8002 Bodø NæringsRapport Nr

4 4 OFFENTLIG RESSURSBRUK Operaen: Det glade vanvidd Regjeringen har nå bebudet hva den er villig til å bruke på operaen i Bjørvika. 3,33 milliarder kroner er prislappen kulturminister Valgerd Svarstad Haugland har satt på den statlige innsatsen - pluss et ukjent antall millioner for tomten. I dette beløpet er ikke investeringene til veiomlegginger og til den nå temmelig famøse senketunnellen tatt med. Disse er tidligere anslått til tilsvarende beløp - altså i området 3,0 til 3,5 milliarder kroner. Og - hva verre er, regjeringen har holdt Det er etter vårt syn regulært våsprat. Selv følgelig vil dette enorme prosjektet belaste distriktene, som kan vente seg en kulturpolitisk unntakstilstand frem til totalt tett med hva operasatsingen vil innebære av årlige økninger i driftskostnadene for Den Norske Opera. Det er det bare en betimelig lekkasje fra operasjefen til hans tidligere arbeidsplass, Dagbladet som forteller oss i et oppslag i april. Men la oss først holde oss til de rene investeringene: Regjeringen har lovet at operainvesteringene, både til operabygningen og veibygging ikke skal belaste verken kultur- eller veiinvesteringer i distriktene. Det er etter vårt syn regulært våsprat. Selvfølgelig vil dette enorme prosjektet belaste distriktene, som kan vente seg en kulturpolitisk unntakstilstand frem til prosent kostnadsøkning La oss se nærmere på prosjektet og dets rammer: For det første det rent taktiske, der operabygningen som prosjekt presenteres totalt løsrevet fra den totale ramme for prosjektet, der selve bygningen minimaliseres ved at tomtekostnader, antagelig i flere hundre millioners klassen er utelatt. At prosjektkostnadene øker fra 1,8 milliarder i 1999 til TUSENLAPPER FRA HVER AV OSS: Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland er sannsynligvis presset inn i et operaprosjekt som vil kvele all annen kulturbyggrealisering frem til ,330 i 2002 avfeies som et resultat av generell prisstigning og momsreform, slik Dagbladet skriver på lederplass den 16. mars i år er det reneste tøv. At prisen på prosjektet er økt med 85 prosent på tre år har fint lite med en årlig prisstigning to til fire prosent for de prosjektrelevante kostnadene å gjøre. Heller ikke en momsreform som legger 24 prosent moms på visse planleggingstjenester kan rokke ved en drastisk økning av selve prosjektkostnaden, men Dagbladet har nå aldri vært særlig god på økonomi. Derimot er Dagbladet det inkarnerte talerør for en ukritisk kultur-elitistisk tankegang, som aldri har brydd seg synderlig om kostnader knyttet til kulturprosjekter. Verre er det at resten av vår presse med hederlig unntak av Dagsrevyen uten å blunke svelger en taktisk bit-forbit presentasjon av det totale prosjekt. Og det attpåtil av et prosjekt som åpenbart dreier seg om noe helt annet enn opera, nemlig byutvikling av Oslos sørøstre områder. At dette fordøyes så lett defineres vel best av at avstanden mellom Akersgaten og Bjørvika ikke er avskrekkende. Hva med andre kulturbygg? Dersom prosjektet, selve operabygningen skal realiseres må regjeringen i snitt hoste opp 666 nye og friske millioner kroner hvert år i fem år for å realisere det, med start på budsjettet for Det vil selvsagt regjeringen kunne klare, men det innebærer også at regjeringens handlingsrom hva gjelder annen ekspansjon på budsjettet tilsvarende reduseres. Og dette handlingsrom er allerede betenkelig lavt for en regjering med store skatte- og avgiftslettelser som mål, og som også presses av et stortingsflertall som vil ha billige barnehager og penger til allehånde andre gode formål. Dersom regjeringen i tillegg skal stå ved sitt løfte om at satsingen på opera i Oslo ikke skal ramme investeringer i kultur- og kulturbygg i distriktene, så er selvsagt også dette mulig, fordi de statlige forpliktelsene kun retter seg mot vedtatte prosjekter innenfor kulturbyggkapitlet på Kulturdepartementets budsjett. Der finnes det imidlertid også til en hver tid et antall gode og ønskverdige prosjekter som ikke har nådd frem i køen til klare vedtak om realisering. Overfor disse har ofte både Storting og departement kun gitt uttrykk for verbal velvilje med sterke anbefalinger, men uten klare vedtak om prioritering og realisering. Ørkenvandring Det er disse som nå går en utrygg skjebne i møte, der ørkenvandringen kan komme til å vare frem til Minst. Poenget er at operaprosjektet på Kulturdepartementets budsjett blir så tyngende alene og for en periode på femseks pår at det er ytterst lite trolig at det vil bli rom for å øke satsingen på kultur ellers i landet. Må vi få minne om at Kulturdepartementets totale budsjett har en ramme på i overkant av fire milliarder kroner, og at innføringen av en mastodont som operaen i budsjettet, som alene sluker minst prosent av totalbudsjettet neppe er en stimulans til ekspansjon på andre områder, snarer tvert i mot. Veisektoren På nøyaktig samme måte kan vi anta at prosjektet vil ramme veisatsingen i distriktene. Med en prislapp i milliardklassen har allerede staten signalisert en grense for sitt engasjement på drøye en Det skal bli interessant å se hvordan staten skal klare dette, og det sannsynlige er dessverre at staten ikke vil klare dette uten å berøre midler til prosjekter ute i distriktene som allerede er satt i gang eller på annen måte prioritert. milliard, noe som lesser ca to tredeler av de øvrige kostnadene på Oslo kommune, som lettvint lesser kostnadene videre på sine innbyggere, noe som knapt vil være politisk spiselig. Til syvende og sist vil det derfor neppe bli noen kommunal oppgave å mestre denne oppgaven, men at kostnaden i sin helhet - anslått til mellom 3,0 og 3,5 milliarder kroner vil havne hos staten, med fradrag av en milliard ibompenger. Den eneste trøsten er at tidsspeilet for finansieringen av prosjektet blir trukket ut i tid, til ca Det innebærer uansett at staten atter må finne friske millioner årlig til prosjektet, uten å ta fra de ordinære bevilgningene. Det skal bli interessant å se hvordan staten skal klare dette, og det sannsynlige er dessverre at staten ikke vil klare dette uten å berøre midler til prosjekter ute i distriktene som allerede er satt i gang eller på annen måte prioritert. Det vi kan konstatere er at staten står over den utfordring det er å finne en årlig milliard til operaprosjektet i Oslo i minimum fem år, for deretter å sitte med en ny regning i ytterligere 4-5 år på Stortinget fikk i 1999 et åpenbart økonomisk "frisert" prosjekt å ta stilling til, like frisert som det opprinnelige kostnadsoppsettet for OL på Lillehammer, det var også på 1,8 milliarder kroner, og prisen endte til slutt på 7,9 milliarder millioner 2002-kroner. Alt dette uten å redusere bevilgningsnivået på andre distriktsrelaterte kapitler knyttet til kulturbygg og veibygging. I tillegg bør regjeringen inkludere prosjektet i sin kollektive aftenbønn, for det finnes knapt et statlig byggeprosjekt i denne størrelsesorden som ikke har sprukket ettertrykkelig på kostnadssiden. Sprekkfaren Norges Bank, OL på Lillehammer, Gardermobanen, Slottet, alle er de eksempler på prosjekter som som ble vedtatt med dramatisk lave rammer for å gjøre dem politisk spiselige, for deretter å sprekke dramatisk. Er operaen så et nytt kapitel i denne sørgelige sagaen? Vi frykter ja, rett og slett fordi historien peker entydig hen i mot en slik utvikling, og fordi en kostnadsøkning på 85 prosent på under tre år neppe er tilfeldig. NæringsRapport Nr

5 OFFENTLIG RESSURSBRUK 5 Stortinget fikk i 1999 et åpenbart økonomisk "frisert" prosjekt å ta stilling til, like frisert som det opprinnelige kostnadsoppsettet for OL på Lillehammer, det var også på 1,8 milliarder kroner, og prisen endte til slutt på 7,9 milliarder. At den sittende regjering går god for dette prosjektet er kanskje egnet til å forundre. Svarstad Haugland kamuflerer, ved å støtte prosjektet sannsynligvis et hett stridstema i regjeringen, der vi mer enn aner forbindelseslinjene mellom hovedstadens politiske ledelse og regjeringens høyrestatsråder. For KrF er det uansett ingen ting å hente politisk på en slik beslutning, snarere tvert i mot. Derimot vil sannsynligvis hver eneste en av oss i dette landet ha betalt et par tusen kroner for Oslos byutvikling og for å løse hovedstadens selvpåførte trafikkproblemer knyttet til en operaløsning resten av landets befolkning er temmelig likegyldig til. Operaen er rett nok en nasjonal oppgave, men byutviklingen får oppriktig talt Oslo klare selv. Men beslutningen fortjener et lite etterord: Dersom det er så lett å finne friske millioner, for ikke å si milliarder, hvorfor er det da så vanskelig å finne småbeløp til f. eks. veisektoren for å fjerne selv de verste rasutsatte trafikkfellene i våre distrikter, de som årlig krever alt for mange menneskeliv? Det skal både Valgerd og Kjell-Magne få forklare oss ved neste korsvei, neste år foran lokalvalgene. Hvordan finansieres driften? Men de har mer å forklare. Den Norske Opera har i dag ca 400 ansatte. Denne staben produserte i fjor forestillinger som ble sett vel mennesker, som tilsammen bidro med billettinntekter på 37 millioner kroner til DNO, av et totalt budsjett på 229 millioner kroner. Resten, 192 millioner kroner ble betalt av norske skattebetalere gjennom en romslig statsstøtte til hver billett på kroner. Staben på 400 personer skal imidlertid økes fra 400 i år til 591 i 2008, noe som trolig innebærer en årlig økning i driftsutgiftene på nærmere 100 millioner kroner i året. Oslo får dermed en ny statsbedrift med 191 budsjetterte ansatte i løpet av de neste seks årene. Unødig å si, hvilken kommune i dette land hadde ikke jublet av glede over en bedrift med nær to hundre nye statsansatte, med evighetsgaranti fra verdens rikeste stat? En økning i driftskostnadene på 100 millioner kroner er dramatisk på vårt kulturbudsjett, hvor store statsinstusjoner i Oslo allerede stikker av med storparten av driftftsmidlene. Er det i dette lys vi må se det såkalte Scenekunstutvalgets innstilling, som foreslår å fjerne den faste statsstøtten til de små teaterscenene rundt om i landet og gjøre disse prosjektstøttet? Muligens, mens innstillingen fra dette utvalget er totalt politisk uspiselig på Stortinget, og Kulturdepartementet må dermed akseptere at driftsrammene for teater og opera må økes med minst 100 millioner kroner i friske penger frem til 2008 for å unngå omdisponeringer og dermed regulære nedskjæringer i andre kulturtilbud. Hvordan skal så Valgerd Svarstad Haugland greie det? Vi bare spør. Arkitektversjoner: Snøhetta Finn Bjørnar Hansen VI UTFØRER KVALITETSARBEID TIL AVTALT TID OG PRIS! - Maling - Gulvbelegg - Fliser - Våtrom Alta: Telefon: Troms : Telefon: Tapetsering - Utleie av slipemaskiner - Gulvavretting RING FOR TILBUD! DET GLADE VANVIDD: Regjeringen har nå bebudet hva den er villig til å bruke på operaen i Bjørvika. 3,33 milliarder kroner er prislappen kulturminister Valgerd Svarstad Haugland har satt på den statlige innsatsen - pluss et ukjent antall millioner for tomten. I dette beløpet er ikke investeringene til veiomlegginger og til den nå temmelig famøse senketunnellen tatt med. Disse er tidligere anslått til tilsvarende beløp - altså i området 3,0 til 3,5 milliarder kroner. Og - hva verre er, regjeringen har holdt totalt tett med hva operasatsingen vil innebære av årlige økninger i driftskostnadene for Den Norske Opera. NæringsRapport Nr

6 6 BANKENE Bankene: Gjennomsnittlig -ganske bra... Ettersom både storbankene og de to store helgelandsbankene er behandlet for seg annet sted så skal disse linjer rette seg mot de øvrige sju selvstendige bankene i landsdelen. For disse sju minste enhetene har til sammen millioner kroner i forvaltningskapital og er altså sammenlagt mindre i forvaltningskapital enn den minste av "de fire store" i nordnorsk sammenheng. Men fire av de sju små er faktisk bedre hva gjelder årsresultater i prosent av forvaltning enn samtlige av de store. Fusjonskandidat? Det er kanskje tankekors nummer en, men så lett skal det ikke være å få stjernestatus. En av disse fire, Ofoten Sparebank har i to år på rad oppnådd gode resultater gjennom salg av aksjer og eiendeler. Av et samlet årsresultat for disse to årene på snaue 9,2 millioner kroner stammer hele 7,4 millioner kroner fra slike salg. Det gir et samlet nettoresultat fra ordinær bankdrift på mindre enn 1,8 millioner kroner på to år, og gjør Ofoten Sparebank til en temmelig opplagt fusjonskandidat dersom den ikke greier å forbedre driften. Dette rokker selvsagt ikke ved bankens soliditet, der kjernekapitalen i form av bankens fond gir banken en kapitaldekning på 14,51 prosent. Nå er banken muligens på vei mot en bedring, men driftsåret 2000 ga korrigert for gevinst av salg av aksjer i Fellesdata et årsresultat på ca 0,3 millioner av en forvaltningskapital den gang på 453 millioner kroner. For fjoråret blir tilsvarende tall 1,45 millioner etter at gevinst fra salg av aksjer og bankbygning er trukket ut. Det er en forbedring, men alt for liten for betryggende bankdrift, når man ser at bankens bokførte tap på over 4,4 millioner kroner i en to-årsperiode Nordnorsk bankvesen 2001 i tall: (Mill.kr.) Nrapp 2002 Bank: Forvaltning: Årsresultat: % Ant. årsverk: Spb. Rana ,8 0,81 113,0 Helgeland Spb ,0 0,66 150,0 Narvik Spb ,1 0,70 40,0 Ankenes Spb ,6 0,69 21,4 Ofoten Spb ,2 0,89 15,5 Gildeskål Spb ,2 1,20 8,5 Borge Spb ,7 1,16 7,0 Tjeldsund Spb ,5 0,35 6,0 Spb. 1 Nord-Norge ,0 0,60 879,0 Harstad Spb ,0 0,88 30,3 Nordlandsbanken ,3 0,80 408,0 Totalt , ,7 GILDESKÅL: Bildet er tatt av fotograf Trygve Førde fra Høgnakken i Gildeskål i Nordland, med utsikt mot Sandhornet, fødestedet til Elias Blix. Innfelt: Nord Norsk Norsk mester i bankdrift 2001, Gildeskål Sparebank, ved banksjef Ivar Helgesen. der den faktisk kun tjente under 1,8 millioner kroner på ordinær bankdrift. Det er neppe tvil om at banken står overfor betydelige utfordringer i tiden fremover, samtidig som hjørnestensbedriften, Nikkel og Olivin AS legges ned i bankens kjerneområde om bare noen måneder. Blant norges minste Tjeldsund Sparebank er en av norges tre minste sparebanker, men et bevis på at smått ikke nødvendigvis er godt. Banken fikk i fjor et årsoverskudd på vel 0,5 millioner kroner, og har i likhet med naboen, Ofoten, åpenbare problemer med inntjeningen. Banken har likevel angrepet problemet offensivt ved å åpne kontor på Evenskjær i Sør-Troms, der den etter et drøyt års drift har skaffet seg en betydelig kundeportefølje. Satsingen er riktig, men forholdet mellom utlån-innskudd i det nye Når man sitter med hodet i en stråleovn og føttene i et fryseskap, så har man det gjennomsnittlig ganske bra. Omtrent slik kan resultatene for fjoråret for det nordnorske bankvesenet beskrives. Variasjonene er svært store når det gjelder resultatene for de elleve selvstendige enhetene som fortsatt finnes i landsdelen. 10 sparebanker og forretningsbanken Nordlandsbanken. Tilsammen forvalter de totalt nærmere 80 milliarder kroner, men resultatene spriker til dels sterkt, og mens enkelte av småbankene har åpenbare problemer med inntjeningen, leverer andre glimrende resultater. markedsområdet er forløpig på mer enn 2 til 1 og det tyder på at banken er mest konkurransedyktig på utlån. Med så svak inntjening som banken har skal det lite tap til før banken går driftsmessig i minus. Lokalpatriotismens hjemland Ofoten, distriktet vel og merke, opererer sannsynligvis med landets største tetthet av selvstendige banker. Foruten Ofoten og Tjeldsund finner vi Narvik og Ankenes sparebanker i et distrikt med vel innbyggere. Tre av dem, Ofotens, Ankenes og Narvik har en anselig alder til banker og være, henholdsvis 102, 100 og 98 år gamle, mens Tjeldsund nærmest er for en ungdom å regne med 64 år. Med så lang fartstid i sine lokalsamfunn kan vi nok ane at tradisjon og patriotisme bidrar sitt til at de fortsatt lever selvstendige liv og ikke er sluttet sammen til en mer slagkraftig enhet. For det tilsier enhver logikk og fornuft. Men tradisjoner og patriotisme er og også grunnelementer i en kundelojalitet som også er en temmelig enestående fordel for bankene som merkevarer. Men den har sin pris i et bankmarked der det bare i Narvik er åtte aktører. Den sist ankomne er - av alle - en filial av Oslo-baserte Jernbanepersonalets Sparebank. Det er derfor ikke til å undre seg over at verken Narvik eller Ankenes sparebanker, i en slik konkurransesituasjon leverer verdens sterkeste resultater. Tvert i mot er det vel slik at de som merkevarer sannsynligvis må bruke betydelige deler av sin konkurransekraft til å konkurrere med hverandre, noe muligens brukerne har en viss glede av, men som i det lange løp virker temmelig stagnerende på resultatutviklingen i begge to. Om vi som et tanke eksperiment slo sammen de fire selvstendige bankene i regionen, så ville vi faktisk få en enhet med en forvaltningskapital på millioner kroner og med sterk soliditet og konkurransedyktighet. Men dette er sannsynligvis temmelig utopisk. Harstad Harstad Sparebank var best resultatmessig av de større og middels store bankene i landsdelen i fjor og opererer også med en imponerende soliditet med en ansvarlig kapital på innpå 24 prosent. Bankdriften i fjor var ellers temmelig mye på det jevne med et årsresultat på snaut 10 millioner kroner. Banken er også en av de få som har sterkere økning i innskudd enn i utlån. Styrets årsberetning er sterkt preget av optimisme på bankens vegne. Den er nok ikke ubegrunnet. Terra Gruppen AS Harstad Sparebank er en av et flertall av de mindre og små sparebankene som deltar i banksammenslutningen Terra Gruppen AS. Denne består av 85 spare- NæringsRapport Nr