Transkript

1 4-03 Leder 2 Nytt fra LAU 3 15 år med Lag-Kontakt 4 Observatør i Chiapas 6 Resolución sobre Colombia 8 Chile y Bolivia deben entenderse de pueblo a pueblo 10 Stand up foredrag om Latin-Amerika 12 Vi bruker ikke det vi har 15

2 2 Leder av José Caceres I dag blåser det en vind av håp over det amerikanske kontinentet som er kraftigere enn på lenge. En rekke interessante prosesser er i gang, for eksempel i Venezuela, Argentina og Brasil. Regjeringene i disse landene har satt i gang en serie omfattende tiltak for å bedre den kritiske situasjonen deres land befinner seg i. Dessuten er det klart for presidentvalg i El Salvador i mars 2004, hvor det er reelle sjanser for at venstrepartiet FMLN (El Frente de Farabundo Marti Para la Liberacion Nacional) går av med seieren. Og i oktober neste år er det valg i Uruguay som står for tur. I følge meningsmålingene i Uruguay ligger partiet EP.FA (El Encuentro Progresista-Frente Amplio) best an til å vinne dette valget. I Colombia var det nylig ordførervalg i Bogotá, hvor «Lucho» Garzon vant med stort flertall. I tillegg til alt dette ser vi at i Bolivia vokser MAS seg større, og sivilbefolkningens økte engasjement førte tidligere i høst til at den sittende presidenten gikk av. Ser vi alle disse hendelsene og tendensene under ett, kan vi konkludere med at fremtiden for vårt Amerika ser lys ut. Men vi bør likevel være forsiktige med å fryde oss, fordi hver gang sivilsamfunnet setter i gang frigjørende prosesser, gjør storebroren i nord på sin side hva som helst for å forsøke å motvirke dette. I dag forsøker George W. Bush, i forening med Blair og Aznar, å stanse disse folkelige prosessene. Og med det henseende bruker de ulike knep; væpnede intervensjoner som Plan Colombia, forårsaking av statskupp mot legitime regjeringer slik som skjedde i Venezuela, forringe land gjennom nyliberalistisk politikk slik tilfellet ble i Argentina, og til slutt kan nevnes presset fra internasjonale økonomiske organ som IMF, slik tilfellet har vært i Brasil. Foruten alt dette vil de ha oss til å tro at alle Amerika sine problem kan løses med FTAA/ALCA (..). I realiteten er ALCA et middel for fullstendig tilegnelse av kontinentets ressurser, til fordel for multinasjonale selskapers interesser. De multinasjonale selskapene ønsker å holde frem med å frata ressurser, denne gangen «legalt» gjennom ALCA. Det er lenge siden det har funnets større muligheter for å gjennomføre reelle endringer i Latin-Amerika enn det gjør i dag. Jeg er ikke i tvil om at det latinamerikanske folk vil lykkes i sin kamp for et fritt og selvstendig kontinent. Men for at dette skal kunne bli mulig, bør vi alle bidra med vårt. Vi må alle gi vår støtte, og jobbe for at de positive tendensene vi har vært vitne til den siste tiden vil bli mer markerte. LAG-KONTAKT utgis av Latin- Amerikagruppene i Norge. Avtroppende ansvarlig redaktør : Tor Einar Loftesnes. Avtroppende redaksjonssekretær: Francisco Castro. Forside layout: Omar Olsen Innlegg til LAG-KONTAKT sendes: LAG-KONTAKT LAG-Oslo Osterhausgt. 27, 0183 Oslo Tlf: Fax: E-post: lagnorge@online.no (Merk: LAG-OSLO) Frist for innlegg til LAG-KONTAKT Nr er : 15. februar 2004.(event. avhengig av deadline for Latinamerika). Sjekk med LAG- Oslo som tar over ansvaret fra og med LAG-KONTAKT 1/ Red. for nr avsluttet kl. 00:30

3 Nytt fra LAU Av Vibeke Unneberg, prosjektansvarlig Det nye LAU ser det som et viktig mål å opprettholde og bedre kommunikasjonen innad i LAG og utad. LAU ønsker en åpen dialog innad i organisasjonen og et tettere samarbeid med lokallagene og vil bidra til at LAG blir mer synlig i form av samarbeid med andre organisasjoner og ved å sette Latin-Amerika på dagsorden. LAU mener at det er positivt at denne periodens LAU består av både medlemmer med lang erfaring med LAG-arbeid og nye friske krefter, som til sammen ønsker å videreutvikle LAG som organisasjon. Vi oppfordrer medlemmene til å komme med innspill til viktige temaer de mener LAG burde engasjere seg i og presenterer i den forbindelse det nye LAUs sammensetning: Nytt LAU José Caceres, leder José har lang fartstid som aktiv LAG er. Han er opprinnelig fra Uruguay og har engasjert seg sterkt i arbeidet med Uruguaygruppa i LAG-Oslo. Han har også vært en sentral person i LAG-Oslo generelt, blant annet som leder/ koordinator det foregående år. Han har nå tatt på seg oppgaven som leder for LAG og er opptatt av hvordan organisasjonen kan fungere bedre både innad og utad. Sigrid Melkeraaen, nestleder Går på Latin-Amerika studier på Blindern. Hun var på brigade i Brasil i 2002 og er med i den nylig oppstartede Brasilgruppa i LAG-Oslo. Sigrid er ny i LAU, men har mye organisasjonserfaring, blant annet som politisk nestleder i Elevorganisasjonen i Norge. Julio Toro, økonomiansvarlig Har vært medlem i LAG i over ett år og har bakgrunn som økonomiansvarlig i LAG-Oslo. Han kommer opprinnelig fra Bolivia og er veldig interessert i Latin-Amerika generelt. Til daglig jobber han som rådgiver i landbruk. Julio vil bruke mye energi på å bidra til utvikling av LAG. Det er hans første periode i LAU. Linn Eidem, sekretær Linn er også ny i LAUsammenheng. Hun var på brigade i Chiapas høsten Hun holder nå på med en mastergrad i statsvitenskap med fokus på menneskerettigheter og urfolksrettigheter. Oddveig Nygård (Oda), informasjonsansvarlig Tar en pause fra Blindern dette året, og har denne høsten jobbet som prosjektleder i Oslo kommune, Bydel Sagene- Torshov. Hun var på brigade i El Salvador i 1999 og har vært aktivt med i brigadegruppa og styringsgruppa. Oda har også tidligere vært medlem av LAG- Bergen. Hun er ny i LAU. Sandra Vidal, studieansvarlig Sandra er opprinnelig fra Uruguay og har vært engasjert i Uruguay-gruppa i LAG-Oslo. Hun er også ny i LAU. Vibeke Unneberg, prosjektansvarlig Begynte aktivt LAG-arbeid i Tromsø. Hun avsluttet hovedfag i sosialantropologi høsten 2002 med en avhandling fra Chiapas. Hun er den eneste som fortsetter fra fjorårets LAU og ser fram til å starte et nytt LAG-år også denne gang som prosjektansvarlig. Ny informasjonssekretær LAU har allerede kommet godt i gang med arbeidet i samarbeid med LAGs nye informasjonssekretær Ingeborg Austreng, som vi ønsker hjertelig velkommen til LAGkontoret! LAU og informasjonssekretær er i gang med å arbeide med de nye nettsidene til LAG. Nettsidene er planlagt ferdigstilt i slutten av januar. I den forbindelse har LAU bedt alle lokallagene om å oppdatere og skrive om sitt eget lokallag. Vi håper og regner med at alle lokallagsbidragene er klare til publikasjon på nettsiden i slutten av januar. LAU er opptatt av å videreføre arbeidet om ALCA, som er mer aktuelt enn noen gang med de siste forhandlingene i Miami. I 2003 mottok LAG midler fra NORAD til å lage informasjonsmateriale om ALCA. Medlemmer av det foregående LAU har fulgt opp arbeidet i samarbeid med det nye LAU. Det vil bli laget et ALCA-hefte, løpesedler og ALCA-plakater. Når det ferdige materialet foreligger på nyåret vil det bli distribuert til alle lokale ledd. Vi oppfordrer også LAGs medlemmer til å bidra med diverse publikasjoner om Latin-Amerika, til for eksempel til «LAGkontakt», «Latin-Amerika». Skriv og send eventuelt andre publikasjoner til informasjonssekretær eller informasjonsansvarlig. LAG har mange gode og engasjerte aktivister med høy kompetanse. Lykke til med arbeidet framover! 3

4 15 år av Tor Einar Loftesnes, avtroppende redaktør i LAG-KONTAKT om solidaritetsarbeid eller/ og prosjektarbeid. Pål Mugaas uttrykte det sånn i en artikkel i LAG-KONTAKT 1, 1990: «Vi støtter ikke folk fordi de lider, følger opp debatten i nr. 3, 1990: «Målet for LAG må være å gi støtte til kampen for grunnleggende endringer i fordelingen av makt og inntekt i 4 Det nummeret av LAG- KONTAKT som du nå kikker i, er det siste fra redaksjonen i Stavanger. 15 årganger har vi laget siden januarnummeret i I LAGs spede barndom og revolusjonære ungdom ga noen ildsjeler ut et lite blad som de kalte LAG-KONTAKT. Det var i noen år LAGs interne organisasjonsblad og gjorde det bra som diskusjonsforum. Men striden bølget høyt i 70- og tidlig 80årene, og diskusjonene i førsteversjonen av LAG- KONTAKT degenererte etter hvert til en meget intern og bitter krangel mellom enkeltpersoner. Dermed gikk det som en kunne vente; medlemmene gikk trøtte, entusiastene likeså, og bladet gikk inn på midten av 80-tallet. I 1988 tok LAG- Stavanger initiativet til å starte internbladet opp igjen, og tok på seg ansvaret for redaksjonen. De første årene kom LAG- KONTAKT ut med 6 nummer i året i A5 format. Men om formatet har endret seg og trykkvaliteten er blitt bedre, viser en gjennomgang at LAGs aktiviteter og bekymringer er ganske stabile. «Kun 253 medlemmer har betalt kontingent for 1988, det er hårreisende. Vi burde vært 1000 medlemmer», skriver leder Erik Høivold i mars Medlemskontingenten var forøvrig 200,- kr i Både medlemstallet og kontingenten har krabbet litt oppover på veien mot Debatten i 89/90 dreide seg men fordi deres kamp er rettferdig...che Guevara sa engang til de amerikanske brigadistene som kom til Cuba for å hjelpe til: «Kom hit og se, men reis hjem igjen og driv kampen der dere gjør best nytte for dere - i USA». Disse ordene burde de forskjellige LAG-gruppene ta og tenke litt over. Vår primære oppgave ligger i å få opp øya på folk i Norge.» Daværende leder Tore Flo Forsida på første nummer av LAG-KONTAKT Latin-Amerika...Det viktigste bidraget til denne kampen er støtte til frigjøringsbevegelser... Humanitære prosjekter som ikke inngår i denne sammenhengen bør være utelukket.» LAG-Tromsø skriver i samme nr.: «Vi synes og reagerer på at motsetningen mellom politisk og humanitært arbeid er gjort større enn den i virkeligheten er... De prosjektene LAG selv skal engasjere seg i bør være prosjekt

5 som i tillegg til den konkrete bistanden også kan støtte opp under LAG sitt politiske arbeid hjemme... Vi forstår og er enige i de advarslene som er kommet mot å involvere seg i langvarige og ofte svært omfattende hjelpeprosjekter... På den andre side er det viktig at LAG selv driver prosjekter nettopp fordi vi kan lære mye av det.» Debatten fortsatte gjennom alle 1990-numrene, og stikker fortsatt hodet fram med jevne mellomrom. I 1991 tok Pål Mugaas over som leder av LAG, og i den første lederen i L-K 1/91 skriver han: «90årene kommer antagelig til å bli en brytningstid for solidaritetsarbeidet. Ikke minst har sammenbruddet i Øst-Europa fått stor betydning for vårt arbeid,... Det viktigste i 90åra blir allikevel antagelig å prøve å knyte trådene mellom det som finnes av forskjellige grasrotbevegelser. Miljøkamp og kamp for urbefolkningens rettigheter er selvsagte ting i en slik sammenheng. Vi må se de sammenhenger det er mellom folks kamp mot imperialisme i hele Den Tredje Verden, og folks kamp mot ensretting, miljøødeleggelse og økonomisk kontroll som føres i vår egen del av verden.» Men det var tunge tider. I lederen i L-K 2/91 skriver Pål: «Det er tydelig at en god del av den gamle medlemsmassen sliter med motiveringsproblemer, og nye folk får derfor problemer med å orientere seg i forhold til hva LAG mener.» Og i lederen i L-K 3/91: «vi sliter med en del problemer når det gjelder å motivere folk til å delta i våre aktiviteter... mange av de tidligere driftige lokallagene ligger mer eller mindre i dvale.» LAG hadde i lokallag fra Alta til Ås, og 4 landskoordinerende grupper. Landsmøtet i 1993 vedtok at «LAG-KONTAKT bør tilstrebe å ha stoff på spansk». I 1993 ble det også dradd i gang en debattstafett der navngitte LAGere ble utfordret til å delta. Denne pågikk gjennom hele 93 og et stykke ut i 94 før den døde hen. Et nytt var landsmøtevedtaket i 94 om at alle lokallagene etter fastsatt tur skulle levere stoff til bladet. Det funket ikke. Men både LAG og LAG- KONTAKT kom seg gjennom den harde begynnelsen på 90- årene. Som avtroppende leder Jan Thomas Odegard sa i avskjedsintervjuet i L-K 4/5 1994: «LAG er kanskje en dinosaur (mange hevdet at solidaritetsorganisasjoner som LAG var en utdøende rase. Red. anm.), men en dinosaur som har overlevd både 70- og 80-årene med alle paddehattene som har kommet og gått. Det er et bevis på at ideen som LAG bygger på er riktig.» Men kanskje noe mannsdominert? I nr 1, 1996 skriver nestleder Merete Lien: «Fordi Reynaldo er på evalueringsreise i Guatemala, har en noe fersk nestleder måttet rykke opp som leder i LAG. For første gang på tolv år sitter derfor en kvinne ved roret. Og det, dere - kan ikke bety annet enn revolusjon!!!» Det var forøvrig fra og med det nummeret at L-K gikk over til A4 format. Og Chiapas satte sitt preg på nyhetsbilde. Mannsdominansen ble ellers brutt i 1997 da Iselin Frydenlund ble leder, uten at arbeidet ble lettere av den grunn. I lederen i L-K 3/ 97 skriver hun: «Det er tungt å drive solidaritetsarbeid for tida - Norge er i en solidaritetstørke. Har LAG eksistensrett i det norske samfunnet?» Også i LAG-KONTAKT merket vi tørken. Debattene som hadde gått livlig om prosjektarbeid, brigader, Nicaragua, frdsprosessen i Guatemala, Cuba, informasjonsstrategien, Chiapas m.m. forsvant. Utgivelsene ble redusert fra 6 til 4 i året, og fra og med nr. 3/ 98 ble LAG- KONTAKT sendt ut sammen med LatinAmerika som produseres i Bergen. I den forbindelse skrev undertegnede en slags oppsummeringsartikkel der det bl.a. sto følgende: «De første årene var innholdet stort sett informative artikler om land, organisasjoner og hendelser i Latin-Amerika, skrevet av redaksjonsmedarbeiderne i Stavanger eller hentet fra andre publikasjoner, samt debattinnlegg. Etter hvert er innholdet dreid mer over mot organisasjonsstoff. En leder skrevet av lederen i LAG- Norge, og nytt fra LAU (LandsArbeidsUtvalget) er blitt faste innslag i hvert nummer.... Og jobben for redaksjonen er i hovedsak gått fra å produsere til å redigere innsendt stoff. Det har vært en bra utvikling. Imidlertid gjenstår mye før vi kan si at LAGs menige medlemmer har tatt bladet i bruk som diskusjonsforum. I blant har det vært heller vanskelig å få inn stoff.» Disse ordene står fortsatt. De siste årene har LAG- KONTAKT i svært liten grad vært noen arena for debatt. Men redaksjonen kan ikke se at noe annet medlemsdekkende forum har tatt over (som f.eks. LAGforum), så kanskje debattene rett og slett har opphørt. Uansett så 5

6 6 har LAG-KONTAKT fortsatt å komme ut med sine 4 nummer i året, med leder fra Lederen og nytt fra LAU. Sånn har medlemmene, aktive som passive, hele tiden blitt oppdatert på hvilke saker organisasjonen er opptatt av og jobber med og dermed forhåpentligvis fått en større organisasjonstilhørighet. Men redaksjonen ser klart at det er behov for en ny giv, og det er med glede og forventning vi overlater redaksjonsansvaret til LAG-Oslo Likevel er det med stolthet vi i Stavanger ser tilbake. 15 årgangene uten avbrekk (og uten noen sentral økonomisk bistand utenom trykk- og distribusjonskostnader) gjør at vi med rett rygg kan klappe oss selv på skulderen og si: Geir, Alfredo, Francisco, Tor Einar og alle dere andre - Godt jobbet! Til glede for gamle og nye lesere serverer vi noen smakebiter fra LAG-KONTAKTs annaler: LAG-KONTAKT i 1990: «Enkelte synes å mene at motsetningen mellom solidaritetsarbeid og humanitært arbeid er kunstig. Det kommer bl.a. an på hva en legger i begrepene. Hvis vi tar utgangspunkt i følgende begrepsforståelse, er motsetningene kanskje ikke så unaturlige: Solidaritetsarbeid er årsaksorientert, mens humanitært arbeid er symptomorientert. Gjennom det første ønsker en å oppheve årsakene til et problem, mens en gjennom det andre ønsker å bøte på symptomene på problemet når det først har oppstått. Eller satt på spissen: Det humanitære arbeidet hjelper enkene, mens solidaritetsarbeidet bidrar til en rettferdig løsning på krigen.» Tore Flo, leder, i nr. 4/1990. LAG-KONTAKT i 1995: «Søndag 11. juni 1995 kl er et avgjørende øyeblikk i LAGs historie. Da stemte et overveldende flertall på årsmøtet i Solidaritetskomiteen for Nicaragua mot støtte til FSLN i valgkampen i Avgjørelsen kom ikke helt uten sverdslag, og mange av årsmøtedeltakerne sleit nok med en liten klump i halsen, men resultatet av avstemminga var et klart og tydelig farvel til det partiet som framfor noen må få æren for LAGs slagkraft og den voldsomme interessen for Latin-Amerika på 80-tallet.» Kai Swensen, leder, i nr. 3-4/ LAG-KONTAKT i 2000: «På ulike måtar,..., har det kome fram bekymring for sentraldirigering frå Norges svar på Pol Pots «Angar» - LAU. Bokstavane står for «Landsarbeidsutvalget» som er LAGs øvste organ mellom landsmøte og landsstyremøte - og eg skal innrømme at eg personleg var medlem i LAG i fleire år før eg fann ut kva dei gåtefulle bokstavane sto for. No når eg har funne det ut, kan eg fortelje dei som framleis måtte vere i tvil at dette eigentleg ikkje er så skummelt.» Halldor Hustadnes, leiar, i nr. 2/ 2000 Observatør i Chiapas av Ellen Anne Teigen, Chiapasgruppa De autonome landsbyene i Chiapas ber om tilstedeværelse av internasjonale observatører. Til en hver tid bor det 3-7 observatører i slike landsbyer, og Chiapasgruppa i LAG formidler kontakt og kunnskap til enkeltpersoner her i Norge som har lyst til å gjøre en innsats. Etter zapatistenes opprør i 1994 har situasjonen vært spendt i den sørlige staten Chiapas i Mexico. En massiv tilstedeværelse av den fedreale hæren, paramilitære grupper støttet av jordeiere og styresmakter, forsvinninger, drap og trakasssering har ført mange tusen på flukt, men også de som fortsatt bor i sine landsbyer føler seg truet. Brigadistene Ingeborg Flagstad og Anders Tønnesen var observatører i X oyep i Opp gjennom årene som har gått siden 1994, har Ordet vært en viktig våpen på begge sider. Styresmaktene fornektet det som skjedde i Chiapas, og for zaptistenes og deres sympatisører ble det viktig å dokumentere overgrepene og spre informasjon om dem. Med bakgrunn i dette, kan man forstå at en allminnelig

7 person faktisk kan bidra med noe viktig rett og slett ved å være gjest i en landsby noen uker. Skulle det skje noe mens de var i nærheten ville det ikke kunne fornektes og dysses ned. Man får en preventiv virkning. Flyktningefamilie fra høylandet i Chiapas Zapatistene er en stor, sivil grasrotorganisasjon der hele eller deler av landsbyer regner seg som medlemmer. Deres form for opprør i dag er Autonomi. De tar ikke imot støtte fra myndighetene på noen plan. De velger selv sine ledere, og bygger opp sin egen kompetanse på skole, helse, jordbruk og så videre. Det er dette som kalles Autonome kommuner og landsbyer. Det kan være en hel landsby, eller en landby der innbygerne er splittet. I splittede landsbyer kan stemningen virke anspendt for en observatør, men det er spesielt på slike steder at observatører trengs. LAG medlemmer har vært observatører både gjennom brigadene i 1997 og 2001, og observatørprosjekt i 1999 og Chiapasgruppa arbeider nå fortløpende med å sende observatører til Mexico. Siden observatørprosjektet startet opp på nytt i 2002 har ni personer vært ute, mens to drar ut i januar. Det å reise som observatør er noe helt annet enn å reise på briagde. Observatøreren reiser individuelt, med det fulle og hele ansvaret for seg selv. LAG har ingen representant i Mexico, slik at observatøren må alltid selv vurdere egen sikkerhet og ordne egne ting selv, - på spansk. Derfor er et visst nivå av spåkkunskap viktig. Det LAG kan bidra med, er en kontaktperson i Norge, forberedelsesamtaler og akreditteringen som trenges for å kunne få innpass hos samarbeidsorganisasjonene i Chiapas. I gjengjeld må observatørene forplikte seg til å være ute i felten minst tre uker, og sende Chiapasgruppa en eller flere rapporter underveis, som en oppdatering for oss som sitter her hjemme. Observatøreren tar selv kontakt med organisasjonene i Mexico, og organisasjonene holder et 2-3 dagers kurs før de sender observatører dit de mener det er behov. Chiapasgruppa oppfordrer også observatørene til å gå på spansk/tzozil-kurs på zapatistenes egen språkskole. Det koster ingenting spesielt å være observatør (utenom språkskole), men vi kan heller ikke bidra med noen økonomisk støtte, så reise og mat må betales av egen lommebok. Er observatørene fra Norge inne, mon tro? Ungene synes alltid det er spennende med observatørene. Å reise som observatør gir en mulighet til å besøke og leve i landsbyer som ellers er utilgjengelige for andre reisende. Man kan havne i regionale zapatistsentre eller i små, isolerte landsbyer, i jungelen eller i høyfjellet, med solsvidde marker eller fossefall, hos flyktninger eller hos fastboende. Også grupper som ikke er zapatister, men som støtter deres krav, ber om observatører. Kanskje består hverdagen av å sitte ved veien og telle militære kjøretøyer som kommer forbi, - og kanskje er det bare ett den dagen. Kanskje spiller du fotball med ungene i landsbyen, eller følger mennene ut på åkeren. Kanskjer skjer det noe mens du er der, men sansynligvis ikke. Kanskje fordi du, og de andre observatørene, er der. For mer informasjon, gå inn på Du kan også ringe: Ellen Anne Teigen. tlf eller Ingeborg Flagstad tlf Automome landsbyer Av Ellen Anne Teigen Under fredsforhandligene i 1996 ble det utarbeidet et utkast til en urfolkslov som blant annet skulle annerkjenne urbefolkningen i Mexicos rett til å velge styresett i sine kommuner slik de ville. Da dette lovforslaget ble stoppet hos presidenten, bestemte zapatistene seg for å begynne å leve slik som det stod i lovforslaget, og de dannet sine Autonome kommuner. De har egene skoler med egne lærere og pedagogikk, egene klinikker med helsepersonell, og takker nei til offentlig innblanding og støtte. For noen innebærer det ingen forskjell, - da de offentlige godene ofte ikke har inbefattet de 7

8 virkelig fattige, urbefolkningen på landet. For andre innebærer det å takke nei til tørrmelken barnefamilier kan motta, til kontantstøtten kvinnene kan få, til gjødsel og sprøytemidlersubsidiene. Denne formen for opprør må sees i sammenheng med det politiske systemet Mexico har levd med opp gjennom årene, der politisk støtte kjøpes gjennom goder. Zapatistene vil være fri til å kritisere og kjempe for sitt uten å bli kjøpt opp gjennom goder. Autonomi handler også om å bygge opp egen kompetanse, bygge opp samfunnene fra grunnen av. har kontakt med, mener det. Men zapatistfamiliene tjener ikke på det, de kjemper videre. De vil ikke nøye seg med smuler og tørrmelkrasjoner. De vil intet mindre enn å endre hele samfunnet fra grunnen av. Det tar tid, men tid har meksikanerne nok av. Hva skal vi med småbonden? Hva skal vi med den fattige småbonden? Ikke produserer han noe han selger, barna spiser all maisen selv. Ikke kjøper han mye heller, det er fra jorden han fra jorden henter han stein og belger. Han bidrar ikke til det Store Økonomiske Hjulet, han trår ikke tredemølla sammen med oss. Han har ikke penger å investere i markedet, ingenting i banken for finansmenn å leke med. Hva skal vi med den fattige småbonden? Han bidrar ikke med noe annet enn mat og omsorg til sin familie, til jorden og naturens langsomme kretsløp. Resolución sobre Colombia Las personas y organizaciones abajo firmantes, reunidas en la ciudad de Oslo Noruega, los dias 4, 5 y 6 de diciembre 2003, en diferentes eventos organizados por Foro porcolombia en la Cruz Roja y el Parlamento Noruego. Declaramos que seguimos respaldando las salidas politicas y pacificas al conflicto colombiano y estamos convencidos de que solo con profundos cambios en las estructuras económicas y politicas del pais sera posíble la paz. CONSIDERANDO: 1- Que la llegada del ultraderechista y proimperialista Alvaro Uribe Velez a la presidencia de la republica de Colombia a afianzado la aplicación del modelo neoliberal en deterioro del pueblo colombiano en lo político, económico y social. 8 zapatistene har sine egne skoler og egen pedagogisk ideologi - For mange fattige familier er dette tøft, men det er den del av kampen. Og den vinner frem; Man ser i dag at myndighetens støtte til de fattige er langt større enn i 1994, forteller en av landsbylederne jeg snakket med i sommer. Mens urbefolkningen tidlige ble oversett, er det i dag flere hjelpeprogrammer som finner veien til landsbygda. Kanskje som et motsvar på zapatistenes organisering. Landsbylederen jeg Hva skal vi med den fattige småbonden? Kast ham. Jag ham. Rydd vei for en skikkelig bulldozer. Ellen Anne Teigen 2- Que las medidas anunciadas por el gobierno ( pese a la contundente derrota en el referendo del 25 de noviembre del 2003) de aplicar nuevas reformas en lo laboral, pensional y tributaria, todas estas regresivas a los intereses de los trabajadores y el pueblo en general, profundizando el desempleo y la miseriaen Colombia. 3- Que la declaratoria de conmocion interior, el estatuto antiterrorista y la ley que le da facultades a las fuerzas armadas de policia judicial, permita la

9 persecución a los sectores sociales impidiendo a travez de la represion oficial la organización y la lucha contra las politicas fascistas del actual gobierno como es el caso del asesinato de 76 activistas sindicales y 45 indigenas en el transcurso del año. 4- Que los trabajadores petroleros organizados en la Union Sindical Obrera USO, han tomado la decision politica una vez más de evitar la privatización de la empresa estatal Ecopetrol, desarrollando la huelga general petrolera si fuese necesario. 5- Que sigue en aumento el número de desplazados como causa de la implementacion del Plan Colombia, las fumigaciones y la degradacion de la guerra. 6- Que continua la impunidad y la persecucion a los opositores politicos bajo la dura realidad del terrorismo de estado. RESUELVE: 1- Rechazar la aplicación de la politica del ultraderechista y pro imperialista Alvaro Uribe Velez presidente de Colombia, por considerar que atentan gravemente los intereses del pueblo colombiano. 2- Rechazar las reformas laboral, pensional y tributaria presentadas por el gobierno al congreso de la republica, por considerar que son reformas que acaban la contratación colectiva de los trabajadores y las conquistas de los obreros conseguidas en historicas luchas, la aplicación de la reforma tributari profundizara la miseria de los colombianos aplicando impuestos exagerados a la canasta familiar. Razones por el cual solicitamos al congreso de Colombia la no aprobación de dichas reformas presentadas por la oligarquia colombiana. 3- Rechazar la conmoción interior, el estatuto antiterrorista y la ley que le da facultades a las fuerzas armadas de policia judicial decretada por el gobierno exigiendo al estado colombiano en todos sus poderes, plenas garantias democraticas por el libre ejercicio de la actividad social y sindical del pueblo colombiano. 4- Respaldar y apoyar las luchas de la Union Sindical Obrera de la industria del petroleo, en defensa de Ecopetrol, validando la huelga como arma de los obreros, de presion al gobierno para garantizar la permanencia y el fortalecimiento de Ecopetrol como empresa soberana, de patrimonio y esfuerzo nacional. 5- Rechazar la guerra quimica y biologica como estrategia frente a los cultivos ilicitos, estamos por la promocion de experiencias y el desarrollo de iniciativas alternativas. Desarrollar una politica integral de atención a las victimas del conflicto armado. 6- Creación de una Comision de la verdad donde se establescan las responsabilidades por la violacion de los Derechos Humanos. 7- Mantener y profundizar la atención brindada por la comunidad internacional (como el grupo de paises amigos) en apoyo a soluciones concertadas y democraticas. 8- Hacemos un llamado a todos los actores del conflicto para acoger un acuerdo Global de Derechos Humanos y Derecho Internacional Humanitario, como lo propuso el alto comisionado de D.H. de la ONU y nombrar un relator espesial para Colombia. 9- Respaldar a las nuevas fuerzas democrátricas agrupadas en el Frente Social y Politico y el Polo Democratico Independiente, asi como a los diferentes sectores democraticos y progresistas. Firmado por diversas personas, organizaciones y partidos politicos de Noruega. RESOLUSJON Underskriverne som møtes i Oslo - Norge 4, 5 og 6 desember 2003, under forskjellige arrangement organisert for Colombia Forum i Røde Kors og Stortinget. Vi erklærer vår støtte og vil forsette å støtte for en fredelig politisk løsning på den colombianske konflikten, og er overbevist om at freden vil være mulig ved hjelp av grunnlegende endringer i de økonomiske og politiske strukturene. 1- Alvaro Uribe Velez som er president i Colombia, står for en imperialistisk politikk, som representerer det ytterste høyre. Dette har ført til at den ny liberalistiske modell er blitt styrket. Den colombianske folk har derfor opplevd en forverring av de politisk, sosiale og fortsetter side 16 9

10 10 Evo Morales «Chile y Bolivia deben entenderse de pueblo a pueblo» Dolores Cautivo, El Siglo,Chile. Un Evo Morales más sereno que otrora, pero no por ello menos enfático en sus planteamientos antiimperialistas y antineoliberales, se paseó sin competencia por los pasillos de la XIII Cumbre Iberoamericana de Presidentes. No fue él quien entregó las conclusiones de la cumbre alternativa, pero reunido con el Secretario General de las Naciones Unidas, Kofi Annan, con Lula o Néstor Kirchner, anfitrión de Chávez y Carlos Lage en el acto de cierre del Encuentro Social Alternativo, fue el protagonista indiscutido de ambos encuentros y claramente la figura que emerge con mayor nitidez para liderar los cambios que el pueblo boliviano exige con urgencia. Para ello se prepara, y todo indica que en el contexto latinoamericano y quizás más allá muchos avizoran ese escenario que se ve y se siente en el pueblo, pero también en los círculos del poder, donde aquel niño aymará que recorría kilómetros buscando maíz para sus llamas y que comía las cáscaras arrojadas por los pasajeros en los caminos fue tratado con el respeto de un par. - Cuál es el objetivo de sus reuniones con los distintos mandatarios y personalidades durante la Cumbre? «He recibido invitación y en otros casos he solicitado conversar con los presidentes de los países vecinos para tratar fundamentalmente los temas que nos atañen a los pueblos latinoamericanos. Dentro de ello, el tema central han sido los hidrocarburos, el derecho de los pueblos a gozar de sus recursos naturales, los derechos de los pueblos indígenas y fundamentalmente el cómo profundizar la democracia». -Se ha dicho aquí que la exclusión pone en peligro la «gobernabilidad» al alentar estallidos sociales. Son los movimientos sociales los que amenazan las democracias? «Los movimientos sociales defendemos la democracia. En Bolivia la única forma de recuperar la democracia era con la renuncia de Sánchez de Losada, porque no es democracia cuando se sacan tanques a la calle, no hay democracia con hermanos muertos y heridos ni cuando las decisiones se toman a espaldas del pueblo. Para nosotros la profundización de la democracia significa complementar la democracia formal con una democracia comunal, real y deliberadora, que signifique que el pueblo toma el poder en sus manos y eso lo vamos a debatir en la asamblea constituyente y en otras formas de debate para que todos puedan participar y podamos definir nuestra propuesta de desarrollo para salir de la pobreza». -En lo económico, cómo se comienzan a construir esos cambios? «Nos hemos reunido para hablar de cómo resolver la pobreza en el campo fundamentalmente, y hemos considerado la necesidad de recoger las formas del desarrollo de los pueblos indígenas, especialmente del ayllu, que son formas de organización que contemplan la participación, la reciprocidad y la solidaridad. Queremos recoger la sabiduría de nuestra cultura para transformar nuestro sistema social y económico. Sobre esto hemos conversado con el presidente del Banco Interamericano de Desarrollo y el ha instruido a su representante aquí en Bolivia para que se hagan proyectos económicos urgentes para experimentar este sistema, que podría iniciarse en el norte Potosí». - Qué objetivo cumplió el Encuentro Social Alternativo? «La Cumbre Social es para complementar la Cumbre de Presidentes. Nuestro movimiento es positivo porque estamos en una actitud solidaria con los países que sufren la agresión de Estados Unidos y estamos promoviendo la

11 unidad latinoamericana en torno a buscar una alternativa para nuestros pueblos. El sistema político se agotó, el neoliberalismo se agotó, las formas de intervención del imperialismo se agotaron y hay que buscar cómo organizarnos, cómo construir esa unidad para enfrentar al imperio. Yo no creo en una lucha armada, si soy diputado es precisamente para buscar cómo cambiar pacíficamente nuestros países. Quiero llamar la atención sobre un punto: es la primera vez que en un periódico después de una reunión de este tipo, el titular dice La Cumbre interpela al neoliberalismo. Yo diría que poco a poco los jefes de Estado han debido considerar la voz de la lucha de los pueblos, la lucha contra el imperio, la lucha contra el modelo». -Ud. ha llamado a la formación de un «poder latinoamericano»: qué significa eso? «Nosotros hemos planteado cómo buscar una unidad real. Una unidad de latinoamericanos en base a nuestros recursos naturales, y en base a los movimientos sociales. Una unidad para frenar cualquier agresión y para frenar al imperio. Esta unidad debiera significar en el futuro tener una sola moneda, como lo acordó la Comunidad Económica Europea, y me atrevería a proponer que esa moneda se llame Pacha, que para nosotros significa vida, equilibrio, la madre tierra. Y qué mejor para evitar cualquier agresión del imperio que pensar también en tener un solo cuerpo de fuerzas armadas, considerando que nuestros adversarios no están entre nosotros mismos. Cuando los pueblos se liberan, Estados Unidos interviene militarmente, pero ya hoy no pueden intervenir con facilidad, ya no pueden controlar, como está ocurriendo en Irak, porque nuestros pueblos han despertado y porque no estamos solos si estamos unidos. Es necesario discutir la propuesta de Hugo Chávez de construir una red de estados para protegernos entre nosotros del saqueo de las transnacionales». - Cómo debiera leerse la presencia de Hugo Chávez y Carlos Lage en la Cumbre Alternativa? «Significa un apoyo al movimiento social boliviano y a la vez la invitación que le hemos hecho significa un reconocimiento a su gestión, a las transformaciones pacíficas que ha logrado el Presidente Chávez, que son un ejemplo para Latinoamérica, especialmente en la defensa de sus recursos naturales Así como también en este acto se ha respaldado al compañero Fidel Castro, que no pudo acompañarnos, pero está el compañero vicepresidente de Cuba y de esta manera fortalecemos moralmente, ideológicamente, nuestro movimiento con estos actos de masas que potencian el pensamiento antiimperialista». -El Presidente Chávez ha dicho que apoya la reivindicación marítima de Bolivia. «Es un gran paso adelante entregado por esta Cumbre, pero no solamente lo dijo Hugo Chávez, también lo dijo Kofi Annan. Esas palabras son realmente alentadoras y yo quiero decir a los hermanos chilenos que los países vecinos estamos en la obligación de vivir en hermandad y no en enemistad, porque aunque parezca difícil nuestros intereses son comunes y complementarios. Para eso debemos buscar soluciones pacíficas a los problemas históricos. No es posible que esos puertos que eran antes nuestros sirvan ahora a las transnacionales. Por el contrario, deben servir para los latinoamericanos, para nuestros pueblos. Tiene que haber un entendimiento bilateral de respeto mutuo pero además de complementariedad. Quiero decir con esto que no sea para las transnacionales o para los grupos privilegiados que agitan nacionalismos para enemistarnos mientras ellos se llevan la gran ganancia». - Qué tiene en común con Kirchner y Lula, con quienes también se reunió durante la cumbre? «Con Kirchner la reunión ha sido para organizar equipos de trabajo con relación al gas y al petróleo, con miras a la recuperación de nuestros hidrocarburos. Según nos decía, en donde tenemos coincidencias es que ellos están revisando los contratos y aquí es el pueblo el que está pidiendo la anulación de esos contratos para recuperar los hidrocarburos. Con el compañero Lula nos parecemos en que ambos somos dirigentes sindicales, hijos de analfabetos, y me decía que es importante tener paciencia y fortalecer la lucha del pueblo. Nos hemos reunido para compartir experiencias y esperanzas». økonomiske forhold. 2- De tiltak som den sittende 8-11

12 12 Standup-foredrag om Latin-Amerika av Tor Einar Loftesnes Under Latin-Amerikauka 2003 (som i Stavanger hadde det noe mindre ambisiøse navnet Latin- Amerikadagene) arrangerte LAG-Stavanger lørdagskafé med korte politiske foredrag. Utgangspunktet var 10 minutter per foredragsholder. Selv om 10 minutter ikke er særlig lang tid, går det an å få sagt ganske mye. Responsen var positiv, så det er en ide andre LAG kan prøve ut. Nedenfor gjengis mitt innlegg. Det tok litt mer enn 10 minutter, men ikke mye. CUBA, og debatten i det hjemlige vannglass. (Foredrag holdt under Latin-Amerikadagene i Stavanger 2003) I en kronikk i Dagbladet 4. august i år skrev parlamentarisk leder i Kr. F Jon Lilletun at «Cuba er mer enn hvite strender, sol og rytmer. Det er et regime som undertrykker befolkningen og nekter dem menneskelige rettigheter. Men dette får forskrekkende liten oppmerksomhet i norsk samfunnsdebatt. Særlig SV og Frp synes å ha blitt blendet av cubanske rytmer.» Jeg skal komme tilbake til Lilletun og hans bekymringer seinere, men for de av dere som ikke er godt kjent med Cuba; først noen facts: Cuba er ei øy, politisk en republikk, i det Karibiske Hav, skilt fra Florida (USA) i nord av det 180 km brede Floridastredet. Cuba har et flateinnhold på drøye tredjedelen av Norges, og en befolkning i underkant av 3 ganger Norges, ca. 12 millioner. Språket på Cuba er spansk. Hovedstaden er Havana, Latin- Amerikas eneste millionby uten regulær slum. Barnedødeligheten på Cuba i 1995 var på 9,4 per 1000 levendefødte (på naboøya Haiti var den 84 per ) Gjennomsnittlig levealder på Cuba er 76 år. INVASJON OG BLOKADE Cuba ble invadert av Columbus i De opprinnelige innbyggerne ble snart utryddet, og hundretusener av slaver ble importert fra Afrika for å arbeide på de hvites plantasjer. Øya var en spansk koloni til 1898, deretter dominert økonomisk og politisk av USA hovedsakelig via mafiaen fram til 1959, da en nasjonal revolusjon ledet av Fidel Castro seiret. Etter revolusjonen begynte cubanske myndigheter å nasjonalisere eiendommene til forskjellige nordamerikanske selskaper. For å stanse dette, trente CIA en styrke som 17. april 1961 gjorde invasjonsforsøk i Grisebukta på sørkysten av Cuba. Invasjonen ble slått tilbake i løpet av et par dager. USA innførte deretter full økonomisk og diplomatisk blokade av øya. Blokaden er opprettholdt alle årene siden, i den grad at det til og med er totalforbudt for USAnere å reise dit. En statsborger i USA risikerer en bot på mer enn norske kroner for å besøke Cuba. FNs Hovedforsamling har flere år på rad med overveldende flertall (også Norges stemme) vedtatt resolusjoner for opphevelsen av den amerikanske blokaden. I grunnen kan en si ikke bare med overveldende flertall, men så godt som enstemmig, for det er bare USA og Israel som går i mot, + en eller to tilfeldige småstater som USA har kjøpt akkurat det året. ØKONOMI På grunn av USAs blokade innledet Cuba tette handelsforbindelser med østblokken. Sammenbruddet i østblokken i overgangen til tallet rammet Cuba svært hardt økonomisk. Levestandarden har sunket betraktelig. USAs mer enn 40 år langvarige blokade hindrer Cuba i å utvikle normale økonomiske forbindelser med andre land. Dette fører til at det har vært og fortsatt er mangel på viktige varer som maskineri, medisin og energi. ALTERNATIV TIL MARKEDSLIBERALISMEN USA har heller ikke nøyd seg med bare et invasjonsforsøk og en økonomisk blokade. USA har aktivt gått inn for å myrde Fidel Castro, Cubas statsoverhode. Minst 7 drapsforsøk fra CIA sin side er dokumentert og innrømmet, og fortsatt står Castro på CIAs drapsliste. I tillegg kommer terroraksjoner som bomber mot hoteller og sivilbefolkning, biologisk krigføring og sabotasjeaksjoner. En må jo spørre hva som er grunn til dette tilsynelatende paranoide forholdet til Cuba? At Cubas ca. 12 millioner innbyggere skal utgjøre en militær trussel mot verdens mektigste våpenmakt tror

13 de ikke en gang i USAs forsvarsdepartement. Så svaret må finnes et annet sted. Jeg tror vi kommer godt på sporet når vi hører på hva representanter fra andre latinamerikanske land sier, som f.eks. den El Salvadorianske parlamentarikeren Carlos Alfredo Castañeda Magaña i et intervju i Klassekampen tirsdag angående det forestående valget i El Salvador. På spørsmål om de ikke frykter isolasjon dersom FMLN skulle vinne valget, svarer Magaña: «Høyresida trekker fram de negative sidene ved Cuba: Blokaden og rasjoneringene. Men de som kjenner til Cuba vet om utdanningen og helsesituasjonen i landet og lar seg ikke skremme. Det er i dag 600 salvadorianere som får sin medisinske utdanning i Cuba. Hos oss står det om de såkalte «frivillige skolepengene» og de økende egenandelene i helsevesenet.» Og der tror jeg vi er ved sakens kjerne. Eksempelets makt. En levende drøm om at et annet og bedre liv er mulig, at det finnes alternativer til den brutalt griske kapitalistiske liberalismen. For til tross for krisa har Cuba opprettholdt et virkelig allment helse-, sosial- og utdanningstilbud og en generell utjevnende fordelingspolitikk som befolkningen i de fleste land bare kan se langt etter. Barnedødeligheten er lavere enn i noe annet latinamerikansk land (og USA), og det er flere tannleger, leger, sykepleiere og sykehusplasser per innbygger. Utdanning er gratis og for alle. En rapport fra UNICEF, FNs barneorganisasjon fra 1993 om livskvalitet plasserte Cuba suverent på topp i Latin-Amerika. *Ser en på inntektsforskjeller mellom de rikeste 5%, og de fattigste 20%, og sammenligner Cuba med andre latinamerikanske land, ser en f.eks. følgende: - I Brasil tjente de rikeste 30 ganger mer enn de fattigste i Midt på syttitallet tjente de 55 ganger så mye, og forskjellene har akselerert utover i 80- og 90- årene. - I Peru var de rikeste 35 ganger rikere i utgangspunktet, men de var blitt hele 80 ganger rikere på 70-tallet, og enda mer i dag. - På Cuba var forskjellen mellom rik og fattig i utgangspunktet (revolusjonen i 1959) større enn både i Brasil og i Peru; 56 ganger rikere var de på toppen i forhold til de på bunnen. På midten av 70- tallet var forskjellen redusert fra 56 ganger til 5 ganger. Med andre ord er det gjennomført en reell utjevning, i motsetning til i de andre latinamerikanske landene der forskjellene mellom rike og fattige er blitt stadig mer ekstreme under markedsliberalismen på 80- og 90-tallet. *Opplysningene om inntektsforskjellene er hentet fra Vegar Bye og Dag Hoels bok : Dette er Cuba - alt annet er løgn! MENNESKERETTIGHETER Men så tilbake til Kr.Fs parlamentariske leder Jon Lilletun. I artikkelen som jeg siterte fra innledningsvis nøyer han seg ikke med å påpeke at «Det er et regime som undertrykker befolkningen og nekter dem menneskelige rettigheter», men påstår videre at «Hvert år havner Cuba på Amnestys liste over verstingene når det gjelder menneskerettighetsbrudd» og at Cuba har «en kultur som bygger på redsel.» Nå ligger Amnestys landrapporter ute på internett < report2003/2am-index-eng> og kan fås i papirutgave på Amnestys kontorer, sånn at alle kan lese og sjekke gehalten i Lilletuns påstander. Her er litt fra innledningene til Amnestys årsrapporter om Cuba og Brasil. Brasil er tilfeldig valgt fordi kongen og et kobbel med næringslivsledere nettopp var der. - Cuba: A number of initiatives by unofficial organisations in Cuba called for greater openness and respect for human rights in the country. The authorities largely ignored these efforts, although there were some incidents of harassment of those involved... - Brazil: Thousands of people were killed in confrontations with the police, often in situations described by the authorities as «resistance followed by death». Police were responsible for numerous killings in circumstances suggesting extrajudicical executions. Torture and illtreatment continued to be widespread and systematic in police stations, prisons and juvenile detention centres... Human rights defenders continued to be intimidated, threatened, attacked and even killed... Land and environmental activists, as well as indigenous peoples fighting for land rights were also attacked and killed by police or those acting with the acquiescence of the authorities. Ellers i rapporten om menneskerettighetsbrudd i 2003 er 9 land nevnt i oversikten over 13

14 14 land der utenomrettslige statlige drap forekommer: Argentina, Brasil, Guyana, Haiti, Honduras, Jamaica, Venezuela, Colombia og Den dominikanske republikken. Ikke Cuba. Når det gjelder forsvinninger er 12 land nevnt: Argentina, Chile, Colombia, Den dominikanske republikken, El Salvador, Guatemala, Haiti, Honduras, Mexico, Paraguay, Peru og Uruguay. Ikke Cuba. Når det gjelder bruk av tortur er 20 land, inklusivt USA, nevnt. Men ikke Cuba. Når det gjelder samvittighetsfanger er Cuba og Peru med på lista, og når det gjelder land som holder fanger uten lov og dom står også Cuba der. Sammen med Ecuador, Jamaica, Mexico, Trinidad/ Tobago, USA og Venezuela. Etter min mening krever det mild sagt en uhyre selektiv lesing av Amnestys rapporter for å plassere Cuba blant verstingene. Men i sommer dømte det Cubanske rettsvesenet 75 dissidenter til mellom 6 og 28 års fengsel. Begrunnelsen var at de konspirerte med USA mot Castro-regimet. At mange av dem hadde møter med og mottok økonomisk støtte fra USAs interessekontor i Havana er det ingen som benekter, men at de drev med konspirasjon med fienden er det mange som ikke går med på. Jeg skal ikke ta stilling til det, men jeg ber forsamlingen tenke over hva de tror ville skjedd med USAnske borgere som i USA hadde møter med og mottok støtte fra f.eks Taliban, Nord- Korea eller andre oppnevnte fiender av USA. Videre henrettet Cuba tre fergekaprere som med våpen prøvde å tvinge ei ferje fra Cuba til USA, forøvrig den femte fly- og fergekapringen på kort tid, og der de øvrige kaprerne ble godt mottatt i USA. Stikk i strid med internasjonale avtaler om behandlingen av væpnede kaprere. Jeg er helt enig i at det ikke går an å forsvare dødsstraff, det er en barbarisk og primitiv straffereaksjon uansett hvor den praktiseres, det være seg på Cuba, i USA, Kina eller andre steder. Men det er dødsstraff som straffereaksjon en må fordømme og ta klar avstand fra. Regimet på Cuba blir ikke verre enn regimet f.eks i USA ut i fra at det praktiserer den stupide dødsstraffen. Så Lilletuns særreaksjon mot Cuba kan neppe ha rot i Amnestys rapporter eller cubansk rettspraksis. De desidert verste menneskerettighetsbruddene og bruddene på internasjonal lovgivning som finner sted på Cuba i dag foregår på Guantanamobasen, USAs militærbase og konsentrasjonsleir på Cuba, der mange hundre fanger, flere av dem barn helt ned i 14-årsalderen sitter innesperret i små bur langt ut på andre året uten noen form for lov og dom, mens dødskammerne bygges opp omkring dem. «VESTLIG DEMOKRATI OG MARKEDSØKONOMI» Lilletuns angrep tror jeg heller må sees i lys av Norges forhold til både USA og EU. EUlandene har, etter initiativ fra Spania og Italia (tilfeldig? Neppe!) kommet fram til fire punkter som skal tvinge Cuba over til «vestlig demokrati og markedsøkonomi». Nå viser jo erfaringen at «vestlig demokrati og markedsøkonomi» ikke er så enkelt å innføre overalt. I Indonesia måtte det et militærkupp med mellom og en million drepte til. I Chile krevde det og et militærkupp med tusenvis av drepte og forsvunnede. Mot Jugoslavia, Afghanistan og Irak måtte det krig til. Og nå har altså representanter fra EU møter med Bushadministrasjonen for å finne fram til en felles Cuba-politikk mellom EU og USA, noe USAs utenriksminister Colin Povel har ivret for, i følge Bergens Tidende 15. juni Og der tror jeg dessverre vi finner noe av bakgrunnen for Lilletuns engasjement. Men for all del, ikke bare der. Lilletun mener det nok godt også. For det er selvfølgelig ikke sånn at Cuba er et paradis. Men de som jakter på et paradis får etter min mening satse på et liv etter døden. Vi andre får prøve å være realistiske. Selv om Cuba er et eksempel når det gjelder de fleste menneskerettigheter nevnt i FNs internasjonale erklæring om menneskerettigheter er det klart at regimet bryter noen. F.eks artikkel 19 om ytringsfrihet, og i følge Amnesty også artiklene 9, 10 og 11 som omhandler vilkårlig arrest og rett til å få prøvd saken sin for en domstol. På den andre siden, hvilket land som er i krig eller en krigslignende situasjon gjør ikke dette? Det betyr ikke at en ikke bør og skal kritisere Cuba for brudd på menneskerettighetene eller for gjenopptakelsen av dødsstraff. Det er nødvendig, ikke minst fra oss som betrakter oss som venner av Cuba. Men på samme måten som å fortelle bare en liten flik av sannheten kan være å fortelle en stor løgn, kan det å kun vektlegge negative sider ved det cubanske samfunnet gjøre kritikerne til

15 nyttige idioter for de mest reaksjonære og krigerske politiske gangsterne i USA og deres like i andre land. Og når jeg leser referatet fra Cuba-debatten i vår nasjonalforsamling 16. oktober (noe jeg anbefaler alle å gjøre. De ligger på internett; det er bare å gå inn på Stortinget og så klikke seg fram) får jeg av og til følelsen av at uttrykket «nyttige idioter» ikke er helt dekkende. I blant passer det bedre om en simpelthen sløyfer «nyttige». NORSK STØTTE TIL CUBANSK OPPOSISJON? Helt til slutt. I følge ei nylig utgitt bok av to cubanske journalister har den norske stat via ambassaden i Mexico utbetalt over US dollars til den cubanske dobbeltagenten og opposisjonelle Elizardo Sanchez. De såkalte cubanske opposisjonelle er en blanding av virkelige politiske opposisjonelle, reine banditter, terrorister og USA-agenter og er litt av en suppe å menge seg ukritisk med. Onde tunger antyder at Lilletuns angrep er et forsøk på å komme eventuell kritikk av denne økonomiske støtten i forkjøpet. Men på et spørsmål fra SVrepresentant Hallgeir Langeland til utenriksminister Jan Pettersen i Stortingets spørretime om denne støtten svarte utenriksministeren 13. oktober at Norge ikke gir økonomisk støtte til cubansk opposisjon. Vi gir bare humanitær hjelp til familier av politiske fanger på Cuba. Og det er jo aktverdig. Så for alle som tror på tøffejan skulle den saken være ute av verden. Vi bruker ikke det vi har Av Francisco Castro, LAG-Stavanger Nå er vi kommet til veis ende med LAG-KONTAKT her i Stavanger. Jeg selv har vært med i Redaksjonen siden Alle disse årene har vært preget av en gradvis større vanskelighetsgrad når det gjelder solidaritetsarbeid med Latin-Amerika. Det er i denne sammenheng at jeg har sett på LAG-KONTAKT som et av de viktigste midler vi har for å utføre våre oppgaver. Dessverre er det mye som kunne ha fungert bedre, bl.a. har bidragene fra lokallagene og de enkelte medlemmer har som regel vært vanskelig å få, men for det meste totalt fraværende.. LAG-Kontak er det interne organ vi har innenfor LAG, og det burde kunne brukes til langt mer enn det vi har klart hittil. Mange ganger har jeg hørt kritikker rettet til stoffet vi har brukt med begrunnelse om at det er ikke noe «intern» stoff, selvfølgelig er det ikke det!! Vi er opptatt av solidaritet og derfor er informasjonen en viktig nøkkel i vårt arbeid, det «interne» stoffet har vært oppfylt av faste Leder og Nytt fra LAU-spalter. Vi har behov for å diskutere organisasjon, det er både lærerikt og nødvendig. Det er av den grunnen og etter noen samtaler etter et Landsstyremøte i Trondheim at en diskusjonsgruppe på Internett (Lag Forum) ble opprettet. Det har dessverre heller ikke fungert slik det skulle. Vi har midlene, vi har folk og det viktigste av alt, vi har lyst til å arbeide! Derfor må vi ta i bruk det vi har. Mye har skjedd disse årene, og mye kommer også til å skje i tiden fremover, selv etter mange års kamp kan vi ennå ikke si at demokratiet i Amerika er fulbyrdet, Cuba kjemper ennå mot den største imperialistiske makt, USA, som holder på den ulovlige og kriminelle blokade mot den kubanske folk. Venezuela viser et alternativ som ikke blir godtatt eller likt av USA og dets allierte. Chile har ennå ikke tatt et oppgjør med morderne og torturistene, de gamle dikatorene blir gamle og beskyttet av de såkalte demokratier, politiskefanger er fremdeles i fengsel, eksemplene er dessverre altfor mange, derfor har vi virkelig mye å ta fatt på. Nå sier jeg takk for meg og ønsker dere alle, spesielt den nye redaksjonen i Oslo, et bra og produktivt solidaritetsarbeid! 15

16 Fra side 9 regjering har kommet med (til tross at referendum for disse ble ta i mot den 25 nov.2003) og som går ut på å innføre en ny arbeids, pensjons og skattereform, vil være i mot arbeidernes og folkets interesser. Disse reformene vil gjøre arbeidsledigheten og nøden i Colombia større. 3- Unntakstilstanden, antiterrors statutte i landet gir fullmakt til de juridisk instanser til å forfølge de sosiale sektorene. Slik indres de å organisere seg og å kjempe mot den nåværende regjerings fascistiske politikk, som har drept 76 fagforegnings aktivister og 45 indianerne i løpet at regjeringen har lagt fram for den colombianske kongressen. Dette fordi vi synes at disse reformene vil føre til at arbeidernes mister sin organiseringsfrihet. De vil også miste det de har oppnådd i løpet av mange års kamp og disse reformene vil gjøre fattigdommen større. Vi ber derfor om at disse reformsforslagene blir nedstemt i den colombianske kongressen. 3- Vi er imot den regjeringens erklærte unntakstilstand og antiterrors statutter, vi krever av den colombianske stat stiller fulle demokratiske garantier slik at den colombianske folk kan utføre sitt sosial og fagforenings arbeid ifred. Vi ber til alle aktører i den bevæpne konflikten å signere en global avtale om menneskerettigheter og akseptere FNs sitt forslag og utnevnelse av en spesielt utsending for menneskerettigheter i Colombia. 9- Vi støtter de nye demokratiske initiativer som er representert i Den Sosial og Politisk Front og Den Uavhengig Demokratisk Pol. Undertegnet av enkeltpersoner, organisasjoner og politisk partier i Norge De oljearbeiderne som er organisert i USO (oljearbeidernes forbund) har besluttet politisk å kjempe mot privatiserings av statsoljeselskapet Ecopetrol, de vil gå til storstreik hvis nødvendig. 5- Interne fordrevne flyktinger bare øker som en følge av implementering av den såkalte Plan Colombia, kjemikalie sprøyting og forverring av krigen. 6- Straffefrihet, forfølgelse og trakassering av politiske motstandere har form av statsterrorisme. BESLUTNING 1- Vi er i mot Colombias president Alvaro Uribes imperialistiske politikk som representere de ytterste høyre. Vi mener nemlig at den truer interessene til det colombianske folk. 2- Vi er imot den nye arbeids, pensjons og skattereformen som 4- Vi støtter USOs kamp for å forsvare Ecopetrol. Vi anerkjenner streik som arbeidernes våpen for å presse regjeringen til å garantere at Ecopetrol forsatt skal være et nasjonal og statlige selskap. 5- Vi er for at kjemisk og biologisk sprøyting avvises som strategi for å utrydde illegale vekster, og at det i stedet må fremmes alternative veier og initiativer ut av disse problemene. At det utvikles en helhetlig politikk for a ta vare på ofrene for den bevæpne konflikten. 6- At det opprettes en Sannhetskomisjon som finner frem til de ansvarlige for brudd på menneskerettene. 7- At den internasjonale støtten til demokratiske løsninger som man blir enige om (som vennelandsgrupper) opprettholdes og utdypes.