Et hologram for kongen

Transkript

1

2 Dave Eggers Et hologram for kongen Oversatt fra engelsk av Hege Mehren

3 Tilegnet Daniel McSweeney, Ron Hadley og Paul Vida; store menn, alle som én.

4 Det er ikke hver dag noen trenger oss. Samuel Beckett

5 I ALAN CLAY VÅKNET i Jeddah i Saudi-Arabia. Datoen var 30. mai Han hadde sittet to dager på fly for å komme dit. I Nairobi hadde han truffet en kvinne. De satt ved siden av hverandre og ventet på hvert sitt fly. Hun var høy, veldreid og hadde en rik, modulert stemme. Alan likte henne bedre enn mange av menneskene i livet sitt, folk han traff hver dag. Hun sa hun bodde nord i delstaten New York. Ikke langt fra hjemmet hans i en forstad til Boston. Om han hadde vært modig nok, hadde han funnet på en måte å få mer tid sammen med henne på. I stedet hadde han gått på flyet sitt til Riyadh, og tatt et annet fly derfra til Jeddah. En mann møtte ham på flyplassen og kjørte ham til Hilton-hotellet. Med et klikk hadde Alan kommet inn på rommet sitt på Hilton tolv over ett om natten. Han hadde lagt seg med en gang. Han måtte sove. Han hadde en times reisevei nordover til King Abdullah Economic City, der han skulle være klokken åtte. Der skulle han og teamet rigge opp et holografisk konferansesystem, og så skulle de vente på

6 en anledning til å presentere det for kong Abdullah selv. Hvis kongen ble imponert, ville han tildele IT-kontrakten for hele frihandelssonen til Reliant, og Alans provisjon på cirka en halv million ville fikse alt som hanglet rundt ham. Derfor måtte han være uthvilt. Føle seg klar. Men i stedet hadde han blitt liggende i fire timer i sengen uten å sove. Han lå og tenkte på datteren Kit, som gikk på college, et meget godt og svært dyrt college. Han hadde ikke råd til å betale skolepengene for høstsemesteret. Han kunne ikke betale fordi han hadde tatt noen dumme beslutninger i løpet av livet. Han hadde planlagt dårlig. Han hadde ikke hatt mot nok da han trengte det. Han hadde tatt kortsiktige beslutninger. Hans likemenn hadde tatt kortsiktige beslutninger. Disse beslutningene hadde vært dumme og forhastede. Men han hadde ikke visst den gangen at beslutningene var kortsiktige, dumme og forhastede. Han og hans likemenn visste ikke at de tok beslutninger som kom til å sette både dem og Alan i den situasjonen han var i nå praktisk talt blakk, nesten arbeidsløs og innehaver av et enmanns konsulentfirma på hjemmekontorbasis.

7 Han var skilt fra Kits mor Ruby. De hadde nå levd fra hverandre i lengre tid enn de hadde levd sammen. Ruby var en skikkelig pest og en plage som nå bodde i California og ikke på noen måte bidro økonomisk til å dekke Kits behov. College er din greie, hadde hun sagt til ham. Ta det som en mann, hadde hun sagt. Nå kunne ikke Kit ta høstsemesteret på college. Alan hadde lagt huset ut på boligmarkedet, men det var ikke solgt ennå. Utover det hadde han ingen muligheter. Han skyldte penger til mange mennesker, blant annet dollar til et par designere som hadde lagd en prototyp for ham på en ny sykkeltype som han mente han kunne produsere i Boston-området. Dette hadde han blitt kalt idiot for. Han skyldte Jim Wong penger etter å ha lånt dollar for å betale for materialer og depositum på et lagerlokale. I tillegg skyldte han et halvt dusin venner og potensielle partnere dollar. Altså var han blakk. Og da han skjønte at han ikke kunne betale semesteravgiften for Kit, var det for sent å søke om stipend eller annen form for støtte. For sent å overføre penger også. Var det en stor tragedie at en sunn og frisk ung kvinne som Kit måtte droppe et collegesemester? Nei, ingen tragedie. Verdenshistorien var lang og pinefull, og kom ikke til å endre seg som følge av et tapt collegesemester for en intelligent og dyktig ung kvinne som Kit. Hun ville klare seg fint. Det var ingen tragedie. Ikke på langt nær.

8 Det som skjedde med Charlie Fallon, kalte folk en tragedie. Charlie Fallon frøs i hjel i et vann like ved Alans hus. Vannet Alans hus lå ved. Alan tenkte på Charlie Fallon mens han lå uten å få sove på rommet på Jeddah Hilton hotell. Alan hadde sett Charlie gå ut i vannet den dagen. Alan var på vei hjemmefra til steinbruddet. Det hadde ikke sett helt normalt ut at en mann som Charlie Fallon skulle gå ut i det svartblanke vannet en dag i september, men det var jo ikke påfallende merkelig heller. Charlie Fallon hadde sendt Alan en masse sider fra ulike bøker. I to år hadde han gjort det. Charlie hadde oppdaget transcendentologene på sine gamle dager og følte seg beslektet med dem. Han hadde sett at Brook Farm ikke lå så langt fra der han og Alan bodde, og trodde det betydde noe. Han sporet opp slektshistorien sin i Boston i håp om å finne en forbindelse, uten hell. Likevel sendte han Alan boksider med understrekede setninger. En privilegert hjernes verk, tenkte Alan. Ikke send meg mer av den dritten, sa han til Charlie. Men Charlie bare flirte og sendte mer. Så da Alan la merke til at Charlie var på vei ut i vannet midt på dagen på en lørdag, tok han det som en logisk forlengelse av mannens nye lidenskap for hjemstedet sitt. Han sto bare opp til anklene i vann da Alan kjørte forbi ham den dagen.

9 II DA ALAN VÅKNET på Jeddah Hilton hotell, var han allerede for sent ute. Klokken var kvart over åtte. Han hadde sovnet litt over fire. Han skulle vært i King Abdullah Economic City klokken åtte. Det var minst en times kjøring dit. Når han hadde dusjet, kledd på seg og fått tak i en bil og kommet seg dit, ville klokken være ti. Han kom til å være to timer forsinket den første dagen av oppdraget her. Han var en idiot. Han ble mer og mer idiot for hvert år som gikk. Han prøvde å ringe Cayley på mobilen hennes. Hun svarte med den hese stemmen sin. I et annet liv om lykkehjulet hadde snurret noen runder og stanset på en virkelighet der han var yngre, hun eldre og begge dumme nok til å prøve kunne han og Cayley blitt noe rasende bra. Hei, Alan! Det er så fint her. Nei, kanskje ikke fint, egentlig. Men du er jo ikke her. Han forklarte. Uten å lyve. Han klarte ikke lenger å mobilisere krefter eller kreativitet nok til å lyve. Å, ikke tenk på det, sa hun med en liten latter og den stemmen hennes, med antydninger om muligheten

10 for noe, som en hyllest til forekomsten av en deilig tilværelse full av vedvarende sanselighet. Vi holder på å rigge opp. Men du blir nødt til å ordne med skyss selv. Noen av dere som vet hvordan Alan kan komme seg hit? Det lød som om hun ropte det til resten av teamet. Det lød som om hun sto i en svær grotte. Han så for seg et mørkt og hult rom; tre mennesker med levende lys som ventet på ham og lykten hans. Han kan ikke leie bil, sa hun til dem. Og så til ham: Får du leid en bil, Alan? Det skal jeg finne ut av, svarte han. Han ringte resepsjonen. Hallo? Alan Clay her. Hva heter du? Han pleide å spørre etter navnet på folk. En vane som Joe Trivole hadde innprentet i ham i Fuller Brush-tiden. Spør etter navn, gjenta det. Husker du hva folk heter, husker de deg. Resepsjonisten svarte at han het Edward. Edward? Ja, sir. Jeg heter Edward. Hva kan jeg hjelpe deg med? Hvor kommer du fra, Edward? Jakarta. Indonesia, sir. Aha, Jakarta, sa Alan og skjønte at han ikke hadde noe han kunne si om Jakarta. Han visste ingenting om Jakarta.