FN-Veteranenes Landsforbund

Transkript

1 _ :57 Side 1 FN-Veteranenes Landsforbund Organ for FN-Veteranenes Landsforbund nr FN-operasjonen i Kongo s. 4 7 og 33 Oppdrag Liberia s ONUC 45 år 20 juli s og 26 Teknisk Kompani Tibnin s Gjensyn med Libanon s. 34 og 35

2 _ :58 Side 2 Fra Presidenten Når dette skrives har jeg sittet som president i seks uker. Denne tiden er hovedsakelig gått med til tre ting: Forberede og gjennomføre første styremøte Oppdatering og orienteringer på forbundskontoret Samtaler og besøk ved lokalavdelingene og hos enkeltpersoner Dette har vært nyttige og nødvendig for å danne seg et helhetlig bilde av hvor vi står. Denne virksomheten vil også fortsette i ukene frem mot neste styremøte som gjennomføres september. Det inntrykk jeg sitter igjen med er at FNVLF er et forbund i vekst. Fra 1. januar i år har vi fått nesten nye medlemmer. Dette er svært gledelig, men er vi flinke nok til å ta vare på disse og gir vi dem et tilfredssstillene tilbud over alt i landet hvor vi er? Mye kan selvfølgelig gjøres fra forbundet sentralt, men hovedutfordringen ligger hos lokalforeningene. Forbundet må sentralt og lokalt fremstå som synlig og tydelig med klare ambisjoner. Det samme må lokalforeningene. Målet må være å videreutvikle et levedykig forbund med fornøyde medlemmer og lokallag som en føler tilhørighet til. Vi må i fremtiden fortsatt bygge på det som binder og ikke det som skiller. I løpet av disse ukene har jeg også fått forsterket det inntrykk jeg satt med på forhånd, om at forbundskontoret ikke har utnyttet dagens dataverktøy optimalt. Dette har vi gjort noe med. Alle på forbundskontoret har nå fått sin mail-adresse og skal for fremtiden kommunisere med et oppegående IT-system. Får vi dette til, og det gjør vi, vil dette være tidsbesparende og pengebesparende for forbundet og lokalavdelingene. Vår hjemmeside kan bli bedre. Den vil i fremtiden bli oppdatert oftere og jeg vil planlegge med hyppige FNVLF informasjoner, når det er noe viktig å informere om. Likeledes ønsker jeg også hyppigere informasjon den andre veien Vi har startet arbeidet med å få en generalsekretær på plass snarest og innen 1. januar Vi søker etter en person som både ser utfordringen i å videreutvikle og lede forbundet mot nye høyder og som dessuten har stor arbeidskapasitet, lyst og anlegg til å lykkes. En ting er sikkert, så langt. Forbundet trenger en generalserktær. Fortsatt god sommer. siden sist aøremerket FN-styrke? Forsvarskorniteens leder, Arbeiderpartiets Marit Nybakk, har foreslått at Det norske forsvaret bygger opp enda en Telemarksbataljon som hun vil øremerke til norsk deltakelse i FN-oppdrag. Bakgrunnen er at Norge i mange år deltok med et par tusen soldater i ulike FN-oppdrag. Den største kontingenten var UNIFIL i Libanon. Det oppdraget varte i mer enn tjue år før Norge trakk ut sine styrker. I dag deltar bare et par titall soldater i rene FN-oppdrag. Vi har sympati for intensjonen i Nybakks forslag, men er skeptisk både til øremerkingen og den foreslåtte styrkeoppbyggingen. Telemarkbataljonen er blitt betegnelsen på en moderne, profesjonell militæravdeling som er trent og utstyrt til å delta i moderne nettverkskrigføring. Det følger en høy prislapp med å bygge opp en slik styrke. Denne avis har stilt seg kritisk til nedbyggingen av den norske deltakelsen i FNoperasjoner til fordel for oppdrag i regi av NATO og til støtte for USA i Irak. Det virker som om Nybakk har resignert i forhold til disponeringen av våre eksisterende militære styrker når hun foreslår en øremerket FN-bataljon. Stortinget underfinansierer allerede det Forsvaret som Stortinget selv har vedtatt. Det virker underlig at lederen i forsvarskomiteen ser seg i stand til å øke forsvarsbudsjettet så mye at det også kan få plass til en ny topptrent bataljon komplett med tungt utstyr. Nytenkning omkring militært engasjement i regi av FN er en del av den pågående reformprosessen som generalsekretær Kofi Annan har tatt initiativet til. Norske enkeltpersoner og myndigheter deltar aktivt i dette arbeidet. Det er rimelig at Norge planlegger å kunne stille styrker til rådighet når dette arbeidet er ferdig, men det bør skje ved en prioritering mellom de oppdrag norske myndigheter blir spurt om å delta i, og mellom de styrker Forsvaret til enhver tid rår over. I den pågående debatten om anvendelsen av militære styrker i ulike konfliktområder i utlandet, og forsvaret av norsk territorium, er mobiliteten og anvendeligheten til moderne, militære styrker blitt understreket. Øremerking svekker denne fleksibiliteten, også når formålet er godt. Faksimile, Dagbladets leder 25. mai. Tiltredes. Lars Reiermark Odd Helge Olsen Forsiden: Pådriveren Johnny Brenna, se side

3 _ :58 Side 3 KOMMENTAREN Arve Nilsen Visepresident/FNVLF Etter landsmøtet FN-Veteranenes Landsforbund Hva betydde nå dette Landsmøtet for oss? Fikk man det utbyttet som man hadde forventet før avreise, og fikk man utført det man hadde satt seg fore før man reiste? Refleksjoner over og om et landsmøte har vi alle etter at møtet er hevet og kanskje ble ikke alle forventningene innfridd? Kanskje reiste vi til landsmøtet med litt uklare forventninger, eller kanskje reiste vi med et åpent sinn klare til å motta inntrykk fra kjente og ukjente delegater. Agendaen var klar og den var ikke noen problem. Det som skulle skje under møtet hadde man en klar plan for. Årsrapport, regnskap, budsjett og aktivitetsplan er kjente begrep, saker som det også var lett å enes om. Riktignok var det også her noen variabler som heller ikke styret kunne svare på om ville bli oppfylt. Økonomien i vår organisasjon er et klart springende moment! Vi er avhengig av «goodwill» fra våre folkevalgte for å få kabalen til å gå opp! Dette krever mye arbeid, både fra administrasjon og de tillitsvalgte. «Tæring etter næring» er et godt utrykk som generasjoner før oss har brukt, dette var også kommentarer på landsmøtet. Landsmøtet har gitt klare føringer om hvordan de ønsker at fremtiden skal være og hvilke satsningsområder som styre og sekretariat skal konsentrere seg om! Det som i ettertankens klokskap kom fram var et svært så viktig spørsmål: Hvorfor, med så mange svært så oppegående delegater, var det ingen som stilte spørsmål om hvordan man i fremtiden så for seg økonomien og hvilke tanker man hadde for å sikre denne! Har man sett etter andre inntektskilder og har man reflektert over hvordan man skal sikre driften av forbundet f eks i 2010? Hva kan vi gjøre for å få flere medlemmer når vi kjenner til at vi bare har registrert ca 10% av dem som faktisk har utført en internasjonal tjeneste? Navneendring eller ikke navneendring har vært et tema i nesten 10 år, landsmøtet i 2004 bestemt at dette skulle være en klar sak på årets møte. Engasjementet var stort og alle forslag ble liggende. For landsmøtet bestemte seg for at det ikke skulle være noen endring! Ja så heter vi fortsatt alle sammen det samme som før! Men da kan man jo snu spørsmålet og spørre om det ikke er de rundt 50% som har endret navn under de siste års prosess som kanskje bør vurdere å endre sitt navn tilbake til FN-veteranforening for at samfunnet rundt oss skal forstå at vi er en og samme organisasjon som bygger på et felles grunnlag! Vedtektsendringer eller ikke? Vedtektene våre er et viktig verktøy og det var med glede at man kunne observere at delegatene var svært engasjerte, men samtidig ble man også litt undrende til alle de forslag til endringer som kom under debatten. Forslaget var sendt ut og det var foretatt en høringsrunde, forslagene etter dette var behandlet av styret og endringer var foretatt i det fremlagte forslag. Overraskende var det ikke at så mange hadde kommentarer til forslaget, men overraskelsen lå heller i at det kun var en håndfull av lokalforeningene som faktisk hadde sendt inn kommentarer til høringsutkastet. Så kanskje man i sin enfoldighet trodde at da var de fleste godt fornøyd med det forslag som var presentert. Landsmøtet 2004 bestemte jo at enkelte nye punkter skulle være med, men det var ikke årets landsmøte så enig i lenger! Jeg velger å tolke dette som om vi i løpet av det siste år har blitt klokere og ikke bare vil endre for endringens skyld, men for de det er fornuftig! Gleden blant de yngre medlemmene var stor, landsmøtet ga klare føringer om at de yngre skulle man, og ville man, satse på. Så her var det en stor andel som nok følte at de hadde oppnådd akkurat det de hadde håpet! Bruk av en logo ble også kommentert og hvordan vi skulle kunne få gjenspeilet at vi er et tilbud til alle som har utført internasjonal tjeneste, en logo som vi kan forbinde oss med og som vi kan si med stolthet at dette er oss når vi ser den! Takk for en innholdsrik, lærerik og en hyggelig weekend. Den ga oss alle mye og vi traff mange «gamle» venner og noen venner vi ikke hadde sett før og kanskje var dette noe av det viktigste i tillegg til det som skjedde under forhandlingene. Nr ISSN: Organ for FN-veteranenes Landsforbund (FNVLF) Postboks 1635, Vika, 0119 Oslo Tlf.: Forbundets høye beskytter: HM Kong Harald V Ansvarlig redaktør: Lars Reiermark President: Odd Helge Olsen Alkeveien Kristiansand S Mob Tlf / Arb.: oholsen@losmail.no Informasjonssjef: Lars Reiermark, tlf e-lreiermark@mil.no Ekspedisjon Jan Steen Tlf Leder kameratstøtte: Knut Østbøll Tlf e-kostboll@mil.no Forbundssekretær: Berit Magnussen tlf / e-bemagnussen@mil.no Ansvarlig utgiver: FN-Veteranenes Landsforbund Bygn. 22 Akershus Oslo-Mil/Akershus 0015, Oslo Tlf , faks Trykk: Aktietrykkeriet a.s, Fetsund er et upolitisk sivilt/militært fagblad for alt norsk personell i internasjonal tjeneste for FN, NATO, EU og/- eller i internasjonale, humanitære organisasjoner. Opplag: Se forbundets hjemmesider: Web-master: Fred Gallefoss Weblishtech Ltd Tlf E-post: weblishtech@weblishtech.no Husk å melde adresseforandring til FNVLF telefon eller faks E-post: e-bemagnussen@mil.no

4 _04-07/ :02 Side 4 ONUC FN-Operasjonen i Kongo Forfatteren som ung befalingsmann i FN-tjeneste på 1960-tallet. Arkivfoto: Jegerkorpset-FDI 4/IR 4 FNs resolusjon av 14. juli 1960, altså for 45 år siden, ble innledningen til Kongo-operasjonen, hvor både danske, norske og svenske styrker deltok sammen med andre nasjoner, europeiske så vel som afrikanske. Dessverre mistet vi en mann, det kunne lett ha blitt flere. Våre svenske venner mistet 11 pluss en, for i denne konflikten mistet som kjent også FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld livet. Det norske bidraget kom som følge av en Kgl resolusjon av 20. juli 1960 etter at saken hadde vært behandlet i statsråd samme dag, og omfattet i første omgang personell og materiell fra Luftforsvaret. Senere kom også Hæren med. Største norske kontingent var en lett luftvernartilleri bataljon som underveis ble omorganisert til lett infanteri etter at svenske jagerfly av typen «Flygande Tunnan» hadde sørget for at det ikke lenger var noe å frykte fra luften. Man skal heller ikke glemme verken norsk militærpoliti eller norsk sanitet samt de mange enkeltpersoner som tjenestegjorde som teknikere og stabspersonell. Høsten 2004 arrangerte vi i FNVLF som kjent et «Kongotreff» for de mange norske veteraner, og det kan kanskje være av interesse å se litt nærmere på konflikten og begivenhetene som førte opp til Hammarskjölds død, før vi igjen stiller spørsmålet; Hvorfor var vi der? AV LARS REIERMARK Mangt og meget er skrevet om Kongooperasjonene, for det var minst to, noen sier tre, hhv FN i rollen som fredsoppretter i den tidligste fase (1960) etter at Belgia trakk seg ut da landet ble selvstendig og den nasjonale hær (Force Publique) også gjorde mytteri, deretter fikk man Katanga-felttoget hvor FN kom til å føre regulær krig mot utbryterrepublikken Katanga under den selvutnevnte president Tshombe med pågripelse og utvisning av utenlandske leiesoldater (Operation Rumpunsh og Operation Morthor), og endelig siste fase 1963/64 hvor FN igjen kom inn i rollen som «peace-keeper», først i Katanga og senere i hele Kongo. Med påtrykk av FN skulle Kongo selv avvikle sine forbindelser med de mange utenlandske leiesoldater som hadde deltatt i konflikten både på utbryterrepublikkens side og senere som del av den nye nasjonale hær. Dette er i korte trekk historien slik mange av oss opplevde den. I det etterfølgende har jeg hatt stor nytte av den sluttrapport som i sin tid ble utarbeidet av en danske kollega, senere oberstløytnant L. M. Skern og har forsøkt å begrense meg til den, supplert med egne notater. Denne fremstillingen har derfor en noe snever ramme, og er på ingen måte fullstendig. Mange nordmenn satt til forskjellige tider sentralt plassert, og mange har gitt sine bidrag. Jeg vil jeg spesielt få minne om hva en autoritet som senere generalmajor Bjørn Egge har skrevet om konflikten fra den periode han satt som FN-styrkenes de facto etterretnings- og sikkerhetssjef. I hans bok «En kriger for fred» forteller han på sin lune måte i et eget kapittel «På livet løs FN-tjeneste i Congo», levende og engasjert om tjenesten i Kongo fra mars 1961, både om hva FN fikk til og ikke minst om hva FN måtte finne seg i for i det hele tatt å kunne operere i landet. Han tjenestegjorde der på det tidspunkt FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld mistet livet utenfor Ndola, og var den som etter ulykken fikk i oppdrag å sikre generalsekretærens dokumentmappe og chiffermaskin. Egge løste oppdraget på et utmerket måte, men fasthet og ro, men det skaffet han ufortjent negativ omtale da den daværende britisk høykommissær for Nord-Rhodesia, Lord Alport senere utga sine memoarer med sterkt og feilplassert kritikk av så vel Egge som av FN. En annen nordmann som markerte seg var general Kaldager som var FNs militære sjef i 1963; Han huskes med glede og stolhet av alt norske personell. Den politiske bakgrunn For i det hele tatt å forstå hva som skjedde i Kongo på 1960-tallet, så må man ha noe kjennskap til den politiske bakgrunn, ikke minst de politiske underdønninger blant befolkningen. Det var særlig de unge som var sterkt preget av en gryende forståelse for betydningen av landets enorme rikdommer og stormaktenes interne kamper om kontrollen av disse ressursene i et område hvor bare noen ganske få av de fargede innbyggere hadde den nødvendige utdannelse til selv å styre landet. Kongo var og er ikke bare et eventyrland, det er et kjempeland, stort og rikt, et av Afrikas rikeste, om ikke det rikeste landet på det sorte kontinent. Det er faktisk de tusen muligheters land. Mens Nigeria har sin olje, har Kongo sine kopperminer og diamanter. Med et område på 2 1/4 millioner kvadratkilometer dekker det et område som er likså stort som de fem nordiske land til sammen med tillegg av Tyskland, Frankrike og Spania. I 1959 var befolkningen i dette enorme området anslått til ca 13.5 millioner afrikanere, såkalte innfødte, samt ca hvite «europeere», hvorav ca belgier som ofte hadde bodd i landet i årevis, noen familier i flere generasjoner. Det var og er altså snakk om et kjempestort landområde, tynt befolket og kun overflatisk utnyttet, også når man tar natur og klima i betraktning. Inntil midten av 1800-tallet var Kongo praktisk talt ukjent. Portugal hadde riktignok i 1850 utvekslet ambassadører med et land som lå ved Kongo-flodens utløp, men denne forbindelse var nesten gått i glemmeboken da den amerikanske oppdagelsesreisende og eventyrer Stanley i 1877 «fant» Kongo flodens kilder. Han fikk deretter Kong Leopold av Belgia interessert i å utforske og utnytte dette kjempestore områdets muligheter. Resten er, som det heter, historie. Kongo under belgisk styre Da de euroepiske stormakter møttes til Berlin-konferansen i 1884/85 for å trekke opp grensene for de enkelte staters interesseområder i Afrika, anerkjente man uten forbehold den belgiske konge som fristatens Kongos suverene overhode. Resultatet var at den belgiske kon

5 _04-07/ :02 Side 5 ge kom til å se på Kongo som sin private eiendom, og i de neste 25 år utnyttet han landets rike naturressurser til å skape seg en eventyrlig privat formue. I 1908 var imidlertid både utviklingen og kritikken kommet så langt at landet ble overtatt av Belgia som stat og de neste 50 år ble Kongo administrert som en koloni kjent som Belgisk Kongo. Etter at den belgiske stat ved årsskiftet 1908/09 hadde overtatt ansvaret for området, ble landet de neste 50 år frem til 1959 styrt med fast hånd støttet på europeisk kapital, hæren og den katolske kirke. Både landet som helhet og de enkelte provinser ble imidlertid holdt innbyrdes atskilt og fra andre land i samme geografiske område. Det belgiske synspunkt var at landet gradvis skulle utvikles til en fullt moderne stat både økonomisk, sosialt, utdanningsmessig og politisk. Utviklingen gikk imidlertid sent. Det fantes i 1959 kun 14 fullt utdannede akademikere i hele landet, og i hæren var alle offiserene fortsatt hvite selv om man antagelig med hell hadde kunnet utdanne en rekke yngre offiserer. Hvis man her hadde vært forutseende så ville antagelig ikke Force publique (Hæren) ha reist seg og en del grusomheter kunne muligens vært unngått. Belgias ansvar Men Belgia ville først overdra ledelsen og ansvaret for den nye stat når hele styringen kunne overdras samlet til fullt ut kvalifiserte kongolesere støttet på et administrativt og industrielt samfunnsmaskineri bemannet med landets egne borgere. Avløsningen av belgierne skulle skje nedenfra og toppstillingene holdes av belgiere helt til det siste. Gjennomføringen av dette programmet måtte nødvendigvis ta langt mer tid enn i nabolandene som var under avviking fra hhv fransk og britisk koloniadministrasjon. Belgia fikk ikke den nødvendige tid; det fikk heller ikke Kongo. Folket ønske frihet straks, og det var denne feilregningen som ble skyld i det som senere ble kjent som Kongo-krisen. Frihetens time Hen mot slutten av 1950-årene blåste det en frihetens vind over den afrikanske kontinent. Flere afrikanske land hadde i 1958 oppnådd uavhengighet. Hensikten var at flere skulle følge umiddelbart etter. Denne alminnelige forventning gjorde et sterkt inntrykk på de kongolesere som kom til verdensutstillingen i Bruxelles i Her fikk lederne fra de forskjellige deler av Kongo for første gang anledning til å møtes og drøfte hva som allerede skjedde i andre deler av Afrika. Sterkest inntrykk gjorde kanskje den tale som Frankrikets president de Gaulle holdt i Brazaville samme år hvor han ga de franske koloniene muligheten for å velge mellom full selvstendighet eller selvstyre innen et fransk fellesskap. Fransk Kongo med hovedstaden Brazaville ligger på den andre siden av Kongo-floden, og ikke uventet ga De Gaulles tale de spede politiske grupperinger i Kongo veldig vind i seilene. Det neste som skjedde var at en politisk demonstrasjon i Leopoldville i januar 1959 utviklet seg til en politisk oppstand hvor myndigheten slo hardt tilbake. Resultatet var ca 50 drepte, men episoden styrket frihetsbevegelsen i Kongo ytterligere, og i januar/februar 1960 ble det sammenkalt til en rundebordskonferanse i Bruxelles. Her opptrådte nasjonalisten Patrice Lumumba som den ildfulle fortaler for de i alt 126 kongolesiske ledere som var med. Konferansen, som i utgangspunktet var ment som en sondering med tanke på fremtiden, fikk et overraskende utfall da den belgiske regjering besluttet å gi Kongo full selvstendighet og uavhengighet fra 30. juni Basis var imidlertid en del forutsetninger som ikke holdt. Hva gikk galt? Det er ikke tvil om at den belgiske regjeringen hadde regnet med at et bredt og dypt lag av belgiske rådgivere skulle ha sittet med ved bordet til støtte for de nye makthaverne i den vanskelige overgangsfasen landet nå stod overfor. Man hadde dessuten regnet med at landets væpnede styrker Force Publique, hvor ingen innfødt hadde avansert utover underoffisers grad, fortsatt skulle være under kommando av belgiske offiserer. Da frihetsdagen kom var det fra de belgiske kolonimyndigheters side ikke tatt noen effektive skritt for å lette overgangen fra kolonistyre til selvstendighet. Man gikk ganske naturlig ut fra at den nye stats ledere ville være så avhengig av den tidligere administrasjon at man stilltiende samtykket. Slik gikk det ikke. Allerede den 4. juli skjedde det mytteri i Force Publique i Lepoldville og dagen etter i en garnison ca 150 km fra hovedstaden. Ingen gjorde noe for å stoppe begivenhetene før det hele kom ut av kontroll. I de første dagene gjorde heller ikke belgierne bruk av sine nasjonale styrker som var stasjonert i Kongo etter særlig avtale, fordi Lumumba som nå var statsminister, ikke ville gi tillatelse til at belgiske styrker beveget seg ut av sine baseområder. Situasjonen utviklet seg hurtig til panikk. Europeerne flyktet og etterlot seg et samfunn i kaos. De belgiske offiserene i Hæren, som nå var omdøpt til Armee Nationale Congolaise (ACN) fikk sparken samtidig som landets president Kasavubu utnevnte to tidligere underoffiserer, hhv Lundula til general og sjef for Hæren, og Mobuto til oberst og stabssjef. Vendepunktet Afrikaniseringen av offiserskorpset var en katastrofe. De nye offiserer hadde overhode verken utdannelse eller annen bakgrunn for sine nye stillinger, og de ble heller ikke adlydt av troppene. Under utnevnelsen av nye offiserer hadde den nye, nasjonale regjering heller ikke tatt hensyn til den meget sterke lagdeling det er innen afrikanske stammer. Dette førte til at man utnevnte personer i offisersstillinger som i tillegg til manglende formell utdannelse og erfaring, også av sine landsmenn ble ansett som uegnede og sosialt uakseptable. Det hele gikk som det måtte gå; Belgia intervenerte og fløy inn fallskjermstropper fra Europa. Disse troppene ble stasjonert på til sammen 26 forskjellige steder i Kongo, delvis for å gjenopprette lov og orden og delvis for å evakuerte de gjenværende europeere som nå foretrakk å reise fra landet. Da massakrene i byen Matadi ble kjent i hovedstaden gikk også ANC der til opprør, og panikken bredte seg. Hæren lot seg ikke overtale til å vende tilbake til sine barakker, og regjeringen Lumumba måtte samme dag erkjenne at den var ute av stand til å kontrollere ANC. Da regjeringen således ikke på egen hånd maktet å gjenopprette ro og orden, så regjeringen seg om etter hjelp utenfra. Belgia var naturligvis utelukket av politiske årsaker, og forskjellige kongolesiske ledere søkte uavhengig av hverandre hjelp fra USA, Sovjet-unionen, Ghana og fra De Forende Nasjoner. Den 10. juli dvs dagen før Matadi-affæren og Katangas løsrivelse, hadde Kasavubu og Lumumba muntlig henvendt seg til FNs stedlige representant Dr Ralph Bunche var i Kongo på vegne av FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld og anmodet om teknisk hjelp til å gjenopprette disiplinen i ANC og igjen sette administrasjonen på fote. Dagen etter dvs den 11. juli og samme dag som begivenhetene i Matadi, var situasjonen langt mer hektisk. Kasavubu og Lumumba var fraværende angivelig på reise, så to ministere leverte en skriftlig anmodning til USAs ambassadør om mann amerikanske tropper til hjelp straks. Ambassadøren henviste saken til Washington som 12. juli vendte tommelen ned og henviste til FN. USA ønsket ingen konfrontasjon med Storbritannia og Belgia. Forts. neste side

6 _04-07/ :02 Side 6 Forts. fra forrige side FN griper inn Allerede samme dag som det nye Kongo anmodet om militær hjelp fra USA dvs 11. juli sendte også Kasavubu og Lumumba telegram til FN med krav om at de belgiske fallskjermstropper måtte trekkes tilbake innen 48 timer. Enn videre anmodet de om militær FN bistand mot det de nå kalte «den eksterne aggresjon ved fremmede troppers nærvær» og den nå tidligere kolonimakts «kolonialistiske bestrebelser» som ble beskrevet som «en trussel mot internasjonal fred og et brud på vennskapspakten med Belgia» Dermed var det fra Kongos side gitt en klar endring av begrunnelsen for militær FN bistand fra den opprinnelige anmodning basert på gjenopprettelse av intern ro og orden til hjelp mot ekstern aggresjon dvs den nye stat ga uttrykk for at den følte seg truet av en ytre fiende og anmodet om internasjonal hjelp i h t FNpaktens bestemmelser. Bildet ble ennå mer komplisert ved at enkelte ministere i sentralregjeringen i Leopoidville mer eller mindre selvstendig anmodet om militær hjelp fra Ghana og Sovjetunionen Midt oppe i denne noe kaotiske situasjonen grep FNs generalsekretær, Dag Hammarskjöld resolutt inn og benyttet seg av sin rett i henhold til FN-paktens artikkel 99 hvoretter han under slike forhold «kan henlede Sikkerhetsrådets oppmerksomhet på enhver sak som etter hans mening kan true opprettholdelsen av mellommenneskelig fred og sikkerhet» Den 13. juli ble Sikkerhetsrådet sammenkalt til hastemøte dagen etter og neste dag dvs den 14. juli vedtok man en resolusjon som oppfordret Belgia til å trekke sine tropper tilbake. Samtidig ble Generalsekretæren bemyndiget til i samråd med den Kongolesiske regjering, «å treffe de nødvendige forholdsregler for å forsyne regjeringen med den nødvendige militære hjelp inntil det tidspunkt Kongos regjering selv mente at landets egne sikkerhetsstyrker med teknisk assistanse fra FN ville være i stand til fullstendig å løse sine oppgaver.» Resolusjonen fulgte ikke den opprinnelige anmodningen, heller ikke den endrede henstilling, men foreskrev kun en oppgave som gikk på opprettholdelse av ro og orden. Den sa intet om bekjempelse eller avvisning av en ekstern aggressor. Årsaken var selvsagt at både USA og Sovjetunionen pga tidligere henvendelser alt var involvert i konfliktkomplekset og ingen av stormaktene ønsket ytterligere konfrontasjon om saken. Sikkerhetsrådets beslutning munnet altså ut i resolusjon av 14. juli som opprettet Organisation des Nations Unies a Congo, forkortet til ONUC, og ga rammene for organisasjonens oppgaver. ONUC FNs operasjoner i Kongo var helt fra starten underlagt en sivil FN-tjenestemann som representerte Generalsekretæren. Under han var det to avdelinger; En militær del under en militær sjef som i hvert fall i perioden var den irske generalløytnant Sean Mc Keown, med den imponerende tittel «Commander-in-Chief-UN Forces Congo eller CIC/ONUC, samt en sivil del med sivil sjef med ansvar for politiske oppgaver og den sivile tekniske hjelp. Ordningen var dessverre ikke bestandig like vellykket, uten at dette skal utdypes nærmere, men «siviliseringen» bredte seg. Av ukjente årsaker ble meget kompetent militært personell i Transport-kontrolltjenesten dvs Movecon fra sommeren 1963 avløst av sivile FN tjenestemenn som da også overtok denne tjenesten, angivelig fordi den var «fun», og da så! Men ansvarsområdet var ellers klart definert; og det var en klar oppdeling i en lokal politisk og en militær komponent, begge underlagt en sivil FN sjef som rapporterte direkte til FN, NY dvs Generalsekretæren og/eller hans stedfortreder. Det gode med en slik desentralisert operativ linje var at man, uten altfor mange administrative krokveier kunne gripe inn direkte på stedet og gjøre en innsats der og da ut fra de fullmakter man hadde, basert på et selvstendig ansvar. FN som fredsoppretter FN hadde som mandat å gjenopprette lov og orden, ikke beskjeftige seg med utenlands intervensjon dvs belgierne. I praksis førte imidlertid dette til at man hele tiden i hovedsak hadde to innbyrdes men sammenhengende problemer å slåss med, det ene var den belgiske militære tilstedeværelse, og senere tilstedeværelsen av personell fra andre land, i sær i Katanga. Den andre, som det tok lang tid å løse og som faktisk var det underliggende problem hele tiden var det som resolusjonen av 14. juli omtalte og som mandatet omfattet, nemlig følgen av det totale sammenbrudd av samfunnets infrastruktur og det derav følgende ofte totale fravær av lov og orden. FNs resolusjon av 14. juli var imidlertid noe uklar i sin form fordi Sikkerhetsrådet ikke kunne enes om den eksakte formulering. Formuleringen overlot man typisk til Generalsekretæren å fortolke, for deretter å kritisere hans fortolkning. Satt på spissen var situasjonen den at Belgia naturlig nok ikke var villig til å trekke hjem sine fallskjermjegere før FN-styrken var i stand til å overta sine oppgaver, og FN var på sin side ikke i stand til å oppfylle mandatet før belgierne var ute av landet. For å få en riktig prioritering av pålagte oppgaver uten at man måtte gå til full krig, foreslo FNs militær sjef en løsning basert på verdenssamfunnets dvs Sikkerhetsrådets vurdering og presisering av mandatet hvor bla. rekkefølgen av pålagte oppgaver ble klarlagt. Som en følge av dette fikk man senere Sikkerhetsrådets resolusjoner av 22. juli og 9. august, det hjalp. Selve gjennomføringen av Sikkerhetsrådets resolusjoner av hhv 14.- og 22. juli samt 9. august var alt sammen del av det oppdraget man best kan betegne som Del I., FN som fredsoppretter, men det ble ikke endelig avsluttet før Del II og Del III også var fullført. Del II, Katanga spørsmålet faller egentlig i to faser, hhv første runde hvor FN ikke lykkes å legge Katanga under sin dvs sentralregjeringens kontroll, med FN som krigførende i et mislykkede felttog som et foreløpig punktum med seier til Tshome og endelig annen runde hvor ONUC feier separatistene av banen og bringer Tshombe til forhandlingsbordet Til slutt får vi i siste fase tredje runde som avslutter oppdraget med at ONUC gjennomførte Del III som «peace-keeping force» eller fredsbevarer og stabilisator etter at sentralregjeringen igjen har overtatt den fulle kontroll med den tidligere utbryterprovinsen og etter at de utenlandske leiesoldater enten har forlatt landet eller er inkludert i ANC; End of mission! Oppdraget tok fire år, fra ; og spørsmålet er, hvorfor tok det så lang tid å gjennomføre FNs resolusjoner? Katangas løsrivelse under Moise Tshombe var et helt lite problemkompleks for seg. Stikkordet var penger og ønske om fortsatt økonomisk profitt og uendret (hvit) innflytelse i området. De rike kobberminene i provinsen var for det meste eid av franske, belgiske og britiske interesser og aksjeeierne hadde makt i den forstand at de var i alle tre land nær knyttet til offentlig forvaltning og administrasjon. De stod alle bak Tshombes anstrengelser for å løsrive provinsen slik at inntektene kunne forbli på aksjeeiernes hender mest mulig ubeskåret. Dette var selvfølgelig stikk i strid med det samlede Kongos interesser og stred også imot de øvrige afrikanske lands synspunkter. Det er kortversjonen. Det finnes også en noe lenger forklaring, faktisk en utviklingsplan som også tar hensyn til de lokale interesser og hvilke fordeler befolkningen i Katanga alle ville ha kunnet få hvis man ikke behøvde å dele med andre, samt hvilke muligheter denne rike provinsen kunne gi menn som Moise Tshombe også rent politisk;

7 _04-07/ :02 Side 7 også i forhold til det daværende «hvite» Afrika; men det er en annen historie som også berører det daværende nabolandet, Rhodesia Mandatets kjerne og utvidelse Tilstanden i Kongo i alminnelighet og i Katanga i særdeleshet utviklet seg etter hver slikt at Sikkerhetsrådet i sin resolusjon av 21.februar 1961 fant å måtte komme med konkrete bestemmelser som påla ONUC øyeblikkelig å ta nødvendige skritt for å forebygge borgerkrig i Kongo. For en gangs skyld hadde Sikkerhetsrådet forstått at man noen ganger også er nødt til å spesifisere for nå het det seg at ONUC også skulle medvirke til våpenhvile mellom partene, stanse alle pågående militære operasjoner fra andre enn FN, forebygge sammenstøt, om nødvendig i siste instans ved bruk av makt. Enn videre skulle ONUC utvirke øyeblikkelig tilbaketrekning og evakuering av alle belgiske og andre militære og paramilitære personer og politiske rådgivere som ikke var under FNs kommando. FN som krigførende part. Det er i denne resolusjonen man for første gang ser at FN gis fullmakt til å avvike fra det prinsipp man hittil hadde fulgt, om at FN-styrker kun måtte bruke makt i selvforsvar. Operasjonene over hele Kongo hadde hittil vært utført under henvisning til nettopp dette prinsippet, men for å kunne pågripe og utvise det personell man nå fikk ansvaret for å avvise, måtte man også kunne anvende makt. For å fjerne alle tvil så utdypet og forsterket Sikkerhetsrådet dette punktet i en egen resolusjon av 24. november Det var faktisk første skritt på veien til løsning av Del II med FN som krigførende part. Jernbanebroen over Lubilash-floden etter omfattende ødeleggelser. Foto: PIO/UNUC Katanga problemet Problemene omkring Katangas forsøk på løsrivelse og de virkninger det fikk, er så sentrale for forståelsen av hele ONUCs funksjon og virksomhet at det trenger en nærmere utdyping. Saken hadde både en politisk og militær side, og igjen fikk man en «låst» situasjon for så vidt som man ikke fikk noen politisk løsning pga den militære tilstedeværelsen i form av de mange leiesoldater i gendarmeriet, og man fikk ikke noen militær løsning fordi politikerne nektet å samarbeide med FN om utlevering av personellet, ganske sikkert fordi det også omfattet «sivile rådgivere», noe som i utgangspunktet var klønete. Sikkerhetsrådet hadde nemlig i sin resolusjon av februar 1961 pålagt ONUC å sørge for at alle belgiske sivile og militære personer som var i provinsen i egenskap av «rådgivere» enten i politiske eller militære stillinger, skulle pågripes og utvises fra Kongo. Det samme skulle skje med liknende personer av andre nasjonaliteter. Det var helt klart at dette siktet til situasjonen i Katanga som bl.a. hadde militære avdelinger med personell fra så vidt forskjellige steder som Cuba, England, Frankrike, Rhodesia, Spania, Sør-Afrika, og Tyskland pluss noen andre i sine rekker i tillegg til et hundretalls belgiere. Krav om utlevering av personellet ble fremsatt og avvist. Etter at gjentatte forsøk hadde vist at det var umulig å oppnå en forhandlingsløsning, gikk derfor FN-troppene i Katanga, under indisk kommando til aksjon i morgentimene den 28. august I utgangspunktet var aksjonen tilsynelatende vellykket. FN arbeidet etter forhåndsoppsatte lister på mer enn 500 personer, og på mindre enn 12 timer var 338 personer pågrepet i Elisabethville og i Nordkatanga. De pågrepne ble avbevæpnet, samlet i egne leire, listeført og gjort klar for repatriering i nasjonale grupper. Operasjonene ble da dessverre stoppet av den sivile sjef for FN i Katanga fordi den belgiske konsul i Elisabethville med støtte av den britiske og franske konsul hadde lovet å sørge for selv å repatriere ikke bare alle dem som til da var pågrepet, men faktisk alle som stod på FNs liste, også dem som fortsatt var på frifot. Samtidig hadde FN-troppene som del av operasjonen også besatt Elisabethvilles radio og posthus, men i og med at aksjonen ble avblåst, trakk FN seg nå tilbake, ikke minst fordi Tshombe hadde lovet å kringkaste en meldingen om at han nå var rede til å samarbeide med FN om repatriering av alle de personer som var ettersøkt av FN. Verken konsulene eller Tshombe holdt ord. Slik det utviklet seg, så var det bare en del av det militære personell ble sendt ut av landet, og mange var snart tilbake igjen. Forskjellen var at denne gangen var ikke bare gendarmeriet i opposisjon til FN, nå var det FN som var fienden Det var især franske offiserer som var landsforviste etter å ha vært involvert i kuppforsøket mot De Gaulle som nå overtok den reelle ledelse av Katanga- gendarmeriet. De hadde en noe annen innstilling enn de tidligere belgiske offiserene og var faktisk ytterst fiendtlig innstilt mot FN som de betraktet både som en motpart og en maktfaktor som ville tilintetgjøre de siste rester av europeisk innflytelse i deres Afrika. Politisk kaos Sammenblandingen av Tshombes segresjons politikk iverksatt av sivile, hvite rådgivere og europeiske offiserers som alle hadde politiske visjoner om en «hvit» minoritetsstat i Afrika skapte dyp Forts. side

8 _08_ :08 Side 8 Veteran med meninger. Kaptein av reserven høyesterettsadvokat Erik Gjems- Onstad opererte i Norge som hemmelig agent og medlem av KP Linge. For sin innsats bærer han bl.a. Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd. Foto: Håvard Zeiner. I dag er det blitt et politisk mål å kjempe mot terror. Etter min mening er det like meningsløst som å sette i gang en krig for å bekjempe krig. Terror er en form for krigføring og langt fra noe nytt. Terror var en del av krigføringen under den annen verdenskrig og ble benyttet fra begge sider. AV ERIK GJEMS-ONSTAD Frimodige ytringer KRIGEN MOT TERROR Krig er terror og terror er krig! Etter påtrykk fra USA er norske tropper i dag med i internasjonale operasjoner til bekjempelse av terror. Afghanistan er antagelig det beste eksempel, men ikke det eneste, selv om oppdraget i Afghanistan opprinnelig var å bekjempe Taliban-styret. I dag er den fortsatte kamp i Afghanistan en fortsettelseskrig mot Talibans mange tilhengere som fortatt ikke har nedlagt sine våpen. Amerikanernes kamp i Irak i det som mange kaller for krigen etter krigen, er eller var ikke bare en kamp mot terror, men en kamp mot tilhengerne av det tidligere regimet og tidligere president Saddam Hussein. Deres motstand mot invasjonstroppene, i første rekke amerikanerne, ble av mange oppfattet som en ren legitim forsvarskamp, spesielt i tiden etter den egentlige krigens avslutning og før Saddam Hussein ble tatt til fange. Det gjorde det nødvendig å definere på nytt begrepet terror, hva er terror og når er terror noe annet enn krig? Hva er krig, og når er en krig avsluttet? Er terror bare en annen form for krig? Terror i Norge Her i Norge opplevde vi flere ganger i løpet av krigen ( ) terror fra tyskernes side. Allerede under felttoget i 1940 ble gården brent og sivile skutt både i Haugsbygd og andre steder på Østlandet. Det ble avskrevet som krigshendelser, men var utvilsomt terror eller krigsforbrytelser i den hensikt å statuere eksempler overfor sivile på at det ikke var lønnsomt å støtte forvarskampen. Senere ble terroren mer tydelig. Den fremste eksponenten for tysk terror var Reichskommisar Josef Terboven. Steder som i dag er deler av vår nære historie, Televåg og Majavatn-tragediene er typiske eksempler på terror overfor sivile. For den eller de som ikke husker historien, tillat meg å friske opp hukommelsen og for den oppvoksende slekt som ikke vet så mye om dette, la meg kort fortelle. I Telavåg kom 2 mann fra Kompani Linge i april 1942 i kamp med tyske soldater. Den ene av de to fra KP Linge ble drept og den annen ble først tatt til fange, senere torturert og drept. To medlemmer av det tyske Gestapo ble drept. Til gjengjeld beordret Terboven alle hus i Telavåg brent, mens hele befolkningen ble forvist, og alle menn mellom 18 og 60 år, i alt 72 personer, sendt til Tyskland. Bakteppet var krigens gang. Allerede i 1941 begynte de allierte å planlegge en invasjon i Norge. Planen var å dele Norge i to på Helgelandskysten. Som forberedelse til dette ble det iverksatt flere store sabotasje aksjoner både i Trøndelag og i Nordland. Allerede fra 1942 ble det importert store mengder våpen, men virksomheten ble oppdaget. 1 første omgang ble en mann fra Kompani Linge tatt til fange. Han ble befridd av kamerater fra kompaniet, men under den trefning som oppsto, ble noen tyske soldater skutt. Som «soning», erklærte tyskerne 6. oktober 1942 unntakstilstand over hele Sør - og Nord-Trøndelag samt en del av Nordland. I Trondheim ble 10 fremtredende trondhjemmere tatt som gisler og skutt. Ytterligere 15 patrioter mistet livet og alle jøder over 12 år i Trøndelag ble arrestert. I Nordland ble i alt 23 menn, alle sivile fra Grane herred skutt. Den "mot-terror" som tyskerne på Østlandet iverksatte mot krigens slutt, angivelig som represalier for de mange likvidasjoner som Milorg utførte, er også eksempler på terror. Krigshandlinger eller terror? Ved allierte bombetokter mot Tyskland ble flere tyske byer nærmest utslettet. Selv opplevde jeg å se både Kiel og sentrale deler av Hamburg som rene ruinhauger. Verst skadet ved allierte luftangrep mot Tyskland var Dresden, som ikke var noe spesielt viktig mål. En betydelig del av sivilbefolkningen ble drept, - tallene som oppgis, varierer fra «bare» til (Hele Norges Leksikon) Tyskerne kalte og kaller selv i dag dette for «terrorbombing». Dette er heller ikke noe som er glemt. Senest i 2004 utkom det i Tyskland en bok om «alliert terror-bombing», en bok som satte sinnene i kok og forsuret forholdet spesielt til England. De verste terrorangrepene ellers med størst tap av menneskeliv var vel atom bombene mot Japan med den fullstendige ødeleggelse av byene Hiroshima og Nagasaki. Selv om angrepene utvilsomt forkortet krigen i Det Fjerne Østen, så var ofrene for størstedelen uskyldige sivile, selv om de tilhørte fienden. Fra alliert side var dette et tilstrekkelig godt formål, og vi var alle Egne holdninger Vi som under krigen var med i Kompani Linge var fullt klar over at vi ikke hadde krav på beskyttelse etter krigens folkerett. Men selv om vi var helt på det rene med at vi altså ikke hadde krav på beskyttelse som «krigsmenn» dvs bære våpen åpent, hadde uniform eller merke som var synlig på avstand og stod under kommando), drømte vel ingen om at vi skulle ansees som terrorister eller krigsforbrytere. Men rettmessigheten av de ca 100 likvidasjoner av angivere og enkelte andre som støttet tyskerne, ble tatt opp til vurdering etter krigen. Imidlertid, spørsmålet om de handlinger vi hadde utført virkelig var krigsforbrytelser, ble aldri satt på spissen. Likevel er det grunn til å anta at hvis de allierte hadde tapt krigen, så er det vel ikke usannsynlig at disse spørsmålene hadde blitt vurdert vesentlig annerledes. Var det krigshandlinger eller terror? Eller, er dette kanskje nettopp et eksempel på at grensene er uklare eller at det ikke er noen grense? Er det tenkelig at en seierherre i en krig vil straffe sine krigsmenn for handlinger som har brakt dem seieren, selv om andre vil stemple handlingene som terrorvirksomhet eller krigsforbrytelser? Vi tvilte aldri på at vi kjempet for en god sak og var fullt ut villige til å ofre livet under et av de mange slagord fra den gang; Norge for nordmenn! Etter den annen verdenskrig har Norge og norske politikere ved en rekke anledninger støttet såkalte frihetsbevegelser hvor medlemmene vekselvis har vært kalt «frihetskjempere» eller «terrorister». Men, da har det vært for de såkalte «gode formål», i hvert fall slik vi her i Norge har sett det. Ikke alle har vært eller er enige i det. Det kommer an på øynene som ser. Således er både Nelson Mandela, Yassir Arafat og Robert Mugabe gode eksempler på ledere av en type væpnet kamp som ikke oppfattes entydig., og som gjør at utøverne også oppfattes tvetydig. Men" alle" vil hevde at de som her er nevnt er eller var idealister og kjempet for gode formål. Er det noen som tror at dagens terrorister ikke er idealister og tror på det de kjemper for? Er ikke sannheten at vi alltid mener at vi kjemper for det gode, mens «de» på den andre siden er på den såkalte «gale siden» og følgelig kjemper for en dårlig sak? Våre politikere mener selvsagt at de deltar på «det godes side» når de atter en gang bringer Norge opp i krig. Under krigen i Jugoslavia og bombingen av Serbia, hevder Bondevik lenge at det ikke var noen krig. Etter en tid måtte han likevel innrømme at det nok var en krig han hadde brakt landet vårt opp i, og at krigen ikke bare hadde nasjonale understrømninger, men også i høy grad religiøse. På Balkan støttet internasjonale styrker, også norske, opp under muslimenes krav og bidro til å etablere det første islamske land i Europa. Noen vil hevde at det var/er en naturlig utvikling; andre er ikke enige i dette. Om vår innsats i Irak var det også delte meninger. Riktignok deltok ikke norske styrker i den folkerettslige angrepskrig som heller ikke FN støttet, men er vi så sikre på at den vanlige kvinne og mann i bak oppfattet forskjellen? Riktignok hevdet våre politikere at den norske avdelingen ikke hadde militære oppgaver, bare humanitære. Men, vi vet at personellet var i uniform med våpen i hånd, og en ikke ubetydelig del av tiden gikk med til å sikre avdelingen og utvalgte lokale objekter mot angrep fra «terrorister» slik fremgikk av en stort anlagt reportasje gjengitt i flere norske forsvarsrelaterte blader og magasiner. Igjen, var det snakk om «terrorister» eller som det ble sagt på norsk TV fra talsmenn fra Stabsskolen, «motstandsgrupper» som var/er imot okkupasjonsstyrkene og den midlertidige regjeringen etablert av okkupasjonsmakten? Med hånden på hjertet; Er det ikke mange likheter med situasjonen i vårt eget land for 60 år siden? Norge som terrormål I bak er det i realiteten i dag en borgerkrig hvor våre po1itiiere med det norske engasjement har brakt oss i den situasjon at noen i Irak kanskje har oppfattet det slik at Norge er eller har vært engasjert på den ene siden i konflikten. Da hjelper det ikke å hevde at vår innsats var rent humanitær. Det er bestandig slik at det ikke nødvendigvis er et spørsmål om hva som er den objektive sannhet, men snarere er det et spørsmål om hvordan man blir oppfattet. Vil det da komme som en overraskelse om «terroristene» reagerer mot Norge? Vi har tidligere hatt advarsler som tyder på at dette ikke kan utelukkes, men hva hvis det skjer? Vil vi da betrakte et slikt angrep på Norge eller norske interesser som en krigshandling eller ren terror? Som leserne husker ble Spania tvunget til å trekke seg ut av Irak som følge av et bombeangrep mot jernbanestasjonen i Madrid med tap av sivile spanke borgere som ikke hadde noe med konflikten i Irak å gjøre. Jeg sier ikke at det vil skje, men det kan kanskje kunne skje, også i Norge som et resultat av vår deltakelse i internasjonale operasjoner. Vi er nå ute av bak, men vi er i Afghanistan. Daglig tas det gisler både i bak og Afghanistan og den vanligste trussel er at gislene vil bli drept hvis ikke vedkommende land eller organisasjon trekkes seg ut av landet. I noen tilfeller har det vært «nødvendig» for terroristene å henrette gisler, men i de fleste tilfeller har det vist seg unødvendig fordi terroristene har oppnådd de resultater de ønsker. Er sannheten at dette er en langt mer human form for krigføring enn det vi og våre allierte presterte både under annen verdenskrig og under senere internasjonale operasjoner? Organisasjonen «Leger uten grenser» har tatt følgene av situasjonen og trukket seg ut av Afghanistan; Har norske myndigheter tenkt på hvorfor? Hva med rent norske interesser? Den viktigste lærdom fra dagens asymmetriske krigføring synes å være, bør ikke våre ledende politikere snart innse at deres oppgaver er å ivareta Norges og nordmenns interesser? Selv om våre politikere påstår at vi lever i en global verden, er våre interesser kanskje best tjent med at Norge holder seg nøytralt i alle konflikter langt utenfor våre naturlige interessesfære, og i alle fall utenfor konflikter og folkerettstridige kriger i andre verdensdeler? Norsk våpenmakt må ikke bli et redskap for andre lands politiske interesser i en del av verden hvor vi naturlig har lite eller intet å hente. En ting er å bidra i rene FNoppdrag sanksjonert av Sikkerhetsrådet hvor det synes å være naturlig. Noe helt annet er det å gjøre seg til deltaker i nasjonale politiske konflikter i fjerne verdensdeler, hvor formålet synes å være å nedkjempe fanatiske ytterliggående islamister som tilfeldigvis er uenige i det som de oppfatter som sentrale politisk spørsmål, spesielt hvis disse også er knyttet til religiøse overbevisninger som er vesenforskjellige fra det som en vanlig norsk ungdom i internasjonale oppdrag oppfatter som rett og riktig. Hr. advokat Erik Gjems-Onstad er spesielt kjent for sin skarpe tunge og ditto penn, fra tallrike diskusjoner, bøker og tidsskrifter med søkelyset på spesielt norske sikkerhetspolitiske interesser. Synspunkter under denne spalte står helt for forfatterens egen regning og deles ikke nødvendigvis av forbundet

9 _ :12 Side 10 Internasjonale operasjoner Oppdrag Liberia Forfatteren, advokat Leif Thunman er svensk jurist og reserveoffiser. I egenskap av S-5 dvs. juridisk rådgiver har han nylig utført FN-tjeneste i Liberia. I denne artikkelen som er hentet fra det svenske tidsskriftet «Reservofficeren beskriver forfatterne sine erfaringer fra sin tid som juridisk rådgiver ved svensk FN-avdeling i Liberia. Han er særlig opptatt av avdelingens muligheter til å kunne løse oppdrag uten å måtte ty til vold, og etterlyser relevant utstyr som bedre vil kunne sette avdelingen i stand til å stanse, stoppe og/eller hindre aggresjon uten å måtte løsne skudd. TEKST OG FOTO: LEIF THUNMAN Å skulle tjenestegjøre under et fredsopprettende mandat i et land der situasjonen har løpt amok og hverdagen stort sett består av vold og krenkelser, innebærer at kontroll med egne mannskaper om hvorledes de utfører tjenesten er helt ut avgjørende for å kunne oppfylle mandatet. Oppdraget generelt Jeg har altså tjenestegjort i LA 01 som jurist med oppgave å bistå den svenske kontingentsjefen i hans avgjørelser i disiplinærsaker. Man kan sikkert måle og bedømme en avdelingens standard på flere måter. De forholdsvis få hendelser som ble gjenstand for disiplinæravgjørelser, gjør at i hvert fall jeg ut fra det snevre begrepet disiplin, helt klart oppfatter LA 01 som en eliteavdeling. Med noen få unntakelser var disiplinære saker ikke av det alvorlige slaget. Soldatene har dessuten, i de tilfeller det har vært snakk om avhør i slike saker, stått for hva de har gjort og har ikke kommet med noen forsøk på bortforklaringer, nektelser eller forsøk på å lure seg unna. Det er en situasjon som jeg som forsvarsadvokat i det sivile liv ikke er helt vant med. Jeg har også hatt oppdrag med å bistå kompanisjefen med soldatenes utdannelse med for eksempel informasjon og tolking av FNs Rules of Engagement, dvs den art og grad av den makt som FNs mandat tillater ved løsning av pålagte oppdrag. Vidtgående fullmakter Etter som det her var spørsmål om FN innsats iht kapitel 7 med fredsopprettende eller fredsfremtvingende innsats fantes det prinsipielt vidtgående fullmakter om bruk av makt for å løse oppgaver som kompaniet fikk. Avdelingen utgjorde sammen med den irske avdelingen UN- MILsRF dvs Quick Reaction Force, uten eget områdeansvar, og beredt til å virke i hele Liberia der det var fare for eller allerede hadde oppstått uroligheter. På den bakgrunn, og siden det her var snakk om et fredsopprettende/fredsfremtvingende mandat, var det hele tiden en risiko for at avdelingen skulle måtte bruke makt for å gjennomføre oppdraget inkludert dødelig vold ved ildgivning, noe man faktisk i bestemte situasjonen hadde rett til. Nå utviklet situasjonen seg heldigvis slik at dette aldri ble nødvendig, men jeg sitter igjen med noen tanker. Riktige beslutninger gir suksess Jeg har i instruksjonsøyemed medfulgt det mekaniserte geværkompani, på patruljer i hovedstaden Monrovia og i avsidesliggende landsbyer i jungelen, og har sett og erfart hvordan kompaniet har tillempet ROE (Rules of Engagement) og de grunnleggende folkerettslige prinsipper om anvendelse av minst mulig vold/makt basis proporsjonalitet. Det er min klare oppfatning at kompaniledelsen har tatt de riktige beslutninger i de aktuelle situasjonen avdelingen kom opp, i hvert tilfelle har valgt det riktige handlingsmønster. Kompaniets opptreden har fra første stund vært fast og tydelig, og mannskapene har vist at man ikke skulle avstå fra det man hadde satt seg fore når ordren først var gitt. Fasthet i utførelse av gitte ordre, med de begrensninger man har hva angår maktutøvelse ved gjennomføring av oppdrag, har gitt respekt og fortrolighet både hos de tidligere stridende parter og andre FN avdelinger. Slik jeg oppfatter det, er dette noe av årsaken til at det svenske bidraget til UNMIL har vært en suksess. FN rettet i begynnelsen av januar 2004 en henvendelse til Sverige med forespørsel om man kunne bidra med et mekanisert geværkompani til UNMIL. Regjeirngen fremmet så 22. januar for Riksdagen en anbefaling om at regjeringen fikk fullmakt til å stille en slik væpnet styrke til rådighet for deltakelse innen rammen av UNMIL, og at denne styrken skulle tas fra Forsvarets beredskapsbataljon for internasjonale operasjoner, IA03. Slik ble det, og avdelingen fikk betegnelsen LA 01. Ønskelig med annen utrustning LA 01 var bevæpnet med de våpen som normalt inngår i et mekanisert geværkompani. Både avdelingsvåpen som stridsvogn type stormpanser med automatkanon, lett og tungt MG samt personlig bevæpning, som for soldatenes del var automatkarabiner, var iht vanlige oppsetningspianer; Alt sammen våpen som er utmerket for stridende avdelinger. Ved fredsopprettende/fredsfremtvingende operasjoner er det imidlertid ikke spørsmål om å kunne slå fienden i strid. Ofte er oppdraget heller å beskytte sivile liv og eiendom,

10 _ :12 Side 11 Forfatteren på patrulje. Innfødte veivisere var gjerne barn. forhindre oppløp, forsere og fjerne ulovlige veisperringer, beskytte partene i avvæpningsprosessen eller liknende, for eksempel beskytte transport/konvoier etc. For å gjøre en ren militær avdeling noe mer anvendelig i slike fredsfremtvingende oppdrag, med de begrensninger i forhold til maktøvelse som da gjelder, ville det muligvis være av interesse å tilføre en slik avdeling våpen og utrustning som gir mindre skadevirkning ved bruk enn tradisjonelle våpen. Det ville gjøre det mulig for både avdelingen som avdeling og for den enkelte soldat å gripe inn langt tidligere enn når utviklingen er kommet så langt at mannskapene har rett til å gripe inn ved hjelp av sine automatkarabiner. Hva jeg tenker på er våpen og utrustning som skulle kunne avskrekke en angriper til enten å avbryte eller helst avstå fra å iverksette en truende handling. Hvis den allikevel gjennomføres, så skulle aggressor kunne stoppes uten alvorlige kroppsskader, ja faktisk skulle han i prinsippet kunne stoppes uten at man behøvde å påføre han skade i det hele tatt. Sikkerhetsrådet mandat FNs sikkerhetsråd vedtok 19. september 2003 resolusjon nr angående Liberia. I resolusjonen skrev sikkerhetsrådet at den langvarige konflikten i landet hadde medført ytterligere dårligere konsekvenser for sivilbefolkningen med krenkelser av menneskerettigheter og omfattende seksuelle overgrep mot kvinner og barn. Sikkerhetsrådet fant at situasjonen i Liberia utgjorde en trussel både mot fred og sikkerhet i Vest-Afrika. Sikkerhetsrådet besluttet derfor under henvinsing til kapittel 7 om FN-operasjoner å etablere en FN-misjon, UNMIL i Liberia. Mandatet skulle være å snarest å gjennom føre en avvæpning, demobilisering og gjenintegrasjon av alle stridende parter i konflikten, herunder tilpassing til det sivile samfun av partenes soldater etter hveert som de la ned sine våpen. Alternative løsninger Det finnes, slik jeg ser det, et gap mellom det å utføre et oppdrag ved å forsøke å tale en angriper til rette ved rett og slett å påvirke han til å la være å gjennomføre trusselen eller angrepet og til man når det stadium da ildåpning med automatvåpen er nødvendig som siste utvei. Tilgangen på hendig utstyr, spesielle våpen og ammunisjon (for eksempel gass og gummikuler, red.anmerkn.)som ville gjøre det mulig for avdelingen å gripe inn eventuelt før man går til ildåpning med skytevåpen, skulle medføre at avdelingen lettere og tidligere skulle kunne løse sine oppdrag samtidig som man da fulgte prinsippet om minst mulig maktutøvelse i selve gjennomføringen

11 _ :57 Side 12 Kosovo rett fra levra Inntrykk kommentarer erfaringer Vpl kaptein Rolf-Petter Larsen er candpaed fra universitet i Oslo og tidligere førsteamanuensis i ledelsespedagogikk ved Hærens Krigsskole. En ny og spennende bok på årets marked med denne tittel tar opp en del opplevelser og erfaringer fra norske internasjonale operasjoner på Balkan. Boken er en bearbeidet versjon av de mange inntrykk forfatteren har samlet i samtaler han har hatt med norsk personell, både kvinner og menn i KFOR. Med tillatelse fra forfatteren gjengis her ett av de mange temaer som tas opp, og som man normalt ikke lenger ser så mye omtalt her hjemme, nemlig «Kvinner i Forsvaret». AV VPL KAPTEIN ROLF-PETTER LARSEN Det har lenge, og i mange sammenhenger, vært diskutert om det bør være kvinner i Forsvaret, og ikke minst om de bør være med på oppdrag i utlandet. For å få vite litt om hvordan kvinnelige offiserer i tjeneste her (Kosovo) så på dette og spesielt deres inntrykk av situasjonen her nede, gjennomførte jeg et gruppeintervju med noen av dem. Forholdet mellom kjønnene Tema var forholdet mellom kjønnene. Her er hva de sa om den saken; Det vil alltid være litt spenning mellom kjønnene. Vi har inntrykk av at i mange gutters øyne skal jentene helst være sånn litt pynteting ved siden. Og når du da kommer inn i et sånt miljø som jente, og prøver å være like «tøff i trynet» (som guttene), så er det ikke nødvendigvis helt uproblematisk eller enkelt. Mange har sagt til meg (når jeg er sint) at: Hadde du vært mann, så hadde du bare vært «høy og mørk», men siden du er jente så blir du «liten og ilter». Jeg føler at det er veldig mange som hele tiden må fortelle meg at de er sjef, eller som må sette meg på plass. Kanskje truer vi en eller annen selvfølelse hos noen? Men så lenge vi ser snille og gode ut og gjør som de sier, så synes de det er kjempestas å ha oss her. Som jenter er vi ekstremt sårbare i et miljø som dette her. Vi trenger også, som alle andre, en porsjon god tilbakemelding og å bli tatt med på laget som vi er uten at vi behøver å gjøre oss til. Det er ikke alltid vi føler oss godtatt av miljøet. Vi er veldig redde for å si de gale tingene. Det er akkurat som jeg ikke helt knekker de kodene, de normene, gutta lever etter. Og da blir jeg veldig redd for å si noe galt. Veldig mange følger med på hvem som går sammen med hvem. Bare det å gå til matsalen sammen med noen for mange ganger kan føre til rykter både om forlovelse og hva som verre er, for ikke å snakke om hvis man har hatt besøk på containeren og sittet og hørt på musikk sammen, og bare det. Da kommer konklusjonene veldig fort. Man skal heller ikke be om eller ta imot hjelp av en bestemt person for mange ganger før det blir rykter av det. Det er like ille for ei jente å få et rykte på seg om å være «feltmadrass» som det er for en gutt å få et rykte om at han er homo, eller noe slikt. Det er spesielt viktig for ei jente i et slikt mannsdominert miljø som her å holde sin sti ren og ikke gjøre noe om kan gi grunnlag for rykter. For eksempel må vi ikke under noen omstendighet gi kjæresten en klem offentlig her nede. Det oppfattes som umilitært og passer seg ikke fordi det kan vekke til live følelser hos andre som savner sine kjære. Forhold sjef/undergitt er selvfølgelig helt tabu. Det er nesten ikke lov i det sivile en gang, og her er det helt bannlyst. Det sier seg selv, for det vil kunne ha store konsekvenser i et kommandoforhold. Bare antakelsen om at noen ville kunne bli favorisert eller skånet på en eller annen måte, for eksempel i en farlig situasjon, det kan være helt ødeleggende for enheten. Når dette er sagt må vi innrømme at de norske offiserene er veldig, veldig renhårete. Det er også de svenske. Men du skulle se når italienere eller grekere kommer inn på tunet her! Min verste opplevelse i så måte er med en greker her. Vi hadde egentlig et profesjonelt kollegaforhold. Han var bare innom her for å hilse på, og for å se hva vi drev med. Da de kom inn på tunet her i leiren gikk jeg bort å møtte de. Da stoppet grekeren opp, rekker meg handa, og... Han virkelig måler meg opp og ned! Snakk om å bli kledd av med blikket! Jeg har aldri opplevd maken! Jeg ble helt rød! Jeg ble faktisk helt «satt ut»! Og han var egentlig ikke interessert i å snakke fag. Han var mer interessert i å fortelle at han hadde hatt en norsk kjæreste, og hun var fin! «You and me have to go out! We may eat, we make something else..» åååh, så ekkelt!!! Hadde det vært en norsk offiser som hadde gjort noe sånt, så hadde han aldri kommet unna med det! Trakassering på høyt plan! Italienerne og grekerne, de kommer aldri til å ta oss seriøst. De prøver seg først, og hvis de blir avvist, så blir de dritsure. Jeg har møtt ham et par ganger senere og hver gang prøver han seg: «Skal vi ut å spise middag, bare du og jeg? Du synes vel jeg er litt interessant?» Og det kommer veldig lite faglig, bare et lite knips. Men de prøver seg også på andre må

12 _ :57 Side 13 ter. Min kollega hadde hatt kontakt med en annen gresk offiser i en eller annen faglig sammenheng og dagen etterpå kom det på e-posten: «When I went to bed this night I looked at the sky and I tought it was your eyes. But it was only the stars sparkling». Noe så dumt! Vi lå over skrivepulten og lo begge to. Det er utenkelig at en norsk offiser et eller annet sted skulle ha funnet på å gjøre noe slikt. Det er jo et overtramp de luxe! Men, vel, britene er litt spesielle også. Jeg smisker og flørter av og til litt vennskapelig med dem for å få dem til å gjøre ting. De liker det, og da gjør de det jeg har bedt om, selv om det egentlig er deres jobb, og de skulle gjøre det av den grunn. Kanskje de legger seg litt ekstra i selen. Vi kan si mye om britene, men de gjør i alle fall jobben sin. Vi merker forresten også ofte når vi har UNMIK her, og alle de andre fra forskjellige nasjoner, da er det veldig festlig med oss. Da kommer det noen jenter som klart og tydelig mener noe, og det er litt artig! Særlig på møtet med UNMIK-folkene, som jeg var med på. De smilte og nikket. Det var såå stas med oss! Såå gøy! Men når jeg går inn og krever litt respekt, da er det ikke fullt så gøy. Så det er kanskje derfor jeg reagerer. Jeg føler det er makt eller bruk av makt ved at en offiser eller politimann, nesten klyper deg litt i kinnet, og på den måten forteller deg om hvem som har makt. Jeg reagerte ikke sånn på det før, men nå... Grrr! Og mine kjære mannlige, norske kolleger, skjønner ingen ting! Det er vanskelig å forklare. De skjønner ikke hva det er snakk om. Det er selvfølgelig hyggelig å få litt oppmerksomhet, men ikke alltid. Og når jeg kritiserer dem, er det ikke festlig lengre! Jeg tror noe av det som mangler, er flere jenter. I forsyningstjenesten har det vært jenter lengre og det er også flere jenter der. Derfor er også miljøet et mer naturlig miljø. Så det kommer vel? På den annen side har jeg også problemer med ei hærjente som for eksempel står foran meg med snus og røyk og spytter. Det er ikke det granne «dritkult». Det har jeg også sett litt av her nede, og andre steder. Jeg tror ikke at miljøet krever av oss at vi skal være menn, men kanskje at du skal ha en atferd som menn har: Være stor og sterk, kunne løpe fortest og bære tyngst. Aldri vise at du blir irritert, eller at du er uenig, og være med på å spøke med din egen personlighet. Det kommer ellers fra tid til annen utsagn av typen: «Åh, har vi fått ny sentralborddame?» Det er forresten noe med guttehumoren vi ikke får tak i. De «morsomme» bemerkningene de har i forhold til hverandre fra tid til annen. For oss er det ondskapsfullt, men for gutta er det ikke det. Så her er det en forskjell på kvinner og menn, tror jeg. Det må være noe med kodene vi ikke knekker. Gutter og jenter tenker og reagerer litt forskjellig. Gutter synes å være mer opp og rett frem og tenker på seg sjøl, har et mer selvsentrert fokus. Vi jenter er kanskje litt mer gruppe- og relasjonsorientert. Vi hjelper hverandre, støtter hverandre, og forsøker å komme til mål sammen. Her nede er på mange måter en kvinne i «løvens hule». To, tre, fire det går bra. Men en da er hun fortapt, for presset utenfra er stort. Hun er alltid i fokus. Menn har behov for kvinnelig kontakt. De svermer rundt. Hun får ikke privatliv. Det at vi lever så tett på hverandre gjør selvfølgelig også at det blir mer intimt her enn hjemme. Jeg får kommentarer når jeg går med slåbrok til dusjen, en slåbrok som jeg nesten ikke synes i; Jøss! Tror du at du er på ferie? Tror du at du kan gå slik? Da glemmer de hvordan de selv går; med et lite forsvarshåndkle rundt seg hvor nesten... he... hvis man slipper fantasien løs ser du nesten alt, altså! Det går jo begge veier, hvis du tenker slik. Jeg tok opp spørsmålet med en mannlig kompanisjef ved et besøk i en annen leir, og fikk der høre: «I denne leiren har vi bare en kvinne, en av kokkene. Jeg tror faktisk det skaper en god stemning, for å si det slik. Det myker litt opp å ha ei jente har. Nå har ikke jeg snakket noe særlig med henne. Hun kom hit ned etter oss, pluss at hun er i en litt annen aldersgruppe enn jeg er. Men jeg vet det skaper en annen stemning. Litt mer liv i hverdagen, for å si det slik. Å ha noen damer i leiren gir god ventilasjon for guttene. Da kan de snakke om andre ting enn de vanligvis gjør med andre gutter, samtidig som de passer på å fiffe seg opp litt mer enn ellers. Har du en dame i nabolaget så er jeg helt overbevist om at guttene ikke sitter der og fiser og raper like høyt som de gjør nå. Jeg tror også jenter bidrar mye her nede på andre måter, og spesielt på sosialpatruljer. Å gjøre den jobben er lettere for ei jente enn en gutt, så det er veldig positivt. Men hvis det er en kvinnelig lagfører i laget og hun blir sammen med en annen, så tror jeg det blir litt ugunstig. For jeg tror det er vanskelig å holde seg upartisk. Man skal sette opp vaktlister og slike ting, og da er det vanskelig å se objektivt på det. Forhold mellom kjønnene i kommandokjeden er fullstendig tabu.» Bataljonssjefen hadde også noen meninger om dette: «Et problem med slike forhold er at man får feil fokus i forhold til tjenesten. Man vil jo være opptatt av hva som skjer med partneren. Vi har sagt at ingen får lov til å etablere et nytt forhold her nede, men vi bryter ikke opp et samboerforhold i samme avdeling dersom det var etablert før vi kom hit. Men det bekymrer meg når et samboerforhold ryker. Det kan føre til konflikter, feil fokus og andre ugreier. Spesielt i kommandokjeden vil det være et problem. Særlig om du som leder skulle falle for fristelsen til å gi din kjæreste en lettere tjeneste, sende en annen på et farlig oppdrag, eller liknende. Det kan man ikke tillate. Så derfor; i kommandokjeden kan vi ikke ha slike forhold. Som befal skal du forresten være rimelig tankeløs om du innlater deg med en menig soldat. Det er så sin sak at man faller for sine kolleger, selv om det heter at nye forhold ikke skal inngås her nede. Det aksepteres bare om man er sammen før man drar ut og er meget diskret. Egne «ekteskapscontainere» eksisterer ikke! Men vi skal vi ikke undervurdere den biten. I alle fall amerikanerne er veldig strenge på dette, og også andre «warfighting armies». Vi har jo den berømte «Israel rapporten», hvis den i det hele tatt finnes, hvor man oppdaget at israelske menn kastet bortimot våpnene for å hjelpe israelske kvinner (soldatkolleger) Forts side

13 _ :57 Side 14 Veteraner fra Internasjonale Operasjoner Har du mottatt Forsvarets medalje for Internasjonale Operasjoner for din deltakelse i internasjonale militære operasjoner i utlandet? Medaljen tildeles alt norsk personell som har deltatt i norske internasjonale militære operasjoner av minst 6 mnd varighet eller en kontingent. FNVLF administrerer medaljen til veteraner. Forsvarets faste personell får medaljen via Forsvaret. Du vil få tilsendt et enkelt bestillingsskjema ved henvendelse til Forbundets kontor tlf eller e-post: e-bemagnussen@mil.no, eller til en av våre lokalavdelinger som du finner på Forbundets hjemmeside Forsvarets medalje for Internasjonale Operasjoner. Be om bestillingsskjema. FN-Veteranenes Landsforbund The Norwegian Association of UN Veterans Forsvarssjefens Medaljeråd har meddelt at rådet på møte 30. oktober 2003 enstemmig har gått inn for at FNVL kan fortsette tildelingen av medaljen i ytterligere tre år fra 1. januar 2004, og at Forsvarssjefen har sluttet seg til rådets tilrådning. Det betyr at alle dem som ikke allerede har fått medaljen, fortsatt kan henvende seg hit; til prosjektansvarlig Nils Kallar på tlf INT OPS RINGEN INT OPS RINGEN i gull med sort emalje med logo som for Forsvarets medalje for Internasjonale Operasjoner. Ringen kan bare kjøpes av personell som har fått tildelt medalje for internasjonale operasjoner. Ved bestilling av ringen vedlegges dokumentasjon (kopi av diplom eller kontingent nummer) Det må oppgis ringmål som tas hos gullsmed. Ringen leveres som herrering og damering, i åpen eller lukket utførelse. Inntektene går til FNVLFs reservefond. Bestilling sendes til: Norsk Kunstforum, postboks 49 Røa, 0701 Oslo, tlf Bestilling kan også sendes til følgende e-postadresse: kunstforum@hotmail.com Lev.tid er 7 8 uker. Prisene nedenfor er inkl mva. Porto/oppkrav kommer i tillegg. FN-Veteranenes Landsforbund The Norwegian Association of UN Veterans Bestilling Antall... Herre åpen (1980. )... Herre lukket (2220, )... Dame åpen (1750, )... Dame lukket (2040, ) Navn:... Ringmål:... Adresse:... Postnr.: Underskrift KUNSTFORUM HAR EN ÅPEN ORDRETELEFON: Her kan du foruten å ringe inn din bestilling også henvende deg hvis du har spørsmål om ringen eller din bestilling

14 _ :57 Side 15 Kosovo rett fra levra Inntrykk kommentarer erfaringer Forts. fra side 13 fordi man ikke klarte å høre på deres nødskrik. Disse tingene har en hver yrkesoffiser vært borti og diskutert på et eller annet tidspunkt. Det finnes for øvrig erfaringer også fra Norge som bekrefter dette Andre som uttalte seg kom med følgende bemerkninger: Jeg tror det er større fordel med kvinner i forsvaret og i leiren enn ikke å ha dem. Det har selvfølgelig også noe med situasjonen å gjøre. I noen sammenhenger og situasjoner er det en stor fordel, i andre ikke. Men det er viktig for dem å passe seg for «feltmadrassryktet». Jeg har ikke sett jenter fly fra container til container, slik som noen kanskje der hjemme tror. Jeg opplevde aldri problemer i min kontingent. Aldri noe sjalusi, tøv eller gnisninger på. dette. Har man et forhold og opptrer modent og diskret bør det ikke være noe problem. Dette er jo ikke noe kloster. Men med en gang noen begynner å vandre fra "blomst" til "blomst", så kan det bli en del tøv. Respekten for jenta kan bli ganske liten, for å si det slik. Hun blir fort stemplet som en flyfille. Gutta på sin side blir nærmest helter blant sine hvis de får seg mye sex, slik er kjønnsmønsteret enda. Har man ei jente i laget så passer man på henne, helt ubevisst. Jeg tror at i det øyeblikket noe skarpt skjedde, så vil de fleste gutter få et slags beskyttelsesinstinkt overfor kvinner. Jeg er sikker på at jeg ville fått det, og det gjør at vi gjerne avviker fra drillen. Da har du en masse folk som skal passe på henne og ting går ikke i orden. I det øyeblikket du kjører kontaktdrill og en mann faller og du må bare trekke tilbake igjen uten å få tatt han med deg javel! Det var Tomas som ble skutt. Ferdig! Det er vi mentalt forberedt på. Men er det dama som er skutt, vil det være litt annerledes. Følelser vil dukke opp sammen med beskyttelsesinstinktet og kanskje føre til at man gjør dumme ting. Jeg hadde ikke godtatt å være nestlagfører under en kvinnelig lagfører her nede. Ikke for det, dama kan være dyktig hun, men det er ingen tvil om at hun skaper en ekstra mulighet for konflikter innen laget, og får såvidt innen troppen. Jeg har vært i tropp med damer før. Alle guttene skulle ha oppmerksomheten hennes og det tok fokus bort fra det jeg mener skal gjøres, fra jobben. Det var også antydninger til sjalusi mellom folkene. Det er enklere uten damer, synes jeg. To ganger har jeg sett en hel tropp bli ødelagt av dette. En gang i Makedonia og en gang i Mostar. Det er også slik enkelte steder at damer overhodet ikke blir respektert av den enkle grunn at de er damer. Jeg har sett familiebiler som kjører rett forbi en kvinnelig soldat som prøvde å stoppe den. Det hadde ikke falt dem inn å kjøre forbi om det hadde vært en mann som prøvde å stoppe dem. Til og med administrasjonsoffiseren her, som er kvinne, har problemer av og til i forhold til sivilbefolkningen når hun skal skaffe forsyninger. Men det er verre andre steder enn her, i Libanon og Afghanistan, for eksempel." Om faste forhold, samllvsbrudd og negative konsekvenser Men at forholdet mellom kjønnene av og til også kan føre til problemer innad i avdelingen ble det heller ikke lagt skjul på: «Jeg bivånet på nært hold et samlivsbrudd (i en annen kontingent) hvor hun fant seg en ny blant befalet. Det skapte utfordringer. Det dreide seg om befal som var samboere da de kom ned hit, og så fant hun seg en ny. Han tok det veldig hardt, for han ønsket ikke noe brudd. Og hun, der og da, fant seg plutselig en ny. Det var etter min mening både dårlig gjort og lite klokt. Det er kanskje lettere å komme over et brutt forhold hvis du hopper over i et nytt? Hun valgte i alle fall en billig løsning. Og det er klart at når de to mennene skal sitte på samme møte, for ikke på snakke om hvis de må sitte på samme kontor, eller på andre måter samarbeide ganske nært, så blir det vanskelig. Du kan tenke deg hvis de to blir alene i rommet og eksen er knust, sint og frustrert over den andre som sov hos jenta hans i natt... Et glis da, og det kan vel hende at en hver ville reagere..." Lesson learned Men, uansett, det er viktig å være klar over at når mennesker av motsatt kjønn, spesielt unge, er sammen på et begrenset område over tid, da vil spenninger oppstå. Og enda sterkere vil denne spenningen kunne bli når man, som her, er sammen under helt andre forhold enn hjemme. Det er en gammel erfaring at uansett hva man selv måtte mene når man er hjemme, så vil mange handle annerledes under andre himmelstrok, langt hjemmefra og over lengre tid, enn de ville gjort om de hadde vært hjemme. Det er ikke bare vi som har slike erfaringer. NORAD, or å nevne noen, har hatt sin del selv om også deres folk har blitt kurset om HIV og AIDS, før de for eksempel drar til Afrika som utviklingshjelpere. Allikevel er det en del som kommer hjem etter et lengre opphold i der og er smittet av en slik sykdom (Holmøy 1996). Parforhold i kommandolinjen er absolutt forbudt; Du sender ikke kjæresten din på et skarpt oppdrag som her hvor KFOR-soldater har måttet rykke ut mot demonstranter i Mitrovica. Foto: Reuters

15 _16-17/ :14 Side 16 Svein-Erik Grieg Smith f er lektor og vpl major. Han er utdannet historiker og har arbeidet ved Universitetet i Bergen. Foruten en rekke bøker og artikler om militærhistoriske emner, har han også deltatt i FN-tjeneste både i UNEF i Gaza og UNIFIL i Libanon. Dette avsnittet om norske styrker i Internasjonale Operasjoner i Kongo er hentet fra hans bok fra 1996; «Borger og soldat», og gjengis her med velvillig tillatelse fra forfatteren. AV SVEIN-ERIK GRIEG SMITH Operation des Nations U FN-innsats i Kongo 45 å Operation des Nations Unies an Congo var fra FNs side ment å skulle gi Kongo internasjonal militær assistanse inntil den kongolesiske regjering selv var i stand til å opprettholde lov og orden. Det ble en operasjon som kom til å strekke seg over nesten fire år, og hvor bl.a. Norge deltok med bortimot 1200 mann. Urolighetene i den nye selvstendige staten hadde nemlig manifestert seg i to adskilte konflikter. Dels som lokale overgrep mot de ca fastboende hvite, hovedsakelig belgiere, og dels som kamper om det politiske hegemoniet i den nye staten. Belgiske styrker intervenerte den 10. juli 1960, etter først forgjeves å ha bedt den nye kongolesiske regjering om tillatelse til å «gjenopprette lov og orden» og beskytte belgiske statsborgere. Den kongolesiske regjering svarte med å rette en forespørsel først til USA, deretter til FN. Resultatet ble en FN-operasjon etter samme lest som i Egypt (UNEF), men med langt større styrker. Sommeren 1961 nådde ONUC sitt maksimale styrkenivå på nesten mann. Uten dette FN-bidraget kunne Kongo blitt et belgisk Algerie eller Vietnam. ONUC gjorde det politisk mulig for Belgia å trekke sine styrker ut av Kongo uten for store prestisjetap. Men FN undervurderte de etniske motsetninger i den nye staten, noe som fra FN troppenes side førte til brukt av makt og periodevis opptreden som regulære kampstyrker. Det første norske bidraget Det ble Luftforsvaret som kom til å yte det første norske bidraget. Den første henvendelsen om et norsk bidrag til FNoperasjonen i Kongo mottok Utenriksdepartementet allerede den 16. juli gjennom Norges delegasjon ved FN i New York. Delegasjonen meddelte at FNs generalsekretær hadde spurt om Norge kunne bidra med flygere, særlig helikopterflygere, samt flymekanikere og lette rekognoseringsfly til den nyoppsatte FN-styrken i Kongo. Noe tall ble ikke oppgitt, men det var ønskelig at så vel personell som materiell kunne avgis snarest mulig. Etter drøftinger i Luftforsvarets Overkommando ble det avgjort at man kunne sende inntil 16 mann, samt 2 fly av typen Twin-Otter. Samtidig kom det en forespørsel fra Sverige om norske myndigheter kunne stille et transportfly av typen C-119 til disposisjon for frakt av personell og medisinsk utstyr til den svenske FN-styrken i Kongo som var blitt overført dit direkte fra UNEF i Midt-Østen. Spørsmålet om et norsk bidrag til FN-styrken ble behandlet i statsråd den 20. juli 1960, og ved Kgl. resolusjon av samme dag ble Forsvarsdepartementet gitt fullmakt til å sende både fly og personell. Status ved årsskiftet 1960/61 Både på politisk og militært hold regnet en med å det ville kunne komme ytterligere henvendelser fra FN om norsk bidrag, og FD fikk ytterligere fullmakter på kommandovei. Ved årsskiftet var det norske bidraget kommet opp i 130 befal og menige, fordelt på; Stabspersonell ved HQ ONUC Operativt,teknisk og administrativt

16 _16-17/ :14 Side 17 Unies (ONUC) den norske militære år 20. juli FNs sektorsjef «Sektor Kamina/Katanga», den svenske offiser, daværende overste O Hederen med adjutant inspiserer den norske LVA-bataljonen tett fulgt av Fn-sjefen oblt Vidkunn Grotmol Isaksen som var bn-sjef januar-mai Foto: PIO/ONUC personell for FNs flyvirksomhet Militærpoliti Transportkontrollpersonell Verkstedpersonell Medisinsk fagpersonell, herunder veterinær Norsk sanitet i fremste linje Den norske sanitetsmessige innsats kom til å foregå på forskjellige steder i Kongo og artet seg noe annerledes enn i Korea og i Midt-Østen, hvor en opererte med et eget feltsykehus. I Kongo kom innsatsen til å bestå av enkeltpersoner og mindre oppsetninger. Som en av sjefslegene kom reserveoffiseren, oblt Odd Øyen midt i ildlinjen under kampene i Elisabethville høsten Han ble selv såret, men fortsatte likevel sitt arbeid etter å ha blitt forbundet ved FN-sykehuset. Han ledet sanitetstjenesten på en fremragende måte, og deltok selv som utøvende lege under kamphandlingene. Oberstløytnant Øyen ble i 1962 utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kgl. Norske St. Olavs Orden og til ridder av 1. klasse av den svenske Vasaorden for sin innsats i Kongo. Luftvernbataljonen I oktober 1962 meldte ytterligere behov seg. På grunn av utbryterprovinsen Katangas flyvåpen oppstod det behov for luftvernartilleri ved FN-styrken. Nok en gang fikk Norge en forespørsel om å stille tropper og materiell til disposisjon. Ønskemålet var nå en lett luftvernavdeling med 12 stk 40 med mer Bofors-kanoner. Også denne gangen stilte norske myndigheter seg positive til forespørselen. Slik kom Luftforsvaret ikke bare til å bli den første, men også den største norske bidragsyter i Kongo. De forberedende arbeider med å sette opp avdelingen tok til i midten av november, samtidig som det ble fremmet en stortingsproposisjon om saken. Etter at bataljonssjefen hadde foretatt en kortere rekognoseringstur med påfølgende forhandlinger med de stedlige FNmyndigheter, begynte planene for FNbataljonen å ta form. Som grunnlag for oppsetningen ble lagt en norsk luftvernbataljon med redusert bemanning. Organisatorisk besto bataljonen av 333 mann, med bataljonsstab, 2 kanonbatterier, Forts. side

17 _ :19 Side 18 Libanesisk medalje for nordmenn Medal for battle wound UNIFIL Minnefond har gjentatte ganger tatt opp denne saken via forskjellige kanaler, også hos den norske FN delegasjonen i New York. Det ser nå endelig ut som om man i New York har lykkes i sine anstrengelser overfor libanesiske kanaler. AV BERNT J.STRANDEN OG PER ODD SOLBERG Den norske FN delegasjonen i New York melder at man har vært i kontakt med den libaneske FN-delegasjonen som igjen har kontaktet det libanesiske forsvarsdepartementet. For ordens skyld vedlegges kopi av brevet fra den libanesiske FNdelegasjonen. Som man ser av brevet, så svarer det libanesiske forsvarsdepartementet at man der er villige til å utgi medaljene, forutsatt at forholdene blir dokumentert. Det har dessverre ikke lykkes for den norske FN-delegasjonen å oppdrive skjemaene MSA 1 og 13 som det henvises til i brevet fra den libanesiske FN-delegasjon, men de skriver at dersom disse skjemaene ikke er tilgjengelige, vil man likevel godta søknad fra soldatene bekreftet av militær avdeling i Norge. Militærrådgiver ved FNdelegasjonen kan være behjelpelig med å videreformidle søknader. For ordens skyld har styret i UNIFILs minnedfond som har arbeidet mer enn ett år med denne saken, også på et tidlig tidspunkt orientert Forsvarssjefen direkte om det libanesiske svaret og spesielt om den norske FN-delegasjonens innstilling. Siden vi ikke har hørt til det motsatte, tolker vi dette som at sårede og drepte nordmenn er berettiget til denne medaljen. Vi ber derfor om at saken settes på kartet slik at man finner en god måte som samtidig er en praktisk ordning for å få delt ut «Medal for battle wound» til nordmenn med UNI- FIL tjeneste

18 _ :19 Side 19 Rettigheter og plikter Stortingets behandling av Arbeidsmiljøloven med endring av bestemmelsen om «retten til permisjon fra sin stilling ved frivilllig tjenestegjøring og deltakelse i norske styrker i internasjonale fredsoperasjoner» fra 14 til 24 måneder er en viktig bestemmelse i en sentral lov. FNVLF har også ivret for en forlengelse, men mener prinsipielt at man burde unngå å sette noen tidsfrist. Som forbund er vi derfor hjertelig enig med presidenteni Norske Reserve Offisers Forbund, Hans J Røsjorde når han i Aftenposten for 21. mai tar til ordet for at Stortinget og Forsvaret bør ta et initiativ som sikrer at de best kvalifiserte tør og vil forlate sin arbeidsplass i perioder. Som han sier det: «Sist, men ikke minst er det viktig at sivile arbeidsgivere også ser at deres virksomheter kan tjene på et samvirke med Forsvaret». Tiltredes. Lars Reiermark Faksimile fra Aftenposten 21/5-05 HUSK Kameratstøttegruppene se side 35 Arne Tangen til minne f d Vår tidligere mangeårige leder i Kongsberg og omegn FN-Veteranforening, godgutten og FN-veteran Arne Tangen, er død. Han vil bli husket som mannen med det store hjertet og den kraftige stemmen, bestandig med omsorg for alle andre, mennesker og dyr. Så altfor tidlig ble han borte, etter forgjeves kamp mot kreften. Han var ekte Kongsberg-gutt som reiste til sjøs som 15-åring og ble uteseiler i over 10 år. Sterk og dyktig som han var, la han grunnlaget for et rettskaffent livsmøster som preget han i all hans fred. Det kom også til å glede alle oss andre som kom i kontakt med ham videre i livet. Hans militære løpebane startet elementært, men han fremsto snart som en lojal og dytkig leder; han ville og kunne. Det kom først til nytte i Heimevernet, hvor han tjenestegjorde som frivillig i 30 år, og høstet mye ros og ære for trofast innsats. Men Arne ville mer og mente at han også hadde noe å bidra med i internasjonal tjeneste. Det hadde han så definitivt, på tallet rakk han hele 3. kontingenter med norske styrker i UNIFIL/Libanon, hvor han avanserte til militære MPsjef. Det stod meget respekt av han, samtidig som han alltid kom godt overens med så vel over- som underordnede. Arne var snill, han var god til å lytte og han likte å få tingene gjort. Han var aldri yrkesmilitær, men kommunalt ansatt bl.a. som feiemester og brannmann. Likevel var det militære som sto hans hjerte nærmest. Derfor bestemte han kort før han døde at han gjerne ville ha et tilnærmet militært farvel. Vi seks som ble utvalgt til å bære hans båre, anså dette som en stor ære fra en virkelig stor venn. Med Blue Berets og tilbehør, med vennene til stede og til tonene fra tappenstrek, ble båren med honnør senket til hans siste hvilested. Fred med ditt minne Arne Knut T. Holtan

19 _ :22 Side 20 Bokanmeldelser Dagsaktuell LEDERENS KOMMUNIKASJONSBOK Av Rolf-Petter Larsen Cappelen Akademiske Forlag, Oslo 2004 Heftet 232 sider Pris kr 268,- ISBN Forfatteren skriver selv at boken er ment for ledere og personer med lederansvar i private og offentlig virksomheter. Dette er en uttalelse som etter denne anmelders mening også godt kan utvides til å gjelde for militær ledere. Det dreier seg nemlig om hvordan man kan eller bør utøve det som er bjelken i alt lederskapet, men samtidig det vanskeligste av alt, nemlig kommunikasjon. Er det så en god bok? Definitivt ja. Den er lettlest og henvender seg direkte til lederen. Språket og fremstillingen er god, det er også regien. Den er empirisk oppbygget og delt i en rekke temaer. Den kan leses fra A til Å, eller man kan velge å gå direkte inn i det tema som interesser mest. For å si det kort; Det er både en ren faktuell og aktuell oppslagbok i kommunikasjonslære. Først gis det en generell orientering om kommunikasjon. Deretter tar boken i rekkefølge opp følgende temaer; medarbeidersamtaler, konflikter og kommunikasjon. Nødvendige diagrammer og stalltips for de enkelte prosedyrer er gjengitt på grått raster som også gir boken verdi som en rendyrket oppslagbok for den som føler behov for det. Et spesielt vanskelig tema er for mange det som ofte betegnes som «Vanskelige samtaler». Her har forfatteren satt av et egen kapitel som dekker et område som trolig svært mange vil ha stor nytte av å lese mer om og i som også mange vil ha større nytte av å praktisere. Bokens avsluttende del behandler «Kultur og kommunikasjon,» et tema som ofte skaper problemer når man beveger seg i en verden som stadig blir mindre. Den burde etter denne anmelders mening være obligatorisk for personell til internasjonale operasjoner, og kanskje burde den også som bro byggende element foreligge i engelsk versjon der norsk lederkompetanse skal praktiseres i et internasjonalt miljø, for eksempel i multinasjonal stab/avdeling. Forfatteren skriver selv at «noen emner vil av pedagogiske grunner dukke opp i flere sammenhenger» og anbefaler leseren å ta det som gunstig repetisjon og eksempler på hvordan de samme grunntanker kan tilpasses og brukes i forskjellige sammenhenger. Det er denne anmelder helt enig i, jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv. For den som er vant med militære systemer er fem-punkts ordren lett gjenkjennelig. Det er ikke merkelig, for forfatteren selv er vernepliktig kaptein i Hæren og cand. paed. fra universitetet i Oslo, og har i en årrekke vært ansatt ved Hærens Krigsskole som førsteamanuensis i ledelsespedagogikk. Det er forfatterens åttende fagbok og her er det både pedagogen og offiseren som taler til leseren. Praktiske råd med hensyn til hvordan man bør gjennomføre selve kommunikasjonsprosedyren er holdt i en fortrolig tone som gir tillit til lederen både i kommunikasjon mann til mann eller til gruppe(r). La meg til slutt si noe om form og fasong, inkludert papir og trykk, det er nemlig alt sammen førsteklasses. Formatet er A-5 og derfor like lett og hendig for skrivebordet som for brystlommen på feltjakken. Papiret er passe tykt og gir boken et robust utseende; den tåler å bli brukt! Egen marg med plass til egne notater gjør at den enkelte leser underveis selv kan gjøre seg sine tanker og erfaringer. Anbefales, også som klasse- og gruppesett for den kan utmerket godt også brukes som ren undervisning! Lars Reiermark Hva posttraumatisk stressyndrom kan gjøre HJERNESTRESS Kan det ramme meg? Av Christina Doctare Noas Ark Forlag AIS, Oslo 2004 Innbundet 142 sider Pris kr 230. ISBN Posttraumatisk stressyndrom rammer ofte personer som har opplevd dramatiske hendelser eller vært i stor fare. Personell med tjeneste fra internasjonale operasoner vil kjenne igjen mye av stoffet, men det nye ut fra forfatterens erfaringer er at hjernestress like ofte rammer dem som opplever dramatiske endringer i hverdagen, så som endrede livsvilkår med fallende økonomi ved for eksempel sykdom, samlivsbrudd, vanskeligheter og oppsigelser i arbeidssituasjoner, eller at de på annen måte føler at de mister kontrollen over sitt egen liv. Utbrent, møtt veggen, brutt sammen er noen av de mange betegnelsene som er brukt om denne situasjonen. Vi har mange forskjellige navn på de symptomer som forårsakes av hjemestress. Christina Doctare, svensk lege som arbeidet i FN-tjeneste under krigen på Balkan i 1990-årene, tar i denne boken til orde for at vi erkjenner våre menneskelige, nedarvede forsvarsreaksjoner, og ikke legger skylden på den enkelte som blir syk. Det er en aktuell bok, glimrende oversatt fra svensk av Grete Helene Moen, og bør egentlig leses av alle som sliter med posttraumatiske lidelser og som ønsker å vite noe mer om denne lidelsen, hva den kommer av og hvordan den arter seg og ikke minst hva man selv kan gjøre for å avhjelpe situasjonen. Forfatteren slår fast at forsking viser at den menneskelige hjerne er skapt for å reagere på farer og trusler. Det er nødvendig for at vi skal reagere raskt i farlige situasjoner. Men, som hun skriver, i vårt samfunn er det ikke trusselen om å bli spist av en sabeltanntiger som er mest overhengende. Derimot finnes «sabeltanntigeren» i mange forkledninger. Livet i vårt moderne samfunn skaper en rekke psykososiale, symbolske trusler som fremkaller stressreaksjoner i hjernen og i kroppen. Hjernestress eller posttraumatisk stress kan derfor like gjerne ramme mennesker i vår fredelige del av verden, når vi opplever andre former for uforutsigbarhet, tap og sårbarhet, som mennesker i krigssituasjoner. Det er menneskets omgivelser og totale livssituasjon som skaper stress, og sjelden eller aldri bare en årsak. Dette er den konklusjonen forfatteren kom til etter å ha arbeidet med flyktninger på Balkan og i Sverige. Til sin store forundring registrerte hun hjemme i det fredlige Sverige mange av de samme symptomer som hun tidligere hadde registrert på Balkan. Riktignok har svensk personell også over en 50 års periode deltatt i mange forskjellige skarpe internasjonale oppdrag fra Kongo på 1960-tallet til Balkan på tallet, men var dette den eneste forklaringen? Forfatteren mener at selv om de ytre omstendigheter er forskjellige, opplever mange i dagens velferdssamfunn uten ytre påvirkninger i form av krig og kaos, at de ikke har kontroll over tilværelsen, uansett hvor hardt de arbeider eller hvor mye de strever. Forfatterens konklusjon er at det er menneskets omgivelser og den totale livssituasjon som skaper stress, snarere enn en enkelt hendelse. Forfatteren avliver definitivt myten om at det er en individuell menneskelig svakhet når vi blir syke av stress. Hun viser hvordan menneskets reaksjoner på trusler har vært den samme opp gjennom århundrene, men at det er tolkningene og forståelsen av de ulike truslene som har vært forskjellige. Anbefales. Lars Reiermark

20 _ :22 Side 21 Om å lykkes SÅDAN, OG HVA SÅ? Av Carsten Mørch Gonzo Forlag, Danmark Heftet 345 sider Illustrert farger/sort/hvitt Pris D kr 198. ISBN Dette er en bok som bør appellere til mange av våre medlemmer. Det er faktisk to bøker i en. I del i forteller den internasjonale kjente danske ledertreneren Carsten Mørch om hvordan han opplevde det da han som ung mann og dansk løytnant i Jegerkorpset på slutten av 1970-tallet ble tatt ut til å gjennomgå Ranger School i Fort Benning i USA, mens del 2 er historien om hvordan han senere i livet gjør bruk av sin trening som ledertrener for næringslivet. Rangers lead the way Boken er beretningen om hvordan han sammen med sin beste venn, Bjarne, B S Christiansen ikke bare gjennomførte skolen, men faktisk ble nummer i av sitt kull. I boken ser han tilbake og spør om det var anstrengelsene verdt samtidig som han ved hjelp av tekst og bilder gir en sammenhengende beretning om hvorledes han opplevde det den gang og hvorledes han opplevde gjensynet med skolen 25 år etter. Det har blitt en meget åpenhjertig bok hvor han fritt forteller alt fra den gang i 1978, om utvelgelsen, treningen, slitet, tvilen og til slutt også om følelsen av endelig å ha lykkes. Historien er meget instruktivt illustrert gjennom en rekke fotos både i farger og sort/hvitt, delvis hans egne og delvis offisielle fotos fra U S ArmyRanger School. Sett opp mot minnene fra den gang, beskriver han så sine følelser om hvordan han opplever å være tilbake i dag 25 år senere. Klassebildet fra 1978-Class C i farger er naturlig nok med, og kan også ses på skolens hjemmeside www benning.army.mil./rtb /ranger/ photo/6-78.jpg. Andre fotos er ved B.S.Christensen, Alex Frank Larsen, Ron Link, J. Rosenkilde, U S Army. Regien er utmerket. Presentasjonen har imidlertid jevnt over en tendens til å bli litt for mye «I made it all, signed Carsten Mørch», men hvorfor ikke? Det beviser bare at indoktrineringen er fullstendig. Ranger School ble for Carsten Mørch avgjørende for hans videre veivalg etter at han forlot Forsvaret fordi det etter hans mening ikke gir utfordringer nok i fredstid. Rangerutdannelsen kom imidlertid til å forfølge forfatteren. I bokens del 2 forteller han nemlig om det som senere ble hans nye karriere som internasjonal forretningsmann Som han selv sier det; «Rangers lead the way», og denne grunnholdningen ble også bestemmende for hans liv. Hvordan er de verdier, funksjoner og metoder som disse enhetene benytter til nasjonens forsvar? Hvorledes påvirkes soldatene av treningen og de oppgaver de pålegges? Hvorledes kan denne treningen også brukes i det sivile liv? Som han hevder med tyngde; Det gamle fiendebildet er riktignok brutt, men det har ikke minsket behovet for militær handlekraft, snarere tvert imot. Her peker forfatteren med hele hånden på en rekke egenskaper som etter hans mening enhver bør tilegne seg så sant vedkommende ønsker å fremstå som en leder. Næringslivsleder Bokens del 2 er altså forfatterens beretning om hvordan han senere i livet på grunnlag av sin militære bakgrunn bestemte seg for å bruke sin utdannelse i en karriere som internasjonal forretningsmann med ledertrening av toppfigurer i næringslivet som profesjonell levevei. Historien er glimrende fortalt til journalisten og forfatteren Alex Frank Larsen. Det er også han som har skrevet forordet, og han forsøker også å forklare hvorfor selve begrepet «ranger» spesielt i USA er noe særlig. Som han sier det - Alene klangen av ordet rammer noe dypt i den amerikanske sjel. Slik har det vært siden den Annen Verdenskrig da den første Ranger Battalion under kommando av William 0. Darby på D-dagen under invasjonen i Normandi klatret opp klippende og bekjempet de tyske stillinger som ledd i Europas befrielse fra NaziTyskland. Larsen mener dessuten at det er minst to gode grunner til at Carsten Mørchs bok også har en viktig misjon i dag; Det ene er at for et demokratisk samfunn er det viktig at borgerne kjenner det etiske og funksjonelle grunnlaget som de militære krefter hviler på, ikke bare vernepliktsforsvaret, men også de eliteenheter som for eksempel det danske Jegerkorps hvor Carsten Mørch var offiser. Det er personell fra disse enheter som representerer nasjonen når vi er på internasjonale oppdrag. Hvordan er de verdier, funksjoner og metoder som slike enheter benytter til nasjonens forsvar? Hvorledes påvirkes soldatene av treningen og av de oppgaver de pålegges? Forfatterens rapport fra elitesoldatenes trening, er et enestående dokument over de prinsipper og idealer som verdens sterkeste militærmakt, og til dels dets allierte, deriblant både Danmark og Norge, bygger på. Dette er problemstillinger som også gjelder her til lands og derfor er boken også etter denne anmelders mening viktig, spesielt sett på bakgrunn av det vii dag vet om krigen i Irak i det som best kan betegnes som «krigen etter krigen». Lesson leaned Internasjonal tjeneste er i langt større grad enn tidligere noe man må regne med, det inngår i dag som en integrert del av de oppdrag Forsvaret skal kunne løse. Det gjelder også vårt forsvar. Dagens soldater både fra Danmark, Norge og andre land må påregne å bli sendt ut i internasjonale oppdrag enten på fredsbevarende eller fredsopprettende tjeneste utenfor landets grenser og til og med utenfor det som tidligere var NATOs naturlige grenser. Regionale konflikter verden over regnes i dag som en del av de oppdrag Forsvaret er ment å skulle løse, og da er det ikke sikkert at nasjonal militær førstegangstjeneste i seg selv er nok. Det er fint med holdninger, men hva med ferdigheter? Motsatt tidligere, er militær samtrening med andre nasjoner før innsats i operasjonsområde i dag den vanlige, og kanskje er det en oppgradert kombinasjon av både holdninger og ferdigheter som i dag gjør at også norske soldater er bedre enn noen gang tidligere og både lykkes og overlever i skarpe internasjonale oppdrag. Sivil nytte Carsten Møllers historie og perspektiv er ikke bare soldatens. Siden han forlot Forsvaret har han konsentrert seg om sin en sivile karriere som coach eller leder for næringslivets kvinner og menn som vil lære mer og lederskapets hemmeligheter. Han har skapt og videreutviklet den kursform som i dag danner skole i inn og utland for trening av næringslivstopper både i overlevelse og i den rendyrkede sjefsrolle. Dette kunne han vanskelig har gjort uten sin militære ledeutdannelse. Det har så igjen gjennom årene hatt trendsettende betydning for mange, både enkeltpersoner og selskaper. Utallige er de mange som gjennom årene har gjennomgått lederskapstrening i form av slike kurs merket «personlig utvikling» ; og de er alle preget av det. Denne anmelder er en av de mange og vet at slike kurs både fører til oppturer og nedturer før man kjenner seg selv for alt det er verd. Boken kan bestilles via norsk bokhandel eller direkte fra forlaget Gonzo, Saltøvej 8,2665 Vallenbæk Strand, Danmark. Fra Norge er det nok lettest å kjøpe boken via dc elektroniske bokhandlere, for eksempel Eller Lars Reiermark