Museumsnytt. Tema: Teknisk-industrielle kulturminner

Transkript

1 Museumsnytt Årgang 51 Nr 5/6: 2002 Tema: Teknisk-industrielle kulturminner

2 Innhold Norsk industri har opplevd store omstruktureringer de siste tiårene. De store omleggingene innen industrisektoren gjør at store deler av kulturarven forsvinner raskt. Bevaringsarbeidet koster mye. Det reiser spørsmål om hva vi tar vare på, hvordan og hvorfor. s Jo viktigere et kulturelt symbol blir, dess sterkere vil interessegrupper forsøke å utnytte dets drakraft til egen fordel. Størst mulig grad av faglig uavhengighet kan hindre at de sentrale formidlingsinstansene blir brukt som instrumenter i dagens politiske strid. s. 41 Industri som kulturminne... s.4 Havets sølv som ble Melbus gull... s.6 Nasjonale industriminne lang veg att til målet... s.9 Tryggere framtid for Folldal gruver... s.12 Dokumentasjon av industriminner... s.14 Sporene fra oljepionertiden... s.16 Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter... s.18 Gratis museum på Sørlandet... s.20 Den kulturelle skolesekken hva nå?... s.22 Høstdag ved Trondenes senter... s.24 Ny styreleder i Norges museumsforbund... s.27 Skogbruksmuseet ble Årets Museum... s.28 Landsmøte i Bergen... s.29 Nytt fra Norges museumsforbund... s.30 Nytt fra Norsk museumsutvikling... s.31 Fortsatt satsing på museene... s.32 Kåre Hesjedal... s.35 Skeptisk til flytting... s.36 Å drive museum i en krigssone... s.38 Folkemord på museum... s.41 Det jødiske museet i Berlin... s.44 Nye bøker... s.47 Museumsnytt nr. 05/ årgang Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god presseskikk slik de er nedfelt i Vær varsomplakaten og Redaktørplakaten Utgiver Norges museumsforbund i samarbeid med Norsk ICOM Utgitt med støtte fra Norsk museumsutvikling Ansvarlig redaktør: Leif Anker Daglig redaktør: Inger Anne Hovland Redaksjonsråd: Karin Hellandsjø Roy Høibo Hans Arne Nakrem Per B. Rekdal Annonser: Hans K. Ellefsen Redaksjon og abonnement: Ullevålsvn Oslo Telefon: Telefaks: e-post: museumsnytt@museumsforbundet.no Sats og repro: RenessanseMedia AS Trykk: PDC Tangen Pris abonnement: kr 200 Pris annonser: 1/1 side kr 7500,- (farge) / kr 5500 (s/hv) 1/2 side kr 4900,- (farge) / kr 3300 (s/hv) 1/4 side kr 3300,- (farge) / kr 2300 (s/hv) Bankgiro Museumsnytt kommer ut 6 ganger i året ISSN Opplag 2800 Museumsnytt 1/2003 kommer ut ca 20. februar Manusfrist 17. januar Museumsnytt tar intet ansvar for ubestilt innsendt materiale. Ettertrykk bare etter avtale Forsiden: Norsk Trikotasjemuseum i Salhus. Foto: Erik Småland. 2

3 Vikingskipene en brekkstang for nybygg? Postmuseum i møllpose 25. november flyttet Postmuseet ut av lokalene i Kirkegaten i Oslo. Utstillinger og bibliotek ryddes ut, for her skal det bli posthandel og bedriftssenter. Postens informasjonsdirektør Elisabeth Gjølme forsikrer at stengningen er midlertidig: Vi ser på ulike løsninger. Alternativene er samarbeid med Maihaugen på Lillehammer eller et felles kommunikasjonsmuseum med Tele, NRK og Filmmuseet. Når vil de tte være avklart? Vi håper å ha en beslutning før årsskiftet. Stortingsmeldingen om Posten som ble behandlet i vårsesjonen legger til grunn til at Posten vil finne «løsninger som sikrer en god framtidig forvaltning av selskapets kulturarv som også er en viktig del av vår nasjonale kulturarv». Hvo rdan står de tte i fo rho ld til å ste nge m use e t? Stengningen er kortvarig og midlertidig. Vi Universitetet i Oslo planlegger nytt museumsbygg på Sørenga i Oslo. Direktør Egil Mikkelsen ved Universitetets kulturhistoriske museer i Oslo (UKM) ønsker å flytte vikingskipsamlingen til et nytt museumsbygg på Sørenga i Oslo. Begrunnelsen er å få hele den kulturhistoriske samlingen under ett tak, godt tilrettelagt for publikum. Med et årlig besøkstall på nær en halv million er det eksisterende vikingskiphuset ikke lenger tidsmessig. Vikingskipene vil utvilsomt være et trekkplaster og sikre et nytt museum suksess fra starten av. Sammen med det øvrige av gravfunnene fra Oseberg, Gokstad og Tune er skipene unike bidrag til det internasjonale samfunn. Ved UKM har forslaget om å flytte vikingskipssamlingene møtt motstand, både fra det tekniske og det kulturhistoriske fagmiljøet. Også fagmiljøer utenlands er skeptiske (se s. 36). Flere av gjenstandene er svært skjøre, mens den tekniske tilstanden til vikingskipene foreløpig ikke er avklart. Etter flere år med utredning foreligger nå en rapport fra konsulentfirmaet SafeTec med risikovurdering for flytting. Rapporten konkluderer med 50 % risiko for skade på en tredjedel av gjenstandene, skipene unntatt. Særlig utsatt er noen av de fineste gjenstandene som dyrehodestolpene, sledene og vognen fra Oseberg. Her er ikke bare skaderisikoen svært høy, skadeomfanget vil trolig også kunne bli stort. Samtlige gjenstanders stabilitet vil i større og mindre grad svekkes, og derigjennom deres levetid. SafeTec konkluderer med at vikingskipene lar seg flytte uten omfattende skader. Det er en konklusjon som vil vekke debatt i den planlagte høringsrunden i fagmiljøene. Her er det spørsmål om både datagrunnlag og metodikk, liknende utredning har ikke vært utført tidligere verken hjemme eller ute. Likevel er det liten tvil om at samlingene lar seg flytte. Problemstillingen er til hvilken pris. Hvor stor risiko og skadeomfang kan aksepteres, hvor mye penger er en villig til å betale, og hva oppnås med en flytting? Utgangspunktet for enhver museal virksomhet er bevaring, forskning og formidling. Hvilken tidshorisont har UKM for bevaring av vikingskipsamlingen, og hvilke følger får en eventuell flytting for gjenstandenes levetid? Er bedre tilrettelegging for publikum ved flytting, på bekostning av bevaring og forskningsverdi, en akseptabel pris? Eller kan publikums behov imøtekommes uten flytting? Kan flyttekostnadene anvendes bedre og mer effektivt på andre måter, som for eksempel utbedring og utvidelse av det eksisterende vikingskiphuset? Dette er spørsmål som reiser seg i kjølvannet av rapporten, og som UKM og Universitetet i Oslo må ta stilling til når beslutningen skal fattes i løpet av kommende vår. Konservatorenes råd er entydig. Direktør Mikkelsen ved UKM har tatt til orde for at politikerne må ta den endelige beslutningen. Det er et ullent signal. Gjenstandene eies av staten, men forvaltes av Universitetet i Oslo nettopp fordi det er her det finnes ekspertise. Da er det ikke for mye forlangt at UKMs faglige ledelse har et faglig begrunnet standpunkt i saken. Det museumsfaglige ansvaret kan ikke skyves over politikerne. De må vite på hvilket grunnlag de eventuelt skal treffe beslutningen. Le if Anke r har ingen ambisjoner om ikke å følge stortingsmeldingen, sier Gjølme som ikke har noen dato for når Postmuseet igjen åpner for publikum: Snakk med Arne Woll, Postmuseets leder. Han har hånd om det praktiske og kan svare på når museet åpner, avslutter Gjølme. Gid det var så vel, svarer Woll. Vi håper å ha en innstilling klar 1. desember om hvilket alternativ Postmuseet skal velge. Et framtidig kommunikasjonsmuseum er planlagt å åpne i Hvor lang tid det eventuelt vil ta å åpne på Maihaugen, er helt uvisst. Men det er helt sikkert snakk om flere år. Posten må bestemme seg for hva de vil med Postmuseet, sier Woll. 3

4 Industri som kulturminne Timms reperbane i Oslo er et industriminne som fortsatt er i bruk. Anlegget bevares så lenge det har sin plass i produksjonen. Reperbanene var viktige landskapselementer med sine langstrakte former. Timms er 370 m lang. Et typisk eksempel på et industriminne som er overlatt privat bevaringsinitiativ. Foto: Roderick Ewart/ Akershus fylkesmuseum. Industri og teknologi står ikke isolert i samfunnet. De er funnet opp, bestyrt og betjent av de menneskene som har levd i det samme samfunnet. Industrihistorie er samfunnshistorie, for industriens krav til organisering av samfunnet omfatter oss alle. T E K S T : K A R I A M U N D S E N, F A G K O N S U L E N T / K O N S E R V A T O R N M F Forholdet mellom arbeid og fritid, kravet til skolegang, transportapparatets infrastruktur og nye sosiale forhold er eksempler på fenomener regulert av industriens krav til produksjonsforholdene. Det betyr at for å forstå det samfunnet vi lever i dag, er det nødvendig å forstå utviklingen av industrien. Industriens plass i historien er like vesentlig som bondesamfunnet og kystkulturen. Industriens fysiske levninger har vært i fokus som kulturobjekter en relativt kort periode. Det startet i England på 1950-tallet, da minnene fra den industrielle revolusjonen var i ferd med å forsvinne. Dokumentasjon av slike industrimonumenter begynte som en grasrotbevegelse. Amatørgrupper undersøkte restene av eksempelvis masovner, kanaler og fabrikker og fremskaffet en omfattende dokumentasjon. Arbeidet ble kjent under begrepet «Industrial archaeology». I beste arkeologisk tradisjon var interessen konsentrert rundt enkeltobjekter. Særlig fart i arbeidet ble det i 1970-årene, da industrien møtte stagnasjon og nedgangstider. Interessen for temaet spredte seg til hele den industrialiserte verden årene var startskuddet for en generell utvidelse av kulturminnebegrepet. Fokus flyttet seg fra enkeltobjekter til miljøer og fra prakteksemplarene til den dagligdagse kulturen hos de lavere samfunnslag. Dette fikk også konsekvenser for interessen rundt industriens minner. Arbeidere, husmenn og hverdagsliv ble satt i fokus. Dokumentasjon og de akademiske disiplinene Dokumentasjonsarbeidet hadde sin rot i grasrotbevegelsene og en tverrfaglighet som hele tiden har preget feltet. Denne tverrfagligheten har medført vanskeligheter i forhold til de akademiske disiplinene. De siste ti årene har det på nordisk basis vært arbeidet hardt for å fremme de tverrfaglige perspektivene ved industriminneforskningen i de akademiske analysene, og ikke bare i dokumentasjonsarbeidet hvor det nå er stor enighet om at tverrfaglighet er nødvendig. Industriproduksjon er ofte en komplisert blanding av momenter knyttet til økonomi, teknologi, politikk og sosiale forhold. Tverrfaglighet hjelper til en bredere forståelse av sammenhengene. Særegne norske forhold I Norge satte Norsk Kulturråd i gang en kartlegging av industriminner, og resultatet kom i form av Rapporten «Be varing av te kniske o g industrie lle kulturm inne r i No rge i 1988». Rapporten inneholder en kartlegging av karakteristiske trekk ved industrien i de enkelte fylkene og en 4

5 oversikt over vernesituasjonen i de enkelte bransjene. I 1994 kom Riksantikvarens «Ve rne plan fo r te kniske o g industrie lle kulturm inne r» om satsingen på industrielle/tekniske monumenter av nasjonal betydning. I utgangspunktet prioriterte Riksantikvaren seks anlegg som skulle representere vår teknisk/industrielle kulturarv av nasjonal betydning. Senere er det kommet til nye. Disse anleggene er valgt ut fra hvilke industrier som har vært av størst betydning for oppbyggingen av norsk industri og ut fra geografiske hensyn. Anleggene finnes derfor spredt ut over hele landet. En svakhet ved utvalget er at det vesentlig dekker den tidligere industrifasen. Anleggene er derfor ikke representative for norsk industrihistorie. Moderne industri er fraværende i utvalget, og muligheten for å utvide antallet anlegg for å bøte på dette, er liten så lenge det ikke tilføres mer midler. At man har valgt en geografisk fordeling gir ingen innsikt i hvor tyngdepunktet i industriutviklingen har ligget. På den andre siden er det fortjenstfullt at Riksantikvaren har villet tilgodese industriminner i alle deler av landet og vært villig til å ta et stort ansvar for bevaringen av noen signifikante anlegg. Arven fra arkitekturhistorien Bevaringsproblematikken har vi arvet fra arkitekturhistorien. Derfor har bevaring i industrisektoren også gjerne vært knyttet til bevaring av arkitektur. Kunsthistorikerne var tidlig ute og pekte på industribygninger som verneverdige ut fra estetiske kriterier. De estetiske argumentene veier tungt fortsatt. På sett og vis er vi blitt hengende i dette tankemønsteret ennå. Fortsatt er det de «pene» industribygningene som trekker oppmerksomheten, gjerne 1800-tallets teglsteinsbygninger. De senere rent funksjonalistiske bygningene ble mer sjelden viet den samme oppmerksomheten. Men heldigvis er det visse tegn til forandring. Funksjonalismen er nå blitt verneverdig. Dessverre er det slik at industriens bygninger er rikere representert enn industriens tekniske installasjoner. Ut fra en økonomisk synsvinkel er dette høyst forståelig, da gjenbruk av bygninger er enklere enn gjenbruk av maskiner og anlegg. Gjenbruk av bygningsmasse er en spesiell form for bevaring. Den har stor betydning i landskapssammenheng, men mindre for ikke å si ingen, i formidling av teknologi og produksjonsmetoder, arbeidsforhold etc. Å bevare signifikante tekniske objekter er helt vesentlig for å forstå den utvikling som har skjedd, og de sprang i utviklingen, som har gitt oss dagens teknologi. Teknologihistorien burde ha like stor vekt som arkitekturhistorien, men ingeniører har ikke den samme interessen for historie som arkitekter og kunsthistorikere. I alle fall er de ikke like aktive i bevaringsarbeidet som faggruppe. Gammel teknologi er liksom bare gammeldags, mens amatørene, eller de frivillige, er å takke for en stor del av de tekniske minnene vi faktisk har. Selvsagt er det mange ingeniører og teknikere blant denne gruppen interesserte deltakere. Nå skal ikke ingeniørene ha skylden for at teknologien har tapt i forhold til arkitekturen, men vi kunne ønske oss flere fra den yrkesgruppen innenfor feltet. Ressurskrevende I dag er det ikke så vanskelig å argumentere for at industri også er kultur og at den har krav på plass blant kulturminnene. De statlige etatene er pålagt å utarbeide verneplaner for sine fagområder. Disse verneplanene er nå under utarbeidelse, og forslagene som foreligger til nå er spennende lesning. Industrihistorien er av stor lokal betydning også, og det bevares, dokumenteres og forskes på mange forhold rundt om i hele landet. Det gjeldende prinsipp er at det som har nasjonal betydning skal ivaretas nasjonalt, og det som er av lokal betydning, er det lokales ansvar. Det tas ansvar lokalt og regionalt, men mangelen på midler kan til tider føles frustrerende. De teknisk/industrielle kulturminnene krever ofte store summer når det gjelder restaurering og bevaring. Etter hvert ser vi også at manglende kompetanse er et stort og økende problem. Kunnskapene om bruk og vedlikehold av eldre teknologi blir borte med dem som opererte maskinene. Jo mer spesialisert teknikken blir, jo større blir problemene. Det arbeides derfor med å sikre en Interiør fra Strømmen Storsenter. Bygningene etter Strømmen Stål er gjenbrukt som butikksenter. Ledelsen har bevisst satset på å beholde spor av den tidligere virksomheten. Likevel kan det stilles spørsmål ved hvor mye publikum oppfatter av historien i bygningen. Foto: Camilla Damgård/Akershus fylkesmuseum. 5

6 Havets sølv som Neptun Sildoljefabrikk ble etablert som Norsk Fiskeindustrimueum i Anlegget ligger i Melbu, lengst sør i Vesterålen. Sola velter inn i den store tanken. Her ble lodda lagret i tonnevis, og fremdeles hviler en skarp fremmed lukt over lokalet. Midt på gulvet står en scene. Foran står små stoler som tause tilskuere. Bare en uke tidligere var det skuespillere her inne. T E K S T O G F O T O : I N G E R A N N E H O V L A N D Midten: Svein Framnes er direktør ved Norsk Fiskeindustrimuseum. Neptun-anlegget ligger på sørsida av Hadseløya, lengst sør i Vesterålen. Fabrikkbygningen hever seg som en ubåt opp over havflata der den hviler på den vesle Svinøya, tvers over havneinnløpet til Melbu. Det er sol og vakkert vær i dag. Dette er Nord- Norge på sitt aller, aller vakreste; varmt, lyst, blå fjell, stille hav. Men en stor bulk på en av fabrikktankene står som vitnesbyrd på at det ikke alltid er slik. Vi kom på jobb her en morgen. Det hadde vært uvær og bølgene hadde slått meterhøye inn mot fabrikken. Vi tror det var da det skjedde, forklarer direktør Svein Framnes. Han kan berette om et klima som kan snu det vakre postkortpanoramaet opp ned på noen timer. Det hender at bølgene slår så sterkt over moloen at det er farlig for folk å ferdes der ute. Når det er slik, må vi bare sitte stille og vente på bedre vær, forteller han. En av de ansatte fikk seg nemlig en lærepenge da han fikk det for travelt. Moloen måtte krysses, og det gjaldt å finne et innsmett mellom to bølger, så skulle det nok gå bra. Det gikk ikke bra. Bilen ble truffet av en bølge, og panseret ble slått nesten slått flatt. Men mannen overlevde. Værhardt Neptun Sildoljefabrikk ble etablert som Norsk Fiskeindustrimuseum i Riksantikvaren hadde bevilget kroner til oppkjøp av Neptun, og bevilget i tillegg penger til å sette i stand fabrikken. Stedet hadde vært i dårlig forfatning, aktiviteten hadde stoppet opp i 1986, og rehabiliteringen startet ikke før Framnes ble ansatt som prosjektleder og ble siden direktør for museet. Det foregår et kontinuerlig bevaringsarbeid her på Neptun, sier han. Vi er på spasertur omkring på fabrikkområdet. Snart kommer vi til ei bred trekai. Denne kaia ble ferdig for en måned siden. Bak oss ser vi inn i en murvegg. Dette er den eldste delen av fabrikken. Over murveggen ser du ei murpipe. Den var i god forfatning i 1994, men nå er den i forfall, igjen. Og det er dette som er problemet for Sildoljefabrikken; det er så værhardt her ute at det behøves mye penger til istandsetting og reparasjoner. Når det gjelder penger til bevaring, ligger vi nok i midtskiktet. Men vi synes vi får lite i forhold til hva vi behøver. Anlegget krever mye vedlikehold, sier Framnes. 6

7 le Melbus gull AAA! Vi vandrer videre, i retning av de store tankene som før var fylt med fiskeolje, fiskemel eller lodde. Nå befolkes de hver sommer av turister og en og annen hjemvendt kjendis som tilbringer sommerferien sin her oppe, skuespiller Lars Andreas Larsen, for eksempel. Det var han som fikk ideen om å lage den største tanken om til konserttank. Men det var Finn Vollen ved museet som klekket ut ideen om å gjøre den mindre tanken om til barnekulturtank. Han ble prosjektansvarlig for tilretteleggling av tanken, og i dag henger det papirfisker i alle farger der inne. En scene står på gulvet med små, tause stoler foran. For bare en uke siden var det ordentlige skuespillere her inne. I tanken ved siden av er forholdene større. Taket hvelver seg som romerske Pantheon over oss. Det ser ut som det er himmelhøyt under taket. Ser du, stripene i taket er tegnet slik at taket ser høyere ut enn det faktisk er. Dette er et optisk bedrag, sier Framnes. Ganske riktig. Stripene gjør at takhvelvingen ser mye mer krum og ruvende ut enn det som er tilfelle. Her inne er det konserter av og til. Derfor kaller vi den konserttanken. Nasjonalballetten har også vært her. Musikken er gjerne spesielt tilrettelagt for framføring i tanken, for akustikken her inne er meget spesiell. Det er 25 sekunders etterklangtid, sier Framnes. AAA! Lyden kastes i veggene omkring oss og er ikke borte før det er gått nærmere 20 sekunder. Som du hører stiller akustikken store krav til musikken som skal framføres her inne, sier Framnes. Fra bunn til munn Fiske og fiskeproduksjon har vært en av grunnpillarene i norsk økonomi og arbeidsliv gjennom alle tider. Ser vi bort fra oljevirksomheten, er det faktisk fiskerinæringen som står for den største verdiandelen av vareeksporten fra Norge. Framnes går trappene opp til utstillingslokalet på Norsk Fiskeindustrimuseum. Gjennom utstillingen «Fra bunn til munn» kan man lære fiskeindustrihistorie og se på bilder fra sildoljefabrikkens fortid. En liten gutt ser på oss. Beina hans dingler utenfor den altfor høye benken han sitter på. Foran ham ligger et berg med sild. Fisken har satt sitt preg på kultur og folk langs hele den langstrakte norske kyststripa. Den lille gutten med de dinglende beina er et bildebevis på fiskerienes lange historie. Men Framnes mener at fiske og fiskeproduksjon har fått alt for lite plass i moderne norsk kulturformidling: Det kan virke som det er bondekulturen som har fått førsteprioritet når historien skulle bevares og fortelles. Mens den norske bondekulturen er grundig dokumentert, har interessen for fiske og tilvirkning, for å ta vare på fartøyer, redskaper og produksjonsanlegg, vært langt mindre, sier han. De siste tjue til tretti åra har det imidlertid skjedd noe. Interessen for å ta vare på den gamle kystkulturen har økt og etableringen av Norsk Fiskeindustrimuseum er en del av denne utviklingen. Historien Starten på det som skulle bli museum inntraff i Den 18-årige Christian Fredriksen, Melbus store sønn, måtte vende tilbake til sin mor fra studier sørpå fordi faren var død. Oppgaven til Christian ble å hjelpe moren med handel og gårdsdrifta hjemme. Den driftige Christian nøyde seg ikke bare med å drive gårdsarbeid. Med stor iver og arbeidskapasitet bidro han til at fødebyen forvandlet seg fra et tradisjonelt nordnorsk handelssted til et industrielt byliknende tettsted på 1890-tallet. I løpet av kort tid hadde den farløse attenåringen satt i gang meieri, ullvarefabrikk, såpefabrikk, produksjon av blikk - varer, margarinfabrikk og oljeklærfabrikk. Inni tanken er det gjort plass til skuespill og konserter. Utenfor slår bølgene mot steinene. t 7

8 Fisk og fiskeproduksjon har vært en av grunnpilarene i norsk økonomi og arbeidsliv til alle tider. Foto: Norsk Fiskeindustrimuseums utstilling. Tradisjonell handel med fisk var vanlig på Melbu, men det var utnyttelse av dampskipsteknologien og silda som for alvor bidro til den store endringa. Fredriksen hadde god kjennskap til sildoljeproduksjon gjennom familietilknytning i Svolvær. Selve sildoljefabrikken var ikke noe nytt da den kom til Melbu i Det nye var teknologien: En av Christian Fredriksens ansatte hadde vært på en sponsetur til USA. Der hadde han fått se det amerikanske maskinsystemet som gjorde det mulig å presse 50 hektoliter råstoff på en time, mens det tidligere hadde tatt tolv timer å lage tilsvarende mengde. Investeringene i de nye maskinene ga god avkastning de første åra. Under andre verdenskrig ble det knyttet til et filetanlegg, hovedsakelig med tysk kapital. Etter krigen ble Neptun underlagt Direktoratet for Fiendtlig Eiendom, og ble driftet av staten helt fram til Sildoljeindustrien fikk problemer utover 1960-tallet og i 1987 satte råstoffproblemer og lavere lønnsomhet kroken på døra også for Neptun. Melbuværinger med hjemlengsel Inne i den lille museumsbutikken kan man plukke med seg noen brosjyrer. Noen handler om sildoljefabrikkens historie, en annen er et 50 sider tykt program for ulike aktiviteter i Melbu, beregnet på turister og tidligere melbuværinger med hjemlengsel. For den som har flyttet til sør for å få tilgang på et rikere kulturliv, kan et besøk til Melbu sommerstid gi inntrykk av at det egentlig er her det skjer (Så det var hit Åge Aleksandersen skulle da vi så ham på flyet fra Bodø!) Om sommeren kommer det kunstnere hit, det er teater i tanken, og foredragsholdere på Samfunnshuset skal snakke om alt fra det siste innen medisinsk teknologi til filosofihistoriske emner som strekker seg langt utover ex.phil.-pensum. Det er fortsatt sol ute, vindstille. Langs veien inn mot havna og båten som skal frakte oss tilbake til Svolvær ligger gamle velholdte hus. De ble antakelig bygd i Melbus storhetstid av et borgerskap som vokste fram på grunn av rikdommen som sildoljefabrikken førte med seg. Hvem vet hvordan det kommer til å se ut her når sommerskuespillerne har dratt tilbake til Oslo og keramikerne har lukket ovnen for sesongen? Da er det nok først og fremst fabrikken som er synlig mot horisonten. Og bølgene som slår mot moloen. 8

9 Nasjonale industriminne lang veg att til målet Under dei store omstruktureringane industrien opplevde på 1980-talet vart Norsk kulturråd merksam på at vi var i ferd med å miste mange viktige kulturminne frå den industrielle epoken. Det var behov for eit nasjonalt løft for å sikre at vår industrielle kulturarv vart ivareteke og bragt på line med det øvrige vernearbeidet. Dei siste 150 år har landet teke steget frå bondesamfunn til moderne velferdsstat og opplevd den mest gjennomgripande kulturelle endringa i historisk tid. Alt i industriens barndom vart det sett i gang vernearbeid på tradisjonskulturen sine kulturminne, men ikkje før i vår tid, ved enden av den klassiske industrielle epoken, vart industrisamfunnet sine kulturminne sett som viktige. I von om å sikre nokre sentrale anlegg frå denne industrielle epoken tok Norsk Kulturråd i 1984 initiativet til ei kartlegging av aktuelle anlegg. Oversynet med tilrådingar låg føre i 1988 og det vidare arbeidet vart overført til Miljøverndepartementet ved Riksantikvaren. Det skulle no takast eit nasjonalt løft for å sikre at vår industrielle kulturarv vart ivareteke og brakt på line med det øvrige vernearbeidet. Riksantikvaren sin verneplan vart lagd fram i 1994 og omfatta 31 industriminne av nasjonal interesse. Planen peika ut ei gruppe på seks anlegg, som ved iverksetjinga vart utvida til ei gruppe på åtte. Desse skulle ferdigstillast først og var vald ut på grunnlag av at dei representerte sentrale industrigreiner, at dei var store prosjekt, at arbeidet var godt i gang og at det alt var investert store midlar i prosjekta frå fleire hald. Når desse var etablerte skulle ein ta tak i dei neste, fram til alle anlegga på planen var sikra. Det inneber sjølvsagt ikkje at alle 31 er tenkt å bli sjølvstendige institusjonar, men dei første åtte hadde ein storleik som gjorde dette naturleg. Dei åtte utvalde anlegga var Næs Jernverk (1665), Salhus Tricotagefabrik (1859), Fetsund lenser (1861), Spillum dampsag & Høvleri (1884), Klevfoss Cellulose & Papirfabrikk (1888), Sjølingstad Uldvarefabrikk (1894), Tyssedal kraftverk og industristad (1906) og Neptun Sildoljefabrikk (1910). Delt ansvar Ansvaret for dei åtte nasjonalt prioriterte industriminna vart delt mellom Miljøverndepartementet (restaurering og driftsmidlar til vedlikehald) og Kulturdepartementet (museumsdrift /formidling). I 1996 sette departementa ned eit statssekretærutval som kartla dei økonomiske behova og tilla MD ein koordinerande rolle i etableringsfasen. Under tilvising til etatsansvar var det i starten føresett at Fiskeridepartementet skulle delta med midlar til vern av Neptun sildoljefabrikk, men T E K S T : E R I K S M Å L A N D, D I R E K T Ø R V E D N O R S K T R I K O T A S J E M U S E U M I S A L H U S Norsk Trikotasjemuseum i Salhus. Bygningen frå sjøen. Foto: Norsk Trikotasjemuseum t 9

10 Frå strikkeloftet. Foto: Norsk Trikotasjemuseum dette vart avslått av departementet. Først i år kom eit anna departement enn MD og KD med i finansieringa av sektoren. Olje- og energidepartementet gjev no gjennom NVE, tilskot til vasskraft- og industrimuseet i Tyssedal, hovudsakeleg takka vere initiativ frå NVE og museet sjølv. Dei åtte anlegga danna i 1997 Industrimuseas Fellesråd for å kunne koordinere tilbakemeldinga til dei statlege instansane som hadde gjort dette utvalet. Håpet var då lysegrønt, og ein hadde ei kjensle av at feltet no vart teke på alvor. Diverre hamna anlegga i staden i ein limbo-situasjon. Departementet påla Riksantikvaren å ferdigstille dei åtte anlegga før andre anlegg vart prioritert, men utan å gje økonomiske rammer som gjorde dette mogleg innan overskodeleg framtid, og langt mindre innan det tidsaspekt departementa sjølv la opp til. Riksantikaren rapporterte i detalj attende til statssekretærutvalet om den alvorlege situasjonen på feltet, utan at dette fekk den tilsikta verknad for tilskotsnivået. KAJA-midlane fall bort Industrimuseas Fellesråd har også vore aktive på anna hald, og m.a. medvirka til at tekniske og industrielle anlegg no har fått fritak for miljøavgifter på fossilt brennstoff og elektrisk kraft. Slike miljøavgifter skal fungere som ein pådrivar i utskiftinga av gamal og uønska teknologi ved å straffe brukarane økonomisk. Avgiftene stod difor i motsetnad til vernearbeidet og ramma dette utilsikta. Etter å ha blitt gjort merksam på saka, har Finansdepartementet gjeve fritak for ei rekkje slike avgifter. Dei åtte anlegga opplevde ei krise då sysselsetjingsmidlane fall bort i Anlegga oppnådde gjennom møte med stortingskomiteen, ei auke i driftstilskota som til ein viss grad kompenserte for bortfallet av KAJA-midlane. Sjølv om økonomien totalt sett vart forverra, såg det isolert sett ut som eit løft i Kulturdepartementet sitt budsjett. Denne realitetsfjerne oppfatninga i Kulturdepartementet om at feltet har fått eit stort «løft», i tydinga reell økonomisk framgang, har seinare vore framført som ei forklåring på manglande prioritering av feltet. Påstanden vart sist gjenteke i abm-meldinga. Stillstanden på feltet og det prekære misforholdet mellom behova og tilgjengelege midlar fekk sjølvsagd konsekvensar. I gruppa spreidde desperasjonen seg og medførte at enkelte anlegg arbeida for si eiga sak direkte mot Storting og departement ved sida av fellesrådet. Dersom denne arbeidsmåten vert premiert, har ein samstundes fjerna grunnlaget for den ryddige felles tilbakemeldinga og skapt ein situasjon der alle vil prioritere direkte arbeid mot departement og Storting. Etableringa av den første gruppa på åtte anlegg, av totalt 31 på den nasjonale verneplanen, har trekt så langt ut at ein ved dei resterande anlegga enten vart desillusjonerte eller desperat freistar å kome inn i gruppa på åtte. Gruppa vert no ikkje lenger oppfatta som den første av fleire, men som den einaste. To nye Når ein prosess trekk ut i tid kan mistydingar lett feste seg og ansvaret bli uklårt. Då kan mykje skje. I staden for ei ryddig oppfølging av planar som gjev forutsigbare arbeidsvilkår i vernearbeidet, fekk vi ad hoc løysingar ut frå dei krisene som stadig oppstår på grunn av manglande oppfølging av planane. Stortingskomiteen, som har vore skifta ut fleire gongar i løpet av prosessen, kan ha fått inntrykk av at dei åtte anlegga utgjorde ein slags førstedivisjon og ikkje berre var tenkt som den første av fleire grupper. Ved å syne til høg verneverdi, instruerte Stortingskomiteen Miljøverndepartementet om å ta inn ytterlegare to anlegg i gruppa frå Dei to nye anlegga var Folldal Gruver (1748) og Kistefos Træsliberi (1889). Det er sjølvsagt også mogleg å vidareføre arbeidet med industriminna gjennom å ta nye anlegg inn i oppfølgingsgruppa etterkvart som forholda ligg tilrettes for dette. Men diverre har ikkje Stortinget følgd opp med økonomiske rammer som står i forhold til dei nye oppgåvene enno. Trass gode intensjonar, ei rekkje utgreiingar og omfattande planarbeid, har etableringa av gruppa på no ti anlegg lidd under utilstrekkeleg økonomisk oppfølging. Departementa har ikkje gjeve nok tilskotsmidlar til at anlegga kunne ferdigstillast innan dei opphavelege tidsplanane. Manglande økonomi har også medført at fleire av anlegga ikkje kjem vidare og at forfallet trugar med å ta overhand. Dei ti anlegga består av omfattande bygningsmassar. Dei fleste anlegga omfattar bustader og andre hus i tillegg til sjølve 10

11 Frå karderiet i den tidligare fabrikken. Foto: Norsk Trikotasjemuseum fabrikkanlegga, ofte over 20 bygg til saman. Fabrikkbygningane har integrerte tekniske og maskinelle anlegg som også føreset at den tekniske fagkompetansen knytt til anlegga vert sikra dersom verneprosjekta skal vere mogleg å gjennomføre. Denne problemstillinga vert også understreka i abm-meldinga, der det heiter at «Tilsyn med og bruk av teknologi som er meir enn 50 år gamal, kan musea ikkje basera seg på å dekkja opp gjennom lause korttidsengasjement» (side 116). Ved siste gjennomgang mangla anlegga kring 5 mill. kvar for å kunne ferdigstille restaureringsarbeidet. I tillegg manglar fleire anlegg midlar som kan finansiere eit minimumsnivå av forsvarleg vedlikehald og sikre kunnskapen knytt til produksjonsanlegga. Mangel på samlande plan Dei ti anlegga ynskjer primært å halde fram i tråd med dei vedtekne planane og den etablerte arbeidsdelinga. Men, dette føreset sjølvsagt at det ikkje vert gjort vedtak som, direkte eller indirekte, fjernar grunnlaget for ein felles opptreden ved at planane for feltet vert sett ut av kraft. Det er lett å skjøne frustrasjonane hjå dei resterande 21 anlegga på den nasjonale verneplanen, men det er likevel vanskeleg å sjå at det finst brukbare alternativ til ein samlande plan for feltet. Vi vil utan tvil vere best tente med at ein fagleg forankra plan får styre progresjon og tildelingar. Her må det tilføyast at Riksantivaren sin verneplan snart er ti år gamal og at ei rekkje forhold tilseier at han no bør reviderast. Det store løftet som skulle sikre ein nasjonal grunnstamme av industrisamfunnet sine kulturminne har enno lang veg att til målet. Diverre ser gjennomføringa til no ut til å vere prega av sviktande kommunikasjon mellom dei ansvarlege departement og stor avstand mellom dei økonomiske behova Riksantikvaren har kartlagd og dei tildelingane departementa har kome med. Sjølvsagt skuldast dette også rammene som politikarane gjev, men heller ikkje kommunikasjonen mellom departementa og Stortinget synast å ha vore eit eksempel til etterfølging i denne saka. Fetsund Lenser nasjonalt kulturminne, fløtingsmuseum og naturinformasjonssenter. Ligger ved Glommas utløp i Øyeren, 20 minutter fra Oslo sentrum. 13 fast ansatte, 4 i vitenskapelige stillinger. Konservator, treårig engasjement Arbeidsoppgavene er i hovedsak knyttet til prosjektet «Fløtingens kulturelle kjennetegn» og omfatter bl.a. registrering, dokumentasjon av håndverk, ferdigheter og erfaringsbasert kunnskap. Konservatoren skal også delta i teamarbeid vedrørende publikumsaktiviteter. Du må ha høyere relevant utdanning. Erfaring innen dokumentasjon, intervjuing og forskning er en fordel. Vi vektlegger at du kan jobbe både selvstendig og i team og at du vil bidra til Fetsund Lenser sin framgang. Vi tilbyr en stilling på en unik arbeidsplass i et meget godt arbeidsmiljø. Lønn etter avtale. Søkere uten autorisasjon som konser - vator NMF vil bli vurdert, og evt tilsatt som fagkonsulent. Tiltredelse etter avtale. For mer informasjon kontakt konservator Mette Jakobsen eller direktør Knut M. Nygaard, på tlf Søknader med relevante papirer sendes innen 3. januar til: Fetsund Lenser, Lundveien 3, 1900 Fetsund. 11

12 Nettverksbygging er viktig når man skal trygge intektene som teknisk-industrielt kulturminne. Folldal er blant dem som har møtt velvilje fra politisk hold. Foto: IAH Tryggere framtid for Folldal gruver Året 2002 ble et merkeår for stiftelsen Folldal Gruver. Dette var året da kobbergruvene kom inn på Riksantikvarens verneliste. Nå er stiftelsen blant de ti spesielt tilgodesette anleggene som kan se fram til tryggere inntekter i tida framover. A V : I N G E R A N N E H O V L A N D Det var visstnok bonden Ole Husom som fant malmen som ble starten på Folldaleventyret. Husum oppdaget malmen «ved en anledning da han gikk i marken for å lete etter sine heste» i følge nedtegnelsene til presten Hugo F. Hjorthhøy fra Husum tok ut noen malmprøver, men fikk ikke napp på første forsøk. Han sendte dem videre til direktør Borchgrevink på Røros, men her fant man bare litt kobber i prøvene, og investering ble ansett som uinteressant. Husum la så i vei til Selsverket med malmen sin, og her var man mer positiv. Kort tid etter fikk et partisipantskap med Exelense Geheimråd von Rappe i lederstolen kongebrev på malmdriften i Folldal, mens Husum og hans enke fikk en årlig pensjon for malmfunnet. Europas lengste taubane Stiftelsen Folldal Gruver (SFG) ble opprettet av Folldal kommune i Oppgaven var å sørge for varig vern av anlegg, bygninger og utstyr fra gruvedrifta. Folldal Gruver har 3500 besøkende i året. De kommer blant annet for å se de om lag 70 bygg som står igjen fra det gamle gruvemiljøet. Her er det brakker for de vanlige arbeiderne og direktørbolig. Det går an å bestille overnatting begge steder. I tillegg finnes det godt bevarte driftsbygninger, samt Europas lengste taubane, 35 kilometer lang. Stoll 1 er sammen med bygningsmiljøet en av hovedattraksjonene ved SFG. Stoll 1 er en gammel gruvegang fra 1700-tallet. Besøkende kan ved hjelp av tog fraktes 600 meter inn i gruva. Der inne er det sprengt ut en hall som heter Worms hall. Den ble tidligere brukt som heismaskinerirom. I dag er hallen innredet til konsertlokale. Her serveres det også mat for lukkede selskaper. På Riksantikvarens liste I perioden 1991 til 2000 er det bevilget 80,5 millioner kroner over Riksantikvarens budsjett til 40 større og mindre teknisk- industrielle anlegg. Det er ti teknisk-industrielle kulturminner som står på Riksantikvarens spesielle verneliste nå. Folldal gruver og Kistefoss var de to siste skuddene på stammen. Da vi ble valgt ut, opplevde vi det som en anerkjennelse og et håndslag til området. Her har vi et spesielt bygningsmiljø og godt bevarte gruveganger. Vi kan observere det daværende klasseskillet tydelig. Folldal gruver gir et godt bilde av den moderne industrialiseringen av Norge, sier Åge Kristoffersen, daglig leder for 12

13 stiftelsen Folldal Gruver. De har fått kroner til sikring av bygg, men får ingenting til drift. Inntekter skaffer de seg blant annet ved å leie ut 30 leiligheter på området. De får også kommunalt og fylkeskommunalt tilskudd. Men planen er å søke om mer til drift, slik at de kan vedlikeholde og sikre bygg de ikke tjener på, Folldal Gruver arbeidet i ti år med å komme på lista over de utvalgte teknisk-induatrielle kulturminnene til Riksantikvaren. Det er et godt samarbeid mellom fylket, kommunen og stiftelsen, sier Kristoffersen. Fylkeskommunen har utredet alle byggene som står på Folldal Gruvers område. Kristoffersen konsulterer bevisst politikerne i fylket og kommunen når det gjelder forhold omkring anlegget. Politisk velvilje Vi har møtt velvilje fra politisk hold, både fra kommunen, fylket og fra miljøvernkomiteen på Stortinget. Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vært gode støttespillere for oss. Hva tro r du de nne ve lvilje n skylde s? Jeg tror det kan ha med å gjøre at vi var en kommune i sterk omstilling først på 90-tallet. Politikere så nødvendigheten av å få til arbeidsplasser her, og dette har kommet oss til gode, sier Kristoffersen. Hvilke t råd har du til te knisk-industrie lle anle gg so m ø nske r se g e n tilsvare nde plass på lista til Riksantikvare n? Man må være tålmodig. For oss tok det ti år. Dessuten må man ha noe unikt å presentere. Hva m e d ne ttve rk? Det å sørge for et nettverk er absolutt viktig, sier Kristoffersen. Arbeidet med å få politikerne til å få øynene opp for Folldal gruver har vært kronet med hell. Hedmarkspolitikeren Sylvia Brustad er kjent med virksomheten til gruven i hjemfylket. I en kort kommentar sier hun: Vi ser det som en viktig oppgave å ta vare på teknisk-industrielle kulturminner. Mange av disse framstiller historien vår på en god måte, ikke minst arbeiderhistorien og utviklingen av vårt moderne velferdssamfunn. Vi har mange slike kulturminner, og vi mener Folldal gruver bør inn på listen over kulturminner for spesiell oppfølging, slik vi og flertallet også påpekte i innstillingen til statsbudsjettet for inneværende år. Den nasjonale vernepolitikken De nåværende signalene går ut på at de ti spesielt begunstigede anleggene skal settes ordentlig i stand før nye får slippe inn på lista. Men det er ikke definert i klartekst hvilke ambisjoner man har for å definere anleggene som «ferdige». Kriteriene er også uklare med hensyn til hva som egentlig fortjener vern, og hvorfor. Dette åpner opp for lobbyisme, ofte over hodet på et embetsverk som kan ha ønske om at faglige hensyn skal tillegges mer vekt enn den lobbyutsatte politikeren er villig til å gå med på. Eller det kan være at embetsverket selv unnlater å ta faglige hensyn når prioriteringene skal foretas. Hvor sterke faglige føringer ligger det egentlig i vernepolitikken? Mange av anleggene har for eksempel bidratt til sterk forurensing i sine lokalsamfunn. Skal man ta vare på den forurensende virksomheten også? Torbjørn Eggen er arkitekt og byantikvar i Røros kommune. Han har en sosiologisk innfallsvinkel til å forstå det som skjer når omgivelsene omkring et tekniskindustrielt kulturminne ønsker spesiell oppfølging fra det offentlige: Vernepolitikken drives gjerne fram av lokale initiativ. Industrisamfunnene er tuftet på sterk framtidstro. Når anlegget går nedenom og hjem, drømmer industrisamfunnet rundt anlegget om evig liv, og da gjerne som kulturminne. Ser vi på Røros Kobberverk, var den siste årsmeldingen deres full av optimisme. Året etter gikk de konkurs. Det er mye følelser i denne debatten, og når politikerne ber om faglige argumenter, har vi ofte ingen. Vi kan risikere at ettertida spør oss hvorfor vi har vernet nettopp dette kulturminnet, og ikke et annet. Av og til kan vi nok komme til å bli svar skyldig, sier han. RANA KOMMUNE Se også: Museumsleder/museumslektor Stillingen er ledig for tiltredelse fra 1. januar Rana museum er regionmuseum på Nord-Helgeland i Nordland, med sete i Mo i Rana. Museet er eid av Rana kommune, og museumsleder rapporterer til kultursjefen. I forbindelse med omstruktureringen av museumsarbeidet i Norge, planlegges det at Rana museum skal slutte seg til en konsolidert museumsenhet på Helgeland. Rana museum har tre faglige hovedområder: naturhistorie, bergverks- og industrihistorie/nyere historie, og eldre kulturhistorie/samisk historie. Museet har hjemmel for fire stillinger (en i 50%) med vitenskapelig kompetanse. Til å lede museets samlede virksomhet søker Rana kommune museumsleder/museumslektor. I tillegg til ansvar for ledelse, administrasjon og pedagogisk virksomhet, vil stillingen bli tillagt faglig ansvar for eldre kulturhistorie og samisk historie. Vi ønsker søkere med relevant embedseksamen av høyere grad eller tilsvarende. Det vil bli lagt vekt på evne og interesse for ledelse og formidling, og museumserfaring og samisk kompetanse vil være en fordel. Personlig egnethet vil telle med ved ansettelsen. Kommunen kan være behj. med å skaffe bolig, og har et antall øremerkede barnehageplasser. Lønn etter avtale. Pensjonsordning. Nærmere oppl. fås hos kultursjef Vigleik Haga, tlf Søknader vedlagt dokumentasjon av kompetanse sendes Rana kommune, kultursjefen, boks 173, 8601 Mo i Rana. Søknadsfrist: 31. desember Pb173, 8601 Mo, tlf Sentralbordet er åpent mand.-fred. fra kl E-post: postmottak@rana.kommune.no. Kommunens stillinger på internett: CICERO ts 13

14 Dokumentasjon av industriminner Faglig engasjement og virksomhet innen kulturhistorie og kulturminnevern bør hvile på dokumentert kunnskap om objektene. De store omleggingene innen industrisektoren medfører at store deler av vår kulturarv forsvinner raskt. Oppgaven med å dokumentere objektene blir viktig. Dermed er det påkrevd å få til et kvalifiserende kurstilbud. T E K S T : G U S T A V R O S S N E S, R I K S A N T I K V A R E N «Liepsna» fyrstikkfabrikk, Kaunas, Litauen. Situasjonsplan med funksjonsfordeling. Tegning: D. Brand og G. Rossnes Både innen kulturhistorisk forskning og i bevaringsarbeidet for tekniske og industrielle kulturminner i Norge har det oppstått behov for å utvikle dokumentasjonsprosedyrer som kan gjennomføres innen rimelige rammer både med hensyn til økonomi, tid og personale. Riksantikvaren har som forvaltningsorgan for kulturminnevernet, interesse av at det etableres adekvate, rasjonelle og kostnadseffektive dokumentasjonsmetoder og prosedyrer for å framstille underlagsmateriale for vurderinger og vedtak. Museer har en mer generell kulturhistorisk målsetting om å utarbeide dokumentasjon som kildemateriale for forskning og formidling innen sitt arbeidsområde. Det vil være behov for å gi opplæringstilbud til personale som skal utføre denne type undersøkelser. Det er stor interesse for slike kurs. Det planlegges avholdt kurs i 2003, men finansieringen er usikker. I det nordisk-baltiske samarbeidsprosjektet Industrial Heritage Platform, har Riksantikvaren sammen med Danmark og Litauen hatt ansvaret for å gjennomføre et pilotkurs i industriminnedokumentasjon i Kaunas, Litauen. Våren 2001 ble det gjennomført en ukes feltkurs i fyrstikkfabrikken «Liepsna». Kurset ga inspirasjon til å gjennomføre et lignende dokumentasjonskurs i Norge. Tradisjonelle antikvariske metoder for dokumentasjon av bygninger og industrianlegg stiller store krav til detaljering og nøyaktighet, siden formtrekk bør dokumenteres så grundig at gjenskaping skal være mulig. Dette dokumentasjonsnivået er ofte for ressurskrevende for større produksjonsanlegg. Dessuten vil det som regel være mer interessant og relevant å kunne redegjøre for mer produksjonstekniske og sosialhistoriske aspekter ved denne type bygninger og anlegg. Internettkurs og feltarbeid I samarbeid med Riksantikvaren arrangerte SIKA Seksjon for industri, kommunikasjon og anlegg i Norges museumsforbund et feltkurs i slutten av mai 2002; godt hjulpet av en bevilgning fra Norsk Museumsutvikling. Med base på Risør hotell arbeidet 14 kursdeltakere fra forskjellige museer intenst med å dokumentere K. Christensen & Co., Moens baatbyggeri. Om dagen foregikk virksomheten ute på anlegget, mens kveldene ble benyttet til å rentegne, føre inn, organisere og diskutere dokumentasjonsmaterialet. Erfaringene fra dette kurset har gitt grunnlag for videreutvikling av et kurstilbud innen industriminnedokumentasjon. I en prosjektoppgave for kurset «Pedagogikk, veiledning og IKT» ved Høgskolen i Lillehammer, har jeg sett på rammer og pedagogiske aspekter for et kurstilbud basert på kommunikasjon og gruppesamarbeid over Internett. Målgruppen er personer som på en eller annen måte har tilknytning til fagområdet gjennom utdannelse eller yrke. I den forberedende fasen benyttes nettet hovedsakelig til distribusjon av materiale for selvstudium, selv om også nødvendig kommunikasjon mellom veiledere og påmeldte kursdeltakere vil være aktuelt. Det vil bli lagt ut praktiske opplysninger og lister over relevant litteratur og nettsteder. Det innledende selvstudiet skal gi en bred 14

15 K. Christensen & Co båtbyggeri, Moen i Risør. Båtbyggeriet er ett av flere langs samme stranden og er et eksempel på en industrivirksomhet som har stor historisk verdi lokalt. Hele regionen var preget av av trebåtbygging med tilhørende aktiviteter. Bevaringsoppgaven tilligger lokale og regionale krefter. Foto: Gruppearbeid fra SIKAs Dokumentasjonskurs i Risør basis for ny kunnskap gjennom veiledningen og erfaringene fra dokumentasjonsarbeidet. Med fokus på produksjonsprosessen Feltarbeidet, med innføring og praktisk øvelse i å foreta dokumentasjon av et industrianlegg er den viktigste delen av kurset. Formålet er introduksjon og øvelse i metode og dokumentasjonsteknikker, innsamling av fakta/informasjon gjennom feltobservasjoner og strukturering av observasjoner/data til arkivmessig form. Dokumentasjonen av et industriminne må tilpasses det enkelte objekt, men likevel gjennom en konsistent metode. Ved dokumentasjonen må en identifisere og vurdere alle strukturer, og bedømme hvilke strukturer og egenskaper som er av størst betydning og interesse. Ulike typer industriminner krever sine spesielle prioriteringer. Dokumentasjonen skal være selektiv og fortolkende. Materialet eller kildekategoriene skal si noe om fakta eller egenskaper ved undersøkelsesobjektet, ikke bare ut fra et teknisk-konstruktivt synspunkt, men også gi informasjon om visuelle aspekter, samt sosiale, økonomiske og historiske forhold. Det viktigste ved et industrianlegg er imidlertid selve produksjonsprosessen egenskapene som gjør at anlegget effektivt kan produsere varer for et marked. Dokumentasjon av denne prosessen bør derfor omfatte alle aspektene som relaterer seg til den fysiske driften. Kartlegging av produksjonslinjen vil være komplementær til bygningsoppmålingen, og gi en mer fullstendig og integrert dokumentasjon av anlegget. En slik oversikt vil kunne gi en bedre forståelse av driften og bygningsstrukturene på lokaliteten. Følg produksjonslinjen Forholdet mellom bygningsstruktur og produksjonslinje står sentralt. Å følge produksjonslinjen vil dessuten kunne strukturere arbeidet og disposisjonen av materialet på en oversiktlig måte. Som et utgangspunkt, vil målsetningen for feltundersøkelsen være å: Dokumentere romlige dimensjoner, funksjonelle relasjoner og organisering av produksjonslinjen Redegjøre for detaljer som har betydning for den funksjonelle helheten, som bygninger og rom, produksjonsprosesser maskiner og utstyr i produksjonslinjen Vise trekk av sosialhistorisk karakter Framstille disse elementene i arkivmessig form for framtidig informasjonstilgang og analyse Feltkurs vil i ulik grad vil kunne dekke alle de ovennevnte aspektene. Metoden, eller den planmessige framgangsmåten i undersøkelsene, vil være å benytte teknikker som gjensidig forklarer og kompletterer hverandre: bygningsoppmåling (situasjonsplan, plan og snitt) med bygningsanalyse, fotodokumentasjon, inventering (fortegnelse/registrering av bygningselementer, rom og inventar) samt intervjuer. Intervjuer har for øvrig en sentral plass i undersøkelser av nyere kulturhistorie. Etterarbeid og rapport Hoveddelen av arbeidet med dokumentasjonsmaterialet og feltnotatene gjøres ferdig under kurset, mens en avsluttende helhetsvurdering og tydeliggjøring av integrasjonen mellom de tre kildekategoriene gjenstår. Mye informasjon om anlegget kan leses ut av fotografier. Inventeringen skal spesifisere, og fotojournalen forklare det en kan se i bildene. Under sluttarbeidet med rapporten videreføres gruppearbeidet fra feltundersøkelsene men i et annet medium. I et virtuelt prosjektrom skal deltakerne sammenstille en rapport med presentasjonen av feltmaterialet og oppsummerende kommentarer om anlegget. Dette kan være av rent bygningsteknisk og teknologihistorisk art utbyggingsfaser som kan observeres i bygningsstrukturen, produksjonsutstyr og kraftkilder, eller om sosiale aspekter. Det å jobbe med en rapport har i seg selv en pedagogisk funksjon, i og med at kursdeltakerne også tilegner seg mye gjennom det å skrive. 15

16 Ekofisk ble oppdaget av Phillips i 1969 og var det første drivverdige olje- og gassfelt på den norske kontinentalsokkel. Her: Ekofisksenteret med Ekofisktanken. Foto: I Norsk Oljemuseums eie. Sporene fra oljepionertiden Riksantikvaren betegner anleggene på Ekofisk 1 som nasjonalt verneverdige og som noen av de «største og mest komplekse kulturminner fra vår nære fortid». Derfor har Riksantikvaren bedt om at det blir opprettet et prosjekt som sørger for at Ekofisk I blir grundig dokumentert før det fjernes. T E K S T : H A R A L D T Ø N N E S E N, F A G S J E F V E D N O R S K O L J E M U S E U M Kulturminneloven gir hjemmel for å kreve fredning av nyere kulturminner av nasjonal verdi, men på grunn av de praktiske og økonomiske konsekvensene, fant ikke kulturminneforvaltningen det riktig i dette tilfellet å fremme full fredningssak. Som et avbøtende tiltak anmodet Riksantikvaren om at det måtte opprettes et prosjekt med sikte på dokumentasjon av Ekofisk I før det fjernes. I tillegg har Riksantikvaren i «Verneplan for tekniske og industrielle kulturminner» foreslått at det utarbeides en landsverneplan for «oljeeventyret» i samarbeid med Norsk Oljemuseum. Ekofisk I Å dokumentere Ekofisk I som teknisk-industrielt kulturminne er komplisert. Både fordi det er mange forhold ved anlegget og virksomheten som skal dekkes, fordi dokumentasjonen er omfattende og sammensatt, spredt på eierskap og lagringsmedier, og fordi det i tillegg til systematisering og ordning av eksisterende materiale også må samles inn nytt materiale. I vårt tilfelle er utgangspunktet en omfattende, kompleks teknisk struktur som i løpet av noen år vil være demontert og fjernet fra hav - overflaten. Praktisk talt alt som i dag er å se, vil være borte for all framtid. Vi jobber også mot klokka, i den forstand at selve muligheten for å sikre dokumentasjon allerede er i ferd med å svekkes. Dette gjelder særlig for oppfanging av gjenstander og gjennomføring av intervjuer. Det er første gang at det blir foretatt dokumentasjon av kulturminner og kulturmiljøer fra petroleumssektoren i den forstand og i det omfang som dette dokumentasjonsprosjektet nå skal omfatte. Det gis følgelig ingen etablert standard eller gjennomprøvd faglig mal for å avgrense prosjektet. Det må utvikles dokumentasjonsprosedyrer som kan gjennomføres innen realistiske rammer både med hensyn til økonomi, tid og personell. Dokumentasjonsprosjektet ble satt i gang våren 2002 og vil ha en varighet på to og et halvt år. Ressursbehovet er stipulert til 5.8 årsverk. Strategisk utvalg Et dokumentasjonsprosjekt må omfatte alle fysiske strukturer over vann og på havbunnen. For det formålet vil eksteriører, interiører, maskiner og utstyr, teknologisk utvikling, vesentlige modifikasjoner på installasjonene over tid, arbeidsprosesser og arbeidsmiljø bli inkludert. Også virkningene driften har hatt på økonomi, politikk, samfunnsliv og levemåter vil være aktuelle områder for et dokumentasjonsprosjekt å dekke. For å gi dokumenteringen av Ekofiskfeltet et realistisk omfang har det vært nødvendig å foreta et representativt utvalg av plattformer som skal dokumenteres i detalj: En pumpeplattform, 16

17 en produksjonsplattform, en boligplattform, to kombinerte produksjons- og boligplattformer og Ekofisktanken. Dette utvalget vil begrense antall innretninger som detaljdokumenteres fra 15 til 6, og gi bestemte føringer for utvalget av utbyggings- og driftsdokumentasjon, tegninger, fotografier, gjenstander og nøkkelinformanter. Det finnes et meget stort, delvis ordnet tilfang av materiale som på ulike måter dokumenterer, beskriver og fortolker utviklingen av Ekofiskområdet. Dette finnes hos operatøren, i myndighetsarkiver, offentlige samlinger, hos tredjepart og i privat eie. Et vidt spekter av kilder gir underlag for de skisserte problemstillingene. Det gjelder tekniske tegninger, foto- og filmmateriale, driftsdokumentasjon, publikasjoner, intervjumateriale og gjenstander. Mye av historien om Ekofisk I skal dokumenteres i form av arkivmateriale som enten allerede finnes i digital form, eller som skal overføres til digital form. Formidling og bevaring av digitale objekt vil dermed være en viktig del av prosjektet og vil være helt grunnleggende for den planlagte presentasjonen på Internett. Det vil verken være nødvendig eller hensiktsmessig å samle dokumentene fysisk og geografisk. En desentralisert organisasjon legges til grunn for forvaltning av de enkelte deler av samlingen. Norsk Oljemuseum, Statsarkivet og Nasjonalbiblioteket vil dele forvaltningsansvaret etter nærmere avtalte retningslinjer. Formidling og tilgjengelighet Hovedproduktet fra prosjektet vil være en «informasjonsarkitektur» og en teknisk løsning som gjør det mulig å vedlikeholde informasjonen om samlingen og samtidig gjøre denne tilgjengelig for et allment publikum. Med informasjonsarkitektur menes her en systematisert beskrivelse og en felles inngang til alle de ulike kildekategoriene og arkivseriene som vil utgjøre den samlede dokumentasjonen, et sentralt register og et desentralisert nett av dokumentlagre. En arkitektur som den beskrevet over passer godt inn i en definisjon på et digitalt bibliotek som en organisert samling av digitale objekt og digitale dokumenter som tilbys som tjenester. «Kulturminne Ekofisk» skal presenteres på et levende interaktivt nettsted som inneholder det sentrale registeret over all tilgjengelig dokumentasjon med mulighet til å dykke videre ned i de tilknyttede arkivene og som via foto, film, tegninger, intervjuer osv. samlet formidler historien om arbeidsplassen, arbeidslivet og de lokale og nasjonale ringvirkningene av virksomheten på Ekofisk I. På denne måten vil Ekofisk I være dokumentert og gjort tilgjengelig for et allment publikum. «Kulturminne Ekofisk» kan som det gjorde i Nordsjøen også i den virtuelle verden bli stående som en ensom øy. Riktignok lettere tilgjengelig, men kanskje ikke mer besøkt. Derfor bør det tas skritt for å etablere en sammenheng som nettstedet «Kulturminne Ekofisk» kan gå inn i. Ideelt sett bør flere av Norges kulturminner gjøres tilgjengelig på denne måten. Samtidig vil markedsføring av og fokus på ett eller flere andre kulturminner også kunne bidra til fokus på det etter hvert samlede mangfold av kulturminner inkludert Ekofisk. Derfor håper vi at arbeidet med «Kulturminne Ekofisk» kan stimulere til presentasjon av flere av landets kulturminner i et tilsvarende, nettbasert format. Krevende arbeidsmiljø stillasbygging på Ekofisk. Foto: I Norsk Oljemuseums eie. Fakta om Ekofisk: Oppdaget av Phillips i 1969 Det første drivverdige olje og gassfeltet på den norske kontinentalsokkelsen. Ekofiskområdet består av åtte felt: Ekofisk, Albuskjell, Cod, Edda, Eldfisk, Embla, Tor og Vest-Ekofisk. Området er utbygd i fem faser, og har i dag den høyeste konsentrasjonen av offshore innretninger og rørledninger i hele Nordsjøen. Ekofiskområdet består nå av 29 plattformer. Etter byggingen av det nye feltsenteret (Ekofisk II) er både Ekofisktanken med beskyttelsesveggen og 14 innretninger med stålunderstell blitt overflødige. For disse, som omtales som Ekofisk I, er det utarbeidet planer for avvikling og eventuelt fjerning. Det er disse planene som gir bakgrunn for dokumentasjonsprosjektet. 17

18 Lasteskipet Hestmandes bukseres ut av dokka. Foto: Åse Enerstvedt. Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter I kontinuerlig drift siden 1876 T E K S T : Å S E E N E R S T V E D T På Bredalsholmen har man slett ingen følelse av å gå tilbake i tiden, se noe antikvarisk eller såkalt «bevart». Her er en vant med besøkende, for hit har det faktisk kommet skuelystne publikummere helt siden slutten av 1800-tallet. Det kan være noe krampaktig over prosjektene som skal gi materielle kulturminner ny publikumsappell og trygg økonomi. Gamle bygninger som har hatt en spesiell funksjon, blir ominnredet og brukt til virksomhet langt på siden av den opprinnelige. Det publikum opplever, har lite eller ingenting med den tidligere driften å gjøre. Stort sett er det arkitekturen som blir bevart - en bygning der fotografier, tekst og omvisere forteller hva dette engang var. Men det gamle miljøet er forsvunnet. Da spørs det om arkitekturen er verdifull nok til å bli tatt vare på. Med verdifull menes ikke først og fremst økonomisk verdi, men for eksempel at bygningen er unik i sitt slag, at arkitekten/bygningsmannen er kjent eller at estetiske verdier tilsier bevaring. Mye arbeid og mange penger er lagt ned i å omskape gamle fengsler og fyrtårn til overnattingssteder, meierier til serveringssteder eller kunstverksteder. Fabrikker blir utstillingslokaler og magasiner, og andre bygninger fylles med kulturvirksomhet av forskjellig slag. Det er ikke til å komme fra at dette er bevaring av et ytre skall. Men alt sammen er prisverdige tiltak, og det synes ikke som det er noen annen måte å gjøre det på, hvis man ønsker å bevare bygningene som engang rommet en nå overflødig virksomhet. Det ideelle ville være om også arbeidet kunne bevares, ikke bare som demonstrasjoner ved spesielle arrangementer, men som en daglig, selvfølgelig virksomhet. Men det er mye som skal klaffe for at dette skal kunne gjennomføres. Søndagsutflukter for 100 år siden Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter (BDF) i Kristiansand har klart det. Det er en underlig og interessant opplevelse å besøke verftet som ble anlagt i 1876, der virksomheten er like travel i dag som da tørrdokken ble bygget. Den besøkende har slett ingen følelse av å gå tilbake i tiden, se noe som er antikvarisk og «bevart». Faktisk har bedriften helt fra starten av tiltrukket seg publikum. På slutten av og begynnelsen av 1900-tallet gikk det på søndager dampbåter til Bredalsholmen, for at folk skulle kunne ta i øyesyn både arbeidsstedet og skipene som lå der. På den måten ser det ut til at også publikumsbesøk er en «bevart virksomhet». Og arbeidet på et skipsverft har da også et mangfoldig sceneri å by på. Bedriften har spesialisert seg på skip med jernskrog, og av arbeidsstokken på rundt tretti mann er 2/3 medlemmer av LO-forbundet Jern og Metall, en fagforening som har visst å «stå på krava» og som har en uttalt yrkesstolthet med lange tradisjoner. Arbeidet er vanskelig, tungt og ofte farlig. De gule arbeidshjelmene er ikke i bruk til ære for publikum, men fordi de er høyst nødvendige. Arbeidet er også i seg selv høyst nødvendig, for Norge har en rekke store veteranskip med 18

19 jernskrog, og Bredalsholmens tørrdokk er stor nok til å kunne inn selv de største beste av disse. Lengden er 137 m, bredden 24 m og dybden 6,2 m. BDF er dessuten den eneste tørrdokken i Norden, som tilbyr restaurering til klinkede skip og burde ha arbeid nok i mange år framover. Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter ble etablert som stiftelse i 1993 på initiativ av Kristiansand kommune, og er i dag Vest-Agder Fylkeskommunes største kulturverninstitusjon. I 1996 fikk BDF av Riksantikvaren status som nasjonalt det først og fremst arbeiderne på Bredalsholmen i Kristiansand som må stå på. Og de har ennå mange års arbeid foran seg. Bredalsholmen er en arbeidsplass, ikke et utstillingsområde. Men dette problemet har både naturen og de som står bak verneinnsatsen så godt som overvunnet. Ved inngangen til dokkanlegget er en høy knaus der publikum har god oversikt over selve dokken. Innunder knausen, rett utenfor porten, ligger det tidligere messebygget som er planlagt som publikumsmottak. fartøyvernsenter. Som industriminne har BDF stor betydning, med tanke på dens tilknytning til Kristiansands tradisjonelle økonomi som skipsfart og skipsbygging. Bedriften har endret seg lite gjennom årene, og er også av den grunn enestående. Her finnes tilstrekkelig utstyr for formålet å reparere veteranskipene, som kraner, pumper, kompressorer og mekanisk verksted. Mens jernskrog andre steder repareres ved sveising, behersker arbeidsstokken på BDF fremdeles den gamle klinkemetoden. Nytt liv til Hestmanden Undertegnede besøkte stedet i anledning sjøsettingen eller rettere: utdokkingen av Hestmanden lasteskipet som har vært gjennom to kriger, og som etter siste krig ble satt rett inn i fraktfart langs norskekysten, og slik bidro til gjenoppbyggingen av Nord-Norge. Etter et langt «liv» på sjøen sto det dårlig til med Hestmanden som ikke så ut til å ha annen fremtid enn opphogging. Men forente krefter fikk slept skipet til Bredalsholmen der dyktig fagkunnskap etterhvert ble bygget opp for å å gi Hestmanden et nytt liv. Attende september 2002 fikk skipet igjen vann under kjølen og ble slept ut av tørrdokken for første gang. Og selvfølgelig fløt hun, trygg og sikker. Snart skal hun på plass i dokken igjen, for at arbeidet skal fullføres. Nå gjenstår ildsjelenes arbeid med å skaffe økonomi til fremtidig drift som utstillings- og kulturskip. Igjen skal Hestmanden seile fra havn til havn, fortelle historien om sitt lange liv i nasjonens tjeneste, men også være skueplass for moderne kulturvirksomhet som teater, kunstutstillinger, foredragssal osv. Men for at dette skal bli virkelighet, er Istandsettelsen av bygningen til publikumsformål vil ikke kreve store endringer, og eksteriøret beholdes. Her er et stort parkeringsområde og brygge for besøkende som kommer i båt. Det er ennå et stort arbeid og mange penger som må skaffes før dokken er tilfredsstillende som kultursentrum. Hva initiativtakerne tenker seg, er klart uttrykt med styreformannens, Danckert Monrad-Krohns egne ord: «Ved sin plassering utenfor porten vil bygget, foruten å løse vårt behov for formidlingslokaler, også kunne bli et senter, et allhus, for annen kulturell aktivitet i nærområdet. Med publikumsfunksjonene på plass vil vi på en helt annen måte enn tidligere kunne arbeide med formidling av maritim kulturhistorie, med utgangspunkt i praktisk fartøyvern. Samtidig håper vi gjennom formidlingstiltak og ulike kulturtilbud å knytte kontakter til ressurspersoner og grupper i nærmiljøet. Her ligger helt klart et potensial i forhold til dannelse av venneforeninger omkring typer av enkeltprosjekt ved Bredalsholmen som f.eks. M/S GAMLE OKSØY og listerskøyta VIKRE. Vi vet at det blant pensjonerte verftsarbeidere er interesse for en innsats for Bredalsholmen, men egnede møtelokaler har manglet.» Med hjelp fra Kristiansand kommune, Vest-Agder fylkeskommune, Norsk Kulturråd, Riksantikvaren og private investorer, og forhåpentlig et stort publikumstall, bør Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter ha alle muligheter for å kunne fortsette virksomheten som i over hundre år har vært i tjeneste for norsk sjøfart. Ikke alene som et nødvendig kulturminne, men også som en høyst nødvendig «servicestasjon» for havets gamle slitere. Til venstre: Tre hvalbåter i dokk. Bredalsholmens nisje var hvalskuter. Bilde fra I BDFs eie. Til høyre: Inn og utdokking ved Bredalsholmen har alltid vært en begivenhet. Da Hestmanden skulle bukseres ut, var det mer enn 100 unger til stede. Foto: Svein J. Soghus/BDF 19

20 Setesdalsbanen har hatt et rekordår. På søndagene i sommersesongen har museet vært nødt til å sette opp en rekke ekstra avganger. Her har nok museumspasset med gratistilbudet betydd mye. Foto: Aslak Wegge Gratis museum på Sørlandet I Sverige foreslår regjeringen nå at det blir innført gratis inngang på alle statlige museer i løpet av Debatten om gratis museum er i gang i Norge, også. På Sørlandet har man hatt en prøveordning med gratismuseer på søndager hele dette året i forbindelse med landsdelens 100-årsjubileum. T E K S T : R O A L D H A N S S E N, M U S E U M S P E D A G O G V E D A U S T - A G D E R M U S E U M S T J E N E S T E I år har hele Sørlandet feiret sine 100 år. I jubileumsåret har museene gjort et ekstra løft, sammen med de to fylkeskommunene og «Sørlandet i 100». Sentrale tiltak har vært et museumspass som gave til alle familier i landsdelen, en temautstilling om turismen gjennom 100 år og sju arrangementer i Museumsstafetten. Man har også hatt en prøveordning med gratismuseer på søndager i forbindelse med landsdelsjubileet. Det var Vilhelm Krag som lanserte selve navnet Sørlandet. Han ønsket at det skulle gi sørlendingene en følelse av felles identitet og stolthet. Museene er sentrale bærere av Sørlandets historie og kultur. Bak ordningen med museumspasset ligger et ønske om at sørlendingene skal oppdage og bruke museene som møtested for lokal kultur og historie, og på den måten bli mer bevisst sin egen identitet. Museumstjenestene har også ønsket å prøve ut om gratisordningen fører til økte besøkstall og kontakt med nye grupper. Omkring 50 museer nesten alle i landsdelen meldte seg på ordningen med fripass på søndagene. Passet ble sendt alle husstander i begge Agder-fylkene, og ga alle sørlendinger rett til å komme gratis inn på deltakermuseene på søndager denne sesongen. Det er også lagt opp til premiering av flittige museumsgjengere: stempel fra fire museer gir rett til å delta i trekningen om turer, kunsthåndverk og bokpremier. Erfaringer Museumspasset har vært omfattet med stor interesse, også ut over vår egen landsdel. Ordningen berører en løpende debatt i museumsmiljøet omkring museenes plass i samfunnet, og om folks rett til å oppleve egen kulturhistorie. Erfaringene med museumspasset overgår alle våre forventninger, sier administrasjonsleder Agnete Kjellin ved Vest-Agder Fylkesmuseum til jubileumsavisa for «Sørlandet i 100». Dette museet har hatt søndagsbesøkende i perioden 16. juni til 18. august, mot i Og hele 1802 av disse hadde museumspass. Avdelingen Gimle gård var oppe i 200 besøkende enkelte søndager, mot 7-15 normalt. Og de fleste viftet med passet. Museumspasset var det puffet publikum trengte for å besøke museet, bemerkes det herfra. På dette museet har søndagsbesøket i sommer økt fra 491 i 2001 til 929 i år. 20