NORGES HØYESTERETT. HR A, (sak nr. 2012/428), sivil sak, anke over kjennelse, (advokat Gaute Gjelsten til prøve) prøve)

Transkript

1 NORGES HØYESTERETT Den 8. oktober 2012 avsa Høyesterett kjennelse i HR A, (sak nr. 2012/428), sivil sak, anke over kjennelse, Stabburet AS (advokat Gaute Gjelsten til prøve) mot Compagnia Italiana Alimentari SRL (advokat Halvor Christian Francke til prøve) S T E M M E G I V N I N G : (1) Dommer Matheson: Saken gjelder begjæring om tvangsfullbyrding i Norge av et betalingspålegg som er besluttet av en italiensk domstol, og gitt foregrepet tvangskraft i Italia. Spørsmålet er om et slikt pålegg må anerkjennes i Norge etter Luganokonvensjonens artikkel 27 nr. 2 som grunnlag for fullbyrding her etter artikkel 31. (2) Luganokonvensjonen av 1988 ble fra 1. januar 2010 erstattet av Luganokonvensjonen av Det følger av overgangsreglene i sistnevnte konvensjons artikkel 63 at foreliggende sak reguleres av Luganokonvensjonen av Når det i fortsettelsen blir vist til Luganokonvensjonen, siktes det til 1988-konvensjonen. (3) Stabburet AS inngikk 21. desember 2005 avtale med FoodItalia S.r.l. om kjøp av ferdigmatprodukter for videresalg i Norge. Avtalen inneholder bestemmelser om blant annet norsk verneting og valg av norsk lov. I 2006 holdt Stabburet tilbake deler av betalingen idet selskapet mente produktene ved minst tre anledninger hadde inneholdt

2 2 listeriabakterier. Det ble dessuten hevdet at enkelte av leveransene hadde hatt kortere holdbarhetstid enn avtalt. (4) FoodItalia S.r.l. ble i september 2008 overtatt av Compagnia Italiana Alimentari SRL heretter omtalt som CIA. Den 8. oktober 2008 begjærte CIA overfor italiensk domstol Tribunale di Prato at Stabburet ble pålagt å betale det utestående beløpet på i alt ,40 euro. Det ble også krevd at betalingspålegget ble gitt foregrepet tvangskraft. Begjæringen ble inngitt i henhold til regler om summarisk inndrivelse av pengekrav i den italienske sivilprosessloven. (5) Den 9. oktober 2008 utstedte den italienske domstolen betalingspålegg med foregrepet tvangskraft, slik som krevd i begjæringen. Pålegget omfattet også kostnadene ved saken. (6) Det var i avgjørelsen slik den foreligger i norsk oversettelse opplyst at "det kan bli foreslått motstand ved utgangen av fristen ved seksti (60) dager fra kunngjøringen kun for motstanden". Som jeg skal komme tilbake til, betydde dette at Stabburet fikk 60 dagers frist fra forkynnelsen til å reise alminnelig søksmål ved Tribunale di Prato om rettmessigheten av betalingspålegget. På den måten kunne selskapet oppnå en full kontradiktorisk behandling av kravet. (7) Pålegget om betaling ble lovlig forkynt for Stabburet ved styrelederen den 26. januar (8) Gjennom et tidligere formelt uriktig forsøk på forkynning av avgjørelsen var Stabburet blitt kjent med betalingspålegget. Selskapet hadde derfor allerede den 22. januar 2009 sendt en "Protest to Tribunale di Prato". I skrivet ble det uttalt at man innen den frist som var satt, "intends to protest" mot både kravet og rettens beslutning. Selskapet opplyste at dette ville bli nærmere begrunnet senere, men foretok seg likevel ikke noe mer. (9) Etter den italienske sivilprosessloven må innsigelser mot et betalingspålegg fremmes som et søksmål. Det Stabburet hadde gitt til kjenne i sitt skriv til den italienske domstolen, oppfylte hverken i form eller innhold dette kravet. På denne bakgrunn erklærte Tribunale di Prato den 30. april 2011 at betalingspålegget ikke var bestridt. (10) CIA fremsatte etter dette begjæring om utlegg mot Stabburet ved Follo tingrett, som den 27. juni 2011 traff beslutning med slik slutning: 1. Begjæringen tas til følge. 2. Stabburet AS dømmes til å betale Compagnia Italiana Alimentari SRL ,50 kroner i sakskostnader innen 14 dager fra forkynnelsen av denne beslutningen. (11) I samsvar med Luganokonvensjonen artikkel 34 avgjorde tingretten begjæringen uten å forelegge den for Stabburet. (12) Stabburet anket tingrettens beslutning til Borgarting lagmannsrett. Det ble i anken gjort gjeldende at den italienske avgjørelsen er i strid med Luganokonvensjonens artikkel 27 nr. 1 idet den er beheftet med så store mangler at en fullbyrdelse vil virke støtende på rettsordenen. Videre ble det blant annet anført at avgjørelsen er uforenlig med

3 3 Luganokonvensjonen artikkel 27 nr. 2 ettersom selskapets protest som var fremsatt innen fristen, er blitt ignorert. (13) Borgarting lagmannsrett avsa 5. januar 2012 kjennelse med slik slutning: 1. Anken forkastes. 2. Hver av partene bærer sine sakskostnader. (14) Avgjørelsen er truffet under dissens. (15) Stabburet har anket kjennelsen til Høyesterett. Anken retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og tolkning av Luganokonvensjonens artikkel 27 nr. 1 og nr. 2. (16) Høyesteretts ankeutvalg traff den 10. mai 2012 beslutning og kjennelse med slik slutning: "Anken skal avgjøres i avdeling med fem dommere for så vidt gjelder anførslene om tolkningen av Luganokonvensjonen av 1988 artikkel 27 nr. 2. For øvrig forkastes anken." (17) Partene har for Høyesterett i fellesskap innhentet en betenkning Affidavit fra en italiensk advokat med nærmere opplysninger om italiensk rett. Det er for Høyesterett også utarbeidet et felles faktumsammendrag. For øvrig står saken for det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten. (18) Den ankende part, Stabburet, har i korte trekk anført: (19) Lagmannsretten har tolket Luganokonvensjonen feil når den har lagt til grunn at et betalingspålegg med foregrepet tvangskraft skal anses som stevningen eller tilsvarende prosesskrift etter artikkel 27 nr. 2. Det følger av rettspraksis fra EU-domstolen at betalingspålegg som er gitt tvangskraft, ikke kan anerkjennes når en slik beslutning er truffet før skyldneren har fått mulighet til å uttale seg. Dette gjelder selv om den italienske sivilprosessloven gir adgang til å angripe beslutningen gjennom søksmål. (20) Stabburet har nedlagt følgende påstand: "1. Compagnia Italiana Alimentari SRLs begjæring av 31. mai 2011 forkastes. 2. Compagnia Italiana Alimentari SRL dømmes til å erstatte Stabburets sakskostnader for lagmannsretten og Høyesterett. (21) Ankemotparten, Compagnia Italiana Alimentari, har i korte trekk gjort gjeldende: (22) Betalingspålegg med foregrepet tvangskraft som skyldneren kan angripe gjennom søksmål, må likestilles med "stevningen eller tilsvarende prosesskrift" etter Luganokonvensjonen artikkel 27 nr. 2. Det følger av EU-domstolens praksis at konvensjonens krav er oppfylt så lenge en skyldner som har fått en slik avgjørelse mot seg, er gitt mulighet til å angripe den gjennom søksmål før den begjæres fullbyrdet. (23) Compagnia Italiana Alimentari har nedlagt følgende påstand: 1. Anken forkastes.

4 4 2. Compagnia Italiana Alimentari SRL tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett. (24) Jeg er kommet til at anken må tas til følge. (25) Anken er en videre anke over kjennelse hvor Høyesteretts kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og den generelle forståelse av en skreven rettsregel, jf. tvisteloven 30-6 bokstav b og c. Uttrykket "skreven rettsregel" omfatter etter sikker praksis blant annet internasjonale konvensjoner, jf. Rt side 1532 avsnitt 19. Høyesterett kan etter dette prøve hvorvidt lagmannsretten har forstått Luganokonvensjonen artikkel 27 nr. 2 riktig når den er kommet til at avgjørelsen fra Tribunale di Prato kan anerkjennes i Norge som grunnlag for fullbyrdelse her. (26) Lagmannsretten har gitt denne redegjørelsen for innholdet av de aktuelle italienske prosessreglene: "Prosessformen (procedimento di ingiunzione) er regulert i den italienske sivilprosessloven fjerde del kapitel 1 punkt 1. Retten prøver om de formelle vilkårene for betalingspålegg (decreto ingiuntivo) er til stede, jf. sivilprosessloven artiklene 633 og 634, og utsteder i så fall et betalingspålegg, jf. artikkel 641. Betalingspålegget blir etter begjæring fra saksøker eksigibelt dersom ikke skyldneren innen en nærmere bestemt frist etter forkynning av begjæringen og betalingspålegget begjærer at domstolen tar saken opp til kontradiktorisk behandling, jf. sivilprosessloven artikkel 647. Etter artikkel 642 kan imidlertid et betalingspålegg gis midlertidig tvangskraft, bl.a. om det er 'fare for vesentlig skade eller ulempe ved å vente. Det fremgår av artikkel 642 første ledd andre punktum at dersom kjennelsen er midlertidig tvangskraftig angis ankefrist kun av bestridelsesmessige grunner." (27) Partene har med utgangspunkt i den betenkning som er innhentet om italiensk rett, i det felles faktumsammendraget gitt følgende, ytterligere opplysninger om betalingspåleggets tvangskraft: "Et decreto ingiuntivo er under normale omstendigheter ikke tvangskraftig før etter at den gitte tidsfrist er oversittet og domstolen deretter har deklarert beslutningen tvangskraftig, men hvor bestemte vilkår foreligger kan saksøker som nevnt over be om midlertidig tvangskraft etter Artikkel 642. At betalingspålegget ble gitt midlertidig tvangskraft, innebar at kreditor kunne tvangsfullbyrde kravet umiddelbart (Affidavit, punkt 2 d) uavhengig av 60- dagerstidsfristen eller om det hadde blitt fremsatt en stevning mot avgjørelsen (Affidavit, punkt 2 h). Debitor kan imidlertid fremsette begjæring om utsettelse av den midlertidige tvangskraften etter vilkårene i Artikkel 649 (Affidavit, punkt 2 c)." (28) Som det fremgår, vil et alminnelig betalingspålegg etter den italienske sivilprosessloven artikkel 641 først få status som uteblivelsesdom når flere kumulative vilkår er oppfylt. For det første må begjæringen sammen med pålegget være forkynt for skyldneren. For det annet må det ved forkynnelsen være satt frist for vedkommende til å ta til motmæle gjennom søksmål. For det tredje må slikt søksmål ikke være reist innen utløpet av fristen. For det fjerde må retten etter fristutløpet ha avgitt erklæring på at det ikke verserer rettstvist om kravet. (29) På bestemte vilkår kan imidlertid domstolen i henhold til sivilprosessloven artikkel 642 etter begjæring bestemme at pålegget skal ha foregrepet tvangskraft. Skyldneren kan også

5 5 da, på samme måte som etter forkynnelse av et alminnelig betalingspålegg, angripe avgjørelsen ved søksmål. Men et slikt angrep vil ikke i seg selv suspendere tvangskraften. Utsatt tvangskraft vil kreve egen begjæring som retten etter sivilprosessloven artikkel 649 bare kan etterkomme dersom det foreligger særlige grunner til det. (30) En avgjørelse som er gitt foregrepet tvangskraft, kan etter dette for alle praktiske formål fullbyrdes umiddelbart slik også betegnelsen tilsier. Dette i motsetning til de ordinære betalingspåleggene der tvangskraft forutsetter at skyldneren har fått pålegget forkynt med frist for innsigelser, og domstolen deretter erklærer at noen innsigelser ikke er innkommet. (31) Luganokonvensjonen artikkel 31 bestemmer at en dom avsagt i en konvensjonsstat opphavsstaten og som er tvangskraftig der, skal fullbyrdes i en annen konvensjonsstat mottakerstaten når den er blitt erklært tvangskraftig i denne staten etter begjæring fra en part. Bestemmelsen er blant dem som skal sikre prinsippet om dommers frie bevegelighet innenfor konvensjonsområdet. Etter konvensjonens artikkel 34 kan imidlertid domstolen i mottakerstaten avslå en slik begjæring blant annet av grunner som nevnt i artikkel 27. Det er tolkningen av artikkel 27 nr. 2 som er henvist til behandling i avdeling. Denne bestemmelsen fastsetter: En dom skal ikke anerkjennes dersom: (2) det er en uteblivelsesdom og saksøkte ikke fikk forkynt stevningen eller tilsvarende prosesskrift i tilstrekkelig tid for å forberede sitt forsvar; (32) Et alminnelig betalingspålegg som det ikke er reist innsigelse mot, vil i utgangspunktet være en fraværsavgjørelse og dermed en uteblivelsesdom i konvensjonens forstand. Dette utgangspunktet er ikke bestridt. En slik uteblivelsesdom skal etter artikkel 27 nr. 2 altså ikke anerkjennes i mottakerstaten dersom saksøkte ikke fikk forkynt "stevningen eller tilsvarende prosesskrift" i tilstrekkelig tid til å kunne ta til motmæle. (33) Spørsmålet i vår sak er hvorvidt bestemmelsen må forstås slik at også et betalingspålegg med foregrepet tvangskraft tilsvarende hva Stabburet fikk forkynt med frist for å reise søksmål, kan likestilles med forkynnelse av "stevningen eller tilsvarende prosesskrift i tilstrekkelig tid for å forberede sitt forsvar". (34) Etter mitt syn må dette spørsmålet besvares med nei. (35) Konvensjonens artikkel 27 nr. 2 etablerer et prinsipp om kontradiksjon som en grunnleggende forutsetning for dommers frie bevegelighet. Dette er kommet til uttrykk i flere avgjørelser fra EU-domstolen, eksempelvis i sak C-474/93 Hengst Import BV mot Campese (Hengst-dommen). Avgjørelsen gjelder direkte artikkel 27 nr. 2 i den tidligere parallelle Brüsselkonvensjonen av 27. september 1968, men har tilsvarende relevans for forståelsen av den likelydende bestemmelsen i Luganokonvensjonen. I dommens avsnitt 16 heter det at formuleringen i artikkel 27 nr. 2 "bringer til udtryk, at det er hensigten, at det inden for rammerne af konventionens mål må påses, at sager, der fører til retsafgørelser, finder sted i former, der sikrer retten til kontradiktion". (36) Videre heter det i avsnitt 17:

6 6 "Dette krav er særlig betydningsfuldt i tilfælde af sagsøgtes udeblivelse. Formålet med artikel 27, nr. 2, er netop at sikre, at en afgørelse i en sag, hvor sagsøgte er udeblevet, kun kan anerkendes eller fuldbyrdes på grundlag af konventionen, hvis sagsøgte har haft mulighed for at varetage sine interesser under sagen for retten i domsstaten Med henblik herpå stilles der i bestemmelsen krav om, at det indledende processkrift i sagen eller en tilsvarende retsakt er blevet forskriftsmæssigt og rettidigt forkyndt for eller meddelt sagsøgte." (37) Hengst-dommen gir også nærmere anvisning på hvordan begrepet "stevningen eller tilsvarende prosesskrift" i alminnelighet skal forstås. Spørsmålet i saken var hvorvidt et ordinært italiensk betalingspålegg er omfattet av begrepet som i den danske versjonen lyder "det indledende processkrift i sagen eller en tilsvarende retsakt" svarende til "stevningen eller tilsvarende prosesskrift" i den norske versjonen av konvensjonen. I avsnitt 19 i dommen uttales at begrepet: "betegner den eller de retsakter, hvis forskriftsmæssige og rettidige forkyndelse for eller meddelelse til sagsøgte sætter denne i stand til at gøre sine rettigheder gældende forud for, at der træffes en eksigibel retsafgørelse i domsstaten." (38) Deretter sier EU-domstolen i avsnitt 20: "Herefter må et 'decreto ingiuntivo' samt rekvirentens begæring om udstedelse heraf antages at udgøre det indledende processkrift i sagen eller en tilsvarende retsakt, som omhandlet i konventionens artikel 27, nr. 2, dels fordi forkyndelsen af disse to dokumenter bevirker, at rekvisitus får en frist til at begære genoptagelse, dels fordi rekvirenten ikke kan opnå en eksigibel afgørelse, før den nævnte frist er udløbet." (39) Som det fremgår, har EU-domstolen når den anser et angripelig betalingspålegg som et innledende prosesskrift, lagt avgjørende vekt på at skyldneren ved forkynnelsen får mulighet til å fremme innsigelse mot avgjørelsen gjennom søkmål om dens rettmessighet, og at tvangskraft ikke inntrer før fristen for innsigelse er utløpt. (40) Spørsmålet i vår sak er som nevnt om også et angripelig betalingspålegg med foregrepet tvangskraft på samme måte som et angripelig betalingspålegg som ikke oppnår tvangskraft før saksøkte har fått anledning til å uttale seg skal kunne likestilles med "stevningen eller tilsvarende prosesskrift" etter artikkel 27 nr. 2. I så fall må et slikt pålegg anerkjennes som uteblivelsesdom når det ikke angripes innen fristen. (41) CIA har gjort gjeldende at dette spørsmålet allerede må anses besvart bekreftende av EUdomstolen i Hengst-dommen. Selskapet har her vist til at det i selve domsslutningen heter: "Et 'decreto ingiuntivo', som omhandlet i den italienske civilproceslovs fjerde bog (artikel ), skal, sammen med den indledende begæring om et sådant betalingspålæg, betragtes som 'det indledende processkrift i sagen eller en tilsvarende retsakt', som omhandlet i artikel 27, nr. 2 " (42) Jeg er ikke enig i at man av samlehenvisningen i domsslutningen kan utlede at angripelige betalingspålegg med foregrepet tvangskraft etter sivilprosessloven artikkel 642 skal likestilles med "stevningen eller tilsvarende prosesskrift". Slutningen må tolkes i lys av domspremissene, som utelukkende diskuterer prosessualia i forbindelse med de alminnelige betalingspåleggene etter sivilprosessloven artikkel 641. Henvisningsmåten må dessuten forstås på bakgrunn av at et alminnelig betalingspålegg berører en rekke

7 7 prosessuelle spørsmål som er regulert i mange av de bestemmelser som henvisningen omfatter. En samlehenvisning var derfor hensiktsmessig. At bestemmelsen i sivilprosessloven artikkel 642 om foregrepet tvangskraft på den måten er blitt omfattet av oppregningen, kan klart ikke tas til inntekt for CIAs syn. (43) Når jeg er kommet til at artikkel 27 nr. 2 ikke kan forstås slik at et angripelig betalingspålegg som er gitt foregrepet tvangskraft, må anses som eller likestilles med "stevningen eller tilsvarende prosesskrift", har jeg særlig lagt vekt på følgende: (44) Det ligger allerede i beslutningen om foregrepet tvangskraft en foregripelse av sakens utfall. Dette gjelder selv om betalingspålegget også i slike situasjoner kan angripes og eventuelt reverseres gjennom søksmål innen en bestemt frist. Foregripelsen etablerer etter mitt syn en annen situasjon enn den konvensjonen må ha tatt sikte på med passusen "stevningen eller tilsvarende prosesskrift". Dette betegner jo først og fremst de innledende og ikke de foregrepne skritt. (45) De prinsipper som Hengst-dommen bygger på, endrer etter min oppfatning ikke dette utgangspunktet. Slik jeg ser saken, må det tillegges betydelig vekt at EU-domstolen, når den har likestilt et angripelig betalingspålegg med et innledende prosesskrift, særlig har trukket frem at tvangskraft ikke inntrer før fristen for innsigelser er utløpt. Dette er ikke situasjonen ved beslutninger om foregrepet tvangskraft. Som jeg tidligere har redegjort for, vil et søksmål mot et betalingspålegg med foregrepet tvangskraft etter den italienske sivilprosessloven artikkel 642, ikke uten videre suspendere tvangskraften. Et pålegg som er gitt foregrepet tvangskraft, vil kunne tvangsfullbyrdes umiddelbart i opphavsstaten, uavhengig av 60-dagers fristen for søksmål og uavhengig av om søksmål faktisk er reist, med mindre begjæring om utsatt tvangskraft etterkommes. I konvensjonens forstand må følgelig et angripelig pålegg med foregrepet tvangskraft anses som noe kvalitativt annet enn hva man har tatt sikte på å favne med begrepet "stevningen eller tilsvarende prosesskrift". (46) Jeg vil i denne forbindelse vise til at EU-domstolen i en uttalelse i sak C-123/91 Minalmet GmbH mot Brandeis Ltd (Minalmet-dommen), langt på vei har avvist at en angripelig eksigibel avgjørelse skal kunne likestilles med et "tilsvarende prosesskrift" etter artikkel 27 nr. 2. I avgjørelsens avsnitt 19 og 20 heter det i så måte: "19 Som det fremgår af den pågældende bestemmelse, er det relevante tidspunkt med hensyn til, om sagsøgte kan varetage sine interesser, sagens anlæg. Muligheden for senere at gøre brug af et retsmiddel mod en afgørelse, som er truffet i en udeblivelsessag, og som allerede er blevet eksigibel, kan ikke sidestilles med en adgang til at varetage sine interesser, inden retsafgørelsen træffes. 20 Som den forelæggende ret med rette har anført, vil sagsøgte, når først der er truffet en eksigibel retsafgørelse, alt efter omstændighederne, have vanskeligere ved at få udsat fuldbyrdelsen af afgørelsen, og processuelt kan han også være vanskeligere stillet. Dermed sker der en betydelig svækkelse af de muligheder, en udebleven sagsøgt har for at varetage sine interesser. En sådan konsekvens vil være i strid med formålet med den pågældende bestemmelse." (47) Saken gjaldt altså et tilfelle hvor saksøkte først ved anke etter at avgjørelsen var blitt tvangskraftig, kunne ivareta sine interesser. Jeg forstår etter dette det bærende syn i Minalmet-dommen slik at hensynet til kontradiksjon ikke er tilstrekkelig ivaretatt når muligheten til å komme til ordet først oppstår i en fremskreden fase av saken. Som

8 8 domstolen peker på, vil skyldneren i en slik situasjon stå i en prosessuelt vanskeligere stilling, for eksempel fordi fullbyrdelsen av avgjørelsen ikke utsettes, og prosessen da må gjennomføres under et unormalt press. Adgangen til å få pålegget overprøvd er under slike omstendigheter ikke tilstrekkelig til at skyldnerens interesser kan anses godt nok ivaretatt. (48) Denne vurderingen styrkes av at EU-domstolen i sak 166/80 Klomps mot Michel avsnitt 9 har uttalt at et fullbyrdelsesdekret som et tysk "Vollstreckungsbefehl", ikke kan anses som et "indledende processkrift". I avgjørelsen uttales dernest: "Dette gælder, selv om en begæring af genoptagelse over for en sådan retsafgørelse på samme måde som en indsigelse, der rejses mod betalingspålægget ændrer sagen til en almindelig domssag." (49) Lagmannsrettens flertall har etter dette tolket Luganokonvensjonen artikkel 27 nr. 2 uriktig når det konkluderes med at det ikke kan legges avgjørende vekt på at betalingspålegget ved forkynnelsen var gitt foregrepet tvangskraft. (50) I og med at saken ut fra den tolkning av Luganokonvensjonen som jeg mener er riktig, ved en ny prøving bare har ett mulig utfall og faktum ikke er omstridt, kan Høyesterett treffe realitetsavgjørelse der CIAs begjæring om utlegg hos Stabburet ikke tas til følge, jf. tvisteloven første ledd. (51) Stabburet har vunnet saken fullstendig og må i samsvar med hovedregelen i tvisteloven 20-2 tilkjennes sakskostnader for Høyesterett og lagmannsretten. For lagmannsretten har selskapet krevd ,50 kroner, som i sin helhet er salær. For Høyesterett er det krevd kroner, hvorav kroner er salær og kroner er utgifter. Det er i tillegg krevd dekning av rettsgebyr for lagmannsrett og Høyesterett, som for hver av instansene utgjør kroner. De samlede sakskostnader etter oppgavene er etter dette kroner. Ankemotparten har ikke hatt innvendinger mot sakskostnadskravet, og jeg finner at oppgavene må legges til grunn. (52) Jeg stemmer for denne K J E N N E L S E : 1. Compagnia Italiana Alimentari SRLs begjæring av 31. mai 2011 om tvangsfullbyrding tas ikke til følge. 2. I sakskostnader for lagmannsretten og Høyesterett betaler Compagnia Italiana Alimentari SRL til Stabburet AS til sammen firehundreogåttifemtusenetthundreogåtte kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

9 9 (53) Dommer Bull: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. (54) Dommer Falkanger: Likeså. (55) Dommer Øie: Likeså. (56) Dommer Skoghøy: Likeså. (57) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne K J E N N E L S E : 1. Compagnia Italiana Alimentari SRLs begjæring av 31. mai 2011 om tvangsfullbyrding tas ikke til følge. 2. I sakskostnader for lagmannsretten og Høyesterett betaler Compagnia Italiana Alimentari SRL til Stabburet AS til sammen firehundreogåttifemtusenetthundreogåtte kroner innen 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. Riktig utskrift bekreftes: