la henne være i fred med følelsene sine hele tiden, men jeg greier ikke å sitte med nakken så vridd på hele flyreisen. Vi skal tross alt krysse

Transkript

1 PROLOG Himmelen utenfor flyvinduet er blekgrå, men langt under meg, under den blekgrå himmelen, ligger en fargesprakende ring av lys og flyter over skylaget. Fra der jeg sitter ved vinduet ser jeg ned på en komplett sirkel av en regnbue som er penslet ut mellom himmelen og jorden, sirkel på sirkel av farger utenpå hverandre. Den ligger der og stråler, som en lysende glorie over verden. Jeg har alltid trodd at regnbuer var nettopp det, buer, halvsirkler med en begynnelse og en slutt. Men nå når jeg ser fenomenet ovenfra og ikke nedenfra, danner i alle fall denne regnbuen en fullkommen, lysende sirkel: Den er uten ende, uendelig. Kanskje det er et tegn, tenker jeg. Jeg pleier ikke å være ute etter tegn, men likevel tar jeg meg i å ønske at denne regnbuen skal være sendt for å si meg noe, at den skal bringe meg et budskap fra naturen eller universet eller fra Gud selv, hvis han finnes. Jeg har lyst til å dytte borti hun som sitter ved siden av meg for å vise henne regnbuen, men hun er travelt opptatt med å gråte ned i lommetørkleet sitt, så jeg tenker at det ikke er så lurt å forstyrre henne. Hun har sittet slik siden vi tok av fra Los Angeles. Antagelig har hun tatt avskjed med noen der. Jeg vet, jeg husker veldig godt, at avskjeder kan være vanskelige. Da vi tok av, tenkte jeg at hun sikkert ville holde opp etter hvert, at hun i alle fall ville klare å ta seg sammen innen vi nådde marsjhøyde, men det virker ikke som det er mulig. Nå har jeg sittet vridd mot vinduet for å 7

2 la henne være i fred med følelsene sine hele tiden, men jeg greier ikke å sitte med nakken så vridd på hele flyreisen. Vi skal tross alt krysse nesten et helt kontinent. Derfor sukker jeg, snur meg mot henne og rører ved armen hennes. «Hvordan går det med deg?» «Å!» utbryter hun. Hun virker overrasket over at jeg bryter den høflige tausheten vi har hatt mellom oss, men hun smiler fort. Så tørker hun tårene før hun sier noe mer. Øynene er hovne og kinnene rødflammede, men likevel ser jeg at hun er vakker. Hun kan ikke være mer enn tjue eller tjueen. Ansiktet er smalt med fint utmeislede trekk, og øynene er store og blå. Det blonde, blanke håret er pent frisert, og på toppen sitter en blå pilleeskehatt. «Unnskyld at jeg griner sånn,» sier hun, «men jeg har akkurat sagt adjø til forloveden min.» Hun snyter seg ned i lommetørkleet, et forsiktig lite støt. «Han er blitt innkalt. De sender ham til Vietnam.» Dialekten er som klippet ut av «Tatt av vinden», og siden vi flyr sørover, mot Sørstatene, regner jeg med at hun skal hjem. Jeg rekker ikke å si noe til det før hun begynner å forklare: «Jeg ville at vi skulle gifte oss før han dro, men han sa at han ville ikke ta sjansen på at jeg skulle bli sittende igjen som enke. Faren hans prøvde å forklare ham at hvis vi giftet oss og jeg ble enke, så ville det være bedre for meg, men han ville ikke høre på ham heller. Men, å, det er jo ikke de der enkefordelene jeg vil ha, jeg vil ha ham! Så da sa jeg at han bare må sørge for at han kommer tilbake, siden han har lovet å gifte seg med meg, og det løftet kan han bare ikke bryte. Han sa han skulle gjøre sitt beste.» Hun tar en pause, og jeg vet at det er på dette punktet i samtalen jeg bør trå til og forsikre henne om at selvfølgelig kommer han tilbake: Akkurat han kommer til å være en av de heldige som på en eller annen måte overlever, som unnslipper alt av kuler og 8

3 krutt og unngår alle landminer. Akkurat han kommer til å være en av dem som vender tilbake fra krigen med alle lemmer intakt og med tanker og følelser uskadd. Jo da, han kommer sikkert tilbake, og så kan de gifte seg og få barn og leve lykkelig alle sine dager. Men jeg greier ikke å gi henne noen slike forsikringer. I mitt stille sinn forbanner jeg skjebnen eller hva det nå er som har plassert oss ved siden av hverandre, ikke for min skyld, men for hennes. Det skulle heller sittet noen andre her, noen som kanskje kunne vært i stand til å fortelle henne dette, til å gi denne forskremte unge kvinnen den trøsten hun trenger. Det kunne kanskje vært en eldre kvinne, en vennlig gråhåret bestemor som en gang har måttet sende ektemannen eller sønnen sin av sted til en krig som ligger et stykke tilbake i tid, og som kunne klappet denne unge kvinnen på hånden og si: «Kjære deg, du trenger ikke å være bekymret. Da jeg måtte sende min Harry av sted til Stillehavet i 43, trodde jeg at jeg aldri skulle se ham igjen, men Gud holdt sin hånd over ham, og da han kom hjem, skinte det i så mange medaljer på brystet hans at jeg måtte knipe øynene sammen!» Nei, jeg kan ikke si noe sånt. Derfor spør jeg henne heller hva han heter. «Alan,» sier hun stolt. «Alan Hastings, det samme som faren og farfaren. Jeg håper at jeg en gang kan gi ham en ny Alan, fjerde generasjon.» «Kommer dere fra Jackson begge to?» Det er dit vi er på vei, til Jackson i Mississippi. Hun nikker. «Vi har alltid bodd der. Alan er nabogutten, på en måte, selv om han bor noen kvartaler unna. Vi har vokst opp sammen, kjent hverandre fra vi var små.» Hun tar en pause, snufser og fortsetter. «Jeg kom akkurat til å tenke på da vi hadde sånne luftangrepsøvelser på skolen, da vi måtte krabbe under pultene 9

4 og legge armene beskyttende rundt hodet. Husker du det? Jeg har vokst opp med redselen for at russerne skulle komme og blåse oss i fillebiter, men nå som vi faktisk er i krig, slåss vi på et sted som heter Vietnam. Hvem i all verden kunne forestilt seg at det skulle bli sånn?» Stemmen hennes dør ut, men jeg legger merke til at hun har sluttet å gråte. Kanskje det hjelper at hun i alle fall har noen å snakke med. Hun ser tankefull ut et øyeblikk. Jeg bare venter på at hun skal fortsette. Hun snur seg brått og setter øynene i meg. «I alle valgkamptalene sine lovte president Johnson at han ikke ville sende guttene våre til Vietnam. Men nå, før det har gått så mye som et år av den nye presidentperioden hans, virker det som halve Amerika er på vei for å slåss mot disse kommunistene.» Jeg nikker. Jeg skjønner godt hva hun mener. Vi er i juli 1965, og rundt hundre tusen soldater er akkurat sendt av gårde til Vietnam. Jeg kjenner hvordan gamle minner stiger opp i meg, uhyggelige minner. Jeg husker Roosevelts forsikringer om at USA ikke skulle bli involvert i krigen i Europa i Det er lenge siden jeg lærte at det ikke går an å stole på politiske løfter, men den unge kvinnen ved siden av meg har åpenbart ikke lært det ennå. «Det er ikke rettferdig,» fastslår hun. «Nei,» bekrefter jeg, «det er ikke rettferdig. Det var nok mange som stemte på Johnson nettopp på grunn av disse løftene, og nå sitter de der og er skuffet.» «Jeg synes i alle fall at folk skal holde det de lover. Synes ikke du?» «Jo. Ja, jeg gjør da det, men litt oftere enn vi liker å tenke på, virker det som det ikke er sånn det er, akkurat.» Jeg vil tro at det er mindre enn femten års aldersforskjell på oss, men det virker så lenge siden jeg var så ung, ung nok til å tro 10

5 at livet er rettferdig og at løfter er til for å holdes. Jeg er redd jeg har glemt hvordan det var. Flymotoren durer jevnt mens vi beveger oss framover høyt oppe over skyene. En elegant antrukket flyvertinne kommer og tilbyr oss noe å drikke, men vi sier nei takk begge to. Etter at flyvertinnen har gått videre, kommer det fra setet ved siden av meg: «Jeg bare hater krig, gjør ikke du også?» Selvfølgelig hater jeg krig. Er det noen som liker krig? «Jeg har opplevd tre kriger så langt i livet,» sier jeg, «og jeg har ikke akkurat vært glad for noen av dem.» «Så mange?» spør hun. «Andre verdenskrig, Koreakrigen og nå Vietnamkrigen,» ramser jeg opp. «Noen sier at Koreakrigen ikke var noen ordentlig krig.» «Det var den nok for dem som mistet ektemenn og sønner der.» Den unge kvinnen nikker. «Vet du, nå som du ramset opp alle krigene, så er nok dette min tredje krig også, for jeg ble født i 44. Moren min var bare sytten da hun fikk meg, og pappa atten. To uker etter at jeg ble født, ble pappa innkalt og sendt som soldat til Europa.» Hun snurper sammen de rødmalte leppene og rynker pannen. «Det virker som om vi alltid har vært opptatt av å ha noen å slåss mot, ikke sant?» «Kom faren din tilbake?» «Å ja, da. Han lever fortsatt.» Takk og pris. «Det gir da grunn til håp, synes du ikke?» Hun lyser opp. «Ja, det gjør vel det. Jo, menn kommer da hjem igjen fra krigen også.» Hun ser forbi meg et øyeblikk og smiler. Så snur hun seg tilbake igjen. «Husker du noe fra andre verdenskrig?» «Å ja, masse. Jeg var bare barn da, men jeg husker det absolutt. Det er vanskelig å glemme noe sånt.» Men det jeg husker best, og det som står tydeligst for meg, er 11

6 ikke sånt det står om i historiebøkene. Jeg husker ikke alle slagene som fikk førstesideoppslag i avisene, jeg husker ikke metallinnsamlingene eller kjøkkenhagene, Roosevelts taler ved peisen i Det hvite hus eller de endeløse listene over falne. Jeg brydde meg heller ikke så mye om brevene fra broren min, Stephen, som var med og sloss i Europa, og jeg var lite opptatt av brevene som ikke kom fra Lenny, broren min som satt i japansk fangenskap et eller annet sted i Stillehavet. Det som satte sitt preg på krigsårene for andre, betød svært lite for meg den gangen. Nå betyr det enda mindre. Nei, det som står mest levende for meg blant minnene fra krigsårene, er et ukentlig radioprogram med en programleder som het Jimmy Durante. Programmet hadde en fast avslutning, og da gråt jeg hver eneste gang. «God natt, Mrs. Calabash,» sa programlederen til slutt, og så tilføyde han, «hvor du nå enn er.» Og hver gang han sa det, kjentes det som han så rett inn i hjertet mitt og visste akkurat hvordan jeg hadde det, selv om det ikke var en sjel ellers i verden som skjønte det. Krigen hadde tatt fra meg de menneskene jeg elsket høyest, Chichi og Haha og Sunny. Det var ille nok å være skilt fra dem, men det var enda verre ikke å vite hvor de var. Hvis jeg bare hadde visst hvor de var og når de ville komme tilbake, ville det vært så mye lettere å bære det alt sammen. Men jeg hadde ikke hørt et ord fra dem etter at de dro. Det var akkurat som de hadde tatt toget mot verdens ende og hadde tippet utfor kanten. Hver fredag kveld hørte jeg på Jimmy Durante sammen med kusinen min, Stella. Vi satt i den hyggelige lille stuen hos vertskapet der hun bodde, og Grady og Cecilia Liddel satt der sammen med oss. Jeg lå som regel på gulvet med armene rundt hunden min, Jimmy, og hørte på de voksnes latter og prøvde å le sammen med dem. Men hver gang avslutningsordene kom, måtte jeg gi tapt. Jeg vet ikke hvordan Jimmy Durante hørtes ut for de andre, 12

7 men for meg hørtes han så trist og ensom ut. Stemmen hans var fylt av lengsel, som om han prøvde å si noe til noen som ikke var der. Så hver gang når slutten på programmet kom, gråt jeg ned i fru Liddels nystøvsugde teppe og syntes forferdelig synd på meg selv, og på Jimmy Durante, og på alle mennesker som hadde fått livet sitt knust slik at det ikke kunne repareres, fordi den viktigste biten manglet. Den unge kvinnen i setet ved siden av biter seg i underleppen og spør forsiktig: «Har du mistet noen? I en av krigene, mener jeg?» Jeg nøler før jeg svarer, for dette har jeg ikke lyst til å snakke om. «Ja,» sier jeg motvillig, «jeg har nok det.» «Ikke mannen din, vel?» Hun gløtter bort på hånden min for å se om det er noen ring der. «Nei da,» jeg har aldri vært gift. «Å, unnskyld!» Jeg må holde tilbake latteren som er på vei. Utbruddet hennes virker komisk på meg, men for en som er ung, virker nok dette som den ultimate tragedien ikke å bli gift. Hun tror sikkert som så mange andre unge at livet ikke begynner på ordentlig før man har reddet seg trygt i havn i et ekteskap. Jeg har lyst til å si at hun ikke må være lei seg på mine vegne, for jeg har valgt å leve alene. Det er lenge siden jeg fant ut at det å leve alene er den mest effektive måten å beskytte seg selv på. På den måten har jeg forsikret meg mot at hjertet mitt kan bli pint og plaget slik hun opplever det nå. «Jeg har en ganske krevende jobb,» sier jeg, og bruker det som en slags forklaring. «Å, hva jobber du med?» «Jeg er journalist. Jeg skriver for et blad som heter One Nation.» 13

8 «Så spennende!» utbryter hun ivrig. «Skal du til Mississippi for å skrive om noe der?» Det er akkurat det jeg skal. Enda en menneskerettighetshistorie. Jeg har skrevet om så mange slike saker de siste fire årene at jeg har begynt å bli lei av sitt-ned-aksjoner, demonstrasjoner, vold og urettferdighet. Men det er en kvinne i Carver i Mississippi som har mast på meg i flere måneder for å få meg til å komme og skrive noe om stemmeregistrering i byen der hun bor. «Hvorfor vil du at akkurat jeg skal gjøre det?» hadde jeg spurt. «Jeg har lest det du har skrevet i bladet og vet at du kan yte denne saken rettferdighet,» hadde Helen Fulton svart. Jeg tror ikke hun registrerte det ironiske i måten hun ordla seg på. «Ikke en eneste svart innbygger i Carver har fått registrere seg for å få stemmerett, og vi trenger din hjelp for å få endret på dette.» Men jeg hadde andre planer. Jeg prøvde å rydde meg tid for å skrive en ny roman. Det var ett år siden den første hadde kommet ut, og hvis jeg ikke klarte å levere en ny ganske snart, ville jeg raskt bli glemt i bøkenes verden. Denne Helen Fulton sto imidlertid på sitt og insisterte på at jeg måtte komme, og til slutt syntes redaktøren min at jeg godt kunne snoke litt rundt i Carver og se om jeg fant noe det var verdt å skrive om. Men jeg har ikke lyst til å snakke om disse tingene, ikke akkurat nå og ikke med en fremmed. Det kjennes alt for tungt. Derfor forteller jeg den unge kvinnen at jeg skal ta litt ferie og besøke en venninne som bor i Carver. «Å ja, jeg har vært i Carver,» sier hun, «det er ikke akkurat så mye å se der.» Så skjønner hun at hun har tråkket i salaten, løfter hånden mot munnen og sier: «Men det er egentlig en hyggelig liten by, altså. Jeg håper du får det fint der.» «Takk skal du ha,» sier jeg, men jeg har ikke stor tro på at jeg kommer til å ha det så fint. Jeg kjenner at jeg allerede er utålmo- 14

9 dig etter å komme meg tilbake til det uferdige romankapitlet som ligger på skrivebordet hjemme. Hun tenker seg om og sier prøvende: «Jeg er lei for at du mistet noen under krigen. Jeg skulle ikke ha spurt om det, unnskyld meg.» «Det går fint, det er så lenge siden,» svarer jeg, og hører at det er en klisjé. «Men det må da jeg vet ikke det må da ta mange år å komme over noe sånt?» Jeg tviler på om det er sant. Finnes det i det hele tatt nok år å ta av, nok år å stable oppå hverandre slik at tapet kan begraves og bli borte for godt? Jeg prøver å smile. «Kan du ikke fortelle meg litt mer om Alan. Har du noe bilde av ham?» «Selvfølgelig!» utbryter hun, åpner den perlebroderte vesken og finner fram lommeboken. Hun peker på et bilde av en kjekk ung mann, og så begynner hun å fortelle om Alan. Jeg får ikke med meg så mye, for mens hun snakker i vei, er det Jimmy Durantes stemme jeg hører idet han ønsker Mrs. Calabash god natt. Jeg kjenner den varme, ru hundetungen som presser seg mot det våte kinnet mitt og prøver å slikke bort alle de triste tårene. Sårene jeg fikk den gangen kjennes akkurat like dype og verkende nå som den dagen jeg fortvilet stod og ropte etter Sunny, Chichi og Haha fra dypet av mitt unge hjerte. De var min store glede i livet, de var mer familie for meg enn min egen familie. De var gullet blant all den verdiløse småsteinen barndommen min bestod av. Men krigen tok dem fra meg, og i uke etter uke lurte jeg på hvor de var og når de ville komme tilbake igjen. Jeg ser ut av vinduet mens kvinnen ved siden av meg snakker og snakker. Regnbuen har forsvunnet for lenge siden. Kanskje henger den igjen over Arizona eller New Mexico eller Texas eller hvor det nå var jeg så den. Eller kanskje har både skylaget og sollyset 15

10 forandret seg slik at regnbuen har løst seg opp. Jeg aner ikke. Jeg vet bare at hvis den lyssirkelen ble malt utover himmelen for å si meg noe, så har meningen også forsvunnet for meg nå. Den er borte, akkurat som Chichi og Haha og Sunny, og kommer aldri mer tilbake.