IFor førti år siden leverte to smeder på Fevang flensekniver til

Transkript

1 Fevang Flenseknivfabrikk Stig-Tore Lunde IFor førti år siden leverte to smeder på Fevang flensekniver til hvalfangst på alle verdens hav. Det var tøff konkurranse dem imellom. Hans Mathisen Lingelem. FOTO: PRIVAT EIE. 65

2 Tar du turen fra Sandefjord og reiser nordover langs Raveien, kjører du gjennom tettstedet Fevang like før du kommer til nabokommunen Stokke. Det er nok de store gårdene som dominerer bildet i dag. Lyden av treskeren eller traktoren blir ofte avbrutt av drønn fra fly som tar av fra Sandefjord Lufthavn på Torp. Hadde du derimot kjørt turen for 40 år siden, var det kanskje lyden fra en av smiene i bygda du ville ha hørt. Bygda har en spennende historie å fortelle. Der den ligger på ra-ryggen har den hatt tiltrekningskraft på folk helt siden de tidligste tider. Ja, faktisk har funn Fra Hvalfangstmuseets utstillinger. Flenseren i utstillingen har en kniv fra Fevang Flenseknivfabrikk. Innfelt: Detalj av knivblad med smedens bumerke. Teksten som ikke lenger er leselig lyder: Fevang Flenseknivfabrikk (i svak bue) Sandar. FOTO: ØYVIND THURESSON. 66 av korn herfra fortalt at de var de tidligste jorddyrkerne i landet. Videre er det store funn fra både bronsealder og vikingtid. Veien langs raet har sikkert medført mye. En virksomhet har bygda nesten vært alene om de var i hvert fall «verdensledende». I hvalfangstmiljøet er og var Fevang-bygda kjent som bygda der flenseknivene ble smidd. Et dykk på 50 år tilbake i historien fører oss tilbake til en av gullalderne i hvalfangsten. Hvalfangstvirksomheten ble drevet fra flytende kokerier og fra landstasjoner og hadde stort omfang. Leveranser av utstyr til ekspedisjonene var viktig for mange større og mindre bedrifter i Vestfold. Noen av disse virksomhetene var spesialisert på noen få produkter. Smiene på Fevang må karakteriseres som slike bedrifter. På denne tiden var det to smeder som leverte forskjellig utstyr til hvalfangst. Den ene,

3 BREV: PRIVAT EIE. Anders Abrahamsen Fevang, er omtalt blant annet i bygdebøkene til Vilhelm Møller. Hans Mathisen Lingelem drev sin virksomhet i konkurranse med Abrahamsen. Arne og Willy Lingelem, som er sønnene til Hans Mathisen, har velvillig åpnet døra til noe av historien knyttet til farens virksomhet. De tusenvis av kniver som ble smidd er borte, selv om noen er plassert på ei peishylle eller kanskje brukes som propellkniv. Familien har et lite museum med smiredskap som ble benyttet. Smia brant i 1960 og ingen spor er tilbake. Den første smeden som smidde kniver på Fevang var Edvard Carlsen. Smia lå rett syd for Fevang skole. Her gikk både Mathisen og konkurrenten Abrahamsen i lære. I en årrekke kombinerte Mathisen sesonger på hvalfangst som smed med landbasert produksjon av kniver. I 1937 overtok han en smie hvor det var drevet produksjon av forskjellig redskap til landbruk. Her hadde det blant annet vært hjulmakeri. Smia lå i krysset Lingelemveien/Raveien. Det var svogeren, Hans B. 67

4 68 Børresen, som hadde hatt den tidligere. I flere år etter overtagelsen sendte Børresen ut fakturaer for leveranser fra Fevang Flenseknivfabrikk. Noen er endatil skrevet på eget brevark fra kolonialen han drev i Bugården. Mathisen dro fortsatt ut på hvalfangst vinterstid og Børresen var da ansvarlig. Under krigen arbeidet Mathisen på bygg i distriktet. I 1945 var det full fart. Fettbehovet i verden var stort og flere ekspedisjoner ble klargjort. Mathisen var selv med og hentet «Kosmos 4» («Walter Rau») i Tyskland. I de følgende år hadde han 2-3 sesonger med «Abraham Larsen»/ «Empire Victory» fra Durban. Her seilte han som smed eller reparatør. Etter hvert ble etterspørselen så stor at han deltok i smia hele året. Via representanter strømmet bestillingene inn fra hele verden. Kosmosekspedisjonene bestiller alltid direkte, mens andre som for eksempel Melsom i Larvik alltid går via leverandøren Albert Bøe. For Syd-Afrika er det A.C. Olsen som bestiller. Disse står litt i motsetning til selskapene som bestiller fra driften langs norskekysten. Ofte bestiller Kosmos 350 kniver til et kokeri. Selskapene i nord har sjelden behov for mer enn 10 kniver i året. Før krigen lå prisene på 3,50 pr. kniv uten skaft. Etter krigen ble prisen satt til 12 kroner. Prissettingen var utslag av enighet mellom smedene, men det blir fortalt at presset fra kundene var sterkt. Prisene forble uforandret i en rekke år. Da snakket smedene med hverandre og ble enige om å kjøre prisene opp med tre kroner. Da tilbudene ble sendt til kundene fikk Mathisen beskjed om at han hadde priset seg ut fordi Abrahamsen solgte til den gamle prisen. Da var det ingen vei utenom, prisen ble den samme som den hadde vært. Konkurransen smedene imellom var sterk og velkjent i bygda. Begge sa at sitt stål var det beste. Blant flenserne var det noen som sverget til Mathisen-kniver, mens andre bare ville ha Abrahamsen-kniv. Det var ikke mulig å se forskjell på knivene, men merket til smeden ble slått inn. Abrahamsen hadde AAF (Anders Abrahamsen Fevang), mens Mathisen hadde en liten sigd med HML under. En gang kom det melding om at det var ei kasse med kniver i retur. Den kom med rutebilen og da den ankom Haugtuft («Sentralen»), hadde Abrahamsen tatt turen opp til smia til konkurrenten. Begge var nok svært spent da kassa ble lempet av. Mathisen kjente ikke igjen kassa og bar den inn og brakk den opp. Da det sto AAF på knivene humret Mathisen og utbrøt: «Jeg tror jaggu det er dine kniver, jeg Abrahamsen». Kravene til kvalitet var store. Alt skulle være topp. Virksomheten hos Mathisen bar mer preg av å være industri enn den hos Abrahamsen, som var mer i det enkle uten «moderne» utstyr. Det var flere som fikk delta i arbeidet. I en årrekke arbeidet Arthur Fevang og Kristian Skjelbred i smia. Det var utrolig dyktige folk. De kunne gjøre alt, men de fikk ikke herde knivene. Jernet skulle bli «seigt» slik at det ikke ble hakk når det ble slått i mot noe. Det ble testet ved at det ble dratt bortover stål slik at eggen bølga seg. Deretter knakk han eggen mot stålet. Da skulle bitene sitte igjen. Herdinga var det siste grepet i produksjonsprosessen. Nå skulle kniven varmes opp til den nesten ble hvit. Så skulle den avkjøles slik at smeden kunne følge kulda etter hvert som fargen forandret seg mot eggen. Herdingen foregikk i vann.

5 Fra venstre: Arne og Willy Lingelem besøker smia til Øystein Myhre. FOTO: STIG-TORE LUNDE. Så ble kniven avkjølt til slutt. Til slutt ble kniven pakket i kasser. Før i tida hadde begge smedene brukt å smøre knivene inn med gammel motorolje fra biler. De siste åra ble knivene malt med aluminiumsmaling. De ble da markedsført med tilnavnet «sølvknivene». Abrahamsen brukte fortsatt motorolje. Sønnene til Mathisen var med i smia fra 7-års alderen av. De fikk dra i belgen. Etter noen år var de med og slipte grader av knivene på smergelskiva. Denne jobben fikk de 10 øre kniven for. Alle gutter i bygda var innom og fikk hjelpe litt til. Det så nok spennende ut når herdingen var i gang og flammene sto i været. Willy, som er den eldste av 69

6 70 brødrene, hadde jobb annen hver dag når han ikke gikk på skolen. «Jeg hata smia, det var sot og dritt overalt. Jeg ville heller spille fotball med de andre guttene!», kan han fortelle. Noen flensere/lemmere kom og ville ha kniven laget akkurat på sin måte. Noen ville ha kniven mindre hard. Da var den bedre til lemmingen. I bestillingene går det fram hvor varene skulle leveres. Mange kasser ble fraktet av smeden selv til kaia i Sandefjord og båret over på «ferger», som fraktet utstyret til kokeriene som lå ankret opp ute i fjorden. Frakten til byen ble foretatt med Mathisens egen bil, en Chevrolet Sedan 1931 modell. Vekten av flere kasser à 50 kniver tynget bilen ned så det peip når den kjørte. I et assuransebrev fra 1938 er smia assurert for kroner. Denne summen ble stående uforandret. En agent var innom i 1950-åra og ville høyne summen til Det ble ikke gjennomført. Over essene var det trepiper. En dag etter jobb i 1960 fikk Mathisen beskjed om at det var brann i smia. Brannvesenet konsentrerte all slukking om kullageret. Dette ble slutten på smia i disse lokalene. Etter brannen leide Mathisen lokaler hos naboen i den gamle smia hvor han hadde gått i lære. Her holdt han driften i gang enda i noen år. Kona til Mathisen drev i mange år landhandelen på Solbakken på Fevang. Her bodde også familien. De siste åra han levde var han visergutt. Han døde i Produksjonen av kniver og annen hvalfangerredskap på Fevang er en tilbakelagt epoke. I dag er det ingen smeder tilbake. Smiene er bygd om eller borte. Kunnskapen er i ferd med å gå i glemmeboka. Den tida Abrahamsen og Mathisen konkurrerte som verst kommer aldri tilbake. Det er interessant når familien til Mathisen forteller at japanerne prøvde med egne stålkniver, men endte opp med de smidde jernknivene fra Fevang i 1960-åra. Kravene til kvalitet var kanskje så sterke at industriell masseproduksjon ikke kunne ivareta disse. Hvorfor hemmelighetene ble ivaretatt av så få, og hvorfor det akkurat ble på Fevang at knivene ble smidd, er uløste spørsmål. Men Willy Lingelem har et av de gamle emnene og har fått lyst til å prøve gamle kunster. Kanskje kan han få låne plass i en smie og fullføre en kniv på gammelt vis?