ÅRGANG 7 / april/mai. 100, Halvparten går til selger

Transkript

1 ÅRGANG 7 / 2015 april/mai Trivselsledere garantert mobbefri 100, Halvparten går til selger

2 INNHOLD LEDER Krigen kom etterpå 4 Barnevernsbarn får oppreisning igjen 10 :REDAKSJONEN En etter lengtet ny start på livet 12 Asfalten er for alle 15 Hvor mange glass tåler barnet ditt? 20 En vanlig sjel i en gubbes legeme 24 Øyeblikket 29 Kapteiner i skolegården 30 Frivillig tvangssolgt 36 Det handler om å tro på at du kan klare det 37 En helt vanlig fridag 38 Mindre trøbbel på aktiv skole 42 3 retter for 2 49 Rus til glede og besvær 52 Tegneserie 55 Annerledes folket 56 Syttende mai 60 Fargerikt på Sola år, gravid og rusavhengig 62 Kryssord 66 Kristin Hofsli Daglig leder og ansvarlig redaktør Marius Harlem Journalist og fotoansvarlig :FRILANSERE Thomas Solgård Svendsen, spaltist Janne Håland, journalist Dag Svihus, journalist Berit Sømme, illustratør Camilla Myklebust, illustratør Thomas Haugersveen, fotograf Line Noer Borrevik, journalist Trude Sem Langfeldt, gatejurist/spaltist Monika Mikalsen, selger/spaltist Toni Gundersen, humorist/skribent Haakon Lie, fotograf Eva Birkeland, journalist Haakon Nordvik, fotograf Charles Tjessem, kokk Roger Malmin, kokk Tom Haga, fotograf Dag Schreiner, humorist/kåsør Guro Waksvik, journalist Ola Aurenes, kryssordforfatter Erling Jensen, quizmaker Kris Walters, tegneserieforfatter UUNN VÆRLIG VIKTIG Jeg var åtte år, men husker det som om det var i går. Vi sto ved terrassedøren og så ham gå gjennom snarveien i hagen, over gaten og langs fortauet på andre siden. Noen titalls meter nede i veien tok han fram en sigarett, puttet den i munnen og ga den fyr. Han var trolig 17 år på denne tiden. Hæ. Han røyker! Så utrolig rampete, var noen av mine første tanker. Lite visste jeg hva som skulle komme senere. Én røyk ble til tjue om dagen. Det som fulgte var nysgjerrighet på sterkere saker, tur-retur Leüthenhaven i Trondheim til plata i Oslo og utallige politibesøk hjemme. Familien ble vitne til gjentatte forsøk på å bryte ut av den onde sirkelen, og blant alt var min brors egen kamp mot sosial angst. Det hele endte med at han døde av en overdose ti år senere. På et tidspunkt da jeg trodde at han endelig var rusfri og på vei mot et nytt liv. Jeg husker alt som om det var i går, og tenker stadig på den gode klemmen jeg aldri fikk gitt. Som den yngste i søskenflokken skjønte jeg nok minst av alle. Det er ikke før nå at jeg har klart å nøste sammen de løse trådene. Fått svar på det jeg har gått og lurt på. Men nå er det for sent. Uansett hva jeg gjør så får jeg ham aldri tilbake igjen. Jeg har lært mye av det å ha en rusavhengig i familien. Og når alt håp er ute, er det viktig å ta med seg det lille som er igjen av positivitet. For meg er det alle erfaringene jeg har fått. Disse erfaringene tar jeg med meg inn i stillingen som ansvarlig redaktør for Gatemagasinet ASFALT. Livserfaring som for meg bekrefter at det vi jobber for er uunnværlig viktig for samfunnet. Hadde tilbudet vært der for min bror, tror jeg at det ikke bare kunne ha gitt ham mer livsglede og en mening i hverdagen, men at det også hadde vært et verdifullt våpen i hans kamp mot sosial angst. I denne utgaven av ASFALT kan du lese mer om hva det å ha en jobb å komme til betyr for en av våre selgere. For selgeren Monika, som i et år har vært spaltist hos oss, har jobben også vært en døråpner til realiseringen av drømmen om å skrive for et magasin. I tillegg har vi også vært ute på gata og truffet andre med asfalten som arbeidsplass. Trafikkbetjenten Kjersti Idsal forteller oss for eksempel at det å skrive bøter kun er en brøkdel av det arbeidsdagen hennes består av. Noen dager føler hun at hun er mer som en by-guide, enn én som står på lur og gi bøter, som så mange av oss tror. Du kan også lese om selgeren Tor Gisli Gislason. Han forteller nå om sin historie som FN-soldat, og hvordan det førte til alkoholisme. Vi har lysere tider i vente, og vi gleder oss til stigende temperaturer utendørs. Jeg ønsker å benytte min mulighet til å takke for at du kjøper ASFALT, og gjør det mulig for oss å være en arbeidsplass som gir mening i hverdagen. GATEMAGASINET ASFALT er redigert på uavhengig grunnlag i henhold til de prinsipper som er nedfelt i Redaktørplakaten og på norske mediers etiske normer,slik de er uttrykt i Vær Varsom-plakaten og Tekst reklameplakaten. Ansvarlig redaktør står etisk og rettslig ansvarlig for det redigerte innhold overfor medienes selvjustis (Pressens Faglige Utvalg) og overfor lov og domstol. Dersom noen reagerer på innholdet, oppfordres de til å ta kontakt med ansvarlig redaktør på e-post: redaksjon@gatemagasinetasfalt.no STIFTELSEN GATEMAGASINET ROGALAND Adresse: Daglig leder og ansvarlig redaktør: Org.nummer: Kirkegata 46, 2. etasje, 4006 stavanger Kristin Hofsli e-post: kristin@gatemagasinetasfalt.no Tlf: Stiftelsen Gatemagasinet Rogaland er en selvstendig stiftelse med formål å utgi gatemagasinet ASFALT for å fremme engasjement og selvhjelp blant mennesker med ruserfaring, og som er i en vanskelig livssituasjon. Stiftelsen er politisk og religiøst uavhengig. Produksjon: Impress Media Trykk: Kai Hansen Trykkeri ISSN nummer: Gatemagasinet ASFALT Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplar fremstilling, som utskrift og annen kopiering, tillatt bare når det er hjemlet i lov (kopi ering til privat bruk, sitat o.l.) eller avtale med utgiver og opphavsperson. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre honorarkrav, erstatnings- og straffeansvar. TUSEN TAKK TIL Alle selgerne våre som står på som helter for å endre sin egen livs situasjon ved å selge gatemagasiner og for innsatsen for å gjøre ASFALT til en suksess. Takk også til alle dere som kjøper ASFALT. Takk til alle bidrags ytere og frivillige som har lagt ned en kjempeinnsats for å betjene distribusjonskontorene i Stavanger, Sandnes, Haugesund, Egersund, Sola og Strand. Her nevner vi spesielt Jobb1 i Stavanger og Lag A i Sola og de ulike organisasjonene i Bymisjons senteret i Stavanger samt byprestene og Funkishuset i Sandnes. Takk til andre frivillige som stiller opp flere ganger i uka og gjør en veldig god jobb og til I jobb-prosjektet til bymisjonssenteret i Haugesund og alle ildsjelene der. ASFALT takker også våre annonsører for støtten. Uten den ville vi ikke klart å gjennomføre prosjektet. ØNSKER DU Å ANNONSERE I ASFALT? Kontakt Halsne i Salgs Forum AS. Telefon: eller e-post: post@hrme.no

3 SELGER KRIGEN KOM ETTERPÅ Gisli er ganske edru når han selger ASFALT. Etterpå drikker han vekk traumene fra flyulykken han opplevde som FN-soldat. TEKST: MARIUS HARLEM : FOTO: RUNE LIND OG MARIUS HARLEM : 4 : 5

4 Vi ryddet flyvraket for lik og kroppsdeler og etterpå drakk vi oss fulle. 83 MENNESKER OMKOM da Palair Macedonian Airlines styrtet under avgang fra Skopje 5. mars TOR GISLI GISLASON HAR SLITT med mareritt og vonde tanker etter at han måtte dette rydde omkomne ut av flyvraket som FN-soldat. Flyet løfter nesa mot skydekket i det hjulene løfter seg fra rullebanen. I nesten 300 km/t, bare noen få meter oppe i lufta, skjer det som gjør at flyet med 97 mennesker om bord aldri kommer fram til Zürich. Flyet mister kontrollen, på grunn av ising på vingene, og krenger kraftig mot styrbord. Vingen treffer bakken. Så er det nesten som om flyet slår hjul mens det rives i biter. 83 mennesker dør. Ulykken med Palair Macedonian Airlines Flight 301 fra Skopje til Zürich 5. mars 1993 fører til nye regler for avising av fly. Katastrofen endrer også livet til en ung FN-soldat fra Stavanger. Da de 14 som overlevde var tatt hånd om og fraktet vekk fra ulykkesstedet, fikk korporal Tor Gisli Gislason, og andre FN-soldater, jobben med å hente ut de døde. 83 lik skulle ryddes ut av vrakdelene. Avrevne kroppsdeler måtte finnes og legges i likposer. Synsinntrykk. Lukter. Lyder. Hva opplevde Gislason og de andre soldatene den dagen for 22 år siden? Hvordan skulle de klare å leve videre med traumene? I 1993 hadde ikke Forsvaret stressmestringsteamene som finnes i dag, men opplyser at de holdt en debriefing for mannskapet på kvelden og en morgenen etter. Ved hjemkomst til Norge, flere måneder senere, gjennomgikk soldatene også en medisinsk sjekk med blant annet lege og psykiater. Soldatene fikk også beskjed om at de kunne ringe Akershus infanteriregiment nr. 4 ved behov for å prate om personlige ting. Debriefene gjorde ikke nytten for korporal Gislason og oppfølgingen hjemme husker han så vidt. Etter flyulykken har han være mye alene med tankene. Vi ryddet flyvraket for lik og kroppsdeler og etterpå drakk vi oss fulle. Marerittene fikk jeg først mange år senere, forteller Gislason. VIL HA HJELP Nå får han hverdagene som alkoholiker til nesten å gå rundt ved å plukke søppel i Jobb 1 og selge ASFALT i Stavanger. På ASFALT sitt salgskontor i Stavanger beskrives han som en trivelig fyr. En som alltid hjelper dem rundt seg. Noen ganger hjelper han kanskje for mye slik at han tar imot besøk han ikke burde og låner bort penger selv om ikke har råd til egen regninger uken etter. Egentlig har jeg jo lyst til å slutte å drikke, men da må jeg ha hjelp. Nå er ASFALT den eneste hjelpen jeg får. Der kjefter de litt når jeg har drukket, og ellers så er de jævla glade, så de er supre, forteller han. Tor Gisli mener at det ikke var gitt at han skulle bli alkoholiker og ASFALTselger. Før turen til Makedonia hadde han gått et år på mekaniske fag, tatt sikkerhetskurs og hatt flere jobber som blant annet stillasmontør og isolatør. Han var idrettsmann og svømte i Frisinn svømmeklubb. I helgene likte han å drikke seg full på fest. Det var i helgene. Nå drikker han 1,5 liter sprit hver dag, men han fester aldri lenger. Gisli drikker ikke for moro skyld. LITE FORBEREDT PÅ KRIG Januar 1993 var Tor Gisli Gislason 24 år, og fersk FN-soldat med kun førstegangstjeneste som militær bakgrunn. Balkan var i krig. I Slovenia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina hadde uavhengigheten fra Jugoslavia ført til kriger med stort antall døde, voldtatte og traumatiserte mennesker. Makedonia hadde fått uavhengighet uten væpnet konflikt, men frykten var stor for at krigen skulle bryte ut her også. En nordisk bataljon, Nordbatt, ble opprettet i Makedonia for å overvåke makedonske grenseområder og hindre krig også her. Det gikk fort. Det var omtrent bare klakk, klakk, så var vi i Makedonia. Vi hadde lært å sette sammen en AG-3 i blinde og sånne ting, men ellers var jeg ikke særlig forberedt på krig, mener Gislason. Før avreise til Balkan fikk soldatene kursing. Alle soldater fikk opplæring i førstehjelp, skyting, ABC-vern, krigens folkerett, minetjeneste og en innføring i lokale forhold. De enkelte enhetene fikk også fagkurs der de fokuserte på oppgavene de skulle ha i Makedonia. Til sammen varte disse kursene fra to til tre uker opplyser Anders Fevik ved Veteranavdelingen hos Forsvarsstaben. RUSKULTUR OG SKARPE OPPDRAG Krigen brøt aldri ut i Makedonia. Gisli tjenestegjorde mye i OP-post og oppe i fjellene for å overvåke aktiviteten langs grensen. Han hadde vakttjeneste ved hovedkvarteret, og var med i en luftbåren innsatsgruppe. Det ble en del skarpe oppdrag. En gang stoppet jeg en som hadde en koffert full av håndgranater. Jeg har ladet våpenet noen ganger, for å si det sånn, men det var ikke så jævlig at jeg måtte skyte noen mennesker, forteller Gislason. Mellom oppdragene forteller Gislason om mye alkohol, og at de hadde nærmest fri tilgang til Paralgin Forte. Vi hadde fri omtrent annenhver dag. Da drakk vi, sier han. Uten krigen hadde jeg ikke vært alkoholiker nå. Forsvaret viser til at det var et restriktivt regelverk der det var nulltoleranse for alkohol i forbindelse med beredskap. I avdelingens stående ordre skal det også ha blitt gitt detaljerte bestemmelser for alkohol. Der framgikk det at man skulle vise generell måtehold, da man kunne bli beordret til tjeneste på kort varsel. Det var jo bar i første etasje der vi bodde og etter tjeneste gikk vi dit og drakk. Våknet vi fyllesjuke så fikk vi knust : 6 : 7

5 Paralgin Forte for å komme opp og i gang, og så var det ut på patrulje i seks timer. Etter tjenesten havnet vi i baren i første etasje igjen, minnes Gislason. I ni måneder tjenestegjorde Tor Gisli Gislason som infanterisoldat for FN. Det han beskriver som en hverdag med mye rus ga han gode skussmål i tjenestebeviset. Soldaten er arbeidsom, pliktoppfyllende og pålitelig. Han har en positiv holdning, og har i perioder fungert som nestlagfører, en oppgave som han har løst på en meget tilfredsstillende måte ( ) Anbefales senere FN-tjeneste. Det er en unnskyldning som betyr aller mest. Det at jeg blir trodd, sier Gislason. Når Tor Gisli Gislason nå, 22 år etter, ser bilder av flyvraket i Makedonia for første gang, blir øynene fuktige av følelser. Kanskje holder han igjen tårene slik menn ofte har lært seg. Se på det gliset. Gislason peker på en som poserer blant vrakrestene. Tårene mine kom først etter at jeg hadde fylt tretti. Jeg tror det er viktig å få det ut. Nå har jeg mareritt daglig og drikker for å roe nervene. Jeg har vært en idiot som ikke har snakket med noen. Jeg har holdt alt inne. Tidligere kom denne frustrasjonen ut i slåsskamper. : Hadde du blitt alkoholiker uten FN-tjenesten? Nei, uten krigen hadde jeg ikke vært alkoholiker nå. Jeg har vært en idiot som ikke har snakket med noen. Jeg har holdt alt inne. Tidligere kom denne frustrasjonen ut i slåsskamper. Hjemme i Stavanger igjen, hadde Gislason flere jobber i utelivsbransjen, der hverdagsdrikkingen fortsatte. CV-en hans viser en rekke kortvarige jobber i industri og skogbruk. Siste jobb var som miljøarbeider på et Gjerberg Evangeliesenter for seks år siden. Alkoholen har vært med hele tiden. Etter hvert har helsen blitt svak og en gang kollapset han og havnet på sykehus med nesten fem i promille. Promille over tre kan være dødelig, ifølge rustelefonens nettsider. Risikoen øker sterkt dersom man bruker beroligende midler i tillegg. Legene opererte inn pacemaker og sa at jeg måtte slutte å drikke, men for meg er det farlig å slutte. Jeg har kollapset av å bråstoppe også. : Hvilket ansvar har Forsvaret? De burde ta bedre vare på sine egne hele veien. Både før de sender folk ut, underveis og etterpå, mener Gislason. VETERANSATSING Nå anerkjennes det at mange veteraner ikke har blitt godt nok tatt vare på. Flere regjeringer har videreført en bred veteransatsingen. Helse, Nav, familie, forsvar, utenriks og jus er blant sektorene som berøres av regjeringens handlingsplan. Planen har mer enn 100 punkter, blant annet bedre soldaters opplevelse under tjeneste i utlandet og tilbakeføring til Norge etter tjeneste. Siden 2010 har veteraner med psykiske belastningsskader som følge av utenlandsoppdrag, kunnet søke om erstatninger. FAKTA FORSVARETS HELSE- TILBUD TIL VETERANER Nasjonal Militærmedisinsk Poliklinikk (NMP) er et kontaktpunkt for veteraner med helsespørsmål relatert til internasjonale operasjoner før, under og etter tjeneste. Dette er et lavterskeltilbud for veteranene, og et supplement til sivil helse tjeneste. Her tilbys blant annet medisinsk hjelp til alle veteraner med helseplager eventuelt henvisning til sivilt helsevesen. Kontor for Psykiatri og Stressmestring (KPS) driver fore byggende virksomhet, og gir begrenset behandling. Kontoret har sterk kompetanse innen traume- og kriserelaterte psykiske vansker og skader. KPS er et supplement til sivil spesialisthelsetjeneste. NMP og KPS er lokalisert i Oslo sentrum, men det finnes også fem regionale stressmestringsteam: Bardufoss, Værnes, Haakonsvern/ Bergen, Harald Hårfagre/Madla og Sessvollmoen. Det finnes en ordning hvor veteraner, etter avtale, kan få refundert reisekostnader knyttet til behandling. Les mer på Forsvaret.no/veteraner. FAKTA ERSTATNINGER Flere enn norske soldater har tjenestegjort i utenlandsoppdrag siden andre verdenskrig. Veteraner som har fått psykiske belastningsskader som følge av utenlandsoppdrag i perioden f.o.m t.o.m kan søke Statens pensjonskasse om erstatning. Ved varig medisinsk invaliditet på minst 15 % kan man søke billighetserstatning på inntil 6G. Kravene til bevis her er mindre enn ved andre erstatningssaker. Hvis den psykiske belastningsskaden har medført varig arbeidsuførhet, kan man søke økonomisk kompensasjon på opptil 35G med mindre krav til bevis. Siden 2012 kan man også søke kompensasjon på opptil 65G med ordinære krav til bevis. Statens Pensjonskasse dekker rimelige og nødvendige utgifter til advokathjelp og spesialisterklæringer. 1G er kroner siden Beløpet justeres årlig. 530 personer har søkt kompensasjon (35G / 65G) 475 personer har søkt billighetserstatning (6G) : 8 : 9

6 SELGER BARNEVERNSBARN FÅR OPPREISNING IGJEN Tidligere barnevernsbarn som ikke søkte erstatning før 2008 har fått søknaden avvist. I mai får de en ny sjanse. TEKST: HELLE AASAND OG MARIUS HARLEM : FOTO: MARIUS HARLEM RUNE DYBING som ASFALT-selger i Da Rune Dybing (43) hørte at han allikevel kan søke Stavanger kommune om oppreisning for sin tapte barndom, ble han både overrasket og glad. Jeg tenkte at kommunene endelig tok til fornuft, og selvfølgelig ble jeg glad! Dybing rakk nemlig ikke å søke i 2008, siden han bodde utenbys, men han har tidligere fått oppreisning fra staten. Nå ønsker han at også Stavanger kommune skal ta sitt ansvar, og både beklage og gi han økonomisk erstatning for den omsorgssvikten han mener å ha blitt utsatt for som barn og ungdom. NY MULIGHET Etter oktober 2008 har alle søknader om oppreisning fra tidligere barnevernsbarn blitt avvist av Stavanger kommune, men i mai gjenåpnes den kommunale oppreisningsordningen. Dermed blir det mulighet til å søke for dem som ikke rakk fristen for snart sju år siden, og planen er å åpne for søknader i to år. Barnevernsbarn som har blitt utsatt for overgrep kan søke om inntil kroner i erstatning. For omsorgssvikt kan det søkes for inntil kroner. Det er også et mål å kunne tilby psykologhjelp. Vi vet ikke nøyaktig hvordan psykologtilbudet kan bli, men det er mulig at det skjer gjennom Helsehuset, sier Mona Kopperstad, fagsjef i avdelingen Barn og unge i Stavanger kommune. Ordningen omfatter personer som har vært utsatt for overgrep eller opplevd uverdige omsorgsforhold i institusjon, eller i fosterhjem, under barnevernets omsorg i perioden før Oppreisningsordningen som åpnes nå skal være tilnærmet lik den som ble avsluttet i Stavanger skal også denne gangen administrere ordningen for andre kommuner i Rogaland, men foreløpig er det uklart om alle 20 kommuner som var med i den første runden blir med igjen. ENDELIG OPPGJØR Rune Dybing har bodd i tretten ulike fosterhjem, fordelt på flere ulike byer, både på Vestlandet og Østlandet. Han var bare fire år da han ble sendt i fosterhjem for første gang. Tolv ganger til skulle han bytte familie. Det var mye vondt og opprivende som skulle dokumenteres da han søkte om statlig erstatning for flere år siden. Fra 2004 til 2012 bodde Dybing i Halden. Det var der han fikk hjelp av legen, psykologen og ruskonsulenten til å søke statlig oppreisning. På dette tidspunktet kjente ikke Dybing til at det også var en egen oppreisningsordning i Stavanger kommune. Jeg ante ikke på forhånd hvor omfattende det å søke statlig oppreisning ville bli. Det var en lang prosess. Da jeg hørte om oppreisningsordningen i Stavanger var fristen for å søke allerede gått ut, sukker han. Nå håper Stavanger kommune å få en endelig avslutning på oppreisningssakene, men det finnes ingen god oversikt over hvor mange som av forskjellige årsaker ikke rakk og søke innen fristen. Nå må vi informere i alle kanaler som radio, tv og nettet, og vi har den fordelen at dette er godt kjent allerede. Men vi er spent på hvor mange som søker nå, sier Koperstad. Jeg kjenner minst femten tilfeller der folk av ulike grunner ikke søkte innen fristen i oktober 2008, sier Rune Dybing. GLAD FOR BEKLAGELSE Først i 2013 fikk Rune en unnskyldning og erstatning fra staten. Ventetiden opplevdes som lang. Da svaret endelig kom, var det ikke pengene som betydde mest for ham. Det var å bli trodd. Svaret der de beklaget betydde alt for meg. Det var min dokumentasjon på alt som var gjort feil. Det at de beklaget på det sterkeste at barnevernet hadde gjort feilene jeg mente de hadde gjort, og ga meg medhold i enormt mye. Jeg ble trodd til slutt, etter å ha følt at alle bare jattet med meg. Det var en stor lettelse, forteller Dybing. Beklagelsen hjalp også på selvrespekten. Den er for ham en forklaring på hvorfor mye har gått galt senere i livet. At han ikke har hatt de beste forutsetningene for å lykkes. Det aller viktigste var å få en unnskyldning. Som igjen viser forståelse for hvorfor jeg er som jeg er, hvorfor ting er som de er, og hvorfor ting har blitt som de har blitt, fortell Rune Dybing. Om noen måneder er Dybing ferdig med rehabilitering på Juvåsen i Suldal. Da håper han også å ha noen penger til å bruke på en båt eller en elsykkel. Det er rett og slett bra å ha litt kapital når du skal starte et nytt liv, avslutter han. FAKTA KOMMUNAL OPPREISNINGSORDNING Nå som kommunen åpner opp for at man kan søke på nytt, får Rune hjelp av Gatejuristen til å søkeoppreising. I 2006 opprettet flere norske kommuner erstatnings ordninger for mennesker som hadde vært utsatt for overgrep og uverdige omsorgsforhold på barnevernsinstitusjoner eller forsterhjem før : 10 : 11

7 KORFOR IKKJE EN ETTER LENGTET NY START PÅ LIVET TEKST: THOMAS SOLGÅRD SVENDSEN S T A V A N G E R Søregaten 33. Telefon Åpent 09:00-19:00 (10:00-16:00) Jeg møter han hjemme, i et hus i et rolig nabolag, sammen med samboer og barn. Det er noen år siden jeg møtte han første gang. Da var det en fyr med et hardt skall som skulle bli med i forskningsprosjektet vårt. Etter et institusjonsopphold der han tok tak i konsekvensene av det gamle livet sitt, slik at han kunne jobbe for å komme seg videre, begynte det å gå seg til. Noe av det viktigste var at jeg måtte innse at jeg ikke kunne ruse meg bare litt, forteller han. Nå er han avslappet, forteller at det meste har gått seg til, både med jobb og familie. Jeg spør hva som kunne ha blitt gjort annerledes alle de årene han ruset seg og ikke hadde kontakt med familien sin. Jeg har stått utenfor fengselet med bare en svart søppelsekk. Den inneholdt alt jeg eide. Der sto jeg mange ganger. Jeg visste ikke hvor jeg skulle dra, jeg hadde ingen plass å bo. Da er det veldig vanskelig å holde seg borte fra det gamle miljøet. Hvordan kan vi lage systemer som ikke tar tak i dette på en ordentlig måte? Han har selvfølgelig helt rett. Du kan jo tenke deg: Mister du mobilen eller lommeboken din, vil det stjele en del oppmerksomhet fra deg. Tenk hvis det samme hadde skjedd med leiligheten eller jobben din! Ifølge en omfattende rapport, basert på svar fra 132 kommuner i Norge, er det tydelig at det ikke er behandlingen som er den største mangelvaren i dag, men bolig, arbeid, økonomi og sosiale nettverk. Rapporten mener det må prioriteres annerledes. At mennesker med rusproblemer får gode nok boforhold, hjelp med økonomi, arbeid eller aktivitet, meningsfulle aktiviteter og godt fellesskap med andre. Da vil en også legge til rette for at behandling skal kunne gi bedre og mer varige resultater. Dette er en stor jobb for dem det gjelder. Det å starte på nytt er ikke gjort på en dag. Ikke ett år heller. Det tar tid, og det er dette han har savnet. At han hadde sluppet å stå alene utenfor fengselet med søppelsekken sin, uten å ha et hjem å dra til. Vi gjør ferdig testene vi skal gjennom. Han sier at konsentrasjonen og hu kommelsen er mye bedre nå, sammenlignet med for et par år siden. Barnet får på seg en blå pyjamas, og klatrer bestemt på pappaen i sofaen, ikke helt klar for senga ennå. Først må det lekes litt. Det er en stolt pappa i et varmt hus jeg forlater denne kvelden. Slike timer er verdt mye. Hvis vi jobber sammen langsiktig, vil flere klare å være rusfri over tid. Bolig og aktivitet er to av de viktigste ingrediensene som skal til for å nå dette målet. THOMAS SOLGÅRD SVENDSEN (30) arbeider ved Regionalt kompe tansesenter for rusmiddel forskning i Helse Vest (KORFOR). For tiden jobber han med forskning som handler om å holde kontakt med mange mennesker med avhengighets problemer. Gjennom å holde kontakten over lang tid kan man finne ut mer om hva som skjer, når man klarer å endre livet sitt og få det bedre. Når Thomas ikke er på jobb, liker han å padle havkajakk og grave i hagen. En gang i uken forsøker han å ligge helt i ro på sofaen. wordpress.com epost: thla@sus.no HJEM MARINE INDUSTRI OFFSHORE Breiflåtveien 15, P.Boks 1096 Hillevåg, 4095 Stavanger. Tlf: Faks: Tlf Faks: E-post: elogit.rogaland@rele.no FORBUNDET FOR DEG SOM JOBBER INNEN IT, IKT, INSTALLASJON & ELVERK : 12 : 13

8 PÅ GATA Stavanger Sandnes 60 BUTIKKER OG SPISESTEDER ASFALTEN ER FOR ALLE Stavanger sentrum sover aldri. Vi har møtt fire personer med en viktig jobb på gata. oalsgata 2 sandnes TEKST: JANNE HÅLAND : FOTO: MARIUS HARLEM O.H. Meling & Co AS Ship owner and operator since 1948 Bedriftsveien 6, 4353 KLEPP STASJON Tlf: Faks: : 14 : 15

9 Per Arne Tengesdal JOBBER SOM: GATEPREST Hvorfor være inne, når alt håp er ute? Jeg tar en runde i byen noen ganger i uka, og jeg stopper og snakker med folk når jeg sykler til og fra jobb. Men jeg burde vært enda mer ute, fordi det er viktig. På kontordøra mi henger et sitat jeg har tatt fra en annen byprest: Hvorfor være inne, når alt håp er ute?. Jeg har spesielt kontakt med folk i rusmiljøet, og oppsøker dem der de oppholder seg. Jeg går ikke rundt i prestekjole, men det skjer at folk jeg ikke kjenner, tar kontakt. Mange trenger noen å prate med. Jeg har taushetsplikt, og er gjerne en av få de kan stole på. Jeg får ofte ta del i historier de aldri har delt med andre. Stavanger er ikke en veldig stor by, men har allikevel deler av storbypreget. Mange er ensomme, og lengter etter kontakt med andre. Bymisjonen ønsker å invitere til fellesskap, og har rom for alle. Jeg har jobbet her i 14 år. De første årene, hadde jeg enkle gudstjenester utenfor kulturhuset. Det var både krevende og spennende å arrangere. Mange syntes nok det var litt fremmed og rart med en prest som stod der i prestekjole midt på gata. Jeg holdt nattverd, og blant de få som sto der, var det en eldre dame med tåre i øyekroken. Det var første gang hun tok i mot nattverd siden hun ble konfirmert. Hun hadde ikke følt seg velkommen i kirken. Det gjorde alt strevet verdt det. En annen del av historien, er at jeg skulle ha pitabrød til nattverden, men en måke stupte ned og fløy avgårde med brødet. Jeg hadde heldigvis noen ekstra. Jeg tenker at den måka er kristen nå, i alle fall. Ulike institusjoner og pårørende ringer meg hvis det er noen de gjerne skulle hatt tak i. Noen ganger formidler jeg kontakt, men jeg er også der bundet av tausthetsplikten. I denne jobben ser du en god del mennesker forsvinne. Hvis jeg ikke har sett dem på en stund, går jeg ut i gata for å høre om noen vet hvor de er. Det er etter hvert blitt mange jeg savner. Denne jobben gir meg en unik mulighet til å komme tett innpå folk, forbi det andre ser og tenker om en person. Jeg får stadig utfordret mine egne fordommer. GARTNER PREST Kirsten Fagertun JOBBER SOM: GARTNER Hvert år planter vi rundt sommerblomster i Stavanger. Hvert år planter vi rundt sommerblomster i Stavanger. I tillegg kommer løk og staudeplanter. Det første vi planter om våren er stemorsblomster, men i år kommer de ikke til Håkon 7. gate. Der blir det bare én beplantning, og det er rød flittig lise. Det har med besparinger i kommunen å gjøre. Alle blomstene må vannes og gjødsles. I Byparken er vi hver dag for vedlikehold og opprydning. I tillegg skal vi prøve å holde plantekasser og rundkjøringer fri for ugress. Mange tror at det også er vi som har ansvaret for miljøkassene rundt i bydelene, men det er det i bunn og grunn beboerne selv som har. Jeg har jobbet i kommunen i åtte år, og er ute hver dag. Det er fantastisk, ingenting er bedre enn frisk luft og å få bevege seg. Lite gjør meg trøttere enn hvis jeg har vært på kurs inne en dag. Men etter middag kjenner jeg hvis jeg har vært ute hele dagen, altså. Når det gjelder været, er jeg ikke kravstor, men det er kjekkest når det er opphold i alle fall. Om vinteren har jeg ulltøy på, og regntøy når det regner. Så lenge det er vindstille, går det greit. Vi finner mange tomme ertepakker, og ukokt ris på bakken, selv om det stadig blir sagt at det ikke er bra for fuglene. Et år lurte jeg på hvorfor bedene ved Breiavatnet var så flattrykte. Så forsto jeg at det var måkene som hadde gått der. Jeg skulle ønske at folk som mater fuglene kunne gå vekk fra bedene, slik at de ikke blir ødelagt. Ofte prøver jeg å være ute i parken før det kommer for mye folk, siden vi kjører rundt med bil. De fleste folkene haster forbi oss, men i rusmiljøet er det mange som kjenner oss igjen og vil slå av en prat. Det er hyggelig. En gang var det en cruiseturist som ville ta bilder med oss. Han snakket fort, og på fransk, så jeg vet ikke helt hvorfor. De fleste som snakker med oss, gjør det når vi planter blomster. Så takker de for at vi gjør det så fint, selv om det er jobben vår. Vi tenker på at fargene skal matche noe, men det blir ofte kontraster også. Det er kjekt når vi får det til, og det blir fint. : 16 : 17

10 SJÅFØR Kjersti Idsal JOBBER SOM: TRAFIKKBETJENT På en vanlig dag bruker jeg mer tid på å snakke med folk enn å skrive ut gebyrer. Da jeg begynte som trafikkbetjent i Stavanger Parkering, tenkte jeg å være der ett år. Nå har jeg vært her i tretten. Jeg stortrives i jobben, jeg får være i bevegelse hele dagen. På det meste kan jeg gå to-tre mil på en dag. Ofte er det få parkerte biler å sjekke, da må man bare ta det som en tur. Det regner jo ofte, men jeg kler meg godt, og fryser sjelden. Det hender at vi blir gjennomvåte, men vi har flere sett med klær på kontoret. Det er verre når det snør. Da er det vanskelig å se inn i rutene på bilene, og oppmerkingen forsvinner under snøen. På en vanlig dag bruker jeg mer tid på å snakke med folk enn å skrive ut gebyrer. Jeg sier fra hvor de kan parkere og ikke. Jeg har også fungert som guide. Mange som ser oss, tenker at vi vet hvor ting er, og det vet vi jo som regel. En gang fulgte jeg noen turister helt til Tau scene. Folk glemmer ofte hvilken etasje de har parkert i. En gang var det en mann som ikke engang husket hvilket anlegg han hadde kjørt inn i. Han visste det var i St. Olav-området, så vi gikk innom de fleste anleggene. Til slutt fant vi bilen under SAS-hotellet i Løkkeveien. Han måtte jo le litt til slutt. Vi står ikke og lurer rundt hjørnene, slik noen tror, men når man har fått et rykte på seg, er det vanskelig å bli kvitt. De fleste vi møter er likevel positive. Jeg har ikke problemer med å skrive ut gebyrer og avgiftslapper. De som får lapp, har brutt reglene. Vi må blant annet passe på at folk ikke parkerer slik at de står i veien for brannbilen. Mange tenker de ikke skal være i veien for andre biler, men det viktigste er å tenke på at myke trafikanter kommer seg uhindret frem. Det har skjedd at det har vært arbeidsdager hvor ingen har parkert feil. Da blir jeg glad, og tenker at folk har lært. Paul Christian Haugland JOBBER SOM: FEIEBILSJÅFØR Toppfarten når bilen soper er på 20 kilometer i timen. Jeg koster gatene fra Mortavika til Bryne. E39 tar jeg på nattestid for å slippe bilene. I Stavanger sentrum kjører jeg mellom 6 og 8 på morgenen, for å slippe trafikk og folk som valser ut i veien. Folk begynner å komme til byen i halv syv-tiden. Foran på bilen er det tre koster som feier bosset inn i et innsug på midten, så havner det bak i containeren som er rundt to kubikk meter. Jeg har sett hele champagneflasker komme helskinnet gjennom systemet. En gang kilte en murstein seg fast i innsuget. På vinterstid soper vi opp en del strøsand. Det er mest søppel på sommerstid. Det går mest i tomme røykpakker, sneiper, snusbokser, kaffe kopper og papir fra gatekjøkken, men jeg finner mye løye. Jeg har sett brukte kondomer og underbukser, blant annet. Når det regner, er det ikke så godt å suge opp bosset fra bakken. Snør det, parkerer vi bilen. Hvis jeg kjører forbi skoleklasser, kommer ungene springende og roper og hoier til bilen, men jeg kan ikke stoppe. I borettslagene spør eldre damer av og til om vi kan sope den og den gata. Da sier jeg de må ringe kontoret. Men stort sett styrer jeg arbeidstiden min selv. Det er ikke mye mas. Jeg er som regel alene hele dagen, men jeg har radio. Det er varmt i bilen, jeg sitter i t-skjorte. I bilen har jeg en løvblåser til å blåse hjørnene hvor bilen ikke kommer til. På armen til vindusviskeren henger maskoten, en liten bamse som lå i rennesteinen. Bilen har kjørt snaut timer, jeg har kjørt den rundt 4000 timer. Toppfarten når bilen soper er på 20 kilometer i timen. Jeg flytter rundt hele dagen. Nå har jeg jobbet her i to og et halvt år. Dette er bedre enn å sitte og sture på et kontor. BETJENT : 18 : 19

11 LIVSSTIL HVOR MANGE GLASS TÅLER BARNET DITT? Vi sender barna ut for å leke, mens vi voksne setter oss ned for å ta et glass vin. Et glass til middagen påfølger, og gjerne et til kvelds. Når vet vi hvor grensen går? TEKST: DAG SVIHUS : ILLUSTRASJON: CAMILLA MYKLEBUST OG BERIT SØMME Vi snakker lite om det. Alkohol og barn er et følsomt tema. Men med jevne mellomrom dukker debatten opp i media: Er det greit å drikke sammen med små barn? Bør det være en alkoholfri sone rundt barn? Eller bør vi vise barna våre hva som er sosialt akseptabel drikking? Debattsidene eksploderer. HVERDAG ELLER FEST? Egentlig er vi nordmenn ganske samstemte. En undersøkelse som Ipsos MMI har fått gjennomført for organisasjonen AV-OG-TIL i 2014 viser at hele 73 % av oss mener vi bør la være å drikke når vi er sammen med barn. Men er det bare noe vi sier? Fordi det er politisk korrekt? I den samme undersøkelsen sier kun 47 % at man bør la være å drikke når man er sammen med barn på fest. Dette er et tankekors, siden barn opplever berusede foreldre ganske likt, uansett om det er fest eller hverdag. VI DRIKKER MER Den norske drikkekulturen har endret seg mye de siste årene, sier Kari Randen, daglig leder i AV-OG-TIL. Vi drikker mer enn før, og spesielt kvinner har økt forbruket. Faktisk drikker vi dobbelt så mye som for 50 år siden. Kaffekoppen byttes stadig oftere ut med et glass vin eller to, også i situasjoner hvor barna er tilstede. Det er i ferieperiodene om sommeren og i jul vi nordmenn drikker mest, sier Randen. Da er ofte hele familien samlet for hygge og kvalitetstid. Men alt for mange barn opplever at voksnes alkoholbruk ødelegger. ALKOHOL I ULIKE SITUASJONER Barn er forskjellige. Vi voksne er også forskjellige. Den vanskelige oppgaven vi som foreldre må løse er å vurdere alle de situasjonene barna havner i hvor det drikkes alkohol. Fest med venner, fredagskos, konfirmasjoner, barnedåp og juleselskap. I motsetning til oss kan ikke barna bare forsvinne hvis de synes det blir ubehagelig. Hvis vi ikke liker oss på en fest fordi folk er dritings eller ubehagelige, kan vi bare gå. Det kan ikke barn. De er støkk i situasjonen. ER DET NOEN SOM VIL HA LITT VIN? Vår erfaring er at mange foreldre endrer seg mer enn de selv er klar over, forklarer Randen. Ofte merker barn denne endringen før det vi voksne tror. Vi vet at mange barn blir usikre og kan bli redde av at foreldre og andre voksne forandrer måten de er på. De fleste barn tar nok ikke direkte skade av at mor og far tar seg ett glass vin til middag eller i hyggelig lag. Men hvordan : 20 : 21

12 reagerer barnet ditt på at du endrer deg for det gjør du? Kan du merke noen forskjell i hvordan barna oppfører seg? Sier barna noe til deg om hvordan du er når du har drukket? Hvordan reagerer du selv når folk du er glad i endrer seg? ANDRES PROBLEM, IKKE VÅRT! Men som alltid det er ikke vi som er problemet. Det er naboen! Undersøkelser gjort på vegne av AV-OG-TIL viser at hver fjerde nordmann synes andre foreldre har et dårligere forhold til alkohol enn dem selv. Over halvparten av oss har venner eller familie som vi synes drikker for mye. Når det gjelder oss selv derimot, svarer vi stort sett at vi har full kontroll. VI SENDER SIGNALER Barn lærer av foreldrenes holdninger til alkohol. Hvilke signaler sender vi til barna dersom enhver middag eller hyggelig anledning tryller fram vinflaskene? Hvis mor og far viser at de ikke kan ha det hyggelig uten et glass vin, blir dette en viktig referanse for barna. Hvis det å ha det moro betyr alkohol, skurrer det lett i hodet på de små. Hvordan viser vi barna våre at vi kan ha det gøy uten å drikke? Og hva gjør vi når vi besøker andre og det ikke lenger er vi som bestemmer om det skal serveres alkohol? GODT ALKOVETT I AV-OG-TIL jobber vi for godt alkovett, sier Randen. Alkovett handler om at vi tenker over om vi vil drikke og i tilfelle hvor mye, før vi gjør det. Hva er bra for deg og ikke minst de rundt deg? For oss handler det ikke om et kategorisk ja eller nei. Det dreier seg mest om å ta hensyn, ikke minst til barna våre. Skal alle sammenhenger der barn er til stede være alkoholfrie? Hva mener du? Det er du som far eller mor som best kan svare på dette, det er du som har ansvaret for dine barn og kjenner dem best, sier Randen. Men vi er ikke i tvil om at barn har det best når de har bevisste foreldre som er villig til å stille seg de vanskelige spørsmålene. FAKTA AV-OG-TIL er en kampanjeorganisasjon for alkovett. Ved å sette fokus på syv situasjoner der alkohol utgjør en særlig risiko eller kan være til ulempe for andre, vil organisasjonen bidra til å redusere de negative følgene av alkoholbruk i samfunnet og gjøre hverdagen tryggere for alle. De syv situasjonene er arbeidsliv, båt og badeliv, graviditet, idrett og friluftsliv, livskriser, samvær med barn og unge, og trafikk. Visit us on HEADOFFICE: SANDNES, NORWAY BRANCHES: NORWAY, SWEDEN, DENMARK, FINLAND, CANADA AUSTRALIA, SINGAPORE, MALAYSIA, VIETNAM, CHINA STAVANGER KOMMUNE Hoveveien 104, Sandnes Tlf Kjøp kjapt, trygt og billig : 22 : 23

13 PROFIL DENNE TEKSTEN BLE FØRST PUBLISERT I PSYKOPP NYTT, DESEMBER 2014 Jeg er litt Elling EN VANLIG SJEL I EN GUBBES LEGEME Det er helt ordinære folk som rammes av rus og psykiske lidelser, og selvmord dreper langt flere enn trafikken. Så da passer det, kanskje, å dra på biltur med Thomas Seltzer. TEKST: LINE NOER BORREVIK : FOTO: THOMAS HAUGERSVEEN : 24 : 25

14 Shit. Denne dagen har kommet fullstendig på hodet. Thomas Seltzer full av beklagelser. Men han har likevel ikke tid. Sånn er det bare. Det som skulle være en hyggelig, sivilisert prat på en semihipp kafé på Oslo vest, blir i stedet en hektisk biltur i Oslo sentrum. Thomas bak rattet i morens bil. Han skal komme til å sammenligne seg med Ingvar Anbjørnsens Elling, men det er først på Majorstua. Selvmedisinering er ikke noe man driver med fordi man er et geni. NÆR DØDEN Audiensen er altså innskrenket til det knapt gjenkjennelige, men Thomas treffer kompenserende tiltak. Han snakker mens han kjører, simultankapasiteten står til en svak laud. Kvinnen han nesten jevner med jorden i et fotgjengerfelt utenfor det gamle Blitzhuset i Pilestredet styrer etter alt å dømme mot det målet Thomas var nær ved å forskuttere. Se på henne, sier han, mens vi rykker fjesene våre løs fra innsiden av frontruten. Amfetaminhår, ikke sant, sier han og nikker mot døde, vannstoffblonde fjon i enden av alle etterveksters mor. Den magre kroppen luter framover mot klissvått høstregn, ansiktsuttrykket har erfart at angrep er det beste forsvar. Tror du hun vil ha det sånn? Tror du hun ruser seg for å ha det gøy? TO SIDER, SAMME SAK Spørsmålet er åpenbart retorisk. Han venter ikke på svar heller. Ingen velger å ha det sånn. Det er dette politikerne må skjønne. Det er dette ruspolitikken må ta innover seg. Rus og psykiatri er nemlig ikke søskenbarn. Ikke er de siamesiske tvillinger heller. De er samme individ, de bor i samme kropp, og vi må behandle hele problemet. Det er ikke lett når så mye ved rus er kriminalisert. Han snakker på inn- og utpust. Mye skal sies, og så lange er ikke Oslos gater heller. Han har ting han skal gjøre, det er krise. Thomas er kallet, han behøves, og da leverer han. Det er ikke rom i denne dagen for tilreisende journalister. GULLREKKA-MATERIALE Thomas Seltzer er rockeren som kom til oss fra et sted ingen borgerlige mennesker forholder seg til, og satte seg godt til rette på hedersplassen i de tusen hjem. Trygdekontoret er en seersuksess. Dette finurlige debattprogrammet der temaene er uforutsigbare og gjestene kan være berømte, rare eller vanlige, der alt blir behandlet med et gravalvor som bobler av humor og uhøytidelighet. Seltzer er den neste Skavland, sies det. Han er på vei inn i gullrekka. Det er faktisk ikke vanskelig å finne folk som mener han er bedre enn Kongen av fredagskvelden. Seltzer vil noe med det han gjør. Mitt prosjekt akkurat nå er å normalisere rus og psykiske lidelser. Jeg tenker at det er tveegget at kjendiser står fram med rus- og psykiatrihistorien sin. Altså, det er jo fint, men vi må passe oss for å gjøre det til et adelsmerke, eller skape en forestilling om at det finnes en sjelelig elite. Tror du hun ruser seg for å ha det gøy? Jeg tenker at det er tveegget at kjendiser står fram med rus- og psykiatri - historien sin. Det vakte oppsikt da Thomas Seltzer på kronikkplass i Dagbladet tok et oppgjør med det han kaller romantisering av rus og psykiske lidelser. Bakgrunnen for kronikken var artisten Lene Marlins historie om selvmordsforsøk og et tungt mørke. Jeg var jo ikke ute etter å ta Lene Marlin. Det var særlig reaksjonene på hennes historie som tente meg, folk som mener at kunstnere må lide mer for å kunne skape kunst. At man må ha en rushistorie og en psykisk lidelse for å være en kreativ sjel og en kunstner. Stor sjel som årsak til rusmisbruk kan man vel ikke behandle. HELT VANLIG DØLL Han tar en mikroskopisk pause, og setter Trygdekontoret-blikket i passasjeren sin. Man må ikke det. Thomas Seltzer tråkler seg vestover i byen. Han holder i rattet nesten hele tiden, bortsett fra når han peker mot Oslo S og vifter litt oppgitt. Gå ned på Plata, hvor den nå måtte være flyttet til akkurat nå. De folkene du finner der er akkurat like dølle som de du treffer på bussen i morgenrushet. Hun vi så i Pilestredet, for eksempel. En helt vanlig, døll dame. Hun har ikke spesielt stor sjel. Det er helt andre årsaker til rusen. Selvmedisinering er ikke noe man driver med fordi man er et geni. Det dugger på innsiden av frontruta. Vifta til Thomas Seltzers mor jobber hardt. Stor sjel som årsak til rusmisbruk kan man vel ikke behandle. SELTZERS VINTERNATT Han kan snakke mye om den verste av alle symbioser, og han vet hva han snakker om. Tungsinnet og mørket har han hatt med seg helt fra barndommen. Det utviklet seg til en klinisk depresjon, godt hjulpet av mye alkohol og at jeg ble veldig glad i kokain. Et forførende og personlighetsforstyrrende dop. Og ja, rus løsner kreativitetsmuskelen, men livsførsel med tung alkoholisme skaper ikke stor kunst. Det er der skoen trykker i norsk ruspolitikk. Det er noe Kristelig Folkeparti-aktig over det hele, som om gamle alkiser begynner å drikke før de står opp om FAKTA NAVN: Thomas Seltzer ALDER: 45 år YRKE: Programleder og musiker SIVILSTAND: Samboer, stedatter på 12 år BOR: Oslo vest : 26 : 27

15 ØYEBLIKKET morgenen fordi de har lyst på en gøyal fest. Please, ber han, og fortsetter: Vi tror at en regulering av rusmarkedet innebærer en liberalisering, men det kan vel knapt blir mer liberalisert enn det er i dag. Alle kan få tak i alt, og pris varierer med tilgang og etterspørsel. Regulering vil bidra til kontroll, men det forutsetter at vi klarer å se at folk ruser seg fordi de er syke. Det er ingenting dekadent ved å ruse seg. Livsførsel med tung alkoholisme skaper ikke stor kunst MELANKOLIKEREN Og så må vi få til en ordentlig satsing på førstelinjetjenesten innen psykisk helse. Dette handler om hva velferdsstaten skal være opptatt av. Dødeligheten ved depresjon er mye høyere enn i trafikken, folk dør i køen. Tenk deg ramaskriket hvis kreftpasienter ble behandlet sånn. Det vi må skjønne er at rusproblemer og psykiske lidelser er noe som rammer vanlige folk. Det er en viktig erkjennelse for å få ryddet opp i politikken på dette området. bølgesurfer, digger Kate Bush, ferierer i eget hus på Costa Rica, og spiller pyramidespill med Charter-Svein. Svein er en av mine favorittfolk, han er full av energi og entusiasme. Da han inviterte meg med i denne pyramidesaken var det ikke for å lure meg, men for at jeg også skulle bli millionær. Jeg tenkte jeg hadde råd til å tape 200 dollar, og det gjorde jeg, ler han. LITT ELLING Ikke særlig selvhøytidelig, men helt klart forfengelig. Og litt hjelpeløs. Jeg prøver å se ut som en sånn urban mediefyr, men så har jeg gubbekropp. Når jeg kler meg selv mener samboeren min jeg ligner en transportarbeider fra en østlandsbygd. Og hun har rett. Han flirer, og fortsetter med å forklare hvordan storkaren skal kjennes på dette kjøretøyet. Mor har bil og jeg har parkeringsplass. Det hender at jeg nevner for henne at jeg vil skaffe meg en tøffere bil, en som kler meg bedre, men da sier mor at vi ikke kan kjøpe en bil til og bruke opp parkeringsplassen vår på den, og jeg tenker at det er litt Elling-aktig, dette. Men det er fint, for jeg liker Elling. Jeg er litt Elling. Vi skal normalisere psykiatri og rus, men vi skal passe oss for å trivialisere TEKST OG FOTO: MARIUS HARLEM ROBERT (24) ER SISTE SELGER PÅ ASFALT-KONTORET FREDAG ETTERMIDDAG. HAN KJØPER TRE POSER MED BLADER. : Hva er viktig for deg i dag? Jeg har nettopp fått leie en leilighet etter å ha vært husløs i et år. Og så begynte jeg å selge ASFALT for en og en halv uke siden. I går sto jeg og solgte i 13 timer. Nå kjøper jeg møbler og slik for det som jeg tjener på bladsalget. Jeg vil jo ha det litt koselig hjemme. : Hva kjøper du? Det er jo møbler i leiligheten allerede, men jeg trenger forskjellige småting som lysestaker. Jeg elsker å tenne stearinlys på kvelden og gjøre det litt koselig. Jeg har bodd så dårlig tidligere med bare en madrass på gulvet. Nå ønsker jeg å ha ting på veggene og lage et ordentlig hjem. : Har du det bra nå? Ja. Jeg er dritt lei av hospits og ruser meg veldig lite for tiden. Jeg er 1,85 høy, og for et halvt år siden veide jeg 58 kilo. Nå veier jeg 90. Jeg er fornøyd nå, og ser endelig positivt på livet. Det er høst, og Thomas Seltzer er på sitt beste. Han liker høstløv og vanlige hverdager. Jeg synes det gjør vondt når knopper brister Det er melankolikeren i meg. Man skal liksom være glad i våren, ikke sant, men jeg er litt som Karin Boye, jeg synes det gjør vondt når knopper brister. Det er en sammensatt mann som ratter rundt i Oslo sentrum i mors japanske konebil av eldre modell. Han forbereder en ny sesong med Trygdekontoret, spiller konserter med Turboneger, HELIKOPTERPSYKOLOG Som barn ville han bli helikopterpilot, men endte med en universitetsgrad i blant annet psykologi. Det er ikke sikkert at helikopteret har gått. Kanskje jobber jeg som pilot på Sola om ti år. Jeg liker Stavanger og flytter gjerne tilbake. : Hva vil du med det du gjør? Gjøre verden til et mindre kjedelig sted. Jeg er interessert i det folk kommer med, og liker tankene andre setter i gang hos meg. Jeg har ikke så mange fanesaker, men akkurat det med rus og psykiatri er en hjertesak. Jeg er opptatt av at vi skal normalisere psykiatri og rus, men vi skal passe oss for å trivialisere. Det er ingenting deka dent ved å ruse seg FØRST UTE. BEST PÅ ROGALAND. : 28 : 29

16 BILDESERIE KAPTEINER I SKOLEGÅRDEN På ungdomsskolen har elever sluttet bare å henge. Det sørger trivselsledere (TL) for. TEKST OG FOTO: MARIUS HARLEM I åttende klasse har beina sluttet å løpe i friminuttene. Hendene er stukket ned i bukselommene. Kroppen er lut og den lenes bakover. I løpet av sommerferien mellom sjuende og åttende klasse er det ikke genene som endrer seg. Det er kulturen. Ungdommen har blitt kul. Trivselsledere tar leken tilbake til ungdomsskolen. De gjør det fordi de får et diplom og et fint punkt på CV-en. Og for TL-kortet som gir en rekke tilbud. For vennene og skolemiljøet. Statusen som det gir. Ledererfaringen. De gjør det for å leke. For å hindre mobbing og ensomhet. Trivselsledere lærer empati noe av det viktigste å lære på skolen. For med empati kan de bli flinke til å samarbeide. Bli med til Randaberg Arena når 160 trivselsledere fra ti ungdomsskoler trener. Her lærer de seg å lede en gruppe av jevnaldrende ungdom gjennom leker som de ikke kunne fra før. De har konkurranser som inkluderer og bygger opp om samhold i gruppa. Det er full innsats med raushet og latter. Ingen vonde ord. Ingen stikkende kommentarer. Trivselsledere er ikke mobbere. Det er fellesnevneren her. Garantert mobbefri. En voksen er alt som trengs for å gi beskjeder og fordele oppgaver til så mange ungdoms skole elever. Det går fint, for alle har fokus. Elevene har lyst til å lære. For når de er tilbake på skolen har de selv ansvaret for leken. De er skolegårdens kapteiner. : 30 : 31

17 : 32 : 33

18 Kannik skole i Stavanger er en av 86 barne- og ungdomsskoler i Rogaland som er med i Trivsels programmet. I store friminutt arrangerer trivselsledere forskjellige leker ute i skolegården og i gymsalen. Samtidig åpnes også TL-rommet med bordtennis, biljard og andre spill. En gutt og en jente hva hver klasse på skolen er trivselselever. Hvert år utnevnes det nye trivsels elever på ungdomsskolen etter søknad til kontaktlærer. På barneskolen velges to gutter og to jenter i alle klasser fra 4. til 7. trinn som trivselsledere. Disse velges ut av kontaktlærer etter en hemmelig avstemming i klassen. Nå er mer enn barneskoler og 100 ungdomsskoler med i Trivselsprogrammet. De fleste skolene er norske, men andre nordiske land er også med. Prosjektet er i stadig u tvikling. Trivselspatruljen, som retter seg mot barnehager, er det nyeste tilskuddet. : 34 : 35

19 GATEJURISTEN SELGER FRIVILLIG TVANGSSOLGT Hvor mye skyld ligger det i å være en rusmisbruker? DET HANDLER OM Å TRO PÅ AT DU KAN KLARE DET TEKST: TRUDE SEM L ANGFELDT Styret har fattet vedtak om at Du må flytte, fravike Din leilighet, jf lov om eierseksjoner 27. Du gis samtidig pålegg om å selge seksjonen, samme lovs 26. Du har 6 måneders frist etter at dette varselet er mottatt til å gjennomføre et frivillig salg. Fravikelse. Tvangssalg. Begjære. Vanskelige juridiske begrep å forstå for en ikke-jurist. Tor mistet nattesøvnen. Nattesøvnen ville enhver mistet med mindre man har kjennskap til at vilkårene for fravikelse og tvangssalg er strenge. En kunnskap Tor absolutt ikke besitter. Etter et langt liv i rus, på flukt fra virkeligheten, er Tor en som har klart å etablere seg på ny, med husbanklån. Drømmen om et hjem ble til virkelighet. I fem år har Tor bodd trygt. Han har fått erfare gode naboer og vært en god nabo selv. Han gjorde sine plikter som sameier med upåklagelig atferd. Så skjer det at en av hans såkalte venner, misbruker tilliten hans en kveld. Kameraten sier at han skal hente noe i sameiets garasjeanlegg, noe som han har glemt. Vår klient tar en røyk på utsiden, er beruset denne kvelden, og får ikke med seg at kameraten gjør innbrudd i en bil. Det blir reist tiltale mot hans kamerat. Tor er ikke mistenkt i saken, men han innrømmer overfor sameiet at han var i nærheten. De mener at han burde avverget tyveriet. Sameiet har hatt problemer med flere tyveri fra garasjeanlegget. Det er lett å ilegge en tidligere rusavhengig skylden. Styret ser sin mulighet til å presse Tor ut. Tor tar kontakt med Gatejuristen. På vegne av klienten legges det ned påstand om at saken trekkes. Vilkårene for fravikelse etter 27 og salgspålegg 26 er ikke oppfylt. Det stilles strenge krav til tvangssalg av eiendom. Det må foreligge vesentlig mislighold av sameierens plikter overfor sameiet. Den rettslige standarden viser til et betydelig avvik fra normal atferd. Å være beruset eller klønete, er ikke betydelig avvik fra normal eller korrekt atferd. Ei heller å ha en historie som rusavhengig. Styret beslutter å trekke kravet om fravikelse. En advarsel blir hengende igjen. Ville en uten rushistorikk erfare samme prosedyre og bli møtt med samme mistillit? Heldigvis kunne han ta kontakt med Funkishuset som ringte til Gatejuristen. Verden stod med ett litt stille. Den er i ferd med å rakne. TRUDE SEM LANGFELDT (34) driver Gatejuristen i Stavanger og er den som startet opp virksomheten i februar Gatejuristen er stiftet av Bymisjonen i Stavanger, og driften finansieres av offentlige og private bidragsytere. For tiden er det to heltidsansatte gatejurister i Stavanger, i tillegg til at en rekke av byens advokater stiller opp med gratis arbeidsinnsats. Den viktigste delen av jobben er å treffe klienter som befinner seg på siden av det etablerte samfunnet. Råd givning, brevskrivning og annet klient arbeid tar mye av tiden, men Trude bruker også tid på å fortelle om Gatejuristens virksomhet. Hun oppsøker gjerne steder, der potensielle klienter er, ofte på Gatejuristens karak te ristiske varesykkel. Trude skriver fast i ASFALT om erfaringer hun gjør seg og juridiske utfordringer hennes klienter møter. Nei takk, det kommer jeg aldri til å fikse. Tanken som kom da jeg fikk forespørsel om å skrive for ASFALT, var alt annet enn positiv. Jo, jeg hadde en gang drømt om å få lov til å ta pennen fatt, og skrive ned noen fornuftige ord som alle skulle lese. Men faktisk å gjøre det, det var skummelt. Ofte er drømmen og virkeligheten to helt forskjellige ting. Der og da virket de helt fraværende for hverandre. Nå er det over ett år siden jeg fikk spørsmål om å skrive for ASFALT. En avgjørelse som i dag gjør meg stolt. Det er faktisk ganske befriende å komme på kontoret, sette seg ned, for å så skrive ned alle tanker rundt det som har hendt den siste tiden. Forhåpentligvis er det også interessant å lese. Jeg har alltid tid til en god drøs når noen av mine faste ASFALT-kjøpere kommer bort. Det er da de gode historiene kommer. Jeg får høre mye løye. TEKST: MONIKA MIKALSEN. SELGER NR. 113, STAVANGER : FOTO: MARIUS HARLEM Av og til kommer noen forbi bare for å fortelle hvor engasjerte de blir når de leser ASFALT. Det er kjekt. Det er slike stunder som er gode å ta med seg videre. På grunn av artikkelen og det klengende navnet føler jeg meg noen ganger litt satt i bås. Rolexhjørnet. Det navnet har over tid blitt kjent for mange rogalendinger. Om det er fordi de har sett artikkelen i ASFALT vet jeg ikke. Men det er lov til å håpe, selvfølgelig. For meg har det blitt et både positivt og negativt ladet navn. Det er som regel på Rolexhjørnet jeg står og selger. Det er plassen midt i sentrum, hvor de fleste handleglade suser forbi en travel lørdag. På grunn av artikkelen og det klengende navnet føler jeg meg noen ganger litt satt i bås. Det er bygget opp en forventning. En tanke om at det alltid er jeg som står der. Det er feil. For vi er mange som rullerer om plassene. Ett år har gått. Det føles som om det var i går at jeg fikk spørsmålet om å skrive. ASFALT har blitt et veldig positivt holdepunkt for meg, spesielt når det kommer til å komme i kontakt med flere mennesker. Og jeg håper at jeg har inspirert flere selgere til å ta ordet. Jeg er sikker på at det finnes flere som ønsker å bidra, men som kanskje ikke tør å hoppe i det. Til dem er mitt beste tips å ha tro på at du kan klare det. For hva er det verste som kan skje? At det du skriver om ikke kommer på trykk? Jeg tror vi har vært bort i verre ting enn det før. : 36 : 37

20 DRØS EN HELT VANLIG FRIDAG TEKST: TONI GUNDERSEN : ILLUSTRASJON: HAAKON LIE Klokken er åtte, og jeg våkner av mobilen som spiller Livet er så sweet. Først lavt og behagelig, deretter høyere og høyere. Men det virker; jeg er våken. Værgudene har holdt det de lovet, og solen presser seg gjennom persiennene og varmer opp det trøtte trynet mitt. Jeg har fri, og planene er allerede lagt for dagen. Hagen skal ryddes og huset skal vaskes. Jeg kjenner at energien er på topp og spretter ut av sengen og tar meg en forfriskende dusj. På gulvet ligger kosebuksen fra kvelden før, og det passer bra. Jeg må jo ha på meg behagelige klær som jeg ikke er redd for. Jeg skal jo tross alt ligge på alle fire i bedet og rense det for ugress og andre uhumskheter som ikke skal være der. I alle fall de to-tre første timene før jeg tar fatt på det innvendige husarbeidet. Jeg lager meg en god frokost, slenger over en kopp kaffe og unner meg selv en liten runde på Instagram for å se om noen av mine venner har foreviget noen morsomme shoots i løpet av natten. Kjenner at jeg blir litt skuffet av alle naturbildene og kjenner et stikk av dårlig samvittighet fordi det er evigheter siden jeg selv lot meg avbilde på toppen av en nut eller på langtur med termos og ryggsekk. Det er faktisk evigheter siden jeg var på toppen av en nut eller på langtur med termos og ryggsekk, så det er jo ikke så rart at det ikke finnes bilder av det. Instagram var ikke oppfunnet. Jeg trykker liker på et bilde av en jeg ikke kjenner som er foreviget i et dårlig øyeblikk på en pub i London. Det var vel egentlig det eneste festlige bildet jeg fant på Instagram i dag. Etter en litt skuffende runde på mobilen finner jeg heller fram pc-en og nesten helt automatisk, og litt inspirert av det dårlige festebildet, havner jeg på Norwegians lavpriskalender for å sjekke om det er noen rimelige turer til London akkurat i dag. Det ser dårlig ut, heldigvis. Ja, ja, penger spart, tenker jeg. De kan brukes på vårblomster som jeg skal plante i bedet som snart er renset. Apropos bedet. Jeg må komme i gang med hagestellet. Det er jo tross alt ikke hver dag jeg har fri, solen skinner og gradestokken bikker over 10 grader. Men siden jeg først sitter her med pc-en i fanget, kan jeg jo sjekke Facebook-en og for en gangs skyld legge ut en saklig status. Bruker litt tid på å formulere den og ender opp med: Energien er på topp, solen skinner og hagestellet venter på meg. Sitter lenge og stirrer på den og kommer til at den var tåpelig og ender opp med å delete. Men siden jeg først er pålogget, kan jeg jo sjekke hva de andre holder på med og trykker hjem i høyre hjørne, og vips, der florerer det med hverdagshelter som forteller om dagens gjøremål, bare avbrutt av nydelige bilder med visdomsord om hvordan vi kan bli bedre mennesker. Kjenner igjen et stikk av dårlig samvittighet og bruker litt tid på å tenke etter om jeg virkelig er et godt menneske. Tankerekken blir avbrutt av en utrolig morsom video som er lagt ut : 38 : 39