Lovlig herptilhold? EN SAMMENLIGNING AV HOBBYDYRHOLD OG LOVGIVNING I NORGE OG STORBRITANNIA, MED SPESIELL VEKT PÅ REPTILER OG AMFIBIER

Transkript

1 Lovlig herptilhold? Uromastyx dispar flavifasciata er en av mange tornhaleagamer som regelmessig oppdrettes i Storbritannia. EN SAMMENLIGNING AV HOBBYDYRHOLD OG LOVGIVNING I NORGE OG STORBRITANNIA, MED SPESIELL VEKT PÅ REPTILER OG AMFIBIER TEKST: JIM COLLINS OVERSETTELSE: SVEIN A. FOSSÅ FOTO: TERRY THATCHER OG JIM COLLINS I denne artikkelen trekker jeg sammenligninger mellom den nåværende situasjonen i norsk zoobransje og hobbydyrhold versus situasjonen i Storbritannia. Jeg vil også bruke eksempler fra andre land i Europa der dette bedre kan klargjøre et bestemt problemområde. Utviklingen i Storbritannia over de siste fire tiårene, hvor vi fra midten av 70-årene til midten av 90-årene hadde en situasjon ikke helt ulik hva vi ser i Norge, vil bli spesielt vektlagt. Selv om jeg vil berøre andre dyregrupper der det er hensiktsmessig for å gi bedre forklaring, vil mitt fokus være på reptiler og amfibier. Norge er i dag alene i Europa om å ha et generelt og totalt forbud mot hold av disse dyrene noe som ikke bare virker uforståelig, men som også er praktisk meningsløst ut fra det store omfanget av brudd på denne loven. Argumenter hentet fra dyrerettighetsagendaen Ettersom det nå foreligger et forslag om å utarbeide en positivliste over reptiler og amfibier som skal bli lovlige å holde i Norge, er det riktig tidspunkt for å foreta en sammenligning med resten av Europa, og fremfor alt med Storbritannia. De som har dyrerettigheter på agendaen har allerede samlet seg fra hele Europa i et forsøk på å påvirke debatten, men det er ikke min hensikt å gjennomgå deres påstander punkt-for-punkt. Det ville være ganske meningsløst, ettersom det er vesentlig lettere å oppfordre norske myndigheter til å ta en kikk på de respektive organisasjonenes internettsider for å gjøre seg opp en mening om hva slags ideologier de støtter seg til, og hvor ubalansert deres agendaer i praksis er. Det er lett underholdende å høre disse organisasjonene nå prise den norske regjeringens lysende eksempel for resten av Europa, med hensyn til hold av reptiler og amfibier. En språkbruk som er ganske så forskjellig fra den eder og galle de reserverer for Norge når det gjelder hvalfangst og kontroll av ulvebestander. Ikke desto mindre er det hensiktsmessig å se på den generelle argumentasjonen fra dyrerettighetslobbyen og, spesielt, på akkurat hvor liten suksess 8 Pet Scandinavia 3/09

2 de har hatt i å influere på zoobransjen og dyreholdet i Storbritannia og resten av Europa. Dette er spesielt relevant fordi de fleste av disse organisasjonene er hjemmehørende i Storbritannia. Jeg har lest rapporten fra Warwick & al. (2009: Reptiles and amphibians as pets & The Norwegian positive list proposal), som er utarbeidet på oppdrag fra et konsortium av anti -organisasjoner, uten å finne noe nytt i den. Rapporten er snarere et oppkok av de samme argumentene som han og hans våpendragere har anvendt i Storbritannia gjennom de siste par årtier. Disse argumentene har ikke ført til noen som helst resultater, men har tvert i mot blitt tilbakevist av myndighetene i Storbritannia, hvor hold av reptiler og amfibier er voksende og den ene regjering etter den andre kategorisk har avvist å forby eierskap, det være seg av dyrevelferdsårsaker, naturvernårsaker eller basert på den sterkt overdrevne risikoen for salmonella. Det sier ikke så rent lite at disse organisasjonene kan bruke så mye krefter i et forsøk på å sikre fortsatt forbud mot hold av reptiler og amfibier i Norge med en befolkning på 4,6 millioner mennesker. Jeg vil hevde at det ville være lett å bestride ekspertisen til disse organisasjonene med hensyn til deres kunnskap om dyrehold, men jeg skal ikke gjøre det fordi det vil gi rapporten deres mer kredibilitet enn jeg mener den fortjener. I stedet vil jeg anføre at det de skriver i rapporten og alt annet de har uttalt om slike temaer over de siste tiår indikerer at konklusjonen om at ingen dyrearter må holdes i fangenskap var fastlagt allerede før rapporten ble påbegynt. Jeg ble svært overrasket over å høre fra norske kolleger at anti -aktivistene også hadde valgt å oversende rapporten Morbidity and Mortality in Private Reptile Husbandry fra RSPCA/Pro-Wildlife (mai 2001) til myndighetene. Min forbauselse skyldes at det er vel dokumentert at denne rapporten ble regelrett slaktet av profesjonelle herpetologer og universitetstilknyttede akademikere i Tyskland da den ble publisert. Likeledes ble rapporten forkastet av EUs Scientific Review Group da den ble forelagt dem i 2002 et av de sjeldne tilfellene hvor SRG nådde en enstemmig beslutning Satanisk bladhalegekko, Uroplatus phantasticus, holdes typisk i svært naturlig innredete terrarier. Utendørsanlegg for reptilhold. Vestlig smaragdfirfisle, Lacerta bilineata,kan trives svært bra I utendørs terrarier. 9

3 og ingen av anbefalingen eller kravene i rapporten ble tatt til følge. Joint Nature Conservation Committee (Storbritannias representant til SRG) rapporterte på vegne av SRG: RSPCA/Pro-Wildlife-rapporten, sammen med et antall skrevne innspill fra foreninger for reptilhold, ble grundig diskutert av EC CITES Scientific Review Group ved deres siste møte. Resultatet av disse overveielsene var at SRG anså at rapporten var basert på en ufullstendig gjennomgang av litteraturen, inneholdt unøyaktigheter og mangler i kunnskap, og dekket mange temaer utenfor SRGs ansvarsområde. SRG konkluderte med at de hadde problemer med RSPCA/Pro-Wildlifes tilnærmelser og basisen som de formet sine konklusjoner fra. Nok sagt! Det er svært viktig at alle som er involvert i vurderingene av lovendring tenker over at nesten alle gruppene som driver lobbyvirksomhet mot etableringen av en positivliste i Norge best kan beskrives som dyrerettighetsorganisasjoner, i motsetning til dyrevelferdsorganisasjoner. De første karakteriseres ved deres ønske om å få en slutt på all antatt menneskelig utnyttelse av dyr, derunder hold som kjæledyr og hobbydyr, bruk av dem til mat eller sport, å ri på dem, stille dem ut i dyreparker, etc. Dette er den formen for ideologisk radikalisme som slike grupper er grunnlagt på. Dessuten er det interessant å se at et betydelig antall av slike organisasjoner ikke en gang er veldedige organisasjoner (=charities), men i stedet er registrert som næringsvirksomhet! Historisk perspektiv i Storbritannia og Europa for øvrig Som tidligere nevnt, er situasjonen i Storbritannia, med hensyn til dyrehold Kornsnok, Pantherophis guttatus, er en av mange reptilarter som blir oppdrettet i et stadig økende omfang. En lange rekke fargevarianter er utviklet; her er avlsformen Candy Cane. Avlsformen Ghost av kornsnok, Pantherophis guttatus. Mange herptiler,som f.eks. denne blå trevaranen, Varanus macraei, var en gang svært sjeldne, men er i dag lett tilgjengelige fra oppdrett. En unge av den blå trevaranen på vei ut av egget. Dagens kunnskapsnivå, erfaringer og lette tilgang på teknisk utstyr gjør tidligere vanskelige dyr, som denne tornhaleagamen, Uromastyx geyri, lette å holde også i private samlinger. og zoobransjen, representativ for de fleste andre land innenfor den europeiske union, EU. Likhetene er spesielt store med de mest betydelige dyreholdernasjonene, som Tyskland, Tsjekkia og Nederland, selv om Storbritannia i de siste få årene har vært spesielt energisk i å opprettholde dyreholdernes rettigheter og, faktisk, har snudd om på mange lovfestede kontrolltiltak som ble innført i og 80-årene. I de dårlige, gamle dager i 70-, 80- og tidlige 90-årene ble politikken drevet ut fra en tendens til å lytte til organisasjonene med en anti -agenda og ukritisk adoptere hva disse fremførte i sin lobbyvirksomhet. Følgelig fikk vi i denne perioden et omfattende regelverk som knapt oppnådde noen som helst grad av etterlevelse fra dyreholdere og svært få vellykkede rettforfølgelser av dem som ikke rettet seg etter loven. Håndhevelse av lovverket viste seg m.a.o. å være praktisk umulig. Siden midten av 90-tallet har påfølgende britiske regjeringer (altså både Conservative- og Labour-administrasjoner) forstått at det er nyttig å sikre støtte og forståelse fra dem hvis aktiviteter de ønsker å kontrollere eller administrere, altså fra dyreierne selv. Gjennom den samme perioden har de styrende politikerne, ministere og byråkrater sett at de fl este anti - gruppene har en ekstrem agenda som passer dårlig sammen med tradisjonelle britiske idealer som toleranse overfor andres interesser og målsetninger. Følgelig har disse organisasjonene og deres krav blitt stadig mer marginalisert og de har lidd nederlag etter nederlag, mens myndighetene har vedtatt en stadig mer liberalistisk politikk overfor dyrehold og zoobransje. Det innebærer en konsekvent tilnærming basert på god vitenskap og praktisk vurdering av om kontrolltiltak gjennom lovverket er fornuftig og kan bli håndhevet. Det er ikke uten ironi man må bemerke at i den perioden anti -holdningene hadde herredømmet ble det gjort betydelige fremskritt i metodologien for dyrehold både i Storbritannia og ellers rundt i verden. I området reptil- og amfi biehold var fremskrittene større enn noe annet sted. Med utviklingen av spesialbelysning, spesielt m.h.t. UV-lys, oppvarming og innkvartering ble hold av nesten alle arter av reptiler og amfibier muliggjort. For mange arter (som dem som finnes i den foreslåtte norske positivlisten) er korrekt hold særdeles ukomplisert og til dels vesentlig enklere enn hold av en gjennomsnittlig 10 Pet Scandinavia 3/09

4 domestisert hund. Fremskrittene i teknologi ble fulgt av tilsvarende økning i kunnskap og evner og til en regelrett eksplosjon i hold av reptiler og amfibier over hele kloden. Mange arter, som f.eks. kornsnok, kongepyton, leopardgekko og skjeggagam, ble nå oppdrettet i et stadig økende kommersielt omfang, og det ble fremavlet en mengde nye avlsformer med spesielle farger og mønstre. På samme tid økte utvalget av tilgjengelige arter eksponentielt, slik at nesten alle arter nå har blitt holdt (og i de fleste tilfeller også oppdrettet) i fangenskap. Mens mange av de semi-domestiserte artene, som kornsnok, blir oppdrettet i ganske standardiserte innhegninger, blir mange av de mer ømfi ntlige og sjeldnere artene typisk holdt og oppdrettet i naturlig innredete terrarier, enten disse befi nner seg i hjemmet, i spesialbygde reptilhus eller, for mer hardføre arter, i utendørs anlegg. Mange arter som jeg i barndommen knapt kunne drømme om noen gang å få se, langt mindre å holde og oppdrette, er nå alminnelig tilgjengelige og de fleste stammer fra oppdrett. Blant slike arter finner vi f.eks. krageagam, grønn trepyton og et stort antall varaner selv Komodovaran og kinesisk alligator blir lovlig holdt i private samlinger innenfor EU. Dagens erfaringsnivå gjør at hobbydyrholdere bedre forstår hvilke arter som er lette å holde under forutsetning av at man tar hensyn til deres artsspesifikke behov f.eks. slike som krever høye nivåer av UV-lys og hevede temperaturer, eksempelvis tornhaleagamer. Denne svært positive utviklingen i hold og oppdrett av reptiler og amfibier har tatt vekk grunnlaget for mye av de argumentene som anti -grupperingene har kjørt frem, ettersom myndighetene kan se hvor den virkelige ekspertisen finnes. Mange herpetologiske organisasjoner har blitt etablert over hele Europa, ofte med spesialist-undergrupper, som vi f.eks. finner mange av i den overveiende tyske organisasjonen DGHT (Deutsche Gesellschaft für Herpetologie und Terrarienkunde). De ulike herpetologiske organisasjonene har hatt stor fremgang, både i Storbritannia og i andre land, med å imøtegå forvrengningene som stadig gjentas av anti -gruppene. Det har vært spesielt vellykket å utfordre motstanderne til debatt (selv om de dessverre sjelden aksepterer dette) med politikere og byråkrater tilstede. Senest skjedde dette i Tyskland, med svært positive resultater for hobbydyrholderne og de akademiske herpetologene som støtter herptilhold. I noen land, fremfor alt i Tyskland med BNA (Bundesverband für fachgerechten Natur- und Artenschutz e.v. ) og Storbritannia med Sustainable Users Network, har man fått ytterligere fremgang ved at ulike organisasjoner som er involvert i hold av dyr og/eller planter samarbeider under en felles paraply. Refleksjoner over den seneste utviklingen i Storbritannia I de siste få årene har lovgivningen i Storbritannia (generelt, og ikke bare i forhold til dyrehold) blitt drevet frem av kravene og protokollene som fremkom i Hampton Review en grundig analyse av lovgivningsprosesser. Her ble det fastslått at enhver lovgivning ikke skal gjøre større inngrep enn hva som er absolutt nødvendig for å oppnå det resultat man søker å oppnå. Det innebærer f.eks. at frivillige tiltak etablert av dem som driver med en bestemt aktivitet (derunder dyrehold) skal foretrekkes fremfor registreringsregimer og/eller lisensordninger, mens faktisk forbud skal være en siste nødløsning. Hampton-prinsippene krever også at enhver ny lovgivning skal stå i fornuftig proporsjon til problemet man ønsker å håndtere, at lovverket skal være mulig å håndheve, så vel som at det skal være praktisk og målrettet. Storbritannias dyrevelferdslov (Animal Welfare Act, 2005) ble vedtatt under disse protokollene og har medført at staten nesten utelukkende bruker retningslinjer ( codes of practice ) for å fremme dyrevelferden. Regjeringen (med støtte av det største opposisjonspartiet) avviser absolutt å bringe inn ytterligere restriksjoner f.eks. på privat hold av primater tiltross for opphetet og kontinuerlig lobbyisme fra anti -gruppene. Hampton-prinsippene har videre resultert i omfattende revisjoner av vårt eksisterende regelverk. Eksempler Naturlig innredet terrarium for tropiske amfibier. Unger av tornhaleagamen Uromastyx ocellata ocellata klekkes. Nyklekkede unger av tornhaleagamen Uromastyx geyri. I Storbritannia er selv potensielt dødelige arter tillatt å holde i private samlinger. De få uhellene som har skjedd har aldri medført dødsfall og har alltid kun rammet dyreeieren selv. Her et eksemplar av den svarte klapperslangen Crotalus oreganus cerberus. 11

5 inkluderer fjerning av nesten alle fuglearter fra kravene om å registrere eierskap under Wildlife & Countryside Act (Schedule 4), tiltross for massiv motstand fra proteksjonister og anti - organisasjoner med millioner av medlemmer. Tidligere krevdes registrering av 69 arter primært rovfugler, men etter revideringen er det nå bare 7 arter som må registreres, pluss ytterligere 2 om eksemplarene ikke har CITESpapirer. Likeledes arbeider myndighetene nå med forslag som vil redusere de administrative byrdene for dyreholdere og zoobransje med hensyn til lisensiering av zoobutikker, generelle handelslisenser, inspeksjonshyppighet etc. Begge de største politiske partiene holder fast på prinsippet om at reguleringer av dyrehold må ta fullt hensyn til menneskets natur og ønske om å holde ikke-domestiserte arter, og konsentreres på praktisk politikk med støtte fra dyreholderne heller enn papir -beskyttelse uten effekt og som uansett ville føre til et massivt omfang av lovbrudd. Med hensyn til reptil- og amfibiehold, har de fleste arter aldri vært underlagt spesifikke reguleringer på eierskap og handel innenfor Storbritannia, selv om de vanlige EU CITESkravene selvsagt er på plass for de få artene som er listet i anneksene. Noen arter visse giftslanger, de to artene av giftøgler, samt krokodiller er imidlertid oppført på Schedule to the Dangerous Wild Animals Act (DWAA). Denne loven ble innført i 1976 og inneholdt opprinnelig bare arter som faktisk representerer en risiko for menneskers liv (bjørner, store kattedyr, kobraer, etc.). Loven var spesifi kt ment å beskytte den alminnelige befolkningen snarere enn dyreholderen, og derfor har dødelige marine arter som den blåringede blekkspruten aldri blitt listet, og kan den dag i dag bli lovlig holdt uten lisens. DWAA ble revidert i 1984, før Hampton Review og i en periode hvor anti -gruppene hadde sterk innflytelse og en lang rekke ufarlige arter som ekornape, vaskebjørn, hulepinnsvin og mangrovesnok ble da ført på listen. I 2007 ble artslisten revidert igjen, men da med overveldende suksess for dyreholdere, da alle artene som ble tilføyd i 1984 så vel som andre arter ble fjernet fra kontroll. Så lenge DWAA har eksistert har de britiske regjeringer nektet å totalforby hold av noen som helst arter, ut fra den tanke at det er bedre for myndighetene å ha muligheten til å få opplysninger fra eierne om hvor potensielt farlige arter befinner seg. Derfor er også potensielt dødelige arter lovlige å holde privat under lisens i Storbritannia, enten disse er klapperslanger, kobraer, leoparder eller krokodiller. Forvaltning og prinsipper er ganske like for disse dyrene også i f.eks. Tyskland. Det er interessant å merke seg at det ikke har vært et eneste dødsfall i Storbritannia forårsaket av arter som er listet på DWAA i alle de årene den har eksistert, og det minimale antallet av forgiftninger som følge av bitt har alltid kun involvert dyreholderen selv. Situasjonen i Norge Det ser beklageligvis ut til at situasjonen i Norge har vært eksakt den motsatte av hva vi i dag ser i land som Storbritannia og Tyskland. For en utenforstående virker det som om myndighetene hittil har vært mer interessert i papir-kontroll enn i praktiske løsninger med hensyn til holdet av herptiler i fangenskap. Til tross for mange år med forbud mot privat hold er antallet reptiler og amfibier som holdes privat i Norge, og derfor illegalt, anslått til å være minst i størrelsesorden dyr. Når en hvilken som helst lov ignoreres i så stor grad, må man stille spørsmål om hele regelverkets hensiktsmessighet. Et slikt omfang av lovbrudd er å forvente når man har lett tilgang til alt nødvendig utstyr for å holde og formere reptiler og amfibier, og åpne grenser til både Danmark og Sverige hvor dette dyreholdet er utbredt, populært og lovlig. Dermed blir anti -grupperingenes argumenter meningsløse, enten de refererer til salmonella og andre potensielle zoonotiske sykdommer eller til dyrevelferd. Om vi ser helt bort fra at anti -aktivistene overdriver disse problemene ut over alle proporsjoner, er det likevel et enkelt faktum at disse dyreartene allerede holdes og oppdrettes i store antall i landet og eventuelle zoonoser og dyrevelferdsproblematikk er allerede i Norge. Det eneste spørsmålet som gjenstår å besvare, er om holdet skal bli gjort lovlig eller fortsatt holdes under jorden, ettersom det er bevist til overmål at dyreholderne vil fortsette å holde sine utvalgte dyr, lovlig eller ikke. Man kan faktisk gi et veldig godt argument med at legalisering av holdet av reptiler og amfibier vil føre til vesentlig forbedret dyrevelferd, siden eierne ikke lengre vil ha noen redsel mot å ta sine dyr med til en veterinær for behandling. Anti -argumentene vil føre til at slike dyr potensielt vansmekter i smerte, uten sannsynlighet for veterinærbehandling. På samme måte er det langt mer sannsynlig at et salmonella-utbrudd i en familie vil bli registrert og rapportert dersom dyreeieren ikke er redd for at hans ulovlige dyrehold skal bli oppdaget. Til syvende og sist synes valget opplagt. Reptiler og amfi bier vil fortsatt bli holdt og oppdrettet i Norge, og i stadig større antall, slik de blir over hele Europa og resten av verden. Dette vil være et faktum uansett om dette dyreholdet fortsatt vil være forbudt eller om det åpnes for at det kan bli en legal aktivitet. Likeledes vil de potensielle problemene i forbindelse med holdet være der, uavhengig av om aktiviteten gjøres lovlig eller ikke. Det eneste reelle spørsmålet blir dermed om norske myndigheter fortsatt vil holde seg til en politikk som er basert på en papir-lov og, om jeg tør si det, en hode-i-sandentilnærmelse. Alternativet er at de fører en mer praktisk politikk, tar tak i den reelle situasjonen og vedtar en positivliste som et skritt i riktig retning. Vi kan bare håpe at dette siste alternativet vil være det valget myndighetene tar. Takk Jeg vil takke min venn og kollega Terry Thatcher for de fleste av fotografiene som følger denne artikkelen. Alle fotoene viser dyr og innhengninger i private samlinger i Storbritannia. JIM COLLINS Zoologisk rådgiver for Pet Care Trust, Storbritannia. Jim er utdannet i ren zoologi før doktorgrad i dyreatferd. Han har mer enn 40 års erfaring med hold og oppdrett av et bredt spekter av ikke-domestiserte arter, derunder mange reptiler og amfi bier, og blir regelmessig konsultert av Storbritannias myndigheter med hensyn til dyrevelferd og artsvern. Han har sittet i fl ere regjeringsoppnevnte ekspertpaneler og arbeidsgrupper som har arbeidet med regelverk og Codes of Practice for dyrehold i Storbritannia. 12 Pet Scandinavia 3/09