Hans Olav Lahlum. Huset ved havet

Transkript

1

2 Hans Olav Lahlum Huset ved havet

3 Prolog Lørdag 9. juni 2012

4 KAPITTEL 1 EN UVENTET TELEFONSAMTALE «Det gjelder nettannonsen du svarte på. Jeg kan la hele huset i Vindfjorden gå med tomt og innbo for en halv million. Men det forutsetter at jeg kan få pengene før tirsdag ettermiddag.» Ordene var raske og stemmen lett anspent. Jeg hadde, så vidt jeg kunne huske, aldri hørt den før. Det slo meg at Vindfjorden var et litt komisk og ukjent stedsnavn, og at beløpet hørtes absurd lavt ut for et hus med eller uten tomt og innbo. Samt at det bare var tre dager til tirsdag. Så svarte jeg som sant var. Nemlig at det ikke var meg han skulle snakke med, men at min far var hjemme og at jeg skulle klare å finne ham på under to minutter. Han hadde som vanlig på lørdager gjemt seg i garasjen, for å se over et eller annet jeg ikke forstår på en av de tre bilene sine. Man kan si mye om min far. I hvert fall hvis man er min mor eller min mormor. Men far er effektiv når han aner muligheten for en god handel, enten det gjelder biler

5 eller hus. Han sto med ansiktet nesten helt nede i bilmotoren, men spratt straks opp da jeg rakte ham telefonen og sa at det gjaldt feriehuset. Og han lyste opp så det nærmest skinte i panseret, da han åpenbart fikk den samme uventede beskjeden som jeg hadde fått. Stemmen var hans aller mest selvtilfredse og tilgjort forståelsesfulle da han svarte. «Dette kan være av interesse. Summen er akseptabel og likviditeten er selvsagt ikke noe problem. Det eneste praktiske problemet er at det alt er lørdag morgen, at huset befinner seg rundt regnet 1000 kilometer unna, og at jeg nødvendigvis må foreta en rask besiktelse før jeg kan overføre pengene» Min far smilte mens han lyttet til svaret, og lyste opp igjen da han enda litt raskere fortsatte: «Utmerket. Da kommer jeg innom deg på Grünerløkka om en halv time for å hente nøkkelen, og kjører deretter direkte videre til Nordland for å se på huset. Hvis det ser tilfredsstillende ut kan vi ordne kontrakten søndag kveld, og jeg kan sette inn de på konto slik at du har dem alt mandag ettermiddag. Ja, du kan regne det som en avtale og har helt sikkert pengene til tirsdag forutsatt at jeg finner huset i tilfredsstillende stand.» Min far trykket to ganger på telefonen for å forsikre seg om at forbindelsen var brutt. Så lo han så kraftig at han måtte legge telefonen fra seg og lene seg mot panseret med begge hender, for ikke å falle over ende. «Mannen må lide av rusproblemer eller spillegalskap, eller kanskje helst begge deler, og dessuten være født dum. Men uansett trenger han altså penger lynraskt, og er villig til å selge en stor villa med to sjøtomter for Han slo til og med av uten at jeg spurte. Det kan være mitt livs beste forretning, uansett om jeg

6 vil beholde huset eller selge det videre!» Far hikstet av latter over panseret et halvminutt. Så reiste han seg plutselig opp og ble alvorlig. «Men det er selvsagt en fare for at han prøver å bløffe på meg et totalskadet hus, slik at bare tomten er verdt noe. Dette må avklares. Nå har du, Nicolai, fem minutter på deg til å velge om du vil være igjen her alene, dra til din mor, eller bli med meg til Nordland.» Jeg burde ha forutsett det. Fars oppfinnsomhet når det gjelder lange bilturer og gode forretninger er stor. Denne var avgjort på ti på topp-listen så langt i år. Jeg tenkte meg om i fem sekunder, men min nysgjerrighet tok overhånd. Jeg svarte at jeg bare skulle lese til tirsdagens eksamen i norsk frem til da, og det kunne jeg like godt gjøre i bilen på vei til og fra Nordland som her hjemme. Far virket en smule overrasket over svaret, men omstilte seg igjen imponerende raskt. Han ga meg «åtte og et halvt minutt» til å pakke «tannbørste og pensumbøker». Jeg kan også være effektiv når jeg vil. Sju og et halvt minutt senere satt jeg i baksetet på BMW-en på vei mot Nordland via Grünerløkka.

7 KAPITTEL 2 ET HUS VED HAVET Jeg måtte motvillig innrømme at fars teori om denne utålmodige husselgeren trolig var berettiget. På et hjørne i Seilduksgata ventet en uflidd og skinnjakkekledd mann i 40-årsalderen, som så ut til å kunne lide av både spillegalskap og rusproblemer. Mannen i skinnjakken nikket kort til meg gjennom bilvinduet. Til far sa han: «Hun som eide huset var min mors tante, men jeg kjente henne ikke og har aldri sett stedet. Jeg er enearving og vil bare ha dette ordnet snarest mulig. Fin kjerre du har. God tur nordover.» Så rakte han en nøkkel og en liten bunke papirer inn gjennom vinduet, og vinket oss lett tilgjort av gårde. Jeg merket meg med et gys at mannen i skinnjakken manglet pekefingeren på høyre hånd. Det var første gang jeg kunne huske å ha sett noen som manglet en finger, annet enn på film. Jeg ble sittende og spekulere på hvordan han kunne ha mistet den. Samt på hvordan det egentlig så ut i Vindfjorden og hva det var med dette huset som den nye eieren så gjerne ville ha solgt snarest mulig. Far virket mindre nysgjerrig og mer fornøyd.

8 «Hva var det jeg sa? Rusproblemer eller spillegalskap eller mest trolig begge deler! Kanskje fare for at han mister en finger til hvis han ikke har penger til tirsdag. Uansett greit for oss at han vil ha huset solgt snarest mulig og til lavest mulig pris.» Far gjentok det tre ganger før vi passerte Hamar. Som vanlig snakket han delvis for å overbevise meg og mest for å berolige seg selv. Min nysgjerrighet roet seg noe da huseieren var ute av syne og huset fortsatt mer enn 900 kilometer unna. De første 600 av dem satt jeg stort sett fordypet i pensumlesningen, bare avbrutt av en kort spisepause i Trondheim. Far hadde da klart å gire seg selv ned litt, og var blitt mer betenkt over risikoen for at vi bokstavelig talt var blitt lurt ut på landet. Han lot det bli med to medium Cola og en stor pizza på Egon til middag. Selv om kartet var håndskrevet og svært enkelt, så papirene vi hadde fått med ganske tillitvekkende ut. Det var en erklæring fra en advokat i Mo i Rana som bekreftet at Terje Hansen, med adresse i Seilduksgata på Grünerløkka, var eneste kjente arving etter sin mors tante den nylig avdøde enkefrue Margrete Modalen i Vindfjorden. Margrete Modalens bankkonto hadde inneholdt vel da hun døde, men boet inkluderte også en villa med tomt, alt innbo og to tilliggende sjøtomter. Ordet «sjøtomter» virket svært oppkvikkende på min far. Han gjentok flere ganger under middagen og enda flere ganger på kjøreturen videre at selv om huset skulle være i dårlig forfatning, kunne det med hustomten og sjøtomtene likevel være verdt mer enn Så hvis det var planen til huseieren, kunne han ha lurt seg selv trill rundt nå. Min far smilte forventningsfullt etter å ha sagt det.

9 Han liker å se andre mennesker lure seg selv trill rundt. Særlig hvis det viser seg å gi ham ekstrainntekter. Vi var bare en time unna Mo i Rana, da jeg endelig la fra meg pensumbøkene og brukte laptopen min til å søke opp stedet vi skulle til. Resultatet var lite tilfredsstillende. Kommunen lå ved kysten rundt 60 kilometer fra Mo i Rana, og hadde et par tusen innbyggere. Det fantes ikke et eneste treff på avdøde Margrete Modalens navn, og bare et hundretall på stedsnavnet Vindfjorden. Jeg fant tre ulike folketall, som sank fra 800 via 650 til 550 jo nærmere 2012 man kom. Til å være så lite, kunne stedet se ut til å ha vært hardt rammet av ulykker. Jeg fant et par henvisninger til et fiskebåtforlis som hadde ført til at sju mennesker mistet livet i 1987, samt et par nye avisoppslag om en anonymisert kvinne som for noen uker siden hadde falt i sjøen og druknet. Ellers var det overraskende lite å finne om Vindfjorden på internett. Nysgjerrigheten min var igjen økende da vi like før halv tolv på denne uvanlige lørdagskvelden omsider passerte et skilt med kommunenavnet. Solen lyste fortsatt opp veien, og det var verken mennesker eller hus å se. Et skilt plassert midt mellom to grantrær var eneste markering av kommunegrensen, og senere gikk det flere kilometer før vi så noe bebyggelse. Jeg telte seks gårder, tre hus og null mennesker på tolv kilometer før vi endelig kom inn til en klynge på rundt ti hus. Husklyngen viste seg sammen med et bussholdeplasskilt å være Vindfjorden sentrum. Vårt håndtegnede kart var litt omtrentlig, men kombinert med en oversiktlig geografi fungerte det godt. Vi kjørte langs havet på en lang og smal landevei uten sideveier av noe slag i fem minutters tid, før vi fikk huset

10 i sikte. Det lå alene på en odde uten noe annet hus innen synsvidde. Det var et syn som gjorde sterkt inntrykk på oss begge, men typisk nok på to helt ulike måter. Jeg lot meg gripe av at huset var uvanlig stort, og av at det lå øverst i landskapet ved et berg som stupte minst ti meter rett ned i havet. I kveldsolen var det noe nesten trolsk over dette store og ensomme huset ved havet. Min far derimot, snakket raskt og lett ekstatisk om en stor villa ved havet, i landlige omgivelser, med stor parkeringsplass, god utsikt og tilgang til stranden. Han anslo spontant verdien til minst en million, og virket først innstilt på å ta en u-sving for å komme seg tilbake til Oslo og underskrive kontrakten snarest mulig. Han behersket seg imidlertid i tide, og mens vi parkerte sa han to ganger at huset jo for alt vi visste fortsatt kunne være fullstendig brannskadet og/eller utbombet innvendig. Vindfjorden passet ved første møte dårlig til navnet sitt. Det var vindstille og fuktig sommerluft da vi gikk ut av bilen. Huset lå folketomt og mørklagt. Nøkkelen gled til vår lettelse straks inn i låsen og døren gikk opp med bare en svak knirking. Strømmen var fortsatt tilkoblet. Jeg kunne formelig høre min far puste lettet ut idet vi slo på lyset. Det var et trehus bygget i en gammelmodig stil jeg ikke kunne huske å ha sett før. Men innvendig var det like rommelig som det så ut utenfra, og det var ikke tegn til skader av noe slag. Plysjmøblementet var gammelmodig, men elegant. Veggene var dekket dels av store velfylte bokhyller og dels av nesten like store klassiske kunstmalerier. Far fikk to små skuffelser inne i huset: Han fant ingen