Mangfold og forebygging Forebygging av pengespill i etniske minoritetsmiljø i Norge

Transkript

1 Mangfold og forebygging Forebygging av pengespill i etniske minoritetsmiljø i Norge En rapport i prosjektet Spilleavhengighet og etnisitet II ved Blå Kors Senter, Oslo. Silje Hirsch og Sulaksana Sivapatham Mars 2012

2 Innledning Bakgrunn... 5 Livet til en person med spilleproblemer og minoritetsbakgrunn... 5 Metode... 6 Spilleavhengighet... 6 Definisjon av minoritetsbefolkningen... 7 Hvorfor tar vi for oss denne gruppen?... 7 Er de overrepresentert?... 7 Risikofaktorer... 8 Kulturell bakgrunn eller livssituasjon?... 9 Hvordan vi har nådd ut til ressurspersoner i minoritetsmiljøene Innspill fra minoritetsmiljøene og brukere ved Blå Kors Senter...12 Holdninger til spill Hvorfor spiller de? Hvilke spill spiller de? Hvilke konsekvenser får dette for dem som får spilleproblemer? Hva mener brukerne og ressurspersonene er gode måter å forebygge på? Ulike forebyggingsmetoder til ulike miljøer Personlig kontakt og tillit Formidlingsform Hvem bør informasjonen rettes mot, og hvor? Informasjon om hjelpetilbud Gjøre det enklere å klare seg i Norge Diskusjon om tabubelagte tema innad i miljøene Forebyggingstiltak...24 Hvordan nå ut til personer med minoritetsbakgrunn? a) Delta på seminarer b) E-post Eksempel på e-post c) Telefonkontakt d) Personlig møte Prosjektmedarbeider med minoritetsbakgrunn Brosjyre Plakater Illustrasjoner Muntlig formidling Historie om en spilleavhengig Dilemmahistorier Ideer til dilemmahistorier Historie i møte med ungdom Forslag til et muntlig formidlingsopplegg Å spørre om råd Oppsummering og veien videre...43 Ulike miljøer trenger ulik form for forebygging Arenaer for informasjonsspredning

3 Forebygging gjennom arbeid med bakenforliggende faktorer Regulering og ansvarliggjøring Behandling Forskning Søkelys på både bredde og risikogrupper Informasjon tidlig: Søkelys på ungdom og nykommere til landet Samarbeid med andre som jobber med spilleavhengighet Litteratur

4 Innledning Blå Kors Senter har i flere år jobbet særskilt med spilleavhengighet og etnisitet. Prosjektet Spilleavhengighet og etnisitet 2 har vart fra 1. mars 2010 til 30. mars 2012, og er støttet av Lotteritilsynet og Helsedirektoratet. Det er et todelt prosjekt. Den ene halvdelen har fokusert på behandling av minoritetspersoner med spilleproblemer, og den andre har fokusert på forebygging av spilleproblemer i minoritetsmiljøene. Denne rapporten tar for seg forebyggingsdelen av prosjektet. Formålet med denne delen av prosjektet har vært å utvikle effektive forebyggingsredskap overfor etniske minoritetsgrupper. Disse redskapene blir beskrevet i denne rapporten, og den er offentlig tilgjengelig og kan brukes fritt av alle aktuelle kompetansemiljøer. Tanken er at ideene og kunnskapen fra denne rapporten skal kunne brukes til å forebygge pengespillproblemer i etniske minoritetsmiljøer i hele landet. Vi vil i denne rapporten presentere forslag til forebyggingstiltak, hvilke metoder vi har brukt for å nå ut til minoritetsmiljøene, hvilke informasjonskanaler vi ser som hensiktsmessige for å forebygge spilleavhengighet i disse miljøene, og hvilke metoder vi har brukt for å formidle denne informasjonen. I tillegg ønsker vi å presentere noen konklusjoner om pengespill i disse miljøene etter innspill fra ressurspersoner i minoritetsmiljøene, brukere her ved Blå Kors Senter og personer som jobber med minoritetsmiljøene. Vi vil beskrive hvordan de ulike miljøene forholder seg til pengespill, hvorfor folk spiller i disse miljøene, og hvilke konsekvenser dette kan få for den som utvikler spilleproblemer. Vi vil også oppsummere hvilke innspill vi har fått om hva som kan være gode måter å forebygge spilleavhengighet i disse miljøene på. Målet med dette prosjektet har vært å forsøke å nøste seg frem til gode måter å drive forebygging av spilleproblemer i minoritetsmiljøene i Norge på. Vi har fått god respons fra mange miljøer og har opplevd at flere av dem vi har snakket med, har satt pris på at vi har tatt opp denne tematikken. Vi har opplevd at flere har følt at vi har jobbet sammen om en felles sak. Flere av ressurspersonene vi har snakket med, har ikke bare gitt oss informasjon om spilleproblemer i sine miljø og råd om hvordan vi skal forebygge disse. De har også invitert oss til å komme og informere om tematikken i radiokanaler, aviser og i moskeer. Dette har gitt oss en mulighet til å prøve ut ulike måter å informere på i ulike miljøer. I siste del av denne rapporten vil vi presentere ulike forebyggingsredskap og måter å informere på som vi har kommet frem til løpet av prosjektperioden. Disse redskapene og arbeidsmåtene har vi utviklet på grunnlag av rådene vi har fått fra de ulike ressurspersonene og fra brukere ved Blå Kors Senter. Forebyggingsmetodene har kontinuerlig blitt endret og justert i møte med de ulike miljøene og ulike fora vi har vært i kontakt med og informert overfor. 4

5 1. Bakgrunn Livet til en person med spilleproblemer og minoritetsbakgrunn For å gi et innblikk i hvordan livet kan arte seg for en spilleavhengig med minoritetsbakgrunn, ønsker vi å starte med en historie som vi har laget om en spilleavhengig etter å ha lyttet til flere av brukerne ved Blå Kors Senter. Historien er fiktiv, men gir et realistisk bilde av hva som kan få en person inn i spilleproblemer, og noen av konsekvensene dette kan føre til. Denne historien bruker vi også som en del av forebyggingsarbeidet (se del 2). Før jeg begynte å spille, var jeg gift og hadde et bra liv. Jeg spilte ikke for så mye penger i starten, men jeg vant ganske raskt. Jeg skulle ønske jeg hadde tapt første gangen jeg spilte. Da ville jeg kanskje skjønt. Siden jeg vant masse penger, tenkte jeg Oi, så mye penger, uten å jobbe! Når man vinner, får man lyst til å komme igjen dagen etterpå. Jo større gevinst, jo lettere blir man hekta. Det var ofte når jeg kjedet meg, at jeg spilte. Det var vanskelig for meg å få jobb, og jeg hadde lite å gjøre. Jeg spilte for å glemme tiden eller bekymringene mine. Når jeg spilte, hadde jeg ikke vonde tanker om det jeg opplevde i hjemlandet, og jeg tenkte heller ikke på problemene med å klare meg her i Norge. Etter hvert klarte jeg ikke å stoppe. Det var som om en magnet dro meg til maskinen. Jeg prøvde å gå ut av spillestedet, men det føltes som om jeg var lenket fast. Jeg glemte mat og alt annet. Det gjorde vondt å kjenne denne følelsen. Jeg var avhengig av spillene. Jeg trodde jeg kunne kontrollere pengemaskinene, men det var de som kontrollerte meg. Kona mi visste ikke at jeg spilte. Når jeg spilte og noen ringte, tok jeg aldri telefonen. Jeg var flau og skammet meg over å spille. I begynnelsen sa jeg ikke ifra til noen, og jeg løy ofte om hva jeg drev med. Ingen i familien min visste om spillingen. Da kona fikk vite det, begynte vi å krangle mye. Til slutt dro hun fra meg og lot meg ikke ha kontakt med barna. Jeg skammet meg over at jeg ikke klarte å være en god far. På grunn av spillingen klarte jeg heller ikke å sende penger til familien min i hjemlandet. Selv om jeg hadde fått opphold, reiste jeg ikke hjem til familien min i hjemlandet på flere år, for det ville vært så flaut å være der uten å ha penger. I stedet spilte jeg mer for å glemme savnet av familien og ensomheten. Så gikk det nedover og nedover Jeg begynte etter hvert å miste kontrollen og kranglet og var ofte sint når jeg hadde tapt. Når jeg følte motgang, brukte jeg automatene som trøst, men det var ingen god trøst. Spilleproblemet ga meg stress, gjorde meg redd og ga meg negative tanker. Jeg var deppa og hadde ikke lyst til å leve. Etter å ha spilt bort pengene mine, fikk jeg meg MasterCard og tok opp forbrukslån, disse pengene spilte jeg også bort. Jeg hadde aldri tatt opp et sånt lån om jeg visste hvor høy rente det var. Lånet ble bare større og større. Jeg mistet leiligheten fordi jeg ikke hadde penger til å betale regninger. Deretter lånte jeg fra venner, hadde masse gjeld som jeg ikke klarte å betale tilbake. En jeg lånte fra, presset meg hele tiden. Jeg spilte for å vinne tilbake det jeg skyldte. Da tapte jeg enda mer. Rykter går fort, og mange så på meg som en dårlig person. Ingen stolte på meg lenger, alle visste at jeg spilte. Mange snakket stygt bak ryggen min. Jeg skulle heller ønske de kunne spørre om jeg hadde et problem, og om jeg trengte hjelp. Til slutt var jeg så langt nede at jeg ikke så noen løsninger på livet mitt. Da var jeg så heldig at en venn fortalte meg at det går an å få hjelp. Jeg ringte til Hjelpelinjen for spilleavhengige og fikk gode råd der. Etter hvert, da jeg fikk oppholdstillatelse, tok jeg kontakt med legen, og han henviste meg til et sted der jeg kunne få hjelp og behandling. Der fikk jeg en person jeg 5

6 kunne snakke med, som hørte på problemene mine uten å fortelle det videre til noen andre. Jeg møtte også andre som var i samme situasjon som meg. Da følte jeg meg ikke så alene, og vi støttet hverandre. Etter hvert fikk jeg styrke til å stå i mot spillingen. Det var som magneten som dro meg mot pengespillene, ble svakere og svakere. Det tok lang tid å komme ut av spilleproblemet, og jeg hadde aldri klart det uten hjelp fra andre. Metode Prosjektet denne rapporten beskriver, er et pilotprosjekt. Det er svært lite forskning på spilleproblemer i etniske minoritetsmiljøer i Norge. Dette prosjektet er et tidlig forsøk på å prøve å forstå dette fenomenet. Kunnskapene og erfaringene fra dette prosjektet vil kunne danne grunnlag for senere forskning på feltet. Vi har tatt i bruk kvalitativ metode med hovedvekt på intervju. De vi har intervjuet, kalles informanter, og informantene er henholdsvis brukere på Blå Kors Senter og ressurspersoner fra minoritetsmiljøene. Brukerne fra Blå Kors Senter som vi har brukt som informanter, er deltakere i en gruppebehandling for spilleavhengige menn med minoritetsbakgrunn. De har blitt informert om formålet med prosjektet og sagt seg villig til å delta. Noe av informasjonen er hentet fra observasjon i gruppeterapi og miljøterapi, og noe er fra intervjuer av gruppedeltakere. Enkelte av brukerne tilknyttet Blå Kors Senter har også sagt seg villig til å delta i en fokusgruppe der vi ba dem komme med innspill til forbyggingsarbeidet. Utvalget fra minoritetsmiljøene er basert på selvselektering. Dette innebærer at de vi har intervjuet, er de som har respondert positivt på henvendelsene våre. I noen tilfeller har vi nådd folk gjennom det man kan kalle snøballmetoden (Thagaard 2006). Det vil si at noen vi har møtt eller vært i kontakt med, har anbefalt oss å ta kontakt med andre. I en del miljø er spilleproblemer et sensitivt og tabubelagt tema. Derfor antar vi at enkelte relevante informanter ikke har ønsket å gi oss informasjon. Informasjonen i denne rapporten vil derfor ikke være representativ for hele minoritetsbefolkningen i Norge. Vi har likevel fått såpass god respons fra en bredde av ulike miljøer at resultatene gir oss nyttig innsikt i ulike problemstillinger innen denne tematikken. Vi har intervjuet personer med pakistansk, tyrkisk, tamilsk, afghansk, kurdisk, somalisk, vietnamesisk, etiopisk og samisk bakgrunn. At vi har tatt disse gruppene med, vil ikke si at disse gruppene nødvendigvis har en høyere andel personer med spilleproblemer. Det kan like gjerne komme av at disse gruppene har flere personer som er engasjert i denne tematikken. I tillegg til disse gruppene har vi fått innspill fra andre etniske grupper som vi har møtt gjennom møter og seminarer, men ikke har hatt dybdeintervjuer med. Enkelte av personene vi har snakket med, har også bedt oss om ikke å nevne hvilken etnisk gruppe de tilhører, av anonymitetshensyn. Personene vi har snakket med, er ressurspersoner i ulike minoritetsmiljøer (organisasjonsledere og andre personer som på ulike måter er engasjert i sitt miljø), brukere ved Blå Kors Senter og pårørende. For å sikre anonymitet når vi presenterer resultatene, vil vi ikke nevne hvilken etnisk gruppe som har sagt hva. Dette er små miljøer og et sensitivt tema, så det blir ekstra viktig å sørge for at personer ikke kan bli gjenkjent. Personene vi har snakket med, har stort sett snakket godt nok norsk til at det ikke har vært nødvendig med tolk, men vi har tatt det i bruk i enkelte tilfeller. Spilleavhengighet Det finnes mange ulike typer pengespill, men ifølge Hansen og Skjerve (2006) kan pengespill identifiseres av tre ting. For det første er det et kjennetegn at det blir satset penger eller andre ting som har en verdi. For det andre kan man ikke, når man først har satset, endre mening og ta tilbake det man har satset. Til slutt kjennetegnes pengespill av at det er tilfeldigheter og andre forhold man ikke kan forutsi, som avgjør utfallet av spillet. For mange har pengespill resultert i spilleavhengighet. Spilleavhengighet er en lidelse hvor en person ikke lenger greier 6

7 å kontrollere sin egen spilling. Den spilleavhengige klarer ikke å motstå spillingen og opplever at ytre krefter eller ukjente krefter i vedkommende har tatt over kontrollen. Spillingen vil, for både den spilleavhengige og menneskene rundt personen, kunne oppleves som ubegripelig og irrasjonell (Hansen og Skjerve 2006:13). Definisjon av minoritetsbefolkningen I denne rapporten brukes minoritetsbefolkningen som en samlebetegnelse for personer som er født utenfor Norge, og barna deres. I begynnelsen av 2010 var det innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. De utgjorde da 11,4 prosent av befolkningen (Andreassen og Dzamarija 2010). Det er et stort mangfold innad i minoritetsbefolkningen. De skiller seg fra hverandre når det gjelder kjønn, alder, landbakgrunn, sosial status, utdanning, botid i Norge, religiøs bakgrunn og så videre. Det er et mindretall av minoritetsbefolkningen som spiller, på samme måte som i befolkningen for øvrig. De med minoritetsbakgrunn som også har et spilleproblem, har bakgrunn fra en hel verden og er like forskjellige seg imellom som spillere generelt. Det vi vil beskrive i denne rapporten, vil derfor være en forenkling av virkeligheten for å kunne forklare sentrale poeng. De fleste av dem vi har intervjuet, har ikke-vestlig bakgrunn. Dette er først og fremst fordi det er disse som har gitt mest respons på at de ønsker å snakke med oss og bidra til prosjektet. Det betyr ikke at vi kan si noe om hvorvidt disse gruppene har større problemer med pengespill enn resten av innvandrerbefolkningen. Vi ser at det i senere prosjekt vil være viktig også å fokusere på innvandrere med vestlig bakgrunn som også kan tilhøre risikogrupper, for eksempel midlertidig ansatte arbeidsinnvandrere. Hvorfor tar vi for oss denne gruppen? Pengespillproblemer finnes i alle miljøer i det norske samfunnet. Det er gjort mye forskning på spilleproblemer generelt, men det er ikke nødvendigvis slik at forskning som omhandler spilleproblemer i befolkningen generelt, klarer å fange opp hvordan spilleproblemer arter seg i ulike undergrupper i samfunnet. For å kunne forebygge på en god måte er det viktig med god kunnskap om fenomenet og hvilke faktorer som påvirker det. Prosjektet vårt er et forprosjekt til eventuelle senere undersøkelser. Siden dette er et kvalitativt prosjekt, kan vi ikke si noe om omfanget av problemet. Vi vil likevel kunne finne ut hvilke mulige konsekvenser spilleproblemer kan ha i de ulike miljøene, og hva som kan være ulike årsaker til at mennesker får disse problemene. Vår erfaring fra brukere med spilleproblemer på Blå Kors Senter er at spilleproblemer kan få større og andre konsekvenser for personer med minoritetsbakgrunn enn for personer med etnisk norsk bakgrunn. Det er også viktig å være klar over at forebyggingsprosjekt og spredning av informasjon som skal nå befolkningen som helhet, ikke nødvendigvis når ut til alle grupper. For at alle deler av befolkningen skal få et likeverdig forebyggingstilbud, er det viktig å opparbeide seg kunnskap om hva som skal til for å nå ut til de ulike gruppene. Er de overrepresentert? Som vi allerede har vært inne på, finnes det lite litteratur og statistikk om spilleavhengighet i minoritetsbefolkningen i Norge. I en undersøkelse gjort av SINTEF (2008) er det en noe større andel problemspillere blant personer i utvalget født utenfor Norge sammenlignet med personer født i Norge. De skiller mellom normalspillere, risikospillere og problemspillere, hvor problemspillere vil si personer i undersøkelsen som scorer 3 10 poeng på en skala med spørsmål om spilleproblemer. 7

8 Blant personene i undersøkelsen som er født i Norge, er 0,7 prosent problemspillere, prosentdelen av dem som er født i et annet vestlig land, er 2,4 prosent, og av dem som er født i et ikke-vestlig land, er 4,7 prosent problemspillere. Det er imidlertid et lavt antall personer født utenfor Norge som har deltatt i denne undersøkelsen (av 3436 informanter er bare 136 født i et annet vestlig land enn Norge, og bare 63 er født i et ikke-vestlig land), så vi kan ikke med statistisk sikkerhet slå fast at dette er representativt for minoritetsbefolkningen som helhet. Vi kjenner ikke til andre studier av det samme. Det er derfor nødvendig med flere undersøkelser for å finne ut om dette stemmer eller ikke. Det er også viktig å fremheve at denne undersøkelsen viser at den store majoriteten av personer som er født utenfor Norge, ikke har problemer med pengespill. En ungdomsundersøkelse foretatt av NOVA, SIRUS og Folkehelseinstituttet (Frøyland m.fl. 2010), viser at det blant minoritetsungdom både er flere storspillere og flere som ikke spiller i det hele tatt, sammenlignet med resten av befolkningen. I alle tilfeller er det slik at spilleproblemer ikke fremstår som et sentralt kjennetegn hos minoritetsmiljøene som helhet. Vårt inntrykk er derimot at enkelte marginaliserte undergrupper av minoritetsbefolkningen, på samme måte som marginaliserte undergrupper i befolkningen generelt, kan ha en større risiko for å få spilleproblemer enn andre deler av befolkningen. Hvis det stemmer at det er enkelte grupper som er spesielt utsatt, kan det være lurt å rette det forebyggende arbeidet mot dem. Risikofaktorer Hvis det stemmer at minoritetsbefolkningen er noe overrepresentert når det gjelder spilleproblemer, kan det være nyttig å prøve å forstå hva som i så fall kan være årsaken til dette. Vi har derfor sett på hva som kan være risikofaktorer for spilleavhengighet, og hvordan minoritetsbefolkningen fordeler seg på disse risikofaktorene. 1. I en undersøkelse foretatt av Synovate i 2010 (Pran og Ukkelberg 2010), har de kommet frem til at de som har høyest risiko for å bli problemspillere, er menn, lavtlønte, de under 30 år, lavt utdannede, arbeidsløse og trygdede, og personer fra byene. 2. I en undersøkelse som ble utført av SINTEF i 2008, kom de frem til at de som har høyest risiko for problem- og risikospilling er menn, unge, enslige (ugift/skilt/enke/enkemann), de med lav utdanning, middels inntekt og personer født utenfor Norge (Bakken og Weggeberg 2008). En hypotese er at er en større andel av minoritetsbefolkningen har flere av disse risikofaktorene for spilleavhengighet, sammenlignet med resten av befolkningen, og at de derfor er overrepresentert blant spilleavhengige i disse undersøkelsene. Blant minoritetsbefolkningen er det for eksempel en overvekt av enslige unge menn. I 2008 var for eksempel over halvparten av personer som var i asylmottak, og som ventet på bosetting, enslige menn (IMDI 2008). Ifølge sosiolog Silje Bringsrud Fekjær er det i gjennomsnitt lavere utdanning, høyere ledighet og lavere inntekt blant personer med innvandrerbakgrunn sammenlignet med resten av befolkningen: Dette gjelder spesielt blant innvandrere, mens etterkommerne deres scorer bedre på de fleste indikatorer (Fekjær 2010:95). En person med minoritetsbakgrunn vil også kunne møte større hindringer med å komme inn i arbeidslivet enn en person med majoritetsbakgrunn. I en rapport om diskriminering i arbeidslivet av Institutt for samfunnsforskning konkluderer de med at sannsynligheten for å bli kalt inn til intervju i gjennomsnitt vil være 25 prosent lavere dersom en har et utenlandsk-klingende navn, sammenlignet med en etnisk norsk som er like kvalifisert (Midtbøen og Rogstad 2012). Utdanningsnivå, ledighet og inntekt varierer mye mellom ulike etniske grupper og forandres 8

9 med botid i Norge (IMDI 2008), men: ( ) de fleste innvandrerne har lavere inntektsnivå enn det generelle inntektsnivået i samfunnet (Enes og Kalcic 2010:105). En annen av risikofaktorene for å få spilleproblemer er dårlig psykisk helse, blant annet fordi pengespill kan bli brukt som en måte å flykte fra negative tanker og psykisk smerte på. Flere undersøkelser viser at innvandrere har større forekomst av psykiske problemer enn befolkningen som helhet. Den psykiske helsen varierer avhengig av etnisk gruppe, utdanningsnivå og livssituasjon. I en rapport fra Helsedirektoratet beskrives en undersøkelse der man sammenligner innvandrere fra Asia og Afrika med etnisk norske og innvandrere fra vestlige land. Undersøkelsen konkluderer med at hvis man fjerner effekten av (kontrollerer for) sosiale og psykososiale faktorer, blir ulikhetene i psykisk helse mellom disse gruppene borte: lav inntekt og stor andel arbeidsledige blant innvandrere fra ikke-vestlige land var viktige forklaringsfaktorer, men psykososiale forhold som manglende støtte, manglende integrasjon og opplevelse av maktesløshet spilte også en betydelig rolle (Helsedirektoratet 2009:24). Det samme fenomenet ser vi når det gjelder kriminalitetsstatistikken, der unge menn med ikke-vestlig bakgrunn er overrepresentert, men: Levekårsproblemer og sosiale problemer gjenfinnes i større grad i den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen og forklarer en stor del av gruppens overrepresentasjon (IMDI 2008:56). Det vil si at hvis man tar bort effekten av (kontrollerer for) levekår, så er det å ha bakgrunn som ikke-vestlig ungdom ikke lenger en like sterk forklaringsfaktor for forbrytelser. For å bøte på ( ) økt forekomst av psykiske lidelser, må den generelle integrerings- og velferdspolitikken utjevne ulikheter i levekår og livsvilkår mellom innvandrerbefolkningen og majoritetsbefolkningen. Psykisk helse henger nært sammen med levekår, og det beste forebyggende arbeidet med hensyn til psykiske lidelser er å skape gode livsvilkår som bidrar til mestring, deltakelse og inkludering (Fjellanger og Kalve 2007:3). Vi antar at det samme vil gjelde for personer med spilleproblemer i minoritetsbefolkningen at mye av årsaken til at de spiller pengespill, egentlig kommer av at de også er overrepresentert når det gjelder andre faktorer som øker risiko for spilleproblemer, som dårligere levekår og dårlig psykisk helse. Det vil derfor være forebyggende å sette i gang tiltak for å bedre de sosiale og psykososiale forholdene for minoritetsbefolkningen. Kulturell bakgrunn eller livssituasjon? I de fleste av de ikke-vestlige gruppene i Norge er pengespill ikke akseptert. Dette gjelder spesielt de muslimske miljøene, men også for eksempel blant tamiler. I en gjennomgang SIRUS har gjort av befolkningsundersøkelser som tar for seg rusbruk blant personer med forskjellig landbakgrunn, kom det frem at en lavere andel av personer med asiatisk eller afrikansk bakgrunn hadde drukket noen gang eller vært beruset enn personer med etnisk norsk bakgrunn (Vedøy og Amundsen 2008:46). På samme måte kom det frem at personene som oppga at de var muslimer, sjeldnere hadde brukt alkohol noen gang eller vært beruset enn medlemmer av statskirken og personer som oppga at de ikke tilhørte noen religion (Vedøy og Amundsen 2008:46). Hvis dette kommer som følge av at de religiøse og kulturelle normene er imot alkohol, vil det være rimelig å anta at lignende normer mot pengespill også vil virke forebyggende i mange slike miljøer. Vi antar at forbudet mot pengespill virker forebyggende for de aller fleste, og at det for eksempel kan være årsaken til at det er større andel minoritetsungdom som ikke spiller i det hele tatt (Frøyland m.fl. 2010). Fordi det er skam og tabu i mange av innvandrermiljøene, og fordi miljøene ofte er små og gjennomsiktige der alle vet alt om alle, holder de fleste seg unna spilling. De som først spiller, holder det imidlertid skjult, og det kan derfor ta lengre tid før de innrømmer problemet og tar tak i det. Dette kan føre til at de får større problemer. Dessuten: Fordi de faller utenfor i sitt eget miljø, er de også utenfor sanksjonene i miljøet de strenge reglene har derfor ikke samme virkning når man først har falt utenfor. 9

10 Vårt inntrykk er at de som spiller pengespill i miljøer der dette er forbudt, ikke gjør dette først og fremst på grunn av kulturell bakgrunn, men fordi det er andre faktorer som spiller inn, for eksempel livssituasjonen deres. Disse faktorene kan gå på både levekår sammenlignet med befolkningen som helhet, traumer fra hjemlandet og kjennetegn ved migrasjonsprosessen og vanskeligheter med integreringen her i Norge. Pengespill kan for mange være et middel for å oppnå drømmen om en bedre økonomisk situasjon, og det kan også være en måte å rømme fra vonde minner og en følelse av avmakt og håpløshet i møte med det norske samfunnet på. Dette stemmer også overens med innspill vi får fra ressurspersoner i minoritetsmiljøene og brukere på Blå Kors Senter. Du kan lese mer om dette under. I en rapport fra Akan (Buvik 2009) skriver de at ulike arbeidsplasser har ulike mulighetsstrukturer for spill. De beskriver disse mulighetsstrukturene som hvor mye tid det er til å spille i arbeidstiden, og om man har tilgang på penger på jobben. Noen bransjer er mer utsatt enn andre, som for eksempel transportbransjen og kiosknæringen. Noen av disse bransjene har en overvekt av minoritetsansatte og vil derfor være viktige arenaer for forebygging. Denne effekten var nok enda sterkere før spilleautomater ble forbudt i butikker og kiosker og var lettere tilgjengelig, men dette er likevel en faktor å ta hensyn til. Hvordan vi har nådd ut til ressurspersoner i minoritetsmiljøene Uavhengig av om det skulle stemme at minoritetsbefolkningen er overrepresentert eller ikke blant problemspillere, ser vi, etter samtaler med brukere på Blå Kors Senter, at pengespill får spesielt alvorlige konsekvenser for mange personer med minoritetsbakgrunn. Dessuten merker vi, gjennom samtaler med ressurspersoner i de ulike miljøene, at det er mangel på informasjon om konsekvensene av pengespill, og at det er mange som ikke er klar over at det er mulig å få hjelp. Denne mangelen på informasjon gjelder også helt sentrale personer i de ulike miljøene og ansatte i hjelpeapparatet og helsevesenet. Vi ser derfor at det å nå ut med informasjon vil være en svært viktig forebyggingsstrategi. Det er mange ulike kanaler for å nå ut med informasjon om spilleavhengighet til minoritetsmiljøene. Vi har lagt vekt på at vi må bruke riktige informasjonskanaler for at budskapet vårt når frem til så mange med innvandrerbakgrunn som mulig. For eksempel er det viktig at vi også når frem til risikogrupper og grupper som ikke lett får med seg informasjon som kommer fra de typiske mediene eller informasjonskanalene (som norsk tv, radio og aviser på norsk). Dette gjelder spesielt de som ikke er fullt så integrert i det norske samfunnet. Vi valgte i første omgang å konsentrere oss om ressurspersoner i de ulike miljøene og har i første runde prøvd å nå dem via innvandrerorganisasjonene. Dette er viktig fordi mange med minoritetsbakgrunn lytter bedre til informasjon som kommer fra ledere og ressurspersoner i miljøet deres. Spilleavhengighet er veldig tabubelagt i mange miljøer, og derfor skammer mange spillere seg over at de driver med pengespill. Dette er i tillegg et skjult problem i noen miljøer, så det tok lang tid før vi fant de mest relevante informantene fra ulike miljøer. Det viser seg også i noen tilfeller at ikke alle ressurspersonene i miljøene kan så mye om pengespillavhengighet i deres miljø. Et annet problem er at det kan ta tid før disse informantene får tillit nok til oss slik at de kan føle seg trygge nok til å fortelle. Når vi arbeider med et slikt sensitivt tema, er det derfor viktig at hvert eneste steg fra oss i prosjektet er nøye gjennomtenkt og overveid. Vi har i dette prosjektet valgt å legge vekt på fire fremgangsmåter for å nå frem til ulike innvandrermiljøer: a) å delta på seminarer som både arrangeres av minoritetsorganisasjoner og norske organisasjoner 10

11 b) å sende e-post med personlig adressat til innvandrerorganisasjoner og ressurspersoner i innvandrermiljøene og ringe alle som ikke svarer c) å ha personlige møter med ressurspersoner fra så mange minoritetsmiljøer som mulig d) å vise interesse for å samarbeide med innvandrerorganisasjoner i opplysningsarbeidet Mer nøyaktig beskrivelse av de fire fremgangsmåtene nevnt over vil bli presentert i kapittel 3 om forebyggingstiltak. 11

12 2. Innspill fra minoritetsmiljøene og brukere ved Blå Kors Senter Vi vil i dette kapittelet presentere utdrag fra den informasjonen vi har fått fra intervjuer med ressurspersoner og brukere ved Blå Kors Senter samt fra observasjon ved Blå Kors Senter. Informasjonen er strukturert ut fra ulike tema. Noen av temaene følger av spørsmålene vi har stilt, men noen er også tema som informantene selv har tatt opp. Stoffet som presenteres, er basert på dybdeintervjuer med 17 ressurspersoner og 4 brukere ved Blå Kors Senter, observasjon av 10 brukere ved Blå Kors senter samt foredrag og debatter på relevante seminarer og møter vi har deltatt på i prosjektperioden. Informasjon fra personer med følgende bakgrunn er representert: pakistansk, tyrkisk, tamilsk, afghansk, kurdisk, somalisk, vietnamesisk, oromisk (Etiopia), samisk, indisk og libanesisk. Se egen omtale av utvalg under avsnitt om metode i kapittel 1. Vi har fått god respons fra mange miljøer. Vi har inntrykk av at problemer med pengespill er noe mange miljøer er opptatt av, noen på grunn av religiøse forbud mot pengespill, andre på grunn av bekymring for personer med spilleproblemer i deres miljø. Flere har tilbudt seg å hjelpe til med å spre informasjon og har invitert oss til å komme på møter, seminarer, til moskeen og å delta på radioprogram. Som nevnt over vil vi av anonymitetshensyn ikke nevne hvilke etniske grupper som har sagt hva. Vi skiller imidlertid mellom ressurspersoner på den ene siden og brukere ved Blå Kors Senter på den andre. Dessuten er det store variasjoner innad i hver etnisk gruppe. På samme måte som blant befolkningen som helhet vil det være undergrupper i de ulike minoritetsmiljøene som har større risiko for spill enn andre. Holdninger til spill Det varierer hvilke holdninger de ulike miljøene har til pengespill. Det finnes miljøer der pengespill er totalt forbudt, mens i andre miljøer gir det status å spille. Disse to typene representerer to ytterpunkter mange av miljøene ligger et sted imellom disse når det gjelder holdninger til pengespill. I de fleste av miljøene vi har vært i kontakt med, er pengespill forbudt, og det er et svært tabubelagt fenomen. Dette gjelder spesielt de muslimske miljøene, siden pengespill er haram (forbudt) ifølge Koranen: I vårt miljø er det tabu å spille, blant annet på grunn av islam. Det er ikke vanlig med pengespill i miljøet. En person mister status i miljøet dersom en spiller. En blir stemplet som drittsekk dersom noen oppdager at en er spilleavhengig, for da har vedkommende valgt pengespill fremfor familie. Mange frykter at de andre i miljøet vil baksnakke hvis de spiller (ressursperson). Pengespill var ikke vanlig i landene disse gruppene kommer fra, og de med spilleproblemer har ofte lært seg å spille etter at de kom til Norge, forteller de vi snakker med. De fleste land har en eller annen form for veddemål eller lokale pengespilltradisjoner, men dette er ofte et skjult fenomen. Spillemaskiner er ukjent i mange land. En med spilleproblemer i disse miljøene i Norge vil ofte holde spillingen sin skjult for familie og nettverket sitt av redsel for å føre skam over familien sin. Flere av dem vi har snakket med fra disse miljøene, sier at en som spiller, blir sett ned på, og at folk etter hvert slutter å stole på personen på grunn av spillingen: Spill er ikke godtatt i hjemlandet vårt. De fleste begynte med det her i Norge. Spillere mottas ikke positivt. Man stoler ikke på dem og holder dem på avstand. Det kan gå utover deg hvis du er nær dem. Det går også utover familien til den som spiller. Ingen forteller om at de spiller (ressursperson). 12

13 Blir spilleproblemet oppdaget, kan dette i enkelte miljøer føre til at man blir utstøtt fra sine nettverk, men det vil ikke alltid si at man mister kontakt med alle i sitt miljø: Dersom miljøet finner ut at en av dem i deres miljø spiller, slutter de å snakke med vedkommende, men ikke alle avviser (ressursperson). Hvis familien ikke klarer seg, kan det i noen miljøer være kvinnen som får skylden, siden kvinnen skal sørge for at familiens økonomi og ære ikke blir ødelagt. Det er enklere for kvinner å løse problemer i familien ved å skille seg dersom mannen i huset har et spilleproblem: Familien min og alle i mitt miljø fra hjemlandet mitt støttet at jeg skilte meg fra mannen min siden han spilte slik han gjorde (ressursperson). I noen miljøer holder man barna borte fra pengespillere: I noen asiatiske miljøer blir spillere sett på som grådige, mens rusbrukere og alkoholbrukere blir sett på som svikere, at de ikke tar vare på familien og ikke tar hensyn til samfunnet. Man blir oppdratt til å være redd for dem og holde seg unna dem. De blir brukt som dårlige forbilder: Se på ham, vil du bli som han? (ressursperson). Også i de etniske gruppene der mange mener pengespill er forbudt, vil det være undergrupper med et mer liberalt forhold til spill: Ja, det er haram med pengespill, men noen tenker mer på penger (ressursperson). Det vil være variasjoner i holdninger til spill innad i hver etnisk gruppe. Dette kan for eksempel komme av hvilket forhold man har til religionen. I andre miljøer er pengespill mer akseptert og forventet. I hjemlandene til disse etniske gruppene har pengespill lange tradisjoner. I disse miljøene spilles det pengespill som poker og lignende i sosiale settinger og ofte hjemme hos folk. Det er mange som mener at det ikke er galt å satse penger, fordi de fleste gjør det. En av dem vi snakket med fra disse miljøene, mener at en som ikke spiller, blir sett litt ned på: Da er man ikke lenger med i gjengen (bruker). En annen fra samme etniske gruppe mener miljøet er opptatt av utdanning, god jobb og status. Klarer man ikke å oppnå dette har man for eksempel en dårlig betalt jobb kan man begynne å spille fordi man tror det er lettjente penger. I andre tilfeller kan mas fra foreldre om å bidra med penger føre til at noen begynner med pengespill. Den som ikke ønsker å spille, holder seg ofte unna miljøene, mener en av dem vi har snakket med: Det er de som har et vellykket liv med mye penger og god jobb (bruker). Selv om det er akseptert å spille, er det ikke status å tape eller å bli avhengig. I flere miljøer mellom disse ytterpunktene er pengespill ikke forbudt, men blir ikke sett på som noe positivt: Det er ikke haram på samme måte som i det muslimske miljøet, men ses ikke på som en positiv aktivitet. Det er ikke sunt å bli for opptatt av penger (bruker). En annen av dem vi snakket med, sier at selv om det ikke er forbud i religionen, kan det å ha spilleproblemer gi lavere status i samfunnet (ressursperson). Hvorfor spiller de? Det er et stort mangfold blant dem i minoritetsmiljøene som spiller pengespill, og det er derfor også store variasjoner i årsakene til hvorfor de spiller. Ressurspersonene fra minoritetsmiljøene, folk i hjelpeapparatet og brukerne ved Blå Kors Senter beskriver hva som kan være årsakene til at noen begynner å spille, eller til at noen får tilbakefall. Dette kan også kalles risikofaktorer for pengespill. Vårt inntrykk er at risikofaktorene ikke kommer en gang for alle, men at de forsterker hverandre i en spiral. I starten kan det være som en lek, men etter hvert forsterker den ene risikofaktoren den andre, og spillingen eskalerer. Risikofaktorene og konsekvensene forsterker hverandre gjensidig. Mange av risikofaktorene som brukerne beskriver overfor oss, ligner på de risikofaktorene som spilleavhengige generelt møter. Noen spiller for å oppnå spenning eller underholdning. 13

14 Flere beskriver for eksempel at de ble avhengig av spillene fordi de vant i starten. Derfor spiller de igjen fordi de tror at de kan vinne en annen gang. Noen av dem beskriver også spillingen som en måte å få adrenalin på. Som spillere generelt beskriver også disse spillerne at tilgjengelighet har mye å si for risikoen for spill. I tillegg til disse risikofaktorene kan det å ha minoritetsbakgrunn gi noen utfordringer som ikke alle etnisk norske spilleavhengige har. Disse tilleggsutfordringene kan være problemer på grunn av diskriminering, språk, problemer med å forstå det norske økonomiske systemet, at spilleavhengighet er tabubelagt i enkelte miljøer, og at mange derfor ikke forteller om sine problemer og derfor heller ikke søker hjelp. Vårt inntrykk er også at det ofte er personer i en marginalisert livssituasjon som har risiko for å få spilleproblemer. Flere av brukerne beskriver spillingen som en flukt fra negative tanker eller som en slags trøst når de har problemer. Noen av dem har psykiske problemer som depresjoner eller har tidligere hatt traumatiske opplevelser. For andre er pengespill en måte å flykte fra andre problemer de har i livet sitt på. Dette kan for eksempel være problemer med å lykkes i Norge, problemer i familien, at de går gjennom en skilsmisse, mister jobben eller får store økonomiske problemer. Når de spiller, tenker de ikke på noe annet, sier flere av brukerne vi har snakket med. Flere mener også at hvis de fikk ryddet opp i andre problemer i livet sitt, ville det vært mye lettere å la være å spille. Mange tilbakefall skyldes også at det oppstår andre problemer i livet. Spillingen kan da være en måte å komme vekk fra problemene sine på, der man får noen timer man kan la være å tenke på dem. For flere av minoritetsspillerne er brudd med familien spesielt problematisk. Noen har mistet fullstendig kontakt med familien på grunn av spillingen, andre opplever stor skam fordi de ikke kan ivareta sin rolle som forsørger i familien verken i Norge eller i hjemlandet. Flere har rotet seg inn i økonomiske problemer. Noen havner også i spilleproblemer fordi de økonomiske systemene i Norge er kompliserte og man lett kan havne i en dårlig økonomisk situasjon hvis man ikke har nok informasjon om hvordan systemene fungerer. Det er også et problem at ikke alle forstår konsekvensene av ubetalte regninger og inkasso. Dette gjelder spesielt dem som ikke kan norsk språk godt nok, nyankomne til landet eller folk som kommer fra land som er mindre byråkratiske og papirstyrte enn Norge. Denne gruppen kan for eksempel ha problemer med å forstå brevene de får. Spill kan for noen virke som en utvei for å tjene penger for å håndtere lån eller lignende. Når man så etter hvert taper mer og mer på pengespillene, begynner mange å ta opp nye lån eller utsette å betale regninger. Problemene kan da fort eskalere, og mange havner i en veldig fastlåst situasjon. Når de først får økonomiske problemer, går det veldig fort nedover. Mange har tatt opp lån for å dekke tidligere tap. Som ny i landet eller hvis man ikke kan språket godt nok kan man overse faren av for eksempel å ta opp forbrukslån som har høye renter. Det er et problem at det er så lett å ta opp forbrukslån i Norge. En av brukerne her på Blå Kors Senter har til og med fått utdelt MasterCard på gata, selv om han fortalte at han går på trygd. Er man ikke klar over hvor høye renter disse lånene har, kan lån man har tatt opp for å nedbetale spillegjeld, plutselig øke kraftig, og man kan få problemer med å nedbetale gjelden. Noen låner også fra personer i sine egne nettverk. I noen miljøer finnes det personer med mye penger som låner ut store summer til personer med spilleproblemer. Hvis dette er mektige lånehaier, kan disse få makt over spilleren hvis han eller hun ikke klarer å betale tilbake. Har de lånt fra personer som står dem nær, kan disse lånene føre til brutte relasjoner. Vårt inntrykk er at mange ikke kommer seg ut av spilleproblemene fordi de prøver å vinne tilbake det de har tapt, av redsel for ikke å kunne betale tilbake lånene. Mange av spillerne vi møter i vårt arbeid, spiller ikke nødvendigvis for mye penger, men så lenge de spiller for mer enn de har, er det likevel et problem. 14

15 En annen risikofaktor som brukerne beskriver, er å ha for mye tid. De sier de spiller for å drepe tiden (brukere). Dette er også en risikofaktor beskrevet av flere av ressurspersonene vi har snakket med. En av ressurspersonene beskriver arbeidsledighet og uføretrygd som risikosituasjoner for å starte med pengespill: Noen er uføre og spiller for å komme seg ut. De arbeidsledige har for god tid: I starten kommer de til spillestedene for å være sosiale, men så lar de seg overbevise om å bli med å spille etter hvert (ressursperson). Prosessen for å oppnå et godt liv i Norge tar lang tid for mange. Trond Aspeland fra hjelpelinjen bruker ordet ventesyke og lediggangssyndrom om spilleavhengighet (Aspeland 2010 [personlig kommunikasjon]). Noen av ressurspersonene vi har snakket med, fremhever også denne ventingen som et problem. Noen venter lenge på oppholdstillatelse, andre kommer som enslige menn og venter lenge på familiegjenforening. For mange tar det dessuten lang tid før de kommer seg inn i jobb: Mange fra mitt miljø har nylig kommet til Norge. Flere av oss sliter med å få jobb og venter på å få bli gjenforent med familien vår. Det er lang saksbehandlingstid, og mange lever med mye uvisshet, frustrasjon og ensomhet. Det er denne ventetiden som er problemet (ressursperson). I disse periodene er det lett å havne i destruktive situasjoner, som for eksempel å begynne med pengespill. Freng og Lund (2012) fremhever også denne ventefasen som en risikoperiode når det gjelder rusproblemer i sin rapport om rusmiddelbruk på asylmottak: Ventefasen på asylmottak og hva det innebærer, kan for mange mennesker være en risikofaktor for negativ psykososial utvikling. De lidelsene som hyppigst blir beskrevet av informantene, var depresjoner, mangelen på tiltak, opplevelsen av meningsløshet, avslag på søknad og status som dubliner. I tillegg presiserte flere at ventefasen og usikkerheten rundt familiens situasjon, altså mennesker de har forlatt, er en sterk psykisk belastning. Disse lidelsene kan av forskjellige årsaker utvikles i ventefasen og gjør veien til rus kortere (Freng og Lund 2012:51). Noen av brukerne forteller at de har begynt å spille på grunn av en venn eller noen i sitt eget nettverk. Som ny i landet er man spesielt sårbar for den typen invitasjoner, siden man kan ha sterkt behov for et sosialt miljø og kanskje ikke har god nok kunnskap om hva som er gode og dårlige miljøer. Å være ny i landet kan være en risiko fordi man ikke kjenner farene man kan møte, og på grunn av ventetiden. For de fleste vil risikoen synke med botiden, blant annet fordi det er større sjanse for at man er ute i jobb og ellers klarer seg bedre i samfunnet. Men for noen kan lang botid være en risikofaktor fordi sjansen for å få kjennskap til pengespill er større. Særlig for de som har kommet fra land der pengespill ikke er vanlig, kan det å bli integrert i det norske samfunnet føre til at de tar over norske vaner, for noen kan dette gjelde pengespill. Noen som har bodd her lenge, kan være uføretrygdet på grunn av belastende arbeid over lang tid og vil derfor være i en risikosituasjon på linje med andre uten arbeid. Flere av ressurspersonene fra minoritetsmiljøene mener at mange med minoritetsbakgrunn begynner å spille fordi de drømmer om en bedre fremtid. Mange av dem som spiller, har lav inntekt eller er arbeidsledige: Det er noen som spiller for å få bedre råd. Håp om å vinne er årsaken noen ganger. Den amerikanske drømmen. Ressurspersonene mener i tillegg at det i et rikt samfunn med høye utgifter er vanskelig å være fattig, uten jobb og fremtidsutsikter. Man ønsker å ha de samme godene som folk man ser rundt seg. Når veien til å få seg jobb kan virke uoverkommelig, kan spillingen virke som en enklere utvei. Flere synes også at det norske systemet er vanskelig å forstå. Noen tror at pengespill kan gi lettjente penger, eller som en av våre informanter beskrev det: penger uten svette. Mange har liten mulighet til å tjene mye penger og blir fristet til å spille fordi de tror det er den raskeste måten å bli rik på: Hvis du har liten utdanning i Norge, får du jobber der du tjener lite og må jobbe mye. Vi har en ny generasjon med unge som må ta jobber som ingen andre vil ta. Derfor frister det ikke å jobbe. Det er så 15

16 mange penger i omløp hos noen, unge menn i dresser og seilbåt. Millionene ruller. Særlig unge menn ønsker seg raske penger (ansatt i kommunen). Mange tror i starten at pengespill bare er lek, eller at de har muligheten til å bli rik av det. Det er ikke alle som er klar over hvilke konsekvenser spillingen kan føre til. Mange vet heller ikke at man kan bli avhengig av pengespill. En av ressurspersonene vi har vært i kontakt med, mener at de som har spilleproblemer i miljøet hans, også er de samme som har andre problemer. De som klarer seg fint i det norske samfunnet, har ikke sånne problemer, mener han. Hvilke spill spiller de? Vårt inntrykk er at personer med minoritetsbakgrunn spiller stort sett de samme spillene som befolkningen generelt. Det kan være ulike spill fra Norsk Tipping, poker, pengespill på Internett og bingo. Det er likevel noen spill som skiller seg litt ut. Ifølge Trond Aspeland fra Hjelpelinjen er det et betydelig innslag av personer med minoritetsbakgrunn blant dem som ringer inn i forbindelse med problem knyttet til bingohallene (Aspeland 2010 [personlig kommunikasjon]. Det er også mange av brukerne ved Blå Kors Senter som har problemer med disse spillene på bingohallene. Det er først og fremst automater (databingo og bingoautomater) på disse stedene som blir brukt av personer med minoritetsbakgrunn og ikke den tradisjonelle papirbingoen: De fleste av disse bingohallene ligger på urbane Østlandet. Tradisjonelt har disse vært forbundet med eldre damer, men brukes nå også av unge menn med minoritetsbakgrunn, som bruker bingohallene som en slags kafé og møtested. Bingohallene er alkoholfrie, det er lov til å røyke, man får gratis kaffe, og de er lett tilgjengelige. Mange av bingohallene ligger i områder der mange med innvandrerbakgrunn bor eller oppholder seg, for eksempel indre Oslo øst (Aspeland 2010 [personlig kommunikasjon]). Noen etniske grupper har egne spillesteder der de spiller poker og lignende, eller de spiller hjemme i husene til folk: Det finnes mange private klubber der folk samles for å møte folk fra samme land som seg selv. De drikker te og spiller uskyldige spill på dagen og gambler om natten. Mange nasjoner har sånne klubber, og man besøker hverandres klubber (bruker). Det er ikke nødvendigvis alle av disse klubbene som brukes til pengespill. På noen av dem spilles det tradisjonelle spill, som for eksempel backgammon uten å satse penger. På de klubbene som brukes til pengespill kan det være noen i miljøene som eier spillestedene og også låner ut penger. Noen kan i første runde komme bare for å være sosiale, men blir rekruttert inn i pengespill etter hvert: Kortspill er en del av det sosiale miljøet blant menn og de møtes over en kopp te og spiller mye kort. Grensen til å begynne med spill med penger er kort (ansatt i kommunen). Man er sårbar for å havne i dårlige miljøer hvis man kommer ny til landet og ikke har så mange steder å gå til. I de miljøene der spill er en akseptert og forventet del av kulturen, spilles det poker i sosiale sammenhenger, gjerne hjemme hos folk. Dette kan også være et alternativ til den norske festkulturen: I studiemiljøet er spill et alternativ til det norske festmiljøet. De spiller for å tilbringe tid med sitt eget miljø, når det er spillkveld, så møter flere opp (ressursperson). Vi har blitt fortalt at det også finnes mange lokale varianter av spill som folk har tatt med fra sine hjemland, for eksempel ulike former for veddemål når det gjelder sport eller lignende. Vi antar at spill på Internett er like vanlig i mange miljøer som i befolkningen generelt. Særlig det at man kan spille hjemme, gjør at det er lettere å skjule enn andre spilleformer. Noen grupper bruker Internett mindre enn befolkningen generelt og vil derfor ha mindre risiko enn befolkningen generelt. Dette gjelder særlig den eldre generasjonen i minoritetsmiljøene. For ungdom i disse miljøene kan det være lettere å starte med pengespill på Internett uten å bli oppdaget sammenlignet med andre ungdom, fordi mange foreldre har lite kunnskap om 16

17 Internett: Selv om spill ikke er akseptert i deres miljøer, kan ungdommene deres bli påvirket av norsk kultur, men ikke bli fanget opp (ressursperson). Det var mange flere som spilte da det var spilleautomater i butikkene. Noen av brukerne ved Blå Kors Senter er bekymret fordi de nye Multix-automatene (Norsk Tipping) plasseres ut i vanlige kiosker og derfor gjør det fristende å spille. Disse automatene har en øvre spillegrense på 2200 kroner per måned. For en person med lav inntekt eller trygd er dette likevel mye penger, og det kan skape økonomiske problemer. For andre er Multix-automatene for kjedelig til at de vil spille på dem. Hvilke konsekvenser får dette for dem som får spilleproblemer? I starten trodde jeg at jeg kunne vinne mye, men etter hvert tapte jeg bare mer og mer. Jeg begynte å låne penger og fikk stor gjeld. Familien ville ikke være sammen med meg lenger, og jeg mistet jobben. Hvis jeg visste at jeg kunne få så store problemer, ville jeg aldri begynt å spille (tidligere spiller). De fleste konsekvensene av spilleproblemer vil være det samme for en spiller med minoritetsbakgrunn som for spillere generelt. Dette gjelder for eksempel store økonomiske problemer, gjeld, familieproblemer og problemer når det gjelder arbeid. Nilsson (2006:4 5) har oppsummert disse konsekvensene slik: KONSEKVENSER FOR SPILLEREN KONSEKVENSER FOR PÅRØRENDE sosial isolering ødelagt forhold til familie og venner skilsmisse, separasjon skyld- og skamfølelse angst depresjon alkoholproblem forsømmelse av arbeid eller studier oppsigelse selvmordstanker og selvmord løgner trusler og vold gjeld utkastelse fra bosted kriminalitet sosial isolering skilsmisse, separasjon skyld- og skamfølelse angst uro og depresjon alkoholproblem løgner psykiske problemer hos barn forsømmelse av arbeid eller studier utkastelse fra bolig sykmelding gjeld trusler og vold Våre observasjoner og intervjuer har bekreftet at kategoriene ovenfor er relevante også blant spillere med minoritetsbakgrunn. Selv om minoritetsspillerne ikke skiller seg så tydelig ut når det gjelder hva de spiller, ser vi, som nevnt tidligere, at pengespill kan få ekstra store konsekvenser for personer med minoritetsbakgrunn som får spilleproblemer. Dette gjelder spesielt dem som ikke er helt integrert i det norske storsamfunnet. Som for alle med spilleproblemer får også minoritetsspillere store økonomiske problemer på grunn av spillingen. Mange sliter med stor gjeld og inkasso. Noen mister også jobben. Vi ser i tillegg større grad av isolasjon og skam og mindre kunnskap om hvordan de kan komme seg ut av problemene. I mange miljøer forteller ikke spillerne sine nærmeste om spilleproblemene, fordi pengespill ikke er akseptert i miljøet. En av dem vi snakket med, sa at mange er redde for at miljøet skal peke på seg og at mange er redde for å bli stemplet. 17

18 Mange av spillerne mister kontakt med familie og nettverk når det blir oppdaget at de har et spilleproblem. Noen blir også utstøtt fra miljøet sitt. Andre velger å trekke seg unna for å skåne sine nærmeste for skammen. En av ressurspersonene vi har snakket med, fortalte at mange foreldre vil holde barna så langt unna en spiller som mulig, på samme måte som de ville gjort med en alkoholiker (ressursperson). I mange miljøer er det også tabu å gå til behandling. Det tar derfor lang tid før de søker hjelp, og noen gjør det aldri. Problemene blir derfor større enn de kunne vært hvis de hadde søkt hjelp tidligere. De aller fleste spillerne er menn, men det finnes noen kvinner. I mange miljøer er det ofte et enda større stigma å spille for kvinner. Mange kvinner er også offer for spilleproblemene som pårørende til en med spilleproblemer. Det blir i mange tilfeller de som må bære familien, og som må kompensere for at ektefellen påfører dem økonomiske problemer. I mange tilfeller fører spilleproblemene til skilsmisse. Mange av dem vi møter som har spilleproblemer, opplever stor skam over å ha sviktet sin rolle i familien. Dette gjelder særlig dem som kommer fra mer kollektivistiske kulturer, der identiteten er nært knyttet opp til hvilken rolle man har i fellesskapet. De har sviktet sin rolle som far og som forsørger av familien her og i hjemlandet. Mange reiser ikke til hjemlandet fordi de skammer seg over ikke å ha penger å gi til familien. Vi ser en sterk grad av ensomhet og isolasjon blant mange av disse. Dette kan igjen forsterke spilleproblemene de allerede har, og uten nettverk er det vanskelig å komme ut av problemene. Fordi det er tabu i mange miljøer, snakkes det også lite om spilleproblemer. Folk blir derfor ikke advart. Spilleproblemer kan føre til psykiske og fysiske problemer for både spilleren og de pårørende. Spilleren opplever mye stress og usikkerhet på grunn av gjeld og ubetalte regninger. Det er også et stressmoment å måtte holde problemet skjult fra sine nærmeste, og hvis det oppdages, er det belastende å bli sett ned på av sitt eget miljø og å risikere å miste sosial støtte. For ektefelle eller kjæreste kan det være belastende å overta ansvaret for økonomien i familien og måtte ta en større del av ansvaret for barna på grunn av en partner som ikke klarer å stille opp. De må også leve med uro for at spillingen skaper en usikker familieøkonomi. I de familiene som tilhører kollektive kulturer, vil de pårørende også bli offer for skammen og ryktespredningen i miljøet. I noen miljøer kan barna bli belastet for farens brudd på normene i deres kultur. Dette vil også prege barna som vil måtte leve med baksnakking. For å unngå denne skammen vil noen familier kutte kontakten med den spilleavhengige i familien. Dette kan også gjøres fordi man i enkelte miljøer tenker at spillingen kan ha en smitteeffekt, og at kontakt med en spiller kan gjøre at barna også kan begynne å spille. Hva mener brukerne og ressurspersonene er gode måter å forebygge på? Ett av spørsmålene vi stilte til ressurspersoner i ulike minoritetsmiljøer og brukere ved Blå Kors Senter, var hva de tenkte var gode måter å forebygge på i de miljøene de tilhørte. Under følger en oppsummering av noen av innspillene og refleksjonene vi har gjort oss etter å ha snakket med disse personene. Vi har fått innspill på at det er viktig å nå ut med informasjon om konsekvensene av spilleavhengighet, og at det er farlig og vanskelig å komme ut av. Særlig det at man kan bli avhengig av pengespill, er det mange som ikke vet. En av ressurspersonene vi har snakket med, foreslo at vi kan spørre: Er du klar for å miste alt som betyr noe for deg i livet: venner, bolig og jobb? (ressursperson). Brukerne ved Blå Kors Senter mener det er viktig å informere folk om at man ikke bare taper penger, men også respekt, familie, troverdighet og verdi. De mener også at vi skal si: Ikke la spillingen ødelegge familien din!. Både brukere og ressurspersoner fra miljøene, nevner at det er viktig å fokusere på familien vi må fortelle 18

19 at pengespill kan ødelegge familien til den som spiller. En av dem vi har snakket med, mener at det vil være lurt å snakke om hvilket forbilde man ønsker å være for barna sine. Ulike forebyggingsmetoder til ulike miljøer Forebygging må gjøres på ulike måter i de ulike miljøene, fordi det er bredt spekter av ulike typer miljøer. For eksempel er det store variasjoner i utdanningsnivå, hvor lenge de har bodd i Norge, hvor godt integrerte de er, hvor godt de mestrer det norske språket, og hvilke forutsetninger de hadde før de kom til Norge. Noe som vil fungere i ett miljø, vil ikke nødvendigvis fungere i andre miljøer. Det er også viktig å være bevist på at det er store forskjeller innad i hver etnisk gruppe. Mange er godt integrerte og kan motta informasjonen på samme måte som befolkningen generelt, men det er også mange i de ulike minoritetsmiljøene som ikke følger med på de riksdekkende mediene. Man må derfor bruke de kanalene folk i de ulike miljøene lytter til eller leser, for at det skal bli spredt mest mulig: Det er viktig å ta i bruk det som finnes av nettverk i de ulike miljøene, for eksempel Internett, radio, moské og andre organisasjoner (ressursperson). Moskeer kan være nyttige arenaer for informasjonsspredning, men det er viktig å være bevisst på at personer som er involvert i spill, vil holde avstand til moskeene på grunn av skammen og frykt for fordømmelse for ikke å følge religionen sin. Overfor disse personene kan det derfor være lurt at man informerer gjennom folk som er mer moderate og ikke så markert troende. For personer som ikke er involvert i pengespill, vil informasjon som kommer fra moskeen eller imamen, være noe de lytter til. En av ressurspersonene vi har snakket med, råder oss til å spørre om hva religionen til de vi møter, sier om pengespill, heller enn at vi forteller hva deres religion sier om pengespill. Ved å spørre og være nysgjerrige vil vi bli oppfattet som mindre konfronterende, og folk blir også nødt til selv å reflektere over hvilket forhold religionen har til pengespill. Da vil de få større eierforhold til svaret. Personlig kontakt og tillit Vi ser også at det er viktig å jobbe gjennom personlig kontakt og å bygge tillit. Flere av dem vi har snakket med, sier at vi må vise at vi vil folk vel, og vise gjennom våre handlinger at vi er personer det går an å stole på. Det er ikke alle fra minoritetsmiljøene som stoler på informasjon som kommer fra myndighetene eller systemene. Dette gjelder særlig dem som kommer fra land med undertrykkende regimer. En av ressurspersonene vi har snakket med, mener det er viktig at vi må være vennlige og bli venner med dem vi møter. Vi kan bygge tillit ved å være med, bli nær og prøve å forstå deres behov ut fra deres bakgrunn, mener han. I tillegg mener han det er viktig at vi jobber langsomt og etablerer varige kontakter. Det er også viktig at vi åpner for dialog om problemstillingen og hører med gruppen hva de synes om tematikken. Han viser til tidligere forebyggingskampanjer rettet mot minoritetsmiljøene, som har feilet fordi man har forsøkt å tre storsamfunnets ønsker for denne gruppen over hodene på dem uten å spørre hva de selv ønsker. Da vil det ikke fungere, og det kan i stedet vekke motstand, mener han. Mange vil høre mer på et budskap som kommer fra noen man stoler på eller noen av sine egne: Det er viktig hvem informasjonen kommer fra. Man hører mer på det hvis det kommer fra noen man kjenner. Det kan fungere bra hvis det er nøkkelpersoner med status som sprer informasjonen (ressursperson). Det er derfor viktig å bruke ressurspersoner i de ulike miljøene. Ved å bygge nettverk med sentrale personer i de ulike miljøene vil vi kunne finne noen som kan gå god for oss overfor resten av miljøet. Dette vil kunne gjøre at også andre i miljøet vil få tillit til oss. Disse personene kan være noen mange i miljøet ser opp til, for 19

20 eksempel noen med høy utdanning, eller noen som kjenner det norske systemet godt, og som har et godt rykte. Det kan også være tillitvekkende at det er innvandrere i organisasjonen selv. En annen ressursperson mener at det beste er om informasjonen kommer både fra en organisasjon som Blå Kors og fra miljøene selv. Da vil folk både få tillit til det som sies, og ta det på alvor. En organisasjon som Blå Kors har en fordel ved å være en representant for storsamfunnet uten å være statlig. En av ressurspersonene mener at dette er spesielt viktig fordi det er mye skam og ulovlighet knyttet til spill. Mange er redde for å bli avslørt foran myndighetene. Vi må derfor legge vekt på at det vi snakker om, er mellom oss, og at vi ikke representerer myndighetene. Det er viktig at vi fremstår som noen som oppriktig ønsker å hjelpe, og ikke selv skal tjene på dette. Det er samtidig viktig at vi viser at vi har kompetanse på området. En av dem vi snakket med, mener at vi må være synlige. Folk må kjenne oss på hva vi gjør, og ikke på hva vi sier, mener han. Vi må vise at vi bryr oss, og at vi brenner for saken. Vi må ikke være ute etter å spionere. Han mener også at det er viktig at vi ikke bare fokuserer på problemer med innvandrere. Da vil de ikke høre, mener han. Vi må fokusere på at innvandrere er en del av samfunnet: Hvis innvandrere har et problem, er det et samfunnsproblem (ressursperson). Vi har fått innspill fra flere om at en god måte å nå ut på er å samarbeide med ulike minoritetsmiljøer og innvandrerorganisasjoner om forebyggingen. Da vil folk i miljøene få større tillit til oss. De sitter også på nettverk og vet hvilke informasjonskanaler som fungerer i de ulike miljøene. For eksempel foreslår de at vi kan samarbeide om å arrangere seminarer om spilleavhengighet, der vi informerer om konsekvenser og symptomer og samtidig spør deltakerne om råd til forebyggingsarbeidet. Vi fikk råd om at det var lurt å arrangere slike seminarer i våre lokaler, fordi mange minoritetsmiljøer mangler egne lokaler. Vi opplevde at det var vanskelig å samle mange på samme tid. Derfor ser vi at det er lurt å kombinere et slikt seminar med muligheter for at vi stiller opp på deres arrangementer, eller møter ressurspersoner en og en på et tidspunkt som passer for dem. Det er også mulig å få til et langsiktig samarbeid, for eksempel å gjennomføre en felles informasjonskampanje om et gitt tema. Ifølge Frivillighet Norge (seminar 2010) krever dette økonomiske midler til fellesprosjekt. Det er viktig å huske på at det krever tid å tilrettelegge dette. Man må også sørge for at det blir et gjensidig samarbeid. Formidlingsform Flere av dem vi har snakket med, fremhever at det kan være viktig å bruke muntlig formidling siden mange fra deres miljøer er mer vant til muntlig enn skriftlig kommunikasjon. Dessuten er ikke alle like gode til å lese. Mulige fremgangsmåter kan for eksempel være gjennom foredrag, radioprogram eller en film, og gjerne på deres morsmål eller med tolk. Dersom noe skal formidles skriftlig, er det viktig å skrive kort og enkelt. Flere fremhever at det kan være nyttig å oversette informasjonen. Da vil det være lettere for mange å forstå budskapet. Det vil også kunne vekke nysgjerrighet siden det er skrevet på deres språk, og det kan føre til at flere ønsker å lese det. Mange kan også føle seg tryggere om man har noen i organisasjonen som kan deres språk. Det er først og fremst første generasjons innvandrere som trenger informasjonen oversatt. Barn og ungdom i flere av de etniske gruppene kan ha bedre forståelse for det norske språket enn sitt eget morsmål. Det er derfor viktig også å ha informasjonen på norsk. Flere mener at det i tillegg er viktig å bruke illustrasjoner, for da vil det være lettere å forstå også hvis man ikke er så flink til å lese. Illustrasjonene kan gjerne gi en vond følelse, for eksempel kan de vise fortvilelsen hos en som har problemer med spill, sier noen av brukerne vi har snakket med. 20

21 Flere nevner at det å fortelle historier om noen det ikke har gått bra med, vil være en bra måte å formidle konsekvensene av spilleavhengighet på. Fordelen med dette er at det blir en mindre konfronterende måte å kommunisere informasjonen på. I noen kulturer fungerer det bedre å formidle et tabubelagt tema på en mer indirekte måte. Informasjonen som formidles, bør være ganske generell og ikke peke på noen. Da kan personen selv forstå det uten å være nødt til å innrømme eller forsvare seg: En skal ikke si til noen at en skal slutte å spille, for det kan oppstå krangel mellom dem som spør, og dem som spiller. Det er ofte vanlig ikke å be folk om å slutte å spille, men gå rundt saken og snakke om problemene man har. Man snakker rundt spillingen og spillevaner. Dersom noen snakker om at noen skal slutte å spille, kan svar som dette komme opp: Det er mine penger jeg spiller med, ikke dine, ikke fortell hvordan jeg skal være.» Det er lurt å bruke eksempler om andres liv når en skal snakke med noen om spillevaner (sitat ressursperson). Vi har også fått forslag om å bruke historier fra folk vi møter i arbeidet vårt. Man kan også bruke en tidligere spilleavhengig som ambassadør i forebyggingsarbeidet. Det er da viktig at denne personen får god informasjon om hva vedkommende er med på, og at han/hun ikke er redd for at andre i sitt eget miljø skal vite at han/hun har et spilleproblem. Hvem bør informasjonen rettes mot, og hvor? Spilleavhengighet er såpass tabubelagt og skjult i mange miljøer at det er vanskelig å identifisere hvem som er i faresonen. Ved å informere bredere vil man kunne nå flere som trenger å høre det, uten at de trenger å identifisere seg. Det er ikke nødvendigvis bare personer som er i risikogrupper for spilleavhengighet som det er viktig å informere til. Det kan være nyttig å nå ut til familiemedlemmer, spesielt kvinner, annet nettverk i miljøene og hjelpeapparatet. På den måten kan informasjonen spres fra person til person gjennom snøballmetoden. I tillegg bør vi informere til folk som er i risikogrupper, som arbeidsledige, trygdede, nyankomne til landet, folk som venter på oppholdstillatelse, og personer som jobber i yrker med tid og tilgang til pengespill. Flere nevner også at det er viktig å begynne med å informere barn og ungdom og foreldrene deres. Vi kan for eksempel informere i skole og barnehage, foreslår flere. Brukere ved Blå Kors Senter foreslår at vi legger ut informasjon på steder der folk spiller, for eksempel i bingohaller eller på spilleklubbene. En annen mulighet kan være at noen i miljøet kan ta opp temaet til diskusjon. De kan for eksempel nevne at noen kan få problemer gjennom spillingen, og at man må finne metoder for å spille på en mer forsvarlig måte. Disse klubbene vil helt sikkert være var på at noen fra storsamfunnet går inn og spør og graver de vil nok være redde for å bli anmeldt hvis de gjør noe ulovlig. Det er nok bedre at en insider gjør det, men det kan være farlig for vedkommende, eller det kan føre til at personen blir isolert sosialt. Det kan også være nyttig å reklamere på offentlige steder der mange folk oppholder seg, som på T-baner, togstasjoner og på TV ved fotballkamper. For å forebygge pengespill på Internett blant ungdommer kan det være nyttig med internettkurs for foreldre. Informasjon om hjelpetilbud Gjennom møter med sentrale ressurspersoner i flere minoritetsmiljøer får vi tilbakemelding om at de ikke har vært klar over at det finnes muligheter for hjelp for spilleavhengighet. Flere av ressurspersonene er svært oppdaterte på helsespørsmål på andre felter og er viktige premissleverandører og informasjonsspredere i sine miljøer. Når ikke engang de har vært klar over at det finnes tilbud om hjelp, er det stor sjanse for at informasjonen ikke har nådd ut til andre deler av miljøene. Det er derfor et stort behov for å nå ut med informasjon om hva slags hjelp vi har å tilby. Det må vi gjøre på en tillitvekkende måte. I mange miljøer er det veldig 21

22 tabubelagt med spilleproblemer. Det samme gjelder det å søke behandling for psykiske problemer. Vi har derfor fått innspill fra miljøene om at terskelen for å søke hjelp må senkes. Gjøre det enklere å klare seg i Norge Vi har også fått innspill om at folk må få god informasjon helt i starten når de kommer til Norge, på asylmottak eller lignende. Dette er også viktige steder å nå ut med informasjon om faren ved spilleavhengighet på, slik at de er klar over det før de roter seg inn i problemer som det kan være vanskelig å komme ut av. Det er også flere som nevner introduksjonsprogrammet og kvalifiseringsprogrammet som viktige arenaer å nå ut med informasjon om spilleavhengighet på. Det er viktig at denne informasjonen følges opp senere i oppholdet i Norge. Noen av brukerne nevner at det er viktig å fortelle folk at pengespill ikke er den raskeste veien til å bli rik. De mener også at vi bør kommunisere til folk at man ikke bare taper penger, men også taper respekt, familie, troverdighet, ansikt og verdi. Flere av dem vi har snakket med, mener at det vil være forebyggende å gjøre det enklere å klare seg i Norge. Flere nevner også at det er viktig å gi folk tro på at en god fremtid er mulig uten spill. Man må gi folk tro på at man kan få et godt liv via arbeidslivet (eller eventuelt trygdesystemet) i Norge, og at den langsomme veien til et godt liv er den tryggeste. Det vil også være forebyggende å korte ned ventetiden før man kommer ut i jobb. Ved at man får noe å gjøre gjennom jobb eller annen aktivitet, vil man ha mindre tid ledig til å spille. Det vil også gjøre at man har mindre tid til å tenke negative tanker og være frustrert. Arbeidsledighet og uføretrygd fører til mye ledig tid og risiko for pengespill. Tiltak for å komme ut i jobb kan være språkopplæring eller tiltak mot diskriminering i arbeidslivet. En av ressurspersonene vi snakket med, mente at vi for å forebygge spilleavhengighet: må guide folk gjennom systemet så de kan komme ut og bidra til samfunnet (ressursperson). Han mente at hvis folk fikk bedre informasjon om det norske systemet og arbeidsmarkedet, ville det bli lettere å klare seg her. Årsaken til at folk begynner å spille, kan være andre problemer i livet deres, som psykiske og praktiske problemer, skilsmisse eller lignende. En av dem vi har snakket med, mener at å jobbe med å bedre den psykiske helsen blant folk i minoritetsbefolkningen vil være forebyggende. Det vil også være svært nyttig å tilby økonomisk rådgivning og opplæring i hvordan man skal håndtere det økonomiske systemet i Norge. Da vil man kunne unngå at mange havner i økonomiske problemer, noe som kan være en utløsende årsak til at spillingen eskalerer. Noen nevner også at det ville vært nyttig å forenkle systemet, fordi mange ikke er vant til å passe på så mange papirer og regninger og havner i problemer fordi de ikke forstår systemet. Mange har lite kunnskap om det norske samfunnet, og de kan derfor lett komme i kontakt med negative miljøer eller ikke være klar over at spilling kan føre til store problemer. Det kan derfor være nyttig å informere disse gruppene bedre om hva de må passe seg for i det norske samfunnet: at de ikke må ta opp store lån, at de må passe på å betale regningene sine, og at de gjennom hardt arbeid vil komme til å klare seg i Norge. Det er viktig at de får vite hvilke andre måter enn pengespill de kan bruke for å klare seg i samfunnet på, og at det er viktig å være tålmodige. Forbrukslån eller pengespill kan virke som snarveier, men det kan gi dem store problemer. Diskusjon om tabubelagte tema innad i miljøene At spilleavhengige i enkelte miljøer blir adskilt fra nettverket sitt på grunn av spillingen, kan forsterke spilleproblemet for personen. Det vil derfor være forebyggende hvis miljøene begynner å diskutere disse temaene. Det er viktig at denne tematikken ikke blir kritisert av personer utenfor miljøet, for det kan føles dømmende, og miljøene kan gå i forsvarsposisjon. Det er derfor viktig å ha god kommunikasjon med personer innad i miljøene, slik at ressurspersoner selv kan bringe tematikken inn i miljøet. Vi som utenforstående kan 22

23 presentere ulike dilemmaer som personer i miljøet kan diskutere seg imellom og få muligheten til å reflektere rundt uten at vi kommer med føringer for hva som er rett og galt. Les om dilemmahistorier i kapittel 3. 23

24 3. Forebyggingstiltak Denne delen av rapporten presenterer konkrete metoder og informasjonsmateriell som vi har utviklet, og som kan brukes til å forebygge spilleproblemer i minoritetsmiljøene. Disse ideene har vi fått i møte med ressurspersoner i de ulike minoritetsmiljøene og brukere med minoritetsbakgrunn ved Blå Kors Senter. Vi har vært spesielt opptatt av å lytte til hva representanter fra miljøene selv tenker er gode måter å forebygge på. Under finner du brosjyrer og plakater som er oversatt til ulike språk, og illustrasjoner og muntlig formidlingsopplegg som kan brukes i forebyggingsarbeid til denne målgruppen. Dette kan anses som en verktøykasse med ulike metoder. Alt er fritt tilgjengelig for alle som ønsker å bruke det. Det er også mulig å laste ned fra nettsidene til Blå Kors Senter eller bestille gjennom Blå Kors Senter. Som nevnt tidligere er det mange som ikke er klar over konsekvensene av spilleavhengighet og at det finnes hjelp. Informasjon er derfor viktig for å forebygge, men ikke alle i minoritetsmiljøene følger med på de tradisjonelle norske mediene. Det er derfor viktig at informasjon spres gjennom kanalene som de ulike minoritetsmiljøene benytter seg av, som etniske radiokanaler, aviser og så videre. Det er også viktig med informasjon på lett forståelig norsk, såkalt lettnorsk, som allerede benyttes i mange sammenhenger, eller at det er oversatt til relevante språk. Mange miljøer har muntlige tradisjoner, derfor vil mer bruk av muntlig informasjon fungere godt. Hvordan nå ut til personer med minoritetsbakgrunn? For at informasjon skal kunne påvirke mottakeren, må informasjonen nå frem til den som trenger den, og mottakeren må ha tillit til avsenderen. Det er derfor viktig å møte folk der de er, og møte dem gjennom personer de har tillit til. Dette kan gjøres ved å samarbeide med ressurspersoner i minoritetsmiljøene og delta i deres arrangementer. Det er også viktig å huske at disse ressurspersonene er travle mennesker, og at man ikke kan forvente de skal bidra uten at de får noe igjen for det. Mulige løsninger på dette er å ansette personer med minoritetsbakgrunn eller å gi økonomisk eller annen type støtte til organisasjoner eller lignende som bidrar til forebyggingsarbeidet. Under er en detaljert beskrivelse av metodene vi har brukt for å nå ut til ressurspersoner i ulike minoritetsmiljøer. Kanskje andre som skal gjennomføre tilsvarende informasjonsarbeid, kan ha nytte av de erfaringene vi har gjort oss. Vi vil derfor beskrive fremgangsmåten relativt detaljert. a) Delta på seminarer I mange minoritetsmiljøer bygges tillit gjennom personlige relasjoner og kontakt. For å nå ut til ressurspersoner i innvandrermiljøene har vi derfor blitt anbefalt å ta personlig kontakt med de ulike personene. Ved at folk møter oss, er det lettere for mange å få tillit til prosjektet. Et nyttig sted man kan komme i kontakt med folk på, er på ulike seminarer, både de som er arrangert av minoritetsorganisasjoner, og de som arrangeres av norske organisasjoner der ressurspersoner fra minoritetsmiljøene er representert. Det vi ofte opplever, er at mange ledere, etter at de har møtt oss på slike arrangementer, har større tillit til oss i prosjektet, og vi får bedre respons når vi tar kontakt med dem. Det at de har møtt oss og har fått et inntrykk av at vi er noen de kan stole på, kan bidra til at de føler seg trygge nok til å dele opplysninger med oss, både om spilleavhengighet og om hvordan nettverket deres fungerer. På disse seminarene har vi også fått nyttig kontaktinformasjon til ressurspersoner som igjen har godt kontaktnettverk inn til både store og små minoritetsorganisasjoner. Det er enklere å drive slik tillitsbygging og nettverksbygging ved å oppsøke folk der de er, enn om man forsøker å samle alle i sine egne lokaler. Det kan også være både ressurs- og tidkrevende å 24

25 gjennomføre slike møter, spesielt uten at ressurspersonene på forhånd kjenner til oss. Ved at vi deltar på slike seminarer, viser vi også interesse for andres arbeid, noe som gjør at det er større sjanse for at de ønsker å vise interesse og bidra til vårt prosjekt. På disse arrangementene er det også viktig å bruke anledningen til å presentere seg selv og prosjektet man kommer fra. Dette gjør at flere vil huske arbeidet vårt og hva vi representerer. Disse ressurspersonene kan også være viktige personer for å få innpass i andre deler av miljøene. Dersom ledere vi kommer i kontakt med, kan gå god for oss, vil flere lytte til hva vi har å si. Da kan det være enklere for oss å spre informasjon om oss og prosjektet til flere miljøer. Det har også vært viktig å undersøke hvem som kan sitte inne med informasjon om kontaktnettverk i de ulike organisasjonene. For eksempel har vi gjennom kontakt med Enhet for mangfold og integrering (EMI) i Oslo kommune fått tilgang til en lang liste med kontaktinformasjon til mange innvandrerorganisasjoner. b) E-post Første steg fra vår side for å komme i kontakt med ledere og ressurspersoner i ulike miljøer, var via e-post. Vi tok da i bruk kontaktinformasjonen som vi hadde samlet gjennom seminarer og møter. Når vi sender ut e-post, er det flere ting vi mener vi bør ta forbehold om. Vi har vært svært forsiktige med alle ordvalg, og vi har tenkt nøye gjennom begrunnelsen for hvorfor vi kontakter vedkommende leder. Den gode responsen vi fikk på disse e-postene, kan tyde på at vår måte å sende e-post på, har gjort det lettere for folk å gi positivt svar. Det virker som om måten vi skriver e-post på, gjør at de forstår formålet med e-posten og invitasjonen til å hjelpe oss, og at det skaper engasjement og tillit. Se eksempel på en slik e-post under. Vi har valgt å sende e-posten personlig til hver organisasjon eller ressursperson. På den måten gir vi hver organisasjon og person spesiell oppmerksomhet og unngår dermed at de får inntrykk av at vi sender ut masse-e-post. Vi er også nøye på å henvise til hvor eller hvem vi har fått e-postadressen deres fra. Ved å henvise til noen de stoler på, kan de få større tillit til oss. Dette er viktig for at de ikke skal føle seg utrygge på hvilke kanaler vi bruker for å nå frem til dem. E-posten vi sendte ut, inneholdt korte setninger uten lange ord som kan være vanskelige å forstå. Det å skrive det viktigste budskapet først og utheve viktige ord gjør at det er lettere for en som ikke er flink i det norske skriftspråket, å forstå budskapet. For å skape engasjement måtte vi gjøre det tydelig at spill kan få store konsekvenser for den som spiller. Samtidig måtte vi være tydelige på at vi var klar over at de fleste med minoritetsbakgrunn ikke spiller, så vi unngikk at folk følte seg stigmatiserte. I tillegg måtte vi gjøre det klart hva det var vi ønsket fra de vi kontaktet. Dette for å unngå misforståelser om hva Blå Kors Senter kunne gjøre for dem. Vi måtte også gi dem mulighet til å velge når og hvor de eventuelt ønsket å ha et personlig møte med oss. Derfor var vi tydelige på at vi var fleksible på når og hvor man skulle møtes, og vi viste at vi forsto at de er travle personer. Vi var opptatt av å vise dem vi kontaktet, at de er eksperter på deres miljø, at vi ønsket råd om forebyggingsmetoder for deres miljø. Hadde vi i stedet for møtt dem med bastante meninger om hva vi trodde var riktig metode, kunne det blitt oppfattet negativt. Hadde vi vært mer forutinntatte, kunne vi også gått glipp av viktige innspill. Det kan også ha hatt en positiv effekt at prosjektet har inkludert minoriteter ved å ansette en med ikke-vestlig navn, og at begges navn står som avsender av e-posten. Noen svarte at det ikke er pengespill i deres miljø, og da var det viktig at vi respekterte det, og at vi ikke tok kontakt med dem igjen. Vi skrev da tilbake at de kunne ta kontakt hvis problemet skulle dukke opp, eller hvis de hadde noen spørsmål. 25

26 Eksempel på e-post Hei, til dere i! Vi har fått e-postadressen deres fra Vi ønsker å komme i kontakt med ressurspersoner i minoritetsmiljøene for å få råd om hvordan vi kan hindre at folk får problemer med pengespill. De aller fleste med minoritetsbakgrunn spiller ikke, og det er ofte et ganske skjult problem i mange miljøer. Vi ønsker likevel å ta tak i dette fordi det får så store konsekvenser for de det gjelder. Flere får store økonomiske problemer eller høy gjeld. Mange ødelegger forhold til familie og venner, jobb eller skole. Problemer med pengespill kan ramme alle typer mennesker i Norge. Spillingen foregår på forskjellige måter i ulike miljøer. Forebygging må derfor gjøres på forskjellige måter i ulike miljøer. Det er viktig at alle får god informasjon om hvordan man kan oppdage at noen har problemer, og hvordan disse kan få hjelp. Vi jobber på Blå Kors Senter, som arbeider med å hjelpe de som har spilleproblemer, og å hindre at flere får disse problemene. Har du mulighet til å møte oss for å snakke om pengespill i ditt miljø? Spiller ikke folk i ditt miljø, vil vi uansett gjerne vite hva du tror forebygger pengespill. Vi ønsker å få mer kunnskap om: Hva tror du er gode måter å forhindre at flere får problemer på grunn av pengespill? Hvordan tror du vi bør kontakte innvandrermiljøene så flest mulig får informasjon om hvordan man kan unngå spilleproblemer? Har du merket noe til pengespill-problemer i ditt miljø? Hva tror du i så fall er grunnen til at folk spiller i ditt miljø? Hvilke holdninger til spill er vanlige i ditt miljø? Fint om du kan gi tilbakemelding på om du har mulighet til å hjelpe oss med dette. Vi blir også glade for tips om andre personer som kan gi oss råd om dette. Alle som forteller til oss, kan være anonyme - ingen får vite hvem det er som deler informasjon med oss. Vi kan gjerne komme innom for et møte i deres lokaler eller dere kan komme til oss på Blå Kors Senter. Vi kan også delta på deres arrangementer hvis dere ønsker det, der vi for eksempel kan fortelle om spilleproblemer i samfunnet. Vi planlegger et større seminar om dette senere i høst. Dere vil få informasjon om dette senere. Vennlig hilsen Silje Hirsch Prosjektleder Sulaksana Sivapatham Prosjektmedarbeider Blå Kors Senter Silje.marie@bks.no Tlf: /10 Mobil:

27 c) Telefonkontakt Det er viktig å huske på at mange av ressurspersonene vi ønsket å komme i kontakt med, ikke har tid til å lese e-post, fordi mye av arbeidet i disse organisasjonene drives på frivillig basis, ofte etter arbeidstid. Det er viktig at travle informanter også har mulighet til å dele informasjon om miljøet sitt. Ikke alle med minoritetsbakgrunn bruker e-post som kommunikasjonsmiddel. Derfor har vi ikke bare sendt ut e-post og ventet på svar fra vedkommende. De vi ikke fikk svar fra, kontaktet vi noen dager etter at vi hadde sendt ut e- posten, for å sjekke om de hadde mottatt den. Dette ga oss også en mulighet til å utdype hva det var vi ønsket. Det kan også for noen være enklere å forstå budskapet når de får det både muntlig og skriftlig. Dessuten, på samme måte som personlig kontakt skaper tillit, kan også en telefonsamtale være mer tillitvekkende enn bare å motta en e-post. De vi bare hadde telefonnummer til, ringte vi til direkte uten å gå veien om e-post. Da vi ringte, fortalte vi dem om prosjektet og hvorfor vi kontaktet dem. Hvis de hadde behov for det, ga vi dem tid til å tenke gjennom hva de visste om pengespillproblemer, og så kontaktet vi dem igjen noen dager etterpå for å høre om de ønsket å møte oss for en samtale. De fleste vi hadde personlig telefonsamtale med, ønsket å møte oss. Vi forklarte også veldig nøye at de som snakket med oss, kunne være anonyme informanter. Det er viktig å forklare hva det vil si å være anonym, for det er ikke alle som kjenner til dette ordet. Anonymitet er spesielt viktig å forklare og presisere når vi jobber med et så sensitivt tema. Mange kan være redde for at informasjonen de deler med oss, kan misbrukes av utenforstående, og at vi sladrer til andre om at vedkommende har snakket om miljøet deres til oss. Det er mange små miljøer, der rykter spres raskt. Hvis det viser seg at noen sladrer på organisasjonen eller miljøet, kan den som deler informasjonen med oss, få store problemer. Det å vise at vi forsto situasjonen deres, gjorde at noen ønsket å legge bort frykten sin og møte oss. d) Personlig møte Når en leder ønsker å dele sine erfaringer med oss, er det et tegn på at vedkommende føler tillit til oss og arbeidet vårt. Det var likevel viktig at også det personlige møtet med oss ga dem en følelse av at de kunne stole på oss. Dette er sensitiv informasjon og et tabubelagt tema for mange, og det er informasjon de ikke kunne fortelle til hvem som helst. Informantene fikk mulighet til å velge hvor og når de ville møte oss. Når vi møttes, tok vi oss god tid til å snakke med vedkommende, slik at han/hun ikke følte at vi hadde dårlig tid. Det gjorde at vi ofte snakket litt utenfor temaet og spurte dem om deres organisasjon og arbeid før vi satte i gang med å spørre om spilleavhengighet. Dette gjorde at de kunne bli litt kjent med oss som jobber i prosjektet, før de selv fortalte, slik at informanten ikke følte at vi bare utnyttet deres kunnskap. Vi tok også hensyn til at hver enkelt av informantene skulle føle at han/hun betydde mye for prosjektet. Dette gjorde vi ved at vi serverte te og kaffe, tok oss god tid og viste interesse og takknemlighet. Vi var opptatt av ikke å fremstå som stigmatiserende, og understreket at vi visste at de aller fleste med minoritetsbakgrunn ikke spiller, og at mange lærer å spille pengespill først når de kommer til Norge. Å skape tillit er et krevende arbeid, men kan gi langvarig gevinst. I tillegg prøvde vi å vise at Blå Kors er en seriøs organisasjon. Vi mener det er viktig at vi både viste at vi har kompetanse om spilleavhengighet, samtidig som vi var ydmyke nok til å høre fra dem hva de mente var den beste måten å forebygge på i deres miljøer. Det er viktig å være kulturelt sensitive og kjenne seg frem når det gjelder hva som fungerer og ikke i ulike miljøer. I noen tilfeller kunne personen vi snakket med, si at vedkommende ikke kjente til dette problemet i sitt miljø, da var det viktig at vi var varsomme i de neste spørsmålene. Det kunne 27

28 være noe sensitivt ved temaet som gjorde at vedkommende ikke ville prate. Andre ganger kunne det være at vedkommende ikke visste nok om temaet. Da presset vi ikke på med flere spørsmål, for å unngå at personen ville føle seg støtt. I stedet kunne vi for eksempel spørre om personen kjente noen andre i sitt nettverk/miljø som viste mer om dette, eller som kunne tenke seg å snakke med oss. Prosjektmedarbeider med minoritetsbakgrunn Å jobbe med forebygging gjennom nettverksbygging og personlige relasjoner er mer arbeidskrevende enn for eksempel å reklamere i statlige nyhetskanaler eller riksdekkende aviser, men det er mye mer effektivt for å nå minoritetsmiljøene. For å kunne utnytte potensialet i den gode responsen vi fikk fra mange ulike miljøer, var det viktig at vi hadde nok kapasitet til å følge opp relasjonene vi bygget. Tillitsbygging tar tid, og relasjonene må følges opp. Derfor valgte vi å ha en prosjektmedarbeider som kunne gi prosjektleder avlastning i å følge opp disse nettverkene. Vi hadde også større kapasitet til å nå ut til nye miljøer ved å være to om denne jobben. Det har vært viktig for oss at denne medarbeideren har minoritetsbakgrunn. Vi har erfaring med at det er lettere for minoritetsmiljøene å få tillit til prosjektet hvis det er en med minoritetsbakgrunn som tar kontakt. Er det bare etnisk norske i prosjektet, kan det oppleves som spionering eller stigmatisering fra storsamfunnet. En med minoritetsbakgrunn selv vil også ha lettere for å forstå kulturelle forskjeller og mekanismer i miljøene. Det er likevel ikke sånn at alle med minoritetsbakgrunn vil ha en slik forståelse. Det er viktig at det er en person som har kjennskap til flere ulike miljøer, og som har erfaring med å jobbe med sensitive tema i disse miljøene. Vi ser at det også er nyttig med en kombinasjon av en med minoritetsbakgrunn og en etnisk norsk i prosjektet. Det at vi samarbeider på tvers av kulturell bakgrunn kan gjøre at ressurspersonene føler at vi vil dem vel. Det kan også oppleves som problematisk hvis de blir kontaktet av en fra sitt eget miljø, for da kan mange være redde for at informasjonen de gir, kan spres innad i miljøet. Vi ser også at det at vi er unge kvinner, gjør oss mindre truende og lettere å betro seg til, men personlige egenskaper som å være troverdig og tillitvekkende er minst like viktig. Det er også viktig at medarbeidere i prosjektet er åpne og lyttende for innspill og råd fra miljøene, og at de viser et oppriktig engasjement for å hjelpe personer med spilleavhengighet uten å skade minoritetsmiljøene. Brosjyre Vi har laget en brosjyre som skal kunne deles ut i minoritetsmiljøene og steder der personene i disse miljøene oppholder seg (se eksempel på brosjyre under). Brosjyren er utformet etter innspill fra ressurspersoner i minoritetsmiljøene og brukere her på Blå Kors Senter. Den er liten, slik at det skal være lett å ta den med seg uten at andre merker det. For at den skal være lett å lese også for en person som ikke kan så mye norsk, er den kort, uten kompliserte ord eller lange setninger. Denne brosjyren er også oversatt til 21 språk. Etter råd fra ressurspersoner i ulike miljøer har vi brukt lite tekst, lett forståelig språk og mye bilder og illustrasjoner. Dette har vi gjort for at brosjyren skal være forståelig for de fleste. Brosjyren inneholder også fortellinger om situasjonen for en spilleavhengig. Tanken er at den skal informere om konsekvensene av spilleavhengighet og dermed advare folk mot faren ved pengespill. I tillegg er det informasjon om hvilke muligheter det er for å få hjelp for personer med pengespillproblemer. I stedet for å formidle informasjonen som faktainformasjon, har vi valgt å skrive det vi ønsker å formidle, som historier om personer som har hatt spilleproblemer. Vi har prøvd å få 28

29 budskapet til å bli så tydelig som mulig, og vi har gått lenger i å være formanende enn vi ville gjort i en brosjyre til befolkningen generelt. Vi har for eksempel skrevet: Aldri spill for penger du har lånt. Vi har valgt å fokusere spesielt på det med å betale regninger og lånte penger, fordi vi ser at det for mange er ubetalte regninger og høye lån som fører til de største problemene for folk, og som gjør at spillingen eskalerer. Vi har faktisk fått tilbakemelding fra en av ressurspersonene om at vi kunne vært ennå tydeligere enn dette overfor hans miljø at vi kunne formidlet at spill ikke er tillatt i det hele tatt. Han mener at vi, slik det står nå, kan gi inntrykk av at det er greit å spille hvis man har betalt regninger eller det ikke er lånte penger. Andre igjen mener at et veldig strengt budskap vil fungere for foreldregenerasjonen / første generasjon, men at de unge ikke vil ta det på alvor hvis det blir for strengt. Vi bruker mye plass til illustrasjoner og har valgt illustrasjoner som er tydelige og lette å forstå, også for en som ikke kan lese teksten. På forsiden er illustrasjonen mer nøytral, men tydelig på hva brosjyren handler om. Inni har vi valgt illustrasjoner som er triste, og som så tydelig som mulig viser konsekvensene av spill og at spill er farlig. Vi har brukt virkemidler som skal kommunisere med minoritetsbefolkningen og gjøre brosjyren enkel å forstå uten at det eksplisitt vises at den er til minoritetsbefolkningen. Personene på bildene har ikke nødvendigvis minoritetsbakgrunn, samtidig som de heller ikke ser typisk etnisk norske ut. Det nevnes heller ikke i teksten at brosjyren er rettet mot minoritetsbefolkningen. På den måten unngår vi at folk føler seg stigmatiserte. Under har vi lagt ved brosjyre på to språk for å illustrere hvordan brosjyrene ser ut, og hva vi har lagt vekt på i brosjyreutformingen. Vi har valgt å legge ved brosjyren på norsk og arabisk norsk fordi det er et språk som mange vil kunne forstå, og arabisk som et eksempel på et av de oversatte språkene. Vi har oversatt brosjyrene til 21 språk. Brosjyrene på alle de 21 språkene kan lastes ned på hjemmesidene til Blå Kors Senter ( Trykte versjoner kan også bestilles hos Blå Kors Senter. 29

30 Brosjyre på norsk: Brosjyre på arabisk: 30

31 Brosjyrene kan bestilles i trykkversjon hos Blå Kors Senter på telefonnummer , eller man kan laste dem ned via våre nettsider: 1. Norsk 11. Somali 2. Arabisk 3. Engelsk 4. Vietnamesisk 5. Tamil 6. Kroatisk 7. Tyrkisk 8. Serbisk 9. Spansk 10. Urdu 12. Russisk 13. Polsk 14. Fransk 15. Farsi 16. Albansk 17. Samisk 18. Kurdisk 19. Oromo 20. Tigrinja 21. Amharisk Plakater Plakatene er laget på 21 forskjellige språk med et og et språk på hver plakat. I tillegg har vi laget to forskjellige plakater med informasjon på 5 språk, der noen av de største språkgruppene i Norge er representert. Disse er det også mulig å laste ned på hjemmesidene til Blå Kors Senter. Illustrasjonene som er brukt på plakatene, har vi laget etter råd fra ressurspersoner fra ulike miljøer. De rådet oss til å bruke minst mulig tekst i formidlingen vår. Derfor har vi valgt å lage illustrasjoner som beskriver hvordan en blir fanget i pengespillproblemer. Dersom man ønsker det, kan disse illustrasjoner også lastes ned fra Blå Kors Senter sine hjemmesider. Disse illustrasjonene kan for eksempel brukes som støtte til muntlig formidlingsopplegg. Se forslag til formidlingsopplegg på side

32 32

33 33

34 34

35 Illustrasjoner Illustrasjonene under er tenkt brukt i formidlingen til personer som kan lite norsk. De kan brukes som en del av et muntlig formidlingsopplegg, enten ved hjelp av PowerPoint eller ved at tilhørerne får utdelt illustrasjonene på papir. De kan brukes i kombinasjon med historien (se vedlegg) for å gjøre historien lettere forståelig. Illustrasjonene kan også brukes som utgangspunkt for diskusjon i gruppe. Deltakerne kan da diskutere hvilke assosiasjoner de får når de ser på illustrasjonene, og de kan sette i gang tankeprosesser hos deltakerne. Vi har valgt å bruke metaforer i illustrasjonene fordi flere av kulturene som minoritetsmiljøene i Norge har bakgrunn fra, bruker metaforer som del av dagligspråket. Disse kan også lastes ned via Illustrasjoner: Ingvild Østgård, Muntlig formidling Som nevnt tidligere har vi fått innspill fra flere om at det er viktig med muntlig formidling når man skal kommunisere med flere av minoritetsmiljøene i Norge. Skal man formidle til grupper som kan lite norsk, vil det være nødvendig med tolk. Dette gjelder for eksempel hvis man skal formidle på asylmottak eller introduksjonskurs. I slike fora har vi fått anbefalt fra ulike hold å dele deltakerne inn i språkgrupper og holde foredrag for en og en språkgruppe. Det er viktig at informasjonen er enkel og forståelig, og gjerne at den er formidlet av noen med samme kulturelle bakgrunn og språk (eventuelt via tolk). Det kan være aktuelt å formidle dette sammen med informasjon om samfunnskunnskap generelt eller samtidig med at gruppen får kunnskap om andre farer i det norske samfunnet. Eventuelt kan man ha et felles foredrag for flere språk der språkgruppene sitter samlet med hver sin tolk. Det er også en mulighet å ha gruppediskusjoner fordelt etter språk. I grupper som kan godt norsk, er ikke tolk nødvendig. Muntlig formidling kan også fungere godt for ressurspersoner i miljøene og hjelpeapparatet. 35

36 Personlige møter og å høre noe muntlig kan gjøre sterkere inntrykk på dem man ønsker å formidle til, i tillegg til at personene kan få et større eierforhold til temaet enn om de får informasjonen i brev eller annen skriftlig kommunikasjon. Siden informasjonen tas lettere imot fra noen man har tillit til, er det viktig at disse tillitspersonene har god kunnskap om temaet. Vi presenterer under et forslag til formidlingsopplegg. Historie om en spilleavhengig Historiene under bygger på historier vi har hørt fra brukere på Blå Kors Senter. Vi har valgt å bruke historie som en formidlingsform fordi denne formen vil oppleves kjent for mange som kommer fra mer muntlige kulturer. Gjennom å fortelle en historie om noen andres problemer, kommuniserer vi budskapet på en mer indirekte måte, noe som vil kunne oppfattes som mindre konfronterende og stigmatiserende. Skulle det være noen i salen som har et spilleproblem, kan de reflektere over det uten å bli konfrontert med spilleproblemer der og da. Det er den samme tankegangen vi har bak historiene vi bruker i brosjyren. I et foredrag vil vi heller aldri spørre om det er noen i salen som har spilleproblemer, eller om noen kjenner noen som har et spilleproblem. Når man jobber med et tabubelagt tema, er det viktig å la folk slippe å innrømme sine problemer. Taushetsplikt er også utrolig viktig. I tabellen under har vi plassert historien i den første kolonnen og illustrasjonene som tilhører hver del av historien, ved siden av den teksten den hører til. Illustrasjonene kan brukes i en PowerPoint på veggen mens man leser den tilhørende teksten i historien. Illustrasjonene til bruk i PowerPoint kan lastes ned på Eventuelt kan man skrive ut illustrasjonene på papir og dele dem ut. Før jeg begynte å spille, var jeg gift og hadde et bra liv. Jeg spilte ikke for så mye penger i starten, men jeg vant ganske raskt. Jeg skulle ønske jeg hadde tapt første gangen jeg spilte. Da ville jeg kanskje skjønt. Siden jeg vant masse penger, tenkte jeg: Oi, så mye penger, uten å jobbe! Når man vinner, får man lyst til å komme igjen dagen etterpå. Jo større gevinst, jo lettere blir man hekta. Det var ofte når jeg kjedet meg, at jeg spilte. Det var vanskelig å få jobb, og jeg hadde lite å gjøre. Jeg spilte for å glemme tiden eller bekymringene mine. Når jeg spilte, hadde jeg ikke vonde tanker om det jeg opplevde i hjemlandet, og jeg tenkte heller ikke på problemene med å klare meg her i Norge. 36

37 Etter hvert klarte jeg ikke å stoppe. Det var som om en magnet dro meg til maskinen. Jeg prøvde å gå ut av spillestedet, men det føltes som om jeg var lenket fast. Jeg glemte mat og alt annet. Det gjorde vondt å kjenne denne følelsen. Jeg var avhengig av spillene. Jeg trodde jeg kunne kontrollere pengemaskinene, men det var de som kontrollerte meg. Kona mi visste ikke at jeg spilte. Når jeg spilte og noen ringte, tok jeg aldri telefonen. Jeg var flau og skammet meg over å spille. I begynnelsen sa jeg ikke ifra til noen, og jeg løy ofte om hva jeg drev med. Ingen i familien min viste om spillingen. Da kona fikk vite det, begynte vi å krangle mye. Til slutt dro hun fra meg og lot meg ikke ha kontakt med barna. Jeg skammet meg over at jeg klarte ikke å være en god far. På grunn av spillingen klarte jeg heller ikke å sende penger til familien min i hjemlandet. Selv om jeg hadde fått opphold, reiste jeg ikke hjem til familien min i hjemlandet på flere år, for det ville vært så flaut å være der uten å ha penger. I stedet spilte jeg mer for å glemme savnet av familien og ensomheten. 37

38 Så gikk det nedover og nedover Jeg begynte etter hvert å miste kontrollen og kranglet og var ofte sint når jeg hadde tapt. Når jeg følte motgang, brukte jeg automatene som trøst, men det var ingen god trøst. Spilleproblemet ga meg stress, gjorde meg redd og ga meg negative tanker. Jeg var trist og hadde ikke lyst til å leve. Etter å ha spilt bort pengene mine fikk jeg meg MasterCard og tok opp forbrukslån, disse pengene spilte jeg også bort. Jeg hadde aldri tatt opp et sånt lån om jeg visste hvor høy rente det var. Lånet ble bare større og større. Jeg mistet leiligheten fordi jeg ikke hadde penger til å betale regninger. Deretter lånte jeg fra venner, fikk masse gjeld som jeg ikke klarte å betale tilbake. En jeg lånte fra, presset meg hele tiden. Jeg spilte for å vinne tilbake det jeg skyldte. Da tapte jeg enda mer. Rykter går fort, og mange så på meg som en dårlig person. Ingen stolte på meg lenger, alle visste at jeg spilte. Mange snakket stygt bak ryggen min. Jeg skulle heller ønske de kunne spørre om jeg hadde et problem, og om jeg trengte hjelp. 38

39 Til slutt var jeg så langt nede at jeg ikke så noen løsninger på livet mitt. Da var jeg så heldig at en venn fortalte meg at det går an å få hjelp. Jeg ringte til Hjelpelinjen for spilleavhengige og fikk gode råd der. Etter hvert, da jeg fikk oppholdstillatelse, tok jeg kontakt med legen, og han henviste meg til et sted der jeg kunne få hjelp og behandling. Der fikk jeg en person som jeg kunne snakke med, og som hørte på problemene mine uten å fortelle det videre til noen andre. Jeg møtte også andre som var i samme situasjon som meg. Da følte jeg meg ikke så alene, og vi støttet hverandre. Etter hvert fikk jeg styrke til å stå i mot spillingen. Det var som om magneten som dro meg mot pengespillene, ble svakere og svakere. Det tok lang tid å komme ut av spilleproblemet, og jeg hadde aldri klart det uten hjelp fra andre. Dilemmahistorier Når man jobber med et sterkt tabubelagt tema, kan det å sette i gang samtaler om temaet virke forebyggende i et miljø. Disse dilemmahistoriene kan brukes i grupper der deltakerne kan diskutere hvilke assosiasjoner og tanker de får rundt personene i historiene, uten å måtte gå inn på om dette er noe de kjenner igjen fra sitt eget miljø eller ikke. Det kan tas negativt opp hvis vi hadde påstått at dette var situasjonen i disse miljøene. Gruppene kan få utdelt en dilemmahistorie hver som de kan diskutere innad i gruppen. Det kan ofte være nyttig om man kan diskutere på sitt eget språk, særlig hvis de som deltar, ikke kan det norske språket så godt. Bruk gjerne tolk for å introdusere historiene. Ideer til dilemmahistorier 1. Isolert i norske miljøer og fra eget miljø Det var ofte når jeg kjedet meg, at jeg spilte. Det var vanskelig å få jobb, og jeg hadde lite å gjøre. Jeg spilte for å glemme tiden og bekymringene mine. Når jeg spilte, hadde jeg ikke vonde tanker om det jeg opplevde i hjemlandet, og jeg tenkte heller ikke på problemene med å klare meg her i Norge. Rykter går fort, og mange så på meg som en dårlig person. Ingen stolte på meg lenger, alle visste at jeg spilte. Mange snakket stygt bak ryggen min. Jeg skulle heller ønske de kunne spørre om jeg hadde et problem, og om jeg trengte hjelp. 2. Får ikke bidratt til familien/slekt i hjemlandet På grunn av spillingen klarte jeg ikke å sende penger til familien min i hjemlandet. Selv om jeg hadde fått opphold, reiste jeg ikke hjem til familien min i hjemlandet på flere år, for det ville vært så flaut å være uten å ha penger. I stedet spilte jeg mer for å glemme savnet av familien og ensomheten. 3. Ikke fått oppfylt rollen som far Kona mi visste ikke at jeg spilte. Når jeg spilte og noen ringte, tok jeg aldri telefonen. Jeg var flau og skammet meg over å spille. I begynnelsen sa jeg ikke ifra til noen, og jeg løy ofte om hva jeg drev med. Ingen i familien min viste om spillingen. Da kona fikk vite 39

40 det, begynte vi å krangle mye. Til slutt dro hun fra meg og lot meg ikke ha kontakt med barna. Jeg skammet meg over at jeg klarte ikke å være en god far. 4. Å være kvinne med spilleproblemer Jeg var mye alene hjemme og kjedet meg. På grunn av mye reklame for internettgambling på tv startet jeg med pengespill. Ingen hjemme vet om det, fordi det er så stor skam å spille spesielt som kvinne. Jeg bruker mye krefter på at ingen skal legge merke til min spilling. Jeg er konstant redd for å bli avslørt. Jeg tør heller ikke å be noen om hjelp, for jeg er redd for at ryktet skal spre seg. Jeg tror jeg blir utestengt fra både familien og miljøet dersom noen får vite at jeg har et spilleproblem. Gruppene kan stille seg dette spørsmålet når de diskuterer dilemmahistorier: Hvis personen i dilemmahistorien var din bror/søster, venn eller en slektning, hvordan ville du reagert på å høre denne historien? Hva ville du rådet ham eller henne til å gjøre? Historie i møte med ungdom En idé som har vært diskutert i prosjektet, har vært å bruke historier også i formidling overfor ungdom. Vi har ikke hatt mulighet til å prøve ut denne ideen, men den kan være aktuell for senere prosjekt. Forslaget er for eksempel å samarbeide med en skoleklasse og informere om spilleproblemer som en del av undervisningsopplegget. Man kan da fortelle historier om hva som kan skje om man får et spilleproblem. Ungdommene får i oppgave å dra hjem å fortelle historiene for foreldrene sine og snakke med dem om hvordan de ville forholdt seg til en person som var kommet i en slik situasjon. Ungdommene skal presentere historiene fra foreldrene når de møter oss neste gang. Vi ser for oss at det kan være en slags konkurranse der den beste historien får en premie. Historiene kan igjen brukes i forebyggingsarbeidet videre. Forslag til et muntlig formidlingsopplegg Presentasjonen under har vi blant annet holdt på asylmottak. Det fungerer godt for personer som ikke har vært lenge i Norge. Da bør man ha med tolk. Det er ikke noe i veien for også å bruke denne presentasjonen for andre grupper som har vært i Norge lenger. I første kolonne har vi forslag til hva som kan sies i presentasjonen. I den andre begrunner vi de valgene vi har gjort. Forslag til presentasjon 1. Innledning og presentasjon Forklar hvorfor dere ønsker å presentere til denne målgruppen. Vær klar på at dere ikke tror at de har spilleproblemer, men at dere presenterer fordi dere ønsker å advare om problemer med pengespill. Si heller at dere ønsker å informere tilhørerne fordi de kan spre informasjonen videre til folk som trenger å bli advart om spilleproblemer. 2. Historien og illustrasjonene (se over) 3. Si for eksempel dette: Folk fra alle miljøer kan få spilleproblemer. Vi vet at de fleste fra deres land, ikke spiller pengespill eller driver med gambling. Men vi vet at det er noen fra deres land som spiller pengespill. Vi er bekymret for at noen av dem får problemer på grunn av spillingen. Mange som spiller, har lært å spille pengespill i Norge. a. Vi ønsker å hjelpe dem som har problemer med Begrunnelse for ordvalg Man skal ikke virke stigmatiserende. Målgruppen er en ressurs. Dere skal ikke virke stigmatiserende. 40

41 pengespill. b. Vi ønsker også hindre at flere får problemer. c. Til dette trenger vi deres hjelp. Vi vet ikke hvem som trenger hjelp eller informasjon om dette, men vi kan nå ut til dem som trenger å høre dette, gjennom dere. d. Fortell folk dere kjenner, at de må være forsiktige med pengespill. Fortell at de aller fleste taper, og at noen taper mye og ødelegger livet sitt. Fortell folk at det går an å bli avhengig av pengespill (Forklar gjerne hva avhengighet betyr). e. Pengespill kan føre til store problemer. Vær forsiktig! Spilleieren tjener penger, mens spilleren taper. Ikke spill før du har betalt regninger. Aldri spill for penger du har lånt. f. Vær tålmodig. Den sakte veien inn i det norske samfunnet er den tryggeste. Selv om det kan virke vanskelig å få jobb, lære seg norsk og så videre, vil det alltid være tryggere å prøve å lykkes på den måten enn å ta det som kan virke som snarveier, men kan føre til store problemer. 4. Informer om hvor man kan søke hjelp Ta kontakt hvis du kjenner noen som har spilleproblemer, eller hvis du har det selv. o Vi har taushetsplikt! Ingen får vite hva du forteller oss! 1. Be tilhørerne diskutere spørsmålene under i grupper. Hvis tilhørerne er trygge nok til det, kan de få oppsummere i plenum til slutt. Forslag til spørsmål: o Hva ville du sagt til denne personen dersom dette var din bror, søster eller en venn av deg? o Hva kan man si for å advare folk mot slike problemer? o Eventuelt kan de diskutere dilemmahistorier (se over). Se på tilhørerne som en ressurs. Fortell om konsekvenser av spilleavhengighet. Kom med forslag til andre løsninger enn pengespill. Tilhørerne kan være informasjonsspredere om muligheter for å få hjelp. Da kan en person med spilleproblemer få informasjon fra en den har tillit til. Det er viktig å skape trygghet om at en som trenger hjelp, kan fortelle uten at noen andre får vite det. Spør dem om råd, og vis at de er en ressurs. Skal man ha presentasjon for ressurspersoner, kan det være aktuelt å ha med noe mer informasjon om årsaker til spilleavhengighet og hvordan de kan oppdage om noen har et 41