Åbjøra øvre Verdi: 5

Transkript

1 Åbjøra øvre Verdi: 5 Referansedata Fylke: Oppland Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2007, Oppland Kommune: Nord-Aurdal Inventør: THH Kartblad: 1716 IV Dato feltreg.: 25/10/2007, 30/10/ /10/2007 H.o.h.: moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Areal: 919 daa Vegetasjonseksjon: OC-Overgangsseksjon Sammendrag / Kort beskrivelse Området ligger mellom Åbjøra og Rv 51, ca 10 kilometer sør for Fagernes, og består av et småkupert østvendt terreng hellende ned mot Åbjøra. Terrenget varierer for det meste mellom jevne hellinger, grunne bekkedaler og forsenkninger, opplendte rygger. Langs Åbjøras øvre del er topografien skarpere, med en del bergskrenter og brattpartier. For øvrig er det bare dette partiet samt deler av sidebekken Krossåni som har kløftetopografi. Rett nedenfor Rv 51 danner Krossåni også en meter høy foss med tilhørende svært velutviklet fosserøykskog. Småskalatopografien skaper grunnlag for relativt varierte vegetasjonssamfunn. Fattige og intermediære granskogssamfunn dominerer, med blåbærskog som klart vanligst, småbregneskog finnes i hellinger, lågurtskog i tørre skråninger. I forsenkningene (mest utbredt i sør) inngår rik sumpskog, rikmyr og litt høgstaudeskog. Opplendte rygger har bærlyngbarblandingsskog og lavfuruskog. Tettvokst, godt flersjiktet naturskog i aldersfase, bledningsfase og oppløsningsfase dominerer. Sør for Mønebrua (samt også langs Krossåni) har skogen et temmelig urørt preg, og har utvilsomt stått urørt svært lenge (selv om enkelte gamle stubberester fortsatt kan ses flere steder). Skogstrukturen er spesiell, og preges av seintvoksende og smådimensjonert, meget gammel gran (trolig mange trær over 250 år). I mer produktive partier er dimensjonene større. Det meste av området har rikelig med granlæger dannet dels etter sammenbrudd og selvtynning, på mindre arealer også etter mer normal avgang i stabil gammel naturskog (bledningsfase). Det meste er i tidlige og midlere nedbrytningsstadier, og kontinuiteten i død ved er således ikke mer enn middels. Visse partier har likevel innslag også av sterkere nedbrutte stokker, og her er kontinuiteten i død ved trolig nokså god. Partiet mellom Mønebrua og Krossåni er noe mer påvirket, med generelt noe lavere trealder, og partivis mer homogen og dødvedfattig struktur. Også her er likevel det meste av arealet gammel naturskog med mye død ved. Artsmangfoldet er rikt og spesielt. Vedsoppfloraen på granlæger er trolig den rikeste som er kjent i Valdres, med flere høyt rødlistede arter, inkludert Norges desidert rikeste kjente forekomst av sprekkjuke, og første funn i Valdres av taigaskinn. I tilknytning til fossen i Krossåni står et parti svært velutviklet og gammel fosserøykgranskog (boreal regnskog), med en helt særpreget og meget rik lavflora. Lungeneversamfunnet finnes på rundt 35 graner, inkludert ca 25 trær med fossenever (VU), en del trær med fossefiltlav, småblæreglye (EN) på ei gran, og flere regionalt sjeldne skorpelav. I alt er det nå kjent 19 rødlistearter (2 EN, 6 VU, 11 NT) i området. Som bekkekløft betraktet er naturverdiene små. Området har imidlertid meget store kvaliteter knyttet til (1) gammel grannaturskog og (2) boreal regnskog av fosserøyktypen. Granskogen er trolig den minst påvirkete som er kjent i Valdres, og er sjelden også på nasjonalt nivå. Fosserøykgranskogen er blant de beste (kanskje den beste) som er kjent i Norge, selv om arealet er begrenset. Før Åbjøra ble regulert og elva tørrlagt hadde det store elvejuvet videre nedover, hvor flere store fossefall ligger, ganske sikkert særdeles store fosserøykmiljøer, og Krossåni-fossen kan betraktes som en siste rest av dette miljøet. Det trekker også i negativ retning at arronderingen er mindre god og hakkete pga en del inngrep i omgivelsene. Lokaliteten vil i betydelig grad kunne bidra til å dekke inn mangler ved skogvernet. Åbjøra øvre vurderes som (minst) nasjonalt verdifull (verdi 5). Feltarbeid Feltarbeidet ble utført av Tom H. Hofton (Biofokus) 30. og 31. oktober Værforholdene var gode, men det var ganske kaldt. Mesteparten av området ble undersøkt 30., mens det 31. ble tatt en supplerende sjekk nordvest i området (Krossåni-partiet). Sørvestlige del er ikke undersøkt i 2007, siden dette arealet er grundig kartlagt tidligere. Alle aktuelle parametre anses som ganske godt dekket. Likevel er det trolig en god del mer å finne av interessante arter ved nøyere undersøkelser. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med systematiske undersøkelser av bekkekløfter, et felles prosjekt i regi av Direktoratet for Naturforvaltning og NVE. Dette er første ledd i systematiske biologiske undersøkelser av spesielt prioriterte og biologisk viktigste skogtyper i Norge. I Oppland omfattet bekkekløftprosjektet 37 lokaliteter i Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd grovt angitt av Fylkesmannen i Oppland i samarbeid med Direktoratet for Naturforvaltning. Dette besto av hele Åbjøras elvedal fra Bløytjednet til Dokkafjorden, inkludert gammelskogen på vestsiden. Vi har valgt å splitte dette opp i to atskilte lokaliteter, som følge av ganske ulike kvaliteter og skogtyper.

2 Tidligere undersøkelser Skogen på vestsiden av elva nedenfor Bløytjednet ble først oppdaget av Siste Sjanse i 1994, og beskrevet flere ganger i påfølgende notater og rapporter (Bredesen 1995, Lindblad 1996). Det ble da avgrenset 3 kjerneområder innenfor et ca 130 daa stort området, og den rike sprekkjukeforekomsten ble framhevet. På bakgrunn av disse undersøkelsene ble dette arealet vurdert i verneplan for barskogs fase 2, og supplerende undersøkelser ble gjort av Egil Bendiksen i 1997 (Bendiksen & Svalastog 1999). Da ble området utvidet til 281 daa, og klassifisert som nasjonalt verneverdig (***). Mye av dette er også inkludert i naturtypelokaliteter (men ikke fullt ut). Resten av området (dvs nedenfor Mønebrua) har derimot i liten grad vært gjenstand for undersøkelser. Noe er gjort i forbindelse med naturtypekartlegging, og det er opprettet en 465 daa stor C-lokalitet av hele juvet (Naturbase 2008). Beliggenhet Området ligger mellom Åbjøra og Rv 51, ca 10 kilometer sør for Fagernes. Riksveien tangerer området i nord og sør. Naturgrunnlag Topografi Det meste er et noe småkupert barskogslandskap med jevne hellinger, småkoller, rygger og små bekkedaler som heller østover ned til hovedelva Åbjøra. Denne delen av Åbjøra renner stort sett ganske rolig nordover, men nedenfor Bløytjednet er topografien skarpere, med en del bergskrenter og brattpartier. Det er bare mindre deler av området som kan karakteriseres som bekkekløft. Det gjelder foruten forannevnte parti også sidebekken Krossåni, som rett nedenfor riksveien danner et meter høyt fossefall med tilhørende svært velutviklet fosserøykskog. Åbjøra videre nedover til Dokkafjorden (egen lokalitet Åbjøra nedre ) danner derimot et svært dramatisk elvejuv, med flere store fosser. Elva er imidlertid hardt regulert, og vannføringen er svært lav. Geologi Berggrunnen er ensartet, og består av svartgrå sandstein, stedvis konglomeratisk (Nordgulen 1999). Løsmassedekket varierer mye, men er gjennomgående middels tykklendt morene i slake partier, og avskrapt med noe fjell i dagen på rygger og brattskrenter. Klima Området ligger i mellomboreal vegetasjonssone, og i overgangsseksjonen (OC) (Moen 1998). Klimaet i regionen har kontinentale trekk, med varme somre, kalde vintre og moderat nedbørsmengde. Lokalklimaet varierer fra relativt tørt på ryggene til ekstremt fuktig i fosserøyksonen i Krossåni, med et middels fuktig lokalklima i mye av granskogene. Økologisk variasjon Tatt i betraktning områdets karakter av tilnærmet ren mellomboreal granskog med lite høydespenn og nesten uten kløftetopografi må variasjonen sies å være brukbar. Småskalatopografien skifter en del, og sørger for at vegetasjonstypene også varierer ganske mye (dels på korte avstander) fra rik sumpskog og rikmyr til tørr bærlyng- og lavfuruskog. Sammenliknet med velutformete bekkekløfter er variasjonen derimot ganske liten. Vegetasjon og treslagsfordeling Terrenget har små høydeforskjeller, men er likevel nokså småkupert, noe som skaper til dels ganske store kontraster på små avstander mtp løsmassedekke, fuktighet, rikhet og dermed også vegetasjonstyper. Ulike fattige til intermediære granog (i mindre grad) furuskogssamfunn dominerer. Blåbærgranskog er arealmessig klart dominerende vegetasjonstype. Denne veksler i utforming fra en tørr, kontinental type, via standard lyngrik utforming til en litt rikere utforming i hellinger. I hellinger med litt mer finkornet jord og sigevann får en også inn småbregneskog med fugletelg og gaukesyre. Enkelte mindre flekker på tørrere mark i slike hellinger gjerne i brattere skråning med barmatter under gamle trær har også lågurtgranskog (teiebær, skogsveve etc). I forsenkninger og grunne bekkedaler finnes også en del intermediær til rik sumpskog og åpne myrflekker, samt også litt høgstaudeskog. Dette er mest utbredt i søndre del, bl.a. omkring Gammelstølbekken. Foruten gran er det her også mye bjørk og på våte partier vierkratt. Karakteristisk er en mosaikkartet veksling mellom små åpne myrflekker og vierkratt. Floraen består av bl.a. skogrørkvein, slåttestarr, myrsnelle, duskull, myrhatt, fjelltistel, harerug, samt også rikarter som jåblom og fjellfrøstjerne, og (i sump- og høgstaudeskog) fjellpestrot, enghumleblom, kvitbladtistel, mjødurt, tyrihjelm, bekkeblom. Rikmyrsmoser som piperensermose, rosetorvmose, brunklomose, vrangklomose og gullmose dominerer i bunnsjiktet. På tørre rygger overtar skrinnere og tørrere skogtyper med furu og gran i blanding, sjeldnere tilnærmet ren furuskog. Dette er for det meste bærlyngskog (tørr utforming), men også fragmenter av lavfuruskog inngår. For øvrig kan noen steder furua gå inn i den tørre utformingen av blåbærskog. Store mengder mørke skjegglav (Bryoria spp.) finnes i slik skog (kontinentalt trekk). Langs Åbjøras grusete og steinete elveløp (nå i sakte gjengroing pga tørrlegging) vokser elvekantvegetasjon fragmentarisk. Det er stort innslag av fjellplanter og nordlige arter bl.a. setermjelt, fjellsyre (begge vanlige), samt fjellkvann, blårapp, fjellburkne, flekkmure og fjellfrøstjerne. Liknende vegetasjon har en også langs Krossånis kløft. I tilknytning til et meters fossefall i Krossåni er utviklet et lite areal fosse-eng, der fosserøyken treffer et rikt fyllitt-berg. Her vokser bl.a. bakkesøte. (Info i dette kapitlet delvis hentet fra Bendiksen & Svalastog 1999)

3 Skogstruktur og påvirkning Nesten hele området er lite berørt av inngrep i nyere tid, bortsett fra kanteffekter og enkelte små partier med ungskog. Tettvokst, godt flersjiktet naturskog i aldersfase, bledningsfase og oppløsningsfase dominerer. Sør for Mønebrua (samt også langs Krossåni) har skogen et temmelig urørt preg, og har utvilsomt stått urørt svært lenge (selv om enkelte gamle stubberester fortsatt kan ses flere steder). Skogstrukturen er spesiell, og preges av seintvoksende og smådimensjonert, meget gammel gran (trolig mange trær over 250 år). I mer produktive partier er dimensjonene større. Det meste av området har rikelig med granlæger dannet dels etter sammenbrudd og selvtynning, på mindre arealer også etter mer normal avgang i stabil gammel naturskog (bledningsfase). Det meste er i tidlige og midlere nedbrytningsstadier, og kontinuiteten i død ved er således ikke mer enn middels. Visse partier har likevel innslag også av sterkere nedbrutte stokker, og her er kontinuiteten i død ved trolig nokså god. Partiet mellom Mønebrua og Krossåni er noe mer påvirket, med generelt noe lavere trealder, og partivis mer homogen og dødvedfattig struktur. Også her er likevel det meste av arealet gammel naturskog med mye død ved. Fosserøykskogen ved Krossåni har en utpreget stabil struktur, med god aldersspredning fra helt unge til ganske grove og gamle trær på minst 250 år. Også dette partiet har mye læger. På ryggene står ganske gammel (men ikke særlig grov) furu, og det finnes også litt død furu i forskjellige nedbrytningsstadier (men små mengder). Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Åbjøra øvre. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Krossåni foss Naturtype: Kystgranskog - Ren granskog med lite lauvtrær Naturtypeverdi: A Hoh: moh Undersøkt av Tom H. Hofton (Biofokus) ifbm bekkekløftprosjektet Lokaliteten ligger langs Krossåni rett på nedsiden av Rv 51, og består av et parti gammel gran-naturskog i tilknytning til et meter høyt fossefall og kløftepartiet nedenfor dette. Vegetasjonstypen er stort sett blåbærskog. Fossen danner et lite fosse-engparti der yret treffer et rikt fyllitt-berg. Her vokser bl.a. bakkesøte. Skogen er gammel og har en stabil struktur, med god aldersspredning fra helt unge til ganske grove og gamle trær på minst 250 år, og det er mye læger (brukbar spredning på nedbrytningsstadier). Stabil vannføring fører til at fossen skaper en optimalt utviklet boreal regnskog av fosserøyktypen. Særlig partiet på nordsiden av bekken, der fosserøyken treffer rett på (samt partiet bakenfor) er svært bra. Lavfloraen er ekstremt rik og meget spesiell, med lungeneversamfunn på ca 35 graner. Dominerende arter er lungenever, skrubbenever, fossenever (VU), stiftfiltlav, grynvrenge, glattvrenge, skjellglye og filthinnelav. Frodige klaser av disse artene finnes opptil 6-7 meter oppe i trærne. Fossenever er til dels vanligste Lobaria-art. Denne er svært sjelden sør for Namdalen, i Sør-Norge ellers bare funnet i Eldåa (Stor-Elvdal). I tillegg finnes et stort antall andre arter i mer sparsomme forekomster (bl.a. fossefiltlav på 6-7 trær, småblæreglye (EN) på ei gran). Skorpelavfloraen var også variert (men dårlig undersøkt), med bl.a. Bacidia arceutina og Micarea peliocarpa (tidligere nesten bare funnet i regnskogsmiljøer i Midt-Norge og på Vestlandet). Lokaliteten utgjør trolig en siste rest av ekstremt velutviklete fosserøykgranskoger som tidligere har stått i juvet videre nedover langs Åbjøra før tørrleggingen. Dette er en helt særegen lokalitet med velutviklet regnskogsmiljø, kanskje den mest artsrike fosserøykskogen som er kjent (i hvert fall på Østlandet), med en rekke kravstore og til dels meget sjeldne lavarter. Verdien er klart A svært viktig. 2 Mønebrua - Krossåni Naturtype: Gammel barskog - Gammel granskog Naturtypeverdi: B Hoh: moh Undersøkt av Tom H. Hofton (Biofokus) ifbm bekkekløftprosjektet 30. og Lokaliteten består av slake østvendte hellinger og grunne bekkedaler mellom Åbjøra og Rv51, fra Mønebrua i sør til Krossåni i nord. Gran er nesten enerådende treslag. Vegetasjonstypen er for det meste blåbærskog, men det inngår også noe småbregneskog, samt sumpskog i forsenkninger, og på rygger litt bærlyng-barblandskog. Skogen er lite berørt av inngrep i nyere tid (bortsett fra kanteffekter), og det meste er gammel naturskog. Skogbildet er for det meste tett bestokket og godt flersjiktet, med relativt gamle (men ikke særlig grove) trær. Det er store mengder granlæger i tidligere og midlere nedbrytningsstadium, mens gamle stokker er få. Stedvis er skogen mer åpen etter glennevis sammenbrudd med store ansamlinger av læger, mens andre partier er mer homogene. Den eldste skogen står i nord, ved Krossåni (mange trær av høy alder år, og dessuten innslag også av en del eldre læger). Granskogen har generelt et stabilt fuktig preg, særlig i søkk med sumpskog. Mye skjegglav preger delvis trærne (gubbeskjegg, i tørrere partier også mye mørke skjegglav). Det er leitet nokså lite etter arter, men artsmangfoldet virker middels rikt, særlig av vedboende sopp på granlæger (dog dårligere enn ovenfor Mønebrua). Mest interessant var to funn av sprekkjuke (VU) og ett funn av kjuka Skeletocutis brevispora (VU). Kvalitetene varierer innen lokaliteten, men det meste er gammel naturskog med mye død ved, arealet er ganske stort, og artsmangfoldet av naturskogsarter er ganske bra (inkludert VU-arter). Verdien settes på denne bakgrunn til B viktig (grensende nær opptil A). 3 Bløytjednet N Naturtype: Gammel barskog - Gammel granskog Naturtypeverdi: A Hoh: moh Undersøkt av Tom H. Hofton (Biofokus) ifbm bekkekløftprosjektet , samt av Siste Sjanse og Egil Bendiksen (NINA) i Lokaliteten ligger mellom Åbjøra i øst og kraftlinje nedenfor Rv51 i vest, fra Bløytjednet (kraftverksmagasin) i sør til Mønebrua i nord.

4 Terrenget er østvendt og relativt småkupert, vekslende mellom jevne og slake hellinger, små bekkesøkk og forsenkninger, tørre rygger, og ut mot Åbjøra mer kløftetopografi med berg, skrenter og noen trange skar. Blåbærgranskog er vanligste vegetasjonstype, men det finnes også noe småbregneskog, lågurtskog (små lommer), en del sumpskog og små myrflekker (dels av rik utforming) i søkkene (samt også litt høgstaudeskog slike steder), og på ryggene tørr bærlyng-barblandingsskog (og lokalt lavfuruskog). Furu kommer inn sterkere i søndre del. Tettvokst, godt flersjiktet naturskog i aldersfase, bledningsfase og oppløsningsfase dominerer. Skogen har et temmelig urørt preg, og har utvilsomt stått urørt svært lenge (selv om enkelte gamle stubberester fortsatt kan ses flere steder). Skogstrukturen er spesiell, og preges av seintvoksende og smådimensjonert, meget gammel gran (trolig mange trær over 250 år). I mer produktive partier er dimensjonene større. Det meste av området har rikelig med granlæger dannet dels etter sammenbrudd og selvtynning, på mindre arealer også etter mer normal avgang i stabil gammel naturskog (bledningsfase). Det meste er i tidlige og midlere nedbrytningsstadier, og kontinuiteten i død ved er således ikke mer enn middels. Visse partier har likevel innslag også av sterkere nedbrutte stokker, og her er kontinuiteten i død ved trolig nokså god. På ryggene står ganske gammel (men ikke særlig grov) furu, og det finnes også litt død furu i forskjellige nedbrytningsstadier (men små mengder). Skogen i søkkene er stabilt fuktig, og har mye skjegglav. Det er også gjort funn av skrukkelav i en sumpskog, en art som er svært sjelden på indre Østlandet. På stabil grangrein på ei gammel gran vokste stautnål (VU), en sørøstlig art som er meget sjelden å finne på gran. Ellers er vedsoppfungaen relativt rik og ikke minst spesiell, med en del sjeldne og relativt kravstore arter, også i høye rødlistekategorier. Noe overraskende har tidligere undersøkelser bare fanget opp mindre deler av dette mangfoldet. En bemerkelsesverdig rik forekomst av sprekkjuke er særlig verdt å trekke fram. Arten er ganske vanlig i skogen og forekommer på minst læger (i 2007 sett på 5 læger, hvorav minst 2 nye i forhold til tidligere undersøkelser), noe som gjør dette til den overlegent rikeste forekomsten i Norge. Nevneverdig er også VU-kjukene Oligoporus undosus og Skeletocutis chrysella. Mest interessante funn var barksoppen taigaskinn (EN), rikelig fruktifiserende på ei grov granlåg på øya ute i Åbjøra nord i lokaliteten. Dette er første funn i Valdres, og tidligere bare funnet en gang i Hallingdal så langt vest. Ut mot elva er det partivis bergvegger, men berget er tørt, åpent og hardt, og er dårlig egnet for spesielle arter. Elva er helt tørrlagt. Dette er et svært spesielt område, med store kvaliteter knyttet til (meget) gammel gran-naturskog, og med et ganske rikt utvalg av til dels sjeldne arter særlig av vedboende sopp. Det er også verdier knyttet til rik sumpskog. Kvalitetene varierer noe gjennom området, men er generelt høye, og verdien er klart A svært viktig. Artsmangfold Området har store biomangfoldkvaliteter knyttet til både gammel naturskog med gamle trær og død ved (gran), og svært fuktige skogmiljøer. Vedsoppfloraen på gran er variert, rik og spesiell. I tillegg til vanlige naturskogsarter inngår også en del sjeldne og til dels kravstore arter. En bemerkelsesverdig rik forekomst av sprekkjuke er særlig verdt å trekke fram. Arten er ganske vanlig i skogen og forekommer på minst 15 læger (i 2007 sett på 7 læger, hvorav minst 4 nye i forhold til tidligere undersøkelser), noe som gjør dette til den overlegent rikeste forekomsten i Norge. Nevneverdig er også VU-kjukene Oligoporus undosus, Skeletocutis brevispora og S. chrysella. Mest interessante funn på soppfronten var likevel barksoppen taigaskinn (EN), rikelig fruktifiserende på ei grov granlåg på øya ute i Åbjøra nord i lokaliteten. Arten er sterkt kontinental og tidligere ikke funnet i Valdres, med ett funn i Hallingdal som det eneste lenger mot sørvest. Det er først og fremst partiet sør for Mønebrua som har en rik vedsoppflora, men også nordover er dette elementet temmelig velutviklet. Bl.a. er Skeletocutis brevispora kun funnet her. Noe overraskende har tidligere undersøkelser bare fanget opp mindre deler av vedsoppmangfoldet. Lavfloraen er også rik. Skogen i søkkene er stabilt fuktig, og har mye skjegglav (særlig gubbeskjegg). I en sumpskog har det tidligere (Bredesen 1995) også blitt funnet skrukkelav, som er svært sjelden på indre Østlandet (arten er vanlig i Midt- Norges fuktige granskoger). I fuktig granskog finnes også flere naturskogsarter av knappenålslav, hvorav stautnål var mest interessant. Den ble påvist på en grov tørrgrein av ei meget gammel, seintvoksende gran. Imidlertid er det kjerne 1 som særlig er spesiell mtp lavfloraen. Stabil vannføring i Krossåni fører til at den meter høye fossen skaper en optimalt utviklet boreal regnskog av fosserøyktypen. Særlig partiet på nordsiden av bekken, der fosserøyken treffer rett på (samt partiet bakenfor treffpunktet ) er svært bra. Lavfloraen er ekstremt rik, meget spesiell, og med en del arter som nesten bare er kjent fra regnskogsbeltet i Midt-Norge (evt. i tillegg noen få fosserøykskoger på Østlandet). Slående er særlig de rike lungeneversamfunnene, som finnes på ca 35 graner. Dominerende arter er lungenever, skrubbenever, fossenever (VU), stiftfiltlav, grynvrenge, glattvrenge, skjellglye og filthinnelav. Frodige klaser av disse artene finnes opptil 6-7 meter oppe i trærne. Fossenever er til dels vanligste Lobaria-art. Denne er svært sjelden sør for Namdalen, i Sør-Norge ellers bare funnet i Eldåa (Stor-Elvdal). I tillegg finnes en del andre (ekstremt) fuktighetskrevende arter i mer sparsomme forekomster, med fossefiltlav og småblæreglye som de mest nevneverdige av makrolavene. Fossefiltlav ble sett på 6-7 trær, mens småblæreglye ble funnet sparsomt på grove greiner av ei gran (men finnes sikkert på flere). Foruten en forekomst ved Bergdøla i Ringebu (også påvist i kløfteprosjektet 2007) er denne arten tidligere bare funnet på osp i Norge. Skorpelavfloraen er også rik (men dårlig undersøkt). Her kan nevnes bl.a. Bacidia arceutina og Micarea peliocarpa, som tidligere nesten bare er funnet i regnskogsmiljøer i Trøndelag og på Vestlandet. Ellers ble også bl.a. Rinodina turfacea var cinereovirens, Rinodina septentrionalis, Caloplaca holocarpa, C. cerina, Bacidia subincompta, Pertusaria sommerfeltii ble også påvist i materialet på grankvister. Foruten R. septentrionalis (som er en nordlig art med få funn i Sør-Norge) er dette mer eller mindre ganske vanlige og vidt utbredte arter, men som er knyttet til rikbarkstrær og sjelden går på gran. Denne svært rike lavfloraen har trolig hatt sine hovedforekomster i hovedjuvet, der flere store fossefall før tørrleggingen av Åbjøra utvilsomt dannet svært store og verdifulle fosserøykgranskoger (kanskje de største i Norge). Her har man derfor å gjøre med en situasjon der artene henger igjen i et lite restparti som pga begrenset areal kan være svært sårbart. Bergveggene ut mot Åbjøra er tørre, åpne og harde, og er dårlig egnet for spesielle arter. Eneste av interesse som ble påvist her var sparsomt randkvistlav. Det kan ha vært større kvaliteter på disse bergene før Åbjøra ble tørrlagt. Av andre grupper framviser lågurtgranskogene en generelt ganske rik mykorrhizasoppflora, og riksumpskog og rikmyr har en del næringskrevende karplanter uten at det kan sies å være spesielt store kvaliteter knyttet til disse gruppene. Bendiksen & Svalastog (1999) nevner slørsoppen Cortinarius limacellus, som enten en ubeskrevet art eller en albino form

5 av blåbelteslørsopp C. collinitus. Ifølge Egil Bendiksen (pers. medd. mai 2008) er det nå klargjort at dette var en albino blåbelteslørsopp. Tabell: Artsfunn i Åbjøra øvre. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifisering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerneområde (nr) Spettefugler Picoides tridactylus Tretåspett NT 1 1 Søterotfamilien Gentianella campestris Bakkesøte (vanlig) NT 1 1 Busk- og bladlav Alectoria sarmentosa Gubbeskjegg NT 9 9 Bryoria nadvornikiana Sprikeskjegg NT 3 3 Collema curtisporum Småblæreglye EN 1 1 Collema flaccidum Skjellglye Collema subflaccidum Stiftglye 1 1 Fuscopannaria confusa Fossefiltlav 7 7 Hypogymnia bitteri Granseterlav Hypogymnia vittata Randkvistlav Leptogium saturninum Filthinnelav Lobaria hallii Fossenever VU Lobaria pulmonaria Lungenever Lobaria scrobiculata Skrubbenever Nephroma bellum Glattvrenge 5 5 Nephroma parile Grynvrenge Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav Platismatia norvegica Skrukkelav 1 1 Skorpelav Bacidia arceutina 1 1 Chaenotheca gracilenta Hvithodenål NT 1 1 Chaenotheca phaeocephala Stautnål VU 1 1 Chaenotheca subroscida Sukkernål Chaenothecopsis viridialba Rimnål NT 2 2 Micarea peliocarpa 1 1 Sopp markboende Cortinarius leucophanes Kremslørsopp 1 1 Hygrophorus discoideus Gulbrun vokssopp 1 1 Sopp vedboende Asterodon ferruginosus Piggbroddsopp 3 3 Crumenulopsis pinicola Gammelgranskål NT 7 7 Cystostereum murrayii Duftskinn NT 1 1 Diplomitoporus crustulinus Sprekk-kjuke VU Fomitopsis rosea Rosenkjuke NT 2 2 Laurilia sulcata Taigaskinn EN 1 1 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 1 1 Oligoporus undosus VU 1 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke 7 7 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke NT 1 1 Phlebia centrifuga Rynkeskinn NT 2 2 Skeletocutis brevispora VU 1 1 Skeletocutis chrysella VU 1 1

6 Avgrensing og arrondering Området grenser stort sett til arealer som er betydelig preget av ulike typer inngrep, både veier, ungskog og hogstflater. Avgrensningen er noe hakkete som følge av disse inngrepene, og ved Mønebrua henger lokaliteten knapt nok sammen. Av denne grunn er arronderingen noe uheldig. Det bør derfor vurderes om området bør gjøres noe videre i det smaleste partiet ved Mønebrua. Det ligger ei lita hogstflate på nedsiden av Rv51 like inntil lokaliteten vest for Grønholen. Denne har trolig ikke hatt vesentlige negative effekter, men antakelig vil det være fornuftig å skape en bred buffersone i dette partiet for å minimere sannsynligheten for uheldige kanteffekter inn mot fosserøykskogen langs Krossåni. Det bør også vurderes om en del areal på vestsiden av kraftlinja bør tas med. For øvrig synes det å være relativt gammel skog et stykke mot sørvest og vest, på begge sider av Rv 51. Det har ligget utenfor dette prosjektets rammer å vurdere disse partiene, men stikkprøver ga funn av både sprekkjuke og kjuka Skeletocutis chrysella (begge VU). Andre inngrep Lokaliteten innrammes i stor grad av ulike inngrep. Både veier, kraftlinje og ungskog berører i vesentlig grad lokalitetens kanter, og gir stedvis en del kanteffekter. Innenfor grensene er det først og fremst reguleringen av Åbjøra som har betydning. Elva er bortimot tørrlagt. Dette har ført til at det som tidligere trolig har vært særdeles verdifulle fosserøykskoger nede i juvet videre ut mot øst har blitt ødelagt (lokaliteten Åbjøra nedre). Innenfor Åbjøra øvre har imidlertid verdiene i liten grad vært knyttet til vannføringen, og her er verdiene lite redusert. Unntaket kan være det trangeste partiet nedenfor demningen på Bløytjednet, hvor en kan ha hatt fuktighetskrevende samfunn på bergvegger. Vurdering og verdisetting Som bekkekløft i klassisk forstand er naturverdiene marginale. Det er omtrent bare langs Krossåni at kløftetopografien er til stede, med nedskjært bekkeløp og bergvegger. Imidlertid er kvalitetene knyttet til gammel gran-naturskog og til boreal regnskog (fosserøykskog) meget store. Granskogen (særlig ovenfor, men også nedenfor Mønebrua) er kanskje den eldste og minst påvirkete som er kjent i Valdres. Det er i tillegg en ganske særegen type (meget gammel, seintvoksende), som man ellers bare har noen få eksempler på i Norge i så lite påvirket tilstand. Artsmangfoldet av vedboende sopp er det rikeste som er kjent i Valdres, og her har man også Norges desidert største kjente sprekkjukepopulasjon. De mest særegne og spesielle kvalitetene er likevel knyttet til fosserøykskogen i Krossåni. Selv om arealet er lite er dette en ekstremt velutviklet utgave av skogtypen, og muligens er det ingen andre fosserøykgranskoger som kan vise til noe liknende på Østlandet, kanskje heller ikke på nasjonalt nivå. Lokaliteten utgjør trolig en siste rest av det som tidligere har vært av fosserøykskog i hovedjuvet. Dette er et dramatisk elvejuv, hvor flere store og brede fossefall faller nedover, og i tilknytning til disse har man ganske sikkert hatt særdeles velutviklete fosserøykmiljøer. Disse er i dag i praksis borte som følge av utbyggingen av Åbjøra og tilhørende tørrlegging. Det bør vurderes hvorvidt noe av dette kan restaureres ved endret manøvreringsreglement på kraftverket. Denne reguleringen har gitt svært stor reduksjon av naturverdiene. Innenfor Åbjøra øvre har likevel bare mindre deler av verdiene vært knyttet til vannføringen (kan ha vært fuktighetskrevende samfunn i det trangeste partiet nedenfor Bløytjednet). I negativ retning trekker også at arronderingen er noe dårlig og hakkete. Dette kan imidlertid avhjelpes ved å tilføre noe areal på vestsiden særlig omkring Mønebrua. Lokaliteten vil i stor grad kunne bidra til å dekke inn mangler ved skogvernet. Av generelle mangler oppfyller området i betydelig grad (1) gammel skog under naturlig dynamikk og (2) viktige forekomster av rødlistearter, og også (3) internasjonale ansvarstyper (boreal regnskog). Av prioriterte skogtyper er (1) boreal naturskog og (2) boreal regnskog) i stor grad oppfylt, (3) rik sumpskog i moderat grad, mens (4) bekkekløft og (3) høgstaudeskog i liten grad er oppfylt. Åbjøra øvre har meget store naturverdier. Disse er særlig knyttet til gammel granskog med rik vedsoppflora, og til ekstremt godt utviklet fosserøykgranskog (boreal regnskog) med en rekke kravstore og sjeldne lavarter. Denne kombinasjonen gjør lokaliteten helt spesiell, og verdien grenser opp mot 6, men en del inngrep og tørrlegging av Åbjøra trekker noe ned. Samlet sett anses området derfor nasjonalt verdifullt (verdi 5). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Åbjøra øvre. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Forkortelser; UR = urørthet, DVM = død ved mengde, DVK = død ved kontinuitet, GB = gamle bartær, GL = gamle løvtrær, GE = gamle edelløvtrær, TF = treslagsfordeling, VA = Variasjon, TVA = treslagsvariasjon, VVA = vegetasjonsvariasjon, RI = rikhet, AM = arter, ST = størrelse, AR = arondering, FOR = Fosserøyk. For kjerneområder er kun variasjon vurdert som en kombinasjon av topografi og vegetasjon. For området samlet er det delt i to ulike vurderinger. Kjerneområde UR DVM DVK GB GL GE TF VA TVA VVA RI AM ST AR FOR Samlet verdi 1 Krossåni foss *** ** ** *** 0 * * - * *** *** 2 Mønebrua - Krossåni ** *** ** ** 0 * * - * ** ** 3 Bløytjednet N ** *** ** *** 0 * ** - ** *** *** Totalt for Åbjøra øvre ** *** ** *** 0 * ** * * *** ** ** *** 5

7 Referanser Artsdatabanken & GBIF Norge, internett. Bendiksen, E & Svalastog, D Barskogsundersøkelser på Østlandet i forbindelse med utvidet verneplan. - NINA Oppdragsmelding 619: Bredesen, B Bløytjednet, Nord-Aurdal kommune. Forekomst av sårbare miljøer og anbefalte hensyn. Siste Sjanse notat Direktoratet for naturforvaltning, internett. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Lindblad, I Skogområder i Øst-Norge registrert av Siste Sjanse. NOA-rapport s. Moen, A., Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. Nordgulen, Ø Geologisk kart over Norge, berggrunnskart Hamar 1: Norges Geologiske Undersøkelse.

8 Åbjøra øvre (Nord-Aurdal, Oppland) Naturfaglige registreringer av bekkekløfter 2007 Avgrenset lokalitet Målestokk 1: Naturtypelokalitet/kjerneområde Rutenett 1km Verneområder WGS84, sonebelte 32 ± Kartgrunnlag N50/Øk Produsert mN mE mE

9 Bilder fra området Åbjøra øvre Skogen langs Åbjøras øvre løp er gammel, her utsikt nedover langs den tørrlagte elva litt nedenfor Bløytjednet. Foto: Tom Hellik Hofton Fossen i Krossåni, rett på nedsiden av Rv 51. Foto: Tom Hellik Hofton Gammel naturskog av gran med store mengder dødved er typisk på en del av arealet. Her opptrer sprekkjuke (Diplomitoporus crustulinus) (VU) rikelig. Foto: Tom Hellik Hofton Granskogen under fossen i Krossåni er en svært velutviklet fosserøykgranskog (boreal regnskog), som preges av store mengder lobarion-lav på grankvistene. Her vokser bl.a. fossenever (Lobaria hallii) (VU) rikelig. Foto: Tom Hellik Hofton