äöàéêç= kêk=n= OMMQ= Lørdag 13. Mars: Generalforsamling Øl-turisme: Brussel, Brugge, Athen,Aust ralia. Julølfestival og smaking på øl fra USA.

Transkript

1 kêk=n= = OMMQ= äöàéêç= Kr. 40,- ISSN blir dansk. Øl-turisme: Brussel, Brugge, Athen,Aust ralia. Julølfestival og smaking på øl fra USA. Medlemsundersøkelse Lørdag 13. Mars: Generalforsamling og Bokkølsymposium i Oslo.

2 NORØL INNHOLD: Leder «Ringnes blir heldansk»... 3 Orkla selger ut Ringnes til Carlsberg... 4 Ølnotiser Amerikansk ølsmaking - Summit Brewery... 6 Brugge - på tur med Literklubben fra Bergen... 8 Athen - glimrende mikrobrygg NORØLs Juleølfestival Det gode øl Down Under - mer om australsk øl Brussels best bevarte hemmelighet - kafé med mer enn 2000 ølsorter Brev fra leserne NORBRYGG Spør bryggeren NORØL Medlemseffekter Ølfestivaler - i inn og (mest) utland NORØL Lokalt i Oslo Bokkølsymposium og Generalforsamling ÕäÖàÉêÇ= mottar mer enn gjerne: - Artikler. - Reiserapporter fra ølturer og bryggeribesøk. - Notater om lokale forhold. - Beskrivelse av gode ølsteder. - Ølpolitiske innelgg. - Spørsmål om øl og ølpolitikk. (Om du vil være anonym eller få navnet ditt i bladet, bestemmer du selv.) Tlf Fax ØLGJERD

3 NORØL Õidgboa Postboks 6567 Etterstad 0607 Oslo ISSN Opplag: Õidgboa utgis av NORØL Norske Ølvenners Landsforbund Ansvarlig redaktør: Vidar Johnsen Tlf. etter kl (ma-to): (p) Layout: Vidar Johnsen Trykk: typotequet Redaksjonen er avsluttet uke 8/2004 Annonsepriser: Bakside: kr. Innv.omslag: kr. 1/1-side: kr. 1/2-side: 700 kr. 1/4-side: 400 kr. Abonnementspris for 4 nr: 140,- kr. Sitat og utdrag fra artikler er tillatt mot kildeangivelse (bladets navn og artikkelforfatter), unntatt det som er Copyrighted. Ringnes blir heldansk Orkla selger seg ut av Carlsberg Breweries, og Ringnes blir heldansk. Norske Ølvenner synes det er en sørgelig svekkelse av landets bryggerinæring, nærmest en kastrering, for å sitere investoren Christian Ringnes, som imidlertid like fullt tjente sine kroner på eierskiftet. Det er trist å se størstedelen av norske ølmerker med ett slag bli lempet over på utenlandske hender. Ølkulturen, med sine sterke tradisjonsknyttede bindinger har klare elementer av patriotisme. Det gir seg utslag på det lokale plan som vi så det ved fjorårets bryggerinedleggelse i Stavanger. Det vil også åpne for uro og fiske i grumset vann på det nasjonale plan nå, etter et så omfattende profil- og eierskifte. Det vil skade næringen og norske arbeidsplasser. Lojaliteten til Ringnes blant store grupper norske forbrukere svekkes. På kort sikt kan de mindre bryggeriene oppleve det som en fordel at storebror gjør seg bort i alles påsyn, men skvisen vil fortsette. Flere norske bryggerier kan havne på utenlandske hender. Parallellen til sporene fra Bonna, Landsem og Madshus til Fischer-Dynastar er umiskjennelig. Kortsiktig norsk avgiftspolitikk og myndighetenes manglende vilje til å ta nødvendige grep for hindre at norsk bryggerinæring kjøres i grøfta, er medvirkende til at Orkla trekker seg ut, mener Norøl. Hadde utsiktene vært bedre til å tjene penger, ville eierskapet forblitt norsk. Hva som skjer med norske alkoholavgifter i den nærmeste tiden framover, vil avgjøre om det er liv laga for norsk bryggeriindustri. Når norske produsenter verken får fortelle om sine produkter på eget hjemmemarked eller selge dem med samme betingelser som bryggeriene i våre naboland, gjenstår bare konkurranse på pris. Det vil si svekkelse av smakskvalitet og særpreg, kun fokus på alkohol pr krone. Tendensen har vært tydelig det siste halvåret. Hvorfor norske politikere unnlater å gripe inn i tide, når de ser og vet hva som skjer på det europeiske markedet, er ubegripelig for oss som norske forbrukere. Vi har grunn til å frykte en innsnevring i tilbudet av norske ølmerker i tiden framover. Torbjørn Bull-Njaa Forside: Testing av øl fra Summit Brewing Company på Kristiania Pub i Østbanehallen i Oslo. Foto: Vidar Johnsen ØLGJERD 3

4 NORØL Orkla ut av Carlsberg - Ringnes blir heldansk Orkla selger seg ut av Carlsberg Breweries og Ringnes blir danskeid. Orkla selger sin 40 prosents andel av Carlsberg Breweries til Carlsberg AS for 17,5 mrd. kroner. I tillegg overtar danskene Orklas andel av gjeld i selskapet. Totalverdien på salget blir dermed 22,5 milliarder. Orkla hadde i fjor et driftsresultat før goodwill-avskrivninger på 3,8 milliarder kroner, som er 164 millioner mer enn i Hele merkevareområdet viste god fremgang, og Orkla Foods har fortsatt positiv utvikling. Så det er ingen krise som tvinger fram handelen. Ringnes-ansatte mener Carlsberg-ledelsen står for en destruktiv industripolitikk og bedriftskultur. De ansatte anklager Orkla for å oppføre seg som en kortsiktig spekulant og varsler kraftig uro på bedriftsforsamlingen i Oslo 3. mars, der salgsvedtaket skal endelig vedtas. Norøl synes det er en sørgelig svekkelse av norsk bryggerinæring når størstedelen av norske ølmerker med ett slag lempes over på utenlandske hender. Ølkulturen med sine tradisjonsknyttede og geografiske bindinger har klare elementer av patriotisme. Det gir seg utslag på de lokale plan som vi har sett ved fjorårets bryggerinedleggelser og vil utvilsomt også åpne for uro og fiske i grumset vann på markedet framover nå etter eierskiftet. Det kan svekke næringen og norske arbeidsplasser. Uansett vil norske alkoholavgifter i tiden framover være avgjørende for om det er liv laga for norsk bryggeriindustri. Når norske produsenter verken får fortelle om sine produkter på eget hjemmemarked eller selge dem med samme betingelser som bryggeriene i våre naboland, gjenstår bare konkurranse på pris. Det vil si svekkelse av smakskvalitet og særpreg, kun fokus på alkohol pr krone. Lokalt Gjellerås-øl fredet? Carlsberg-sjef Nils S. Andersen garanterte dyrt og hellig at Ringnes-ølet vil bestå i fremtiden og være et viktig merke for Carlsberg-gruppen. Andersen var i Norge for å berolige arge nordmenn som ikke stoler på de nye eiernes respekt for norske bryggeritradisjoner. - Det har vært voldsomt. Jeg tror ikke danskene hadde vist det samme engasjementet om Carlsberg forsvant fra oss (sic!), sier han til VG Nett og understreker at det ligger i konsernets strategi å satse på de lokale merkene i de landene hvor de er. - Med Carlsberg som eier har de ansatte på Gjelleråsen langt sikrere arbeidsplasser enn om de sto alene, sier han. - Ringnes skal forbli det ledende lokale merket, mens Tuborg skal være vårt billigøl i Norge. I tillegg har vi Carlsberg, som er et mer luksuriøst og dyrere merke. Norøl deler ikke fullt ut Carlsberg-sjefens forståelse av hva som er luksuriøst her i livet, men noterer hans forsikringer med interesse. Perspektivet på hva som er "lokalt" avhenger likevel av hvor man står. For Ringnes sentralt er Stavanger lokalt. Men hvor er Trondheim og Arendal i perspektiv fra København? For Carlsberg med 37 milliarder kroner i gjeld er en krone spart en krone tjent. 4 ØLGJERD

5 NORØL ØLNOTISER Øl i Kollen, men ikke på Kollen Arrangørene har fått løyve til å skjenke øl til publikum fra eget telt under Holmenkollarrangementet, for første gang i historien. Derimot får de ikke lov til å vise verdenscupens hovedsponsors logo eller navn. Det tyske bryggeriet Warsteiner har gått inn med støtte til det internasjonale arrangementet med henblikk på eksponering, men fra norske arenaer får de ikke lov til det. Sosial- og helsedirektoratet truer med tvangsmulkt for ulovlig alkoholreklame. - Hvis et bryggerinavn blir en del av navnet på arrangementene, vil det bryte med norsk lovgivning, sier Bjørn- Inge Larsen, direktør i Sosial- og helsedirektoratet til TV2 Nyhetene. Skiforeningen er overrasket over reaksjonene. De har vært bevisst på ikke å bruke logoreklame for Warsteiner, men navnet til det tyske bryggeriet blir brukt i programomtalen fordi det er hovedsponsor. Selv om ingen logoer vises på arenaen eller i annonser, er slik navnebruk imidlertid ulovlig. Smakfullt eller fuselfritt? På oppdrag fra Dagbladet har tyske eksperter analysert en norske ølmerker for fusel. Resultatene viste at Mossepilsen var analysens "versting" med 82 milligram fuselalkohol pr liter. Lavest fuselgehalt fant man i Ringnes pils. Der var fant man bare 46 mg pr liter. Det er liten tvil om at fuselen er en av de viktigste årsakene til hodepine dagen derpå. Men selv om fusel virker som gift for kroppen når det brytes ned, virker stoffet ikke bare negativt. Fusel bidrar også til at ølet får karakter og smak. Fuselfritt øl ville vært flatt og kjedelig. Generelt sett har norske pils i alle fall bare små spor av fusel. Verdiene for Mossepils ligger vesentlig under dem vi har funnet på billige ølmerker i Sverige og her i Tyskland, heter det fra det tyske laboratoriet. Ved tilsvarende test av svensk øl ble det til eksempel påvist høyere fuselinnhold enn Mossepilsens i hele 10 av 15 merker. Mer vørterøl enn sterkøl Vi drakk mer såkalt alkoholfritt øl men mindre pils og sterkøl i fjor, viser Bryggeriforeningens statistikk. I alt gikk det med 5,4 millioner liter øl klasse A øl i Det er en økning på 7,7 % fra året før. I alt utgjør derved Munkholm, Aass Uten og Clausthaler 2,5 % av solgt volum. Salget av vørterøl gikk samtidig litt tilbake, til 1,8 millioner liter på årsbasis i fjor. Vørterøl er som kjent ikke øl etter noen betydning av ordet, og dette er ikke med i statistikken for såkalt alkoholfritt øl, som vil si øl med mindre enn 0,7 % alkohol. Alkoholfritt øl er altså ikke alkoholfritt, og vørterøl uten alkohol er ikke øl. Fikk du med deg det? De bekymrede kan like fullt notere seg at det totalt selges mer enn dobbelt så mye vørterøl som sterkøl, henholdsvis 1,8 og 0,8 millioner liter. Salget av øl i klasse D sank med 3,5 % til 211,4 millioner liter. Ferske salgstall for januar i år viser at nedgangstrenden fortsetter. Stølsdrift for Gardsbryggeriet Mikrobryggerne bak Valdres Gardsbryggeri er i ferd med å åpne egen pub på Beitolstølen. Øl-giganten Ringnes eier tappeutstyret på de andre pubene på Beito, og det kreves lojalitet mot danskene av pubeiere som vil nyte godt av slike fordeler. Det betyr at konkurrentenes produkter får problemer med å nå fram til kranene. - Ringnes har nærmest monopol, sier Geir Hovland i Valdres Gardsbryggeri til Oppland Arbeiderblad. For å slippe til på pubmarkedet åpner de nå egen pub i kjelleren på Bitihorn hotell. Oppmerksomheten i media i det siste er god PR for det mikrobryggerne fra Volbu. Nå vil de kontakte Konkurransetilsynet for å få klarhet i deres syn på Ringnes sin markedsmakt. Giganten gjør det lille bryggeriet maktesløst slik situasjonen er i dag. - Vi skulle gjerne solgt mer øl fra fat, men vi kan jo ikke åpne egne puber overalt for å få slippe til, sier Hovland. Norøl ser fram til en avklaring av reglene for pubstøtte fra øl-leverandørene. Vi tror en ikke uvesentlig del av problemene med useriøse aktører i skjenkebransjen har sammenheng med at det er for lett å starte slike virksomheter uten faglig kompetanse. Når for mange gjør seg avhengige av ressurser fra en enkelt leverandør mot eksklusive leveranseavtaler, blir resultatet at forbrukerne taper bredde i tilbudet, og pris blir eneste konkurranseparameter. TBN ØLGJERD 5

6 NORØL Summit - Amerikansk ølsmaking. Av Vidar Johnsen sota. De pleier hvert år å dra på en Goodwill tur, hvor de kombinerer ferie med å lage eksotiske reklameinnslag som de bruker hjemme på lokalradioen. De har tidligere bl.a. vært i Tsjekkia og Bayern. Bryggerisjefen sjøl, Mark Stutrud, har aner fra Elverum og Gudbrandsdalen, og fikk god hjelp av sin norske slekt- Høstsesongen i fjor ble sterkt preget av at ølfestivalen som skulle vært avholdt i Oslo Spektrum, brått ble avlyst. Som et lite plaster på såret, fikk vi besøk av et av de spennende mikrobryggeriene fra USA. - Uttrykket mikrobryggeri er litt misvisende, da enkelte av dem har vokst seg så store at de kan måle seg med tradisjonelle norske bryggerier i størrelse, men nok om det. Norøl fikk i alle fall kontakt med Summit Brewing Company fra St.Paul Minne- Summits grunnlegger og president Mark Stutrud (t.v.) og bryggerimester Horace Cunningham (t.h.), intervjuer noen av gjestene. 6 ØLGJERD

7 NORØL Egil Østlie serverer Vidar Aarum. punkter på ølet og på Norge og norsk kultur. Disse opptakene redigerer så bryggeriet for å bruke i reklameinnslag på lokale radiostasjoner i hjemstaten Minnesota. Både på Krisitania torsdag og Btiz fredag dukket det opp et talls norølmedlemmer som fikk prøvesmake det amerikanske ølet: Summit Grand Pils - en lett, men spenstig og godt humlet pils av tsjekkisk type (5,0%). Summit Extra Pale Ale - en kraftig britisk bitter / pale ale med bra maltkarakter og fin bitterhet (5,1%). Summit Winter Ale - en mørk, kraftig vinterøl, noe søtlig med smak av brente nøtter (5,9%). Summit Oktoberfest - et meget potent øl av bayersk type, meget sterk og temmelig søt (7,7%). ning Carl Christian Engum til å krangle seg gjennom det norske byråkratiet for å få importert sitt øl til Norge. I tillegg til å få helseattest på ølet, måtte han finne en importør å selge ølet til, for så å kjøpe det tilbake fra Vinmomopolet. Mark hadde med en liten stab av medarbeidere og venner, som bl.a. intervjuet mange av deltakerne og fikk deres syns- En ølprat mellom Mark Stutrud og Norøls Wiggo Vinje. ØLGJERD 7

8 NORØL Literklubben Bergen på tur til Brügge Av Erik Andersen, formann i Literklubben Literklubben Bergen ble stiftet av en kameratgjeng i Klubben har i dag 11 medlemmer. Vi satser på å dra på utenlandstur cirka hvert tredje år. For tre år siden var vi på oktoberfesten i München. Da var det de mer kvantitative sidene ved ølkulturen som stod i fokus. I år ville vi legge større vekt på det kvalitative. Valget falt derfor på Belgia, som mange mener har verdens mest sofistikerte ølkultur. Når vi skulle finne et velegnet reisemål i Belgia, var Brügge et naturlig valg for oss bergensere, siden byen er gammel Hansaby. Det taler også til Brügges fordel at byen har to utmerkede bryggerier og noen av verdens mest kjente øl-kaféer. Grytidlig om morgenen torsdag 25. september satte vi oss på flyet til København. Med i bagasjen var Tim Webbs Good Beer Guide to Belgium & Holland. Boken, som er et must for øl-turister til Belgia, inneholder en beskrivelse av samtlige 127 belgiske bryggerier og en vurdering av de fleste av de 700 øl-sortene som brygges her. I tillegg omtales de beste øl-kaféene. Vel framme på Kastrup var det tid for turens første øl. Det smakte fortreffelig med Carls special klokken åtte om morgenen. Fra Kastrup fløy vi videre til Brüssel og derfra tok vi tog videre til Brügge (halvannen time). I Brügge skulle vi bo på hotell Acacia. Hotellet ligger sentralt plassert like ved markedet, som er byens absolutte sentrum, og like ved den berømte øl-kaféen t Brugse Beertje. Mens vi ventet på at rommene skulle bli klare, tok vi oss en tur bort på markedet for å få i oss litt vått og tørt. Her ligger fortauskaféene på rekke og rad, og ivrige kelnere forsøkte å praie forbipasserende. Valget falt på café Francais som lå i solen. Service og mat var upåklagelig og de hadde attpå til øl i literglass (vi er jo tross alt Literklubben). Vi drakk et literglass hver av Loburg, som er et helt ok standard pilsnerøl. Så kom sjokket: Prisene var fullt på høyde med Zachen i Bergen! Heldigvis oppdaget vi snart at prisene var langt mer behagelig hvis man beveget seg noen hundre meter fra markedet. Fint å sitte på uterestaurant i slutten av september. Om ettermiddagen gikk vi til mikrobryggeriet Brugse Bierkai, der vi hadde lest at det skulle være beer-party hver torsdag og fredag. Stedet viste seg å være stengt. Om det er permanent, vites ikke. I stedet ruslet vi ut til Langestraat, der vi hadde lest at det skulle være mange barer og klubber. Gaten virket rimelig død, men det er mulig at vi var for tidlig ute. Vi dumpet inn på en liten, brun kafè (de Jacobijn). Innehaveren, Mona, var meget 8 ØLGJERD

9 NORØL hyggelig. Det var tydelig at de ikke var hver dag de hadde besøk av turister her. Ølutvalget var bra og vertinnen anbefalte villig. Vi prøvde blant annet Brugse blond (et såkalt blonde ale fra bryggeriet Gouden Boom, som ligger rett over gaten) og Duvel (et, sterkt, overgjæret lyst øl). Den første kvelden i Brügge ble avsluttet på den irske puben Celtic Ireland. Mange lurer sikkert på hvorfor vi reiste til Belgia for å gå på irsk pub. Grunnen var at dette var et populært sted med levende musikk og god stemning hver kveld. Det viste seg også at bak disken med de obligatoriske irske tappetårnene, var det en rekke tappetårn med belgisk øl! Fredag startet med en kanalbåttur. Det er en ypperlig måte å se Brügge på. Byen, som var en av Europas største og rikeste i middelalderen, har et stort nettverk av kanaler. Etterpå var vi klare for bryggeribesøk på bryggeriet de Halve Maan (den halve måne). Her brygges det overgjærede ølet Straffe Hendrick i en lys og en mørk utgave. Bryggeriet, som ble grunnlagt i 1856, har i dag en beskjeden produksjon på 5000 liter hver 14. dag. Ølet blir tappet ved bryggeriet Riva i Dentergem. De Haalve Maan framstår nå mest som et museum, der alle sider ved bryggeprosessen blir grundig behandlet. Vi ble vist rundt av en engasjert og dyktig kvinnelig guide. I gamle dager foregikk prosessen i mange forskjellige rom i tre fire etasjer og med mange og bratte trapper mellom de ulike avdelingene. I dag foregår produksjonen i ett rom! Inkludert i prisen var en smaksprøve på Straffe Hendrikk Blond. Det er et sterkt humlet pale ale som falt godt i smak hos Literklubbens medlemmer. Etter lunsj var det klart for det første besøket på t Brugse Beertje, den verdensberømte øl-kaféen med 230 forskjellige øl på menyen. Kaféen består av to små rom med noen få bord. Servitøren kommer med ølkartet, og man bestiller ved bordet. De hyggelige servitørene kommer gjerne med anbefalinger til overveldete øl-turister fra Norge. Vi smakte både på Lambic, som er et meget spesielt spontangjæret øl (det tilsettes ikke gjær gjærsopp som finnes i luften gjør jobben!) og Trappistøl (mørkt og alkoholsterkt overgjæret øl som opprinnelig ble brygget i Trappistordenens klostre, men som i dag brygges på lisens fra disse klostrene). Belgierne er meget nøye på at hvert øl skal serveres i sitt eget glass. Så også på t Brugse Beertje, som altså har 230 forskjellige sorter! Det er tradisjon i Literklubben at vi avholder medlemsmøte med prøvesmaking når vi er i utlandet. Møtet ble avholdt fredag ettermiddag på formannens rom. Til prøvesmakingen hadde han kjøpt inn Rodenbach Klassiek, som er en Brown Ale. Dette ølet falt ikke helt i smak blant medlemmene (formannen måtte derfor drikke mesteparten selv). Etter møtet tok vi taxi til Café Vlissinge som ligger litt utenfor bykjernen. Dette er Brügges eldste øl-kafé, grunnlagt i Vlissinge har en heller liten øl-meny i belgisk målestokk, men likevel med Markt, det absolutte sentrum i gamlebyen ØLGJERD 9

10 NORØL flere spennende sorter. Ut på kvelden spaserte vi inn mot sentrum igjen for å prøve nattelivet. Vi var innom et par klubber med techno-musikk. Det var ikke noe for Literklubben, som har en gjennomsnittsalder på rundt 40 år. Til sist endte vi opp på Celtic Ireland. Her passet vi atskillig bedre inn. Lørdag formiddag benyttet de fleste til diverse innkjøp til koner og barn. Undertegnede oppsøkte Brügges andre bryggeri, Gouden Boom. Dessverre var bryggeriet stengt. Det viste seg at det bare er mulig å få omvisning for selskaper på minst 30 personer og etter avtale. Heldigvis var det god anledning til å smake på bryggeriets produkter på ølkaféene. Lørdagen hadde vi også planlagt å spise lunsj på den berømte øl-restauranten Den Dyver. Her blir det brukt øl som ingrediens i alle retter. Til maten drikker man det aktuelle ølet. Ved nærmere øyesyn synes vi at stedet var litt i fineste laget for oss. I stedet valgte vi å spise på en uterestaurant i nærheten av markedet. Maten var bra, men servicen kunne nok vært bedre. I det hele tatt opplevde at det manglet litt på servicen på de mer turistifiserte spisestedene. Kanskje ikke så rart når det var helt på tampen av en lang og hektisk sesong. Også lørdagen ble det tid til en tur innom t Brugse Beertje. Denne gangen smakte vi blant annet på Goudenband (guize lambic, som er en blanding av ung og vellagret lambic) og Cantillon og Orval trappistøl. En annen tradisjon på Literklubbens utenlandsturer er at vi drar på fotballkamp for å se det lokale laget. Lørdag kveld var det klart for kamp mellom Trond Sollieds Club Brügge og Beveren. Vi tok taxi ut til stadionområdet et par timer før kampen, for å finne en egnet fotballpub. Taxisjåføren kunne anbefale en pub der Uteservering på den engelske sportspuben. hjemmelagets supportere pleier å samles. I det hele tatt var taxisjåførene i Brügge et hyggelig bekjentskap. De var både raske og servicevillige og prisene var lave. Det ble etter hvert stor stemning på puben og det gikk ned noen flasker Grolsch, som var på tilbud denne kvelden. Kampen gikk på Jan Breydel Stadion, som er en stor og moderne stadion (i alle fall etter norsk målestokk). Det var ølservering under tribunen, både før kampen og i pausen. Belgierne har hatt en del supporterbråk, og sikkerhetstiltakene var strenge. Men det at det kunne være en sammenheng mellom alkoholservering og bråk, var tydeligvis en fremmed tanke for belgierne. Brügge vant kampen 3-0. Søndag var det tid for Brüsseltur. Etter en togtur på vel en time og en kort spasertur fra stasjonen, stod vi på den berømte Grand Place. Plassen er omkranset av gamle og rikt utsmykkede bygninger. Vi fant oss en fortauskafé i et hjørne av plassen, og var forberedt på et prissjokk. Merkelig nok var prisene her midt i hjertet av Brüssel ganske moderate. Rett ved siden av kaféen lå det belgiske bryggerimuseet som noen av oss besøkte. Det ble også en obligatorisk tur til den berømte Manneken Pis-statuen, som var overraskende liten. Før vi dro tilbake til Brügge, måtte vi også handle i en den berømte ølbutikken Bier Tempel. Heller ikke her ble vi imponert over størrelsen (på 10 ØLGJERD

11 NORØL Mandag formiddag måtte de av oss som hadde utsatt dette obligatoriske punktet på prorammet trave rundt i butikker på jakt etter gaver til barn og ektefeller. Turen hjem til Bergen forløp smertefritt. De som ikke hadde bil på Flesland, kunne nytte ventetiden i Brüssel og i København til å nyte turens siste øl. Vel hjemme i regnfulle Bergen var det tid for oppsummering av turen. Ingen av medlokalet), men utvalget av øl og glass var imponerende. Man lot seg fort friste til å handle litt mer enn taxfreekvoten tillater. Vel tilbake i Brügge måtte vi ha en siste tur på t Brugse Beertje. Her traff vi også den hyggelige omviseren fra Haalve Maan-bryggeriet. Hun brukte fritiden sin til å sitte på øl-kafé! Siden det var foreløpig siste besøk på t Brugse Beertje, benyttet vi anledningen til å handle med oss smaksprøver og glass fra stedet. Også den siste kvelden i Brügge ble avsluttet på den irske puben, som var ganske søndagsstille. lemmene angret på valg av reisemål. Belgia er virkelig et mekka for ølentusiaster. Vi er fulle av inntrykk fra en ølkultur som er svært annerledes en den norske, både når det gjelder drikkekultur og selve ølbryggingen. I Belgia er øl og mat nært knyttet sammen og øl er mer et nytelsesmiddel enn et rusmiddel. Det er nesten en litt høytidelig stemning på øl-kaféene. Man får som oftest servering ved bordet og en felles regning når man går. Dette kan være en utfordring når man er mange sammen. Vi løste problemet ved å opprette en felleskasse som betalte for felles runder. Møtet med de mange spennende belgiske øltype gjør at får man et litt annet perspektiv på renhetsloven, som ikke blir fulgt i Belgia. Her er øl er absolutt ikke synonymt med pils. Men selv om vi har utvidet vår ølhorisont betraktelig, må vi nok innrømme at noen av medlemmene ennå har en vei å gå når det gjelder de mørkeste og kraftigste øltypene. Dette vil vi arbeide videre med fram mot neste tur. Vår trivelige vertinne viser det gamle tappeapparatet ved bryggeriet de Halve Maan Brügge er en fin plass å oppleve den belgiske ølkulturen. Byen er sjarmerende og passe stor. I slutten av september var det ennå en del turister, men ikke så mange at det var plagsomt. Det er et rikt utvalg av trivelige ølkaféer og restauranter, men den som søker et pulserende natteliv blir nok litt skuffet. Belgia og Brügge kan absolutt anbefales for andre ølklubber. ØLGJERD 11

12 NORØL ØL I ATHEN eller ΦΡΕΣΚΙΑ ΜΠΥΡΑ ΜΙΚΡΙΣ ΠΑΡΑΓΩΓΗΣ ΓΙΑ ΠΡΟΤΗ ΦΟΡΑ ΣΤΙΝ ΕΛΛΑ Α! Av Erik Myrland Hva i all verden, tenker du vel nå, er det noe å skrive om? Er ikke øl på de kanter ensbetydende med greskproduserte utenlandsøl eller i beste fall dyrt importøl. Jo, egentlig og stort sett, men det fins unntak og gladmeldinger fra landet der syd også. For eksempel er det gamle merket ALPHA dukket opp igjen, dog eid av et av de store konsortiene, men iallfall med et gresk navn. Ganske kraftig pilsnertype, men balansert humlesmak og litt farge, godt til feit mat. Min favoritt er MYTHOS, det er lysere og mildere og en bedre drikkeøl for varme dager i skyggen, men blir litt borte sammen med kraftige greske kjøttretter. Nå venter vi bare på at min gamle favoritt FIX skal dukke opp fra de døde igjen, og at ALPHA igjen begynner å brygge sin mørke variant. Du kan også komme over ATHENIAN og MA- RATHON, men de er heller ikke noe særlig. Ellers er det trist på ølfronten, man får jo Amstel og Heineken nesten overalt, men hvorfor skal man så drikke det der? Nå, men den virkelige gode nyheten er at de i Athen finnes ikke ett, men to MIKRO- BRYGGERIER, sydd over samme lest, men med litt ulikt utvalg av øl. Denne utskremte rakk bare å besøke det ene, men for en nytelse! Bryggeriet vi besøkte, ligger i en svært moderne bygning i 205 Aleksandras Avenue, litt i utkanten av sentrum i retning ambassadestrøket og European Clinic. Ta den flotte nye T-banen fra f.eks, Syntagma eller Omonia i sentrum til Ambelokipi (tre-fire stasjoner), bruk utgangen på nordsiden av gata og gå nedoverbakke over et stort lyskryss, forbi en pizzarestaurant og så er du der. Litt hi-tech på utsiden, men fordelen er at det lett å finne. 12 ØLGJERD

13 NORØL Deres utskremte med en Craft Black Lager Utenfor er det en terrasse med et helt utrolig trafikkbråk, iallfall midt på dagen. Inne er det veldig hi-tech i restaurantavdelingen i første etasje, med krom og glass og pussige stoler. Nede i kjelleren er det litt avdempet, men fremdeles mye blankt, men her er det iallfall noe å se på, nemlig bryggekarene (de av metall, ikke de av hankjønn) og tilhørende røropplegg. Vi valgte å sitte utenfor, til tross for bråket, man er da i Syden (selv om det var midt i oktober). Utvalget av øl var ikke SÅ stort, men svært velsmakende, særlig etter to uker på vanlig gresk øl av en slags pilsnertype. Her er en kort oversikt over de vi rakk å smake på: Craft Smoke Beer: Med det mente de en Rauchbier som var veldig smakfull, distinkt røyksmak og fyldig, flott skumtopp. Craft Black Lager: En Schwarzbier, var ved første sup som en litt tam bayerøl (Frydenlund? eller risikerer jeg å tråkke på noen tær nå?), men tok seg inn ettersom maltsmaken forsterket seg. Minte om en Schultheiss Lager Schwarz jeg fikk i Berlin i fjor en gang. Craft Red Ale: En ordentlig rødøl som ikke smakte Østfold, det gjør de fleste man får i Norge. Fyldig og flott bayerrød farge, den gav en distinkt mersmak. Craft Hefe Weizen: God! Kraftig hvetesmak med den litt metalliske ettersmaken jeg mener å huske fra Tyskland. Det siste ølet, Craft Amber Lager, også kalt Craft Bohemian Lager, smakte vi ikke på, men neste gang kanskje? Prisene var ikke så imponerende, men de serverte ølet i ordentlige stettglass på 0,33 og 0,45 liter og i krus på 1,5 liter til henholdsvis 3,70, 4,50 og 12. Til sammenligning koster en halvliter flaskeøl i Hellas fra 1,10 til 1,80 i butikken og fra 2 og oppover på café. En pussighet er at du kan kjøpe øl og ta med ut, og da koster det bare 2,60 per liter, det skal jeg gjøre neste gang, så husk kjølebag og gode kjøleelementer! De serverer i henhold til god gresk tradisjon også vann til ølet, det virker litt pussige med deg samme, men det er fint å ha noe å skylle munnen med mellom de ulike smaks- rundene. Dessuten fikk vi for hver serveringsrunde en diger skål med noe potetgullaktig. For de som er drevne i gresk har jeg bryggeriets brosjyre på det lokale språk. Jeg traff ikke bryggeren, som vissnok heter Karl og har arbeidet i Tyskland, men den lokale bardamen hadde et svært sparsomt ordforråd på engelsk, så det eneste jeg forstod var at bryggeriet og puben hadde vært der siden 1997 og at de hadde flere avdelinger i Athen. Kanskje var vi der på feil tid på dagen, nemlig før (sein) gresk lunsjtid, det var nokså glissent på denne tiden, men stedet bar preg av at det kvelden i forveien hadde vært ganske så livat der, de holdt fremdeles på å rydde opp. Vi var der en fredag formiddag, og torsdager kl.2200 har de visstnok omvisninger og prøvesmaking. Jeg vet ikke om dette foregår hver torsdag hele året, men det virket som det er noe å få med seg. Men alt i alt, en svært overraskende og positiv avslutning på vårt Hellasbesøk, og en pekepinn om at Athen ikke bare er gammel stein, bouzoukimusikk og turister, men også har noe for oss ølhunder! Erik M & konen på tur.. PS: Hvis du er i det samme strøket og bare MÅ ha en pint med Guinness, er Mike s Irish Bar ikke langt herfra, spør deg fram, den ligger i Sinopis 6. ØLGJERD 13

14 NORØL NORØLs Juleølfestival 2003 Av Vidar Johnsen Årets juleølfestival ble mer spennende enn noen gang. Siden Ringnes mente de hadde mer enn nok å gjøre med egne arrangementer (har noen forresten hørt om de arrangementene?), inviterte vi mikrobryggerier og importører til å presentere sine juleøl. Importør Strag stilte med de godt kjente Jõuluporter fra Estland og Christmas Regal fra Belgia, men hadde også noen tyske juleøl på lur. Oslo Mikrobryggeri stilte med sitt juleøl av britisk type, som har en lang tradisjon på Puben i Holtegata i Oslo. Nystartede Nøgne Ø fra Grimstad stilte med sitt God Jul som har hatt en formida- bel suksess og som ble utsolgt fra de fleste Vinmonopolutsalg før vi rakk å komme til desember. Mens folkejuryen som vanlig fikk stemme fritt, fikk fagjuryene i år to klasser å bedømme. De tradisjonelle norske juleøl i en klasse og importøl, mikroøl og sterkøl i en spesialklasse. Som vanlig hadde vi lurt med hjemmebryggernes beste juleøl, og nå som for 5 år siden, gikk hjemmebrygget seirende ut i klassen tradisjonelle norske juleøl. (De må bemerkes at ved NorBryggs juleølmesterskap er et av kriteriene at ølet skal holde seg til standarden for norsk juleøl.) Årets fagjury: Tore Hansen, leder ølklubben De tørste kameler, Hønefoss - Per Walmsnæss, brygger, Østerdalens Bryggeri AS - Edward Falchenberg, innkjøpsansvarlig øl, Vinmonopolet - Jørn L. Stang, ølimportør Mjød Engros AS - Stig Lundberg, førsteamanuensis Høgskolen i Buskerud, vinskribent VG. 14 ØLGJERD

15 NORØL Det mørke øl er ikke noe som er forbeholdt gutta. Flere og flere jenter oppdager at øl er mer enn pils. Fagjuryens blindtest Klassisk norsk juleøl: Poeng 1. Hjemmebrygd juleøl *) Macks Juleøl Fredrikstad Juleøl (Borg) Schous Juleklassiker (Ringnes) 69,5 5. Lervigs Juleøl (Mack) 66,5 6. Aass Juleøl 64 E.C. Dahls Juleøl (Ringnes) 64 Ringnes Juleøl CB Juleøl Frydenlund Juleøl (Ringnes) Tou Juleøl (Ringnes) Hansa Juleøl Borg Juleøl 50 *) Brygget av Tore Bjørgo og Arild Gjerdseth fra Lier. Spesialøl: Poeng 1. Br. du Bocq - Regal Christmas (Belgia) Ringnes Julebokk A. Le Coq - Jõuluporter (Estland) Den Nøgne Ø - God Jul Oslo Mikrobryggeri - Juleøl Mönchshof Weinachtsfestbier (Tyskland) 22 Det utenlandske juleølet er importert av firmaet Strag. Folkejuryens dom Juleøl: Stemmer 1. Aass Juleøl Den Nøgne Ø - God Jul Fredrikstad Juleøl (Borg) 31 Hjemmebrygd juleøl *) Oslo Mikrobryggeri - Juleøl A. Le Coq - Jõuluporter Macks Juleøl Hansa Juleøl Borg Juleøl CB Juleøl Lervigs Juleøl (Mack) 15 *) Hjemmebrygget som publikum fikk smake var fra 4 forskjellige hjemmebryggere og varierte derfor en del. Folkejuryen bestod av alle besøkende som ønsket å stemme over sitt favorittjuleøl. I motsetning til fagjuryen, var folkejuryen fult klar over hvilke øl de drakk. Dessverre gikk de glipp av Ringes sine produkter og av importølet ble kun Jõuluporteren servert til alle, mens de fikk litt forskjellig av importøl nummer 2. ØLGJERD 15

16 NORØL Det gode ølet down under Av Gahr Smith-Gahrsen Ikke akkurat store forventninger Da min kone og jeg bestemte at vi ville legge sommerferien til Australia for å besøke familie, dukket selvsagt tanken på australsk øl opp i hodet mitt. For lesere av Ølgjerd er vel ikke dette en uvanlig tanke, men de fleste har vel ikke det helt store forholdet til Australsk øl. Fosters er vel kjent for de fleste (en artikkel i Ølgjerd nylig handlet i stor grad om dette ølet), og en del vet sikkert også at Victoria Bitter er det ølet det drikkes mest av blant australierne selv. En ølentusiast har med andre ord ikke så mye å se fram til på en tur til dette ellers så spennende kontinentet. Trodde jeg før vi dro. Det eneste jeg så fram til av ølmessige gleder var Coopers Sparkling Ale og Best Extra Stout fra Coopers i Adelaide. Mitt syn på australsk øl skulle dog vise seg å bli radikalt forandret på kun få timer. Et overraskende møte Første etappe på turen begynte i Bendigo i delstaten Victoria. Bendigo er en tidligere gullgraverby grunnlagt på midten av 1800-tallet med ca innbyggere, og den ligger et par timers kjøring nordvest for Melbourne. Vi var kommet dit for å besøke familie, og min eneste planlagte aktivitet i byen var et besøk på den lokale bryggeripuben the Rifle Brigade. Jeg fikk meg imidlertid en overraskelse før jeg kom så langt. Allerede første kvelden avla vi en lokal bottle shop et besøk. Alkohol selges nemlig ikke i vanlige butikker, ikke engang lettøl, men i egne sjapper som ofte ligger like ved siden av, og eies av, supermarkeder. Det viste seg at utvalget av øl, og da særlig australsk øl, var svært godt. Man fant alle de masseproduserte lagerølene, VB, Castlemaine XXX, Carlton osv, men også en rekke kvalitetsøl, mange faktisk ufiltrerte og ettergjæret på flaske. Jeg kjøpte raskt inn et knippe øl fra Coopers samt noen tilfeldig valgte eksemplarer av lokalt produserte ufiltrerte øl. Førsteklasses øl Coopers øl vil jeg komme tilbake til, men en del øl fra Victoria bør nevnes: Holgate Brewhouse lager en rekke flaskegjærete øl, bla. White Ale. Dette er et hveteøl av belgisk type, det holder 5 %, er friskt, har aromaer av sitrusskall, appelsin og spisskummen. En lett bitterhet gir ølet et tørt preg. Bryggeriets Winter Ale (6 % ) er mahognifarget med en klar eikekarakter. Det har innslag av sjokolade og kaffe og er lett alkoholisk varmende. Et nydelig øl for kalde kvelder. Et annet bryggeri med øl av klasse var Buckley. Buckley s Bitter er i motsetning til de fleste australske øl med betegnelsen bitter, en ekte ale. Det holder 4,9% og er en riktig humlebombe. Også dette ølet har en eikeaktig karakter, det er fruktig og har klare smaker av krystallmalt. God bitterhet, 16 ØLGJERD

17 NORØL og jeg har en mistanke om at det er tørrhumlet med Goldings. Buckley s Original Ale, også det 4,9%, minner om amerikansk pale ale, med sin sitrusaktige humlearoma (Cascade?) og lette fruktighet. Andre øl som bør nevnes er Jamieson Brown Ale (4,9%), med et nydelig karamell- og sjokoladepreg. Bryggeripuben the Rifle Brigade fikk vi besøkt dagen etter. Dessverre var den akkurat under ombygging, så vi fikk ikke sett noe av selve bryggeriet, og kun to egenproduserte øl var å få. Rifle Old Black Ale, en australsk type old ale, var mildt fruktig, hadde lette røstige toner, men ble som det meste av øl i Australia, dessverre servert altfor kaldt. Rifle Brewer s Lager var et lyst, fruktig og søtlig lagerøl uten det helt store særpreget. Melbourne Etter noen dager i Bendigo gikk turen til Melbourne. Jeg hadde undersøkt ølforholdene i byen litt på forhånd, og vi dro derfor til puben Young and Jackson, hvor de serverer et hveteøl spesiallaget for stedet. Ølet, kalt Y&J Naked Ale, er i tysk hefeweizen-stil, har en styrke på 4,7%. Det har gode nelliktoner, er lett syrlig og har en nedtonet fruktighet. Et lettdrikkelig øl for den tørste byvandrer. Siden jeg som regel interesserer meg for hva jeg drikker, spurte jeg en av stedets kelnere om han kunne fortelle meg litt om ølet. Det kunne han, og han tilkalte så en kvinnelig kollega som kunne gi noen råd om hvor man burde dra for å drikke mer godt øl i byen. Hun kunne fortelle at Young and Jackson var eid av Carlton & United Breweries (CUB), som bla lager Fosters og VB, og at denne bryggerigruppen også eide the Gunn Island Brewery Hotel, en bryggeripub sør i Melbourne. Hun rådet oss til å dra dit og spørre etter Stephen, eller Brewboy, som hun også kalte ham. Tell Margareth sent you, sa hun og smilte. Vi tok henne på ordet og reiste med trikken til bryggeripuben. Det gjorde vi rett i. Vel fremme bestilte vi en øl og satte oss ned. En stund senere gikk jeg bort til baren igjen og spurte etter den omtalte Stephen. Etter et lite minutt kom en smilende mann ved navn Stephen Nelsen bort til bordet. Han inviterte meg med inn i bryggeriet og fortalte villig vekk om produktene sine og prosessen i bryggeriet. Da han fikk høre at vi kom fra Norge ble han ekstra interessert. Han fortalte at familien hans opprinnelig kom fra Skandinavia, derav navnet Nelsen, og han la for dagen overraskende mengder kunnskap om norsk språk og politikk. Likevel var det naturlig nok øl vi pratet mest om. Gunn Island Brewery Hotel Gunn Island lager tre forskjellige øl: Duck s Nuts Amber Ale (4,5%), Shot Fox Lager (5,0%) og Cut Snake IPA (5,6%). Duck s Nuts er en ale i den amerikanske ambertradisjonen, det er brygget på fire malttyper: pale, amber, krystall og røstet malt, og er relativt lett humlet med Willamette-humle (24 IBU). Det har en OG på 1046 og har en smak med klart maltfokus. Gjæren som benyttes til dette ølet er Wyeast 1056 American Ale, en gjær som skulle være kjent for de fleste hjemmebryggere. Det gjæres ved relativt høy temperatur (24º C) for å fremheve esterproduksjonen til den ellers relativt nøytrale gjæren. ØLGJERD 17

18 NORØL Shot Fox er et lagerøl som produseres med gjær fra CUB. OGen er 1052, bitterheten er lav (20 IBU) og ølet har en ganske delikat karakter. Gjæren gir en lett fruktig aroma, melanoidinmalt gir et fint maltpreg (honning) og Hallertauer Mittelfrüh gir en rund, krydret humle aroma. Cut Snake var min personlige favoritt. Et fruktig øl med innslag av banan og eik og en blomsteraktig aroma fra en god dose engelsk Goldingshumle. Gjæren her kom også fra Wyeast, Nelsen kunne ikke i farten huske hvilken, men det forundrer meg ikke om den har sin opprinnelse hos Young s i London. OG var på 1055, og med 30 bitterenheter hadde ølet en god tørr avslutning som gav mersmak. Stephen, som opprinnelig er fra Adelaide, viste seg å være en særdeles hyggelig kar, og han var ikke snauere enn at han inviterte oss med på åpen dag i et annet lokalt bryggeri noen dager senere. Ferien ble bedre og bedre for hver dag! Real ale og flere små bryggerier Noen dager etter besøket på the Gunn Island Brewery Hotel var vi tilbake i Melbourne. I Russel Street midt i byen fant vi bryggeripuben the Portland Alehouse som også kalles James Squire Brewhouse. Vi gikk naturligvis inn og fikk en rask omvisning av daglig leder i puben. Han var tydeligvis vant til å snakke, men hadde relativt lite interessant å fortelle om bryg- geriet. Av ølene deres var the Craic, en Stout på 5%, det klart mest interessante. Det var fløyelsmykt, hadde en behagelig humlearoma og bitterhet (Fuggles), var fruktig med innslag av rosiner og lakris, og hadde en avrundet røstighet. Deres IPA var fruktig (pære og sitron) og hadde an ren avsluttende bitterhet, men var litt tynn. Også den var humlet med Fuggles. Dagen etter visitten på the Portland Alehouse brukte vi til videre utforsking av den flotte byen Melbourne. Vi var ute og så oss om i de brede gatene da jeg plutselig fikk se et pubskilt som reklamerte for den engelske Tetley Bitter. Jeg tittet inn i puben, en kjellerpub ved navn the Sherlock Holmes, og fikk til min store overraskelse se en bar med håndpumper. Det er ikke hver dag en nordmann finner puber med real ale, i hvert fall når man ikke er i Storbritannia! De to håndpumpene viste seg å være tilkoblet casks fra et lokalt bryggeri kalt the Three Ravens Brewing Co. Det ene ølet, Three Ravens White, var et hveteøl basert på belgiske tradisjoner, men servert som real ale. Det holdt 4,6%, var litt syrlig, kanskje fordi fatet hadde vært åpnet en stund, hadde smaker av både honning, koriander og appelsinskall. Ølet var mykt, friskt og lettdrikkelig. Det andre ølet var også litt av en raritet. Three Ravens Black var noe så sjeldent som en oatmeal stout på hele 5,9%. Godt var det også. Det hadde en overraskende lett kropp tross styrken, aromaer av mørk frukt (plum cake) og brente rosiner, bitter sjokolade, krystallmalt og røstige toner som minnet om cappuccino. The Three Ravens er et av Australias nyeste og minste bryggerier. Det startet opp tidlig i 2003 og holder til i Thornbury i Victoria. Bryggeriet brygger i liten skala (kun 300 liter av gangen) og satser utelukkende på real ale. Et tydelig bevis på at ting skjer på den australske ølscenen. Senere samme dag ble vi plukket opp av Stephen Nelsen og tatt med på åpen dag i det lille bryggeriet Mountain Goat i bydelen Richmond. Hver første fredag i måneden holder de åpent hus for alle som ønsker å komme, et evenement som har blitt svært så populært, særlig blant de mange studentene som bor i området. Vi kom rundt en halvtime etter at dørene åpnet, og da var det allerede lang kø langs fortauet utenfor. Bryggeriet ligger i et gammelt lagerlokale, og utstyret består stort sett av ombygde meieritanker. Stephen kjente heldigvis de to som driver bryggeriet, og klarte derfor å prate oss 18 ØLGJERD

19 NORØL forbi den lange køen slik at vi slapp venting på å komme oss inn og få smakt på varene. Inne var det smekkfullt, og stemningen var mer som på et diskotek enn noe annet. Vi fikk likevel tatt utstyret i øyesyn, og skaffet oss snart noen glass nydelig drikke. Ingen av bryggeriets øl filtreres, og all kullsyre dannes ved ettergjæring i enten flasker eller på fat. Det meste av arbeidet foregår for hånd, og når det er tid for å tappe øl på flasker kalles venner og kjente inn for å assistere tappingen og etiketteringen. Mountain Goat lager noen av de mest interessante ølene i Australia. Deres Hightail Ale, en maltfull engelsk ale på 4,5%, hadde en blomsteraktig humlearoma med mye frukt og klare krystallmalttoner. Det er ikke lett å bestemme hva slags typebetegnelser man skal bruke på ølene deres, jeg fikk assosiasjoner til amerikansk brown ale da jeg smakte dette ølet, men selv kaller de altså ølet kun en engelsk ale. Mountain Goat Pale Ale (4,5%), hadde også blomsteraktig aroma, hadde et klart honningpreg og var svært friskt. Til dette ølet ble det benyttet Hallertauer-humle, noe som vitner om bryggeriets frie holdning til bryggerkonvensjoner. Flere av smakstonene fra dette ølet kunne man også finne i deres IPA (5,0%). Ølet hadde en fin aroma av tørt høy og en god maltfylde. Det siste ølet jeg smakte fra bryggeriet var deres Stout. Det hadde en mindre fruktig smak enn de andre ølene og en relativt lav røstighet til å være en stout. Alkoholprosenten var også for dette ølet 5,0. Den relativt nedtonete røstigheten gav et svært lettdrikkelig øl, som selv om det kanskje ikke var typeriktig, var svært godt. Stout Etter å ha nevnt Mountain Goat Stout er det på sin plass å si litt om Australsk stout generelt. De fleste bryggerier fremstiller nemlig en versjon av dette ravnsvarte ølet. Det er en av de få øltypene som har overlevd fra tiden ba det kun ble laget ale i landet. Ølmerker som Melbourne Bitter og Victoria Bitter vitner om en fortid der ale regjerte, men disse ølene er for lengst forvandlet til kjedelige, masseproduserte lagerøl uten nevneverdige kvaliteter. Stouten lever dog videre. Vi fikk fatt i en del utgaver utenom de allerede nevnte, og noen kan tas med her: Abbotsford Invalid Stout (5,2%, for øvrig en undergjæret stout) fra CUBs bryggeri i Melbourne hadde innslag av pulverkaffe i smaken, var lett syrlig og tørr med middels fylde. Cascade Special Stout (5,8%) var relativt tynn, men en lakristone gjorde den interessant nok. Southwark Old Stout (7,4%), fra det Lion Nathan-eide South Australian Brewing Co., var av de aller beste. Med sin kraftige røstighet, alkoholiske varme og aroma av søtet kaffe, var det en ren nytelse en sen kveld før sengetid. En god bitterhet balanserte perfekt med maltsmak og den gode røstigheten. Coopers Best Extra Stout vil bli nevnt senere. ØLGJERD 19

20 NORØL Avholdsmenn er ikke bare avholdsmenn Etter å ha vært noen dager i Melbourne vendte vi nesa østover mot Adelaide. Reiser man til Australia er Adelaide definitivt verdt et besøk, enten man er interessert i øl eller ikke. Mye av landets vin produseres for øvrig i området rundt byen, og mange av distriktets viner er absolutt å anbefale. Byen er i seg selv en perle, med flott arkitektur og en rekke severdigheter. For ølinteresserte er det likevel en ting som utmerker seg: Coopers Brewery. Da det ble klart at ferien denne gangen ble lagt til Australia, var jeg ikke sen om å ta kontakt med bryggeriet. Jeg fikk straks svar tilbake om at de, pga. byggearbeider, egentlig ikke hadde åpent for omvisninger, men siden vi kom langveisfra og ølinteressen vår var av respektabel størrelse ville de gjøre et unntak. Vi fikk en avtale med bryggeriets home brew technical officer, Paul Burge, som i likhet med undertegnede er en hengiven hjemmebrygger, og omvisningen ble svært interessant. Bryggeriet, som ble grunnlagt av Thomas Cooper, en svoren avholdsmann(!), i 1862, er fortsatt kontrollert av Cooper-familien. Tradisjoner har hele tiden vært viktige for bryggeriet, og det er først i de siste årene at virkelig moderne metoder har blitt tatt i bruk. For to år siden flyttet man produksjonen ut fra det opprinnelige bryggeriet som gradvis hadde vokst seg for stort for boligområdet Leabrook, der det hadde ligget siden herr Cooper begynte å brygge øl som medisin for sin syke kone. (Til avholdsmann å være hadde han forstått ganske mye!) Det nye anlegget, som ligger i industriområdet Regency Park, er topp moderne, og er et av de få bryggerier undertegnede kjenner til som filtrerer mesken før den blir pumpet over i vørterpannen. Moderniseringen har dog ikke ført til at man har gått vekk fra å konsentrere seg om ufiltrerte ale-typer. Bryggeriets ufiltrerte øl er som følger: Pale Ale (OG: 1038, 4,5%) er et lyst, friskt øl med mye frukt og en lett karamelltone. Det er lett humlet og er uklart. Dette ølet finner man på fat i de fleste puber i Adelaide. Sparkling Ale (OG: 1046, 5,8%) er bryggeriets flaggskip. Sparkling ale regnes for å være en egen øltype, men i likhet med Anchor Steam i San Francisco, er det eneste gjenlevende kommersielle eksemplar av sin type. Det er slettes ikke klart som navnet skulle tilsi, men er virkelig et øl med særpreg. Det er bananaktig fruktig, har en frisk tørrhet fra den australske humletypen Pride of Ringwood, samtidig som det fremstår med en rund sødme. Dark (4,5%) er inspirert av milde, mørke engelske øl. Det har en lett, tørr røstighet og en god smak av sjokolade. Det er i likhet med alle bryggeriets ale-versjoner et fruktig øl. Min personlige favoritt er likevel Best Extra Stout (OG: 1058, 6,3%). Med sin store kompleksitet, espressoaroma, mørke frukt og tørre humlefinish, er det definitivt verdt å prøve. Et interessant eksperiment var å smake ølene i flaskeutgave og på fat for å sammenlikne. Fatversjonene var uten unntak rundere enn flaskeutgavene. Stouten finnes også i en ekstra lagret utgave (Coopers Special Old Stout 6,8%), men i skrivende stund har jeg ennå ikke fått smakt den. Den står fortsatt til kjølig lagring i skapet! Coopers lager også en Vintage Ale som produseres med varierende alkoholstyrke fra år til år. Versjonen fra 2002 holdt 7,5% og smakte ikke ulikt mange belgiske sterkøl jeg har drukket. Mye karamell, alkoholsødme og frukt er stikkord. 20 ØLGJERD