Beskrivelse av viktige sjøfuglområder innenfor utredningsområdet til Jomfruland nasjonalpark. Solvang, R. Asplan Viak AS Side 1

Transkript

1 Beskrivelse av viktige sjøfuglområder innenfor utredningsområdet til Jomfruland nasjonalpark Solvang, R Asplan Viak AS Side 1

2 FORORD Rapporten er utarbeidet på oppdrag for Fylkesmannen i Telemark i forbindelse med utredning av Jomfruland nasjonalpark. Beskrivelse av viktige sjøfuglområder langs kysten av Telemark har tidligere ikke vært utarbeidet. Oppdraget er forsøkt løst innenfor en ramme av 6 dagsverk. Kontaktperson hos Fylkesmannen har vært Morten Johannessen og Trond Eirik Silsand. En lang rekke informanter fra Norsk Ornitologisk Forening avdeling Telemark har vært intervjuet/konsultert. En spesiell takk rettes til Rune Bergstrøm, Ola Nordsteien, Bjørn Kjellemyr, Harald Skarboe, Øyvind W. Johannessen, Erik Edvardsen, Hans Inge Nicolaisen, Roger Ehnebom, Harald Skarboe og Øyvind Olsen for deres innspill og bidrag. Skien, Rune Solvang Referanse: Solvang, R Beskrivelse av viktige sjøfuglområder innenfor utredningsområdet til Jomfruland nasjonalpark. Rapport. 30s. Asplan Viak AS Side 2

3 INNHOLD 1. Bakgrunn Datagrunnlag Metode Beskrivelse av de viktige sjøfuglområdene Næringsvalg Generelt Storskarv Marine dykkender og andre arter Bestandsutvikling utvalgte sjøfuglarter Ærfugl Sjøorre Forstyrrelse, sårbarhet og tidsperioder Bakgrunn Tilvenning eller økt følsomhet? Menneskelig forstyrrelse Sårbare tidspunkt på året Konklusjon Jaktstatistikk Litteratur Asplan Viak AS Side 3

4 1. BAKGRUNN Formålet med utredningen er å gi en beskrivelse, avgrensning og verdisetting av viktige områder for sjøfugl innenfor utredningsområdet til Jomfruland nasjonalpark. Hovedfokus har vært viktige nærings- og rasteområder for sjøfugl. Hekkeområdene er i stor grad fanget opp ved eksisterende reservater for sjøfugl. Nærings- og rasteområder vil variere gjennom året. Spesielt viktige er disse områdene sjøfugl under vår- og høsttrekk og som overvintringsområde, men områdene har også betydelige mengder sjøfugl i sommerhalvåret. De ulike artene fordeler seg ulikt i områdene på grunn av artenes økologi og preferanser til næringssøk, men de samme artene kan også fordele seg ulikt gjennom sesongen og år på grunn av forstyrrelser, næringssituasjon, værforhold m.m. Dette er første gang det er gjort en beskrivelse av viktige sjøfuglområder langs Telemarkskysten. Framtidig kunnskap vil muligens medføre endrede grenser og verdisetting for disse områdene så dette må ses på som en første versjon. Figur 1. Kart over utredningsområdet Jomfruland NP. Sjøfugl er ingen taksonomisk gruppe, men en betegnelse på fugler som lever av og ved sjøen størstedelen av året. Fordi sjøfugl i hovedsak lever av det havet kan gi, er de gode indikatorer på miljøtilstanden i det marine økosystem. God overvåkning av sjøfugl er derfor viktig både i forhold til forvaltningen av de ulike sjøfuglartene, men også som en indikator på tilstanden til marine organismer lengre ned i næringskjeden. Derfor har miljøforvaltningen et høyt fokus på overvåkning av sjøfuglbestandene langs kysten, se blant annet Viktige hekkeområder for sjøfugl i skjærgården er godt kjent. Tellinger fra 27 sjøfuglreservater langs kysten er summert opp av Norsk Ornitologisk Forening avdeling Telemark (Solvang & Skarboe 2014). Det er noen flere verneområder enn disse 27 som telles opp årlig. Asplan Viak AS Side 4

5 Fylkesmannen har også hatt et ønske om å belyse de ulike artenes næringskilder med særlig fokus på skarv, bestandsstatus og utviklingstrekk for de vanligste sjøfuglartene, sårbarhet, hvordan ferdselen bør være for å unngå omfattende forstyrrelse og jaktstatistikk. Dette er kort oppsummert da hovedformålet med rapporten er beskrivelse av de viktigste sjøfuglområdene. 2. DATAGRUNNLAG Informasjonen er basert på egne kjennskaper (Jomfruland og Stråholmen og til dels Portør), søk i rådata fra Jomfruland Fuglestasjon i Artsobservasjoner og andre rådata i Artsobservasjoner, intervju med medlemmer i NOF-Telemark og diverse litteratur. Det har vært en utfordring å sammenstille kunnskapen til de enkelte områdene da det for Jomfruland og Stråholmen er svært mye dokumentasjon, mens det for områdene fra Vestre Rauane til Aust-Agder grense er mindre dokumentasjon. En annen utfordring er at dataene fra Jomfruland og Portør i mange tilfeller er loggført med en annen soneinndeling enn avgrensningen av sjøfuglområdene og at loggføringen på Jomfruland samlet sett dekker hele øya og ikke de ulike viltområdene hver for seg. I vinterhalvåret ( ) ble det i perioden til gjennomført tellinger av vannfugl i ulike soner på Jomfruland som omtrent tilsvarer avgrensningen av de viktige sjøfuglområdene. Datasettet er gjennomgått i forbindelse med dette arbeidet og har vært verdifullt for å få mer presise data om de enkelte sjøfuglområdene. Tilsvarende gjelder for Portør hvor dataene fra tellepunktet i Artsobservasjoner kan dekke et område som er litt større enn det avgrensede viltområdet. Det aller meste av sjøfugl ligger dog trolig innenfor avgrenset sjøfuglområde slik at dette trolig ikke er en stor og viktig feilkilde. For eksempel er sjøfugl registrert innenfor Artsobservasjonslokalitet «Portør» stort sett registrert fra vaktbua nord på Portør-landet (Hans Inge Nicolaisen pers.medd.), og det meste av fugl ligger innenfor viltområdet. Det er gjennomført tellinger av overvintrende sjøfugl i ulike soner langs hele Telemarkskysten i (Cleve 1984). Rådataene fra disse tellingene har ikke vært tilgjengelige for gjennomgang, men bør inkluderes ved senere analyser. Tidsseriene på observasjonsmaterialet fra Jomfruland fuglestasjon 1 viser for mange arter klare utviklingstrekk som trolig stemmer overens med de generelle bestandstrendene for disse artene. Dataene er basert på en daglig logg over antall fugl av hver art som er registrert innenfor stasjonsområdet hver dag. Dataene går helt tilbake til Dataene er ikke samlet etter en strengt standardisert metode, men gjenspeiler for mange arter den generelle bestandsutviklingen. Dataene fra Jomfruland fuglestasjon er blant de lengste tidsseriene på fugl i Norge. De tidligere MOB-kartene er brukt som en kilde i denne utredningen. MOB-kartet var mangelfulle når det gjelder verdifulle sjøfuglområder og bør oppdateres i forhold til de nye avgrensningene. 3. METODE Metodikken er basert på Miljødirektoratet sin håndbok om viltkartlegging (DN-håndbok ) inklusive justerte viltvekter av 2007 og foreløpige fylkesvise retningslinjer for viltkartlegging i Telemark. 1 Ringmerkingen og fangst av fugl på Jomfruland fuglestasjon er standardisert. Asplan Viak AS Side 5

6 4. BESKRIVELSE AV DE VIKTIGE SJØFUGLOMRÅDENE Totalt sju viktige sjøfuglområder i sjø er avgrenset innenfor utredningsområdet Jomfruland nasjonalpark. Spesielt områdene nord for Stråholmen-Stråholmstein og de nordlige og sørlige delene av Jomfruland er nasjonalt viktige. Den ytre kysten av Telemark har forekomst av flere sjøfuglarter som kun finnes i ytre deler av skjærgården og som ikke opptrer innover i fjordene og inn-skjærgården. Dette gjelder blant annet teist og toppskarv som er svært bundet til ytterkysten, samt arter som havelle, svartand og sjøorre med flere som dominerer i antall på ytterkysten. I vedlegg er de sju sjøfuglområdene beskrevet i henhold til mal for beskrivelse av sjøfuglområder som igjen er basert på mal for beskrivelse av naturtypelokaliteter etter DNhåndbok 13 (det foreligger ingen mal for beskrivelse av viltområder fra miljøforvaltningen). 5. NÆRINGSVALG Det foreligger lite kunnskap om næringsvalg for sjøfugl langs Telemarkskysten. Dette korte kapittelet er derfor basert på eksisterende dokumentasjon og det har ikke vært en prioritert oppgave å belyse dette grundig. En viktig kilde har vært oppsummering av sjøfuglregistreringene i Østfold som igjen er basert på en rekke kilder om næringsvalg for sjøfugl med relevans for Østfold (Finne & Fjellbakk 2013). En annen viktig kilde er forvaltningsplan for storskarv i Sverige (Naturvårdsverket 2003). Vi referer derfor blant annet til disse rapportene. 5.1 Generelt Skarver, lommer, fiskender (siland først og fremst i ytter-skjærgården), måker, terner og alkefugl med flere lever av fisk. De viktigste fiskeslag for fiskespisende sjøfugl i Oslofjorden er de små pelagiske stim-fiskene sild, tobis, brisling og taggmakrell som beiter på grunt vann eller høyt i vannmassene (Finne & Fjellbakk 2013). Sjøfugl tar også yngel og små individer av større fiskeslag som torsk, sei og hyse, men disse artene når raskt en størrelse som gjør dem vanskelig å håndtere. 5.2 Storskarv I forhold til fødevalg er storskarv en generalist og opportunist. Fødevalg kan derfor variere betydelig mellom ulike områder og tid på året. Storskarv spiser et bredt utvalg av fisk, som også inkluderer torskefisk, ulke og flyndre opp til ca. 700 g (Finne & Fjellbakk 2013). Hvilke arter og størrelsesgrupper av fisk den spiser er mangelfullt kjent for Skagerakkysten, men den spiser blant annet ulike torskefisker (Fiskeridirektoratet 2014). Studier har vist at den kan ta torsk som er opp mot tre år gammel, fra ca. 6 til 34 cm (Fiskeridirektoratet 2014). I lys av den kraftige økningen av antall mellomskarv langs kysten av Skagerrak de siste 10 årene, er det behov for å kvantifisere skarvens rolle som fiskepredator langs kysten på denne kyststrekningen i følge Fiskeridirektoratet. I Norge er det gjort en undersøkelse av diett hos storskarv i hekkekolonien ved Øra, Fredrikstad (Sørensen 2012). Undersøkelser av denne kolonien viser at disse skarvene spiser mest leppefisk og torskefisk (Sørensen 2012). Dietten var variert og hele 30 arter ble registrert som byttedyr i denne undersøkelsen. På Jomfruland er det ofte observert at storskarv tar flyndre og horngjel. Skarvens føde i Sverige er undersøkt ved ulike tider og i ulike områder (Naturvårdsverket 2003). I kystområdene varierer føden kraftig med område og tidspunkt. Ved to lokaliteter i Södermanland og Uppland var, under fuglenes hekking, sild og ålekvabbe de vanligste byttedyrene. Kommersiellt viktig fisk som ål og laksefisk forkom i liten utstrekning i disse undersøkelsene. Asplan Viak AS Side 6

7 5.3 Marine dykkender og andre arter Ærfuglens og sjøorrens hovednæring er marine bløtdyr som muslinger, krepsdyr og pigghuder (Bakken m. fl. 2003). Blåskjell er et svært viktig byttedyr for ærfugl og trolig sjøorre. Også tjeld har muslinger høyt på menyen. Tjeld og gravand og er svært knyttet til fjæresonen der den finner ulike typer mark, muslinger og snegler. Grågås og hvitkinngås finner som regel føde på land, spesielt på dyrket mark og beitemark på Jomfruland og Stråholmen. 6. BESTANDSUTVIKLING UTVALGTE SJØFUGLARTER På grunn av de gode dataene fra Jomfruland fuglestasjon er det mulig å belyse bestandsutvikling for en rekke av sjøfuglartene på Jomfruland (og Stråholmen) i perioden 1970-(1981) Fra 1981 har fuglestasjonen hatt kontinuerlig bemanning vår og høst slik at tallene er mer sammenlignbare enn i perioden da bemanningen var mer sporadisk. To arter er omtalt nærmere under som et eksempel. Tabell 1 viser bestandsutviklingen til noen utvalgte arter. Tabell 1. Bestandsutvikling utvalgte sjøfuglarter Jomfruland 1970(1981) Endring Kommentar Grågås + Kraftig økning Ærfugl + Gått ned i perioden men totalt sett økning Sjøorre + Økning fra midten av 1990-tallet. Nedgang internasjonalt Svartand? Usikkert. Store variasjoner mellom år Havelle +? Trolig framgang Siland + Klar økning Lom + Mulig økning både på smålom og storlom. Definitivt for islom. Horndykker + Økning, spesielt fra ca. år 2000 Gråstrupedykker + Økning, spesielt fra ca. år 2000 Storskarv + Klar økning. Nedgang fra ca Toppskarv + Klar økning fra 1995 Fiskemåke - Kraftig tilbakegang i hekkeområdene langs Telemarkskysten Hettemåke - Kraftig tilbakegang i hekkeområdene langs Telemarkskysten Makrellterne - Klar tilbakegang i hekkeområdene langs Telemarkskysten Alke - Tilbakegang (slik som i hekkeområdene) Lomvi - Tilbakegang (slik som i hekkeområdene) Teist + Klar økning. Hekker foruten på Stråholmstein muligens også ved Fengesholmen, Knubben og Vestre Rauane (tre sistnenvte Øyvind Olsen pers.medd.) Lunde -? Trolig tilbakegang (slik som i hekkeområdene) Asplan Viak AS Side 7

8 En rekke rødlistede arter forekommer i mindre antall i disse sjøfuglområdene, se tabell 2. Tabell 2 viser en oversikt over rødlistede sjøfugler som forekommer innenfor de avgrensede sjøfuglområdene. Vadefugler knyttet til viktige områder i strandsonen er ikke registrert. Tabell 2. Forekomst av rødlistede sjøfugl i de viktige sjøfuglområdene. H=hekkeområde, T=trekk, O=overvintring. v=vanlig, r=regelmessig, u=uregelmessig, s=sjelden. Tall angir hvilke antall som kan forekomme som en indikasjon på opptreden. Høye antall viser maks antall registrert.? bak tall viser at tallene er usikre. Området 5-7, og i særdeleshet område 5 er lite undersøkt.? indikerer at arten trolig opptrer i området men dette er ikke dokumentert. CR= kritisk truet, EN= sterkt truet, VU=sårbar og NT=nær truet). Rødlistede måkefugler og terner (fiskemåke (NT), hettemåke (NT), krykkje (EN), makrellterne (VU), tyvjo (NT)) er ikke tatt med i oversikten da rådataene er for lite spesifikke for analyser. Alle disse artene er dog vanlige til ulike tider av året (bortsett fra tyvjo), til tross for nedgang i bestand. Art/område Storlom ((NT) T, r, <5 T, r, <5 T, r, <5 T, r, <5 T, r, <5 T, r, <5 T, r, <5 Gulnebblom (NT) T, O, s, 1-2 T, O, s, 1-2 T, O, s, 1-2 T, O, s, 1-2 T, O, s, 1-2 Toppdykker (NT) T, u, 1-2 T, O, u, 1-2 T, O, u, 1-2 T, O, s, 1-2 T, O, s, 1-2 Dvergdykker (NT) T, s, 1-2 T, s, 1-2 Snadderand (NT) T, u, < 5 T, u, < 5 T, s, < 5 T, s, < 5 Stjertand (NT) T, u, < 5 T, u, < 5 T, s, < 5 T, s, < 5 Skjeand (NT) T, u, < 5 T, u, < 5 T, s, < 5 T, s, < 5 Knekkand (EN) T, u, < 5 T, u, < 5 T, s, < 5 Havelle (NT) T, O, v, 90 T, O, v, 50 T, O, v, 20? T, O, v, T, O, 20 T, O, v, 50 T, O, v, 25 Bergand (VU) T, u, 10 T, u, 20 T, u, 5? T, u,? T, u, 50 T, u, 25 Svartand (NT) T, O, v, 850 T, O, v, 800 T, O, v, 30? T,O,v, 100?? T, O, v, 60 T, O, v, 40 Sjøorre (NT) T, O, v, 300 T, O, v, 450 T, O, v, 150 T, O, v, 100 T, O, 20? T, O, v, 55 T, O, v, 70 Stellerand VU) T, s, 1 T, O, s, 4 Lappfiskand (NT) T, s, 1 Polarlomvi (NT) T, s, 1 Lomvi (CR) T, O, v, 40 T, O, v, T, O, v, 50? T, O, v, 50?? T, O, v, 30? T, O, v, 30? 100? Alke (VU) T, O, v, 60 T, O, v, 50 T, O, v, 20? T, O, v, 100? T, O, v, 20? T, O, v, 20? Lunde (VU) T, O, u, <3 T, O, u, <5 T, O, s, <3 T, O, s, <5? T, s, 1-2 T, s, 1-2 Teist (VU) H, T, O, v, 40 H, T, O, v, 10 H, T, O, v, 5 H, T, O, v, 15? H, T, O, v, <5 H, T, O, v, Ærfugl Vi knytter noen kommentarer til ærfugl da den dominerer i antall i sjøfuglområdene. Områdene langs Telemarkskysten er blant de viktigste langs Skagerrakkysten. Antallene av ærfugl er spesielt høyt i marsapril og oktober-november, men er noe lavere vinterstid. Flytellingene av ærfugl er de eneste totaltellingene av ærfugl langs Telemarkkysten. Som mest er 6400 ærfugl hanner registrert (i 1999). I 2014 ble 3164 hanner registrert. Asplan Viak AS Side 8

9 Figur 2. Bestandsutvikling ærfugl Jomfruland. Data: Jomfruland Fuglestasjon, Artsobservasjoner. Figur 3. Ærfugl. Forekomst gjennom året. Data: Jomfruland Fuglestasjon, Artsobservasjoner sum alle loggførte fugler hvert år i perioden De viktigste overvintringsområdene for ærfugl i Skagerrak finnes ved Kristiansand, på strekningen Risør- Kragerø (til Bamble grense), i Hvaler-området, ved Skagen i Danmark og ved Lysekil-Kungälv på den svenske vestkysten (Lorentsen m. fl. 1993). De viktigste konsentrasjonene under høsttrekket (septembernovember) er på strekningen Kragerø-Larvik og i Hvaler-området (Lorentsen m. fl. 1993). De viktigste myteområdene er gruntvannsområdene utenfor Hvaler i Østfold og området Stråholmen-Jomfruland (Lorentsen m. fl. 1993). Langs Telemarkskysten har det vært gjennomført flytellinger av ærfugl siden 1988 (rådata Rune Bergstrøm/Seapop). Tellingene foregår i april-mai. Formålet med tellingene er å overvåke bestanden av hekkende ærfugl og antall ærfuglhanner telles opp. Antall hekkende par er beregnet på bakgrunn av at det antas at 70 % av ærfuglhannene går til hekking. Disse dataene viser en nedgang i bestanden av ærfugl fra ca. år Dette stemmer godt overens med data over bestandsutviklingen ved Jomfruland fuglestasjon, til tross for at de sistnevnte dataene ikke er standardisert innsamlet. Dette er en generell trend i Østersjøen/Skagerrak (Christensen 2008). Dataene over hekkende sjøfugl viser også en tilsvarende nedgang for ærfugl fra ca. år 2000 (Solvang & Skarboe 2014). I perioden har det imidlertid vært en vekst i bestanden. Asplan Viak AS Side 9

10 6.2 Sjøorre Bestanden av rastende sjøorre har økt på Jomfruland de siste årene. Dette er globalt truet art (NT-nær truet) og er en av få norske arter som står på den internasjonale rødlista for fugl. Fra begynnelsen av oktober begynner de største mengdene av sjøorre å komme og som mest er det registrert opptil 550 individer på Jomfruland og 300 individer på Stråholmen. Dette er de største forekomstene av sjøorre langs Skagerrakkysten. For å finne lignende antall i Norge må man helt til Rogaland eller Møre & Romsdal og nordover. En del sjøorre oversomrer i området. De laveste antallene er i august og da er som mest 40 individer registrert (tilbake i 1978). Vi har ingen kunnskap om hvor sjøorrene på Jomfruland kommer fra. Figur 4. Bestandsutvikling sjøorre Jomfruland. Data: Jomfruland Fuglestasjon, Artsobservasjoner. Figur 5. Sjøorre. Forekomst gjennom året. Data: Data: Jomfruland Fuglestasjon, Artsobservasjoner, sum alle loggførte fugler hvert år i perioden Asplan Viak AS Side 10

11 Figur 6. Sjøorre har nasjonalt viktige raste- og næringsområder ved Jomfruland og Stråholmen. Øverst: sjøorre-flokk sammen med ærfugl Jomfruland. Nederst: Sjøorre hann. Foto: Rune Solvang. Asplan Viak AS Side 11

12 7. FORSTYRRELSE, SÅRBARHET OG TIDSPERIODER Det primære med rapporten har vært å beskrive de viktigste sjøfuglområdene innenfor utredningsområdet. Nedenfor er det beskrevet noe kort om forstyrrelse generelt og i disse sjøfuglområdene spesielt. Vann- og sjøfugler er blant de fuglegruppene som har størst oppfluktavstander. Dette gjelder i særdeleshet skarv, gjess og andefugler, men dette er situasjonsbetinget, se nedenfor. Grad og type forstyrrelse vil variere fra område til område og vil påvirkes av mange faktorer, se nedenfor. Deler av utredningsområdet er et svært viktig område for ulike typer bruk og friluftsliv knyttet til sjø som båtbruk, fiske (både næringsfiske og fritidsfiske), jakt, padling, brettseiling/kiting, turgåing i strandsonen med mer. Noe aktivitet med vannscooter er også registrert samt ribb-turisme. Se for øvrig bruksanalysen (Wethal & Wefald 2014). Det savnes i stor grad vitenskapelige undersøkelser av effekter av forstyrrelser fra nyere former for friluftsliv som kiting med mer, samt sumeffekter og samlet belastning fra ulike former for påvirkning. NINA arbeider for tiden med en undersøkelse på forstyrrelse av sjøfugler av brettbaserte vannsporter som kiting, brettseiling og bølgesurfing i verneområder på Lista (Arne Follestad, NINA pers.medd). Inntil denne utredningen er publisert avventer vi nærmere vurderinger i denne rapporten. 7.1 Bakgrunn Teksten under er i stor grad hentet fra konsekvensutredning for ny jagerflybase ved Ørland hovedflystasjon, Sør-Trøndelag (Solvang & Wold 2013). Fugler blir forstyrret av menneskelig tilstedeværelse og aktivitet. Støy og forstyrrelse har negativ påvirkning på hekkende, rastende, mytende og trekkende fugler gjennom forstyrrelseseffekter. Forstyrrelser vil kunne føre til tap av leveområder som benyttes, økt energiforbruk ved hyppige oppflygninger, økt risiko for predasjon av egg/unger og voksenfugler, mindre tid til næringssøk og hvile og totalt sett nedsatt kondisjon. Det er en lang rekke studier som har påpekt dette, og kunnskapsgrunnlaget om fugl og forstyrrelser er også oppsummert i enkelte rapporter (se blant annet Naturvårdsvärket 2004, Veiberg m. fl. 2009, Follestad 2012). Det er nylig også utgitt en norsk rapport om kunnskapsgrunnlag om effekter av forstyrrelser på fugler som innspill til forvaltningsplaner for Lista- og Jærstrendene (Follestad 2012). For mer innsikt om temaet fugl og forstyrrelser henvises det til blant annet disse rapportene (Naturvårdsverket 2004, Follestad 2012). Hovedkonklusjoner fra diverse studier er kort summert i dette kapittelet. Ved virksomhet som fuglene forbinder med fare, som båttrafikk eller ulike former for menneskelig aktivitet, vil fugler kunne fly opp. Det varierer i forhold til mange faktorer. Noen fuglearter holder som regel god avstand til menneskelig aktivitet knyttet til menneskeskapte strukturerer som veger, jernbane, flyplasser, vindkraftanlegg og byer og tettsteder, mens andre arter forekommer helt inntil (Follestad 2012). Forstyrrelser kan hindre fuglene i å ta i bruk viktige områder som ellers ville kunne ha blitt benyttet til næringssøk, hekking, hvile og overnatting (Follestad 2012). Forstyrrelser kan dermed føre til endret arealbruk og i verste fall nedsatt kondisjon og overlevelse. For fuglene er trekket en svært energikrevende prosess og det er viktig med rasteplasser hvor de kan få hvile og påfyll av energi for videre trekk til for eksempel hekke- eller overvintringsområdene. Det er kjent at forstyrrelser under trekket (for eksempel for kortnebbgås) kan redusere hekkesuksess fordi fuglene har for lite energi til å gjennomføre hekking. Det å legge egg og ruge ut eggene er en energikrevende prosess, og mange arter må doble kroppsvekten for å kunne gjennomføre hekking. Dersom artene ikke oppnår høy nok kroppsvekt kan arten stå over hekkingen. Ro i perioden før hekking og i hekkeområdene er derfor viktig for mange arter. Hvilken påvirkning forstyrrelse har på fugl/vilt i et gitt område synliggjøres i første omgang som direkte responser i form av frykt/stresset adferd og oppflukt. Fugl kan også reagere rent fysiologisk med økt Asplan Viak AS Side 12

13 stress/hjerterytme uten at adferden endres. Disse responsene avgjøres av flere faktorer som avstand, støynivå, hastighet til forstyrrelseskilden, årstid, lokalitetenes størrelse (om interne forflytninger er mulig), stadiet i livssyklusen til arten, artsforskjeller i evne til å tilvenne seg støy, flokk- og kolonistørrelse med mer. Mange faktorer vil med andre ord påvirke hvorvidt fuglene blir forstyrret og graden av negativ effekt på kort og lang sikt. Ferdselsaktivitet som avviker fra det normale vil kunne ha en betydelig skremselseffekt. Langsiktige effekter på populasjonsnivå av forstyrrelser er det krevende å få eksakt kunnskap om. Bestandsendringer er det lettere å dokumentere, selv om det kan være vanskelig å påpeke hva som forårsaker nedgang i bestandene til ulike arter. Hvis forstyrrelsene er av midlertidig karakter og fuglene gjentar normal adferd etter noen minutter og forstyrrelsen er sjeldent forekommende, er trolig forstyrrelsen lite negative. Dersom forstyrrelsen er hyppigere og/eller mer alvorlig vil forstyrrelsen kunne medføre endret områdebruk. Figur 7. Kvinand er en vanlig overvintrer i utredningsområdet for Jomfruland nasjonalpark. Spesielt i isvintre er det mye fugl i området. Kvinendene ankommer området fra midten av oktober og forlater området igjen i mars-april. Foto: Rune Solvang. Asplan Viak AS Side 13

14 7.2 Tilvenning eller økt følsomhet? Det er store forskjeller mellom arter på hvordan de reagerer på støy og forstyrrelser og hvorvidt de har evne til å tilpasse seg. Dette gjelder også mellom ulike hekkepar av samme art. Effektene av gjentatt eller kontinuerlig forstyrrelser er vanskelig å forutsi (Follestad 2012). Disse kan lede til en tilvenning eller motsatt, til større følsomhet. Generelt vil spesialiserte arter, som mange er rødlistet, være sårbare for inngrep og forstyrrelser i sine leveområder fordi disse artene stiller strenge krav til sine leveområder og dermed er sårbare for forandringer i leveområdene. Generalistene derimot, er tilpasningsdyktige og vil være mindre sårbare. Arter kan tilvenne seg forutsigbare forstyrrelser som opptrer periodiske og langs bestemte traséer. Et godt eksempel på dette er båttrafikk langs faste ruter som i mindre grad forstyrrer fugl, mens padling med kano/kajakk nærmere land for eksempel kan forstyrre. Generelt ser det ut til at fugle- og dyrearter som lever i åpne områder (som våtmarker og sjøområder) er mer følsomme for støy og forstyrrelser enn arter som lever i skog, kratt og andre biotoper som gir godt skjul (Smith & Visser 1984). En del studier sier noe om oppfluktavstander. Reaksjonsavstander som er oppgitt for vadere, ender, gjess og terner er påfallende lik for ferdsel på bakken (diverse referanser i Follestad 2012). Reaksjonsavstanden er meter. Det er reaksjonsavstander som feltornitologer ofte erfarer i felt, for eksempel for vadere, ender og gjess. Forskjellene kan dog være store fra art til art og fra ulike forstyrrelsesfaktorer, og enkelte studier har vist at noen arter er særlig sårbare for forstyrrelser og oppfluktavstand kan være mange hundre meter. I områder med mye jakt vil oppfluktavstandene som regel være større. I andre tilfeller igjen kan man komme tett inn på større flokker, for eksempel av vadefugler. Generelt viser trekkende arter større negativ respons til aktiviteter enn lokale og hekkende arter ved at de trekkende fuglene i mindre grad er tilpasset støy og ferdsel i et område. Ofte kan nyankomne trekkfugler være ekstra vare og sky, og kan fly ved ganske liten grad av forstyrrelser. De kan enten forflytte seg internt i området hvis våtmarksarealene er store (for eksempel store fjære- og gruntvannsområder) eller fly helt vekk fra området hvis forstyrrelsen er stor eller tilgjengelig egnet areal er lite (små lokaliteter som Kråkepytten Jomfruland). I mange tilfeller vil det være slik at den reddeste/mest sky fuglen styrer flokken, og når en fugl går på vingene vil mange andre fugler fly avgårde også. For fugl er forutsigbare forhold viktig. Fuglelivet kan tilpasse seg høy grad av støy og forstyrrelse på for eksempel rasteplasser dersom støyen er forutsigbar og fuglene ikke forbinder støyen med fare. For eksempel er det mange viktige fugleområder som ligger ved både trafikkerte lufthavner (Trondheim lufthavn Værnes og Stavanger lufthavn Sola) og veger (E18 Åkersvika, Hamar, Presterødkilen, Tønsberg). Det er likevel unntak for hekkende fugler, se fotnote. 2 2 Fugler som hevder territorium ved sang er dog direkte påvirket av støy ved at den territorielle sangen ikke når fram ved høy vedvarende støy fra for eksempel veger med høy ÅDT (årsdøgntrafikk). Dette vil dermed virke direkte inn på territoriell adferd, parbinding og hekkesuksess. Her er det publisert en norsk undersøkelse fra våtmarksområdet Presterødkilen naturreservat og Ilene naturreservat ved Tønsberg (begge Ramsar-områder). Denne studien viser at områder som hadde mer støy enn 70 db ikke hadde territorielle fugler (Røv m.fl. 2004). I støyområdet mellom 61 og 70 desibel var forekomsten meget lav (Røv m.fl. 2004). ÅDT her var hhv og (trafikktall KU Ringvei Tønsberg). Studier fra Presterødkilen antyder at støynivå høyere enn 60 db er kritisk grense for våtmarksfugl, og at territoriehevdende spurvefugler i våtmark har liten toleranse for trafikkstøy over 60 db. Denne trafikkstøyen er konstant når trafikken er stor. Asplan Viak AS Side 14

15 7.3 Menneskelig forstyrrelse Menneskelig forstyrrelse fra friluftsliv kan være en viktig forstyrrelseskilde. Sjøfugl kan være svært vare for ulike typer forstyrrelse i eller nær viktige sjøfuglområder fra ulike former for friluftsliv som båtbruk, padling, bruk av vannscooter, kiting, brettseiling etc. Hyppighet og effekt av forstyrrelse har betydning for alvorlighetsgrad. Hurtiggående fartøyer som motorbåter forstyrrer mer enn mer saktegående fartøyer som kajakk, bortsett fra at kajakker kan forstyrre mer i enkelte situasjoner da de kan ta seg inn på gruntvannsområder hvor motorbåter ikke kommer inn. Arter som er avhengig av habitater som er ekstra utsatt for forstyrrelse vil være svært utsatte for forstyrrelse da disse hekkeparene vil utsettes for gjentatte forstyrrelser. Et eksempel på dette er hekkende fugler på Kråka på nordenden av Jomfruland hvor tjeld og sandlo årlig forsøker å hekke. Sandlo er en sjelden og fåtallig hekkefugl i den ytre delen av skjærgården i Telemark. Hekkesuksessen her er lav (siste kjente hekkefunn er fra 2010 for sandlo), trolig på grunn av gjentatte og hyppige forstyrrelser av mennesker på tur. 7.4 Sårbare tidspunkt på året Det er vanskelig å skille ut perioder som ikke er sårbare for noen fuglegrupper da disse sjøfuglområdene har viktige områder for fugl gjennom hele året; både på vår og høst (trekk), sommer (myting og hekketid) og vinter (overvintring). I sommerhalvåret er det noe mindre fugl i området og mer lokal fugler som i noe større grad er «tilpasset» den større sommerutfarten. Viktige holmer for sjøfugl har da også ferdselsforbud 50 meter rundt holmene noe som i stor grad respekteres. En del fugl trekker til disse områdene i perioder med høy sommerutfart. I trekkperiodene for sjøfugl fra slutten av mars/begynnelsen av april til begynnelsen av juni og fra begynnelsen av september til begynnelsen av desember kan fuglelivet være spesielt sårbart, da det ofte er både store antall av fugl i områdene fra før og mange nyankomne trekkfugler som ikke er vant til det lokale ferdsels- og forstyrrelsesregimet. I tillegg er vinteren (grovt sett desember-februar) også en sårbar periode da mye fugl overvintrer i områdene. Temperaturen er lav, det er korte dager og det er ekstra viktig at fuglene har store energireserver for å overleve vinteren. Myteperioden er også en sårbar periode da andefugler, delvis eller helt mister flygeevnen. Langs Telemarkskysten er det bare kjent at ærfugl myter. Hannen myter først, rett etter parringstida, hunnene et par måneder seinere (ultimo juli og august). Myting er en energikrevende prosess og gjentatte forstyrrelser kan virke negativt på de mytende fuglene. Fugl er sårbare i hekkeperioden, men på en annen måte enn under trekket. Sårbarheten i hekkesesongen knytter seg spesielt til at egg og unger kan bli utsatt for røving fra for eksempel måker og kråker når foreldrefuglene blir skremt fra reiret. I verste fall kan da hele hekkesesongen være spolert på grunn av en enkelt hendelse. Langvarig forstyrrelse over mange timer, for eksempel ilandsstigning på en viktig hekkeholme for sjøfugl en varm sommerdag, kan medføre at egg og eller unger dør. Forstyrrelsen langs Telemarkskysten er klart størst på sommeren hvor det er stor utfart i skjærgården. Jakt kan spille en negativ rolle på høsten, mens vinteren etter endt jaktsesong innebærer generelt få forstyrrelser. Asplan Viak AS Side 15

16 7.5 Konklusjon Høy grad av forutsigbar forstyrrelse vil kunne føre til et høyere toleranse-nivå/tilvenning. Dette gjør seg gjeldende i mange tilfeller ved forutsigbar ferdsel, men er ikke en absolutt sannhet. Det motsatte kan føre til en forhøyet følsomhet. Dette kan føre til at arter som normalt ville ha oppholdt seg i et område blir helt eller delvis fortrengt. Manglende forundersøkelser gjør det generelt vanskelig å dokumentere hvilke arter som har blitt borte eller opptrer i mindre antall i et område. I de viktigste sjøfuglområdene må man forsøke å unngå økt forstyrrelse utover dagens situasjon og eventuelt redusere forstyrrelse som er dokumentert som negativ. Dette gjelder spesielt områdene nord for Stråholmen-Stråholmstein og de nordlige og sørlige delene av Jomfruland som er nasjonalt viktige sjøfuglområder (lokalitet 1, 2 og 4). Her bør det for eksempel ikke være tillatt med vannscooter, brettseiling eller kiting da dette kan forstyrre mye fugl på grunn av at slik aktivitet kan foregå i viktige gruntvannsområder i uforutsigbare mønstre og i stor hastighet. Området rundt Kubukta på Jomfruland er et viktig område for kiting (jfr. bruksanalyse Wethal & Wefald 2014), og her bør man søke å finne løsninger som forener hensyn til både kiting og hensyn til fugl basert på nærmere analyse av forekomst av fugl og kite-aktivitet gjennom året. Lignende vurderinger kan gjennomføres i andre områder og for annen bruk. Asplan Viak AS Side 16

17 8. JAKTSTATISTIKK Tallene er basert på data fra SSB sin statistikkbank. Fra jaktsesongen er det sendt ut rapportskjema til alle som har betalt jegeravgift. I perioden før det er dataene basert på et representativt utvalg jegere. Det er ærfugl og storskarv som dominerer i jaktuttak. Den store variasjonen mellom enkelte år skyldes trolig manglende rapportering. Det er viktig å være klar over at Skagerrak og Ytre Oslofjord er overvintringsområde for sjøfugl fra andre områder i Skandinavia og trolig også fra områder lenger øst. For eksempel kan ærfugl som oppholder seg her på høsten (blant annet under jakta) være hekkefugl fra Østersjøen eller Nord-Norge. Særlig gjelder dette jaktbare andefugler som ærfugl og svartand. I Østfold og Telemark er det store utskiftninger av ærfugl i vinterhalvåret (Lorentsen m. fl. 2010, Finne & Fjellbakk 2013). En del av Østfold-bestanden overvintrer i danske farvann, mens noe ærfugl fra Østersjøen trolig overvintrer i Ytre Oslofjord. Det er derfor stor usikkerhet knyttet til hvilke hekkebestander som beskattes i Østfold og i Telemark. Tabell 3. Jaktstatistikk for hovedsakelig marine fuglearter Telemark for årene 1991/ /2014. Kilde: SSB Siland/laksand Ærfugl Havelle Svartand Toppskarv Storskarv Siland/laksand Ærfugl Havelle Svartand Toppskarv Storskarv Asplan Viak AS Side 17

18 Figur 8. Jaktstatistikk Telemark for jaktsesongene til Kilde: SSB. Asplan Viak AS Side 18

19 9. LITTERATUR Bakken, V., Runde, O. & Tjørve, E Norsk ringmerkingsatlas. Vol 1. Stavanger museum. Christensen, T. K Factors affecting population size of Baltic Common Eiders Somateria mollissima PhD thesis. Cleve, A Rapport fra taksering av sjøfugl i Telemark-skjærgården vinteren Finne, M. & Fjellbakk, Å Bestandstrender hos sjøfugl på Østfoldkysten Fylkesmannen i Østfold. Rapport 3/ s. Fiskeridirektoratet, Fiske i sjø og akvakultur innenfor utredningsområdene til Raet og Jomfruland nasjonalparker. Samarbeidsrapport utarbeidet av Fiskeridirektoratet Region Sør, Fylkesmannen i Aust- Agder og Fylkesmannen i Telemark. 47s. Follestad, A. Innspill til forvaltningsplaner for Lista- og Jærstrendene: Kunnskapsoversikt over effekter av forstyrrelser på fugler - NINA Rapport 851: 45 s. Naturvårdsverket, Förvaltningsplan för storskarv och mellanskarv. Rapport s. Lorentsen, S.-H. & Røstad, O.W Tellinger av mytende ærfugl Somateria mollissima langs Skagerrakkysten i NINA Oppdragsmelding 44: Lorentsen, S. H. & Nygård, T Det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl. Resultater fra overvåkingen av overvintrende sjøfugl fram til NINA Oppdragsmelding 717: Lorentsen, S.-H., Bakken, V., Christensen-Dalsgaard, S., Follestad, A., Røv, N. & Winnem, A Akutt skadeomfang og herkomst for sjøfugl etter MV Full City-forliset. NINA Rapport s. Lorentsen, S. H., Anker-Nilssen, T., Kroglund, R. T. & Østnes, J. E Konsekvensanalyse olje/sjøfugl for petroleumsvirksomhet i norsk del av Skagerrak. NINA forskningsrapport 39: Solvang, R. & Skarboe, Tellinger av hekkende sjøfugl i sjøfuglreservatene i Telemark i Rapport. 107s. Sørensen, A Sommerdiett hos storskarv (Phalacrocorax carbo sinensis) i Øra naturreservat, 15 år etter kolonietablering. Masteroppgave Universitet for miljø- og biovitenskap s. Wethal, B. & Wefald, A Bruksanalyse Jomfruland nasjonalpark. Rapport 90s. Asplan Viak AS Side 19

20 VEDLEGG Avgrensning av de sju viktige områdene for sjøfugl i utredningsområdet for Jomfruland NP. Innenfor undersøkelsesområdet for nasjonalpark er det henholdsvis daa tareskog, 570 daa ålegrasenger og 3640 daa. bløtbunn. Figur 9. Oversiktskart over viktige sjøfuglområder Jomfruland nasjonalpark. Asplan Viak AS Side 20

21 Lokalitetsnummer Viltområde Verdisetting Areal 1. Stråholmen-Stråholmstein Raste-, nærings - og overvintringsområde Svært viktig (A) 18,6 km 2 Innledning: Viltområdet er beskrevet av Rune Solvang basert på data fra Jomfruland Fuglestasjon og Artsobservasjoner samt egne befaringer. Figur 10. Sjøområdene nord for Stråholmen med Raudholmane naturreservat som markerte holmer opp til høyre i bildet. Foto: Rune Solvang. Beliggenhet og naturgrunnlag: Viltområdet består av de store og grunne sjøområdene nord for Stråholmen og inkluderer de viktige gruntvannsområdene mellom Stråholmen og Lille-Danmark og Dynga naturreservater samt sjøområdene nord til Stråholmstein naturreservat, inklusive Raudholmane naturreservat, og Knallaren. I gruntvannsområdene nord for Stråholmen (sammen med innsiden av Jomfruland) finnes de største forekomstene av ålegrasenger og bløtbunnsområder i de ytre delene av Telemarksskjærgården samt de største bløtbunnsområdene i strandsonen i Telemark. Det er også store tareskogsforekomster i dette området. Samlet sett utgjør dette essensielle naturressurser for de store sjøfuglbestandene i området. Artsmangfold: Viltområdet har store forekomster av sjøfugl året rundt, men spesielt i trekkperiodene vår og høst og som overvintringsområde. Store mengder sjøfugl av de fleste arter har tilhold i området til ulike årstider. I en regional til nasjonal målestokk utmerker området seg med store antall av toppskarv, sjøorre, horndykker og Asplan Viak AS Side 21

22 gråstrupedykker. Få lokaliteter har så høye antall av disse artene langs Skagerakkysten. Ærfugl og svartand opptrer også i store antall. Av maks. tall kan trekkes fram storskarv (450), toppskarv (420), ærfugl (3000), gravand (95), stokkand (150), kvinand (110), svartand (650), sjøorre (300), havelle (90), siland (80), gråstrupedykker (34) og horndykker (40) smålom (30). En lang rekke andre sjøfugler som lom, andefugl og alkefugl er registrert i mindre antall. De ulike artene fordeler seg ulikt i områdene hvor for eksempel ærfugl og svartand ligger i sjøområdene utenfor og mellom Raudholmane og Stråholmstein og sør av Gåsholmen, mens sjøorre ligger i gruntområdene rett nord av Stråholmen. Sommerstid er det svært mye ender og skarv i dette området, blant er opptil 200 storskarv og 450 svartand registrert. Dette er trolig oversomring av ikke hekkende individer. Dette er ulikt de andre delområdene. Store deler av teist-bestanden i Telemark hekker her (ca. 15 par i 2014) og området er et essensielt næringsområde for teist året rundt. Lille-Danmark-Dynga, Stråholmstein og Raudholmane er også det viktigste hekkeområdet for sjøfugl i Telemark. Toppskarv hekket her for første gang i Telemark i En lang rekke sjeldne arter er registrert i området. Bruk, tilstand og påvirkning: I og rundt verneområdene for sjøfugl er det ferdselsforbud med båt i hekkeperioden. Øvrig bruk av området er ikke sammenfattet men det henvises her til bruksanalysen for Jomfruland nasjonalpark. Del av helhetlig landskap: Sjøfuglområdene nord av Stråholmen, rundt Jomfruland samt Mølen, Vestfold er trolig samlet det viktigste området for sjøfugl langs Skagerrakysten. Det er trolig en del utveksling av individer mellom disse områdene ved forstyrrelser. Verdibegrunnelse: Viltområdet er vurdert som et svært viktig med nasjonal verdi (A) på grunn av at området er et av de viktigste områdene for sjøfugl langs Skagerrakkysten, trolig det viktigste, med store antall av en rekke arter. Lokalitetsnummer 2 Jomfruland nord (Beverskjær-Stråholmengapet- Tårnbukta) Viltområde Raste-, nærings - og overvintringsområde Verdisetting Areal Svært viktig (B) 4,2 km 2 Innledning: Viltområdet er beskrevet av Rune Solvang basert på data fra Jomfruland Fuglestasjon og Artsobservasjoner samt egne befaringer. Beliggenhet og naturgrunnlag: Viltområdet består av de store og grunne sjøområdene på innsiden av de nordre delene av Jomfruland ned til Beverskjæra naturreservat. Det er store ålegrasenger på innsiden av Jomfruland, og sammen med gruntvannsområdene nord for Stråholmen, finnes de største forekomstene av ålegressenger i langs de ytre delene av Telemarkskysten her. (Det er større arealer lenger inn, blant annet på innsiden av Skåtøy). Artsmangfold: Viltområdet er meget godt undersøkt gjennom alle årstider og har gode forekomster av sjøfugl året rundt, men spesielt i trekkperiodene vår og høst og som overvintringsområde. Det er gruntvannsområdene på innsiden av Jomfruland samt Tårnbukta som har størst konsentrasjoner av fugl, men det er også en del fugl som raster og har næringssøk i områdene på utsiden av Jomfruland mellom Kråka og Tårnbukta. Sjøorre er en av de viktigste artene i området og opptil 450 sjøorrer er registrert på næringssøk i området. Området er trolig det viktigste området for sjøorre langs Skagerakkysten. Sjøorrene er i området hele året, men området har størst verdi som næringsområde under trekket og om vinteren, og flokker ligger stabilt i området gjennom hele høsten og vinteren. Fra begynnelsen av oktober begynner de største mengdene av sjøorre å Asplan Viak AS Side 22

23 komme. En del sjøorre oversomrer i området. Enkelte år, spesielt i oktober-november, er det også store flokker av svartand på næringssøk sammen med sjøorre. Opptil 800 svartand er registrert og mange hundre ærfugl ( ?) er også registrert. En lang rekke andre sjøfugler som lom, dykkere, andefugl og alkefugl er registrert i mindre antall. På utsiden er det ærfugl og næringssøkende toppskarv- og storskarv som dominerer. Enkelt år ligger det haveller i området, men vanligvis ligger de rundt vestspissen av Stråholmen, ved Skadden eller ved Raudholmane og Stråholmstein. Nordenden av Jomfruland er sammen med sørlige del av Stråholmen og Skadden også det viktigste rasteog næringsområdet for vadefugl under trekket vår og høst med mange hundre vadefugl på de beste dagene. I og ved nordenden spesielt er det alltid en stor variasjon av sjøfugl og artsmangfoldet er ofte ganske høyt med ulike arter som raster. Området er et viktig oppvekstområde for lokale gravand-kull. Jomfrulandsrenna er også en svært viktig trekk-korridor for fugl og tusenvis av sjøfugl trekker nord- eller sørover gjennom renna gjennom året. Bruk, tilstand og påvirkning: I sommerhalvåret er det mye ferdsel med båt i området. Det er en lang rekke brygger langs stranda sørover på Jomfruland. På senhøsten og vinteren er det lite båtaktivitet i området og blant annet sjøorrene er på næringssøk helt inntil land og mellom bryggene. Øvrig bruk av området er ikke sammenfattet men det henvises her til bruksanalysen for Jomfruland nasjonalpark. Figur 11. Rullesteinstrand ved Tårnbukta Jomfruland. Utenfor skjærene øverst i bilder ligger det alltid en del sjøfugl og enkelte ganger ligger det store flokker med svartand her. Foto: Rune Solvang. Asplan Viak AS Side 23

24 Del av helhetlig landskap: Sjøfuglområdene nord av Stråholmen, rundt Jomfruland samt Mølen, Vestfold er trolig samlet det viktigste området for sjøfugl langs Skagerrakysten. Det er trolig en del utveksling av individer mellom disse områdene ved forstyrrelser. Verdibegrunnelse: Viltområdet er vurdert som et svært viktig viltområde med regional-nasjonal verdi (A) på grunn av at området er et av de viktigste områdene for sjøfugl langs Telemarkskysten, blant annet for sjøorre. Lokalitetsnummer Viltområde Verdisetting Areal 3. Jomfruland midtre (Løkstad-Beverskjæra) Raste-, nærings - og overvintringsområde Viktig (B) 2,7 km 2 Innledning: Viltområdet er beskrevet av Rune Solvang basert på data fra Jomfruland Fuglestasjon og Artsobservasjoner, samt egne befaringer. Figur 12. Kubukta, Jomfruland med gruntvannsområdene utenfor Kubukta samt Kudammen. Foto: Rune Solvang. Beliggenhet og naturgrunnlag: Viltområdet består av de grunne områdene på innsiden av Jomfruland fra Beverskjæra til Stangskjæra. Buskholmane er også inkludert i avgrensningen, men det området er lite undersøkt. Det er en rekke holmer i dette området hvorav flere er verneområder med ferdselsforbud i hekketiden. Det er store ålegrasenger på innsiden av Jomfruland og sammen med gruntvannsområdene nord for Stråholmen, finnes de største forekomstene av ålegrasenger langs de ytre delene av Telemarkskysten her. Asplan Viak AS Side 24

25 Artsmangfold: Viltområdet har relativt gode forekomster av sjøfugl året rundt, spesielt i trekkperiodene vår og høst og som overvintringsområde. Enkelte år kan det ligge store flokker av sjøorre i gruntvannsområdene ved Tårnbrygga og minimum 150 individer er registrert på det meste. Av maks. tall for øvrig kan trekkes fram ærfugl (175), kvinand (250) og siland (80). Det er spesielt høye antall når det is innover i fjordene. En lang rekke andre sjøfugler som lom, dykkere, skarv, alkefugl og mer fåtallig andearter er registrert i området. Spesielt områdene i og rundt naturreservatet ved Gjesskjæra har mye fugl. Ytter-skjærgårdens viktigste rasteplass for gråhegre er her. Dette er absolutt minimumstall da kun en liten del av råmaterialet fra Jomfruland fuglestasjon er gjennomgått. Innenfor området ligger også naturreservatene Stangskjæra og Gjesskjæra. Disse holmene er fremdeles et viktig område for hekkende sjøfugl, blant annet med noen av fylkets største hekkekolonier for makrellterne enkelte år. Det har imidlertid vært en betydelig nedgang i antall hekkende par sjøfugl her de siste 20 år (Solvang & Skarboe 2013). På sandstranda nord av Tårnbrygga er det et viktig rasteområde for fugl. Tilsvarende gjelder Kubukta og Løkstadbukta. Jomfrulandsrenna er også en svært viktig trekk-korridor for fugl og tusenvis av sjøfugl trekker nord- eller sørover gjennom renna gjennom året. Bruk, tilstand og påvirkning: I og rundt verneområdene er det ferdselsforbud i hekketiden. Kubukta er svært utsatt for forstyrrelser på grunn av menneskelig ferdsel da mye folk går ut her samt at området er lite av areal og fugl flyr vekk ved forstyrrelser. Ved Tårnbukta og til dels Løkstadbukta er det så å si ikke ferdsel i strandsonen så forstyrrelsene her er langt mindre. Øvrig bruk av området er ikke sammenfattet men det henvises her til bruksanalysen for Jomfruland nasjonalpark. Del av helhetlig landskap: Sjøfuglområdene nord av Stråholmen, rundt Jomfruland samt Mølen, Vestfold er trolig samlet det viktigste området for sjøfugl langs Skagerrakysten. Verdibegrunnelse: Viltområdet er vurdert som et viktig viltområde med regional verdi (B) på grunn av at det er et av de viktigste områdene for sjøfugl langs Skagerrakysten. Lokalitetsnummer Viltområde Verdisetting Areal 4. Jomfruland søndre (Skadden) Raste-, nærings - og overvintringsområde Svært viktig (A) 6,2 km 2 Innledning: Viltområdet er beskrevet av Rune Solvang basert på data fra Jomfruland Fuglestasjon og Artsobservasjoner, samt egne befaringer. Beliggenhet og naturgrunnlag: Viltområdet består av de store og grunne sjøområdene på innsiden av de sørlige delene av Jomfruland fra moloen ved Løkstad og sørover og rundt tuppen av Skadden. Sørenden av Jomfruland er vernet som Skadden naturreservat med ferdselsforbud i perioden Artsmangfold: Viltområdet har relativt store forekomster av sjøfugl året rundt, spesielt i trekkperiodene vår og høst og som overvintringsområde. Det er ærfugl, til dels sjøorre og horndykker og gråstrupedykker som utmerket seg i antall. Sammen med gruntvannsområdene på innsiden av Stråholmen er innsiden av Skadden det viktigste Asplan Viak AS Side 25

26 området for horndykker og gråstrupedykker langs hele Skagerrakkysten. Høye antall av siland er også registrert i området. Av maks. tall kan trekkes fram storskarv (180), ærfugl (1350), gravand (20), sjøorre (100), kvinand (110), gråstrupedykker (21), horndykker (23) og siland (90). Enkelte år er det registrert store mengder med havelle på Skadden, blant annet hele En lang rekke andre sjøfugler som lom, skarv, alkefugl og mer fåtallig andearter er registrert i området, men enkelte ganger i store antall, blant annet alke (105). Tidligere var dette området fast overvintringsplass for et fåtall stellerender og enkelt individer av praktærfugl, men disse artene er nå borte fra området. Området er viktig næringssøksområde for både storskarv og toppskarv og det er hyppige observasjoner av spesielt islom. Andre sjeldne arter som gulnebblom, stjertand og snadderand er registrert i området. Ytterst på Skadden-tuppen raster det på gode dager relativt gode antall med vadefugl. Bruk, tilstand og påvirkning: Skadden er et verneområde med ferdselsforbud, men utover det er det fri ferdsel. Øvrig bruk av området er ikke sammenfattet men det henvises her til bruksanalysen for Jomfruland nasjonalpark. Del av helhetlig landskap: Sjøfuglområdene nord av Stråholmen, rundt Jomfruland samt Mølen, Vestfold er trolig samlet det viktigste området for sjøfugl langs Skagerrakysten. Verdibegrunnelse: Viltområdet er vurdert som et svært viktig viltområde med nasjonal verdi (A) på grunn av at området er et av de viktigste områdene for sjøfugl langs Telemarkskysten og trolig langs hele Skagerrakkysten. Lokalitetsnummer Viltområde Verdisetting Areal 5. Vestre Rauane Raste-, nærings - og overvintringsområde Viktig (B) 2,1 km 2 Innledning: Viltområdet er beskrevet av Rune Solvang basert på data fra flytellinger av ærfugl (Rune Bergstrøm pers.medd.), samt data fra medlemmer i NOF-Telemark. Det er få systematiske tellinger av sjøfugl i dette området da området er lite tilgjengelig og kun kan telles godt fra båt eller fra nærliggende holmer. Asplan Viak AS Side 26