Nedenforstående artikkel om den Optiske telegrafen er sendt oss av Arne Kildal, medlem av Kulturvernforeningen og med hytte på Siljeholmen.

Transkript

1 Nedenforstående artikkel om den Optiske telegrafen er sendt oss av Arne Kildal, medlem av Kulturvernforeningen og med hytte på Siljeholmen. (Artikkelen er tidligere publisert av Nils E. Øy i Hytteguiden Onsøy i Vil du lese mer om utbygging og bruk av Kysttelegrafen i Onsøy, blant annet under Kattekrigen i 1814, har boka "Mot Onsøy 1814", utgitt 1991, fyldig stoff om dette). Fra varder via optisk telegraf til mobiltelefon Hadde Møklegårdsbonden Mikkel Olsen ( ) levd fremdeles, ville han antakelig nikket gjenkjennende til de store mastene som i 1993 reiste seg på toppen av Møklegårdsveten og på Hankø, og på mange andre høyder i distriktet: Master med tverrbjelker i toppen, og som i 1990-årene skal sørge for skikkelige mobiltelefon-signaler på Onsøykysten. På Mikkels tid, for omkring 180 år siden, sto lignende master av tre både på Møklegårds-veten og flere andre steder. Det var datidens kommunikasjon på kysten vår: Den optiske signaltelegrafen. Fjellknauser og åstopper er fra tidenes morgen blitt brukt til å sende og motta signaler, og slik også i Onsøy. Flere av toppene våre har fortsatt navn som vitner om tidligere tiders bruk, særlig for varsel om krig og ufred. Topper med varde- og vete-navn er typiske, selv om neppe alle slike navn i dag er noe bevis på at stedet er brukt til vardetenning. Vardevarsling var i bruk i Norge særlig i to perioder, fra Håkon den Godes tid (1200-tallet) til foreningen med Sverige i 1319, og fra omkring 1605 til Den siste ordre om alminnelig vardevakt vi kjenner i Norge ble utstedt 24. mai 1808 i forbindelse med grensetreffene mot Sverige denne våren. Blant slike navn langs Onsøy-kysten støter vi på det første ved Torgauten fort. En fjellknaus bak fortet bærer navnet Varden, og har også gitt navn til velforeningens forsamlingslokale nede ved Fotenveien. Vi kan ikke utelukke at det har vært en varde der, men den har ingen ting med fortet å gjøre. Dette ble satt opp av tyskerne under 2. verdenskrig. Vi har ikke funnet noen varde omtalt på dette stedet, verken i dokumenter eller på kart. Derimot er Møklegårdsveten uten tvil en vardetopp, og hvor varden sikkert har vært tent mange ganger. På flere gamle kart er den markert med flammende varde, og da krigsmakten registrerte sine varder i 1767 ble Møklegårsveten behørig registrert. I en senere oversikt har Møklegårdsvarden fått nummer 41. Møklegårdsveten er kanskje det eldste vardestedet i Onsøy. Valhall, som ligger enda høyere enn Møklegårdsveten, har neppe hatt noen varde. Derimot ligger det en bronsealderrøys på toppen der. Den neste varde vi møter nordover langs kysten, er Onsøyknipen. Men her er kildene våre usikre når det gjelder selve vardestedet. I eldre kilder er nevnt blant annet Hankøvarden. Hankø har rett nok en fjellknaus som

2 kalles Varden, men ingen kart har hatt vardemarkering der. Derimot har Onsøyknipen hatt flammende bål inntegnet, og med sin beliggenhet ville det neppe være unaturlig om den ble kalt Hankøvarden. Med større sikkerhet kan vi ta med Ytterstadvarden (nr. 42), som etter karttegninger å dømme lå på fjellknausen ovenfor det vi nå kaller Letretangen (tidligere også Sandtangen). På andre siden av Elingaardskilen finner vi Havikåsen, som også er kalt Steggeberget og Stokke Varde. Det siste skulle tyde på en varde også her, som antakelig var den nordligste i et vardesystem langs Onsøykysten. De samme toppene og åsene var utgangspunktet da det dansk-norske forsvaret skulle bygge ut et signalsystem på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. De første signallinjene som ble satt opp var temmelig primitive. De besto i bestemte signaler ved hjelp av ett mørkt og ett lyst flagg om dagen og opptil tre fakler om natten. Det var likevel framskritt i forhold til å tenne ett bål; nå kunne man formidle et fåtall meldinger ved hjelp av koder fra topp til topp. Dette skjedde blant annet i 1807 på Onsøykysten, da de siste rester av den stolte dansk-norske flåte gjemte seg for engelske krigsskip oppunder Huth fort i Vesterelven. Kopiboken med flaggsignaler som ble laget ombord på skipene der eksisterer fremdeles. I 1809 startet arbeidet med et enda mer avansert system: Den optiske telegraf, basert på meter høye trestolper med tverrgående bjelker og klaffer som kunne reguleres. Med seks svingbare klaffer kunne dette systemet formidle i alt vel 200 forskjellige nummersignaler nedskrevet i kodebøker. En modell av signalmasten kan du se på Forsvarsmuseet, Akershus festning, i Oslo. Nok en gang kom så de gamle vardesteder til heder og verdighet; på rekke og rad kom signalmastene på plass langs kysten våren 1809: Møklegårdsveten, Onsøyknipen, Stokke Varde, og ved Engelsviken. Plasseringen av den nordligste stasjonen i Onsøy er usikker og kanskje er den flyttet flere ganger. Både Rauerkalven, på fastlandet ved Engelsviken og Gule berget på Engelsvikøya er blitt nevnt. Signalstasjonene ble bemannet med skippere og styrmenn med fartstid fra handelsflåten, og som var kyndige i signalisering. Det ble satt opp hytte ved hver stasjon, der mannskapene bodde på skift i urolige perioder. Rester av teglsten fra hyttene kan man fortsatt finne f eks på Møklegårdsveten. Nettopp perioden fra 1807 fram til Kattekrigen i 1814 var meget urolig, i forhold til Sverige og England. I 1810 satte man opp enda en mast på hver stasjon, slik at meldingene kunne sendes samtidig begge veier uten stans. Stasjonene på Onsøy-kysten inngikk i et omfattende telegrafsystem, som i Østfold startet på Hvaler, hadde stasjoner på Kjøkøy og Kråkerøy, og så videre nordover mot Moss-Oslo, over fjorden til Vestfold, og deretter rundt Lindesnes og videre nordover kysten.

3 Etter krigen i 1814 og unionen med Sverige var det ikke lenger bruk for stasjonene. På Hvaler og Kjøkøy ble signalstasjonene tatt av svenskene og ødelagt, på Holtevarden, Kråkerøy, og på Møklegårdsveten var det norske mannskaper som satte stasjonene i brann før de flyktet for den svenske overmakten. Skjebnen til de andre Onsøy-stasjonene kjenner vi ikke, men dersom de ikke ble brent av nordmenn selv eller svenske okkupanter, så råtnet de vel fort ned. Telegraf og telefon, som også kom tidlig til Onsøykysten (Hankø 1884, Engelsviken 1890 og Strømtangen fyr 1895), trengte ikke de gamle signaltoppene. Men nå - i 1990-årene - er verden så langt framskreden at tenkemåten fra middelalderen er gyldig igjen: De gamle signalstedene Møklegårdsveten og Hankø har fått sine "signalmaster" for mobiltelefon...

4 Svak innsats av Slevik Batteri i Kattekrigen 1814 Onsøy-kysten har flere historiske merkesteder, og blant disse er kystbatteriet i Slevikkilen fra 1808 blant de mer synlige. I dag gjør batteriet likevel lite av seg. Du må nesten vite hvor det ligger for helt å bli oppmerksom på "festnings-verket". Nesten slik var det også da svenskene erobret batteriet under krigen i 1814, og alle nordmenn var rømt Slevig Batterie i Slevig Bugt - som det ble kalt i sin samtid - var tiltenkt en meget viktig rolle i det norske sjøforsvaret mot Sverige, i den såkalte Syvårskrigen fra 1807 til Batteriet skulle gi skjærgårds-flåten et trygt oppholdssted, etter at man i desember 1807 sprengte Akerø fort på Hvaler i lufta. Man var kommet til at Akerø fort lett kunne tas av fienden, og dermed bli en befestet base for fiendestyrker inne på norsk område. Allerede i januar 1808 ble Slevig Bugt utpekt som sted for et nytt kystfort, og i løpet av én måned fra april til mai i 1808 ble festningsvollene bygd opp og 13 kanoner kom på plass. På denne tiden var grensekrigen mellom norske og svenske styrker i full gang langs grensen i Østfold, men noe mer ble det heller ikke. Og Slevig Batterie ble ikke satt på noen prøve, hverken i 1808 eller senere - før Kattekrigen, eller uavhengighetskrigen i juli-august Normalbesetningen på batteriet var mann i sommertiden, og en god del færre på vintertid - da man ikke regnet med krigshandlinger her i det kalde nord. Bare offiserene var bofaste i Onsøy, mens soldatene enten var utskrevne eller gevorbne (betalte) soldater. I tillegg til den faste styrken skulle også Kystvernet mobiliseres når det var nødvendig. Kystvernet var bygdefolk og Fredrikstad-folk som ikke var oppsatt i hær eller sjøforsvar. Vi kan vel si at det var datidens hjemmevern.

5 Bak batteriet stiger fjellveggen rett opp til Hamneberget. Her var det laget en trapp slik at batterisoldater og offiserer raskt kunne komme opp på fjellet og holde utkikk, eller lese signalene på den militære optiske kysttelegrafen. Den hadde stasjoner på fire fjelltopper i Onsøy; Møklegårdsveten, Onsøyknipen, Stokke Varde og ved Engelsviken. Da svenskene angrep Norge i slutten av juli 1814 gikk det ikke lang tid før de erobret hele Østfold øst for Glomma - bortsett fra Fredriksten. De svenske troppene skulle gå mot Christiania, og Onsøy (Kjølberg bro) var ett av de stedene de pekte ut for overgang over Glomma. Under forberedelsene til angrep var en svensk flåtestyrke på rekognosering langs Onsøykysten torsdag 11. august. På grunn av uvær måtte de søke nødhavn i Slevikkilen, og til sin forbauselse fant de der et batteri - forlatt av alle nordmenn. Slevig Batterie kom dermed aldri til å løsne et skudd i krig. Da svenskene angrep Kråkerøy og Fredrikstad fikk en del av de norske styrkene i Onsøy panikk, og både hæravdelinger og batteri-mannskapene forlot denne del av bygda en hel uke før svenskene kom! Nestkommanderende på batteriet, månedsløytnant Mathias Hjorth, skal ha vært øyenvitne til at svenskene inntok batteriet. Han bodde i Buvik på den andre siden av kilen, og kunne dermed dra oppover bygda til kirken og Kjølberg, og varsle den norske hærledelsen der om at svenske tropper gikk i land i Slevikkilen. Batterikommandør i disse ulykkelige dagene var løytnant Hans Johan Julius Lemvig, som da bodde på Kjenne østre. Sammen med flere andre offiserer ble Lemvig utpekt som syndebukk etter den miserable norske innsatsen i Kattekrigen. Disse skulle stilles for krigsrett. Løytnant Lemvig slapp det. Han tok i mot Kong Karls tilbud om amnesti. Slevig Batterie ble okkupert av svenskene fram til 4. november 1814, og i 1815 ble fortet nedlagt som befestning. Batteriet ble likevel eid og delvis brukt av

6 forsvaret utover 1800-tallet, inntil det ble bortleid til lokale bønder fra 1840-årene. I 1905 ble batterieiendommen solgt, og har siden vært brukt som landsted. (Slevik Batteri er omtalt i to lokale bøker: "Onsøy Leksikon" (av Nils E. Øy), utgitt av Munin Forlag i 1990, og "Mot Onsøy 1814" (av Nils E. Øy), utgitt av Munin Forlag i 1991.)