Isabel Fonseca Begrav meg stående. Oversatt av Linn Øverås

Transkript

1

2

3 Isabel Fonseca Begrav meg stående Oversatt av Linn Øverås

4 Originalens tittel: Bury me Standing The Gypsies and their Journey Copyright 1995 by Isabel Fonseca All rights reserved. Norsk utgave 2001, 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

5 Til min bror Bruno

6 Forord DENNE BOKEN ER ET RESULTAT AV EN REKKE KORTERE OG LENGRE REISER til Øst-Europa til Albania, Bulgaria, det tidligere Tsjekkoslovakia, Tyskland, Moldavia, Polen, Romania og det tidligere Jugoslavia i årene Jeg vil gjerne (i mer eller mindre alfabetisk rekkefølge) få takke Igor Antip, David Binder, Holly Cartner, Marcel Courtiade, familien Duka, Rajko Djurić, Moris Farhi, Edmund Fawcett, Angus Fraser, Andreas Freudenberg, Nicolae Gheorghe, Gabrielle Glaser, Ian Hancock, Herbert Heuss, Milena Hübschmannová, Elena Marushiakova og Vesselin Popov, Pete Mercer, Luminitsa Mihai, Sybil Milton, Andrzej Mirga, David Mulcahy, Ljumnja Osmani, Carol Silverman, Jeremy Sutton-Hibbert, Martine Tassy, Corin Trandofir, Rachel Tritt, Ted Zang og Ina Zoon. Larry Watts og Livia Plaks ved Project on Ethnic Relations har også vært til god hjelp. Jeg står i særlig gjeld til Donald Kenrick, medforfatter av pionerstudien The Destiny of Europe s Gypsies. I en fireårsperiode kommenterte han tålmodig mine mange ideer og inntrykk og leste til slutt gjennom hele manuskriptet. Jeg vil også gjerne takke Mick Imlah, Richard Cornuelle, John Ryle, Martin Amis og Michael Glazebrook, som også leste manuskriptet og kom med forslag til forbedringer. Jeg har i boken valgt å forandre en del personnavn. Jeg oppgir ikke alltid etternavn. Iblant ønsket folk av

7 forskjellige grunner ikke selv å oppgi dem. Jeg har endret personnavn i tilfeller der folk ba om ikke å bli identifisert og også når jeg mente de ikke fullt ut forstod at det de fortalte kunne komme til å bli lest av fremmede. Jeg skjulte aldri det jeg skrev eller muligheten for at det kom til å utgis i bokform, men dette er også et av dilemmaene ved å skrive om et folk som for en stor del er analfabeter: Hva betydde en slik åpenhet fra min side for mange av de avsondrede sigøynerne jeg traff? Jeg beklager det dypt dersom noen av dem jeg har nevnt ved navn, ville ha foretrukket å forbli anonyme.

8

9 Kart over det østlige Sentral-Europa

10 Ut av munnen på Papusza: en historie til skrekk og advarsel HUN HET EGENTLIG Bronisława Wajs, men er bedre kjent under sigøynernavnet Papusza, som betyr «Dukke». Papusza var en av tidenes største sigøynersangere og - diktere, og en kort stund også den mest feirede. Hun levde hele sitt liv i Polen, og da hun døde i 1987, var det ingen som merket det. Familien til Papusza var som polske sigøynere flest nomader, del av et stort kumpanija, et følge av familier som reiste med hester og husvogner, med mennene foran og kvinner og barn etter i åpne kjerrer. Mer velstående familier hadde sirlig utskårede lukkede vogner med smale, iblant rombeformede vinduer i malte trerammer. Det kunne være så mange som tyve vogner i kumpanjiaet. Menn, kvinner, barn, hester, kjerrer, hunder; frem til midten av sekstitallet reiste de rundt, ned fra Vilnius, gjennom Volhynias skoger i øst (der tusener av polske sigøynere lå i skjul under krigen), over i Tatra-fjellene i sør. På veien viste silhuetten av polska roma av og til omrisset av levende bjørner, sigøynernes dansende levebrød. Men hos Papusza var de harpister, og fra litauiske byer i nord til det østlige Tatras slepte de sine storslagne strengeinstrumenter, stående rett opp og ned på vogntakene, som seil. Underveis holdt kumpanijaet kontakt med andre følger i klanen, som fulgte andre ruter. De etterlot tegn ved veiskiller, en kvistbunt med en rød fille rundt, en gren brukket på en bestemt måte, et bein med hakk i, tegn