HFNS - Konsekvenser av fiskeri- og havbruksaktivitet September 2011

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "HFNS - Konsekvenser av fiskeri- og havbruksaktivitet September 2011"

Transkript

1 Side 1 av 120

2 (Denne siden er tom) Side 2 av 120

3 FORORD Dette dokumentet er en utredning av konsekvenser av fiskeri- og havbruksaktivitet i Nordsjøen og Skagerrak, som er en av seks delutredninger i prosessen mot en helhetlig forvaltningsplan for dette havområdet. På Fiskeridirektoratet har Thorbjørn Thorvik, Dagfinn Lilleng og Modulf Overvik hatt ansvar for arbeidet med fiskeriutredningen. I tillegg har en arbeidsgruppe bidratt i forbindelse med utarbeidelsen av utredningen. Fiskeridirektoratet har ledet denne arbeidsgruppen som har hatt tre møter i løpet av vinteren/våren 2011, og representanter fra Havforskningsinstituttet (HI), Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) og Klima- og forurensingsdirektoratet (KLIF) har deltatt på møtene. En rekke personer på Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet har dessuten bidratt på sine spesialområder. Videre er utredningen basert på materiale fra flere etater og institusjoner, for eksempel en tverrsektoriell utredning om påvirkninger på sjøfugl utarbeidet av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Martin Ivar Aaserød i Acona AS har bidratt i arbeidet med rapporten. Bergen, 15. september 2011 Side 3 av 120

4 (Denne siden er tom) Side 4 av 120

5 INNHOLD FORORD... 3 INNHOLD... 5 SAMMENDRAG INNLEDNING HELHETLIG FORVALTNINGSPLAN FOR NORDSJØEN OG SKAGERRAK GEOGRAFISK AVGRENSNING AV UTREDNINGSOMRÅDET FELLES FAGLIG GRUNNLAG FOR FORVALTNINGSPLANEN VIDERE FRAM MOT STORTINGSMELDING SEKTORVISE UTREDNINGER AV KONSEKVENSER FELLES METODIKK UTREDNING AV KONSEKVENSER MARIN ØKOLOGI I NORDSJØEN OG SKAGERRAK GENERELT OM MILJØTILSTANDEN I NORDSJØEN OG SKAGERRAK GENERELT OM ØKOSYSTEMET I NORDSJØEN OG SKAGERRAK BUNNFAUNA PLANKTON TANG OG TARE PRODUKSJONEN TIL FISKEBESTANDENE SJØFUGL SJØPATTEDYR NORSK RØDLISTE EKSTERNE PÅVIRKNINGSFAKTORER SÆRLIG VERDIFULLE OMRÅDER UTNYTTELSE AV MARINE RESSURSER FORPLIKTELSER I HENHOLD TIL INTERNASJONALE AVTALER OG KONVENSJONER FORVALTNING OG HØSTING AV FISKERESSURSER FORVALTNING OG HØSTING AV SJØPATTEDYR FORVALTNING OG HØSTING AV TANG OG TARE FORVALTNING OG UTTAK AV SKJELLSAND AKVAKULTUR LANGS KYSTEN AV NORDSJØEN OG SKAGERRAK UTVIKLING OG STATUS FOR OPPDRETT AV ATLANTISK LAKS OG REGNBUEØRRET FORVALTNING AV HAVBRUKSNÆRINGEN OPPDRETTSPRODUKSJON OG VERDISKAPING I NORDSJØFYLKENE KONSEKVENSER AV FISKERI PÅ NATURMILJØET KONSEKVENSER AV FISKERIENE PÅ PLANKTON KONSEKVENSER AV FISKERI PÅ BUNNHABITATER KONSEKVENSER AV FISKERI PÅ FISKERESSURSER KONSEKVENSER AV FISKERI PÅ SJØFUGL KONSEKVENSER AV FISKERI PÅ SJØPATTEDYR KONSEKVENSER AV FRITIDS- OG TURISTFISKE KONSEKVENSER AV FISKERI PÅ ARTER PÅ RØDLISTEN EFFEKTER AV SØPPEL OG AVFALL FRA FISKERI KONSEKVENSER AV HØSTING AV TANG OG TARE KONSEKVENSER AV UTTAK AV SKJELLSAND SAMMENFATNING AV KONSEKVENSER FRA FISKE PÅ NATURMILJØET I DAG KONSEKVENSER AV AKVAKULTUR PÅ NATURMILJØET AREAL SOM BEGRENSENDE FAKTOR KONSEKVENSER PÅ MILJØ KONSEKVENSER AV AKVAKULTUR PÅ SJØFUGL KONSEKVENSER FOR FISK RUNDT OPPDRETTSANLEGGENE Side 5 av 120

6 6.5 SAMMENFATNING AV KONSEKVENSER AV AKVAKULTUR PÅ NATURMILJØET FRAMTIDSBILDER FOR FISKERI- OG HAVBRUKSAKTIVITET I FRAMTIDSBILDER FOR FISKERIAKTIVITET FRAMTIDSBILDER FOR NORSK AKVAKULTURNÆRING SUNN OG TRYGG SJØMAT FRA NORDSJØEN UØNSKEDE STOFFER I FISK OVERVÅKNING AV MILJØGIFTER FRAMTIDSBILDE FOR SJØMATTRYGGHET I KONSEKVENSER AV FISKERI OG HAVBRUK FOR ANDRE BRUKERINTERESSER BEGRENSNINGER FOR PETROLEUMSVIRKSOMHETEN SOM FØLGE AV FISKERIAKTIVITETER SKIPSTRAFIKK MILITÆR AKTIVITET MARINE KULTURMINNER VINDMØLLER TIL HAVS AREALKONFLIKTER MELLOM AKVAKULTUR OG FISKERI FRITIDSAKTIVITET BESKRIVELSE AV KUNNSKAPSMANGLER FOR UTREDNINGEN REFERANSER Side 6 av 120

7 SAMMENDRAG Fiskeri og havbruk er viktige norske næringer, både totalt i Norge og i regionene som grenser opp til Nordsjøen/Skagerrak-området. Den totale eksportverdien av sjømat fra Norge var i 2010 på nærmere 55 milliarder kroner, noe som gjør sjømatnæringen i 2010 til den nest største eksportnæringen i Norge. Dessuten, gitt en bærekraftig forvaltning vil fiskeri og havbruk kunne skaffe mat og generere økonomiske verdier i framtiden. Dette perspektivet trekkes fram her fordi det illustrerer de store oppgavene og ansvaret som påhviler fiskeri- og havbruksnasjonen Norge til å finne løsninger på aktuelle og kommende utfordringer. Denne rapporten er en utredning av konsekvenser av fiskeri- og havbruksaktivitet som en del av grunnlagsmaterialet for arbeidet med den Helhetlige Forvaltningsplanen for Nordsjøen og Skagerrak (HFNS). Utredningen er ikke en konsekvensutredning i tradisjonell forstand. Hensikten har vært å utrede de forskjellige aspekter ved fiskerivirksomheten og hvorledes disse aktivitetene virker inn på økosystemet i Nordsjøen og Skagerrak. Forutsetningen har vært at utredningen skal kunne gi et grundig bakgrunnsmateriale til det videre arbeidet med forvaltningsplanen. Det er ikke en del av utredningsarbeidet å foreslå tiltak. Imidlertid er det viktig å påpeke kunnskapsbehov slik at dette kan tas hensyn til i arbeidet med forvaltningsplanen. Særtrekk ved forvaltningsplanområdet Nordsjøen og Skagerrak utgjør den delen av norsk økonomisk sone som er mest utsatt for påvirkning fra ulike typer menneskelig aktivitet. Det er store befolkningskonsentrasjoner i mange land som grenser opp til Nordsjøen og Skagerrak, og selve havområdet er påvirket av omfattende menneskelig aktivitet fra ulike næringer. Nordsjøen og Skagerrak er også den delen av norsk sone der norsk fiskeriforvaltning har flest uløste og/eller dårlig løste oppgaver. Noe av dette kan forklares med at økosystemet i Nordsjøen byr på andre og i noen tilfeller større forvaltningsmessige utfordringer enn det som er tilfellet i Norskehavet og Barentshavet. Hovedproblemet hittil er likevel de store utfordringene knyttet til fiskeripolitikken til EU, som er hovedaktøren i fiskeriene i Nordsjøen. Dette karakteriseres blant annet av utkastpåbud, mangelfullt teknisk regelverk og overkapasitet i fiskeflåten. Hovedpunkter i utredningen Det er vurderingen av konsekvensene som følger av fiskeri- og havbruksaktivitet for naturmiljøet som er kjerneoppgaven for utredningen: Konsekvenser av fiskeri på utvalgte indikatorer for naturmiljøet i Nordsjøen og Skagerrak, herunder konsekvenser på fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Konsekvenser av akvakultur på naturmiljøet, herunder genetisk effekt på villaks fra rømt oppdrettslaks, lakselus og sykdom. Utredningen redegjør også for: Økosystemet i Nordsjøen og Skagerrak. Hovedtrekk ved fiskeri- og havbruksnæringene. Norges forpliktelser i henhold til internasjonale avtaler og konvensjoner. Sunn og trygg sjømat fra Nordsjøen og Skagerrak. Framtidsutsikter for fiskeri- og havbruksaktivitet i Konsekvenser av fiskeri- og havbruksaktiviteten for andre brukerinteresser. Kunnskapsmangler som er avdekket i arbeidet med utredningen. Hovedkonklusjoner fiskeri Den viktigste påvirkningen fra fiskeriene er den tilsiktede beskatningen av kommersielle fiskebestander, som fører til endring av bestandsstørrelsen samt av størrelses- og alderssammensetningen i bestandene. De fleste kommersielt utnyttede fiskebestandene i Nordsjøen og Skagerrak blir forvaltet ved hjelp av internasjonale fiskeriavtaler og forvaltningsplaner basert på vitenskapelig rådgivning fra Det internasjonale råd for havforskning (ICES). Side 7 av 120

8 Konsekvensene av fiskeriaktivitet er beskrevet med basis i ICES sine vurderinger i 2010 og er gjengitt i Tabell S1 der de tre konsekvensnivåene for fiskebestandene er gitt som: Ingen/liten: gytebestandens størrelse er over føre-var-nivået. Det vil si at bestanden med sikker margin er over kritisk nivå. Kritisk nivå er det laveste nivå der det er historisk erfaring for god reproduksjon. Moderat: gytebestanden er under føre-var-nivået men over kritisk nivå, og fisket må strammes inn. Stor: gytebestanden er under kritisk nivå og fisket må stoppes eller begrenses sterkt. Usikker: ikke tilstrekkelig med data til å kunne vurdere påvirkning. Når det gjelder vurderingen av konsekvenser for andre marine organismer enn fisk er ikke vurderingen av konsekvens gjort etter et tilsvarende system som for fiskebestander. Angivelsen av konsekvens for de andre marine organismene er basert på kvalitative faglige vurderinger. Det er viktig å understreke at de vurderingene av konsekvens som er gjort i Tabell S1 gjelder nå-situasjonen i For eksempel har bestandssituasjonen for flere av fiskebestandene variert en god del dersom dette vurderes over en lengre tidshorisont. Vurderingene som er gjort i Tabell S1 er alle beheftet med varierende grad av usikkerhet. Usikkerheten kan både gjelde kunnskapen om de ulike marine organismene og vurderingen av konsekvens av fiskeriaktiviteten. Det må likevel sies at kunnskapen om de kommersielle fiskebestandene og konsekvensen av fiskeriaktiviteten på disse, er relativt mye bedre enn tilsvarende kunnskap om konsekvensen av fiskeriene på andre marine organismer. Dette innebærer altså at usikkerheten i vurderingen av konsekvens er mindre for kommersielle fiskebestander enn for eksempel usikkerheten angående ikke-kommersielle fiskebestander og sjøfugl. Det er i rapporten presentert to framtidsbilder for fiskeri i I det første framtidsbildet har det ikke skjedd vesentlige endringer i fiskeriforvaltningen og konsekvensen av fiskeri. I det andre framtidsbildet er ressursforvaltningen i Nordsjøen forbedret og konsekvensene fra fiskeriaktivitet på naturmiljøet er redusert. Dette skyldes i hovedsak forbedringer i EUs fiskeripolitikk. Hovedkonklusjoner akvakultur Påvirkningen fra akvakulturnæringen anses å ha stor konsekvens på villaksen når det gjelder genetisk påvirkning og spredning av lakselus. Negativ konsekvens av påvirkning fra utslipp av organisk materiale eller av fremmedstoffer (kjemikalier og legemidler) anses som lite sannsynlig på regionalt nivå, men kan ha moderat konsekvens lokalt. Konsekvensen på sjøpattedyr og sjøfugl anses som ingen eller liten. En sammenfatning av konsekvenser av akvakultur på naturmiljøet presenteres i Tabell S2. Det er i rapporten presentert to framtidsbilder for akvakultur i I det første framtidsbildet er det ingen vesentlige endringer i forhold til dagens situasjon, og konsekvensene er på samme nivå. I det andre framtidsbildet er næringens påvirkning på naturmiljøet, bl.a. knyttet til rømming, sykdom og lakselus, redusert i forhold til dagens situasjon. Side 8 av 120

9 Tabell S1. Konsekvenser av fiskeri på naturmiljøet, blant annet basert på 2010-data fra ICES (Klassifisering: ingen/ liten moderat stor) Utredningstema Undertema Påvirkning i dag Konsekvens Plankton Planteplankton Dagens fiskeriaktivitet antas ikke å ha direkte konsekvens på planteplankton produksjon, sammensetning eller geografisk utbredelse. Dyreplankton Direkte uttak av dyreplankton (fiskeri) forekommer ikke i Nordsjøen i dag. Det finnes i dag ingen dokumentasjon på at fiskeriaktivitet har en direkte konsekvens på dyreplanktonet i Nordsjøen. Bunnsamfunn Korallrev Svamp Særlig bunnslepende fiskeredskaper kan ødelegge korallrev og svampforekomster. Ingen kjente korallrev utenfor grunnlinjen i utredningsområdet. Ingen kjent påvirkning på svampforekomster i området. Ingen / liten Ingen / liten Ingen / liten Dyphavsreke Virkning på bestand og habitat. Bestand: liten Habitat: ukjent Andre bunnsamfunn De mest intensivt utnyttede trålfeltene i eller nær skråningen av Norskerenna overtråles opptil ganger i året. Liten trålaktivitet i øvrige deler av norsk sone. Stor i / nær skråningen i Norskerenna. Ingen/ liten i øvrige deler av NØS. Fisk Tobis Bestanden på feltene i NØS er over føre-var-nivået. Liten Sjøfugl Øyepål Bestanden under kritisk nivå. Stor Sei Bestanden er over føre-var-nivå. Liten Nordsjøsild Bestanden balanserer på føre-var-grensen. Liten-Moderat Torsk Bestanden langt under kritisk nivå. Stor Makrell Bestanden over føre-var, men fiskepresset er for stort. Moderat Kolmule Bestanden under kritisk nivå. Stor Rødspette Bestanden over føre-var-nivå. Liten Ikke kommersielle arter Pelagisk dykkende fugl Overflatebeitende fugl Dette er arter som tas som bifangst i konvensjonelle fiskerier. Liten kunnskap om utviklingen av slike bestander. Spøkelsesfiske med tapte garn har begrenset omfang i Nordsjøen. Tilsvarende gjelder fangst av sjøfugl med line. Dette skyldes driftsformene i Nordsjøfiskeriene. Større mengder plast fra bl a skipsfart (transport og fiske) i det marine systemet kan være et problem. Omfanget er ikke kvantifisert for sjøfuglbestandene knyttet til Nordsjøen. Sjøpattedyr Steinkobbe Enkelte typer garnfiske har bifangster av sjøpattedyr. Dette Havert gjelder i første rekke unger i sitt første leveår. Nise Nisa har ikke hovedutbredelse i norsk sone, lokale større populasjoner. Nise er utsatt for drukning i garn. Usikkert omfang. Strandsonen Tare Selv om tarehøsting er et avgrenset inngrep, vil tareskogens økologiske funksjon reduseres i en viss periode avhengig av uttaksgrad og tarevegetasjonens reetableringsevne. Usikker Ingen / liten Usikker Moderat Usikker Bunnhabitat Lite kunnskap. Se kommentarer under Andre bunnsamfunn. Usikkert Særlig verdifulle områder Økologiske relasjoner / prosesser Enkeltområder som angitt i arealrapporten Fisket i de aller fleste SVO-områdene er begrenset, med unntak for definerte fiskefelt; tobisfelt (nr. 10 og 11), Karmøyfeltet (nr. 3), Siragrunnen (nr. 6) og Skagerrak (nr. 9). Havbunnen i tobisfeltene påvirkes midlertidig av bunntråling. Liten påvirkning fra fiskeri i øvrige SVO er. Høyt fiskepress kombinert med størrelsesselektivt fiske kan føre til lavere alder og størrelse ved kjønnsmodning. Dette vil igjen kunne få konsekvenser for antallet og kvaliteten på eggene som produseres av en gitt gytebestand. Liten Ingen/liten Moderat Side 9 av 120

10 Tabell S2. Konsekvenser av akvakultur på naturmiljøet i 2011 (Klassifisering: ingen/liten moderat stor) Utredningstema Undertema Påvirkning i dag Konsekvens Plankton Planteplankton Ingen kjent påvirkning. Ingen/liten. Dyreplankton Ingen kjent påvirkning. Ingen/liten. Bunnsamfunn Korallrev Mulig lokal påvirkning. Usikkert. Svamp Mulig lokal påvirkning. Usikkert. Dyphavsreke Mulig lokal påvirkning. Usikkert. Andre bunnsamfunn I tillegg til næringssalter og organisk materiale blir det sluppet ut en rekke fremmedstoffer og legemidler fra oppdrettsanlegg. Usikkert. Fisk Marine arter til havs Ingen kjent påvirkning. Ingen/liten. Lokale marine arter Mulig lokal påvirkning. Usikkert. Laksefisk Genetisk påvirkning og lakselus. Stor. Sjøfugl Pelagisk dykkende fugl Noe arealbeslag. Ingen/liten. Overflatebeitende fugl Noe arealbeslag. Ingen/liten. Sjøpattedyr Steinkobbe Skadefelling av individer som henter mat fra oppdrettsanlegg. Ingen/liten. Havert Ingen kjent påvirkning. Ingen/liten. Nise Ingen kjent påvirkning. Ingen/liten. Strandsonen Tare Ingen kjent påvirkning. Ingen/liten. Bunnhabitat Se kommentar til Andre bunnsamfunn Moderat Særlig verdifulle områder Økologiske relasjoner / prosesser Enkeltområder som angitt i arealrapporten Ingen kjent påvirkning. Se kommentar til Laksefisk ovenfor Ingen/liten. Stor Sunn og trygg sjømat fra Nordsjøen Næringsstoffer i sjømat gir positive effekter, men det er av avgjørende betydning at matvarene er trygge i forhold til miljøgifter. Det er spesielt tungmetaller som kvikksølv og enkelte organiske miljøgifter som PCB og dioksiner som kan skape problemer i noen sjømatprodukter. Forekomster av miljøgifter i fisk kan ha konsekvenser for utøvelsen av fiske etter de aktuelle artene. Et eksempel på dette er reguleringen av blåkveitefisket. Eventuelle fremmedstoffer i andre arter vil også kunne få forvaltningsmessig betydning. Generelt vil innholdet av miljøgifter i fet fisk, som lettest akkumulerer miljøgifter, kunne endre synet på hva som er optimalt beskatningsmønster for flere arter. Dette er problemstillinger som vil bli viet oppmerksomhet av fiskerimyndighetene i årene fremover. Kunnskapsbehov Utredningen identifiserer flere områder hvor det er behov for ytterligere eller ny kunnskap som grunnlag for en forbedret forvaltning av våre levende marine ressurser. Kunnskapsbehovet er blant annet knyttet til økologiske relasjoner mellom arter, herunder kvantifisering av disse og flerbestandsperspektiv, samt kunnskap om reell fiskedødelighet og kunnskap om sykdomsbekjempelse i havbruksnæringen. Side 10 av 120

11 SUMMARY Fisheries and aquaculture are important industry sectors both in Norway as a whole and in the Norwegian counties bordering on the North Sea/Skagerrak. The value of Norwegian seafood exports in 2010 was nearly 55 billion NOK, the equivalent of 9.8 billion USD, which makes the seafood industry the second most important export industry in Norway. Further given continued sustainable management fisheries and aquaculture can supply food and generate economic wealth for future generations. This perspective is emphasized here because it illustrates the magnitude of the responsibilities confronting Norway as a fishing and aquaculture nation in terms of resolving current and future challenges associated to the sustainable utilization of our living marine resources. This report is a study of the environmental- and other impacts resulting from fisheries and aquaculture and forms part of the information basis for the Integrated Management Plan for the North Sea and Skagerrak (IMP). The study is not an environmental impact assessment in the classic sense; the intention is to look at various aspects of commercial fisheries and how these aspects influence the ecosystem of the North Sea and Skagerrak. The point of departure for the study is to provide a thorough informative background for the further stages in the process of developing the IMP. Proposal of specific management measures is not a part of this report. It is, however, important to identify areas where new or additional knowledge is needed, in order for such needs to be taken into account during the development of the IMP. Certain characteristics of the management plan area The North Sea and Skagerrak constitute that part of the Norwegian economic zone which is most susceptible to the influence from different types of human activity. There are large population concentrations in many countries bordering on the North Sea and Skagerrak, and the waters are affected by extensive human activity from various industries. The North Sea and Skagerrak is also the part of the Norwegian zone where Norwegian fisheries management is still left with the highest number of unresolved and/or poorly resolved tasks. Part of this situation can be explained by the nature of the ecosystem in the North Sea, which poses different and in some cases more complex challenges in terms of management solutions than is the case in the Norwegian Sea and Barents Sea. So far, however, the main problem is still associated to some major challenges of the Common Fisheries Policy of the EU, who is the main player in North Sea fisheries. These are characterized, among other things, by regulations whereby discards are made compulsory, inadequate technical regulations and overcapacity in the fishing fleet. Highlights of the report The assessment of environmental impacts resulting from the fisheries and aquaculture activities is the core task of the study: Impacts from fisheries on selected indicators for the natural environment in the North Sea and Skagerrak, including impacts on fish, seabirds and marine mammals. Impacts from aquaculture on the natural environment, including the genetic effects on wild salmon from farmed salmon escapees, sea lice and disease. The report also addresses: The ecosystem in the North Sea and Skagerrak. Main features of the fisheries and aquaculture industries. Norway's obligations under international treaties and conventions. Side 11 av 120

12 Healthy and safe seafood from the North Sea and Skagerrak. Outlook for fisheries and aquaculture activities in Impacts from fishery and aquaculture activities on other user interests. Gaps in knowledge revealed during the study. Main conclusions fisheries. The main impact of fisheries is the deliberate exploitation of commercial fish stocks, leading to changes in stock size and in the size and age composition in populations of fish. Most of the commercially exploited fish stocks in the North Sea and Skagerrak are managed in terms of international fisheries agreements and management plans based on scientific advice from the International Council for the Exploration of the Sea (ICES). The impact from fishing activity is described on the basis of the ICES assessments in 2010 and is presented in Table S1, where the three impact levels for fish stocks are defined as: None/small: spawning stock size is above the precautionary level. This means that the population is above the critical level with a safe margin. Critical level is the lowest level where there is a historical documentation of good reproduction. Moderate: the spawning stock is below the precautionary level but above the critical level, and the fishing should be restricted. Large: spawning stock is below the critical level and the fishing must be stopped or curtailed sharply. Uncertain: insufficient data for meaningful impact assessment. When it comes to assessing the impact on marine organisms other than fish the assessment of the impact is not based on a method similar to the system used for fish stocks. The indication of the impact on other marine organisms is based on qualitative expert assessments. It is important to note that assessments of the impact made in Table S1 illustrates the current situation in For example, the stock situation for many of the fish stocks has varied a good deal when taking a longer time perspective into consideration. All of the assessments presented in Table S1 are associated with varying degrees of uncertainty. The uncertainty can apply both in terms of the knowledge of the various marine organisms and in terms of the assessment of the impact from fisheries. It must, however, be emphasized that the knowledge of the commercial fish stocks and the impact from fishing activity on these is relatively much better than similar knowledge about the impact from fisheries on other marine organisms. This implies that the uncertainty in the assessment of the impact on commercial fish stocks is less than for example the uncertainty regarding impacts on non-commercial fish stocks and seabirds. The report presents two outlooks for the fisheries in The first outlook assumes that no significant changes have taken place neither in fisheries management nor in the impact from fisheries. The second outlook assumes that resource management in the North Sea has improved, resulting in a reduced impact from fishing activities on the natural environment. This is mainly due to improvements in the EU Common Fisheries Policy. Main conclusions aquaculture. Aquaculture is considered to have a major impact on stocks of wild salmon when it comes to genetic influence and the spread of lice. Negative impacts resulting from discharges of Side 12 av 120

13 organic material or foreign substances (chemicals and drugs) is considered unlikely at the regional level, but may have a moderate impact locally. The impact on marine mammals and seabirds are considered to be none or small. A summary of the impacts from aquaculture on the natural environment is presented in Table S2. The report presents two outlooks for aquaculture in The first outlook represents no significant changes compared to the current situation and the impacts remain the same as today. The second outlook assumes that the impact from the industry on the natural environment, including impacts associated with escapes, disease and lice is reduced compared to the current situation. Side 13 av 120

14 Table S1 Impacts from fisheries on the marine environment, based on i.a data from ICES. (Scale of impacts: none/small moderate high) Study topic Sub-topic Current pressure Impact Plankton Phytoplankton Current fishing activity is not considered to have a direct impact on phytoplankton production, composition or geographical distribution Benthic habitats and organisms Zooplankton Coral reefs Sponge species Deep-water shrimps Other benthic organisms Direct extraction (targeted fishing) of zooplankton does currently not take place in the North Sea/Skagerrak, and there is no evidence indicating the fisheries have any direct impact on zooplankton in the North Sea/Skagerrak Bottom trawling can damage corals and sponge species. No known coral reefs off the baseline in the study area and no impact on sponge species found in the area. Impact on population and habitat. The most intensively exploited trawl fields in or near the slope of the Norwegian Trench are being trawled as frequently as times a year. Otherwise modest trawl activity in the Norwegian zone. None/small None/small None/small Population: Small Habitat: Unknown High in/near the slope of the Norwegian Trench; otherwise none/small. Fish species Sand Eel Populations in the Norwegian EEZ are above the precautionary level. Small Seabirds Norway Pout Stock is below critical level. High Saithe The stock is above precautionary level. Small North Sea herring The stock is poised at the precautionary level. Small-moderate Cod The stock is well below the critical level. High Mackerel The stock is above the precautionary level, but fishing pressure is to Moderate high. Blue whiting The stock is below critical level. High Plaice The stock is above precautionary level. Small Non-commercial species Pelagically diving birds Surface-feeding birds Marine mammals Coastal seal species These are species taken as bycatch in conventional fisheries. The knowledge about the soundness of such stocks is inadequate. Fishing methods and types of fishing gear used in the North Sea/Skagerrak are such that unintentional killing of seabirds by lost fishing nets ( Ghost fishing ) or by hook and line is very limited. Large amounts of plastic rubbish dumped from commercial shipping and fishing vessels could constitute a problem. Its scale is not quantified for North Sea-related populations of seabirds. Coastal seals are killed by getting entangled in certain types of fishing nets, particularly cubs during the first year of life Uncertain None-small Uncertain Moderate Harbour porpoise Harbour porpoises are susceptible of being killed by getting entangled in fishing nets. However, the main distribution area of harbor porpoise is outside the Norwegian North Sea zone. Near-shore zone Seaweed (kelp) Although the harvesting of seaweed constitute a very moderate environmental intervention it does, nevertheless, temporarily reduce the ecological functionality of the kelp forest. The extent depends on the extraction rate and the regeneration capacity of the kelp. Areas of particularly high value (APHV) Ecological relations and processes Individual areas as specified in the North Sea Area Report Fishing in most APHVs is very limited, with the exception of certain defined areas where bottom trawling for sand eel takes place (No 10 and 11). High fishing pressure in combination with size-selectivity can result in lower age and size of fish at maturity. This could negatively influence the number and quality of eggs produced by a given spawning stock. Uncertain Small None-small Moderate Side 14 av 120

15 Table S2. Impacts from aquaculture on the marine environment. Year: (Scale of impacts: none/small moderate high) Study topic Sub-topic Current pressure Impact Plankton Phytoplankton No known influence None-small Benthic habitats and organisms Zooplankton No known influence None-small Coral reefs Possible local influence Uncertain Sponge species Possible local influence Uncertain Deep-water shrimps Possible local influence Uncertain Other benthic organisms A number of foreign substances (chemicals) and drugs is discharged in addition to nutrients and organic material. Uncertain Fish species Offshore marine species No known influence. None-small. Local marine species Possible local influence Uncertain Salmonides Genetic influence and lice High Seabirds Pelagically diving birds Some loss of sea area. None-small Marine mammals Coastal seal species Surface-feeding birds Some loss of sea area. None-small Culling of individual animals that opportunistically feed on farmed fish in cages. None-small- Harbour porpoise No known influence None-small Near-shore zone Seaweed (kelp). No known influence None-small Areas of particularly high value (APHV) Individual areas as specified in the North Sea Area Report No known influence None-small Ecological relations and processes Refer to comment above for Salmonides High Healthy and safe seafood from the North Sea Nutrients in seafood have positive effects, but it is essential that products are safe and characterized by the absence of environmental pollutants. Particularly heavy metals like mercury and certain organic contaminants such as PCBs and dioxins may cause problems in some seafood products. Presence of contaminants in fish could negatively affect the exploitation of those species. One example is the regulation of the fishery for Greenland halibut. Contaminants in other species could also potentially result in mitigating regulatory measures. In general the content of pollutants in fatty fish, which accumulate pollutants most readily, could modify the view of what is the optimal pattern of exploitation for several species. These are issues that will be given attention by the fisheries management authorities in the years ahead. Knowledge needs The report identifies several areas where there is a need for additional or new knowledge as a basis for improved management of our living marine resources. Information requirements are, i.a. related to the ecological relationship between species, including the quantification of these and a multispecies management perspective, as well as knowledge of real fish mortality and knowledge of disease control in aquaculture. Side 15 av 120

16 (Denne side er tom) Side 16 av 120

17 1 INNLEDNING 1.1 Helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak Det er et nasjonalt mål at det skal utarbeides helhetlige og økosystembaserte forvaltningsplaner for alle norske havområder innen 2015, jf. St.meld. nr. 26 ( ) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand. Regjeringen har i sin politiske plattform (Soria Moria II, side 58) sagt at den vil ta sikte på å legge fram en helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen innen våren Forvaltningsplanen er basert på kunnskap om miljø- og samfunnsmessige konsekvenser av aktiviteter og påvirkninger i og i tilknytning til havområdet. Denne kunnskapen er framkommet gjennom en trinnvis utredningsprosess. Formålet med en forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak er å etablere klare og forutsigbare rammebetingelser som gjør det mulig å balansere forvaltnings- og næringsinteresser innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Forvaltningsplanen vil etablere miljømål for havområdet og rammer for menneskelig påvirkning som sikrer god beskyttelse av miljøet. Formålet med utredningsprosessen er å etablere et best mulig felles faglig beslutningsgrunnlag for å fastsette slike rammer. En forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak skal videreføre utviklingen av en helhetlig og økosystembasert forvaltning av de norske havområdene, og bruke erfaringene fra arbeidet med tilsvarende forvaltningsplaner for Norskehavet og for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Arbeidet med forvaltningsplanen er koordinert av en styringsgruppe bestående av Miljøverndepartementet (leder), Fiskeri- og kystdepartementet, Olje- og energidepartementet, Utenriksdepartementet, Arbeidsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Finansdepartementet og Justisdepartementet. Styringsgruppen har fastsatt mandat for arbeidet i faggruppen som skal utarbeide det faglige grunnlaget for helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak. Faggruppen består av representanter for Direktoratet for naturforvaltning, Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, Klima- og forurensningsdirektoratet, Kystverket, Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning, Norges vassdrags- og energidirektorat, Norsk institutt for naturforskning, Norsk institutt for luftforskning, Norsk institutt for vannforskning, Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet, Sjøfartsdirektoratet og Statens strålevern. Klima- og forurensningsdirektoratet leder faggruppen. Nordsjøen Skagerrak er et havområde som er delt mellom en rekke land. Det er derfor viktig at arbeidet med forvaltningsplanen for norsk del av havområdet sees i sammenheng med internasjonalt arbeid med Nordsjøen innenfor IMO (den internasjonale skipsfartsorganisasjonen), OSPAR (konvensjonen om beskyttelse av det marine miljøet i det nordøstlige Atlanterhav), det internasjonale råd for havforskning (ICES), EUs havstrategidirektiv, o.a. Videre er det viktig å sikre en kobling og kunnskapsutveksling ift det arbeidet som pågår i kystsonen under vannforskriften. 1.2 Geografisk avgrensning av utredningsområdet Arbeidet med faglig grunnlag for helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak skal geografisk dekke områdene utenfor grunnlinjen i norsk økonomisk sone sør for 62 N (Stad), inkludert norsk del av Skagerrak (Figur 1Figur 1). Dette omtales som forvaltningsplanområdet. Områder som ligger utenfor forvaltningsplanområdet kan også ha betydning for vurderinger innenfor forvaltningsplanområdet. Områder innenfor grunnlinja og utenfor norsk økonomisk sone er derfor utredet der dette er relevant for å beskrive sektorenes påvirkning. Det samlede området som forventes å være relevant i utredningsprosessen omtales som utredningsområdet. Det faglige arbeidet dekker hele dette området, mens tiltak i planen kun vil omfatte områder under norsk jurisdiksjon. Se boks 1 for en oversikt og beskrivelse av de ulike områdene nevnt over. Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Side 17 av 120

18 Figur 1: Avgrensningen av området som omfattes av forvaltningsplanen for Nordsjøen og Skagerrak. I det faglige arbeidet omfattes områder innenfor grunnlinja og utenfor norsk økonomisk sone der dette er relevant for å beskrive forhold i forvaltningsplanområdet. Kilde: Faggruppen for Nordsjøen arealrapporten. Boks 1: Ulike områder i forvaltningsplanarbeidet Forvaltningsplanområdet er det området som vil komme til å omfattes av forvaltningsplanens miljømål, tiltak og virkemidler. Forvaltningsplanområdet er det samme for alle tema som utredes. Områder som ligger utenfor forvaltningsplanområdet kan også ha betydning for vurderinger innenfor planområdet: Med aktivitetsområde menes det geografiske området der aktiviteten foregår eller kan tenkes å foregå i fremtiden Med influensområde menes området som påvirkes av sektorens aktivitet Med utredningsområde menes det samlede området som forventes å være relevant i utredningsprosessen, dvs. der aktivitet pågår og områder som kan påvirkes av aktivitet. 1.3 Felles faglig grunnlag for forvaltningsplanen En helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak skal utarbeides på grunnlag av et felles faglig grunnlag. Det felles faglige grunnlaget utarbeides av faggruppen for Nordsjøen gjennom en trinnvis utredningsprosess som kan deles inn i tre faser (se Figur 2Figur 2). I første fase ble det innsamlet et faktagrunnlag, i neste fase ble det utført sektorvise utredninger av konsekvenser basert bl.a. på sektorvise utredningsprogrammer, og i siste fase skal dette sammenstilles til et felles faglig grunnlag. Side 18 av 120

19 Figur 2: Oversikt over trinnvis utredningsprosess i arbeidet med det faglige grunnlaget for en forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak. A: Etablering av faktagrunnlag. Som en del av faktagrunnlaget har faggruppen for Nordsjøen utarbeidet statusbeskrivelser for næringsaktivitet i havområdet (fiskeriaktivitet, skipstrafikk, petroleumsvirksomhet, andre energiformer (havvind), samt land- og kystbasert aktivitet). Det er også utarbeidet en arealrapport for Nordsjøen og Skagerrak, som beskriver havområdets miljø og ressurser. Rapporten inneholder i tillegg en vurdering av verdifulle områder, som skal benyttes i senere vurderinger av miljøkonsekvenser. Det er i tillegg en rapport om kunnskapsstatus og kunnskapsbehov under utarbeidelse. B: Sektorvise utredninger av konsekvenser. Forvaltningsplanen må basere seg på kunnskap om miljø- og samfunnsmessige konsekvenser av aktiviteter og påvirkninger i og i tilknytning til havområdet. Miljø- og samfunnsmessige konsekvenser er utredet i to parallelle prosesser. I tillegg vil risiko for miljø og samfunn knyttet til fremtidig aktiviteter i området utredes. Veiledningen for sektorutredningene har fokus på miljøkonsekvenser inkludert miljørisiko. Hovedtyngden av arbeidet med utredningene ble gjennomført i Utredningene dekker mulige påvirkninger fra sektorene petroleumsvirksomhet, fiskeri inkl havbruk, fornybar energi, skipstrafikk og land- og kystbasert aktivitet (av betydning for havområdene). I tillegg er påvirkninger som klimaendringer, havforsuring og langtransportert forurensning utredet. Miljøkonsekvenser for forvaltningsplanen er derfor utarbeidet i seks parallelle utredninger (ansvarlig etat angitt i parentes): Utredning av konsekvenser av petroleumsvirksomhet (OD) Utredning av konsekvenser av fornybar energiproduksjon til havs (NVE) Utredning av konsekvenser av fiskeri- og havbruksaktiviteter (Fdir) Utredning av konsekvenser av skipstrafikk (KyV) Utredning av konsekvenser av land- og kystbasert aktivitet (Klif) Utredning av konsekvenser av klimaendring, havforsuring og langtransportert forurensing (Klif). Forslag til utredningsprogrammer var på offentlig høring med tre måneders høringsfrist. En viktig hensikt med forslag til utredningsprogram var å gi styringsgruppen og høringsinstansene oversikt over hvilke problemstillinger sektorene tenkte å utrede, og hvilket kunnskapsgrunnlag som skulle legges til grunn for utredningen, samt å gi høringsinstansene mulighet for medvirkning i utformingen av selve utredningene. Basert på forslag til utredningsprogram og innkomne uttalelser ble endelig innhold i utredningsprogrammet fastsatt. På bakgrunn av utredningsprogrammene utføres sektorvise utredninger av konsekvenser. Utredning av konsekvenser sendes til berørte parter og interesseorganisasjoner for innspill og kommentarer som vil bli tatt hensyn til i det videre arbeidet. Side 19 av 120

20 C: Sammenstilling av felles faglig grunnlag. De sektorvise utredningene utgjør grunnlaget for å foreta en sammenstilling av de samlede påvirkningene og konsekvensene for Nordsjøen og Skagerrak. De samlede konsekvensene gjør det mulig å gå videre med arbeidet mot et forslag til helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak. Utarbeidelse av den endelige forvaltningsplanen i form av en stortingsmelding er styringsgruppens ansvar (se kap under). 1.4 Videre fram mot Stortingsmelding Den konkrete utarbeidelsen av forvaltningsplanen kan først starte når alle de underliggende utredningene er på plass. Regjeringen vil presentere planen for Stortinget i en egen stortingsmelding. Beslutningene fra en slik behandling vil utgjøre den gjeldende forvaltningsplanen for Nordsjøen og Skagerrak. En skjematisk framstilling som viser veien fram til en forvaltningsplan er gitt i Figur 3Figur 3. Formatert: Skrift: (Standard) Times New Roman, 11 pt Figur 3. Oversikt over faktagrunnlag og utredninger som danner grunnlag for en helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak. Det er referert til de respektive punkter i faggruppens nåværende mandat. Forvaltningsplanen vil etablere rammer for påvirkning i de enkelte deler av Nordsjøen og Skagerrak, og på den måten gi føringer for hvilke krav som må stilles til virksomhet i de ulike delene av havområdet. Gjennomføringen av tiltak og virkemidler vil foretas av de ansvarlige departementer gjennom ordinære beslutningsprosesser. Miljøverndepartementet tar sikte på å fremme en stortingsmelding om helhetlig forvaltning av Nordsjøen og Skagerrak innen våren Sektorvise utredninger av konsekvenser felles metodikk Ved oppstart av utredningsprosessen ble det utarbeidet forslag til felles mal og felles metodikk for arbeidet med sektorutredningene, jf dokumentet Forslag til utredningsprogram, del I: Felles mal for utredning av miljøkonsekvenser - veiledning fra faggruppen for Nordsjøen. Dette dokumentet er lagt til grunn for arbeidet med fiskeriutredningen. 1.6 Utredning av konsekvenser Sektorutredningene skal fokusere på relevante påvirkninger og miljøkonsekvenser av sektorens aktivitet. Det skal presenteres hvilke konsekvenser relevante påvirkninger vil kunne ha på ulike deler Side 20 av 120

21 av miljøet. Videre skal de miljømessige konsekvensene av aktiviteten i området utredes. Ved vurdering av risiko for uhellshendelser skal både sannsynlighet, konsekvenser og tiltak for å redusere disse belyses. Formålet med å definere felles utredningstemaer for sektorutredningene er å legge grunnlaget for at man skal kunne sammenligne og sammenstille konsekvensene fra ulike aktiviteter og påvirkningsfaktorer. For hvert utredningstema skal det gis en generell omtale av hvordan sektorens aktivitet kan påvirke temaet. Videre skal konsekvenser på felles og eventuelt også sektorspesifikke undertemaer beskrives. Dette må reflektere nyeste kunnskap på de enkelte områdene. Miljøkonsekvenser utredes basert på: - informasjon om den enkelte påvirkningsfaktor i utredningsområdet (hvor og omfang); - kunnskap om forekomster (miljøverdier, eks. hvor og hvor mange) av de ulike arter/habitater (undertemaer); og - kunnskap om påvirkninger, herunder de ulike utredningstemaenes sårbarhet for påvirkningen. Påvirkningsfaktorer og miljøkonsekvenser for de ulike utredningstemaene skal beskrives for: 1. Dagens aktivitetsnivå/situasjon (basert på beskrivelsen i utredningen). Konsekvensbeskrivelsen bør her inkludere beskrivelse av utviklingstrekk over tid når det er relevant for utredningstemaet. 3. Framtidsbilder (basert på omtale av framtidsbildet for sektorens aktivitet, evt. flere framtidsbilder). 2. Aktuelle uhellssituasjoner som kan oppstå ved dagens aktivitet (basert på risikovurderinger i utredningen). 4. Aktuelle uhellssituasjoner som kan oppstå ved framtidig aktivitet (jf. framtidsbildene; basert på risikovurderinger (evt. flere situasjoner). I utredningen av konsekvenser av fiskeri- og havbruksaktivitet er miljøkonsekvenser utredet ut i fra hva som er tilgjengelig kunnskap og metoder for å foreta slike analyser/vurderinger. Så langt det er mulig og forsvarlig er det foretatt kvantitative analyser. Der man ikke har nok kunnskap til å kunne estimere omfanget av påvirkningen, er det foretatt faglige vurderinger så langt det er mulig. Kunnskapsmangler, begrensinger og usikkerheter i utredningene er angitt, både de kvalitative og kvantitative. For fiskeri omhandles i liten grad uhellshendelser og risiko for slike hendelser. Relevante arter på Rødlista (trua og sårbare arter) er beskrevet (se uten at rødlisteartene som sådan inngår som felles parameter. Intensjonen er at trua og sårbare arter skal ivaretas i forvaltningen av aktiviteten i Nordsjøen og Skagerrak. Side 21 av 120

22 Tabell 1. Tabell over alle felles utredningstemaer og undertemaer, samt nivå for vurdering av konsekvenser. (Kilde: Forslag til utredningsprogram, del I: Felles mal for utredning av miljøkonsekvenser - veiledning fra faggruppen for Nordsjøen). Fokusområde Utredningstema Undertema Nivå for vurdering/analysering av konsekvenser 1 Biologisk miljø Plankton Planteplankton Direkte virkninger på forekomster/arter og indirekte på samfunn Dyreplankton Fiskeegg Larver Direkte virkninger på forekomster/arter og indirekte på samfunn Virkninger på årsklasser og fremtidig gytebestander Virkninger på årsklasser og fremtidig gytebestander Bunnsamfunn Korallrev Vikning på art og habitat/samfunn Svamp Dyphavsreke Andre bunnsamfunn i og på bunnen Vikning på art og habitat/samfunn Virkning på art, bestand og habitat Vikning på art og habitat/samfunn Fisk Tobis Virkning på art, bestand og habitat Sjøfugl Øyepål Sei Sild Torsk Makrell Rødspette Pelagisk dykkende fugl: - Lomvi (hele året) - Alke (hele året) - Alkekonge (vinter) Kystnært overflatebeitende - Krykkje - Gråmåke - Sildemåke - Toppskarv - Storskarv Bentisk dykkende fugl - Ærfugl Virkning på art, bestand og habitat Virkning på art, bestand og samfunn Virkning på art, bestand og samfunn Virkning på art, bestand og samfunn Virkning på art, bestand og samfunn Virkning på art, bestand og samfunn Virkning på individ, art, bestand Virkning på individ, art, bestand Virkning på individ, art, bestand Sjøpattedyr Havert Virkning på individ, art, bestand Nise Virkning på individ, art, bestand Strandsonen Undervannseng Virkning på habitat og samfunn Strandeng Tangvoll Tare Virkning på habitat og samfunn Virkning på habitat og samfunn Virkning på habitat og samfunn Annet Bunnhabitat Virkning på område, både fysisk og biologisk Særlig verdifulle områder Enkeltområder som angitt i arealrapporten Virkning på habitat, art, bestand og samfunn Økologiske relasjoner / prosesser Deler av eller hele økosystemet, essensielle prosesser Direkte og indirekte virkning på styrende faktorer i økosystemet; levekår, samspill, og styrkeforhold Side 22 av 120

23 2 MARIN ØKOLOGI I NORDSJØEN OG SKAGERRAK 2.1 Generelt om miljøtilstanden i Nordsjøen og Skagerrak Nordsjøen, inkludert fjorder og elveutløp, har et overflateareal på ca km 2. Det er et grunt hav sammenlignet med Norskehavet og Barentshavet. Bunndypet i hele Nordsjøen overstiger sjelden 50 m, med unntak i de nordlige områdene og Norskerenna. To tredjedeler av Nordsjøen er grunnere enn 100 meter. Norskerenna nær norskekysten er dypest med dybder på over 700 m. De dypere, nordlige delene er påvirket av atlantiske vannmasser, mens de grunne områdene i sør helst er påvirket av ferskvannsavrenningen fra kontinentet. Dybdeforholdene er viktige for sirkulasjonen, fordi topografien i stor grad bestemmer hvordan vannmassene beveger seg. Sokkelområdet er dekket av et svært tykt sedimentlag avleiret fra de omkringliggende landområdene. Bunnen ellers består hovedsakelig av sand, skjellsand og grus på grunt vann, og mudder i de dypere områdene. Økosystemet i Nordsjøen skiller seg også ut fra Barentshavet og Norskehavet ved at det i mye større grad er påvirket av menneskelig aktivitet. Dette er et av de mest trafikkerte sjøområdene i verden, med noen av verdens største havner. Her foregår også et stort fiskeri, utvinning av olje- og gass, uttak av sand og grus, og dumping av mudder. Rundt hele Nordsjøen ligger det tett befolkede og høyt industrialiserte land. Til sammen bor det ca. 184 millioner mennesker i nedslagsområdet til dette økosystemet. Som en konsekvens er økosystemet påvirket av utslipp fra bebyggelse, jordbruk og industri. Utslippene tilføres i stor grad fra elvene som renner ut i Nordsjøen, og via innstrømningen fra Østersjøen. Tilførselen av nitrogen og fosfor fra elvene utgjør henholdsvis % og % av den totale tilførselen fra land. Denne tilførselen av næringssalter kan forårsake overgjødslingseffekter som økt algeoppblomstring og oksygensvikt. Slike effekter sees oftest i fjorder og nær elveutløp. Det har vært en generell forbedring i forurensningssituasjonen i Nordsjøen siden 1985, og tilførsler av tungmetaller, olje og fosfor er betydelig redusert. I tillegg ble dumping av kloakkslam stanset i 1998, og antall kjemikalier som brukes i oppdrettsnæringen er redusert. Likevel er det visse aktiviteter som fortsatt gir grunn til bekymring på grunn av omfattende effekter eller stigende trender. Dette gjelder spesielt påvirkningen av fiskerier, tilførsler av nitrogen fra landbruk, og utslipp av olje og kjemikalier i forbindelse med økt petroleumsvirksomhet. Et stigende antall syntetiske stoffer med ukjent økologisk betydning blir også oppdaget i havmiljøet. 2.2 Generelt om økosystemet i Nordsjøen og Skagerrak Her gis først en introduksjon til økosystemer generelt og Nordsjøen inkludert kystsonen spesielt. Deretter gis en kort introduksjon til de ulike delene av økosystemet Nordsjøen. Hva er et økosystem? Et økosystem kan defineres som et dynamisk kompleks av planter, dyr og mikroorganismer som i samspill med det ikke-levende miljø utgjør en funksjonell enhet. Økosystem beskrives ofte i form av energioverføring mellom nivåer i næringskjeden. Men bak energioverføringen foregår det et spill på liv og død mellom rovdyr og byttedyr. Dette spillet der hvert enkelt individ prøver å gjøre det best mulig for seg selv i form av å spre sine gener, resulterer i det såkalte samspillet i naturen. Rammebetingelsene for økosystemet legges av det fysiske miljøet, som inkluderer bunndyp og - type samt havets egenskaper i form av temperatur, salt og strøm. Geografisk beliggenhet er dessuten avgjørende for grad av sesongvariasjon i for eksempel lys. Samspillet mellom organismene i et økosystem spis og bli spist danner grunnlag for energistrømmen i næringskjeden. I havet resulterer dette samspillet i en pyramide med store mengder (biomasse) plankton i bunnen og avtagende biomasse oppover i næringskjeden. Mellom hvert nivå skjer det et tap av energi, fordi ikke all energi som inntas blir tatt opp av organismen, og fordi organismen forbruker energi til respirasjon, forflytning og reproduksjon. Overføringseffektiviteten for hvert ledd i øko- Side 23 av 120

24 systemet er på ca. 10 %. Marine økosystemer har derfor ofte ti ganger større biomasse av dyreplankton enn av planktonspisende fisk. Men det er ikke alltid slik, planteplankton kan for eksempel forsyne en større biomasse på neste nivå i næringskjeden fordi de formerer seg like raskt som de blir spist. Figur 4. Det pelagiske og bentiske økosystemet i Nordsjøen. Illustrasjon: Arild Sæther for Havforskningsinstituttet. På samme måte som på land er produksjonen i havet basert på fotosyntese i planter. De bruker energien i lys til å omdanne vann, karbondioksid og næringssalter til energirike organiske stoffer og oksygen. I havet blir fotosyntesen i hovedsak utført av planteplankton, ettersom tang og tare har lav produksjon sammenlignet med planteplanktonet. Alle andre organismer er avhengige av plantene for å overleve, vokse og formere seg. Planteplanktonet beites på av dyreplankton som kopepoder (hoppekreps) og krill som igjen spises av en rekke fisk og bardehval. Lenger oppe i næringskjeden finner vi de fiskespisende predatorene som torsk, sel og hval. Fiskeriene i Nordsjøen beskatter en rekke arter, både pelagiske- og bunnfiskbestander, og i økosystemsammenheng plasserer det oss mennesker på omtrent samme trofiske nivå som de fiskespisende sjøpattedyrene. Menneskets funksjon som bruker og forvalter av økosystemet medfører at mennesket er en sentral del av økosystemet. Dette er vår vanlige oppfatning av hvilke organismer økosystemet innbefatter, men det finnes og en rik fauna av mikroorganismer. I den såkalte mikrobielle løkke blir løst organisk materiale, blant annet fra planteplankton, tatt opp av bakterier som igjen blir spist av protozoer (encellede dyr) og parasittert av virus. Protozoene blir igjen spist av små dyreplankton, blant annet nauplielarvene til hoppekreps. En del av energien som omsettes i den mikrobielle løkke kommer dermed resten av næringskjeden til gode, til tross for den mikrobielle omveien i forhold til den energien som går direkte fra planteplankton og til dyreplankton. Økosystembasert forvaltning er av ICES definert som en helhetlig forvaltning av menneskelige aktiviteter basert på kunnskap om økosystemenes virkemåte for å oppnå bærekraftig bruk av varer og Side 24 av 120

25 tjenester fra økosystemene, og opprettholdelse av deres funksjoner. I denne definisjonen er begrepet varer og tjenester brukt for å beskrive vår bruk av økosystemene. Begrepet må forstås i aller videste betydning. Våre samfunn og våre aktiviteter er en del av økosystemene, og vi er avhengige av økosystemene for vår eksistens. Økologiske sammenhenger i Nordsjøen I grunne havområder som Nordsjøen er ofte prosessene på bunnen og oppe i vannmassene nær koblet, noe som bidrar til høy produktivitet. Om vinteren er planteplanktonproduksjonen begrenset av lite lys og lav temperatur. Da stiger næringsinnholdet i de øvre vannlagene fordi vinden blander vannet vertikalt, og tilførslene fra land øker. Om våren, når lysforholdene blir bedre og den vertikale blandingen avtar, ligger forholdene til rette for en oppblomstring av planteplankton, som er grunnlaget for hele den videre næringskjeden via dyreplankton og fisk til topp-predatorer som fugl, sel og hval. Nesten all fisk begynner livet som planktonspisere, men en del arter fortsetter å spise plankton hele livet. Figur 4Figur 4 illustrerer økosystemet i Nordsjøen. I nord, med dybder på m, finner vi de viktigste områdene for norske fiskerier i Nordsjøen, etter blant annet voksen torsk, sei, sild, hyse og øyepål. Om høsten besøkes området av makrell og taggmakrell som beiter på dyreplankton og fisk. I Norskerenna finner vi også voksen sild og makrell nær overflaten, mens dypet er et oppvekstområde for kolmule og leveområdet til dyphavsarter som vassild, skolest og svarthå. Disse nordlige områdene er preget av dyreplanktonarter som importeres fra Atlanterhavet og Norskehavet, der raudåta, historisk sett, har vært den viktigste. De siste årene har imidlertid mengden raudåte i Nordsjøen blitt betydelig redusert, noe som knyttes til økt havtemperatur. Dette ser ut til å ha hatt negativ innvirkning på rekrutteringen hos fisk, blant annet for tobis, øyepål og torsk. I de sentrale delene av Nordsjøen avløses den voksne silda av ungsild, brisling forekommer, og torskefiskene domineres av hvitting og hyse. Store deler av dette området er generelt mindre fiskerikt enn lenger nord, og det er preget av lav primærproduksjon. I øst, med dybder på m, er det oppvekstområder for sild og torsk. Her er det også viktige tobisområder, og det er hovedhabitatet for flatfisk. Dyreplanktonet i kystnære og sørlige områder domineres av små, altetende arter som er lite egnet som fiskeføde, men som kan tåle mye forurensning og skiftende miljø. Formatert: Skrift: (Standard) Times New Roman, 11 pt 2.3 Bunnfauna Bunnsedimentene i Nordsjøen består av avsetninger fra ismasser under istidene og avsetninger fra elvene. Sand og mudder er vanligst, men der strømhastigheten er stor, er sedimentene grovere og består mer av grus. Sistnevnte kategori er mest typisk for kystnære områder. Norskerenna er derimot dekket av muddersedimenter. En rekke undersøkelser viser tydelig at artsmangfoldet av bunndyr øker med økende dyp, ned til ca. 350 m i Nordsjøen. Dette forklares dels med at bunnforholdene er mer stabile på dypere vann, med redusert påvirkning fra bølger og tidevannsturbulens og lavere temperatur, og dels med at atlantisk vann strømmer inn på de større dyp. Dypere enn 350 m vil imidlertid diversiteten avta, fordi miljøet her er mindre variert. Det samme gjelder for Norskerenna og de dype delene av Skagerrak, der også lav næringstilgang er en begrensende faktor for et variert bunnsamfunn. Generelt er det størst artsmangfold i den nordligste delen av Nordsjøen, som også er den dypeste, og som er sterkest påvirket av atlantisk vann. Lengst i sør og sørøst nær kysten medvirker lav saltholdighet, variable temperaturer, avrenning fra land og forurensning til et mye lavere artsmangfold. Megafauna Denne delen av bunnfaunaen (bunndyr større enn 5 cm) betraktes som mest følsom, og omfatter de største artene som står opp fra bunnen, så som svamper, sjøfjær og koraller. Disse er lite robuste mot påvirkning fra bunntråling. Man har lite kjennskap til forekomsten av megafauna i området. Side 25 av 120

26 Svampsamfunn forekommer hovedsakelig mellom Bergen og Kristiansand i skråningen av Norskerenna mellom 375 og 145 m, men mest vanlig mellom 200 og 300 m. I de indre deler av Skagerrak har korallrev, korallskog og svampsamfunn blitt dokumentert på dyp mellom 100 og 300 m i forbindelse med kartlegging i forkant av etableringen av Hvaler/Koster nasjonalpark. Korallskog i dette området utgjøres hovedsakelig av risengrynkorall (Primnoa resedaeformis), men flere andre hornkoraller forekommer også. Disse funnene støtter liknende observasjoner gjort av fiskere. Makrofauna Den mindre bunnfaunaen makrofaunaen (>1 mm) som stort sett lever nedgravet i bunnen er noe bedre undersøkt enn megafaunaen. Området Norskerenna og Skagerrak er det mest artsrike i Nordsjøen. Samtidig er dette også sedimentasjonsområde for organisk materiale og miljøgifter fra hele Nordsjøen. Kun få studier av makrofauna er foretatt i de dype delene av Skagerrak og Norskerenna men disse peker på at overgjødsling og forurensing ikke har hatt stor effekt på faunaen der. 2.4 Plankton Primærproduksjon Nordsjøen og Skagerrak har i mange år vært utsatt for betydelige belastninger fra omkringliggende områder. Kartlegging av biologiske effekter på grunn av tilførsel av næringssalter har pågått i lengre tid. I de senere årene er det satt søkelys på hvilke effekter klimaendringer har på lavere nivå i næringskjeden, både når det gjelder produksjon og artssammensetning. Av historiske grunner har overvåkingen av planteplankton i Nordsjøen og Skagerrak vært konsentrert om skadelige alger. En rekke store algeoppblomstringer har startet i området og spredd seg videre langs kysten. Også en rekke arter fra varmere farvann blir registrert i dette området. Nordsjøen og Skagerrak er omgitt av land, og det har vært en betydelig tilførsel av uorganiske næringssalter til havområdet fra 1970 og frem til deler av 1990-tallet. Stor planteplanktonproduksjon har vært knyttet til denne økte næringssaltkonsentrasjonen, spesielt av nitrogenforbindelser. Vekst og biomasse av planteplankton påvirkes i stor grad av miljøforholdene, som stadig endres på grunn av meteorologiske, fysiske, kjemiske og biologiske prosesser. Disse endringene kan føre til betydelig variasjon i vekst, biomasse og artssammensetning innenfor relativt korte tidsrom og små geografiske områder. Endringer i havklimaet vil få betydning for utbredelsen til disse artene. Slike nye arter registreres fra tid til annen i korte perioder. Sekundærproduksjon Planktonmengdene i 2009 er redusert i forhold til de siste årene. Innslaget av sørlige og varmekjære arter, både krepsdyr og maneter, øker i alle havområdene. En større andel av dyreplanktonarter med senere gytetidspunkt, f.eks C. helgolandicus kan virke negativt på viktige fiskebestander. Overvåking av dyreplankton i Nordsjøen og Skagerrak gjøres ved regelmessig prøvetaking langs tre av Havforskningsinstituttets faste snitt: Utsira Start Point, Hanstholm Aberdeen og Torungen Hirtshals samt ved en fast stasjon ved Skagerrakkysten utenfor Arendal. I tillegg kartlegges fordelingen av dyreplankton i Nordsjøen og Skagerrak med et tokt i april/mai. Ved Skagerrakkysten har årlig gjennomsnittlig dyreplanktonbiomasse for årene 1994 til 2009 variert fra 0,68 1,58 g/m 2. Dataene har vist en økende trend i perioden , fulgt av en nedgang fra Denne nedgangen skyldes fremfor alt en kraftig reduksjon i tettheten av Pseudocalanus/Paracalanus og Oithona spp. Fra høye tettheter i 2003 har mengden av disse artene avtatt med 80 prosent frem til Nedgangen er spesielt fremtredende på høsten, slik at den vanlige sekundære oppblomstringen av små hoppekreps i august september er kraftig redusert de siste årene. 70 prosent av vannmassene i Nordsjøen strømmer innom Skagerrak og ut av Nordsjøen som en del av kyststrømmen. Disse observasjonene kan derfor avspeile forhold og endringer i resten av Nordsjøen. Side 26 av 120

27 Store endringer siste 20 år I løpet av de siste 20 årene har man observert en rekke endringer i både mengde og artssammensetning av dyreplankton i Nordsjøen. Det har skjedd en gradvis økning i forekomst og utbredelse av sydlige, varmekjære arter. Samtidig har mengden av boreale arter, som for eksempel Calanus finmarchicus (raudåte) avtatt. I kystvannet langs Skagerrakkysten er det Calanus finmarchicus som dominerer om våren, mens C. helgolandicus opptrer i juli august. Det er særlig denne høstfraksjonen av C. helgolandicus som har økt de siste årene. Ulike hypoteser er blitt foreslått for å forklare endringen i mengdeforholdet mellom C. finmarchicus og C. helgolandicus, for eksempel økt havtemperatur, endret fødetilgang og redusert transport av overvintringspopulasjoner inn i Nordsjøen fra Norskehavet. Raudåte gyter tidlig om våren, slik at maksimumstettheten av hoppekreps sammenfaller med tidspunktet for forekomsten av fiskelarver som beiter på disse. En større andel av dyreplanktonarter med senere gytetidspunkt, f.eks. C. helgolandicus, kan gi et misforhold mellom tidspunktet for klekking av fiskelarver og når deres byttedyr har sin maksimale tetthet. Slike endringer i artssammensetning, størrelsesfordeling og produksjonssykluser i dyreplanktonet vil ha betydning for høyere ledd i næringskjeden. Et annet eksempel er den sub-tropiske vannloppen Penilia avirostris. Den ble for første gang observert i Nordsjøen i 1948, og registrert sporadisk ved Helgoland i begynnelsen av 1990-årene. Fra og med 1999 har arten forekommet i store mengder i de sydlige og østlige deler av Nordsjøen. Ved Arendal har P. avirostris blitt registrert de siste fem årene, alltid i prøver fra slutten av august. Økte havtemperaturer øker også overlevelsesevnen til introduserte arter som ikke hører naturlig hjemme i systemet. Et eksempel er den amerikanske lobemaneten Mnemiopsis leidyi som sannsynligvis ble innført til sørlige Østersjøen/Kattegat med ballastvann. Arten ble for første gang observert i norske farvann høsten M. leidyi hører naturlig hjemme ved Amerikas østkyst, og har bidratt til store endringer i det pelagiske økosystemet i Svartehavet. Siden 2007 har maneten forekommet i store tettheter på sensommeren og høsten langs norskekysten av Skagerrak og Nordsjøen helt opp til Mørekysten. Arten vil sannsynligvis danne tette oppblomstringer i norske kystnære farvann hver sommer. Maneter blir ofte underrepresentert ved standard innsamlingsmetodikk med håver. Derfor har vi mangelfull kjennskap til utbredelse, artssammensetning og økologisk betydning av gelatinøse planktonformer. Imidlertid antyder enkelte rapporter at hyppigheten av manetoppblomstringer (Cnidaria og Ctenophora) øker. Maneter er rovdyr og kan ha stor økologisk betydning som predator på andre dyreplankton og på tidlige livsstadier hos fisk. 2.5 Tang og tare Tareskoger er grunnpilarer i rike økosystemer langs Norskekysten og kan være spesielt frodige og høyvokste langs vestkysten av Norge. De er leveområde for et høyt mangfold av påvekstalger og dyr. Dyrelivet domineres av krepsdyr og snegl som beveger seg på og mellom plantene på jakt etter mat og skjulesteder. Tareskogenes rikdom kan illustreres ved et dyreliv i tettheter på mer enn individer pr kvadratmeter. Disse har en sentral rolle i næringsomsetningen siden de lever av tareproduksjonen og blir igjen spist av fisk. Disse systemene er funnet å ha en høy produksjon, og i tillegg til å tilby leveområde/skjulested og næring som grunnlag for interne næringskjeder, eksporterer disse systemene næring til andre kystøkosystemer. Det meste av vår kyst er fjell, og fjellbunn er bevokst med bunnalger (makroalger) som fester seg til hardt underlag. De store brunalgene som kalles tare dominerer nedenfor tidevannssonen og ned til m dyp, mens mindre rød-, brun- og grønnalger stort sett vokser innimellom eller som påvekst (epifytter) på de store tarene. Epifytter er alger som er festet til og lever på andre levende planter, men ikke tar næring fra dem, altså ikke snyltere. Det er særlig de store skogene av stortare man forbinder med tareskog i Norge. Stortare har et rotliknende organ (hapteren) som fester planten til fjellbunnen, og en stiv stilk som holder et stort flikete blad 1,5-2 m over bunnen. Skogen består av ca 10 slike planter pr kvadratmeter, og med små og mellomstore tarerekrutter i undervegetasjonen. Sukkertare danner skoger på mer beskyttete kystområder, mens fingertare og butare er mer vanlig i begrensete belter øverst i sublitoralen eller draugtare som vokser innimellom annen tarevegetasjon. Side 27 av 120

28 Hovedkomponentene i tareskogen er selve taren, tette forekomster av epifyttiske alger, en rik forekomst av små dyr (invertebrater), og fisk som har mer eller mindre permanent tilhold i systemet. Tareproduksjonen er den viktigste næringskilden i systemet, men også andre alger utgjør en viktig komponent som bolig og næring for dyr samtidig som de representerer et mangfold i undervegetasjonen på bunnen og som epifytter på vertsplantene. Små og store fisk finnes i og over tareskogen, og dette utnyttes av kystsel og flere arter sjøfugl. Tareskog er regnet blant de mest produktive systemene på kloden, og fra våre områder er det publisert verdier for årlig primærproduksjon på g karbon pr kvadratmeter. Dette tilsvarer mellom 12 og 27 kg produsert plantemateriale (biomasse) pr kvadratmeter og år. Stortare Havforskningsinstituttet igangsatte et langsiktig overvåkningsprogram for tarehøsting og tareskoghabitat i Målet er å registrere uttaksgrad og gjenvekst av tare på høstingsfeltene, og sammenligne tarevegetasjonens tilstand på utvalgte høstefelt med tilsvarende i uberørte referanseområder. Resultater fra denne overvåkningen publiseres årlig i Havforskningsrapporten (tidligere Kyst og Havbruk). De senere års observasjoner tyder på at tilstanden i stortareskogene på kyststrekningen fra Rogaland til Trøndelag er meget god og stabil med en dekningsgrad av stortare på 70% eller høyere. Unntaket er enkelte områder i Sør-Trøndelag der tareskogen delvis er beitet ned av kråkeboller, noe som har medført forbud mot tarehøsting i områdene med høyest kråkebolletetthet. Stortareforekomstene langs norskekysten kartlegges gjennom Nasjonalt program for kartlegging av marine naturtyper i Norge, og hele kysten skal være ferdig kartlagt innen I dette programmet blir utbredelse av stortare kartfestet ved hjelp av modeller som deretter verifiseres gjennom feltobservasjoner. Det arbeides også med å utarbeide en oversikt over tareressursene ved bl.a. å gå gjennom kart over tareforekomstene. Dette verifiseres med kartlegging i felt ved bruk av ekkolodd og ROV. I tillegg til at stortaren er direkte utnyttbar, utgjør tareskogen også en ressurs ved at den skaper leveområde og næring for andre marine arter, som f eks kommersielle arter av fisk, krabbe og hummer. Behovet for forvaltningsrettet forskning på tang og tare er derfor klart til stede. Sukkertare Sukkertare (Saccharina latissima, tidligere Laminaria saccharina) er utbredt langs hele norskekysten (inklusive Svalbard) fra ca 1 meter til ca 30 meters dyp. Arten trives best i noe bølgebeskyttede områder, der den kan danne tette bestander, men kan også opptre i mer bølgeutsatte områder, men da gjerne litt dypere enn på beskyttede lokaliteter. Arten utnyttes per dags dato ikke kommersielt i Norge, men dyrkes i stor skala bl.a i Japan og Kina der den utnyttes til konsum. Sukkertare er også en aktuell organisme i forbindelse med integrert multi-trofisk akvakultivering (IMTA), der tareplantene utnytter næringssaltene som slippes ut fra fiskeoppdrett. Tidlig på 2000-tallet ble det observert reduserte forekomster av sukkertare langs indre kystsområder i Skagerrak og på Sør-Vestlandet, sammenlignet med situasjonen på midten av 1990-tallet. I perioden ble det gjennomført undersøkelser i regi av Klima- og forurensningsdirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning for å kartlegge omfanget av, og årsakene bak sukkertarens tilbakegang langs kysten av Sør-Norge. Årsaken til reduksjon av sukkertare i Skagerrak siden 1990-tallet er fortsatt ikke fullt ut forstått, og kan være et resultat av flere samvirkende faktorer. Økning i vannmassenes partikkelinnhold, eutrofiering, sjøtemperatur og forekomst av introduserte alger er f.eks alle faktorer som vil ha negative effekter på sukkertare. Sukkertaren skaper tre-dimensjonale miljø for andre marine organismer (bl.a fisk og krepsdyr), og en reduksjon i sukkertarebestandene vil følgelig kunne få konsekvenser for det biologiske mangfoldet og næringskjeder i kystfarvannene. Mulige sammenhenger mellom reduserte forekomster av sukkertare og fisk har blitt undersøkt ved gjennomgang av historiske fangstdata fra strandnotundersøkelser på Skagerrakkysten. Side 28 av 120

29 2.6 Produksjonen til fiskebestandene I perioden har fiskeriene etter makrell, sild, kolmule, tobis og sei utgjort størsteparten av de norske fangstene i Nordsjøen / Skagerrak. Fangstene av kolmule og tobis har variert mye fra år til år. De norske fangstene av sild har bestått av både norsk vårgytende sild og nordsjøsild. Andre bestander det fiskes på i Nordsjøen /Skagerrak er blant annet øyepål, torsk, reke, rødspette, hyse, ål og hummer. Makrell Makrellbestanden er i 2010 i god forfatning. Makrellen som fiskes i Nordsjøen stammer fra tre gyteområder: Nordsjøen, sør og vest av Irland, samt utenfor Portugal og Spania. Den totale gytebestanden av makrell holdt seg over føre-var nivå til 2000, sank så til et historisk lavt nivå i , men er nå kraftig på vei opp igjen hovedsakelig på grunn av sterke årsklasser i 2002 og perioden Bedre kontroll med fisket kan også ha medvirket positivt. Komponenten som gyter i Nordsjøen er imidlertid fortsatt på et historisk lavt nivå. I flere år viser beregninger at dødeligheten i bestanden har vært større enn det de rapporterte fangstene viser. Dette skyldes at hele eller deler av fangsten slippes før den tas om bord eller at fisk kastes overbord for å høyne kvalitet og pris på fangsten. I tillegg leveres det også fangster utenom kontrollsystemene, såkalte svarte landinger. For 2010 og 2011 har det ikke vært mulig å få til en omforent internasjonal forvaltning av bestanden. Dette har ført til en beskatning som sannsynligvis er 75 % over anbefalt nivå og er ikke bærekraftig. Derfor er det viktig at internasjonale avtaler om kvoteandeler og et effektivt forbud mot slipping/utkast kommer på plass så snart som mulig. Makrellfisket foregår hovedsakelig i direkte fiskerier med snurpenot og trål, hvorav snurpenot dominerer i det norske fisket. Nordsjøsild Sildebestanden i Nordsjøen beskattes bærekraftig, men ligger like under føre-var nivået. Imidlertid forventes den å komme over dette nivået i Nordsjøsildbestanden var på et svært lavt nivå på 1970-tallet grunnet overfiske, men kom tilbake igjen etter restriksjoner i fisket. Etter 2001 har rekrutteringen vært relativt lav, men ved hjelp av en forvaltningsplan som tar hensyn til det gjeldende rekrutteringsnivået har en klart å balansere uttaket fra og tilveksten til bestanden slik at bestandsstørrelsen nå øker på tross av mangel på sterke årsklasser. Nordsjøsild fiskes i et direkte fiske med ringnotfartøy og trålere, og som bifangst i industritrålfisket. Ringnot dominerer det norske fisket. Danmark, Norge og Nederland tar det meste av fangstene. Den første forvaltningsplanen mellom EU og Norge ble innført i 1998, og nye reviderte versjoner kom i 2004 og Nåværende forvaltningsplan er vurdert som føre-var av ICES. Det tas også NVG sild i Nordsjøen og noe vestlig baltisk sild i Nordsjøen og Skagerrak. Bestanden av NVG sild er i god forfatning, og beskattes på føre-var nivå. Bestanden av vestlig baltisk sild er på et historisk lavt nivå, og beskattes for hardt. Sei Seibestanden er i 2010 i god forfatning. Gytebestanden hadde maksimalt nivå, over tonn, i , etterfulgt av en nedgang som førte bestanden under føre-var nivå på tonn i perioden De senere årene har bestanden vært på rundt tonn. Lav rekruttering og lav vekst viser imidlertid at produktiviteten har gått ned i bestanden. Norge og EU vedtok en fornyet forvaltningsplan i 2008, som ble innført i Planen skal stabilisere gytebestanden mellom og tonn. Forvaltningsplanen er vurdert som føre-var av ICES. Seien blir for det meste fisket med trål. Norge har omtrent halvparten av totalkvoten på sei. Side 29 av 120

30 Torsk Torskebestanden er i svært dårlig forfatning, og beskatningen har i flere år vært for høy. Bestanden var på topp rundt 1970 ( tonn), men har deretter minket jevnt, og har siden 2000 vært under kritisk nivå ( tonn). Fiskedødeligheten har avtatt siden 2000, men steg kraftig igjen i 2008 og 2009 på grunn av økt utkast av fisk over minstemålet. Den er nå beregnet til å være like i underkant av grensen for bærekraftighet. De siste årsklassene er beregnet å være langt under gjennomsnittet. ICES uttaler at torskebestanden i Nordsjøen/Skagerrak ikke blir bærekraftig høstet, og at den lider av sviktende rekruttering. Ifølge Rødlisten for norsk fauna og flora er torskebestanden i Nordsjøen og Skagerrak vurdert som nær truet. Spesielt er tallrikheten av 1 år gammel og eldre torsk, målt ved hjelp av strandnottrekk, blitt meget sterkt redusert i siste tiårsperiode. To av de utfordringene man står overfor er at yrkesfisket etter torsk i sør er et blandingsfiske, samt at en stor andel av uttaket av kysttorsk antas å være fra rekreasjonsfiske. En ny forvaltningsplan for torskebestanden i Nordsjøen ble innført i 2009, og skal vurderes av ICES i Forvaltningsplanen har imidlertid ikke gitt den forventede reduksjonen i fiskedødelighet, delvis på grunn av økt utkast og delvis fordi det ved kvotefastsettelse ikke tas hensyn til en betydelig uforklart dødelighet som i stor grad antas å skyldes fiske, dvs. urapporterte fangster og/eller utkast. Torsken blir hovedsakelig tatt i blandingsfiskerier med trålredskaper sammen med hyse og hvitting, men Danmark og Norge har også et direktefiske etter torsk med garn. Alle land som grenser til Nordsjøen fisker torsk, med Danmark, Skottland og Norge som de viktigste de siste årene. I det norske fisket blir ca. 40 % tatt med garn (i stor grad tatt i et direktefiske), ca. 40 % med trål (bifangst) og resten med line, snurrevad og snøre (tatt i blandingsfiskerier). Også den norske bestanden av kysttorsk sør for 62 N er i dårlig forfatning, og rekrutteringen har lenge vært dårlig. Det jobbes nå med en helhetlig forvaltningsmodell for denne bestanden. Enkelte reguleringstiltak ble innført i januar 2011 og ytterligere tiltak innføres fra januar Hyse i Nordsjøen og Skagerrak Hysebestanden er i god forfatning, med en gytebestand godt over føre-var nivå ( tonn), og hysebestanden høstes bærekraftig. År-til-år variasjonene i bestanden kan være store, på grunn av stor variasjon i årsklassestyrke. Bestanden er i god forfatning nå, men rekordstørrelsen på bestanden er betydelig høyere: tonn (1970). Rekrutteringen har vært svak de siste årene, med unntak av og 2009-årsklassene som er av middels styrke. Forvaltningsmessig blir hyse i Skagerrak og i Nordsjøen holdt atskilt. Hysefisket foregår hovedsakelig i Nordsjøen (over 90 %). For Nordsjøen har EU og Norge blitt enige om en forvaltningsplan som sikter mot en fiskedødelighet som vil gi et høyt langtidsutbytte. Dersom man holder seg til forvaltningsplanen i årene framover, vil fisket være bærekraftig. Hyse blir fanget sammen med bl.a. torsk og hvitting i alle typer redskaper (blandingsfiskerier). Skottland står for over 80 prosent av landingene. Til tider kan utkast av småfisk være større enn landingene. Andre nasjoner som fisker hyse er bl.a. Norge, Danmark, England, Tyskland og Frankrike. Over halvparten av de norske fangstene blir tatt med trål. Kolmule Kolmulebestanden er i 2010 beregnet til å være i dårlig forfatning, under kritisk nivå på 1,5 millioner tonn. Bestanden nådde toppen i 2003, men er nå raskt på vei nedover. Årsklassene som ble gytt i ser ut til å være svært svake sammenlignet med de ti foregående årene. Kyststatene EU, Norge, Island og Færøyene, som forvalter bestanden i fellesskap, ble i 2008 enige om en langsiktig forvaltningsstrategi og kvotefordeling. ICES har vurdert målsettingene i forvaltningsplanen til å være i tråd med føre-var-tilnærmingen. Side 30 av 120

31 Hovedfisket skjer på gytefeltene om våren. Norge har, historisk sett, dominert kolmulefisket. Det meste av de norske fangstene tas her av ringnotfartøyer utstyrt med pelagisk trål. Resten av de norske fangstene tas av industritrålere i Norskerenna i Nordsjøen. Tobis Tobis er et samlebegrep for flere arter innen silfamilien. Tobisen er svært stedbunden. Fra 2011 behandles tobis i Nordsjøen, Shetland og Skagerrak/Kattegat som sju separate bestander. Tobisbestanden har i det meste av 2000-tallet vært i dårlig forfatning. I 2010 ble imidlertid de bestandene en har tilstrekkelig informasjon til å vurdere bestandssituasjonen for, stort sett vurdert til å være i god forfatning. Norge har i tillegg valgt å forvalte tobis i norsk sone i henhold til ny forvaltningsmodell, såkalt områdebasert forvaltning. Norske områder med bærekraftige gytebestander vil kunne åpnes for fiske, men kun en halvdel av området per år. Slik sikres en slags vekselbruk, og deler av bestanden innen et område vernes på denne måten selv når det åpnes for et tobisfiske. Forvaltningsmodellen omfatter også bruk av minstemål og tidsbegrensninger i fisket. Danmark og Norge fisker det meste av tobisen. I EUs økonomiske sone er det først i seinere år satt kvoter for tobisfisket. Med unntak av 2007 har imidlertid kvotene her vært så høye at det ikke har vært begrensende for fiskeriet i EU-sona. I NØS har tobisfisket vært sterkt begrenset; det var et lite forsøksfiske i 2006, stengning i 2009 og kvotebegrensninger i 2007, 2008 og Øyepål Gytebestanden ble i 2010 vurdert til å være godt over føre-var nivå ( tonn). På tross av dette ble et nullfiske anbefalt for Dette skyldes den svært dårlige 2010-årsklassen. Årsklassene var gjennomsnittlige, mens 2009-årsklassen var svært god. På grunn av varierende rekruttering og kort livssyklus kan bestanden variere mye fra år til år, og i var gytebestanden under kritisk grense ( tonn). Fisket bestemmes i stor grad av størrelsen på fjorårets årsklasse. Det gis årlig en foreløpig kvote som oppdateres første halvår i henhold til nye råd. Med det nåværende beskatningsnivået bestemmes bestandens tilstand hovedsakelig av naturlige prosesser. Det finnes ingen forvaltningsplan for denne bestanden. Fisket foregår med småmasket trål på dypt vann langs Norskerenna og over mot Fladen, ofte i kombinasjon med fisket etter kolmule. Danmark og Norge dominerer fisket. Reke i Nordsjøen og Skagerrak Fiskeristatistikk og toktdata tyder på en nedgang i bestanden i perioden , og lav rekruttering gjør at en forventer at bestanden vil fortsette å minke. ICES sin rådgiving ser Nordsjøen og Skagerrak under ett, mens Norge og EU forvalter bestanden ved hjelp av to årlige fiskeriavtaler (den bilaterale avtalen og Skagerrak-avtalen). Kvoterådet for 2011 er det laveste siden Norge og EU begynte å fastsette kvoter i Totalkvoten for denne bestanden fordeles mellom Norge og EU på grunnlag av historiske landinger. Norsk andel av kvoten for begge områdene er på vel 62 %. Rødspette i Nordsjøen Bestanden er i god forfatning, med en raskt økende gytebestand, og høstes bærekraftig. Rekrutteringen har i senere år vært stabil, men litt under middels. Bestanden var i hovedsakelig under førevar nivå ( tonn), men er nå omtrent på nivå med tidligere estimert maksimalnivå (1987) på over tonn. Av totalkvoten i Nordsjøen disponerer EU 93 % og Norge 7 %. Det er startet en prosess for å utvikle en felles forvaltningsplan for bestanden. Rødspette i Skagerrak behandles som en egen bestand, men det er ingen bestandsanalyser. Side 31 av 120

32 Rødspette fiskes i stor grad sammen med tunge, og regnes da ofte som bifangst. Nederland dominerer fisket, men også Danmark, Belgia og Tyskland tar betydelige fangster. Ål (europeisk) Bestanden av ål fortsetter å minke alarmerende raskt, og ICES anbefaler at fangsten reduseres til et minimum fram til en ser tegn til forbedring i bestanden. Den europeiske ålen har vært på den norske Rødlista siden mai 2006 og er kategorisert som kritisk truet, på grunn av nedgang i registrerte forekomster over flere tiår. Dette skyldes bl.a. overfiske, tap av habitat, forurensning og vandringsbarrierer. Dette førte til en beslutning om betydelig reduksjon i fangst av ål. En norsk forvaltningsplan ble vedtatt i Alt fritidsfiske etter ål i Norge ble stoppet fra 1. juli 2009, og fra 1. januar 2010 ble også alt kommersielt fiske stoppet. For å sikre tilgang på datamateriale og for å overvåke bestanden er det innført en ordning med forskningsfangst av ål, innenfor en tildelt kvote. Utvalgte fiskere innenfor åtte geografiske områder fra Østfold til og med Sogn og Fjordane får anledning til å fiske innenfor denne kvoten. Sammen med tillatelse til forskningsfangst av ål, følger en utvidet plikt til rapportering til Havforskningsinstituttet, og informasjonen en får fra fisket vil bli brukt til å vurdere endringer i bestanden over tid. Hummer Hummerbestanden langs norskekysten er på et historisk lavt nivå, og kraftig redusert sammenlignet med og 60-årene. Høsten 2008 ble det innført nye bestemmelser for fisket, og en oppgang i fangstrate ble registrert i Fangstraten er likevel betydelig lavere enn 50 år tilbake, og fangstrapporter viser at det er klare forskjeller mellom regionene. En studie på Sørlandet tyder på at totalfangsten av hummer kan være mer enn det tidoble av innrapportert fangst, og at fritidsfisket dominerer. Dermed er det vanskelig å bruke data fra fiskeriene til å vurdere bestandstilstanden. For å bevare hummeren er det innført strenge regler for fangst. I tillegg er det opprettet fire verneområder for hummer (MPA-er). I disse områdene er det ikke tillatt å bruke redskap som kan fange hummer. Formålet med disse er at de skal tjene som referanserområder for å vurdere effekter på bestanden av stengning i fisket. Resultatene av disse stengningene er så langt meget oppløftende. Hai og skate Bruskfisk er typisk arter som vokser og modner sent, samt har lav reproduktiv kapasitet, dvs. et lavt antall avkom. Stor størrelse og aggregerende atferd gjør disse artene utsatt for overbeskatning. For de store artene kreves det reguleringer for å beskytte mot for høy beskatning. Bruskfisk tas hovedsakelig som bifangst i fiskerier etter andre målarter. ICES anbefaler å unngå å øke totale fangster av bruskfisk, redusere fangstene av flekkskate og bølgeskate, samt et nullfiske av storskate og havengel. 2.7 Sjøfugl Tradisjonelt sett omfatter gruppen sjøfugler alle fuglearter som helt eller delvis er avhengige av havet for å skaffe næring. De mest typiske sjøfuglene (havsule, havhest, skarver, mange måkefugler, alle alkefugler og enkelte andefugler) tilbringer mesteparten av sin tid på og henter all sin næring fra havet. Andre arter (f.eks. lommer, lappedykkere, mange andefugler og enkelte måkefugler) er derimot bare avhengige av havet i deler av årssyklus, f.eks. under mytingen (fjærfellingen) om høsten og/eller har ingen særlig overvintringsplass. Sjøfugler lever i et ustabilt miljø, der næringen ofte er en begrensende faktor for et vellykket hekkeresultat. Dette reflekteres i deres forplantningsstrategi. Gjennomgående karakteriseres de typiske sjøfuglartene ved sein kjønnsmodning, høy levealder og lav reproduktiv kapasitet. Mange sjøfugler Side 32 av 120

33 blir først kjønnsmodne i 5-10-årsalderen og legger bare ett egg i året. Dette er en god tilpasning i et miljø som er så variabelt at reproduksjonen må spres over mange år for å sikre rekruttering. En slik forplantningsstrategi gjør også at mange sjøfuglarter (f.eks. alkefugl) ikke kan tilpasse kullstørrelsen i forhold til fødetilgang, hvilket medfører at det vil ta lengre tid for en populasjon å ta seg opp igjen etter en kraftig reduksjon. Det forutsetter imidlertid at de voksne har vilkår for å overleve tilstrekkelig lenge. Isolert sett vil en eller noen få sesonger med mislykket reproduksjon ikke nødvendigvis ha vesentlig betydning, men faktorer som reduserer overlevelse eller fruktbarhet til voksne individer kan gi store utslag og få alvorlige konsekvenser for en sjøfuglbestand. Fordelingen av sjøfugl i Nordsjøen og Skagerrak Sammenlignet med Norskehavet og Barentshavet har Nordsjøen og Skagerrak betydelig færre hekkende sjøfugler. Mindre enn 5 % av alle norske sjøfugler hekker ved Nordsjøen, og enda færre i Skagerrak. Men selv om antall sjøfugl er mange ganger høyere lenger nord, er antall arter større i Nordsjøen. De nordlige delene av Nordsjøen er også beiteområder for viktige bestander av pelagiske sjøfugler fra Runde i Herøy kommune, som ligger like nord for 62 N og er det sørligste av våre store fuglefjell. Det er derfor naturlig å inkludere de viktigste bestandene på Runde i denne sammenheng. Innenfor utredningsområdet er Einevarden et av de få fuglefjellene sør for Runde med hekkende alkefugl, krykkje og havhest. Like fullt er norsk del av Nordsjøen og Skagerrak et svært viktig område for mange sjøfuglbestander, ikke minst utenfor hekkesesongen, når mange fugler som er hjemmehørende i nordøstlige deler av Storbritannia trekker over Nordsjøen og området også tiltrekker seg store antall sjøfugler fra hekkeområder lenger nord. Viktige hekkebestander langs den norske nordsjøkysten finnes i området utenfor Karmøy samt i et større område fra Utvær/Indrevær i Ytre Sula til Stadlandet. Koloniene Utvær, Ryggsteinen og Veststeinen i Sogn og Fjordane er spesielt viktige for dykkende arter. Einevarden er viktig for pelagisk dykkende arter, mens Listaområdet og Jærkysten er viktige for kystbundne arter som toppskarv, storskarv (underart sinensis), ærfugl og teist. Næringsgrunnlaget for sjøfugl Sjøfugler livnærer seg av de fleste bestandsdelene av næringsnettet (unntatt planteplankton) og spiser både pelagiske og bentisk dyr. Utbredelsen av næringsemnene påvirkes i stor grad av oseanografiske forhold. Sjøfuglene opptrer i lavere tettheter og har mindre tilgang på mat i Nordsjøen og Norskehavet enn i Barentshavet, men planteproduksjonen er like høy i Nordsjøen som i Barentshavet. Med unntak av Norskerenna er Nordsjøen et grunt og produktivt sokkelhav, og generelt finnes det mer sjøfugl sør og vest i Nordsjøen enn langs norskekysten. Det er spesielt på kysten av Storbritannia, i Tyskebukta og Kattegat at det finnes mange sjøfugl. Sjøfuglbestandene i Nordsjøen er i stor grad et resultat av høy primær- og sekundærproduksjon av plante- og dyreplankton, samt store bestander av små, pelagiske fiskearter som sild, brisling og tobis. Næringsvalget spenner over et vidt spekter av arter, og variasjonen kan være stor både gjennom året, mellom år og mellom regioner. Av sild er det særlig de yngre årsklassene som er viktig næring for sjøfuglene, ikke minst i åpent hav, mens tobis og brisling er attraktive næringsemner gjennom hele sin livssyklus på grunn av sin begrensede størrelse. Brisling og tobis er spesielt viktige for en rekke sjøfuglbestander langs kysten. Sild og brisling er viktige næringsemner for lomvi, alke og krykkje i Nordsjøen gjennom store deler av året, men også torskefisk som sypike, øyepål og unge årsklasser av sei utgjør en betydelig del av menyen for overvintrende alkefugler. I hekketiden er tobis et spesielt viktig næringsemne for ulike måkefugler (bl.a. krykkje) og alkefugler. Sjøfugler responderer på tilgjengeligheten av mat, og er derfor gode indikatorer på viktige endringer i de marine økosystemene. De er følsomme overfor variasjoner i næringstilgang, og en endring i fødegrunnlag vil ofte reflekteres i diettvalg og reproduktiv (hekke-)suksess. Med få unntak foreligger det lite detaljert kunnskap om sjøfuglenes diett i norske deler av Nordsjøen og Skagerrak i hekketiden. Dette bidrar til å begrense våre muligheter til å vurdere indirekte konsekvenser gjennom næringsgrunnlaget. Side 33 av 120

34 2.8 Sjøpattedyr Kunnskapen vår er god når det gjelder tallrikhet og utbredelse av hval i Nordsjøen om sommeren, mens den er mangelfull for andre deler av året. Dette har sammenheng med at hval har stor bevegelseskapasitet, der noen arter kan ha næringsvandringer mellom regioner mens andre kan være mer stedegne. Aktuelle selarter er regionale. Vi har noe kjennskap til hva sjøpattedyrene spiser, spesielt fra mageanalyser, men kunnskapen er begrenset i forhold til mengde og viktighet av de forskjellige byttedyrene. Konflikter med fiskeredskap finnes det generell kunnskap om, men kvantitative analyser for norsk sektor er foreløpig ikke tilgjengelige. Hval Med utgangspunkt i antall og biomasse, er det tre dominerende arter av hval i Nordsjøen; nise (Phocoena phocoena), kvitnos (Lagenorhynchus albirostris) og vågehval (Balaenoptera acutorostrata acutorostrata). I tillegg regnes artene spekkhogger (Orcinus orca), kvitskjeving (L. acutus), grindhval (Globicephala melas), tumler (Tursiops truncatus) og nordspisshval (Mesoplodon bidens) som en del av den lokale fauna. Også mer varmekjære arter som gullflankedelfin (Delphinus delphis), stripedelfin (Stenella coeruleoalba) og arrdelfin (Grampus griseus) dukker opp i farvannene våre, men har helst tilhørighet i den sørligste delen av Nordsjøen og videre sørover. Det hender også at noen av de store hvalene, som for eksempel spermhval, finnhval og knølhval, streifer innom området. Vågehvalen er den vanligste bardehvalen i Nordøstatlanteren med ca dyr på sommerbeite (1995). Dette er en art som til vanlig har vinteropphold på sørligere breddegrader men søker til nordområdene for å nyttiggjøre seg den høye primærproduksjonen i sommerhalvåret. Den vandrer inn i Nordsjøen på våren, men oppholdstid på individbasis er ikke kjent. Som art registreres den der i hele sommerhalvåret. Det generelle inntrykket fra en rekke telletokt samt historisk fangstaktivitet, er at vågehval i Nordsjøen vanligvis oppholder seg nord for 54 N og i den vestlige delen, dvs. britisk sektor, slik at det normalt er liten tetthet i norsk sektor. Viktige nåværende områder for norsk vågehvalfangst i Nordsjøen er Vikingbanken, Store og Lille Fiskebank. Totalantallet i Nordsjøen er individer, men dette har variert med en faktor på to mellom forskjellige tellinger, og sannsynligvis er det varierende beitemuligheter som påvirker oppholdstida i området. Vågehvalen er en utpreget alteter. Viktige byttedyr for vågehval generelt er krill, sild, lodde, torskefisk og annen fisk. I Nordsjøen er tobisfisker (Ammodytes spp.) et viktig byttedyr. Nisa er den minste av hvalartene våre, men forekommer i stort antall innen Nordsjøen om lag individer. De største konsentrasjonene finner vi i kystområdene til Danmark, inklusive Kattegat, og i britisk sektor. Norskerenna synes å være en barriere for niser fra danske kystfarvann, noe som er demonstrert i merkeeksperimenter. Videre finnes det en god del nise langs norskekysten og i fjordsystemene. Dietten til nisa består av mange forskjellige arter av stimdannende fisk fra pelagialen og bunnhabitater. Mageundersøkelser synes likevel å demonstrere at individer innen et avgrenset område beiter på kun et fåtall arter (2-4). Mange av byttedyrene fiskes også kommersielt, og selv om nisa beiter på mindre lengdegrupper enn fiskeriene, kan det være en betydelig interaksjon her. I et langtidsperspektiv kan det også se ut til at nisa som en følge av nedgangen i sildebestandene fra tallet har endret beitevaner fra hovedsakelig å ta sildefisk til å gå over på tobis og torskefisk. Kvitnos er særlig vanlig i den nordlige delen av Nordsjøen, der den forekommer i et antall på minst Vi vet svært lite om bestandsstruktur og hvor store områder kvitnos benytter i løpet av en årssyklus. Dietten vet vi lite om, men undersøkelser av mageinnhold i dyr som har strandet eller blitt tatt som utilsiktet bifangst, viser at den synes å bestå av forskjellige fisk (sild, torskefisker, hvitting) men også blekksprut. Sel Kyststripene som grenser mot Nordsjøen er tilholdssted for selartene steinkobbe (Phoca vitulina) og havert (Halichoerus grypus). Disse artene er knyttet til kjerneområder på land for kasting (perioden der ungene blir født og dies), hårfelling (årlig periode der pelsen skiftes) og for hvile. Beiting skjer i kystnære farvann, og de beveger seg ikke svært langt vekk fra kjerneområdene. Side 34 av 120

35 Haverten er knyttet til de mest eksponerte kystlokalitetene, og hovedtyngden av bestanden i norske farvann befinner seg nord for Stadt. Området sør for Stadt regnes som én forvaltningsregion, men havert som opptrer her har sannsynligvis en sterk forbindelse til den britiske populasjonen av havert. Den britiske bestanden er på om lag dyr hvorav halvparten sokner til Nordsjøen som beiteområde. Gjennom merkeforsøk har det blitt vist at mange dyr krysser Nordsjøen og opptrer i norske farvann. Sør for Stadt er det bare begrenset kasting av havert, og da fortrinnsvis på Kjør, Rogaland, der ca. 40 unger blir født årlig fra midten av november til midten av desember. Dietten hos havert består av fisk, særlig steinbit, torsk, sei og hyse. I forhold til havert har steinkobbe en mer begrenset aksjonsradius og forvaltningen av denne arten er derfor innrettet på fylkesbasis. Steinkobben er nært knyttet til kysten, der den har relativt faste kasteog liggeplasser. Strengt tatt er steinkobbens viktigste oppholdsområder i kystsonen og faller derfor utenfor det definerte utredningsområdet, selv om noe av det kan brukes til beiting. Totalt for norskekysten sør for Stadt kan det dreie seg om steinkobber. Foreløpige studier basert på DNAanalyser indikerer en betydelig genetisk differensiering og at det kan finnes mange lokale bestander. 2.9 Norsk rødliste Den norske rødlisten gir en vurdering, basert på Verdens naturvernunion (IUCN) sine kriterier, av risikoen for at arter skal dø ut i Norge. IUCN kriteriene må ikke tolkes som absolutte mål for faren for at en art eller en bestand skal dø ut - til det kreves detaljert kunnskap om populasjonens dynamikk og grundig modellering. For marin fisk baserer IUCN kriteriene seg på kunnskap om størrelsen på bestanden og endringer i bestanden over tre fiskegenerasjoner (avhengig av art og gytealder), og størrelsen på området arten/bestanden finnes i. Forenklet kan man si at arter som har kraftig tilbakegang i antall, som har små bestander eller som finnes kun innenfor små områder, regnes som truet og blir rødlistet. Rødlisten, som oppdateres om lag hvert femte år, publiseres av Artsdatabanken. I arbeidet med det faglige grunnlaget for oppdatering av Rødlista benytter Artsdatabanken seg av flere nasjonale flora- og fauna ekspertgrupper. Tabell 2Tabell 2 gir en vurdering av det totale bildet for truede fiske- og pattedyrarter i kategoriene Kritisk truet (CR), Sterkt truet (EN) og Sårbar (VU), inkl. en kort beskrivelse av hovedtrusler og eventuelle iverksatte norske tiltak. Arter i rødlistekategoriene Nær truet (NT) og Data mangel (DD) er ikke tatt med i vurderingen her, men informasjon om disse er tilgjengelig på Tabellen inneholder vurderinger for hver enkelt art, og er grunnlaget for vurderingen av det totale bildet. Det er her bare tatt med fiskearter som finnes i Nordsjøen. Det er videre vist hvordan situasjonen har endret seg siden forrige vurdering i 2006, samt hvilke IUCN kriterier som har slått ut i hvert tilfelle. I 2006 ble brugda sett på som en gjest (dvs. ikke-reproduserende) i norske farvann, og følgelig ikke vurdert (NA), men med antatt mer enn 2% av sin totale utbredelse her så skal den etter IUCN kriteriene vurderes. Følgende er verd å legge merke til i forhold til disse dataene: Rødlisteevalueringen som ble gjort i 2010 går på art i norske sjø- og landområder, og ikke på bestandsnivå. Dette er en endring i den metodiske tilnærmingen sammenlignet med 2006-utgaven av Rødlista, der marin fisk ble vurdert på bestandsnivå. Alle nordsjørelaterte fiskearter som står på rødlisten som truet art har havnet der som følge av minst 30 % reduksjon i forekomst i løpet av de siste tre fiskegenerasjonene. Selv om det for marin fisk er vanskelig/umulig å relatere plasseringen på rødlista til en kvantifisert risiko for utdøing, så forteller det oss om en kritisk situasjon for nevnte art som man straks må forsøke å reversere ved å redusere/fjerne de negative påvirkningsfaktorene. Feltkode endret Formatert: Skrift: (Standard) Times New Roman, 11 pt Feltkode endret Side 35 av 120

36 Tabell 2: Oversikt over alle truede marine fisk og marine eller marint tilknyttede pattedyr i kategoriene kritisk truet (CR), sterkt truet (EN) og sårbar (VU) på den norske rødlista En etter rødlistekategorien indikerer at alvorligheten har blitt nedjustert som følge av sannsynlig positiv påvirkning av bestander av arten utenfor norsk område. Navn Kategori Bestandstrend Påvirkningsfaktorer / trusler Iverksatt norske tiltak generelt /ift. trusler? Fisk Ål CR CR Overfiske. Fangst av yngel i Europa Direkte fiske forbudt, forbedret overvåkning Pigghå CR CR Lavt nivå Overfiske Direkte fiske forbudt, forbedret overvåkning Storskate CR DD Lavt nivå Ukjent Ingen, men bør få på plass bedre identifisering av skatearter ved landing Brugde EN NA Lavt nivå Overfiske Direkte fiske forbudt, forbedret overvåkning Blålange EN VU Lavt nivå Beskatning, bunntråling, petroleumsaktivitet på gyteområder, fiskemetoder (bifangst) Direkte fiske forbudt. Kan landes 10% blålange som bifangst i annet fiske. Omlag 20% av bifangsten tas i Nordsjøen. Vanlig uer EN VU Lavt nivå Overfiske Fiskereguleringer, dog ikke tilstrekkelig. Arten påvirkes lite av fisket i Nordsjøen Håbrann VUº VU Lavt nivå Overfiske Direkte fiske forbudt, forbedret overvåkning Hval Nordkaper RE Regionalt utdødd, men sporadiske individ registrert, sist i Grønlandshval CR Kritisk lav. Liten restbestand mellom Grønland og Franz Josef. Regulert jakt og fangst, Kollisjoner og støt, støy og ferdsel Klimatiske endringer. Miljøgifter - organiske gifter (PAH mm.). Jakt og fangst. Klimaendring. Arealreduksjon inkl. fragmentering. Fredet all jakt forbudt Fredet all jakt forbudt Narhval EN Fåtallig i norske farvann Klimatiske endringer Fredet all jakt forbudt. Sel Steinkobbe VU Nedgang frem til Tatt seg opp igjen etter virusepedemier. Andre sjørelaterte pattedyr Jakt og fangst. Virusepedemier. Påvirkning fra stedegne arter. Menneskelig forstyrrelse og habitatpåvirkning. Bifangst i fiskegarn. Oter VU Økning på Vestlandet Påvirkning på habitat. Forurensning - miljøgifter. Vannreguleringer. Påkjørsel. Mulig konkurranse med mink. Bifangst i fiskeredskaper. Kvoteregulert, tids- og områdebegrenset jakt Totalfredet siden Det er satt i gang kartlegging av en del av de truede artene for å oppnå større kunnskap som grunnlag for videre tiltak. Det er ikke satt i gang tiltak for å fjerne truslene eller gjenoppbygge artene til livskraftige nivå. For flere arter, og særlig arter det ikke er knyttet noen kommersiell interesse til, har det ikke vært mulig å gjøre en gradert rødlisteevaluering pga. begrenset kunnskap om forekomst og bestandsendringer. Dette gjelder glattsil og gråhai, og marine invertebrater som svamp, koralldyr, leddormer og bløtdyr Side 36 av 120

37 (data ikke vist i tabell). I tillegg kommer en upresis artsidentifikasjon av arter i deler av, eller hele livsløpet, bl.a. flere skater (f.eks. svartskate, storskate og gråskate). Det vurderes imidlertid som sannsynlig at flere av disse artene ville blitt vurdert som truet hvis mer kunnskap var tilgjengelig. Det bør legges spesiell vekt på kunnskapsoppbygging for å klargjøre årsakssammenhenger knyttet til bestandsutvikling for truede arter. Bedre bestandskunnskap krever mer målrettet overvåkning, mens kunnskap om terskelnivåer fordrer økt forskning på livshistorie og økologi. Ny kunnskap om bestandsnivåer kan fremskaffes i løpet av to år med en målrettet innsats, mens kunnskap om utvikling og terskelnivåer krever mer langsiktig forskningsinnsats (5 10 år). Direkte og ubegrenset fiske og fangst av truede arter (ihht IUCN kriteriene) bør ikke tillates Eksterne påvirkningsfaktorer Sektorutredningen Klima, havforsuring og langtransporterte forurensninger vil omhandle en del konsekvenser for det marine liv som også er relevante for foreliggende utredning om konsekvenser av fiskeriaktivitet. Det vil mellom annet være konsekvenser for vandring og utbredelse av fiskebestander som følge av forventet klimaendring. I Nordsjø-området kan vi allerede i dag observere at tradisjonelle bestander som for eksempel torsk har fått en mer nordlig utbredelse, mens sydligere og mer varmekjære arter har trukket forholdsvis langt inn i Nordsjøen. På noe lengre sikt vil det, spesielt i Nordsjøen/Skagerrak, være vanskelig å forutsi hvordan effektene av klimaendringen vil bli for ulike fiskearter. Også forsuring av havet er en påvirkning som vil kunne ha store konsekvenser på fisk og skalldyr ved at organismene vil kunne få problemer med å utvikle bein/skallstukturer. De eventuelle konsekvensene av en slik påvirkning vil sannsynligvis ha en lengre tidshorisont enn konsekvensene av klimaendring, men de potensielle skadevirkningene av havforsuring synes svært store Særlig verdifulle områder I rapporten Faglig grunnlag for en forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak. Arealrapport, utarbeidet av Havforskningsinstituttet og Direktoratet for naturforvaltning (TA-2861/2010), presenteres en oversikt over særlig verdifulle områder (SVO) i Nordsjøen og Skagerrak. I utvelgelsen av SVOer har en brukt de samme hovedkriteriene som i de to foregående marine forvaltningsplanene. Det er fokusert på de områdene som er viktige for biologisk produksjon, og de som er viktige for det biologiske mangfoldet. Utvelgelsen av SVOer ble gjennomført for å gi et felles grunnlag for sektorutredningene samt de påfølgende vurderinger av samlede konsekvenser. Det ble i Arealrapporten valgt ut tolv prioriterte SVO er som anses å være særlig verdifulle. Det ble ikke foretatt noen prioritering mellom disse områdene. De utvalgte områdene er presentert i Figur 5. De utvalgte områdene er svært forskjellige av natur, og varierer fra små verneområder til store regioner. Områdene har likevel det til felles at de er viktige for mer enn én art, omfattes gjerne av flere utvalgskriterier og allerede er anerkjent for sin verdi. I tillegg ble kystsonen vurdert som generelt sårbar. Bruken av begrepet verdifulle og sårbare områder kan lett oppfattes som at verdifullhet og sårbarhet en synonymt, men det er det ikke. Ulike verdifulle områder kan ha ulik sårbarhet, fordi sårbarhet er helt avhengig av hvilke verdier områdene innehar, i hvilke tidsperioder de har dem og ikke minst hvilken påvirkning de er sårbare for. I Arealrapporten drøftes også sårbarhet for disse prioriterte SVO er gjennom året. Side 37 av 120

38 Figur 5. Kart over prioriterte særlig verdifulle områder. Nærmere beskrivelse av verdier i områdene er gitt i Tabell 3Tabell 3. Side 38 av 120

39 Tabell 3. Mulige påvirkning fra fiskeriene på de prioriterte SVO er i Nordsjøen og Skagerrak. Område Verdi(er) Type påvirkning fra fiskeri 1 Bremanger - Ytre Sula Hekke-, beite-, myte-, trekk-, overvintringsområde for sjøfugl. Kasteområde for kobbe. 2 Korsfjorden Representativt område med mangfold av naturtyper, landskap, kulturhistorie, geologi, fugleliv. 3 Karmøyfeltet Gyteområde for norsk vårgytende sild (NVG), egg og larver. Beiteområde. 4 Boknafjorden/ Jærstrendene Hekke-, beite-, myte-, trekkog overvintringsområde for sjøfugl. Kasteområde for kobbe. 5 Listastrendene Trekk-, overvintringsområde for sjøfugl, og med beiteområde innenfor Siragrunnen. 6 Siragrunnen Gyteområde for norsk vårgytende sild (NVG), egg og larver. Beiteområde. 7 Transekt Skagerrak Representativt område for Skagerrak, mangfold av naturtyper, landskap, kulturhistorie, geologi, fugleliv. 8 Ytre Oslofjord Hekke-, trekk-, og overvintringsområde for sjøfugl. Verdens største kjente innaskjærs korallrev. 9 Skagerrak Myte- og overvintringsområde for sjøfugl. Viktig område for fiske med konvensjonelle fiskeredskaper, not, reketrål og taretråling. Påvirkning fra fiskeri på sjøfugl i dette området vil være som beskrevet i kapittel 5.4 om konsekvenser av fiskeri på sjøfugl. Fiskeriene i området antas å ikke påvirke kasteområdene for kobbe. Taretrål vil påvirke grunnområdene noe. Liten fiskeriaktivitet i området. Generelt vil påvirkning fra fiskeri på sjøfugl i dette området være som beskrevet i kapittel 5.4 om konsekvenser av fiskeri på sjøfugl. Silda legger eggene sine på havbunnen. Viktige gyteområder for sild har bunnforhold med den rette sandkornstørrelsen egnet for gyting. Norsk vårgytende sild gyter i hovedsak i Norskehavet. De viktigste sildefiskeriene foregår med pelagisk redskap (ringnot og flytetrål) under sildas vandring mot gytefeltene. Disse redskapene vil som hovedregel ikke ha noen påvirkning på bunnforholdene på gytefeltene. Noe reketrålfiske med bunntrål i området kan medføre oppvirvling og resedimentering av bunnsubstratene, men ventes ikke å endre bunnens karakter og egnethet for sildegyting. Liten fiskeriaktivitet i området. Påvirkning fra fiskeri på sjøfugl i dette området vil være som beskrevet i kapittel 5.4 om konsekvenser av fiskeri på sjøfugl. Fiskeriene i området antas å ikke påvirke kasteområdene for kobbe. Se område 2. Se område 2. Se område 2. Liten fiskeriaktivitet. Noe kreps- og reketråling kan påvirke bunnfauna på bløt bunn. Påvirkning fra fiskeri på sjøfugl i dette området vil være som beskrevet i kapittel 5.4 om konsekvenser av fiskeri på sjøfugl. Pga særegen dypvannsfauna (korallrev) ble Ytre Hvaler nasjonalpark fredet i Fiske med aktive bunnredskaper er ikke tillatt innenfor verneområdet. Påvirkning fra fiskeri på sjøfugl i dette området vil være som beskrevet i kapittel 5.4 om konsekvenser av fiskeri på sjøfugl. 10 Tobisfelt (nord) Gyte- og leveområde for tobis Tobis finnes kun i områder som har en litt grovere sandtype 11 Tobisfelt (sør) Gyte- og leveområde for tobis den klarer å grave seg ned i og som har god nok vanngjennomstrømning til at den får tilstrekkelig oksygentilførsel. I fisket etter tobis benyttes bunntrål. Trålgir og tunge tråldører kan påvirke/virvle opp sandbunnen på tobisfeltene. Sanden vil imidlertid raskt falle til bunns igjen, slik at det i praksis er tale om en midlertidig forstyrrelse som ikke endrer havbunnens egnethet som tobisfelt. Havgående strømmer mv kan ha tilsvarende virkninger. 12 Makrellfelt Gyteområde for makrell Makrell gyter pelagisk fra medio mai til ut juli. Da går fisken så spredt at den ikke er godt tilgjengelig for flåten. I tillegg liker ikke markedet utgytt makrell, og slik fisk gir lav pris. Samlet vurdert vil fiskeriene ikke ha noen påvirkning på gyteområdet for makrell. Side 39 av 120

40 3 UTNYTTELSE AV MARINE RESSURSER 3.1 Forpliktelser i henhold til internasjonale avtaler og konvensjoner Når det gjelder globale rammebetingelser for forvaltning av levende resurser er disse først og fremst forankret i FNs Havrettskonvensjon av 1982 (HRK). Videre er det på plass en rekke internasjonale instrumenter om miljø og utvikling, herunder for utnyttelse og vern av marine ressurser. Dette er både avtaler, retningslinjer, erklæringer, resolusjoner samt aksjons- og handlingsplaner. Disse omfatter både mer artspesifikke instrumenter og internasjonale rammer av mer generell karakter. Noen av disse instrumentene er bindende og krever således ratifikasjon og spesifikk implementering i nasjonal rett, mens andre gir føringer for hvordan det bør opptres innenfor et nærmere angitt felt. HRK og FNs konferanser om miljø og utvikling HRK gir kyststatene suverene rettigheter over naturressursene innenfor egne 200 mils eksklusive økonomiske soner, men denne retten balanseres av en plikt til å bevare ressursene og plikten til å utnytte ressursene optimalt. Bevaringsplikten innebærer blant annet at det, basert på vitenskapelige data, skal fastsettes en største tillatt fangst som sikrer mot overbeskatning. Konvensjonen sier videre at tiltak mot overbeskatning også skal ha som målsetting å opprettholde eller gjenoppbygge bestander til nivåer som kan gi maksimalt langtidsutbytte under hensyntagen til relevante miljømessige og økonomiske faktorer. Videre skal det tas hensyn til arter som blir berørt av fiskeaktiviteten gjennom bifangst eller økologiske interaksjoner. FN s konferanser om miljø og utvikling har bygget videre på prinsippene om vern og utnyttelse i HRK. På Rio-konferansen i 1992 (UNCED) ble fiskerier høgt profilert. I kapittel 17 i Agenda 21 legges det fram prioriteringer og tiltak for å styrke forvaltningen av havområdene. Kapittel 15 i Agenda 21 omhandler behov for en føre-vâr-tilnærming i forvaltningen. Erklæringen dannet blant annet grunnlaget for Biodiversitetskonvensjonen (CBD) som trådte i kraft allerede i Johannesburg-erklæringen av 2002 er en videreføring av Rio-erklæringen fra Her settes det fokus på økosystembasert forvaltning av marine ressurser, og linjene kan trekkes tilbake til HRK hvor det pekes på at fiskeriene skal ta hensyn til arter som påvirkes gjennom økologiske interaksjoner eller bifangst. Det settes blant annet en konkret målsetting om at økosystembasert forvaltning skal innføres innen I Stortingsmelding 12 ( ) Rent og Rikt Hav legger regjeringen til grunn en bred tolkning av økosystemtilnærming som omfatter en integrert forvaltning av menneskelige aktiviteter basert på økosystemets dynamikk. Målet er å bruke ressurser og goder fra økosystemene på bærekraftig vis, slik at økosystemenes struktur, virkemåte og produktivitet opprettholdes. Denne tilnærmingen er nå reflektert i havressurslova som trådte i kraft 1. januar FN-avtalen om fiske og fiskerirelaterte prosesser i FNs regi FN-avtalen av 1995 om fiske er en implementeringsavtale under HRK som gjelder bevaring og forvaltning av vandrende og langtmigrerende fiskebestander. Norge ratifiserte avtalen i 1996 som trådte i kraft i Foruten detaljerte regler vedrørende fiske på åpent hav som flaggstatsansvar og et omforent kontroll- og håndhevelsessystem, inneholder avtalen en rekke generelle forvaltningsprinsipper, herunder særlige retningslinjer for implementering av føre-vâr-prinsippet. Avtalen inneholder også føringer vedrørende etablering av en økosystembasert forvalting samt krav om at det skal tas hensyn til biodiversitet ved fastsettelse av reguleringstiltak. Avtalen erkjenner viktigheten av innsamling og deling av vitenskapelig kunnskap, og har fastsatt særlige standarder for dette. Det er også krav om at det skal være kompatibilitet mellom forvaltningstiltak på åpent hav og i de nasjonale sonene. Avtalen gir videre klare indikasjoner på at fastsettelse av adekvate reguleringer bør gjøres gjennom regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner. FN spiller også en stadig større rolle som premissleverandør til forvaltning av marine ressurser, både gjennom generalforsamlingens årlige fiskeriresolusjoner og ikke minst gjennom arbeidet i fiskerikomiteen (COFI) i FNs matvareorganisasjon (FAO) som er det globale fagorgan for fisk og fiskeri. Mens komiteen tidligere arbeidet mest i relasjon til U-land, er fokus de senere år endret til mer Side 40 av 120

41 generell forvaltning av marine ressurser. FAOs fiskerikomite er således blitt et viktig verksted for diskusjon, evaluering samt initiering av nye og viktige prosesser. Dette har imidlertid bare i liten grad gått ut over U-landsperspektivet. Når det gjelder FNs generalforsamlings fiskeriresolusjoner gir de spesifikke føringer til FAO, regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner og stater. Dette gjelder med hensyn til bærekraftig fiske, implementering av FN-avtalen om fiske, styrking av regionalt samarbeid, tiltak mot illegalt, urapportert og uregulert (IUU) fiske, kontroll- og håndhevelsesregimer, overkapasitet i fangstleddet, bifangst og utkast av fisk, ansvarlig fiske i marine økosystem samt kapasitetsbygging i U-land. FAO har vedtatt en kodeks for ansvarlig fiskeri, som inneholder relativt detaljerte retningslinjer blant annet angående fiskeriforvaltning, fiskeoperasjoner, akvakultur, kystsoneplanlegging, fangstbehandling og forskning. Under FAOs kodeks er det i tillegg vedtatt fire internasjonale aksjonsplaner angående: reduksjon av bifangst av sjøfugl i linefisket, bevaring og forvaltning av hai, forvaltning av fangstkapasitet og IUU-fiske. Det kan nevnes at kodeksen også inneholder et rammeverk for implementering av føre-vâr-prinsippet i fiskeriforvaltningen. Som sagt er også føre-vâr-prinsippet nedfelt i FN-avtalen om fiske. Føre-vâr-prinsippet er blitt operasjonalisert av det Internasjonale Havforskningsrådet (ICES) og er fra 1998 tatt i bruk i deres råd om fangstkvoter for ulike fiskebestander. Dette innebærer at det, for å unngå bestandssammenbrudd, defineres grenseverdier (f.eks. for størrelse av gytebestand og fiskedødelighet) for den enkelte bestand og at det etableres buffersoner rundt disse grenseverdiene. Føre-vâr-prinsippet er lagt til grunn for norsk fiskeriforvaltning. Konvensjoner vedrørende spesifikke arter Det er flere internasjonale vernekonvensjoner som medfører forpliktelser for Norge med hensyn til enkelte marine arter. Felles for disse konvensjonene er at de i tillegg til selve konvensjonsteksten har et regelverk hvor arter listes som truede eller spesielt truede. Den internasjonale hvalfangstkonvensjonen (ICRW) Den internasjonale konvensjon for regulering av hvalfangst (ICRW), ble fremforhandlet for å regulere storhvalfangsten i Antarktis. Avtalen gjelder imidlertid for alle havområder, herunder Nordsjøen, og den har to siktemål: a) forvalte hvalbestander, og b) muliggjøre en velordnet utvikling av hvalfangstnæringen. Hvalfangstkommisjonen (IWC) ble opprettet for å gjennomføre konvensjonens formål. IWCs fleksible regelverk kalles Schedule og omfatter i alt omkring 15 arter, det vil si samtlige bardehval samt de største tannhvalene. I 1974 vedtok IWC en ny forvaltningsprosedyre, NMP, som i realiteten innebærer et føre-vâr-prinsipp i forvaltningen. Denne prosedyren siktet mot at beskattede bestander ikke skulle beskattes for langt ned og bestander som ble fanget ned under 54% av sitt antatte opprinnelige nivå, ble fredet. I tillegg vedtok IWC i 1982 et midlertidig moratorium mot all kommersiell hvalfangst fra og med 1985/86, mot Vitenskapskomitéens råd. Norge reserverte seg mot dette vedtaket. Et ledd i moratoriebeslutningen i 1982 var at det skulle utvikles en revidert forvaltningsprosedyre (RMP). Poenget med denne var å etablere en enda sikrere garanti for at ingen hvalbestand ble overbeskattet. IWCs vitenskapelige komité har utviklet en slik prosedyre, men IWC har foreløpig ikke villet implementere denne for kommersiell hvalfangst. Den norske kvoten på vågehval fastsettes nasjonalt basert på prinsippene for RMP. Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO) ble etablert i Hovedoppgaven er å arbeide for vern og forvaltning av sjøpattedyr i Nord-Atlanteren basert på vitenskapelige råd. Arbeidet er konsentrert om småhval, sel og hvalross, men samarbeidet omfatter også de store hvalartene. Det arbeides med å utvikle flerbestandsmodeller, og Norge er en pådriver for å få fortgang i arbeidet da dette er viktig sett i lys av en økosystembasert forvaltning av sjøpattedyr i norske farvann. Biodiversitetskonvensjonen (CBD) Konvensjonen om biologisk mangfold er en rammekonvensjon som fastslår overordnete prinsipper. Den trådte i kraft i 1993 og Norge tiltrådte samme år. Konvensjonen omhandler ikke marine ressurser spesielt, men enkelte bestemmelser viser til havområder og pålegger partene å utvikle strategier og Side 41 av 120

42 programmer for forvaltning av det biologiske mangfoldet. Statene skal også etablere verneområder hvor det trengs særlige tiltak for å bevare det biologiske mangfoldet og regulere bruk av ressurser som er viktige for mangfoldet, med sikte på bærekraftig bruk. For å følge opp konvensjonen i forhold til marin biodiversitet, ble det i 1995 (det såkalte Djakartamandatet) slått fast at det er nødvendig å gå inn på bevaring og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet i hav- og kystområdene. I 1998 ble dette nærmere presisert gjennom et arbeidsprogram som legger til grunn en økosystemtilnærming, implementering av føre-vâr-prinsippet, og vitenskapelig kunnskap som basis for beslutninger. Arbeidsprogrammet har fem elementer, integrert kyst- og havforvaltning, marine og kystnære levende ressurser, marine verneområder, akvakultur og fremmede arter. Konvensjonen for vern av det marine miljø i Nordøstatlanteren (OSPAR) OSPAR er basert på de tidligere Paris- og Oslokonvensjonene om havforurensning. Avtalen trådte i kraft i Arbeidet skjer i en kommisjon (OSPARCOM) som treffer bindende beslutninger og omfatter alle typer forurensning. Det arbeides etter ulike strategier i fem komiteer, herunder i komiteen for biologisk mangfold som har ansvar for det såkalte vedlegg 5 om bevaring av økosystemer og biodiversitet. Dette berører ikke fiskeriforvaltning direkte da fiske eksplisitt er unntatt i fortalen til avtalen, men angår likevel fiskeriene ved at økosystemer og biodiversitet adresseres. Her arbeides det med å identifisere arter og habitater som trenger vern, som inkluderes i OSPARs liste over arter som er truet og sårbare. Komiteen fokuserer også på utarbeidelse av økologiske kvalitetsmål, marine verneområder og virkninger av menneskelige aktiviteter på det marine miljø. For marine verneområder (MPA er) var målsettingen, som baseres på Johannesburg-erklæringen fra 2002, at det innen 2010 skulle være etablert et økologisk sammenhengende og vel forvaltet nettverk av MPA er innenfor OSPAR-området. Ved OSPARs ministermøte i Bergen september 2010 ble det klart at dette målet ikke kunne nås. Man vedtok å sette nye mål for MPA-nettverket. Disse innebærer at nettverket skal være økologisk sammenhengende innen Konvensjonen om internasjonal handel med truede dyr og planter (CITES) CITES trådte i kraft i 1975 og i Norge har konvensjonen vært gjeldende siden Formålet er å begrense handel med produkter av truede arter der selve handelen er årsaken til trusselen mot arten. Handelen begrenses ved at arter føres på en av tre lister, alt etter hvor truet de er. Vedlegg I skal inneholde arter som er utryddingstruet på grunn av handel, vedlegg II omfatter arter som ikke er direkte truet, men som kan bli det med fri handel. Handelen med disse artene er derfor underlagt visse restriksjoner og er avhengig av en eksportlisens fra utførselslandet. Vedlegg III inneholder arter som er vernet i minst ett land, og som har bedt CITES om bistand i kontroll av handelen. Rundt arter er nå listet på CITES-vedleggene. I 1979 ble vågehval, og alle andre hvalarter som ikke allerede sto på vedlegg I, samlet satt på vedlegg II. I 1981 ble alle hvalarter som til da var blitt klassifisert som protected stock av IWC, plassert i vedlegg I. Selv om sekretariatet i CITES påpekte at dette var i strid med konvensjonen ble også vågehval satt på denne listen i 1983 og handel med vågehvalprodukter over landegrensene ble forbudt fra 1. januar 1986, dvs. samtidig med at det midlertidige forbudet mot kommersiell hvalfangst trådte i kraft i IWC. Norge reserverte seg mot at vågehval ble tatt inn i vedlegg I, og kan derfor i tråd med etablert praksis i CITES betrakte vågehval som listet på vedlegg II. CITES har hovedsakelig fokusert på landbaserte arter, men har sammen med FAO startet arbeidet med prosedyrer for eventuelle listeforslag vedrørende kommersiell fisk. Konvensjonen for vern av vandrende arter (Bonn-konvensjonen) Bonn-konvensjonen ble etablert for å beskytte dyr som vandrer på tvers av landegrenser. Den trådte i kraft i 1983 og Norge har ratifisert avtalen. Konvensjonen opererer med to vedlegg for listing av arter. Vedlegg I lister vandrende arter som er truet, vedlegg II vandrende arter som er i en så ugunstig situasjon at forvaltning av dem krever internasjonalt samarbeid. For arter på vedlegg I er medlemmer av konvensjonen enige om å forby høsting, verne eller restaurere habitater og kontrollere ugunstige faktorer. Det er imidlertid adgang til å gjøre unntak for avlivning til vitenskapelige formål, formål som fremmer bevaringsstatus, eller formål som karakteriseres som urbefolkningsfangst. For arter på vedlegg II har medlemmer av konvensjonen forpliktet seg til å forsøke å inngå internasjonale avtaler. Side 42 av 120

43 Samme art kan listes på begge vedleggene. Følgende arter sjøpattedyr er listet på vedlegg I: blåhval, finnhval, seihval, knølhval, nordkaper, grønlandshval og spermhval. Vedlegg II omfatter bl.a. hvalartene: nebbhval, spekkhogger, hvithval og narhval. Norge har reservert seg mot listing av kvitnos, kvitskjeving, narhval, hvithval og spekkhogger. Konvensjon om beskyttelse av europeiske arter av ville dyr og planter samt deres levesteder (Bernkonvensjonen) Konvensjonsforhandlingene ble sluttført i 1979, og Norge ratifiserte konvensjonen i Den har som formål å beskytte og bevare ville dyr og planter og deres levemåter, samt fremme samarbeid mellom stater for dette formålet. Arbeidet skjer ved at arter listeføres på ett av fire vedlegg, hvorav tre er av interesse her; II totalfredete dyr; III beskyttet fauna og IV om forbudte metoder for høsting eller avlivning. Hvalross og samtlige hvalarter, unntatt hvithval, som er registrert i norske farvann er listet på vedlegg II. Grønlandssel, klappmyss, steinkobbe, havert, ringsel og storkobbe er listet på vedlegg III. Sammenfatning Velfungerende og produktive økosystemer vil gi den optimale produksjon av marine ressurser, som i neste omgang kan bli fanget til mat. Samtidig erkjennes det at enhver fiskeriaktivitet nødvendigvis har innflytelse på det økosystem aktiviteten utøves i. Her gjelder det altså å finne balansen mellom vern og fangst. I de senere år har grensen for hva samfunnet kan akseptere av fiskerienes innvirkning på økosystemene gradvis blitt flyttet nærmere mot vern. I det siste er det blitt fokusert mye på mulige skadevirkninger av fiske med bunnredskap. I første omgang er øynene nå rettet mot åpent hav, og de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene er av FN pålagt spesielle oppgaver i den sammenheng. Som medlem i disse organisasjonene har Norge en utfordring å bidra til adekvate responser. Videre antas det at også fiske med bunnredskap innenfor de nasjonale sonene er neste punkt på denne agendaen. Norge har eksklusiv råderett over store, produktive sokkelområder. HRK er fundamentet for råderetten over disse ressursene og ligger til grunn for samarbeidet med andre kyststater. Ifølge HRK skal beslutninger om kvoter for fiske og fangst fattes på best tilgjengelig vitenskapelig kunnskap. De aller fleste av de bestander som finnes i norske farvann er delte eller vandrende bestander. Fastsettelse av kvoter gjøres i samarbeid med andre land, der bestandene forvaltes i fellesskap. Kvoter for fiske på de viktigste kommersielle fiskebestandene settes på grunnlag av råd fra ICES. ICES tar i økende grad, etter hvert som ressurser og teknologi muliggjør dette, andre miljøpåvirkninger inn i sin rådgiving. I og med at rådene fra ICES skal være kunnskapsbaserte og ikke minst ha troverdighet i alle land som forvalter ressursene i fellesskap krever dette enighet om måten å operasjonalisere en økosystembasert rådgivning på. Når det gjelder internasjonale vernevedtak for marine dyr, har Norge benyttet seg av reservasjonsadgangen i de aktuelle avtalene og reservert seg mot vedtak, hvis det vitenskapelige grunnlaget ikke understøtter vernebehovet. Fiskeriforvaltningen har ulike virkemidler til rådighet for å beskytte arter/bestander mot uønskede konsekvenser av fiske og fangst. Som eksempel kan nevnes periodevis stenging av områder for visse former for fiske for å verne yngel og bruk av selektive redskaper for å unngå uønsket bifangst. Forbud mot bruk av bunnredskaper for å unngå skade på bunnhabitater er satt i verk for blant annet å beskytte korallrev. Havressursloven trådte i kraft og kom til erstatning for den gamle Saltvannsfiskeloven. Et viktig formål med Havressursloven er å utvide fokus og virkeområde fra fiske og fangst, slik som det var tidligere, til også å omfatte forvaltningen av havets øvrige levende ressurser. Blant annet er det viktig at organismer på lavere nivå i næringskjeden kan forvaltes for å sikre optimal utnyttelse, både som utnyttbar ressurs og som næringsgrunnlag for bestander høyere opp i næringskjeden. 3.2 Forvaltning og høsting av fiskeressurser De fire parallelle sektorutredningene som skal danne grunnlaget for forvaltningsplanen skal alle fokusere på de samme artene når det gjelder påvirkning. Når det gjelder fisk er artene sei, makrell, sild, kolmule, øyepål, tobis, reker og torsk valgt ut som hovedarter. Artene er valgt ut både fordi de er Side 43 av 120

44 viktige for økonomisk verdiskaping, og fordi de er viktige bestander i økosystemet. Hovedfokus i dette kapitlet vil derfor være fiskeriene på disse artene. Biologisk kunnskap som basis for forvaltning Biologisk kunnskap om så vel de kommersielle fiskebestandene, andre marine organismer og økosystemene som helhet er en hovedpillar for norsk fiskeriforvaltning. Havforskningsinstituttets undersøkelser generelt og overvåkingen av de viktigste kommersielle bestandene spesielt i form av den repeterende toktvirksomheten, er således særdeles viktig input når forslag til forvaltningstiltak og reguleringsopplegg utarbeides. Med unntak av nord-øst arktisk sei deler Norge alle sine kommersielt viktige fiskebestander med andre kyststater. Av denne grunn deltar Norge i en rekke årlige internasjonale forhandlinger mellom kyststater om forvaltning, herunder totalkvotens størrelse og fordeling. Kyststatsforhandlingene kan finne sted innenfor en bi- eller multilateral ramme avhengig av hvor mange kyststater som er rettighetshavere til de aktuelle bestandene. Siden Norge deler de fleste fiskebestandene sine med andre land, er det også viktig at havforskningen i størst mulig grad har et internasjonalt preg. Havforskernes toktvirksomhet må altså foregå i flere lands soner for å få en fullstendig oversikt over bestandene. Dette gjøres ved at de ulike lands forskere får tilgang i hverandres soner og/eller ved internasjonalt koordinerte tokt. Helt sentralt her er også det samarbeid som havforskerne har i det Internasjonale Rådet for Havforskning (ICES), som har de marine økosystemene i hele Nordøst-atlanteren som sitt ansvarsområde med hensyn til kunnskap og rådgivning. Det internasjonale samarbeidet mellom havforskerne er også viktig for å gi rådgivningen størst mulig legitimitet i de berørte land. Fiskerisamarbeidet mellom Norge og EU. Norge deler storparten av sine fiskeressurser med andre land, noe som gjør internasjonalt samarbeid helt nødvendig. Nordsjøen er kjerneområdet for det bilaterale fiskerisamarbeidet mellom Norge og EU, men fiskerisamarbeidet strekker seg geografisk og ellers mye videre. I etterkant av opprettelsen av de økonomiske sonene på slutten av 1970-tallet inngikk Norge og EU (EF på den tiden) en fiskeriavtale, gjerne kalt Rammeavtalen, i I medhold av Rammeavtalen inngår Norge og EU årlige avtaler der fiskerisamarbeidet konkretiseres. De årlige forhandlingene er ofte benevnt som kvoteforhandlinger, fordi fastsettelse av neste års TACer og fordelingen av denne er sentrale tema. I økende grad dreier forhandlingene seg om forvaltning i videre forstand. Andre aktuelle tema vil nå være: forvaltningsplaner, herunder beskatningsgrad og tiltaksgrenser, overvåkning av og kontroll med fiskerivirksomheten, forskningskvoter, ulike tekniske spørsmål som for eksempel satellittsporing og elektronisk rapportering. Norge og EU er forpliktet til å samarbeide om forvaltning av Nordsjøen og Skagerrak ettersom flere av bestandene i området er ansett som fellesbestander. Utfordringen i samarbeidet er at det er store ulikheter mellom partenes valg av forvaltningsmodeller. Norge og EU har ulike tekniske reguleringer. Det tydeligste forskjellen mellom norsk og EUs forvaltningsregime er knyttet til ulikt regelverk mht utkast. I norske farvann har vi i dag et utkastforbud på alle kommersielle arter. EU har derimot et utkastpåbud dersom det fiskes utover kvote eller dersom fangstsammensetningen (art og størrelse) er ulovlig. Denne ulikheten i regelverk har vært gjenstand for drøftinger mellom Norge og EU i en årrekke. EU-kommisjonen foreslo imidlertid sommeren 2011 å innføre forbud mot utkast av fisk. Forbudet foreslås innført i løpet av en treårsperiode regnet fra Dette karakteriseres av mange som noe av det mest positive som har skjedd i fiskerisamarbeidet med EU. Når det gjelder fiskerisamarbeidet i Skagerrak har dette hittil vært basert på Skagerrak-avtalen fra 1966 (opprinnelig inngått mellom Norge, Sverige og Danmark, men etter hvert har EU fått en fremtredende rolle). Etter norsk syn er ikke Skagerrak-avtalen av 1966 i tråd med moderne havrett, dette gjelder særlig kontroll og rapportering. Norge sa på denne bakgrunn i 2009 opp Skagerrak-avtalen, og avtalen av 1966 vil opphøre i Det tas sikte på å fremforhandle en ny avtale innen Forhandlingspartner vil være EU-kommisjonen, ikke Danmark og Sverige. Side 44 av 120

45 Den årlige bilaterale fiskeriavtalen mellom Norge og EU inneholder fire typer kvoter: 1. Fellesbestander med felles forvaltning, 2. Fellesbestander uten felles forvaltning, 3. Eksklusive norske bestander, 4. Eksklusive EU-bestander. Felles bestander med felles forvaltning gjelder torsk, hyse, sei, hvitting, rødspette, makrell og nordsjøsild i Nordsjøen. Her må partene bli enige om en totalkvote (TAC) for kommende år. Fordelingen på henholdsvis Norge og EU følger deretter av avtalte fordelingsnøkler. Hovedregelen er at disse fordelingsnøklene tar utgangspunkt i sonetilhørighetsprinsippet, som betyr at det på biologisk grunnlag forsøkes å beregne hvor mye av en bestand som står i de ulike soner over et visst tidsrom (biomasse x tid). Beregningene baseres på parametere som gyteområder, distribusjon av egg og larver, forekomster av yngel og ungfisk samt utbredelse av den fiskbare delen av en bestand. For de fleste bestandene har Norge en andel langt under 50 %, mens for sei i Nordsjøen/Skagerrak har Norge 52 % av bestanden, noe som reflekterer at sei i stor grad befinner seg i Norges økonomiske sone (NØS). Felles bestander med felles forvaltning kan også i stor grad fiskes i hverandres soner. Det er også for disse Norge og EU har avtalt langsiktige forvaltningsplaner. Felles bestander uten felles forvaltning er bestander som befinner seg både i EU-sonen og i NØS i Nordsjøen. Her avtales kvotebytter, mens TAC og fordeling på EU og Norge faller utenfor avtalens rammer. Partene har i senere år hatt som målsetting få til felles forvaltning for flere bestander i Nordsjøen; dette arbeidet har kommet noe i bakgrunnen på grunn av andre og mer presserende utfordringer. Norske eksklusive bestander der EU tildeles kvoter, er for eksempel på bestander i Barentshavet, og Norge tildeles også kvoter på eksklusive EU-bestander vest av de britiske øyer. Utviklingen av de elektroniske posisjons- og rapporteringssystemene i de 15 siste årene, Vessel Monitoring System (VMS) og Electronic Reporting System (ERS), muliggjør bl.a. bruk av elektroniske fangstdagbøker om bord i fartøyene. Norge og EU ble enige om å innføre elektroniske fangstdagbøker fra 1. juli Fra 2009 er Norge og EU enige om et regime for stenging og åpning av fiskefelt for beskyttelse av yngel og småfisk av torsk, sei, hyse og hvitting (Real Time Closure - RTC), jf neste kapittel. P g a liten praktisk virkning av det avtalte systemet har man fra norsk side i senere tid innført unilaterale strengere tiltak fordi en ikke har oppnådd enighet om strengere RTC-reguleringer med EU. Nasjonale reguleringer av fisket Etter at Norge har ført forhandlinger med andre land, og det er klart hvilke kvantum Norge disponerer av de enkelte fiskeslag, skal det fastsettes bestemmelser om hvordan fisket på de norske kvotene skal gjennomføres. Bl.a. med tanke på reguleringsopplegget sin legitimitet har vi i Norge en utstrakt åpen prosess i forbindelse med utarbeidelse og iverksettelse av reguleringene av de ulike fiskerier. Før var tanken at reguleringene måtte ha legitimitet blant næringsutøverne, først og fremst fiskerne, og konsultasjonene foregikk i stor grad med næringsorganisasjonene sine representanter. Tanken nå er at reguleringene trenger en videre forankring i storsamfunnet; en har derfor gått over til å arrangere åpne høringsmøter før reguleringene vedtas. Fiskeridirektoratets forslag til reguleringer blir i dag diskutert i reguleringsmøtet med representanter fra fiskeriorganisasjoner både på sjø- og landsiden, arbeidstakerorganisasjoner, miljøforvaltningen, Sametinget og Kommunenes Sentralforbund. Møtet skal ivareta alle offentlige og private institusjoner og organisasjoner sine behov og ønsker for å komme med innspill til fiskerireguleringer. Reguleringsmøtet er således en viktig arena for Fiskeridirektøren til å drøfte sine forslag til reguleringer. Det avholdes to reguleringsmøter i året, et i juni, og et i slutten av november. På bakgrunn av behandlingen i Reguleringsmøtet fremmer Fiskeridirektøren forslag til det kommende års regulering Side 45 av 120

46 av fisket overfor Fiskeri- og kystdepartementet, som fastsetter de ulike reguleringsforskriftene med mindre fiskeridirektoratet har fått delegert kompetanse til å fastsette forskrift selv. Bestemmelser om den årlige fordelingen av kvoter på norske fiskere og gjennomføringen av fisket fastsettes gjennom årlige forskrifter for det enkelte fiskeslag reguleringsforskrifter. Disse fastsettes for ett år av gangen. Bestemmelser om adgangen til å delta i fisket fastsettes dels gjennom ulike tidsuavgrensede konsesjonsordninger og dels gjennom ett-årige deltakerreguleringer. Nedenfor er et sammendrag av noen av de reguleringstekniske bestemmelsene for fisk i NØS sør for N62 : Forbud mot utkast av død eller døende fisk. Definerte bestemmelser om maskeutforming og minste tillatte maskevidde i fisket med trål og snurrevad, samt egne tekniske bestemmelser som hindrer eller reduserer seleksjon i redskapen. Definerte bestemmelser om maskeutforming og minste tillatte maskevidde for fiske med garn etter en del navngitte fiskearter. Minstemålsbestemmelser og tiltak for å begrense fangst av fisk under minstemål. Bifangstbestemmelser for å hindre at det fiskes på yngel og småfisk, samt uttak av uønsket innblanding av andre fiskearter enn selve målarten. Permanent og periodevis stenging av områder for fiske med småmasket trål for å hindre at det fiskes på yngel og småfisk. Områdebasert regulering i fisket etter tobis for å hindre nedfisking av lokale bestander. Periodevis åpning av enkelte fiskerier (som i fisket med småmasket trål etter øyepål) for å medvirke til at fisket drives så direkte etter målart som mulig. En ordning med åpning og stenging av fiskefelt (RTC) er under utvikling. Foruten om ovennevnte er det gitt flere begrensinger i bruk av de enkelte fiskeredskapene. Dette er bestemmelser som omhandler blant annet fredningstid, dybdebegrensninger i bruk av trål, redskapsutforming, redskapsbegrensninger, krav til røkting av garn og forbud mot å fiske bestemte arter til bestemte tider. Bevaringsområder for hummer. Korallområder stengt for fiske med bunnslepne fiskeredskaper. Forbud mot fiske etter enkelte arter. Driftsgrunnlaget for kystfiskerne på Vestlandet og langs Skagerrakkysten er delvis basert på arter og bestander som er i en dårlig forfatning, slik som hummer, ål, torsk og kysttorsk. (Se kapittel 2.6.) Bestandsutviklingen har gjort det nødvendig med stadig strengere reguleringer, noe som gjør det vanskelig for yrkesfiskerne å opprettholde driftsgrunnlaget. Det er derfor en utfordring å finne en balanse mellom nye reguleringstiltak og muligheten for å opprettholde næringsfiske i dette området. Bifangst og reguleringer for å begrense denne Nasjonale reguleringer av fisket, herunder tiltak for å begrense bifangst er beskrevet i kapittel Begrensninger av bifangst er også viktig for å bidra til bærekraftig utnyttelse av fiskeressursene. I noen fiskerier er det som regel en art som er målarten, som for eksempel i fisket etter sild, mens det i andre fiskeri er flere arter som er målarter samtidig. Mens noen fiskeri drives relativt rent, vil det i andre fiskeri være større eller mindre innslag av andre arter enn målartene i fangsten. Innslag av andre arter enn målarter blir ofte med et fellesbegrep benevnt for bifangst. I mange tilfeller er det imidlertid nødvendig for å kunne utnytte en kvote eller en tillatelse til å fiske, å ha anledning til å kunne ta bifangst sammen med fangsten av målarten. Fiskeriene har også konsekvenser på andre fiskeslag når disse tas som bifangst. For å sikre at bifangst blir regnet med i det som totalt fiskes av en bestemt bestand, blir det avsatt et kvantum til bifangst ved fordelingen av totalkvoten mellom de ulike fartøygruppene. Myndighetene prøver gjennom påbud om selektive redskaper, sorteringsrister og åpning og stenging av fiskefelt, å redusere fangst av andre arter enn målarten innenfor de enkelte fiskeriene. Det er likevel ikke til å unngå at fiske- og fangstredskaper Side 46 av 120

47 tar opp andre arter sammen med målarten. Derfor blir begrepet uunngåelig bifangst brukt for å karakterisere bifangst som en naturlig del av høstingsvirksomheten. Presisjonsnivået til å sikre fangst av en bestemt art avhenger av flere faktorer, som for eksempel adferden til målarten, døgnvariasjon, årstidvariasjon, feltvariasjon og kunnskapen til fiskeren. Utskillelse av målarter før fangst er kanskje enklest ved høsting av sild, makrell og lodde. Ved høsting av bunnfiskarter er det ofte vanskelig å skille mellom artene før fangst, ettersom de ofte er på samme felt samtidig. Etter Havressurslova er fangst av fisk tillatt med mindre det gjennom forskrift er fastsatt forbud mot å fiske. Dersom det ikke i reguleringsforskrifter, konsesjonsforskrifter eller teknisk regelverk er fastsatt forbud mot å fiske en bestemt art, enten generelt, eller innenfor bestemte område, til bestemte tider eller med bestemt redskap, kan denne arten lovlig høstes. Når det er fastsatt forskrifter som begrenser uttaket av en bestand, vil det ofte også være behov for å regulere hvor mye av slik fisk det skal være lov å ta som bifangst. På denne bakgrunn har myndighetene gitt regler for å regulere hvilken type og hvor mye bifangst av ulike arter fiskerne kan ha i fangstene sine. Slike regler blir betegnet som tillatelse til å ha bifangst, men er i realiteten en avgrensning av hvor mye bifangst fartøyet lovlig kan ta. For mange fiskeslag er det fastsatt regler om tillatt størrelse på fisk som kan høstes, såkalte minstemål. For å unngå fisk under minstemål, er det viktig å utvikle fangstredskaper som sorterer ut den minste fisken. Et annet viktig virkemiddel er å stenge områder der det er stor risiko for å få mye fisk under minstemål. Likevel er det ikke til å unngå at en får noe fisk under minstemål, og det er derfor gitt bestemmelser som sier hvor mye fisk under minstemål en kan ha. Dette betegnes som regler om innblanding av fisk under minstemål. Bifangst skal på same måte som fangst av målartene, inngå i det totale regnskapet over uttaket av fiskeressursene. For å drive en ansvarlig forvaltning, må myndighetene derfor sikre at uttaket av de ulike bestandene ligger innenfor de totalkvotene som er fastsatt. For å medvirke til dette blir det derfor satt av kvantum til bifangst ved fordelingen av totalkvoten mellom de ulike fartøygruppene. Eksempelvis får industritrålerne ofte bifangst av nordsjøsild. Derfor blir det i de årlige reguleringene satt av et kvantum nordsjøsild til dekning av slik bifangst. Hensynet til en miljøforsvarlig forvaltning gjør det nødvendig å ha bestemmelser som regulerer og avgrenser uttaket av andre arter enn de artene som er målarter. Det samme gjelder for sjøfugl og sjøpattedyr som ikke fanges av kommersiell interesse. Tekniske tiltak for å begrense bifangst er derfor en viktig del av fiskerilovgivningen. Norsk fiskerilovgivning har lange tradisjoner med tekniske reguleringer som skal redusere bifangsten i fisket. Økt fokus på de uheldige sider av bifangst har dessuten intensivert arbeidet med å utvikle og å innføre nye tekniske reguleringer som ytterligere skal redusere bifangsten. Noen av de viktigste tekniske reguleringene i dagens fiskerilovgivning er følgende: Minimum maskevidder i trål, snurrevad og garn. Sorteringsrist i kolmuletrål for å redusere muligheten for bifangst av hvitfisk (torsk, sei og hyse m.fl.) Stenging av fiskefelt for fiske hvis det er store forekomster av ungfisk (Real Time Closure - RTC). Det vises for øvrig til kapittel om nasjonale reguleringer av fisket. Ressurskontroll Som en del av den samlede forvaltningen av Nordsjøen og Skagerrak inngår kontroll av utøvelsen av fiskeriene og omsetningen av fangster fra disse områdene. De nasjonale kontrollmyndigheter er Kystvakten, Fiskeridirektoratet og de aktuelle salgslag. Videre er det et samarbeid med andre kontrolletater, særlig toll- og skattemyndigheter. Fiskeridirektoratet har videre bilaterale kontrollavtaler med de andre landene som grenser til Nordsjøen og Skagerrak. Mens det er EU-kommisjonen som har Side 47 av 120

48 reguleringskompetansen, så er det medlemslandene som har kompetansen til å kontrollere fiskeriene i EU-havet. Denne delte kompetansen er en av de store utfordringene med hensyn til å få til en effektiv forvaltning i Nordsjøen. Ressurskontrollen i NØS i Nordsjøen og Skagerrak er basert på en Nasjonal Risikovurdering. Fiskeridirektoratet er hovedansvarlig for denne og samarbeider om dette med Kystvakten og Salgslagene. Nasjonal Risikovurdering er ett viktig styringsverktøy for de aktuelle kontrolletatene. Formålet er å få til en best mulig effektiv og kostnadsbesparende ressurskontroll. I Norge legges det stor vekt på kontroll med at fiskeoperasjonene på havet utøves i samsvar med gjeldende fiskeribestemmelser. Kontroll på havet er en integrert del av den forvaltningsfilosofi og praksis som videre omfatter bifangstbestemmelser som er tilpasset det å kunne utøve fiske på en/flere målarter, skifte av felt når innblanding av yngel/småfisk er for stor, utkastforbud og stenging av felt med for stor forekomst av yngel/småfisk. Kystvakten sitt arbeid med å håndheve fiskeribestemmelsene til havs står følgelig helt sentralt. Kystvakten har ansvar for å kontrollere utøvelsen av fiske i norsk jurisdiksjonsområde i Nordsjøen og Skagerrak. Arbeidet er konsentrert om hvordan fisket gjennomføres innenfor det til enhver tid gjeldende regelverk for norske og utenlandske fiskere. Hovedutfordringene ligger i om fartøyer har rett til å fiske, fartøyets kvoterettigheter, hvordan fisket gjennomføres, fangstsammensetning, rapporteringer osv. Særlig kontroll av ilandføringsplikten (utkastforbud) og vern av fisk under minstemål er viktig i tillegg til kontroll av at utenlandske fartøyers rapporterer korrekte fangstkvanta til Fiskeridirektoratet. Fiskeridirektoratet har kontroll med landingene i Norge. Ved landing skrives det en landings- eller sluttseddel, og opplysningene fra disse dokumentene er grunnlaget for kvoteavregning for norske fartøyer. Fokuset er rettet mot at landet kvantum av den enkelte art er korrekt. I dette ligger ikke bare kontroll av omsetning i første hånd, men og omsetning i andre hånd og eksport av fisk- og fiskevarer. Salgslagene har et selvstendig kontrollansvar gjennom Råfiskloven og det monopolet salgslagene har for omsetning av all fisk i første hånd. Salgslagene samarbeider tett om ressurskontrollen. Videre samarbeider Fiskeridirektoratet opp i mot både toll- og skattemyndigheter. Det er en egen tre-parts avtale som er grunnlaget for dette samarbeidet. Andre organisasjoner det samarbeides med er bl.a. politi- og påtalemyndigheten, Justervesenet og Kystverket. Samlet blir næringen kontrollert gjennom hele verdikjeden. Fiskeridirektoratet har over tid inngått bilaterale kontrollavtaler med en rekke land, herunder alle landene rundt Nordsjøen og Skagerrak. Formålet med avtalene er å styrke operativt kontrollarbeid med de aktuelle landene. De bilaterale kontrollavtalene er av stor verdi for norske kontrollmyndigheter for å bekjempe overfiske, både i Nordsjøen/ Skagerrak og i andre havområder. Norsk fiske i utredningsområdet Fiskeriene i Nordsjøen er i stadig utvikling. En stadig utstyrs- og teknologiutvikling som øker effektiviteten i de enkelte fiskerier har i tillegg medført at det er mulig å fiske på nye områder med ulike redskaper. På grunn av at fangstinnsats og driftsform vil avhenge av fiskens vandringsmønster, tilgjengelighet, økonomiske driftsbetingelser, reguleringer, markedsmuligheter osv, vil forholdene i fiskeriene endres fra år til år og over tid. Det ser også ut til at endringer i de fysiske forholdene fører til at det kan oppstå endringer med hensyn til utbredelse og tilgjengelighet til viktige kommersielle arter. Det foregår et utstrakt fiske fra norske og utenlandske fartøyer i Nordsjøen. Fisket på de største bestandene i Nordsjøen utøves også av norske fiskefartøyer som ikke er hjemmehørende i fylkene som grenser til forvaltningsplanområdet. Dette gjelder spesielt i fiske etter sei, makrell og sild. Videre er det stor aktivitet i norsk sone av EU-fartøy som fisker på tildelte kvoter som forhandles frem gjennom de bilaterale avtalene. Fisket i Skagerrak utøves i hovedsak av norske, danske og svenske fiskefartøyer. De norske fartøyene som deltar i fisket her er i hovedsak tilhørende i de fylkene som grenser til forvaltningsplanområdet. Likevel finnes det for norsk fiske i Nordsjøen og Skagerrak noen fiskerier som kan beskrives som typiske: Side 48 av 120

49 Makrellfisket med ringnot, trål og dorg i tiden august oktober. Sildefisket (Nordsjøsild) med ringnot fortrinnsvis i tiden mai juli og med trål senhøstes. Fiske med småmasket trål etter øyepål, tobis og kolmule. Seitrålfiske som foregår med varierende intensitet gjennom hele året. Garnfiske etter sei i første kvartal. Blandingsfiske med garn etter forskjellige bunnfiskarter; dette fisket foregår med varierende intensitet gjennom hele året. Reketrålfisket foregår gjennom hele året i Norskerenna og på rekefelter nær land. Blandingsfiske med konsumtrål etter forskjellige bunnfiskarter gjennom store deler av året. De ulike fiskeriene i Nordsjøen er nærmere beskrevet i Fiskeridirektoratets rapport av 1. juni 2010 Helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen. Beskrivelse av fiskeriaktiviteten (TA-nummer 2665/2010). Det framkommer av denne rapporten at de største fangstene i Nordsjøen/Skagerrak tas med ringnot og bunntrål. Kartlegging av aktiviteten til fiskeflåten Satellittsporing av samtlige norske fiskefartøy med lengde over 24 meter ble innført med virkning fra 1. juli Fra oktober 2008 ble sporingsgrensen satt ned fra 24 meter til 21 meter. I juli 2010 ble grensen flyttet ned til 15 meter. Satellittsporingen foregår automatisk via satellittkommunikasjonsutstyr om bord på fartøyet til norsk FMC (Fisheries Monitoring Center) i Fiskeridirektoratet. Utstyret sender båtens posisjon, kurs og fart automatisk en gang i timen, hele døgnet og uansett hvor båten måtte befinne seg i verden. På lik linje er utenlandske båter underlagt sporingsplikt. I henhold til bilaterale avtaler, som den Norge har med EU, må alle fartøy over 15 meter spore i hverandres soner. Norge har per i dag satellittsporingsavtaler bl.a med EU, Russland, Island, Færøyene og Grønland. Sporingssignaler samt fangst- og aktivitetsrapportering er flaggstatens primære ansvar. De skal sørge for at alle rapporter videresendes fra den respektive flaggstaten til de relevante myndighetene. Satellittsporing gir en svært god oversikt over hvor fiskeriaktiviteten med fartøyer over 15 meters lengde foregår til enhver tid. Det må likevel presiseres at en del av den norske fiskeflåten er under 15 meter, og at kartene dermed ikke gir et fullstendig bilde av fiskeriaktiviteten i norsk økonomisk sone. Figur 6Figur 6 viser aktiviteten til de sporingspliktige fiskefartøyene som fisket i Nordsjøen i Som følge av bestandssituasjonen for tobis, med påfølgende strenge reguleringer, kom ikke fisket etter denne arten godt frem gjennom satellittsporingen. Sporingsresultatene er derfor supplert med de tradisjonelt viktige tobisfeltene i Nordsjøen. I Skagerrak-området, dvs. øst for en linje trukket mellom Lindenes fyr og Hanstholm fyr (Danmark), er Norge, Sverige og Danmark enige om full utveksling av posisjonsrapporter mottatt fra fartøy ved fiske i dette området. Dette medfører at Norge mottar sporingsinformasjon fra svenske og danske fartøy i hele Skagerrak, også utenfor norsk område. Norske fangster i utredningsområdet Nordsjøen er et viktig område for norske fiskeriinteresser, og det fiskes årlig store kvanta i Nordsjøen av norske fiskere. Totale årlige landinger i Nordsjøen/Skagerrak i perioden , norsk fangst i hele Nordsjøen/Skagerrak og i norsk sone i Nordsjøen/Skagerrak er vist i Tabell 4Tabell 4 til Tabell 6Tabell 6. Gjennomgangen av fangststatistikken for norsk og utenlandsk fangst i Nordsjøen og Skagerrak for perioden viser følgende hovedstørrelser: Norsk andel av totalfangstene i Nordsjøen/Skagerrak i perioden utgjør 27,5 %. Samlet fangst av norske og utenlandske fartøyer i norsk sone i Nordsjøen/Skagerrak i perioden utgjør 29,0 % av samlet fangst i Nordsjøen/Skagerrak. Av de samlede norske fangstene i Nordsjøen/Skagerrak i perioden er 83,1 % fisket i norsk sone. De norske andelene av totalfangst i Nordsjøen/Skagerrak viser at Norge er en betydelig mindre aktør enn EU i dette området. Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Side 49 av 120

50 Figur 6. Viktige områder for fiskeriene i Nordsjøen og Skagerrak. Fargene er gradert fra mørk(størst aktivitet)til lys (minst aktivitet) Informasjon innhentet via satellittsporing av norske og utenlandske fiskefartøy i Som følge av bestandssituasjonen for tobis kom ikke tradisjonelle områder for dette fisket frem gjennom satellittsporingen. Tradisjonelle tobisfeltene i Nordsjøen er derfor inntegnet lilla/lys rosa. Side 50 av 120

51 Tabell 4. Totale landinger i Nordsjøen /Skagerrak uavhengig av fangstnasjon i perioden. Fangster i tonn rund vekt. Fangster fra andre enn norske og EU-fartøyer er marginale. Foreløpige tall for 2010 (Kilde: ICES). Arter Sum Tobis Nordsjøsild Makrell Sei Øyepål Kolmule Torsk Reke Andre Total Tabell 5. Norsk fangst i Nordsjøen/Skagerrak i perioden Tonn rund vekt (Kilde: Fiskeridirektoratet). Arter Sum Makrell Sild Reke Sei Torsk Øyepål Tobis Kolmule Andre arter Totalt Tabell 6. Norsk fangst i norsk økonomisk sone (NØS) i Nordsjøen/Skagerrak i perioden Tonn rund vekt (Kilde: Fiskeridirektoratet). Arter Sum Tobis Nordsjøsild Makrell Sei Øyepål Kolmule Torsk Reke Andre Totalt Redskapsutvikling Utforming av fiskeredskap er mangfoldig. En finner løsninger rettet mot de enkelte arter ut fra artenes særpreg angående bl.a. adferd, næringsvandring og gytevandring. Endringene i fiskeriaktiviteten gjennom året har sammenheng med bl.a. biologiske og klimatiske forhold. Det har vært en generell nedgang i de fleste fartøygrupper de siste tiårene slik at intensiteten i bruk av bl.a. annet trål er kraftig redusert. Parallelt med denne reduksjonen i antall fartøyer så har de gjenværende fartøy blitt større og mer effektive med bruk av større fiskeredskaper. Side 51 av 120

52 Når det gjelder den videre utviklingen av bunntrål, arbeides det fra forskerhold med å finne frem til metoder å benytte bunntrålen på for å redusere bunnkontakten og drivstofforbruket. Fritids- og turistfiske Fritidsfiske regnes som en viktig del av kystkulturen i Norge, og er en utbredt friluftsaktivitet i den norske befolkningen. Med fritidsfiske tenker vi gjerne på fiske som rekreasjon og matauk som utøves av personer bosatt i Norge. I lov av 6. juni 2008 om forvaltning av viltlevende marine ressurser (havressursloven) avgrenses fritidsfiske (eller rekreasjons-/sportsfiske) til fiske fra land eller med fartøy som ikke er registrert i merkeregisteret, og som utøves av personer med norsk statsborgerskap eller som er bosatt i Norge. Turistfiske er et begrep som gjerne brukes om det fisket som utøves av utenlandske turister i Norge. Dette er et fiske som har økt betydelig, og som har gitt grunnlag for fremveksten av fisketurisme som en viktig del av det norske reiselivsmarkedet. Fritids- og turistfiske må som annen fiskeriaktivitet utøves på en måte som er bærekraftig. Fisket er blant annet regulert med redskapsbegrensninger, minstemål på fisk og fredningstid. Fritidsfisket For norske statsborgere og personer som er bosatt i Norge gjelder redskapsbegrensninger ved fiske med fartøy som ikke er registrert i merkeregisteret eller fra land, jf. havressursloven 22. De data som fins om omfanget av fritidsfisket i Norge er svært begrenset, og er i det vesentlige fra nasjonale spørreundersøkelser om befolkningens friluftsaktiviteter o.l. Slike undersøkelser viser en nokså stabil deltakelse i fritidsfiske i sjøen på rundt 40 % av befolkningen de siste tiårene. Årlige totalfangster på og 80-tallet er på landsbasis blitt beregnet til omkring tonn fisk. Beregninger fra konsumundersøkelser av norske husstander i perioden tyder på at konsum av fangst fra fritidsfiske utgjør over tonn. To undersøkelser gjennomført av MMI i 2003 indikerer at % av befolkningen over 15 år fisket i sjøen det året, og totalfangsten ble beregnet til ca tonn fisk. Til tross for at andelen av befolkningen som driver fritidsfisket er stabil, synes det altså som om oppfisket kvantum har økt de siste ti-femten årene. Dette kan ha sammenheng med at befolkningen har vokst, at folk har mer fritid enn før, og at den fartøy- og redskapsteknologiske utviklingen har muliggjort et mer effektivt fiske. Turistfisket Personer som ikke er norske statsborgere, og som heller ikke er likestilt med norske statsborgere (ikke bosatt i Norge), kan kun drive sportsfiske med håndholdt redskap i norsk territorialfarvann. Salg av fangsten er forbudt. De regler som gjelder for fritidsfiske om minstemål, fredningstid og lignende gjelder også for turistfisket. Det er gjort forskjellige beregninger av turistfisket i sjøen, med anslag som varierer fra om lag tonn til tonn. Den kraftige veksten i turistfiskenæringen de siste 20 årene har foregått innenfor et reguleringsregime med relativt beskjedne restriksjoner. Dette har aktualisert en diskusjon om nødvendigheten av å iverksette tiltak for å sikre at næringen baseres på et bærekraftig uttak av marine ressurser. Fiskeri- og kystdepartementet nedsatte derfor høsten 2010 en arbeidsgruppe med deltakelse fra både fiskeri- og reiselivsnæringen med mandat å vurdere behovet og ulike modeller for å regulere næringsvirksomhet basert på turistfiske. Gruppen skulle også utrede om det er formålstjenlig med rapporteringsordninger og avgifter rettet mot turistfiskeanlegg. Gruppen avleverte sin rapport sommeren 2011, og gruppens forslag vil bli vurdert nærmere. Fritidsfisket vil fortsatt være en viktig friluftsaktivitet i Norge. Turistfiskenæringen har vokst kraftig de siste to tiårene, og det er grunn til å tro at denne utviklingen vil fortsette. Fritids- og turistfisket vil bli strengere regulert, med krav om registrering og rapportering av fangst. Havforskningsinstituttet er i ferd med å avslutte et flerårig kartleggingsprosjekt i samarbeid med aktører i turistfiskenæringen. Det er forventet at dette prosjektet på sikt vil gi et bedre grunnlag for å vurdere blant annet omfanget av deler av det næringsrettede turistfisket. Side 52 av 120

53 3.3 Forvaltning og høsting av sjøpattedyr Bortsett fra Norskerenna, som har dyp på opptil 500 m, er Nordsjøen et gjennomgående grunt havområde med dybder fra rundt 50 m i sør til 200 m i den nordligste delen. Dette gjør Nordsjøen til et mindre egnet oppholdssted for de store hvalene, og området er normalt i stedet dominert av arter som nise, vågehval og kvitnos. Av disse er nise og kvitnos knyttet til regionen, mens vågehval oppholder seg i området i forbindelse med næringsvandring. Fra ett år til et annet kan antall og fordeling innen lokale områder variere mye, og da mest sannsynlig fordi fordelingene til de aktuelle byttedyrene varierer. Bardehvalenes sesongvandringer mellom vinter- og sommeroppholdssteder, i Nordsjøen representert ved vågehvalen, vil i så måte være ekstrem og føre til betydelig variasjon både i antall og fordeling. Det kan imidlertid sies at forekomstene av hval gjennomgående er større i den vestlige enn i den østlige delen av Nordsjøen, slik at norsk økonomisk sone har de laveste hvaltetthetene. Det er også viktig å understreke at hval generelt har et stort vandringspotensiale, og det vil være meningsløst å betrakte hval isolert sett kun i norsk økonomisk sone. De to selartene som finnes i nordsjøområdet er kystnære og stedegne. Rent unntaksvis kan det sporadisk dukke opp andre selarter som for eksempel grønlandssel, som i det forrige århundret ved et par anledninger masseinvaderte norskekysten inklusive Nordsjø-bassenget. Fangst av hval og sel langs kysten vår har en lang historie som blant annet gjenspeiles i helleristninger og lokale navn som Kvalvågen. Kommersiell fangst på sjøpattedyr i Nordsjøen drives i dag bare på vågehval. I tillegg drives det en begrenset jakt på kystselartene havert og steinkobbe. Tabell 7. Arter av sjøpattedyr som forekommer i Nordsjøen, hvilken tilknytning de har til området, og hva de spiser i området Stedegne Vandrende Gjester Byttedyr Bardehvaler Vågehval X Tobis, makrell, vitting,sild,øyepål Seihval X Copepoder, krill Finnhval X Beiter neppe i Nordsjøen Knølhval X Beiter neppe i Nordsjøen Tannhvaler Nise X Sild, hvitting, hyse, tobis, torskefisk, sild, brisling, makrell Kvitnos X Torskefisk, blekksprut Kvitskjeving X Blekksprut, torskefisk Gulflankedelfin X Tobis, torskefisk, sild Stripedelfin X Torskefisk, blekksprut Arrdelfin X Blekksprut Tumler X Fisk, blekksprut Nordspisshval X Torskefisk Grindhval X Blekksprut, fisk, reker Spekkhogger X Sild, makrell, diverse fisk, blekksprut Spermhval X Beiter neppe i Nordsjøen Seler Steinkobbe X Torskefisk, sild Havert X Tobis, torskefisk, flatfisk, blekksprut, bunnlevende invertebrater Forvaltningen og høsting av hval Den moderne vågehvalfangsten startet om lag 1920 med utgangspunkt på Vestlandet. Fra en beskjeden start, vokste næringen fort langs hele kysten, og i 1938 innførte myndighetene en konsesjonsordning for den såkalte småhvalfangsten som omfattet artene vågehval, nebbhval, spekkhogger og grindhval. Etter 1982 har kun vågehval vært gjenstand for fangst. De største fangstene i Nordsjøen ble tatt på slutten av 1950-tallet da årsfangsten var om lag 600 dyr (se Figur 7Figur 7). Hovedtyngden av vågehvalfangstene i Nordsjøen ble tatt i det som nå er britisk sektor (Figur 8Figur 8). Etter innføringen av, og etter hvert utvidelsene av, fiskeri/økonomiske soner, ble all fangst av Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt, Norsk (bokmål) Side 53 av 120

54 vågehval avgrenset til norsk sektor fra og med 1977 (Figur 8Figur 8). Året før ble det innført en totalkvote for den norske fangsten, noe som gjorde at fangstfartøyene i større grad valgte å fangste i Svalbard-regionen og i Barentshavet der fangstratene var høyere for å kunne ta sin del av fangsten før kvotetaket ble nådd. Etter 1987-sesongen ble det en stopp i vågehvalfangsten for å utrede bestandsgrunnlaget. Tabell 8. Antydning av tallrikhet og biomasse av sjøpattedyr som forekommer i Nordsjøen. - angir ukjent antall der forekomsten enten er lav, sporadisk eller helt ukjent. Andre angivelser er basert på utregninger fra telletokt. Momentan biomasse er tallrikhet multiplisert med gjennomsnittlig kroppsvekt, og i siste kolonne er denne korrigert for antatt tilstedeværelse av arten gjennom året. For steinkobbe og havert er bestandstall angitt for norskekysten; for hele Nordsjø-området regner vi med at minimumsestimatene for disse artene er henholdsvis og dyr. Tallrikhet Momentan biomasse, tonn Biomasse korrigert for tilstedeværelse, tonn-dager Bardehvaler Vågehval Seihval Finnhval Knølhval Tannhvaler Nise Kvitnos Kvitskjeving Gulflankedelfin Stripedelfin Arrdelfin Tumler Nordspisshval Grindhval Spekkhogger Spermhval Seler Steinkobbe Havert Den norske forvaltningen av hval i dag er i likhet med våre øvrige marine ressurser basert på FN s havrettskonvensjon. Norge følger de folkerettslige forpliktelsene om internasjonalt samarbeid om forvaltning av hval gjennom sin deltakelse i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) og i Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO). Bestanden av vågehval blir overvåket i samsvar med protokoll utarbeidet som en del av IWC s forvaltningsprosedyre RMP (Revised Management Procedure). De årlige kvotene fastsettes også i samsvar med denne prosedyren. Norske myndigheter har fastsatt kvotene av vågehval i samsvar med denne prosedyren, som er anbefalt av IWC s vitenskapskomite. Regelverket er i prinsippet vedtatt av IWC i form av en resolusjon allerede i 1992, men er hittil ikke implementert i Schedule. Norge sluttet seg til denne resolusjonen, men reserverte seg mot at kommisjonen bare aksepterte det strengeste beskyttelsesnivået. Fra norsk side er det slått fast at det er vitenskapelige tilrådninger som ligger til grunn for kvotefastsettelsene. Norge gjenopptok fangsten i Fangsten foregår hovedsakelig i Norges økonomiske sone og i fiskevernsonen ved Svalbard. Kvoten for 2010 og 2011 ble fastsatt til 1286 vågehval. Fangsten i de årene har vært mye lavere enn totalkvoten, jf Tabell 9Tabell 9. Fangstperioden har i en årrekke vært fastsatt til 1. april 31. august, men med mulighet til utvidelse av perioden dersom noen fartøy ønsker det. Hvalproduktene blir primært omsatt på innenlandsmarkedet, selv om det allerede i 2001 ble åpnet for eksport av produkter av vågehval. Fra og med fangstsesongen 2006 har samtlige hvalfangstfartøy hatt installert ferdskriver for elektronisk overvåking av fangsten. Inspektørbasert kontroll foretas nå primært på stikkprøvebasis, enten ved å plassere inspektører om bord for en periode eller dokumentkontroll ved landligge/levering. Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt, Norsk (bokmål) Feltkode endret Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Side 54 av 120

55 HFNS - Konsekvenser av fiskeri- og havbruksaktivitet September Figur 7. Fangst av vågehval i Nordsjøen sør for 62 N fra innføringen av konsesjonsordningen i 1938 til i dag. Figur 8. Fangstfordelinger av vågehval, venstre: i 1959, høyre: i Tabell 9 viser fangstuttaket av vågehval i Nordsjøen sør for N 62 og totalt for NØS i årene 2003 til og med I årene frem til 2003 omfatter fangststatistikken fangst sør for N 65, etter en omlegging i 2003 gjelder statistikken sør for N 62, noe som er sammenfallende med forvaltningsplanområdet. Som følge av det benytter vi kun hvalfangststatistikk fra og med Tabell 9. Uttak av vågehval (Kilde fangst: Norges Råfisklag) Feltkode endret Formatert: Norsk (bokmål) År Total Fangst Nordsjøen Fangst andre områder Total fangst Total kvote Forvaltning av nise Det drives ikke kommersiell høsting av nise. Mht virkninger av fiskeri for nise, f eks gjennom bifangst i garn, vises det til kapittel Side 55 av 120

56 Forvaltningen og høsting av kystsel Forvaltning av sjøpattedyr, herunder sel langs norskekysten er drøftet i to stortingsmeldinger; St meld nr 27 ( ) Norsk Sjøpattedyrpolitikk og St meld nr 46 ( ) Norsk sjøpattedyrpolitikk. Ved Stortingets behandling av St meld nr 27 ( ) Norsk Sjøpattedyrpolitikk legges det til grunn at forvaltningen av sel langs norskekysten skal regulere bestandstilveksten av sel samtidig som den skal sikre levedyktige bestander innenfor deres naturlige utbredelsesområder. Artene havert og steinkobbe regnes som kystsel, og lever i kolonier langs hele norskekysten. I St meld nr 46 ( ) Norsk sjøpattedyrpolitikk tilrår Regjeringen en tilpasning av kvotene som tilsvarer en bestandsstørrelse på omkring 7000 steinkobber registrert i hårfellingsperioden og en havertbestand som årlig produserer rundt 1200 unger langs norskekysten. Prosessen med å utarbeide forvaltningsplaner for havert og steinkobbe som gir langsiktige forvaltningsmål og strategier som utløser egnede tiltak, ble ferdigstilt etter Stortingets behandling av meldingen. Forvaltningsplanene imøtekommer således de målene som ble presentert og drøftet ved Stortingets behandling. Tabell 10. Det totale norske uttaket av kystsel i årene 2002 til 2010 (Kilde: Fiskeridirektoratet). År Totalt Nordsjøen Steinkobbe Havert Steinkobbe Havert Kvote Fangst Kvote Fangst Kvote Fangst Kvote Fangst Forvaltningsplanene for havert og steinkobbe er satt i verk med virkning fra 1. januar Kvotene for 2011 er fastsatt i samsvar med dette og følger Havforskningsinstituttets områdeinndeling. Dette innebærer at kvotene av steinkobbe fastsettes fylkesvis, mens kvotene av havert fastsettes for områdene Lista Stad, Stad Lofoten og Vesterålen Varanger. For havert har kvotene, som for tiden er satt til 60 dyr sør for Stadt, vært satt ut fra funnene om at mye av haverten utenfor Vestlandet har opprinnelse i den britiske populasjonen. Den stedegne bestanden som er knyttet til ungekastingen på Kjør, er relativt liten, et par hundre dyr. Fra og med 2010 er fylkeskommunene delegert myndighet til å tildele jakttillatelser, motta fangstrapporter og stoppe jakten når kvotene beregnes tatt. Forvaltningsansvaret for kystsel tilligger fortsatt fiskerimyndighetene. 3.4 Forvaltning og høsting av tang og tare Det høstes to arter tang og tare i Norge; grisetang (Ascophyllum nodosum) og stortare (Laminaria hyperborea). Grisetang blir høstet fra Frøya i sør til og med Lofoten i nord. Stortare høstes i ytre strøk fra og med Rogaland til og med Sør-Trøndelag. Uttaket av grisetang har ligget stabilt på ca tonn årlig og uttaket av stortare har ligget stabilt på tonn årlig. De første reguleringsforskriftene for taretråling ble fastsatt av Fiskeridirektøren 1. mars Fra 1. januar 2009 ble forvaltingen av tang og tareressursene hjemlet i Havressursloven. Ressursen reguleres derfor i dag etter de samme prinsipper om bærekraftig forvaltning som for andre viltlevende marine ressurser i henhold til loven. Det er fastsatt regionale høsteforskrifter for Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Det er ikke tillatt å høste tare i områder som ikke er åpnet for høsting. Side 56 av 120

57 Figur 9. Fylkesvis uttak av stortare Stortare høstes etter en syklus på 5 år, noe som betyr at taren i gjennomsnitt får 4,5 år til gjenvekst før den igjen blir høstet på det samme feltet. I Rogaland er høstesyklus 4 år på grunn av høyere temperatur som gir bedre gjenvekst. Gjenveksten er god, og på de feltene som blir utnyttet er det i følge næringen ingen ressursnedgang. Stortareforekomstene langs norskekysten kartlegges gjennom Nasjonalt program for kartlegging av marine natyrtyper i Norge, og hele kysten skal være ferdig kartlagt innen I dette programmet blir utbredelse av stortare kartfestet ved hjelp av modeller som deretter verifiseres gjennom feltobservasjoner. Det arbeides også med å utarbeide en oversikt over tareressursene ved bla å gå gjennom kart av tareforekomstene. Dette verifiseres med kartlegging i felt ved bruk av ekkolodd og fjernstyrte miniubåter. Det er fortsatt betydelig usikkerhet om hvor stor den utnyttbare tareressursen er. Manglende ressursoversikter kan medføre problemer i forhold til vurdering av de enkelte felt og områders egnethet for høsting og for avveininger mellom nærings- og miljøhensyn. Sikrere beregninger er også viktig for å optimalisere bærekraftig utnytting av tang og tare ressursene. Behovet for forvaltningsrettet forskning på tang og tare er derfor klart til stede. 3.5 Forvaltning og uttak av skjellsand Skjellsand består av hele og knuste skall fra organismer med kalkskall. Skjellmaterialet er ofte transportert og avsatt i le på innsiden av holmer og skjær, oftest like i nærheten av kalkorganismenes voksested. Skjellsanden betraktes som en ikke fornybar ressurs. Skjellsanden hentes opp fra sjøbunnen ved hjelp av grabb eller pumpe/sugeslange. For at skjellsanden skal kunne utnyttes kommersielt bør forekomsten ha en tykkelse på et par meter og høy renhetsgrad (> 80-85% CaCO 3 ). Anslagene over skjellsandforekomstene langs norskekysten er generelt meget usikre. Historisk har Hordaland og Rogaland vært helt dominerende innen kommersielt opptak av skjellsand. Med dagens uttaksnivå hvor årlig opptak ligger i størrelsesorden kubikkmeter er det beregnet at den kartlagte delen av skjellsandressursene i Hordaland vil vare i mer enn 1000 år. Skjellsanduttak i Norge har hittil utelukkende forekommet på lokaliteter innenfor grunnlinjen. Mye skjellsand brukes innen landbruket til jordforbedring og til kalking av vassdrag. Skjellsand brukes videre til etablering av kunstige badestrender, samt en rekke andre formål som bl.a. omfatter asfalt- og betongindustrien, byggebransjen, søppelfyllinger, forbedring av drikkevannskvalitet og private husholdninger til bruk i hager og akvarier. Side 57 av 120

58 Forvaltning av skjellsand Opptak av skjellsand er konsesjonspliktig etter lov av 21. juni 1963 Om vitenskapelig utforsking og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske forekomster enn petroleumsforekomster. 1. april 1993 ble konsesjonsmyndigheten delegert fra Næringsdepartementet til fylkeskommunene. Om konsesjon skal gis blir avgjort etter skjønn, der fordelene ved tiltaket sammenholdes med de ulempene det vil medføre. Fylkeskommunen kan ikke treffe konsesjonsvedtak som er i strid med bindende planer i henhold til Plan- og bygningsloven, med mindre den aktuelle planmyndigheten samtykker. Konsesjon kan gis for et tidsrom på maksimalt fem år, men hvor det er anledning til å søke om forlengelse av varigheten. Konsesjonsinnehaveren er pålagt å sende inn årsoppgave over produksjonen, og det skal betales en konsesjonsavgift til fylkeskommunen beregnet etter produsert kvantum. Konflikter Arealkonflikter eller brukskonflikter i tilknytning til opptak av skjellsand kan oppstå for eksempel overfor oppdrettsanlegg, dyrking av kamskjell, havbeite, fiskeriinteresser inkludert låssettingsplasser, båttrafikk- og friluftsområder, områder som er vernet til ulike formål og marine kulturminner. Åpenbare areal- eller brukskonflikter av denne type kan i de fleste tilfeller unngås ved at konsesjon ikke gis i slike områder. Noen interessekonflikter er imidlertid mer eller mindre uunngåelige, og de fleste gjelder fiskeriinteressene. Det hevdes at fisken forsvinner fra lokaliteter der opptak av skjellsand pågår og at den holder seg borte i lang tid og at fiskebestanden reduseres fordi gyte- og yngelplasser blir ødelagt. Videre blir det vist til at opptak av skjellsand gjør sjøbunnen uegnet for bruk av visse typer fiskeredskap som for eksempel snurrevad og not, noe som innebærer et lokalt men varig driftsproblem. Side 58 av 120

59 Tonn 1000 kroner, 2010-verdi HFNS - Konsekvenser av fiskeri- og havbruksaktivitet September AKVAKULTUR LANGS KYSTEN AV NORDSJØEN OG SKAGERRAK Akvakultur har hatt en stor vekst i moderne tid og står i dag for mer enn en tredjedel av verdens uttak av sjømat. Laks og regnbueørret er de viktigste artene i norsk akvakultur. Oppdrett av marin fisk og skjelldyrking har noe omfang, men denne virksomheten er beskjeden sammenlignet med oppdrett av laksefisk. Norge er verdens største produsent av atlantisk laks. Produksjonsandeler Atlantisk laks 2010 Canada 8 % Andre 8 % UK 10 % Chile 9 % Norge 65 % Figur 10. Norges relative andel av lakseproduksjonen i Vestlandsfylkene står for omtrent en tredjedel av norsk oppdrettsproduksjon. Andelen har vært nedadgående, og dette skyldes bl.a. fiskesykdom og påvirkning fra parasitter. Nedgangen i relativ andel skyldes mest ekspansjon i andre områder Solgt mengde (tonn) Salgsverdi (1000 kr) Figur 11. Salg av norsk oppdrettslaks og regnbueørret i kvantum og verdi Kilde: Fiskeridirektoratet Side 59 av 120

60 Salg i millioner NOK Mrd.NOK HFNS - Konsekvenser av fiskeri- og havbruksaktivitet September Utvikling og status for oppdrett av atlantisk laks og regnbueørret Figur 11Figur 11 foran viser at i løpet av 30 år har norsk oppdrettsproduksjon av laks og regnbueørret vokst fra noen få titusen til nesten 1 million tonn. Godt over 90 % av kvantumet går til eksport, og oppdrettsfisk har de siste årene utgjort mer enn 50 % av norsk sjømateksport. Se Figur 12Figur 12. Norge har store komparative fortrinn så lenge en bruker nåværende merdteknologi til oppdrett av laksefisk. Store deler av kysten har en skjærgård som skjermer mot storhavet, og kun et fåtall andre land har tilsvarende muligheter til å drive lakseoppdrett. I 2009 utgjorde den norske produksjonen av atlantisk laks nesten 59 % av totalproduksjonen i verden, og foreløpige tall for 2010 tyder på at Norges andel av verdensproduksjonen vil være mer enn 65 %. En viktig årsak til at Norge har kunnet øke salget av oppdrettsfisk er at det for noen år siden oppsto alvorlige miljø- og sykdomsproblemer hos vår viktigste konkurrent, Chile. Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Oppdrett Fangst Figur 12. Verdien av norsk eksport av sjømat Kilde: Fiskeridirektoratet Figur 12Figur 12 illustrerer at verdien av norsk sjømateksport er voksende og at oppdrettsfisk utgjør en stadig større andel av denne eksporten. Fisk og fiskevarers andel av norsk eksport i 2010 var omtrent 6,6 %, dvs. rundt en tidel av olje/gasseksporten. De siste 20 årene har sykdom og markedsproblemer noen ganger gitt kraftige nedturer, men driftsmarginene ved å produsere laks i Norge er generelt gode. Lønnsomheten fra 2004 har vært langt over det som er vanlig i norsk næringsliv. Lønnskostnadene i matfiskoppdrett av laks utgjør bare 7-8 % av totalkostnadene. I 2009 var fôrkostnadene pr. kilo produsert oppdrettsaks omtrent 56 % av totalkostnaden. Salg av oppdrettslaks og regnbueørret Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Feltkode endret Norge Nordsjøfylkene Figur 13. Utvikling når det gjelder omsetning av oppdrettet laksefisk i Norge og Nordsjøfylkene Kilde: Fiskeridirektoratet Side 60 av 120

61 Vestlandets skjerming mot bølger fra storhavet, tilstrekkelige dybde for merdproduksjon og god vanngjennomstrømming er forutsetninger for å kunne drive lønnsom og bærekraftig oppdrettsproduksjon. Vestlandet har mange områder som ivaretar disse hensynene, og i første del av oppdrettshistorien var mesteparten av norsk oppdrettsproduksjon konsentrert i denne regionen. Så sent som i 1994 ble halvparten av norsk laks produsert i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Om produksjonen fortsatt kan økes i Vestlandsfylkene avhenger av om aktørene makter å få kontroll med sentrale utfordringer knyttet til miljø, rømming, lakselus og sykdom. (Se senere avsnitt om næringens påvirkning på natur og ville arter) 4.2 Forvaltning av havbruksnæringen Fra 2010 er det fylkeskommunene som tildeler konsesjoner til akvakultur. I utgangspunktet skal det tildeles konsesjon, dersom: Vedkommende søker kan dokumentere kompetanse og har gitt andre nødvendige opplysninger. Det er betalt søknadsgebyr. Søker har funnet en lokalitet med tilstrekkelig avstand til annen akvakultur. Den aktuelle kystsoneplanen gir adgang til å drive oppdrett i området, og kommunen er positiv til etableringen. Et eventuelt anlegg ikke vil medføre vesentlig ulempe for ferdsel og annen utnytting av området. Det er ikke fare for at oppdrettsvirksomheten medfører vesentlig forurensning eller gir andre ulemper i forhold til nærmiljøet. Etablering av lakse- og regnbueoppdrett i sjø krever spesiell tillatelse som med varierende mellomrom kan søkes etter kunngjøring fra Fiskeri- og kystdepartementet. I konsesjonene defineres tillatt biomasse i oppdrettsanleggene. Det er knyttet meget strenge krav til drift av oppdrettskonsesjoner i sjø, og anlegg/utstyr må oppfylle krav satt i forskrift, samt krav nedfelt i en egen standard. I første del av oppdrettshistorien var det mer eller mindre fritt å etablere oppdrettsvirksomhet, og siden vestlandsoppdretterne var ledende i denne perioden, finnes det relativt mange laksekonsesjoner i nordsjøfylkene. I de senere årene er det tildelt forholdsvis flere konsesjoner til Nord-Norge. Tabell 11 viser status for laksekonsesjoner og tillatt produsjonspotensiale. Tabell 1111 Fylkesvis oversikt akvakulturtillatelser 1 og maksimalt tillatt biomasse (MTB) pr. januar (Kilde: Fiskeridirektoratet). Fylke Tillatelser matfisk Laks og regnbueørret Lokaliteter Antall Lovlig MTB i tonn Antall Lovlig MTB i alle lokaliteter Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør- Trøndelag Møre og Romsdal Sogn og Fjordane Hordaland Rogaland Vest-Agder Aust-Agder Øvrige kystfylker 0 0 Feltkode endret Formatert: Norsk (bokmål) Formatert: Norsk (bokmål) Formatert: Norsk (bokmål) Feltkode endret Formatert: Norsk (bokmål) 1 En tillatelse kan inneholde flere lokaliteter. Lovlig MTB på alle lokaliteter vil derfor bli større enn lovlig MTB pr alle tillatelser. Imidlertid kan samme lokalitet benyttes av ulike tillatelser, noe som forklarer hvorfor antall tillatelser er større enn antall lokaliteter i noen fylker. Side 61 av 120

62 4.3 Oppdrettsproduksjon og verdiskaping i Nordsjøfylkene. Figur 14Figur 14 forteller at i 2009 utgjorde oppdrettsproduksjonen i Nordsjøfylkene omtrent 36 % av den totale salgsverdien i Norge. Førstehåndsverdien var nesten 8,2 milliarder NOK, og Hordalandsoppdretterne sto for noe mer enn halvparten av omsetningen. Andeler av slaktet oppdrettsfisk i 2009 (etter salgsverdi) Feltkode endret Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Nordsjøfylkene Andre fylker Figur 14. Nordsjøfylkenes andel av salg av oppdrettsfisk.. Kilde: Fiskeridirektoratet I 2009 var Nordsjøfylkenes produksjon av laks og ørret nesten tonn. Dette betyr at disse fylkene produserte omtrent like mye i kjøttvekt som samlet kjøttproduksjon i norsk landbruk (summen av slaktet storfe, svin, småfe og fjørfe). Side 62 av 120

63 5 KONSEKVENSER AV FISKERI PÅ NATURMILJØET 5.1 Konsekvenser av fiskeriene på plankton Dyreplankton De kommersielle fiskebestandene er en naturlig del av økosystemet Nordsjøen, og plankton utgjør grunnlaget for produksjonen av fisk. Endringer på ett trofisk nivå vil i teorien kunne forplante seg oppover (bottom-up) eller nedover (top-down, trofisk kaskade) i næringskjeden. Det finnes flere dokumenterte resultater fra Nordsjøen som viser at produksjon og timing på lavere trofiske nivåer (plankton) har betydning for rekruttering av fisk. Imidlertid finnes det lite dokumentasjon for at predasjon på høyere trofiske nivå (fiskeri) har konsekvens for dyreplankton i Nordsjøen. Et unntak er en reduksjon i fiskelarver (meroplankton), som følge av nedgang i kommersielle fiskebestander. Det finnes eksempler på top-down kontroll fra andre havområder: Overfiske av torsk i kombinasjon med klimatiske faktorer i Østersjøen førte til en kollaps i bestanden på 1980-tallet. Dette forplantet seg nedover i næringskjeden (trofisk kaskade), og resulterte i et fiskesamfunn dominert av brisling. Top-down kontroll fra fisk og ned til plankton er også påvist i Barentshavet, som en av mekanismene bak de periodevise vekslingene mellom sild og lodde. I Svartehavet medførte overfiske på pelagiske fiskebestander til store endringer på lavere trofiske nivåer gjennom trofisk kaskade. Det finnes flere eksempler på top-down kontroll mellom geleplankton og plankton. Fisk er både predator på og konkurrent med maneter, og overfiske vil derfor i teorien gi mer maneter. Rapporter fra ulike steder i verden indikerer at overfiske er medvirkende årsak til hyppigere oppblomstringer av maneter. Dokumenterte konsekvenser fra fiskerier på dyreplankton er fra havområder med relativt enkle næringskjeder og lav diversitet. Når kompleksiteten i økosystemet øker, blir miljøfaktorer av større betydning, og top-down effekter er vanskeligere å påvise. Resultater fra Nordsjøen indikerer at begge mekanismene (top-down og bottom-up) virker på økosystemet, men at styrkeforholdet mellom de to kan variere over tid og rom. Hittil finnes det ingen dokumentasjon på at fiskeriaktivitet har en direkte effekt på dyreplanktonet i Nordsjøen. Et stort uttak av enkelte fiskebestander kan endre strukturen i økosystemet, og føre til indirekte (uforutsigbare) endringer i dyreplanktonmengder og artssammensetning. Stor fiskedødelighet fører til en forenklet næringskjede, og gjør økosystemet mindre motstandsdyktig mot andre påvirkninger som f.eks eutrofiering og klima. Direkte uttak av dyreplankton (fiskeri) forekommer ikke i Nordsjøen i dag. Dette havområdet har ikke store bestander av potensielt kommersielt utnyttbare arter, som f.eks raudåte, slik som i Norskehavet. Med økende havtemperaturer vil vi dessuten forvente en fortsatt nedgang i boreale arter (som raudåte). Det er lite trolig at et fiskeri på dyreplankton vil være aktuelt i Nordsjøen i fremtiden. Planteplankton Dagens fiskeriaktivitet antas ikke å ha direkte konsekvens på planteplanktonproduksjon, sammensetning eller geografisk utbredelse. Fiskeartene i Nordsjøen er sekundærkonsumenter (karnivore) og har ingen direkte innvirkning på planteplanktonet, men indirekte kan fiskeri endre predasjonstrykket på zooplankton og derved kunne påvirke planteplanktonproduksjonen. Imidlertid finnes det ingen undersøkelser eller datasett som viser at en slik indirekte påvirkning finner sted i marine systemer. Dersom man i fremtiden igangsetter fiskeriaktivitet på lavere trofiske nivå vil dette kunne påvirke planteplanktonproduksjonen, men dette er en lite sannsynlig utvikling i perioden fram mot Konsekvenser av fiskeri på bunnhabitater I den norske delen av Nordsjøen og Skagerrak foregår fiskeriene i hovedsak langs den ytre sørvestlige del av Norskerenna, på platået vest for renna, i Skagerrak langs skråningen mot Danmark, utenfor den Svenske vestkysten og i Oslofjorden. Aktiviteten av norske og utenlandske fiskefartøy i 2010 er vist i Side 63 av 120

64 Figur 6Figur 6. Fiske med bunntrål i norsk del av Nordsjøen er særlig konsentrert om områder langsetter og nær kanten av Norskerenna. I de mest brukte trålområdene er et forsiktig estimat at store deler av havbunnen og bunndyrene blir overtrålt 10 til 20 ganger årlig. Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Megafauna Denne delen av bunnfaunaen (bunndyr større enn 5 cm) betraktes som mest følsom, og omfatter de største artene som står opp fra bunnen, så som svamper, sjøfjær og koraller. Disse er lite robuste mot påvirkning fra bunntråling. Man har lite kjennskap til forekomsten av megafauna i området. Svampsamfunn forekommer hovedsakelig mellom Bergen og Kristiansand i skråningen av Norskerenna mellom 375 og145 m, men mest vanlig mellom 200 og 300 m. De dominerende artene er Geodia spp. og Stryphnus ponderosus. I de indre deler av Skagerrak har korallrev, korallskog og svampsamfunn blitt dokumentert på dyp mellom 100 og 300 m i forbindelse med kartlegging i forkant av etableringen av Hvaler/Koster nasjonalpark. Også her domineres svampsamfunnene av Geodia spp. og Stryphnus ponderosus. Korallskog i dette området utgjøres hovedsakelig av risengrynkorall (Primnoa resedaeformis), men flere andre hornkoraller forekommer også. Disse funnene støtter liknende observasjoner gjort av fiskere. Kontrollerte trålforsøk har vist at mellom 5 og 20 % av megafaunaen forsvinner ved hver overtråling og at disse organismene trenger flere år for å komme tilbake. Dette betyr at man i de områdene av Nordsjøen og Skagerrak hvor bunnen overtråles anslagsvis ganger årlig må forvente at denne delen av bunnsamfunnet har forsvunnet. Siden forekomsten av megafauna er lite kjent i området er det ikke mulig å tallfeste omfanget av fiskeripåvirkningen. Makrofauna Den mindre bunnfaunaen makrofaunaen (>1 mm) som stort sett lever nedgravet i bunnen er noe bedre undersøkt enn megafaunaen. Området Norskerenna og Skagerrak er det mest artsrike i Nordsjøen. Samtidig er dette også sedimentasjonsområde for organisk materiale og miljøgifter fra hele Nordsjøen. Kun få studier av makrofauna er foretatt i de dype delene av Skagerrak og Norskerenna, men disse peker på at overgjødsling og forurensing ikke har hatt stor effekt på faunaen der. ICES Study Group on the North Sea Benthos har underøkt endring i bunndyrsamfunn etter Den tydeligste konsekvensen av bunntråling fant de for muslingene Arctica islandica og Chamelea gallina som viste en betydelig bestandsnedgang. Det konkluderes at konsekvensen av bunnpåvirkning er avhengig av bunntype. På sandbunn hvor strømmer stadig beveger på sedimentene vil faunaen være tilpasset hyppig forstyrrelse, mens på mer stabil bløtbunn vil artene som lever der i større grad være sårbar for fysisk forstyrrelse. I prosjektet MAFCONS hvor Havforskningsinstituttet deltok, studerte man makrofauna og fiskeripåvirkning i store deler av Nordsjøen inkludert deler av Norskerenna. Resultater peker på at fiskeriene i området fører til betydelig dødelighet (Figur 15Figur 15). Dette er til dels modellerte tall og resultatene må betraktes som et anslag. I en nyere studie av konsekvensen av bomtrålfiske i Nordsjøen framgår det at hyppig tråling fører til at biomassen av bunndyr minker og mengden av små hurtigvoksende og opportunistiske arter øker, mens større og langsomvoksende spesialiserte arter forsvinner. Dette er et generelt trekk i områder hvor bunnen jevnlig forstyrres av fiskeri eller andre menneskelige aktiviteter. Det noe uventede resultatet er at selv etter langvarig fiskeripress vil en øking av aktiviteten føre til en endring i bunnfaunaens sammensetning. Bomtrål er det fiskeredskap som har størst påvirkning på bunnen. Dette fisket foregår i sørlige del av Nordsjøen, utenfor norsk forvaltningsområde. Det er beregnet at denne flåten fjerner knapt 40 % av biomassen per år samtidig som den reduserer produksjonen av bunnorganismer med 15 %. I den nordlige delen av Nordsjøen og Skagerrak der det bare foregår konvensjonell bunntråling er påvirkningen mindre, men likevel ikke ubetydelig. Det er beregnet at dette fisket gir en dødelighet på evertebrate bunndyr på ca 25%. Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Side 64 av 120

65 Figur 15. Modellert virkning i MAFCONS av bunntrålfiske på bentiske invertebrater. Kartene viser samlet modellert årlig dødelighet med utgangspunkt i fordelingen av bunntrålfiske og rater for dødelighet per overtråling på 20%, 30%, 40%, 50%. 5.3 Konsekvenser av fiskeri på fiskeressurser Generelt Forvaltningen av fiskebestandene i Norge de siste årene er kjennetegnet av at etter hvert som ny kunnskap erhverves, tas denne hensyn til ved fastsettelse av forvaltningstiltak. Dette gjelder for eksempel hensyn til kjente koraller, og fokus på at bunnøkosystemene skal påvirkes i minst mulig grad av fiskeredskaper. Som del av å oppnå målsettingen om mer langsiktighet i forvaltningen av de kommersielle bestander, er det også utviklet forvaltningsplaner (nivåer på fiskedødelighet som skal sikre at bestandene forvaltes bærekraftig) og høstingsregler (harvest control rules - HCR) (regler som skal motvirke for store endringer i totalkvotene fra et år til et annet). For mange av våre viktigste bestander er forvaltningsplanene og HCR vurdert av ICES, og disse er funnet å være i tråd med en føre-var tilnærming til fiskeriforvaltning. Selv om det er utviklet forvaltningsplaner og HCR, er man fortsatt innenfor en enbestandstilnærming (unntaket er relasjonen mellom lodde og torsk i Barensthavet). Grunnen til at det ikke anvendes et flerbestandsperspektiv, er i all hovedsak mangel på data og kunnskap. Utover de rent kvalitative sammenhengene mellom bestander, er det vanskelig å utvikle gode kvantitative modeller for disse flerbestandssammenhengene. Det må likevel understrekes at robuste enbestands-modeller for de enkelte bestandene, i stor grad vil ivareta de samme hensyn som en flerebestandtilnærming. Det er imidlertid en ambisjon for både havforskning og fiskeriforvaltning å utvikle kvantitative modeller som muliggjør å inkludere flerbestands-perspektivet, også når det kommer til råd om kvoter og forvaltningstiltak. Forholdet mellom predatorer og byttedyr er sentralt i et hvert økosystem. I Nordsjøen er tobis, øyepål og kolmule typiske byttedyrarter, mens torsk, hyse, sei, hvitting og makrell er viktige predatorarter. Side 65 av 120

66 Det er grunn til å anta at det optimale langtidsutbyttet for predatorartene i et samfunnsøkonomisk perspektiv, vil være marginalt høyere enn et rent biologisk perspektiv på langtidsutbyttet. For byttedyrartene vil det være motsatt: et optimalt langtidsutbytte i et samfunnsperspektiv vil være marginalt lavere enn det som en ren biologisk tilnærming vil gi. Årsaken til dette er at det er kostnader tilknyttet vedlikehold av predatorartene i form av nedbeiting av andre arter i økosystemet. Konsekvenser på kommersielt utnyttede fiskebestander Den viktigste påvirkningen fra fiskeriene er den tilsiktede beskatningen av de kommersielle fiskebestandene som fører til endring av bestandsstørrelsen, samt størrelses- og alderssammensetning av bestandene. Svært selektivt fiske på gitte årsklasser kan føre til endring av de genetiske egenskapene. Det økologiske samspillet i Nordsjøen kan ikke evalueres kvantitativt med dagens enbestandsmodeller. De siste årene har det vært dårlig rekruttering til flere av bestandene av typiske byttedyrarter som sild, tobis, øyepål og kolmule. Dette kan gi effekter på vekst og rekruttering hos de bestandene som spiser disse artene, og vil kunne påvirke den totale produksjonen i økosystemet. Det arbeides imidlertid med å utvikle kvantitative flerbestandsmodeller som inkluderer miljøforhold som for eksempel temperatur og mattilbud som basis for å evaluere bestandenes historiske utvikling, gjensidige påvirkning og evaluere hvordan forskjellige typer fiskemønstre vil påvirke utviklingen av bestandene. Bunnfiskeriene i Nordsjøen er i stor grad blandingsfiskerier, dvs. at flere arter tas i en enkelt fiskeoperasjon. Dette er et stort forvaltningsmessig problem. EU-flåten kaster ut store mengder fisk i dette fiskeriet. Utkastet er fisk som er for liten eller feil art i forhold til det båten ønsker å levere eller har kvote på (målarten). Utkast er ulovlig ifølge norsk lov, mens det i EU er påbudt. Et utkastpåbud er en forvaltningspraksis som ikke er bærekraftig. Utkast og dumping av fisk eller slo kan også påvirke fordeling, vekst og rekruttering hos fisk og sjøfugl som spiser denne type mat. Konsekvensen vil være avhengig av omfanget, hvilke art og størrelse som dumpes, og fysiske og biologiske forhold i havet. Fra norsk side har det i en årrekke vært arbeidet for å få til endringer i EU-regelverket som åpner for utkast. For de fleste kommersielt utnyttede bestander i Nordsjøen er internasjonale avtaler og forvaltningsplaner styrende for fiskeriaktivitetene. Det er utfordrende å ha overliggende avtaler når den grunnleggende fiskeripolitikken er ulik, for eksempel med hensyn på innsatsreguleringer og utkast. ICES har sett på effekten av ulike måter å regulere blandingsfisket etter bunnfisk. Evalueringen tok utgangspunkt i kvoterådene gitt på enbestandsnivå, historisk informasjon om innsats, effektivitet, artssammensetning i fangst utkast per flåte. Artene som inngikk i analysene var torsk, hyse, hvitting, sei, rødspette, tunge og sjøkreps. ICES analyser viser at det må streng regulering til om torskebestanden skal vokse til et akseptabelt nivå. Det var bare de to strengeste reguleringsformene som fylte dette kravet; å enten følge gjenoppbyggingsplanen eller å stoppe fisket når den mest begrensende kvoten (torsk) i blandingsfisket er tatt selv om det fortsatt er kvote igjen på de andre artene. Konsekvenser på ikke utnyttede fiskebestandene Ikke kommersielle fiskearter/bestander overvåkes i liten grad av Norge eller av andre land som fisker i Nordsjøen. Dette er arter som tas som bifangst i de konvensjonelle fiskeriene. Vi vet lite om utviklingen av slike bestander. Fiskeriet selv er en viktig datainnsamler for disse artene. Innenfor fiskeriforvaltingen er det økt fokus på disse artene, og hensynet til disse artene er innarbeidet i de overordnede styringsdokumenter for fiskeriforvaltningen. Side 66 av 120

67 Uønsket bifangst og uheldig beskatningsmønster avbøtende tiltak Bifangst og reguleringer for å begrense denne er beskrevet i kapittel Under utøvelsen av fiske er det, trass i de reguleringer som gjennomføres, vanskelig å unngå fangst av andre arter enn målartene. I mange tilfeller vil det likevel være slik at bifangsten har kommersiell verdi og blir avregnet mot tildelte kvoter. I andre tilfeller vil bifangsten ikke ha kommersiell verdi og kvotemessig dekning blir et lite relevant begrep. Bifangst av sjøpattedyr, sjøfugl og yngel/småfisk vil være slike eksempler på uønsket bifangst. For målbestandene dreier tiltakene seg i stor grad om å regulere fiskedødelighet og hvordan denne varierer med alder og størrelse for fisken. I tillegg kan bifangst av andre arter enn målarten være et stort problem i en del fiskerier. Eksisterende tiltak for å redusere negative konsekvenser av fiskeri inkluderer: 1. Holde den generelle fiskedødeligheten på et fornuftig nivå ved kvoteregulering (som gir høyt og stabilt langtidsutbytte), dette inkluderer selvsagt også urapportert fiske. 2. Stenge områder permanent eller deler av året der man beskatter mye umoden fisk. 3. Innføre tekniske reguleringer som fører til at umoden fisk eller bifangst unnslipper fiskeredskaper og overlever (dette gjelder som regel minste tillatte maskevidde). På bunnfiskarter vil alle disse tre tiltakene være aktuelle. Når det gjelder sild, makrell og kolmule så er disse sårbare i forhold til mekanisk berøring og det er lite sannsynlig at de overlever maskeseleksjon (dvs. å presse seg ut av maskene i en trål), slik at tekniske redskapsreguleringer trolig ikke vil kunne føre til redusert dødeligheten på umoden fisk hos disse artene Forsøk har i den senere tid vist at dersom makrellen blir trengt slik at man kan ta prøver med pumpe eller håv, vil det gi neddreping på opp mot 100 %. Forsøkene viser entydig at dersom makrell skal slippes må det gjøres før fisken er så trengt at den koker i noten, og den må heller ikke holdes i noten i lang tid før slipping. Innføring av forbud mot slipping av fisk vil derfor potensielt sett kunne redusere fiskedødeligheten i notfisket. Midlertidig stenging av fiskefelt Et eget program for lukking og åpning av fangstfelt i Barentshavet med for høy innblanding av fisk under minstemål (Real Time Closure system, RTC), Fiskeridirektoratets overvåkingstjeneste, har vært i funksjon siden Hovedhensikten med denne tjenesten er å hindre at småfisk og småreker blir fisket. Det er ikke bærekraftig å fiske på fiskeyngel og småreker, verken med hensyn på ressursforvaltning eller økonomi. Fra og med 2009 er Norge og EU enige om å iverksette et tilpasset RTC-system for Nordsjøen. Hittil har ikke omfanget/bruken av RTC i Nordsjøen nådd et særlig høyt nivå, men fra norsk side vil en arbeide for å utvide RTC i Nordsjøen. Grunnlaget for en slik norsk tilnærming er de positive erfaringene med RTC i Barentshavet. Dødelighet av fisk som unnslipper redskaper Hensikten med seleksjonsinnretninger i fiskeredskaper er å skåne fisk under minstemål til den når fangstmoden alder eller å unngå uønskede arter. I utgangspunktet baserer seleksjonsteorien seg på at all fisk som sorteres ut fra et redskap overlever. I praksis er dette ikke nødvendigvis tilfelle. Fisk kan dø av skadene den blir påført i møte med redskapet. Dette kan være fysiske skader som hudskader oppstått ved slag eller friksjon mot nett, rister eller annen fangst (for eksempel uer eller krepsdyr) og skader i møte med trålgear. En annen type skader er fysiologiske skader som utmattelse og stress. Ikke alle arter er like sårbare. Vi vet at arter som makrell og sild tåler lite, mens torskefiskarter som torsk, sei og hyse tåler mer. Ettersom minstemål med tilhørende maskeviddebestemmelser i trålredskapene har økt for de viktigste fiskeartene, vil en stadig større del av fiskepopulasjonene risikere å møte trålredskaper og sorteres ut gjennom sorteringsinnretninger som nettmasker eller rist. I det siste tiåret er det gjort utførlige forsøk for å studere overlevelsen til fisk som er selektert ut av fiskeredskapet gjennom rist og masker. Resultatene fra overlevingsforsøkene har gitt varierende resultater, noe som nok i hovedsak kan tilskrives vanskeligheter med forsøksmetodikken. En generell trend er at torsk ser ut til å være svært motstandsdyktig overfor redskapsskader, med en dødelighet tilnærmet lik null Side 67 av 120

68 uavhengig av om de sorteres ut gjennom masker eller rist. Tilsvarende gjelder for sei. Hyse er derimot noe mer sårbar. Vanskeligheten ved slike undersøkelser er at forsøksmetodikken lett kan påføre fisken ekstra påkjenninger som kan øke dødeligheten utover redskapsdødeligheten som det i utgangspunktet ønskes å studere. I tidlige forsøk viste forsøkene relativt høy dødelighet på hyse, men ettersom forsøksmetodikken er forbedret, er det registrert at dødeligheten nå trolig er lavere enn 5%. Det ser ut til at det er de svakeste individene i hver årsklasse som er mest utsatt for dødelighet. Forsøkene har vist at sorteringsrist ser ut til å gi noe lavere dødelighet enn maskeseleksjon. Fiskerne har hevdet at dødeligheten på fiskefelt med stor fiskeriaktivitet kan være høyere enn i områder med lav aktivitet. Dette fordi fisken ikke får tid til å hvile (restituere seg fysiologisk) mellom hver gang den jages av redskapet. Det er ennå ikke gjennomført forsøk som kan gi sikre svar på denne problemstillingen. Også i forbindelse med linefiske kan det forventes utilsiktet dødelighet. I dette fiskeriet er det vanlig at fisk av uønsket art eller størrelse slås av kroken ved rekka under haling. Her kan fisken dø av trykkskader og/eller av skadene den får når kroken dras ut av kjeften, eller den blir truffet av kleppen. De få undersøkelsene som er gjennomført viser en meget høy dødelighet av slik fisk, fra 40 til 60 %. Villaks i pelagiske fiskerier Den atlantiske laksens livshistorie i sjøfasen er lite kjent. Tidspunktet for smoltutvandringen fra elvene i Norge viser stor variasjon og foregår i tidsrommet fra slutten av april til begynnelsen av august. Utvandringstidspunktet er avhengig av vanntemperaturen i elvene og sjøtemperaturen. Smoltalderen varierer fra 1-5 år. Alderen ved smoltifisering øker nordover og i bre-elver, dvs at den yngste smolten som hovedregel produseres i elvene i Sør-Norge. Postsmolten ser ut til å utnytte utadgående overflatestrømmer. Postsmolten følger først kyststrømmene, deretter de sterke strømmene langs kontinentalskråningene og til slutt strømmene ute i Norskehavet (og Barentshavet). Laksens beiteområde i sommerhalvåret dekker de nordlige delene av Norskehavet og deler av Barentshavet. Overvintringsområdene ligger i Norskehavet. Redskap som fisker aktivt i de øverste vannlagene, i overflaten, som for eksempel flytetrål og snurpenot, kan ta postsmolt som bifangst. Dersom trålen senkes noen meter under overflaten blir ikke laksesmolt tatt som bifangst. Det er kjent at det fra tid til annen tas laks som bifangst i not og flytetrål, mens det pr definisjon ikke finnes postsmolt av laks i havet om vinteren. Generelt gjelder at det er av interesse å avklare omfanget av bifangst av laks i pelagiske fiskerier. Potensialet for slik bifangst antas å være større i Norskehavet og i Barentshavet enn i Nordsjøen. Kunnskapshull bifangstregulering Effekten av reguleringene på bestander kan kvantifiseres, men dette er i liten grad gjort for noen fiskerier, nasjonalt som internasjonalt. Vurderinger av hvor godt ulike tekniske reguleringer virker må derfor baseres på sammenligninger av effekten til ulike tekniske tiltak og på dette grunnlag kan konsekvenser på bestandsnivå antydes. Evolusjonære effekter Høyt fiskepress kombinert med størrelsesselektivt fiske kan føre til lavere alder og størrelse ved kjønnsmodning. Dette vil igjen kunne få konsekvenser for antallet og kvaliteten på eggene som produseres av en gitt gytebestand. Muligheten for slike evolusjonære endringer i fiskebestander tilsier at det er best, i henhold til føre-var prinsippet, å holde fiskedødeligheten lav og vente med å beskatte fisken til den er blitt kjønnsmoden. For bestandene som hovedsakelig beskattes som kjønnsmoden fisk, som for eksempel sild og makrell, er det ikke forventet noe særlig menneskeskapt seleksjonspress mot tidligere alder ved kjønnsmodning. Når det gjelder kolmule har det på grunn av manglende internasjonalt avtaleverk, vært litt hardere beskatning av umoden fisk, slik at kolmule er en art man teoretisk kan forvente et visst seleksjonspress mot lavere alder ved kjønnsmodning. På bunnfiskarter har beskatningen på umoden fisk vært relativt hard de siste årene, slik at denne gruppen trolig Side 68 av 120

69 vil være mest utsatt for seleksjonspress mot lavere alder ved kjønnsmodning og andre evolusjonære effekter som følge av fiske. Forurensing fra fiskeriaktivitet kan tenkes å gi økologiske konsekvenser som påvirker fisk indirekte eller direkte, men dette er i liten grad undersøkt. 5.4 Konsekvenser av fiskeri på sjøfugl Fiskeriene påvirker sjøfugl på ulike måter, og kan gi konsekvenser både på individ- og bestandsnivå. I tillegg til direkte påvirkning ved bifangst av sjøfugl i fiskeredskaper, vil fiskeriene også kunne endre fuglenes næringsgrunnlag både direkte og indirekte gjennom beskatning av fiskebestander. De fleste sjøfugler befinner seg høyt i næringskjeden (på et høyt trofisk nivå) og både deres hekkesuksess og overlevelse påvirkes av endringer i tetthet og utbredelse av deres viktigste byttedyr. Disse er igjen et resultat av naturlige interaksjoner mellom lavere og høyere trofiske nivå, såkalte trofiske prosesser, som også påvirkes av fiskerienes uttak. Utkast av fiskeavfall og uønsket fisk vil i tillegg kunne gi økt næringstilgang for opportunistiske sjøfuglarter. Utkast av uønsket fisk er forbudt i norske områder, men fremdeles tillatt i EU-farvann, også innenfor deres fiskeområder i Nordsjøen og Skagerrak. Som en del av arbeidet med forvaltningsplanen for Nordsjøen har NINA utarbeidet rapporten Tverrsektoriell vurdering av konsekvenser for sjøfugl. Grunnlagsrapport til en helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak (NINA Rapport 733). Hovedkonklusjonene mht virkninger av fiskeri gjengis nedenfor. Direkte konsekvenser ved bifangst av sjøfugl Sjøfugler søker, i likhet med de kommersielt utnyttede fiskeartene, etter mat i områder hvor det er stor tetthet av næring på det trofiske nivået de beskatter, det være seg småfisk, rogn eller dyreplankton. Når sjøfuglene samles i store flokker i områder med aktivt fiske, er det økt potensial for direkte konflikt mellom fiskerier og sjøfugl, med bifangst som konsekvens. Det foreligger lite dokumentasjon på omfanget av bifangst av sjøfugl i fiskeredskaper i utredningsområdet, og det er derfor vanskelig å forutsi hvile konsekvenser bifangst har for sjøfuglbestandene her. Garnfiske påvirker primært kystbundne og pelagisk dykkende sjøfugl, mens de overflatebeitende artene vil være mest påvirket av linefiske. Konsekvensene av den direkte dødeligheten ved bifangst i fiskeredskaper, vil bl.a. avhenge av årstid, kjønns- og aldersfordeling på de fuglene som omkommer, samt tilstanden til de berørte bestanden (hekkebestandene fuglene tilhørte). Selv en antallsmessig beskjeden bifangst kan være en trussel for rødlistede arter som havhest, lomvi, horndykker og sjøorre. I tillegg til den direkte effekten på individnivå ved enkeltstående tilfelle av spesielt omfattende bifangst, kan mer regulære tap av betydelige antall ha en klar negativ innvirking på bestandsutviklingen. En økt dødelighet av sjøfugl som følge av bifangst kan være en ekstra stressfaktor for populasjoner som allerede er negativt berørt av f.eks. habitatødeleggelse, klimainduserte endringer i næringstilbud eller oljeforurensning. Det er igangsatt et prosjekt som har som mål å kvantifisere omfanget av bifangst i norske fiskerier. I sin første fase har studiet vært basert på en spørreundersøkelse med yrkesfiskere samt data fra Havforskningsinstituttets referanseflåter. Resultatene vil bli presentert i en NINA-rapport i nær fremtid Tapte garn, liner og andre redskapsrester fra fiskeriene som blir liggende igjen i sjøen eller på kysten og kan utgjøre en trussel mot sjøfugl. Det finnes få systematiske studier av denne type sekundær bifangst, men for flere arter sjøfugl, særlig skarver og havsule, som bruker slike rester til reirmateriale, er det en risiko for at både voksne og unger blir viklet inn i materialet og omkommer. Tapte garn ( spøkelsesgarn ) fortsetter å fiske med risiko for at også sjøfugl blir fanget i det lange løp. Fiskegarn er laget slik at de er særlig motstandsdyktige for nedbryting av sollys og holder seg i lang tid, ikke minst når de står på bunnen der lyset er begrenset. Det er dokumentert at garn fortsatt kan fiske i flere år etter at de er mistet. Slike forhold er nærmere omtalt i kapittel 5.8 om konsekvenser av søppel og avfall fra fiskeri. Side 69 av 120

70 Det er antatt at garnfiske vil ha en moderat konsekvens for både pelagisk dykkende (lomvi, alke og alkekonge) og kystbundne dykkende sjøfugler (ærfugl, toppskarv og storskarv). I tillegg vil ruser og teiner kunne ha en middels konsekvens for de kystbundne dykkende artene. I alle tilfeller er både kunnskapen og usikkerheten vurdert som middels. De andre redskapstypene er vurdert å ha lav eller ingen konsekvens for sjøfugl på bestandsnivå. Linefiske vurderes å ha størst konsekvens for havhest. I arbeidet med forvaltningsplanen fokuseres det på konsekvenser på indikatorartene, hvor overflatebeitende arter kun er representert ved krykkje, gråmåke og sildemåke. Eksisterende kunnskap gir mest grunn til å anta at konsekvensen av linefiske i utredningsområdet er lav. Alle norske fiskefartøy over 15 meter er fra 2011 pålagt å rapportere om bifangst av sjøfugl. Over tid vil dette kunne være en verdifull informasjonskilde for å kartlegge omfanget av bifangst av sjøfugl i norske fiskerier. Konsekvenser av utkast av fisk og fiskeavfall Utkast av små fisk, bifangst og fiskeavfall kan gi et næringsfortrinn for åtselsetende og overflatebeitende arter som kan utnytte denne ressursen. I utredningsområdet kan dette gi en kunstig økning i bestandsantall for arter som sildemåke, fiskemåke, gråmåke, svartbak, havhest, havsule og storjo. Imidlertid har fordelingen av den mest tallrike arten i disse havområdene, havhest, vist seg å være langt mer påvirket av oseanografiske forhold enn av tilgang på utkast, og utkast utgjør sjelden noen viktig andel av artens diett. En reduksjon av utkast vil derfor neppe få store negative konsekvenser for bestanden. En reduksjon i utkast av fisk og fiskeavfall kan indirekte ha en negativ konsekvens på noen sjøfuglbestander, ved at redusert fødetilgang til store måkefugler fører til at deres predasjon på mindre sjøfugler øker. Utkast av bifangst er forbudt i norske farvann, og for flere av fokusartene er verken utkast av fisk eller fiskeavfall noen betydelig utnyttet næringskilde. Det er derfor ikke forventet vesentlige konse-kvenser for alkefugler, ærfugl og skarver, mens konsekvensen for krykkje, gråmåke og sildemåke er vurdert som lav ved dagens aktivitetsnivå. Merk at denne har positiv konsekvens for de berørte artene. Usikkerheten er liten eller moderat og kunnskapen middels til god. En økt (eller kunstig stor) bestand av store måkefugler kan ha negative konsekvenser gjennom økt predasjon på mindre sjøfugler, men forventes ikke å ha nevneverdig konsekvens på de andre fokusartene. Indirekte konsekvenser ved høsting av levende ressurser Sjøfuglenes næringsvalg spenner over et bredt spekter av arter. I norske deler av Nordsjøen og Skagerrak er det imidlertid tre arter som skiller seg ut som potensielt særlig verdifulle; sild, tobis og brisling. Ulike torskefisker som sei, hyse, kolmule, øyepål og torsk kan også utgjøre en viktig del av dietten. Av torskefisk er det særlig de yngste årsklassene som utnyttes av sjøfuglene, mens tobis og brisling er attraktive næringsemner gjennom hele livssyklusen på grunn av deres begrensede kroppsstørrelse. Mange av disse fiskeartene er mål for kommersielle fiskerier. I forbindelse med næringssøk kan mange sjøfuglbestander oppleve direkte og/eller indirekte konkurranse med fiskeriene. Gjennom de siste tiårene har reduserte bestander av byttedyr blitt identifisert som en alvorlig trussel mot flere sjøfuglbestander. Beskatningen av fiskebestandene kan dermed være en medvirkende årsak til de kraftige bestandsreduksjonene som er registrert for mange av våre mest tallrike hekkebestander av sjøfugl langs store deler av kysten. Utenom hekkesesongen gjør sjøfuglenes store mobilitet det mulig for dem å søke og utnytte ressurser som er spredt over store områder, ofte langt til havs. Massedødelighet hos voksne individer registreres som oftest ved at utsultede, døde eller døende fugler driver inn på kysten. I slike tilfeller kan det være vanskelig å fastslå om det var mangel på byttedyr eller ekstreme værforhold som var den direkte årsaken til at fuglene strøk med. I hekkesesongen, hvor sjøfuglene er bundet til egg eller unger i koloniene og derfor har en svært begrenset aksjonsradius, er de spesielt sensitive overfor endring i tilgjengeligheten av byttedyr. Endring i tilgangen til mat vil som oftest komme til uttrykk gjennom kortsiktige forandringer i reproduktive parametre som hekkestart, ungediett og hekkesuksess, mens overlevelsen for de voksne individene bare vil påvirkes i de mest ekstreme tilfellene. Beskatning av store, Side 70 av 120

71 fiskespisende fisk, som f.eks. makrell eller torsk, kan føre til redusert konkurranse mellom fisk og sjøfugl og dermed en økning i antall byttefisk for sjøfuglene. Den største konsekvensen av fiskeriene på sjøfugler antas totalt sett å være påvirkning av fuglenes næringsgrunnlag. De indirekte konsekvensene av pågående fiskeriaktivitet i utredningsområdet er gjennomgående vurdert til middels, selv med dårlig kunnskap og stor usikkerhet. Som diskutert ovenfor finnes det eksempler på at fiskerier kan ha meget betydelige konsekvenser for sjøfugl, men for sjøfuglene i norsk del av Nordsjøen og Skagerrak har vi ennå lite kunnskap som kan forklare årsakene til de store bestandsendringene som er observert. 5.5 Konsekvenser av fiskeri på sjøpattedyr Forventede konsekvenser av fiskeriaktivitet på sjøpattedyrbestander vil generelt være knyttet til sjøpattedyrenes rolle som beitedyr og dermed konkurrenter til fiskeressursene, og dernest til konflikter som oppstår ved bruk av fiskeredskap. I tillegg kan særlig sel opptre som vert i parasittsykluser, men dette er i første rekke et fenomen knyttet til helt kystnære lokaliteter. Næringskonkurranse Ut fra det en vet om hva sjøpattedyr spiser i Nordsjøen, vil de antatt økologisk viktigste sjøpattedyrartene der ha en diett som også omfatter kommersielle fiskeslag. Det er rimelig å tro at en intensiv fiskeriaktivitet vil redusere tilgangen på byttedyr for sjøpattedyrene og dermed legge en potensiell begrensning på produksjonspotensialet til disse artene. Men vi har ikke kunnskap i dag til å kunne kvantifisere disse konsekvensene. Vi har sett at tallrikhet av vågehval i Nordsjøen kan variere betydelig fra ett år til et annet, men vet ikke hvorfor det er slik. Vågehval er en langveisfarer, og dens vandringsmønster kan være sterkt påvirket av andre og ukjente faktorer enn næringsforholdene i Nordsjøen. Og om næringsforholdene i Nordsjøen ikke er tilstrekkelig for den, trekker den sannsynligvis til andre områder. Nisa er derimot en regional art, så dens fordeling og tallrikhet vil være mer bestemt av lokale forhold. For denne arten har vi et eksempel på en større fordelingsmessig forflytning mellom telletokt gjennomført i 1994 og i Totalestimatene var statistisk de samme, men mens hovedtyngden av fordelingen var i den nordvestlige delen av Nordsjøen i 1994, var kjerneområdet i 2005 i den sørvestlige delen, til dels i områder der det overhode ikke ble observert nise i Det har vært spekulert i om dette har sammenheng med overbeskatning og sviktende rekruttering til tobisbestandene etter tusenårsskiftet. Innenfor utredningsområdet er kystselartene av liten betydning totalt sett, men innenfor avgrensede områder kan konkurransen med lokalt kystfiske være av betydning. Her kan også parasittproblematikk komme inn i bildet. Bifangst Som nevnt tidligere, har ikke nisa i Nordsjøen sin hovedutbredelse i norsk sektor, men i kystnære farvann og fjordsystemene kan det likevel være større lokale populasjoner. Nisa beiter over relativt grunt vann på forskjellige fiskearter, og er svært utsatt for drukning i fiskegarn. I Nordsjøområdet er det kartlagt en tidvis stor bifangst av nise i kystområdene rundt Danmark. I norske farvann er det startet opp en kartlegging knyttet til kystreferanseflåten. Selv om det også tas bifangster av sjøpattedyr i trål og not, er det først og fremst forskjellige typer garnfiske som har bifangster av sjøpattedyr. I andre områder som for eksempel farvannene rundt Danmark, har det vært prøvd ut ulike tiltak for å redusere bifangstene. En fremgangsmåte er å utstyre fiskeredskapene med pingere, som er sendere som sender ut lyd/støy på forskjellige måter og på den måten skremmer nisene vekk. Konsekvensen av dette er imidlertid svært omdiskuterte, da det viser seg at nisene kan venne seg til disse lydene. Kystselene steinkobbe og havert oppholder seg og søker næring kystnært der det også foregår garnfiske. Det forekommer derfor at disse to selartene setter seg fast i og drukner i garn. Dette gjelder i første rekke unger i sitt første leveår. Hos steinkobbe i norske farvann indikerer merkegjenfangstforsøk at dødeligheten i fiskegarn i denne aldersgruppen er av størrelsesorden 5 % av ungeproduksjonen. Side 71 av 120

72 Alle norske fiskefartøy over 15 meter er fra 2011 pålagt å rapportere om bifangst av sjøpattedyr. Over tid vil dette kunne være en verdifull informasjonskilde for å kartlegge omfanget av bifangst av sjøpattedyr i norske fiskerier. Parasitter Kystsel er hovedverter i syklusen for parasitten torskekveis, og kan lokalt være et vesentlig problem fordi torskekveisen trenger seg inn i fiskens muskulatur der den kapsles inn i kveiler som er svært tydelige i filetene. Kveisen kan finnes i torsk og annen bunnfisk som lever i grunne, kystnære farvann og der vi har en selbestand som kan opprettholde parasittsyklusen. Infeksjonsgraden i fisk synes imidlertid ikke å være avhengig av bestandsstørrelse hos kystselene, men snarere av spiseseddelen deres: hvis dette hovedsakelig dreier seg om pelagisk fisk, avtar infeksjonsraten, mens den motsatt synes å øke hvis selene hovedsakelig må ta bunnlevende fisk. 5.6 Konsekvenser av fritids- og turistfiske Tilstanden for kysttorsk sør for 62 N er dårlig, særlig er dette tilfelle i Skagerrak-området. Selv om en i stor grad mangler systematiske undersøkelser, er det grunn til å anta at påvirkning fra fritidsfiskere og turistfiskere (uformell sektor) er stor i Skagerrak. I Nordsjø-området vil det organiserte turistfisket (bedriftssektor) bety noe, men også her vil fritidsfiske og det uformelle turistfiske antageligvis utgjøre den største påvirkningen. Hummerbestanden i Nordsjøen og Skagerrak er ikke i god forfatning. Det har tidligere vært lagt til grunn at en betydelig andel av uttaket av hummer ikke blir registrert i den offisielle fiskeristatistikken (anslag på opptil 80 % uregistrert uttak). Det er således grunn til å mene at fritids- og turistfiskere står for en god del av fiskepresset på hummer. På grunn av den ikke tilfredsstillende biologiske situasjonen til kysttorsk og hummer, har en kommentert disse spesielt. Også andre arter blir selvsagt påvirket av fritids- og turistfiskere. Økt utbygging i kystsonen kan medføre økt beskatningspress på kystnære arter. 5.7 Konsekvenser av fiskeri på arter på rødlisten De største påvirkningsfaktorer eller trusler for arter på Norsk rødliste 2010 er presentert i kapittel 2.8. Fiskeriene vil i første rekke påvirke truede marine fiskearter som følge av overbekatning, bifangst mv. Gjennom påvirkning av næringsgrunnlaget og som bifangst i fiske kan også sjøfugl og sjøpattedyr påvirkes. En minimumsmålsetting for en økosystembasert fiskeriforvaltning må være å sikre biologisk mangfold konkret å sikre at utøvelsen av fiske verken skal true vedkommende art eller økosystemets funksjonsmåte. Her ser vi for oss at IUCN sine kriterier (rødlistekriteriene) som brukes for å vurdere om en art er utrydningstruet i det området rødlista gjelder for, vil spille en viktig rolle for å sikre at slike arter ikke kommer ned på et for lavt nivå. En rødlistevurdering innbefatter en systematisk tilrettelegging av det som finnes av relevant kunnskap, men fordrer samtidig at det på en kostnadseffektiv måte etableres gode tidsserier av enkle, kvantitative biologiske indikatorer for arten i norske farvann. En rødlistevurdering krever også presis informasjon om påvirkningsfaktorer og god kunnskap om geografisk fordeling. Det har i mange år forståelig nok blitt fokusert på metoder for mengdeberegning og gode forvaltningsstrategier for å sikre et maksimalt langtidsutbytte av de store bestandene. Nå må forvaltningen også sikre en minimum av kunnskapsinnhenting for å gjøre det mulig å foreta en rødlistevurdering av alle arter i vår fauna. 5.8 Effekter av søppel og avfall fra fiskeri Utslipp av søppel fra skipsfart (transport og fiske) er regulert i MARPOL 73/78 Annex V. Annekset trådte i kraft 31. desember 1988, og gjelder for alle fartøy. Fiskefartøy har et generelt unntak fra Annex V for fersk fisk og deler derav som slippes ut som en naturlig følge av fisket. Tømming i sjø av Side 72 av 120

73 alle former for plast er forbudt, dette må derfor leveres til mottaksanlegg på land, alternativt forbrennes ombord. Tross omfattende reguleringer utgjør utslipp av søppel fortsatt et problem for marint miljø og tilgrensende kystområder. Skipsfarten (transport og fiske) bidrar sammen med utslipp fra landbaserte kilder. Bruken av plast og andre syntetiske materialer har vært tilnærmet eksponentielt voksende gjennom de senere år. Plastmaterialer i ulike typer emballasje utgjorde opptil 95 % av avfall/søppel som ble registrert i områdene som OSPAR dekker. Langs strendene utgjør plast i for eksempel poser, kopper og flasker en økende andel av søppelet i fjæresonen. Søppelet kan også utgjøre en fare for sjøfugl og pattedyr som vikler seg inn i materialet eller får problemer ved å ha spist slikt søppel. Tap av fiskeredskaper Hvert år mistes bruk, spesielt garn og liner, samt flottører og bøyer, men også trål- og snurrevadposer og nett. Noe flyter opp og ender på en strand i eller utenfor utredningsområdet, mens annet blir værende på bunnen på fiskestedet, og kan utgjørere en trussel mot habitat og organismer. En stor del av redskapene som mistes er laget av materialer som ikke er nedbrytbare eller er seint nedbrytbare, som polyamid (PA) og polyethylene (PE). Garn og linet i trål er som oftest laget av PA og PE, alt etter behovet for slitestyrke. På grunn av egenvekten, blir PA liggende på havbunnen i eller nær det området det mistes, mens materialer laget av PE kan flyte og forflytte seg med vannmassene, såfremt de ikke er fastgjort til sjøbunnen. Etter en tid kan redskapen gjenfinnes langs strendene. Flytende redskap og tauverk som flyter rundt i vannflaten kan vikle seg inn i propeller og utgjøre en fare for skipstrafikken. Noe stålwire mistes også. Denne synker til bunns og vil på grunn av korrosjon bli borte etter noen tid. Fiskeredskap som er tapt i sjøen kan fortsette å fange fisk lenge etter at det er mistet. Redskapen kan også drepe hval, sel og sjøfugl som setter seg fast. I de tilfellene der tapte fiskeredskaper står og fisker, også kalt spøkelsesfiske, er dette et miljø/ressursproblem. I første rekke vil dette være garn som er mistet på djupt vatn. Garn som er tapt på grunnere vann, vil gro igjen og således miste funksjonen som fiskeredskap. Tapte garn fra fiskeflåten er normalt ikke bevisst dumping, men uhell i forbindelse med utøvelse av fiske. Det er ikke gjort noen spesifikke undersøkelser på omfanget av dette problemet for utredningsområdet. I forskriften om utøvelse av fiske i sjøen, jf Fiskeridirektørens melding J , heter det blant annet at dersom det ikke er mulig å få tatt opp tapte bruk, skal det umiddelbart rapporteres til Kystvakten. Også funn av annet tapt bruk skal rapporteres. Denne rapporteringsordningen fungerer pr. i dag mye bedre enn for noen år siden; dette hovedsakelig fordi mange fiskere etter hvert har sett seg godt tjent med å rapportere om tapt bruk. Det er påbudt for fiskerne å gjøre det som er mulig for å gjenvinne tapte redskaper. Hvert år utfører Fiskeridirektoratet opprensking av tapte fiskeredskaper. Det er særlig i fisket med garn at tapte redskaper er et stort problem; mellom annet derfor er opprenskingstoktene gjerne referert til som garnopprydding. På de årlige opprenskingstoktene til Fiskeridirektoratet har det i perioden totalt blitt tatt opp garn; eller et gjennomsnitt på vel 500 garn pr. år for perioden I tillegg til garn har en rensket opp andre fiskeredskaper/rester av fiskeredskaper og diverse annet materiale/skrot som for eksempel vaier. Annet materiale kan både følge med fiskeredskaper og kan bli tatt opp uavhengig av fiskeredskaper. Siden tap av garn er det mest aktuelle, særlig i forhold til ressurs/miljøproblemet spøkelsesfiske, er opprenskingstoktene i stor grad lagt til områder med kjente felt for garnfiske. Det er først og fremst garn som blir mistet på dypt vann som driver spøkelsesfiske, og slik sett utgjør et betydelig større problem enn de som blir mistet på grunnere farvann. Opprenskingstoktene er planlagt etter en målrettet metode og ikke som et tilfeldig utvalg. En slik målrettet metode vil selvsagt også påvirke hva resultatet av opprenskingen blir. I 2010 ble det drevet opprensking i kystnære farvann utenfor Sogn og Fjordane, altså så vidt innenfor det geografiske området Nordsjøen. Det er første gang opprenskingstoktet har foregått så langt sør, noe som skyldes at en hadde bedre forhåndsinformasjon om tap av redskaper i 2010 sammenlignet Side 73 av 120

74 med tidligere år. Videre ble det i 2010 drevet opprensking på noen nye garnfelt på Mørekysten der en heller ikke hadde vært før. I årene før 2010 har opprenskingstoktene i Norskehavsområdet stort sett foregått på garnfeltene på Storegga. Den desidert største opprenskingsaktiviteten har foregått i området nord for Lofoten inkludert Vesterålen, altså grovt regnet Barentshavet. Tap av fiskeredskaper generelt er betydelig lavere i Nordsjøen enn på viktige fiskefelt videre nordover. Dette må sees i sammenheng med innsatsfaktoren av redskaper som er spesielt utsatt for tap, driftsforholdene og mulighetene til å sokne dette opp selv. På opprenskingstoktene blir det tatt opp flere garn på grunnere enn på dypere vann. Det er ikke sikkert at det i realiteten blir mistet flere garn på grunnere vann. Årsaken til at flere garn blir tatt opp fra grunt vatn, kan like gjerne være at det er lettere å få opp garna i de grunnere områdene. Skille mellom grunt og dypere vann vil i denne sammenheng ligge mellom meter. Annet avfall fra fiskeriene Tap av fiskeredskaper representerer også forsøpling. Elementer på noen av de tapte redskapene kan flyte opp og ende på en strand i eller utenfor utredningsområdet, mens annet blir værende på bunnen på fiskestedet, og kan utgjøre en trussel mot habitat. Som tidligere nevnt blir det rensket opp mye vaier m.m. I mange tilfeller blir dette tatt opp uten at fiskeredskaper følger med. Det er således holdepunkt for å mene at det foregår regelrett dumping av vaier (i praksis trålvaier frå trålere). Vaier vil imidlertid synke til bunns og etter noe tid forsvinne pga korrosjon. I hvilket omfang det foregår dumping av avfall utenom garn/fiskeredskaper fra fiskeflåten er det vanskelig å vite noe sikkert om, bortsett fra en kvalitativ vurdering av at dette helt sikkert skjer. Opprensking av vaier er en indikasjon på dette. At det flyter til lands diverse skrot som tydeligvis kommer fra fiskebåter, er en annen indikasjon på at en slik vurdering er rett. En tredje indikasjon kan være et prosjekt i 2002 som benyttet bunntrål i dyprennen mellom Norge og Danmark; her ble det registrert svært store mengder med plastavfall. I dette området foregår svært liten fiskeriaktivitet, men tettheten av skip i transitt er svært høy. Fiskere som taper fangsttid på grunn av skrot som følger med redskapen (der redskapen gjerne er blitt skadd eller mistet) kan søke gjennom det offentlige om økonomisk kompensasjon fra en egen erstatningsordning. Denne erstatningsordningen blir administrert av Fiskeridirektoratet. Det er likevel et spørsmål om en enklere leverings- og kompensasjonsordning skulle vært iverksatt. En slik enklere ordning ville muligens kunne ha medvirket til at mer søppel hadde blitt brakt til land. Det forekommer også utslipp av organisk (nedbrytbart) avfall fra fiskeflåten, først og fremst avskjær og biprodukter. Organisk avfall som dumpes av fiskefartøy kan neppe sies å utgjøre et betydelig miljøproblem. Dumping i kystnære farvann kan midlertidig medføre et lokalt forurensingsproblem i tilfeller der avskjær dumpes kystnært i farvann med lite gjennomstrømming av vann og relativt sett få marine organismer til å kunne utnytte avfallet. En har ikke kunnskap som tilsier at dette er et miljøproblem. Konsekvenser av søppel og avfall for fiskeressursene I Nordsjøen er det bare torsk og sei som tas med faststående redskaper (garn). I tillegg er det et direkte fiske etter breiflabb med lange garnlenker nærmere kysten. Det fiskes også et mindre kvantum lysing med garn. Tap av line representerer ikke noe problem. Tapte ruser og teiner kan fiske videre til en viss grad, men disse redskapene benyttes i svært liten utstrekning. Dette er redskaper som en antar i stor grad soknes opp igjen, og det totale tapet anses som lite. Det mest intensive garnfisket i Nordsjøen nå er sannsynligvis seifisket på Tampen-området og vestover mot Shetland i perioden januar-mars. Det er ikke rapportert om større garntap i dette fiskeriet. Store deler av Nordsjøen tråles relativt intensivt, og det er stor mulighet for at tapte bruk blir ødelagt eller flyttet av tråler, slik at konsekvensen av spøkelsesfisket reduseres. Videre foregår det et mindre garnfiske etter torsk vesentlig ved kysten og i nærheten av en del vrak i Nordsjøen. Konsekvensene av spøkelsesfisket blir vurdert som små for de overnevnte fiskeriene fordi garnfisket totalt i Nordsjøområdet er lite i forhold til trål og not. I tillegg er det som nevnt enklere å sokne tapt Side 74 av 120

75 bruk her enn i en del områder lengre nord. Det foreligger lite kunnskap om tap av garn i fisket etter breiflabb og lysing. Når det gjelder bunnlevende organismer, spesielt krabbe og hummer, vil bifangst i garn kunne akkumuleres over en viss tid. Det foreligger lite kunnskap om dette. Rømmingsmuligheter fra tapte teiner kan variere ut fra teinens utforming. En undersøkelse av tapte kongekrabbeteiner i Varangerfjorden i 2003 viste at i disse teinene klarte krabbene å komme seg ut igjen relativt raskt. Tap av faststående bruk fra fritids- og turistfiske vet en lite om. Det brukes lite redskap per aktør, men det er etter hvert mange uerfarne aktører med hensyn til setting, forankring etc. Dessuten har disse dårligere hjelpemidler til sokning. Konsekvenser av søppel og avfall på sjøfugl For sjøfugl kan plast være et problem ved at de spiser ufordøyelige plastbiter og partikler eller de setter seg fast i avfallet. Deres inntak av plast henger tett sammen med beitestrategi og diett. Stormfuglene anses for å være særlig sårbare for plastavfall. Mer enn 80 % av havhestene innsamlet i Stillehavet og Nord-Atlanteren hadde plast i fordøyelsessystemet. Men også hos andre arter er det registrert inntak av plastavfall. Plast i fuglenes mage kan redusere deres evne til fødeopptak, og forårsake indre skader og død etter blokkering av tarm. Andre skadelige virkninger inkluderer blokkering av enzymutskillelse i magen, redusert stimulering av fødeinntak, lavere nivåer av steroidhormon, forsinket ovulering, mislykket reproduksjon og økt kontaminasjon fra miljøgifter i plasten. I undersøkelser av reirmateriale hos krykkje ved Bulbjerg, Danmark i 2005 inneholdt 57 % av reirene rester av plast. Samme år ble det funnet at alle undersøkte havsulereir på Helgoland også inneholdt plastrester. På denne bakgrunn konkluderes det med at større mengder plast i det marine systemet kan være et problem, selv om omfanget ikke er kvantifisert for sjøfuglbestandene knyttet til Nordsjøen. 5.9 Konsekvenser av høsting av tang og tare Havforskningsinstituttet satte i gang et langsiktig overvåkningsprogram for tarehøsting og tareskoghabitat i Målet er å registrere uttaksgrad og gjenvekst av tare på høstingsfeltene, og sammenligne tarevegetasjonens tilstand på utvalgte høstefelt med tilsvarende i uberørte referanseområder. Resultater fra denne overvåkningen publiseres årlig i Havforskningsrapporten. De senere års observasjoner tyder på at tilstanden i stortareskogene på kyststrekningen fra Rogaland til Trøndelag er meget god og stabil med en dekningsgrad av stortare på 70% eller høyere. Unntaket er enkelte områder i Sør- Trøndelag der tareskogen delvis er beitet ned av kråkeboller, noe som har medført forbud mot tarehøsting i områdene med høyest kråkebolletetthet. I hvilken grad tarehøsting påvirker forekomster av krabbe og hummer er lite undersøkt, mens konsekvenser av tarehøsting på fisk har vært studert tidligere. I et prosjekt gjennomført i Hordaland på 1990-tallet ble det ikke observert vesentlige forskjeller i forekomst av fisk mellom høstingsområder for tare og områder uten tarehøsting. I en nyere NINA-undersøkelse i i Sør-Trøndelag fant man at mengden av ungtorsk reduseres med 90 % i høstingsområder for tare, mens det ikke ble registrert signifikante forskjeller i forekomst av større torskefisk mellom høstede og ikke-høstede områder. I en undersøkelse som Havforskningsinstituttet gjennomførte i forbindelse med prøvehøsting av tare i Nord-Trøndelag i 2010 ble det ikke observert reduserte forekomster av fisk i etterkant av høstingen. Disse undersøkelsene gir kun øyeblikksbilder av situasjonen, og konsekvensene av tarehøsting på rekruttering og bestandsutvikling av fisk bør undersøkes i et lengre tidsperspektiv Konsekvenser av uttak av skjellsand Skjellsandsområder er viktig habitat for bløtbunnsarter og fungerer blant annet som gyte- og oppvekstområder for flere fiskearter og krepsdyr. Det er først og fremst skjellsandforekomster av en viss størrelse som hittil er kartlagt. Vi må anta at det finnes mange områder med mindre forekomster som Side 75 av 120

76 ikke er registrert innenfor de hittil kartlagte områdene, samt interessante områder hvor kartlegging helt mangler. Ved et uttak vil den eksisterende bunnfaunaen og floraen i området bli fjernet, noe som vil kunne gi konsekvenser videre opp i næringskjeden da bunndyrene er en del av næringsgrunnlaget for sjøfugl, fisk og krepsdyr. I tillegg til ødelagt beiteområde, kan habitatforringelsen ødelegge gyte- og oppvekstområder for fisk, og påvirke fiskelarver i de overliggende vannmassene som følge av slamming i forbindelse med opptaket. Den antatt mest alvorlige følgen vil være for arter som gyter på bunnen (f eks flyndre, sild, lodde og rognkjeks). Her er fjerningen av substratet i seg selv problematisk. Undersøkelser i Rogaland konkluderte med at den totale faunabiomassen ikke gikk ned etter uttak av skjellsand, men at samfunnet endret seg grunnet økt sedimentering av organisk materiale. Selv om disse undersøkelsene tyder på at skadevirkningene forbundet med skjellsanduttak er moderate, viser liknende undersøkelser fra andre farvann varierende og til dels andre resultater. ICES har nedsatt en arbeidsgruppe for å kartlegge uttak av sand og grus fra marine områder, og hvilke skadevirkninger dette kan medføre. I områder hvor det foregår opptak av skjellsand oppstår det erfaringsmessig konflikter med fiskeriinteressene hva angår praktisk utøvelse av fiske ved at skjellsandopptak ødelegger bunnoverflaten. Slik ødeleggelse innebærer også at levende organismer og organismesamfunn i skjellsanden skades eller ødelegges. Opptak av skjellsand skjer i et fåtall avgrensede områder innenfor grunnlinjen. Arealog brukskonflikter med fiskeriinteresser og andre interesser så vel som marinøkologiske skadevirkninger er av lokal karakter. Det er behov for mer kunnskap om lokale interessekonflikter og marinøkologiske virkninger Sammenfatning av konsekvenser fra fiske på naturmiljøet i dag Konsekvensene av fiskeriaktivitet er beskrevet med basis i ICES sine vurderinger i 2010 (Havforskningsrapporten 2011) og er gjengitt i Tabell 12Tabell 12 der de tre konsekvensnivåene for fiskebestandene er gitt som: Ingen/liten: gytebestandens størrelse (SSB) er over føre var nivået, B pa. Det vil si at bestanden med sikker margin er over kritisk nivå, Blim. Kritisk nivå er det laveste nivå der det er historisk erfaring for god reproduksjon. Moderat: gytebestanden er under føre var nivået men over kritisk nivå, og fisket må strammes inn. Stor: gytebestanden er under kritisk nivå og fisket må stoppes eller begrenses sterkt. Usikker: ikke tilstrekkelig med data til å kunne vurdere påvirkning. I tillegg til gytebestandens størrelse er beskatningsgrad eller fiskedødelighet (F) en helt sentral parameter i vurdering av en gitt bestands tilstand. Også for fiskedødelighet opereres det med et føre-var nivå, F pa. Føre-var nivå vil si at fiskedødeligheten med sikker margin er lavere enn kritisk nivå for fiskedødelighet, F lim. Figur 16Figur 16 viser fiskedødelighet, F, på ene aksen og gytebestandens størrelse, SSB, på andre aksen. Punktene for F lim, F pa, B lim og B pa er angitt, slik at begge aksene blir tredelt. Alle de tre nivåene for henholdsvis fiskedødelighet og gytebestandens størrelse er tekstlig beskrevet. De ni boksene som figuren er sammensatt av, er vist med fargekoder som er ment å angi alvorlighetsgraden for disse ni ulike kombinasjonene av fiskedødelighet og gytebestandens størrelse. Når det gjelder vurderingen av konsekvenser for andre marine organismer enn fisk er ikke vurderingen av konsekvens gjort etter et tilsvarende system som for fiskebestander. Angivelsen av konsekvens for de andre marine organismene er basert på kvalitative faglige vurderinger. Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Side 76 av 120

77 Figur 16 Ulike bestandssituasjoner som følge av sammenhenger mellom beskatningsgrad og gytebestandens størrelse. Kilde:Havforskningsinstituttet. Det er viktig å understreke at de vurderingene av konsekvens som er gjort i Tabell 12Tabell 12 gjelder nå-situasjonen i For eksempel har flere av bestandssituasjonen for flere av fiskebestandene variert en god del dersom dette vurderes over en lengre tidshorisont. For viktige Nordsjøbestander er dagens tilstand som oppsummert nedenfor: Tobis fiskes på avgrensede felt i NØS og vurderes å være over føre var nivået. Bifangst i tobisfisket er på ca 3%. Tobis er viktig føde for annen fisk, sjøpattedyr og fugl. Fiskerienes innvirkning på disse gruppene er lite undersøkt. I Shetlandsområdet der tobisfeltet er nær hekkeområdene for sjøfugl, har fisket i mange år vært regulert på en måte som har tatt hensyn til sjøfuglene i perioden med unger (juni-juli). Øyepål. Bestanden vil falle under føre var nivået i 2012 selv uten at det fiskes i Det er anbefalt at fisket stoppes i Sei har hatt redusert produktivitet de siste årene på grunn av lav rekruttering og liten individuell vekst. I 2010 var det for dårlige data til at ICES kunne vurdere gytebestanden, men den ble da vurdert ut fra 2009-beregningene til å være over føre var nivået. Nordsjøsild er vurdert til å være like over føre var nivået.det er øket risiko for at bestanden har redusert reproduksjonskapasitet, men den høstes bærekraftig. Torsk. Bestanden har sviktende reproduksjon og bestanden er langt under kritisk nivå. Fiskedødeligheten er på et bærekraftig nivå, men bestanden er i dag svært liten. Dagens beskatning medfører at det vil ta lang tid å gjenoppbygge bestanden. Makrell. Bestanden er over føre var nivået. På grunn av utkast, slipping av fangster, svarte landinger og mangel på internasjonale omforente kvoteavtaler i beskattes den i dag ikke bærekraftig. Kolmule. Bestanden er under kritisk nivå og lav rekruttering de siste fem årene vil holde bestanden på et lavt nivå i de nærmeste årene. Rødspette. Bestanden er i god forfatning og høstes bærekraftig. Reke. Bestanden vurderes som god samtidig som den er bærekraftig utnyttet. Vurderingene som er gjort i Tabell 12Tabell 12 er alle beheftet med varierende grad av usikkerhet. Usikkerheten kan både gjelde kunnskapen om de ulike marine organismene og vurderingen av konsekvens av fiskeriaktiviteten. Det må likevel sies at kunnskapen om de kommersielle fiskebestandene og konsekvensen av fiskeriaktiviteten for disse, er relativt mye bedre enn tilsvarende kunnskap om konsekvensen av fiskeriene på andre marine organismer. Dette innebærer altså at usikkerheten i vurderingen av konsekvens er mindre for kommersielle fiskebestander enn for eksempel usikkerheten angående ikke-kommersielle fiskebestander og sjøfugl. Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Side 77 av 120

78 Tabell 12. Konsekvenser av fiskeri på naturmiljøet, blant annet basert på 2010-data fra ICES. (Klassifisering: ingen/ liten moderat stor) Utredningstema Undertema Påvirkning i dag Konsekvens Plankton Planteplankton Dagens fiskeriaktivitet antas ikke å ha direkte konsekvens på planteplankton produksjon, sammensetning eller geografisk utbredelse. Dyreplankton Direkte uttak av dyreplankton (fiskeri) forekommer ikke i Nordsjøen i dag. Det finnes i dag ingen dokumentasjon på at fiskeriaktivitet har en direkte konsekvens på dyreplanktonet i Nordsjøen. Bunnsamfunn Korallrev Svamp Særlig bunnslepende fiskeredskaper kan ødelegge korallrev og svampforekomster. Ingen kjente korallrev utenfor grunnlinjen i utredningsområdet. Ingen kjent påvirkning på svampforekomster i området. Ingen / liten Ingen / liten Ingen / liten Dyphavsreke Virkning på bestand og habitat. Bestand: liten Habitat: ukjent Andre bunnsamfunn De mest intensivt utnyttede trålfeltene i eller nær skråningen av Norskerenna overtråles opptil ganger i året. Liten trålaktivitet i øvrige deler av norsk sone. Stor i / nær skråningen i Norskerenna. Ingen/ liten i øvrige deler av NØS. Fisk Tobis Bestanden på feltene i NØS er over føre-var-nivået. Liten Sjøfugl Øyepål Bestanden under kritisk nivå. Stor Sei Bestanden er over føre-var-nivå. Liten Nordsjøsild Bestanden balanserer på føre-var-grensen. Liten-Moderat Torsk Bestanden langt under kritisk nivå. Stor Makrell Bestanden over føre-var, men fiskepresset er for stort. Moderat Kolmule Bestanden under kritisk nivå. Stor Rødspette Bestanden over føre-var-nivå. Liten Ikke kommersielle arter Pelagisk dykkende fugl Overflatebeitende fugl Dette er arter som tas som bifangst i konvensjonelle fiskerier. Liten kunnskap om utviklingen av slike bestander. Spøkelsesfiske med tapte garn har begrenset omfang i Nordsjøen. Tilsvarende gjelder fangst av sjøfugl med line. Dette skyldes driftsformene i Nordsjøfiskeriene. Større mengder plast fra bl a skipsfart (transport og fiske) i det marine systemet kan være et problem. Omfanget er ikke kvantifisert for sjøfuglbestandene knyttet til Nordsjøen. Sjøpattedyr Steinkobbe Enkelte typer garnfiske har bifangster av sjøpattedyr. Dette Havert gjelder i første rekke unger i sitt første leveår. Nise Nisa har ikke hovedutbredelse i norsk sone, lokale større populasjoner. Nise er utsatt for drukning i garn. Usikkert omfang. Strandsonen Tare Selv om tarehøsting er et avgrenset inngrep, vil tareskogens økologiske funksjon reduseres i en viss periode avhengig av uttaksgrad og tarevegetasjonens reetableringsevne. Usikker Ingen / liten Usikker Moderat Usikker Bunnhabitat Lite kunnskap. Se kommentarer under Andre bunnsamfunn. Usikkert Særlig verdifulle områder Økologiske relasjoner / prosesser Enkeltområder som angitt i arealrapporten Fisket i de aller fleste SVO-områdene er begrenset, med unntak for definerte fiskefelt; tobisfelt (nr. 10 og 11), Karmøyfeltet (nr. 3), Siragrunnen (nr. 6) og Skagerrak (nr. 9). Havbunnen i tobisfeltene påvirkes midlertidig av bunntråling. Liten påvirkning fra fiskeri i øvrige SVO er. Høyt fiskepress kombinert med størrelsesselektivt fiske kan føre til lavere alder og størrelse ved kjønnsmodning. Dette vil igjen kunne få konsekvenser for antallet og kvaliteten på eggene som produseres av en gitt gytebestand. Liten Ingen/liten Moderat Side 78 av 120

79 6 KONSEKVENSER AV AKVAKULTUR PÅ NATURMILJØET 6.1 Areal som begrensende faktor Tilgangen på gode oppdrettslokaliteter er en knapphetsfaktor og er samtidig en forutsetning for en bærekraftig utvikling av næringen. Fiskeri- og kystdepartementet ba i september 2009 et utvalg 2 om å vurdere fremtidig effektiv og bærekraftig arealbruk i havbruksnæringen. Mandatet innebar at utvalget skulle komme med forslag til arealbruk som kan bidra til at arealene langs norskekysten utnyttes på en effektiv måte, med minst mulig miljøpåvirkninger og smitterisiko. Utvalget leverte sin rapport i januar 2011 og foreslo bl. a. at kysten deles inn i adskilte produksjonsområder og at det etableres avbøtende tiltak i belastete områder, som f eks buffersoner og brakklegging i perioder. Det ble også foreslått at næringen i de enkelte produksjonsområdene bør gis et sterkere direkte ansvar for å løse felles utfordringer knyttet til miljø, rømming, sykdom og lus. Utvalget påpekte at det er store regionale forskjeller med hensyn til arealutnyttelse og produksjonsintensitet og viste til at de største miljøutfordringene finnes i sør, der intensiteten er størst. Etter utvalgets mening vil potensialet for økonomisk vekst på kort og mellomlang sikt være knyttet til reduserte tap i produksjonen og en mer effektiv arealutnyttelse. Sammenligner en situasjonen på Vestlandet med Midt-Norge, er produksjonen i sistnevnte region konsentrert på færre og større lokaliteter. I Vestlandsfylkene finnes det fortsatt mange små oppdrettsselskap, og disse vil få en del utfordringer, dersom myndighetene velger å innføre spesielle arealbruksbegrensninger, jf. anbefalingene fra Arealutvalget. Mange av lokalitetene langs Vestlandskysten er også eksponert for ytre trusler. En betydelig sjøtrafikk medfører fare for kollisjoner. Industriforurensning i Nordsjøbassenget kan påvirke markedet for oppdrettsfisk, og forurensing som følge av oljeutslipp utgjør en risiko for oppdretterne. 6.2 Konsekvenser på miljø I januar 2011 presenterte Havforskningsinstituttet rapporten Risikovurdering miljøvirkninger av norsk fiskeoppdrett. Rapporten er laget på bestilling fra Fiskeri- og kystdepartementet, og er en innledende risikovurdering av miljøvirkninger av norsk fiskeoppdrett. I risikoanalysen er det tatt utgangspunkt i de overordnede målene (mål 1 3) som departementet har definert i Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring fra Mål 1 er knyttet til sykdom og smittespredning og lyder: Sykdom i oppdrett har ikke bestandsregulerende effekt på villfisk, og mest mulig av oppdrettsfisken vokser opp til slakting med minimal medisinbruk. Mål 2 er knyttet til genetisk interaksjon og rømming og er definert som : Havbruk bidrar ikke til varige endringer i de genetiske egenskapene til villfiskbestandene. Mål 3 er knyttet til forurensning og (andre) utslipp: Alle oppdrettslokaliteter som er i bruk holder seg innenfor en akseptabel miljøtilstand, og har ikke større utslipp av næringssalter og organisk materiale enn resipienten tåler. For hvert av disse målene er det foreslått terskelverdier knyttet til de ulike påvirkningfaktorene; lakselus, genetisk påvirkning fra rømt laks, næringsutslipp og organisk belastning. Tabell 13Tabell 13 gir en oppsummering av Havforskningsinstituttets vurdering av oppdrettsnæringens miljøkonsekvenser. Havforskernes hovedkonklusjon er med andre ord: Mye lakselus og genetisk påvirkning fra rømt laks gjør bærekraftsituasjonen problematisk for oppdrettsnæringen fra Rogaland til og med Troms. Det er liten sannsynlighet for negativ regional påvirkning av næringssalter og organisk materiale. Det kan imidlertid være lokal risiko knyttet til næringssalter og eutrofiering (overgjødsling). Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt 2 Utvalget omtales gjerne som Arealutvalget eller Gullestadutvalget etter lederen Peter Gullestad. Side 79 av 120

80 Tabell 13. Oppsummering av sannsynlighet for negative miljøkonsekvenser av lakseoppdrett på fylkesnivå fra Rogaland til Finnmark i hovedsak basert på data fra Fargekode (grønn = lav, gul = moderat, rød = høy, blå = mangler data) angir sannsynligheten for å være utenfor bærekraftig tilstand per fylke basert på målformuleringer (mål 1-3) i Fiskeri- og kystdepartementets bærekraftstrategi, samt nærmere angitte forutsetninger og grenseverdier for miljøindikatorene. Kilde: Havforskningsinstituttet, Fisken og havet, særnummer Genetisk påvirkning fra rømt laks Forekomsten av rømt oppdrettslaks i undersøkte elver om høsten har i gjennomsnitt ligget på rundt 15% de siste 5 årene. I de mest oppdrettsintensive områdene har imidlertid nivået ofte ligget på over 50%. Det er også god dokumentasjon på at rømt oppdrettslaks krysser seg med villaks, selv om gytesuksessen hos den rømte oppdrettslaksen er betydelig lavere enn hos den lokale villaksen. De genetiske og økologiske konsekvensene av slik innkrysning er fremdeles noe uklar. Flere eksperimentelle studier i Norge og Irland har dokumentert at avkom av oppdrettslaks, og hybrider mellom oppdrettlaks og villaks, har lavere overlevelse enn villaksen. Avkom av oppdrettslaks vokser ofte bedre enn villaksen i elven og kan fortrenge deler av de ville lakseungene og påvirke produksjonen av villsmolt i negativ retning. Oppdrettslaksen er genetisk forskjelling fra de ulike villaksstammene, og det er bl.a. også vist at oppdrettslaks har lavere genetisk variasjon enn vill laks. Det er gjort sammenligning av mikrosatellittmarkører i skjellprøver på materiale innsamlet før oppdrett ble etablert og nåtidig materiale i elver som har hatt høye innslag av rømt oppdrettslaks over en lang tidsperiode. Resultatene tyder på at en har fått endringer i den genetiske strukturen i noen, men ikke alle de undersøkte elvene, som følge av innkrysning av rømt oppdrettslaks. Slike genetiske endringer vil antakelig også gi endringer i livshistorieegenskapene hos villaksen, men dokumentasjon på dette mangler foreløpig. Nye molekylære teknikker som er publisert i 2011 basert på enkeltmutasjonsmarkører (single nuleotid polymorfism; SNP) vil sannsynligvis gjøre det mulig å måle grad en genetisk innblanding av oppdrettslaks i de ville laksestammene, da en har funnet ett sett med SNPer som med høy sannsynlighet ser ut til å kunne skille alle norske oppdrettslinjer fra de ulike villaksstammene. Slike markører vil også være viktige for å kunne bedre forstå hvordan livshistorieegenskaper og lokal tilpasning ( fitness ) kan bli påvirket ved innkrysning av oppdrettsfisk i de ville bestandene, og gi bedre grunnlag for å vurdere hvor robust ulike bestander er mot genetisk påvirkning og de økologiske konsekvensene av denne. Side 80 av 120

81 Figur 17. Innmeldte rømminger Antall rømt fisk. Kilde: Fiskeridirektoratet Havforskningsinstituttet og Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) holder på å utrede bærekraftsindikatorer og et overvåkningsprogram for rømt laks på oppdrag fra Fiskeri- og kystdepartementet som et oppfølgning av regjeringens strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. Etablering av slike indikatorer, og terskelverdier for akseptabel miljøpåvirkning, vil sammen med hensiktsmessige overvåkningsprogram kunne danne basis for et forvaltningsregime for hvor mye rømt laks som kan aksepteres i elvene, samt tiltak for å redusere omfang av oppgang av rømt laks eller andre tiltak som minimerer de økologiske og genetiske påvirkningene fra rømt oppdrettslaks. Det finnes foreløpig ikke noen endelig løsning på problemet. Rømt laks regnes som den største trusselen mot norske villaksstammer. Konsekvenser av lakselus Spredning av lakselus fra oppdrett til villaks utgjør en vesentlig trussel mot sjøørret- og villaksbestand i deler av Nordsjøområdet. Langtidsovervåkninger viser at infeksjonstrykket av lakselus blir kronisk forhøyet langs store deler av norskekysten som følge av lakseoppdrett. Side 81 av 120

82 Hordaland er det området der det er størst problemer mht. fiskesykdom og lakselus. Lusesituasjonen følges fra måned til måned,og oppdretterne er pålagt å rapportere inn til en sentral database. Figur 18Figur 18 viser de siste årenes utvikling av lus pr fisk i Hordaland. 3 Feltkode endret Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Figur 18. Utvikling av antall lus pr fisk i Hordaland. Kilde: Lusedata.no Havforskningsinstituttet sin risikovurdering fra 2010 har tatt utgangspunkt i data fra det pågående overvåkingsprogrammet av konsekvenser av lakselus på vill anadrom laksefisk. Overvåkningsprogrammet omfatter telling av lusepåslag på garnfanget sjøørret og sjørøye land kysten, påslag av lus på laksesmolt satt ut i bur i et utvalg fjorder, lusepåslag på postsmolt av laks som blir fanget med trål i utvandringsperioden om våren, samt tidlig tilbakevandring av sjøørret til elv grunnet høy luseinfeksjon. Dataene fra overvåkningsprogrammet i 2010 viser en god situasjon både for villaks og sjøørret i Agder, men til dels dramatisk høyt infeksjonsnivå på sjøørret i Rogaland, Hordaland, og Sogn og Fjordane. Situasjonen for utvandrende vill laksesmolt så imidlertid brukbar ut i 2010 i disse fylkene da det ble funnet lite lus på laksesmolt og sjøørret i mai/juni (indikator også for påslag på vill laksesmolt). Imidlertid var det tendenser til økende infeksjonstrykk på sjøørret i slutten av villaksens utvandringsperiode i Rogaland og Hordaland, slik at en ikke kan utelukke negative konsekvenser spesielt på laksebestander fra indre fjordstrøk som vandrer ut seint på våren. I risikovurderingen blir det også påpekt at den relativt gode situasjonen som ble observert for vill laksesmolt i 2009 og 2010, som sannsynligvis var grunnet kalde vintre og effektiv våravlusning på oppdrettlaksen, lett kan forverres ved endrede temperaturforhold og mer omfattende resistensutvikling mot de mest brukte avlusningsmidlene. Vitenskapelig Råd for Laksefisk (VRL) og Havforskningsinstituttet har foreslått en grense for smolt på 0,1 lus pr g fisk som indikator for negative konsekvenser på ville bestander av anadrom laksefisk. Hvis mer enn 10% av en vill laksefiskpopulasjonen hadde et slikt infeksjonsnivå vurderte Havforskningsinstituttet at det var moderat sannsynlighet for at lusesmitten ville gi en populasjonsregulerende effekt, mens hvis mer enn 30% av populasjonen hadde en slik lusesmitte ble sannsynligheten for en populasjonsregulerende effekt anslått som høy. Havforskningsinstituttet arbeider videre sammen med andre fagmiljø for å videreutvikle overvåkningsprogrammet av lakselus på villfisk, samt indikatorer og terskelverdier for populasjonregulerende effekter på de ville anadrome laksefiskbestandene. Overvåkningsprogrammet vil sammen med disse indikatorene og terskelverdiene danne grunnlag for rådgiving for hvordan en skal regulere omfang og drift av oppdrettnæringen i de ulike regionene, samt for å vurdere effekt av ulike tiltak som blir satt inn for å bekjempe lakselussmitte fra oppdrettsfisk til villfisk. 3 Merk at behandling mot lakselus skal gjennomføres i hele oppdrettsanlegget, dersom det i perioden 1. januar til 31. august påvises mer enn 0,5 voksen hunnlus eller flere enn tre lus av bevegelige stadier i gjennomsnitt pr. fisk. Se flere oversikter på Side 82 av 120

83 Konsekvenser av sykdom PD er en fiskesykdom som har gitt store økonomiske tap på Vestlandet. Figur 19Figur 19 viser utbredelsen av sykdommen. For tiden har Vestlandet større sykdomsproblemer og fiskesvinn enn andre regioner, men situasjonen har vært annerledes i tidligere perioder. Det er så langt begrensede data for å vurdere risikoene for smitteoverføring fra oppdrettsfisk til vill anadrom laksefisk, og for å vurdere om dette kan ha en bestandsregulerende effekt på de ville bestandene. Havforskningsinstituttet har gitt en generell oversikt over smittepotensialet fra oppdrettfisk til villfisk i sin Risikovurdering av miljøvirkninger av norsk fiskeoppdrett i 2010, men mangler så langt data for en konkret vurdering. Det er foreslått en betydelig opptrapping av overvåkning av smittestatus i de ville bestandene av laksefisk, og overvåkning knyttet til smitterisiko fra sykdomsutbrudd i oppdrettsanlegg mot villfisken, samt smitterisiko fra rømt oppdrettsfisk mot villfisken. Slik overvåkning og kunnskap om smitterisiko vil være viktig for rådgiving om videre utvikling av oppdrettsaktivitet, og for å kunne evaluere hensiktmessige mottiltak i driftsfasen av oppdrettsanlegg. Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Figur 19. Geografisk fordeling av PD og ILA i Nordsjøregionen. Kilde: Veterinærinstituttet Konsekvenser av næringssalter og organisk materiale Eutrofiering kan forekomme i marine miljøer nær kysten grunnet utslipp og avrenning. Havbruk kan være en betydelig kilde til gjødsling i kystområdene, men i åpne farvann vil konsekvensen være begrenset. Organisk belastning på bunn under og rundt oppdrettsanleggene blir overvåket, og resultatene blir innrapportert til Fiskeridirektoratet. Det gjenstår enda en del arbeid før undersøkelsene utføres korrekt og før rapporteringen er fullstendig. En gjennomgang av innrapporterte data fra Fiskeridirektoratets database viser ifølge Havforskninsginstituttet tilsynelatende en god miljøtilstand på de undersøkte lokalitetene. En nøyere gjennomgang av rapportene har imidlertid demonstrert at der gjenstår en god del metodisk arbeide for at rapportene kan brukes som grunnlag for å bedømme tilstanden. Dette Side 83 av 120

84 arbeidet pågår i regi av fylkesmenn og Fiskeridirektoratet. Området omkring anleggene (resipienten) overvåkes også, men det finnes ingen database som samler resultatene fra disse undersøkelsene. Ut fra Havforskningsinstituttets risikovurdering representerer dagens utslipp av næringssalter og organisk stoff ikke noe regionalt problem. I nær- og mellomsonen omkring anleggene ser en imidlertid effekter. Datagrunnlaget er imidlertid begrenset og gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere miljøpåvirkningen fra akvakultur ut fra kravet om en økosystembasert forvaltning. Konsekvensene av utslipp fra akvakulturanlegg på for eksempel koraller og svamp er lite kjent. Det er følgelig behov for å få på plass bedre overvåkning, og det er nærliggende å se dette i sammenheng med behovet for overvåking i henhold til vannforskriften. Her gjenstår en god del arbeid med å definere kvalitetskriterier for de ulike vannforekomstene på kysten, som skal danne grunnlag for å evaluere økologisk tilstand i en gitt vannforekomst. I tillegg til næringssalter og organisk materiale blir det sluppet ut fremmedstoffer og legemidler fra oppdrettsanlegg. En redegjørelse for de antatt mest problematiske utslippene er gitt i Havforskningsinstituttet risikovurdering. Av de stoffene det er særlig aktuelt å skaffe seg mer kunnskap om inngår lakselusmidlene diflu-og teflubenzuron. Disse er funnet i vann, sjøbunn, blåskjell, krabber, reker og tanglopper. I henhold til britiske grenseverdier for vann og sjøbunn er nivåene over det som kan ødelegge skalldannelsen til krepsdyr. Det pågår forskningsaktivitet, bla ved Havforskningsinstituttet, for å kartlegge nærmere de økologiske konsekvensene slike utslipp kan ha for krepsdyr og det omkringliggende miljø. 6.3 Konsekvenser av akvakultur på sjøfugl Akvakulturanlegg kan påvirke sjøfugler på ulike måter. I NINAs sjøfuglrapport vises det til at direkte negative effekter av akvakultur kan være bifangst i nett og at fugl skytes for å redusere predasjon på oppdrettsfisk eller blåskjellanlegg. I tillegg vil anlegg for både skjell og oppdrettsfisk legge beslag på habitater som sjøfugl ellers hadde kunne utnyttet. Lokalt vil akvakulturanlegg kunne gi økt næringstilbud for enkelte arter sjøfugl, dette kan også føre til konflikter med næringen og er en uønsket bieffekt. Med støtte i dagens kunnskap er det ikke mulig å kvantifisere konsekvensene av akvakultur på sjøfugl med noen rimelig grad av sikkerhet. Akvakulturens bruk av habitater vil trolig være den største påvirkningsfaktoren for sjøfugler. Hvordan dette arealbeslaget påvirker sjøfuglenes utbredelse, og hvilke konsekvenser dette igjen har for fuglenes overlevelse og reproduksjon, er imidlertid svært vanskelig å estimere. Den direkte konsekvensen med bifangst av sjøfugler i nett og andre redskaper som brukes i akvakultur, forventes bare å være et problem på bestandsnivå for arter som i utgangspunktet er spesielt truet. For dagens aktivitet er konsekvensen vurdert til ingen for alke, alkekonge, lomvi og krykkje, mens konsekvensen er satt til lav for storskarv og toppskarv og ærfugl. Kunnskapsnivået varierer fra middels til dårlig. Det er ingen tungtveiende grunner til at konsekvensene ved fremtidsbildet 2030 vil være vesentlig annerledes en det som er antydet for dagens aktivitetsnivå. 6.4 Konsekvenser for fisk rundt oppdrettsanleggene Det kommer med jevne mellomrom oppslag i media som sier at sei som beiter rundt oppdrettsanlegg har en ødelagt lever og er ubrukelig som menneskemat. Dette kan skyldes flere forhold, som at sei har beitet på overskuddsfôr (og evt. feces) fra laks i merdene. Laksefôr er svært fettholdig og kan føre til lagring av store fettmengder i leveren (som vist for torsk), og det kan også føre til endret sammensetning av både næringsstoffer og fremmedstoffer i både lever og filét. Her trenger man systematiske data for arter som lever i området rundt anleggene for å identifisere sjømattrygghet og spisekvalitet (sunn) til disse artene. Side 84 av 120

85 En aktuell problemstilling er om etablering av akvakulturlokaliteter påvirker adferden hos vill fisk. Spørsmålet er hovedsakelig knyttet til om vandrings- og gytemønstrene påvirkes negativt. Så langt er det grunn til å peke på at det trengs mer kunnskap for å få avklart disse spørsmålene. Når det gjelder etablering av torskeoppdrett i nærheten av gyteområder for torsk, er det godt dokumentert at det øker risikoen for genetisk påvirking av de ville torskestammene. 6.5 Sammenfatning av konsekvenser av akvakultur på naturmiljøet En sammenfatning av konsekvenser av akvakultur på naturmiljøet presenteres i Tabell 14Tabell 14. Mht grunnlaget for vurderingene og usikkerhet knyttet til disse vises det til kapittel Tabell 14. Konsekvenser av akvakultur på naturmiljøet i (Klassifisering: ingen/liten moderat stor) Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Utredningstema Undertema Påvirkning i dag Konsekvens Plankton Planteplankton Ingen kjent negativ påvirkning. Ingen/liten. Dyreplankton Ingen kjent negativ påvirkning. Ingen/liten. Bunnsamfunn Korallrev Mulig lokal påvirkning. Usikkert. Svamp Mulig lokal påvirkning. Usikkert. Dyphavsreke Mulig lokal påvirkning. Usikkert. Andre bunnsamfunn I tillegg til næringssalter og organiske materiale blir det sluppet ut en rekke fremmedstoffer og legemidler fra oppdrettsanlegg. Usikkert. Fisk Marine arter til havs Ingen kjent påvirkning. Ingen/liten. Lokale marine arter Mulig lokal påvirkning. Usikkert. Laksefisk Genetisk påvirkning og lakselus. Stor. Sjøfugl Pelagisk dykkende fugl Noe arealbeslag. Ingen/liten. Overflatebeitende fugl Noe arealbeslag. Ingen/liten. Sjøpattedyr Steinkobbe Skadefelling av individer som henter mat fra oppdrettsanlegg. Ingen/liten. Havert Ingen kjent påvirkning. Ingen/liten. Nise Ingen kjent påvirkning. Ingen/liten. Strandsonen Tare Ingen kjent påvirkning. Ingen/liten. Bunnhabitat Se kommentar til Andre bunnsamfunn Moderat Særlig verdifulle områder Økologiske relasjoner / prosesser Enkeltområder som angitt i arealrapporten Ingen kjent påvirkning. Se kommentar til Laksefisk ovenfor Ingen/liten. Stor Side 85 av 120

86 7 FRAMTIDSBILDER FOR FISKERI- OG HAVBRUKSAKTIVITET I Framtidsbilder for fiskeriaktivitet Tre overordnede forhold vil være bestemmende for norsk fiskerinæring og forvaltning i Disse vil være: forholdet til EU, og eventuelt hvilke fundamentale endringer som gjennomføres i EUs fiskeripolitikk. utviklingen av norske forvaltningsregimer, inkludert en del viktige karakteristika ved norsk fiskerinæring i klimatiske endringer. Det er fremsatt to overordnede utviklingsbaner for norsk fiskerinæring i årene frem mot Disse to fremtidsbildene er presentert nedenfor. Framtidsbilde alternativ 1: Det skjer ingen vesentlige forbedringer av forvaltningssystemene de nærmeste 20 årene. Totaluttaket vil variere mellom år, men grovt anslått vil totaluttaket ligge på om lag samme nivå som i dag, dvs. om lag som i 2008 da totalfangsten var på 1,3 mill tonn. Andre konsekvenser av et slikt framtidsbilde som må anskueliggjøres, kan for eksempel være at det fortsatt tillates et omfattende utkast av fisk i EU-farvann. Andre konsekvenser som kan synliggjøres kan være antatt førstehåndsverdi av norsk fangst i Nordsjøen i Framtidsbilde alternativ 2: Norge i samarbeid med EU har som planlagt innført en forvaltning basert på optimalt langtidsutbytte. Bl.a som følge av innføring av dette har en lykkes med å gjenoppbygge sentrale bunnfiskbestander som torsk, hyse, øyepål/kolmule og samtidig sikre bestandsnivåene for sild, makrell og sei. Omfanget av utkast av fisk er vesentlig redusert sammenlignet med hva tilfellet er nå (EU har innført konkrete forvaltningstiltak på dette området). Også påvirkningen på bunn-økosystemene vil være vesentlig mindre sammenlignet med nå-situasjonen. Forhold knyttet til EU Norge deler storparten av sine fiskeressurser med andre land, noe som gjør internasjonalt samarbeid helt nødvendig. Nordsjøen er kjerneområdet for det bilaterale fiskerisamarbeidet mellom Norge og EU. Den årlige bilaterale fiskeriavtalen mellom Norge og EU inneholder fire typer kvoter; fellesbestander med felles forvaltning, fellesbestander uten felles forvaltning, eksklusive norske bestander og eksklusive EU-bestander. Felles bestander med felles forvaltning gjelder torsk, hyse, sei, hvitting, rødspette, makrell og nordsjøsild i Nordsjøen. Her må partene bli enige om en totalkvote (TAC) for kommende år. Fordelingen på henholdsvis Norge og EU følger deretter av avtalte fordelingsnøkler. For de fleste bestandene har Norge en andel langt under 50 %, mens for sei i Nordsjøen/ Skagerrak har Norge 52 % av bestanden. Dette reflekterer at sei i stor grad befinner seg i Norges økonomiske sone (NØS). Felles bestander med felles forvaltning kan også i stor grad fiskes i hverandres soner. Det er også for disse Norge og EU har avtalt langsiktige forvaltningsplaner. Norge og EU er forpliktet til å samarbeide om forvaltning av Nordsjøen og Skagerrak ettersom flere av bestandene i området er ansett som fellesbestander. Utfordringen i samarbeidet er at det er store ulikheter mellom partenes valg av forvaltningsmodeller. Det tydeligste eksempelet på dette er forskjellen mellom Norge og EUs utkastpolitikk. I norske farvann har vi i dag et utkastforbud på alle kommersielle arter. EU har derimot et utkastpåbud dersom det fiskes utover kvote eller dersom fangstsammensetningen (art og størrelse) er ulovlig. I tillegg har Norge og EU ulike tekniske reguleringer. Forvaltningen går tross alt i riktig retning, også for Nordsjø-bestandene, selv om framskrittene går sakte. Som del av fiskerisamarbeidet de siste 20 årene, er det enighet mellom EU og Norge om at TAC (totalkvoten for en bestand i neste kalenderår) skal fastsettes i samsvar med den biologiske rådgivningen fra ICES. Videre er det enighet om langsiktige forvaltningsplaner, herunder at ekstraordinære tiltak skal kunne settes inn dersom gytebestanden faller under føre-var-grensen (Bpa). Videre har en Side 86 av 120

87 oppnådd en god del innenfor områder som kontroll (håndhevelse av fiskeribestemmelser) og bruk av ny teknologi, både om bord i fiskefartøy og hos fiskeriforvaltningen. Det foregår også arbeid for å oppnå et harmonisert teknisk regelverk, og det er gode indikasjoner på at industritrålfisket i fremtiden vil kunne utøves på en langt mer ressursvennlig måte enn det som hittil har vært tilfellet. Norge og EU har også startet arbeid med stenging av områder med mye undermåls fisk (RTC = Real Time Closure). I norsk sone i Barentshavet og i Svalbardsonen har et program for lukking og åpning av fangstfelt med for høy innblanding av undermåls fisk (Real Time Closure system, RTC) vært i funksjon siden Målsettingen med denne tjenesten er å bidra til et bærekraftig fiske, bl a gjennom å hindre at småfisk og småreker blir fisket. Fra og med 2009 er Norge og EU enige om å iverksette et tilpasset RTCsystem for Nordsjøen. P g a liten praktisk virkning av det avtalte systemet har man fra norsk side i senere tid innført unilaterale strengere tiltak fordi en ikke har oppnådd enighet om strengere RTCreguleringer med EU. Dersom en skal lykkes med å bygge opp igjen flere bestander til et bærekraftig nivå, vil dette i stor grad være avhengig av at EU endrer sin fiskeripolitikk til å bli vesentlig mer bærekraftig enn den er nå. Det som helt klart mangler i EUs fiskeripolitikk er reguleringer som effektivt kan bidra til en redusert reell fiskedødlighet. Et viktig tiltak her vil være utkastforbud i EU. For at et utkastforbud skal kunne bli effektivt, må regelverket utformes slik at fiskerne i minst mulig grad befinner seg i en situasjon som motiverer til utkast. Videreutvikling av RTC-systemet og teknisk regelverk vil også være helt nødvendig. På et mer overordnet plan vil det også være helt nødvendig å bygge ned fangstkapasiteten til flåten i enkelte av EUs medlemsland. Utviklingen av norske forvaltningsregimer I dette kapitlet beskrives forventet utvikling av norske forvaltningsregimer, inkludert en del viktige karakteristika ved norsk fiskerinæring i Norske forvaltningsregimer. Et fundamentalt aspekt ved norsk fiskeriforvaltning er at reguleringsbestemmelsene retter seg mot selve utøvelsen av fiske, og er således ikke begrenset til det som måtte skje etter landing av fisken. Denne forvaltningsfilosofien gjenspeiles i den sterke vektleggingen av kontroll til havs. Andre viktige elementer av denne forvaltningstilnærmingen er tilpassede bifangstbestemmelser, påbud om skifte av felt med stor innblanding av undermåls fisk/uønskede arter, tekniske bestemmelser, seleksjonsteknologi, utkastforbud, RTC og annen områderegulering m.fl. Formålet her er å gjennom ulike tiltak medvirke til at fiskeren i minst mulig grad skal fiske ulovlig fisk eller påvirke områder negativt. En alminnelig oppfatning er at denne norske forvaltningstilnærmingen har vært en suksess. I årene fram mot 2030 vil en kunne se for seg en videreutvikling av tiltak som alle skal medvirke til at fiskeriene påvirker økosystemet mindre enn i dag. Dette vil være tilfelle nasjonalt i Norge, og ikke minst vil det være viktig i forhold til EU. I 2009 trådte Havressurslova i kraft, og økosystemtilnærmingen er tatt med i lovteksten. I henhold til lovens 7 skal det ved forvaltning av de viltlevende marine ressursene og tilhørende genetisk materiale blant annet legges vekt på: a) en føre-var-tilnærming i tråd med internasjonale avtaler og retningslinjer, b) en økosystembasert tilnærming som ivaretar hensynet til leveområder og hensyn til biologisk mangfold, c) at høstingsmetoder og redskapsbruk tar hensyn til behovet for å redusere mulig negativ påvirkning på levende ressurser. I medhold av loven kan det opprettes marine beskyttede områder hvor høsting og annen utnyttelse av marine ressurser er forbudt. Det kan gjøres unntak dersom høstingsaktiviteten og annen utnyttelse ikke er i strid med formålet med det beskyttede området ( 17). Side 87 av 120

88 Fra 2009 gjelder også naturmangfoldloven, som gir samordnende mål, prinsipper og regler for bruk og vern av naturens mangfold på tvers av sektorer. 1 Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i framtiden, også som grunnlag for samisk kultur. Viktige karakteristika ved norsk fiskerinæring i Ved utgangen av 2010 var det registrert fiskefartøyer i Norge, grovt regnet en halvering de siste 10 årene. Årsakene til denne betydelige reduksjonen er mange: 1) gjennom de siste 30 årene er alle viktige fiskerier blitt adgangsregulert gjennom konsesjoner eller årlige deltageradganger, 2) ulike strukturtiltak i både kyst- og havfiskeflåten, 3) sletting av passive fartøy i merkeregisteret og 4) gebyr for å stå i registrene. Det er flere årsaker til reduksjonen i antall fartøy, men helt sentralt er nok en fiskeripolitikk med økt vekt på lønnsomhet i flåteleddet. For mange flåtegrupper er det nå en rimelig god balanse mellom flåtegruppens fangstkapasitet og tilgjengelige ressurser. Det vil således ikke være like sterke incentiver til en fortsatt sterk nedbygging de neste 20 årene. Teknologiutvikling og tilhørende økning i fangstkapasitet vil nok tilsi en fortsatt reduksjon, men ikke på langt nær så stor reduksjon som de foregående 20 årene. Også antall registrerte fiskere er sterkt redusert de siste 10 årene, dvs. en nedgang på ca. 40 %. Av samme årsak som for antall fartøy forventes en fortsatt nedgang i de neste 20 årene, men ikke på langt nær så stor reduksjon som de foregående 20 årene. Bunntrål er et redskap som de siste årene er kommet under sterk kritikk på grunn av uønsket påvirkning på bunnlevende organismer som koraller, svamper og annen bunnfauna. Det pågår mye FOUarbeid med tanke på å gjøre tråling mer skånsom mot bunnen; dette gjelder både en mer skånsom bunntrål og eventuelt bruk av semipelagisk/pelagisk trål. Det er grunn til å anta at negativ påvirkning på bunnfauna fra tråling vil være mindre i 2030 enn i dag. Dette skyldes forventet reduksjon i antall trålere og omfanget av tråling, samt mer skånsomme redskaper mot bunnen. Tapte garn som fisker lenge etter de er mistet, anses som den største miljøtrusselen fra dette redskapet. I Norge har en drevet årlig opprenskning av tapte garn siden 1983, men i liten grad i Nordsjøen, noe som bl.a. skyldes at norsk garnfiske i Nordsjøen er av et nokså begrenset omfang. Arbeid med å redusere miljøpåvirkningen fra garnfisket er også viktig i en internasjonal kontekst, det vil i første rekke bety i forhold til EU. Det forventes at en i de kommende årene og med et internasjonalt perspektiv, fortsatt vil ha stort fokus på dette. Garnopprydding og et bedre teknisk regelverk for dette fisket vil være viktige tiltak. Uønsket bifangst, for eksempel sjøfugl og sjøpattedyr, regnes som den mest uheldige konsekvensen av linefisket. Skremmeanordninger mot sjøfugl er tatt i bruk; et mer lukket system for setting og draging av line kan være et viktig tiltak. Det forventes at en i 2030 er kommet et godt stykke lenger i å kunne redusere disse negative konsekvenser av linefisket. En rekke norske fiskerier er i løpet av de siste årene blitt såkalt miljøsertifisert, dvs. forvaltningen av disse fiskeriene er vurdert og godkjent som bærekraftig av eksterne aktører (i forhold til nasjonal forskning og forvaltning), og produktene fra disse sertifiserte fiskeriene får et miljøstempel. De drivende kreftene her er organisasjonene i norsk fiskerinæring, ikke forsknings- og forvaltningsetatene. Ideen her er at presset mot større bærekraft og langsiktighet skal komme fra aktører i næringen og forbrukere, ikke fra forskning og forvaltning mot næring. Det forventes at denne miljøsertifiseringen vil være et enda mer utbygd og omfattende system i 2030 enn i dag. Rundt år 2000 var det store forventninger til framtidig verdiskaping i marin sektor. Utviklingen etter år 2000 har vist at disse anslagene nok var for optimistiske. Lønnsomheten i deler av flåteleddet har økt de siste årene, og muligheten for økt lønnsomhet skulle også kunne realiseres i fiskeindustrien. Havbruksnæringen har et stort potensial for økt verdiskaping, dersom de presserende miljøutfordringene vil bli løst. Marin sektor er viktig for Norge og norsk økonomi i dag; det forventes en økt samfunnsmessig betydning i Side 88 av 120

89 Klimaendringer I grunne havområder som Nordsjøen er ofte prosessene på bunnen og høyere oppe i vannmassene nær koblet, noe som bidrar til høy produktivitet. Om vinteren er planteplanktonproduksjonen begrenset av lite lys og lav temperatur. Om våren, når lysforholdene blir bedre og den vertikale blandingen avtar, ligger forholdene til rette for en oppblomstring av planteplankton, som er grunnlaget for hele den videre næringskjeden via dyreplankton og fisk til topp-predatorer som fugl, sel og hval. Nesten all fisk begynner livet som planktonspisere, men en del arter fortsetter å spise plankton hele livet. Der finnes en rekke bestander av planktonspisere i Nordsjøen inkludert sild, makrell, tobis og brisling. Andre arter som torsk, hyse og sei spiser plankton når de er små og endrer gradvis dietten til å inkludere mer fisk og andre byttedyr når de blir større. Raudåte, Calanus finmarchicus, og dens nære slekting, C. helgolandicus, lever begge i Nordsjøen og Skagerrak. De to artene viser klare forskjeller i geografisk utbredelse og sesongmessig variasjon: Andelen av raudåte er størst i de nordlige og østlige delene av Nordsjøen (over Norskerenna), mens mengden av C. helgolandicus øker mot vest og sør. Raudåte dominerer om våren, mens C. helgolandicus er mer vanlig fra juli og utover høsten. I kystvannet langs Skagerrakkysten er det C. finmarchicus som dominerer om våren, mens C. helgolandicus opptrer i juli august. Mengden av dyreplankton (biomasse) var på samme nivå eller noe lavere i 2009 sammenlignet med året før. I Nordsjøen lever C. finmarchicus og C. helgolandicus i utkanten av sine biogeografiske utbredelsesområder, og er derfor svært følsomme for klimatiske endringer. I løpet av de siste 20 årene har man observert en rekke endringer i både mengde og artssammensetning av dyreplankton i Nordsjøen. Det har skjedd en gradvis økning i forekomst og utbredelse av sydlige, varmekjære arter. Samtidig har mengden av boreale arter, som for eksempel C. finmarchicus avtatt. Det er særlig høstfraksjonen av C. helgolandicus som har økt de siste årene. Ulike hypoteser er blitt foreslått for å forklare endringen i mengdeforholdet mellom C. finmarchicus og C. helgolandicus, for eksempel økt havtemperatur, endret fødetilgang og redusert transport av overvintringspopulasjoner inn i Nordsjøen fra Norskehavet. Figur 20. Tettheten av Calanus populasjoner i nordsjøen fra 1960 til Prosentandelen av C. inmarchicus (blå) og C. helgolandicus (grønn) vises i forhold til total forekomst av Calanus for hvert år. Figuren er hentet frawww.sahfos.org, Ecological Status 2004/5. Av ulike årsaker har planktonspisende fisk mye større mulighet til å utnytte C. finmarchicus enn C. helgolandicus. En overgang til relativt større forekomster av C.helgolandicus kan således bety redusert fødetilgang for flere arter og størrelser av fisk. I senere år har det vært dramatiske endringer i Side 89 av 120

90 artssammensetning og forekomst av dyre- og planteplankton. Dette ser ut til å ha hatt negativ innvirkning på rekrutteringen hos fisk, blant annet for havsil, øyepål og torsk. Et resultat av forhøyet havtemperatur er at en rekke sydlige arter vandrer inn i Nordsjøen sørfra. Dette gjelder arter som villsvinfisk, sardin og ansjos. Samtidig har en observert at tradisjonelle arter som for eksempel torsk har vandret mot nordlige deler av Nordsjøen. Nordsjøen er svært dynamisk økosystem. Av den grunn er det i utgangspunktet vanskeligere å predikere hvordan klimaendring vil påvirke økosystemet, og spesielt fiskebestander, sammenlignet med antatte konsekvenser i for eksempel Barentshavet. Basert på erfaringene hittil, vil en imidlertid forvente at klimaendring i 2030 har medført enda større endringer/ubalanser i tilgjengeligheten av dyreplankton som fisk kan nyttiggjøre seg av. Dette vil kunne medføre perioder med rekrutteringssvikt. Varmekjære fiskearter har i større grad etablert seg i Nordsjøen i Hvorvidt kommersielle fiskerier har utviklet seg på disse nye artene er vanskelig å forutsi pr i dag. Minst sannsynlig vil det nok være at nye kommersielle fiskerier utvikler seg i norsk sone i Nordsjøen. Tradisjonelle arter som for eksempel torsk, vil i stor grad ha nordlige Nordsjøen som sitt hovedområde. Framtidsbilde 1 for fiskeri i 2030 Norges økonomiske sone ble opprettet med virkning fra 1. januar I de årene som har gått etter soneetableringen har det utviklet seg et omfattende samarbeid med EU-landene om fiskeriforvaltning og utøvelsen av fisket i Nordsjøen. Til tross for dette må det konstateres at en i langt mindre grad har lykkes med en bærekraftig forvaltning av Nordsjøbestandene enn det som er tilfellet for viktige fiskebestander i Norskehavet og i Barentshavet. Utviklingen i Nordsjøen har vært preget av overkapasitet i fiskeflåten og manglende enighet mellom Norge og EU om hvilke reguleringer som må gjennomføres for å sikre et stabilt og bærekraftig langtidsutbytte av de kommersielt viktige fiskebestandene. Det er i dag en erkjennelse i EU om at den reelle fiskedødeligheten må reduseres dersom bestandssituasjonen skal bli bedre. Å få de nødvendige tiltakene på plass har vist seg å ta tid, dette gjelder for eksempel særlig effektive tiltak som kan hindre det omfattende utkastet av fisk i Nordsjøen. I perioden fram mot 2030 er de mest sentrale spørsmålene knyttet til reduksjon av fangstene av undermåls fisk, dels gjennom fortsatt arbeid med å redusere utkastet av undermåls fisk og dels gjennom utviklingen av et teknisk regelverk som sikrer at områder med mye undermåls fisk stenges. Selv med en underliggende forståelse for og positiv holdning til å finne fram til en omforent løsning på disse problemstillingene, så er en fortsatt ikke i mål i Utviklingen i de norske fiskeriene er i perioden preget av fortsatte strukturtiltak, med en fortsatt overgang til større og mer fangsteffektive fartøyer. Kombinert med en teknologisk utvikling i retning av mer energieffektiv maskinutrustning på fiskefartøyene, gir dette en redusert utslippsmengde av klimagasser i forhold til oppfisket kvantum fisk. Samtidig foregår det en utvikling innenfor det som tidligere har vært vurdert som nisjefiskerier, en utvikling som i stor grad er generert av forbrukernes krav om økt kvalitet på fisk og fiskeriprodukter. Et eksempel på dette er utviklingen av et dorgefiske etter makrell, som har utviklet seg fra en aktivitet drevet av mindre enmannsbåter til et mer utstyrsintensivt fiske drevet med vesentlig større havgående fartøy. Manglende gjennomslag for effektive reguleringstiltak innen Nordsjø-fiskeriene har medført at en ikke har lykkes i gjenoppbyggingen av tradisjonelt viktige bestander. I tillegg er gjenoppbyggingen av de planktonspisende bestandene gjort vanskeligere som følge av at havtemperaturen i Nordsjøen har økt noe over tid. Dette har ført til reduserte forekomster av dyreplankton, i første rekke raudåte. Det er muligens den reduserte tilgangen av raudåte som er grunnen til at tobisbestanden i Nordsjøen fortsatt er på et lavt nivå, og derigjennom medvirket til begrensninger i fødetilgangen for øvrige deler av økosystemet i Nordsjøen. Side 90 av 120

91 Framtidsbilde 2 for fiskeri i 2030 Som nevnt ovenfor er det mange positive utviklingstrekk i fiskerisamarbeidet mellom Norge og EU; men utviklingen går sakte i EU. Den kritiske bestandssituasjonen for flere nordsjøbestander har tvunget fram en erkjennelse av behovet for mer effektive tiltak for å hindre totalt sammenbrudd for disse. EU har innført forvaltningstiltak basert på optimalt langtidsutbytte. Fire viktige tiltak er gjennomført for å nå dette målet: Tiltak som effektivt har redusert omfanget av utkast av fisk, Implementering av et effektivt RTC- system som et forvaltningstiltak for å hindre utilsiktet fangst av småfisk. Gjennomføring av kapasitetsreduserende tiltak i EUs fiskeflåte. Det er gjennomført en rekke tekniske reguleringer av fisket. I samarbeidet mellom Norge og EU er sentrale elementer i en økosystembasert forvaltningsmodell på plass. I denne forvaltningsmodellen er det vektlagt hvilken rolle enkelte fiskeslag kan ha for øvrige deler av økosystemet. Som følge av temperaturøkningen i Nordsjøen og de reduserte forekomstene av dyreplankton som følge av dette, har det vært en betydelig reduksjon i tobisbestanden. Dette har nødvendiggjort introduksjon av nye tiltak for å bevare oppvekstområdene for tobis. I praksis er det innført tilnærmet fangststopp for fiske etter tobis, samtidig som redskapsbruken i de definerte gyte- og oppvekstområdene for tobis er regulert. I disse områdene er det ikke lenger tillatt å drive fiske med redskaper som berører havbunnen. Siktemålet er å unngå ytterligere ødeleggelse av bunnsubstratene i viktige gyteområder for denne arten. Som et resultat av de gjennomførte tiltakene har det skjedd en betydelig vekst i sentrale nordsjøbestander. Økte bestander kombinert med en flåte som i større grad enn tidligere er tilpasset ressursgrunnlaget har medført at miljøpåvirkningen er vesentlig redusert. Et viktig bidrag i denne retningen er også utviklingen i redskapsteknologi, i retning av redskaper som er mindre energikrevende i bruk. Denne redskapsteknologien er også mer bunnvennlig enn de redskapene som benyttes i dag. Norsk fiskerinæring vil i 2030 være karakterisert av færre og mer effektive fartøy, mer skånsomme og miljøvennlige redskaper, og langsiktighet/bærekraftighet i forvaltningstiltakene. Alt i alt vil fiskeriaktiviteten påvirke økosystemet i Nordsjøen mindre enn i dag. Konsekvenser av fiskeri i 2030 på andre organismer enn fisk Sjøfugl Det finnes ikke tilstrekkelig kunnskap til å gi en særlig detaljert og presis prediksjon på konsekvenser av fiskeriene på sjøfuglene i utredningsområdet i årene fram mot Hvis situasjonen blir som skissert i fremtidsbilde 1, er påvirkningen på sjøfugl i utredningsområdet om lag som i dag. Skulle fremtidsbilde 2 bli en realitet, ser det derimot adskillig lysere ut. En restitusjon av de sentrale bunnfiskbestandene til bærekraftige nivåer kan ha positive effekter for sjøfugl. Det foreligger ikke tilstrekkelig kunnskap til å differensiere dette nærmere på de enkelte arter av sjøfugl. Forskning på og implementering av tiltak for å redusere bifangst av sjøfugl har gitt positive resultater flere steder i verden, også i Norge. Konsekvensbildet i 2030 antas derfor å være noe forbedret i forhold til det som er vurdert i dagens situasjon. Sjøpattedyr Framtidige konsekvenser av fiskeriaktivitet på sjøpattedyrbestandene må antas i første rekke å være knyttet til mulige endringer i fordelingsmønster og forekomst av aktuelle byttedyr. Sjøpattedyr har et betydelig vandringspotensiale, og vil derfor uansett forventes å flytte med byttedyrene. Vi har sett slike forflytninger innen regionen når det gjelder nise. Også for vågehval har vi kunnet observere periodiske variasjoner i tyngdepunktet for fordelingene, noe som kan indikere en grunnleggende storskalavariasjon. Vågehval har i sommerhalvåret en omfattende fordeling i Nordøstatlanteren som Side 91 av 120

92 omfavner et rikt utvalg av habitater med forskjellige byttedyr. Så lenge de grunnleggende fiskeressursene fortsatt er til stede og fiskeriene gjennomføres etter de samme prinsippene, er det ingen grunn til å forvente noen særlig forskyvning av konkurranseforholdet i forhold til nåtidssituasjonen. Rødlista Fram mot 2030 kan vi på noen områder og for noen arter påvirke utviklingen, mens man for andre arter er mer overlatt til klimaendringer og naturlige svingninger. Ingen av de truede fiskeartene er nøkkelarter som mat for sjøfugl og sjøpattedyr, men gode gytebestander av disse vil selvsagt bidra til å sikre stabile yngelmengder som lokalt og regionalt vil kunne ha betydning. For flere av fiskeartene må det komme på plass gode overvåkningsrutiner slik at forvaltningen bedre blir i stand til å styre utviklingen. Dette fordrer også kunnskap om gyte- og yngleområder slik at man kan verne om yngelen frem mot kjønnsmodning. For flere av de truede fiskeartene (f eks ål, pigghå, brugde og håbrann) er vi avhengig av internasjonalt samarbeid og overvåkning. Forbud mot fangst av glassål vil være et slikt nødvendig tiltak. Flere av fiskeartene er sentvoksende og langlivet, og årsklasser som blir født i dag blir ikke kjønnsmodne før bortimot For alle fiskeartene har vi bestandsstørrelser som gjør det mulig å få til en positiv utvikling dersom de overvåkes og nødvendige reguleringstiltak iverksettes underveis. Side 92 av 120

93 Tabell 15. Konsekvenser av fiskeri på naturmiljøet. Forventet endring i perioden Tredelt skala; økt ( ), uendret ( ) eller redusert ( ) konsekvens. Utredningstema Undertema Fiskeri - framtidsbilde 1 Konsekvens Fiskeri - framtidsbilde 2 Konsekvens Endringer Endringer Plankton Planteplankton Ingen vesentlige endringer. Som alternativ 1 Dyreplankton Ingen vesentlige endringer. Som alternativ 1 Bunnsamfunn Korallrev Ingen korallrev utenfor grunnlinjen i utredningsområdet Som alternativ 1 Svamp Lite svamp i området Som alternativ 1 Dyphavsreke Ingen vesentlige endringer. Som alternativ 1 Andre bunnsamfunn Utvikling mot lettere redskap, mindre påvirkning Som alternativ 1 Fisk Kommersielle arter Ingen vesentlige endringer. Nye redskapsteknologi, nye reguleringer og økt bestandsnivå gir redusert påvirkning Ikke kommersielle arter Ingen vesentlige endringer. Som over Sjøfugl Pelagisk dykkende fugl Ingen vesentlige endringer. Som over Overflatebeitende fugl Ingen vesentlige endringer. Som over Sjøpattedyr Steinkobbe Ingen vesentlige endringer. Som over (Forventes gjenoppbygget) Havert Ingen vesentlige endringer. Som over Nise Ingen vesentlige endringer. Som over Strandsonen Tare Ingen vesentlige endringer. Som over Bunnhabitat Ingen vesentlige endringer. Særlig verdifulle Enkeltområder som Ingen vesentlige endringer. Som over Redusert påvirkning gjennom fiske områder angitt i arealrapporten Økologiske relasjoner Ingen vesentlige endringer. Som over / prosesser Side 93 av 120

94 7.2 Framtidsbilder for norsk akvakulturnæring Med dagens teknologi er tilgjengelig produktivt areal i kystsonen et av Norges viktigste konkurransefortrinn som oppdrettsnasjon. Gode lokaliteter var lenge betraktet som en overskuddsressurs uten et uttrykt behov for en overordnet styring av bruken. Med veksten i næringen er dette nå et tilbakelagt stadium. Tilgangen på egnete oppdrettslokaliteter er en knapphetsfaktor og har betydning for en bærekraftig utvikling av næringen. Samtidig er det store regionale forskjeller med hensyn til arealutnyttelse og produksjonsintensitet. Det største potensialet for vekst vil ligge i den nordlige landsdelen. I sør, der intensiteten i dag er størst, finnes de største miljøutfordringene. Her vil på kort og mellomlang sikt potensialet for økonomisk vekst i første rekke være knyttet til reduserte tap i produksjonen, differensierte produkter og en mer effektiv arealutnyttelse. Økologisk bærekraft har i de senere år blitt den største utfordringen for næringen. Oppmerksomheten rundt næringens miljøpåvirkning har aldri vært større og kommer fra media, myndigheter, markedene ute og opinionen i Norge. Den dreier seg dels om reelle bærekraftsutfordringer knyttet til rømming, lus, sykdom og forurensning, men også om fremvekst av generelle negative holdninger til det å drive oppdrett. Dersom næringen ikke finner frem til snarlige og langsiktige løsninger på utfordringene som gjelder bærekraft, er det en fare for at dette på litt sikt kan gi en negativ utvikling for næringen. I rapporten fra utvalget for effektiv og bærekraftig arealbruk i havbruksnæringen (Arealutvalget) sammenfattes følgende for utviklingen de nærmeste 5 10 årene: Andre deler av akvakulturnæringen enn laksenæringen vil neppe være mer arealkrevende enn i dag. Markedsmessig grunnlag for fortsatt vekst i laksenæringen Teknologisk vil fortsatt åpne anlegg innenfor grunnlinjen være helt dominerende Fortsatt bevegelse mot større lokaliteter lenger ute på kysten Størst potensial for vekst i nord På lengre sikt vil klimaendringene bidra til å skyve tyngdepunktet i laksenæringen nordover En forutsetning for at næringen skal kunne eksistere på samme nivå som i dag eller vokse, vil være at utfordringene med rømming og lakselus er fjernet, eller i det minste redusert til mer akseptable nivå. Utslippene av reststoffer fra havbruksnæringen skal ikke være større enn det havmiljøet tåler, noe som også kreves etter dagens regelverk. Kanskje vil utviklingen av ny teknologi og bedre fór medføre at oppdrettslokalitetene i 2030 har større bæreevne enn i dag og vil kunne produsere mer fisk innenfor miljømessig forsvarlige rammer. Mangel på egnete lokaliteter i kystsonen vil kunne bli en begrensning for ekspansjon, jfr. det som er sagt ovenfor om bærekraftig havbruk. Framtidsbilde 1 for havbruk i 2030 De største problemene for næringen er fortsatt knyttet til rømming/genetisk forurensning, sykdom og lakselus. Lakselus og genetisk påvirkning fra rømt laks vil fortsatt gjøre det vanskelig å karakterisere situasjonen i norsk oppdrettsnæring som bærekraftig fra Rogaland til og med Møre. Utvikling av resistens mot flere av de mest brukte legemidlene mot lakselus er fortsatt et stort problem. Endringer i klimaet i Nordsjøområdet kan påvirke miljøet og naturmangfoldet i havet. Økt sjøtemperatur og mer ekstremvær antas å gi størst konsekvens for akvakulturvirksomheten. Økt ferskvannsinnblanding i fjordene på grunn av større nedbørsmengder vil kunne påvirke strømforholdene, slik at spredningsmønsteret for lus og andre sykdomsfremkallende mikroorganismer endres. Sannsynligheten for oppvekst av mer varmekjære mikroorganismer vil kunne øke. Dermed vil sykdommer som tidligere bare har vært kjent fra varmere strøk kunne gi sykdom hos norsk oppdrettsfisk. Vi kan få raskere og mer alvorlig utvikling av sykdommer som tidligere har utgjort et lite problem. Høye sommertemperaturer i sjø kan skape ugunstige forhold og medføre at Sør-Norge blir mindre egnet for oppdrett, mens kysten lenger nord vil få økt betydning som oppdrettsområde. Perioder med vesentlig høyere sommertemperaturer i fjordene vil kunne øke sannsynligheten for lavere oksygenkon- Side 94 av 120

95 sentrasjon og sykdomsutbrudd. Særlig i fjordene i Sør-Norge ventes en økning i antall episoder med ekstremtemperatur med lav eller ingen vekst på fisken, samt hyppigere og mer tapsbringende sykdomsutbrudd. Tyngdepunktet av norsk oppdrettsnæring har flyttet nordover, samtidig som omfanget av norsk oppdrettsvirksomhet er redusert. Oppdretterne langs Nordsjøkysten vil ha problemer med å konkurrere økonomisk med aktører lenger nord og vil ikke ha samme mulighet til å finne alternative lokaliteter og øke produksjonen. Innvandring av mer varmekjære organismer kan medføre utfordringer for driften av akvakulturanleggene. Maneter kan tette igjen nøtene slik at vanngjennomstrømmingen reduseres eller hindres helt, og oppblomstring av skadelige alger dreper oppdrettsfisken. I noen områder av Sør-Norge er det gjort forsøk med oppdrett av arter fra sørligere farvann, men det har vært vanskelig å oppnå lønnsom drift. Sjøabbor og andre arter betales ikke like godt som laksen, og produksjonsforholdene er bedre i sørligere farvann. Framtidsbilde 2 for havbruk i 2030 Problemene med rømming, sykdom og lakselus er redusert til akseptable nivå. All oppdrettslaks er triploid og derfor steril, og problemet med genetiske interaksjoner mellom oppdrettet og vill laks er eliminert. Det er videre utviklet vaksiner mot lakselus, som sammen utstrakt bruk av leppefisk og sonering har redusert infeksjonspresset på villfisk til et nivå som ikke har bestandsregulerende effekt. Det er vanlig at fisken holdes i lukkede systemer til den når 1 kg og deretter overføres til åpne merdsystemer i sjø. De lukkede systemene har oppsamling av partikler. Fisken som overføres til de åpne merdene er mer robust og tapene ved overføring er små, samtidig som varigheten av fiskens liv i åpne merder er redusert. De klimatiske endringene som beskrevet i kapitlet ovenfor, har ikke hatt så stor konsekvens som enkelte har spådd. Fornuftige utsett av biomasse og bruk av dype nøter har generelt gjort at en har taklet temperaturutfordringene i laksenæringen som opererer langs Nordsjøkysten. Merdanleggene har fortsatt å vokse i størrelse, og klynger med en produksjon på opptil tonn pr produksjonssyklus er vanlig i godt egnede områder. Antall oppdrettsområder og lokaliteter er redusert. Hensynet til bærekraft og akseptabelt økologiske virkninger er blitt en grunnleggende premiss for næringen, og miljøovervåkningen i oppdrettsområdene er utvidet og omfatter de viktigste påvirkningsfaktorene. Bruken av fiskefôr er redusert i forhold til i dag. Alt i alt har næringen i sør klart å konsolidere seg og oppnå en viss økonomisk vekst. Økningen i verdiskaping skyldes særlig etablering av et produktspekter med bedret kvalitet, god leveringsdyktighet av fersk fisk til Europa og nisjeprodukter inn mot spesielle markeder. En del oppdrettere har hatt suksess med produksjon av lysing, men det er fortsatt oppdrett av laks og regnbueørret som dominerer i sør. Side 95 av 120

96 Tabell 16. Konsekvenser av akvakultur på naturmiljøet. Forventet endring i perioden Tredelt skala; økt ( ), uendret ( ) eller redusert ( ) konsekvenser. Utredningstema Undertema Akvakultur- framtidsbilde 1 Konsekvenser Akvakultur - framtidsbilde 2 Konsekvenser Endringer Endringer Plankton Planteplankton Ingen vesentlige endringer. Som framtidsbilde 1. Dyreplankton Ingen vesentlige endringer. Som framtidsbilde 1. Bunnsamfunn Korallrev Ingen vesentlige endringer. Som framtidsbilde 1. Svamp Ingen vesentlige endringer. Som framtidsbilde 1. Dyphavsreke Ingen vesentlige endringer. Som framtidsbilde 1. Andre bunnsamfunn Tilsvarende utslipp av organisk avfall som i dag. Reduserte utslipp av organisk avfall. Fisk Marine arter til havs Ingen vesentlige endringer. Som framtidsbilde 1. Lokale marine arter Tilsvarende utslipp av organisk avfall som i dag Reduserte utslipp av organisk avfall. Laksefisk Ingen vesentlige endringer. Redusert genetisk påvirkning. Redusert påvirkning fra sykdom og lakselus. Sjøfugl Pelagisk dykkende fugl Ingen vesentlige endringer. Som framtidsbilde 1. Overflatebeitende fugl Ingen vesentlige endringer. Som framtidsbilde 1. Sjøpattedyr Steinkobbe Ingen vesentlige endringer. Som framtidsbilde 1. Havert Ingen vesentlige endringer. Som framtidsbilde 1. Nise Ingen vesentlige endringer. Som framtidsbilde 1. Strandsonen Tare Ingen vesentlige endringer. Som framtidsbilde 1. Bunnhabitat Tilsvarende utslipp av organisk avfall som i dag. Reduserte utslipp av organisk avfall. Særlig verdifulle områder Økologiske relasjoner / prosesser Enkeltområder som angitt i arealrapporten Ingen vesentlige endringer. Som framtidsbilde 1. Ingen vesentlige endringer. Redusert genetisk påvirkning på villaks. Side 96 av 120

97 8 SUNN OG TRYGG SJØMAT FRA NORDSJØEN Høsting av sjømatsressurser er en av de viktige tjenestene Nordsjøen bidrar med for den norske befolkningen. De høstede sjømatsressursene blir enten brukt direkte til humant konsum, eller som for noen arter av industrifisk, til produksjon av fiskemel og olje. Disse blir i stor grad benyttet som fôringredienser i oppdrett og bidrar således indirekte til produksjon av sjømat. For norsk høsting fra Nordsjøen er arter som nordsjøsild, makrell, sei og torsk vesentlige, men en ytterligere liste av arter er vurdert som viktige i dette perspektiv. European Food Safety Authority (EFSA) kom i 2010 med en anbefaling om et daglig inntak av 0,25 gram av de viktige marine omega-3 fettsyrene EPA og DHA som forebygging av hjerte- og karsykdom. I tillegg vil et økt inntak av sjømat redusere inntaket av mettet fett samt bidra med en rekke andre viktige næringsstoffer som er viktige for en god helse. Næringsstoffer i sjømat gir positive effekter, men det av avgjørende betydning at matvarene er trygge i forhold til miljøgifter. Dette blir ofte målt direkte ved at man sammenligner innholdet i matvaren med internasjonalt aksepterte grenseverdier for hvor mye det kan være av ulike miljøgifter i sjømaten. Det er spesielt enkelte tungmetaller som kvikksølv og enkelte organiske miljøgifter som PCB og dioksiner som kan skape problemer i enkelte sjømatsprodukter. For konsumenter som spiser mye av enkelte produkter kan man også se at de kan overskride tolerable grenser for daglig/ukentlig inntak av miljøgifter selv om grenseverdiene som er aksepterte for lovlig omsetning ikke er overskredet. Forekomster av miljøgifter i fisk kan ha konsekvenser for utøvelsen av fiske etter de aktuelle artene. Et eksempel på dette er reguleringen av blåkveitefisket. Målinger som Mattilsynet har fått gjennomført ved NIFES har vist at innholdet av miljøgifter i blåkveite har vært høyere enn tillatte grenseverdier, avhengig av fiskens størrelse og fangstområde. Fra og med 2010 er slike forhold tatt hensyn til ved utformingen av reguleringen. Eventuelle fremmedstoffer i andre arter vil også kunne få forvaltningsmessig betydning. Generelt vil innholdet av miljøgifter i fet fisk, som lettest akkumulerer miljøgifter, kunne endre synet på hva som er optimalt beskatningsmønster for flere arter. Dette er problemstillinger som vil bli viet oppmerksomhet av fiskerimyndighetene i årene fremover. 8.1 Uønskede stoffer i fisk Det er en rekke faktorer som kan redusere kvaliteten av sjømat og som Norge må ha dokumentasjon på før produktene eksporteres eller går til innenlands konsum. De viktigste faktorene som krever dokumentasjon er knyttet til parasitter, mikroorganismer, kjemisk og radioaktiv forurensning og disse er beskrevet nedenfor. Fiskeparasitter av betydning for produktkvalitet og mattrygghet Parasitter er vanlig hos villfanget marin fisk beregnet til konsum. Dette omfatter også slike kommersielt viktige fiskeslag som torsk, sei, sild og makrell fra alle nordatlantiske fangstområder inkludert Nordsjøen. Parasittene av størst betydning for produktkvalitet og mattrygghet er larvene av typen anisakide rundorm populært kalt kveis med Anisakis simplex som den viktigste arten. De fleste kveis er vanligvis å finne på fiskens innvoller, men noen larver kan også forekomme i fiskens muskulatur, noen ganger dypt i fileten. Ved siden av å forringe den estetiske produktkvaliteten, kan utilsiktet inntak av levende kveis, for eksempel ved konsum av rå eller kun lett behandlet fisk, føre til alvorlig mage/tarmsykdom, i tillegg til allergiske reaksjoner hos spesielt disponerte personer. Forekomst av sted- eller tidvis store mengder kveis kan dessuten ha økonomiske konsekvenser ved at fisken er uomsettelig og ved at hele forsendelser blir avvist etter importkontroll. Siden 2006 har NIFES hvert år gjennomført undersøkelser av parasittstatus hos de kommersielt viktigste pelagiske fiskeslagene inkludert Nordsjøsild og makrell som fiskes av den norske fiskeriflåten og omsettes til konsum. Undersøkelsene er organisert som et nasjonalt overvåkingsprogram der målsettingen er å kunne gi prognoser eller påvise tendenser med hensyn til forekomst av kvalitetsreduserende og potensielt helseskadelige parasitter i de aktuelle fiskeslagene. Side 97 av 120

98 Forekomst av kveis hos sild og makrell Det er påvist store variasjoner i forekomsten av kveis generelt, og i kjøttet spesielt, hos både sild og makrell fra Nordsjøen. Variasjonen er størst mellom ulike størrelses-/aldersgrupper, men også mellom ulike delbestander av samme art, særlig hos makrell. Noe mindre variasjon ser ut til å være relatert til fangstområde og sesong. Generelt har det over tid blitt påvist en svak, men signifikant økning i kveisbelastning hos makrell fisket i den nordlige delen av Nordsjøen i perioden august til november hvert år. Våre data tyder dessuten på at kveis kan være en medvirkende årsak til nedsatt vekst hos den delen av makrellbestanden som hver høst vandrer inn i Nordsjøen for å beite. Hypotesen er at sterkt infisert fisk, særlig blant de yngre årsklassene, bruker mye metabolsk energi for å kvitte seg med kveisen, eller uskadeliggjøre den immunologisk. Dette vil kunne hemme fiskens tilvekst og oppbygging av gonader, noe som igjen kan påvirke hele bestandens rekrutteringsevne (Figur 21Figur 21). Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Figur 21. Forekomst av Anisakis-larver hos Atlantisk makrell i forhold til fiskevekt. Mindre og yngre fisk ( 440 g) er sterkere infisert med kveis enn større og eldre eksemplarer. Årsakssammenhengene for de observerte mønstre og svingninger i forekomsten av kveis er svært komplekse og hittil lite undersøkt. Alle kveis-artene har kompliserte livssykluser som involverer planktoniske krepsdyr, ulike fiskeslag og/eller blekksprut, samt hval eller sel. Denne kompleksiteten gjør at man ikke kan relatere kortsiktige forandringer i kveisbelastningen hos fisk til noen enkeltfaktorer som for eksempel størrelsen på enkelte hval- og selbestander, eller endringer i vanntemperaturen i et gitt havområde. Soft flesh-parasitten Kudoa i makrell Hovedårsaken til soft flesh-fenomenet hos makrell skyldes den mikroskopiske parasitten Kudoa thyrsites, som like etter fiskens død frigir sterke muskelnedbrytende enzymer som på kort tid løser opp kjøttet (Figur 22Figur 22). Hos makrell fra Nordsjøen er soft flesh så langt kun påvist i vektgruppen lik eller over 400 g. I de fleste tilfellene veier infisert makrell over 600 g. Blant disse kan 9 % i enkelte fangster utvikle tilstanden. Undersøkelser av den reelle relative forekomsten (prevalens) av Kudoa vha molekylærbiologisk påvisning av parasittens subkliniske stadier tyder på at opp til 94 % av makrellen i enkelte fangster fra Nordsjøen er Kudoa-infisert. Det er imidlertid store forskjeller mellom ulike fangster og når i sesongen fisken er tatt. Dette igjen kan være tegn på at de ulike stimene tilhører forskjellige gytebestander av makrell. Kudoa kan således være en velegnet supplerende markør for å skille mellom Nordsjømakrell og de sørlige og vestlige makrellbestandene som hver sesong blander seg i Nordsjøen og Norskehavet. Livssyklusen til Kudoa er fremdeles ukjent. Man kan imidlertid gå ut fra at K. thyrsites, i likhet med alle andre myxosporidier, har en virvelløs mellomvert, for eksempel en børstemark, som i dette tilfellet antageligvis er endemisk for mer sørlige farvann (vest og sør for de britiske øyer). Den forventede temperaturøkningen i havet kan imidlertid føre til at denne til nå ukjente mellomverten sprer seg nordover og at Kudoa dermed vil kunne fullføre livssyklusen i våre hav- og kystområder inkludert Nordsjøen. K. thyrsites er blant de viktigste kvalitetsreduserende faktorer i oppdrett av Atlantisk laks i Vest-Canada. Siden samme parasittart allerede forekommer i våre farvann, blir det Side 98 av 120

99 desto viktigere å følge nøye med i utviklingen av infeksjonsmønsteret hos makrell siden det ikke kan utelukkes at Kudoa på sikt vil kunne spres også til laksemerder langs norskekysten. Figur 22. Fremtredende soft flesh hos makrell fra Nordsjøen forårsaket av parasitten Kudoa thyrsites. Mikroorganismer av betydning for produktkvalitet og mattrygghet Mikroorganismer, inkludert bakterier, sopp og virus, påvirker i stor grad matkvalitet og trygghet. Det er estimert at mellom 10 og 50 % av verdens matvarer går tapt som følge av mikrobiell kvalitetsreduksjon etter høsting eller fangst. For sjømat spiller mikroorganismer også en sentral rolle i kvalitetsforringelse og noen ganger også som vektor for potensielt humanpatogene smittestoffer. Siden det er naturgitte grenser for uttak av marine ressurser, vil økt produksjon og verdiskapning måtte komme som en følge av optimal utnyttelse av fangsten. Bedre forskningsbasert kunnskap om kvalitetsreduserende mikroorganismer og hvilke forhold som kan minske deres innvirkning gjennom alle ledd i verdikjeden, vil være et viktig bidrag for bedre utnyttelse av begrensede marine ressurser og i tillegg økt verdiskapning. Undersøkelser av mikrobiologiske forhold hos villfanget fisk fra Nordsjøen og Skagerrak, er en viktig aktivitet hos NIFES. Dette arbeidet ble gitt høyere prioritet fra 2006, da NIFES innledet systematiske undersøkelser av mikrobiologisk status hos de kommersielt viktigste pelagiske fiskeslagene fisket under autentiske kommersielle forhold og i samarbeid med den norske fiskeflåten. Konsekvenser av mikroorganismer på sjømatkvalitet Gjennom samarbeidet med den norske pelagiske flåten og landbaserte prosesseringsanlegg, gjennomføres det årlige tokt med prøvetakning for hygieneanalyser for de viktigste pelagiske fiskeartene. I dette arbeidet fokuseres det på å beskrive endringer i mikrofloraen langs hele verdikjeden, og gi råd til næringen om hvilke faktorer som kan gi mindre kvalitetsreduserende belastning fra mikroorganismer. Det er blant annet laget en nettbasert kvalitetshåndbok for pelagisk industri ( Humanpatogene mikroorgansimer i pelagiske arter og skjell. Fisk og annen sjømat, med unntak av marine pattedyr som hval og sel, har en kroppstemperatur som ikke favoriserer vekst av smittestoff som kan ha betydning for mennesker. Det påvises likevel tidvis potensielt humanpatogene bakterier i sjømat fra norske farvann, oftest som en følge av kontaminering fra vannet ved dyrking av skjell, eller under transport eller prosessering av fisk. Av særlig betydning her er bakterien Listeria monocytogenes hos fisk og Escherichia coli i skjell. L. monocytogenes kan i sjeldne tilfeller gi alvorlig sykdom (listeriose) hos mennesker. Det blir bare registrert et lite antall tilfeller av listeriose i Norge hvert år, og de siste 10 år har forekomsten variert mellom ett og fem tilfeller pr. million innbyggere årlig. Dette er sammenlignbart med andre vestlige land. I Norge er sjømat så langt ikke påvist som årsak til listeriose. Siden bakterien kan gi alvorlig sykdom er det naturlig nok stor fokus på forekomst i matvarer, inkludert sjømat. Gjennom NIFES arbeid har man sett at L. monocytogenes kan påvises jevnlig i sjømat, men konsentrasjonene er gjennomgående under de som er vist å kunne gi listeriose. Bakterien påvises oftere i oppdrettsfisk enn i pelagisk fisk, der en kun har funnet noen få positive prøver. Side 99 av 120

100 E. coli har tradisjonelt blitt sett på som en relativt ufarlig bakterie, men i de seneste år har det blitt funnet aggressive varianter som kan gi alvorlig sykdom hos mennesker. NIFES gjennomfører årlige overvåkningsprogram for skjell som dekker aktuelle dyrkningsområder langs kysten, og som inngår i Mattilsynets klassifisering av lokalitetene. Av i alt 400 prøver undersøkt for E. coli i 2009, hadde 327 prøver (82 %) konsentrasjoner under grensen for klassifisering til A-område, som betyr at de kan gå direkte til konsum. Til sammen 70 prøver (17 %) hadde konsentrasjoner av E. coli som svarer til B- område og tre prøver (1 %) hadde konsentrasjoner som svarer til C-område. For skjell fra B og C områder, blir det iverksatt egne tiltak for å sikre matvaretrygghet. Det er så langt ikke gjort undersøkelser på om disse isolatene av E. coli er av de aggressive variantene. Uønskede stoffer i fisk og sjømat Innholdet av miljøgifter i fisk har betydning for hva som kan omsettes og hvor mye fisk vi trygt kan spise. Tabell 17Tabell 17 gir informasjon om hvilke miljøgifter som kan være et problem for sjømattryggheten. På grunn av økt fokus på mattrygghet internasjonalt er det innført en rekke øvre grenseverdier for miljøgifter i sjømat og fôr til dyr. Dette gjelder tungmetaller, organiske miljøgifter inkludert pesticider, legemiddelrester og fôrtilsetningsstoffer (forskrift 27. sept 2002 nr 1028 om visse forurensende stoffer i næringsmidler). De miljøgiftene det foreløpig er satt øvre grenseverdier for i fisk er kvikksølv, kadmium, bly, sum dioksiner og furaner, summen av dioksiner, furaner og dioksinlignende-pcb (dl-pcb; non-orto og mono-orto PCB) og PAH (benzo(a)pyren). For tiden arbeider EU med å utarbeide en øvre grenseverdi for PCB 6. I tillegg vil EU senke de øvre grenseverdiene for sum dioksiner/furaner og sum dioksiner/furaner og dl-pcb i fiskefilet fra 8 til 6,5 ng TE/kg våtvekt og i fiskelever fra 25 til 20 ng TE/kg. En senking av grenseverdiene vil skje samtidig med at TEF-verdiene for de enkelte kongenerne blir justert fra TEF-1998 til TEF-2005 basert på ny kunnskap om toksisitet for de ulike stoffene. Grenseverdiene gjelder for spiselig del og fôr. Grenseverdiene er forankret i EU-direktiv og gjelder også i Norge med få unntak. Det stilles stadig strengere krav til dokumentasjon på at sjømat som eksporteres til andre land ikke har konsentrasjoner av fremmedstoffer som overstiger disse grenseverdiene. For konsumenter som spiser mye av enkelte produkter kan man se at de kan overskride tolerable inntaksverdier av miljøgifter, selv om de øvre grenseverdiene som er satt for lovlig omsetning ikke er overskredet. Tolerable inntak er av svært stor betydning når det skal vurderes om det er nødvendig å iverksette kostholdsrestriksjoner. Internasjonale ekspertkomiteer fastsetter tolerable inntaksverdier i form av tolerabelt ukentlig (TWI) eller daglig (TDI) inntak. For svært mange stoffer er det imidlertid ikke utarbeidet TWI verdier. Tolerable inntaksverdier beskriver den mengden stoff et menneske kan få i seg hver uke/dag gjennom hele livet uten at det oppstår negative helseeffekter. Verdiene er gitt i forhold til kroppsvekt og derfor blir tolerabelt inntak for et barn lavere enn for en voksen. De tolerable inntaksverdiene kan være utledet fra studier på mennesker (epidemiologiske studier) hvis det foreligger tilstrekkelig data. Ellers blir dyrestudier lagt til grunn. Når tolerable inntaksverdier er utledet fra dyrestudier, brukes det data fra den mest følsomme dyrearten og den mest følsomme effekten. I tillegg er det lagt inn en betydelig sikkerhetsfaktor for å gå fra dyr til mennesker, og det tas også hensyn til at mennesker reagerer svært ulikt på forskjellige miljøgifter. Dette kan gi sikkerhetsfaktorer på fra 100 til 1000 når TWI verdier fastsettes. TWI verdier for kvikksølv er beregnet til 1,6 µg/kg kroppsvekt, bly 25 µg/kg kroppsvekt, kadmium 2,5 µg/kg kroppsvekt og dioksiner og dioksinlike PCB 14 pg TE/kg kroppsvekt. Hvis det er fare for at tolerabelt ukentlig inntak overskrides, samtidig som ett næringsmiddel bidrar vesentlig til overskridelsen, vil Mattilsynet kunne gi råd om inntaksbegrensning av dette næringsmidlet selv om det er lov å omsette næringsmidlet. Bidraget fra matvaren avhenger både av innholdet i matvaren og hvor mye av matvaren som spises. I tillegg er myndighetene spesielt opptatt av å skjerme sårbare grupper for miljøgifter, som gravide, ammende og små barn. Mattilsynet har f. eks. gitt kostholdsråd for blåkveite som sier at gravide og ammende ikke bør spise blåkveite over 3 kilo. Dette henger sammen med at det er ønskelig at gravide/ammende ikke overskrider verdien for tolerabelt ukentlig inntak for kvikksølv i løpet av svangerskapet og i ammeperioden. I tillegg til grenseverdier fastsatt i regelverket, har Vitenskapskomiteen for Mattrygghet (VKM) utarbeidet retningslinjer for å Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Side 100 av 120

101 vurdere sjømat fra forurensede havner og fjorder. Det foreligger egne risikovurderinger for flere aktuelle miljøgifter. Dette materialet er å finne på VKM sine hjemmesider (VKM.no). Tabell 17. Oversikt over hvilke miljøgifter som oftest er over grenseverdiene i forskjellige typer sjømat. Sjømattype Miljøgift a) EUs øvre grense Mager fisk Stor rovfisk Fet fisk (Ål-spesielt fet) Fiskelever Skjell Krepsdyr: -klo -brunmat krabbe Kvikksølv (Hg) Dioksiner/dioksiner + dioksinlignende PCB Alle organiske miljøgifter(dioksiner og dioksinlignende PCB) Kadmium Bly PAH (Benso(a)pyren) Kadmium Kvikksølv Alle miljøgifter 0,5 mg/kg (0,2 mg/kg kostholdsråd gravide, torsk) 1,0 mg/kg 4/8 ng TE/kg 12 ng TE/kg 25 ng TE/kg 1,0 mg/kg 1,5 mg/kg 10 µg/kg-bap 0,5 mg/kg 0,5 mg/kg Ingen grenseverdier bare kostholdsråd a) Miljøgifter og helseskader: Inntak av organiske miljøgifter som dioksiner, dioksinlignende PCB og PAH over tid, kan føre til nedsatt immunforsvar, forstyrre hormonutskillelse, virke uheldig på nervesystemet og føre til utvikling av kreft. Organiske miljøgifter oppkonsentrerer seg i tilknytning til fett, og finnes derfor i fet fisk og lever. I sjømat finnes kvikksølv i form av metylkvikksølv i tilknytning til protein, f eks i fiskemuskel. Metylkvikksølv kan føre til skader på nervesystemet. Foster og små barn er spesielt utsatt. Metylkvikksølv overføres fra mor til foster under svangerskapet, og skilles dessuten ut i morsmelk. Derfor må gravide og ammende være ekstra forsiktige. Formatert: Norsk (bokmål) Radioaktiv forurensing i fisk og sjømat Innholdet av radioaktiv forurensning i fisk og sjømat i Nordsjøen og Skagerrak er lavt og har per i dag ingen betydning for omsetning eller mengden fisk og sjømat vi trygt kan spise. Det største dosebidraget fra humant konsum i fisk og sjømat kommer fra naturlige nuklider og da først og fremst polonium-210. I dette kapittelet er det gitt en oversikt over forskjellige grenseverdier for radioaktivitet i næringsmidler i Norge, EU og andre relevante internasjonale organisasjoner. Grenseverdiene er hentet fra både regelverk og retningslinjer. Forskriftene og retningslinjene for næringsmidler har blitt fastsatt som et resultat av Tsjernobyl-ulykken. I tillegg finnes det spesielle retningslinjer og regelverk som kun skal gjelde ved eventuell atomberedskap, og da kun i en kort periode etter en slik hendelse, som eksempelvis Fukushima ulykken i Japan. EU-regelverk, grenseverdier for import Direktiv 733/2008/EF (som erstattet 737/90/EØS, og som ble forlenget med direktiv 1048/2009/EF) setter følgende grenseverdier for cesium-134 og -137 i jordbruksprodukter som importeres inn i EU fra tredjeland: Melk, meieriprodukter og barnemat: Andre næringsmidler: 370 Bq/kg 600 Bq/kg Codex Alimentarius-retningslinjer, for handel ved en ulykke FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og WHO opprettet i 1963 Codex Alimentariuskommisjonen, som har ansvaret for å skrive en rekke internasjonale standarder og retningslinjer for mat, matproduksjon og matsikkerhet, inkludert Codex Guideline levels for radionuclides in foods contaminated following a nuclear or radiological emergency for use in international trade (CAC/GL ). Side 101 av 120

102 I motsetning til grenseverdiene gitt ovenfor, gjelder disse grenseverdiene kun for næringsmidler i internasjonal handel i perioden rett etter en eventuell kjernefysisk krise, og de er kun gjeldende i ett år etter hendelsen. Disse retningslinjeverdiene er basert på en tiltaksgrense på 1 msv/år. Tabell 18. Codex Alimentarius grenseverdier for næringsmidler i internasjonal handel i perioden rett etter en eventuell kjernefysisk krise. Radionuklider Barnemat Andre næringsmidler Plutonium-238/-239/-240, americium Strontium-90, ruthenium-106, jod-129/-131, uran Svovel-35 a, kobalt-60, strontium-89, ruthenium-103, cesium-134/- 137, cerium-144, iridium Tritium b, karbon-14, technetium a. Gjelder svovel i organisk forbindelse b. Gjelder tritium i organisk forbindelse I tillegg står det i disse retningslinjene at disse verdiene kan multipliseres med 10 for mat som spises i små mengder, f.eks. krydder. De fire forskjellige radionuklidegruppene skal behandles uavhengig av hverandre. (Aktiviteten til strontium-90 påvirker med andre ord ikke hvor høy cesium-137-aktivitet man kan ha i tillegg.) Grenseverdien for hver enkelt gruppe gjenspeiler imidlertid den samlede aktivitetskonsentrasjonen til alle radionuklidene i gruppen. (Hvis både cesium-137 og kobalt-60 er til stede, gjelder grenseverdien derfor for summen av aktiviteten til de to radionuklidene.). Euratom-regelverk for grenseverdier i mat ved en ulykke EU-landene er også medlemmer av Det europeiske atomenergifellesskap (Euratom) og må følge direktiv 3954/87/Euratom, som setter de tillatte grenseverdiene for radioaktiv forurensning i næringsmidler etter en kjernefysisk ulykke eller andre tilfeller av atomberedskap. (Grenseverdier for flere næringsmiddelkategorier ble lagt til i tillegg 2218/89/Euratom.) Tidsrommet for disse økte grenseverdiene skal være så kort som mulig og skal ikke overskride tre måneder. Sammen med direktiv 944/89/Euratom, som omhandler næringsmidler som vanligvis kun brukes i små mengder, har Euratom-direktivene fastsatt grenseverdiene for radioaktiv forurensning i næringsmidler ved atomberedskap presntert i Tabell 19Tabell 19. Tabell 19 Grenseverdier for radioaktiv forurensning i næringsmidler ved atomberedskap, oppgitt i Bq/kg Formatert: Skrift: Times New Roman, 11 pt Radionuklidegruppe Alfaemitterende isotoper av plutonium og transplutonium Viktigste representative radionuklider Americium-241 og plutonium- 239 Barnemat Meieriprodukter Flytende næringsmidler (inkl. drikkevann) Andre næringsmidler (unntatt mindre næringsmidler a ) Mindre næringsmidler a Jod-isotoper Jod Strontium-isotoper Strontium Øvrige nuklider med halveringstid på mer enn 10 dager, med unntak av karbon-14, tritium og kalium-40 Cesium-134 og cesium a) Mindre næringsmidler omfatter mat som vanligvis kun spises i små mengder, f.eks. krydder, vitaminer, gjær, bakepulver og hvitløk. En fullstendig liste over de gjeldende næringsmidlene er gitt i 944/89/Euratom. Side 102 av 120

103 8.2 Overvåkning av miljøgifter Overvåkning av miljøgifter i fisk Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) gjennomfører overvåkning og kartleggingsundersøkelser av ulike fremmedstoffer i en rekke arter av fisk som benyttes til mat. Siden 1994 har NIFES i samarbeid med Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstuttet (HI) gjennomført et program for overvåkning av fremmedstoffer i fisk og annen sjømat basert på stikkprøver. I dette programmet analyseres prøvene for tungmetaller, DDT, PCB 7, dioksiner og dioksinlignende PCB, bromerte flammehemmere og en lang rekke pesticider. Nylig ble også perfluorerte forbindelser inkludert. Utvalgte prøver analyseres for PAH ved Havforskningsinstituttet. I tilegg kommer Statens stråleverns program for overvåkning av radioaktivitet i fisk og sjømat, samt Havforskningsinstituttets egen overvåkning. Fra august 2004 har dataene som er fremskaffet blitt lagt ut på Hensikten med overvåkningen i sjømatdataprogrammet har vært å få data på flest mulig av de artene som blir fisket både til humant konsum og til industriell produksjon av fiskemel og olje, og stikkprøver av fisken er tatt i områder der den fiskes til enhver tid. Hyppigheten av prøvetakingen for hver enkelt art har vært bestemt ut fra hvor viktig arten er for norske fiskerier. I Nordsjøen har det derfor vært analysert flest prøver av makrell, nordsjøsild og tobis. Data fra den stikkprøvebaserte overvåkningen i sjømatdataprogrammet har gitt mye nyttig kunnskap om fremmedstoffsituasjonen i norsk sjømat. Samtidig er det imidlertid blitt stadig mer klart at datagrunnlaget fra dette programmet ikke er tilstrekkelig for pålitelige risikoanalyser, og det gir heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå det omfanget en forsvarlig overvåking bør ha. For å få et mer fullstendig bilde av fremmedstoffsituasjonen i norsk sjømat, startet NIFES i samarbeid med Havforskningsinstituttet i 2006 et omfattende program for grundige basisundersøkelser for enkeltarter. I basisundersøkelsene analyseres enkeltfisk fra en rekke posisjoner (25-50 fisk fra hver posisjon) fisket på forskjellige tider av året i store deler av utbredelsesområdet for arten. Et stort antall fisk analyseres (eks. makrell 800 fisk, torsk 2100 fisk, Nordsjøsild 1000 fisk). Prøvene analyseres for en rekke fremmedstoffer, i første rekke metaller, PCB 7, dioksiner og dioksinlignende PCB samt bromerte flammehemmere (PBDE). Resultater fra basisundersøkelser av makrell, torsk og Nordsjøsild har vist at innholdet av kvikksølv, kadmium og bly i filet av fisk fra åpent hav i Nordsjøen og Skagerrak generelt er lavt. For makrell og Nordsjøsild er det funnet noen enkeltfisk med nivåer av kadmium i filet opp mot grenseverdien, men ingen fisk overskrider den øvre grenseverdien for kadmium i filet. Innholdet av kvikksølv i filet ser ut til å være noe høyere i torsk enn i makrell og Nordsjøsild, men også i torsk er nivået generelt betydelig lavere enn den øvre grenseverdien for kvikksølv i filet. Ingen enkeltfisk fra åpent hav i Nordsjøen er funnet med kvikksølvnivåer i filet over øvre grenseverdi. For torsk fra fjorder og havner langs kysten av Nordsjøen og Skagerrak er kvikksølvnivåene i torskefilet generelt noe høyere enn i åpent hav, men nivåene ligger likevel også her lavere enn den øvre grenseverdien, og kun få enkeltindivider er funnet med verdier over grenseverdien. Innholdet av tungmetaller i lever er undersøkt for torsk, og resultatene viser så langt at innholdet av kvikksølv og bly i torskelever er lavt, mens nivåene av kadmium i torskelever er noe høyere. Nivået av kadmium er høyere i lever enn i filet hos torsk, men det er foreløpig ikke fastsatt noen øvre grenseverdi for kadmium i fiskelever. I motsetning til resultatene for torsk, makrell og Nordsjøsild er det vist at brosme kan ha svært høye nivåer av kvikksølv i filet. Brosme fanget i Hardangerfjorden inkludert Sørfjorden hadde en gjennomsnittskonsentrasjon av kvikksølv i filet på 1,5 mg/kg våtvekt, tre ganger høyere enn den øvre grenseverdien på 0,5 mg/kg våtvekt, og også utenfor Bergen havn er det funnet nivåer av kvikksølv i brosmefilet som klart overskrider den øvre grenseverdien. Kvikksølvnivåene avtar jo lenger ut fra kysten brosmen blir fanget, men også i kyststrømmen kan nivåene være høye. En undersøkelse av kvikksølv i brosmefilet fisket i kyststrømmen mellom Karmøy og Ålesund viste at på de sørligste av lokalitetene (ved Karmøy og Sotra) lå gjennomsnittsnivåene av kvikksølv i brosmefilet like under øvre grenseverdi, og mange individer ble funnet med kvikksølvnivåer over grenseverdien. Verdiene avtok jo lenger nord i kyststrømmen fisken ble fanget. I de åpne havområdene utenfor kyststrømmen var Side 103 av 120

104 kvikksølvnivået generelt lavere enn i kyststrømmen, og også her ble det funnet en avtagende trend fra sør til nord. De høyeste verdiene i åpne havområder ble funnet i Skagerrak der verdiene lå like under grenseverdien, i Nordsjøen var verdiene klart lavere enn grenseverdien og de laveste verdiene ble funnet i brosmefilet fra Norskehavet og Barentshavet. Når det gjelder nivået av organiske miljøgifter i fisk fra åpent hav i Nordsjøen og Skagerrak har resultatene fra basisundersøkelsen for makrell og de foreløpige resultatene fra basisundersøkelsen for Nordsjøsild vist at innholdet av dioksiner og dioksinlignende PCB, ikke-dioksinlignende PCB og polybromerte difenyletere (bromerte flammehemmere) i filet fra disse fete fiskeslagene generelt er lavt. Det er funnet noen få enkeltindivider med nivåer av dioksiner og dioksinlignende PCB som overskrider de øvre grenseverdiene for disse stoffene i fiskefilet, og nivåene er noe høyere i Skagerrak enn i Nordsjøen, men generelt ligger nivåene i filet av makrell og Nordsjøsild betydelig lavere enn grenseverdiene. I torsk akkumuleres organiske miljøgifter primært i leveren, og de foreløpige resultatene fra basisundersøkelsen for torsk har vist at nivået av organiske miljøgifter i torskelever fra åpent hav i Nordsjøen og Skagerrak kan være forholdsvis høyt. Nivåene ser ut til å være høyere i Skagerrak enn i Nordsjøen, og torsk fra begge disse områdene har høyere innhold av organiske miljøgifter enn torsk fra Norskehavet og Barentshavet. Nivået av dioksiner og dioksinlignende PCB i torskelever ser ut til å være høyt i store deler av Nordsjøen, og en stor andel av fisken har nivåer i lever som overskrider grenseverdien for summen av dioksiner og dioksinlignende PCB. Figur 23 viser andel fisk av totalt 25 individer fra hver posisjon som overskrider EUs og Norges øvre grenseverdi i lever på 25 ng TE/kg våtvekt. Feltkode endret Formatert: Norsk (bokmål) Figur 23. Prosentvis overskridelser av EUs og Norges øvre grenseverdi for sum dioksiner og dioksinlignende PCB i torskelever på 25 ng TE/kg våtvekt. Prøvene er tatt av Havforskningsinstituttets referanseflåte i I kystområdene langs Nordsjøen og Skagerrak er nivået av dioksiner og dioksinlignende PCB i torskelever enda høyere enn i åpent hav. Undersøkelser som er gjort av torsk fra en lang rekke fjorder og havner langs kysten av Nordsjøen og Skagerrak har vist at nesten all fisk fra havnene og fjordene som ble undersøkt for dioksiner og dioksinlignende-pcb hadde nivåer over den øvre grenseverdien og en stor andel av fisken hadde nivåer som lå betydelig høyere enn grenseverdien. Mattilsynet har fastsatt en generell advarsel mot fiskelever fra kystnære områder (innenfor grunnlinjen) på grunn av innholdet av dioksiner og PCB, og fra før er det gitt et kostholdsråd for kvinner i fruktbar alder og barn mot å spise fiskelever. Også nivået av andre PCB forbindelser enn de som inngår i summen av dioksiner og dioksinlignende PCB er høyt i Nordsjøen og Skagerrak, men det er foreløpig ikke fastsatt noen øvre grenseverdi for summen av disse PCBene. Andre arter av fisk som bør overvåkes nøye og som kan ha høye nivåer av både metaller og dioksiner er ål. Side 104 av 120

Arbeid med forvaltningsplan Nordsjøen - Skagerrak

Arbeid med forvaltningsplan Nordsjøen - Skagerrak Arbeid med forvaltningsplan Nordsjøen - Skagerrak Kort orientering om arbeidet Eksempler på utredninger Liv-Marit Hansen, Klif koordinator forvaltningsplan Nordsjøen/Skagerrak Helhetlig forvaltning av

Detaljer

Helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak. Konsekvenser av fiskeri- og havbruksaktivitet

Helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak. Konsekvenser av fiskeri- og havbruksaktivitet Helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak Konsekvenser av fiskeri- og havbruksaktivitet 15. september 2011 (Denne siden er tom) Side 2 av 120 FORORD Dette dokumentet er en utredning av konsekvenser

Detaljer

Mandat for faggruppe for helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak

Mandat for faggruppe for helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak Mandat for faggruppe for helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak 1. BAKGRUNN Det skal utarbeides en helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak. Regjeringen signaliserte i St.meld.

Detaljer

NORDSJØEN OG SKAGERRAK

NORDSJØEN OG SKAGERRAK Helhetlig forvaltningsplan for NORDSJØEN OG SKAGERRAK SAMMENDRAG PRIORITERTE KUNNSKAPSBEHOV Prioriterte kunnskapsbehov Sammendrag for rapport om prioriterte kunnskapsbehov Om rapporten om prioriterte

Detaljer

Land- og kystbasert aktivitet

Land- og kystbasert aktivitet Land- og kystbasert aktivitet Høring av program for utredning av miljøkonsekvenser, Nordsjøen - Skagerrak ved Runar Mathisen Arbeidsgruppe: Klima- og forurensingsdirektoratet (KLIF) leder Direktoratet

Detaljer

Helhetlig Forvaltningsplan Norskehavet

Helhetlig Forvaltningsplan Norskehavet Helhetlig Forvaltningsplan Norskehavet Økosystembasert forvaltning Bakgrunn havmiljøforvaltning Helhetlig forvaltning av norske havområder hva skjer? Helhetlig forvaltningsplan Barentshavet Lofoten: Pågående

Detaljer

Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. Program for utredning av konsekvenser av ytre påvirkning. September 2007.

Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. Program for utredning av konsekvenser av ytre påvirkning. September 2007. Endelig program Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet Program for utredning av konsekvenser av ytre påvirkning September 2007 Forsidebilde: Oljeskadet ærfugl ved Fedje januar 2007. Foto: Morten Ekker

Detaljer

Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. Program for utredning av konsekvenser av ytre påvirkning. Mai 2007. Høringsutkast

Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. Program for utredning av konsekvenser av ytre påvirkning. Mai 2007. Høringsutkast Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet Program for utredning av konsekvenser av ytre påvirkning Mai 2007 Høringsutkast Forsidebilde: Oljeskadet ærfugl ved Fedje januar 2007. Foto: Morten Ekker 2 Forord

Detaljer

Forskerseminar Havet og kysten PROOFNY & OLF. Toril Røe Utvik Einar Lystad

Forskerseminar Havet og kysten PROOFNY & OLF. Toril Røe Utvik Einar Lystad Forskerseminar Havet og kysten PROOFNY & OLF Toril Røe Utvik Einar Lystad Rapportering av utslipp Rapporteringsfrist 1. mars Felles tall for Klif, OD og OLF Viser statistikk for: Produsert olje, kondensat

Detaljer

Høringsdokument: FORSLAG TIL UTREDNINGSPROGRAM DEL I: FELLES MAL FOR UTREDNING AV MILJØMESSIGE KONSEKVENSER

Høringsdokument: FORSLAG TIL UTREDNINGSPROGRAM DEL I: FELLES MAL FOR UTREDNING AV MILJØMESSIGE KONSEKVENSER HELHETLIG FORVALTNINGSPLAN FOR NORDSJØEN OG SKAGERRAK Høringsdokument: FORSLAG TIL UTREDNINGSPROGRAM DEL I: FELLES MAL FOR UTREDNING AV MILJØMESSIGE KONSEKVENSER VEILEDNING FRA FAGGRUPPEN FOR NORDSJØEN

Detaljer

KONSEPTET HELHETLIG FORVALTNINGSPLAN FOR BARENTSHAVET

KONSEPTET HELHETLIG FORVALTNINGSPLAN FOR BARENTSHAVET KONSEPTET HELHETLIG FORVALTNINGSPLAN FOR BARENTSHAVET (oppdatert 19.01.2006) Bakgrunn formålet med forvaltningsplanen for Barentshavet Opplegget for en mer helhetlig forvaltning av havområdene og for etableringen

Detaljer

Tilførselsprogrammet og kunnskapen vi manglet

Tilførselsprogrammet og kunnskapen vi manglet Tilførselsprogrammet og kunnskapen vi manglet Geir Klaveness 18. November 2013 RM-meldingene, tilstand og måloppnåelse 2 Tilførselsprogrammet og kunnskapen vi manglet Regulering av landbasert industri

Detaljer

Kunnskapsgrunnlaget for forvaltningsplanene for havområdene

Kunnskapsgrunnlaget for forvaltningsplanene for havområdene Klima- og miljødepartementet Kunnskapsgrunnlaget for forvaltningsplanene for havområdene MAREANO-konferansen, Oslo 18. oktober 2017 Geir Klaveness, fagdirektør Norske hav- og kystområder - 2,28 mill. km

Detaljer

Status og utfordringer for havbruksnæringen slik Sjømat Norge ser det

Status og utfordringer for havbruksnæringen slik Sjømat Norge ser det Status og utfordringer for havbruksnæringen slik Sjømat Norge ser det Jon Arne Grøttum Direktør havbruk Det skal satses på havbruk, men 1 STATUS NORSK HAVRBRUK Ingen vekst, superprofitt og på vei inn i

Detaljer

FORVALTNINGSPLANENE FOR NORSKE HAVOMRÅDER hva skal det vitenskapelige arbeidet svare opp til. Anne Britt Storeng

FORVALTNINGSPLANENE FOR NORSKE HAVOMRÅDER hva skal det vitenskapelige arbeidet svare opp til. Anne Britt Storeng FORVALTNINGSPLANENE FOR NORSKE HAVOMRÅDER hva skal det vitenskapelige arbeidet svare opp til Anne Britt Storeng Disposisjon Bakgrunnen for forvaltningsplanene Hva er en forvaltningsplan Hva skal en forvaltningsplan

Detaljer

NORDSJØEN OG SKAGERRAK

NORDSJØEN OG SKAGERRAK Helhetlig forvaltningsplan for NORDSJØEN OG SKAGERRAK SAMMENDRAG INTERESSEKONFLIKTER OG SAMORDNINGSBEHOV Sammendrag for rapport om interessekonflikter og samordningsbehov Interessekonflikter og samordningsbehov

Detaljer

Hvorfor en forvaltningsplan for Barentshavet?

Hvorfor en forvaltningsplan for Barentshavet? Page 1 of 8 Odin Regjeringen Departementene Arkiv Søk Veiviser Kontakt Nynorsk Normalvisning Utskriftsvisning Language Departementets forside Aktuelt Departementet Publikasjoner Regelverk Rett til miljøinformasjon

Detaljer

Helhetlig forvaltning av hav og kystområder

Helhetlig forvaltning av hav og kystområder Helhetlig forvaltning av hav og kystområder Statssekretær Henriette Westhrin Larvik, 29. mai 2013 29. mai 2013 Forvaltningsplan Nordsjøen og Skagerrak 1 Miljøverndepartementet 26. april 2013 Forvaltningsplan

Detaljer

Program for utredning av konsekvenser av klimaendringer, havforsuring og langtransporterte forurensninger

Program for utredning av konsekvenser av klimaendringer, havforsuring og langtransporterte forurensninger Faglig grunnlag for en helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak Program for utredning av konsekvenser av klimaendringer, havforsuring og langtransporterte forurensninger Endelig program 1

Detaljer

Helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak HØRINGSDOKUMENT: FORSLAG TIL PROGRAM FOR UTREDNING AV KONSEKVENSER AV FISKERI.

Helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak HØRINGSDOKUMENT: FORSLAG TIL PROGRAM FOR UTREDNING AV KONSEKVENSER AV FISKERI. Helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak HØRINGSDOKUMENT: FORSLAG TIL PROGRAM FOR UTREDNING AV KONSEKVENSER AV FISKERI. DEL 2 01.10.2010 FORSLAG TIL UTREDNINGSPROGRAM, DEL I: FELLES MAL FOR

Detaljer

Helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten - myndighetenes målsetninger Ingrid Berthinussen Miljøverndepartementet

Helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten - myndighetenes målsetninger Ingrid Berthinussen Miljøverndepartementet Helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten - myndighetenes målsetninger Ingrid Berthinussen Miljøverndepartementet Visjon St. meld. Nr. 12 (2001-2003) Havmiljømeldingen:

Detaljer

MANDAT FOR DEN RÅDGIVENDE GRUPPEN FOR OVERVÅKING (OVERVÅKINGSGRUPPEN)

MANDAT FOR DEN RÅDGIVENDE GRUPPEN FOR OVERVÅKING (OVERVÅKINGSGRUPPEN) MANDAT FOR DEN RÅDGIVENDE GRUPPEN FOR OVERVÅKING (OVERVÅKINGSGRUPPEN) Bakgrunn Gruppen for overvåking av de marine økosystemene (Overvåkingsgruppen) er etablert som rådgivende faggruppe i arbeidet med

Detaljer

Fiskeri. Innholdsfortegnelse. Side 1 / 5

Fiskeri. Innholdsfortegnelse.  Side 1 / 5 Fiskeri Innholdsfortegnelse http://www.miljostatus.no/tema/hav-og-kyst/fiskeri/ Side 1 / 5 Fiskeri Publisert 1.2.216 av Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet Fiskeri påvirker de marine økosystemene

Detaljer

Radioaktivitet i produsert vann

Radioaktivitet i produsert vann Radioaktivitet i produsert vann Nullutslippsmålet og OSPAR Helsfyr, 22.10.2014 www.nrpa.no Statens strålevern Statens strålevern er et direktorat under helse- og omsorgsdepartementet og Miljøverndepartementet,

Detaljer

Generalization of age-structured models in theory and practice

Generalization of age-structured models in theory and practice Generalization of age-structured models in theory and practice Stein Ivar Steinshamn, stein.steinshamn@snf.no 25.10.11 www.snf.no Outline How age-structured models can be generalized. What this generalization

Detaljer

Helhetlig forvaltningsplan for Lofoten Barentshavet

Helhetlig forvaltningsplan for Lofoten Barentshavet OLF-seminar Bodø 17. februar 2005 Helhetlig forvaltningsplan for Lofoten Barentshavet Geir Klaveness Miljøverndepartementet Visjoner Europeisk Marin Strategi:... that both we and our future generations

Detaljer

Grønn omstilling og næringsutvikling bærekraftige løsninger i havrommet

Grønn omstilling og næringsutvikling bærekraftige løsninger i havrommet Grønn omstilling og næringsutvikling bærekraftige løsninger i havrommet Nils A. Røkke Direktør Bærekraft SINTEF 1 Tema Klima og 2 graders målet Behovet for en omstilling Sjømatnæringen - klimagassutslipp

Detaljer

Status for arbeidet med revidering/oppdatering av faggrunnlag for helhetlige forvaltningsplaner Eva Degré

Status for arbeidet med revidering/oppdatering av faggrunnlag for helhetlige forvaltningsplaner Eva Degré Status for arbeidet med revidering/oppdatering av faggrunnlag for helhetlige forvaltningsplaner Eva Degré Organisering Fiskeridirektoratet Havforskningsinstituttet Kartverket Kystverket Miljødirektoratet

Detaljer

NORDSJØEN OG SKAGERRAK

NORDSJØEN OG SKAGERRAK Helhetlig forvaltningsplan for NORDSJØEN OG SKAGERRAK SAMMENDRAG SAMLET PÅVIRKNING OG MILJØKONSEKVENSER Sammendrag for rapport om samlet påvirkning og miljøkonsekvenser Det er en rekke miljøutfordringer

Detaljer

NORDSJØEN OG SKAGERRAK

NORDSJØEN OG SKAGERRAK Helhetlig forvaltningsplan for NORDSJØEN OG SKAGERRAK SAMLET PÅVIRKNING OG MILJØKONSEKVENSER Forord Regjeringen planlegger å legge fram en melding til Stortinget om forvaltning av norsk del av Nordsjøen

Detaljer

Klimamarin 2015 Hvordan tar myndighetene hensyn til klimaendringer i reguleringen av fiske og havbruk

Klimamarin 2015 Hvordan tar myndighetene hensyn til klimaendringer i reguleringen av fiske og havbruk Fiskeridirektør Liv Holmefjord Klimamarin 2015 Hvordan tar myndighetene hensyn til klimaendringer i reguleringen av fiske og havbruk Fiskeridirektoratets samfunnsoppdrag Fiskeridirektoratet skal fremme

Detaljer

Økosystembasert forvaltning. Økosystembasert forvaltning

Økosystembasert forvaltning. Økosystembasert forvaltning Innholdsfortegnelse Publisert 09.12.2015 av Miljødirektoratet Økosystemene i hav, kyst og ferskvann utsettes for flere typer menneskelig aktivitet samtidig. For å ivareta god miljøtilstand, og samtidig

Detaljer

De pelagiske fiskebestandene: Dynamikken mellom dem, effekter av fiskeriene og samspillet mellom Norskehavet og Barentshavet

De pelagiske fiskebestandene: Dynamikken mellom dem, effekter av fiskeriene og samspillet mellom Norskehavet og Barentshavet De pelagiske fiskebestandene: Dynamikken mellom dem, effekter av fiskeriene og samspillet mellom Norskehavet og Barentshavet Leif Nøttestad Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen Norskehavet

Detaljer

NORDSJØEN OG SKAGERRAK

NORDSJØEN OG SKAGERRAK Helhetlig forvaltningsplan for NORDSJØEN OG SKAGERRAK SAMMENDRAG VERDISKAPING OG SAMFUNNSMESSIGE FORHOLD Sammendrag for rapport om verdiskaping og samfunnsmessige forhold Verdiskaping og samfunnsmessige

Detaljer

UNIVERSITETET I OSLO ØKONOMISK INSTITUTT

UNIVERSITETET I OSLO ØKONOMISK INSTITUTT UNIVERSITETET I OSLO ØKONOMISK INSTITUTT Utsatt eksamen i: ECON1410 - Internasjonal økonomi Exam: ECON1410 - International economics Eksamensdag: 18.06.2013 Date of exam: 18.06.2013 Tid for eksamen: kl.

Detaljer

22.08.2008 2007/2970 Saksbehandler, innvalgstelefon Deres dato Deres referanse Thorbjørn Thorvik, 46812456 07.05.08

22.08.2008 2007/2970 Saksbehandler, innvalgstelefon Deres dato Deres referanse Thorbjørn Thorvik, 46812456 07.05.08 Vår dato Vår referanse 22.08.2008 2007/2970 Saksbehandler, innvalgstelefon Deres dato Deres referanse Thorbjørn Thorvik, 46812456 07.05.08 Direktoratet for naturforvaltning 7485 Trondheim HØRING FORVALTNINGSPLAN

Detaljer

Skog som biomasseressurs: skog modeller. Rasmus Astrup

Skog som biomasseressurs: skog modeller. Rasmus Astrup Skog som biomasseressurs: skog modeller Rasmus Astrup Innhold > Bakkgrunn: Karbon dynamikk i skog > Modellering av skog i Skog som biomassressurs > Levende biomasse > Dødt organisk materiale og jord >

Detaljer

Hva leverer Mareano til Forvaltningsplanen for Barentshavet? Brukerkonferanse MAREANO, Oslo 21 10 08 Ingolf Røttingen

Hva leverer Mareano til Forvaltningsplanen for Barentshavet? Brukerkonferanse MAREANO, Oslo 21 10 08 Ingolf Røttingen Hva leverer Mareano til Forvaltningsplanen for Barentshavet? Brukerkonferanse MAREANO, Oslo 21 10 08 Ingolf Røttingen Hva er en Forvaltningsplan for Barentshavet? Barentshavet skal forvaltes på en bærekraftig

Detaljer

Lofoten - for torsk og torskefiskerier men ikke for olje?

Lofoten - for torsk og torskefiskerier men ikke for olje? Symposium, 27 august, Longyearbyen Lofoten - for torsk og torskefiskerier men ikke for olje? Ole Arve Misund (UNIS, HI) Spawning grounds for cod, herring, haddock, and saithe off the Lofoten Vesterålen

Detaljer

MAREANO -en storstilt satsing på ny kunnskap om norske havområder. Ole Jørgen Lønne Havforskningsinstituttet

MAREANO -en storstilt satsing på ny kunnskap om norske havområder. Ole Jørgen Lønne Havforskningsinstituttet MAREANO -en storstilt satsing på ny kunnskap om norske havområder Ole Jørgen Lønne Havforskningsinstituttet St. Meld. 8 (2005 2006) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdeneutenfor

Detaljer

NOTAT. Kart over tobisfelt i norsk sone av Nordsjøen

NOTAT. Kart over tobisfelt i norsk sone av Nordsjøen Helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak NOTAT Kart over tobisfelt i norsk sone av Nordsjøen I arbeidet mot en helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak har det oppstått en viss

Detaljer

Vannregionene danner utgangspunktet for arbeidet med vannforvaltningsplaner. Arbeidet skal bringe oss nærmere en felles

Vannregionene danner utgangspunktet for arbeidet med vannforvaltningsplaner. Arbeidet skal bringe oss nærmere en felles Vannforvaltning Innholdsfortegnelse 1) Vannregioner - kart 2) Vannregionmyndigheter - kart 3) Økosystembasert forvaltning Vannforvaltning Publisert 24.06.2009 av Miljødirektoratet ja Godt vannmiljø er

Detaljer

Bærekraftig sjømatnæring verden over? Alf-Helge Aarskog, CEO Marine Harvest

Bærekraftig sjømatnæring verden over? Alf-Helge Aarskog, CEO Marine Harvest Bærekraftig sjømatnæring verden over? Alf-Helge Aarskog, CEO Marine Harvest Agenda Oversikt over utvikling av villfangst globalt Oversikt over utvikling av oppdrett globalt Bærekraftig utvikling Fremtidens

Detaljer

Barentshavet eksempel på integrert assessment

Barentshavet eksempel på integrert assessment Barentshavet eksempel på integrert assessment Gro I. van der Meeren Forskning, overvåking og kartlegging i forbindelse med økosystembasert havforvaltning I regi av Overvåkingsgruppa, Oslo 29. januar 2015

Detaljer

Potensielle konflikter og synergier av taredyrking men tanke på miljø og andre brukere i kystsonen M2, F2, R2.1 og R2.2

Potensielle konflikter og synergier av taredyrking men tanke på miljø og andre brukere i kystsonen M2, F2, R2.1 og R2.2 Potensielle konflikter og synergier av taredyrking men tanke på miljø og andre brukere i kystsonen M2, F2, R2.1 og R2.2 Kom-Til-Tare seminar med forvaltningen 22. november 2017 Ålesund, via Skype fra NIVA-Oslo

Detaljer

Tor Haakon Bakken. SINTEF Energi og NTNU

Tor Haakon Bakken. SINTEF Energi og NTNU Tor Haakon Bakken SINTEF Energi og NTNU Plan for lynforedrag Energi-indikatorer Vannforbruk Sammenligning stort, smått og vind Multi-kriterieanalyse Sammenligning mellom prosjekter og teknologier Verktøy

Detaljer

How to keep the Barents Sea clean?

How to keep the Barents Sea clean? How to keep the Barents Sea clean? New stakeholders and contrast of interests Gunnar Sætra Communication Advisor Productive area Productive and important area Food supplier for Europe for centuries Under-,

Detaljer

Slope-Intercept Formula

Slope-Intercept Formula LESSON 7 Slope Intercept Formula LESSON 7 Slope-Intercept Formula Here are two new words that describe lines slope and intercept. The slope is given by m (a mountain has slope and starts with m), and intercept

Detaljer

Forvaltningsplanen hvordan følges den opp?

Forvaltningsplanen hvordan følges den opp? Forvaltningsplanen hvordan følges den opp? Nordområdekonferansen 28.11.2012 Ellen Hambro Marine forvaltningsplaner 2002 2011 Helhetlig økosystembasert forvaltning Kilde: Joint Norwegian-Russian environmental

Detaljer

Mareano-data som grunnlag for havforvaltning

Mareano-data som grunnlag for havforvaltning Siri Hals Butenschøn, styringsgruppen for Mareano Mareanos brukerkonferanse 1. november 2013 Bærekraftig bruk av havet Norge har et 7 ganger større havområde enn landområde Stor fiskerinasjon verdens nest

Detaljer

Unit Relational Algebra 1 1. Relational Algebra 1. Unit 3.3

Unit Relational Algebra 1 1. Relational Algebra 1. Unit 3.3 Relational Algebra 1 Unit 3.3 Unit 3.3 - Relational Algebra 1 1 Relational Algebra Relational Algebra is : the formal description of how a relational database operates the mathematics which underpin SQL

Detaljer

Dagens tema: Eksempel Klisjéer (mønstre) Tommelfingerregler

Dagens tema: Eksempel Klisjéer (mønstre) Tommelfingerregler UNIVERSITETET I OSLO INF1300 Introduksjon til databaser Dagens tema: Eksempel Klisjéer (mønstre) Tommelfingerregler Institutt for informatikk Dumitru Roman 1 Eksempel (1) 1. The system shall give an overview

Detaljer

Saksframlegg. Utv.saksnr Utvalg Møtedato 34/13 Formannskapet 06.03.2013 Kommunestyret

Saksframlegg. Utv.saksnr Utvalg Møtedato 34/13 Formannskapet 06.03.2013 Kommunestyret Søgne kommune Arkiv: 113 Saksmappe: 2012/2198-8512/2013 Saksbehandler: Grethe Murbræch Dato: 28.02.2013 Saksframlegg Forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak Utv.saksnr Utvalg Møtedato 34/13 Formannskapet

Detaljer

Hvordan bør fiskeriforvaltningen håndtere klimaendringer?

Hvordan bør fiskeriforvaltningen håndtere klimaendringer? Hvordan bør fiskeriforvaltningen håndtere klimaendringer? How should fisheries managment meet climate change? Barents 2033 Kirkenes 6 7 December 2012 Maren Esmark, Naturvernforbundet Klimaendringer i ArkCs

Detaljer

~as A. tl3utiotd.,er. HA V FORSK N l NGS l N ST l TUTTET. [. 9- o all -~ ] (V-~ft-ni~k.~o~ , Å FORSTÅ ØKOSYSTEMER..

~as A. tl3utiotd.,er. HA V FORSK N l NGS l N ST l TUTTET. [. 9- o all -~ ] (V-~ft-ni~k.~o~ , Å FORSTÅ ØKOSYSTEMER.. s ~as A (V-~ft-ni~k.~o~ tl3utiotd.,er, Å FORSTÅ ØKOSYSTEMER.. HA V FORSK N l NGS l N ST l TUTTET. [. 9- o all -~ ] o o, " 'l.i1{ ' -. '! i ~.. '"'.:. i-";, A FORSTA ØKOSYSTEMER o - Havforsl

Detaljer

Emneevaluering GEOV272 V17

Emneevaluering GEOV272 V17 Emneevaluering GEOV272 V17 Studentenes evaluering av kurset Svarprosent: 36 % (5 av 14 studenter) Hvilket semester er du på? Hva er ditt kjønn? Er du...? Er du...? - Annet PhD Candidate Samsvaret mellom

Detaljer

KROPPEN LEDER STRØM. Sett en finger på hvert av kontaktpunktene på modellen. Da får du et lydsignal.

KROPPEN LEDER STRØM. Sett en finger på hvert av kontaktpunktene på modellen. Da får du et lydsignal. KROPPEN LEDER STRØM Sett en finger på hvert av kontaktpunktene på modellen. Da får du et lydsignal. Hva forteller dette signalet? Gå flere sammen. Ta hverandre i hendene, og la de to ytterste personene

Detaljer

Endelig arbeidsplan Barentshavet/Lofoten

Endelig arbeidsplan Barentshavet/Lofoten 20.09.2016 Endelig arbeidsplan Barentshavet/Lofoten 2016-2019 Arbeidet med revideringen vil ha fokus på endringer og vil ta utgangpunkt i det oppdaterte faggrunnlaget fra Barentshavet/Lofoten (2010). Det

Detaljer

SYNERGIES BETWEEN MEASURES FOR ADAPTATION, EMISSIONS TO AIR AND WATER QUALITY IN AGRICULTURE

SYNERGIES BETWEEN MEASURES FOR ADAPTATION, EMISSIONS TO AIR AND WATER QUALITY IN AGRICULTURE SYNERGIES BETWEEN MEASURES FOR ADAPTATION, EMISSIONS TO AIR AND WATER QUALITY IN AGRICULTURE Marianne Bechmann and Lillian Øygarden NIBIO Trondheim, EVALUATION OF SYNERGIES AND CONFLICTS Environmental

Detaljer

5 E Lesson: Solving Monohybrid Punnett Squares with Coding

5 E Lesson: Solving Monohybrid Punnett Squares with Coding 5 E Lesson: Solving Monohybrid Punnett Squares with Coding Genetics Fill in the Brown colour Blank Options Hair texture A field of biology that studies heredity, or the passing of traits from parents to

Detaljer

Flerbestandsforvaltning Hva tenker vi i Norge om dette?

Flerbestandsforvaltning Hva tenker vi i Norge om dette? Flerbestandsforvaltning Hva tenker vi i Norge om dette? Geir Huse Sjømatdagene, Hell, 17-18 januar Samfunnsoppdrag: Havforskningsinstituttet skal utvikle det vitenskapelige grunnlaget for bærekraftig forvaltning

Detaljer

Norwegian Seafood Export Council EKSPORTUTVALGET FOR FISK

Norwegian Seafood Export Council EKSPORTUTVALGET FOR FISK Mar Mar Apr Apr Mai May Jun Jun Jul Jul Aug Aug Sept Sept Okt Oct Nov Nov Des Dec Norwegian Seafood Export Council Feb Feb EKSPORTUTVALGET FOR FISK Jan Jan Eksportutviklingen i Export trends for Norsk

Detaljer

ASC- og MSC- sertifiseringer bidrar til å bevare havets mangfold. ASC and MSC certifications help protect the diversity of the sea

ASC- og MSC- sertifiseringer bidrar til å bevare havets mangfold. ASC and MSC certifications help protect the diversity of the sea ASC- og MSC- sertifiseringer bidrar til å bevare havets mangfold ASC and MSC certifications help protect the diversity of the sea Fisk og sjømat du kan være trygg på ASC og MSC er sertifiseringsordninger

Detaljer

Biproduktforordningen arbeidet med nytt regelverk. Marie Opsal Tangen, seniorrådgiver Regelverksavdelingen, Hovedkontoret

Biproduktforordningen arbeidet med nytt regelverk. Marie Opsal Tangen, seniorrådgiver Regelverksavdelingen, Hovedkontoret Biproduktforordningen arbeidet med nytt regelverk Marie Opsal Tangen, seniorrådgiver Regelverksavdelingen, Hovedkontoret Lynkjapt tilbakeblikk på hvorfor vi har en biproduktforordning: Kugalskap, munn

Detaljer

Miljøkonsekvenser av petroleumsvirksomhet i nordområdene. Erik Olsen, leder av forskningsprogram for olje og fisk

Miljøkonsekvenser av petroleumsvirksomhet i nordområdene. Erik Olsen, leder av forskningsprogram for olje og fisk Miljøkonsekvenser av petroleumsvirksomhet i nordområdene Erik Olsen, leder av forskningsprogram for olje og fisk A national institute INSTITUTE OF MARINE RESEARCH TROMSØ DEPARTMENT INSTITUTE OF MARINE

Detaljer

PETROLEUMSPRISRÅDET. NORM PRICE FOR ALVHEIM AND NORNE CRUDE OIL PRODUCED ON THE NORWEGIAN CONTINENTAL SHELF 1st QUARTER 2016

PETROLEUMSPRISRÅDET. NORM PRICE FOR ALVHEIM AND NORNE CRUDE OIL PRODUCED ON THE NORWEGIAN CONTINENTAL SHELF 1st QUARTER 2016 1 PETROLEUMSPRISRÅDET Deres ref Vår ref Dato OED 16/716 22.06.2016 To the Licensees (Unofficial translation) NORM PRICE FOR ALVHEIM AND NORNE CRUDE OIL PRODUCED ON THE NORWEGIAN CONTINENTAL SHELF 1st QUARTER

Detaljer

Public roadmap for information management, governance and exchange. 2015-09-15 SINTEF david.norheim@brreg.no

Public roadmap for information management, governance and exchange. 2015-09-15 SINTEF david.norheim@brreg.no Public roadmap for information management, governance and exchange 2015-09-15 SINTEF david.norheim@brreg.no Skate Skate (governance and coordination of services in egovernment) is a strategic cooperation

Detaljer

Sektorutredning for land- og kystbasert aktivitet

Sektorutredning for land- og kystbasert aktivitet Helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak Sektorutredning for land- og kystbasert aktivitet Rapport fra faggruppen for Nordsjøen og Skagerrak TA-2832/2011 FORORD Regjeringen tar sikte på å

Detaljer

Bifangst i norske fiskerier Miniseminar om bifangst MD

Bifangst i norske fiskerier Miniseminar om bifangst MD Bifangst i norske fiskerier Miniseminar om bifangst MD 30.01.2015 Modulf Overvik Fiskeridirektoratet Fra Skifte i reguleringsfilosofi 1975 2008 maksimering av kortsiktig utbytte av den enkelte bestand,

Detaljer

Utilsiktet fangst av sjøfugl i norske kystfiskerier

Utilsiktet fangst av sjøfugl i norske kystfiskerier Utilsiktet fangst av sjøfugl i norske kystfiskerier Kirstin Fangel 1, Øystein Aas 1, Jon Helge Vølstad 2, Kim Magnus Bærum 1, Signe Christensen-Dalgaard 1, Kjell Nedreaas 2, Modulf Overvik 3, Line Camilla

Detaljer

EKSAMENSOPPGAVE I AK2003 Grunnkurs i akvakultur

EKSAMENSOPPGAVE I AK2003 Grunnkurs i akvakultur Norges teknisknaturvitenskapelige universitet Institutt for biologi EKSAMENSOPPGAVE I AK2003 Grunnkurs i akvakultur Faglig kontakt under eksamen: Elin Kjørsvik Tlf.: 918 97 578 Eksamensdato: 25.05.2009

Detaljer

WWFs visjon for oppdrettsnæringen i 2015. Lise Langård & Maren Esmark, WWF Norge

WWFs visjon for oppdrettsnæringen i 2015. Lise Langård & Maren Esmark, WWF Norge WWFs visjon for oppdrettsnæringen i 2015 Lise Langård & Maren Esmark, WWF Norge Vestnorsk havbrukslag julemøte 20 november 2008 Bergen Naturvernorganisasjonen WWF Global organisasjon med 5 millioner medlemmer,

Detaljer

The exam consists of 2 problems. Both must be answered. English

The exam consists of 2 problems. Both must be answered. English The exam consists of 2 problems. Both must be answered. English Problem 1 (60%) Consider two polluting firms, 1 and 2, each of which emits Q units of pollution so that a total of 2Q units are released

Detaljer

Lomvi i Norskehavet. Innholdsfortegnelse

Lomvi i Norskehavet. Innholdsfortegnelse Lomvi i Norskehavet Innholdsfortegnelse Side 1 / 5 Lomvi i Norskehavet Publisert 15.02.2016 av Overvåkingsgruppen (sekretariat hos Havforskningsinstituttet) Tilstanden for den norske lomvibestanden er

Detaljer

MAREANO-data som verdiøkende aktiviteter

MAREANO-data som verdiøkende aktiviteter MAREANO-data som verdiøkende aktiviteter MAREANO brukerkonferanse 21. okt 2008 Liv Holmefjord Fiskeridirektør Disposisjon Fiskeridirektoratet Norsk fiskeriforvaltning Forvaltningsutfordringer Verdiøkende

Detaljer

Høring om Tildeling i Forhåndsdefinerte Områder 2019 (TFO 2019).

Høring om Tildeling i Forhåndsdefinerte Områder 2019 (TFO 2019). RÅD OG KUNNSKAPSBIDRAG FRA HAVFORSKNINGSINSTITUTTET Olje- og Energidepartementet, Postboks 8148 Dep., N 0033 OSLO postmottak@oed.dep.no Deres ref: 19/326- Vår ref: 19/00720-2 Bergen, 30.04.2019 Arkivnr.

Detaljer

MAREANO-data fra kartlegging til forvaltning

MAREANO-data fra kartlegging til forvaltning MAREANO-data fra kartlegging til forvaltning Erlend Moksness MAREANO brukerkonferanse Gardermoen 1 november 2014 www.mareano.no Målsetning Målsetningen med MAREANOprogrammet er å fremskaffe bedre kunnskap

Detaljer

Utfordringer og prioriteringer for Havforskningsinstituttet. Tore Nepstad Adm. dir.

Utfordringer og prioriteringer for Havforskningsinstituttet. Tore Nepstad Adm. dir. Utfordringer og prioriteringer for Havforskningsinstituttet Tore Nepstad Adm. dir. Rammedokumenter St.prp.1 - Regjeringens føringer Gir ramme for inntektene og utgiftene til Havforskningsinstituttet Gir

Detaljer

Økosystempåvirkning i 10 år - fra lokal til global JOHANNA JÄRNEGREN

Økosystempåvirkning i 10 år - fra lokal til global JOHANNA JÄRNEGREN Økosystempåvirkning i 10 år - fra lokal til global JOHANNA JÄRNEGREN Økosystempåvirkning Økosystem - et dynamisk kompleks av planter, dyr og mikroorganismer som i samspill med det ikke-levende miljø utgjør

Detaljer

Kolmule i Norskehavet

Kolmule i Norskehavet Kolmule i Norskehavet Innholdsfortegnelse http://www.miljostatus.no/tema/hav-og-kyst/norskehavet/miljotilstanden-ifiskebestander/kolmule-ikolmule Side 1 / 5 Kolmule i Norskehavet Publisert 09.03.2016 av

Detaljer

Saksframlegg. Utv.saksnr Utvalg Møtedato 34/13 Formannskapet 06.03.2013 31/13 Kommunestyret 21.03.2013

Saksframlegg. Utv.saksnr Utvalg Møtedato 34/13 Formannskapet 06.03.2013 31/13 Kommunestyret 21.03.2013 Søgne kommune Arkiv: 113 Saksmappe: 2012/2198-8512/2013 Saksbehandler: Grethe Murbræch Dato: 28.02.2013 Saksframlegg Forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak Utv.saksnr Utvalg Møtedato 34/13 Formannskapet

Detaljer

Sektorutredning for klimaendringer, havforsuring og langtransportert forurensning

Sektorutredning for klimaendringer, havforsuring og langtransportert forurensning Helhetlig forvaltningsplan for Nordsjøen og Skagerrak Sektorutredning for klimaendringer, havforsuring og langtransportert forurensning Rapport fra faggruppen for Nordsjøen og Skagerrak TA-2833/2011 Forord

Detaljer

The building blocks of a biogas strategy

The building blocks of a biogas strategy The building blocks of a biogas strategy Presentation of the report «Background report for a biogas strategy» («Underlagsmateriale til tverrsektoriell biogass-strategi») Christine Maass, Norwegian Environment

Detaljer

Behandling av høringsuttalelser - høring av program for utredning av konsekvenser. 1 Uttalelser knyttet til mandatet, den politiske prosessen etc.

Behandling av høringsuttalelser - høring av program for utredning av konsekvenser. 1 Uttalelser knyttet til mandatet, den politiske prosessen etc. Vedlegg 1: Behandling av høringsuttalelser - høring av program for utredning av konsekvenser generelle uttalelser; mandat og metode Generelle uttalelser omfatter følende kategorier : 1 Uttalelser til selve

Detaljer

Naturforvaltning i sjø

Naturforvaltning i sjø Naturforvaltning i sjø - Samarbeid og bruk av kunnskap Eva Degré, seksjonssjef Marin seksjon, DN Samarbeid Tilnærming til en felles natur Hvordan jobber vi hva gjør vi og hvorfor? Fellesskap, men En felles

Detaljer

Vanndirektivet og kystvannet

Vanndirektivet og kystvannet Vanndirektivet og kystvannet Tom Hansen, Fiskeridirektoratet region Troms Vannregion Troms Antall kystvannsforekomster 196 Areal kystvannsforekomster 12576 km 2 Fiskeridirektoratets sektoransvar/rolle

Detaljer

Vannregionmyndigheten skal sørge for at:

Vannregionmyndigheten skal sørge for at: Denne figuren prøver å illustrere stegene i planprosessen. Toppen av pyramiden som vi ønsker å nå fram til er gjennomføringen av beskyttende, forbedrende eller restaurerende miljøtiltak, slik at vi når

Detaljer

Miljøutfordringer i kystsonen Miljøforvaltningens oppgaver. Janne Sollie

Miljøutfordringer i kystsonen Miljøforvaltningens oppgaver. Janne Sollie Miljøutfordringer i kystsonen Miljøforvaltningens oppgaver Janne Sollie Miljøforvaltningen i Norge MILJØVERNDEPARTEMENTET DIREKTORATET FOR NATUR- FORVALTNING (DN) KLIMA OG FORURENSNINGS DIREKTORATET (KLIF)

Detaljer

Eksamensoppgave i BI 1003 Evolusjonsbiologi, økologi og etologi

Eksamensoppgave i BI 1003 Evolusjonsbiologi, økologi og etologi Institutt for Biologi Eksamensoppgave i BI 1003 Evolusjonsbiologi, økologi og etologi Faglig kontakt under eksamen: Lars Söderström Tlf.: 90718026 Eksamensdato: 17.12.2015 Eksamenstid (fra-til): 09.00-15.00

Detaljer

Arealplanlegging i sjø - Konsekvensutredninger Vurderinger i forhold til ivaretakelse av naturmangfold

Arealplanlegging i sjø - Konsekvensutredninger Vurderinger i forhold til ivaretakelse av naturmangfold Arealplanlegging i sjø - Konsekvensutredninger Vurderinger i forhold til ivaretakelse av naturmangfold Fagansvarlig Knut M. Nergård Kystsoneplanlegging Konsekvensutredninger Litt generelt om føringer for

Detaljer

TEKMAR 2007 Valg og drift av lokaliteter Nye muligheter for folk og utstyr. Rett produksjon på rett plass! Et blikk på Norges konkurransefortrinn

TEKMAR 2007 Valg og drift av lokaliteter Nye muligheter for folk og utstyr. Rett produksjon på rett plass! Et blikk på Norges konkurransefortrinn TEKMAR 2007 Valg og drift av lokaliteter Nye muligheter for folk og utstyr Rett produksjon på rett plass! Et blikk på Norges konkurransefortrinn Arne Ervik Innhold Naturgitt fortrinn Ulike påvirkninger

Detaljer

Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. Program for utredning av konsekvenser av skipstrafikk. Høringsutkast

Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet. Program for utredning av konsekvenser av skipstrafikk. Høringsutkast Helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet Program for utredning av konsekvenser av skipstrafikk Høringsutkast Mai 2007 Forord Regjeringen har satt i gang en prosess for å etablere en helhetlig forvaltningsplan

Detaljer

Faglig strategi 2013 2017

Faglig strategi 2013 2017 Faglig strategi 2013 2017 Visjon Kunnskap og råd for rike og rene hav- og kystområder Samfunnsoppdrag Instituttet skal utvikle det vitenskapelige grunnlaget for bærekraftig forvaltning av ressursene og

Detaljer

Nordområdene. Foto: Ernst Furuhatt

Nordområdene. Foto: Ernst Furuhatt Nordområdene Foto: Ernst Furuhatt Arktis / Arctic 11-8 Hva er Arktis/Nordområdene? Arctic landmass The maritime Arctic The political Arctic Alaska Russland Norge Sverige There is no uniform definition

Detaljer

Examples and experience from restorations along Tana river on the norwegian side. Knut Aune Hoseth Head of northern region

Examples and experience from restorations along Tana river on the norwegian side. Knut Aune Hoseth Head of northern region Examples and experience from restorations along Tana river on the norwegian side Knut Aune Hoseth Head of northern region Mapping of migration barriers 1998-2000 Interreg project Better understanding of

Detaljer

Kolmule i Barentshavet

Kolmule i Barentshavet Kolmule i Barentshavet Innholdsfortegnelse http://www.miljostatus.no/tema/hav-og-kyst/barentshavet/miljotilstanden-i-barentshavet/fiskebestander/kolmulkolmu Side 1 / 5 Kolmule i Barentshavet Publisert

Detaljer

Makrell i Norskehavet

Makrell i Norskehavet Makrell i Norskehavet Innholdsfortegnelse http://test.miljostatus.no/tema/hav-og-kyst/nmiljotilstanden-i-nfiskebestander/makrell-i-nmakrell-i-n Side 1 / 5 Makrell i Norskehavet Publisert 21.04.2015 av

Detaljer

UNIVERSITETET I OSLO ØKONOMISK INSTITUTT

UNIVERSITETET I OSLO ØKONOMISK INSTITUTT 1 UNIVERSITETET I OSLO ØKONOMISK INSTITUTT BOKMÅL Utsatt eksamen i: ECON2915 Vekst og næringsstruktur Eksamensdag: 07.12.2012 Tid for eksamen: kl. 09:00-12:00 Oppgavesettet er på 5 sider Tillatte hjelpemidler:

Detaljer

UNIVERSITETET I OSLO ØKONOMISK INSTITUTT

UNIVERSITETET I OSLO ØKONOMISK INSTITUTT UNIVERSITETET I OSLO ØKONOMISK INSTITUTT Eksamen i: ECON1910 Poverty and distribution in developing countries Exam: ECON1910 Poverty and distribution in developing countries Eksamensdag: 1. juni 2011 Sensur

Detaljer

Norsk - Russisk fiskeriforskningssamarbeid i Barentshavet. Maria Hammer og Alf Håkon Hoel

Norsk - Russisk fiskeriforskningssamarbeid i Barentshavet. Maria Hammer og Alf Håkon Hoel Norsk - Russisk fiskeriforskningssamarbeid i Barentshavet Maria Hammer og Alf Håkon Hoel Forvaltningsmessige bakgrunn Formelt forskningssamarbeid siden 1958, etter hvert innlemmet i en forvaltningsmessig

Detaljer