Langøy gjennomhullet som en ost En fortelling rundt 350 års gruvedrift Elisabeth Høvås. Innhold

Transkript

1 Innhold En liten led til Langøys historie... 2 En historie om hvem?... 2 Produksjon og salg - fra A til Å... 3 Hvorfor ble det jernverksdrift på Langøy?... 3 Hvordan var livet organisert i den klassiske jernverkstiden?... 4 Farlig liv... 6 Eksotiske ledere?... 8 Nye eiere - ny tid Fra en statsminister til en annen Slutten for Bærums Jernverk på Langøy Nye eiere igjen - og atter nye tider Gammel kraft i nye former nytt liv i gruvene Nytt liv i dypet igjen? Fotnotene må inn her Litteratur, kilder og noter Trykte kilder Utrykte kilder Nettsider Noter

2 En liten led til Langøys historie Det er flere gode grunner til å bruke tiden på Langøys historie Øya har vært landets tredje største leverandør av jernmalm! Landets første elektrisk utsmeltete jernmalm ble hentet fra gruvene på Langøy! På og tallet var det kvinner som i mer enn 80 år til sammen ledet driften og hadde malmrettighetene På tallet er det minst en kvinne som arbeidet i gruvene I dag sitter igjen en kvinnelig grunneier på gruvene Dessuten var en av eierne også Norges første statsminister i Stockholm Så mye kan vi i dag si at vi vet om Langøys historie, en øy som nesten er så gjennomhullet som en jarlsbergost etter flere hundre års gruvedrift etter jern. Dessverre er historien om Langøy nesten like full av hull. Teksten her er en begynnelse, men den er på ingen måte en uttømmende fortelling om jernverkstiden på øya. Den er ment å gi et lite innblikk i og bakgrunn for Langøys spennende gruvehistorie fra 1640 til Her skal det fortelles både det nære som skjedde på selve øya, men den lille historien om noen sider av livet og driften på Langøya skal også settes inn i et noe større perspektiv. En historie om hvem? Som for mange andre samfunnsområder og små steder er det gjort lite, helhetlige undersøkelser om livet og tilværelsen for folk flest - eller allmuen i fortidens ordbruk. I denne fortellingen vil det si de mange bergbryterne, eller gruvearbeiderne og deres familier og andre som hadde sitt utkomme på Langøy. Det hadde vært ønskelig å høre deres stemme om hvordan det var å leve og jobbe på Langøy. Dessverre har vanlige folk i historien det til felles at de har etterlatt seg lite eller intet skriftlig materiale. Rettsprotokollene er i hovedsak det nærmeste en kommer kilder hvor stemmene eller de direkte utsagnene kan høres. 1 Takket være historikere, deres forskning og ulike offentlige protokoller og dokumenter vet vi likevel en del om hvordan livet i gruve- og verkssamfunnene var, om enn ikke forskningen har vært fokusert på Langøy. Dessverre har det ligget utenfor rammene av dette prosjektet å foreta omfattende arkivsøk og større søk i kirkebøker, skifter, manntall, folketellinger og annet. Derfor er det også her eiernes navn som er mest kjent, og som fungerer som fremstillingens røde tråd og den kronologiske streng ved siden av skildring av forholdene for allmuen. Eierne betyr for denne delen av øya i hovedsak eierne av Bærums Jernverk, som hadde malmrettighetene fra den fra årene frem til midten av tallet. 2 Det er også dette samfunnssjiktet som har etterlatt seg flest skriftlige kilder, i den grad det er slike

3 Fremstillingen handler imidlertid ikke bare om det som omtales som den klassiske jernverkstiden: Gruvene har også en interessant historie helt frem på tallet, som vi gjerne vil fortelle. Produksjon og salg - fra A til Å Å skulle fremstille et jernprodukt innebærer en lang produksjonsprosess, og fra den første spede begynnelsen og helt frem til midten av tallet var det de enkelte jernverk som organiserte og initierte produksjonsprosessen fra A til Å: Jernverkene måtte med andre ord ha så vel malmforekomster dvs. gruver, som tilgang til trevirke og vannkraft foruten selve smelteovnen og støpeformene, samt gode kontakter for å få solgt produktene. Jernverkseierne måtte først finne, registrere og få tillatelse til å utnytte et malmfelt i sitt navn. De måtte med andre ord mute aktuelle felt, enten selv eller ha noen som besørget dette på sine vegne. Det måtte også ansettes bergmenn, det vil si gruvefolk, under ledelse av en arbeidsformann, en stiger. Disse fikk løs malmførende stein ved at fjellet varmet opp gjennom fyrsetting. Det innebar å varme opp berget ved å brenne bål mot fjellveggen, hvilket gjorde fjellet sprøtt og dermed ble det enklere å banke løs malmholdig stein. Da sprengstoff ble tilgjengelig på tallet, ble dette selvfølgelig tatt i bruk i mange gruver. På Østre Langøy skal man også ha prøvd ut dynamitt. Det viste seg imidlertid at sprengstoff kostet for mye i forhold til effekten fordi malmåren, den jernholdige delen av berggrunnen, var så smal. De fortsatte derfor i hovedsak med fyrsetting i Bærums- gruvene. Det fortelles imidlertid at det også ble brukt krutt. Når så malmen var hentet ut av berggrunnen, måtte den fraktes til selve jernverket for videre bearbeidelse. Lokaliseringen av jernverkene ble blant annet bestemte av tilgangen til vannkraft og skog til kullproduksjon, ikke nødvendigvis nærheten til malmforekomsten. Dette var grunnen til at Bærums Jernverk og Fritzø Jernverk, to av landets eldste og største jernverk lå relativt langt unna gruvene på Langøy. Fra malmgangene malmen på vogn til utskipningsstedene på øya, før det ble fraktet med båt til Sandvika. Der ble den mottatt og mengden kontrollert av malmskriveren. Avslutningsvis gikk så den siste delen av malmtransporten med høvelige hestelass - og hovedsakelig på vinterføre, til jernverket for enden av Lommedalen for videre bearbeiding. BILDE MALMSKRIVERGÅRDEN; SANDVIKA Å fremstille jernprodukter krevde med andre ord en anselig arbeidsstokk, og på langt nær alle var ansatt fast ved jernverket. En særdeles stor arbeidsinnsats ble gjort av lokale bønder som hugget ved til fyrsetting i gruvene og/eller fremstilte kull til masovnsdriften, foruten at de sto for frakt av kull, malm, og varer for å nevne noe. Hvorfor ble det jernverksdrift på Langøy? Jernverkene var fra starten av hovedsakelig krigsindustri, opprettet og opprettholdt for å forsyne dobbeltmonarkiet Danmark- Norge med nødvendig krigsmateriell. Det skyldes med andre ord

4 maktglade europeisk konger og internasjonale konflikter at Langøy nå fremstår som en gjennomhullet jarlsbergost. Jernverket i Bærum ble startet av kong Christian IV i 1610 og drevet av Paul Smelter. I 1621 fikk Bærums Jernverk landets første masovn, en smelteovn for jern, bygget av Thomas Küpfer. Denne typen ovn var nødvendig for å kunne støpe de ønskede kuler og kanoner. Christian IVs intensjon var å oppnå billigere, nødvendig krigsmateriell enn han fikk ved å kjøpe det fra andre. Ovner, gryter, spiker og gravmonumenter var noe av det som nå kjennes best som resultat av jernverksdriften i Norge. Men dette var til dels underordnete produkter. Stangjern, lange smibare jernbarrer, var derimot et meget viktig produkt som blant annet ble brukt av skipssmedene til nagler, spiker og andre skipsdeler. Masovnen var altså forutsetningen for å kunne fremstille støpegods. For å få til smelteprosessen, som ga rennende malm, krevde den trekullfyrte masovnen oksygentilførsel. Vann, til å drive masovnenes blåsebelger til innpumping av luft, var derfor et av de aller viktigste momentene ved etablering av de gamle jernverkene. Det krevdes en rekke kongelige tillatelser og godkjennelser, eller privilegier, for å drive for eksempel handel eller tidlig industri. Jernverksdrift var avhengig av både trevirke og andre råstoffer - som malm hentet fra grunnen. I tillegg til en solid egenkapital og innsatsvilje var det med andre ord nødvendig å ha privilegier til å hente ut eksempelvis både malm og trevirke til kull og andre tekniske innretninger på jernverkene. Christian IV ga raskt opp som jernverkseier og ga privilegier og driften av jernproduksjonen videre til det privateide Jernkompagniet. Mennene bak firmaet samarbeidet dårlig, hvorpå uenigheten rundt jernverks gikk så langt at driften gikk i stå og i noen år var innstilt. Og, som en følge av dette, ble så blant annet Bærums Jernverk og privilegiene til å drive jernverk i Norge i 1641 overlatt til hollenderen Gabriel Marselis ( ). Han fikk det som vederlag for økonomisk hjelp til kongemakten, og det var i hans ledertid at den første gruvedriften på Langøy ble etablert på tallet. 3 Johan Krefting ( 1674) arbeidet som forvalter på Eidsvold (jern)verk for Marselis, da han i 1664 kjøpte Bærums Jernverk. Med det innledet han 102 års familieeierskap på jernverket og inntreden i Langøys historie. I denne tiden var det, som det etter hvert vil vise seg, to kvinner som i hovedsak ledet jernverket. Kreftings hustru Anne Felber ( ) ble enke i Det innebar at hun fikk hele ansvaret for driften av jernverket og gruvene, med bistand fra eldste sønn Herman ( ). Det er dessverre ikke mange kilder fra Bærums Jernverk og driften på Langøy fra denne perioden, men vi vet at Johan Krefting mottok 7360 riksdaler som et oppgjør fra Kronen. Anna Felber Krefting leverte også varer til Kronen, som sikkert var fremstilt av Langøy- malm. For dette mottok hun en rekke eiendommer som betaling. 4 Hvordan var livet organisert i den klassiske jernverkstiden? De tidlige industribedriftene var et familieanliggende uansett om eierne het Krefting, Clausen, Anker eller Wedel- Jarlsberg og uansett om de satt på Bærums Jernverk med Langøy eller andre bedrifter og

5 steder. Bedriftene fungerte like mye som et symbol på familiens sosiale posisjon og var langt fra bare et økonomisk foretak, en jobb å tjene penger på. Det klassiske jernverkssamfunnet hadde en patriarkalsk samfunnsstruktur hvor en sterk pliktmoral gjennomsyret og styrte den enkeltes gjøren og laden. Rettesnoren ble gitt i en tekst som ble kalt Hustavlen. Dette var en religiøs tekst som enkelt sagt viste og begrunnet hvorfor det var forskjell på folk! Gjennom flere hundre spørsmål og svar forklarte og forsvarte teksten hvor, hvorfor og hvordan det enkelte individet hørte hjemme i samfunnssystemet. ILLU.!!! Hustavlen tegnet en pyramide hvor Kongen hadde hovedrollen som (stor)samfunnet øverste leder, og på samme måte skulle husholdningene, altså familiene med eventuelle tjenestefolk, ledes av husbonden. Det var far som bar rollen som husholdets øverste leder, som husholdsoverhodet, og skulle han falle fra så tilfalt rollen husfruen. Det spesielle for kvinner var imidlertid at de i tillegg skulle beholde sin rolle som husfrue, det vil si at de måtte aksle en dobbeltrolle med svært ulike forventninger: Menn skulle være strenge, men rettferdige, kvinner skulle vise omsorg. Uansett ble det forventet at barn skulle bidra i husholdet, og at en eller flere sønner ble værende foreldrene. Det samme var tilfelle på Langøy; også her var det forventet og nødvendig at barna bidro i daglige gjøremål. Langs hele kysten ble det drevet sjøbruk, hvor jordbruk ble kombinert med utnyttelse av ressursene i havet. Blant annet ble det samlet tang og tare til gjødsel og husdyrfor, et arbeid som kvinner og barn utførte. På tilsvarende måte som mannlige husholdsoverhodet (lederen) på jernverket tok seg av de utadrettete oppgavene der, tok menn generelt de jobbene som lå utenfor husholdningen på Langøy. Langs kysten betød dette å arbeide som los, fisker eller være mannskap på skuter. Bare på Østre Langø var det i 1782 minst 104 mennesker som bodde og hadde sitt utkomme i hovedsak fra øya, men noen få hadde bare sjøen som arbeidssted. I folketellingen fra 1782 betegnes dette som Søefart. Samfunnet på øya må derfor ulikt livet på øyene ellers, hvor det ikke var samme mulighet til å hente næringsinntekter utenfor jord- og sjøbruk. Forenklet sagt var naturalhusholdningen den ledende økonomiske organiseringen i den klassiske jernverkstiden. Det vil si at jordbruk ble drevet av alle i større eller mindre grad for å skaffe de grunnleggende forsyningene til husholdet. Dette gjaldt også for de som hadde sin hovedinntektskilde fra næringsvirksomhet eller arbeid som ikke var direkte tilknyttet jordbruket. På Østre Langøen som den het i manntallet av 1665, var det minst tre bønder eller oppsittere. Brødrene Lauritz og Halvor Gundersøn samt Halvor Anstensøn hadde hver sin gård, med tienstedrengene Anders Pedersøn og Lauritz Gundersøn. Dette kan være arvingene etter Gunder som er oppført i skattematrikkelen av 1647 som bruker på Langøen. Gårdene til Gundersøn og Anstensøn synes å ha vært såpass stor at jordbruk nok var hovedinntektskilden. Men disse karene har sikkert også vært involvert i gruvedriften på en eller annen måte; kanskje lå det arbeidsplikt på bøndene her som på bøndene i nærområdet til selve jernverket. Gundersøn- karene og Anstensøn jobbet kanskje ikke selv inne i gruvene, men transport, hogst eller annet arbeid som fulgte som ringvirkning av gruvedriften har de sikkert vært involvert i. På samme måte hadde bergbryterne eller bergmennene som var fast tilknyttet gruvene til forskjell fra de som jobbet på dagsbasis, helt sikkert hatt og drevet i hvert fall litt jordvei i tillegg til arbeidet i

6 Langøy gjennomhullet som en ost En fortelling rundt 350 års gruvedrift Elisabeth Høvås gruvene. I tillegg var selvfølgelig matauk i form av fiske et viktig innslag og supplement for de som bodde ved kysten. Fra folketellingen av 1782 vet vi at de tre hovedinntektskildene på Langøy var jord- og gruvearbeid, gruvearbeid eller Søefart. Om dette siste gjaldt seiling og frakt i hjemlige farvann, som i Oslofjorden, eller over noe lengre distanser, til kontinentet og over de syv hav er usikkert. På de små brukene ble det blant annet dyrket nødvendig korn og etter hvert poteter, som kom til Norge rundt 1750 og fikk sitt gjennombrudd med hungerskrisene på begynnelsen av tallet. Sogneprest Olafsen mener å vite, i sin bok Poteternes første Optræden og Udbredelse i vort Land, at Kragerø- området kunne vise til landets første poteter ( win/webbok.exe?slag=lesbok&bokid=olafsen) Andre varer som ulike kornslag, salt og tobakk ble i en tidlig periode kjøpt fra Kragerø og senere via provianthus på øya, etablert av jernverkseierne. En butikk ble drevet på øya frem til våre dager tallets arbeidstider gjorde det vanskelig å komme i land for å handle eller utføre andre gjøremål ettersom folk bare hadde fri på visse religiøse helligdager samt ved jul og påske. Med den første industrien kom de første arbeiderboligene. Disse ble oppført i regi av og på eiernes regning. Da Conrad Clausen overtok verket på slutten av tallet, bygget han flere slike arbeiderboliger. Husene ble i regelen bygget i henhold til lokal byggeskikk. I Langøy- området, med tett kontakt til kontinentet og England, kom det svært mange impulser utenfra. Dette gjaldt byggemåter, bygningenes eksteriør og interiør, men også renslighet. På Langøy synes de fleste verksbygningene å ha fulgt lokal, tradisjonell byggeskikk med unntak av Stigerboligen.5 Den skal ha blitt bygget etter skotske bygningstegninger ved Notodden og senere flyttet til Langøy. Ellers er de bygningene som ses i dag og som kan relateres til gruvedriften, slik som skolebygningen, av det tradisjonelle slaget i laft kledd med panel under et skrått saltak. Farlig liv Det er nesten umulig for oss som er vant med dagens moderne teknologi og motoriserte båtferdsel, å sette oss inn i hvordan det var å leve på øyene i tidligere tider. Vind og årer var i hovedsak det som ble benyttet til fremdrift av båter, og slikt monnet lite om isen lå tykk på vinterstid. Det vanskeligste var når isen var for tykk til å slå seg igjennom med årene, men likevel ikke tykk nok til å bære gående. Muligens kan dette ha ligget bak når det etter hvert ble organisert provianttransport til øya. På den måten ville ikke bergbryterne som var ansatte i gruvene, bruke tid eller utsette seg for de farer det var å måtte reise til Kragerø for å handle. Det lå nok omsorg for den enkelte i dette, at

7 Langøybeboerne ikke skulle trenge å utsette seg for fare. Imidlertid har det nok tellet like mye for eierne at en ikke risikerte å miste dyktige arbeidere, som det tok tid å erstatte. Om reisen til eller fra Langøy ikke var farefri, så var slett ikke arbeidet i gruvene en lek. Det medførte fare for steinsprang og nedfall av fjell. Fyrsettingen ga i tillegg til tider så mye røyk at det var vanskelig eller umulig å se hva en holdt på med inne i synken (gruvesjakt som går nedover; vertikalt) eller stollene (gruveganger som går horisontalt). Ser en i 2010 på den tette skogen som dekker Langøy er det vanskelig å forestille seg hvor lite trær som sto der i jernverksperioden. Det blir mer begripelig når en hører hvor mye ved det gikk til fyrsettingen: I følge opplysninger ble det i 1792 slept ca tylfter (tylft: 12, dvs. 12 x 1500=18 000stk) småtømmer (60 cm) fra Lysaker til Langøy for å nyttes som setteved! Den største faren var å få klemskader, altså å bli truffet av stein som falt i forbindelse med uthogging. 6 Malmen og grunnvannet som hele tiden seg inn gjennom fjellet, måtte også fraktes ut av gruvene. Dette ble gjort i svære tømmerbøtter. ILLU: AAKS VANNBØTTE Bæringen av slike bøtter var i seg selv tungt, og med tanke på at dette skjedde i trange sjakter, sier det seg at det lett kunne bli gal bærestilling og dermed også slitasjeskader. Når det så tillegges at dette til dels skjedde på vinterstid hvor det var issvuller i gruvegangene og fottøyet hadde tresåler, så er det ikke til å undres at det kunne bli en del skader. Øynene var selvfølgelig også utsatt, både for steinfliser og røyken fra fyrsettingbålene. Det eneste kjente verneplagget for gruvearbeiderne var et arslær, et skinnstykke som lå over ryggen og ned over baken for å motta det evige vanndryppet fra gruvetaket. Til tross for at dette var farlig og tungt arbeid, tjente gruvearbeiderne dårligere enn de som jobbet for jernverket ellers. Hvor mye de tjente årlige er ikke kjent for Langøy, men uansett har det sikkert kommet godt med for både Lars og Ole Erichsen og de andre ni (9) som i folketellingen av 1782 oppgir at de i tillegg til gruvearbeid også har jorda som næringsvei. For Christen Amundsen på Wavig, Niels Knudtsen eller Cornelius Heinsen, begge på Gangvig og de totalt 14 andre som bare oppgir Grubearbeid som inntekt i samme folketelling, har det nok vært trangere kår. Men at bergmennene og den ene kvinnen vi vet jobbet i gruvene, ble verdsatt av eierne kom i det minste frem av motivet på ovnene! I 1717 under Anna Vogt Krefting eierskap, ble det laget en ovn med motiv hentet fra gruvene med bergmenn og det hele. I den andre enden av den sosiale og økonomiske rangstigen sto Peder Anker og svigersønnen grev Herman Wedel- Jarlsberg. Begge var sentrale aktører i prosessen før og under møtene på Eidsvoll i 1814, men også på det mer hjemlige plan på Langøy sto de sentralt. Peder Anker, som i flere år hadde rollen tilsvarende landets samferdselsminister og sto for en rekke veiprosjekter rundt om i landet, sørget naturlig nok også for veiutbygging på Langøy. Ikke minst sørget Peder Anker også for en skolebygning slik at Langøy- barna fikk et egnet sted å gå på skole. Bygningen står fortsatt og vitner om en tid da det å gå på skolen hadde en helt annen status

8 For barn var skolen en kjærkommen anledning til å slippe unna noen timer fra det ellers fysisk harde arbeidet. Den styrende pedagogikken ved de skolene Peder Anker startet var at opplæringen skulle tilrettelegges etter den enkeltes evner. Skolevirksomheten var en av mange oppgaver som lå til Ankers og de andre eiernes ansvar som arbeidsgivere. Den første skolevirksomheten ved Bærums Jernverk kom under Anna Vogt Krefting i Den sosiale tryggheten for de ansatte lå m.a.o. på eierne i en tid uten statlige organisasjoner for pensjonsordninger og annet. På denne tiden uten statlige velferdsordninger sørget eierne for mat, boliger, pensjonsordninger, fattig- og sykeomsorg foruten den nevnte skolen. Det er nok også i lys av dette at en må se Peder Ankers etablering av en gravlund på øya. Den ble etablert i 1805 og holdes fortsatt i hevd. Imidlertid lå det også en sterk mulighet for eierne til å utøve kontroll og igjen maktmisbruk, gjennom de ulike omsorgsordningene. 7 En av gravstøttene står i dag i vinkel på alle de andre og parallelt med veien som smyger seg forbi. Historien forteller at det var en tidligere gruvebas som forlangte å begraves slik. Da mente han å kunne fortsette å holde øye med bergbryterne som ville passere på vei til jobb. Dette betydde imidlertid at kisten måtte settes ned i retning nord- sør og ikke øst- vest slik det ellers ble gjort. Ønsket ble ikke oppfylt i første omgang, men dette skal ha ført til så mye uro at hans ønske senere måtte etterkommes! Eksotiske ledere? For mange av oss fremstår det som svært uvanlig og ikke så lite eksotisk med kvinnelige bedriftsledere på og tallet. På denne tiden var dette imidlertid ikke så uvanlig som man kunne tro. Det var ikke kvinnene i seg selv som var sjeldne og uvanlige, men bedriftene de ledet. I denne perioden var Norge sett under ett et jordbruksland, hvor ikke så rent få kvinner ledet husholdet i kortere eller lengre perioder. Det var imidlertid bare et relativt lite antall bergverk. Det var derfor typen hushold som disse kvinne ledet som var uvanlig, ikke at det var et kvinnelig husholdsoverhode. For kvinner var det som nevnt innledningsvis vel sosialt akseptert og forventet at kvinnen både kunne og skulle tre inn i sin manns posisjon for å utføre hans oppgaver om (ekte)mannen ble syk, var på reise eller døde. Dette er årsaken til at Anna Felber Krefting fra 1674 drev jernverket videre i eget navn - eller som det het i samtidens fulle titulering; som Anna Felber salige Johan Kreftings enke. Tilsvarende overtok for eksempel Karen Olufsdatter Stranger i 1667 Ulefoss jernverk, og på Froland jernverk ble det kvinnelig leder etter at Magdalene Marie Smith ble enke i For Anna Felber var det var med andre ord viktig å finne en passende hustru til sin eldste sønn og arvtaker av jernverket med gruver og dets mangslungne hushold. I datidens hushold var det helt avgjørende å ha både en kvinnelig og en mannlig leder. Derfor var også viktig å få den neste kvinnelige lederen for husholdet på verket på plass før den forrige døde, slik at hun fikk en opplæringsperiode. Valget for Anna Felber Krefting og sønnen Herman Krefting falt på Anna Vogt, en ung pike fra Christiania. Hun var første barn av Commerceraad, Proviant-, Ammuni[tion] og Material Forvalter paa Agershus Slot Povel [Poul] Pedersen Vogt [1646- ] gift 1679 med Catharine Braumann ( ). 8 Ettersom det militære var en av jernverkets største kunder som avtaker av kanoner og kuler, var det nyttig for et jernverk å knytte kontakt til forsvarets hovedsete i Norge

9 Men dette må imidlertid ikke forstås slik at en pike ikke hadde noe å si i sakens anledning. Hadde hun motsatt seg ekteskapet er det lite sannsynlig at det var blitt inngått. Herman Krefting så nok også mer i den pur unge Anna enn bare heldige forretningsforbindelser. I Krefting- familiens bibel kan en lese at Den 23. Juli [1699] Begierte Jeg Herman Krefting min Kiereste af hindes For Eldre. D. 27. ditto Er Jeg blefuen forlouffed med min Kiereste Anna Poulsdatter Vogt. D. 26. October Blef vores Brøllop holdet udi hindes Kieres ForElders Huus. 9 Etter bare år måtte Anna Vogt Krefting trå inn i rollen som jernverkets øverste leder, og det var på et tidspunkt hvor landet sto midt i en krig! Den store nordiske krig ( ) påvirket i aller høyeste grad Bærums Jernverk ettersom store mengder svenske soldater la seg i leir på verket. Dette førte til at Anna Vogt Krefting utleverte kuler, krutt og gevær til ansatte, slik at de kunne bidra til å forsvare seg selv og verket. Situasjonen må ha berørt Langøy- samfunnet i en viss grad, ettersom det både i denne og andre krigsperioder må ha vært ganske farefylt for eksempel å skulle seile malmen fra øya til Bærum. Det er dessverre ikke mye som vites om de kvinnelige lederne på øya. Ikke bare er det lite eller ingenting av skriftlige kilder etter de som bodde og jobbet på Langøy, men det heller ikke funnet personlige kilder - private brev eller lignende, etter de kvinnelige husholdsoverhodene på Bærums Jernverk. Det som er kjent er offentlige brev, rettsprotokoller og dokumenter som vedrører driften. Det er viktig å huske at det var gjennom rettsapparatet at eiendoms-, mutingsrettigheter (retten til malmen) og andre vilkår for bedriften ble gjort allment kjent og rettsgyldige. Svært mange saker måtte derfor opp i rettssystemet for å få rettslig gyldighet. Videre var det heller ingen andre instanser som deltok i overvåkingen av eiernes rettigheter, og ble rettigheten og bestemmelsene overtrådt måtte den enkelte selv ta saken til domstolene. Som forklart innledningsvis måtte eksempelvis malmfeltene registreres og rapporteres til Overbergamtet, landets øverste bergrettslige innstans på Kongsberg for at et jernverk skulle få retten til utnyttelse disse. Herman Krefting ( ) var forutseende nok til å få en generalmuting, altså en tillatelse for å utnytte malmen man fant, for hele Langøy. Det skulle imidlertid vise seg ikke å være godt nok da Fritzøe Jernverk ble overtatt av Ulrik Fredrik Gyldenløve. Gyldneløve var kongelig halvbror, som stattholder landets mektigste mann, og han ønsket seg den gode Langøy- malmen for seg selv. Dette medførte kiving, krangling og omfordelinger i nesten 70 år fordelt over flere generasjoner og eierskifter før det endelig ble enighet mellom Fritzøe Jernverk og Bærums Jernverk om gruvene på Langøy. Både Karen Olufdatter Stranger på Ulefoss og Anna Vogt Krefting fungerte periodevis som forvaltere dvs. daglig ledere av sine respektive jernverk. Karen Olufdatter Stranger på Ulefoss ansatte forvalter først i 1672, etter flere år som enke. Tilsvarende kan mye tyde på at Anna Vogt Krefting hadde en mann ved navn Andreas Wallør i en tilsvarende stilling, som en betrodd medarbeider. At dette var et godt samarbeid må vi anta ettersom de i fellesskap søkte og fikk tillatelse til å gjenoppta driften av Dikemark Jernverk. Gjenopptagelsen ble innvilget blant annet fordi gruvene på Langøy og i Arendal ga mer enn nok malm. Bakgrunnen for å søke var imidlertid at de trengte en større sirkumferens for å få levert nok kull til masovnene. Sirkumferens var et sirkelrundt område med jernverkets masovn i senter. Innefor dette området, som kunne variere noe fra verk til verk, hadde bedriften rett til å kreve at bøndene skulle produsere

10 og kjøre kull, malm og jern. På Langøy har det nok vært en tilsvarende arbeidsplikt for bøndene, så lenge det var skog å felle samt behov for kjøring. Anna og Herman Kreftings eldste datter, Anna Catharina, giftet seg etter hvert med Andreas Wallør. Som så mange andre ble også hun enke, og dermed ble det mor og datter som drev jernverkene sammen! Kanskje ikke så rart da at det da ble sagt at det var Bærums skjebne å bli drevet av kvinner. I virkeligheten - og ikke minst sett i lys av dagens kunnskap, var kvinnelig lederskap langt fra så eksotisk som det kan synes som. Bærums Jernverk, Froland og Ulefoss jernverk var langt fra de eneste jernverk hvor det var kvinnelig husholdsoverhode. Også handelshus og håndverksbedrifter ble ledet av kvinner. Det kom flere kvinnelige ledere på Bærums Jernverk med enken etter Conrad Clausen, Kirsten Nilson ( ) og grevinne Karen Wedel- Jarlsberg på tallet. Om det var få kvinnelige jernverksledere, så var det ennå færre kvinner som arbeidet i selve gruven. E. Anne Halvorsdatter, som i 1782 oppga å være gruvearbeider i folketellingen, hadde derfor nok en langt mer eksotisk inntektskilde og rolle i sin samtid en de kvinnelige lederne.. At Anna Felber Krefting ikke tok gjengifte kan skyldes at hun var en godt voksen kvinne da hun ble enke. Ikke minst hadde hun en voksen sønn til å bistå seg og sikre den fremtidige driften i familiens navn. Anna Vogt Krefting var ennå ikke fylt 30 da hun ble enke, men å gifte seg igjen ville medført stor usikkerhet for eldste sønnen Johan og hans mulighet for å ta over jernverket. Dette skyldtes at en ny ektemann fikk råderetten over jernverket. Kirsten Nilson eksemplifiserer godt hvordan kvinner mistet rollen som husholdsoverhode ved å gifte seg igjen. Hun forsvant da fra kildene om jernverket, og hennes nye ektemann, Fredrik J. Kaas overtok både rollen som husholdsoverhode og den økonomiske råderetten. Nye eiere - ny tid Tre velstående herrer fra Christiania; Peder Holter, Morten Leuch på Bogstad samt seigneur og kjøpmann Friedrich Clausen kjøpte Bærums Jernverk da Anna Vogt Krefting gikk bort i Clausen hadde klare planer og i løpet av få år satt han som eneeier. Sønnen Conrad ( ) ble sendt både til England, Danmark og Tyskland for å bli utdannet som jernverkseier. At reisene ga uttelling viste seg da Conrad Clausen gjorde en rekke endringer i driften. Endringene var særlig relatert til masovnsdriften. Conrad døde etter bare elleve år, men det en del som kan tyde på at han nok hadde flere planer for endringer i verkets gruvedrift. Tiden hans ikke rakk til. Imidlertid er det sannsynlig at han besøkte Langøy. Når og hvor mange ganger vites ikke. Conrad Clausen på Bærums Jernverk tenkte økonomisk annerledes enn Anna Vogt Krefting og de andre tidligere eierne. Han lånte penger for å kunne investere i utstyr og lignende for å få større avkastning, mens Anna Vogt Krefting kun brukte av jernverkets overskudd for så å reinvestere i utstyr og nødvendig materiell. Det var nok ulike holdninger hos den enkelte eier, men vel så viktig var det at den økonomiske liberalismen og Adam Smiths tanker spredte seg over hele Europa i løpet av tallet. Ekspansjon eller forbli middelmådig! skal ha vært slagordet for både Conrad Clausen og ikke minst Peder Anker som ble den neste eieren. 10 Disse mennene arbeidet hele tiden med å utvide og finne flere måter å tjene penger på for å sikre sine økonomiske interesser. Dette var nødvendig i en

11 tid hvor det ikke eksisterte et ordinært banksystem og det kunne gå lang tid mellom salg og oppgjøret i klingende mynt var på plass. Svært forenklet hadde det økonomiske idealet vært å produsere mest mulig av alle typer nødvendige varer innenfor grensene til Danmark- Norge, og handelen intern ble beskyttet med tollmurer. Det nye tankegodset innebar at varer skulle fremstilles i det landet som kunne produsere til best pris, for så å selge det i de landene hvor man fikk mest mulig fortjeneste. Det var under Conrad Clausen at den tidligere nevnte striden med Fritzøe og dets grevelige eiere tilslutt fant sin løsning. Etter mye frem og tilbake, både i høyere og lavere rettsinnstanser og omfordeling av gruvene, ble det altså enighet i Imidlertid var krangelen så hissig og konfliktfylt at det ble nødvendig med en fredsinskripsjon hamret inn i fjellet på øya! Den sier at Hertil og ikke lenger går Bærum og Fritzøe om de dertil trenger. Fra en statsminister til en annen Salige Conrad Clausons enke, Kirsten Nilson, giftet seg altså igjen, og ektemann nummer to ble danske Fredrik Kaas. Han skal etter sigende ha vært en særs trivelig mann, som selv mente å være flinkere til å bruke penger enn å fremskaffe dem. Det interessante i denne fortellingen er imidlertid at Kaas, som husbond, fikk den fulle ledelsen og disposisjonsretten til verket og derfor kunne selge det videre til Peder Anker i Og med en liten frihet kan det sies at med dette salget gikk Langøy fra en statsminister til en annen! Fredrik Julius Kaas skulle nemlig noen år senere bli den siste danske statsminister i Danmark- Norge, mens Peder Anker parallelt ble Norges første statsminister i unionen med Sverige. Det var med andre ord ikke bare eksotiske kvinnelige eiere, men også nasjonalt viktige menn blant lederne på Langøy. Med eierskiftet fikk Langøy og gruvesamfunnet med unge og gamle, høy og lav en ganske annen oppmerksomhet enn under tidligere eiere i hvert fall målt i antall kjente besøk på øya! Et spørsmål som ofte stilles er nemlig hvorvidt eierne noen gang besøkte Langøy. Selv i dag tar det tid å komme fra Bærum til Kragerø, så hvordan var det i tidligere tider? En omvei må tillates for å kunne gi et godt svar: Kreftingene etterlot seg altså lite skriftlig materiale, men både for disse og andre er det overlevert en del historier på folkemunne. En muntlig kilde gir en skildring av om Anna Vogt Krefting og beretter om hvordan hun på slutten av sin levetid, ca. 80 år gammel, kjørte frem og tilbake mellom Dikemark Jernverk og Bærum. Hun ville selv følge gjenoppbyggingen av jernverket etter en ødeleggende brann. Turen på omtrent to mil må ha vært slitsom for en gammel dame på dårlige veier. Men det finnes muntlige overleveringer, og ved hjelp av slike tør en trekke den slutning at manglende historier om besøk på Langøy reflekterer det faktum at det ikke fant sted mange besøk. Den daglige ledelsen av gruver så vel som masovner og støperidrift, ble overlatt til fagfolk. Og betrodde skippere på eksempelvis malmskipene som trafikkerte mellom Langøy og Bærum og mellom Arendals- gruvene og Bærum, formidlet nødvendige informasjonen begge veier. Det finnes imidlertid kilder som forteller at Peder Anker var en etter forholdene flittig besøkende på øya. Han kom både alene og sammen med hustruen Anna Elisabeth Cold, og de hadde også med datteren Karen. Karen giftet seg etter hvert med grev Herman Wedel- Jarlsberg ( ). Grevinne Karen skal ha vært svært glad i å være på Langøy, hvilket er bakgrunnen for at en av

12 gruvene fortsatt bærer hennes navn, grevinne Karens gruve eller Grevinnen. Også fru Anker fikk sitt navn på en gruve, derav Fru Ankers gruve. Slutten for Bærums Jernverk på Langøy Da grevinne Karen gikk bort, var det nummer to i arverekken, Harald, som tok over Bærums Jernverk med Langøys herligheter i Den nye tiden hadde kommet, og i 1850 ble øyas første arbeiderforening stiftet av overformann Ole P. Randsgaar. 11 Foreningen var trolig delt i tre områder på Langøy, men ettersom Ole Andersen på Bergbakken bodde strategisk til i forhold til bosted og arbeidsplasser, ble det vanlig å avholde møtene der. Foreningen døde ut etter ganske få år, men i 1853 var det fortsatt liv i den, og det ble sendt støtte til fengslete thranitter. 12 De fleste foreningsmedlemmene var gruveansatte, eller bergbrydere, men også sjøfolk meldte seg inn. Med øyas første dampmaskin fra 1847, som ble brukt for å pumpe ut vannet som samlet seg i gruvene, kom det også nye yrkesgrupper eller arbeidsoppgaver i oversikten over arbeiderforeningens medlemmer. I 1855 nevnes både en maskinmester og en Dreng ved Grubemaskin. Med Bærums Jernverk i arvelotten til Harald Wedel- Jarlsberg, fulgte altså gruvene på Langøy. I løpet av tallet skjedde det som kjent en rekke teknologiske endringer på øya, slik som den overnevnte dampmaskinens inntog. Dette fikk etter hvert også stor følge for Langøy- befolkningen: Først ble Fritzøe Jernverks gruver på Vestre Langøy solgt til Bærums Jernverk i Men, tross teknologiske nyvinninger og hva en må kunne tolke som optimisme, så ble gruvedriften på hele Langøy nedlagt i 1868 etter drøye 200 år! Fire år etter nedleggelsen av gruvedriften ble så utsmeltingsovnen, eller masovnen som også ble kalt verkets hjerte, i Bærum slukket i Fra da var det et jernstøperi og het bare Bærums Verk! Det var flere forhold og årsaker til omleggingen, men mest avgjørende var trolig de nye steinkull smelteovnene som var blitt tatt i bruk i blant annet England. Disse ovnene gjorde at malmsmelting basert på trekull ikke lenger var lønnsomt i Norge. 13 Nye eiere igjen - og atter nye tider Hvordan ble det for befolkningen på Langøy da gruvedriften ble nedlagt? Det er så langt ikke funnet kilder som sier noe om hvor mange som arbeidet der på det tidspunktet og/eller hvordan Langøyboerne opplevde dette. Men det er kjent at Bærums rettigheter ble solgt til Kragerøfirmaet Henrich Biørn Jr. i Firmaet demmet opp blant annet Tangerudmyren til en kunstig isdam. Mye taler for at dette var etterkommere av Henrich Biørn som i 1820 kjøpte Helle Bruk, et sagbruk ved tettstedet Helle ikke langt fra Kragerø. 14 Is var en stor eksportvare som ble sendt på skip til kontinentet og England på tallet. Isen var pakket i sagmugg. Det er derfor sannsynlig at H. Biørn jr. produserte is på Langøy, som så ble oppbevart i og pakket med sagmugg/flis fra Helle Bruk for forsendelse ut i verden. Gammel kraft i nye former nytt liv i gruvene Men ved århundreskiftet kom det igjen nytt liv i gruvene på Langøy, og malmen herfra endte i landets første elektriske smelteovn!

13 På slutten av tallet og begynnelsen av tallet gjorde teknologiske nyvinninger det mulig å utnytte landets gamle vannkraftressurser på nye måter og i en helt ny størrelsesorden enn tidligere. Med kunnskap og teknologi kunne nå overføring av vannets kraft i form av elektrisitet skje langt mer fysisk fristilt kraftkilden enn i tidligere tider. Dette medførte bygging av vannkraftverk i en lang rekke vassdrag på Sør- og Østlandet. I denne historien er det mest interessante utbyggingen av vassdragene og fallene i Tinnelva med utløp i Heddalsvannet ved Notodden. Med kraften fra Tinfos I ble Tinfos Jernverk etablert i O. H. Holta kjente området godt etter tidligere forsøk på å etablere annen industri her. Han ble jernverksdirektør. 15 Og allerede samme år ble den første norske malmen hentet på Langøy for å bli smeltet ut ved hjelp av elektrisitet! Det ble imidlertid fremstilt jern fra malm ved Tinfos bare i noen få år. I 1916 gikk man også her over til å fremstille produkter av skrapjern. Det neste steget var å fremstille ferrosilisium. 16 Driften i gruvene på Langøy fortsatte likevel ennå noen år, frem til Gruvedriften på Langøy opplevde imidlertid igjen et lite blaff. I årene ble det drift i de gamle stollene og i tiåret 1956 til 1966 ble så den siste malmen hentet ut fra grunnen på Langøy, i regi av Erik Welle- Strand K/S. En kilde til den nyere historien på Langøy, har vært å finne i lokalavisene. En av de eldste artiklene, fra juni 1923, har overskriften Driften i Langøens gruber en diger avisand. Der avvises ryktene som har nådd til hovedstadens aviser om at driften skal gjenopptas. Artiklene avsluttes med at stiger Andersen er selvfølgelig interessert i å få opgit hvorfra disse fantasifulle meddelselser stammer fra. I februar år senere, var avisanden blitt en realitet. Så fort oppmåling og nødvendig papirarbeid var unnagjort skulle det bli drift i gruvene grevinne Wedel og fru Anker i regi av ingeniør Erik Welle- Strand. Utstyret var allerede var på plass, men det var en utfordring for selskapet at gruvene sto fulle av vann. Lokalavisen Vestmar fulgte opp med ny artikkel i juni samme år, som fortalte at anleggsarbeidet var i gang og utvinning skulle starte i oktober. Da skulle arbeidet med å bygge kai, hovedsilo og anrikningsverk ved Kjørbånn være ferdig. En silo til oppbevaring av malmen skulle i tillegg bygges ved grevinne Wedels gruve. På dette tidspunktet mente Welle- Strand at driften ville engasjere omtrent 30 mann. Han fikk rett og i januar 1957 tellet driften 30 mann og seks sjåfører. De siste var imidlertid ikke ansatt hos Welle- Strand. Det senere anslaget om at arbeidsstokken skulle nå opp i hele 50 mann, kan nok ha vært vel optimistisk. Bare fem år senere, i 1962, rapporterte avisen at leveringsproblemer medførte oppsigelse av de 17 som fortsatt arbeidet i Langøy- gruvene. Welle- Strands undersøkelser viste at Langøymalmen innholdt 45 % jern, men oppstarten av den moderne driften på øya måtte ha mer enn overnevnte kai og siloer på plass: Strøm var også blitt en nødvendighet, og den ble levert at det lokale Skåtøy E- verk. Anrikningsverket som også måtte anlegges hadde en magnetseparator: Den skilte jernholdig stein fra ren gråstein ved hjelp av magnetismen i jernet. Pukkverket, som var tenkt bygget for å få utnyttet gråsteinen, forble trolig på idéstadiet

14 Men ikke bare ble driften i gruvene modernisert; hestens tid var også over i gruvedriften på øya. Lastebilen(e) gjorde sitt inntog på Langøy, og en av førerne var bestefar til dagens grunneier. I neste omgang medførte bilene til at veinettet måtte utbedres. Slik ga også den moderne driften ringvirkninger - uansett omfang på aktiviteten på Langøy. I tillegg til behov for bedre veier på selve øya, medførte driften også et krav om fastlandsforbindelse i Til tross for et lengre ordskifte, som det het i lokalavisen, ble det som kjent ikke noe av en slik forbindelse. I 1956 var bilsalget ennå ikke frigitt i Norge, så om det var arbeiderne på Langøy en veiforbindelse ville komme til gode i første omgang er tvilsomt. Noen av de ansatte bodde nok på øya, men mye kan tyde på at de kom fra andre øyer og fastlandet med fergen i det daglige. En av artiklene i Vestmar omhandler titanmalmen på øya, et grunnstoff oppdaget i Det kunne ikke smeltes ut i de gamle vedfyrte mas- /smelteovnene fordi slike ikke oppnådde tilstrekkelig varme. Først med franskmannen Moissans elektriske smelteovn, kunne titan smeltes ut av jernmalmen. At det var titanmalm på Langøy ble påvist lenge før den nødvendige teknologien til å utnytte den. I Norge hadde Fredrikstad- firmaet Titan Co. AS brukt titan for å fremstille titanhvitt til maling siden Strandsted hevdet konsesjonsforhold hindret utvinning av titanholdig malm på Langøy på slutten av 1950 og begynnelsen av tallet. ble imidlertid sterkt Titan Co. AS verksdirektør R. M. Brun korrigerte imidlertid Strandsted for disse uttalelsene. Hvordan det enn var så er det mest interessante i denne sammenhengen at drømmen om gruvedrift på øya altså levde i beste velgående til langt innpå tallet. Driftens endelikt både i 1919 og i 1966 skyldtes ikke uventet et kraftig prisfall på malmen. Med et fall fra 90 til 30 kr. pr. tonn malm i 1966 var det ikke lenger liv laget for drift etter jernmalm på Langøy. I 2010 er det fortsatt Tinfos som eier rettighetene. Nå er imidlertid det internasjonale franske Eramet som er øverste eier av Tinfos og dermed malmrettighetene på Langøy. Nytt liv i dypet igjen? Noen av de største gruvene ligger på eiendommen til familien Wiik, hvor en ny generasjon nylig overtok. Og igjen er det nye økonomiske tanker for driften av de gamle gruvene og en kvinnelig leder som står for driften! Hva dette vil føre med seg må imidlertid senere fortellere berette om. Forhåpentligvis vil flere av hullene i historien frem til 2010 også fylles igjen med tiden, så den ikke fortsetter å være like gjennomhullet som berggrunnen på Langøy Hjertelig takk for all hjelp og lån av kildematerialet fra bl.a. historiker Ingeborg Fløystad, Petter Amundsen, Norsk Bergverksmuseum ved Bjørn Ivar Berg, Næs Jernverksmuseums Gunnar Molden, Kragerø og Skåtøy historielag ved (hvem?)finstad foruten prosjektgruppen selv på Langøy. Heidi Arild (hvem er dette?)og Ingeborg Fløystads gjennomlesing har vært til stor hjelp

15 For mer kunnskap om den klassiske jernverkstiden anbefales historiker Ingeborg Fløystads avhandling om levekårene for ansatte ved Næs Jernverk, samt historiker Bård Frydenlunds bok Stormannen Peder Anker. Han var en av landets mest markante skikkelser, og hans eierskap av stor betydning for Langøy. Fotnotene må inn her Litteratur, kilder og noter Trykte kilder Amundsen, Petter Fredsinskripsjonen på Langøy (manus) Utg. I: Kragerø og Skåtøy historielagsskrift 2009, Kragerø Berg, Bjørn Ivar og Fred Steinar Nordrum Malmbergverk i Norge. Historikk og kulturminnevern I: Norsk Bergverksmuseum Skr. 7, Kongsberg Bruun, Ole Daniel Arkitektur i Oslo Kunnskapsforlaget, Oslo 2 utg. Finstad, Håkon Larvik grevskaps gruver og eiendommer i Kragerødistriktet på Johan Paulus Reichelts tid I: Historieglimt 1997 Årsskrift for Kragerø og Skåtøy historielag Fløystad, Ingeborg Jernverk på Agder I: Agder Distriktshøgskole Skrifter 1986:3 Ei artikkelsamling redigert av Hans Try Kr.sand til Salig Madamens begravelse i 1721 I: Agder Historielag årsskrift nr Næs Jernverk i Jacob Aalls tid I: Jacob Aall- prosjektets skriftserie 2/2010 Forseth, Terje og Jiri Havran (foto) Perler på Sørlandet. Levende fortid og byggekunst 2 oppl. Cappelen Damm, Oslo Frydenlund, Bård Stormannen Peder Anker En Biografi H. Aschehoug & Co, Oslo Gjermundsen, Arne Johan Det gamle verk. Ulefos Jernværk rundt år 1800 Norgesforlaget Lunde, Ove Thranittbevegelsen i Bratsberg Amt Tidsskrift for Telemark Historielag 17/1996 Marthinsen, Liv og Harald Winge Asker og Bærum historie: Asker og Bærum til 1840 Universitetsforlaget, Oslo Munch- Møller, Margrethe Glad Hungersnød og protester i Dypvåg og Arendal i 1801 I: Jacob Aall- prosjektets skriftserie 2/2010 Rian, Øystein Vestfolds historie. Grevskapstiden Tønsberg Sagbruk og bergverk i Telemark før industrialiseringen I: Telemark Historielag 8/ Fritzøe Jernverk og Larvik grevskap I: Fortuna 4/2008, Næs Jernverksmuseum

16 Sandvik, Pål Thonstad Det svenske stålets seiergang og de norske jernverkenes undergang I: Historisk tidsskrift 3/1993, Oslo Skjold, Dag Ove Ulefos Jernværk Messel forlag A/S Tønnesson, Kåre (red.) Rapport II Normer og sosial kontroll i Norden ca UiO, Oslo Vestmar; lokalavis for Vest- Telemark. Lånt av Gunnar Molden, Nes Jernverksmuseum Vevstad, Andreas Egelands jernverk jernverket i skogsbygda Gjerstad Historielag Utrykte kilder Familien Kreftings bibel; Tanum kirke Amundsen, Petter; uttrykt manusskript (se hov.listen) samt en rekke dokumenter. Nettsider Om Bærums Verk og de ulike eierne, m.m se blant annet: Om Langøy se blant annet: historielag.com/ Om Tinfos Jernverk se blant annet: fk.no/ Notodden - fra bygd til industristed Om Henrich Biørn og Helle bruk:

17 Noter 1 Det har ikke vært anledning til å gjøre arkivundersøkelser i dette prosjektet. 2 Håkon Finstad har skrevet en interessant og fyldig fremstilling om livet på grevesiden av Langøy, altså om gruve- /jernverksdriften under Fritzøe Jernverk. Se: Finstad, Håkon Larvik grevskaps gruver og eiendommer i Kragerødistriktet på Johan Paulus Reichelts tid I: Historieglimt 1997 Årsskrift for Kragerø og Skåtøy historielag 3 Gabriel Marselis hadde bistått Christian IV i forbindelse med de mange større og mindre krigene som herjet i Europa på tallet: Brødrene Gabriel og Selius Marselis eide og ledet et av samtidens største handelsfirma i Amsterdam, og fra 1640 var Gabriel Marselis kongelig faktor, eller representant, i Amsterdam. Etter å ha lagt ut for kongelige innkjøp - foruten å ha lånt ut kontanter, ble Marselis betalt tilbake gjennom jordeiendom og rettigheter. Marselisene hadde bidratt med ca. 13 % av alt Christian IV hadde lånt! Og i - mangel på nettopp gull og kontanter, ble dette derfor tilbakebetalt med ca. 4/5 del av alt krongods som ble frigitt for salg. Brødrene drev i tillegg med handel i Sverige, Nederland og i Østersjøområdet. Gabriel styrte handelsbedriften fra hovedsetet i Amsterdam, mens Selius bodde flere år i Norge. 4 Eiendommene Anna Felber Krefting mottok som betaling ble imidlertid beholdt i familien og inngikk ikke som en del av jernverkets aktiva, eller eiendom. 5 I flg. muntlig overlevering ved befaring juli Se Berg og Nordrum 1992:43ff 7 Se Frydenlund 2009:106ff 8 Familiens Vogts stamtre; Riksarkivet 9 Familiens Kreftings bibel; p.e. 10 Frydenlund 2009:95 11 Om Langø Arbeiderforening se: Tidsskrift for Telemark Historielag 17/ Marcus Thrane startet og ga navn til Norges første arbeiderbevegelse, med en klar venstre- og høyrefløy. I 1851 ønsket de høyreorienterte i bevegelsen å samarbeide med de radikale på Stortinget. Sentrumsfløyen var ledet av Thrane selv. Mens Venstrefløyen var klar tilhenger av en væpnet revolusjon, hvilket medførte at 144 ble arrestert og 127 ble dømt for planlagt opprør. 13 Årsaken til de norske jernverkenes nedleggelse og endringene har vært diskutert av en rekke historikere, se bl.a. Sandvik, Pål Thonstad: Se 15 O.H. Holta f: 1851, Skien. Involvert i bank- og forretningsvirksomhet. Flyttet til Notodden i Planer var lagt her allerede for produksjon av elektrisk vannkraft og Tinfos I sto ferdig i Se bl.a Se Berg og Nordrum 1992:43ff