Pilegrimsenter Dovrefjell

Transkript

1 Pilegrimsenter Dovrefjell Foredrag. Pilegrimsenteret tilbyr foredrag med temaer knyttet opp til pilegrimsvandring og pilegrimstradisjoner. Det kan være foredrag med samme tema som de vi presenterer her på nettsidene. Eller det kan være foredrag med nye temaer. Forespørsler rettes til: Hans-Jacob Dahl, tlf , e-post: Publiserte foredrag: (Der ikke annet er anført er foredragene skrevet og holdt av Hans-Jacob Dahl.) (Her må punktene 1-3 være klikkbare og føre leseren ned på siden til det riktige foredraget.) 1. Tema: Pilegrimsvandring, holdt 13. mai 2010 i Skjåk. Et foredrag om bruk av pilegrimsmotiver i kirkens trosopplæring og om etablering av lokal pilegrimsled. 2. Tema: Pilegrimsledene i internasjonal sammenheng, Holdt 10. mai 2007, Stiklestad Et foredrag holdt under jubileumsseminaret for Pilegrimsleden Tema: Pilegrimen, holdt på Hundorp 15. april Et foredrag som gjennom lysbilder og tale sier noe om pilegrimen og pilegrimsvandring i vår tid. Stedet Dale-Gudbrands gård innbyr til en vektlegging av Olav den hellige og hans møte med DaleGudbrand. 4. Tema: Strategi for pilegrimssatsingen Kultur- og kirkeminister Trond Giskes tale ved Pilegrimskonferansen i Trondheim 3. august Tema: Strategi for pilegrimssatsingen Kultur- og kirkeminister Trond Giskes tale ved Pilegrimskonferansen i Trondheim 3. august 2009 O ppl evel s er f r a en vandr i ng m o t S anti ag o de C o m po s tel a I forrige uke hadde jeg invitert med 17 nøkkelpersoner fra kommuner, fylkeskommuner, kirken og reiselivet til å gå deler av pilegrimsveien, caminoen, til pilegrimsmålet Santiago de Compostela i nord-vest-spania. Det ble dager fylt med kontraster fra starten i den lille fjell-landsbyen O`Cebreiro 1400 m over havet og helt ned til den store Jakobskatedralen i Santiago de Compostela 148 km seinere og over 1000 meter lavere. Vi vandret ca 50 av disse km gjennom et frodig kulturlandskap med fjell og dal og vide sletter og små landsbyer underveis.

2 De færreste av oss som deltok er aktive vandrere hverken i norsk natur eller som pilegrimer. Flere var nok noe skeptisk til hva denne pilegrimsmodusen som Per Uddu snakket om, egentlig handler om. Langsomhet, enkelhet, stillhet og bekymringsløshet er noen av de verdiene som pilegrimsarbeidet bærer med seg. Langs caminoen har dette vist seg å være verdier som 1 mill mennesker hvert år tiltrekkes av. Her traff vi yngre og eldre, folk som gikk fort og folk som gikk langsomt, folk fra hele verden som alle hilste hverandre med buen camino når vi møttes. Når vi tok en rast, kom vi i snakk med folk og delte erfaringer. Motivene til vandrerne var mange, men erfaringene av langsomhet og enkelhet får alle som vandrer mil etter mil. Og de aller fleste vil også fortelle at stillheten i landskapet vi går gjennom også gir rom for undring og refleksjon og for mange også en opplevelse av en Gudsdimensjon. Biskop Solveig Fiske ledet oss gjennom morgen- og kveldssamlinger der vi ble satt i pilegrimsmodus og fikk med oss ord for dagen og bønn for natta. Veien var tydelig merket med gule piler på hus, i asfalt eller brostein eller skilt langs veien. Med jevne mellomrom kom stabbesteinene med antall kilometer til målet. Kamskjellet er caminoens symbol som pilegrimene bærer med seg rundt halsen eller på sekken. Dette symbolet dukker også opp underveis på husvegger eller som mønstre i åkre vi passerte. Her kunne alle gå uten kart og kompass. Aldri var det mer enn 5 km mellom spisesteder og overnattingssteder. Og da snakker vi verken om koldtbord eller mangestjernes hoteller. Overnattingstilbudene varierer fra de enkleste herberger med sovesaler der pilegrimene har med seg soveposer og liggeunderlag og lager sin egen mat til enkel, men god hotellstandard. Spisestedene tilbyr ofte ikke annet enn skinke, ost og brød samt drikke og kanskje en kakebit Santiagokaka ble servert mange steder. Andre steder med større kjøkken tilbyr egne pilegrimsmenyer på 1-3 retters middag. Det var ingenting å si på den treretters pilegrimsmiddagen vi spiste med drikke til for 8 euro! Akkurat her har vi nok noen utfordringer i Norge, men det må vi komme tilbake til! Kirkene langs veien sto åpne med mulighet for å gå inn og ha en stille stund. Stempel i pilegrimspasset kunne du få i både kirker, overnattingssteder og små spisesteder langs veien. Passet er beviset på at man er pilegrim og det må framvises på pilegrimskontoret i Santiago for å få utdelt pilegrimsdiplomet. Flere av oss var nok engstelige for at vi ville møte et gjennomkommersialisert opplegg der kremmere av ulikt slag ville tilby sine varer. Men opplevelsen var tvert imot at det var lite av dette underveis. Pilegrimer tar ikke med seg mer enn det de kan bære. Når pilegrimsstaven, kamskjellet og hatten er kjøpt inn, så er det stort sett mat og drikke og en seng hver natt som er behovet. Kulturlandskapet derimot, var imponerende vakkert og det er spennende for oss nordboere å kjenne på lukter av dill og sitronmelisse, se etter bjørnebær i krattet eller beundre hortensiabusker, fullmodne lilla lyngblomster eller store kristtorn-trær, maisåkre og beitemarker. Og når du tar av deg skoene etter 20 km, så kjennes det på hele kroppen at du har gjort et dagsverk. For mange av oss innearbeidere, er det er ny og god følelse! Mange bar alt de trengte for en måneds vandring på ryggen. Andre bestilte neste overnatting fra herberget før avgang om morgenen og sørget samtidig for å få bagasje sendt til neste herberge for 4 euro. På den måten økes selvsagt tilgjengeligheten for flere.

3 Dugnadsånden var levende langs leden. Mange gjør dugnadsarbeid i herberger, kirker og andre tilbud langs veien i sommerhalvåret. I et portrom dukker det opp en gammel kone som tilbyr bringebær og bjørnebær. En liten pose til hver betal så mye eller lite du vil. Men da biskop Solveig kom forbi med det store gullkorset, ble hun ivrig, og Solveig måtte gi henne velsignelsen før hun kysset bispekorset og vi kunne fortsette vandringen. Eller opplevelsen av å sitte foran i katedralen på søndag formiddag mens kirken fylles til trengsel av pilegrimer. Biskopen hilste pilegrimene på 4 språk og alle som har meldt seg på pilegrimskontoret siden forrige pilegrimsmesse dagen før, bli lest opp gruppevis. Alle katolske prester som har vandret, er med i presteprosesjonen og deler ut nattverd i messen. Det var helt tydelig en stor og viktig opplevelse i deres liv. I katedralen kan alle pilegrimer møte en prest. Langs kirkeveggene er det 12 skriftestoler med mulighet for å bruke flere språk. Men mange nøyer seg med å ta på Jakobsskulpturen ved inngangen og vandre bak alteret for å se den gullforgylte graven. Det er mange nordmenn som reiser ofte til Spania, men å gå caminoen gir en helt annerledes innenfraopplevelse av en gammel og erværdig kultur der eldgamle veier og stier gjennom kulturlandskap og små, gamle landsbyer med sine torg og små kirker gir en helt spesiell opplevelse. Det er også en opplevelse av ro og stillhet samtidig som det er et fellesskap av mennesker mot samme mål. Det samsvarer godt med det som var utgangspunktet for opprettelsen av Santiago som pilegrimssted. De kristne i Spania var splittet i det niende århundre, og de var uenige om hvordan de skulle forholde seg til islam. St Jakobs grav ble et samlingsmerke for alle kristne i hele Spania og etter hvert over hele Europa. Hva har skjedd i Norge? Også i Norge har vi en pilegrimstradisjon som går tilbake til Middelalderen, og som mange ulike instanser gjennom flere år har engasjert seg for å ta vare på, fornye og utvikle. Det er nå 12 år siden pilegrimsveien mellom Oslo og Trondheim var ryddet og merket, og ble offisielt åpnet. Da i ble også veien fra Sverige over Stiklestad til Trondheim åpnet. I Friluftsåret 2005 gjenopptok Riksantikvaren og Direktoratet for naturforvaltning samarbeidet om Pilegrimsleden. På oppdrag fra MD startet Riksantikvaren i 2006 Verdiskapingsprogrammet på kulturminneområdet. Pilotprosjekt Pilegrimsleden ble etablert som et prosjekt blant flere som sikter mot verdiskaping gjennom kulturminneforvaltning. Prosjektet er forutsatt avsluttet i Som kjent har Kultur- og kirkedepartementet gjennom en utredning og etterfølgende høring i 2009 kartlagt de aktuelle utfordringene innenfor pilegrimsarbeidet, særlig på kirke- og kultursektoren. Per Uddus rapport På livets vei. Pilegrimsmotivet et nasjonalt utviklingsprosjekt viser mangfoldet i det engasjementet som finnes og omfanget av det arbeidet som allerede er nedlagt på dette området. Forslagene som framsettes er ambisiøse, og har skapt store forventninger. De erfaringer som nå er høstet viser at det er behov for en samordnet felles statlig strategi på dette området. Mange interesser er berørt, og fornyelse av pilegrimstradisjonen er ønskelig ut fra ulike formål og perspektiver.

4 I slutten av juni behandlet Regjeringen spørsmålet om hvordan staten kan bidra til å styrke pilegrimsvandring i Norge. Det var enighet i Regjeringen om at Kultur- og kirkedepartementet skal ha ansvar for at det utformes en samlet strategi for utvikling av pilegrimstradisjonen, og at dette skal skje i samråd med Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet. En tverrdepartemental arbeidsgruppe skal ha sitt første møte om dette i denne uka. Det overordnede mål for dette arbeidet med å utforme en pilegrimsstrategi vil være å bidra til fornyelse og utvikling av pilegrimstradisjonen i Norge. Jeg mener at denne satsingen bør innrettes slik at den gir bidrag til å forfølge sentrale målsettinger på en rekke departementsområder. Jeg ser for meg at den ville kunne gi bidrag til at kulturarven sikres og kunst- og kulturformidlingen styrkes i kommunene langs ledene (kulturmål) at kristen tro og tradisjon forblir å være viktige kilder for menneskers identitet og tilhørighet (kirkemål) at næringsvirksomhet utvikles i distriktene (næringsmål) at forvaltningen av kulturminnene styrkes gjennom lokal verdiskaping (kulturminnemål) at det skapes verdier innenfor turisme som gir økt bærekraft i norsk reiseliv (turismemål) at natur og lokalsamfunn vernes (miljømål) Hvorfor skal vi satse på å fornye og utvikle pilegrimstradisjonen? Det brede engasjementet for fornyelse av pilegrimstradisjonen henger sammen med at dette er et allment kulturfenomen. Dette kommer blant annet til uttrykk på en utstilling som nå vises på Kulturhistorisk museum i Oslo. Den heter Pilegrimsspor - Hellige reiser i fortid og nåtid. Det er en utstilling om mennesker på vei til hellige steder. Den handler om de første kristne pilegrimene, om pilegrimsreisene i middelalderen, og også om dem som valfarter i dag. Utstillinger omhandler jøder, muslimer, hinduer, buddhister og kristne, og den trekker linjene helt til Dianas grav og Elvis Presleys Graceland. Pilegrimsveiene til Nidaros har naturligvis også fått sin plass. Det er en utstilling som er verdt å se den blir stående fram til begynnelsen av april Når vi skal utvikle strategier for å fornye pilegrimstradisjonene tror jeg det er viktig at vi er oppmerksomme på at dette inngår i en større kulturell og samfunnsmessig sammenheng. Jeg vil peke på tre trender eller utviklingstrekk som er av betydning for dette. Det er for det første den religiøse trenden. Den beskrives gjerne med ordet postmoderne. Den er en ny religiøs lengsel som ytrer seg mer individualistisk og mer antiautoritært enn tidligere tiders religiøsitet. Etter det som omtales som modernitetens sammenbrudd, er det postmoderne menneske på leting etter nye sammenhenger, etter helhet, etter en livsforståelse og en måte å leve på som gjenforener den fragmenterte virkeligheten som den moderne vitenskapsorienterte livsforståelsen har etterlatt. Denne oppgaven tar det postmoderne menneske fatt på som et personlig prosjekt. Han eller hun leter i mange,

5 og tilsynelatende motstridende, tradisjoner og verdibaser, og er innstilt på å plukke litt her og der, for så å rekonstruere sitt eget univers, sin egen helhet og livstolkning talls mennesket er på vandring og leit og anerkjenner ikke uten videre at det finnes religiøse autoriteter som det er trygt å lene seg på eller bryet verdt å gjøre opprør mot. Det postmoderne menneske blir pilegrim. Denne tolkningen av religiøse trender framtrer altså ikke bare som en forklaring på at stadig flere mennesker vandrer langs middelalderens pilegrimsruter. Tolkningen utnytter pilegrimstradisjonen som en metafor for å formidle en oppfatning av hva det er å være menneske; Det er å være underveis, på vandring mot et mål. Menneskelig fellesskap er som pilegrimens; Det er flyktige forbindelser som varer en tid. Mennesket er mer eller mindre sammen med andre, i den tilhørigheten som oppstår på veien, ved rasten, i de felles erfaringene ved det å være vandrer. Den andre trenden som pilegrimsfornyelsen gjerne knyttes til er forenklingstrenden. Dette er en annen side av nåtidskulturens romantiske dragning: tilbake til naturen, til det enkle og grunnleggende. Livet er ikke bare blitt fragmentert, det er også blitt komplisert. Meningen kan derfor bare gjenvinnes ved å skrelle bort all uvesentligheten som den moderne livsformen har pakket det egentlige menneskelivet inn i. Livet handler om å fødes, leve, elske og dø. Livet er å spise og drikke, å vandre og sove. Livet handler om lengsel og vennskap, tro og tillit. Forenklingstrenden framstilles derfor som en livsstrategi; Den har som formål at mennesket skal gjenerobre seg selv som kropp og ånd ved å konsentrere oppmerksomhet om menneskelivets basale funksjoner og grunnleggende behov. Også forenklingstrenden framtrer derfor som mer enn forklaring på at mennesker går pilegrimsturer. Den gir seg også ut for å forklare hvordan mennesker opptrer som pilegrimer; De søker det enkle. Det er ikke sikkert at dette i alle forhold faktisk er slik. Mange pilegrimer foretrekker hotellstandard på sine overnattinger. Mange får fraktet bagasjen med bil, for da kan de ha med seg mer uten å bære tungt. Forenklingstrenden er, i likhet med den religiøse trenden, ikke bare et objektivt beskrevet fenomen. Den er også en myte. Den skaper hva den nevner, den er som fortolkning med å prege den virkeligheten den foregir å speile. Den tredje trenden som befordrer og preger vår tids pilegrimsrenessanse, er den økologiske trenden. Denne er knyttet til den erkjennelse at veien tilbake til naturen er veien tilbake til oss selv, fordi vi er natur. Naturen eller skaperverket, vår jord og vårt univers er ikke noe vi kan stille oss ovenfor eller utenfor. Vi er selv en del av det skaperverket vi forsøker å beherske. Vi kan ikke berges uten at jorden berges. Ubalanse i økosystemet truer vår egen eksistens. Vi hører ikke bare til på jorden, vi er av jorden. Denne trenden har derfor et sterkt etisk budskap. Den utfordrer og formaner oss i retning av det som gjerne kalles grønne verdier. Som økoturisme vil pilegrimsvandringene kunne være begrunnet med og preget av slike grønne verdier som uttrykkes i begreper som naturvern, levende lokalsamfunn, bærekraftig utvikling, økologisk og kortreist mat etc.

6 Det er altså mange svar på det spørsmålet om hvorfor vi skal satse på å utvikle pilegrimstradisjonen i Norge. Og slik må det være. Ingen kan ta monopol på hvem som kan være pilegrimer i Mange vil ha et religiøst eller åndelig siktemål med vandringen. Andre vil utfordre egen fysisk aktivitet eller ha en annerledes ferietur og oppleve natur og skaperverk på en ny måte. Det er plass til alle, og det må også være plass for de som ikke har Nidaros som eneste mål, men kanskje en vandring til et lokalt pilegrimsmål. Vi ønsker å satse på å utvikle pilegrimsarbeidet fordi vi har tro på at dette er noe vi trenger midt i vår oppjagede tid og stressede hverdag. Vi trenger stillhet og ro og avkopling fra hverdagens bekymringer og mas. Vi trenger en bevegelse som verdsetter skaperverk, natur og miljø og lar oss bevege oss i naturen på en bærekraftig måte. Jeg tror ikke det er mulig eller ønskelig å tjene mye penger på pilegrimer. Det er derfor viktig at vi sammen eier noen andre verdier som vi ønsker at skal prege denne satsingen. Det er verdier som langsomhet og enkelthet. Det er livskvaliteter som vi tar vare på som minner for livet. Det er opplevelser av ubekymrethet, fellesskap og stillhet. Det er tid for naturopplevelse, tid for refleksjon, tid for bare å være til. Derfor er det helt grunnleggende at det er selve pilegrimsvandringen mot Nidaros det skal legges til rette for. Gjerne også på sykkel eller hest eller andre alternativer til egne ben. Vi skal ikke starte med å skape et reiselivsprodukt eller utvikle et kulturtilbud som kan lokke mennesker til å vandre. Det är resan som er mödan verdt, heter det. Og det er sant. Pilegrimsvandringen har verdier i seg selv. Og det er de verdiene vi er ute etter å bevare og tilegne oss. Det må bygges på det gode som alt er gjort Når vi nå snakker om en fornyet satsing på å utvikle pilegrimsmotivet og legge til rette for vandrere langs de gamle pilegrimsveiene, er det viktig å bygge videre på det gode arbeidet som har vært gjort gjennom mange år. Mange har bidratt til utviklingen av pilegrimsvandringer her i landet. Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning, Riksantikvaren og deres Pilotprosjekt har nedlagt et viktig arbeid blant annet med å utvikle kvaliteten på vegtraseen, ved å forbedre skilting, skjøtsel, kartregistrering og informasjonsformidlingen. Mange kommuner langs pilegrimsrutene har i mange år gjort en god jobb med å rydde og merke veien. Og flere av fylkeskommunene har vært gode rådgivere og også pådrivere for at dette skal skje. Pilegrimsfellesskapet St. Jakob og etter hvert også Pilegrimsfellesskapet St. Olav har i mange år motivert og informert pilegrimer. Det har de gjort blant annet gjennom bokutgivelser, ved å arrangere fellesvandringer og ved å gi råd og hjelp til enkeltpersoner. På Pilegrimskontoret i Trondheim blir pilegrimer mottatt, får pilegrimsdiplom og blir ivaretatt like godt som i Santiago. I pilegrimsgården i Trondheim kan de dessuten overnatte, treffe likesinnede, få råd om vandringer, bare nyte roen eller snakke med en prest. Utviklingen av pilegrimstradisjonen har vært understøttet av et tydelig kirkelig engasjement. Det gjelder særlig i Nidaros og Hamar bispedømmer som har fått egne pilegrimsprester. Det gjelder også i miljøer i

7 Valdres, Selje, Røldal, Utstein kloster og flere andre steder. Ulike kirkelige grupperinger har i samarbeid med pilegrimsorganisasjonene i mange år arrangert felles vandringer med guide. I år opplever vi at mange av vandringene er fulltegnet. Det må det naturligvis bli slutt på! Dvs: kapasiteten må økes. Samspill og god oppgavefordeling må til for å lykkes For at pilegrimstradisjonen skal opprettholdes og utvikles videre, er vi avhengig av et fortsatt samspill og en god oppgavefordeling mellom mange aktører innenfor kirke, reiseliv og kulturliv, og mellom sentrale, regionale og lokale myndigheter. Skal vi lykkes trenger vi en kirke og kirkelige medarbeidere som ser verdien i det enkle, som vandrer sammen med mennesker og gjerne i taushet. Vi trenger at kirker er åpne så vandrere kan gå inn og sette seg ned og ha en stille stund. Vi trenger kirker som er startsteder for vandring og en Nidarosdom som er et åpent mål. Vi trenger en økumenisk kirke, ikke minst trenger vi et godt samarbeid mellom Den norske kirke og Den katolske kirke i Norge. Om pilegrimsvandring til Nidaros skulle bli et internasjonal bevegelse vet vi at mange de fleste av de utlendinger som vil komme tilhører den katolske kirke. Vi trenger kommuner som tar ansvar for å rydde, merke og vedlikeholde sin del av pilegrimsveien, som husker på den i arbeidet med kommune- og arealplaner og når de utarbeider informasjon om lokalsamfunnet. Og som også stimulerer til utvikling av kulturtilbud knyttet til pilegrimsvandringene gjennom kommunen. Vi trenger fylkeskommuner som følger opp, gir råd og veiledning til kommunene, som sørger for at pilegrimsveien henger sammen på tvers av kommunegrensene, og som i økende grad bidrar til en ønsket næringsutvikling langs pilegrimsveien. Pilegrimene trenger ikke så mye, men de trenger et sted å sove, de trenger mat og drikke. Derfor må det med ikke alt for lange mellomrom langs veien være tilbud om dette. Vi trenger et reiseliv som har sans for pilegrimsverdiene. Vi trenger det frivillige engasjementet, entusiasmen og gjestfriheten til turistforeninger, idrettslag, menigheter og vennegjenger. Vi trenger at dugnaden blir det som kjennetegner den moderne norske pilegrimsbevegelsen. Og så trenger vi at statlige myndigheter, som mitt eget departement, Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet snakker sammen og koordinerer de statlige støtte- og stimuleringsordningene rettet mot dette på en bedre måte enn nå. En statlig pilegrimsstrategi Jeg har store forventninger til at det strategiarbeidet som vi nå setter i gang i samarbeid med Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet skal gi synlige og gode resultater. Vi ønsker å få til en koordinert satsing for å få pilegrimsveien til å bli for folk flest enten de velger å gå lengre eller kortere deler av den. Det er et mål for dette arbeidet å utvikle og vedlikeholde pilegrimsveiene mellom Øst-Norge og Nidaros slik at de er tilgjengelige for alle vandrere i sommerhalvåret. Dette betyr ikke at andre ruter og andre steder er uten interesse eller betydning. I steder som Valdres, Røldal, Selja og Kinn er det både tradisjoner å bygge på og pilegrimsaktiviteter som er i gang. Og den som slår opp på hjemmesiden pilegrim.info, vil ikke bare finne omtale av Gudbrandsdalsleden øst og vest for Mjøsa, men også

8 Østerdalsleden, Romboleden, St. Olavsleden, Nordleden, Østfoldleden, Vestfoldleden, Eidsskogleden, Sognefjellsleia, Valdresvegen og Kystleia til Nidaros. Strategi handler blant annet om å beslutte hvor man skal begynne, og jeg mener det er gode strategiske grunner til at et det statlige engasjementet begynner med og konsentrere seg om Olavsveien fra Oslo til Trondheim. Det vil styrke utviklingen av pilegrimsvandringer også i andre deler av landet om den blir bedre kjent, lettere å finne og lettere å følge uten kart og kompass. Det må bli enklere å finne egnede overnattingsteder og steder der man kan få mat og drikke. Merkingen bør kanskje også angi antall km igjen til målet. Det bør være mulighet for bagasjekjøring. Kanskje skal det serveres egne, enkle pilegrimsmenyer? Og det bør legges bedre til rette for å bruke sykkel eller hest på deler av vandringen. På vår vandring mot Santiago forrige uke møtte vi to norske ungdommer. De hadde startet å gå leden i Norge, men på grunn av dårlig vær og alt for langt mellom overnattings- og bespisningssteder, bestilte de i stedet fly til Porto og hadde gått leden fra Porto i Portugal til Santiago på 7 dager og var godt fornøyd med vandringen Været kan vi gjøre lite med, men hvis det hadde vært mindre avstand mellom overnatting og bespisning, så hadde kanskje ikke været vært så vanskelig å leve med? Enkelthet som verdi må også gjelde at det skal være enkelt å finne fram og finne overnatting, mat, apotek og helsetjeneste. Og så må vi forsøke å ta vare på og utvikle pilegrimstradisjonen også som en diakonal tradisjon; Pilegrimen fikk hjelp når han spurte langs veien. Vi må utvikle en kultur langs veien for møtet med pilegrimer, en kultur preget av gjestfrihet, vennlighet og hjelpsomhet. For å få alt dette til er det nødvendig å koordinere virksomheten til de ulike forvaltningsnivåene, de private aktørene og kirken. Derfor bør det opprettes et nasjonalt pilegrimssenter i Trondheim som får ansvar for dette, og som også kan sørge for at det viktige arbeidet som er nedlagt i Riksantikvarens pilegrimsprosjekt videreføres. Dette senteret bør også ha ansvar for informasjon om pilegrimsveiene i inn- og utland. Det kan ivaretas ved en videre utvikling av et eget nettsted, ved bedre merking av veien og mer skilting om og mot veien fra offentlig vei. Vi trenger også at det skrives bøker om å gå som pilegrim i Norge, både veiledende guider og bøker av mer skjønnlitterær karakter som Paulo Coelhos bok Pilegrimsreisen som handler om hans vandring til Santiago. Ordningen med pilegrimspass bør utvikles slik at passet kan bli et verdikort til bruk for vandrere underveis. Det bør være pilegrimskontorer i Oslo, Hamar, Gran og Dovre, hvor det er mulig å få utlevert pilegrimspass. Jeg ønsker å legge penger inn i budsjett for 2010 for å få opprettet disse kontorene. De vil ha en nøkkelrolle i arbeidet med å få flere folk ut på pilegrimsveiene. De skal tilrettelegges som startpunkt for vandringer, både organiserte og uorganiserte. Her skal det finnes en kirkelig betjening som også kan arrangere enkle utsendingsseremonier. Dette skal være informasjonssentra, både for den delen

9 av veien som kontoret er knyttet til, for hele Olavsveien og for pilegrimsvandring generelt i inn- og utland. Her skal man kunne komme med såvel praktiske som åndelige spørsmål. Etter hvert kan det bli aktuelt å utvikle pilegrimskontorene til pilegrimssentra, som også omfatter kultuvirksomhet av ulikt slag. Det kan også etter hvert være grunnlag for å utvide engasjementet til også å omfatte andre pilegrimsveier. Til syvende og sist vil spørsmålet om hvor mange pilegrimer som er ute og går, være det som utløser mer satsing i årene som kommer. Men ett sted må en vei starte. Som gode pilegrimer ruster vi oss for den delen av turen som vi nå ser for oss og beslutter at vi skal gå. Hva skjer videre? Mange her er sikkert spent på hva som skjer med denne saken når denne konferansen er slutt. Jeg vil derfor avslutte dette foredraget med å orientere om at vi i departementet nå legger opp til at de første midlene til denne pilegrimssatsingen skal avsettes på budsjettet for Samtidig vil det tverrdepartementale arbeidet med å utvikle pilegrimsstrategien avklare hva oppstarten av denne satsingen konkrete vil innholde. I denne forbindelsen vil vi også tydeliggjøre oppgavefordelingen mellom de ulike departementene på dette området. Og det vil da også bli klargjort hva som vil være de andre berørte departementenes bidrag til en felles og samordnet statlig satsing. 3. Pilegrimsforedrag: Folkeakademiet i Midt-Gudbrandsdal og Historielaga i Fron og Ringebu. 15. april Hundorp Dale-Gudbrands gård. Tema: Pilegrimen. 1. Innhold: A. Langvandring fra Oslo. B. Ringebu stavkirke. C. Kristin Lavransdatter D. Dovregubben E. Olav den Hellige F. Oppsummering. 2. Introduksjon:

10 Navn: HJD Prest i Dovre i 20 år. Som prest i Dovre med ansvar for Eysteinkyrkja på Dovrefjell var det helt naturlig for meg å aktivt gå inn å være med i fornyelsen av pilegrimstradisjonene og pilegrimstradisjonene her i Norge. Tydeligst ved at jeg står bak arrangementet; Pilegrimsdager på Dovrefjell. Jeg har også vært pilegrimsprest i Hamar bispedømme Tittelen henger fortsatt ved meg, noe som må bety at jeg assosieres med pilegrimen bra! I dag skal jeg ta dere med på en vandring. Den starter i Oslo, så skal vi innom Ringebu stavkirke, vi skal møte Kristin Lavransdatter, vi skal se litt på mytene som er knyttet til Dovre og Dovrefjell, vi skal til Trondheim og Nidarosdomen før vi avslutter med Olav den Hellige og stedet vi er på i dag; Dale-Gudbrands gård. På denne måten ønsker jeg å løfte fram steder og litterære kilder som vi kan bruke i vår videre utvikling av pilegrimsarbeidet i dalen. A. Langvandring fra Oslo: 1. Søndag 25. juni møttes mennesker i Mariakirkeruinen i gamlebyen i Oslo. Klokken var 8 om morgenen og sammen med den lokale menighet deltok vi i en morgenbønn, så ble vi sendt ut på vår vandring til Trondheim og Nidarosdomen. 2. Veien fram til målet var lang! 3. Ved moskeen i Åkerbergveien stoppet vi og hadde en stille stund. Det samme gjorde vi ved den jødiske kirkegården nær Sofienberg kirke. 4. Vandringen gikk deretter til Gamle Aker kirke hvor vi deltok på høymessen. 5. Etter kirkekaffe og fødselsdagsfeiring ute på kirkegården gikk vi gjennom og ut av byen til Haslum menighetshus. 6. Den minste blant oss var 5 år, vi andre var 7-12 ganger så gamle. I Haslum ble vi tatt imot med middag og forsynt med brødmat for kommende dag. Vi møtte gjestfrie mennesker som gavmildt delte med oss av det de hadde, mennesker som brant for pilegrimstanken. På veien bort til Haslum kirke gikk femåringen foran oss. Det var noe på kirkegården han ville vise oss. Han var tvilling, men tvillingbroren døde kort tid etter fødselen. Vi skulle få se gravstedet. Lys ble tent, vi sang en salme og sa noen ord - slik ble vi lukket inn i to foreldres sorg og smerte, og en femårings stolthet over å ha en bror. Det var et stille følge som gikk de få

11 meterne videre opp til Haslum kirke for å avslutte dagen kveldsbønn. med en 7. Hva var det som ble sagt i kirken denne kveldsstunden? Hvem er du? Hva er det du søker? Hvilket mål har du for denne vandringen? En pilegrimsvandring har flere plan eller nivåer. En pilegrimsvandring er en ytre vandring: den handler om min kropp, mine føtter, mine sanser, naturen omkring meg, fellesskapet med mine medvandrere. Samtidig er en pilegrimsvandring en historisk vandring - vi går i fotsporene til mennesker som har søkt hjelp i kraften ved Olavs grav. Vi er opptatt av kulturhistorien langs veien. En pilegrimsvandring er også en indre vandring - en vandring på det indre planet som handler om meg mitt liv, min vei videre, mine mål i livet, min vei til Gud. og 8. Det var en sliten gjeng som kom fram til småbruket oppe i skogen hvor vi skulle overnatte. Noen sov i stabburet, andre i flatseng på gulvet i et tomt hovedhus. 9. Dagen etter gikk vandringen gjennom Krokskogen til Sundvollen. Det regnet fra morgensang til kveldsbønn. En god og våt dag gjennom trollskog uten å høre en klage over regnet eller såre føtter. 10. Dagene gikk Bønsnes, Olavs oppvekststed var en opplevelse, 12. Kveldsgudstjenesten i Norderhov kirke. 13. Vi kom inn i rytmen, dager omkranset av tidebønner morgen og kveld, besøk i kirkene vi passerte, stillhet inntil 1 time midt på dagen, samtalene med hverandre, opplevelsene, slitet og gleden. Friheten, langsomheten, enkelheten, stillheten, bekymringsløsheten, vi delte liv og gnagsårplaster, åndeligheten. Ord som beskriver det mange opplevde og opplever når de våger oppbruddet og legger ut på en pilegrimsvandring. Hvorfor dette som opptakt? For å fortelle oss at pilegrimsleden, som går opp og igjennom Gudbrandsdalen og her møter vårt fantastisk flotte kulturlandskap

12 a.) den starter i byen, den går først på asfalt gjennom byens gater og der møter vi det vi kaller det flerkulturelle Norge. Og i dette flerkulturelle møter vi ikke bare det som skiller, det som er forskjellig, annerledes vi møter også noe som er felles - våre felles røtter. De 3 religionene; islam, jødedom og kristendom har et felles rotsystem som går fram til Abraham, her går muslimene sin egen vei videre, mens vi følger jødedommen gjennom hele GT og fram til Kristi fødsel, der skilles våre veier. b.) Videre har jeg nå fortalt hvor viktig møtene med andre mennesker er, enten de er medvandrere eller de er boende. Det å bli lukket inn i andre menneskers omsorg eller i deres liv det er en av de store og viktige kvalitetene pilegrimsvandringen. ved c.) Og jeg har introdusert noen viktige tanker om pilegrimsvandringen; vandringen elementer; oppbrudd, vandring og mål. Den ytre vandringen, den historiske vandringen og den indre vandringen alt sammen deler som til sammen gir pilegrimsvandringen innhold og retning. B. Ringebu stavkirke: 14. Nå har vi tatt et langt sted videre vi er i Øyer og ser nordover Gudbrandsdalen og vårt første stopp er her; Ringebu stavkirke. 15. Denne kirka er unik, den er en av 28 stavkirker og den eneste langs leden mellom Oslo og Trondheim. Og her i denne kirken kan vi komme på sporet av den lokale pilegrimen som en gang i tiden la ut på sin vandring. For i kirken finner vi en runeinnskrift hvor det står: Her var han og herfra dro han ut. Bak disse enkle ordene finner vi pilegrimsvandringens start; oppbruddet. En som dro til sin lokale prest for å få sitt reiseutstyr velsignet og for å få sin reise velsignet. I tillegg fikk han med seg et reisedokument, et pilegrimspass som skulle garantere trygg reise, overnatting og mat. Hvor denne pilegrimen skulle, vet vi ikke men han var en av våre som dro ut i verden. Samtidig kom det mange utenfra og passerte oss opp igjennom dalen og nettopp pilegrimspasset, garantien for mat og overnatting, ja fritt beite med det skapte irritasjon i dalen, Sigurd Grieg nevner et mord på en pilegrim som skjedde her så gjestfriheten har vært varierende opp igjennom.

13 C. Kristin Lavransdatter: Herfra gjør vi et langt hopp, vel vitende om at vi kommer tilbake og avslutter her på stedet. Vi ser en av merkestolpene langs leden Haugen står det på stolpen. 16. Et pilegrimsledmerke med et navn; Haugen. En liten gard i Dovre. Hva skjuler seg bak dette navnet og stedet? 17. Skal vi finne ut av det må vi inn i litteraturen og tilbake til Nord-Sel og Jørundgård. Vi må inn i Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter. 18. Det første vi skal stoppe opp ved der er at i denne middelalderromanen så møter vi pilegrimen og pilegrimsvandringen helt konkret 3 ganger. Den første gangen er det Kristins foreldre; Ragnfrid og Lavrans som går til Nidaros med datteren Ulvhild. Hun har fått en tømmervelt over seg og er blitt stygt skadet. De har søkt råd og hjelp hos alle i nærheten, nå vil de gå pilegrimsvandring til Nidaros i håp om å få hjelp der, ved Olav; helgenkongens grav. De bruker ikke hest, de har ingen tjenere med seg, de går til fots og de bærer datteren mellom seg. Her møter vi det ene store hovedmotivet for pilegrimsvandringene i middelalderen; håpet om hjelp for legemlig sykdom eller skade. Den neste gangen vi møter pilegrimen, så er det Kristin som går. Hun er nå gift, hun har flyttet fra Sel til Skaun og bor der på gården Husaby. Hun er blitt mor for første gang det er en stor glede for henne, men bærer også i seg en indre smerte. Det gnager i henne det at hun lurte sin far Lavrans, at hun var rørt av Erlend før de giftet seg, ja ikke bare rørt, hun var med barn. Og får å lette seg for denne børen tok hun med seg sin førstefødte og gikk inn til Nidaros, til Kristkirken en botsgang hun håpet skulle hjelpe henne. Og her møter vi det andre store motivet for middelalderens pilegrimsvandringer; botsvandringen, det å la erkjennelsen av å ha syndet få modne seg på veien fram, og der ved målet kunne gå til skrifte og legge børen av seg. Den tredje gangen vi møter pilegrimen og pilegrimsvandringen i trilogien om Kristin Lavransdatter er i det siste bindet, da Kristin for siste gang bryter opp fra Jørundgård og går pilegrimsveien til Nidaros. De ser det med en gang hun kommer ut i tunet om morgenen, hun hadde på seg reiseutstyret, kappen og staven. Hun beroliger dem, hun skal bare til Nidaros, ikke til Romaborg eller Jorsal, og på denne tiden av året er det mange å slå følge med på veien for det nærmer seg Olsok. Hun tar farvel med sine og går den første dagen opp til Tofte, til kongsgården innunder Dovrefjell. Så følger vi henne videre dagen etter, opp i fjellet og innover hun følger den traseen vi i dag kaller Gautstigen. På denne siste pilegrimsvandringen i trilogien blir vi tatt inn i Kristins refleksjoner rundt sitt eget liv. Hennes liv likner ikke særlig mye på det lille speilblanke fjellvannet som speiler av den klare kveldshimmelen inne på

14 Hjerkinn. Nei, hun var mer som den lille fjellbekken som renner ved siden av, den bruser iltert, den gir motstand. Her ser Kristin de store linjene i eget liv og de handler om hvordan hun har levet og om hennes forhold til Gud og hun føler at hun har sviktet, satt seg opp imot Guds vilje med hennes liv. Hun tenker: Hun var ikke kommet til Gud med kransen sin og ikke med sin synd og sin sorg ikke så lenge som verden enda eide en dråpe av søtt å blande i hennes beger. Men nu kom hun, nu da hun hadde lært at verden er som et tavernshus den som ikke har mer å gi ut av, blir satt utenfor døren. I disse bøkene møter vi de to hovedmotivene for middelalderens pilegrimsvandringer; hjelp mot sykdom og bot for synd og lovbrudd. Men på den siste vandringen nærmer vi oss kanskje noe av det dagens pilegrimsvandring kan by på det å reflektere over eget liv. Så kunne vi stoppet her med Kristin og gått videre på vår vandring men jeg har lyst til å ta dere med inn i bøkene enda en gang for å løfte fram et annet aspekt. Kristindagene på Sel framfører Kristinspelet første bind av trilogien. Jeg tror det ligger et stort potensial for det arrangementet om de våget å løfte fram hele trilogien. I siste bind; Korset møter vi Kristin på garden Formo, hun sitter der på dødsleiet til Simon Darre den mannen hun først var trolovet med, en mann som har stått ved hennes side og hjulpet både Kristin og Erlend, ja en mann som har elsket Kristin hele livet. Han har satt seg fore at han skal fortelle dette til Kristin nå når han ligger på det siste, det klarer han ikke, han klarer bare å si det andre han vil si henne, at hun må forsone seg med sin husbond, Erlend som har flyttet hjemmefra og nå bor på gården Haugen på Dovre. Simon Darre dør og blir gravlagt, noen dager senere vil Kristin ut på en reise. Hvor skal hun? Jeg tenker med nord til Dovre, for å finne eders far, sier hun. Hun kommer opp til Haugen der er det tomt, og Kristin tenker: Hun visste at Simon hadde elsket henne, men hun visste også at hun aldri kunne ha elsket Simon. Faren Lavrans og Simon hadde holdt ut i trofast kjærlighet til henne. Erlens hadde sviktet og sviktet igjen, men tenker hun, han hadde aldri sveket tenker hun. Så kommer Erlend inn i tunet på gården Haugen; synet av ham tok pusten fra henne. Møtet kjærlighetsmøtet mellom de to: Er du ikke redd jeg skal kryste deg til døde, sier Erlend til Kristin. Gid du ville svarer hun. Hun var like avmektig mot ham enda Hun dro opp til Dovre for å møte Erlend. Hun møtte ham og ble bergtatt. Så dro hun hjem igjen til Jørundgård. Da hun red forbi kirken, kom hun til å gyse litt. Det var som om hun vendte hjem fra berget og bergkongen, det var Erlend. Hva er dette? Hører ikke dere også her klanger av noe vi har hørt før? Ja, det gjør vi for her spiller Sigrid Undset på en gammel myte. Den samme myten Henrik Ibsen bruker i Peer Gynt, når Peer møter Dovregubben og denne myten skal vi se litt nærmere på når vi kommer til Dovrefjell.

15 D. Dovre og Dovrefjell. 19. Og det er hit vi skal nå. Her ser vi Den gamle kongeveien opp mot Tofte. 20. Og her er garden, slik vi kjenner den og den har vært kjent lenge, vi hører om stedet som skyss-stasjon i Håkon Håkonsons saga på 1200-tallet. Og før det hører vi om julegildet på Tofte i Harald Hårfagres saga. Det er her vi møter Snøfrid. Vi kjenner kanskje fortellingen om Harald Hårfagres møte med samekvinnen Snøfrid en julenatt. Er dette noe mer enn en romantisk historie vevet inn i Snorres fortellinger? Ja, mye mer. Denne fortellingen er en riksdannelsesmyte og her spiller Dovre en viktig rolle. Harald hadde erobret hele landet, til sist gjensto bare samene. Harald blir besatt av denne kvinnen og hun blir hans ektemake. Hva er det som skjer? Jo, her inngår det norrøne og det samiske folket på fredelig vis en allianse med rikspolitiske konsekvenser. Snøfrids navn gir assosiasjoner til Snøhetta og navnet fridr er et eldgammelt religiøst begrep som betyr fred og fruktbarhet. Og Snøfrid føder kongen 4 sønner og det få har lagt merke til er at de er fra samekvinnen Snøfrid av den norske kongeætten føres videre fra og med Snøfrids oldebarn Harald Hardråde. (De to kom på frimerke for 1 år siden, med Snøhetta i bakgrunnen et motiv hentet fra et maleri som henger på Tofte.) Men det finnes et dypere lag i koblingen mellom Harald og Dovre en opphavsmyte, fortellingen om hvordan Harald ble fostret opp hos jotnen Dovre, fram til faren Halvdan Svarte var død. Et eksempel på det at Dovrefjell var stedet for innvielse av helter og konger, her fikk kongssønner og høvdingsønner prøve krefter, erverve kunnskaper og ikke minst møte kvinnen fra fjellet. Slik var det Harald Hårfagre i ung alder bar navnet; Harald Dovrefostre. Under riksdannelsesmyten og opphavsmyten ligger det enda et lag myter; skapelsesmyten. I de eldste lag i vår kulturhistorie oppsto myter om landet Norge og de nordiske folkenes opprinnelse. Lengst i nord der snø, is og kulde rår, bodde det en jotunkonge med to sønner; Nor og Gor, og en datter Goe. En dag ble Goe borte, de to brødrene dro av sted for å lete etter henne. Med ski og skip oppdaget de landet og delte det mellom seg. Nor fikk innlandet og kalte det Norge, broren fikk øyene. I mellomtiden hadde Goe slått seg ned på Opplandene sammen med en kar som kalte seg Rolf fra Berg, sønnen av jotnen Svade i Dovrefjell. Fra disse urfolkene nedstammer nordmennene, i følge myten. Det er i disse mytene vi finner røttene til Dovregubben. Det er her vi finner det stoffet Sigrid Undset spiller på når hun beskriver Kristins følelser i møtet med Erlend på garden Haugen. Det er i dette stoffet Henrik Ibsen finner stoff til sin Dovregubbe, hvor han viser oss gubben med vrangsida ut.

16 Og det er her vi kommer nærmest mytene om det hellige fjell, en myte vi finner i de fleste kulturer. 21. Dette er målet for mange av de vandringene jeg har, og her har vi sentrum i vårt lokale arrangement; Pilegrimsdager på Dovrefjell. 22. Men målet for pilegrimsvandringen er ikke verken Dovrefjell eller Eysteinkyrkja. Målet er katedralen i Trondheim; Nidarosdomen. Og den er storslagen! 23. Pilegrimen går rundt kirken før han eller hun går inn. 24. Veien inne i katedralen fører fram til oktogonen, der Olavsskrinet sto der alteret står i dag. Og når Olav dukker opp i tankene våre, da er det tid for å spørre: Hvor viktig er egentlig Olav den Hellige når vi nå tar opp igjen de gamle pilegrimstradisjonene? E. Dale-Gudbrand og Olav den Hellige. 25. Pilegrimsprest Arne Bakken som skriver et sted: "Skal vi kunne forstå hva pilegrimstradisjonen dypest sett skjuler i vårt land, må vi gå inn i det vi kaller Olavstradisjonen. Her finner vi roten til vår kristne tro og kultur." For nøyaktig 1 måned siden holdt jeg et foredrag litt lenger op i bakken her i Sør-Fron, på menighetens årsmøte. De hadde bedt meg om å si noen ord om Olav den Hellige. Jeg skal ikke gjenta det foredraget her og nå, men gi dere hovedpunktene. Jeg innledet det foredraget med å spørre; Hvilket forhold har du som enkeltperson, og vi som Gudbrandsdøler og vi som nordmenn til Olav? I et nasjonalt perspektiv må vi kunne si at ingen nordmann har hatt så enorme ringvirkninger; i statsstyre, rettpleie, kirkeliv og folketro enn Olav. Han er vårt lands store skjebneskikkelse, ingen gjør ham rangen stridig som den viktigste. Og da spør jeg: Er ikke dette noe vi burde være stolte av? I et lokalt perspektiv her i Sør-Fron, så har vi her åstedet for, ikke bare en av, men den mest dramatiske og fortettede historien om Olav og hans virke i landet vårt. Selve symbolfortellingen om kristningen av Norge. En fortelling som gjennom de siste 1000 år har satt denne bygda på kartet. Og jeg spør videre: Er dere ikke glade for og stolte av dette?

17 Sannheten er vel den at når jeg så rett fram sier at vi burde være stolte av Olav, så blir vi blir litt usikre. De tankene og følelsene de fleste av oss kjenner på er mer avmålte, ja kanskje skeptiske og kritiske kan vi nå egentlig gå god for denne mannen Olav? Er han og det han gjorde noe å være stolte av? Vi kjenner i stedet på en motstand en motstand vi ikke er alene om. Med dette som utgangspunkt gikk jeg igjennom historien og viste hvordan Olav har møtt motstand på ulike måter; a.) Samtiden hvor han skulle erobre landet for sine store saker: - å samle landet - og innføre den tro han hadde møtt i utlandet; kristendommen, - og utvikle et nytt lovverk i pakt med kristendommens idealer og moral. Og her er jo fortellingen om møtet mellom Olav den Hellige og Dale-Gudbrand selve symbolfortellingen. b.) c.) Reformasjonen hvor det ble satt in sterke krefter for å fjerne Olav fra den posisjonen han hadde i kirke og folk. Olsok 1897 hvordan det ble stor motstand da en forsøkte å ta opp igjen Olsoktradisjonene i Trondheim. (Christoffer Brun og Bj. Bjørnsson.) d.) Etterkrigstiden da nazistenes bruk av Olav som symbol gjorde det vanskelig å ta opp igjen Olsoktradisjonene hadde utviklet seg før og etter jubileet i som e.) Folket i moderne tid som ser ut til å ha vært mest opptatt av at Olav skal ha kristnet landet med vold, og det kan vel ikke forsvares som en rett og god handling, særlig ikke sett i lys av den kristne tro han ville innføre. f.) Historisk kritisk historieforskning som mener å kunne vise at det ligger et slør over det vi vet om Olav, et slør laget av de kristne mytene om Olav og hans helgenstatus, et slør som forskerne må ta bort, avsløre så vi kan se hvem denne Olav egentlig var. g.) 1995 og feiringen som uteble. Når ble Olav født? Det ble han antakelig i 995. Husker dere markeringen? Nei, det gjør vi ikke, for det ble ikke markert. Det er jo rart, hvis det er sant det jeg sa om at ingen nordmann har hatt så enorme ringvirkninger; i statsstyre, rettpleie, kirkeliv og folketro som Olav. Han er vårt lands store skjebneskikkelse, ingen gjør ham rangen stridig som den viktigste. Men ingen fant grunn til å markere jubileet.

18 Dette er en rekke punkter som viser at og hvordan Olav har møtt motstand fra han levde og fram til i dag og her finner vi kanskje noe av grunnen til at vi ikke blir så begeistret når vi hører om Olav, vi er ikke stolte over ham, snarere litt skeptiske og kritiske. Men det er mulig å se Olav med andre øyne: a.) Samtiden kristnet med vold? Datidens språk var makt, når overtalelse ikke førte fram ble samfunnsendringer gjennomført med makt av den som hadde makt. Men Olav møtte liten motstand i landet, kristendommen hadde vært her i flere hundre år en langsom prosess, i hovedsak. Makt også i form av maktdemonstrasjon hvilken Gud var den sterkeste. Hva ble sagt her etter maktdemonstrasjonen? Siden vår Gud ikke kunne hjelpe oss, vil vi nå tro på den Gud som du tror på. Olav kjempet ikke imot Dale-Gudbrand og mot bygdefolket i dalen, han kjempet for dem, for noe annet og bedre han ville innføre ny sed og skikk til beste for lokalbefolkningen og til beste for hele landet. (Forsvare korstogene og voldsbruken der, endetidsforventningene, kjente ikke milde Jesus.) b.) Omslaget Stiklestad Olavs død helligkåringen. Olavsdyrkelsen bredte seg svært raskt etter at Olav ble helligkåret. Hvordan kunne det skje med en slik person? Det første vi må gjøre, for å finne svar på det spørsmålet, er å legge bort våre egne fromhetsidealer. En helgen er alltid et barn av sin tid. En helgen hva er det det er en som er et redskap, en som peker på Kristus, en som gjennom sitt liv viser oss noe av hvem Kristus er. En helgen er ikke et dydsmønster uten plett og lyte. Det var Olavs død som utløste helligkåringen, Olav var en martyr, en som døde for det han trodde på, kongedømmet og kristendommen på den tiden to sider av samme sak. Denne martyrs død måles ikke på det livet han levde, det handler ikke om fromhet og livsførsel det handler om ettervirkninger, det handler om alle de underne som skjedde. Og ettervirkningene var store en raskt voksende popularitet i folket, ikke bare i Norge, men langt ut over landets grenser. Det er noe av et mysterium, at det skjedde så raskt, at det fikk så stor utbredelse og sikkert er det at dette var ikke noe stemningsblaff, det var ikke et regisert maktspill og like viktig det som skjedde var solid forankret i datidens teologi om helgnene. c.) Virkningshistorien Olavs plass i kirkelig og folkelig tradisjon. Alle Olavsminnene vi har rundt om i landet, hver en bygd har flere sier noe om Olav plass i kirke og folk. Og da kirken fjernet Olav fra sin tradisjon ved reformasjonen, så levde han videre i folket, en folkelig understrøm fram til våre dager. d.) Kritikk av den historisk kritiske metode.

19 Historikere påstår at de gamle kildene vi har om Olav er farget, det ligger et slør over dem, de er påvirket av de kristne historieskriverne som har nedtegnet dem. En kjent norsk middelalderhistoriker; Jørn Sandnes, sier det slik: Men det aller meste er tett vevd inn i folkelig og kirkelig legendestoff om helgenkongen. Det er en skog av myter og legender vi må rydde oss veg gjennom når vi prøver å lete etter den historiske virkeligheten om Olav den Hellige. Men denne måten å tenke historisitet på møter i dag motstand hos nyere historikere. En dansk historiker; Preben M. Sørensen sier: Det er ikke mulig å legge middelalderens tekster ned i kildekritikkens syrebad for på den måten å oppdage den historiske sannhet under tekstens overflate, slik mange historikere de senere år har forsøkt å gjøre. Det finnes simpelt hen ikke noen slik sannhet under teksten. Sagaene har omdannet tradisjonsmaterialet, og den formen dette materialet har, er i seg selv en viktig del av sannheten. Sannheten er at det ligger alltid et slør over de historiske kilder og de leses også alltid med et slør. Med det mener jeg at det alltid ligger en ideologi bak, både bak skriving/nedtegning av begivenhetene, og i lesningen og tolkningen av disse begivenhetene. Så kan du spørre: Hvorfor legge så stor vekt på dette i et foredrag om pilegrimstadisjoner? Fordi jeg er opptatt av Olav og Olavstradisjonene og deres nøye sammenheng med pilegrimen og pilegrimstradisjonene. Og nå foreligger det nye planer for utviklingen av Hundorp og Dale-Gudbrands gard. Hvilken plass skal Olav ha der? Jeg har lest prosjektrapporten og undret meg umiddelbart over en ting hvor er Olav i disse planene? Han er nærmest borte. For det første skrives det negativt om de kildene vi har om Olav, for det andre sies det rett ut at en ønsker å vri perspektivet over mot Dale- Gudbrand, i en slags tro på at det skal skape flere nyanser i framstillingen av deres møte. En vil gi en mer realistisk og balansert behandling av det religiøse aspektet. Hva mener en med dette? At Olav ikke er viktig? At den diktningen en legger til historien utifra dagens og nåtidens tanker, skal gi en riktigere framstilling av det som skjedde? Her er prosjektrapporten på tynn is, her bør det skje endringer i tenkning og presentasjon. Øsnker man å løfte fram en lokal høvding eller å løfte fram den største og viktigste enkeltperson vi har hatt i vår nasjonale historie? Dett er viktig, ikke minst i lys av dagens tema; pilegrimen. En viktig del av satsingen på og videreutviklingen her på Dale-Gudbrands gård er pilegrimene og pilegrimstradisjonen. Dette skjer her lokalt samtidig som en betydelig satsing er planlagt nasjonalt. Da tvinger det seg fram en videre refleksjon rundt Olav. Hvem han var og hvem vi vil han skal være i framtida. Pilegrimene som i dag vandrer oppover dalen, går i fotsporene til pilegrimene

20 som gikk her i middelalderen på vei til Olavs grav i Nidaros. Leden vi i moderne tid har merket går til samme mål. Slik jeg ser det er det helt nødvendig for pilegrimssatsingen her lokalt, at Olav og tradisjonene knyttet til ham gis en helt annen plass i tenkningen og i planene. "Skal vi kunne forstå hva pilegrimstradisjonen dypest sett skjuler i vårt land, må vi gå inn i det vi kaller Olavstradisjonen. Her finner vi roten til vår kristne tro og kultur." F. Oppsummering: Jeg har nå tatt dere med på en vandring. Den ble kanskje ikke så konkret her i dalen med fine bilder til, i stedet har jeg tatt dere med inn i langvandringen for å vise hvordan den kan være, jeg har tatt dere med til viktige steder og viktige litterære kilder steder og kilder som vi her i Gudbrandsdalen har og kan bruke både for å styrke vår egen kulturelle bevissthet og bruke for å trekke mennesker hit og lukke dem inn i dette vi har som er både flott og viktig. 2. Tema: Pilegrimsledene i internasjonal sammenheng. Hvilket potensial har de norske ledene? (Hvilke muligheter har ) Foredrag Stiklestad 10. mai 2007 Jubileumsseminar for Pilegrimsleden Takk for invitasjonen Jeg: HJD spr. I Dovre fra 1989, Trh Fikk de første pilegrimsimpulser + en utfordring; Eysteinkyrkja på Hjerkinn. Pilegrimsdager på Dovrefjell fra 1994 Lokal komite for pilegrimsleden gjennom Dovre 1994 Pilegrimsprest i Hamar bispedømme Vandret Oslo Trondheim, Caminoen i Assisi Pilegrimsutvalget i Nidaros siden 1996 Dette er min ballast i møte med dere og oppgaven: Å si noe om de norske pilegrimsledenes internasjonale muligheter. 1. Oppgaven: Er det mulig å si noe kvalifisert og holdbart om dette? Vet ikke. Min inngang/tese: - for å nå ut må vi ha en omforent strategi, hvor vi tar tydelige valg for å spisse presentasjonen. Nærme meg dette ved å si noe om: