NyhetsTIPS. Pasientens stemme. Under psykoseparaplyen side 15. Tidsskrift for tidlig intervensjon ved psykoser #02/2013. side 06 ERFARINGSKOMPETANSE

Transkript

1 #02/2013 NyhetsTIPS Tidsskrift for tidlig intervensjon ved psykoser ERFARINGSKOMPETANSE Pasientens stemme side 06 REFLEKSJONER FRA FAGFELTET Under psykoseparaplyen side 15 NyhetsTIPS Nr

2 NyhetsTIPS utgis av TIPS Sør-Øst Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose, og kommer ut to ganger i året. NyhetsTIPS kan også lastes ned fra våre nettsider Ansvarlig redaktør: Jan Ivar Røssberg, leder TIPS Sør-Øst Redaktør: Kristine Gjermundsen, kommunikasjonsrådgiver TIPS Sør-Øst Grafisk utforming: Digitroll, Lene Nyborg Jensen Forsidebilde: Kjersti Karlsen Trykk: Konsis Opplag: 1500 Nr ISSN: Bidragsytere i dette nummeret: Cecilie Brøvig Almås, psykologspesialist, Enhet for førstegangspsykose Sørlandet Sykehus Anne Fjell, spesialrådgiver i familiearbeid, TIPS Sør-Øst Hilde Kristin Aam, TIPS konsulent v/ Sykehuset Innlandet Inger Stølan Hymer, TIPS konsulent v/ Sykehuset Østfold, Spesialrådgiver i familiearbeid, TIPS Sør-Øst Kjersti Karlsen, psykologspesialist, TIPS Sør-Øst Kristin Lie Romm, overlege, TIPS Sør-Øst Kristine Gjermundsen, kommunikasjonsrådgiver, TIPS Sør-Øst Lene Chr Holum, psykologspesialist/teamleder TIPS Ung, BUP Oslo Syd, OUS Lisbet Borge, PhD, Leder for tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid, Diakonhjemmet Høgskole Liv Nilsen, forskningssykepleier, stipendiat, Enhet for undervisning og fagutvikling, OUS Martine de Lange, skribent Tor-Gunnar Værnes, psykologspesialist, stipendiat, TIPS Sør-Øst Torunn Risdal Momrak, TIPS konsulent, v/ Sørlandet Sykehus Wenche ten Velden Hegelstad, PhD, psykologspesialist, Stavanger Universitetssykehus TIPS Sør-Øst er en kompetansetjeneste i helseregionen Sør-Øst som har fokus på tidlig oppdagelse og intervensjon ved psykose. Kompetansetjenesten skal bidra til at pasienter med førstegangspsykose i helseregionen får tilbud om en systematisk utredning og best mulig behandling. TIPS Sør-Øst har ansvar for å bygge et kompetansenettverk for psykoser i Helse Sør-Øst med knutepunkter ved helseforetak i regionen. Vi skal være kjernen i dette faglige kompetansenettverket. Vi mottar gjerne bidrag til NyhetsTIPS. Kontakt oss dersom du har en aktuell sak. Kontaktinformasjon: TIPS Sør-Øst Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose Fridtjof Nansens vei 12A 0369 Oslo Tlf: E-post: tipsso@ous-hf.no Hjemmeside: 2 NyhetsTIPS Nr

3 INNHOLD 04 LEDER NYTT FRA KOMPETANSETJENESTEN 05 Ny TIPS konsulent og nye nettsider ERFARINGSKOMPETANSE 06 Pasientens stemme FRA REGIONEN 10 Familiesamarbeid ved psykoselidelser FAMILIEARBEID 13 Opplevelse og erfaringer fra en psykoedukativ familieintervensjon REFLEKSJONER FRA FAGFELTET 15 Under psykoseparaplyen FRA FORSKNINGEN 20 Hvordan skille det bekymringsfulle fra det harmløse? 24 Den psykiatriske institusjon som et sted for læring 26 Tidlig oppdagelse og intervensjon ved psykose i et langtidsperspektiv 32 Familieintervensjoner ved psykoserisikotilstander 35 Tidlig oppdagelse og intervensjon innen psykisk helsevern LITTERATUR 38 Når du hører hovslag på Broadway, tenk hester, ikke sebraer HVA SKJER 00 Konferanser 00 Kurs og seminarer NyhetsTIPS Nr

4 LEDER Velkommen til en ny utgave av NyhetsTIPS. Et nummer med mye godt lesestoff i kalde høst-og vinterdager. Nå er det 1 år siden sist jeg skrev en leder til dette tidsskriftet. Etter 1 år ute av virksomheten her ved TIPS Sør-Øst, på grunn av et vikariat som forskningsleder samt spesialistpermisjon, er det morsomt å se at vi stadig kommer nærmere målet om optimal behandling- tidligst mulig, flere steder i Helse Sør-Øst. Nettverk bygges opp, TIPS/TOPS- team etableres og kurs innen kunnskapsbasert behandling arrangeres. En stor takk til Kjersti Karlsen som på en utmerket måte har fungert som leder i denne perioden. Vi ved TIPS Sør-Øst har aldri hatt så mange forespørsler om undervisning og kurs som vi har hatt denne høsten. Dette er selvfølgelig veldig hyggelig. Det er mange meninger om funksjonen til kompetansetjenestene som er opprettet i Norge. Klarer de å oppfylle kravene til den funksjonen de egentlig skal ha? Hvor mye klinisk virksomhet skal det være ved en kompetansetjeneste? Hvor mye av virksomheten skal bestå av klinisk forskning? Hvor mange og hva slags kurs skal de arrangere? Listen kunne vært mye lenger. De samme spørsmålene stiller også vi som jobber ved TIPS Sør-Øst oss. Dette for hele tiden prøve å bli bedre. Jeg tror vi er på rett vei. Men her er vi faktisk helt avhengige av tilbakemeldinger fra både klinikere, forskere og ledere. Er det ting vi skal rette fokuset på så ta kontakt med oss. En ting er vi imidlertid sikre på og det er at fokuset bør være på implementering. Hvordan få all den kunnskapen som genereres i forskningen inn i klinisk virksomhet til det beste for brukerne. Både informasjonsvirksomhet, nettverksbygging, kompetanseheving, undervisning og forskning er nok viktige aspekter for å implementere effektive og kunnskapsbaserte behandlingsmetoder. Dette nummeret reflekterer litt av alt det spennende som for tiden skjer innen tidlig psykosefeltet. Dette gjelder alt fra brukererfaringer til nytt innen forskningen. Viktigheten av brukerens stemme både i klinikken, organiseringen av tjenestene og forskning har heldigvis fått et kraftig oppsving de siste årene. Det er flott at tidligere og nåværende brukere vil dele deres opplevelser med oss. På den måten kan vi prøve å endre behandlingen til det bedre. Martine s artikkel i dette nummeret er en fantastisk beskrivelse av hvordan det kan oppleves å være pasient. Les og lær! Til sist vil jeg bare minne om vår årlige nettverkskonferanse som arrangeres 4. februar Temaet i år er todelt med en bolk som omhandler arbeid og psykiske lidelser og en bolk som tar for seg rus og psykoser. Her kan vi få den siste oppdaterte kunnskapen på et viktig klinisk område. Jeg håper å se så mange av dere som mulig der! Jan Ivar Røssberg 4 NyhetsTIPS Nr

5 NYTT FRA KOMPETANSETJENESTEN Ny TIPS konsulent ved Vestre Viken HF Ellen Jaksland er tilsatt som ny TIPS konsulent i Vestre Viken HF i 50 % stilling. Hun deler dermed oppgaven i helseforetaket med Lene Hunnicke Jensen som har ansvar for Asker og Bærum delen i Vestre Viken. Ellen Jaksland er utdannet psykiatrisk sykepleier og familieterapeut og har jobbet i psykisk helsevern siden Hun jobbet først i døgnenhet, men siden 2001 har hun jobbet poliklinisk, noe hun fortsatt gjør i resterende 50% av stillingen sin. Hun fattet tidlig interesse for psykosebehandling og har i hovedsak vært opptatt med dette. Underveis i karrieren har hun gjennomført SEPREPS tverrfaglig program og psykoterapiundervisning. I tillegg har hun utdanning i kognitiv terapi for psykoselidelser. - Jeg ser fram til å bruke mitt engasjement for psykosebehandling og bidra til økt fokus på tidlig intervensjon. Jeg ønsker å påvirke til større samarbeid og kompetanse i vårt sykehusområde, sier Ellen Jaksland. Vi i TIPS Sør-Øst ønsker Ellen Jaksland hjertelig velkommen som en del av kompetansetjenesten! Ønsker du kontakt med TIPS konsulent Ellen Jaksland: ellen.jaksland@vestreviken.no Ellen Jaksland, TIPS konsulent i Vestre Viken HF. Foto: Marit Grande TIPS Sør-Øst med nye nettsider Vi har gleden av å melde at vi nå endelig har fått ferdig våre nye nettsider. Vi håper at du vil finne nyttig informasjon og faglig inspirerende stoff her både som kliniker, forsker, bruker og leder. Besøk oss på: Følg oss også gjerne på NyhetsTIPS Nr

6 ERFARINGSKOMPETANSE Pasientens stemme Av Martine de Lange Det var en tid jeg ikke ville snakke. Det var tider jeg ville snakke, men ikke fikk ut ett eneste ord. Det har også vært tider jeg egentlig ikke har hatt noe å si, men allikevel snakket som en foss. Som pasient har det ikke alltid vært så lett å vite hva jeg burde si, hva som har vært vits i å si eller om jeg har hatt rett til å si noe som helst. Da jeg som ungdom ble lagt inn på psykiatrisk for første gang følte jeg at alle mine grenser ble sprengt. Det var ikke lenger noe spørsmål om hva jeg selv ønsket og ville, og jeg følte at jeg ikke lenger hadde noen råderett over meg selv. Jeg husker min egen fortvilelse allerede fra jeg kom inn døra til avdelingen og alle tingene mine ble gjennomgått. Jeg husker jeg hatet det lille kikkevinduet i veggen på soverommet og badet uten speil. Jeg hatet låste dører og total overvåkning. Jeg hatet å ikke en gang kunne få gå på do i fred. Jeg husker episoder hvor jeg ble holdt fast av flere ansatte samtidig uten at jeg forstod hvorfor. De fleste som jobbet der var vel hyggelige og velmenende mennesker, men jeg fikk ikke noen ordentlig relasjon til noen av dem. Jeg var der ganske lenge, men kan ikke huske noen av dem som trygge og kjente. I ettertid tenker jeg at dette var noe jeg faktisk savnet. Jeg har tenkt at jeg skulle ønske noen av dem hadde tatt seg bryet ved å bli kjent med meg. Samtidig så ser jeg nok at jeg lurte dem til å tro at de faktisk gjorde det. Jeg var jo livredd og hadde ingen plan om å la noen av dem bli kjent med meg eller få noen betydning for meg. De var fiender. Jeg var så redd for å bli lurt selv at jeg gikk inn for å lure dem. Det var viktig for meg å ikke knytte meg til eller føle noen allianse med noen av dem. Allikevel, jeg tror innleggelsene der hadde vært lettere om jeg hadde hatt i hvert fall èn av de ansatte jeg kunne stolt på. Jeg skulle ønske noen hadde knust skallet mitt, blitt kjent med meg og blitt en trygghet. Jeg skulle ønske noen hadde sett meg bak rustningen min. Da jeg var innlagt på BUPA den gangen hadde jeg null kunnskap om schizofreni eller psykose generelt. Jeg hadde hørt ordet schizofreni før, visste det var en psykisk lidelse, men ikke hva den innebar. Det var uansett et negativt ladet ord, schizofrene mennesker var helt gale, de fløy rundt og drepte folk. Da jeg fikk diagnosen var jeg sint. Jeg ville ikke være gæren. Hadde jeg noen fremtid? Jeg trodde ikke det. Dessuten hadde en ansatt i hjelpeapparatet klart å fortelle meg fram til at paranoid schizofreni var den psykiske lidelsen som kostet samfunnet mest penger. Diagnosen fikk meg med en gang til å føle meg mindreverdig. Jeg tenkte at jeg ikke hadde noen rett til å uttale meg om egen behandling eller hva jeg tenkte rundt måten jeg fikk hjelp på. Jeg var tross alt kjempeheldig som i det hele tatt fikk behandling. Etter den første innleggelsen på BUPA var jeg og mamma i et møte med psykiateren som hadde diagnostisert meg. Jeg husker nesten ikke samtalen, men hun gikk igjenom diagnosekriteriene for schizofreni og forklarte på en grei måte hva det gikk ut på. Frustrasjonen min ble bare større og større jo mer hun fortalte om sykdommen. Det var som om hun hadde avslørt meg og visste alt som skjedde inni og rundt 6 NyhetsTIPS Nr

7 trodd. Denne redselen ble etter hvert så intens at jeg omtrent sluttet å tro på og stole på meg selv og egen dømmekraft. Jeg turte ikke høre på hva folk sa til meg fordi jeg tenkte at jeg uansett ville misforstå. Jeg klarte ikke lenger være meg selv, jeg visste ikke hvem jeg var. Jeg visste ikke om det jeg så eller hørte var virkelig. Jeg visste til slutt ikke om jeg var virkelig en gang. Jeg tenker også at det er viktig at pasienten blir informert litt om rettigheter og valgmuligheter slik at det blir lettere for dem å forstå sin egen situasjon. Det er lettere å danne seg en mening når man vet at man har valg, og hvilke valg man faktisk har meg. Alt hun snakket om stemte med min virkelighet, det var som om hun fortalte om mitt liv. Jeg bestemte meg raskt for at denne psykiateren var en heks som leste tankene mine. En utspekulert og manipulerende heks som ønsket å lure meg og alle rundt meg til å tro at jeg var syk. Det var først da jeg kom inn i voksenpsykiatrien at jeg selv begynte å lese om psykose og schizofreni. Det var ubehaglig, husker jeg, for uansett hvor mye jeg ønsket å fornekte det forstod jeg at jeg tilhørte denne kategorien psykiatriske pasienter. Det var en vond, men viktig oppdagelse. Jeg har ofte opplevd å ikke bli tatt på alvor på grunn av diagnosen min. Det er føles fælt å ikke bli trodd når man forteller noe, men i stedet bli møtt med ordene du har nok misforstått, du ser jo ikke verden som den er eller du hører og ser så mye rart du, så hvordan vet du at dette er virkelig? Det ble en periode så mye av det at jeg sluttet å prate med folk om livet mitt. Alt jeg opp-levde og hvordan jeg hadde det ble hemmelig. Det var ting jeg burde ha snakket med folk om, men jeg lot være i redsel for å ikke bli For et par år siden hadde jeg dobbeltsidig lungebetennelse og var veldig syk. Jeg klarte nesten ikke å gå og hadde problemer med å puste. Legen som skulle foreta legesjekk av meg tok meg overhodet ikke seriøst. Hun sjekket ikke ordentlig, og konkluderte med at jeg var fysisk frisk, og at tungpusten, hostinga og alle de fysiske plagene skyldtes psyken min. Jeg hadde aldri hatt lungebetennelse før, men flere hadde sagt at jeg burde dra til legen å få det undersøkt. Da jeg fortalte det til denne legen fnøs hun og sa at den lungebetennelsen i så fall måtte være psykisk. Jeg kommer aldri til å glemme det siste hun sa før hun gikk ut av rommet: ta det med ro jenta mi, du puster! Dette er ord jeg senere har ledd av, men som jeg egentlig opplevde som veldig krenkende. Heldigvis kom jeg meg etter en stund til fastlegen min som tok meg på alvor med en gang. Jeg tror ikke den første legen egentlig mente å være slem mot meg, men hun tok ikke det jeg sa på alvor fordi hun var for opphengt i at jeg var psykisk syk. Jeg var 17 da jeg ble lagt inn på et behandlingssenter for psykose. Siden jeg var under 18 fikk jeg ha med meg mamma i starten, noe jeg var veldig glad for, for NyhetsTIPS Nr

8 overgangen fra BUP til voksenpsykiatrien var stor. På BUP var jeg veldig beskyttet og skjermet og ble ivaretatt på en helt annen måte. På behandlingssenteret som bestod av tre avdelinger var det mange flere pasienter enn hva jeg var vant til. Det var veldig mye alkohol, mye narkotika og alle unntatt meg røyka. Det var selvfølgelig ikke lov til å bruke narkotika der, og det var heller ikke lov å drikke alkohol på sykehuset, men mange av pasientene gjorde det allikevel, og det var mye snakk om det. Jeg fikk en del venner der, også noen som jeg fremdeles har i dag, men jeg følte meg aldri helt vel der. Jeg kom fint overens med pasientene, men slet litt med flere av personalet. Jeg følte at mange av dem kun var ute etter å styre meg, og det ble derfor vanskelig å forholde seg til dem. De fleste var hyggelige, men det ble i perioder en del krangling og uoverenstemmelser med dem. Det var flere ganger jeg måtte slå opp i pasientrettighetsloven og vise til den når de prøvde å bestemme over meg og behandlinga av meg. Det hjalp, men jeg syns det er dumt når man nærmest må krige for å bli respektert. Jeg har foreldre som har stilt opp og kjempet for meg og mine rettigheter, og det er jeg veldig glad for. Jeg vet om flere som ikke har hatt det, eller klart å kjempe for rettighetene sine selv og de har til tider blitt totalt overkjørt. Jeg tror det er veldig viktig som pasient å bli besvisst sin egen situasjon og sette seg litt inn i lovverket i forhold til tjenestene og behandlingen man har krav på. Jeg har ofte hørt folk si at man bør være ganske frisk for å være syk i forbindelse med lovverk og behandling. Jeg tror det er veldig riktig. Når man er på det sykeste orker man ikke alltid å kjempe for seg selv. Man har ikke alltid kapasitet til å bla i loven eller skrive klager. I tillegg er det lett å tenke at man fortjener å ha det sånn, at man ikke er verdt å kjempe for eller at det ikke spiller noen rolle fordi alt ser så håpløst ut uansett. "Jeg har inntrykk av at mange tenker at psykisk syke ikke vet hva som er bra for seg selv. Det kan det selvfølgelig ofte være mye rett i, men jeg tror at mange ansatte i psykiatrien glemmer at det kan oppleves svært provoserende og respektløst å få den beskjeden Jeg hører ofte folk i hjelpeapparatet si at de har full respekt for pasienten og ønsker pasienten det beste, og jeg tror på ingen måte at de lyver. Jeg tror at de som regel vil pasienten godt og ønsker å hjelpe. Men jeg har selv opplevd at problemet ofte er at veldig mange i hjelpeapparatet har sin egen mening om hva som er best for meg. Jeg har inntrykk av at mange tenker at psykisk syke ikke vet hva som er bra for seg selv. Det kan det selvfølgelig ofte være mye rett i, men jeg tror at mange ansatte i psykiatrien glemmer at det kan oppleves svært provoserende og respektløst å få den beskjeden. Jeg syns det er viktig at de i hjelpeapparatet hører på hva pasienten selv ønsker før man vurderer om man kan møte pasientens ønsker og behov om å være med å bestemme over egen behandling. Noe jeg tenker at man i de fleste tilfeller burde kunne, selvfølgelig i forskjellige grader. Jeg tror mange konflikter mellom pasient og ansatt skyldes at pasienten ikke føler seg respektert av den ansatte. Det trenger ikke bety at den ansatte ikke har respekt for pasienten, men jeg mener at pasientens opplevelse av å bli respektert eller ikke respektert er viktigere enn hva den ansatte egentlig føler og tenker rundt det. Pasient og ansatt kan ha ulike meninger og overbevisninger om hva som er best for pasienten og hvilke tiltak som bør gjøres, og selv om den ansatte da føler at han/hun har respekt for pasienten er det ikke 8 NyhetsTIPS Nr

9 å vise respekt å tvinge gjennom det de tror er best for pasienten uten å lytte til hva pasienten mener. Jeg skjønner at man ikke alltid kan gjøre som pasienten ønsker, det kommer jo an på sykdomsbildet, men jeg har ofte opplevd å ikke engang bli lyttet til. Det er ikke å vise respekt å bagatellisere pasientens meninger, ønsker eller forestillinger, uansett hvor mye respekt man selv føler man har overfor pasienten. Jeg syns pasienten må få si meningen sin, og gjør han/hun ikke det uoppfordret er det kanskje greit å spørre? Det er ofte man rett og slett ikke sier noe fordi man er redd for å være vanskelig og kravstor. Da er det ofte viktig at han eller hun som spør gjør det klart for pasienten at deres mening er viktig å høre. Jeg mener at man aldri bør le bort eller bagatellisere en pasients tanker og ønsker. Selvfølgelig, tenker sikkert de fleste til det, men jeg tror mange rett og slett ikke tenker så grundig gjennom måten de fremstår på overfor pasienten. De fleste ønsker å vise hverandre respekt, men i skjeve forhold, som det er mellom pasient og ansatt(den ansatte vet blant annet mye mer om pasienten enn det pasienten vet om den ansatte -som det jo skal være) er det lett at respekten den ansatte tenker at han/hun viser ikke blir oppfattet som respekt av pasienten fordi utgangspunktet deres er så forskjellig. Man står jo på forskjellige steder i livet. Jeg tenker også at det er viktig at pasienten blir informert litt om rettigheter og valgmuligheter slik at det blir lettere for dem å forstå sin egen situasjon. Det er lettere å danne seg en mening når man vet at man har valg, og hvilke valg man faktisk har. At pasienten har kunnskap om egen situasjon, egne rettigheter og egen behandling gjør at tjenestene må tilpasses dem nøye og være presise. En som ikke kjenner lovverket får stort sett ikke fulgt med på at de får det de har krav på, og derfor heller ikke klaget. Det er ikke alle som har mulighet til å klare det alene når man er psykisk syk og trenger det, og det er heller ikke alle som har pårørende som har mulighet til å hjelpe dem med det. Derfor tenker jeg at det er viktig at pasienten får mest mulig informasjon om slike ting. Det er vondt å bli lurt, og det er også vondt å føle seg lurt selv om det kanskje ikke har vært meningen fra den andres side og lure. Jeg tror at jo mer pasienten vet om egen situasjon, rettigheter og behandling fører til at tjenestene blir bedre. Jo mer sjanse det er for at feil og mangler i tjenester som ytes blir oppdaget og klaget på, jo mer nøye tror jeg de som utfører tjenestene er til å gjøre det riktig og bra! Du kan også lese og høre andre tekster skrevet av Martine de Lange på nettsiden vår: NyhetsTIPS Nr

10 FRA REGIONEN Familiesamarbeid ved psykoselidelser Hvordan få til lokal implementering i hele behandlingskjeden? Ved Sykehuset i Østfold har TIPS konsulent Inger Stølan Hymer samlet gruppeledere i familiearbeid hver tredje måned til nettverkssamlinger. Temaet har nå vært nye nasjonale retningslinjer og hva disse anbefaler i forholdt til familiearbeid. Man har spurt seg hva som skal til for å implementere dette tilbudet etter retningslinjens anbefalinger. Av Inger Stølan Hymer og Kristine Gjermundsen Unni Fylling Eriksen er fagutviklingskonsulent ved DPS Moss og utdannet gruppeleder. Hun har vært opptatt av utfordringer rundt samarbeid med kommunen og samhandling rundt pasientene når det gjelder familiearbeid. - Vi ønsket oss et strukturert samarbeid rundt de sykeste pasientene og vi så at ting hadde lett for å glippe i overgangen mellom behandlingsnivåene. Flere på nettverksmøtet var opptatt av dette, og man så et behov for kompetanseoverføring mellom nivåene. Behovet for bedre kjennskap til hverandre mellom nivåene ble også framhevet som et viktig tema, påpeker Fylling Eriksen. Ideen til en ny metode for samhandling rundt familieintervensjoner Inger Stølan Hymer, som i tillegg til å være TIPS konsulent i Østfold også er ansatt som spesialrådgiver i familiearbeid ved TIPS Sør-Øst, foreslo at man kunne arrangere en lokal familieskole med opplæring i et strukturert familiearbeid i henhold til retningslinjen. Det lokale DPS et kunne da stå som lokal arrangør. Etter å ha ledelsesforankret denne ideen i sykehusets enheter, startet arbeidet med å få med kommunene. Det ble svært viktig å få med kommunene på dette kurset for å greie å forene behandlingsnivåene. Kommunene måtte derfor i forkant forankre dette i sine ledernivåer, og forplikte seg til å følge opp tett i samarbeid med DPS Moss, som ble første enhet ut til å prøve denne nye modellen. - Unni Fylling Eriksen har hatt ansvar for arbeidet med ledelsesforankring, og gjort en fantastisk jobb med dette, sier Inger Stølan Hymer. Forpliktelsene for kommunene handler om at de skal sende sine ansatte på kurs og at de skal følge hele opplegget. De må også forplikte seg til å jobbe etter hensikten og metoden etterpå, og jobbe på tvers i samarbeid med behandlere fra DPS. Kommunene så at dette kunne gi dem en kjempeviktig kompetanse ut i boligene, sier Hymer. DPS Moss på sin side forpliktet seg til å frigjøre tid og ressurser til å organisere og planlegge kurset, og de måtte stille med lokaler og enkel servering til deltakerne. Et viktig tiltak var at man også forpliktet seg til å sondere etter aktuelle pasienter og familier å tilby intervensjoner i tråd med retningslinjene. Nysyke skulle også aktivt tilbys behandling i forhold til både intern behandlingslinje og retningslinjene. Kursdel- 10 NyhetsTIPS Nr

11 takerne ble derfor bedt om å tenke aktuelle pasienter allerede under kurset. Aktiv veiledning og oppfølging etter kurset ble også integrert som en del av forpliktelsene til DPS et. Ledelsesforankring og implementeringsstrategier Carine Grønolen skal bidra i utviklingen og forankringen av dette samarbeidsprosjektet rundt familieintervensjoner for psykosepasientene i regionen. - Jeg har en utadrettet rolle her og skal være en brobygger mellom DPS og kommune. Samhandlingsreformen gir grunnlaget for dette og vi ønsker å sikre bedre overgangsfaser for pasientene i bevegelsen fra DPS til kommune. Dette strukturerte familiearbeidet tilbyr en spennende metode å jobbe etter, og det å jobbe så strukturert slik denne metoden sier har stor overføringsverdi til miljøterapien. Det å få opplæring i hva som er varselssymptomer, utarbeiding av kriseplan og samtalemetodikk gjør at man er mer fortrolig med det arbeidet man skal gjøre og man har et felles eierskap til måten å jobbe på, på tvers av behandlingsnivåene. Denne metoden og kunnskapen kan også brukes systematisk i andre sammenhenger, så gevinsten ved denne satsningen er potensielt veldig stor, sier Grønolen. - Samtidig er ledelsesforankringen veldig viktig her, og må ses på som en kontinuerlig prosess, tilføyer Unni Fylling Eriksen. Nye ledere kommer stadig til i våre systemer og vi er vant med omstruktureringer og nye organisasjonskart. Derfor er det viktig å ha kontinuitet i det å holde kontakt med ledernivåene gjennom stadig nye møter. Både Carine og jeg drar da ut for å møte ledelse både i eget helseforetak og kommunene, sier Fylling Eriksen. - Vi har for eksempel dialog med tjenestekontoret i Moss kommune. Denne familieintervensjonen er et nytt tjenestetilbud, og man må søke om at det blir fattet vedtak på tilbud om en tjeneste for en bruker. Derfor ser vi at det er svært viktig at tjenestekontorene er grundig orientert om hva dette tilbudet innebærer og hvem som skal kunne få vedtak om denne tjenesten, påpeker Unni Fylling Eriksen. - Kommunene er ulikt organisert og det er viktig å ha lokal kunnskap om dette slik at man kan tilpasse struktur, organisering og riktig forankring i den Lokalt kurs i metode for enkeltfamiliearbeid ved psykoselidelse. Kurset går over seks dager fordelt på tre samlinger á to dager: 1.samling 2.samling 3.samling Oppfølging: Faglig forankring: Kunnskap om psykose, kognitive vansker, alliansesamtaler, krisearbeid, Rollespill, Expressed Emotion, stress/sårbarhetsmodellen Metode for enfamiliegrupper. Rollespill Multifamiliegrupper eller flerfamiliegrupper. Fokus på å håndtere mange personer og stort engasjement. Rollespill. Gå gjennom alle skåringsverktøy Oppstartshjelp sammen med DPS Veiledning av DPS ut til kommunen en gang i måneden, nettverkssamling på DPS for alle kommuner hver tredje måned. NyhetsTIPS Nr

12 enkelte kommune. Dette er svært viktige elementer i en implementeringsfase, tilføyer Inger Stølan Hymer. Christin Wilhelmsen Sand fra Moss kommune har vært involvert i organiseringen av dette nye opplæringstilbudet fra kommunalt hold. - Vi har nå fått forankret dette kurset i opplæringsplanene våre der familiearbeidet nå er et tjenestetilbud som er skriftliggjort som mål og som Moss kommune skal tilby. Dette skal både gjelde pasienter som kommunen har ansvar for alene, men også pasienter som har kontakt med spesialisthelsetjenesten. Det viste seg at det var mange fra kommunen som gjerne ville delta, og nå ønsker vi oss flere kurs. - For å ivareta samhandlingen og samarbeidet har det vært svært viktig å tilby bistand til kommunene. Derfor har man startet opp sammen, og DPS har gitt oppstartshjelp i form av blant annet metodeveiledning ut til kommunen. Opplevelser av kurset Tilbakemeldingene fra kursdeltakerne var i den ene enden at det til å begynne med virket veldig omfattende, det var mye man skulle igjennom og det kunne på enkelte virke overveldende med så mye informasjon. I perioder opplevde flere at man mistet oversikten og helheten. Noen deltakere betvilte også sin egen kompetanse, og stilte seg selv spørsmålet om de egentlig hadde nok kunnskap i bunnen for å kunne lære seg denne arbeidsmetoden. Samtidig har det etter endt kurs gitt mange av deltakerne en opplevelse av mestring fordi man ha fått kunnskap om kommunikasjon som har vært veldig tankevekkende. Det å gjennomføre flere rollespill i løpet av kurset drar det hele ned til et veldig konkret nivå. Mange sier at det har vært veldig lærerikt og interessant. Man kan ta ett skritt av gangen som behandler, og slik er metoden veldig tilfredsstillende og skaper trygghet for utøveren. - Vi ser flere pasienter nå og vi setter i gang med familiearbeid med en gang, og følger dette opp videre ut til kommunene gjennom det å være brobyggere, gi veiledning og opplæring ut til primærhelsetjenesten slik vi jo skal gjøre, sier Carine Grønolen. Vi ser også at dette gagner pasientene og familiene deres, og gir dem hjelp og støtte. Systemet rundt samhandlingen - Helt konkret i denne måten å jobbe på, så er det slik at DPS et bidrar med oppstartshjelp sammen med kommunene til å starte tilbudet med enkeltfamiliegrupper. Enkeltfamiliegruppen drivers sammen med kommunen i starten. Når gruppene er i gang kan DPS et trekke seg sakte tilbake og bistå med veiledning på metode og fag, sier Inger Stølan Hymer. - I tillegg får gruppeledere på sykehus-, DPS- og BUP-nivå veiledning og kunnskapsoppdatering i grupper hver tredje måned av meg. DPS et veileder kommunene videre en gang i måneden. DPS et er ansvarlig for dette og ligger som en forpliktelse som ledelsen ved DPS et har besluttet gjennomført. Nå skal vi i gang med denne implementeringen flere steder i helseforetaket og tilhørende kommuner. Andre steder er vi gang med forhåndsmøter og ledelsesforankring for å legge til rette for videre implementering. Det blir veldig spennende å følge dette prosjektet videre ved Sykehuset Østfold, sier Inger Stølan Hymer. 12 NyhetsTIPS Nr

13 FAMILIEARBEID Opplevelse og erfaringer fra en psykoedukativ familieintervensjon Omtale av ny artikkel: Patients and family members experiences of a psychoeducational family intervention, Liv Nilsen, Jan C. Frich, Svein Friis, Jan Ivar Røssberg, Issues in mental health nursing In press. Av Liv Nilsen I regi av TIPS Sør-Øst og TOP er det gjennomført en kvalitativ studie hvor pasienter og familiemedlemmers opplevelser og erfaringer med å delta i en psykoedukativ familieintervensjon ble undersøkt. Et av målene med studien var å utforske pasienter og familiemedlemmers opplevelser og erfaringer med de ulike elementene i den psykoedukative familiebehandlingen. Erfaringene som ble beskrevet av både pasienter og familiemedlemmer kan være viktige å være klar over når en skal starte nye psykoedukative familiegrupper. Denne studien er basert på erfaringer med flerfamiliegrupper. Hva gruppeledere bør være klar over Både pasienter og familiemedlemmer opplever familiebehandlingen som viktig etter en første episode med psykose. Det er imidlertid ulikt syn på når en skal få et slikt tilbud. Pasientene opplever at de må være i en rolig fase av sykdommen og de må innse at de trenger hjelp for å klare å gjennomføre hele behandlingen. Familien derimot er klare til å delta fra dag en. Allianseperioden blir beskrevet som en viktig del av relasjonsbyggingen. Gruppelederes evne til å være åpne og ærlige, til å ta del i diskusjoner, men også til å være uenige med pasienten, ble opplevd som trygghetsskapende. Konfidensialitet var også et viktig begrep. Møtene ble beskrevet både som smertefulle og lindrende og som en debrifing. Det å sitte i en gruppe sammen med mange andre i samme situasjon oppleves som svært angstfylt og belastende for pasientene, for noen avtar dette, men for andre varer denne angsten gjennom hele intervensjonen. For familien er det inspirerende å delta. Kunnskap var også viktig, men pasientene opplevde at det var svært vanskelig å delta på undervisningsseminarene, spesielt det første. Det å få ny kunnskap var likevel viktig men alle fremhevet at fortellinger fra pasientenes egne erfaringer var vel så viktig som teoretisk kunnskap. Det ga en større innsikt og resulterte i at familiens press og forventninger ble redusert. Strukturen ble beskrevet som viktig og for mange pasienter ble det vanskelig når møtene varte lenger enn avtalt. Familiearbeidet tilbys både som enfamilie og flerfamiliebehandling og hvorvidt en skal tilby det ene eller det andre er individuelt. Det avhenger av pasientens sosiale ferdigheter og symptombelastning. Det er også individuelle forskjeller hos familiene og for noen er det å skulle dele sine erfaringer med andre for personlig. Ved å ta disse funnene i betraktning vil man kunne skreddersy behandlingen slik at den ivaretar både pasientens og familiemedlemmenes behov på en bedre måte. NyhetsTIPS Nr

14 14 NyhetsTIPS Nr

15 REFLEKSJONER FRA FAGFELTET Under psykoseparaplyen I oktober var jeg på TIPS arbeidskonferanse i Tromsø og i månedsskiftet august-september var jeg også i Tromsø: Denne gang under overskriften The 18th international meeting of psychosis. Disse to arenaene, som denne gangen begge var lagt til Tromsø, representere to miljøer under psykoseparaplyen. Men i tillegg til meg selv klarte jeg kun å observere én annen person som var begge steder. Dette er to miljøer som synes fremmed for hverandre, men er det egentlig noen grunn til det? Det er absolutt forskjeller, men også likheter, når jeg skjeler til behandlingstilnærmingen i tidlig intervensjonsarbeidet. Av Lene Chr Holum TIPS-miljøet forutsettes i denne sammenheng kjent, men mange lesere kjenner neppe dette andre miljøet; med sitt utspring i henholdsvis Tom Andersens systemiske familiearbeid og i Finlands «need-adaptedtreatment» - med røtter tilbake til tidlig 80-tall. Den første spiren til ovennevnte «international meetings of psychosis» kom fra Tom Andersens «nordlige samarbeid i systemisk tilnærming.» Målsettingen var å finne møtepunkter for klinikere som søkte alternativer til den tradisjonelle psykiatrien ved å fremme bruk av systemisk arbeid og reflekterende team; sistnevnte en tilnærming kjent for de fleste med familieterapeutisk skolering. Jaakko Seikkulas røtter er fra Finsk Vestre Lappland der man søkte alternative tilnærminger til den institusjonelle behandling av mennesker med psykose. Familie- og nettverksarbeid og behovstilpasset behandling var sentrale elementer. Med en viss fare for å yte noen urett, så var det disse to herrer som en gang i 1995 møttes i Falun og initierte et nettverk av klinikere som ønsket å utvikle sin praksis til å innebære bruk av ovennevnte reflekterende team, nettverks- og familiearbeid og tilnærmingen «Åpen Dialog». Nettverket som de innledningsvis kalte Nordkalottensamarbeidet har senere år blitt et internasjonalt nettverk, som på årets samling tellet drøyt 100 personer fra hele 12 nasjoner, og med et stadig økende antall ledere, helsepolitikere og brukerorganisasjoner representert. I Finland så de at det å samle pasientens nettverk ofte genererte gode løsninger på hvordan en krisesituasjon med en psykotisk pasient ble håndtert. For at møtene og behandlingen skulle bli mest mulig konstruktiv tok de i bruk Seikkulas behandlingsprinsipper, omtalt som Åpen Dialog. Dette er prinsipper som i dag er bærende i et antall akutteam i vårt langstrakte land. Kort oppsummert, og i min ordlyd, er prinsippene som følger: 1 Umiddelbar hjelp i en krise, det vil si primært et første møte med pasient, nettverk og andre involverte instanser innen 24 timer. 2 Betydningen av nettverkets (familie og andre nærstående personer) perspektiv i behandlingen. 3 Fleksibilitet og kontinuitet i behandlingen NyhetsTIPS Nr

16 tilpasset den enkeltes behov. 4 Ansvarlighet fra hjelperne teamet som blir kontaktet har ansvar for å initiere og følge opp nettverksarbeidet. 5 Sikre psykologisk kontinuitet i arbeidet, også utover en akutt krisesituasjon. 6 Skape trygghet slik at toleransen for utrygghet øker, det vil si å arbeide med at både pasient, nettverk og hjelpere tåler den usikkerheten som oppstår i en akuttsituasjon. 7 Fremme dialogen som bærende element i samtalen og sørge for at alle stemmene i nettverket høres. Jeg har vært litt ut og inn av disse nettverkssamlingene siden slutten av 90-tallet, men hadde mitt første møte med det finske miljøet som student på 80-tallet; i en tid jeg var kritisk til det omfanget av medisinering og innleggelser jeg observerte. Det finske miljøet var et temmelig radikalt miljø, sett med den tradisjonelle psykiatriens øyne, men min oppfatning er at dagens internasjonale møter ikke er radikale på samme måte lenger. Enkeltpersoner kan fortsatt fremstå som radikale, men med tanke på de behandlingsprinsippene som forfektes så synes jeg ikke dette skiller seg så mye fra tenkningen jeg kjenner fra TIPS-miljøet i den grad dette kan omtales som et enhetlig miljø. Jeg ser også betydelige forskjeller mellom den behandlingen som tilbys i TIPS- team og en mer «main-stream» psykiatri som ofte tilbys ved avdelinger og poliklinikker der det ikke er et spesifikt blikk på de unge og hvordan deres symptomatologi kan arte seg. Uansett; da jeg vekslet noen ord med lederen av en polsk pårørendeforening fikk jeg en påminnelse om at vi som jobber under tidlig intervensjonsparaplyen tross alt har kommet langt i vår tilnærming her i landet. Etter å ha vært borte fra miljøet i seks år var jeg nysgjerrig og spurte om jeg fikk komme på årets nettverkssamling. Jeg ble ønsket varmt velkommen. Dette er en varme og imøtekommenhet som jeg ser prakti-seres også i møte med pasientene og deres pårørende. Så over til årets samling: Den var som alltid preget av de tema som det arrangerende teamet eller klinikken vektlegger, samt hva som «bringes til torgs» av deltakerne. Det er en fast ytre ramme fra dag til dag som bidrar til en gjenkjennelig struktur på samlingene. Samlingene begynner alltid med en prekonferansedag der det gis et innblikk i noe av grunnlagstenkningen og er noe nye interessenter benytter seg av. På ettermiddagen er det offisiell åpning av samlingen og arbeidet mot dag to, som er klinisk dag, starter. På dette tidspunktet møter jeg meg selv i døra: Jeg er jo for demokratiske prosesser der alle stemmene skal frem, men en prosess som i snitt tar to timer før man har kommet frem til hvilke workshop man skal ha, er en utfordring for en utålmodig sjel. Det er gjerne en 8-9 workshops som inneholder vanlige kliniske problemstillinger av ymse slag, presentasjon av kasus eller fremlegg av tema noen brenner for. Selv om møteoverskriften er psykose så er det ikke ofte dette er et tema i seg selv, men derimot er man generelt opptatt av behandling og kriseintervensjoner. Det er for øvrig en endring gjennom årene at det er langt flere akutteam enn psykoseteam som deltar på samlingene. Enkeltpersoner kan fortsatt fremstå som radikale, men med tanke på de behandlingsprinsippene som forfektes så synes jeg ikke dette skiller seg så mye fra tenkningen jeg kjenner fra TIPS-miljøet i den grad dette kan omtales som et enhetlig miljø 16 NyhetsTIPS Nr

17 I den workshopen jeg deltok i var det en psykiater fra et akutteam i Solingen, som ønsket å få refleksjoner over en krevende familie han hadde langtidsoppfølging av. Han synliggjorde forskjellen det innebærer å følge en familie over flere år versus å se pasienter, og bare av og til familien, under korte innleggelser. Han presenterte familien og det ble etterpå spontant satt frem fem stoler i en indre ring der deltakerne byttet på å reflektere over presenta-sjonen vi hadde hørt. Psykiateren var for øvrig en av seks som arbeidet i en «community mental health service» i nevnte Solingen. Det er god psykiaterdekning i kommunehelsetjenesten i en by med snaut innbyggere. Han hevdet at et økende antall psykiatere nå ønsker å arbeide på nye måter og i økende grad søker seg til primærhelsetjenesten. De er også mange i tallet på disse samlingene. Den tredje dagen er såkalt åpen dag. Nå er vi over på dagen for forelesninger, og der andre interesserte kan melde seg på; og det gjør de. Det kan være fra 100 til 500 ekstra tilhørere, og i Tromsø kom det rundt 100 ekstra. Årets program var balansert og inspirerende og avspeiler hva mange i miljøet nå er opptatt av. En kommuneoverlege presenterte hva fastlegene har behov for fra akutteamene; som høy grad av tilgjengelighet, fleksibilitet, støtte og kunnskap, og at systematisk samarbeid gir økt trygghet både for fastlegene og pasientene. Det å jobbe sammen med andre medfører dessuten deling av ansvar og muligheter for refleksjon. Jaakko Seikkula foreleste om bruk av åpen dialog i psykotiske kriser for derved å mobilisere ressurser hos pasienten og nettverket. Han viste til noen studier fra et område i Finland som blant annet viser at VUP er nede i tre uker, at insidenstallene for schizofreni har sunket siden 80-tallet, at 84 prosent er tilbake i jobb/skole etter et tidsintervall jeg ikke klarer å huske, og at kun én tredel av pasientene hadde behov for medikamentell behandling over tid. Tall som nok ikke er så fjernt fra den virkeligheten jeg arbeider i, merket jeg meg. Den dialogiske tilnærmingen har mange sammenfallende elementer med det andre vil gjenkjenne som å redusere EE (Expressed Emotion) og stress. Neste foredragsholder ut var et spennende bekjentskap, som jeg også fikk gleden av å snakke med under middagen, nemlig Debra Lampshire fra New Zealand. En voksen, klok dame som nå arbeider som erfaringskonsulent og har skrevet og forelest over egen livshistorie og vei inn i og ut av psykosen. Hun formidlet hvordan hun fra å kunne tømme et rom ved å snakke om stemmene sine, nå fikk tilhørere av samme grunn. Hun kan tidvis fortsatt høre stemmer, men hun har invitert dem inn i livet sitt og lever stort sett i fred med dem. Jeg vil anbefale å lese artikkelen hennes i Psychosis. Det var ikke én hendelse eller person som medførte et «turning point» for henne, men en prosess der hun i økende grad klarte å ta ansvar for eget liv, utfordre seg selv, bruke vedkommende som kom hjem til henne hver uke og kjenne at det utgjorde en forskjell. Noe av det jeg bet meg merke i er hennes erfaring med at rådene om stressreduksjon medførte at angsten la enda flere hindringer i veien for hennes livsutfoldelse. Hun poengterte at stress er en del av livet for alle og at den må utfordres. Vi vet jo at det på lang sikt går bedre med de som klarer å være i jobb eller skole, så streben etter en balansert vei fortsetter med egne pasienter. NyhetsTIPS Nr

18 Forskjellige miljøer og fagretninger forfekter syn og forståelsesmodeller som i varierende grad gir gjenklang hos meg, men jeg har gjennom årene tillatt meg å hente hva jeg anser som det beste fra begge nevnte miljøer Robert Whitaker, en prisbelønnet amerikansk journalist var dagens nest siste foreleser. Han har gjort et kritisk dypdykk i amerikansk psykiatri s bruk av antipsykotisk medisinering, og mener at langvarig medisinering i lengden gir vel så mye, om ikke flere, negative effekter enn positive for mange pasienter. Han gikk høyt ut, såpass at jeg virkelig kjente på motforestillingene etter å ha observert hvordan medisiner kan ha en svært ønsket effekt for mange pasienter. Men han ble, i mine ører, langt mer balansert underveis. Han konkluderte med at moderasjon var stikkordet; både når det gjelder hvor raskt man tyr til reseptblokka, hvor lenge pasienten skal være medisinert og i hvilke doser. I tillegg poengterte han virkelig faren ved en for brå nedtrapping eller autoseponering, med tanke på ny psykose. Jeg bet meg også merke i den snuoperasjonen tidligere redaktør av American Journal of Psychiatry, Nancy Andreasen, har gjort i løpet av 2000-tallet når det gjelder å bli stadig mer restriktiv i bruken av antipsykotika grunnet medisinenes negative effekt på basal gangliene og prefrontal cortex. Trond F. Aarre fra Nordfjord DPS avsluttet dagen med et foredrag som mange sikkert har hørt før, men han snakker godt om viktige tema som at organiseringen av helsetjenestene må ligge til rette for en fleksibel og tett oppfølging av pasienter, på deres premisser, for derigjennom å bedre samarbeidet om behandlingen og redusere tvangsbruk. Han fronter også en restriktiv medikamentell linje. Den femte dagen kalles forskningsdagen, og det var kanskje her jeg virkelig merket en klar endring fra tidligere år. Det diskuteres ikke lenger om man skal forske, men hvordan. Filosofene Anders Lindseth og emeritus John Shotter, som noen nå ganske riktig kopler til sosialkonstruksjonismens røtter, deltar på så godt som alle samlingene og de er aktive bidragsytere på forskningsdagen sammen med Seikkula. Jeg har ikke plass til å skrive så mye om det som foregår av forskning i dette miljøet, men det er på vei opp vil jeg si. Noen få er fortsatt skeptiske til forskningens innflytelse og andre kan kanskje strekke seg til autoetnografien, men majoriteten støtter opp under det økende antallet forskningsprosjekter som foregår og planlegges i teamene nå. Personlig har jeg ingen aksjer i forsk-ningen her, men jeg er alltid begeistret for de inspi-rerende og tankevekkende foredragene til Shotter der han henter inspirasjon fra Wittgenstein og Bakhtin. Han fronter praksis fremfor teori og er opptatt av sosiale konstruksjoner, språk og kommunikasjon. Personlig ser jeg betydningen av utredning og diagnostisering og har en etiologisk forståelse som favner stress-sårbarhetsmodellen med sin biologi og genetikk som en del av bildet. Dette gir mindre gjenklang i den gjengen jeg var sammen med på høstens første Tromsøbesøk, der symptomene primært forstås inter- og intrapsykisk. Forskjellige miljøer og fagretninger forfekter syn og forståelsesmodeller som i varierende grad gir gjenklang hos meg, men jeg har gjennom årene tillatt meg å hente hva jeg anser som det beste fra begge nevnte miljøer. Jeg liker en behandlingstenkning som favner det å gå med pasienten, bidra til konti-nuitet, gjøre bruk av familie og øvrig nettverk, fremme normalitet og funksjon, være fleksibel i tilnærmingen, og restriktiv med medisiner og 18 NyhetsTIPS Nr

19 innleggelser for nettopp å opprettholde funksjon. Jeg har ingen konklusjon på min lille beretning, men tenker at forskjellige ståsteder kan være en berikelse og ikke noe vi trenger å frykte! Noen av de tema jeg overfladisk har berørt kan utdypes i følgende litteratur: Aaltonen, Jukka; Seikkula, Jaakko & Lethinen, Klaus (2011). The Comprehensive Open-Dialog Approach in Western Lapland:1. The incidens of non-affective psychosis and prodromal states. Psychosis, 3 (3), Lampshire, Debra (2009). Lies and Lessons: Ramblings of an alleged mad woman. Psychosis 1(2), Seikkula, Jaakko; Alakare, Birgitta & Aaltonen, Jukka (2001). The Comprehensive Open-Dialog Approach in Western Lapland:2. Long-term stability of acute psychosis outcomes in advanced community care. Psychosis. DOI: / Seikkula, Jaakko (2002). Networks on network initiating international cooperation for the treatment of psychosis. In H. Anderson & P Jensen (Eds). Innovation in the Reflecting Process. London:Karnac Books Seikkula, Jaakko (2011). Becoming Dialogical: Psychotherapy or a way of life? The Australian and New Zealand Journal of Family Therapy. 32 (3) Whitaker, Robert (2005). Anatomy of an Epidemic: Psychiatry Drugs and the Astonishing Rise of Mental Illness in America. Ethical Human Psychology and Psychiatry. 7 (1). Wunderink, Lex; Nieboer, Roeline M; Wiersma, Durk; Sytema, Sjoerd & Nienhuis, Fokko J. (2013). Recovery in Remitted First- Episode Psychosis at 7 Years of Follow-up of an Early Dose Reduction/Discontinuation or Maintenance Treatment Strategy. Long-term Follow-up of a 2-Year Randomized Clinical Trial. JAMA Psychiatry. DOI: /jamapsychiatry NyhetsTIPS Nr

20 FRA FORSKNINGEN Hvordan skille det bekymringsfulle fra det harmløse? Hørselshallusinasjoner hos barn og ungdom Av Kjersti Karlsen Hørselshallusinasjoner har historisk sett vært forbundet med schizofreni og affektiv psykose. De senere årene har denne forståelsen blitt mye debattert fordi det har vist seg at hørselshallusinasjoner ikke er spesifikt for de alvorlige psykosene, men kan forekomme også ved andre lidelser som f.eks dissosiasjon, ustabil personlighetsforstyrrelse, organiske tilstander med flere. Dette gjelder spesielt for barn og ungdom, som oftere enn voksne utvikler hørselshallusinasjoner som symptom. De senere årenes forskning har gitt oss kunnskap om at forekomsten av hørselshallusinasjoner i form av stemmehøring hos barn og ungdom er så stor at fenomenet må defineres som en normal opplevelse. På sett og vis er dette ikke overraskende fordi vi vet at yngre barn kan ha livfulle fantasier som Skybert i Albert Åberg bøkene, men vi skal ikke langt opp i barneskoleårene før vi tenker at denne overlivlige fantasien bør være forsvunnet. Likevel viser altså studier at stemmehøring forekommer relativt hyppig hos barn i skolealder og hos ungdom. Dette betyr at samtidig som stemmehøring er et symptom ved de alvorligste psykiske lidelsene og må tas på alvor, er det i mange tilfeller normalt og bør bagatelliseres. Det blir da viktig å spørre seg om det er mulig å skille på farlige og ufarlige hørselshallusinasjoner, og hva vi i så fall skal se etter for å skille disse. Vi skal her se nærmere på noen studier som har sett på forekomsten av hørselshallusinasjoner hos de unge og hvilke forhold som gir grunn til bekymring og videre oppfølging. Hørselshallusinasjoner hos barn og ungdom I en studie som ble publisert i 2010, undersøkte Bartels-Velthuis og medarbeidere forekomsten av stemmehøring hos barn i aldersgruppen 7-8 år og de fant at 9 prosent av dem hadde hørselshallusinasjoner. Det viste seg at hele 85 prosent av de barna som hørte stemmer ikke var preget av stemmene og heller ikke opplevde dem som ubehagelige. Hos de resterende 15 prosentene var stemmene forbundet med lidelse og problematferd, det vil si at drøyt ett av 100 barn i utvalget hadde hallusinasjoner som var forbundet med lidelse og behov for behandling. Resultatene fra denne studien gir grunn til å si at stemmehøring blant 7-8 år gamle barn må karakteriseres som normalt, og kun i et fåtall av tilfellene er forbundet med psykopatologi. Kelleher og medarbeidere (2012a) undersøkte i en systematisk oversiktsstudie forekomsten av hørselshallusinasjoner hos eldre barn. De fant at forekomsten av hørselshallusinasjoner i aldersgruppen år var på prosent, mens hos ungdom i aldersgruppen år var det 7 prosent som hadde hørselshallusinasjoner. I den yngste gruppen som hadde hallusinasjoner, hadde 57 % minst en diagnostiserbar psykisk lidelse, mens dette tallet for gruppen mellom år lå på hele 80 prosent. 20 NyhetsTIPS Nr