Innspill til stortingsmeldingen Barn på flukt

Transkript

1 1 Oslo/Kristiansand, Innvandringsavdelingen Justis- og beredskapsdepartementet Postboks 8005 Dep 0030 Oslo Innspill til stortingsmeldingen Barn på flukt Fra Nettverk for temaet Når barn i minoritetsfamilier er pårørende et fagnettverk under BarnsBeste Kompetansenettverk for barn som pårørende. Om nettverket og vår bakgrunn for å komme med innspill til stortingsmeldingen. Det vises til oppdragsdokument 2008 fra Helse- og omsorgsdepartementet til Helse Sør-Øst RHF, hvor BarnsBeste - Nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende, blant annet er bedt om å innhente og formidle kunnskap om barn som pårørende fra etniske minoriteter. Nasjonalt nettverk for temaet Når barn i minoritetsfamilier er pårørende (heretter henvist til som nettverket), er satt sammen av sentrale aktører på nasjonalt nivå: Nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse, (NAKMI), Kompetansesenter Rus, Oslo, Kreftsenteret Ullevål universitetssykehus, Utlendingsdirektoratet, R-BUP Øst og Sør, BarnsBeste, Kreftforeningen, For Fangers Pårørende (FFP), Poliklinikk for psykosomatikk og traumer, Sørlandet sykehus HF, Ahus, Samisk nasjonalt kompetansesenter (SANKS). BarnsBeste leder nettverket. Nettverkets mandat er blant annet å bidra til samhandling på nasjonalt plan når det gjelder barn som pårørende innen minoritetsgrupper og å være en referansegruppe for sentrale myndigheter ved behov. Vårt innspill til stortingsmeldingen Med bakgrunn i nettverkets kompetanse på barn som pårørende generelt, og barn som pårørende i minoritetsfamilier spesielt, ønsker vi å bidra med et innspill til stortingsmeldingen Barn på flukt. Aktørene i nettverket sitter samlet på høy fagkompetanse om barn som pårørende i minoritetsfamilier. Vårt innspill gjelder barn som pårørende da det er dette temaet som ligger innenfor nettverkets mandat. Vårt innspill omhandler dermed situasjonen til mange av de medfølgende barna til asylsøkende foreldre og asylsøkende foreldre som har fått avslag på søknaden. Det faller utenfor vårt mandat å uttale oss om forhold som gjelder alenebarn/enslige mindreårige asylsøkere, men mye av det vi tar opp har relevans også for denne gruppen barn. UDI er medlem i nettverket, men er ikke med på denne uttalelsen da den direkte omhandler UDIs arbeid. UDI gir høringsuttalelse i eget løp. Kreftforeningen og For Fangers Pårørende har valgt å avstå fra å være med på uttalelsen, da temaet for stortingsmeldingen ligger utenfor det som er naturlig at Kreftforeningen og For Fangers Pårørende mener noe om.

2 2 Barn som pårørende barn av asylsøkere og avviste asylsøkere. Med barn som pårørende mener vi barn av foreldre med store belastninger som må forventes å påvirke barnet, så som foreldre med somatisk eller psykisk sykdom, rusavhengige foreldre, foreldre i fengsel mv. Mange barn av asylsøkende foreldre og av avviste asylsøkere er også barn som pårørende, da foreldrenes situasjon er så belastende at barna i høy grad påvirkes av foreldrenes situasjon. Ofte lider foreldre i de nevnte situasjonene av psykisk og/eller somatisk sykdom. Dette vil bli nærmere dokumentert og diskutert i innspillet. De siste årene har det vært et økt fokus på barn som pårørende. Barn får ofte store belastninger og går lett inn i en voksenrolle når foreldre sliter. Lovendinger er vedtatt for å sikre barna rett til oppfølging når foreldre er somatisk eller psykisk syke eller rusavhengige. Barn av asylsøkere og avviste asylsøkere må også sikres de samme rettigheter som andre barn har til å få støtte og hjelp for best mulig å mestre utfordringene de opplever. Hva har de med i bagasjen og hva skjer i ventetida? Barn som kommer til Norge med sine asylsøkende foreldre har ofte med seg en tung bagasje. Erfaringene til barn på flukt inkluderer å bivåne foreldrenes frykt og panikk, vold mot foreldre, mord og massakre, forsvinninger av nære familiemedlemmer, terrorangrep og bombeangrep, samt å være utsatt for sult, seksuelle overgrep, barnesoldataktivitet, tvungen flukt og separasjon (Burnett & Peel, 2001; Davies & Webb, 2000). Forskning har dokumentert at blant flyktninger og asylsøkere har så vel barn som voksne langt høyere grad av psykiske belastninger enn befolkningen fra mottakslandet (Fazel, Panter-Brick & Stein, 2012). Asylsøkingsprosessen kan øke belastningene hos en allerede traumatisert gruppe (Sinnerbrink et al., 1997). Forskning blant flyktninger og asylsøkere har vist at nåværende livssituasjon i vertslandet kan spille en like stor eller større rolle enn eksponering for krigshandlinger (Almquist & Broberg, 1999; Sourander, 1998; Lavik et al., 1996). De fleste asylsøkere bor på mottak i ett til to år, noen langt lenger. Forskning viser at det mest skadelige for den psykiske helse er de aktuelle belastninger personene opplever som asylsøker/papirløs. Det er på sikt mer skadelig enn traumer påført før og/eller under flukt, selv om det er alvorlig nok. Dette er vist for både voksne (Carswell et al., 2011) og barn (Montgomery, 2011). Forskning har vist at en stor andel av flyktning- og asylsøkerbarn sliter med mentale helseproblemer (Angel, Hjern & Ingelby, 2001; Skreslett, 2002). Manglende familiesamhold og foreldrenes mentale helseproblemer er blant risikofaktorene for asylsøkerbarns mentale helse (Thomas & Lau, 2002). Risikoen øker også ved at barna må leve sammen med andre utsatte individer utenfor sin familie eller kulturelle gruppe over tid (Silove et al., 1997; Ajdukovic & Ajdukovic, 1993). Forskning har også vist at barns belastningsnivåer er assosiert med foreldrenes psykiske helse og evner til å mestre asylsituasjonen (Rudic et al., 1993; Almquist & Broberg, 1999). Tap av muligheten til å bevare tradisjonelle mors- og farsroller i en mottakskontekst og tap av kontroll kan være med på å øke risikoen for psykiske helseplager blant asylsøkerbarn (Borchgrevink, 2001; McKelwey & Webb, 1997). I noen tilfeller forekommer det en såkalt parentifisering ved at barna går inn i en rolle som foreldre for foreldrene (Skreslett, 2002). Depresjon og angst som en følge av traumer eller postmigrasjonsstress hos foreldre har blitt assosiert med alvorlige symptomer hos barn (Hjern, Angel & Jeppson, 1998). Forskning har også vist at katastrofer i opprinnelseslandet kan utgjøre en alvorlig tilleggsbelastning som går utover selv velfungerende flyktningeforeldres samvær med barna (Guribye, 2011). Helsepersonelloven - plikt til å ivareta barn som pårørende. Stortinget vedtok 19. juni 2009 endringer i helsepersonelloven og lov om spesialisthelsetjenesten for å sikre at helsepersonell skal identifisere og ivareta det informasjons- og oppfølgingsbehov mindreårige barn som pårørende har. Endringene trådde i kraft 1. januar 2010.

3 3 Det vises til rundskriv is-5/2010 og lov om helsepersonell 10a. Helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende og 25, tredje ledd. Opplysninger til samarbeidende personell, samt lov om spesialisthelsetjenesten 3-7a Om barneansvarlig personell mv. Helsepersonell skal bidra til å dekke det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging mindreårige barn av pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade, kan ha som følge av forelderens tilstand. Formålet med bestemmelsene er å sikre at barna blir fanget opp tidlig, og at det blir satt i gang prosesser som setter barn og foreldre i bedre stand til å mestre situasjonen når en forelder blir alvorlig syk. Videre er formålet å forebygge problemer hos barn og foreldre Identifisering av sårbare asylsøkere og deres barn for å kunne gi oppfølging til barna og foreldrene, og for å sikre en forsvarlig saksbehandling. Barn av asylsøkere har samme rettigheter som andre barn i Norge, uavhengig av foreldres status, i tråd med prinsippet om ikke-diskriminering i barnekonvensjonen, art. 2. Det er viktig å få kartlagt helsesituasjonen til både barn og foreldre. Dette bør skje så raskt som mulig etter ankomst, for å sikre oppfølging av syke foreldre og deres barn. En tidlig kartlegging av helsesituasjonen er også viktig for å sikre at beslutningstakere i utlendingsforvaltningen har nødvendig helseinformasjon til å fatte riktige beslutninger. En asylsøker som er traumatisert, vil for eksempel kunne ha problemer med å kunne gjøre rede for sin sak på en utfyllende og sammenhengende måte. Utlendingsmyndighetene trenger kunnskap om søkerens helsesituasjon for å kunne tilrettelegge asylprosedyren videre etter søkerens særlige behov, og gjøre en kvalifisert vurdering av søkerens beskyttelsesbehov. Dette er viktig også av hensyn til de pårørende barna. Norge har ikke en formalisert prosedyre for identifisering av sårbare personer (Brekke m.fl. 2010). Legeforeningen har uttalt at det er behov for at psykisk helse hos nyankomne asylsøkere vurderes grundigere, og at lege eller psykolog i større grad må inn og vurdere behovet for videre utredning og behandling. (Den norske legeforening, 2008) Helseplager og sykdom kan også vise seg på et senere stadium i asylsøkerprosessen/oppholdet i Norge. Det er derfor viktig at man i mottak får helsemessig oppfølging og undersøkelser, og at man har rutiner for å melde videre til både utlendingsmyndighetene og helsetjeneste dersom personer viser tegn på somatisk eller psykisk sykdom som trenger oppfølging. (Vanlige regler for samtykke må selvsagt følges.) Mottaksansattes kompetanse på å se tegn på psykisk sykdom, bør styrkes. Det bør innføres en utvidet helseundersøkelse av asylsøkere kort tid etter ankomst til Norge. Undersøkelsen bør utføres av kvalifisert helsepersonell som kan identifisere psykisk syke personer, torturofre og andre sårbare personer, og henvise dem til grundigere undersøkelser. (jfr. NOAS anbefalinger i Fakta på bordet, s. 31). Det er verdt å se hen til den nederlandske ordningen, som vist til i Fakta på bordet (s. 28). Asylsøkerprosessen saksbehandlingen må ivareta barns rettigheter og behov Nettverket mener at det bør gjøres mer for å sikre at saksbehandlingen ivaretar hensynet til barns rettigheter og behov. Vi vil særlig peke på forvaltningens ansvar for at saken er tilstrekkelig opplyst, til barns rett til å bli hørt, til viktigheten av å vektlegge hensynet til barnets beste og til at saken avklares så raskt som mulig. Saken må være tilstrekkelig opplyst Jfr. Forvaltningslovens 17 (forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt) skal forvaltningsorganet påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Det skal påse at

4 4 mindreårige parter har fått mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, i den grad de er i stand til å danne seg egne synspunkter på det saken gjelder. De mindreåriges syn skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet. I saker som gjelder asylsøkere og deres barn, mangler ofte utdypende opplysninger om barnets situasjon, og det er ikke rutiner for å tilrettelegge for at barn blir hørt i alle saker som angår barnet. For asylsøkerne og deres barn er det ofte vanskelig selv å framskaffe dokumentasjon fra leger, psykolog, barnevern, skole etc. Mange fagfolk/-instanser er redde for å blande seg inn i saken eller ønsker ikke ekstraarbeid. Det er viktig at forvaltingen selv sørger for å innhente opplysninger om barnets situasjon. Barns rett til å bli hørt Vår erfaring er at barns rett til å bli hørt blir i varierende grad fulgt opp. I rapporten Å høre barn i utlendingssaker (2008) har forfatterne Lidén m.fl. gjenomgått UDI og UNEs praksis og kommet med sin vurdering. De konkluderer med at barns rett til å bli hørt ikke blir fulgt opp i alle typer saker, og slår fast at barns rett til å bli hørt er ubetinget og gjelder i alle typer saker. De kommer videre med anbefalinger i forhold til hvordan dette kan tilrettelegges for på ulike måter, og det kan skje enten direkte eller via en tredjeperson. Ved at barn får mulighet til å presentere sitt syn, kan barnet få en styrket opplevelse av å være inkludert, og det kan gi barnet erfaring med at deres opplevelser og erfaringer har betydning. Barn kan formidle viktig informasjon om deres egen situasjon fra deres eget ståsted, og det kan bidra til å opplyse saken. Det er selvsagt en del dilemmaer i forhold til at barn også kan komme til å si noe feil som kan brukes mot dem. Dette tar barn selv opp i Redd Barnas hefte Mens vi venter en hilsen fra barn som søker asyl i Norge (Redd Barna, 2011). Utlendingsmyndighetene er imidlertid pålagt å ikke bruke opplysninger fra barn på en slik at det slår negativt ut for barnet, og dette må følges opp. Det må tilrettelegges for at barn blir hørt på en skånsom måte, tilpasset det enkelte barn. Saksbehandlere som snakker med barn, bør ha barnefaglig kompetanse og kunnskap om å være barn i ulike kulturelle kontekster. FNs ekspertkomité for barns rettigheter (FNs barnekomité) har uttrykt bekymring over at barns rett til å bli hørt (jfr. barnekonvensjonens (BK) art. 12) ikke fullt ut er respektert i Norge og nevner spesielt at dette gjelder i utlendingssaker. (FNs barnekomités merknader til Norge i 2010, pkt. 24 og 25) Vektlegging av hensynet til barnets beste Ved alle handlinger som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, jfr. barnekonvensjonen art. 3. Hva som er til barnets beste er ikke entydig, og ulike faktorere spiller inn. Det er derfor er det viktig at noen med kompetanse på å vurdere barnets beste som gjør denne vurderingen. Faktorer som har betydning når barns beste skal vurderes er blant annet: Tilknytning til familie, venner og nærmiljø, barnets fysiske og psykiske helse, barnets sosiale fungering, muligheter til behandling osv. Stabilitet, forutsigbarhet, sosial inkludering og trygge omsorgspersoner er viktig faktorer for barns utvikling og trivsel. Utlendingsmyndighetene bør pålegges å benytte seg av barnefaglig ekspertise i saker for å foreta kvalifiserte vurderinger av hensynet til barns beste. Vi mener at det bør innhentes barnefaglige vurderinger fra en uavhengig fagperson som kjenner barnet. I tillegg bør utlendingsforvaltningen selv ha barnefaglige konsulenter som bistår når ulike hensyn skal vurderes opp mot hverandre og når barn skal høres. Vår erfaring er at hensynet til barns fysiske og psykiske helse i liten grad vektlegges av myndighetene ved beslutning om det skal innvilges opphold på humanitært grunnlag. Selv om legeerklæringer eller psykologerklæringer viser at barnet er traumatisert eller i ferd med å utvikle angst, så velger utlendingsmyndighetene å tillegge hensynet til barnet mindre vekt enn innvandringsregulerende hensyn. Vi mener dette er i strid med barnekonvensjonen.

5 5 FNs barnekomité har uttrykt bekymring for hvordan prinsippet om barnets beste følges opp i utlendingssaker: Komiteen er likevel betenkt over at prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, fortsatt ikke gjelder på alle områder som angår barn, som f.eks. i barnefordelingssaker og utlendingssaker, og at de som er ansvarlig for å ta hensyn til barnets beste, ikke alltid har god nok opplæring til å kunne foreta en grundig vurdering av hva som er til det beste for barnet i hvert enkelt tilfelle. 23. Komiteen anbefaler også parten å utarbeide retningslinjer for hvordan prinsippet skal anvendes i praksis, og lære opp alle som er involvert i prosessen med å finne ut hva som er best for barnet eller barna. (FNs barnekomités avsluttende merknader til Norge i 2010). Saksbehandlingstid En rask avklaring av saken vil ha stor betydning for barnets psykiske helse og styrke forutsetningene for å klare seg bra videre i livet. Saksbehandling og ev. anker vil nødvendigvis ta en del tid, men det er viktig at ventetida blir så kort som mulig. Før avklaring av om man får opphold i Norge, vil livet ofte bli satt på vent : Man vet ikke hva slags liv man skal forberede seg på, og mange er i denne perioden preget av å leve med vekslende håp og bekymring/fortvilelse. Mange blir deprimerte. Dersom man i tillegg blir gående passiv, vil det ofte føre til sterkere grad av depresjon og angst. Å korte ned saksbehandlingstida vil være et viktig ledd i å lette barns situasjon. Samtidig må det også gjøres ulike tiltak for at ventetida skal bli minst mulig belastende og for å bidra til å opprettholde barn og foreldres mestring. Forhold i mottak Barn og ungdom på asylmottak er en utsatt gruppe. En lang og uforutsigbar ventetid kan ødelegge muligheten til å ha en normal barndom. Barna bor i et miljø med mange som sliter, med skifte av mennesker, og stadige opplevelser med folk som får avslag eller får bli. Forholdene ved mottakene varierer sterkt. At forholdene skal være nøkterne, bør ikke bety at de skal være utrivelige. Selv om oppholdet i mottak er ment å vare midlertidig, blir mange familier sittende i måneder og år. Den psykiske helsen påvirkes av det miljøet man lever i, og dette må tas hensyn til ved utforming av mottakstilbud. Vi mener det må innføres standarder for hvilke forhold som kan tilbys barnefamilier i mottak. Asylsøkerbarn er først og fremst barn, og trenger i likhet med andre barn å ha et trygt hjemmemiljø med trygge omsorgspersoner og mulighet til lek og aktiviteter sammen med andre barn. I rapporten Medfølgende barn i asylmottak (Lidén, H. m.fl., 2011), skrevet på oppdrag fra Justisdepartementet, går forfatterne inn for en modell med mer permanente mottak for barnefamilier, helst med desentraliserte boenheter i gangavstand fra mottaket/senteret. I rapporten vektlegges viktigheten av tilgang på barnehage, skole, barnevern og helsetjenester, og det understrekes at understrekes det at barns mestring i stor grad avhenger av foreldres livssituasjon Fritidsaktiviteter, barnehage, skole Asylsøkere, og i enda større grad avviste asylsøkere, lever ofte under svært vanskelige forhold, der foreldrene ikke har rett til å jobbe, og familien sliter med dårlig økonomi og usikkerhet for framtida. Barn av asylsøkere og avviste asylsøkere bør få leve en så normal tilværelse som mulig på tross av vanskelige rammebetingelser. Det må tilrettelegges for at barn, uavhengig av egen og foreldres oppholdsstatus, får gå i barnehage og skole, og at de får delta i fritidsaktiviteter utenfor

6 6 asylmottaket. De som lever som ureturnerbare får i dag så lite økonomisk støtte at barna ofte ikke har muligheter til å delta i fritidsaktiviteter utenfor mottaket. Det er også ulik praksis på om barn innvilges plass i barnehage i kommunen. Vi mener det er nødvendig å sikre at retten til barnehageplass også innfris i forhold til disse barna. Barn skal ikke straffes for at familien blir i Norge uten oppholdstillatelse. Barnekonvensjonen omfatter alle barn, og barn skal ikke diskrimineres ut fra foreldres status (jfr. BK, art 2). I NOU 2011:10 sier Bergeutgvalget: Når det gjelder strukturelle rammebetingelses betydning for barns mestring, er det liten tvil om at nettopp grunn- og videregående skole og barnehage står i en særstilling. Disse institusjonene kan i stor grad sies å bidra til normalisering i en problematisk livssituasjon, de representerer en motvekt til usikkerhet og er samtidig viktige arenaer for integrering. Vi støtter Bergeutvalgets flertall som mener asylsøkerbarn må sikres rett til barnehage og videregående opplæring. Vi mener dette har stor betydning for barns helse og utvikling og bidrar til normalitet. Barnehage og skolegang blir særlig viktig i en situasjon der barna lever med ekstra belastninger i hverdagen. Foreldrestøttende tiltak Barns psykiske helsetilstand kan i stor grad knyttes til hvordan omsorgspersonene klarer å ivareta sitt omsorgsansvar under svært belastende forhold. (Helsedirektoratet. Veileder IS ) Asylsøkersituasjonen i seg selv er en stor belastning, og foreldrene har ofte så store ting å stri med at de ikke fungerer godt i omsorgsrollen. Tilrettelegging for selvbestemmelse, mulighet for arbeid, norskopplæring osv. kan bidra til at foreldre i større grad får opprettholde verdighet og voksenrolle og dermed også lettere vil kunne mestre foreldrerollen. Foreldrestøttende tilbud, som tilrettelagte foreldreveiledningskurs (ICDP) kan også bidra til å styrke foreldrekompetansen. At foreldre fungerer som foreldre er viktig uavhengig av om familien får avslag eller får bli. I den belastende situasjonen familien lever i, kan det være godt for barn å ha en støttende voksenperson utenfor familien. Gjennom for eksempel en støttekontakt eller avlastningshjem kan barn oppleve å ha noen som har overskudd til å være der for dem, og de kan få nye opplevelser og noen å dele tanker med. Når foreldre sliter, vil barn ofte være redde for å belaste foreldrene med sine egne bekymringer. Foreldre må også få oppfølging og hjelp til å takle sine problemer. Det kan dempe barns bekymring og ta fra dem noe av voksenansvaret som barn som pårørende ofte tar på seg. Barnevern Barn i asylmottak må, som andre barn, sikres rett hjelp til rett tid. Det bør etableres en god dialog mellom barneverntjeneste og mottak, slik at beboerne blir kjent med barnevernets rolle og tilbud, og slik at barnevernet lettere kan komme i en posisjon til å sette inn aktuelle hjelpetiltak på et tidlig tidspunkt. Oftest vil det dreie seg om å sette inn forebyggende tiltak og hjelpetiltak i dialog med familiene, men der det er nødvendig må også andre tiltak iverksettes for å ivareta barnet. Mottaksansatte bør i utgangspunktet oppfordre foreldre til selv å oppsøke barnevernet ved behov, men må også ta ansvar for å melde bekymring til barnevernet ved mistanke om alvorlig omsorgssvikt. Helsetjenester Asylsøkere har i utgangspunktet lik rett til helsetjenester som andre i Norge. Helsearbeidere har en lovpålagt plikt til å yte hjelp i form av øyeblikkelige helsetjenester når det antas at hjelpen er påtrengende og nødvendig. I praksis er det likevel et varierende tilbud til asylsøkere, spesielt etter de har fått avslag på asylsøknaden (Brekke & Vevstad, 2007). Statens Helsetilsyn (2004) avdekket betydelige regionale forskjeller med hensyn til helsetjenester til asylsøkere og flyktninger. Det er også en tendens til at asylsøkerbarn settes på vent for hjelp inntil rammebetingelsene er på plass (Dybdahl, Christie & Eid, 2007). Det er opprettet flere kompetansesenter som skal bistå helsetjenestene i å øke kompetansen om blant annet vold og traumatisk stress. Det eksisterer likevel

7 7 per i dag ingen fremragende sentre som faktisk tilbyr konkrete tilpassede helsetjenester for asylsøkerbarn i Norge (Pastoor, 2010). En helhetlig tilnærming UNHCR, FNs høykommissær for flyktninger (2002, i Dybdahl, Christie & Eid, 2007), anbefaler helhetlige tilnærminger til asylsøkerbarn, inkludert behov for å ivareta fysisk helse, psykososial støtte, ernæring, skole, familiegjenforening, og personlig frihet og sikkerhet. Det kan være nyttig med tverrfaglig og tverretatlig samarbeid mellom barnevern, lege, psykolog, advokat og myndigheter osv. Lengeværende barn Nettverket et svært bekymret over situasjonen til de lengeværende barna, og mener myndighetene må ta sitt ansvar for å finne en løsning som ivaretar barna. Det skader barn å leve i uvisshet i mange år, med livet på vent. Mye forskning viser at psykisk belastning inntrer mens familien er i mottakslandet. I forhold til lengeværende barn argumenteres det med at foreldre er ansvarlige for situasjonen når de nekter å forlate landet etter å ha fått avslag. Myndighetene har imidlertid gjennom ratifisering av barnekonvensjonen påtatt seg en forpliktelse for å sikre at barns rettigheter overholdes og at barns beste skal vare et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn. Barn skal ikke straffes for foreldres valg. Det er godt dokumentert at barn blir skadd av å leve lenge i en uavklart situasjon der familien er (avviste) asylsøkere. En dansk undersøkelse av papirløse barn og ungdom i kirkeasyl viste at alle, med unntak av en 1-åring, hadde alvorlige barnepsykiatriske lidelser (Vitus og Nielsen, 2011). Rammeforhold inkl. oppvekst med foreldre som er stressede og psykisk og/eller somatisk syke foreldre er svært alvorlig med langtrekkende konsekvenser for liv og helse. Dette beskrives sterk i boka Asylbørn i Danmark (ibid). I Sverige ble den en stor debatt etter at offentligheten ble kjent med at 424 flyktningbarn i Sverige sluttet å snakke, bevege seg og nektet å ta til seg mat. I journalisten Gellert Tamas bok "De apatiska. Om makt, myter og manipulasjon" (2009) gjennomgås behandlingen av apatiske flyktningbarn. Politikere mente at foreldrene manipulerte barna til å spille syke for å få oppholdstillatelse, det ble til og med spekulert på om de forgiftet barna. Politikerne måtte snu, det ble en svær offentlig oppvask og amnesti ble innvilget alle. Psykolog Karl Eldar Evang skriver på Justisdepartementets innspillsside til stortingsmeldingen om Barn på flukt: "Det å bo over flere år på asylmottak vil for et barn eller en ungdom innebære en ytterligere nedbrytning av tilknytning og tillit til omverdenen som er nødvendig for å fungere godt som menneske. Flukten og oppbruddet fra kjente omgivelser og nettverk er en svært alvorlig belastning i seg selv. Når dette etterfølges av langvarig usikkerhet og ustabile omgivelser over tid i et asylmottak, og mangel på en strukturert og framtidsrettet og meningsfull situasjon med gode voksenfigurer som gir stabil kontakt, ev. mangel på psykologisk behandling, da vil gamle og nye traumer veve seg sammen og forsterke hverandre, og da skader vi barna alvorlig" Vi mener det er nødvendig å sette en grense for hvor lenge barn kan leve med livet på vent, med usikkerhet og frykt for framtida. Jo lengre tid som går, jo verre er det for barna. Nettverket foreslår en grense på maksimum 3 år. Det er lang tid i et barns liv. Dersom det ikke har lyktes å få avklart situasjonen og ev sendt ut familien innen 3 år, må barnet med familie innvilges opphold, så sant dette anses å være til barnets beste. Barnet opparbeider seg reell tilknytning all den tida barnet er her, så all tid må medregnes, ikke bare tid med lovlig opphold.

8 8 Behov for mer forskning og synliggjøring av konsekvenser dagens praksis har for barn Vi mener det bør gjøres mer forskning på hvilke konsekvenser dagens praksis har på barn og deres helse og utvikling. Det bør bl.a. ses mer på forhold i mottak og konsekvenser av lang ventetid, og det bør undersøkes hvordan det faktisk går med barna og familiene som blir utsendt. Dersom man velger å ha en praksis der innvandringsregulerende hensyn tillegges mer vekt enn hensyn til barn, skal man være klar over hvilke konsekvenser dette faktisk har for barna. Kunnskap om konsekvenser for barn må også synliggjøres overfor offentligheten. Nasjonalt nettverk for temaet Når barn i minoritetsfamilier er pårørende mener at regjeringen må: Forskriftsfeste at utlendingsmyndighetene skal innhente uttalelser fra uavhengig fagperson med barnefaglig kompetanse og kjennskap til barnet. Utlendingsforvaltningen må også ha ansatte rådgivere med særlig kompetanse på barns beste vurderinger. Sørge for at utlendingsmyndighetene har rutiner som sikrer at det tilrettelegges for at barn får innfridd sin rett til å bli hørt i alle saker der barn er berørt. Utarbeide en forskriftsbestemmelse som vil sikre at barnets beste og tilknytning til riket i praksis vektlegges tyngre enn innvandringspolitiske hensyn Iverksette tiltak som sikrer en langsiktig løsning for de lengeværende barna og at det settes en grense på hvor lenge et barn kan leve på vent i Norge. Vi anbefaler at grensen settes på maks 3 år. Sikre at retur av barn kun gjennomføres etter en grundig barnets beste vurdering og at uttransportering skjer på en så skånsom måte som mulig. Sikre at barn ikke returneres til en tilværelse der deres menneskerettigheter ikke respekteres. Regjerningen må klargjøre at Dublin-forordningen ikke bør følges kategorisk. Sørge for at situasjonen til barn i asylmottak forbedres og at deres individuelle behov ivaretas, bl.a. ved å sørge for nok ressurser til asylmottakene og at alle mottak har tilstrekkelig antall ansatte med barnefaglig kompetanse som er skolerte på barn som pårørende. Utvide den obligatoriske helsesjekken ved ankomst. Sørge for at barn og foreldre får en helsesjekk som innbefatter vurdering av psykisk helse. Sikre at barn som pårørende får oppfølging i tråd med helsepersonellovens bestemmelser. Styrke samarbeidet mellom aktuelle instanser som asylmottaket, barnevern og UDI for å sikre at asylsøkerbarn ivaretas og får tilstrekkelig oppfølging. Foreta en juridisk utredning av utlendingsloven opp mot FNs barnekonvensjon, som en oppfølging av meldingen. Ta initiativ til mer forsking på feltet Vi takker for muligheten til å få komme med innspill på tampen av arbeidet med stortingsmeldingen om barn på flukt. Vi stiller oss gjerne til disposisjon dersom dere ønsker utdypende opplysninger eller dialog om de tema vi har tatt opp. Vennlig hilsen Siri Gjesdahl Leder BarnsBeste siri.gjesdahl@sshf.no Kjersti Holden Fagrådgiver, BarnsBeste

9 9 Referanser Ajdukovic, M., & Ajdukovic, D. (1993). Psychological well being of refugee children. Child Abuse and Neglect, 17, Almqvist, K., & Broberg, A.G. (1999). Mental health and social adjustment in young refugee children 3 1/2 years after their arrival in Sweden. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 38(6), Angel, B., Hjern, A., & Ingleby, D. (2001). Effects of war and organized violence on children: A study of Bosnian refugees in Sweden. American Journal of Orthopsychiatry, 71(1), Berg, B., Sveaas, N., m.fl. (2005) Det hainnle om å leve. Tiltak for å bedre psykisk helse for beboere i asylmottak. Trondheim: SINTEF IFIM. Borchgrevink, M. (2001). Fra asken til ilden eller ny livskraft? Flyktningers psykiske helse og norsk politikk i praksis. Linjer: 2(11). Brekke, J.P., Sveaas, N., Vevstad, V. (2010) Identifisering av sårbare grupper blant asylsøkere i Norge og EU en komparativ studie. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. Rapport 2010:14 Brekke, J. P. & Vevstad, V. (2007). Reception Conditions for Asylum Seekers in Norway and the EU. Oslo: Institutt for Samfunnsforskning. Burnett, A., & Peel, M. (2001). Health needs of asylum seekers and refugees. British Medical Journal, 322, Davies, M., & Webb, E. (2000). Promoting the psychological well-being of refugee children. Clinical Child Psychology and Psychiatry, 5(4), Den norske legeforenings rapport Likeverdig helsetjeneste? Om helsetjenester til ikke-vestlige innvandrere (mai 2008) side 27. Dybdahl, R., Christie, J. & Eid, J. (2007). Psykososialt arbeid med barn og familier som er asylsøkere og flyktninger i Norge. Tidsskrift for Norsk psykologiforening, 11, Gellert Tamas (2009). De apatiska. Om makt, myter og manipulasjon. Natur & Kultur Guribye, E. (2011). No God and No Norway : collective resource loss among members of Tamil NGO's in Norway during and after the last phase of the civil war in Sri Lank. Int J Ment Health Syst. 2011; 5: 18. Helsedirektoratet (2010) Veileder IS Helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente. Hjern, A., Angel, B., & Jeppson, O. (1998). Political violence, family stress and mental health of refugee children in exile. Scandinavian Journal of Social Medicine, 26(1), McKelvey, R.S., & Webb, J.A. (1997). A prospective study of psychological stress related to refugee camp experience. Australian and New Zealand Journal of Psychiatry, 31(4),

10 10 Lidén, H., Seeberg, M. L., Engebrigtsen,A (2011). Medfølgende barn i asylmottak - livssituasjon, mestring, tiltak. (SFI rapport 2011:1). Institutt for samfunnsforskning. Lidén, H., Rusten, H. & Aarset, M.: (2008) Å høre barn i utlendingssaker (SFI rapport 2008:2). Institutt for samfunnsforskning. Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) (oktober 2010). Fakta på bordet. NOAS anbefalinger for bedre opplysning av asylsaker. Pastoor, L. d. W. (2010). Reception conditions for asylum seeking and refugee children in Norway. Nordic Network for Research on Refugee Children, Helsinki: January 2010, Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Redd Barna (red. Bjune, M.C.)2011. Mens vi venter en hilsen fra barn som søker asyl i Norge Rudic, N., Rakic., V., Ispanovic-Radojkovic, V., Bojanin, S., & Lazic, D. (1993). Refugee children and young people in collective accommodation. In P. Kalicanin & J. Bukelic (Eds.), The stresses of war (pp.85-89). Belgrade: Institute for Mental Health. Sinnerbrink, I., Silvone, D., Field, A., Steel, Z., & Manicavasagar, V. (1997). Compounding of premigration trauma and post-migration stress in asylum seekers. The Journal of Psychology, 131(5), Skreslett, A. (2002). Hvordan opplever flyktning- og asylsøkerforeldre sine barn? Samstemmer deres oppfatninger med våre faglige vurderinger? Linjer, 2(12). Sourander, A. (1998). Behavior problems and traumatic events of unaccompanied refugee minors. Child Abuse and Neglect, 22(7), Thomas, T. & Lau, W. (2002). Psychological Well Being of Child and Adolescent Refugee and Asylum Seekers: Overview of Major Research Findings of the Past Ten Years. National Inquiry into Children in Immigration Detention. Sydney, NSW: The Human Rights and Equal Opportunity Commission of Australia. Vitus og Nielsen (red), (2011). Asylbørn i Danmark. En barndom i undtagelsestilstand. Hans Reitzels forlag NOU 2011: 10. I velferdsstatens venterom. Mottakstilbudet for asylsøkere