TVILLINGER I KRIG: 1. For land og kjærlighet. Bok 2 er i salg fra 7. april 2015.

Transkript

1

2 TVILLINGER I KRIG: 1. For land og kjærlighet Bok 2 er i salg fra 7. april 2015.

3 Rune Angell-Jacobsen TVILLINGER I KRIG For land og kjærlighet

4 Copyright 2015 by Schibsted Forlag AS All rights reserved Omslagsdesign: Bjørn Kulseth Omslagsillustrasjon: Arild Sæther Forfatterfoto: John Andresen ISBN: Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk: Nørhaven, Danmark, 2015

5 1 Trondheim, lørdag 2. september 1939 «Vil du danse?» Thor Vangen bukket kanskje litt for brått for Sissel Berg; nervøsiteten var til å ta og føle på. Han svettet og var anspent det føltes verre enn da han skulle fly solo for første gang, til og med verre enn da han sist vår fløy opp til den militære sertifikatprøven etter et år ved Hærens flyskole på Kjeller. I løpet av hele sitt nittenårige liv hadde ikke Thor gjort noe som krevde større mot enn dette: Han bød virkelig Sissel Berg opp til dans! Sissel, som han hadde hatt hemmelige drømmer om i flere år, både da han gikk på realskolen og på Trondheim tekniske etterpå. Og ikke minst under det lange året på Kjeller nede ved Lillestrøm. Han hadde ikke våget å skrive til henne fra flyskolen. Han kjente henne jo nesten ikke. De hadde ikke engang gått på samme skole under oppveksten, bare møttes flyktig av og til. Sissel var blåspeider sammen med Åse, tvillingsøsteren hans, og de to jentene hadde vært hjemme hos hverandre iblant. 5

6 Sissel visste selvsagt at Thor var blitt militærflyger. Nesten alle visste det, for det var ikke akkurat vanlig. Og det var kanskje ikke tilfeldig at Åse hadde fortalt ham at Sissel skulle på dans her i kveld? Kunne han håpe at det lå et ønske om kontakt under, håpe at hun kanskje hadde bedt Åse om å lekke opplysningen til ham? Thor vågde ikke helt å tro det, men tanken gjorde ham opprømt. Brått savnet han uniformen, der han sto foran henne og ventet et langt øyeblikk på et svar. Han var blitt vant til den og syntes den ga trygghet. Han følte seg keitet i uniformen, som besto av nikkers og en litt for kort tweedjakke. Antrekket skulle liksom være friskt og ungdommelig, men ble kanskje mer som en parodi. Vel, han var sivilist og så vidt i gang ved Norges tekniske høyskole nå, men uniformen kunne fort komme frem igjen, for Thor var rulleført som sersjant og vernepliktig jagerflyger i Hærens flyvåpen, og Europa sydet av uro. I går hadde Tyskland gått til angrep på Polen, og både franskmenn og briter raste. I Norge ble det iverksatt rasjonering av kaffe, sukker og bensin. Ja ja dette ble småtteri nå. Sissel så opp på ham et kort øyeblikk. Et lite smil trakk munnvikene utover og strakte de fine, røde leppene så de ble mindre fyldige. De blå øynene hennes så rett inn i hans, og hun gjorde et nesten umerkelig kast på hodet som for å slenge håret på plass, men det lyse håret hennes var oppsatt og fint på plass allerede. Hun hadde gul kjole med røde prikker, og i ørene hadde hun festet klips 6

7 med perler. Nå rynket hun pannen lett og sperret øynene enda litt mer opp, så nikket hun endelig. «Ja takk,» sa hun i en tone Thor oppfattet som litt reservert, men hun reiste seg i hvert fall og rakte håndvesken til en venninne som satt ved siden av. Så gikk hun foran ham ut på det lille dansegulvet i Skansen restaurant, der Thor befant seg for aller første gang i livet. Et orkester spilte swing med Harry Benjaminsen på saksofon. De begynte nå på en ny melodi. Den var ganske frisk, men Thor håpet at han skulle mestre å danse etter den. Åse hadde lært ham en god del, og det hadde også blitt et par ball under tiden på flyskolen. Han var ingen novise på dansegulvet, men det beroliget ham ikke mye, der han diltet etter Sissel til hun snudde seg og løftet armene mot ham. Igjen fikk hun dette lille smilet om munnen, ikke helt strålende, nesten heller litt tilbakeholdent. Thor tenkte at det sikkert kom av at hun var en anstendig jente som ikke kastet seg om halsen på hvem som helst. For henne var han vel nokså nær en hvem som helst, så vakker og omsvermet som hun var, det måtte han bare gå ut ifra. Eller kunne han håpe på noe annet? Den venstre hånden hans fant hennes høyre, han tok forsiktig om det smale livet hennes, og hun la en hånd på skulderen hans. Hun var utrolig myk og svai. Øynene glitret opp mot hans, mens kroppen gynget litt for å finne rytmen sammen med ham, Thor gynget med før de satte i gang. Sissel ville snurre. Thor hadde håpet å få holde rundt 7

8 henne og kanskje danse nokså vilt og freidig tett sammen, men hun bare snurret og snurret. Med oppspilte øyne spant hun rundt og hugg etter hånden hans hver gang hun var vendt mot ham, og Thor husket Åses ord om å være bestemt i klypa da han svingte henne rundt igjen. Kanskje ble det litt mye av det gode, for Sissel fikk et uttrykk av smerte i ansiktet eller var det muligens glede? Thor visste ikke hva han skulle tro, men han danset så godt han kunne, og Sissel holdt ut med ham. Hun ble rød i ansiktet og enda mer glitrende i øynene, og sannelig smilte hun da dansen var over smilte skikkelig fint og så glad ut. Det var noe helt annet enn de små smilene han hittil hadde fått. «Du er god til å danse!» ropte hun begeistret. «Sier du det?» svarte han og ble deretter helt stum. Rosen hadde overrumplet ham fullstendig. Han hadde heller ventet en korreks for å ha vært klosset og ufølsom, men Sissel så ut til å mene det hun sa. Hun smilte opp mot ham, mer enn et halvt hode kortere enn hans 183 magre og hengslete centimeter. Det han burde ha svart, var naturligvis at det var hun som danset så godt at hvem som helst ville bli god sammen med henne ja, det ville han sannelig si! «Du har nok øvd deg med Åse!» kom hun ham i forkjøpet, leende nå. «Litt,» måtte Thor vedgå tvilende. Han visste ikke hvor positivt det var å danse med søsteren, men det kunne vel ikke være så ille? Fremdeles kunne han kanskje si noe om at det var Sissel som var så god? 8

9 «Dere offiserer lærer vel forresten å danse,» sa hun i en enda mer ertende tone, igjen før han kom så langt at han fikk presset noe hyggelig ut av seg. «Jeg er ikke offiser, bare sersjant,» forklarte han. «Og det er på Krigsskolen de lærer å danse. Der har ikke jeg gått.» «Nei vel.» Smilet hennes ble svakere, og Thor følte seg klosset og tåpelig med sin saklighet. Han skulle heller ha gjort en morsomhet av det, slått opp en latter og sagt at hun skulle ha sett dem på ball der nede ved hovedstaden! Skjønt det hadde kanskje ikke vært så lurt, det heller? «Takk for dansen,» sa hun og neide så vidt, før hun begynte å gå tilbake. Orkesteret var ennå ikke kommet i gang med neste melodi. Musikerne diskuterte og bladde i noter, og Thor syntes ikke at han hadde annet å gjøre enn å følge Sissel tilbake til plassen hennes, der han bukket dypt og takket for dansen. Så rømte han bort til sitt eget bord, som han delte med to kamerater. «Vi burde heller gå på Müllers Hotell,» sa en av dem. «Jonny Røstads orkester spiller der. Blir du med?» «Kan vi ikke bare være her?» spurte Thor idet musikken tok til igjen. «Jeg tror Inga og Guri og et par andre jenter er der i kveld!» ropte den andre over saksofonlyden idet han reiste seg. «Kom, så går vi.» Thor sendte et blikk mot Sissel og oppdaget at en fyr akkurat bød henne opp til dans. Det var jaggu Peder Aslaksen, den flotte og sjarmerende støveren! Aslaksen var 9

10 minst fire år eldre enn Thor, altså fem år eldre enn Sissel, og han hadde allerede skaffet seg lastebil og gjorde det etter sigende godt, noe også den pene, brune dressen tydet på. Thor følte seg som en forvokst guttunge i altfor små klær ved siden av. Sissel smilte og ble med Aslaksen ut på gulvet. Hun kikket ikke engang i Thors retning. Det gjorde vondt, jævlig vondt, langt inne i brystet hans. «Müllers, here we come!» erklærte han og ble med uten å se seg tilbake. Den kvelden drakk han for mye, og neste dag erklærte Frankrike og Storbritannia krig mot Tyskland. I Norge ble både Marinens og Hærens flyvåpen mobilisert for å vokte landets nøytralitet. Som vernepliktig flyger måtte Thor avbryte studiene og melde seg til tjeneste med en gang, men ingen trodde det kom til å bli krig i Norge, det skulle unngås ved iherdig nøytralitetsvakt. «Du må ha lykke til,» sa faren og grep hånden til Thor da han hadde trukket i uniform og var klar til å reise sørover. Gunnar Vangen så stolt ut, men også litt keitet. Det samme gjaldt Thor. Avskjeder var noe herk, og han skulle jo ikke akkurat ut i krigen. Sant å si gledet han seg til å fly jagerfly igjen, til å kjenne den voldsomme kraften og nyte følelsen av frihet. Det kom han aldri til å bli lei av. «Lov meg å være forsiktig, Thor,» sa moren og smilte med dirrende lepper mens hun blunket for å holde tårene unna. Så slo hun armene om ham og knuget ham så hardt at Thor ikke visste helt hva han skulle gjøre. 10

11 Han klappet moren på ryggen uten å si noe, kjente ansiktet hennes mot skulderen og fryktet at hun gråt, men det gjorde hun ikke. Ragna Vangen smilte litt anstrengt da hun trakk hodet tilbake og kikket tappert opp på sønnen. Hun børstet et usynlig rusk bort fra jakkeslaget hans, strøk ham over skuldrene og armene, lot fingrene gli over sersjantvinklene, og ville ikke helt slippe ham. «Skriv, da,» ba hun hviskende. «Ja da,» lovte Thor. «Det er meg du skal skrive til!» sa tvillingsøsteren Åse og hev seg om halsen på ham. Hun lo på en anstrengt måte, som om det skulle være en spøk, men Thor visste at det ikke var det. Han kjente hånden hennes i nakken, og uten å nøle omfavnet han henne og så ned mot det lyse håret søsteren var nesten femten centimeter kortere enn ham, men likevel høyere enn Sissel. Thor kjente hvor mye Åse betydde for ham, og han visste at det var henne han kom til å savne mest av familien. Til sist kom lillebroren Jon på femten og ga Thor et veslevoksent håndtrykk, omtrent som faren hadde gjort, og han gjentok til og med farens ord om at storebroren måtte ha lykke til. Thor takket og klappet Jon på ryggen, før han slengte den tunge pakksekken over skulderen og kom seg ut. Han trakk pusten dypt og langet av sted, men snudde seg én gang og vinket til Åse og moren, som sto i døren og så etter ham. På trikken nedover fra Singsaker mot jernbanestasjonen var det likevel ikke familien Thor tenkte på. Han så 11

12 for seg et lyst og vakkert ansikt mens smerten vokste i brystet, og han følte at han reiste fra noe viktig. Den vonde følelsen ble enda sterkere da han satte seg på nattoget til Oslo for å melde seg til tjeneste som kampflyger i Jagervingen.