Forandre verden! Rød Ungdom på Fredrik V. Sand, Ingeborg Steinholt og Marte Teigen (red.) Forandre verden! Rød Ungdom på rødungdom.

Transkript

1 Fredrik V. Sand, Ingeborg Steinholt og Marte Teigen (red.) Forandre verden! rødungdom.no 1

2 Forandre verden! November 2011 Fredrik V. Sand, Ingeborg Steinholt og Marte Teigen (red.) Andre bidragsytere: Brage Aronsen, Seher Aydar, Jenny Dahl Bakken, Ingrid Baltzersen, Anna Blix, Bjørn Tore Egeberg, Mari Eifring, Jorunn Folkvord, Tora Ask Fossen, Didrik Sten Ingebrigtsen, Hans Wiggo Kristiansen, Mimir Kristjansson, Sofie Marhaug, Ole Mjelstad, Ole Marcus Mærøe, Stian Nicolajsen, Simon Vardehaug Nordås, Mari Røsjø, Erik Skare, Rolf Solheim, Sigrid Staurset, Pål Steigan, Magni Fjørtoft Svarstad, Ana Lopez Taylor, Aïda Leistad Thomassen, Jonas Dobbert Tjeldflaat og Iver Aastebøl. Tusen takk! rødungdom.no 2

3 Innhold Forord: Sannhet versus virkelighet... 4 Kapittel 1. Kapitalismen... 5 Kapittel 2. Feminisme Kapittel 3. Miljø...27 Kapittel 4. Rasisme og imperialisme Kapittel 5. Sosialistisk folkestyre og kommunisme...44 Kapittel 6. Forandre verden! rødungdom.no 3

4 Forord: Sannhet versus virkelighet Verden er hele tida i utvikling. Det finnes en myte som sier at sjefen på det amerikanske patentkontoret sa opp jobben sin på slutten av 1800-tallet med utsagnet «Alt som kan oppfinnes, er i dag oppfunnet.» Siden den gang har millioner av oppfinnelser sett dagens lys. Så lenge det finnes problemer finnes det løsninger. Dette er Rød Ungdoms første innføring i grunnleggende politikk og ideologi av denne typen på 15 år. Det betyr (minst) to ting. For det første har mye skjedd siden forrige «runde», både i Rød Ungdom og rundt oss. Vi har derfor godt av å ta en titt på både problemer og løsninger med nye øyne. For det andre er ikke dette en fasit som er blitt jevnt utviklet siden slutten av 1800-tallet. Vi har gjort vårt beste (og fått hjelp fra mange andre), men utelukker ikke både feil og mangler. Det er forhåpentligvis ikke et problem. For er du ute etter Sannheten med stor S finner du den uansett ikke i denne boka. Vi har forsøkt å lage et verktøy for å forstå virkeligheten og forandre verden. Virkeligheten er i konstant forandring og spørsmålet er ikke om det går an å forandre verden, men om hvem som skal gjøre det. Det er det heldigvis ingen som har patent på. For at vi skal kunne delta i den kampen må vi forstå hvordan virkeligheten fungerer, hvordan vi kan forandre den og hva vi vil forandre den til. Da må vi også ta utgangspunkt i virkeligheten, erfaringer med den og våre visjoner ikke statiske Sannheter. Vi kan ikke garantere fasiten på alt, men vi kan gi dere noe dere kan lese og diskutere med andre. Vi håper det kan medføre et skritt videre for dere som leser. Det aller beste ville vært hvis det kunne gjort noe med verden ellers også. Ingenting er for seint, alt er fortsatt mulig. Med vennlig hilsen redaktørene. (PS: Vi setter stor pris på alt av tilbakemeldinger. Disse kan dere for eksempel sende til ru@sosialisme.no. Så får vi regne med at det ikke går 15 år før neste utgave:) Lykke til med lesing og diskusjon!) rødungdom.no 4

5 Kapittel 1. Kapitalismen Kapitalismen er et økonomisk system der et lite mindretall får lov til å eie samfunnets viktigste ressurser. I dag lever en milliard mennesker for under en dollar om dagen. Samtidig eier de 1% rikeste 40% av verdens samlede rikdom. Hvorfor er det sånn at pengene og ressursene samles på færre og færre hender? Kapitalismen er det økonomiske systemet som dominerer verden i dag. Selv om mange i dag ser på kapitalisme som det mest naturlige samfunnssystemet er det faktisk ikke mer enn drøye hundre år siden den moderne kapitalismen så dagens lys. Kapitalismen i dag I skolebøkene kan vi lese at markedsøkonomien er det viktigste kjennetegnet på kapitalisme. Teorien tar utgangspunkt i varehandel der loven om tilbud og etterspørsel er sentral. Her er et tenkt eksempel: Apple lager den første ipaden og tjener gode penger når etterspørselen er stor, og Apple er de eneste som kan levere produktet. Andre produsenter lager produkter som likner på ipad og får dem ut i butikkene. Nå har tilbudet økt. Prisen synker som følge av bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel. Med utgangspunkt i varehandel sier høyresida at kapitalisme er toppen av frihet. Du kan gå med pengene dine i butikken og kjøpe det du vil. Du har til og med frihet til å gå ut av butikken uten å kjøpe noe. Hvis noen selger dyre eller dårlige produkter bruker vi vår makt som forbrukere, slik at de dårlige produktene fort forsvinner fra butikkhyllene. Konkurransen sikrer at ingen får urimelig høy fortjeneste. Rød Ungdom «kjøper» ikke dette. Vi tar utgangspunkt i hva som skjer på jobben når vi analyserer kapitalismen. I produksjonen av varer og tjenester er det verken frihet eller likhet. Kapitalismen som system fører til at et lite mindretall får retten til å eie og styre samfunnets viktigste ressurser. Resultatet blir at privat profitt settes framfor menneskelige behov. Arbeiderklassen er avhengig av å selge arbeidskrafta si, med mindre man går på sosialhjelp. Kapitalistene tjener store penger, men hvem skaper egentlig disse verdiene? I dag utbytter rike land i Vesten landene i sør ved at store selskaper utarmer jorda deres og tjener penger på det arbeidet folk i sør gjør. I dag brennes korn i USA bare for å holde kornprisene oppe, mens folk sulter i hjel rett over grensa til Sør-Amerika. I dag selges kvinner og barn som sexslaver over hele verden for å gjøre noen få bakmenn rike. Man tror kanskje at tida hvor man solgte og kjøpte mennesker som varer var over, men tall fra FN viser at det aldri har vært flere slaver i verden enn det er nå. Alt dette er på grunn av at man har et samfunnssystem som bygger på at man skal tjene mest mulig penger. Vi skal videre gå mer inn på dette. rødungdom.no 5

6 Verdier skapes av at noen jobber, ikke at noen eier. Verdiene arbeiderne skaper går ikke bare til lønn og drift av selve bedriften, men mye går også til kapitalistenes egen lomme. Men kapitalismen fører ikke bare til at overskuddet fra arbeidernes arbeid ender opp i kapitalistenes lommer. Under kapitalismen er det også slik at det er de med mest penger som i størst grad får dekket behovene sine. Dette fører at de som har lite penger har tilsvarende lite påvirkningskraft. Kapitalistene krever at produksjonen, arbeidet og økonomien ikke skal styres av Storting og kommunestyrer. Alle som sitter på Stortinget støtter helhjerta opp om dette. Dermed blir de viktigste avgjørelsene i den økonomiske politikken overlatt til kapitalistene, som eier produksjonsmidlene. I et kapitalistisk samfunn må dermed stemmeseddelen bøye seg for pengeseddelen og folkestyret vike for pengestyret. Nå skal vi gå mer inn på hvorfor det er slik. Klasser og klassekamp I Norge snakkes det ikke lenger så mye om klasser. Av det vi lærer på skolen er det lett å få inntrykk av at alle har like muligheter her i landet. Det er uvanlig å regne seg selv som en del av noe annet enn middelklassen, i hvert fall hvis man ikke er spesielt opptatt av sånt. Men slik har det ikke alltid vært, og slik kommer det nok heller ikke til å være for alltid. I mellomkrigstida var det høy klassebevissthet blant arbeiderklassen i Norge. Arbeiderbevegelsen var sterk, og man følte et samhold med de man jobba sammen med, som kollegaer, men også fordi som del av samme samfunnsklasse. Det meste som skrives om klasser i Norge er beskrivelse av det moderne samfunnet (sosiologi).. For oss er ikke det viktigste å beskrive samfunnet. Vi trenger teori for å forandre samfunnet. Derfor deler vi inn samfunnet i klasser på en annen måte enn det som gjøres i samfunnsfag. Som vi lærte tidligere i kapittelet, så skaper den kapitalistiske produksjonen et dypt skille mellom folk. På den ene sida står de som eier produksjonsmidlene, og tjener seg rike på andres arbeid. På den andre sida står de som må selge arbeidskrafta si for å ha noe å leve av. Det vi kaller klasser handler om hvilken rolle man har i produksjonen. Dette er det viktige klasseskillet. De som sammen utgjør en klasse er de som har et felles forhold til arbeid, eierskap og makt. Vi sier at folk i samme klasse har Klassepyramiden, med arbeiderklassen på bunnen og kapitalen på toppen. rødungdom.no 6

7 felles objektive interesser. Fabrikkeierne har felles interesse av å holde lønnsnivået nede. Arbeiderne har felles interesse av å kreve høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Det er klassen du tilhører som avgjør dine objektive interesser. Klassene under kapitalismen Her skal vi prøve å gi en liten oversikt over de ulike klassene i Norge. Arbeiderklassen: Arbeiderklassen er de folkene som i dag er nederst på rangstigen, både politisk, maktmessig og økonomisk. Det er blant annet: arbeidere i industri, bygg og anlegg, arbeidere på lager og i transport pleiere i helsevesenet, lærere og andre ansatte i skolen arbeidere i butikk ansatte i servicesektoren, servitører, frisører og lignende. Vi ser her at mange av gruppene i arbeiderklassen driver med andre ting enn produksjon i tradisjonell forstand. Noen jobber i stat og kommune, og skaper dermed ikke merverdi for en kapitalist. For vår del er det viktigste at alle som må selge arbeidskrafta si for å ha noe å leve av, bør stå sammen med de arbeiderne som blir utbytta i fabrikkene og på byggeplassene. Innenfor arbeiderklassen er det store forskjeller i lønn og arbeidsforhold. Det er også forskjell på å selge arbeidskrafta si til en kapitalist, og å selge arbeidskrafta si til kommunen. Noen mener at forskjellene er så store at arbeiderne hører hjemme i forskjellige klasser. Rød Ungdom mener det som samler er viktigere enn det som skiller. Norge har en stor arbeiderklasse, som utgjør flertallet av befolkninga. Arbeidsfolk organiserer seg i fagforeninger. Fagforeningene forhandler og kjemper for bedre lønn og bedre arbeidsforhold. I mange andre land er høyresida på offensiven, og oppslutningen om fagforeningene synker. Folk mister motet. I Norge øker fortsatt medlemstallet. Borgerskapet: Borgerskapet er den klassen i samfunnet som har den økonomiske makta, og både direkte og indirekte makt over statsapparatet. Eksempler på hvem som tilhører borgerskapet er storaksjonærer og eiere av fabrikker og selskaper, som Kjell Inge Røkke, Stein Erik Hagen og Celina Middelfart disse er kapitalister. Kapitalister har økonomisk makt gjennom eierskap, i tillegg til at de kontrollerer staten gjennom blant annet lobbyvirksomhet og ved at de er representert i ledelsen av statens administrasjon. Du blir ikke automatisk kapitalist av å være rik. Kapitalister er personer som kontrollerer andre menneskers arbeidskraft. Det finnes de som tjener mye penger uten å kjøpe andres rødungdom.no 7

8 arbeidskraft eller eie produksjonsmidler, for eksempel rike popstjerner og de som arver mye penger. Dette er også grupper som kan være kapitalister, men ikke nødvendigvis er det. Stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og andre topp-politikere tilhører også borgerskapet i kraft av sin økonomiske og politiske makt. Med økonomisk makt mener vi at de både har makt over statbudsjettet, vår felles pengesekk, og folks arbeidsplasser. Politikerne har også direkte makt over samfunnet gjennom lover og politiske vedtak. Andre: Ikke alle tilhører arbeiderklassen eller borgerskapet. Det gjelder for eksempel folk i frie yrker, som journalister, leger, professorer og advokater. Det kan også gjelde selvstendige næringsdrivende, som lastebileiere og bønder. Disse gruppene har veldig ofte de samme interessene som arbeiderklassen. Det er mange som ikke sjøl er arbeidere som støtter streiker, går inn for en god arbeidsmiljølov og så videre. Men har de et fritt valg om de vil selge arbeidskrafta si eller ikke, så er de likevel ikke arbeidere. Det er altså ikke hva man mener som avgjør om man tilhører arbeiderklassen. Ettersom det er arbeiderne og kapitalistene som er hovedklassene i samfunnet, så kan vi overlate til samfunnsforskerne å grave dypere i andre grupper i samfunnet. Det viktigste når du skal lære de mest grunnleggende trekkene ved Rød Ungdoms politikk er å forstå hva som kjennetegner arbeiderklassen og borgerskapet. For oss er ikke det viktigste å dybdeklassifisere mennesker. Det viktigste er å velge side. Kulturelle ressurser Det er mye som påvirker hva slags uttrykk klassene har i dagens Norge, både innad og på tvers av klassene. Faksimiler fra Frp-koden, Forlaget Manifest En av faktorene som påvirker er såkalt kulturell kapital. Det inkluderer for eksempel kunnskap, språk, verdier og vaner som vi får gjennom oppvekst og utdannelse. Dette påvirker oss og legitimerer statusforskjeller. Det kan være misvisende å kalle det kapital fordi vi vanligvis knytter kapital til utbyttinga av arbeidere og det kan kanskje være enklere å kalle det for kulturelle ressurser. Her ser du en tegning som plasserer forskjellige yrker innenfor et skjema hvor den ene aksen (fra venstre til høyre) viser forhold mellom kulturelle og økonomiske ressurser. Den andre aksen (fra bunn til topp) viser om du har mye eller lite av disse. Har du mye utdannelse og ikke like rødungdom.no 8

9 mye penger kommer du på toppen til venstre. Har du derimot mye penger, men ikke like mye utdannelse kommer du på toppen til høyre. Har du mye penger og mye utdannelse kommer du på midten på toppen. Tilsvarende på bunn. Har du lite av begge deler havner du på midten nederst. Dette skjemaet kan brukes for å vise noen motstridende interesser innenfor borgerskapet. Man har sett drakamper mellom kirken og kapitalistene, hvor kirken (og kirkelederne med mye kulturelle ressurser) har kjempet mot økt pengemakt for å holde på sin egen kulturelle makt. Dette ser vi for eksempel når Kristelig Folkeparti i dag er opptatt av medmenneskelighet og åndelige verdier framfor penger. Det samme kan man se når professorer er mot økt pengemakt. Det er ikke nødvendigvis fordi de er mot kapitalismen, men fordi de vil at maktbalansen skal helle så langt som mulig til venstre i skjemaet over. Slik får de mest mulig innflytelse. De som er med på å bestemme hva skattepengene våre skal gå til plasseres også øverst til venstre i skjemaet og vil derfor ha egeninteresse utover økonomisk utjevning i økte skatter. Disse er «kongene av redistribusjonsøkonomien». Samtidig gjør dette at det kan skapes mer naturlige allianser mellom de som er på nedre halvdel i dette skjemaet, og de som er oppover på venstre side, mot pengemakta. På samme måte splittes arbeiderklassen også på tvers av dette skjemaet. Det er ofte enorme politiske forskjeller mellom de gruppene innenfor arbeiderklassen som har overvekt av kulturelle ressurser og de gruppene innenfor arbeiderklassen som har overvekt av økonomiske ressurser. Hva slags meninger vi har påvirkes nemlig i stor grad av hva slags sosial og økonomisk tilhørighet vi har (les mer om dette i kapittel 6) Dette får ofte utslag i at gruppene på bunnen av skjemaet deles på midten, og er uenige om spørsmål som for eksempel homofili, innvandring og så videre. Dette skjemaet kan altså brukes til å se nærmere på hva slags grupper som oppstår innenfor de forskjellige klassene, og hvordan det kan få utslag i meninger. På midten av 90-tallet ble det gjort en undersøkelse i Norge om følelse av makt og innflytelse. Deltakerne i undersøkelsen ble delt inn i seks grupper. Fra gruppe 1= mest følelse av makt og innflytelse, til gruppe 6 = minst følelse av makt og innflytelse. Her er gruppene plassert inn i skjemaet: Vi ser her at forholdet mellom kulturell og økonomisk kapital spiller minimal rolle for selve maktopplevelsen. Det som teller er hvor høyt i samfunnshierarkiet du befinner rødungdom.no 9

10 deg. Det tydelige unntaket er gruppe 1. De med mest makt er de med mye økonomiske ressurser, kapitalistene. Klassekampen Annethvert år har vi det som kalles tariffoppgjør i Norge. Da møtes representanter for partene i arbeidslivet for å forhandle om lønns- og arbeidsforhold. Arbeiderne er representert av LO og borgerskapet av NHO. Når arbeiderklassen og borgerskapets motstridende interesser møtes kaller vi det klassekamp. Medlemmene i klassene har mer til felles enn bare stillinga i produksjonen. De har også felles objektive interesser, som vi har vært inne på tidligere. Kapitalistene har felles interesse av at kapitalismen som samfunnsform opprettholdes, at lønningene holdes nede og at prisene holdes relativt høye. Arbeiderklassen har felles interesse av å øke lønningene, bruke en større del av økonomien i samfunnet på felles velferdsgoder og på sikt å avskaffe hele kapitalismen. Med bakgrunn i disse ulike objektive interessene oppstår det en interessekonflikt mellom klassene, det vi kaller for klassekamp. På kort sikt handler klassekampen om fordelinga av den samfunnsmessige rikdommen, for eksempel gjennom tariffoppgjør. Arbeiderklassen slåss for å øke lønningene, kapitalistene slåss for å øke profitten. Men klassekamp handler om mye mer enn bare lønn. På lang sikt handler klassekampen om hva slags samfunn vi skal ha. Arbeiderklassen har interesse av å avskaffe kapitalismen for å frigjøre seg sjøl. De som verken tilhører arbeiderklassen eller borgerskapet har vekslende interesser. Deler av disse klassene har mulighet til å «klatre» opp i kapitalistenes rekker, andre blir skjøvet ned til arbeiderklassen. Disse har ikke objektive interesser, men må til sjuende og sist velge side mellom arbeiderklassen eller borgerskapet. Det er også forskjellige sjikt innad i klassene som har motsatte interesser. Dette gjelder særlig for kapitalistene. Et eksempel på dette kan vi hente fra EU-kampen i 1994, der kapitalistene i jordbruket stilte seg på lag med arbeiderklassens motstand mot EU fordi de ville tape økonomisk på norsk EU-medlemskap. Andre kapitalister kjempa ihuga for EU-medlemskap fordi det ville ført til økte inntekter for dem. Dette viser at det ikke alltid er svart/hvitt hvordan arbeiderklasse og borgerskap stiller seg i andre politiske spørsmål enn klassekamp. Hvordan klassekamp arter seg avhenger av flere forhold. Først og fremst er styrkeforholdet mellom klassene viktig. Tallmessig er arbeiderklassen alltid overlegen, og sånn sett burde klassekamp vært en enkel sak. Men det er det ikke. Styrken til arbeiderklassen avhenger av klassebevissthet. Klassebevisstheten er et uttrykk for i hvor stor grad arbeiderne er klar over at de utgjør en klasse, i hvor stor grad de er klar over denne klassens interesser, og i hvor stor grad de er klar over at denne klassen er en politisk kraft. Den viktigste årsaken til å være opptatt av klasser er nettopp arbeiderklassens interesse av et annet samfunn. Arbeiderklassen er den krafta i samfunnet som har interesse og mulighet til å rødungdom.no 10

11 stå i spissen for å endre samfunnet. Derfor er det nødvendig med en analyse av klasseforholdene og en politikk for å mobilisere arbeiderklassen for å få slutt på det samfunnssystemet som skaper urettferdighet, undertrykking og sosial nød verden over. Klasseskillene gjenskaper seg sjøl Hvilken klasse du tilhører er ikke noe som er medfødt eller uforanderlig, slik det er i et føydalsamfunn eller i kastesystemet i India. Det er fullt mulig for en arbeider (i alle fall en arbeider i et relativt godt betalt yrke) å spare opp nok penger til å kunne investere på børsen, og om han har flaks bli rik kapitalist. Det kan også skje at en kapitalist fra borgerskapet gjør så mange feil på børsen at han taper alle sine penger og må ta seg en vanlig, betalt jobb, og dermed kanskje ender opp i arbeiderklassen. Det finnes eksempler på dette, men det er slett ikke vanlig. «The american dream» og Askeladd-historier, som forteller om folk som har karret seg opp fra fattigslige kår til å bli rike kapitalister, er med på å gi folk en idé om at hvis de bare jobber hardt nok, så blir de rike. De aller, aller fleste blir ikke rike, uansett hvor hardt de jobber. Det er flere grunner til det. For det første kan ikke alle være kapitalister. Hvis ikke kapitalistene har noen til å jobbe for seg vil de ikke lenger være kapitalister. Da vil det heller ikke være noen til å produsere alle de tingene mennesket trenger for å overleve. Selv om det er mulig å «skifte klasse» i løpet av livet, er det et lite fåtall som gjør det. Det er ikke fordi de ikke har lyst på mer makt eller mer lønn, men fordi klassetilhørighet har en tendens til å holde seg stabil. Det betyr at datteren til en hjelpepleier sjelden blir professor og at sønnen til en sivilingeniør sjelden blir drosjesjåfør. Vi sier altså ikke at det aldri kan skje, men at det statistisk sett ikke er vanlig. En årsak til at klasseforholdene holder seg stabile er skolesystemet. Vi mener at skolen er med på å reprodusere klassetilhørighet. Det er blant annet derfor Rød Ungdom er mot lekser. Vi vet at barn av foreldre med høy utdanning får mer og bedre hjelp med leksene enn barn av foreldre med lav eller ingen utdanning. Dermed gjør barn med høyt utdanna foreldre det bedre på skolen, de får bedre karakterer og trives bedre med skole og utdanning. Barn av lavt utdanna foreldre derimot får mindre hjelp, gjør det dermed dårligere på skolen og får et dårlig forhold til skole og utdanning. Fordi lekser er det mest direkte uttrykket for denne funksjonen i skolesystemet er det viktig for Rød Ungdom å jobbe for at skolen skal bli leksefri. Det er altså blant annet gjennom skolesystemet at klassene i Norge seg relativt stabile, men hovedgrunnen til at klassene opprettholdes ligger i at de som bestemmer i dag tjener på dette maktforholdet. Staten opprettholder kapitalismen En viktig byggekloss i det norske samfunnet er statsapparatet. Staten består av en lovgivende makt: Stortinget, en utøvende makt: regjeringa og en dømmende makt: domstolene. Politikerne på Stortinget lager lovene og bestemmer politikken, mens regjeringa setter rødungdom.no 11

12 Stortingets vedtak ut i live. Hvis noen bryter lovene og reglene Stortinget har bestemt blir de stilt til ansvar overfor en domstol. Samtidig er det viktig å huske på at staten også er en av Norges rikeste og største kapitalister. Gjennom oljefondet er vi på eiersiden i mange selskaper over hele verden. Som eier og deleier i selskaper som NSB, SAS, Statoil og Statkraft og som arbeidsgiver for alle som jobber i stat og kommune fungerer staten som en førsteklasses kapitalist. Den ønsker at de ansatte skal tjene minst mulig slik at staten får mest mulig overskudd. Det er selvfølgelig mer demokratisk at viktige institusjoner eies av fellesskapet (via staten) enn at det kontrolleres av noen få enkeltpersoner som ikke er valgt, men når staten fungerer etter kapitalismens prinsipper forsterker den det kapitalistiske systemet. I tillegg til at staten er en kapitalist i deg selv, er også lovverket i Norge utforma slik at kapitalistenes interesser blir forsvart. Den private eiendomsretten retten til å eie, kontrollere og styre eiendom, inkludert arbeidsplasser og viktige naturressurser er en av grunnsteinene i den norske grunnloven. Vi i Rød Ungdom mener at alle skal ha rett til å eie et sted å bo, klær, husholdningsartikler og alt annet som trengs i et moderne liv, men vi mener ikke at noen skal ha rett til å eie andre produksjonsmidler enn det de trenger i sitt eget arbeid. Det er nettopp retten til å eie produksjonsmidler som blir ivaretatt gjennom den private eiendomsretten. Hva betyr det at «De herskendes tanker er de herskende tanker»? At de herskendes tanker er de herskende tanker betyr at de som sitter med den økonomiske og politiske makta i stor grad definerer hvordan folk flest tenker. Det betyr ikke at de direkte kan bestemme hva folk skal tenke og tro om ting, men at den jevne oppfatningen av et spørsmål blir påvirka av det de som styrer mener om saken. Et godt eksempel er ordene arbeidsgiver og arbeidstaker. For hvem er det egentlig som gir, og hvem er det som tar? Man kunne for eksempel heller brukt begrepene arbeidskjøper og arbeidsselger. Disse ordene sier i større grad noe om hvem det er som faktisk utfører arbeidet, og hvem som ikke gjør det. Fordi de som har mye makt og penger har så stor innflytelse over hva folk tenker, er det viktig at vi som vil forandre samfunnet bygger motmakt mot kapitalistenes innflytelse over tankene i samfunnet. Det er det vi som er med i Rød Ungdom jobber for, ved å skape steder der ungdom selv kan definere vår kultur, og etter hvert også vårt eget verdensbilde. Det kan være alt fra selvstyrte ungdomshus til musikkfestivaler og fritidstilbud. Skal man motvirke at de herskendes tanker er de herskende tanker, trenger vi nye tanker. Det er nettopp dette boka du holder i handa er et forsøk på. Økonomi For å forstå hvordan kapitalismen fungerer, er det viktig å skjønne hvordan økonomien i kapitalismen fungerer. Vi må se nærmere på en av kapitalismens viktigste byggeklosser, nemlig markedet. Markedet bestemmer prisen på de forskjellige varene, og hvor mye ressurser som blir brukt til å produsere disse. Økonomene forteller oss at dette styres av det vi kaller etterspørsel. Når mange folk etterspør, eller har behov for en vare, produserer samfunnet denne varen. Hvis folk ikke lenger vil ha en vare, slutter den å bli produsert. Dette er kapitalismens grunnidé, og på papiret kan det virke logisk: Hvis det er veldig varmt en sommer, så får folk behov for shorts. Dermed produserer samfunnet shorts. Når høsten kommer blir det kaldere, og folk slutter å ha behov for shorts. Dermed slutter samfunnet å rødungdom.no 12

13 produsere shorts. Slik blir vi fortalt at kapitalismen fungerer, men vi i Rød Ungdom mener at det ikke fungerer slik i virkeligheten. Problemet er nemlig at etterspørsel ikke er det samme som behov, men det samme som kjøpekraft. Måten «behov» blir målt på blir dermed veldig urettferdig. Et behov blir ikke et «behov» før du har penger til å betale for å få behovet dekket. Kapitalismens logikk medfører at sultne unger som ikke har penger til mat, ikke har behov for mat. Derfor lages det heller ikke mat til disse ungene. Hvis du derimot har mye penger kan du ha veldig mange behov. For eksempel har tydeligvis milliardær Kjell Inge Røkke et enormt behov for toaletter, for da han bygde seg hytte måtte han ha 20 toaletter i den. Kapitalistisk vareproduksjon baserer seg altså ikke egentlig på å dekke folks behov, men på å tjene mest mulig penger. Dette fører ikke bare til sult blant de uten kjøpekraft, men også overproduksjon og sløseri. For en kapitalist som produserer for eksempel spader, vil det ikke være noe alternativ å slutte med det når behovet for spader er dekket. Resultatet blir et ustabilt marked og overproduksjon. Et av de mest groteske eksemplene på urettferdigheten i måten markedet fungerer på, finner vi innafor medisin. Hvert år bruker legemiddelindustrien til sammen 17 milliarder kroner på forskning. Av disse går 0,4 % til forskning på medisiner mot verdens femte største dødsårsak, HIV og AIDS. Til sammenlikning går tre ganger så mye til forskning på potensfremmende midler som Viagra. Alle skjønner at det ikke er et større behov for Viagra enn for AIDS-medisin i verden i dag. Bortsett fra kapitalismen. For kapitalismen skjønner bare de behovene den blir betalt for å forstå, altså utelukkende de rikes behov. Behov skapes også av reklameindustrien. Det er jo helt åpenbart at unge jenter ikke har behov for sminke for tusenvis av kroner. Men reklamen som finnes på TV, i blader og aviser, på bussen og i bybildet forteller oss noe annet. Reklameindustrien skaper dermed nye behov for å tekkes kapitalismens behov for nye markeder. Vareøkonomi Kapitalismen er en vareøkonomi. Det betyr at det som blir produsert av varer skal byttes mot andre varer på et marked. I teorien er det slik at de som produserer egg kan gå på «markedet» og bytte til seg for eksempel sko, mot eggene sine. Det er lenge siden denne byttinga faktisk foregikk slik, og vi har for lengst man utvikla penger for å forenkle denne bytteprosessen. rødungdom.no 13

14 Eggprodusenten slipper å «betale» skoene sine med egg, han kan selge eggene for penger, for så å kjøpe sko med disse pengene. En vare har en bruksverdi. Bruksverdi betyr at varen kan brukes til noe. For eksempel har klær bruksverdi fordi de holder deg varm, og hindrer at du må gå naken. Mat har en bruksverdi fordi det gjør at du slipper å gå sulten. Med andre ord, bruksverdien viser om varen tilfredsstiller et menneskelig behov. Det spiller ingen rolle om behovet har sitt utspring i magen eller fantasien. Men varen har også en bytteverdi. Bytteverdien er målet på hvor mye penger kapitalisten kan få for varen. Her ser vi bort fra at prisen svinger litt opp og ned for å gjøre det enklere å forstå hovedpoenget. Størrelsen på bytteverdien blir bestemt av hvor lang tid mekanikeren og keramikeren bruker på å lage enten motorsykkel eller kopp. Det er ganske opplagt at man trenger mer tid hvis man skal lage en motorsykkel enn hvis man skal lage en kopp. Derfor blir det urettferdig hvis koppen koster like mye som motorsykkelen. Da ville nok mekanikeren følt seg litt snytt. Hvis dette er riktig så oppstår det ingen verdier gjennom varehandelen. Fortjenesten til butikken kommer ikke gjennom at butikken øker varens verdi. Fortjenesten til butikken er en del av varens verdi. Hvis mekanikeren har laget en motorsykkel til kroner kan han velge om han vil selge det sjøl, eller om han vil få en butikk til å selge det for seg. Men velger han det siste får han kanskje bare kroner sjøl. Resten av motorsykkelens verdi tar butikken for å selge varen. Arbeidskrafta som vare Den aller viktigste varen under kapitalismen er arbeidskraft. Min, din, mamma sin og broren din sin arbeidskraft er det som får samfunnet til å gå rundt. Vi som jobber i blomsterbutikk, som frisør, på sjukehus eller i industrien er de som skaper verdier og betaler skatt slik at samfunnet har råd til å bygge skoler, ansette lærere, drive barnehager, lage veier og bygge jernbane. Arbeidskrafta er en vare som kapitalistene kan kjøpe av arbeideren i bytte mot lønn. Prisen på arbeidskraft er altså den lønna hver enkelt får. Arbeidskraftas bytteverdi bestemmes, som alle andre varer, av hvor mye arbeid som er lagt ned i den. Siden arbeidskrafta er noe som brukes dag etter dag, så må den reproduseres dag etter dag. Arbeideren må ha tilfredsstilt en del behov for å leve et anstendig liv. Slike behov er for eksempel mat, søvn, klær, tak over hodet, og en rekke Kapitalistene utbytter arbeiderne. rødungdom.no 14