Eidsvoll et visjonsprogram

Transkript

1 Norsk institutt for kulturminneforskning Eidsvoll et visjonsprogram Geir Thomas Risåsen

2 Norsk institutt for kulturminneforskning NIKU NIKU ble etablert 1. september 1994 som del av Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning, NINA NIKU. Instituttet har som oppgave å utføre anvendt forskning og forskningsbasert oppdragsvirksomhet innenfor kulturminnevernet og målsettingen er å være et nasjonalt og internasjonalt kompetansesenter innen anvendt kulturminneforskning. NIKU har kompetanse bl.a. innen arkeologi (forhistorie og middelalder), arkitektur, etnologi, fotografi, fysisk antropologi, geografiske informasjonssystemer, informatikk, konservering og kunsthistorie. Instituttet utfører forskning og oppdrag innenfor følgende områder: Arkeologi i middelalderbyene Arkeologiske registreringer og overvåkinger Bygningsundersøkelser Fargeundersøkelser (bygninger) Fotodokumentasjon Humanosteologi Konservering og restaurering Landskap og kulturminner Landskapsanalyser og konsekvensutredninger for kulturminner i samband med naturinngrep og arealendringer Miljøovervåking Oppmålinger Registrering av kulturminner De største oppdragsgiverne er, i tillegg til Miljøverndepartementet og Norges forskningsråd, Riksantikvaren, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og andre offentlige institusjoner og bedrifter (Statsbygg, Forsvaret ol.). NIKU har sitt hovedkontor i Oslo og distriktskontorer i Bergen, Oslo (Gamlebyen), Tromsø, Trondheim og Tønsberg. Fellesadministrasjonen med det andre instituttet i Stiftelsen, NINA, ligger i Trondheim. NIKU Publikasjoner Fra 2001 går instituttet bort fra de tidligere seriene, Fagrapport, Oppdragsmelding og Temahefte, og utgir én serie, NIKU Publikasjoner. Serien nummereres i fortsettelse av Oppdragsmeldingene, men vil innholdsmessig omfatte det vide spekter av kulturminnefaglige tema og rapporter som tidligere fordelte seg på tre serier. Fakta-ark Hensikten med disse er å gjøre viktige resultater av den faglige virksomheten tilgjengelig for et større publikum. Fakta-arkene er gratis; de er også tilgjengelige på hjemmesiden til NINA NIKU, Prosjekt nr.: Oppdragsgiver: Riksantikvaren Tilgjengelighet: Åpen Ansvarlig signatur: Risåsen, G. Th Eidsvoll et visjonsprogram. NIKU publikasjoner 103: Oslo, februar 2000 NIKU publikasjoner 103 ISSN ISBN Rettighetshaver : NINA NIKU Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse Illustrasjon på tittelbladet: Figur 1. Kolorert kobberstikk fra 1830-årene. Sannsynligvis laget i forbindelse med at Eidsvollsbygningen ble innkjøpt som nasjonalminnesmerke i Foto Riksarkivet, Oslo. Redaksjon: Grete Gundhus Grafisk formgivning: Elisabeth Mølbach Tegnekontoret NINA NIKU Opplag: 2. oppl.: 300 Sats: NINA NIKU Trykk: InPublish Kopisentralen AS Trykt på miljøpapir Kontaktadresse: NIKU Dronningensgt. 13, Postboks 736 Sentrum N-0105 Oslo Tlf.: Faks: Internett:

3 Referat Eidsvoll et visjonsprogram. NIKU publikasjoner nr. 103: 1-27 Eidsvollsbygningen er et av landets fremste nasjonalmonumenter. Etter privat initiativ fra blant andre Henrik Wergeland ble den i 1837 innkjøpt for innsamlede midler som nasjonalt minnesmerke, som monument over de rikspolitiske begivenhetene som fant sted i bygningen våren Eidsvollsbygningen var den gang hovedbygning på Eidsvoll jernverk og hjem for Carsten Anker og hans familie. I 1814 var Ankers hjem en av de største og mest moderne privatboliger i landet med interiører på høyde med det beste som ble skapt i den dansk-norske samtiden. Hjemmet ble oppløst ved auksjon i 1823, som følge av Ankers konkurs. Ved kjøpet i 1837 ble verkseierboligen med paviljonger og park eiermessig skilt fra verket, som hadde dannet anleggets økonomiske grunnlag. Stortinget aksepterte Eidsvollsbygningen som gave i 1851 og utførte de første vedlikeholds- og istandsettelsesarbeider i årene som fulgte. Disse har vært etterfulgt av to store og mer omfattende restaureringer til henholdsvis Grunnlovens 100-års jubileum i 1914 og til 150-års jubileet i Felles for disse arbeidene er at de i all hovedsak har begrenset seg til deler av anlegget. I ettertid viser det seg at de valg som ble foretatt under begge restaureringer bygget på til dels mangelfull kunnskap om bygningens historie og Ankers interiører. Anleggets historiske kvaliteter ble viet mindre interesse. Dagens anlegg representerer derfor til dels store avvik i forhold til den dokumenterte situasjonen i Dagens kunnskap om bygningen og anlegget som helhet gir en unik mulighet til å gjenskape en stor del av situasjonen fra Sammenligner vi utarbeidelsen av Grunnloven med den amerikanske Uavhengighetserklæringen fra 1776, er en slik gjenskaping gjort med Monticello i Virginia, hjemmet til en av Uavhengighetserklæringens viktigste skapere; president Thomas Jefferson. Slottet Gunnebo utenfor Göteborg har på 1990-tallet vært gjenstand for en omfattende restaurering for å gjenskape anlegget slik det fremstod på slutten av 1700-tallet. Resultatet viser hvordan man, gjennom å utvikle et historisk miljø, har skapt en levende attraksjon ut av et anlegg med mange paralleller til Carsten Ankers Eidsvoll, der Eidsvollsbygningen i tillegg har en nasjonal symbolverdi. Målet for dette prosjektet har vært å trekke frem og belyse alle de muligheter for gjenskaping av anlegget slik det var i1814. Disse mulighetene kan realiseres gjennom prosjektet Eidsvoll Et slikt restaureringsprosjekt vil i tillegg kunne gjøre anlegget til et levende museumsmiljø ferdigstilt til Grunnlovens 200-års jubileum i Følgende tiltak er vurdert: Istandsetting og restaurering av hovedbygningens interiører. Rekonstruksjon av hovedbygningens sokkeletasje. Restaurering av hovedbygningen og paviljongenes eksteriør. Rekonstruksjon av park- og hageanlegg samt kulturlandskap Rekonstruksjon av verkets jernmagasin. Utvikle prosjektet Eidsvoll 2014 som kunnskapsbank. Emneord: Anker, Carsten - Eidsvoll - Eidsvollsbygningen Formidling - Hageanlegg Interiører Kulturlandskap Kunnskapsbank Museumsdrift Nasjonalmonument - Restaurering 1700-tallet 1800-tallet Stanley, Carl Frederik Forord Oppdragsgiver Riksantikvaren Topografisk nr. og navn B.f. 42, Eidsvollsbygningen Kommune Eidsvoll Fylke Akershus Prosjekt nr Prosjektleder Geir Thomas Risåsen Periode September desember 2000 Denne publikasjonen inneholder en gjennomgang av ulike sider ved Eidsvollsbygningen med omgivelser som det er mulig å utvikle i forbindelse med en fremtidig restaurering og revitalisering av eksisterende anlegg. De ulike tiltakene er presentert som sepa- rate delprosjekter. Gjennomføringen av prosjektet dekker flere kompetansefelt. Slik sett går den utover det å kun omfatte hva som er Riksantikvarens ansvarsområde som antikvarisk myndighet. Dette valget er gjort utfra et ønske om å vurdere tiltakene på bakgrunn av en bredere helhetsforståelse for utviklingen av eksisterende anlegg. Herværende rapport skal kunne danne grunnlag for en diskusjon i forhold til de muligheter som foreligger og de valg som eventuelt foretas. Grunnlaget for rapporten er gjennomgått med Ulf Holmene, seksjonsleder for bygningsseksjonen i Kulturminneavdelingen hos Riksantikvaren. Oslo, januar 2001 Geir Thomas Risåsen Prosjektleder 3

4 Innhold Referat Forord Innledning Om prosjektet Presentasjon av anlegget Eierforhold, forvaltningsansvar og vernestatus Nasjonalmonumentet av Et levende museumsmiljø frem til Anleggets historie Byggherren Carsten Anker Eidsvoll verk Eidsvollsbygningen Riksforsamlingens møte Eidsvollsbygningen som nasjonalt minnesmerke Tiltak som kan være aktuelle frem til Istandsetting og restaurering av hovedbygningens interiører Rekonstruksjon av hovedbygningens sokkeletasje Restaurering av hovedbygningen og paviljongenes eksteriører Rekonstruksjon av park- og hageanlegg samt kulturlandskap Rekonstruksjon av Verkets jernmagasin Utvikle prosjektet Eidsvoll 2014 som kunnskapsbank Etterord Organisering Tilrettelegging Fremdrift Restaureringsprinsipper og kvalitetskrav Kilder Innledning 1.1 Om prosjektet niku 103 Målet med denne rapporten har vært å trekke frem og belyse muligheter som ligger i Eidsvollsbygningen med omgivelser i forhold til en restaurering frem til Grunnlovens 200-års jubileum i Et overordnet mål har vært å se Eidsvollsbygningens interiører og eksteriør, paviljonger og park som viktige elementer i det som i 1814 dannet en historisk helhet. Derfor har det vært viktig å favne flere ulike kompetansefelt enn bare den strengt tatt antikvariske siden slik denne er definert i kulturminneloven. Denne rapporten presenterer ulike utviklingsmuligheter som knytter seg til eksisterende anlegg, herunder også mulighetene for ny restaurering av interiørene på bakgrunn av dagens kunnskap. Kunnskapen om Eidsvollsbygningen og anlegget for øvrig er i hovedsak basert på forfatterens magistergradsavhandling i kunsthistorie: Recidensen paa Ejdvold Carsten Anker og Eidsvoll Verk (Risåsen 1993). Øvrige kilder står oppført til slutt i rapporten. Tiltakene som vurderes har alle til siktemål å styrke opplevelsen av stedet som historisk anlegg gjennom å forsterke og delvis rekonstruere noe av tidskoloritten i forhold til situasjonen omkring Gjennom å utvikle og forsterke den historiske helheten, vil det kunne gis en større grad av totalopplevelse og et bredere publikumstilbud enn hva tilfellet er i dag. De forslag til tiltak som vurderes er å betrakte som ulike komponenter som inngår i en større helhetsforståelse. Ved en gjennomgang og vurdering av mer overordnet karakter, må derfor forslagene til de forskjellige enkelttiltak som presenteres i denne rapporten, vurderes som helhet, som ulike sider av samme sak. Hvert enkelttiltak kan imidlertid realiseres og organiseres som separate delprosjekter. Det er bakgrunnen for at de i rapporten presenteres som egne restaurerings- eller delprosjekter, se kapitel 3. 4

5 Hensikten med rapporten er at de vurderinger som gjøres skal danne bakgrunn og underlagsmateriale for en faglig begrunnet diskusjon og vurdering av det restaurerings- og utviklingspotensial som knytter seg til Eidsvollsbygningen med omgivelser frem til Grunnlovens 200-års jubileum i Forhold som ikke berøres i rapporten En eventuell kostnadsberegning av det enkelte tiltak slik de er presentert i kapitel 3 faller utenfor rammen for prosjektet. Brannsikringen av hovedbygningen og paviljonger ble gjennomgått og delvis fornyet mot slutten av 1990-årene. Samtidig ble det installert videoovervåking av anlegget og flombelysningen ble fornyet. Rapporten berører ikke disse forholdene, men det bør allikevel vurderes hvorvidt resultatene er tilfredsstillende i forhold til de krav som bør stilles til slike anlegg. Eidsvollsbygningen oppvarmes i dag ved hjelp av et varmluftsystem. Dette ligger som store rørføringer i den opprinnelige sokkeletasjen og vil i sin nåværende form komme i konflikt med en eventuell rekonstruksjon av etasjen. Varmluftsanlegget som ble installert på 1950-tallet, er sannsynligvis lite økonomisk i forhold til dagens situasjon. Uavhengig av hvilke tiltak som velges for sokkeletasjen vil det sannsynligvis være behov for å vurdere eksisterende anlegg i forhold til dagens muligheter. En slik vurdering faller imidlertid utenfor oppdragsmeldingens rammer. Det er installert elektrisitet i hovedbygningens sokkeletasje samt i de to paviljongene. I hovedbygningens første- og annen etasje har det derimot aldri vært installert elektrisitet. Ut fra et historisk perspektiv ville dette være et fremmedelement i disse interiørene, samtidig som fraværet av elektriske opplegg bidrar til å redusere brannfaren. Opplevelsen av interiørene forsterkes også ved fraværet av elektriske installasjoner. Anlegget består av Eidsvollsbygningen og to sidepaviljonger som danner en arkitektonisk enhet fra 1800-tallets første tiår, en konservatorbolig fra omkring 1900, en vognremisse fra omkring 1960 og et ca. 20 mål stort parkanlegg. Konservatorboligen knytter seg til anleggets drift, mens vognremissen i de senere år har stått avstengt og nærmest fungerer som oppbevaringssted for kjøretøy og større gjenstander fra samlingene. Konservatorboligen og vognremissen er derfor ikke vurdert som del av denne rapporten. Figur 2. Nybygget for Eidsvoll Rikspolitisk senter planlegges oppført på en låvetomt på det gamle verksområdet like nord for Eidsvollsbygningen. 1.3 Eierforhold, forvaltningsansvar og vernestatus Eidsvollsbygningen med paviljonger, park og øvrige bygninger er statens eiendom. Etter initiativ fra blant andre Henrik Wergeland ble anlegget innkjøpt for private midler i 1837 og tilbudt Stortinget i gave. Stortinget aksepterte gaven i N Det er Kulturdepartementet på vegne av staten som eier Eidsvollsbygningen, jfr. Stortingsmelding 10. Anlegget forvaltes av Eidsvoll 1814 Rikspolitisk senter som ble vedtatt opprettet av Stortinget i Anlegget er et kulturminne av nasjonal betydning både i kraft av de rikspoltiske begivenhetene som fant sted her i 1814, men også gjennom dets arkitektoniske kvaliteter. Hovedbygningen med paviljonger er et av hovedverkene i norsk panel- og paléarkitektur fra tiden omkring Anlegget er ikke vedtaksfredet, men har status som listeførte bygninger i statens eie. Figur 2. Kartutsnitt som viser dagens anlegg med Eidsvollsbygningen og de to sidepaviljongene ( i grå sirkel), konservatorboligen og vogngnremissen fra 1960-årene i enden av parken. Nybygget til Eidsvoll 1814 Rikspolitisk senter planlegges oppført på tomten til den store T-formede bygningen nord for Eidsvollsbygningen, 1.2 Presentasjon av anlegget 5

6 Dette innebærer at alle tiltak skal forhåndsgodkjennes av Riksantikvaren som statens rådgiver i antikvariske spørsmål. 1.4 Nasjonalmonumentet av 1964 Eidsvollsbygningen er først og fremst kjent på grunn av de rikspoltiske begivenhetene som fant sted her i Færre er klar over er at det var et privat hjem verkseierboligen på Eidsvoll jernverk - som dannet rammen omkring det hele. I norsk sammenheng var dette ikke et hvilket som helst hjem, men en av landets største og mest moderne privatboliger. En bolig preget av eieren, Carsten Ankers, høye ambisjoner og europeiske tilknytning. Anker hadde tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv i København. Ikke minst gjennom stillingen som ulønnet direktør for Det kongelige Danske møbelmagasin et av hans mange verv hadde han helt spesielle forutsetninger når det gjaldt å holde seg orientert i tidens møbelkunst, innredningskunst og moderne arkitekturstrømninger. Hans hjem på Eidsvoll var et resultat av dette. Selv om bygningen ikke var blitt ramme omkring Riksforsamlingens møte, ville den allikevel stått, i kraft av selv, som et av hovedmonumentene i norsk arkitekturhistorie, så vel som i vår felles dansk-norske arkitektur- og innredningshistorie. Anlegget slik det fremstår i dag, er i stor grad et resultat av restaureringsarbeidene i anledning Grunnlovens 150-års jubileum i Figur 3. Parken ble da supplert med en nybygd vognremisse for utstilling av museets våpensamling og diverse kjøretøy brukt i Samtidig ble parkanlegget forenklet ved at enkelte av de slyngete stiene fra slutten av 1800-tallet ble lagt på nytt, og deler av de to alléene som flankerte den opprinnelige parterrehagen ble fornyet. I overensstemmelse med 1960-årenes restaureringssyn og idealer fremstår parkanlegget som vidstrakte grønne plener med opprettholdelse av enkelte grusganger under løvtunge trekroner. Dette er en situasjon som er svært fremmed i forhold til utgangspunktet i Som ledd i 1960-årenes opprydding, ble dessuten Carsten Ankers gravmonument fra 1820-årene (flyttet 6 fra Biri kirkegård til parken på Eidsvoll i 1903) forenklet. Selve gravstøtten ble endret fra å være stående til å bli liggende. Samtidig ble det karakteristiske støpejernsgitteret som omkranset monumentet, og som var en vesentlig del av dette, demontert og satt ned i kjelleren på hovedbygningen. For hovedbygningen og paviljongenes vedkommende ble den utvendige fargesettingen fra 1940-årene justert til slik vi kjenner den i dag. Det ble også foretatt en opprydding på hovedbygningens østfasade. Denne ble oppfattet som avvikende i forhold til de tre øvrige. Østfasaden skilte seg ut som den eneste fasaden med store kostbare empirevinduer felt inn i vegglivet. Disse vinduene, som Anker første gang omtaler i 1806, ble i 1961 tolket som en senere modernisering fra 1870-årene. Ankers baldakin over de tre hagedørene, som dannet fasadens midtmotiv, ble også tolket som et fremmedelement og fjernet. For å tilføre fasaden mer varige kvaliteter, ble en hagetrapp i tre fra 1914 erstattet av en større trapp i grovhuggen granitt. Innvendig ble det frem til jubileet i 1964 foretatt en omfattende restaurering som berørte de fleste værelser i så vel hovedbygningen som paviljonger. Bortsett fra i to rom i hovedbygningen, Hagestuen (rom IX) i første etasje (Figur 5) og Riksforsamlingens kontor (rom XX) i annen etasje, som fikk beholde sine tapeter fra restaureringen i 1914, ble alle overflater fornyet. Sammenlignet med Ankers opptegnelser samt beskrivelser fra årene, bevarte rester av opprinnelige tapeter og rapporten fra Finn Kraffts Figur 3. Eidsvollsbygningen med paviljonger. Foto Ola Storsletten, Riksantikvarens arkiv. fargeundersøkelser i perioden , representerer de restaurerte interiørene fra 1964 store avvik i forhold til hvordan de opprinnelig har sett ut. Generelt sett svarer dagens farger, tapeter og andre overflater i liten grad til situasjonen slik den var i Til grunnlovsjubileet i 1964 ble dessuten alle gulv - selv om disse hadde vært malt helt siden Ankers tid - slipt ned for å fremstå som trehvite. Samtidig ble inventar og møbler i det enkelte rom i stor grad skiftet ut med et mer tidsriktig innbo fra 1800-tallets første tiår. Noe ble fremskaffet i henhold til kildene. Allikevel må det konstateres at det fortsatt er et godt stykke igjen dersom bygningen skal utstyres med innbo og annet løsøre som svarer til de detaljerte beskrivelsene i inventariet og auksjonsprotokollen fra Ankers tid. Også tekstilene ble fornyet i forbindelse med restaureringen i Det ble lagt ned et imponerende arbeide for å fremskaffe håndvevede, tidsriktige tekstiler og gardinoppheng fra tallets første tiår. De detaljerte beskrivelsene fra Ankers tid ble i liten grad fulgt. Derfor er det heller ikke her særlig samsvar mellom samtidige beskrivelser og resultatet av restaureringen. Et savn ved så vel som restaureringene er at begge fokuserte på deler av hovedbygningen og i liten grad vurderte anlegget som helhet.

7 Interessen har vært konsentrert om de representative værelsene i hovedbygningens første og annen etasje. Den 600 m 2 store sokkeletasjen som i 1814 utgjorde en viktig tredjedel av bygningen har ikke vært gitt oppmerksomhet. Det samme gjelder omgivelsene: det historiske parkanlegg med omkringliggende kulturlandskap, samt anleggets rolle som del av industrianlegget Eidsvoll jernverk. 1.5 Et levende museumsmiljø frem til 2014 Dagens besøkende ved Eidsvollsbygningen har følgende tilbud: spasere i parken, besøk i museumsbutikk og enkel kafé lokalisert til nordre paviljong, omvisning inne i Eidsvollsbygningen, enkelte kveldsforedrag i løpet av året samt arrangementer som julearrangementet 1999 og En mulighet med et utviklingsprosjekt slik det presenteres i det følgende er at selve prosessen frem til ferdig resultat kan inngå som del av det publikumsrettede tilbudet. Med andre ord kan restaureringen og de prosjekt som til enhver tid pågår brukes bevisst som en publikumsattraksjon. Gjennom å realisere prosjektet Eidsvoll 2014 kan anlegget i fremtiden oppleves på ulike nivåer. Førsteinntrykket for den vanlige besøkende vil i så fall være opplevelsen av et relativt helhetlig miljø fra tiden omkring 1814 bestående av hovedbygning, sidepaviljonger, jernmagasin, prydhage med tidsriktig plantemateriale og kulturlandskap. Bare det å spasere omkring i området vil være en attraksjon. I tillegg kan dette bildet suppleres med liv i form av guider i tidsriktige drakter, frittgående høns eller andre husdyr på beite, og aktivitet i et rekonstruert jernmagasin i form av serveringstilbud og annet, der ikke minst smaksopplevelsene bidrar til å utfylle et tidsbilde. I tillegg kommer opplevelsen i form av selve omvisningen som i tillegg til å formidle de rikspolitiske begivenhetene som plasserte anlegget i norgeshistorien, kan fremvise det ypperste av samtidens dansk-norske innredningskunst foruten at selve bygningen med rekonstruert sokkeletasje vil synliggjøre livet og standsforskjellen mellom herskap og tjenere omkring I tillegg til vanlige omvisninger vil Eidsvollsbygningens selskapsværelser, den rekonstruerte sokkeletasjen og jernmagasinet kunne benyttes mer aktivt til spesielle arrangementer som foredrag, temadager og temaaftener. Utover dette vil anlegget kunne benyttes til helt spesielle lukkede arrangementer fra regjeringsmiddag i hovedbygningen til seminarer i jernmagasinet. Ved hjelp av disse tiltakene kan anlegget i større grad enn i dag fremstå med et bredere tilbud for barn og voksne, og i forhold til ulike interessegrupper. Som et siste aspekt kommer prosjektets opplæringspotensial gjennom hele prosessen fra planlegging og gjennomføring til ferdig resultat. Opplæringspotensialet ligger på flere nivåer med målgruppe fra skoleungdom, utvikling av håndverkskompetanse til spesialoppgaver innen utdannelsen av (tekniske) konservatorer for å nevne noe. 2 Anleggets historie Få anlegg har en så sterk plass i norsk historie og i nordmenns bevissthet som Eidsvollsbygningen. Anlegget, slik det fremstår i dag, er resultatet av en lang og omskiftelig historie. I dag er det først og fremst museum og som sådan bærer det preg av at tiden i stor grad har stått stille siden midten av årene. I forhold til hva anlegget representerer og kan formidle, har Eidsvollsbygningen med omgivelser et stort og uutnyttet potensial. Sammenligner vi Grunnloven med den amerikanske Uavhengighetserklæringen fra 1776, er en slik gjenskaping gjort med Monticello i Virginia, hjemmet til en av Uavhengighetserklæringens viktigste skapere; president Thomas Jefferson. 2.1 Byggherren Carsten Anker Anlegget slik det dannet rammen omkring Riksforsamlingens møte i 1814, var et resultat av Carsten Ankers virksomhet på Eidsvoll. Carsten Anker ( ) var født i Halden, men flyttet tidlig til København. København var Danmark-Norges hovedstad og dobbeltmonarkiets politiske, økonomiske og kulturelle tyngdepunkt. Her gjorde Anker nærmest kometkarriere innen embetsverket. Til slutt endte han opp som førstedirektør for Det kgl. danske Aseatiske Compagni, som var et av landets viktigste handelsforetak med monopol på all handel med Kina og Østen. Blant mange andre verv satt han også som direktør før Det kongelige Møbelmagasin i København, en statsinstitusjon opprettet for at utbrede en god Smag i Meubelarbejdet for på den måten å demme opp mot møbelimporten fra utlandet. Dansken Anton Jepsen har i sin bok Det kongelige Møbelmagasin og københavnersnedkerne gitt Anker følgende attest: Carsten Anker var en hård og urokkelig censor men han har mer end nogen anden enkeltperson formet dansk møbelkunst. I København kom Anker dessuten i kontakt med kongehuset og han etablerte et nært vennskapsforhold med den unge prins Christian Frederik. Dette vennskapet skulle få betydning for den politiske utviklingen i Norge i Eidsvoll verk Eidsvoll jernverk omtales allerede i 1620-årene og er blant de eldste i landet. Figur 4, neste side. Carsten Anker kjøpte verket i 1794 under de økonomiske oppgangstidene på slutten av 1700-tallet. Verket hadde hatt en omskiftelig skjebne. De siste 30 årene før Ankers kjøp var preget av hyppige eierskifter der verket hadde gitt liten eller ingen avkastning. I årene som 7

8 Figur 4. Eidsvoll Verk med masovn, møllebruk og verkseierbolig omkring Akvarell av Catharine Kølle. Foto Riksantikvarens arkiv. fulgte, foretok Anker store investeringer. For å rasjonalisere driften, skilte han ut masovnvirksomheten. Den ble flyttet til et nyetablert jernverk i Feiring, midt i hjertet av verkets gruver og skoger. Hovedverket på Eidsvoll ble utviklet til et moderne fabrikasjonsverk etter svensk modell. Her foregikk den videre bearbeiding og foredling av jernproduktene. For å sikre driften et bredere økonomisk fundament, foretok han betydelige skoginnkjøp, etablerte egne sagbruk i Andelva og gikk inn i den lønnsomme trelasteksporten. Som for de fleste andre innen næringsgrenene jernverksindustri og trelast ble også hans virksomhet rammet av at regjeringen i København i 1807 erklærte England krig. Med dette mistet Norge sitt viktigste eksportmarked. I 1811 solgte Anker sine eiendommer i København for å reise kapital til den videre drift på Eidsvoll og bosatte seg her med sin familie. Som for de fleste andre innen jernverksindustri og trelasteksport ble årene som fulgte preget av en stadig vanskeligere økonomisk situasjon. Jernverksdriften på Eidsvoll og Feiring ble lagt ned for godt i 1818, og i 1822 måtte Anker slå seg konkurs og levere sitt bo til skifteretten. Etter hans tid har driften vært konsentrert 8 om trelastindustrien han fikk etablert på verket. Verket er fortsatt i drift som trelastbedrift og er i dag kjent under navnet Mathiesen Eidsvold Værk. Bedriften representerer en vel 400 år lang kontinuerlig industrihistorie. 2.3 Eidsvollsbygningen Eidsvollsbygningen, slik vi kjenner den i dag, ble skapt av Carsten Anker etter tegninger utført av den danske arkitekten Carl Frederik Stanley ( ). Stanley var utdannet ved Kunstakademiet i København og representerte den danske klassisismen omkring år Utgangspunktet for byggesaken på Eidsvoll Verk var en toetasjes tømmerbygning oppført etter en brann julen Anker utvidet bygningen med fløyer mot tunet omkring år 1800, slik at grunnflaten ble fordoblet til 600 m 2. Den nye verkseierboligen fikk full kjeller, eller sokkeletasje, som inneholdt kjøkken, tjener- og økonomirom foruten to beboelsesetasjer for herskapet. Bygningen var på til sammen 1800 m 2 og var en av landets største privatboliger. Figur 5. Samtlige etasjer fikk en tredelt planløsning, der nord- og sydfløyen ble liggende parallelt med husets midtparti. Midtpartiet, eller midtseksjonen mellom fløyene, ble avdelt med Vestibylen (rom I) og Hagestuen (rom IX) i første etasje og festsal, den senere Rikssalen (rom XXVII), i annen. Nordfløyen ble innredet som representasjonsfløy med selskapsværelser i første etasje og gjesteleiligheter i annen, mens sydfløyen var husets privatfløy med fru Ankers leilighet i første og Ankers i annen. Alle rom fikk forskjellig form, der enkelte ble utstyrt med nisjer eller halvrunde endevegger. Innenfor nisjene og bak doble innervegger ble det innredet et system av interne tjenerganger. Dette var et avansert system i fransk 1700-talls arkitektur og er et særtrekk ved Eidsvollsbygningen. Systemet med skjulte tjenerganger ble i liten grad benyttet ellers i Skandinavia. Planmessig ble Eidsvollsbygningen påvirket av samtidens toneangivende franske plansjeverk. Disse plansjeverkene spilte en sentral rolle i distribueringen av samtidens moderne arkitektur i den vestlige verden. På Ankers tid var dette ikke bare en av de største, men også en av landets mest moderne privatboliger med påkostede interiører av internasjonal kvalitet. Innredningene med tapeter, farger, tekstiler og møbler var preget av byggherrens bakgrunn som direktør for Møbelmagasinet i København. Innredningsarbeidene pågikk helt frem til Ankers konkurs i 1822 uten at de ble helt avsluttet. 2.4 Riksforsamlingens møte Eidsvollsbygningen er først og fremst kjent på grunn av Riksforsamlingens møte som fant sted her våren De 112 representantene var innlosjert rundt om på gårdene i Eidsvoll, mens Carsten Ankers hjem dannet rammen omkring møtene og de felles måltidene. Den eneste av deltagerne som bodde i bygningen som Ankers gjest, var prins Christian Frederik. Ettersom gjesteleilighetene i annen etasje ikke var ferdig innredet på det tidspunkt, disponerte han selskapsværelsene i nordfløyens første etasje (rom III til rom VII). Ettersom Ankers hjem dannet rammen omkring begivenhetene, er det viktig å minne om at møbleringen i store deler av huset ble snudd på hodet som resultat av de behov riksforsamlingens møte medførte. Bortsett fra å vite hvilke rom som ble brukt til hva og i hvilken sammenheng, foreligger det ingen dokumentasjon av den

9 Figur 5. Arkitektene Faye, Arneberg og Wiens oppmåling av første og annen etasjes plan fra Rumnummer i teksten henviser til planen. Riksantikvarens arkiv. 9

10 improviserte møbleringen som ble foretatt i forbindelse med riksforsamlingens møte. Imidlertid er Ankerfamiliens daglige møblering av de enkelte rom detaljert beskrevet i kildene. 2.5 Eidsvollsbygningen som nasjonalminnesmerke Bevisstheten omkring bygningens symbolske betydning i vår historie ser ut til å ha vært til stede helt siden I alle fall var Anker selv klar over det og gir utrykk for det i sin korrespondanse. Da Eidsvoll verk ble lagt ut for salg i 1837, ble hovedbygningen med paviljonger og park innkjøpt for privat innsamlede midler som nasjonalminnesmerke. En av initiativtakerne var Henrik Wergeland. For å gi bygningen en bruk, ble Portrettselskapet opprettet i 1849 med formål å skaffe portretter av Eidsvollsmennene og etter hvert også av kjente nordmenn som både før og etter 1814 hadde virket til fedrelandets heder og held. Portrettene ble hengt opp i bygningen, i første rekke i Rikssalen. Bevisstheten om at de historiske interiørene også var av interesse, ble vekket i 1890-årene og resulterte i den første store restaureringen som sto ferdig til Grunnlovens 100-års jubileum i Denne restaureringen ble imidlertid sterkt kritisert i tiden som fulgte, og en ny restaurering ble foretatt frem til jubileet i Selv om denne har gått for å være en tilbakeføring av Ankers interiører basert på dokumentert kunnskap, viser det seg i ettertid at dette ikke er tilfelle. I de fleste tilfeller fremstår de enkelte rom vesensforskjellig i forhold til hva de gjorde på Ankers tid, både med hensyn til tapeter, farger, tekstiler og møbler. 3 Tiltak som kan være aktuelle frem til 2014 Markering av Grunnlovens 200-års jubileum i 2014 reiser spørsmål i forhold til hvilke tiltak det kan være aktuelt å vurdere i den anledning. Eidsvollsbygningen vil nødvendigvis stå sentralt i jubileet. I de følgende presenteres kort seks mulige tiltak hver for seg. Tiltakene kan gjennomføres hver for seg eller som del av en helhet. 3.1 Istandsetting og restaurering av hovedbygningens interiører Beskrivelse Det hjemmet som tok i mot Riksforsamlingens medlemmer i 1814, var på mange måter et internasjonalt hjem, et hjem som avspeilte det fremste av den dansk-norske felleskulturen. Det var også et hjem som på det tidspunkt representerte et miljø som dannet den økonomiske ryggrad i landet, et overklassemiljø som skulle gå under i de økonomisk vanskelige tidene som fulgte. Ikke desto mindre spilte dette miljøet en sentral rolle i den politiske utviklingen i landet før, under og i årene etter Slik sett kan det ikke være uten interesse at verdens mest liberale grunnlov på det tidspunkt ble skapt i nettopp dette hjemmet som var preget av sterke kontakter med Europa. Det er ikke dette hjemmet som møter publikum i dag. Carsten Anker gikk konkurs i 1822, og hans innbo ble solgt på auksjon året etter. Etter vel 150 år i offentlig eie fremstår interiørene svært forskjellig fra hva de gjorde på Ankers tid. Foruten store restaureringsarbeider i siste halvdel av tallet, preges interiørene av restaureringsarbeidene utført til Grunnlovens 100-års jubileum i 1914, men særlig til 150-års jubileet i Disse restaureringene var viktige i sin samtid, men i ettertid ser vi at de er preget av mangelfull kunnskap om Ankers interiører og perioden, med valg som i dag kan synes tilfeldige, og som gir et til dels svært feilaktig bilde av Ankers hjem. Figur 6 og 7 (neste side). Portrettgalleriet med malerier fra siste halvdel av 1800-tallet er spredt rundt om i bygningen, spesiellt i annen etasje, og bidrar til å gi det enkelte rom et annet preg enn det som var tilfelle i I tillegg er deler av interiørene preget av vel 35 år med falming på grunn av sollys og naturlig slitasje. Dagens overflater er dessuten i en del tilfeller utført med annen materialbruk enn i Arkitekt: Carl Frederik Stanley. Byggherrre: Carsten Anker. Datering: Selskapsværelsene i første etasjes nordfløy rom III til VII) ble innredet, tapetsert og malt i årene 1802 til I første etasjes sydfløy (rom XIV til XVI) sto fru Ankers leilighet ferdig i Carsten Ankers værelser i annen etasjes sydfløy (rom XIX til XXV) sto ferdige i 1814, mens de to gjesteleilighetene i annen etasjes nordfløy (rom XXVIII til XXXIII) i all vesentlig grad sto ferdige til kong Carl Johans besøk i Overflater: Type overflater var stort sett de samme i 1814 som i dag, med pussede og hvittede himlinger, tapetserte eller malte vegger, malte dører og listverk, malte gulv, trehvite gulv og heldekkende tepper. Teknisk tilstand: Stort sett bra, men i enkelte tilfeller preget av begynnende slitasje på 1964-overflatene. 10

11 Problemstilling Interiørene er en viktig del i formidlingen av Eidsvollsbygningen. En står her ovenfor to prinsipielle valg; Alternativ 1 Konservering og restaurering av restaureringen. Dette alternativet innebærer en vektlegging av nasjonalmonumentet slik 1964-generasjonen ønsket å formidle dette, og der de dokumenterte forhold tillegges mindre betydning. Alternativet vil omfatte: Tilstandsvurdering. Utbedring og reparasjon av skader, fornyelse av en del overflater i form av oppmaling foruten å lage nye kunstsilketapet i Spisestuen (rom V) og Dessertværelset (rom VII). Utarbeidelse av drifts- og vedlikeholdsplan. Alternativ 2 Tilbakeføring av interiørene til omkring Dette foretas på bakgrunn av faktisk dokumentasjon og etter analoge forbilder. Målsettingen vil være i størst mulig grad å gjenskape Carsten Ankers hjem som dannet rammen omkring de historiske begivenhetene i Dette vil gi interiørene tilbake mange av de kvalitetene de hadde på Ankers tid og som gjorde huset spesielt i samtiden. Med dagens kunnskap om interiørene og perioden er det mulig å gjenskape flere av disse med rimelig stor grad av sikkerhet. Et problem ved alternativet er imidlertid at ikke alle rom er like godt dokumentert. Selv om ikke alle rom lar seg restaurere med like stor sikkerhet, antas det å være bedre med noen historisk riktige interiører enn ingen. Alternativet vil medføre en behandling av de ulike rom utfra tre ulike prinsipper: 1 Rekonstruksjon med stor grad av sikkerhet, 2 Rekonstruksjon utfra analoge forbilder og 3 Opprettholdelse av tidligere restaureringer for enkelte roms vedkommende. Behandlingen vil omfatte: Tilstandsvurdering. Figur 6. Nystuen var et av husets selskapsværelser og ble i 1814 benyttet som spisestue for prins Christian Frederik. Det hvite tapetet med gullstjerner er fra 1960-årene. På Ankers tid hadde værelset gråhvite tapeter med store mørkere Palmer og Grene og til dels forsølvede Ornamenter. Slike tapeter kan kopieres etter analoge forbilder. Foto Geir Thomas Risåsen Systematisering av alt tilgjengelig kildemateriale, inkludert farge- og tapetundersøkelser. Rekonstruksjon av farger, tapeter og håndverksmessig utførelse. Fremskaffe et innbo i henhold til beskrivelsene fra Ankers tid, dels fra museets egne samlinger, dels gjennom deponering fra andre museer og dels gjennom innkjøp og Figur 7. Tapeter med palmemotiver var populære i Europa fra slutten av 1790-årene. Forslag til veggdekorasjon i Magazin fuhr Freunde des guten Geschmacks, utgitt i Leipzig utførelse av kopier av møbler som Anker har eid. Rekonstruksjon av tekstiler som gulvtrekk, møbeltrekk og gardiner i henhold til eksisterende dokumentasjon. Omplassering av Portrettgalleriet. I stedet for at portrettene henger spredt rundt i bygningen vil et alternativ være å samle disse i rom XXXV og rom XXXIV ved siden av 11

12 Rikssalen. Portrettene bør i så fall henges i tre høyder slik eldre tegninger viser at de hang i Rikssalen fra midten av 1800-tallet. Utarbeidelse av drifts- og vedlikeholdsplan. Kildegrunnlag Carsten Ankers verkseierbolig er et av de best dokumenterte hjem i Norge fra tiden omkring Dokumentasjonen omfatter alt fra arkitektens tegninger til huset, deler av byggherrens korrespondanse med byggeplassen på Eidsvoll Verk, Ankers egne brev med beskrivelser og instruksjoner, hans detaljerte inventarium fra 1815, auksjonskatalogen fra 1823, branntaksten fra 1827, foruten samtidige og senere beskrivelser samt avbildninger. Følgende kilder vil kunne danne grunnlag for en eventuell restaurering: Fargeundersøkelser på stedet. Gjennomgang og koordinering av alt eldre arkivmateriale. Bruk av analoge eksempler fra Norge, Danmark og Sverige. Referanseanlegg Ved en eventuell restaurering vil det være naturlig å dra veksler på erfaringene fra restaureringen av Damsgård ved Bergen. Hovedbygningen her fremstår i dag som resultatet av en stor ombygging omkring Fra 1797 til 1982 var eiendommen i familien Jansons eie. I denne perioden ble det kun foretatt små forandringer og enkle oppussinger og moderniseringer av interiørene. I 1983 ble eiendommen kjøpt av staten og Bergen kommune og overdratt Vestlandske Kunstindustrimuseum. Riksantikvarens restaureringsatelier startet fargeundersøkelsene på Damsgård i 1985 og anlegget sto ferdig restaurert i Dette er et av de mest omfattende restaureringsprosjektene i Norge etter 2.verdenskrig og har vært av stor faglig betydning i tiden etterpå. Erfaringene herfra vil være nyttige i forbindelse med en eventuell restaurering på Eidsvoll. Også fra Danmark kan det være erfaring å hente fra restaurering av beslektede anlegg. Hovedbygningen på industrianlegget Brede utenfor København ble restaurert av Nationalmuseet i løpet av og 80-årene. Brede 12 representerer samme tid og samme miljø som Carsten Ankers Eidsvoll, og som på Eidsvoll gikk også eieren av Brede konkurs på 1820-tallet. De opprinnelige interiører og møbler på Brede var tegnet og levert av Joseph Lillie, Møbelmagasinets fremste formgiver under Ankers direktørtid. Nationalmuseet hadde som målsetting for denne restaureringen i størst mulig grad å gjenskape Lillies interiører med farger, dekorasjoner og innbo, som eksempel på et rikt, gjennomarbeidet og påkostet borgerhjem fra den danske gullalder. Interiørene ble tilbakeført og delvis rekonstruert på bakgrunn av bygningsarkeologiske undersøkelser inkludert farge- og tapetundersøkelser. Møbler og tekstiler ble anskaffet på bakgrunn av opplysninger i auksjonskatalogen, kombinert med kunnskap om tiden og Lillies øvrige produksjon. Andre danske anlegg som det kan være nyttig å trekke inn er de tre landeiendommene Liselund på Möen (interiører av Lillie ca. 1790), Jomfruens Egede (tegnet av Harsdorff og interiører av Lillie, ) og Reventlow-Museet Petersdrup (C.F. Hansen, ). I tillegg kommer Erichsens Palé på Kongens Nytorv (tegnet av Harsdsorff, ) samt borgerhusene Nytorv 5 (interiører av Abildgaard, 1802) og Davids samlinger i Kronprinsessegade (interiører ca. 1807) i København. Fra Sverige vil det være erfaringer å hente fra restaureringen av Gunnebo utenfor Göteborg. Gunnebo slott er som Eidsvollsbygningen et arkitektegnet trehus fra tiden omkring Også her gikk byggherren konkurs på 1820-tallet. I begge tilfeller er en god del av de opprinnelige arkitekttegningene bevart. For Gunnebos vedkommende ble det foretatt en større restaurering av interiørene på tallet. I forbindelse med prosjektet Gunnebo åter till 1700-tallet som ble gjennomført i siste halvdel på årene, valgte man å beholde 1940-talls restaureringen og i stedet retusjere og restaurere denne. Alle tekstiler i slottet ble imidlertid fornyet og tilvirket i forhold til den dokumentasjon som forelå og utfra den kunnskap som foreligger om periodens tekstiler. Annet En eventuell restaurering av interiørene i Eidsvollsbygningen frem til Grunnlovsjubiléet i 2014 vil medføre en stor grad av tverrfagelig sammarbeide - spesielt i forhold til kildegransking, restaurering og rekonstruksjon av overflater, fremskaffe møbler og annet innbo, produksjon av tekstiler samt tilrettelegging av drift og vedlikehold. Dersom restaureringsarbeidene kan være tilgjengelige for publikum og inngå som en del av formidlingen på stedet, vil dette kunne gi anlegget i sin nye form og jubileet i 2014 en flying start. Dette arbeidet vil kunne gi en unik mulighet i forhold til å presentere Eidsvollsbygningen som et levendegjort museum og dermed bidra til å gi en riktigere kunnskapsverdi og til å øke opplevelsesverdien og interessen hos de besøkende. Til tross for at overflater, møbler og tekstiler er sentrale elementer i et interiør, er det allikevel sjeldent at det gis anledning til å se disse faktorene under ett som likeverdige komponenter i et historisk interiør. Et slikt restaureringsarbeide vil derfor kunne gi viktig opplæring i forhold til spesialkompetanse innen disse tre disiplinene. Erfaringene som opparbeides vil, dersom disse dokumenteres og tilgjengeliggjøres, kunne komme andre anlegg til gode. Erfaringene kan for eksempel formidles som delrapporter eller i form av publikasjoner beregnet på et allment publikum, med praktisk gjennomgang, råd og oppskrifter knyttet til relevante temaer som: Rekonstruksjon av farger og tapeter Rekonstruksjon av tekstiler Renhold og vedlikehold av gjenstander, tekstiler og overflater

13 3.2 Rekonstruksjon av hovedbygningens sokkeletasje Arkitekt: Carl Frederik Stanley. Byggherre: Carsten Anker. Datering: Sokkeletasjen slik den fremstår i dag er fra omkring Ankers sokkeletasje ble innredet omkring år Overflater: Værelsene i den opprinnelige sokkeletasjen hadde pusset og hvitkalket himling med synlige bjelker, tilsvarende de i søndre paviljong. I 1827 omtales værelsene som umalte (dvs. at murflatene sannsynligvis var hvitkalkede mens skilleveggene i tre var ubehandlet). Teknisk tilstand: Stort sett bra, men med tilløp til fukt- og soppskader. Denne etasjen utgjør et 600 m 2 stort brukspotensiale i en av landets viktigste historiske bygninger. Dessuten er etasjen viktig rent formidlingsmessig i forhold til å anskueliggjøre hva denne bygningen var på Ankers tid, dersom en velger å realisere dette alternativet. Et hus som dette var et speilbilde på tidens klassesamfunn. Hvor mye mer ville ikke Ankers spisestue i første etasje kunne fortelle, dersom en kunne se denne i forhold til tjenerenes folkestue i sokkeletasjen, eller kontrasten mellom stuepikens enkle værelse og Fru Ankers rikt utstyrte sengekammer? Dette er forhold som i liten grad vises i lignende anlegg andre steder. Figur 8. Beskrivelse I 1814 utgjorde sokkeletasjen en tredjedel av huset og inneholdt viktige funksjoner som kjøkken, tjener- og økonomirom. Den opprinnelige situasjonen er godt dokumentert. Eidsvollsbygningen viser i dag kun de to etasjene som var herskapets domene. Den siste tredjedel av bygningen, sokkeletasjen eller tjenerskapets etasje, ble fylt opp med matjord i 1860-årene. Omkring 1890 ble jorden fjernet sammen med all innredning og delevegger. Samtidig ble den opprinnelig pussede grunnmuren erstattet med dagens grunnmur i grovhuggen granitt, som senere er malt. Den opprinnelige planløsningen besto av til dels store og fleksible rom. Dette gjelder ikke minst den nordre del som var kjøkkenfløy. De viktigste rommene i denne fløyen var folkestuen (ca. 24 m 2 ), kjøkkenet (ca. 45 m 2 ) og bryggerhuset (ca. 50 m 2 ). Dette er rom som i rekonstruert stand vil kunne brukes mer aktivt i forhold til publikum enn hva tilfellet er med de mer historiske rommene i etasjene over. Dersom Eidsvollsbygningen og senterets planlagte nybygg i fremtiden skal fremstå som en integrert og funksjonell enhet, bør det potensialet som denne etasjen representerer sannsynligvis vurderes i sammenheng med romprogrammet for nybygget. Dagens situasjon Matjorden fra 1860-årene ble fjernet omkring Samtidig ble den opprinnelige pussete grunnmuren fjernet og erstattet med dagens grunnmur i upusset huggen stein. På grunn av setningskader ble bygningen stemplet opp ved hjelp av pilarer. I dag fremstår etasjen som et 600 m 2 stort åpent kjellerom som hviler på nevnte pilarer. Pilarenes plassering følger i stor Figur 8. Sokkeletasjen utgjorde 1/3 del av bygningen. Som i de øvrige etasjer var planen tredelt. Værelsene i nordre fløy til venstre var folkestue (nederst), kjøkken og bryggerhus. Til høyre søndre fløy som inneholdt rom for tjenerskapet. Foto Riksarkivet, Oslo. 13

14 grad de opprinnelige bæreveggene. Dagens takhøyde på ca. 3,5 meter tilsvarer den opprinnelige fra Ankers tid. Dette bekreftes ved at den ene av trappene som dengang førte opp til Vestibylen fortsatt er i behold. Rørføringene til varmluftsanlegget fra 1950-tallet opptar i dag store deler av rommets sentrale deler. I tillegg er det bygget et mindre fyrrom/ verksted i etasjens sydvestre hjørne. Sokkeletasjen brukes ellers til lagerrom, en funksjon som er lite hensiktsmessig på grunn av at benker og annet vår og høst må bæres inn og ut via den svært bratte trappen som utgjør adkomstforholdene utenfra. Problemstilling Et ubenyttet potensiale som dette åpner for mange muligheter i forhold til bruk. Alternativ 1 Opprettholde dagens situasjon eventuelt med fornyelse av varmluftssystemet på sikt. Forslaget vil medføre: Tilstandsvurdering. Reparasjon av skader. Sørge for at årsak til skader fjernes. Vurdere installering av nytt oppvarmingsanlegg for bygningen. Utarbeidelse av drifts- og vedlikeholdsplan. Alternativ 2 Deler av sokkeletasjen gjenskapes, og deler settes i stand til annen bruk. Dette innebærer istandsettelse av hele sokkeletasjen med sikte på aktiv bruk, gjennom rekonstruksjon av bryggerhus, kjøkken og folkestue i nordfløyen samt eksempel på tjenerom under sydfløyen. Det øvrige arealet benyttes for eksempel til utstillingsareale for temautstillinger knyttet til Eidsvollsbygningen. En delvis rekonstruksjon vi tilføre bygningen et større formidlingspotensiale, øke opplevelsessverdien foruten å tilføre nyttige publikumsarealer inne i selve bygningen. Forslaget vil medføre: Tilstandsvurdering. Reparasjon av skader. Sørge for at årsak til skader fjernes. 14 Pussing av grunnmuren innvendig. Installering av nytt oppvarmingsanlegg for bygningen. Reetablere vindusåpninger i grunnmuren. Rekonstruksjon av opprinnelig planløsning. Gjenskape historisk korrekte interiører for undervisning, formidling og bruk. Vurdere brukspotensial for eventuelle rom som ikke rekonstrueres, for eksempel mulighetene for å innarbeide et utstillingsareale i etasjens midtre og søndre del. Utarbeide planer for bruk, drift og vedlikehold. Alternativ 3 Rekonstruksjon av samtlige av de opprinnelige rom i sokkeletasjen. Konsekvensene vil bli de samme som for alternativ 2. Alternativ 3 vil være ønskelig utfra en mest mulig korrekt historisk tilnærming. Det knytter seg imidlertid større usikkerhetsmomenter til en rekonstruksjon av sokkeletasjens midtparti (under Vestibyle og Hagestue) og for sydfløyens vedkommende, enn for resten av huset. En rekonstruksjon av hele etasjen vil begrense bruksmulighetene utover det rent formidlingsmessige, ettersom værelsene i denne delen er relativt små. Kildegrunnlag Bevisstheten omkring sokkeletasjen opphørte allerede i 1860-årene da etasjen ble fylt igjen med matjord. I den forbindelse ble de fleste spor etter opprinnelig innredning fjernet uten noen form for dokumentasjon. Tiltross for dette er etasjen alikevel så godt dokumentert gjennom ulike kilder at en rekonstruksjon av deler av etasjen vil kunne utføres med rimelig stor grad av sikkerhet. Følgende kilder vil være aktuelle: Eksisterende himling i dagens sokkeletasje. Denne er delvis opprinnelig og viser negative avtrykk av opprinnelig planløsning. Arkitekttegningene fra Ankers tid. Auksjonskatalogen fra Branntaksten fra Referanseanlegg Collettfamiliens jaktsted Markerud i Nittedal ble oppført omkring år Bygningen er tegnet av en med akademisk bakgrunn, og mye kan tyde på at arkitekten har vært dansken C. F. Stanley, som var samme arkitekt Anker benyttet til arbeidene på Eidsvoll. Tilsvarende som på Eidsvoll er kjøkken og økonomirom på Markerud lagt til husets under- eller sokkeletasje. På Markerud var den opprinnelige kjøkkeninnredningen fortsatt intakt i første halvdel av 1990-årene. Huset er angrepet av ekte hussopp, men dersom innredningen fortsatt eksisterer, vil en dokumentasjon av denne i form av oppmåling og fotografering kunne danne forbilde for en rekonstruksjon av kjøkkeninnredningen i Eidsvollsbygningen. Annet Arbeidet med en rekonstruksjon av sokkeletasjen på Eidsvoll vil medføre stor grad av tverrfaglig samarbeid, samtidig som den vil bidra til utvikling av spesialkompetanse på flere områder.

15 Det er også grunn til å tro at dagens fargesetting av eksteriøret avviker fra opprinnelig fargesetting. For eksempel er kun øvre halvdel av gesimsen malt i kontrasterende farge til den øvrige fasade. Denne todelingen av et så vikniku Restaurering av hovedbygningen og paviljongenes eksteriører Arkitekt: Carl Frederik Stanley. Byggherre: Carsten Anker. Datering: Hovedbygningen ble panelt utvendig i løpet av 1800-tallets første tiår. Paviljongene er vist på et kart fra 1812 og omtales første gang i Overflater: Tak tekket med rød tegelstein, laftet bygningskropp utvendig kledd med malt panel. Bygningene er i dag malt utvendig med Jotun Vari tiksotrop alkyd oljemaling. Teknisk tilstand: God, preget av jevn vedlikehold. Beskrivelse I dag fremstår Eidsvollsbygningen og de to paviljongene eksteriørmessig som pene og velstelte. Over tid har imidlertid endringer, forenklinger, men også ønske om standardisering bidratt til at dagens situasjonen til dels er svært forskjellig fra situasjonen omkring Eksempelvis ble de opprinnelige vinduene med store ruter i østfasaden skiftet ut med små ruter i Samtidig ble et baldakinoverbygg over hagedørene fjernet. På Ankers tid kan denne ha korrespondert med en eventuell løs midtgavl eller fronton som rent visuelt har hvilt på de to pilastrene midt på fasaden. Tretrappen fra restaureringen i 1914 ble dessuten erstattet med en massiv trapp i grovhugget granitt og hagedørene stengt permanent ved hjelp av skråstilte blikkbeslag. Gjennom disse arbeidene skiftet fasaden karakter. Fra å ha vært husets mest gjennomarbeidede og viktigste fasade, fremstår den i dag som uforståelig og ukorrekt både arkitektonisk og visuelt. Dette er en følge av inngrep som ble gjort i 1960-årene. Figur 9 og 10 Figur 9. (over) Østfasaden var opprinnelig en av husets hovedfasader med markering av midtpartiet. I motsetning til de øvrige fasader var vinduene trukket inn i vegglivet, Anker hadde her tatt seg råd til store moderne vindusruter og over hagedørene ble midtpartiet fremhevet av baldakinen. Carsten Ankers jordiske levninger og gravminne ble flyttet hit i 1903 fra Biri. Gravminnet med stakitt sees her i sin opprinnelige tilstand. Foto Riksantikvarens arkiv. Figur 10. (under) I 1961 ble østfasaden sterkt ombygd. De opprinnelige vinduene ble endret, baldakinen fjernet, hagedørene lukket med store blikkbeslag og tretrappen fra 1914 erstattet med en massiv trapp i grovhuggen granitt. Gjennom dette ble fasadens arkitektoniske kvaliteter sterkt forringet. Samtidig ble Ankers gravmonument forenklet ved at stakittet ble fjernet og støtten montert liggende. Foto Geir Thomas Risåsen Tilsvarende ble de store vindusrutene i Rikssalen erstattet med småruter i løpet av 1800-tallet. Dagens ruter ser riktige ut dersom en ikke kjenner forhistorien. Men i 1814 har sannsynligvis disse glassrutene fremfor noe imponert Eidsvollsmennene med sin størrelse (de opprinnelige rutene målte ca. 59 x 76 cm mot dagens småruter som måler ca. 14,5 x 19 cm). De fleste av deltagerne hadde ganske sikkert aldri sett så store ruter, og alle kunne skjønne hvilken luksus disse rutene representerte. Av andre endringer må nevnes at flere av takarkene på hovedbygningen er fjernet i årenes løp utfra vedlikeholdshensyn. Den opprinnelige glattpussede grunnmuren med vinduer ble omkring 1890 erstattet med en ny grunnmur i grovhugget granitt, nesten uten vinduer. Denne er senere malt utvendig for å harmonere bedre med veggfargen. 15

16 tig arkitekturelement virker umotivert og tilfeldig. Det er dessuten mye som tyder på at nordre paviljong sto rødmalt fra Ankers tid og frem til omkring Denne var skilt fargemessig fra hovedbygningen og søndre paviljong (bolig for Ankers sønn Erik) ettersom den funksjonsmessig inngikk som en del av verksanlegget. Problemstilling Det videre vedlikehold av fasadene på hovedbygningen og paviljonger reiser to prinsipielle valgmuligheter; Alternativ 1 Opprettholdelse av dagens situasjon. 3.4 Rekonstruksjon av park- og hageanlegg samt kulturlandskap Anlagt: Hageanlegget skal i sin opprinnelige form være anlagt omkring Størrelsen på dette anlegget svarer til dagens prydhage syd for hovedbygningen. De eldste trærne i de to flankerende alléene antas å være plantet av Carsten Anker omkring Dagens anlegg preges av at hagen ble omlagt fra en formell prydhage til et romantisk parkanlegg omkring 1850, samt en forenkling av dette i 1960-årene. Vegetasjon: I all hovedsak løvtrær og gress. Teknisk tilstand: De fleste av løvtrærne har nådd en relativ høy alder. Det er sannsynlig at flere av disse må erstattes i nær fremtid. I tillegg bærer de preg av at de ikke har vært beskåret på lang tid. Dette innebærer: Utarbeidelse av tilstandsrapporter for de tre bygningene. Reparasjon av eventuelle skader. Vurdere fargeundersøkelse av fasadene for eventuell korrigering. Vurdere valg av malingstype og utførelse før fasadene males neste gang. Utarbeidelse av drifts- og vedlikeholdsplan. Alternativ 2 Full eller delvis tilbakeføring av fasader og fargesetting på bakgrunn av dokumentasjon. Dette vil forutsette: Utarbeidelse av tilstandsrapporter for de tre bygningene. Reparasjon av eventuelle skader. Fargeundersøkelse av samtlige bygninger. Vurdere valg av malingstype og utførelse før fasadene males neste gang. Rekonstruksjon av østfasaden med vinduer, baldakin og fronton. Etablering av vinduer i hovedbygningens grunnmur. Pussing av hovedbygningens grunnmur. Ny hagetrapp av tre. Vurdering av Rikssalens vinduer. Reetablering av takarker av hensyn til rytmen i fasaden. Utarbeidelse av drifts- og vedlikeholdsplan. Kildegrunnlag Følgene kilder vil være aktuelle: Farge- og bygningsarkeologiske undersøkelser. Eldre takster og beskrivelser. Eldre avbildninger. 16 Beskrivelse Eidsvollsbygningen omgis i dag av en stor park med store løvtrær. I 1814 var det både et parkanlegg og en prydhage knyttet til verkseierboligen på Eidsvoll. Parkanlegget Dorotheenbusk var en lystskog hvor det var hugget snorrettte ganger som strålte ut fra et midtpunkt. Skogen ble hugget ned omkring 1850 og området dyrket opp. Parkområdet strakte seg bort til Andelva, og området gjennomskjæres i dag av den tidligere riksveien. Museets parkeringsplass er delvis anlagt på det tidligere parkområdet. I 1814 var prydhagen anlagt som en parterrehage i tilknytning til hovedbygningen og dannet sammen med denne en bevisst og gjennomkomponert helhet. Figur 11. Prydhagens regelmessige oppdeling i parterrer er erstattet av en grønn plen som flankeres av en allé på hver langside. Den vestre alléen er fra Ankers tid og ble Figur 11. Prydhagen slik den kan ha sett ut på Ankers tid med en parterrehage mellom de to alléene. Skisse av Geir Thomas Risåsen på bakgrunn av beskrivelser og eldre kart. plantet omkring år 1800, mens den østre ble delvis nyplantet i 1960-årene. Kart fra tiden viser at prydhagen var anlagt som en regelmessig parterrehage inndelt i kvarterer. Hageanlegget ble lagt om på 1850-tallet til et romantisk anlegg med grønne plener og asymmetriske slyngende stier. Siden den gang er dette romantiske anlegget ytterligere forenklet i 1960-årene. Problemstilling Vegetasjonen i dagens anlegg stammer både fra Ankers tid, fra årene og fra 1960-tallet. Selv om eksisterende parkanlegg representerer en fri nyskaping som har lite til felles med Ankers stramme formale prydhage omkring 1814, er den allikevel et

17 anlegg med høy aldersverdi. Uansett valg vil det være naturlig å reise følgende problemstillinger: Registrere dagens tilstand, eksisterende plantemateriale og få en vurdering av trebestanden. Vurdere mulighetene for en rekonstruksjon, eventuelt vurdere andre former for synliggjøring av opprinnelig struktur. Reetablering av et mer naturlig kulturlandskap i tilknytning til anlegget for øvrig. Utarbeide plan for skjøtsel, drift og vedlikehold. Alternativ 1 Opprettholdelse av eksisterende situasjon, men med bevisst fornyelse og erstatning av trær som forsvinner på grunn av alder. Dette forutsetter at det utarbeides en drifts- og fornyelsesplan. Alternativ 2 Opprettholdelse av dagens situasjon kombinert med former for synliggjøring av opprinnelig struktur. Det er ikke vurdert hvordan en slik synliggjøring kan foretas. Dersom alternativet er aktuelt, må dette utvikles nærmere. Alternativ 3 Rekonstruksjon av opprinnelig struktur og med bruk av historisk plantemateriale. Alternativet må, dersom det velges, konkretiseres på bakgrunn av eksisterende dokumentasjon og utvikles videre. Kildegrunnlag Det knytter seg et betydelig kildemateriale til Carsten Ankers Eidsvoll. Kildene knyttet til prydhagen er imidlertid blant den minst utfyllende delen av dette materialet. Selv om kildene er overfladiske og til dels mangelfulle, er det viktig å understreke verdien av den dokumentasjon som foreligger og at dette materialet tross alt er mer omfattende enn hva vi ellers kan forvente å finne fra andre norske anlegg på denne tiden. Følgene kilder vil være aktuelle: Eldre kartmateriale og andre kilder. Bevarte kart gir en skissemessig dokumentasjon over parterrehagens struktur. Auksjonskatalogen sier noe om løse elementer, som for eksempel at hagebenkene var grønnmalte. Hagearkeologiske undersøkelser. Ettersom parterrehagen ble lagt om manuelt på midten av 1800-tallet, bør en hagearkeologisk utgravning på stedet kunne avdekke opprinnelig struktur, samtidig som det gjennom analyser kan være mulig å finne spor etter opprinnelig plantemateriale og tidlige 1800-talls herbarier fra det indre østlandsområdet konsulteres for ytterligere valg av plantemateriale. Christopher Hammers herbarium fra Gran på Hadeland fra slutten av 1700-tallet er eksempel på dette. Referanseanlegg Hagearkeologi og rekonstruksjon av historiske hager er fagdisipliner med liten tradisjon i Norge. Den største satsingen her til lands er etableringen av en barokkhage med 1700-talls plantemateriale i tilknytning til Damsgård ved Bergen. Figur 12. For den besøkende gir dette hageanlegget en vesentlig del av opplevelsesverdien for Damsgårds vedkommende. Her ble det lagt ned et stort arbeide for å fremskaffe tids- og stedstypiske planter. Hva som imidlertid er faglig kritikkverdig ved prosessen, er at det eksisterer et stort kildematerialet knyttet til den opprinnelige hagen på Damsgård. Dette var kjent, men kildematerialet ble ikke benyttet. Videre ble det nye hageanlegget anlagt på grunnlag av fri diktning, uten at det ble foretatt tilstrekkelige hagearkeologiske undersøkelser i grunnen. De få prøvestikkene som ble foretatt før anleggsarbeidene startet, tydet på at det lå spor i grunnen etter en 1700-talls hage der strukturen var en annen enn den som nå ble anlagt. Uavhengig av den kritikk som kan reises i ettertid, representerte prosessen et faglig løft, der det er mye å hente i forhold til de erfaringer som ble gjort. Av andre norske referanseanlegg kan amtmannsgården Stenberg på Toten nevnes. Foruten at Stenberg har et parkanlegg fra omkring 1800, har det her vært foretatt en stor satsing i forhold til å utvikle og behandle kulturlandsskapet omkring gårdsanlegget. Ellers bør også arbeidet med den delvise restaureringen av barokkhagen på Frogner hovedgård i Oslo nevnes. Erfaringene fra Gamle Hvam museum på Romerike i forbindelse med innsamling av eldre plantemateriale kan også trekkes inn. Det er dessuten mulig at de erfaringer som gjøres ved rekonstruksjonen av kjøkkenhagen ved baroniet i Rosendal kan være av interesse. Av utenlandske anlegg vil det særlig være av interesse å hente erfaringer fra restaurerings- og rekonstruksjonsarbeidet knyttet til pryd- og kjøkkenhagen på Gunnebo ved Göteborg. Her Figur 12. Detalj fra parterrehagen på Damsgård ved Bergen. Et tilsvarende inntrykk kan parterrehagen på Eidsvoll Verk ha gitt. Foto Geir Thomas Risåsen. 17

18 ble den formelle prydhagen anlagt i løpet av 1790-årene. Etter konkursen på 1820-tallet, forfalt anlegget og fremsto i en svært forenklet tilstand da prosjektet Gunnebo åter till tallet ble gjennomført i løpet av årene. Med bakgrunn i all tilgjengelig dokumentasjon av anlegget i dets glansperiode, ble strukturer, vegetasjon, avgrensninger og utstyr tilbakeført og gjenskapt. Tilsvarende ble nyttedelen, kjøkkenhagen, reetablert på grunnlag av en eldre oppmåling og beplantet med nyttevekster fra tiden. De eldre plantesortene er ofte mer smaksrike enn dagens kultivarier. Produksjonen av disse nyttevekstene inngår som råvarer til museets kafé og restaurant. Dette restaurerings- og rekonstruksjonsarbeidet er uten sidestykke i skandinavisk sammenheng i nyere tid, og har i vesentlig grad bidratt til å øke opplevelsen av Gunnebo og det sene 1700-tallet som periode. Annet Et prosjekt knyttet til restaurering av prydhage og kulturlandskap bør være av stor interesse i så vel nasjonal som regional sammenheng. Nyttige stikkord kan være: Formidling av restaurerings- og rekonstruksjonsarbeidet gjennom seminarvirksomhet. Kunnskapsoppbygging om hagearkeologi. Dette er et lite anvendt fagområde her til lands, som stor sett er teoretisk belyst og lite anvendt i praksis. Prosessen vil medføre en stor grad av tverrfaglighet. Prosessen vil gi viktig utvikling av spesialkompetanse. Erfaringene kan gjøres tilgjengelige for et bredere publikum i form av lettfattelige publikasjoner. Ettersom en eventuell rekonstruksjon vil strekke seg over flere år, kan selve prosessen utnyttes som egen publikumsattraksjon. En ferdig rekonstruert prydhage vil øke opplevelsesverdien av stedet og være til stor glede for publikum. 3.5 Rekonstruksjon av Verkets jernmagasin Arkitekt: Ukjent. Byggherre: Carsten Anker. Datering: Sannsynligvis oppført omkring Materiale: Upanelt laftet tømmer med tegltak. Tilstand: Revet. Beskrivelse Det er få besøkende som i dag er klar over at Eidsvollsbygningen i 1814 var verkseierbolig på et jernverk. Verket var den økonomiske forutsetningen for Carsten Ankers virksomhet i Norge. Dette er viktig bakgrunnsinformasjon for å forstå dagens anlegg og hvorfor Carsten Anker valgte å etablere seg på Eidsvoll, forhold som igjen har betydning for at Riksforsamlingen møttes nettopp her. Hovedbygningen og Verket ble eiermessig og funksjonelt sett skilt fra hverandre i 1837, og den bygningsmassen som var knyttet til verksindustrien, og slik sett synliggjorde denne, har etter hvert forsvunnet. Selv om de fleste av verksbygningene lå nede ved elva, lå det også en del bygninger knyttet til driften oppe på platået i tilknytning til hovedbygningen. Disse kan blant annet sees på Peder Balkes maleri 19. mai En av disse bygningene var Verkets jernmagasin. Figur 13. Jernmagasinet var en ca. 150 m 2 stor tømmerbygning i to etasjer med netto gulvareale for begge etasjer inkludert tilbygg på ca. 340 m 2. Bygningen lå like sør for søndre paviljong og parallelt med parterrehagen. Jernmagasinet er forlengst revet, men bygningen er godt dokumentert. Figur 14 En rekonstruksjon av magasinet vil bidra til å synliggjøre det industrimiljøet som dannet rammen omkring Riksforsamlingens møte. I tillegg vil en kopi av denne bygningen, dersom Figur mai 1814 ble malt av Peder Balke i 1830-årene. Balke hadde selv besøkt Eidsvoll Verk i 1814 og anlegget sto fortsatt i stor grad uendret da bildet ble malt. Hovedbygningen flankeres til venstre av nordre paviljong og av søndre paviljong til høyre. Til høyre for søndre paviljong og parallelt med trekronene på den nærmeste av de to alléene ligger jernmagasinet. Foto Birger Linstad. 18

19 Figur 14. Samtidig oppmålingstegning av jernmagasinet. Riksarkivet i Oslo. dette tillates, åpne for å legge viktige publikumsfunksjoner knyttet til museets drift og i direkte tilknytning til det historiske anlegget. Problemstilling En rekonstruksjon av jernmagasinet vil reise en rekke problemstillinger av ulik karakter: Gjennom en rekonstruksjon av denne kan verksindustrien på Eidsvoll synliggjøres i større grad enn i dag. Dette kan skje gjennom den fysiske påminnelse selve bygningen vil være, og gjennom å la et utvalg av verkets ovner og andre produkter være stilt ut i jernmagasinbygningen. Rekonstruksjon med bruk av materialer, teknikker og håndverksmessig utførelse som omkring 1800, hvor selve prosessen blir en attraksjon. Utvikle bygningen som et publikumstilbud med for eksempel matservering. I den sammenheng utvikle et matprogram basert på mattradisjonene omkring 1814, primært med bruk av egenproduserte historiske grønnsaker fra hagen, tilsvarende som på Gunnebo. Mattilbudet kan for eksempel avspeile spennvidden fra allmuens barkebrød i årene til overklassens bugnende bord. Bruke bygningen som møte- og selskapslokaler med historisk sus. Utarbeidelse av drifts- og vedlikeholdsplan. Kildegrunnlag Det foreligger god dokumentasjon av jernmagasinet. Følgende kilder vil være aktuelle: Oppmålingstegning fra omkring Branntakst Fotografi fra omkring Eldre kartmateriale. Utgravning på stedet. Referanseanlegg Et slikt grep er valgt for Gunnebo utenfor Göteborg. I forbindelse med prosjektet Gunnebo åter till 1700-tallet var det behov for å flytte museets kafédrift ut av hovedbygningens sokkeletasje. Prosjektet hadde som intensjon å vise 1700-tallets Gunnebo som en helhetlig organisme med både prydog nyttefunksjoner, hovedbygning og økonomibygninger. Flere av bygningene som inngikk i anlegget på tallet hadde forsvunnet i årenes løp. Blant de opprinnelige arkitekttegningene til anlegget lå også en plan- og fasadetegning til et sammenbygd tjenerhus og hønsehus. Tegningen viste at huset hadde ligget i tilknytning til kjøkkenhagen. Husets størrelse og utforming viste dessuten at en rekonstruksjon av dette ville kunne løse problemet i forhold til kafédriftens lokalisering. Det ble bestemt å gjenreise bygningen i forbindelse med den nye funksjonen. For å avgjøre endelig plassering, ble det foretatt en arkeologisk utgravning av tomten. Utgravningene viste at huset aldri var blitt realisert. Ettersom prosessen var gått så langt, valgte man allikevel i 1990-årene å realisere Gunnebos opprinnelige plan for tjener- og hønsehus. Hele byggeprosessen ble gjennomført på stedet som et opplæringsprosjekt. Alle elementer fra bearbeiding av tømmerstokker, panel, dører og vinduer til håndsmidde spiker ble tilvirket på Gunnebo, på samme måte og etter samme teknikker som ville ha vært brukt på 1700-tallet. Resultatet er blitt en bygning som danner ramme rundt museets kafé, restaurant og møtevirksomhet og som i kraft av seg selv, øker opplevelsesverdien hos den besøkende. Figur 15, 16 og 17, neste side. Fra Norge kan det være erfaringer å hente fra Nes jernverk. Her vil den rekonstruerte masovnhytta dekke ulike funksjoner. Annet En rekonstruksjon av jernmagasinet vil på samme måte som en rekonstruert sokkeletasje i hovedbygningen og et rekonstruert parkanlegg bidra til å øke opplevelsesverdien for den besøkende ved Eidsvollsbygningen. Dette gjelder ikke bare for den ferdige bygningen, men også underveis i selve byggeprosessen dersom publikum får 19

20 begrenset tilgang. Stadig færre har sett hvordan et tømmerhus blir oppført. Dersom alt arbeide utføres på stedet, vil prosessen i seg selv kunne nyttegjøres som et publikumstilbud. Sist, men ikke minst vil det rekonstruerte jernmagasinet gi anledning til en helhetstankegang der så vel museumsbutikk som matservering kan være en bevisst del av formidlingen totalt sett. Figur 15. På Gunnebo utenfor Göteborg er tjenerbygningen oppført på 1990-tallet etter orginaltegningene fra slutten av 1700-tallet. Bygningen er oppført med 1700-tallets teknikker og materialbruk. Figur 16. En arkitekttegningen fra 1790-årene var utgangspunktet for oppføring av tjenerbygningen på Gunnebo. 3.6 Utvikle prosjektet Eidsvoll 2014 som kunnskapsbank En realisering av de ulike delprosjektene innenfor et så omfattende prosjekt som er foreslått her og gitt navn Eidsvoll 2014 vil fremskaffe og bygge opp betydelig kunnskap og erfaring på mange felter. Kunnskap og erfaring som vil være viktig for så vel andre museer, kulturminneforvaltningen og ikke minst for det interesserte publikum. Det at kunnskapen bygges opp i tilknytning til et i nasjonal sammenheng så sentralt anlegg som Eidsvollsbygningen, kan bidra til å generere generell interesse for prosjektet og dets problemstillinger i forhold til et større publikum. Figur 17. Den realiserte tjenerbygningen på Gunnebo brukes som kombinert møte- konferanselokaler med serveringstilbud for publikum. Foto Geir Thomas Risåsen. 20