Miljøtiltak i jordbruket

Transkript

1 SLF-463 B Temahefte Miljøtiltak i jordbruket

2 Forord Landbruket tar vare på store arealer i landet vårt og er en næring som i stor grad preger det norske landskapet. I tillegg til å produsere mat produserer også landbruket en rekke produkter med utgangspunkt i miljøverdier. Å produsere disse miljøgodene i landbruket kan være å sikre at vann og vassdrag ikke blir forurenset, drive skjøtsel av kulturminner og kulturlandskap, legge til rette for ferdsel og holde arealer i hevd. Mange miljøgoder er eller er i ferd med å bli knapphetsgoder. Som bonde gir dette deg et ansvar, men også mange muligheter. En viktig oppgave for landbruket framover vil være å ta nødvendige miljøhensyn i den daglige driften. Dette temaheftet er laget i forbindelse med at alle jordbruksforetak som mottar produksjonstilskudd nå skal ha en miljøplan. Heftet er ment å formidle bakgrunnsstoff om noen av de viktige miljøutfordringene vi har i norsk landbruk. Heftet skal også gi noen eksempler på hvordan du kan være med og bidra til at landbruket produserer miljøgoder. Heftet tar opp temaer som er knyttet til både kulturlandskap og forurensning. En rekke fagpersoner har bidratt med stoff til heftet, blant andre Kari Moxnes (Landbrukets forsøksringer), Svein Skøyen (Ås kommune), Ann Norderhaug (Planteforsk), Lars Løfaldli (Direktoratet for naturforvaltning), Ragnhild Hoel og Sjur Harby (Riksantikvaren) og Karine Bogsti (Nijos). Kanskje kan du gjennom å lese temaheftet få ideer til tiltak du kan gjennomføre på ditt eget bruk eller i samarbeid med andre i nærmiljøet ditt tiltak som kan bidra til økt verdiskaping i jordbruket og i lokalsamfunnet! God lesning og lykke til med miljøplanarbeidet! Ola Chr. Rygh Administrerende direktør Statens landbruksforvaltning

3 Innholdsfortegnelse 1 Jordbrukets kulturlandskap en natur- og kulturarv Utviklingen av jordbrukslandskapet En natur- og kulturarv Endringer og utfordringer Bondens rolle som forvalter av kulturlandskapet Kulturlandskapet en ressurs for nærmiljø, friluftsliv og næringsutvikling 6 2 Biologisk mangfold Biologisk mangfold hva er det? Hvordan ta vare på det biologiske mangfoldet skjøtselstiltak Skjøtsel av beitemark Skjøtsel av gammel slåttemark Skjøtsel av småbiotoper og restbiotoper Unngå gjødsel og sprøytemidler på avveier Hvor får du mer informasjon om biologisk mangfold? 16 3 Kulturminner og kulturmiljø Ta vare på historien Å kartlegge kulturminner på bruket Hvordan ta vare på kulturminner og kulturmiljøer i daglig drift og gjennom tiltak Generelle råd for hvordan en tar hensyn til kulturminner i drifta Generelle råd for skjøtsel og istandsetting av kulturminner fra nyere tid Hvor får du mer informasjon om kulturminner og kulturmiljø 23 4 Avrenning fra jordbruksarealer, avfallshåndtering og energibruk Erosjon og tap av næringsstoffer Tiltak mot jorderosjon Endret jordarbeiding Omlegging fra korn til eng Fangvekster Grasdekte vannveier Hydrotekniske tiltak Økologiske rensetiltak Miljøplantinger Sikring mot punktutslipp Sikring mot for mye bruk av gjødsel Sikring mot for mye bruk av plantevernmidler Avfallshåndtering Energibruk Hvor får du mer informasjon om erosjon, næringsstoffavrenning, plantevernmidler, avfallshåndtering og energibruk? 32 Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte 1

4 1 Jordbrukets kulturlandskap en natur- og kulturarv Dagens jordbrukslandskap er et resultat av en utvikling som begynte i steinalderen. Steinalderbonden åpnet det skogkledde landskapet og skapte nye forutsetninger for plante- og dyreliv. Helleristninger fra Skjeberg i Østfold (Foto: Øystein Søbye, NN, Samfoto)

5 1.1 Utviklingen av jordbrukslandskapet Menneskets bruk av naturen gjennom flere tusen år har bidratt til å forme jordbrukets kulturlandskap. Steinalderbonden åpnet det skogkledde landskapet og skapte nye forutsetninger for plante- og dyreliv. Lyselskende plantearter og nye vegetasjonstyper utviklet seg, og det biologiske mangfoldet økte. De første kulturmarkene var åker og beitemark. Lauving var også en tidlig driftsform. Slåtteengene kom først da en fikk tilgang til jern i jernalderen. Etter den tid var driftsformene relativt stabile fram til industrialiseringen på slutten av 1800-tallet. Størrelsen på arealet av de ulike kulturmarkene forandret seg imidlertid med befolkningstettheten gjennom århundrene. Menneskene etterlot seg også mange spor gjennom denne utviklingen, fra flintavslag ved beskjedne steinalderboplasser til for eksempel rydningsrøyser, gravhauger, veifar og bygninger. 1.2 En natur- og kulturarv Kulturarven er vår felles hukommelse og kulturminnene de synlige vitnesbyrd om livet som var. De fungerer som et bindeledd mellom fortid og nåtid, gir oss en forståelse for vår historie og forteller om utviklingen i samfunnet. Men kulturarven vår rommer mer enn dette. I jordbrukslandskapet ser vi fremdeles et mangfold av naturtyper som er sprunget ut av lokal ressurstilgang og utstrakt bruk av skog, fjell og sjø. Der hvor dette mangfoldet er godt bevart, gir det verdifulle bidrag både til kulturhistorien og til bærekraftige driftsmønstre i framtiden. Mektige leiravsetninger på Østlandet og i Trøndelag har lagt grunnlaget for våre mest storskala jordbrukslandskaper. Det er også her det meste av landets korn blir produsert. Spydeberg i Østfold. (Foto: Oskar Puschmann) Langs kysten nordover finner vi det meste av jordbruket på en lav strandflate mellom fjellfoten og sjøen. Gårdene er ofte små og ble tradisjonelt drevet i kombinasjon med fiske. Tromsø i Troms. (Foto: Oskar Puschmann) Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte 3

6 1.3 Endringer og utfordringer På slutten av 1800-tallet var befolkningstettheten i Norge stor og landskapet hardt utnyttet. På tallet forandret situasjonen seg svært mye gjennom utskifting, husdyrforedling og nye driftsmetoder. Kunstgjødsla gjorde det etter hvert mulig å konsentrere produksjonen både av mat og fôr på åker- og engarealene ved gården, og det ble mindre behov for naturbeitemarkene og slåtteengene. Helt fram til i 1950-årene var likevel de gamle slåtte- og beitemarkene både i innmark og utmark fortsatt i bruk mange steder. Men etter den tid har rasjonaliserings- og effektivitetskravet i landbruket stadig økt. De beste og mest lettdrevne jordbruksarealene brukes mer og mer intensivt, mens de mer marginale arealene går ut av bruk, omdisponeres eller gror igjen. Denne utviklingen reduserer mangfoldet i jordbrukslandskapet. De landskapsforandringene vi ser i Norge i dag, har kommet enda lenger mange andre steder i Europa. Der bruker en store ressurser på å prøve å restaurere eller gjenskape tapte kulturlandskapsverdier. I Norge har vi heldigvis så mye igjen av denne natur- og kulturarven at vi har gode muligheter til å ta vare på den for framtiden. Gamle kulturmarker i drift og velholdte kulturmiljøer utgjør derfor en stor verdi som øker etter hvert som stadig flere kulturmarker forsvinner, lista over truede arter forlenges og kulturminner forfaller. Noen steder i Europa blir skjøtsel av kulturlandskapet i dag drevet av det vi kan kalle profesjonelle landskapspleiere, gjerne uten lokal tilhørighet og lokalkunnskaper. Ved skjøtselen legger en stor vekt på rekreasjon, estetikk og kanskje biologisk mangfold, men ikke på den landbruksproduksjonen som skapte kulturlandskapet. Norges utgangspunkt (se billedteksten) kan bidra til at både produksjonsverdien, historien i landskapet, kunnskap som levende kulturarv, den sosiale forankringen og den lokale identiteten kan opprettholdes. I Stortingsmelding nr. 19 ( ) Om norsk landbruk og matproduksjon blir det understreket at produksjon av fellesgoder som kulturlandskap, kulturminner og biologisk mangfold ikke kan rives løs fra selve jordbruksproduksjonen. Målsettingen om å ta vare på dyrket mark er også klart understreket. Levende bygder og aktiv jordbruksdrift er en forutsetning for at kulturlandskapet med sine verdier skal kunne opprettholdes på lengre sikt. Askim i Østfold. (Foto: Oskar Puschmann) 4 Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte

7 1.4 Bondens rolle som forvalter av kulturlandskapet Bonden er den viktigste forvalteren av jordbrukets kulturlandskap. Det er derfor av stor betydning at du kjenner verdiene du forvalter. Som bonde er du med på å skape både miljøgoder og tradisjonelle jordbruksprodukter. Her vil miljøplanene spille en viktig rolle. Når du kartlegger hva som finnes av kulturminner, viktige arealer for biologisk mangfold og andre kulturlandskapsverdier på gården, får du et godt grunnlag for en gjennomtenkt forvaltning og skjøtsel. En god forvaltning forutsetter også at du ser hva som kan skade verdiene i kulturlandskapet, og hva som skal til for å ta vare på dem. Daglig drift, skjøtsel og vedlikehold kan være entydig positivt for miljøverdiene. Å holde vedlike verdifulle kulturmarker og bygninger er eksempler på dette. Men det er viktig å være klar over at hvis en ikke tar spesielle hensyn i drifta, kan en også true miljøverdiene. Av og til er det viktigere å la være å gjøre noe og unngå inngrep som skader, enn å sette i gang tiltak. Dette kan gjelde landskapselementer som enkelte typer av kulturminner og store, gamle og frittstående trær. Ved planlegging og gjennomføring av tiltak i kulturlandskapet er det viktig å se større områder under ett, det vil si å se, ta hensyn til og utvikle sammenhengene i landskapet. Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte 5

8 Kulturminner og biologisk mangfold er ressurser og gir muligheter for både opplevelser og rekreasjon. Risør i Aust- Agder. (Foto: Oskar Puschmann) 1.5 Kulturlandskapet en ressurs for nærmiljø, friluftsliv og næringsutvikling Noen ser kulturminner, biologisk mangfold og andre kulturlandskapsverdier som et problem og en arbeidsbelastning. Men kulturlandskapet og verdiene er også en ressurs og en mulighet både for deg og for bygda. Et variert og mangfoldig kulturlandskap er rammen for et trivelig nærmiljø, som gir gode muligheter for opplevelser og rekreasjon både for fastboende og tilreisende. Samarbeid om planlegging og gjennomføring av miljøtiltak kan gi inspirasjon og bedre totalløsninger. Ofte er det mange ting på gang i et lokalsamfunn. Som bonde planlegger du drifta på eget bruk. Noen planlegger tursti langs elva, mens andre ønsker at gjengrodde jorder i bygda blir åpnet og vedlikeholdt. Slike tiltak er ofte lettest å få til i fellesskap. Historielag, lokale natur- og miljøvernforeninger og skoler kan også være med på å utarbeide planer og stå for deler av gjennomføringen av tiltak. Kulturlandskapet kan også utnyttes for næringsutvikling og knyttes til produksjon og salg av nisjeprodukter. Kulturlandskapet har stor betydning for turisme, med tanke på hver enkelt gård, bygda og landet som helhet. Områdetiltak Områdetiltak handler om å mobilisere lokalsamfunn og skape en arena for tiltak knyttet til landskap og miljø i et avgrenset område, for eksempel i ei grend eller et nedslagsfelt til et vassdrag. Det handler om å samle trådene i forhold til det som skjer lokalt, og planlegge på tvers av eiendomsgrenser. Områdetiltak kan gis økonomisk støtte. Du kan få mer informasjon i kommunen. 6 Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte

9 I Inderøy kommune i Nord-Trøndelag har velforeningen, grunneiere og kommune samarbeidet om å lage en tursti. I dag kan både lokalbefolkningen og andre vandre ei rundløype på 6 kilometer etter kommunevei, gårdsvei, avlingsveier og skogstier. Turgåerne kan studere informasjonstavler og lære om landbruk, bosetting, landskap, planter og dyr i området. Stiprosjektet ble finansiert av STILK ( Spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap ) og ved hjelp av tippemidler. (Foto: Kristmar Kjølstad) Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte 7

10 2 Biologisk mangfold Et mangfold av arter er nødvendig for at de naturlige livsmiljøene skal fungere. Solblom (gul) er et eksempel på en art som trives på gamle slåtteenger. Maridalen i Oslo og Akershus. (Foto: Anders Bryn)

11 2.1 Biologisk mangfold hva er det? Med begrepet biologisk mangfold tenker vi på jordas variasjonsrikdom av livsformer; det vil si planter, dyr, sopper og mikroorganismer, deres arvestoff og samspillet mellom dem og omgivelsene. Vanligvis blir biologisk mangfold definert på tre nivåer: mangfold av økosystemer og livsmiljøer mangfold av arter genetisk mangfold innenfor artene Gjengroingen skyter stadig raskere fart og har ulike faser. Åtte år etter at denne slåtteenga på Rolløya i Troms ble lagt brakk, er det biologiske mangfoldet stort med mange forskjellige planter. Ingen arter kan eksistere uten et egnet livsmiljø. Et mangfold av organismer (arter) er nødvendig for at de naturlige livsmiljøene (økosystemene) skal fungere. Slik sett er livsmiljøer og arter gjensidig avhengig av hverandre. Genetisk mangfold (variasjon) innenfor hver art er i tillegg nødvendig for at artene skal kunne eksistere over tid. Dette mangfoldet er derfor i sin ytterste konsekvens grunnlaget også for menneskets eksistens og for verdiskaping, livskvalitet og velferd. Vi har i løpet av de siste femti årene gått fra en situasjon med stort mangfold på ekstensivt drevet jordbruksareal til en situasjon med lite mangfold på det intensivt drevne jordbruksarealet. I det intensivt drevne jordbrukslandskapet er det biologiske mangfoldet først og fremst knyttet til kantsoner og restareal. De gamle kulturmarkene med sin tusenårige historie er i ferd med å forsvinne. Når beite- og slåttemarker ikke blir høstet, får de etter hvert et tykt lag av vissent gress. Det organiske innholdet i jordsmonnet øker, og det blir bedre tilgang på nitrogen. Dette gir produktive og konkurransesterke arter gunstige forhold. Etter hvert kommer også nye kant- og skogsarter inn, slik at området blir både frodigere og mer artsrikt enn før. Men små og lyskrevende arter, som kattefot, blir utkonkurrert og forsvinner raskt, og etter hvert vil næringskrevende arter som hundekjeks og mjødurt dominere. Når så busker og trær kommer inn, skyter gjengroingen raskt fart, og slåtte- og beitearealene går tilbake til skog. En rekke arter av planter og dyr forsvinner. Gjenværende kulturmarker har derfor stor bevaringsverdi, og i områder der de gamle kulturmarkene har blitt borte, er småbiotoper og restbiotoper (se avsnitt 2.2.3) svært avgjørende for det biologiske mangfoldet. 15 år etter at det er slutt med å drive arealet, er krattet på frammarsj med mer næringskrevende arter, for eksempel brennesle, bringebær og geiterams. 25 år etter slåtteslutt er landskapet helt forandret. Nå er enga dominert av artsfattig bjørkeskog. (Alle foto: Svein Morten Eilertsen) Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte 9

12 Den beste måten å opprettholde beitemark på, er å la husdyra beite. På Nattmålshaugen beiteområde på Senja i Troms har husdyrbeitingen gått ned siden 1950-årene. Det har påvirket kulturlandskapet. Et prosjekt ble satt i gang for å se hvilke driftsopplegg som kan brukes for å få mest mulig bærekraftig utnytting av området i forhold til produksjonspotensialet i utmarka og et levende og velpleid kulturlandskap. Et tiltak var å øke husdyrbeitingen. (Foto: Per Bjørklund) 2.2 Hvordan ta vare på det biologiske mangfoldet skjøtselstiltak Allsidig produksjon med mange typer planteproduksjon, beiting og tradisjonell bruk av gamle kulturmarker i innmark og utmark, fører til et mangfold i landskapet som skaper livsvilkår for flere arter. Særlig i det intensivt drevne åkerlandskapet, er det viktig å bevare restbiotoper, småbiotoper og åpent vann i landskapet. Det er også viktig å hindre at gjødsel og plantevernmidler påvirker andre arealer enn dem de er tiltenkt. Den beste bevaringen av biologisk mangfold i kulturlandskapet er likevel å holde restene av de gamle kulturmarkstypene i god hevd gjennom fortsatt tradisjonell drift eller skjøtsel. Det er ingen motsetning mellom det å bruke skjøtselsområder som produksjonsarealer og det å ta vare på kulturlandskapsverdier. Den skjøtselen du setter inn for å få god effekt kan imidlertid bety at drifta blir mer arbeidskrevende enn det en forutsetter i dagens jordbruk. Det er derfor mulighet til å få tilskudd til å gjennomføre slike skjøtselstiltak. Valg av skjøtselstiltak avhenger av hva du ønsker å oppnå. Mange steder kan poenget bare være å holde landskapet åpent. Dette kan gjøres på flere måter med beitedyr eller med maskiner. Men hvis en med skjøtselen også skal ivareta det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet, kan det være nødvendig med spesielle skjøtselsmetoder. Dette kommer av at kulturmarka bare beholder sitt særpreg hvis den tradisjonelle driftsformen blir opprettholdt eller erstattet av egnet skjøtsel. Skjøtselen trenger likevel ikke å være museal Skjøtsel av beitemark Husdyr på beite har skapt og opprettholdt en rekke av de gamle kulturmarkstypene som vi finner rester av i dag. Naturlige beitemarker kan være svært artsrike, og her vokser også noen av de mest sjeldne og mest truede artene innenfor gruppen beitemarkssopp. Naturlige beitemarker i god hevd, i kombinasjon med grunne dammer og tjern, har etter hvert blitt svært sjeldne her i landet. Dette er områder (biotoper) som har stor betydning for en rekke arter av planter og dyr. Verdifulle gamle beitemarker blir selvfølgelig best opprettholdt med fortsatt beiting. Drifta av arealene har opp gjennom årene variert med de naturlige forutsetningene forskjellige steder i landet, og skjøtselen må ta hensyn til det. Forskjellige beitedyr, beitepress og beitetidspunkt gir ulik påvirkning på vegetasjonen. Kunnskap om tidligere bruk er derfor nyttig for å få en god skjøtsel. Sambeite gir ofte en god effekt både på kulturmarkene som skal skjøttes, og på beitedyra. 10 Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte

13 Lette maskiner og redskaper bør brukes ved skjøtsel av gamle slåttemarker. Nordre Land i Oppland. (Foto: Oskar Puschmann) Skjøtsel av gammel slåttemark Skjøtsel av småbiotoper og restbiotoper Arts- og urterike gamle slåttemarker bør opprettholdes med slått. Hvis slåtten blir erstattet med beite, vil området gjerne bli mer grasrikt enn urterikt og mer ujevnt og tuete. Beiteømfintlige arter kommer også til å forsvinne. Hvis beite er eneste mulighet for skjøtsel, vil lett beite med storfe vanligvis være det mest skånsomme for plantene. Slåtten må være sein. En regel er at en ikke skal slå før 10. juli i følge lokal tradisjon. Tunge maskiner og redskaper som sliter av vegetasjonen, bør ikke brukes. Å hesje høyet eller la det ligge og tørke noen dager før en fjerner det, gir de ulike artene mulighet til å frøså seg. Det vil være en fordel om slåtten kan suppleres med etterbeite om høsten, fordi tråkk lager små hull i det tette grasteppet og gir frøene spiremuligheter. Tidligere ugjødslet slåttemark bør ikke gjødsles og gjødselmengden ikke økes på slåttemark som tidligere har vært litt gjødslet. Med småbiotoper mener vi mindre arealer som ikke blir utnyttet til produksjon, og som ligger innimellom produksjonsarealene. Typiske småbiotoper i jordbrukslandskapet er åkerholmer, raviner, kantsoner mot elver, vann, veier, grøfter og gjerder, røyser, knauser og skrotemark. Restbiotopene kan være naturbiotoper med varierende grad av påvirkning eller rester etter gamle kulturmarker som nå er borte. Småbiotoper er mindre arealer som ligger innimellom åkrene og ikke drives, slik som åkerholmer, raviner, kantsoner mot elver, vann, røyser, veier, grøfter og gjerder. De er viktige for det biologiske mangfoldet i åkerlandskapet. Vestby i Akershus. (Foto: Oskar Puschmann) Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte 11

14 Gradvise overganger mellom jorde og skog med gras, urter og busker imellom gir et variert livsmiljø for mange forskjellige planter og dyr. (Foto: Oskar Puschmann) Forskning viser at jo større arealene med småbiotoper og restbiotoper er, jo flere arter er det i et åkerlandskap. Den andre viktige faktoren er arealenes kvalitet, det vil si om små- og restbiotopene er påvirket av gjødsel, sprøytemidler, om de har grodd igjen, osv. Hvis disse biotopene blir mindre og færre, vil den økende avstanden mellom dem føre til at dyr og planter får problemer med å overleve på grunn av manglende spredningsmuligheter i dette landskapet. Aktuelle tiltak knyttet til bevaring, skjøtsel og eventuelt reetablering av restbiotoper: Ta vare på åkerholmer, steingjerder, alleer, dammer og grøfter. Unngå å bruke plantevernmidler på tun og i gårdsmiljøer. Unngå avdrift ved gjødsling og sprøyting, slik at ikke gjødsel eller sprøytemidler påvirker småbiotoper/ restbiotoper som kantsoner og åkerholmer. Drive tradisjonell skjøtsel av småbiotoper som er rester av gammel kulturmark. Kantsoner ryddes litt av og til. Busker og kratt som skygger for urterik kantvegetasjon bør også ryddes vekk. Tenk nettverk mellom restbiotoper dersom kantsoner og lignende skal reetableres. Skogbryn, kantsoner og steingjerder Smale og skarpe overganger mellom jordbruksarealer og skog gir livsbetingelser for få arter av planter og dyr. Lag derfor gjerne en mykere, det vil si en bredere og mer gradvis overgang. Mot granskog kan det etableres en lysåpen sone med lauvskog og deretter en sone med busker, urter og gras mot åkeren. Sonen bør ryddes forsiktig av og til slik at den ikke blir for tett. Det er gunstig å slå kantsoner og veikanter som er dominert av gress og urter, men vent med denne slåtten til planter har satt frø (juli og august). Ugjødslede (vei)kanter er ofte artsrike. Årlig slått av slike kanter er et godt tiltak for å opprettholde mangfold av høyere planter og av insekter, fugler og dyr. Det er viktig å være oppmerksom på at også kanter er et produkt av sin driftshistorie. Hvis artsinnholdet i dem skal bevares, kan de derfor være avhengig av en mer spesiell skjøtsel enn den som er nevnt her. Steingjerder finnes ofte inne i og langs kantsoner. Dersom de ikke er overgrodde, gir de lysrike og solvarme boforhold, le og skjul for en rekke plante- og dyrearter. 12 Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte

15 Store, gamle trær i jordbrukslandskapet og alleer Gamle trær i jordbrukslandskapet er et helt livsmiljø i seg selv og dermed av stor betydning for det biologiske mangfoldet. Spesielt gjelder det store, frittstående, gamle edellauvtrær, som ask, alm, eik, bøk og lønn. Styvingstrær som ble brukt til lauvhøsting, er gjerne svært gamle og grove, og de blir derfor vokse- og tilholdssted for en rekke moser, sopp, lav og insekter. Fugler finner også mat eller hekkeplasser her, og trærne er av særlig betydning for hulerugende fugler og flaggermus. De viktigste tiltakene her er rett og slett å bevare gamle trær. Forekomsten av styvingstrær (lauvingstrær) i jordbrukslandskapet er sterkt redusert. Restaurering og fortsatt styving av gamle styvingstrær er derfor verdifulle tiltak. Alleer bør også bevares og eventuelt fornyes der det er behov. Fornyingen bør skje etappevis over tid slik at artene på de gamle trærne rekker å etablere seg på de nye. Styvingstrær er gjerne svært gamle og grove, og de er levested for en rekke moser, sopp, lav og insekter. Her ser vi både trær som nylig er styvet, og gamle med en mer greinet krone. Hjartdal i Telemark. (Foto: Anders Bryn) Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte 13

16 Vann og våtmarker er oaser i landskapet for plante- og dyrelivet. Hornedammen i Stange ble anlagt i 1989 i et beiteområde som tidligere ble oversvømt i vårflommen. Den er vannkilde til krøttera som går på beite der, og rundt 90 fuglearter har besøkt dammen opp gjennom årene. (Foto: Arne Åsen, Bondebladet) Vann, våtmarker og flommarker i kulturlandskapet Vann og våtmarker var mer vanlig i tidligere tiders jordbrukslandskap. Flere våtmarker ble brukt til beite og slått, men i dag er mange av dem grøftet og tørrlagt for å gi mer jordbruksareal. Små vann og dammer har gjerne blitt fylt igjen. Våtmarker er oaser i landskapet for plante- og dyrelivet. De har også en rekke andre viktige funksjoner, blant annet som naturlige renseanlegg. Det er derfor viktig å bevare og eventuelt på nytt etablere ulike typer våtmark. Fuktenger, sumper og kanter langs tjern og innsjøer ble tidligere gjerne slått. Dette er trolig en svært gammel form for fôrsanking. I dag er dette slutt, men artssammensetningen i området kan ennå bære preg av slik høsting. Slått vil derfor være et aktuelt skjøtselstiltak. Andre våtmarksområder har kanskje vært brukt til beite og bør fortsatt beites for å opprettholdes. Småvann og dammer i jordbrukslandskapet er viktige miljøer for dyrelivet, blant annet for ender og vadefugler, for amfibier og i tillegg for mange strand- og vannplanter. Mange truede arter av insekter og fugler er knyttet til slike vannbiotoper. Mangel på småvann og dammer av ulike slag er en viktig årsak til at biologisk mangfold er redusert i jordbrukslandskapet. Å unngå grøfting eller utfylling av småvann og dammer kan derfor være et svært aktuelt kulturlandskapstiltak. Myrer og frodige sumpskoger har også blitt sjeldne i jordbrukslandskapet som følge av grøfting og oppdyrking. Spesielt gjelder dette kalkrike myrer. Tidligere ble disse ofte brukt som slåttemark, og de er artsrike. Blant annet er de leveområder for mange orkideer, insekter og fugler. Det viktigste tiltaket for myr er å unngå at de blir grøftet eller drenert på annen måte. Særlig artsrike slåttemyrer bør også slås. Bekker, åpne grøfter, vannsig og fuktige drag. Åpne bekker og kanaler har stor betydning for mange arter. Særlig er det tilfelle på flatbygdene og i åkerlandskap med intensiv drift. Her finnes både et stort antall planter og mange insektarter som er knyttet til disse plantene, for eksempel sommerfugler. Slike områder er også viktige for frosker, padder og salamandere. Vadefugler som vipe, storspove, rødstilk og enkeltbekkasin viser klar tilbakegang i jordbrukslandskapet, blant annet fordi arealet av strandeng har minket sterkt. Å opprettholde vannsig og fuktige drag kan derfor være avgjørende for forekomst og ungeproduksjon hos disse artene. 14 Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte

17 Aktuelle tiltak og skjøtsel i forbindelse med vann, våtmarker og flommark: Sakteflytende bekker og grøfter gror igjen. Rensk forsiktig opp med jevne mellomrom, helst om høsten. Det er best å ta dette arbeidet i etapper. Det samme gjelder for småvann og dammer. Slå gjerne grøftekanter slik at de ikke gror helt igjen. La husdyr beite inntil våtmarker. Kombinasjonen beitemark og våtmark er sjelden nå, og flere fuglearter som viser sterk tilbakegang i dagens jordbrukslandskap, er knyttet til slike våtmarker. Oppretthold om mulig slått eller både slått og beite på rester av flommarksarealer. La være å fulldyrke arealer helt inntil våtmarker. Legg til rette for fugler som lever ved og i vann, med kunstige øyer, andekurver, fuglekasser o.l. når nye dammer etableres. Mange arter, for eksempel salamander og en rekke insekter, trives best i fiskeløse dammer. Hold en sone langs vann, dammer og grøfter fri for gjødsel og sprøytemidler. Etablering av nye dammer og andre våtmarker er et av de mest aktuelle tiltakene i områder der mye av vann, våtmarker og flommarker er forsvunnet. Oppdemming er gjerne den billigste og oftest også den beste måten å gjøre dette på. Faglig hjelp, både teknisk og biologisk, kan bidra til gode løsninger. Begynn med å kontakte kommunens landbruksforvaltning eller eventuelt Fylkesmannens landbruksavdeling. Arter knyttet til hus, bygninger og gårdsmiljøer Hus, bygninger og gårdsmiljøer byr på mange livsmiljøer for planter og dyr. Slitasje og tråkk gir spesielle miljøer for slitasjesterke plantearter. Gårdstunplanter er spesielle arter som normalt ikke opptrer som ugras på dyrket mark. Gårdsmiljøene har også gjerne svært næringsrike arealer der det vokser høyvokst ugras. Disse er ofte store produsenter av frø som blir utnyttet av fugl. På grunn av endringer i gårdsmiljøer og arealbruk er flere av disse gårdsmiljøartene truet i dag. Mange av dem vil neppe kunne overleve uten aktive tiltak. Gårdsmiljøene har også et rikt insektliv, som igjen gir gode vilkår for fugler. Låvesvale, taksvale, linerle og stær er arter som hekker i og på hus. De er alle i tilbakegang. Det er en utfordring å ta hensyn til dette ved modernisering og renovering av hus. Av pattedyr er piggsvin og flere arter flaggermus knyttet til gårdsmiljøer. Et generelt tiltak som er gunstig for flertallet av artene som holder til i hus- og gårdsmiljøer, er å unngå å bruke sprøytemidler på tun og i gårdsmiljøer. I tillegg bør tuntrær bevares. Strandenger som denne er viktige livsmiljøer for mange vadefugler og noen steder også for sjeldne beitemarkssopper. Strandenger som ble beitet tidligere, blir best opprettholdt ved beiting. Nærøy i Nord- Trøndelag. (Foto: Oskar Puschmann) Hus og bygninger byr på mange livsmiljøer for planter og dyr. Noen planter vokser bare i gårdsmiljøet. Pipeløk er et eksempel på en slik art som forekommer på torvtak i Gudbrandsdalen og Valdres. I forgrunnen på bildet vokser også smånøkkel, som blir stadig sjeldnere. (Foto: Anders Bryn) Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte 15

18 Hele 90 % av det biologiske mangfoldet i åkerlandskapet finnes i kantsonene. Ved ubevisst sprøyting kan plantevernmidler, direkte eller indirekte, havne utenfor dyrkingsarealene. (Foto: Nils Bjugstad) Unngå gjødsel og sprøytemidler på avveier Muligheten for å opprettholde et mangfoldig dyre- og planteliv er størst dersom gjødsel og plantevernmidler ikke havner utenfor dyrkingsarealene. I en del tilfeller kan det også være aktuelt å ha sprøytefrie kantsoner og restarealer inne i eller omkring dyrket mark. Sprøytefrie soner har størst positiv virkning inntil kanter og restarealer med høyt artsmangfold, som lysåpne skogbryn, og inntil dammer, kanaler, bekker og elver. Sprøytefrie soner anbefales ikke dersom produksjonsarealet grenser til områder med problemugras, særlig i åpne kulturer som grønnsaker, hvor ugraset lett kan konkurrere med kulturplantene. 2.3 Hvor får du mer informasjon om biologisk mangfold? De fleste kommunene i landet har gjennomført eller er i ferd med å gjennomføre kartlegging av biologisk mangfold. Det er utgitt veiledningsmateriell (DNhåndbok nr ) til dette arbeidet, og her er flere typer kulturmarker og kulturlandskapsbiotoper beskrevet. Mange kommuner vil derfor etter hvert ha oversikt over verdifulle lokaliteter. Vanligvis er det laget en samlerapport for hver kommune med tilhørende lokaliteter. Ved å kontakte kommunen kan du sjekke om spesielle kulturmarksarealer er påvist på eiendommen. Annen aktuell litteratur: Direktoratet for naturforvaltning (1999): Kartlegging av naturtyper. DN-håndbok nr. 13. Direktoratet for naturforvaltning (1994): Verdifulle kulturlandskap i Norge. Mer enn bare landskap! Sluttrapport. Jordbruksverket: Biologisk mångfald och variation i odlingslandskapet. Serie veiledningshefter som kan bestilles på Matzon, C. (1996): Naturvård med betesdjur. Jordbruksverket Nedkvitne, J.J., Garmo, T.H. og Staaland, H. (1995): Beitedyr i kulturlandskap. Landbruksforlaget. Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L og Kvamme, M. (red. 1999): Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. Landbruksforlaget (suppleres med videofilm i 2003). Norges Bondelag (1994): Våtmarker i kulturlandskapet. Nyttige nettadresser: (Miljøstatus i Norge) (Direktoratet for naturforvaltning) (Statens landbruksforvaltning) (Kulturlandskasprosjekter i Telemark) 16 Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte

19 Biologisk mangfold i usprøytede åkerkanter Norsk institutt for naturforskning (NINA) har laget en rapport hvor de vurderer effekter av usprøytede åkerkanter med hensyn til biologisk mangfold. Oppsummeringen nedenfor og konklusjonene er hentet fra denne rapporten. (NINA oppdragsmelding 739, 2002) Hele 90 % av det biologiske mangfoldet i åkerlandskapet finnes i åkerens kantsoner, som ofte består av steingjerder, grøfter, grasstriper, busker, trær, skog osv. Her er det et rikt dyre- og planteliv, med fugler, piggsvin, blomster, sommerfugler og humler, og derfor bør slike områder utsettes for minst mulig miljøbelastning. En måte å gjøre dette på er å unnlate å sprøyte den ytterste åkerkanten. Dette reduserer sprøyteavdriften fra åkeren og vil ha en gunstig effekt på mengde og artsantall av planter, insekter, edderkoppdyr og fugl som lever i kantsonen utenfor åkeren og i den usprøytede åkerkanten. Mange av insektene som lever i kantsonen og åkerkanten, kan fungere som nyttedyr som vil holde bestanden av skadedyr i åkeren og åkerkanten nede. Dessuten sørger de for pollinering av både kulturplanter og ville planter. Redusert avdrift vil også gi et større innslag av blomsterplanter i kantsonen utenfor åkeren og dermed et vakrere landskap. Men vil ikke en usprøytet kantsone føre til ugrasproblemer og sterkt reduserte avlinger? Nei, det er vist at avlingstapene i en usprøytet åkerkant er små (0 10 %) og i mange tilfeller ubetydelige, særlig om en tar hensyn til de reduserte utgiftene ved mindre bruk av plantevernmidler. Ugrasproblemene i åkerkanten er også mindre enn forventet, og ugraset invaderer ikke selve åkeren. Praktiske anbefalinger for usprøytede åkerkanter: Som hovedregel bør all sprøyting utelates i den ytterste kanten av åkeren. Anbefalt bredde på den sprøytefrie sonen er 6 meter, men dersom dette blir en for stor del av åkeren, kan bredden reduseres til 3 4 meter. Effekten vil likevel være gunstig. En bred, usprøytet åkerkant mot en velegnet kantsone og ingen tiltak langs de andre kantene i åkeren er bedre enn en smal kant rundt hele åkeren. Usprøytede åkerkanter er mest hensiktsmessig i korn-, gras- og potetåkrer i områder med store åkrer. Usprøytede åkerkanter bør legges til kanter som grenser mot stabile kulturmarker og småbiotoper med høyt artsmangfold, som åkerholmer, blomsterenger, grasmarker og områder med velutviklet vegetasjon (busker og trær) og mot dreneringskanaler, bekker og elver. Usprøytede åkerkanter anbefales ikke dersom åkerkanten grenser til områder med ugrasproblemer (for eksempel kveke eller åkertistel), eller i åpne kulturer som grønnsaker, hvor ugraset lett kan konkurrere med kulturplantene. Hvis det oppstår spesielle ugrasproblemer i åkerkanten, kan begrenset sprøyting (begrenset med tanke på tidspunkt og valg av plantevernmiddel) være et brukbart kompromiss. Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte 17

20 3 Kulturminner og kulturmiljø De aller fleste kulturminner er ikke freda, enten fordi de ikke er gamle nok, eller fordi de ikke er blitt vurdert i en slik sammenheng. Dette betyr likevel ikke at de ikke er verdifulle for deg, gården eller bygda. Flesberg i Buskerud. (Foto: Oskar Puschmann)

21 Alle spor etter mennesker er kulturminner, også områder det knytter seg historie, tro eller tradisjon til. Kulturminnene inngår ofte i større helheter såkalte kulturmiljøer. Eksempler på kulturmiljøer kan være ei setergrend med sine bygninger, veier, kaldkilde, slått og beiter, stedsnavn og huldertradisjoner. Eller det kan være et bygningsmiljø ved en elveos ved fjorden, med sag, kverntufter, naust og sjøbu. Et kulturmiljø er en helhet der enkeltminnene blir styrket ut fra sammenhengen de inngår i. Landbruket har vært med på å forme kulturmiljøer i landskapet ut fra ulike næringskombinasjoner og driftsmåter Setring har preget og preger fortsatt landskapet i utmarka, Norddal i Møre og Romsdal. (Foto: Oskar Puschmann) Disse kulturminnene er automatisk freda: Kulturminner fra før 1537 (reformasjonsåret) ofte kalt fornminner Samiske kulturminner eldre enn 100 år, inkludert samiske bygninger Bygninger fra før 1650 Rundt alle disse gjelder en sikringssone på minst 5 meter fra den synlige ytterkanten av kulturminnet dersom ikke annet er bestemt. Alle fysiske inngrep innenfor denne sonen er forbudt. Steingjerder er karakteristisk for Jæren i Rogaland. (Foto: Oskar Puschmann) Fredningen gjelder også for de kulturminnene som ennå ikke er oppdaget eller registrert. I tillegg er det gitt bestemmelser for løse kulturminner (enkeltgjenstander) fra før reformasjonen og for mynter som stammer fra tiden før Andre kulturminner og kulturmiljøer kan fredes ved spesielt vedtak. 3.1 Ta vare på historien Kulturminnene forteller om menneskenes liv, både for flere tusen år siden, i forrige århundre og i nær fortid. De er viktige kilder til historien, særlig i tiden før vi har skriftlige kilder. Jo nærmere vår egen tid vi kommer, jo flere andre kilder finnes det, som tekster, kart og fotografier. Men kulturminnene har en direkte forbindelse til fortidens mennesker. Hver gang et kulturminne går tapt som følge av forfall eller ødeleggelse, blir et blad i landskapets historiebok revet ut. Fangstgrop, Troms. (Foto: Marianne Skandfer) Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte 19

22 Historien til et gårdsbruk kan romme mye fra gravhaugene med utsyn over leia, seterveien, den røde reisverkslåven, tuntreet, inventar og redskaper til gamle husdyrraser, kunnskap om gamle driftsmåter, stedsnavn og bestemors håndskrevne kokebøker. Tiltak i miljøplanen skal knyttes til faste kulturminner og kulturmiljøer, men lokal tradisjon og kunnskap kan gi både innhold og inspirasjon til tiltaket. Like viktig som enkeltobjektene er sammenhengene de inngår i, og historiene rundt dem. Selve gårdsbruket er en slik sammenheng, der åker og eng, beitemark og skog har gitt grunnlag for bosetning i tunet, stier og veier binder sammen de forskjellige funksjonene, og gjerder og merkesteiner avgrenser ulike typer arealer. Gamle stedsnavn i innmark og utmark forteller ofte om andre driftsformer. Bygninger fra ulike perioder side om side i tunet viser hvordan ulike generasjoner har satt sitt preg på gården. 3.2 Å kartlegge kulturminner på bruket Et godt grunnlag for å ta vare på eller ta hensyn til kulturminner er å vite hvor de finnes. En enkel kartregistrering med tilhørende kort beskrivelse av kulturminner og kulturmiljøer i miljøplanen skal først og fremst bidra til større oversikt over de kulturminneverdiene du forvalter, og være ditt eget grunnlag for å ta vare på dem på en god måte. En praktisk veiledning i hvordan du kan registrere kulturminner på kart, finner du i Veiledningshefte: Miljøplan i jordbruket. Der står det også en oversikt over ulike typer kulturminner. Nedenfor er noen råd om hvordan du kan gå fram for å finne ut mer om hvilke kulturminner som finnes på gården din. Lite er registrert i utmarka, og få overpløyde boplasser er registrert. Finner du hauger eller annet du tror er automatisk freda, bør du kontakte den regionale kulturminneforvaltningen for å få dette klarlagt. I neste omgang kan du kartlegge de kulturminnene som ikke er freda. Prøv å få oversikt over alle spor som forteller om brukets historie, for eksempel opp til siste generasjon eller det du selv husker fra din egen barndom eller ungdom. Ikke alle kulturminner er like gamle eller fine å se på, men sammenhengen de inngår i, og helheten de utgjør, kan likevel være verdifull. Se for eksempel den gamle fegata i sammenheng med fjøset og markene den førte ut til. Vær særlig oppmerksom på alt som finnes fra tiden før det andre hamskiftet i norsk jordbruk, fra ca Når det gjelder selve gårdstunet, er det en grei rettesnor å registrere alle elementer fram til vår egen tid, fra våningshus til tuntre og hage, fra driftsbygning til ny maskingarasje. På den måten får du med deg helheten i gårdstunet. SEFRAK-registreringen omfatter i hovedsak bygninger fra før 1900, i deler av landet fra før Alle kommuner, fylkeskommuner og Sametinget har tilgang til disse opplysningene gjennom grunneiendomsregisteret GAB. Du kan be om utskrift av disse som gjelder objekter på din eiendom. Når du har skaffet deg oversikt, kartfestet elementene og notert det du vet om alder, tilstand osv., kan du tenke på hvilke elementer eller områder som etter din mening er mest verdifulle eller viktige, enten de er sjeldne eller typiske for bygda eller viktige av andre grunner. Nettopp disse kan være utgangspunkt for å sette i verk tiltak. Eldre folk har kunnskap om tidligere tiders driftsmåter og kan gi deg verdifulle spor å gå etter i registreringen av kulturminner. (Foto: Arne Åsen, Bondebladet) Først bør du undersøke om det tidligere er registrert freda kulturminner på eiendommen, enten automatisk freda kulturminner ofte markert med rune-r ( ) på kartet eller kulturminner som er freda ved særskilt vedtak oftest bygninger, etter hvert også kulturmiljøer. En enkel oversikt over disse, henholdsvis i fornminnebasen og fredningsregisteret, er lagt ut på internett (se punkt 3.4). Miljøplanrådgiverne vil få tilgang til flere opplysninger i fornminnebasen i forbindelse med innføringen av miljøplan. Kulturminneforvaltningen i fylkeskommunen og Sametinget har også disse opplysningene. I løpet av 2004 vil digital kartfesting av alle freda kulturminner inngå i en ny kulturminnebase. Dersom det ikke finnes opplysninger i kulturminneregistrene, kan det likevel være freda kulturminner på eiendommen. Registrene er ikke komplette eller oppdaterte alle steder, og over 70 kommuner mangler ennå registreringer av automatisk freda kulturminner. 20 Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte

23 Trenger du mer kunnskap om gamle spor, kan du snakke med eldre folk. Kanskje finnes det også gamle kart, fotografier, tegninger eller malerier som viser hvordan eiendommen så ut tidligere. Bygdebøker og annen lokalhistorisk litteratur kan inneholde opplysninger. Historielaget, bondekvinnelaget, bygdemuseet eller kommunen kan ha drevet innsamlingsarbeid og registreringer som er av interesse for deg. 3.3 Hvordan ta vare på kulturminner og kulturmiljøer i daglig drift og gjennom tiltak Jordbruksdrift kan være både en fordel og en ulempe for kulturminnene. Kulturminner kan grovt sett deles i tre grupper med helt ulike behov når det gjelder vedlikehold og skjøtsel: En gruppe kulturminner forutsetter bruk for å bli bevart. Dette gjelder for eksempel bygninger, veifar og gamle kulturmarker. En annen gruppe bør helst spares for alle typer inngrep, for eksempel de fleste automatisk freda kulturminnene, som i stor grad befinner seg under markoverflaten. En siste gruppe er muntlig tradisjon som også bør holdes ved like, for eksempel ved å formidle videre stedsnavnene og hva tidligere generasjoner har fortalt om hendelser både virkelige og overnaturlige Generelle råd for hvordan en tar hensyn til kulturminner i drifta Kulturminner som er lite synlige fordi de er overgrodd eller ligger under markoverflaten, er særlig utsatt for ødeleggelse i forbindelse med landbruksdrift. Ofte dreier dette seg om automatisk freda kulturminner. Dagens gårdsdrift behøver ikke alltid å endres for at en skal ta vare på kulturminner. (Foto: Norsk Landbruk, Erling Mysen) Store verdier blir allerede forvaltet på en god måte gjennom daglig drift og vedlikehold av bygningsmasse og andre anlegg. Å ta vare på kulturminner og kulturmiljøer behøver ikke nødvendigvis å føre til noen endring i forhold til dagens drift. Ikke pløy dypere enn tidligere år i områder der det er sannsynlighet for kulturminner under markoverflaten. Beite holder vegetasjonen nede og kan være positivt for å gjøre kulturminner mer synlige. Vær likevel oppmerksom på slitasjeskader. Automatisk freda kulturminner som er lite synlige, ligger ofte på restarealer inne i eller inntil dyrket mark. Gå derfor over slike områder før du dumper stein, grøfter eller pløyer for nært. Vær oppmerksom på kulturminner ved nydyrking, grøfting og drenering, særlig i utmarksområder med mangelfulle registreringer. Kulturminner som er lite synlige, er mest utsatt for å bli ødelagt i gårdsdrifta. Mange av dem ligger under jorda. Illustrasjonen viser hvordan pløyedybden har økt gjennom de siste hundreårene, og eksempler på hva som kan skjule seg både i pløyelaget og under. (Illustrasjon: Karl-Fredrik Keller) Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte 21

24 3.3.2 Generelle råd for skjøtsel og istandsetting av kulturminner fra nyere tid Skjøtselsråd i forbindelse med automatisk freda kulturminner forutsetter at regional kulturminneforvaltning kontaktes først, og at en skjøtselsplan legges til grunn for arbeidet. I avsnitt 3.4 står det henvisninger til hvor du kan finne konkrete råd ved tiltak for restaurering, skjøtsel og vedlikehold av kulturminner. Her er noen generelle råd: Vurder kostnadene ved å sette i stand gammelt i stedet for å bygge nytt. Bevar kulturminnets opprinnelige elementer og kulturmiljøets egenart og helhet. Gjør så få forandringer som mulig. Foreta reparasjoner framfor hel utskifting. Utseendet til kulturminnet må forbli mest mulig uforandret. Bruk tradisjonelle, stedegne materialer og tradisjonell, lokal byggeskikk når du skal reparere eller bygge nytt. Bruk tradisjonelle håndverksteknikker. Ta kontakt med lokale kunnskapsbærere og håndverkere for råd. Let etter dokumentasjon for tidligere tilstand, gjennom gamle bilder og lignende. Et tett tak kan redde viktig bygningshistorie. Aksjonene Ta et tak i regi av Norsk Kulturarv sikret vel 1500 bygninger rundt om i landet. Gjøvik i Oppland. (Foto: Utlånt av Norsk Kulturarv) 22 Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte

25 3.4 Hvor får du mer informasjon om kulturminner og kulturmiljø? Innenfor offentlig forvaltning er ansvaret fordelt på følgende vis: Kommunene har en sentral rolle i forvaltningen av landbrukets tilskuddsordninger til kulturminner og ansvar for å behandle søknader om nydyrking. Kommunene har ansvar for kommuneplanlegging etter plan- og bygningsloven. Fylkeskommunene og Sametinget (regional kulturminneforvaltning) har kulturminnefaglig kompetanse og forvalter myndighet etter kulturminneloven, blant annet til å foreta fredning. De er rådgivere for folk som ønsker veiledning, og skal ivareta kulturminneinteressene i planlegging. Når du skal sette i gang tiltak som kan komme i berøring med kulturminner eller kulturmiljøer som er freda etter kulturminneloven, skal du henvende deg til fylkeskommunens kulturminneforvaltning eller Sametinget. Disse har myndighet til å gjennomføre nødvendige forundersøkelser for å slå fast om et tiltak kommer i konflikt med loven. Riksantikvaren er et direktorat under Miljøverndepartementet og har overordnet myndighet innenfor kulturminneforvaltningen. Aktuell litteratur: Direktoratet for naturforvaltning (1994): Gamle veger og vegfar. DN-håndbok 5. (112 s.) Norges Bondelag (1999): De eldste sporene i jordbrukslandskapet. (24 s.) Riksantikvarens informasjon om kulturminner. En løsbladbasert informasjonsperm blant annet om skjøtsel av automatisk fredede arkeologiske kulturminner og istandsetting av bygninger og steingjerder. Kan bestilles direkte fra Riksantikvaren eller regional kulturminneforvaltning eller hentes på nettet. Riksantikvarieämbetet (2002): Hägnader och stängsel i kulturlandskapet. John-Eric Gustafsson. Praktisk fornvård 1. (122 s.) Skogbrukets kursinstitutt (1997): Kulturminner og skogbruk. Harald Jacobsen og Jørn-R. Follum, Biri. (248 s.) Østfold fylkeskommune (2000): Helleristninger og moderne landbruk. (7 s.) Nyttige nettadresser: (oversikt over automatisk freda kulturminner på det enkelte gårdsbruk) (Norsk Kulturarv) (Norsk lokalhistorisk institutt) (oversikt over vedtaksfredede kulturminner og kulturmiljøer) I tillegg til kulturminneforvaltningen selv kan det være aktuelt å kontakte Fortidsminneforeningens lokalavdelinger i alle fylker og Stiftelsen Norsk Kulturarv i Vågå. Mange friluftsmuseer har også egne håndverkere og kulturhistorikere som kan hjelpe deg. Men husk at bare kulturminneforvaltningen har myndighet etter kulturminneloven. Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte 23

26 4 Avrenning fra jordbruksarealer, avfallshåndtering og energibruk Jorda er selve grunnlaget for framtidig matproduksjon. Derfor må den dyrkede marka og matjorda på best mulig måte tas vare på. (Foto: Oskar Puschmann)

27 Jord er en verdifull ressurs og er selve grunnlaget for framtidig matproduksjon. Å ta vare på matjord og dyrket mark er derfor det aller viktigste produksjons- og miljøtiltaket i landbruket. Jorda er også en svært viktig del av det biologiske mangfoldet. Betydningen av god jord- og plantekultur kan ikke overvurderes. 4.1 Erosjon og tap av næringsstoffer Avrenning fra jordbruksarealer til vann og vassdrag er trolig landbrukets største forurensningsproblem. Forurensningen kan skje både ved tap av jord (jorderosjon) og utvasking av plantenæring fra jord. Å drive landbruk innebærer at en griper inn i et naturlig system som er i økologisk balanse. Jorda blir dyrket, og en tilfører plantenæringsstoffer og andre stoffer for at kulturplantene skal få optimale betingelser. I et slikt system vil det naturlig nok ofte bli større tap tap av jord, næringsstoffer og andre stoffer enn om jorda ikke hadde vært dyrket opp. Målet er imidlertid å gjøre tapet så lite som mulig. Plantenæringsstoffene skal komme planter og organismer i jorda til gode. Avrenning og utvasking fra jorder til vann og vassdrag er trolig landbrukets største forurensningsproblem. (Foto: Svein Skøien) Landbruksproduksjon innebærer bruk av energi. Landbruket selv har i likhet med resten av samfunnet interesse av å redusere energiinnsatsen mest mulig. I tillegg kan landbruket være en viktig leverandør av fornybar energi (bioenergi). Landbruksproduksjon innebærer omfattende bruk av innsatsfaktorer. I tillegg til varen en produserer, gir drifta ofte ett eller flere restprodukter. Det er viktig å ha en bevisst holdning til hvordan en håndterer restprodukter og avfallsprodukter, for å oppnå best mulig ressursutnyttelse og minst mulig forurensning. All landbruksvirksomhet fører med seg en viss fare for forurensning. I henhold til forurensingsloven er alle pålagt en plikt til å redusere forurensningen fra sin virksomhet. Tiltak mot forurensning kan omfatte både lovpålagte tiltak og frivillige tiltak. Landet vårt har store variasjoner i natur, klima og driftsmåter. Det vil derfor være ulike prioriteringer av miljøtiltak i forskjellige deler av landet og på de forskjellige brukene. Tap av jord og næringsstoffer kommer fra mange enheter i landbruket. Det er summen av utslippene som er viktig. Dette taler for at en samordner arbeidet med å redusere landbruksforurensningene. Det kan bidra til større effekt av tiltak som er satt i verk, og kan være motiverende for hver enkelt virksomhet. Myndighetene har gitt lover og forskrifter på landbruksområdet som har til formål å hindre forurensning. I tillegg er det innført flere økonomiske virkemidler som skal stimulere til mer miljøvennlig produksjon. Som lokal landbruksmyndighet har kommunen oversikt over disse virkemidlene og har i mange tilfeller forvaltningsansvaret. Kommunen kan også vurdere aktuelle tiltak. Statens landbruksforvaltning Miljøtiltak i jordbruket Temahefte 25