ambulanse Johan Harstad, Ambulanse, Gyldendal 2002.

Transkript

1 ambulanse Johan Harstad, Ambulanse, Gyldendal Jeg ligger på ryggen i ambulansen, fastspent med stropper til båren og vi kjører raskt gjennom byen, noen har lagt en oksygenmaske over munnen min, og han som sitter ved siden av meg i den gule og røde jakken, som hele tiden skifter mellom å se på meg og på instrumentene som piper her inne, spør om jeg hører ham, men uten å vente på svar, og han skrur på forskjellige brytere, fester ting på kroppen min, på brystet, roper inn til sjåføren kjør, kjør, roper han, vi kommer til å miste ham, og jeg skal til å si at jeg hører ham, men da har han vendt ansiktet bort og han holder på å ordne en sprøyte, tror jeg, og jeg blir liggende helt stille, jeg ser i taket, vi er på motorveien, og for hver gang vi passerer en gatelykt, skjærer en lyskjegle over taket og forsvinner ut til venstre, og han spør om jeg hører ham, kan du høre meg, han snakker så høyt, stemmen brister nesten, og jeg tenker, du burde være vant til dette, du må jo ha sett verre ting enn dette, og jeg holder meg fast til båren i svingene, men jeg kjenner ikke den venstre armen min, som om den er borte, og den høyre er svak, nesten kraftløs, og igjen spør han om jeg hører ham, ser på meg, rett på, løfter øyelokkene mine og lyser pupillene mine små med lommelykten og jeg vil lukke øynene for lyset er så sterkt, men han holder dem oppe og jeg ruller med øynene og han roper til ham som er sjåfør, at han må kjøre fortere for jeg er i ferd med å dø, og jeg tenker at alt har gått så fort og så mister jeg fokus på alt og det forsvinner til sjåføren som vrir hodet rundt og ser på pasienten som ligger fastspent bak i bilen og jeg tenker at han kommer ikke til å klare seg, og jeg må kjøre fortere, må kjøre alt jeg kan, og jeg har satt blålysene på og bak i bilen fortsetter han som jeg ikke husker hva heter, forsøkene på å få kontakt med pasienten, jeg ringer opp sentralen, oppgir posisjonen, sier at vi er på vei, ber dem holde klart det nødvendige utstyret på akuttmottaket, vi er bare ti minutter unna. Jeg ligger fastspent til båren, det piper rundt meg, og han i den gule og røde ambulansejakken, som sitter ved siden av meg, svaier fra side til side når bilen svinger seg gjennom gatene, lyden fra sirenene er høy, og jeg stirrer i taket, sier ingenting, og han spør om jeg hører ham, jeg møter øynene hans, løfter hodet mitt, sakte, og nikker, ja, jeg hører deg. Godt, sier han, vi er snart fremme nå, og jeg legger hodet ned igjen på puten, det gjør vondt, jeg forsøker å holde meg fast i båren, men hendene mine er kraftløse, jeg merker at jeg tisser på meg, det blir varmt i underlivet og jeg ligger helt stille, det er ingenting jeg kan gjøre med det, jeg kan ikke stanse det, kan bare ligge og merke at urinen sprer seg ut gjennom stoffet i underbuksen, ned over lårene, gjennom buksen og ut i madrassen, det kommer til å bli kaldt, og jeg er så trøtt, det får bare være, og han som sitter ved siden av meg holder meg i hånden, selv om jeg har tisset på meg, og han sier at jeg må holde øynene mine på ham, se på meg, sier han, bare se på meg, og jeg ser på ham, jeg tror jeg kjenner faren hans, 1 2

2 men jeg er ikke helt sikker, orker ikke spørre, jeg ligger stille og det eneste som mangler er klassisk musikk, filmmusikk, John Williams. Strykere, trompeter. Det snødde tidligere i dag. Store flak, som ikke la seg, smeltet nesten med en gang de traff bakken. Jeg hadde vært på kafé, første gang på mange år, jeg hadde snakket med et barn, jeg hadde fått kontakt, han hadde fortalt at han skulle begynne på skolen til høsten, at han gledet seg til å bli kjent med de andre. Jeg hadde vært på kinoen, satt i gang den siste filmen for kvelden, jeg hadde vært på ICA og kjøpt en pose middag på fem minutter, sweet & sour mix, to pils og teve magasinet, jeg hadde satt meg i bilen, kjørt hjem, jeg hadde låst meg inn i leiligheten, hengt fra meg jakken på knaggen i entreen, jeg hadde skrudd på ovnen, varmet opp maten, spist og satt meg i stolen, jeg hadde sett på teve. Jeg hadde bestilt Abflexer og antirustlakk fra VR Shopping, ringt inn og bestilt, jeg hadde begynt å vente. To måneder siden hun dro. Anna. Min kone. 58 dager, og bildet ruster ikke. Hun kommer hjem fra jobb, nattevakt, jeg sitter oppe, i stuen, og jeg ser det på henne allerede idet hun henger fra seg jakken at det ikke kan fortsette lenger, ser det på henne at hun vil snakke om det nå, og jeg puster tungt ut, setter meg til rette i stolen, gjør meg klar, lar det komme, og når hun begynner å snakke, later jeg som om det kommer helt overraskende på meg, når hun kommer med anklagene mot meg, sier at jeg nesten ikke ser henne lenger, at det virker som om jeg har blitt lei henne, som om jeg ikke lenger bryr meg, når hun sier at det er måneder siden jeg har ringt sønnen vår på eget initiativ, når hun sier alle disse tingene, later jeg som om det overrasker meg at hun, at hun av alle mennesker, kommer med slik anklager mot meg, og jeg later som om jeg ikke forstår, alt for å gi henne den dårlige samvittigheten, gjøre henne til oppvigleren, den bortskjemte bråkmakeren, det er feigt og jeg er klar over det, men jeg gjør ikke noen ting med det, sitter bare og tar det, jeg svarer ingenting når hun konfronterer meg med det, jeg har gått lei henne, jeg har gått lei av sønnen, han bor nede i byen et eller annet sted, når jeg tenker meg om, har jeg aldri vært der, men jeg har adressen, et eller annet sted, tror det henger en lapp på oppslagstavlen på kjøkkenet, han jobber som psykolog nede i byen, har egen praksis, har hatt det i noen år nå og jeg har gått lei henne, gått lei ham, jeg har gått lei meg selv og derfor sitter jeg i stolen i stuen og later som om jeg blir overrumplet, jeg som trodde alt var i orden når hun kaller meg et monster. Hun flytter ut to dager senere, etter tredve år, det hele nokså udramatisk, jeg er ikke hjemme, er på jobb, jeg sitter inne i maskinistrommet og stirrer ut gjennom projeksjonsvinduet, jeg ser de samme filmene om og om igjen, det eneste som forandrer seg er publikums reaksjoner på de enkelte scenene, latteren som alltid dukker opp på forskjellige steder, avhengig av aldersgrupper og tid på døgnet, det finnes så mange mennesker der ute, et hav av forskjellig latter, hoste og kremting, og i ukene etter tenker jeg at en av dem kan være henne, der ute, jeg lurer på om hun kanskje sitter der ute og ser de samme filmene om og om igjen, vet at jeg er på jobb, vet at jeg har akkurat begynt å savne henne. Filmene går, hele dagene, lyset fra prosjektøren over hodene deres, og kanskje over hennes, ute i salen, de lener seg tilbake i 3 4

3 stolene sine, lytter til musikken, de store strykepartiene når hovedpersonen kommer hjem, når han eller hun står nede ved vannet og ønsker seg bort, et helt annet sted enn her, empatien ligger tung over salen, og jeg skifter ruller uten at de merker det der ute, setter opp musikken et hakk, kjører på, og når hovedpersonens kamerat dør i kamp, velger hovedpersonen og hans kjæreste å kalle sitt første kjærlighetsbarn opp etter vennen, og nærbilde av dåpen, vannet, helt rent vann over det nye hodet og barnet som skriker, og det klippes til presten, tilbake til faren, begge med en forsonende mine, og en enslig trompet som hviler over de siste bildene, før rulletekstene overtar og lerretet blir sort, musikken akkompagneres til lyden av hundrevis av stoler som klapper opp, popcornesker som kastes i søppelspannene, folk som går ut, går hjem, og det er bare jeg som blir igjen, står inne i maskinistrommet, helt til musikken er ute, og jeg lener meg helt inn mot glasset, ser ut i salen, det er alltid noen som ikke går, som skal se tekstene, som om de kjenner noen som har vært med i produksjonen, og det er alltid et hode å se, og alltid går jeg ut av rommet, inn i salen, for å sjekke, men det er ikke henne, det kunne jeg vel heller ikke forvente, og så fylles salen igjen av nye publikummere og neste film skal settes i, det skal bli mørkt og musikken skal stige, kameraten skal dø etter to og en halv time. Det er vanskelig å si når det startet. At jeg begynte å skli bort. At jeg begynte å forsvinne for henne. Det kan ha vært så mange anledninger. Det kan ha startet når som helst. Begynte å smuldre foran henne, gå i oppløsning foran kaffekoppen hennes. Hele tiden med hender knuget under bordet. Tenner sammenbitt. Lukkede øyne. Jeg ligger og ser i taket og vi kjører fort, gjennom tunnelen, innover mot sykehuset, og han som har på seg den røde og gule jakken henger over meg, holder meg i hånden, sier at det skal gå bra, at jeg skal puste rolig, forsøke å slappe av, se på meg, sier han, se, se på meg, her er jeg, dette kommer til å gå fint, sier han, hele tiden, jeg forsøker å klemme hånden hans tilbake, men jeg har ingen kraft, og hånden ligger og gynger i neven hans i takt med bilens bevegelser, og han som kjører ambulansen ringer opp sentralen og forteller hvor vi er og spør om utstyret er klart, og jeg merker at et eller annet er i ferd med å bygge seg opp og jeg får følelsen tilbake i hånden, det prikker i fingrene, i den ene hånden som ikke er fullstendig paralysert, kraften kommer tilbake og jeg klemmer til, alt jeg orker, jeg ser at ansiktet hans vrenger seg og han roper, et eller annet, jeg får det ikke med meg og det begynner å blinke over netthinnen, bilen setter opp farten og en enorm smerte står som lynglimt gjennom kroppen, nedover ryggen, ut i fingrene og jeg lukker øynene, hører at de roper til hverandre, kjør for faen, han får et nytt, roper han og jeg slipper taket og forsvinner inn i kinosalen og jeg forsvinner inn i lerretet, inn i filmen, og jeg befinner meg på en slagmark, et eller annet sted i Europa, kanskje Verdun, jeg ligger i en skyttergrav sammen med en haug tyske soldater, og vi ser på hverandre, de roper noe til meg, men jeg kan ikke høre dem, lydene av granater som slår ned og kaster jord og kroppsdeler over meg, er for høy, dessuten ligger det en infernalsk støy av noe som ikke kan være annet enn heroisk filmmusikk over hele landskapet, jeg blir dyttet i ryggen av en bajonett, den går så vidt gjennom jakken min og jeg krabber på alle fire opp av graven, ut på marken, og de andre soldatene kryper opp etter meg, ser fremover, jeg lader geværet, 5 6

4 kikker fra side til side, men det er helt umulig å se annet enn eksplosjonene, jord og gress som rykkes opp av bakken og overrisler oss, regnet som svir i øynene og gjør bakken sølete og umulig å trekke seg frem i, vi blir hengende igjen, fukten trekker inn gjennom stoffet, i støvlene, og det lukter oppkast, jeg kjenner en hånd på ryggen min og snur meg, ser et ansikt som roper til meg, han er rød i ansiktet, roper, men jeg hører ikke hva han sier, så jeg ser fremover, ser hvite skyer av røyk som kommer mot oss, granater som lander like ved, nede i skyttergraven, som går av og utløser hvit, tykk røyk. Jeg blir gitt en gassmaske, trekker den over ansiktet og blir dratt ned i graven igjen, sammen med de andre, vi sitter helt stille, sammenkrøkt, med knærne oppunder ansiktet mens gassen siver over kanten og blir tykk foran oss, og det eneste jeg hører er lyden av min egen surklete pust, og musikken, som hele tiden ligger over scenen, men mest den surklete, abrupte pusten, og en soldat kommer til syne over kanten av graven, midt i den tunge, glidende gassen som velter fremover langs bakken, ned i hullene våre, han er kledd i gul og rød uniform, og han roper på meg, roper til meg at jeg må se på ham, men jeg kan ikke svare, har gassmaske på og kan ikke si noe til ham, kan ikke ta den av, prøver å strekke ut armen for å dra ham til meg, ned i sikkerhet, men han vil ikke, holder igjen, og han bøyer seg ned mot meg, river av meg masken, klapper til meg idet jeg begynner å trekke inn luften og eksplosjonene står om ham, han trekker i meg og klapper til meg i ansiktet, og jeg er tilbake i ambulansen, klarer ikke å bevege meg, ser i taket, stirrer rett frem, håper at vi snart er fremme, jeg har blitt så trøtt, og i morgen må jeg være på jobb, det kan være at hun kommer da, at hun forstår at jeg ikke mente det, at jeg vil at hun skal komme tilbake, jeg vet ikke hvorfor jeg kastet henne ut, hvorfor jeg ikke har snakket med sønnen min, jeg må være på jobb i morgen, må være ute i salen og se etter henne, før eller siden må hun komme, hun vet jo at jeg er der, hun tar jo ikke telefonen, og jeg må ringe sønnen min, må ringe Mats, høre hvordan det går, jeg må være der nå, jeg er faren din, herregud, jeg skal ringe deg, bare få meg frem nå, jeg skal ringe deg i morgen, fra jobb, fra sykehuset, bare få meg frem, bare hjelp meg nå, så skal jeg ringe dere, i morgen, jeg lover. Jeg skal bli en lytter, vidåpne ører. Jeg vet ikke hva som skjedde, jeg ble bare så lei meg, jeg bare forsvant en dag, du merket det, jeg vet det, men nå er jeg her, bare hjelp meg nå, få meg gjennom dette her, så skal jeg komme opp igjen, på den andre siden, se, her er jeg. Jeg skal nok ringe. Klemme deg alt jeg orker. Jeg stirrer i taket, ute av stand til å bevege meg. Fullstendig paralysert. Å hate seg selv i speilet. Å vite at du trenger noen mer enn du trengs. Tidligere i dag snødde det, første gang på et par måneder, selv om det er midt på vinteren. Jeg sitter i stolen, gumler på sweet & sour mix, spiser tre fire munnfuller, kaster resten i søppelet ute på kjøkkenet, går tilbake, setter meg og ser teve, venter på at hun skulle ringe, etter 58 dager, det, eller at jeg skal få mot til å gjøre det. Jeg ser alt som går, skifter mellom kanalene, uten å finne noe fornuftig, filmkanalene sender bare filmer jeg gikk lei av da jeg selv viste dem i fjor, kokkeprogrammer og krokodillejakt, en dokumentar om Erich Maria Remarque som bare er moderat interessant og nokså enkelt satt sammen. Men, likevel, jeg blir 7 8

5 sittende og se på dette oppsopet, visvaset, og det er vel kanskje nå det slår meg at jeg ikke har noe å gjøre etter at hun flyttet. Jeg kjeder meg, fysisk. Det verker i armene, en prikkende følelse, ytterst i leddene. Det er nesten i halvsøvne, en eller annen gang på natten, jeg sitter fortsatt i stolen, fordi jeg ikke våger å ringe henne, jeg ringer nummeret på skjermen i stedet, setter i gang å spille et av tevespillene som enkelte kanaler har begynt å sende etter programslutt, for å holde publikum til stede og ratingen oppe, selv om underholdningen som tilbys er under det vanlige minimumskravet. Jeg har gjort dette en del ganger de siste månedene, stor sett hver natt, når jeg tenker meg om, mest jackpot, men også kabal, flipperspill, det som tilbys der og da. Nå er det jackpot på kanalen som står på, og jeg ringer nummeret som opplyses på skjermen, taster inn bokstavene ved nummertastaturet på telefonen, jeg kaller meg Las Vegas, det virker passende, tross alt, litt stas skal det jo være. Jeg er den eneste som spiller, men dette landet sover ikke. Nederst på skjermen ruller tekstmeldinger fra mobiltelefoner fra høyre mot venstre, stort sett ungdom, små gutter og jenter på rommene sine rundt omkring i Norge, som ikke har noe bedre å ta seg til, som burde vært ute, med hverandre, sammen, tenker jeg, ligget med hverandre og vært glade i hverandre, snakket, så lenge de kunne, eller de burde ha sovet. I stedet diskuterer de innholdet i lommene sine, og jeg taster på telefonen, får jackpothjulene til å snurre, stanser dem igjen, vinner ingenting, så jeg venter et øyeblikk, til reglene dukker opp på skjermen, ikke så veldig kompliserte, men basert på en logikk man må kjenne til, telefonisk. Så er jeg i gang på ny. Kanskje er det etter en halvtime frem og tilbake på denne måten, to gevinster på rad, og så bankerott igjen, at jeg begynner å føle meg dårlig, jeg får hjulene til å rotere og det går ikke bra, jeg får det ikke til i dag, i natt, jeg vet ikke hva det er, og det prikker i fingrene, en uro ytterst i leddene som ikke vil gi seg, jeg forsøker å få det til, få hjulene til å stanse på like symboler, et forsøk på å finne et eller annet jeg behersker, som jeg kan ha kontrollen over, men det virker nærmest umulig, og jeg blir sittende inaktiv foran skjermen. Det er kanskje etter en halvtime at det endelig dukker opp en ny spiller, og følelsen av ensomhet dempes øyeblikkelig, jeg tar det som en slags forsøkende kontakt når vedkommende skriver seg inn som Caesar s Palace, et casino i Las Vegas, det eneste jeg har vært på, en gang for lenge siden, da jeg fortsatt var gift, eller like før vi giftet oss var det kanskje, helt på slutten av åttitallet, bare hun og jeg, fly til Los Angeles og videre til Henderson airport, Las Vegas, Nevada, United States of America. Denne personen som har begynt å spille, Caesar s Palace, har tydelig grepet om tingene, han eller hun vinner hundrevis av kreditter, og jeg får en innskytelse, jeg må ta kontakt meg deg. Men jeg blir sittende en stund før jeg gjør noe, bare registrerer at han stadig vinner, får like kirsebær og til slutt tre $$$, tusen kreditter, og så kobler han seg ut, havner på highscoren for natten, og jeg finner frem mobilen min i jakkelommen ute i gangen, finner frem til tekstmeldingsfunksjonen og sender meldingen til nummeret som blinker nederst på skjermen; den kommer opp et 9 10

6 minutt etterpå, inne blant alle ungdommenes mer eller mindre tafatte opplysninger, jeg sender: Godt spilt, Caesar! Las Vegas. Hvem er du? Merker med en gang det dukker opp på skjermen at det var en keitete melding, barnslig, jeg kunne ha gjort det bedre, den inviterer ikke til kontakt, men jeg håper at han, at han eller hun der ute skal gå på, svare, at vi kan snakke sammen, jeg må ha kontakt med noen, og jeg orker ikke gå og legge meg, alene. Han svarer. Det går bare et minutt, og så får jeg svar, fra Caesar, mann på tredve år, halvparten så gammel som meg, og jeg merker at en varme begynner å stige et eller annet sted i kroppen, oppover ryggen, ut i armene, og uten å tenke meg om tar jeg frem mobilen igjen, går inn i tekstmeldingsfunksjonen, men fingrene har begynt å bli umedgjørlige nå, det spraker i neglene og jeg har vanskeligheter med å få trykket inn bokstavene, men det går, og jeg sender ut nummeret mitt på skjermen, sender ham en melding, ut på teve, Ring meg. Vær så snill. Etterfulgt av nummeret. Jeg reiser meg, jeg er så tørst og jeg går inn på kjøkkenet for å hente vann, og jeg ser ut vinduet, ut i bakgården, over mot vinduet til naboen, Merete, hun har vært enke i nesten tyve år, det er så vidt hun går ut av leiligheten sin nå for tiden, dårlig til bens, men hun pleier å sitte i vinduet sitt, sitter og ser ut i bakgården, får med seg alt, et organisk overvåkingskamera, og når jeg kikker ut vinduet, over mot henne, møtes blikkene våre, og hun smiler. Jeg smiler tilbake og åpner skapdøren, tar ut et glass og skrur på springen, lar det kalde, friske vannet renne over de vibrerende hendene mine, fyller vann i glasset, ser over mot henne, rekker å se at hun vinker, merker at glasset glipper ut av hendene, hører telefonen, mobilen inne i stuen, ringe, og så slår en smerte gjennom kroppen, og jeg stivner til, elektrisk, rommet roterer og blinker, og Merete over på den andre siden ser at jeg faller over kjøkkenbenken, slår hodet i kanten, lander på gulvet på ryggen, og lyset forsvinner. Men dette var før. Nå ligger jeg spent fast i en ambulanse et sted i byen, på vei mot sykehuset, og lent over meg står en ambulansesjåfør som forsøker å holde meg i live, han skrur opp for oksygenet i masken, åpner skjorten min, fester et eller annet på brystet mitt, han roper til sjåføren at vi må kjøre fortere, og jeg hører lyden av meg selv som surkler gjennom masken, og ingen av oss vet at vi skal kollidere om fireogseksti sekunder. Det er Merete som ringer ambulansen. Det er Merete på den andre siden av bygården som stavrer seg utålmodig gjennom korridorene og opp trappene sammen med ambulansefolket for å vise dem veien, det er jeg som ligger på kjøkkenet og hører lyden av ambulansen i sekundene før, og tenker at noen må komme og hente meg, nå, vær så snill. Det er jeg som ligger og ser mot døren, venter på at den skal åpne seg. Og i stuen, langt, langt borte, ringer mobilen igjen. Vi er snart fremme, sier stemmen i bilen, og jeg ligger stille. Jeg er redd, sier jeg, snøvlende, og han i ambulansen til meg, helt nær ansiktet mitt, hæ? Og det er det jeg rekker si. Det er ikke så ille. Slik tenker jeg i det øyeblikket jeg hører sjåføren skrike, ambulansen skrenser inn i en sving og jeg merker at vi mister balansen, ambulansen kantrer, og et øyeblikk ser jeg instrumentene, bandasjene, flakse over oss og seile vektløse omkring i bilen, sakte, som om vi egentlig sto stille. Før vi treffer bilen og alt stanser

7 I ettertid dette, deus ex machina, sett ovenfra: Jeg blir hengende fast i båren, slynget ut gjennom døren sammen med ham i den gule og røde jakken, ut i veien, ut i grøften, det er mørkt ute, har sluttet å snø, og veien er våt, det er noen som skriker et eller annet sted, men jeg orker ikke å vri meg rundt for å se, forblir liggende i samme stilling, på siden, og jeg ser at det ligger en bil inntil autovernet på den andre siden av veien, rett overfor meg, i svingen, og mannen bak rattet sitter stille, han tar seg til hodet, ser på hånden sin, registrerer at han blør, legger hendene på rattet, stirrer rett frem foran seg, som om han venter på at noen skal komme for å hente ham, og idet han endelig gir lyd fra seg, idet han roper, skriker ut gjennom det ødelagte frontglasset, skytes endelig airbagerstatningen ut fra dashbordet, den nye typen, kaster hodet hans tilbake i nakkestøtten, og et kort sekund forblir han sittende oppreist, forbauset, neseblod nedover leppene før hodet faller forover og slår inn i rattet, setter i gang bilhornet, og lyden gir seg ikke, hodet blir liggende, infernalsk støy ut fra bilen, og samtidig, utenfor synsfeltet eller bare i innbilningen, et sted i nærheten, den samme eksplosjonslignende lyden, etterfulgt av et annet bilhorn, i en litt annen tone, og i sekundene etter, et tredje, lenger borte, støyens dominoeffekt, men jeg orker ikke lokalisere dem nærmere med ørene, og jeg ser at det blinker fra flere ambulanser, politi, brannvesen, ambulansesjåføren som har sittet ved siden av meg, som har blitt slynget ut dørene sammen med meg, sitter ved siden av meg, landet i gresset, tydeligvis uskadet, han hoster, reiser seg sakte, tar av seg jakken, legger den over meg og ser ned på meg, forsøker å smile, ser på meg, puster tungt, spør om det går bra, og jeg sier ja, ja, det går, han ber meg om å holde ut, du må bare vente litt, sier han, du må bare holde det ut litt til, og det kan være et eller annet kjent med ham, jeg har ham fra et sted, men ansiktene flyter og jeg klarer ikke eller orker ikke å plassere ham, og han holder hånden min fast, hardt, slipper den ikke, og det kommer en kvinne ut av den ene brannbilen, hun kommer mot meg, kommer bort til meg, løfter opp båren, løsner båndene rundt meg og det kunne vært Anna, det kunne vært Anna som hadde kommet tilbake, men det er ikke det, jeg kjenner henne ikke og jeg legges på en ny båre, noen løfter meg opp, løper mot en av de nyankomne ambulansene, legger meg inn, og på ny stroppes jeg fast, ligger og ser i taket, hvitt tak i plast som skal være lett å rengjøre, vaske rent for blod, og en oksygenmaske plasseres over munnen min, jeg lukker øynene idet bilen starter opp, forsvinner inn i kinosalen, gjennom lerretet, tilbake til Verdun, og jeg våger ikke å se over kanten. Men røyken siger over bakken, ned til oss