KIRKETEKSTILENES BAKGRUNN OG BRUK

Transkript

1 KIRKETEKSTILENES BAKGRUNN OG BRUK Ved Turid Lundby Rådgiver for Kirkerådet i kirketekstil og draktsaker Oslo 2007 Artikkelen bygger på forelesning for studenter ved Praktisk-teologisk fakultet, Oslo, Kirkelig Utdanningssenter i Nord, Tromsø (KUN) og Misjonshøgskolen, Stavanger (MHS) høsten KIRKETEKSTILER OG DERES FUNKSJON Prestens liturgiske drakt Etter vår kirkes vigselsliturgier, innført ved kgl.res. 22, juni 1987, overrekkes presten den røde stolaen under ordinasjonen. Rød stola har en bestemt betydning for denne dagen. Rødt brukes ved høytider hvor kirken og dens sendeverv på særskilt måte står i sentrum, som ved vigsling av prest. Gjennom utdanningen har praktikumsstudenter allerede hatt bruk for alba, fra og med ordinasjonen hører stolaer med for å ha en fullverdig liturgisk drakt. Det er prestens rolle som er uttrykt i kledningen med en liturgisk drakt, så presten kan utføre sitt embete og oppdrag. Denne rollen er offentlig og ikke privat. Det er derfor ikke privatpersonen vi møter med sine egne valgte klær. Gjennom å kle seg i liturgisk drakt, viser presten at han ellers hennes egen person trer tilbake og at man betoner rollen som Guds tjener. I gudstjenesten feirer vi Guds nærvær, hvor det skjer et møte mellom menneskene og Gud. Kunsthistorikeren Gunnar Danbolt har sagt om dette: Når biskop, prest og diakon tar av seg sine hverdagslige klær, rister de også symbolsk av seg sitt gamle jeg og når de fremstår i de liturgiske klærne, er det Kristus de har ikledd seg. (Gunnar Danbolt: Både for øye og tanke. Liturgiske klær fra funksjon til symbol. Fra - og du skal lage hellige klær Rapport fra Nordisk Kirketekstil, Erkebispegården Trondheim: Tapir / Liturgisk senter 1999) Kirketekstilenes funksjon Kirketekstiler har en symbolfunksjon som henvender seg til både øye og tanke og kommuniserer visuelt. Liturgisk drakt skal i tillegg til å betraktes og oppleves, også være funksjonell i bruk. Felles for stolaen, messehakelen og de andre tekstilene som vi bruker i kirken, er at de utgjør tekstilkunst med en bundet form; i innhold, format og funksjon. Kunstneren står dermed ikke helt fritt i utformingen. Tekstilene i en kirke skal utdype og forklare for oss det som skjer i en gudstjeneste og gjennom et kirkeår. Det gir tekstilene deres liturgiske funksjon. De skal ære Gud og tjene gudstjenesten. Tekstilene er ikke av mindre betydning enn kunsten i kirken, enten de kan være av ulik karakter eller vanskelig kan skilles fra den øvrige utsmykningen. Vi må kunne stille de samme kravene til kvalitet i utføring av tekstilene som til kunsten. Vakkert utført håndarbeid har vært et kjennetegn på gode tekstiler gjennom generasjoner. Tradisjonen har alltid tilsagt at man bringer det vakreste til kirken. Vi forventer at et kirkerom skal være vakkert og tiltalende i sin utforming og utsmykning; men kunsten og tekstilene er ikke til for å dekorere eller pynte. De har en estetisk hensikt, men skal også formidle et innhold og være meningsbærende, for å visualisere det som evangeliet forteller. Kirkerommet taler billedlig til oss gjennom sin utforming i interiør, symboler, kunst og tekstiler. 1

2 Kunstens funksjon i kirkerommet er tredelt, den skal være Liturgisk: fargekoder forteller om kirkeårets rytme og innhold gjennom fire liturgiske farger: hvit, rød, fiolett og grønn. Symboler forteller om liturgiske handlinger; nattverd Evangelisk: uttrykker Jesu liv og lære og forkynner evangeliet Estetisk: kunstnerisk løsning, krever tilpassing til kirkerommets eget formspråk, fargeholdning, materialer og symboler. Som bruker av kirkens tekstiler, trenger en prest å kjenne til hvordan man best kan ta vare på dem. Samtidig forventes av en prest å kunne veilede menigheten ved anskaffelse av nye tekstiler, kunst og utsmykning, inventar og utstyr. Det innebærer å kunne rettlede om symbolsk betydning og liturgisk funksjon i gudstjenesten trekke inn fagkunnskap fra arkitekt, kunsthistoriker eller tekstilkunstner el.l. på estetisk utforming og vedlikehold veilede i søkerprosess for godkjenning ved nyanskaffelser 2 FORMIDLING, INTELLEKT OG SANSELIGHET Det tause språket Formidling i gudstjenesten handler om sanselighet og kommunikasjon. Jesus formidlet budskapet gjennom symboler som bilder og handlinger. Presten taler med ord i gudstjenesten. Men presten taler samtidig et taust og visuelt språk med sitt kroppsspråk og sin bekledning, ved sin adferd og sin framtreden. Formidling av et taust språk og visuell kommunikasjon har betydning i denne sammenhengen. Mennesker oppfatter så forskjellig. Noen oppfatter best innholdet i det de hører, mens andre oppfatter bedre det de ser. Vår intellektuelle kompetanse består i følge den amerikanske intelligensforskeren Howard Gardner av de sju intelligenser: Språklig, musikalsk, logisk-matematisk, spatial (rom/visualitet), kroppslig-kinestetisk, intrapersonlig (evnen til å forstå seg selv) og interpersonlig (evnen til å forstå andre). (Howard Gardner: Frames of Mind. New York) Den svenske teologen Carl Henrik Martling beskriver visuell kompetanse som å høre med øynene og kaller det et språk uten ord, som å være mer uttrykksfullt og rikere på følelser og nyanser. Å høre med øynene. Et språk uten ord er mer uttrykksfullt og rikere på følelser og nyanser. (Carl H. Martling: Den talande tystnaden. Stockholm: Verbum Förlag 1987) For mennesker med overvekt av den spatiale intelligensen, med evne for romforståelse og visualitet, vil visuelle utrykk ha betydning for hva man oppfatter og ser for sitt indre. Slike mennesker har en spesiell utrustning for å høre med øynene. Teologistudenter som er fortrolige med ord og bøker etter mange år med teoretiske studier, kan ha en overvekt av den språklige intelligensen og er sterke på å høre med ørene i tradisjonell, bokstavelig betydning. Det tause språket er alltid til stede; det er ordløst, uavhengig av ord og helt avgjørende i kommunikasjon med andre. En slik kommunikasjon har ofte blitt tatt for å være i motsetning til det intellektuelle, som om vi er redd for sansene våre. Betydningen av det har vært lite forsket på og uten profil i vår vestlige kultur, der intellektualiteten har seiret over sensualiteten. Dette kjenner vi til fra 2

3 billedkunsten og ikke bare som et trekk ved gudstjeneste og forkynnelse. Vi er mottakere med hele vårt sanseapparat - syn og lukt, smak og følelse i tillegg til hørsel. Vi ser en frykt for sansene våre. Det sanselige står i motsetning til det intellektuelle, framstår som et taust språk, er underutforsket og uten profil i vestlig kultur med dagens teoridyrkende, idé-orienterte billedkunst der intellektualiteten har seiret over sensualiteten. (Jorunn Veiteberg: Kunsthandverk. Oslo: Norske Kunsthåndverkere 1/2000) Martling hevder at skapelsens forkynnelse av Guds majestet og herlighet ikke er avhengig av ordene. Vi oppfatter det likevel; ikke ved hjelp av hørselen, men ved hjelp av synet. Et språk uavhengig av ord kan forstås av alle fordi det ikke er bundet eller begrenset av ordene. Det er blant kirkens oppgaver å uttrykke det som ikke lar seg uttrykke med ord. Her fungerer menneskets to språk side om side: det uttalte og det tause. Grunnprinsippene for det liturgiske symbolspråket er å høre med øye, tolke, tyde og ta imot. Symbolene er som fortellinger. Dette budskapet uten ord er en form for forkynnelse som ikke lever sitt eget liv, men som hører sammen med andre forkynnelsesformer og bygger en helhet sammen med dem. Martling uttaler i samme bok som tidligere sitert: Skapelsens förkunnelse av Guds majestät och härlighet behöver inte orden. Den hörs endå. Vi hör den inte med hjelp av öronen och hörselen utan gjenom synen. Språket bortom orden kan förstås av alla därför att det inte er bundet och begrensad av orden, for at vi skall kunna nå kontakt med det outtryckbara inom och utanför oss själva att uttrycka det outtryckbara har alltid varit kyrkans uppgift. Människans båda språk, det som bygger på orden och det som finns bortom dem, står inte i någon motsats til varandra. De hör i hop och betjäner varandra. För att vi skall kunne fatta det andliga och komma det nära behöver vi använda alle vägar som finns til vårt inre. Då er symbolarnas språk bortom orden nödvändigt. Det liturgiske symbolspråkets grunnprincip er att höra med ögat, tolka, tyda och ta emot det tysta skeendet som ett budskap utan ord. En sådan form av förkunnelse lever inte ett egetliv, den hörs samman med andre förkunnelsesformer och bildar en helhet tilsammans med dem. (Martling 1987) Menighetens avslørende blikk Prestens framtreden har betydning for visuell kommunikasjon i en gudstjeneste. Menigheten kan ha et avslørende blikk for hvordan presten framtrer. Det presten ikke selv trenger å legge merke til, kan være synlig langt bak i kirken. Er man nøye med påkledning og ser korrekt ut, vil det understreke hva gudstjenesten ellers formidler gjennom ord og handling. Er man også nøye med personlig hygiene og ser velstelt ut, viser man respekt for tjenesten og dine medmennesker. Det er prestens ansvar å påse at alt skal være ordnet til gudstjenesten i god tid før: Alle de liturgiske tekstiler i kirkerommet skal være i riktig farge for dagen Bare bøker for den aktuelle gudstjenesten skal ligge fram på alteret Det er også prestens ansvar å kle seg i korrekt liturgisk drakt: Be klokkeren om hjelp til å se over at alt sitter riktig, eller se deg i speilet. Påse at det er riktig liturgisk farge på stolaen og at stolpene på stolaen henger rett over skuldrene, Ved bruk av singulum, påse at foldene i ryggen ligger glatt og at båndet ligger rett og ikke på skrå rundt midjen, med knuten til venstre Vær nøye med personlig hygiene: Vask deg på hendene. Dårlig hygiene påvirker negativt, om det er gammel svettelukt i alba og annet tøy som distraher, hår som ikke er gredd eller negler som har sørgerenner. Ingen av oss liker å ta i mot nattverdsbrødet fra en med skitne hender 3

4 Tenk på ro og orden: Rot skurrer og skaper kaos for vårt indre Det betyr ro og orden for gudstjenesten når presten er tydelig i sitt kroppsspråk og kan henvende seg med direkte bevegelser mot alteret eller mot menigheten, når alteret får være fritt for annet enn nødvendige kirkebøker, lys, blomster, krusifiks og nattverdsutstyr som hører gudstjenesten til, og når hendene kan være fri fra løse ark og gjenstander som distraherer En våken menighet vil fort oppdage om: påkledningen tyder på hastverk og tilfeldigheter falden på albaen har løsnet eller alba og stola er krøllete etter å ha ligget i kofferten eller på bunn av skapet i sakristiet søle av jord på albaen ikke ble fjernet etter forrige begravelse det sitter igjen gamle spor av rødvinsflekker skoene er skitne, eller om sko og sokker ikke er sorte dressjakken presten bruker i sorgsamtalen er flekkete og skrukkete og kunne trenge en rens Tilfeldigheter i prestens gjennomføring kan gi signaler om: ukonsentrasjon i forhold til hva som faktisk formidles likegyldighet til handlingen som finner sted og mangelfull sammenhengen mellom det menigheten ser og hører i verste fall manglende evne til å ta andre på alvor og vise respekt for de mennesker som har forberedt til en dag som er spesiell for dem; det være seg i dåp, konfirmasjon, bryllup eller begravelse. Prestens framtreden blir blottstilt og inntrykkene som menigheten får, kan trekke oppmerksomheten bort fra gudstjenestens egentlige innhold. Prestens holdning til gjennomføringen av tjenesten blir nådeløst avslørt og kan få betydning for yrkesutøvelsen. Dette gjelder også ved bruk av sivilt antrekk. 3 KIRKENS BESTEMMELSER FOR LITURGISK DRAKT Gjeldende bestemmelser Ny liturgisk drakt ble innført i Den norske kirke ved kgl.res. i Retningslinjer for bruk av liturgisk drakt er gitt etter norsk lov om kongelig anordningsmyndighet 16 i Grunnloven og fastsatt av Kirkemøtet 11. november 1988 med hjemmel i kgl.res. av 1. november Mindre redaksjonelle endringer ble godkjent av Kirkerådet 13. desember I Den norske kirkes bestemmelser for kirken, kirkelig inventar og utstyr, står det i pkt 8.2 Retningslinjer for bruk av liturgiske klær (se Lovsamling for Den norske kirke eller Liturgisk drakt bæres av prest, kateket og diakon under utførelse av liturgisk tjenesteoppdrag. Liturgisk drakt kan bæres av kantor og andre tjenesteinnehavere under utførelse av liturgisk tjenesteoppdrag. Liturgisk drakt for prest er enten hvit alba og stola, eller sort samarie og messeskjorte for dem som har tatt det i bruk før. Liturgisk drakt for prestevikar, kateket og diakon er hvit alba. Liturgisk drakt for diakonisse kan være diakonissedrakten. Liturgisk drakt for leke gudstjenesteledere, nattverdsassistenter, tekstlesere og andre som har kirkelig tjenesteoppdrag, er enkel hvit kappe, dersom liturgisk drakt brukes. Hvis ikke, brukes høvelig sivil drakt. Liturgisk drakt brukes med eller uten hvitt belte (singulum). Til liturgisk drakt brukes sorte sko. 4

5 Kirkerådet som er ansvarlig for den til enhver tid gjeldende veiledning til retningslinjene. Gjeldende veiledning trådte i kraft fra 1. januar 1989, senest endret februar Se Retningslinjer for bruk av liturgiske klær med Kirkerådets veiledning til retningslinjene ( Prestevikar som skal ordineres, kan bruke alba for prest. Kateket, diakon og kantor har en enklere alba hvor en krage går ned i spiss bak på ryggen. For andre som utfører kirkelig tjenesteoppdrag, gjelder en enkel hvit kappe. Albaens opprinnelse Alba har sin bakgrunn i antikkens hverdagstøy og oldkirkens kjortel. Historien forteller at prestedrakten i Oldkirken skilte seg lite i starten fra annet hverdagstøy. Men på tallet var det moteskifte i hverdagstøyet og på 400-tallet ble liturgisk drakt innført, som en motsetning til embetsdrakten. NT sier ingenting om spesielle liturgiske klær for Jesus og apostlene når de skulle preke eller bryte brødet. Å kle på seg eller iføre seg klær er brukt i overført betydning. Paulus brukte habitus (lat.) både for klær til legeme og sjel og viser til en moralsk holdning. Ordet alba er latinsk og betyr hvit. I Oldkirken brukte dåpskandidater lang, hvit kjortel som ytre tegn på indre forvandling til det rene og uplettede. Et tegn på overgang fra det gamle til det nye liv. Derav kommer tradisjonen med hvite dåpskjoler og konfirmantkapper. Innføring av ny modell, den økumeniske alba Albaen innført i 1980 ble utviklet hovedsakelig av katolske kunsthåndverkere sør i Europa på tallet og kalles den økumeniske alba. Den skiller seg fra den gamle modellen, kalt den romerskkatolske drakten, som var i bruk i Danmark/Norge fram til 1534 og som fortsatt er i bruk i kirkene i Sverige og Finland. I reformasjonen innførte Danmark/Norge embetsdrakt med sort samarie og hvit pipekrage. Til denne hørte de liturgiske plaggene hvit messeskjorte og messehakel. Samarie og pipekrage representerte en europeisk mote for en kortere periode på nesten 400 år i vår kirke. Den nye albamodellen må ikke forveksles med den gamle, tradisjonelle modellen. Økumenisk alba er et alt-i-ett-plagg som bæres direkte utenpå sivilt antrekk. Opprinnelig skulle den være uten belte, uten løs krage og uten manipel over venstre underarm. Singulum var av den grunn ikke tiltenkt drakten. Likevel er det mange som benytter beltet av mer praktiske grunner. Rent estetisk kan det være en uting med en snor som snurper og skrukker til foldene i drakten, løfter magen eller hviler på hoftene. Singulum betyr belte på latin og symboliserer sannhetens og kyskhetens belte (Luk 12,35). Stoffet i albaen skal ha tyngde, falle godt og være ugjennomskinnelig, så albaen gir et hovedinntrykk av å være hvit. Bleket hvit farge frarådes, men naturhvit eller gråhvitt har en bedre virkning mot hudfargen og egner seg i kontrast til hvite murvegger i kirker som har det, uten å gi et preg av å være skitten. Albaen skal være folderik og fotsid, med vide ermer og åpning til lomme. Krav til en alba: Lengde fotsid, la kanten ligge over skoen Materialer ull, syntetisk, ull/syntetisk og ull/silke, bomull krøller lett, lin lite brukt fordi fibrene er stive og lager skrukker. Stoffet skal ikke være gjennomskinnelig og må ha en viss tyngde for å gi godt fall Farge hovedinntrykket hvit, fra naturhvitt til gråhvitt Form vid, halsutforming, folder, lukning, egen modell for kvinner, med lommer, med og uten fór Kirkerådet er ansvarlig for godkjent modell av alba. Det er utarbeidet mønster for å kunne sy alba selv, både herremønster og kvinnemønster. Mønster selges sammen med instruksjonshefte med sømbeskrivelse, hvilke materialer man bør velge og råd for stell og vedlikehold. 5

6 Alba etter mål kan bestilles hos bl.a. Kirkebekledning v/ Målfrid Bølset, Tingvoll tlf skredder/tekstildesigner Anita Eriksen Zagury, Oslo tlf Ingrid Birkelund, Ramfjordbotn tlf eller kjøpes ferdigprodusert hos Savile Row, Drammen tlf , Stola Stolaen orariet var opprinnelig en duk; en stor serviett eller lommetørkle til å tørke av svette, og som man la på venstre skulder (derav diakonens skrå stola). Da keiser Konstantin gjorde biskopene til embetsmenn rundt 320, ble de utstyrt med en keiserlig embetsdrakt hvor det fine orariet hørte med. Den opprinnelige betydningen ble senere glemt. Men på 500-tallet ga Isidorus av Pelusium den en ny betydning; stolaen skulle minne geistligheten om at de skulle være som den gode hyrde som gir sitt liv for fårene. En slik etter-rasjonalisering er typisk for den mening og betydning liturgiske klær har blitt tillagt (Gunnar Danbolt, 1998). Stolaen er etter tradisjonen prestens, biskopens og diakonens embetstegn og symboliserer at bæreren innehar Ordets embete. Stolaen er et symbol på å gå inn under Kristi åk (Matt. 11,29) I Matt. 16,24 siteres Jesus: Den som vil følge meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. Etter Den norske kirkes gjeldende ordninger hører stola til liturgisk drakt bare for prest og biskop. Stolaen er et symbol i seg selv, men den bør også være utstyrt med symbol i nakken. I følge vår kirke skal symbolet være kors eller chi rho. Etter katolsk tradisjon skal det være et gresk kors. Korset skal være midt på stolaen for å hvile på prestens nakke. Det er fortellingen om Den gode hyrde som er bakgrunnen for å bruke gresk kors i nakken (Joh.10,11). I tillegg kan det være andre symboler på en stola, men det må tilstrebes enkelhet og man må sørge for at symbolene er klare og blir samordnet både i motivvalg og utførelse (se Lovsamlingen eller ). Uklare motiver eller stor frodighet i motivvalg og utforming gjør symbolikken vanskelige å se på avstand. Stolaen er smal og har liten flate, noe utformingen må ta hensyn til. Stolaens farge følger kirkeåret og bestemmelsene for de fire liturgiske fargene: hvit, rød, fiolett og grønn. Ved dåp og konfirmasjon brukes hvitt eller kirkeårstidens farge. Ved bryllup brukes hvitt. Ved ordinasjon og kirkevigsel eller -jubileum brukes rødt. Ved gravferd, skriftemål og sørgegudstjenester brukes fiolett (se Lovsamlingen om liturgiske farger eller om kirkeårets farger). Krav til en stola: Lengde må ta hensyn til høyden på personen som bærer stolaen, for å kunne gå godt nedpå leggen. Det finnes ingen definert lengde Bredde 8-12 cm. Stolaens form skal tilpasses brukerens kroppsform, høyde og skulderparti for å henge rett med stolpene parallelt. I nakken kan stolaen være vinkelrett, buet bakoverliggende eller buet oppadstående Materialer ull, silke, bomull, lin osv. Nødvendig med tyngde i stoffet for å ligge stødig og kunne følge prestens bevegelser uten å krølle eller vri seg Utførelse tradisjonelle eller nye tekstilteknikker; veving, brodering, applikering, stofftrykk på fløyel, utbrenning og nye innfargingsmetoder osv. Lenke eller borrelås vil slite på albaen. Kvalitet i materialer og utførelse nødvendig for å tåle slitasje ved bruk og vedlikehold. Vendbare stolaer blir tidligere utslitt. Må kunne renses. Farge 4 liturgiske farger på tosidig/vendbare stolaer (ikke broderte eller applikerte) eller enkeltsidige med foret bakside Ikke dekor i gull på fiolett stola (gråtoner eller sølv anbefales) Symbol Dersom det skal være flere symbol, er det valgfritt med motiv foran på en eller begge stolper, symmetrisk eller asymmetrisk, ved brysthøyde og/eller nede. Latinsk kors må 6

7 stå parallelt i brysthøyde. Unngå store brystmotiv for kvinner. Singulum Liturgisk drakt kan brukes med eller uten hvitt bånd. Dersom man velger singulum kan dette knytes enten utenpå eller innunder stolpene, men må ikke skjule eller skille symboler på stolaen. Anbefales å knytes på venstre side. Sko, strømper, skjorte og gravferdskappe Sorte sko og strømper med mørke benklær eller skjørt gir helhet til den funksjon drakten skal ha i gudstjenesten. Det er prestens rolle som fremheves, ikke personens personlige klesstil eller valg av skotøy. Dersom en prest velger tjenesteskjorte skal denne være sort, grå eller blå. Gravferdskappe kan brukes over alba og stola ved begravelser. Tjenesteskjorte Det er valgfritt om man vil bruke tjenesteskjorte, denne er sivil og er ikke en del av liturgiske drakt. Dersom man velger å bruke tjenesteskjorte, skal den for prest være ensfarget sort, grå eller blå, for biskop fiolett og for kantor, kateket og diakon grønn. 4 KIRKENS TEKSTILER Paramenter Messehakel er blant paramentene i kirken, det vil si tekstilene med en liturgisk funksjon i gudstjenesten. Messehakel er ikke en del av prestens personlige drakt, men er menighetens ansvar og tilhører kirken. Men når den er i bruk, regnes den til prestens liturgiske drakt. Andre tekstiler i kirken kan være et antependium som henger på framsiden av alteret og liturgiske kleder til prekestol og lesepult i de liturgiske fargene. Disse nevnes i Gudstjenesteboka blant kirkens liturgiske utstyr. De skal avstemmes i farge og formgiving til hverandre og til hele alterområdet og bør passe sammen med de messehakler som hører til i kirken. Alterduken skal være hvit, helst i lin, det samme skal også servietter o.l. for bruk under nattverd og dåp. Messehakel Messehakel er et plagg for messen, for nattverden og høytidsgudstjenester og ikke primært et festplagg. Den bæres av forrettende prest under altertjeneste på høytidsdager og (1.dagsgudstjenester) og under nattverdfeiring, under prosesjon og altertjeneste ved konfirmasjon, kirkejubileum og liknende kirkelige fester. I følge Gudstjenesteboken skal ikke messehakel bæres på prekestolen, og den bæres ikke av andre enn prest og biskop. Messehakel fikk tidlig betydning som kjærlighetens kledning. Det latinske ordet casula betyr lite telt, formen på en casula var rund med et hull til hodet i midten. Det skulle symbolisere at presten trådde inn i kjærlighetens telt. Messehakel kommer av det norrøne navnet hakul, som betyr kappe. Messehakelens form har variert gjennom historien: Den har sin opprinnelse i antikken og hørte til den romerske drakten Paulus hadde kappe: et ponsjo-liknende vinterplagg til beskyttelse På 600-tallet ble casula innført, opprinnelig sirkelrund i formen I renessansen ble fiolinkasse - formen nødvendig ved innføring av tyngre, stive og vakre stoffer som silkebrokade; romansk form er smalere og rettere enn gotisk. Senere er den gotiske formen casula, som vi kjenner igjen fra middelalderen, innført på ny. Casula forutsetter et mykere stoff med fall over skuldrene og ned over armene. 7

8 Messehakelen var opprinnelig uten utsmykning: Praktfulle materialer var i seg selv tilstrekkelig. Utsmykning kom først på 1100-tallet. Motiv som ble innført i høymiddelalderen var forårsaket av en rent praktisk grunn. Brede og sterke bånd, gjerne vakkert vevd i gull eller sølvtråd ble sydd over sømmene. Bånd skulle styrke sømmene over skulder og nakke for å unngå at disse kunne rakne. En søm på langs dekket av brede bånd, ble til en søyle. Ved et supplement av tverrbjelke, oppsto korset som motiv på ryggen. Gaffelkorset eller y-korset var vanligst. Gaffelkorset fikk på denne måten en kristen betydning, mot tidligere bare å være et profant symbol. Dette skjedde først på 1200-tallet. En messehakel skal passe til kirkerommet, vi skal kunne se at den hører hjemme i miljøet. Tradisjonelt har messehakler hatt sin viktigste utsmykning på ryggsiden, fordi presten står med ryggen til menigheten når alteret står helt framme i koret. I kirker hvor alteret er trukket fram og presten står vendt mot menigheten versus populum - skal utformingen av messehakelen ta hensyn til det. Messehaklene i en kirke må kunne brukes av menn og kvinner i alle størrelser. Det bør være et mål at kirkene skaffer seg messehakler i alle fire liturgiske farger. Ved nyanskaffelse anbefales å prioritere hvit og grønn messehakel. Stola og messehakel har sitt viktigste symbol i den liturgiske fargen for kirkeårstiden. Det legges vekt på at stola og messehakel fungerer estetisk sammen. Det anbefales derfor at det alltid lages stola til messehakelen ved nyanskaffelser. De skal normalt brukes sammen og krever tilpassing til hverandre for å gi et helhetlig inntrykk. Stola og messehakel i ulike liturgiske farger skal ikke bæres samtidig. 5 GODKJENNINGSORDNING FOR KIRKETEKSTIL Tekstilkunstnere og andre produsenter kan utføre stolaer, messehakler, alterduker, antependier og kleder til lesepult og prekestol. Kunstnere utfordres på en annen måte enn tidligere til å uttrykke de symbolverdier historien har tillagt de gamle liturgiske klærne. Alle nye kirketekstiler skal godkjennes av biskopen. Dette gjelder også ved kjøp av ferdigproduserte tekstiler, ikke bare for unikaer som kunstnere har laget spesielt. Det er viktig å merke seg at ingen stolaer har godkjenning på generelt grunnlag, men hver enkelt prest eller kirke må søke om godkjenning for sitt bruk. Godkjenningsprosedyren for liturgisk utstyr til en kirke følger tjenestevei: fra kunstner og menighetsråd/kirkelig fellesråd via prost til biskop som har avgjørende myndighet. En prest som søker godkjenning for sine stolaer, tar dette opp direkte med sin biskop. Dette må skje i god tid før ordinasjon. Godkjenning skjer på grunnlag av innleverte tegninger og eventuelt farge- og materialprøver, før stolaen kan anskaffes. I tvilstilfelle kan biskopen legge saken fram for Kirkerådet for uttalelse. Kirkerådet fungerer også som ankeinstans dersom biskopen ikke godkjenner (se veiledningen, ). Biskoper innhenter i mange tilfelle uttalelse fra Kirkekonsulenten i departementet. Flere bispedømmer har opprettet kirkekunstutvalg eller fagråd for kirkekunst med kunstnerisk, kunsthistorisk og liturgisk kompetanse. Disse fungerer som et rådgivende organ for biskopen i godkjenningsarbeidet. Bispekontorene har ansatte rådgivere med ansvar for saksfeltet. Spørsmål om kirketekstil og godkjenning kan rettes til bispekontoret. 8

9 6 Å VELGE SIN EGEN PRESTEDRAKT Det er fritt å velge ferdigprodusert alba og stola som det selges mange av eller alba og stolaer som det bare lages én av: unikum. Mange har kjøpt det første de kom over, kanskje det billigste, for senere å angre. Det kan være klokt å bruke tid. Tenk kvalitet og holdbarhet. Dessuten er det viktig å like det man anskaffer. Drakten skal vare i mange år, den skal være behagelig å ha på, fungere praktisk og man skal kunne føle seg vel kledd. Derfor er det viktig å tenke igjennom forhold som har betydning: Egen kroppsfasong og størrelse. Kvalitet i stoff og utførelse av alba og valg av hvitfarge. Lys hudfarge tåler sjelden bleket hvitt mot ansiktet, men kler bedre naturhvit eller gråhvit farge uten å virke blek Kvalitet i stoff, farger og utførelse av stola, lengde/bredde Valg av motiv/symbol på stola. Det er viktig å kunne stå inne for betydningen av dem og finne motiv som vil fungere sammen med betydningen av stolaens liturgisk farge Stell og vedlikehold. Ved bruk av singulum er det behov for å vurdere om man virkelig kler den, ikke bare om man kan forsvare å bruke den. Sett på avstand vil et helhetlig preg av en liturgisk drakt med lange, rette linjer gir et roligere inntrykk. Synet av et hvitt belte bryter kroppens lengderetning og gjør kroppen kortere og bredere. Dette forsterkes hvis beltet knytes utenpå stolaen så den rent synsmessig deler stolastolpene i fire deler, markerer magepartiet eller gir ekstra folder og krøller i ryggen på albaen. Drakten trenger ikke være så vid, dersom vidden gjør albaen upraktisk å bruke uten singulum. Det er all grunn til å unngå effekten av badekåpe. 7 BRUK, STELL OG VEDLIKEHOLD All tekstil slites ved bruk! Lys og luft sliter på farge og fiber i materialene. Det kan være behov for utskiftning av alba og stolaer. Bruk en liten koffert til å frakte prestedrakten i, la albaen ligge lett sammenbrettet og stolaen lett sammenrullet. Unngå å ha tekstilene i en krøll. Hold kofferten ren og fri for alt annet som ikke skal være med. Alba La alba henge fritt på en kleshenger etter bruk, ikke ligge sammenbrettet. La den få dampe ut kroppslukt og fuktighet. Børste av søleflekker og møkk når den er blitt tørr (en fordel ved ull). Renses eller vaskes, eventuell kunne dampes glatt. Flekker fjernes ved damp over varmt vann. Fortløpende vedlikehold hvis sømmer går opp, tråder løsner etc. Stola La stola oppbevares mørkt uten sollys, liggende i rull eller hengende på henger, ikke brettes! Flekker fjernes ved damp, ellers alltid rens. Fortløpende vedlikehold hvis sømmer går opp, tråder løsner etc. Singulum La singulum oppbevares sammenrullet og mørkt. Holdes ren og hvit. 9

10 Messehakel Selv om messehakelen ikke er de ansattes private plagg, er det presten som skal ta vare på den på vegne av menigheten. Prestene som brukere er gjerne messehakelens største fiende, fordi slitasjen er stor og blir synlig først etter lengre tid. Opprett gjerne et lite utvalg eller en komité i menigheten som kan se etter tekstilene og gi råd ved nyanskaffelser. Messehakler behandles som verdifulle tekstiler med ekstra forsiktighet. Mange skader oppstår helt unødvendig, på grunn av manglende kunnskaper om tekstiler. Sunn fornuft og rene hender hjelper godt: Tekstilene oppbevares best hengende i skap i støvpose (overtrekkspose i utvasket bomullstoff eller gamle laken) eller liggende i skuff med usyret silkepapir som mellomlag. Unngå å brette tekstilene. Skuffer og skap bør luftes regelmessig og støvsuges en gang hvert år. Den beste måten å unngå skadedyr på, er fast tilsyn av tekstilene. Tekstilene oppbevares uten kontakt med lys, med normal luftfuktighet Fett ved hudkontakt sliter. Løft innunder skuldrene når du tar messehakelen av og på, så berøres bare fóret. Unngå å slenge messehakelen fra deg. Skal den henge, bruk en spesiallaget kleshenger som er litt bredere enn messehakelen. Unngå søl av stearinlys og rødvinsflekker. Vin på stoffet tørkes lettest opp med en tørr klut eller et tørkepapir (husholdningspapir) med en gang. Er du i tvil, så forhør deg med konservator eller et renseri som behandler gamle tekstiler. Om du har fått flekk på albaen din, hold flekken fuktig inntil du kan dynke på flytende biotex, la ligge i min og skylle godt i håndlunkent vann. Stolaer og messehakler skal du aldri vaske selv, du vet ikke hvordan fargen kan smitte eller forandre seg. Ta fortløpende vedlikehold og la sømkyndige ta seg av sømmer som går opp, tråder som løsner etc. Riksantikvaren gir råd om oppbevaring (se og Kirkerådet om vedlikehold (se Messehakler bør kunne renses jevnlig. Bruk kun renseri som tar spesialrens, ca. hvert år. Et renseri som utfører spesialrens: Norrøna-Vask, 1525 MOSS Antependier Det finnes egne regler for behandling av tekstiler og annet inventar og utstyr i listeførte og fredete kirker. De kan ikke renses, avhendes eller behandles på annen måte uten i samråd med Riksantikvaren. 8 STATENS TILSKUDD TIL TJENESTEDRAKT FOR PREST Med virkning fra 1. juli 2006 har Kultur- og kirkedepartementet regulert satsene for tilskudd til tjenestedrakt for prest. Prisene vil heretter bli indeksregulert hvert annet år. Ordningen kan gis prester som er tilsatt i fast stilling og lønnes over statsbudsjettet, samt til prester som går inn i vikariater av minst ett års varighet. Ordningen organiseres fra bispekontoret. Gjeldende satser: Kr ,- som tilskudd ved førstegangs anskaffelse av tjenestedrakt Kr. 830,- per år for fornying og vedlikehold, føres på lønnslipp. Tillegg Gjeldende satser fra 1. juli 2008: Kr ,- som tilskudd ved førstegangs anskaffelse av tjenestedrakt Kr 860,- per år for fornying og vedlikehold, føres på lønnslippen 10

11 11