Småbarnsforeldres omsorgsprosjekter

Transkript

1 Småbarnsforeldres omsorgsprosjekter Betydningen av klasse KARI STEFANSEN GUNHILD R. FARSTAD PARENTS' CHILDCARE STRATEGIES. THE SIGNIFI- CANCE OF CLASS Family policy is the framework for how parents organize care for their children. The aim of this article is to study the significance of class for parents' childcare strategies. How do parents from different class backgrounds combine the different elements in the policy package they are offered? And how are these strategies linked to broader patterns of social reproduction? The discussion of parents care projects, i.e. what they try to accomplish for their children through these strategies, is Keywords: framed within a «culturalist approach» to class analysis. Drawing on interviews with nearly 60 families, we identified two distinctly different cultural models of care. To different degrees, parents may draw on these models, and elements from the two can be combined in hybrid care models. The main pattern is clearly related to class. Middle-class parents combine the different welfare state measures within «tidy trajectories» of care, while working-class parents create «a sheltered space» for care. In the concluding section we discuss the relevance of these patterns for family policy discussions. child care parenthood social class welfare state 343 UNIVERSITETSFORLAGET TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING VOL 49, NR 3,

2 [ SMÅBARNSFORELDRES OMSORGSPROSJEKTER. BETYDNINGEN AV KLASSE ] Gjennom ordninger som fødselspermisjon, fedrekvote, kontantstøtte og subsidierte barnehageplasser, griper velferdsstaten inn i familiers liv og setter rammer for hvordan foreldre kan organisere omsorgen for barnet sitt. Dagens politikk beskrives av flere som tvetydig i forhold til kjønn (Brandth et al. 2005; Ellingsæter 2006a, b; Leira 2004). Den består på samme tid av ordninger som peker mot et kjønnslikestilt foreldreskap, og ordninger som trekker i motsatt retning. Småbarnsforeldre må forholde seg til det mulighetsrommet denne tvetydigheten innebærer når de skal finne fram til et omsorgsarrangement for sitt barn. Hva kjønn betyr for foreldres manøvrering i dette «rommet», er viet mye oppmerksomhet i norsk forskning (for eksempel Brandth et al. 2005; Brandth & Kvande 2003; Ellingsæter & Leira 2004; Leira 2002). Hvordan omsorgsorganisering er koplet til andre differensieringsakser, er imidlertid langt på vei neglisjert. Hensikten med denne artikkelen er å identifisere hvilken betydning klasse har for det vi betegner som foreldres «omsorgsprosjekter» i småbarnsfasen. Slike omsorgsprosjekter springer ut av foreldrenes forståelse av barnets behov knyttet til den alderen det er i, og deres oppfatninger av hvordan ulike omsorgsarenaer kan ivareta disse behovene. I artikkelen nærmer vi oss disse omsorgsprosjektene gjennom en analyse av hvordan foreldre anvender velferdsstatens ulike omsorgstiltak for å sette sammen en «pakke» som de mener er den beste for sitt barn fra fødselen til det fyller tre, og hvordan de gjennom slike manøvreringer posisjonerer seg i forhold til ulike kulturelle forståelser av omsorg. Problemstillingen handler altså om hvordan vi kan identifisere småbarnsforeldres omsorgsprosjekter, og hvordan disse er koplet til klasse. Med utgangspunkt i de mønstrene vi identifiserer, kopler vi foreldres omsorgsprosjekter til en større fortelling som dreier seg om reproduksjonsmønstre, ikke av kjønnede maktstrukturer, men av sosial ulikhet. Denne diskusjonen danner også utgangspunkt for en problematisering av vanlige fortolkninger av foreldreskapets kjønnethet. Studien er finansiert av Velferdsforskningsprogrammet i Norges forskningsråd. Takk til redaksjonen og de to anonyme konsulentene for svært nyttige innspill til artikkelen. 344

3 [ STEFANSEN OG FARSTAD ] Den empiriske analysen bygger på et omfattende kvalitativt materiale hvor foreldre med helt små barn er intervjuet om hvordan de organiserte omsorgen for barnet fram til ettårsalderen, og hvilke planer de hadde for de to påfølgende årene. OMSORG SOM FORHANDLING OM KULTURELLE VERDIER I arbeidet med det empiriske materialet har vi latt oss inspirere av et knippe internasjonale studier som på ulike måter har utforsket foreldreskapet i et klasseperspektiv (Ball et al. 2004; Devine 2004; Gillies 2005; Lareau 2000, 2002, 2003; Reay 2005a; Vincent & Ball 2006; Vincent et al. 2004), og som i de fleste tilfeller har et uttalt kritisk perspektiv på privilegeringen av middelklassens praksiser i ulike institusjonelle sammenhenger (se spesielt Lareau 2003; Reay 2005a). En helt sentral innsikt fra disse studiene er at når foreldreskapet skal studeres med utgangspunkt i et klasseperspektiv, må det studeres som en prosess som løper over tid og som er uløselig sammenvevet med familiens liv for øvrig. I likhet med Gulløv (2003) oppfatter vi omsorg for barn som en kompleks sosial praksis som innebærer produksjon av, og forhandling om, kulturelle verdier. Valg av omsorgsløsninger kan dermed ikke forstås kun som et uttrykk for foreldrenes praktiske tilpasninger i en situasjon hvor forsørgelse og omsorg må gå i hop. I tråd med dette trekker vi på et perspektiv Le Vine og medarbeidere (1994) har anvendt. Basert på komparative studier har de identifisert det de begrepsfester som «kulturelle modeller for omsorg». Disse modellene utgjør en type hverdagskunnskap som ofte er uartikulert i lokale diskurser, og som er vanskelig å få foreldre til å beskrive ettersom den tas for gitt. Modellene inneholder kulturspesifikke målsetninger for omsorgen, som gir mening for de som er innenfor, men som kan virke fremmede for de som er utenfor. Perspektivet fokuserer altså på den meningen foreldre knytter til sitt eget foreldreprosjekt innenfor den kulturen de befinner seg i. Det kan derfor egne seg godt til å studere forskjeller mellom foreldre som er ulikt posisjonert i samfunnshierarkiet også innenfor ett og samme land. Vår analyse av småbarnsforeldres strategier følger også perspektivet til blant andre Ellingsæter (2006b), Ellingsæter og Leira (2006) og Ellingsæter og Gulbrandsen (2007), som analyserer familiepolitikken 345

4 [ SMÅBARNSFORELDRES OMSORGSPROSJEKTER. BETYDNINGEN AV KLASSE ] som «child care policy packages», eller «regimer», hvor foreldrepermisjonen, kontantstøtten og barnehagepolitikken studeres samlet. Et regime blir da forstått som mer enn summen av enkelttiltak, det dreier seg heller om hvordan ulike tiltak virker sammen og skaper en mulighetsstruktur for foreldrepraksiser (Ellingsæter 2006b:122). En slik tilnærming vil ifølge Ellingsæter og Leira (2006) øke forståelsen for dynamikken i politikken og bidra til å løfte fram innebygde motsetninger i den norske familiepolitiske modellen. Overført til omsorgspraksiser vil vi hevde at en slik samlet tilnærming også vil bidra med økt innsikt i foreldres beveggrunner for å organisere omsorgen for barnet på ulike måter. En slik analyse vil derfor være bedre egnet til å gripe klassekulturelle forskjeller i det vi kaller foreldrenes omsorgsprosjekt enn analyser som fokuserer på ulike familiepolitiske tiltak hver for seg. Det betyr for eksempel at det interessante med fedrekvoten ikke blir hvem som bruker den og hvem som ikke gjør det, men hva slags omsorgsprosjekt fedrekvoten inngår i for ulike grupper. KLASSE SOM ANALYTISK PERSPEKTIV Vårt anliggende her er hvordan «klasse» gjøres mikronivå, i foreldres bestrebelser på å gjøre det beste for sine barn. I likhet med de internasjonale studiene vi har referert til, plasserer vi oss innenfor et Bourdieu-inspirert perspektiv Savage (2000:41) omtaler som «a culturalist approach to class analysis». Med Devine og Savage (2000:194) kan vi si at dette perspektivet retter oppmerksomheten mot hvordan sosial ulikhet reproduseres gjennom «cultural processes [ ] embedded within specific kinds of socio-economic practices». 1 Klasse forstås med andre ord som noe som kontinuerlig reproduseres, ikke som en gitt struktur slik tilfellet er i den konvensjonelle klasseanalysen (Bottero 2004; Lawler 2005). Et sitat fra Ball (2003:175-6) er illustrerende: «Class is not the membership of a category or the simple possession of certain capitals or assets. It is an activation of resources and social identities or rather, the interplay of such identities, in specific locations for specific ends [ ]. Such assets underpin the capacity to act, they do not direct or determine action». Klasse gis altså en langt videre betydning enn i tradisjonelle økonomiske tilnærminger, hvor klassestrukturen finnes uavhengig av aktørene som fyller de «tomme posisjonene». Klasse er også noe vi er (Lawler 2004). 346

5 [ STEFANSEN OG FARSTAD ] Klasse representerer med Skeggs en slags «mobile resource» som innebærer muligheter for noen og begrensninger for andre, «a struggle over access to resources and ways of being» (Skeggs 1997:7). Klasse kommer altså til uttrykk i form av ulike subjektiviteter, som dermed forstås som «performative of class» (Skeggs 2004:152). Hensiktsmessigheten av et slikt perspektiv må ses i forhold til hva som studeres. I likhet med de internasjonale studiene som kopler foreldreskap til klasse, er vi opptatt av å studere det Devine (1998:33) har beskrevet som «the micro processes by which classes are created and sustained over time and space». Et perspektiv som kan gripe hvordan det å «gjøre» foreldreskap samtidig innebærer å «gjøre» klasse, og gjennom dette reproduserer klassespesifikke subjektiviteter, er derfor nødvendig. KLASSEPLASSERING AV FAMILIER Å studere familiens betydning i reproduksjonsprosesser empirisk, innebærer at familiene man tar utgangspunkt i må plasseres klassemessig. Denne plasseringen må imidlertid ikke forveksles med det analytiske perspektivet på klasse som legges til grunn i artikkelen, som vi redegjorde for i forrige avsnitt. I tråd med det som er vanlig i denne typen studier internasjonalt (se for eksempel Gillies 2005; Lareau 2003), har vi ikke tatt utgangspunkt i noen stringent klassemodell. Vi forholder oss derfor ikke til de spesialiserte teoretiske diskusjonene om hva som genererer samfunnsklassene, og hvor grensen går mellom ulike klasser, eller mellom ulike fraksjoner innenfor klasser. Vi forholder oss heller ikke til diskusjonen om hvorvidt familier i det hele tatt kan klasseplasseres. 2 Vi følger derimot Leiulfsrud og Woodwards (1987:395) anbefaling om å la «analyseenheten» i klasseanalysen bli bestemt av «the issue under study». I denne sammenhengen betyr det at familien er vår analyseenhet, og at vi velger å studere omsorgsorganiseringen som et felles prosjekt for foreldrene. Vi lener oss dessuten på perspektivet til Gillies (2005:841), som fremhever at ulike abstraksjoner av klasserelasjoner kan «work to bring particular phenomena into sight so that they can be better understood». Når det gjelder klasseplasseringen av familiene i vårt utvalg, har vi i likhet med de fleste empiriske forskerne i dette feltet internasjonalt valgt en helt pragmatisk tilnærming, hvor vi trekker 347

6 [ SMÅBARNSFORELDRES OMSORGSPROSJEKTER. BETYDNINGEN AV KLASSE ] et skille mellom ulike klasser basert på foreldrenes utdanningsnivå og yrkesbakgrunn. Vi tar altså ikke hensyn til hva slags familie foreldrene selv har vokst opp i. Kort fortalt er de vi kaller middelklasseforeldre kvinner og menn med utdanning fra høyskole eller universitet, og et yrke som krever høyere utdanning, mens de vi kaller arbeiderklassefamilier ikke har tilsvarende kvalifikasjoner, og vanlige «arbeiderklassejobber». I materialet har vi også en gruppe familier som befinner seg i et utydelig landskap mellom arbeiderklassen og middelklassen. Dette er familier som enten er klassemessig blandet, eller familier hvor en eller begge av foreldrene har kurs eller lignende fra høyskolesektoren, men hvor det er uklart om dette kvalifiserer for «middelklassejobber». Et eksempel kan være en utdannet sveiser som for tiden arbeider i Forsvaret og har fått noen kurs gjennom jobben som kvalifiserer til en stilling i Forsvaret, men som kanskje ikke kan konverteres til en tilsvarende jobb i det sivile. Det skal også nevnes at de grove inndelingene vi har gjort, betyr at det vil være relativt stor variasjon innenfor klassekategoriene blant annet når det gjelder utdanningsnivå i «middelklassen» fra foreldre hvor begge har hovedfag/mastergrad eller mer, til familier hvor begge har ett til to år bak seg på høyskole eller universitet. Tilsvarende i «arbeiderklassen», fra familier hvor foreldrene ikke har utdanning ut over grunnskolenivå, til familier hvor begge har fagbrev og kanskje noen kurs i tillegg. INTERVJUMATERIALET Artikkelen bygger på analyser av kvalitative intervjuer med foreldre fra til sammen 58 familier. Vi intervjuet disse foreldrene på et tidspunkt hvor de hadde et barn som i de fleste tilfeller var mellom et halvt og ett år. Dette materialet inngår i et større prosjekt hvor også andre problemstillinger enn variasjon som kan knyttes til klasse står sentralt. 3 Familiene som er intervjuet er derfor ikke rekruttert for å representere «kjernegrupper» i ulike klasser, slik det er vanlig i de internasjonale studiene vi forholder oss til (se for eksempel Lareau 2003; Vincent & Ball 2006). Dette kompliserer analysen, ikke minst fordi vi som nevnt har fått med oss familier som befinner seg et sted mellom de gruppene vi vanligvis betrakter som middelklassen og arbeiderklassen. 348

7 [ STEFANSEN OG FARSTAD ] I stedet for å gjøre et utvalg innenfor utvalget (plukke ut bare de som helt tydelig kan lokaliseres til henholdsvis arbeiderklassen og middelklassen), har vi valgt å inkludere alle familiene i vår analyse, også de som er vanskelig å plassere. Vi tror denne strategien gir en analytisk fordel. Vi unngår forhåpentligvis å skrive fram et bilde hvor forskjeller mellom ulike grupper forstørres som en følge av den analytiske strategien, og ikke reelle mønstre i materialet (se Ambjörnsson 2004). Det blir også mindre fristende å gripe til det Bredal (2006) omtaler som dikotomiske definisjonslogikker, hvor vi tvinges til å kategorisere familiers praksiser som enten av den ene eller den andre typen. Ulempen er selvsagt at man kanskje ikke får begrepsfestet variasjonen like tydelig, og på en slik måte at mønstrene man faktisk identifiserer kan diskuteres teoretisk. For å oppnå den nevnte variasjonen i utvalget, rekrutterte vi familier via helsestasjoner i to av Oslos østlige bydeler, samt i to mindre kommuner på Østlandet. Noen av de familiene vi kom i kontakt med på denne måten, ga oss tilgang til andre i sitt nettverk som også ble intervjuet. I tillegg rekrutterte vi i en tidlig fase noen få familier fra utkanten av vårt eget nettverk. Vurdert samlet er utvalget vi satt igjen med variert både når det gjelder klasse og etnisk bakgrunn. Vi kom imidlertid ikke i kontakt med såkalte «nye» familietyper, for eksempel familier med likekjønnede foreldrepar, og har bare intervjuet to aleneforeldrefamilier. Når vi snakker om familier, refererer vi altså til familier som består av en mor og en far og det barnet intervjuet handlet om, samt eventuelle søsken. De fleste av intervjuene ble foretatt med mor og far sammen. 4 Ofte var også barnet og eventuelle andre barn i familien til stede. Lengden på intervjuene varierte fra rundt en til to timer. Intervjuene ble tatt opp digitalt og senere transkribert. På intervjutidspunktet var mor i familien stort sett hjemme i permisjon, mens far var i jobb. Hensikten med intervjuene var å få foreldrene til å fortelle både om hvordan de ordnet omsorgen for barnet det første året, og hvorfor de gjorde det på akkurat denne måten. Vi snakket også om planene de hadde for tiden fram til barnet var i treårsalderen, og hvilke begrunnelser de hadde for disse planene. Alle familiene beskrev de konkrete ordningene de hadde og som de planla framover, men hvor fyldige begrunnelser vi fikk, varierte. Vi opplever likevel at intervju- 349

8 [ SMÅBARNSFORELDRES OMSORGSPROSJEKTER. BETYDNINGEN AV KLASSE ] ene med svært få unntak ga oss informasjon om hva foreldrene la vekt på når de skulle utforme omsorgsprosjektet sitt. ANALYSEPROSESSEN Analysen av materialet har foregått på to plan. Dels har vi jobbet med å analysere fram det vi omtaler som kulturelle modeller for omsorg, det vil si et sett av ideer om hva små barn trenger, og hvordan foreldre må ordne omsorgen for å sørge for at barnet blir ivaretatt i tråd med disse. Denne analysen har foregått ved at vi har sett spesielt på de omsorgsarrangementene og begrunnelsene som markerte det vi kan kalle ytterpunktene i materialets variasjon men som flere familier samlet seg om. Det er med referanse til denne analysen vi begrepsfester to ulike kulturelle modeller for omsorg. Det neste leddet i analysen har vært å analysere hver enkelt families omsorgsprosjekt altså hva foreldrene konkret ser for seg at de skal gjøre og hvordan de begrunner dette, med utgangspunkt i disse kulturelle modellene for omsorg. I denne fasen leste vi alle intervjuene systematisk for å finne ut i hvilken grad foreldrene i denne prosessen dro på de sentrale elementene i de kulturelle modellene vi hadde identifisert. Denne runden med materialet innebar også at vi kunne spesifisere de kulturelle modellene tydeligere, fordi vi fikk et grep om hvor vi kunne trekke grensene for hver av dem. Når vi så kopler de kulturelle modellene for omsorg til klasse, er det med utgangspunkt i analysen som helhet hva som karakteriserte dem som samlet seg rundt «ytterpunktene», og mønstre i kategoriseringen av alle familiene i utvalget. Som vi skal vise etter hvert fant vi i tillegg et mønster vi har begrepsfestet som «både-og», og familier som representerer et «verken-eller» i forhold til de to kulturelle modellene for omsorg. Disse kategoriene er et resultat av en prosess hvor vi har gått flere runder med materialet. Vi har beveget oss fra en nokså enkel todelt modell til en analyse hvor vi søker å gjøre variasjonsbredden i materialet til et analytisk poeng, blant annet ved at analysen kan romme omsorgsprosjekter som er preget av flertydighet eller ambivalens. Der det finnes en dominerende «stemme» i intervjuet, har vi imidlertid kategorisert i tråd med denne. I vår analyse er det foreldrenes forståelser av små barns behov som danner grunnlaget for kategoriseringen. Dette betyr ikke at andre fak- 350

9 [ STEFANSEN OG FARSTAD ] torer, som foreldrenes yrkesmessige tilknytning, er uten betydning. I praksis er begrunnelsene knyttet til barnet vevet sammen med slike og andre forhold, for eksempel et planlagt barn nummer to eller en forestående flytting. Poenget i denne sammenhengen er at slike faktorer nedtones i et intervju som først og fremst handler om barnet og barnets hverdag. Med referanse til Goffmans begrep «rammer» (se Album 1996), kan vi forstå dette som et uttrykk for den underliggende samtalekontrakten som ble etablert i intervjuet. Intervjuet skulle ikke handle om de voksnes identitetsprosjekter i seg selv, men om det hverdagslivet de søkte å skape for familien, og ikke minst for det lille barnet samtalen kretset om. Begrunnelser knyttet til andre faktorer, som forholdet til egen jobb, blir derfor mindre relevante. Å bortse fra slike faktorer er imidlertid en lite fruktbar analytisk tilnærming. Vi har derfor forsøkt å løfte fram koplingen mellom omsorgsprosjektet og foreldrenes yrkestilknytning i diskusjonen, men er samtidig klar over at dette ikke er en fullgod analyse av hva foreldres yrkesidentitet betyr for måten de ordner seg mens de har små barn. TO MODELLER OG MANGE ULIKE OMSORGSPROSJEKTER De to kulturelle modellene for omsorg vi identifiserte, kan betraktes som ulike legitime forståelser av hva slags omsorgsløsning som er best for barn i denne aldersgruppa. Når foreldre skal etablere egne omsorgsprosjekter, kan de dra mer eller mindre på elementer fra disse modellene. Betegnelsene vi har valgt på disse modellene henholdsvis «et ordnet løp» og «et skjermet rom» er metaforer som er ment å fange det særegne ved hver av dem. Modellene må forstås som en form for abstraksjoner, hvor vi har rendyrket og forstørret de elementene som skiller dem fra hverandre. Modellene kan slik forstås som et sett av ideer eller forestillinger foreldre kan posisjonere seg i forhold til gjennom sine konkrete praksiser. Som vi skal se er det tydelige mønstre i hvordan ulike grupper posisjonerer seg. I det følgende gjør vi rede for de elementene som konstituerer de to kulturelle modellene for omsorg, og gir eksempler på familier som anvender hver av dem som ramme for sine omsorgsprosjekter. Eksemplene gis gjennom familieportretter, ett for hver av de to «hovedmodellene», og ett som illustrerer det mer utydelige landskapet i midten eller, om man vil, hybride omsorgsprosjekter. Vi beskriver også kort 351

10 [ SMÅBARNSFORELDRES OMSORGSPROSJEKTER. BETYDNINGEN AV KLASSE ] familier som ikke lar seg plassere i forhold til disse kategoriene. I tillegg viser vi hvordan ulike strukturelle barrierer kan komme i veien for foreldres omsorgsprosjekter. Dette gjør vi gjennom å tegne ytterligere to portretter, ett av en middelklassefamilie som ender opp med en annen løsning enn de hadde tenkt, og ett av en arbeiderklassefamilie som av økonomiske grunner ikke får realisert det de mener er den beste ordningen for barnet. ET ORDNET OMSORGSLØP Det vi i innledningen beskrev som velferdsstatens hovedspor i familiepolitikken, det vi si likestillingssporet, legger opp til omsorgsløsninger hvor mor er hjemme mens barnet er nyfødt og de første månedene. Senere tar far tar ut sin pappapermisjon og har hovedansvaret for omsorgen på dagtid, mens mor går tilbake til jobb. Deretter, når den lønnede permisjonen er over, begynner barnet i barnehage slik at begge foreldrene kan være yrkesaktive og bidra til familiens forsørgelse. Forutsetningen for en slik ordning er at både mor og far er i stabile jobber og dermed har fulle permisjonsrettigheter. I tillegg må familien få barnehageplass til ettåringen sin. Dette sporet gjenfinnes i vårt materiale som det vi har definert som «et ordnet omsorgsløp». Det som karakteriserer denne omsorgsmodellen er at den framstår som en form for serieomsorgsmodell. Omsorgen forstås som noe som kan deles opp og porsjoneres ut til aktører som kommer på banen i en nokså fastlagt rekkefølge. Det naturlige for de fleste familiene er at rekkefølgen følger det sporet velferdsstaten har lagt opp til, det vil si først mor, så far og deretter en offentlig eller privat barnehage. Barnehagen kommer altså inn som en tredje aktør når begge foreldrene skal bidra til familiens forsørgelse. Modellen er tuftet på en forståelse av barnets behov for en selvstendig relasjon til både mor og far, og barnets behov for bevege seg ut av familiesfæren når det er rundt ett år, for å kunne utvikle seg videre. I vårt materiale er det først og fremst middelklasseforeldre som begrunner omsorgsarrangementet sitt på denne måten. Samtidig er det variasjon i hvordan disse familiene ordner seg helt konkret. Det er måten foreldrene snakker om disse tingene som er avgjørende for vår kategorisering. Når vi kopler denne modellen for omsorg til middelklassen, er det ikke fordi alle middelklassefamilier utelukkende drar 352

11 [ STEFANSEN OG FARSTAD ] på denne forståelsen, men fordi de som gjør det med et par unntak befinner seg i middelklassen. Vi skal la familien til Elin på seks måneder illustrere hvordan de elementene som konstituerer serieomsorgsmodellen kan komme til uttrykk i et konkret omsorgsprosjekt. I denne familien er mor høyskoleutdannet og har en administrativ stilling i en større organisasjon. Far har også høyskoleutdanning og jobber i et direktorat. Familien bor i Oslo, en eldre tomannsbolig med hage i et veletablert boligområde i nærheten av marka. Familien har strukket fødselspermisjonen til 54 uker ved å gå ned til 80 prosent lønn. Mor har vært hjemme siden fødselen, og skal fortsette med det til Elin blir ni måneder. Da skal hun og far jobbe 50 prosent hver i en måned og ha halv permisjon, så skal far ha pappapermisjon i fem uker (fedrekvoten) mens mor skal jobbe full tid. Etter dette tar far ytterligere tre uker permisjon uten lønn fram til Elin blir ett år og hun begynner i barnehage. Foreldrene forteller at de hadde dette opplegget klart før Elin ble født. De hadde tenkt gjennom forskjellige utfordringer som de ville møte på, og hvordan de skulle løse disse. Et eksempel er at måneden før Elin blir ett år, må en av foreldrene forlenge permisjonen fram mot barnehagestart. At de deler en måned mellom seg, begrunner de med at begge hadde lyst å ha tid med Elin når våren kommer og de kan være mer ute. Mor sier hun synes det er rettferdig at far får mer enn de fem øremerkede ukene. Hun synes det er viktig at han får god kontakt med Elin, og at når hun er hjemme blir Elin lett veldig knyttet til henne. De er enige i at fem uker pappapermisjon er for kort tid for å få oppleve dagligliglivet med barnet, og ønsket derfor at far tok ut noe av den delbare permisjonen i tillegg til fedrekvoten. Når intervjuer spør far om han ser frem til å få en annen type hverdag med Elin, svarer han slik: Far: Ja, jeg gjør det. Da kan jeg få råde over det samværet med henne, egentlig. Foreldrene håper de får barnehageplass til Elin, selv om mor sier hun også kunne tenke seg å ha en dag i uka hjemme sammen med henne. Slik forteller hun om sine avveiinger i forhold til når Elin skal begynne i barnehagen: 353

12 [ SMÅBARNSFORELDRES OMSORGSPROSJEKTER. BETYDNINGEN AV KLASSE ] Mor: Samtidig så ser jeg at hun er så aktiv, og ønsker nye utfordringer hele tiden, så jeg tror at det at hun er sammen med andre barn det er viktig allerede nå. Så jeg har vel kanskje endret litt innstilling til det med barnehage. Da hun ble født, tenkte jeg at guri land! Skal hun i barnehage når hun er ett år? Men nå tenker jeg at hun har godt av å komme i barnehage. Jeg tror det kan være spennende. Men så er det det at dagene blir så lange. Planen er at Elin skal ha full plass i barnehagen, men at foreldrene skal dele på levering og henting slik at dagen i barnehagen ikke blir altfor lang. Far sier videre at han foretrekker barnehage fremfor dagmamma fordi det er et tryggere og mer kvalitetssikkert tilbud. Familien til Elin identifiserer seg tydelig med modellen vi har kalt det ordnede løpet. Omsorgen kan deles opp, og fasene begrunnes ut fra barnets behov for ulike omsorgsaktører. Denne løsningen er ikke noe som problematiseres i intervjuet, men oppfattes som naturlig for foreldrene, slik det var for de fleste av familiene som ordnet omsorgen i tråd med serieomsorgsmodellen. Samtidig varierte det hvor lang permisjon faren tok, og hvor stor vekt foreldrene la på at far måtte ha eneansvaret for barnet på dagtid i en sammenhengende periode. Tidspunktet for ønsket barnehagestart varierte også noe, men få ønsket barnehagestart før ettårsalderen, og de fleste syntes det var naturlig (om enn vemodig) at barnet skulle begynne i barnehagen i ettårsalderen. Selv om de konkrete omsorgsprosjektene til familiene varierte noe, hadde familiene vi kategoriserte som «ordnet løp»-familier det til felles at de vektla de elementene som konstituerer denne kulturelle modellen for omsorg, dvs. betydningen av fars selvstendige relasjon til barnet, og barnets behov for noe annet enn det foreldrene kan tilby fra ettårsalderen. ET SKJERMET ROM FOR OMSORG Det som først og fremst karakteriserer denne modellen for omsorg, er at det foreldrene prøver å få til er å ivareta barnets behov for trygghet og omsorg i hjemmet. Slik sett kan vi si at denne modellen er en variant av det vi foran beskrev som familiesporet i omsorgspolitikken. I denne modellen forstås ikke omsorgen som noe som nødvendigvis skal deles opp i ulike perioder og fordeles mellom ulike aktører. Barnets behov for å være hjemme er viktigere enn å ordne seg sånn at far 354

13 [ STEFANSEN OG FARSTAD ] skal ha omsorg for barnet alene på dagtid mens mor jobber. Fedrekvoten får derfor en annen rolle i denne modellen enn i serieomsorgsmodellen, den åpner nemlig for at familien kan ha tid sammen noen uker mens barnet er i sitt første leveår. Det andre sentrale elementet er forståelsen av at barnet må utstyres med noen grunnleggende ferdigheter hjemme før det er klart for barnehagen. Derfor anses ettårsalderen som for tidlig til å bevege seg ut av familien. Helst bør barnet kunne både snakke og gå før det begynner i barnehagen. Før barnet har slike ferdigheter på plass, kan det ikke nyttiggjøre seg det barnehagen har å tilby. Foreldre som slutter seg til denne omsorgmodellen, gjør derfor det de kan for å finne løsninger som innebærer at barnet får være hjemme ut over den lønnede permisjonen sammen med en av dem. I praksis vil det i de aller fleste tilfeller si mor. Mulige løsninger er at hun tar ut ulønnet permisjon eller tilpasser arbeidstiden sin, for eksempel ved å jobbe helger, ettermiddager og kvelder. Når mor jobber, er det far eller andre slektninger som har ansvaret for barnet. I denne fasen kan omsorgsarrangementet få karakter av å være et lappeteppe, hvor foreldrene også allierer seg med andre aktører som besteforeldre eller venner for å få beholde barnet hjemme. Fordi offentlig subsidiert tilsyn ikke er aktuelt i denne omsorgslogikken, inngår kontantstøtten som en del av bildet. I vårt materiale er det arbeiderklassefamilier som tydeligst gir uttrykk for en slik omsorgsforståelse. Igjen: dette betyr ikke at alle arbeiderklassefamilier tenker og gjør som dette, men at blant dem som tenker slik, finner vi først og fremst arbeiderklassefamilier. Vi skal illustrere denne typen omsorgsprosjekter ved å beskrive familien til Geir på sju måneder. Familien bor på et lite sted på Østlandet. De har en enebolig med hage, i et område med eneboliger og rekkehus. Mor i familien er ufaglært, og jobbet 80 prosent stilling i en skobutikk før Geir ble født. Far er elektriker og er ansatt i en liten privat bedrift. Familien valgte en permisjonsordning med 80 prosent lønn i 54 uker. Far tok tre uker ferie i forbindelse med fødselen. Da var de hjemme alle tre. Etter dette hadde mor permisjon fram til Geir var fem måneder. Da tok far ut fedrekvoten mens mor hadde ferie. Planen var at familien skulle reise på tur, men det gikk ikke fordi Geir ble syk. Etter denne perioden har mor fortsatt med permisjonen, og 355

14 [ SMÅBARNSFORELDRES OMSORGSPROSJEKTER. BETYDNINGEN AV KLASSE ] planen fremover er at hun tar ulønnet permisjon i minst et halvt år etter at den lønnede permisjonen er over. Så vil hun begynne å jobbe i redusert stilling, og håper å ordne det med jobben sånn at hun kan være hjemme med Geir en eller to dager i uka. Hvis det går, kan Geir ha deltidsplass i barnehagen. For disse foreldrene hadde det ikke vært aktuelt at far tok noe av den delbare permisjonen. Far sier at siden han har en fleksibel jobb hvor han kan ta fri hvis det trengs, har tre uker pappapermisjon vært passe for ham. Siden mor skal forlenge permisjonen sin, vil det også gi familien mer tid sammen. Det at mor har fullammet, er også en begrunnelse for den løsningen de har valgt. Foreldrene synes begge at permisjonstiden for mor burde vært lengre enn den er i dag, og vektlegger betydningen av å kunne motta kontantstøtte: Mor: Jeg syns det er greit at en har mulighet til å kunne få lov til å være hjemme, liksom. Og jeg syns det er greit at folk kan få lov til å velge det og. At de ikke på en måte MÅ dra fra ungene sine på grunn av at det stopper seg sjøl. Selv uten muligheten til å få kontantstøtte, ville foreldrene valgt å utvide permisjonstiden. Far sier spøkefullt at de da heller hadde solgt bilen. De synes det er for tidlig for Geir å begynne i barnehagen når han er ett år, og ønsker at han skal kunne gå, snakke og klare seg litt mer selv før han begynner i barnehagen. Foreldrene sier også det er ting de ønsker å oppleve med sønnen før han skal begynne i barnehagen, og at de kan unngå stress og mas i hverdagen ved at mor utvider permisjonen sin. Far utrykker det på denne måten: Far: Slik som samfunnet er nå, så er det jo bare stress og mas, ikke sant, og det det er så dumt å få det med en gang da. Foreldrene ser på den første tiden med barnet som viktig for å legge grunnlaget for hvordan Geir skal utvikle seg. De er også opptatt av å skape trygghet for Geir når han er så liten. I likhet med familien til Elin som valgte en helt annen omsorgsløsning for de første årene, framstår omsorgsløsningen Geirs foreldre valgte som naturlig for dem. Det har ikke vært store diskusjoner om hvordan de skulle ordne seg foreldrene imellom. Det de har snakket om er hvordan de skulle gjøre det rent praktisk. 356

15 [ STEFANSEN OG FARSTAD ] Også blant familiene som identifiserer seg med denne omsorgsmodellen, finner vi variasjon i de konkrete omsorgsprosjektene. For eksempel varierte oppfatningen om når barnet er klart for å begynne i barnehagen. Men mange uttrykte at toårsalderen kunne være passe. Det skjermede rommet skal altså begrenses i tid for de aller fleste. Til tross for noe variasjon i lengden på tiden hjemme og hvor mye familien har vært hjemme sammen, har familiene som identifiserer seg med denne modellen det til felles at de inkorporerer de sentrale elementene fra modellen i sine egne omsorgsprosjekter. Å utsette barnehagestarten til barnet er i stand til å nyttiggjøre seg det som barnehagen tilbyr, framstår som spesielt viktig for mange familier. BÅDE-OG, IKKE ENTEN-ELLER Familiene i de to eksemplene over kan betraktes som typiske representanter for de ulike kulturelle modellene for omsorg. De er typiske både når det gjelder den praktiske organiseringen av omsorgen, og måten de begrunner det arrangementet de har valgt. Begrunnelsene er særlig viktige, fordi de tydeliggjør at valg av omsorgsarrangement handler om noe mer enn å finne praktiske løsninger. Hvordan foreldrene forstår barnet og dets behov, og hva slags relasjon de ser for seg at barnet skal ha til hver av foreldrene, gir tydelige føringer for hvordan de organiserer omsorgen. Vi kommer tilbake til hvordan også andre faktorer, som tilknytningen til arbeidslivet, spiller inn. Som vi har vært inne på tidligere har vi en gruppe familier i utvalget som ikke lar seg plassere i forhold til disse to «hovedmodellene». Denne gruppen familier kan sies å pendle mellom ulike kulturelle forståelser av omsorg, for eksempel gjennom å både legge vekt på at barnet har behov for og rett til en selvstendig relasjon til far, og at barnet er for lite til å begynne i barnehagen når det er i ettårsalderen. En annen variant er familier som ikke er opptatt av at far skal ha omsorgsansvar alene i en periode det første året, men som synes ettårsalderen kunne være passe for barnehagestart, fordi barnet da er klart for andre utfordringer enn de foreldrene kan gi. De to kulturelle modellene for omsorg vi har identifisert, behøver altså ikke utelukke hverandre. Elementer fra én forståelse kan kombineres med elementer fra den andre til et omsorgsprosjekt som er tilpasset den enkelte fami- 357

16 [ SMÅBARNSFORELDRES OMSORGSPROSJEKTER. BETYDNINGEN AV KLASSE ] lies livsprosjekt. I tillegg finner vi noen familier der mor og far har forskjellig oppfatning av hva som er den beste løsningen. Klassemessig er de familiene vi har kategorisert som «både-og» en sammensatt gruppe. Flere av dem befinner seg i mellomposisjon, det vil si at familiene enten er klassemessig blandet, eller at de tilhører det vi kan kalle et lavere middelklassesjikt. Men det er også «rene» arbeiderklasse- og middelklassefamilier i denne gruppa. Familien til Åshild på ett år skal få eksemplifisere slike kombinerte omsorgsprosjekter. Åshild bor sammen med mor og far i utkanten av et mindre tettsted. Både mor og far er studenter. Mor har ett år igjen på barnevernsutdanningen, og far holder på med en bachelorgrad på høyskolen. Fordi mor var student da Åshild ble født, har ikke familien hatt ordinære permisjonsrettigheter. De har derfor fortsatt å studere begge to, og delt på omsorgen for barnet. Mor hadde for eksempel en praksisperiode bare noen uker etter fødselen, hvor far var hjemme med Åshild. Mor forteller at ordningen de har valgt har hatt omkostninger. Det var slitsomt med praksis rett etter fødselen. Far kommer også inn på dette. Hvis han hadde vært i jobb, ville han ikke hatt sammenhengende permisjon, men spredd den utover og jobbet redusert i lengre tid, for eksempel sluttet tidlig hver dag. Det har vært slitsomt å ha alle ballene i lufta samtidig. Mor sier at hun ville ha hatt full permisjon i et halvt år, og så kunne hun gitt fra seg litt etter at barnet var blitt seks måneder. Hun begrunner dette slik: Mor: Ja, for [etter seks måneder] er de så store. Men det er klart det kommer an på amming og sånn. Men jeg synes absolutt at fedre skal være mer hjemme og bli kjent med dem. Også far vektlegger dette at det er viktig at fedre bruker tid med barna sine mens de er små. Mor og far er også enige om hvordan de skal få omsorgen og studiene til å gå i hop framover. I utgangspunktet hadde de sett for seg at Åshild skulle i barnehagen. De søkte om plass, men fikk det ikke. Derfor venter de til de kan søke på neste hovedopptak og forhåpentligvis få plass i en naturbarnehage, hvor barna må være nærmere to år før de kan begynne. Dette blir en nøtt å få til, fordi mor skal ha sammenhengende praksis i åtte uker om en stund. Da må far belage seg på å være hjemme med Åshild. Når de får barnehageplass, er planen at de skal ha deltidsplass fram til Åshild er i 358

17 [ STEFANSEN OG FARSTAD ] treårsalderen. Begrunnelsen er at de vil skjerme henne fra et stramt tidsskjema. Det kommer tidsnok, mener de. Mor utdyper dette slik: Mor: Da syns vel kanskje jeg det at om hun har redusert barnehageplass fram til hun er tre år og så øker gradvis når hun er fire og fem, sånn at hun får stadig mer tid på egen hånd fram til hun begynner på skolen. Det blir vel gjerne en naturlig opptrapping til at hun skal begynne på skolen og være mer selvstendig. Så, ja vi må jo se hvordan det går. Vår tolkning er at foreldrene til Åshild drar på elementer både fra serieomsorgsmodellen og modellen vi har kalt «et skjermet rom». Foreldrene vektlegger både betydningen av at far skal ha en selvstendig omsorgsrolle, og at barnehagen skal komme inn som en omsorgsaktør når barnet er i ettårsalderen. Samtidig vektlegger de betydningen av å skjerme barnet gjennom en gradvis tilvenning til barnehagen. IKKE BÅDE-OG, MEN VERKEN-ELLER I tillegg til de tre kategoriene vi har beskrevet, dvs. familier som drar på logikken i henholdsvis «ordnet løp» eller «skjermet rom» eller som representerer et «både-og» i forhold til disse forståelsene, finnes det et par familier i vårt utvalg som representerer de vi vil kalle et verkeneller. Dette er familier hvor livet har et annet fokus enn å få jobb og familieliv til å gå i hop. Disse familiene tydeliggjør dermed et viktig poeng: Vår analyse hvor begrunnelser knyttet til barnet står så sentralt har noen begrensninger når det gjelder å gripe hele variasjonsbredden i foreldres omsorgsprosjekter. De kulturelle modellene for omsorg som resten av familiene i utvalget forholdt seg til, framsto som lite relevante som navigeringspunkter for disse familiene. For den ene av disse familiene handlet dette om at de var i Norge midlertidig mens de forberedte seg på å reise ut som misjonærer. Det omsorgsarrangementet de hadde nå ville dessuten bli reorganisert på grunn av en planlagt flytting også før de skulle reise ut igjen. Det livet familien levde nå, var på en måte ikke det livet de skulle leve, eller egentlig levde. I den andre familien, en minoritetsfamilie hvor mor var alene med omsorgen for fem barn, var livsomstendighetene slik at det ikke var særlig relevant å snakke om omsorgen for den minste på den måten vårt intervju la opp til. Hennes liv handlet om å få endene til å møtes 359

18 [ SMÅBARNSFORELDRES OMSORGSPROSJEKTER. BETYDNINGEN AV KLASSE ] med svært knappe midler, og om å prøve å rekke over alt som skulle til for å komme gjennom hverdagen alene og i en kummerlig kommunal bolig. VARIASJONER OVER ET TEMA Selv om vi, med de unntakene vi har beskrevet, kan se sporene av de kulturelle modellene foreldre tar utgangspunkt i når de setter sammen en omsorgspakke for barnet sitt, varierer det i hvilken grad de får til det de ønsker. På grunn av ulike omstendigheter tvinges noen familier over i andre løsninger enn det de hadde sett for seg. Familien til Åshild som vi presenterte tidligere, er ett eksempel på dette. I det følgende skal vi presentere ytterligere to eksempler på familier som ikke har fått til det omsorgsprosjektet de ønsket. Det første handler om en familie som var opptatt av å få til et ordnet løp for barnet sitt, men som ikke fikk barnehageplass og dermed måtte ordne seg på en annen måte. Den andre familien gjør en motsatt bevegelse. De formidler et sterkt ønske om at mor skal være hjemme med barnet, men klarer ikke å få det til på grunn av familiens økonomiske situasjon. Det første eksemplet er familien til Sajid på sju måneder. Far i familien har en kort teknisk utdannelse og lang fartstid i et oljeselskap. Han har fleksibel arbeidstid, og har som regel hjemmekontor en dag i uka. Mor har økonomiutdannelse på universitetsnivå og jobber i et forsikringsselskap. Familien bor på et tettsted like utenfor Oslo, i en treroms leilighet i et nybygd hus. Foreldrene valgte en permisjonsordning med full lønnskompensasjon i 44 uker. Far tok to uker fri i forbindelse med fødselen. På intervjutidspunktet er det mor som er hjemme med Sajid, men far har hjemmekontor i perioder. Far skal ha fem ukers pappapermisjon når Sajid er ni måneder. Han har også oppsparte ferieuker og vurderer å ta disse i forbindelse med pappapermisjonen, men er ikke sikker på om det vil la seg gjøre å være borte fra jobben så lenge. Foreldrene ønsker at Sajid skal begynne i barnehagen fra han er ti måneder, men de har ikke fått plass. Far mener en årsak kan være at sønnen ikke har fylt ett år ennå. Løsningen blir derfor at mor tar ulønnet permisjon i et halvt år, og at de søker om barnehageplass ved neste opptak. Hun vil da være hjemme mens far har permisjon, og de planlegger en reise i denne perioden. 360

19 [ STEFANSEN OG FARSTAD ] Måten familien ordner seg på, står i motsetning til det de hadde håpet å få til. Mor ønsket i utgangspunktet å komme raskt ut i jobb etter permisjonen, ettersom hun skulle over i en ny stilling. Derfor valgte de permisjon i 44 uker, og ikke 54 med redusert lønn. Hun sier også at planen var at far skulle være alene med Sajid i permisjonstiden, noe hun begrunner slik: Mor: For det syns jeg er litt nødvendig også, for at far skal kunne være litt alene med ungen. For ellers så blir det liksom alltid mor som tar seg av alt. Så jeg syns liksom, ja, far burde prøve seg litt han også. Foreldrene er positive til barnehagen som omsorgsløsning, og mener at små barn har godt av å være der. Dagmamma er ikke et aktuelt alternativ ettersom de ser det som et dårligere tilbud for sønnen. Far uttrykker seg slik om fordelene med barnehage: Far: Vi blir vel bare mer og mer positive til barnehage da, etter hvert som vi hører om forskjellige scenarier og undersøkelser og den type ting [ ] De blir mer sofistikerte i leken og den typen ting. Rett og slett litt mer intelligente. Det andre eksemplet er familien til Kamilla på åtte måneder. Far i familien er rørlegger og har nettopp begynt å jobbe i et større privat firma. Mor jobber som sekretær i et transportfirma. Hun har yrkesfaglig spesialisering fra videregående skole, men er ikke fagutdannet. Familien bor i Oslo, i en liten toroms leilighet i en nybygd boligblokk. Far har en sønn fra et tidligere forhold, som ikke bor i Oslo. Da Kamilla ble født, ønsket foreldrene at mor skulle få være hjemme så lenge som mulig og valgte en permisjonsordning med 80 prosent lønn i 54 uker. Far tok fri i tre dager i forbindelse med fødselen for å være hjemme med familien. Fordi han har vært sykemeldt i perioder, har far vært mye hjemme mens mor har hatt permisjon, men mor har hele tiden hatt hovedansvaret for Kamilla. Far skal ha fire uker pappapermisjon fra Kamilla er elleve måneder, og mor skal da tilbake til jobben sin. Far har forhørt seg med trygdekontoret om muligheten for å overføre pappapermisjonen til mor, men fikk beskjed om at det ikke gikk. Mor ønsker ikke å begynne å jobbe igjen, og sier at siden far nettopp har begynt i jobben, synes hun ikke det er gunstig at han tar 361

20 [ SMÅBARNSFORELDRES OMSORGSPROSJEKTER. BETYDNINGEN AV KLASSE ] permisjon. Far kunne overhodet ikke tenke seg å ha lengre pappapermisjon enn de fire ukene. Far: Nei, huff altså det har ikke noe med Kamilla å gjøre, men det nei. Nei, jeg er ikke av den typen. Etter at permisjonen er over, skal Kamilla begynne i barnehage. Dette er ikke løsningen foreldrene ønsker seg. Mor: Jeg kunne tenkt meg en kombinert løsning, for eksempel jobbet halvt så jeg fikk vært litt hjemme også, for jeg synes hun er liten fremdeles, ett år, og så hive henne inn i barnehage eller noe sånt. Men det tilsier jo ikke økonomien at går, så. Foreldrene har søkt barnehageplass og venter på svar. De undersøker samtidig mulighetene for å få plass i en familiebarnehage, siden de vil få kontantstøtte med en slik ordning. De anser barnehagen for å være et bedre og tryggere alternativ enn dagmamma, men ideelt sett skulle Kamilla vært hjemme til hun ble litt større. Mor liker heller ikke at de må benytte seg av hele åpningstiden i barnehagen for å få det til å passe med arbeidstiden. Hvis det går økonomisk, vil mor derfor be om få redusere stillingen til 80 prosent når hun begynner å jobbe igjen. Begge disse eksemplene illustrerer at foreldre er avhengig av visse rammebetingelser for å klare å realisere ønskede omsorgsarrangementer. For foreldre som ønsker et ordnet løp, er det å få tilgang til barnehageplass helt avgjørende. Det må også la seg gjøre å ordne det sånn at far kan være hjemme på dagtid i en periode. Hvis far er student, eller hvis mor har en arbeidsgiver som ikke synes det er noen god idé at hun kommer tilbake til jobb i noen uker, kan det bli vanskelig. For foreldre som ønsker å forlenge tiden hjemme, er økonomi sentralt. Å ta ulønnet permisjon i en avgrenset periode innebærer en betydelig inntektsreduksjon også for lavtlønte i full stilling, til tross for kontantstøtten. For foreldre som ønsker et skjermet rom, kan en dårlig privatøkonomisk situasjon også bety at familien ikke får vært sammen i permisjonstiden fordi mor må jobbe når far tar pappapermisjon. KLASSESPESIFIKKE OMSORGSMODELLER Analysen så langt har vist at middelklasseforeldre og arbeiderklasseforeldre knytter an til forskjellige forståelser av hva som er en god 362