Program og abstractbok. 8. nasjonale konferanse om selvmordsforskning og -forebygging

Transkript

1 Program og abstractbok 8. nasjonale konferanse om selvmordsforskning og -forebygging Kristiansand november

2 Kjære konferansedeltaker! Velkommen til den 8. nasjonale konferansen om selvmordsforskning og -forebygging! Med handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading som bakteppe, fokuserer årets konferanse på forebygging på sentrale arenaer i samfunnet. Konferansen samler en rekke dyktige bidragsytere fra inn- og utland. Gjennom forskning, lokale og nasjonale intervensjoner og i direkte arbeid med andre mennesker søker de å bedre vår evne som samfunn til å forebygge selvmord og selvskading. Vi håper du vil finne mye av interesse i konferanseprogrammet i løpet av de kommende dagene. Vårt mål er også at konferansen skal være en viktig møteplass for kunnskapsutveksling og utvikling av faglige og kollegiale nettverk. Vi håper at du benytter anledningen til å knytte nye kontakter og utveksle erfaringer med fagfolk og frivillige som du kan ha glede av videre samarbeid med. God konferanse! Erlend Mork Leder programkomiteen NSSF Ivar Kjellevik Leder RVTS Sør NSSF Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging

3 Program onsdag 18. november :00-10:45 Åpning av konferansen Plenarsal Velkommen til 8. nasjonale konferanse v/erlend Mork, NSSF og Martin Mølsæter, RVTS Sør Åpningsforedrag v/toril Hagerup-Jenssen Kulturelt innslag v/aase Helene Røinaas Aabel 10:45-11:45 FØRSTE PLENARSESJON Plenarsal Ordstyrere: Fredrik Walby og Ruth-Kari Ramleth National Confidential Inquiry into Suicide and Homicide by People with Mental Illness L. Appleby, University of Manchester, UK 11:45-12:45 Lunsj Spisesal 12:45-13:45 ANDRE PLENARSESJON Plenarsal Ordstyrere: Anita J. Tørmoen og Øyvind Dåsvatn SEYLE Intervensjoner for å forebygge selvmordsatferd i skolen V. Carli, Nationellt centrum för suicidforskning og prevention av psykisk ohälsa (NASP),Karolinska Institutet, Sverige 13:45-14:00 Beinstrekk 14: ANDRE PLENARSESJON fortsetter Plenarsal Nasjonal handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading status og sentrale føringer A. Nordal, Helsedirektoratet Personer som begår selvmord behandlingskontakt med spesialisthelsetjenesten V. Haaland, Sørlandet sykehus HF, Universitet i Oslo Selvmordsrisikovurdering er det vanskelig? F. Walby, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) 15:00-15:20 Kaffepause 15:20-17:05 PARALLELLSESJON 1 Lunde Ordstyrere: Fredrik Walby og Erlend Mork O-01 Preventing Suicide in England. National strategy and current areas of concern L. Appleby, University of Manchester, UK 15:20-17:05 PARALLELLSESJON 2 Forebyggende intervensjoner i skolen Løvland Ordstyrere: Hilde Thomassen og Karen Ringereide O-02 Psykisk helsevern i videregående skoler i Nord-Trøndelag V. Nyhus, Nord-Trøndelag fylkeskommune O-03 Implementering av Gatekeeperprogram og utvikling av videreutdanning for lærere og helsesøstre om selvmordsforebygging i skolen som den første i Norge A.M. Milde og A. Norevik. Universitetet i Bergen, RVTS Vest O-04 Link til livet et skoleprogram K. Ringereide, RVTS Sør O-05 Okei sammen for et bedre læringsmiljø C.M. Johansen, E.A.V. Madsen, Ø. Hellang. Langenes skole, Minos, Agderforskning 15:20-17:05 PARALLELLSESJON 3 Etterlatte ved selvmord Livsglede/S Ordstyrere: Karoline Lindquist og Øyvind Dåsvatn O-06 Vandring for forandring pilegrimsvandring som metode i sorgarbeid E. Erikstein, Ø. Dåsvatn. Den norske kirke, RVTS Sør O-07 Komplisert sorg og behandling K. Lindquist, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging (NSSF) O-08 De glemte sørgende etterlatte barn ved selvmord E. Steinkjer, LEVE Sør Trøndelag 15:20-17:05 PARALLELLSESJON 4 Intervensjoner for personer Bjørneboe/T. i selvmordsrisiko i befolkningen Ordstyrere: Anita Tørmoen og Ingeborg Lunde O-09 Selvmordsforebygging i Rogaland, Velgåleve.no M. Bø, Helse Stavanger HF O-10 Tuntreet et fristed for selvmordsnære med inspirasjon fra Maytree-senteret i London R. Klingspor, N. Howarth. Kirkens SOS O-11 SOS-chat. Krisesamtaler via internett L.H. Bergset, Kirkens SOS O-12 Selvmordsforebygging som del av kompetanseprogram for hjelpere i førstelinjetjenesten P. Solhaug, RVTS Sør O-13 Veiledende materiell for kommunene om forebygging av selvskading og selvmord A.J. Tørmoen, I. Lunde, D. Galea, R. Småvik, E. Hoxmark, A. Sak. NSSF, RVTS Øst, Spesialisthelsetjenesten Østfold, RVTS Midt, NAPHA,Tana kommune 19:30 Konferansemiddag Plenarsal 4 5

4 Program torsdag 19. november :00-10:00 TREDJE PLENARSESJON Plenarsal Ordstyrere: Lars Mehlum og Kari Wille Rekdal Hva har vi lært av registerstudiene på selvmord? P. Qin, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) Sammenlignbarhet i offisiell statistikk over skadedødsfall med fokus på selvmordsstatistikk og skytevåpendødsfall F. Gjertsen, Nasjonalt folkehelseinstitutt 10:00-10:15 Benstrekk 10:15-11:30 TREDJE PLENARSESJON fortsetter Plenarsal De tapte årene selvmord hos barn A. Freuchen, Sykehuset sørlandet HF Etterlattes erfaringer med lokalt hjelpeapparat i samiske områder i Nord-Norge A. Silviken. G. Berntsen. UiT Norges arktiske universitet Selvpåført forgiftning oppfølging, holdninger, tilfredshet og intervensjon T.K. Grimholt, Oslo universitetssykehus HF 11:30-12:30 Lunsj Spisesal 12:30-14:10 PARALLELLSESJON 1 Forebygging av selvmord angår alle Løvland Selvmordsforebygging og førstehjelp i lokalsamfunn Ordstyrere: Ann Jorid Møller og Dag Willy Tallaksen O-15 VIVAT selvmordsforebygging 15 år med bidrag for et lokalsamfunn mer bestyttet i forhold til selvmord. Førstehjelp ved selvmordsfare, safetalk og suicide to Hope A. Møller, J, Lindmark, T. Blokhus, A. Silviken. VIVAT, Nordlandssykehuset, UiT Norges arktiske universitet, Samisk nasjonalt kompetansesenter psykisk helsevern og rus (SANKS), Finnmarksykehuset O-16 «Du er ikke spesielt nyttig som hjelper når du er hjelpeløs.» En kvalitativ studie av helsesøstre og deres faglige kompetanse relatert til ungdom med selvmordstanker D.W. Tallaksen, VIVAT og Høgskolen i Oslo og Akershus 12:30-14:10 PARALLELLSESJON 2 Lunde Ordstyrere: Ruth-Kari Ramleth og Anita J. Tørmoen 12:30-14:10 PARALLELLSESJON 3 Bjørneboe/T Ordstyrere: Lisa V. Burrell, Mette L. Rasmussen O-18 Selvmord hos tilsynelatende velfungerende menn M.L. Rasmussen, G. Dieserud, K. Dyregrov, H. Haavind Nasjonalt folkehelseinstitutt, Senter for Krisepsykologi, Universitetet i Oslo 12:30-14:10 PARALLELLSESJON 4 Selvmordsatferd i psykisk helsevern Livsglede/S Ordstyrere: Lars Mehlum og Gudrun Austad O-19 Kjønnsforskjeller i selvmordsatferd hos pasienter med førstegangspsykose G. Austad, I. Joa, J.O. Johannessen, T.K. Larsen. RVTS Vest, Stavanger universitetssjukehus HF, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Bergen O-20 Psykologiske profiler for selvmordsfare hos akuttpsykiatriske pasienter S.S. Brokke, V.Ø. Haaland, N.I.Landrø. Sørlandet sykehus HF, Universitetet i Oslo O-21 Hva er pasientsikkerhet for suicidale pasienter i psykiatrisk sengepost? S.H. Berg, Stavanger universitetssjukehus HF O-22 Suicidale og selvskadende ungdommer med ustabile personlighetstrekk - hvordan går det 2 år etter behandling? L. Mehlum, R-K. Ramleth, A.J. Tørmoen, M. Ramberg, E. Haga, A.M. Sund, A. Miller, B. Stanley, B. Grøholt. NSSF, NTNU, St. Olavs universitetssykehus, Montefiore Medical Centre, Albert Einstein College of Medicine, Columbia University 14:10-14:30 Kaffepause 14:30-15:30 FJERDE PLENARSESJON Plenarsal Ordstyrere: Erlend Mork og Hilde Thomassen Innsatsen for å forebygge selvskading og selvmord: Utfordringer og muligheter: Fra en etterlatt/brukers perspektiv K.W. Rekdal, LEVE Fra en fagpersons perspektiv L. Mehlum, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) Oppsummering og avslutning O-17 Hvordan arbeide med ungdom med selvskading og suicidal atferd? R-K. Ramleth, A.J. Tørmoen, L. Stänicke NSSF, Universitetet i Oslo, Lovisenberg sykehus 6 7

5 Postere Abstracts Muntlige presentasjoner Parallellsesjoner P-1 Self-poisoning with medications: a nationwide investigation on the incidence, comorbidity and repetition in Norway Qin, Ping and Mehlum, Lars P-2 Who receives a diagnosis of DSH in clinics? An investigation of the national patient data from Norway Qin, Ping and Mehlum, Lars P-3 Burden of intentional self-harm (suicide) presented as one of the leading causes of death: Uncover facts or misrepresent statistics? Gjertsen, Finn, Bruzzone, Silvia, Griffiths, Clare E., Anderson, Robert N. P-4 Omsorg til suicidale og barn som pårørende» Grimholt, Tine K. P-5 «Selvmordsforsøk med voldsom metode sammenlignet med selvpåført forgiftning - en ett års oppfølgingsstudie» Persett, Per Sverre, Myhren, Hilde, Jacobsen, Dag, Ekeberg, Øivind P-6 «Masterprogram i selvmordsforebyggende arbeid» Kjølsrud, Anita P-7 «Komplisert sorg og behandling» Lindquist, Karoline og Mehlum, Lars P-8 «Utdanning i dialektisk atferdsterapi DBT» Edvardsen, Mari Nenningsland Programkomiteen: Erlend Mork (leder), Fredrik A. Walby, Ruth Kari Ramleth, Øyvind Dåsvatn og Ann Nordal. O-01 Preventing suicide in England. National strategy and current areas of concern Appleby, Louis* University of Manchester Professor Appleby vil snakke om ulike forebyggingstiltak i England, bla. i fengsler og blant barn, samt drøfte erfaringer med den engelske strategien for selvmordsforebygging. O-02 Psykisk helsevern i videregående skoler i Nord-Trøndelag Nyhus, Vigdis* Nord-Trøndelag fylkeskommune Nord-Trøndelag fylkeskommune har 11 videregående skoler med til sammen 5000 elever. Nesten alle ungdommene i fylket deltar i videregående opplæring og tilbringer viktige år av livene sine i skolen. De fleste elevene trives. Men det er også ungdommer som sliter eller havner i kritiske situasjoner. Det aller verste en skole kan oppleve, er å miste elever fordi de ikke orker å leve. Etter at flere elever hadde tatt sine egne liv skoleåret , gikk rektorene i de videregående skolene i Nord-Trøndelag til BUP på Levanger og ba om råd. Et nært samarbeid mellom helseforetak og fylkeskommune ble etablert. Samtidig vedtok fylkestinget i Nord-Trøndelag en nullvisjon for selvmord. Pr i dag har rundt 300 ansatte, de fleste fra videregående skoler i fylket, gjennomført et spesialdesignet studium i psykisk helsevern. Fjerde kull av studenter er i gang nå, med mange deltakere fra grunnskolen. Foreleserne er erfarne behandlere fra BUP. Behandlere fra BUP har faste tider da de er til stede i alle de videregående skolene i fylket, som en forsterket del av skolehelsetjenesten. De har samtaler med elever og samarbeider med helsesøster og elevtjenester i skolene og gir også veiledning til lærere og andre ansatte. Avdelingsoverlege dr med Jan Egil Wold og psykologspesialist Jo Magne Ingul fra BUP Levanger har vært helseforetakets nøkkelpersoner i samarbeidet, mens fylkeskommunens kontaktperson fra starten av var spesialrådgiver Vigdis Nyhus fra avdeling for videregående opplæring i Nord-Trøndelag fylkeskommune. O-03 Implementering av Gatekeeperprogram og utvikling av videreutdanning for lærere og helsesøstre om selvmords-forebygging i skolen som den første i Norge Milde, Anne Marita* 1,2 og Norevik, Annie 1 1 RVTS Vest. 2 Institutt for biologisk og medisinsk psykologi, Universitetet i Bergen. Bakgrunn: Barn og unge i risiko for selvmord og med selvmordsatferd oppsøker sjelden ordinær tilgjengelig helsehjelp. For å avdekke og identifisere hvem dette gjelder må tidlig oppdagelse og intervenering iverksettes i de arenaer hvor barn og unge kan nås, det vil si utenom primærhelsetjenesten. Alle barn i Norge har et skoletilbud og dermed kontakt med skolepersonell. Gatekeeperprogrammet er tilpasset denne målgruppen og gir økt kunnskap om tegn på selvmordsfare, samtalehåndtering med barn og unge i krise, samt sikkerhetstiltak. For at skolepersonell skal få slik kunnskap er det i tillegg til kursvirksomhet behov for en videreutdanning som kan gi et tilstrekkelig kunnskapsløft med mer langvarig effekt. Mål: 1. Implementere Gatekeeperprogrammet i grunnskolen med bakgrunn i pilotprosjekt gjennomført i region vest. 2. Utvikle og igangsette videreutdanning om tidlig oppdagelse og intervensjon av selvskade og selvmordsatferd blant barn og unge i skolen. 3. Evaluere effekten av Gatekeepertprogrammet i tråd med retningslinjer for kvalitetssikring. Metode: 16 grunnskoler har deltatt i programmet som danner bakgrunnsmaterialet for videreutvikling, 6 ressurspersoner har gjennomført et 30 timers kurs og effektuerer basis opplæring i selvmordsforebygging for skolepersonell. Det er planlagt rekruttering av minimum 30 nye ressurspersoner gjennom en videreutdanning med 30ECTSs som får ansvar for opplæring av lærere og rådgivere i tema som omhandler selvmordsatferd og selvskading med forebygging som primær målsetting. Oppbygging av videreutdanningen følger retningslinjer for Universitets- og høy-skolesektoren. 8 9

6 Konklusjon: I Norge mangler vi fortsatt systematisk bruk av Gatekeeperprogram om selvmordsforebygging. Kontrollerte evaluering-er vil styrke bruk av kunnskap i praksisfeltet og bidra til evidens. Barn og unge i selvmordsfare skal bli sett, lyttet til og få nødvendig hjelp. Da må voksne som omgås barn i skolen ha verktøyet som skal til. O-04 Link til livet - et skoleprogram Ringereide, Karen* RVTS Sør Handlingsplanen for forebygging av selvmord og selvskading , vektlegger tiltak for å styrke skolen som en arena hvor barn og unge kan utvikle økt motstandskraft og mestringsstrategier ved livskriser. «Link til livet» er et undervisningsopplegg rettet mot elever i grunnskole og videregående skole. Hensikten er å styrke elevenes evne til livsmestring gjennom et samtale- og undervisningsprogram som strekker seg gjennom hele skoleåret. Vi vil gi en presentasjon av programmet, og de erfaringer vi har gjort oss så langt. «Link til livet» ble til ut fra et behov i virkeligheten ved en skole på Sørlandet. Det var en alvorlig tragisk hendelse - et selvmord på en videregående skole - som førte til at første utkast av opplegget ble til. Lærerne tok kontakt med RVTS sør og fikk veiledning. De så behovet for et opplegg til grupper der elevene kunne få hjelp til å mestre livet. Resultatet ble et opplegg med 11 samlinger hvor ulike sider ved det å være menneske var tema. Ved å styrke elevenes allmennkompetanse på egne følelser og bygging av selvfølelse og relasjoner håpet man å forebygge spesifikke utfordringer som rus, spiseforstyrrelser, psykiske problemer eller selvmordstanker. Elevene gav svært gode tilbakemeldinger på samlingene og etterlyste dem om det gikk for lang tid mellom hver gang. Det finnes opplegg som ligner på LINK. Men det finnes også en god del opplegg som har som målsetting at vi skal endre noe ufordelaktig i elevens atferd. I vårt opplegg er vi opptatt av å styrke individet, relasjonen og fellesskapet. Vi tar med oss mye av tankegodset i den traumebevisste måten vi arbeider på ved RVTS Sør. «Barnesynet» vårt preges av at vi ser uforståelig atferd som uttrykk for smerte. Det er derfor gjennom å møte og anerkjenne smerten, barnet kan få det bedre med seg selv og andre. Vi kommer langt ved å bygge trygghet, lære dem å kjenne på og regulere følelser, og på å bygge relasjoner. Gjennom samlingene lærer unge at det er mye som er normalt, at vi har ulike opplevelser og erfaringer, men vi kan allikevel gjenkjenne mye i hverandre og bli venner. Siden oppstart i 2008 er «Link til livet» tatt i bruk ved flere skoler i Kristiansandsområdet og det er utarbeidet egen nettside på hjemmesiden til RVTS Sør. Her kan lærere, ungdomsarbeidere, barnevernsarbeidere, terapeuter og ungdomsledere finne opplegg for 11 samlinger med PowerPoints, filmsnutter og annen metodikk. O-05 Okei - sammen for et bedre læringsmiljø Johansen, Cecilia Mossige* 3, Madsen, Elin Anita Verdal* 1, Hellang, Øyvind* 2 1 Minos, 2 Agderforskning, 3 Langenes skole Minos er et stadig voksende sørlandsselskap som jobber for å forebygge selvmord og å bedre psykisk helse for barn og unge. Minos har utviklet samhandlingsverktøyet Okei som en del av dette arbeidet. Okei er et kartlegginsverktøy som sørger for at voksne, på en enkel måte, kan oppdage og kartlegge vansker hos barn og unge. I Okei vil lærere på en enkel måte kunne etablere relevante tiltak, og disse iverksettes av ansvarlig person, til rett tid. «Når jeg har en usikker magefølelse, kjenner på noe jeg er usikker på hva som er galt. Jeg er i mange slike situasjoner. Jeg kjenner på et stort ansvar for barna.» - (lærer, Hellang 2015). Cecilia Mossige Johansen, rektor/enhetsleder ved Langenes skole vil fortelle om de erfaringene de har gjort ved skolen. Okei er testet av lærere, ledelsen og skolehelsetjenesten ved helsesøster som er tilknyttet Langenes skole. Elin Anita Verdal Madsen, utdannet sykepleier og en av gründerne bak Livsglede For Eldre, er prosjektkoordinator i Minos. Hun vil presentere bakgrunnen for Okei og vise hvordan Okei fungerer. Øyvind Hellang, fra Agderforskning vil være til stede og kan svare på spørsmål om den forskningsmessige gjennomføringen. Minos ble etablert i 2012 på initiativ fra Mona K. Johansen og har i dag 4 ansatte i tillegg til flere frivillige. Selskapet har engasjert et IT-team i Kristiansand og har et tett samarbeid med forskere fra Agderforskning. «Mange ganger er det slik at en tenker dette vil jeg aldri bruke!, men Okei var noe som jeg savnet» (lærer, Hellang 2015). O-06 Vandring for forandring - pilegrimsvandring som metode i sorgarbeid Erikstein, Eilev* 1 og Dåsvatn, Øyvind 2 1 Den norske kirke, 2 RVTS Sør «Denne vandringa har vært som et stort friminutt fra sorga.» (Deltaker på Vandring for forandring). Gjennom fire år har vi arrangert «vandring for forandring». Tilsammen har over 70 personer deltatt. Vandring for forandring er et bredt samarbeidsprosjekt mellom RVTS Sør, LEVE og Den Norske Kirke. Det handler om ei pilegrimsvandring til det gamle pilegrimsmålet Røldal. Vi mener å ha fått til et nyskapende og meningsfullt tilbud til etterlatte ved selvmord. Natur, fysisk aktivitet, likemannstanke, sorgkompetanse og pilegrimstradisjon er viktige elementer i vårt opplegg. «Gnagsår, smerte i legger, knær og rygg er egentlig bagateller mot den psykiske smerten som engang var. Har en beseiret den er alt mulig.» (Deltaker). En grunntanke i pilegrimstradisjonen er at man møtes som den man er, med sin unike historie, sine tanker om tro og tvil. Det å være forskjellig har en verdi, og er med på å gjøre vandringen rikere. Vi opplever at mangfold har preget disse arrangementene. Et mangfold som har handlet om ulik tros og livsbakgrunn, men også om erfaring som etterlatt. «Jeg er kommet for å finne fred, for å hvile meg litt, for å legge fra meg det som var. --Gå skrittene sammen med noen.» (Deltaker). Tap og sorgprosesser oppleves forskjellig. Når vi går sammen i naturen blir det enklere å få dekket den enkeltes individuelle behov enn når man er i et rom med fire vegger. Noen spørsmål vi har stilt oss: - når tilbudet etterlatte som ellers ikke deltar i andre typer sorgtilbud? (menn, familier) -er det viktig å delta sammen med andre etterlatte, viktigheten av å finne støtte hos andre etterlatte. -betydning av naturopplevelse, fysisk aktivitet og utfordring som en del av sorgarbeidet? -betydning av den eksistensielle dimensjonen i sorgarbeid betydningen av å finne mening. O-07 Komplisert sorg og behandling Lindquist, Karoline* Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging (NSSF) Sorg, responsen på tap, rammer både psykisk, fysisk og sosialt. Ca 10 % av dem som opplever dødsfall i nære relasjoner og om lag 2-3 % i befolkningen under ett vil utvikle komplisert sorg. Risikoen er høyere ved tap av barn eller partner, og ved brå, dramatiske og uventede dødsfall. Komplisert sorg kan forstås som en alvorlig og langvarig sorgreaksjon som vedvarer med nærmest uforminsket styrke over lang tid og som ikke blir bedre med tiden, slik det skjer ved normal sorg. Sentrale symptomer på komplisert sorg er intens lengsel, emosjonell smerte, hyppige og påtrengende tanker om den avdøde, manglende evne til å akseptere dødsfallet, og vansker med å kjenne at livet har mening etter tapet. Randomisert kontrollerte studier har vist at komplisert sorg er tilgjengelig for psykoterapi. Hittil er det den manualbaserte psykoterapiformen Komplisert Sorgterapi (Complicated Grief Treatment - CGT) som har det beste kunnskapsgrunnlaget. Studier som har sammenliknet effekten av CGT for komplisert sorg med annen psykoterapi, viste signifikant bedre behandlingsresultater ved behandling med CGT. CGT er en semi-strukturert psykoterapiform som har fokus på å identifisere og fjerne de faktorene som kompliserer sorgprosessen og får den til å stoppe opp og derved får i gang en normal sorgprosess og tilpasning til tapet. Metoden inkluderer en introduksjonsfase og 16 psykoterapiseanser. Hver time har fokus både på restitusjon og tilpasning til tapet gjennom bevisstgjøring og eksponering. Samtidig monitoreres sorgintensiteten fortløpende sammen med andre symptommål. Konsultasjonene avsluttes med fokus på konkrete planer for aktivitet og egenomsorg og belønning for pasienten mellom timene. Komplisert sorg representerer en svær belastning som potensielt kan vare over lang tid. I Norge har vi per i dag i liten grad tilgang på kunnskapsbasert behandling for denne tilstanden. NSSF har derfor startet et terapeututdanningsprogram i behandling av komplisert sorg støttet av Helsedirektoratet. Utdanningen skjer med egne lærekrefter samt i samarbeid med terapiutvikleren, den amerikanske psykiateren Katherine Shear ved Columbia universitetet i New York. Hittil er ett kull av terapeuter utdannet og rekrutteringen til videre utdanningsrunder pågår for fullt. O-08 De glemte sørgende etterlatte barn ved selvmord Steinkjer, Eva* LEVE Sør-Trøndelag Prosjektet De glemte sørgende - etterlatte barn ved selvmord, fikk form gjennom et samarbeid mellom fotograf Stine Tragethon og Eva Steinkjer. Begge er tilknyttet brukerorganisasjonen Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE), henholdsvis Unge LEVE og Leve Sør Trøndelag. Vårt ønske med prosjektet er å gi ansikt til en gruppe barn og unge som ofte omtales som de glemte sørgende (Dyregrov 2008). Vårt håp er at åpenhet om selvmord og det å være etterlatt barn, skal gå fra tabu til tema. Selvmord beskrives som et stort folkehelseproblem, både på individnivå, familienivå og samfunnsnivå. Kan dette fungere som forebygging av selvmord og bidra helsefremmende for (allerede) berørte barn og unge? Det som er tabubelagt, farlig og som ties i hjel forsvinner ikke, men lever sine egne liv, ofte gjennom skam og skamfølelse. Sorg som ikke leves ut, undertrykkes eller holdes tilbake, utvikler seg til private problem. Derfor blir vårt prosjekt møtt med positiv oppmerksomhet, støtteerklæringer om at temaet er viktig og at vi er modige som profilerer saken. I tillegg til LEVE er organisasjonen Voksne for Barn (VfB) viktig samarbeidspartner. VfB er en nasjonal organisasjon som arbeider for psykisk helse og gode oppvekstvilkår for alle barn, uansett økonomisk, sosial eller etnisk tilhørighet. Utgangspunktet er: alle har en psykisk helse. Forebygging av selvmord og helsefremmende arbeid foregår gjennom barns medvirkning, barns stemmer og møteplasser for barn og unge.vi samarbeider om dette prosjektet som folkeopplysning. Vi håper at bedre sorgstøttetilbud for etterlatte barn kan bli et resultat av vårt prosjekt. At vi våger å snakke om vanskelige ting, og stiller spørsmål som hvordan har du det? istedenfor har du det bra? og samtidig ta oss tid til å lytte til svarene, som blant annet er sentralt i selvmordsforebyggende arbeid etter TRUST modellen fra Miami

7 O-09 Selvmordsforebygging i Rogaland, Velgåleve.no Bø, Marie* Helse Stavanger HF Selvmord er et stort folkehelseproblem i verden ( /år). I Norge dør om lag mennesker av selvmord hvert år. I Rogaland fylke var det i tidsperioden totalt 610 selvmord, i gjennomsnitt 44/ år. Dødsfall som følge av selvmord hos pasienter i behandling ved Psykiatrisk Divisjon, Helse Stavanger fra var 63, i gjennomsnitt 6/år. Vi vet at det forekommer flest selvmord blant personer som ikke er i kontakt med spesialisthelsetjenesten. I et forebyggingsperspektiv vil dermed personer i fare for selvmordsforsøk og selvmord utenfor sykehus være den største og viktigste målgruppen. Prosjektet vil innebære en utstrakt samhandling mellom kommuneog spesialisthelsetjeneste, der en har elementer av både informasjons- og forebyggingstiltak som kan gjennomføres på førstelinjenivå, og av behandlingstiltak som kan utøves både på første- og andrelinjenivå. Økt kompetanseheving om selvmordsatferd blant allmennleger, helsesøstre, ansatte i skole- og i eldresektor, vil medføre en reduksjon av antall pasienter henvist til Helse Stavanger og Helse Fonna med selvmordsforsøk. Mål for prosjektet: Redusere selvmordsatferd i Helse Stavanger HF og Helse Fonna HFs opptaksområder i Rogaland fylke (ca innbyggere). Dette ved å øke kunnskap i befolkningen om tilgjengelig hjelp, målrettet tiltak mot befolkningsgrupper, opprette selvmordsforebyggende tiltak for selvmordsnære og kompetanseheving hos utvalgte yrkesgrupper. Metode: Prospektiv primær forebyggende epidemiologisk intervensjonsstudie. Intervensjon: opplæringstiltakene mot generell befolking, risikogrupper og nøkkelpersonell, nettsider, aviskampanjer, brukerinvolvering, brosjyre- og informasjonsmateriell, fagdager, åpning av hjelpetelefon, kompetanseheving. Resultater: Dataanalyse insidens suicidtall fra dødsårsaksregister (FHI), registrering av diagnosekode «villet egenskade», samt registrering fra prosedyrekode «vurdering av selvmordsfare» i helseforetakene. O-10 Tuntreet et fristed for selvmordsnære med inspirasjon fra Maytree-senteret i London Klingspor, Richard* og Howarth, Natalie Kirkens SOS Kirkens SOS ønsker å se videre, ut over mer enn 40 års fremgangsrik krisetjeneste: Finnes det andre måter for oss enn via telefon og internett for å hjelpe mennesker i krise på, som vi er rustet til å kunne klare? Tuntreet vil ikke være for alle. Tilbudet er annerledes og vil fungere som et komplement til tradisjonell krisehjelp og klinisk psykiatri ikke som en konkurrent. Til Tuntreet kommer man som gjest etter å ha gjennomgått flere samtaler før et evt. opptak. Man henviser seg selv og det er et engangsopphold i maks fem dager som tilbys. Maksimalt fire gjester kan være tilstede på samme tid. Ansatte og frivillige er tilgjengelige for samtaler og sosiale kontakter på gjestenes egne premisser. Gjestene kan ikke ha omfattende psykiske lidelser, de må ha mulighet til å uttrykke seg i ord og ikke ha et kriminelt rulleblad. Tilbudet er gratis og skal være åpent for alle som trenger det i hele landet. Tuntreet er for dem som vanligvis faller mellom alle stoler og for dem som av andre grunner aldri i livet skulle oppsøke tradisjonell helsehjelp. Høypresterende menn er for eksempel en risikogruppe der tapt verdighet, tapt anseelse og tapt økonomi noen ganger kan være livstruende. Men vi vil også møte vanlige mennesker av alle kjønn, aldre og legninger der livet er truet av en eller annen grunn. De frivilliges rolle er avgjørende: de står for en normalitet og en vennlighet som ikke forlater noen gjest uberørt. Arbeidsmetodikken kalles for «befriending» en ekte interesse i andre mennesker der man tør å snakke om selvmordstanker på en naturlig og ikke-dømmende måte. Tuntreet anerkjenner at hvert menneske er unikt og derfor trengs hvert menneskes narrativ å behandles individuelt med respekt og omsorg. Flere undersøkelser viser at tiltaket fungerer. O-11 SOS-chat. Krisesamtaler via internett Bergset, Lene Hopland* Kirkens SOS Høsten 2010 åpnet Kirkens SOS en anonym chattetjeneste i tillegg til krisetelefonen og eposttjenesten vår. Fem år etter har vi gjennomført tusenvis av skriftlige samtaler der den emosjonelle smerten er høy, selvmordstanker blir diskutert i rundt 50% av samtalene og mange uttrykker at det er første gangen de forteller noen hvordan de egentlig har det. Arbeidet med SOSchat har vært en bratt læringskurve både faglig og metodisk. Vi har både utvidet kunnskapen vår om hvordan vi gjennomfører samtaler skriftlig og hvordan vi best møter målgruppen som kontakter oss via SOS-chat. Den skriftlige tjenesten til Kirkens SOS blir primært nyttet av unge mennesker, og hovedtyngden av de som kontakter oss via SOS-chat er mellom 13 og 18 år. Vi er overbevist om at vi når en potensielt selvmordsnær gruppe av ungdommer vi ikke har nådd før, som har et stort behov for hjelp ofte mer hjelp enn det Kirkens SOS kan bidra med, men som Kirkens SOS kan bidra med å finne veien til. Men fordi det finnes et tilbud om en samtale via internett, så klarer de faktisk å oppsøke hjelp og det er så viktig. Kirkens SOS ønsker gjennom dette seminaret å dele av våre erfaringer. Vi vil gjennom eksempler og erfaringsdeling invitere dere inn i skriftlige krisesamtaler. Vi vil belyse faglige og etiske utfordringer vi har møtt, og møter, i denne tjenesten. Vi vil dele av det ungdommene forteller oss at de trenger og hva de opplever som behov i sine livskriser. Det blir en smakebit på metodene vi bruker og hva vi gjør for å lære opp de frivillige, gjennom dette vil dere få synliggjort forskjellen mellom chat og muntlige samtaler. O-12 Selvmordsforebygging som del av kompetanseprogram for hjelpere i førstelinjetjenesten Solhaug, Pål* RVTS Sør Dette er en presentasjon av erfaringer ved å tilby selvmordsforebygging som en integrert del av et kompetanseprogram rettet mot profesjonelle hjelpere i ulike behandlingstilbud for barn og ungdom. Vi vil si litt om våre kompetanseprogram, hvorfor vi har valgt å integrere selvmordsforebygging i våre program, og våre erfaringer med dette. Tanker om å ta sitt liv er ikke uvanlig blant ungdom. I følge Ystgaard m fl. (2001) oppgir 10% av norske ungdommer at de har skadet seg selv med vilje. Mange oppgir et ønske om å dø som motivasjon til å skade seg selv. En oppfølgingsundersøkelse av barn under offentlig omsorg i Norge, viser at disse barna er en særlig utsatt gruppe i forhold til senere å ta sitt liv eller gjennomføre selvmordsforsøk. (8 ganger forhøyet risiko). På tross av dette, opplever vi at selvmordskunnskap ikke er en del av kompetansen ved mange behandlingstilbud for barn og unge! Vi opplever stor usikkerhet hos fagpersoner som arbeider med barn og unge. RVTS Sør har utviklet et kompetanseprogram til ulike deler av hjelpeapparatet som arbeider med barn og unge. Målet er at fagpersoner utvikler evne til å oppdage barn og unges smerte, og kompetanse i å møte denne smerten. Forskning viser at kunnskap som øves på integreres lettere enn annen kunnskapsformidling. Forelesing alene er en dårlig metode for å formidle kunnskap. Det legges derfor stor vekt på praktiske øvelser og veiledning på praksis gjennom hele programmet. Våre undervisningsprogram handler om å formidle kunnskap om fag og metode, men handler i enda større grad om å gi kunnskap og innsikt om seg selv som hjelper. Vår erfaring er at selvmordsforebygging bør være en naturlig del av kompetanseprogram rettet mot mennesker utsatt for traumer. Når vi tør å spørre om det vanskelige i livet, må vi også være i stand til å høre svaret. Noen ganger handler svaret om selvmord! O-13 Veiledende materiell for kommunene om forebygging av selvskading og selvmord Tørmoen, Anita Johanna* 1, Lunde, Ingeborg* 2, Galea, David 3, Småvik, Rita 4, Hoxmark, Ellen 5, Sak, Andrew 6. 1 Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging (NSSF), 2 RVTS Øst, 3 Spesialisthelsetjenesten Østfold, 4 RVTS Midt, 5 NAPHA, 6 Tana kommune Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading , utgitt av Helsedirektoratet, gir en samlet fremstilling av ulike mål og tiltak for å forebygge selvmord og selvskading. Delmål 4 i denne handlingsplanen omfatter et kunnskapsbasert tjenesteapparat. I tiltak 20 spesifiseres det «å utarbeide veiledende materiell for kommunene om forebygging av selvskading og selvmord». Helsedirektoratet er tiltaksansvarlig og har nedsatt en egen intern referansegruppe. Materiellet skal omtale kommunenes mulighet for å avdekke, sette i gang tidlig intervensjon og oppfølging av personer med selvmordsatferd og selvskading, herunder å si noe om organisering internt og i samhandling med spesialisthelsetjenesten. Materiellet skal være elektronisk og ligge på Helsedirektoratets nettsider. Det skal være kortfattet og brukervennlig. En arbeidsgruppe bestående av relevante kompetansemiljø ledet av NSSF ved førsteforfatter utvikler materiellet. Arbeidsgruppen rekrutterte medlemmer til en ekstern referansegruppe bestående av bruker- og pårørendeorganisasjoner og arrangerte fellesmøter. Gruppen spisset arbeidet om utviklingen av følgende materiell: - Et verktøy som beskriver hvordan primært skole-helsetjenesten og fastlegene kan fange opp, kartlegge og intervenere, samt henvise personer med selvskading og selvmordsforsøk til spesialisthelsetjenesten. Dette verktøyet vil også være tilgjengelig for andre, profesjonelle og legfolk. - Tekst som opplyser om smitte og gir råd for å motvirke epidemier av selvskading og selvmordsforsøk. - Faktaark om selvskading og selvmordsforsøk. - Rådgivende materiell vedrørende skoleprogrammer som er ment å forebygge psykiske lidelser, selvskading og selvmordsforsøk. Teksten oppsummerer kjennetegn ved tiltak som har vist forebyggende effekt, og peker på om eksisterende tiltak kan anbefales implementert og fulgt opp nasjonalt eller om nye program bør vurderes

8 Arbeidet er godt i gang. Samlinger er avholdt jevnlig for arbeidsgruppen, og enkelte med representanter fra ekstern og intern referansegruppe. Materiellets innhold ferdigstilles og leveres Helsedirektoratet innen desember 2015 Takk til Mental Helse Ungdom, LFSS, LMS og LEVE. O-14 Ved livets farlige ytterpunkt, - om selvmordsatferd, vendepunkt og empowerment. Tallaksen, Dag Willy VIVAT og Høgskolen i Oslo og Akershus. Hensikten med studien var å utvikle kunnskap om hva som kjennetegner vendepunktet fra tanker om å ville dø til fortsatt liv i lys av empowerment. Slik kunnskap kan være til nytte for mennesker i lignende situasjoner. Ved hjelp av systematisk litteratursøk ble fem forskningsartikler inkludert i studien. Via kvalitativ innholdsanalyse ble det indentifisert fem hovedkategorier som svar på forskningsspørsmålet. Innholdet i disse kan oppsummeres på følgende måte: Etablering av kontakt, selv der hvor dette skjer overraskende, kan være livreddende. Det er ikke rådene eller terapien som skal stå fremst, det er det fordomsfrie møtet med den andre som fremstår som virksomt. Anledning til å samtale om liv og død med personer som er av betydning virker å være helende. Å snakke om død og selvmord er trolig helt nødvendig for å kunne bevege seg mot bedring. Tilstedeværelse av en god lytter er ofte tilstrekkelig for å stimulere den lidende til å åpne seg og selv finne nye utveier. Posisjonen hvor man overveier å avslutte livet kan forstås som den ytterste form for avmakt, og diametralt motsatt av å oppleve empowerment. Funnene viser at det er mulig å bevege seg fra det ene, og livsfarlige ytterpunktet, til det andre. Det kan synes underlig hvor lite som skal til for å hjelpe et menneske med selvmordstanker om man bare ikke lar seg skremme av det som fortelles og har MOT til å tåle og virkelig lytte til det som formidles. Samtaler hvor man kan sette ord på vonde følelser og hvor personen opplever seg møtt kan være med på å bygge opp ny selvforståelse og mestring. Dette kan forstås som empowerment av og hos både den som lider og hjelperen. O-15 VIVAT selvmordsforebygging - 15 år med bidrag for et lokalsamfunn mer beskyttet i forhold til selvmord. Førstehjelp ved selvmordsfare, safetalk og suicide to Hope. Møller, Ann-Jorid 1, Lindmark, Johan 1, Blokhus, Torunn 1,2, Silviken, Anne 1,3,4 1 VIVAT, 2 Nordlandssykehuset, 3 UiT Norges arktiske universitet, 4 Samisk nasjonalt kompetansesenter psykisk helsevern og rus (SANKS), Finnmarksykehuset. Siden 2000 har VIVAT selvmordsforebygging vært et av Helsedirektoratets tiltak for forebygging av selvmord. «VIVAT kurs» er blitt et begrep med positiv gjenklang og over personer har deltatt på «Førstehjelp ved selvmordsfare». Organisasjonen VIVAT bygger på prinsippet om desentralisering og sørger for at førstehjelpskompetanse i forhold til selvmord når ut og utvikles i hele landet. Oppbyggingen, nettverket av kursledere, veiledere og antall deltakere, kan ses som et vellykket eksempel på implementering av kompetanse rundt et utfordrende tema. I den nye handlingsplanen kommer VIVAT sitt kurs «Førstehjelp ved selvmordsfare» frem i flere av tiltakene. VIVAT er også gitt midler til å ta inn ytterligere ett kurs fra LivingWorks, safetalk, for utprøving i ungdomsskoler og videregående opplæring. Der førstehjelpskurset gir kompetanse i å intervenere etter en førstehjelpsmodell, har safetalk som mål å gjøre deltakeren årvåken i forhold til selvmordsfare samt i stand til å sette personen i selvmordsfare i kontakt med nødvendig hjelp. Deltakere som har gjennomgått safetalk er en viktig del av det selvmordsforebyggende arbeidet i et samfunn fordi de vil kunne identifisere og spørre om selvmord, samt kunne sende videre til noen som kan hjelpe. Tanken er at deltakere fra safetalk skal arbeide side ved side med personer som har førstehjelpskurset, eller annen kompetanse, om å intervenere ved selvmordsfare. På denne måten kan man se lokalsamfunnet som bedre beskyttet i forhold til selvmord. I presentasjonen vil vi peke på likheter og ulikheter mellom safetalk og Førstehjelp ved selvmordsfare, og vise hvordan kursene korresponderer og bidrar til økt forbyggende innsats. Vi vil også gi praktiske eksempler på læringsmetoder som benyttes. Gjennom VIVAT sitt samarbeid med LivingWorks har to av våre medarbeidere fått anledning til å bli kjent med et nytt kurstilbud; - suicide to Hope. Kurset henvender seg til helsepersonell som arbeider med personer som har gjennomgått en suicidal krise. På bakgrunn av fokus på recovery, vekst og håp, bringer suicide to Hope inn nye perspektiver i arbeidet med suicidale personer. O Du er ikke spesielt nyttig som hjelper når du er hjelpeløs. En kvalitativ studie av helsesøstre og deres faglige kompetanse relatert til ungdom med selvmordstanker. Tallaksen, Dag Willy VIVAT og Høgskolen i Oslo og Akershus. Målet med denne studien var å utvikle kunnskap om betydningen kurset «Førstehjelp ved selvmordsfare» (VIVAT) har hatt for helsesøstre i deres møter med ungdom som har selvmordstanker. Data ble samlet inn gjennom tre fokusgrupper som ble intervjuet to ganger. Det empiriske materialet ble bearbeidet ved hjelp av kvalitativ innholdsanalyse.de viktigste funnene og tolkningene var at helsesøstre forteller at kurset har forbedret deres profesjonelle rolle på flere områder. Betydelig kompetanse er lagt til deres eksisterende kunnskapsbase og de opplever å ha fått utvidet sitt faglige repertoar. Utvidelsen er mest tydelig når det gjelder å tilby bedre, raskere og mer lokalt basert kartlegging og hjelp, samt mer målrettet og mindre fragmentert hjelp for de som har behov for spesialisert omsorg. Denne måten å møte ungdom med selvmordstanker kan betraktes som det første skrittet mot styrking (empowerment) både hos helsesøstrene og ungdom, og et skritt bort fra avmakt og hjelpeløshet. O-17 Hvordan arbeide med ungdom med selvskading og suicidal atferd -Workshop. Ramleth, Ruth-Kari* 1, Tørmoen, Anita J.* 1 og Stänicke, Line* 2,3 1 Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging (NSSF) 2 Universitetet i Oslo, 3 Lovisenberg sykehus Temaet ungdom og suicidal atferd presenteres kort; med vektlegging av dilemmaer og utfordringer knyttet til behandling. Det presenteres to terapeutiske tilnærmingsmåter; med fokus på henholdsvis mentalisering og relasjon og på Dialektisk Atferdsterapi. Vi oppfordrer deltakerne til innspill og diskusjon knyttet til dagens tema. O-18 Selvmord hos unge tilsynelatende velfungerende menn. Rasmussen, Mette L.*¹; Dieserud, Gudrun¹; Dyregrov, Kari²; Haavind, Hanne³ ¹Nasjonalt folkehelseinstitutt, Oslo; ²Senter for Krisepsykologi, Bergen; ³Universitetet i Oslo Introduksjon: I Norge tar ca. 550 mennesker livet sitt hvert år, og unge menn utgjør en vesentlig andel av disse selvmordene. I gjennomsnitt tar seks unge menn mellom 20 og 30 år livet sitt hver måned. Mens tidligere studier ofte har studert kliniske populasjoner og tatt utgangspunkt i psykiatriske forklaringsmodeller, viser nye studier at ved mange selvmord foreligger ingen tegn på alvorlig psykisk lidelse i forkant. Om disse selvmordene har vi lite kunnskap, og spesielt om hvorfor så mange unge menn er sårbare for selvmord i overgangen til voksenlivet. Metode: Studien benyttet metoden Psykologisk Autopsi og omfattet selvmordene til 10 unge menn (18 og 30 år) som ikke tidligere hadde vært i kontakt med behandlingsapparatet eller gjort et selvmordsforsøk. Dybdeintervjuer med (i hvert selvmord) mor, far, søsken, venner og tidligere kjærester, samt avskjedsbrev, ble analysert ved fenomenologisk fortolkende metode. Resultat: I tiden før selvmordet var alle de unge mennene preget av en særlig form for sårbarhet knyttet til deres subjektive følelse av å være avvist og ikke å ha lykkes med å nå sine mål i arbeid og utdanning. Dette førte til en sterk følelse av skam, men også sinne, som de hverken var i stand til å regulere eller håndtere. Den tidligere strategien som innebar kompensasjon ved stadig å øke sine prestasjoner, fungerte ikke lengre, og selvmordet ble en vei ut av en situasjon med uutholdelig psykisk smerte. Konklusjon: Forebyggende arbeid bør rette oppmerksomhet mot hvordan unge menn takler den type nederlag som skjer i overgangen til voksenlivet. Unge menn som opplever å måtte klare noe de ikke klarer, må spørre seg: Hvor kommer disse høye og ufravikelige prestasjonsidealene fra? Og: Unge menn med kritiske selvfølelsesproblemer må lære seg å gjenkjenne og anerkjenne sitt eget behov for støtte uten at det får dem til å føle seg som udugelige menn. O-19 Kjønnsforskjeller i selvmordsatferd hos pasienter med førstegangspsykose. Austad, Gudrun* 1, Joa, Inge 2,3, Johannessen, Jan Olav 2,3, Larsen, Tor Ketil 2,4 1 RVTS Vest 2 Psykiatrisk Divisjon, Regionalt senter for klinisk psykoseforskning, Stavanger universitetssjukehus HF; 3 Det samfunnsvitenskapelige fakultet, UiS; 4 Psykiatrisk Institutt, UiB Mål: Pasienter med psykoselidelser utgjør en høyrisikogruppe for selvmordsatferd (selv-mord, selvmordstanker, selvmordsplaner og selvmordsforsøk). Tidligere forskning viser motstridende kjønnsforskjeller i selvmordsatferd hos pasienter med førstegangspsykose. Målet med studien var å undersøke kjønnsforskjeller i forekomst av selvmordsatferd og å beskrive risikofaktorer for selvmordsatferd hos pasienter med førstegangspsykose i TIPS II tidligoppdagelsesstudien. Metode: Pasienter (fortløpende inkludert) med førstegangspsykose (n = 246) fra et sykehusopptaksområde med et system for tidlig oppdagelse av psykose ble utredet, og sosiodemografiske - og klinisk variable sammenlignet i forhold til kjønn ved inklusjon i studien. Nåtids- (siste måned) og livstidsforekomst av selvmordsatferd ble registrert. Resultatene: Vi fant høy forekomst av selvmordsatferd (livstid: 65.9 % og siste måned: 50,8 %) og høyere forekomst for kvinner (livstid: 78,3 % og siste måned: 64.2 %) enn for menn (livstid: 56,4 % og siste måned: 40.7 %)

9 Depressive symptomer og kvinnelig kjønn var assosiert med risiko for selvmordsatferd både for livstid og siste måned. Livstidsprevalens for selvmordsatferd var også assosiert med lengre varighet av ubehandlet psykose og ung alder etter å ha kontrollert for andre risikofaktorer. Konklusjon: Selvmordsatferd var hyppig forekommende hos utvalget av pasienter med førstegangspsykose, med høyest forekomst hos kvinner. Depressive symptomer og kvinnelige kjønn var betydelig assosiert med selvmordsatferd. Styrker og svakheter: Det er potensiale for retrospektivt skjevhet i vurderingen av selvmordsatferd. Vi forsøkte å minimere faren for dette ved å utnytte alle tilgjengelige datakilder og dobbeltsjekke journalnotater for selvmordsatferd. Vi hadde en relativt høy nekterrate (40 %), noe som kan ha medført potensielle skjevheter i utvalget. Imidlertid viste en sammenligning av inkluderte pasienter versus nektere ingen forskjeller i sosiodemografiske karakteristika. En styrke ved studien er at vi følger en relativt stor, representativ, populasjonsbasert kohort av fortløpende inkluderte pasienter med lik kjønnsfordeling. O-20 Psykologiske profiler for selvmordsfare hos akuttpsykiatriske pasienter. Brokke, Silje Støle* 1,2, Haaland, Vegard Øksendal 1,2, Nils Inge Landrø 1 1 Universitetet i Oslo, 2 Sørlandet sykehus HF Bakgrunn: Selvmordsfare har i lang tid blitt forstått som del av eller underliggende psykiske lidelser, men vi mangler gode modeller som forklarer friske selvmord. Selvmordsfare kan også forstås i sin enkelhet; som opplevelsen av å være fanget i eget liv uten en utvei. Forskning på selvmord og selvmordsfare har identifisert mange ulike risikofaktorer og vist at ulike psykologiske mønstre kan være medvirkende. Fra et psykologisk perspektiv vet vi at både symptombelastning, kognitiv kontroll og vansker med affektregulering er assosiert med selvmordsfare og selvmordsatferd. Biologiske markører er ikke like entydige innen selvmordsforskning. Litteraturen viser et behov for økt kunnskap om kompleksiteten av samspillet mellom ulike psykologiske mønstre og relaterte gener. Forskning og klinisk praksis viser til behov for et mer uavhengig og dimensjonalt perspektiv i forståelse av selvmordsfare. Metode: Det skal rekrutteres 300 akutt-psykiatriske pasienter med aktive selv-mordstanker eller selvmordsforsøk siste 5 år. Informasjon og data innhentes fra journal, kartlegging av selvmordsadferd, selvrapportering av symptombelastning, sosiodemografiske faktorer, traumehistorie, impulsive personlighetstrekk, eksekutive funksjoner, emosjonsregulering, håp, aggresjon, dissosiasjon, rusmisbruk, kognitiv kontrolltester og analyse av gener relevante for emosjonsregulering og kognitive kontroll-funksjoner. Et underutvalg (40) samt kontroll-gruppe (20) gjennomgår ulike deltester fra neurokognitivt batteri, IQ test, autobiografisk minnetest og testing av emosjonsregulering. Resultater: Preliminære resultater av psyko-logiske profiler for selvmordsfare hos akutt-psykiatriske pasienter vil bli presentert. O-21 Hva er pasientsikkerhet for suicidale pasienter i psykiatrisk sengepost. Berg, Siv Hilde* Stavanger universitetssjukehus HF Hva pasientsikkerhet er, er et ontologisk spørsmål, som krever at vi tar et skritt tilbake og reflekterer over hva som former denne praksis, og hva som karakteriserer den psykiatriske kontekst. Pasientsikkerhet er et relativt nytt felt innen sikkerhetsforskning og praksis, hvor psykiatrien først de senere år har kommet på banen. Selvmordsforebygging har stått sentralt på agendaen for pasientsikkerhet i psykiatri nasjonalt, hvor målbasert styring, evidensbasert medisin og statlig regulering har vært sentrale virkemidler for å fremme et lederstyrt og systematisk sikkerhetsarbeid. Samtidig karakteriseres den psykiatriske praksis av relasjonelle prosesser som krever individrettede, fagetiske og tilpassede løsninger som skapes mellom helsepersonellet og den enkelte pasient. Det kan synes som om vi står ovenfor en dualistisk pasientsikkerhetspraksis, hvor den «tekniske» praksis ikke er godt nok integrert med den «relasjonelle» praksis. I denne praksis blir det helsepersonellets oppgave å integrere alle behov i praksis, men med det risikerer vi også en ubalansert praksis, hvor pasientsikkerhetens tekniske og instrumentelle behov ikke blir godt nok integrert med de terapeutiske og relasjonelle behov. En slik praksis kan gi potensielle negative konsekvenser for helsepersonellet og pasientene. For helsepersonellet diskuteres det hvordan frykt for straff er styrende for at formaliserte krav prioriteres. For den suicidale pasient diskuteres det hvordan møtet med en rent teknisk praksis kan være fatal. Det diskuteres hvordan vi kan skape en mer integrert praksis, både med hensyn til hvilket kunnskapsgrunnlag som legges til grunn for pasientsikkerhet, og hvilke perspektiver som kan inntas på sikkerhetsstyring av selvmord i psykisk helsevern. O-22 Suicidale og selvskadende ungdommer med ustabile personlighetstrekk hvordan går det 2 år etter behandling? Mehlum, Lars* 1, Ramleth, Ruth-Kari 1, Tørmoen, Anita J. 1, Ramberg, Maria 1, Haga, Egil 1, Sund, Anne Mari 3,4, Miller, Alec L. 5,6, Stanley, Barbara 1,2, Grøholt, Berit 1 1Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging (NSSF), 2 Columbia University, 3 NTNU, 4 St.Olavs universitetssykehus, 5 Montefiore Medical Center, 6 Albert Einstein College of Medicine, New York City I en tidligere studie har vi vist at en forkortet versjon av dialektisk atferdsterapi tilpasset tenåringer (DBT-A) er mer effektiv enn vanlig behandling (VB) i å redusere villet egenskade, selvmordstanker og depresjon i løpet av behandlingstiden. I den opprinnelige undersøkelsen deltok 77 ungdommer med nylig og repetert villet egenskade, tilfeldig fordelt til å motta enten DBT-A eller VB i 19 uker. Ved 1 og 2 års oppfølgingsundersøkelser av disse ungdommene var det mulig å få kontakt med og samle informasjon om det store flertallet (75 etter 1 år og 71 etter 2 år). Vi målte antall episoder med villet egenskade, nivå av selvmordstanker, depresjon, håpløshet og symptomer på ustabil personlighetsforstyrrelse ved 1 og 2 års oppfølging i tillegg til de øvrige måletidspunktene (behandlingstart og etter 9, 15, 19 uker). Ved 1 års og 2 års oppfølging var det fortsatt en signifikant lavere forekomst av villet egenskade blant ungdommene som hadde mottatt DBT-A sammenliknet med de som hadde mottatt VB. For andre utfall var det mindre forskjeller, først og fremst fordi ungdommene som hadde mottatt VB hadde hentet igjen forspranget DBT-A pasientene hadde fått gjennom de første 19 ukene. Undersøkelsen inneholder for øvrig et vell av informasjon om hvordan det har gått med ungdommene flere år etter behandlingen og noe av dette vil bli diskutert

10 P-1 Self-poisoning with medications: a nationwide investigation on the incidence, comorbidity and repetition in Norway Qin, Ping and Mehlum, Lars National Center for Suicide Research and Prevention, Institute of Clinical Medicine, University of Oslo Background: Medication poisoning is the most common method for deliberate self-harm in the adult population. A better understanding of this problem is essential in suicide preven-tion and in management of the patients as well as relevant medications. In this study, we want to use data from Norwegian Patient Register to gain firm insights on poisoning with medications with regard to the incidence, comorbidity and repetition in the population. Methods: We retrieved all treatment contacts with public hospitals and emergency centers because of medication poisoning (T4n) by individuals of 10+ years old during For each contact, we obtained clinical data on primary and secondary diagnoses, urgency of contact, etc., alongside with sex and age of the patients. Results: We identified in total incidents contacts for medication poisoning during the 6-year period in Norway. About 1250 males and 2100 females were treated for medication poisoning each year, corresponding to an incidence rate of 59.4/ in males and 100.3/ in females in Norway. A comorbid diagnosis of psychiatric illness (F0-F9) was recorded in 48.3% of female and 43.3% of male contacts, and the patients of middle age were most often to receive such a diagnosis. At the same time, a supplemental diagnosis of suicide attempt (X6n) was present in 41.4% of female and 29.7% of male contacts, and this diagnosis was most frequently given to patients of young ages. During the study period, 17.2% of the patients (13.6% of male and 19.5% of female patients) had a repetition of poisoning with medication. The risk for repetition was significantly higher in females than males and in patients of younger ages. Moreover, psychiatric comorbidity and a diagnosis of suicide attempt at the index contact were strong predictors for repetition of medication poisoning, and their effects were comparably strong regardless of sex and age. Postere Conclusion: Medication poisoning is an important health problem, especially in female and young populations. Assessment of psychiatric illness and suicidal intention is crucial in treatment of patients with medication poisoning and in efforts to prevent the repetitions. P-2 Who receives a diagnosis of DSH in clinics? An investigation of the national patient data from Norway Qin, Ping and Mehlum, Lars National Center for Suicide Research and Prevention, University of Oslo Background: Knowledge of intention for self-harm is crucial for treatment and follow-up care of the self-harmed patients and also for reports and research on this health problem. In clinics, however, assessment of intentionality for patients who come for urgent treatment because of poisoning or injury is usually not a clinical priority, resulting in severe under-reporting of deliberate self-harm (DSH) or suicide attempt in the population. In this study, we want to use nationwide data from the Norwegian Patient Registry (NPR) to examine how often DSH is given as a supplemental diagnosis (coded as X6n in NPR) for patients treated for self-ham and to examine which factors differentiate the diagnosis of X6n. Methods: We obtained all records of patient contacts to somatic hospitals and emergency centers because of injuries or poisonings from the year 2008 through For each episode, we retrieved clinical data on the primary and secondary diagnoses, urgency of contact, type of treatment, place of discharge alongside with other personal general information. Results: We identified in total, episode incidents of self-injury and poisoning during the study period, incidents of acute injury treated each year. Of the 1.4 million contacts over the 6-year period, 53.1% were by men and 45.0% by persons years old. A supplemental diagnosis of X6n was given in 0.8% of these incidents, significantly more frequent in contacts from women than from men (1.2% vs 0.4%). It was most common in contacts of poisoning with medication (35.2%), but the percentage decreased with age from 42.8% in children and adolescent to merely 7.8% in the very elderly treated for medication poisoning. The diagnosis was present in 4.5% of suffocation, swallow or burns, and 2.4% of injuries with open wound on forearm. At the same time, 2.5% of all injuries came with a comorbid diagnosis of psychiatric disorders. Patients with psychiatric comorbidity were more likely to receive a supplemental diagnosis of X6n, regardless of sex, age and type of injury. Conclusions: The overall results indicate that assessment for suicide intention of patients with self-harm is generally insufficient in relevant clinical wards, implying the need for improvement on self-harm assessment and reporting in hospital clinics. P-3 Burden of intentional self-harm (suicide) presented as one of the leading causes of death: Uncover facts or misrepresent statistics? Finn Gjertsen 1, Silvia Bruzzone 2, Clare E Griffiths 3, Robert N Anderson 4 1 Dep. of Psychosomatics and Health Behavior, Norwegian Institute of Public Health, Oslo 2 Dir. of Statistics and Survey on Social Institutions, Italian National Institute of Statistics, Roma 3 London Knowledge and Intelligence Team, Public Health England, London 4 Mortality Statistics Branch, Centers for Disease Control and Prevention, Hyattsville, MD, USA Background: In literature on intentional self-harm behavior it is often stated that suicide is one of the leading causes of death, worldwide. Ranking causes of death is a method used to illustrate the relative burden of cause-specific mortality and is often used to present arguments for research funding. The purpose with this ongoing project is to assess the evidence behind the statement that suicide is a leading cause of death with reference to the methods of ranking causes of death used to convert a rare incident as suicide to one of the leading causes of death. Methods: Cause of death statistics from Europe were used, in addition to global mortality estimates from the World Health Organization (WHO). We used the European standardized short list of 86 causes of death (Eurostat) to select rank-able and mutually exclusive causes. By applying different rules in the selection we made two lists of rank-able causes for Europe. Results: 1.2 % of all deaths were registered due to suicide as the underlying cause of death in the enlarged Europe Union (EU28) in 2011, and roughly 1.5% of all deaths globally (2011) according to the WHO. Suicide was not among the 10 leading causes of death totally (all ages), neither in Europe nor globally. In Europe suicide was the 11th and the 15th leading cause in the two different ranking lists we used, globally the 15th leading cause. In Europe, however, male suicide was ranked at the eighth and the ninth leading cause of death in two ranking lists. Conclusions: Ranking mortality causes is a complex process and depends deeply on the cause list used for ranking. Our ranking lists did not find support in stating intentional self-harm (suicide) as one of the ten leading causes of death totally, in Europe and globally. P-4 Omsorg til suicidale og barn som pårørende Grimholt, Tine K. Oslo universitetssykehus HF Bakgrunn: En betydelig andel pasienter som innlegges ved akuttmedisinske avdelinger etter et selvmordsforsøk har omsorg for barn. Et selvmordsforsøk representerer ofte bare toppen av isfjellet. Mange sliter med psykiske lidelser og rusmisbruk. Det er derfor viktig å fange opp barn som pårørende og sørge for adekvate tiltak. Spesielt dersom pasientene ikke får behandling eller søker hjelp fra andre helsetjenester. Det finnes per i dag ikke systematisk kunnskap om det eksisterer rutiner og retningslinjer for å sikre oppfølgingstiltak ved akuttmedisinske avdelinger. Hensikten er å undersøke: a. omfanget av suicidale pasienter i akuttmottak med barn som pårørende uten at det registreres eller iverksettes tiltak. b. om det eksisterer rutiner og retningslinjer i akuttmottak for å registrere og iverksette tiltak når suicidale pasienter har barn. Metode: Datafangst fra journaldata og semi-strukturerte intervju med helsepersonell og liasontjeneste (n=36) ved akuttmedisinske avdelinger på sykehus i Helse Sør Øst. Resultater: Kunnskap fra studien kan danne et felles grunnlag for å utvikle og kvalitetssikre omsorg til en betydelig gruppe pasienter og deres barn. Status presens: Studien er finansiert av Rådet for Psykisk Helse, og påbegynnes medio Ta gjerne kontakt dersom du er interessert i studien: Tine K Grimholt tinegrim@ yahoo.no 18 19

11 P-5 Selvmordsforsøk med voldsom metode sammenlignet med selvpåført forgiftning - en ett års oppfølgingsstudie Persett, Per Sverre, Myhren, Hilde, Jacobsen, Dag, Ekeberg, Øivind Akuttmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus HF Bakgrunn: En svensk registerstudie fra 2010 viste at personer som overlever selvmordsforsøk med voldsom metode ofte forsøker igjen med dødelig utfall. For hengningsforsøk hadde 59 % repetert med dødelig utfall i løpet av ett år (Runeson, 2010). I Norge har studier av personer innlagt i somatisk sykehus etter selvmordsforsøk kun i hovedsak omfattet pasienter med selvpåført forgiftning. Repetisjonsrate (Heyerdahl et al, 2009) og senere mortalitet var her høy (Bjørnaas et al, 2009). Bakgrunn, somatisk og psykisk tilstand og konsekvenser hos pasienter som begår selvmordsforsøk ved bruk av voldsomme metoder (skudd, utsprang, hengning eller annet), er derfor ukjent her i landet. Mål: Hovedmål med studien er å beskrive pasienter som er innlagt i somatisk sykehus etter selvmordsforsøk ved bruk av voldsom metode. Delmål er å sammenlikne disse pasientene med selvmordsforsøk med selvpåført forgiftning. Metode: Alle universitetssykehus i Norge ble invitert til å delta i studien. Godkjenning ble gitt av Regional etisk komité og deltagelse er basert på samtykke. Pasienter mellom 18 og 80 år innlagt i somatisk sykehus etter selvmordsforsøk med voldsom metode ble inkludert. Pasienten måtte ha fast adresse og kunne besvare spørreskjema. Under sykehusoppholdet ble det registrert bakgrunn, og ved bruk av internasjonale validerte spørreskjema, somatisk og psykiatrisk tilstand. Tilsvarende antall pasienter med selvpåført forgiftning fikk samme oppfølgingsskjema og utgjør kontrollgruppen. Datainnsamling har pågått i perioden Resultat: Totalt 80 pasienter ble inkludert; 63 % menn. Aldersgjennomsnitt for kvinner (39,5 år) og menn (43,5 år). Yngst og eldst per kjønn: for kvinner og for menn. Metoder var: stikkende, skjærende; 34%, sprang fra høyt sted; 31%, hengning; 14%, annet; 10%, skyting; 7% og drukning; 4%. Annet kan være brannskade, kollisjon, og hopp foran tog. Resultatene fra studien vil gi kunnskap om en gruppe pasienter med alvorlig prognose. Diskusjon: Pasienter som har benyttet voldsomme metoder synes oftere å ha gjort alvorlige selvmordsforsøk enn de som har benyttet selvpåført forgiftning. Flere resultater ventes i løpet av 2016.Studien finansieres i et samarbeid med RVTS-Øst, OUS og Helse Sør-Øst P-6 Masterprogram i selvmordsforebyggende arbeid Kjølsrud, Anita Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging (NSSF) Kompetanseheving i tjenesteapparatet er et sentralt selvmordsforebyggingstiltak vektlagt i Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading Som følge av samhandlingsreformen og nedkortet behandlingsopphold ved de psykiatriske syke-husene og de distriktspsykiatriske sentrene øker etterspørselen etter kommunale tjenester til personer med psykiske lidelser og vansker. Masterprogrammet i Psykososialt arbeid - selvmord, rus, vold og traumer ved UiO henvender seg til faggrupper i kommunalt og statlig tjenesteapparat med tilbud om opplæring i selvmordsforebygging. På studieretning «Selvmordsforebyggende arbeid» får stu-dentene kunnskap om selvmordsatferd og selvmordsforebygging og opplæring i hvordan intervenere ved selvmordsfare. Økt kompetanse i tjenesteapparatet er viktig for å bedre kvaliteten på arbeid som utføres. For den enkelte helsearbeider gir økt kompetanse trygghet i egen jobb. I tillegg vil økt kompetanse hos en medarbeider styrke arbeidsplassen som helhet ved at ny kunnskap og entusiasme tilføres. P-7 Komplisert sorg og behandling Lindquist, Karoline og Mehlum, Lars Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging (NSSF) Sorg, responsen på tap, rammer både psykisk, fysisk og sosialt. Ca 10 % av dem som opplever dødsfall i nære relasjoner og om lag 2-3 % i befolkningen under ett vil utvikle komplisert sorg. Risikoen er høyere ved tap av barn eller partner, og ved brå, dramatiske og uventede dødsfall. Komplisert sorg kan forstås som en alvorlig og langvarig sorgreaksjon som vedvarer med nærmest uforminsket styrke over lang tid og som ikke blir bedre med tiden, slik det skjer ved normal sorg. Sentrale symptomer på komplisert sorg er intens lengsel, emosjonell smerte, hyppige og påtrengende tanker om den avdøde, manglende evne til å akseptere dødsfallet, og vansker med å kjenne at livet har mening etter tapet. Randomisert kontrollerte studier har vist at komplisert sorg er tilgjengelig for psykoterapi. Hittil er det den manualbaserte psykoterapiformen Komplisert Sorgterapi (Complicated Grief Treatment - CGT) som har det beste kunnskapsgrunnlaget. Studier som har sammenliknet effekten av CGT for komplisert sorg med CGT med annen psykoterapi, viste signifikant bedre behandlingsresultater ved behandling med CGT. CGT er en semi-strukturert psykoterapiform som har fokus på å identifisere og fjerne de faktorene som kompliserer sorgprosessen og får den til å stoppe opp, og derved får i gang en normal sorgprosess og tilpasning til tapet. Metoden inkluderer en introduksjonsfase og 16 psykoterapiseanser. Hver time har fokus både på restitusjon og tilpasning til tapet gjennom bevisstgjøring og eksponering. Samtidig monitoreres sorgintensiteten fortløpende sammen med andre symptommål. Konsultasjonene avsluttes med fokus på konkrete planer for aktivitet og egenomsorg og belønning for pasienten mellom timene. Komplisert sorg representerer en svær belastning som potensielt kan vare over lang tid. I Norge har vi per i dag i liten grad tilgang på kunnskapsbasert behandling for denne tilstanden. NSSF har derfor startet et terapeututdanningsprogram i behandling av komplisert sorg støttet av Helsedirektoratet. Utdanningen skjer med egne lærekrefter samt i samarbeid med terapiutvikleren, den amerikanske psykiateren Katherine Shear ved Columbia universitetet i New York. Hittil er ett kull av terapeuter utdannet og rekrutteringen til videre utdanningsrunder pågår for fullt. P-8 Utdanning i dialektisk atferdsterapi DBT Edvardsen, Mari Nenningsland Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging (NSSF) Selvskadende og suicidal atferd er et problem som omfatter store pasientgrupper i Norge. Dialektisk atferdsterapi (DBT) er en behandlingsform for ungdom og voksne med gjentatt selvskadende atferd og emosjonell dysregulering.som ble utviklet av den amerikanske psykologen Marsha M. Linehan. I DBT integreres kunnskap fra atferdsterapi, kognitiv terapi, læringsteori og dialektisk og østlig (zen) filosofi. Dialektisk atferdsterapi har gjennom flere studier vist seg å være en behandlingsform som gir gode resultater i form av reduksjon av selvdestruktiv atferd, reduksjon av psykisk symptombelastning og bedre samarbeid om behandlingsopplegget. DBT er også tilpasset andre grupper, som personer med spiseforstyrrelser, ruslidelser og ungdom med bipolar lidelse. NSSF tilbyr utdanning i DBT og har siden 2008 utdannet opp mot 200 terapeuter over hele landet. DBT er en behandlingsform som forutsetter at terapeuter samarbeider i team. Utdanningen er derfor teambasert. Utdanningsløpet gjennomføres som to intensivsamlinger av en ukes varighet med 6-10 måneders mellomrom. I perioden mellom intensivukene skal det enkelte DBT-team utforme og implementere sitt eget lokale DBT-behandlingsprogram. All undervisning foregår i Oslo. For mer informasjon og søknadsskjema eller

12 22 23

13 Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging NSSF Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging