Institutt for energiteknikk Institute for Energy Technology

Transkript

1 NO Kjernekraft Status og utvikling 1996 Institutt for energiteknikk 2923 Institute for Energy Technology

2 IFE/KR/E96/005 KJERNEKRAFT STATUS OG UTVIKLING 1996 AV ROLF O. LINGJÆRDE og PER IVAR WETHE NOVEMBER 1996 INSTITUTT FOR ENERGITEKNIKK, KJELLER

3 Utgiver Institutt for energiteknikk Postboks Kjeller Dokument nr.: IFE/KR/E96/005 Dato November 1996 Prosjekt/Kontrakt nr. og navn Oppdragsgiver/Oppdragsgivers referanse: Tittel og undertittel Kjernekraft status og utvikling 1996 Forfatter(e) Rolf 0. Lingjærde og Per Ivar Wethe Kontrollert Godkjent Referat Oversikt over kjernekraftsituasjonen i et globalt perspektiv. Basert på oppgaver fra IAEA, OECDNEA, The Uranium Institute, London og andre organisasjoner. Tallmaterialet og oppgaver for øvrig refererer seg til 1995/96. Stikkord ISSN Andre opplysninger ISBN Antall sider 36

4 Forord IFE utarbeider hvert år en oversikt over kjernekraftens internasjonale status. Denne utgaven baserer seg på informasjon fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), OECDs atomenergibyrå NEA, Uranium Institutes kjernekraftkonferanse i London i september 1996, Nuclear Engineering International, U.S. Nuclear Energy Institute (NEI) i Washington, det tyske tidsskriftet Atomwirtschaft, samt IFEs eget materiale. I tillegg til en oversikt over kjernekraftsituasjonen i de enkelte land, er noen aktuelle temaer behandlet spesielt. Det gjelder kjernekraftsituasjonen i Sverige, Haldenprosjektet og de helsemessige skadevirkninger av Tsjernobylulykken. Forsmark kjernekraftanlegg i Sverige. Alle tre reaktorene er av kokvannstypen (BWR) levert av ABB (AseaAtom). Forsmark1 og 2 (i forgrunnen) har hver en netto installert kapasitet på 970 MWe. De ble satt i drift i 1980 og Forsmark3 (i bakgrunnen) er på 1160 MWe og ble satt i drift i Forsmarkverket leverer årlig 2025 TWh. Det motsvarer Stockholm, Gøteborg og Malmøs totale elektrisitetsbehov i ett år. (Kilde: Informasjonsavdelingen, Forsmark Kraftgrupp, Østhammar).

5 Innhold 1 Kjernekraftsituasjonen 1 2 Kjernekraftverk i Europa 3 3 Konsekvenser av en avvikling av kjernekraften i Sverige 17 4 Haldenprosjektet (The OECD Halden Reactor Project) 19 5 Ti år etter Tsjernobyl 21 Oppsummering av ulykkeskonsekvensene 6 Referanser 29 Side

6 1 Kjernekraftsituasjonen 1.1 Generelt Kjernekraft dekker ca. 7% av verdens behov for primærenergi og ca. 18% av den totale elkraftproduksjonen. Internasjonalt er hovedtrekkene at i den vestlige verden er det få eller ingen nye kjernekraftverk som bygges, mens det i land som Japan, Kina og SørKorea er en sterk ekspansjon av kjernekraftkapasiteten. Sikkerheten vedrørende mange østeuropeiske kjernekraftanlegg er fortsatt bekymringsfull. Et relativt omfattende hjelpeapparat er etablert, og gjennom teknisk og økonomisk bistand fra vestlige land oppgraderes sikkerheten ved en rekke av de opprinnelig sovjetisk utviklede reaktorene (VVER og LWGR). Norge er med i dette arbeidet, bl.a. gjennom det samarbeid som er etablert mellom Kola kraftverkene i Russland og Institutt for energiteknikk (Haldenprosjektet). Kjernekraften, og andre energikilders plass i det fremtidige globale energibildet utredes i mange internasjonale fora. Noen referanser er OECDs International Energy Agency (IEA), World Energy Council (WEC), Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) og Internasjonal Institute for Applied Systems Analysis (IIASA). I et foredrag (8) på The Uranium Institute's Symposium i London i September 1996 ble noen av disse utredningene presentert og kommentert. Den globale situasjonen karakteriseres ved at: De siste 15 årene har behovet for elektrisitet øket med 4% pr. år. På kort, middels og lang sikt vil elektrisitetsbehovet øke med minimum 23% pr. år. Elektrisitet er en ren energibærer. Elektrisitet kan med fordel (miljømessig sett) erstatte mer tradisjonelle former for energi. Utslipp av drivhusgasser fra kjernekraftverk er neglisjerbart, og er 40 til 100 ganger mindre enn fra kraftverk fyrt med fossile brensler alle ledd i brenselssyklusen tatt i betraktning. Drivhusgassutslippene fra kjernekraft kan sammenliknes med utslipp fra fornybare energikilder. IPCC har i sine kjernekraftvurderinger sett på en mulig variant der kjernekraftens andel av den totale elkraftproduksjonen i år 2100 vil variere fra 20% i Afrika, Australia og Midtøsten, til 75% i VestEuropa. På verdensbasis vil andelen utgjøre 45% mot ca. 18% i dag. Den installerte elkraftkapasiteten vil øke fra nåværende 345 GWe til 1450 GWe i år 2050 og 3300 GWe i år I en studie som IIASA har utført for WEC, har de tatt for seg dekningen av primærbehovet for energi fram til år Alle energikilder er tatt i betraktning. Kjernekraften vil, ifølge denne studien, dekke fra ca. 4% til 14%. I dag er dekningen ca. 7%. Den installerte kjernekraftkapasiteten kan bli i området GWe.

7 Det påpekes at med en mulig kjernekraftkapasitet på nærmere 2000 GWe i 2050, må uranprospekteringen og utvinningskapasiteten økes, og/eller breederreaktorer taes i bruk. 1.2 Kjernekraftsituasjonen I juli 1996 var det 439 kjernekraftverk med en samlet kapasitet på 346 GWe i drift i 32 land. Se tabell anlegg (27 GWe) var under bygging. Fire nye anlegg ble satt i kommersiell drift i 1995: ett hver i India, Ukraina, Sør Korea og Storbritannia. I løpet av 1996 skal 5 nye anlegg etter planen være satt i drift: 2 i Japan og ett hver i Frankrike, Romania og USA. Kjernekraftens prosentvise dekning av den totale elkraftproduksjonen i de enkelte land er vist i tabell 2. Tabell 3 gir en oversikt over de forskjellige reaktortypene som inngår i kjernekraftprogrammene. PWR (trykkvannsreaktor) dominerer. Med få unntak er reaktorer som bygges eller planlegges av denne typen. Unntakene representeres først og fremst av Japan som fortsatt også satser på BWR (kokvannsreaktor) og Canada med sine tungtvannsreaktorer (CANDU). CANDU er også i drift/bygges i India, Romania og Argentina. Ved årsskiftet 1995/96 var 71 (17855 MWe) kraftreaktorer permanent avstengt. Mange av disse er prototypanlegg. I 1995, som i tidligere år, har IAEA utført kontroll med beholdninger av spaltbart materiale (plutonium og anriket uran) underlagt internasjonal sikkerhetsovervåking (Safeguards). Bortsett fra i NordKorea (The Democratic People's Republic of Korea) har det ikke vært registrert uregelmessigheter som kunne indikere avledning av spaltbare materialer, eller misbruk av nukleære anlegg eller utstyr, til produksjon av kjernevåpen eller utnyttelse for andre militære formål. IAEA følger situasjonen både i NordKorea og Irak meget nøye. En fersk melding fra Japan: verdens første avanserte kokvannsreaktor (ABWR) kom i full kommersiell drift 7. november Det gjelder KashiwazakiKariwa 6, som er på 1356 MWe og er bygget/utviklet av Tokyo Electric Power Co. (TEPCO) i samarbeid med General Electric, Hitachi og Toshiba. Kashiwazaki 6 ble bygget i løpet av bare 4 år, og uten kostnadsoverskridelser. Anlegget er det 16nde kjernekraftverket i TEPCOs system (som bare har satset på BWR). Tvillinganlegget Kashiwazaki 7 skal stå ferdig i Med sine 7 kjernekraftverk blir da Kashiwazaki verdens største kjernekraftstasjon. ABWR ble lisensiert i Japan i 1991 og representerer neste generasjons standard kokvannsreaktor. Japanske kraftselskaper planlegger bygging av mer enn 10 ABWR i årene fremover.

8 2 Kjernekraftverk i Europa Denne oversikten er basert på en artikkel i det tyske fagtidsskriftet Atomwirtschaft for September Redaksjonen i Atomwirtschaft har gitt IFE tillatelse til bruk av dette materialet. Tall som angir installert kjernekraftkapasitet er brutto MWe. Forklaringen på symbolbruken på de enkelte kart, er gitt ved det første kartet på denne siden. Forklaringen på «Reaktortype» er gitt i tabell 3. Med «et kjernekraftverk» menes én reaktor og tilknyttet turbinanlegg. 2.1 Innledning I 18 europeiske land var det i august 1996 tilsammen 216 (1995: 215) kjernekraftverk i drift med en samlet kapasitet på 178 GWe (177). I syv av landene var 24 (26) enheter under bygging på tilsammen 23 (25) GWe. Den totale produksjonen i de europeiske kjernekraftverkene i 1995 var 1067 TWh. En økning på 2% i forhold til foregående år. Andelen kjernekraft av den totale kraftproduksjonen i EU var 36% (36) (tabell 2 angir andelen i de enkelte land). Selv om Italia og Østerrike ikke har egne kjernekraftverk, dekker fransk kjernekraft en vesentlig del av kraftbehovet. Europaparlamentet anbefalte i et møte 10. oktober 1995, med 198 mot 170 stemmer, videre satsing på kjerneenergi i Europa. Parlamentet la vekt på kjernekraftens bidrag til redusert CO, utslipp og oppfordret Europakommisjonen til økt innsats på kjernekraftforskning, spesielt i forbindelse med sikkerhet, behandling av radioaktivt avfall, bruk av plutonium i reaktorbrensel (MOXbrensel) og fusjonsforskning. 2.2 Belgia I Belgia er det 7 kjernekraftverk i drift, 4 i Doel og 3 i Tihange, med en samlet kapasitet på 5807 MWe. Alle reaktorene er av PWR typen. Med en produksjon i 1995 på 39 TWh, dekket kjernekraften 55.5% av Belgias totale elkraftproduksjon, som er på 71 TWh. c 0 ^ \^ Doa ~Y~ km Antwerpen.Briissel Jj*V* jl^ /Tlhange /^ \ V*^v \. Status type \. PWR BWR LWGR GCR/AGR Candu FBR Andre [ drift É 1 I a D a Q o rstengt "* a B B a ø

9 2.3 Bulgaria I Kosloduj er det 6 kjernekraftverk i drift, med en samlet kapasitet på 3760 MWe. Produksjonen av elektrisitet fra disse anleggene var i TWh, 30% mer enn i Alle de 6 reaktorene er av den sovjetiske trykkvannstypen (VVER). Fire er av den eldre 440 MWe typen (V230). De ble satt i drift i 1974, 1975, 1980 og To reaktorer er av den «moderne» sovjetiske VVER typen på hver 1000 MWe. Disse kom i drift i henholdsvis 1987 og Sikkerhetsstandarden på de fire eldste reaktorene har vært gjenstand for stor oppmerksomhet bl.a. fra IAEA, som i 1991 anbefalte at de samme reaktorene burde stenges inntil sikkerheten var betydelig forbedret. I slutten av 1995 fremmet Westinghouse forslag om et $250 millioner moderniseringsprogram for Kosloduj 14. V C Koslodul 'Sofia ^aa B«l»n«s v. i. A r r 0 tra \Too 2.4 Tyskland I 1995 var det 20 kjernekraftverk (23431 MWe) i drift i Tyskland, med en samlet elkraftproduksjon på 154 TWh, 29.6% av den totale elkraftproduksjonen på 492 TWh. Grohnde, et PWR kjernekraftverk på 1430 MWe, produserte alene 11.4 TWh. Dette er ny «verdensrekord» for et enkelt anlegg. I en prognose fra Bundesministeriums fur Wirtschaft regnes det ikke med noen økning i kjemekraftproduksjonen frem til år Det forutsettes at kjernekraftverk som tas ut av drift i denne perioden erstattes med nye. Ifølge en meningsmåling i april 1996 støttet 72% fortsatt drift av landets kjernekraftverk. På et spørsmål om det burde bygges nye kjernekraftverk, svarte imidlertid bare 8% bekreftende.

10 2.5 Finland De fire kjernekraftverkene i Finland, to i Loviisa og to i Olkiluoto, har en samlet installert kapasitet på 2400 MWe. Elkraftproduksjonen fra disse anleggene i 1995 var 19 TWh, 1.1% mindre enn i Av en total finsk elkraftproduksjon på 61 TWh, dekket kjernekraften 30%. Reaktorene i Loviisa er av den sovjetiske VVER440 MWe typen, men med «vestlig» sikkerhetsutrustning. Reaktorene har vært i drift siden 1977 og Reaktorene i Olkiluoto er kok vann sreaktorer av svensk modell, ABB (ASEAATOM), og ble satt i drift i 1978 og Alle de finske kjernekraftverkene kan vise til en meget gode driftsresultater. Det er nå planer om å oppgradere de fire anleggene og dermed øke den totale produksjonskapasiteten med 350 MWe. I september 1995 fremla det finske energidepartement en prognose for elkraftbehovet frem til år Ifølge denne prognosen vil behovet øke fra 81 TWh i år 2000 til 99 TWh i Det blir således behov for nye grunnlastverk, selv om noe kan dekkes gjennom import. I flere år har et femte kjernekraftverk vært planlagt i Finland. Høsten

11 1993 vedtok imidlertid den finske Riksdagen (med knapp margin) å utsette byggingen av det planlagte anlegget på ubestemt tid. Ved kjernekraftanlegget i Loviisa bygges et lager for lav og middelsaktivt avfall Anlegget skal tas i bruk i Frankrike Frankrike har 56 kjernekraftverk i drift med en samlet kapasitet på MWe I 1995 produserte disse anleggene 377 TWh elkraft, som dekket 76% av den totale franske elkraftproduksjonen. Fire kjernekraftverk er under bygging (5800 MWe). Praktisk talt alle kjernekraftverkene i Frankrike eies og drives av det statlige kraftselskapet EdF (Electricité de France). 34 reaktorer ( MWe) er av en standard 900 MWe PWRtype, og 20 anlegg ( MWe) av en standard 1300 MWe PWRtype. Alle anleggene er bygget av Framatome. Frankrike har også bygget to kjernekraftverk av breederreaktortypen (FBR): Phenix på 250 MWe og Superphenix på 1200 MWe. Begge er forsøks/prototypanlegg. Phenix kom i drift i 1973 og Superphenix i Superphenix har hatt flere lange driftsavbrudd. I 1996 har Superphenix vært i drift på ca. 50% av full effekt. Anlegget har nå fått status som forsøksreaktor.

12 Ai Flamanvllle Cattanom v /> ' IJ^ Strafibuig Nogant W V /, Twsanhelm At Bordeaux V Blayal* Tricaatin SHE Marcoule 2.7 Storbritannia I Storbritannia er det 35 kjernekraftverk i drift (15000 MWe). 20 anlegg er av den gasskjølte, grafittmodererte typen (Magnox) og 14 av den avanserte gasskjølte typen (AGR). Den første av Magnoxreaktorene, Calder Hall1, feiret 40års jubileum i mai i år. Både den og de 3 andre Calder Hall reaktorene er fortsatt i full drift. Det siste britiske kjernekraftverket ble startet opp i 1995 (Sizewell B). Det er en trykkvannsreaktor (PWR) på 1200 MWe av Westinghouse design. Elkraftproduksjonen fra alle kjernekraftverkene i 1995 var 82 TWh, som dekket 25% av den totale elkraftproduksjonen. Kjernekraftverkene eies og drives av de 3 kraftselskapene Nuclear Electric plc (NE), Scottish Nuclear ltd. (SN) og British Nuclear Fuels plc (BNFL). I januar 1996 ble NE og SN slått sammen til et holding selskap: British Energy plc (BE). Aksjer i BE ble lagt ut på børsen i juli 1996.

13 H Caliter Hall/ Wlndscal* 2.8 Litauen De to kjernekraftverkene i Litauen, Ignalinal og 2, er av den sovjetisk LWGR typen (som reaktorene i Tsjernobyl). De er begge på 1500 MWe, og er således de største reaktorenheter som er bygget. Av sikkerhetsmessige årsaker er kapasiteten redusert til 1250 MWe. Ignalinal kom i drift i 1983, og Ignalina2 i Elkraftproduksjonen fra de to anleggene var 12 TWh i 1995, 56% mer enn i Kjernekraft utgjør 85.6% av elkraftproduksjonen.

14 Sikkerheten vedrørende Ignalina reaktorene er blitt viet mye oppmerksomhet. Det er imidlertid et «hjelpeapparat» i gang fra vestlige land for å oppgradere sikkerheten både med hensyn til driften av reaktorene og behandling/lagring av avfall. 2.9 Nederland Nederland har to kjernekraftverk i drift. En trykkvannsraktor på 56 MWe i Dodewaard og en kokvannsreaktor på 449 MWe i Borssele. I 1995 dekket de to kjernekraftverkene med 4 TWh 6% av den totale elkraftproduksjonen i Nederland. Ifølge en Hvitbok om landets fremtidige energipolitikk, planlegges det ikke nye kjernekraftverk. En vurdering av ny kjernekraft vil bero på forhold vedrørende klimaeffekter/drivhusgassutslipp, utvikling av nye kraftreaktorer, og ikke minst, befolkningens aksept av kjernekraften. Regjeringen holder bevisst en åpning for ny kjernekraft etter århundreskiftet. Den Haag' Rotterdam. 0 km Å Kr ^jfll * ^ Dodewaardi Too Cji \

15 Romania I Cernavoda, 160 km øst for Bukarest, startet i perioden 1980 til 1986 bygging av 5 kjernekraftverk på hver 700 MWe av Candutypen. Reaktortypen kjøles og modereres med tungtvann og bruker naturlig uran som brensel. Etter Ceausescus fall i 1989 ble byggingen stoppet. For noen år siden startet imidlertid fullføringen av ett av anleggene (Cernavoda1). Dette er et samarbeid mellom Atomic Energy of Canada Ltd. (AECL), (den nukleære delen), Ansaldo/Italia, (den kraftverkstekniske delen) og General Electric/USA (turbogeneratoren). I juli 1996 ble anlegget satt i kommersiell drift. Produksjonen fra Cernavoda1 vil dekke ca. 8% av elkraftproduksjonen i Romania. Fullføringen av Cernavoda2 er startet. Også her samarbeider AECL og Ansaldo. Cernavoda2 er planlagt ferdig i Cernavoda3, 4 og 5 vil foreløpig ikke bli fullført. 0 km Russland Russland har 29 kjernekraftverk i drift (21200 MWe). Elkraftproduksjonen i 1995 på 99 TWh var 0.8% mer enn i Kjernekraft dekker 11.5% av den totale elkraftproduksjonen i Russland, som i 1995 var 862 TWh. De 29 kjernekraftverkene som er i drift er av følgende typer: VVER440 VVER1000 første generasjons trykkvannsreaktor, bl.a. de 4 Kolareaktorene den «moderne» trykkvannsreaktoren med tilnærmet vestlig sikkerhetsstandard 11 LWGR Tsjernobyltype lettvannskjølt grafittmoderert reaktor

16 11 GLWR små LWGR anlegg (i Bilibinsk) på tilsammen 44 MWe, som også brukes til fjernvarme 1 FBR (i Belojarsk) på 600 MWe et prototypanlegg. Sikkerheten vedrørende de russiske kjernekraftverkene har vært gjenstand for stor oppmerksomhet i lang tid. Det gjelder spesielt de 11 LWGR som ennå er i drift, og de eldste VVER440. Gjennom en rekke samarbeidsprosjekter med vestlige land oppgraderes sikkerheten ved eksisterende anlegg. Som eksempler kan nevnes Siemens og Bayemwerks samarbeid med det russiske Atomenergiministerium om utvikling av en ny VVER640 type, det franske Institut de Protection et de Sureté Nucleaire's bistand til oppgradering av sikkerheten ved de eldste kraftverkene (de fire anleggene i Sosnowi Bor, Kola1 og 2, Novo Voronesch3 og 4), bistand fra det britiske AEA Technology og Argonne National Laboratory i USA og Institutt for energiteknikks samarbeidsprosjekt med Kola kraftverket gjennom det internasjonale Haldenprosjektet. 0 km 250

17 Sverige De 12 kjernekraftverkene ( MWe) i Sverige er fordelt på 4 anleggsteder. Ni reaktorer er av kokvannstypen (BWR) levert av ABB (AseaAtom). Det er de 3 reaktorene i Oskarshamn, de 2 i Barsebåck, de 3 i Forsmark og en i Ringhals. Tre reaktorer (RinghaIs2,3 og 4) er av trykkvannstypen (PWR) levert av Westinghouse. Det eldste kjernekraftverket er Oskarshamn1, som ble tilknyttet nettet i august Det siste er Forsmark3 (mars 1985). Kjernekraftproduksjonen i 1995 var ca. 70 TWh, 4.4% mindre enn i Nedgangen skyldes først og fremst at bare 11 kjernekraftverk var i drift. Oskarshamn1 har vært avstengt siden 1992 pga. omfattende moderniseringsog vedlikeholdsarbeider. Anlegget ble startet opp igjen sommeren De andre kjernekraftverkene har også vært igjennom moderniserings og vedlikeholdsarbeider de siste årene. Kjernekraft har vært et politisk stridstema i Sverige i mange år. Etter folkeavstemningen i 1980 fattet Riksdagen vedtak om å avvikle kjernekraften innen år Hva som skal erstatte kjernekraften er uklart. Tilsvarende rimelige og miljømessig gunstige alternativer er ikke tilgjengelig. Det kommer bl.a. fram i Den svenske Energikommisjonens rapport, «Omstallning av energisystemet», som ble fremlagt i desember Det finnes i dag ingen løsninger på den målkonflikt som ideen om omstilling har skapt. Situasjonen kan også berøre landets naboer, særlig der hvor svensk kjernekraft er et kjærkomment tilskudd til kraftbalansen. Det kan f.eks. nevnes at under høsten i inneværende år (1996) har Sverige vært Norges største leverandør av importert kraft. Se også kapittel 4 angående kjernekraftsituasjonen i Sverige. " Malmo 0 km 100

18 Sveits Sveits har 5 kjernekraftverk (3200 MWe) i drift. I 1995 var elkraftproduksjonen fra disse anleggene 25 TWh, 2.3% mer enn i Andel kjernekraft av den totale kraftproduksjonen er ca. 40%. En folkeavstemning i 1990 ga et moratorium vedrørende bygging av nye kjernekraftverk i Sveits. Et sluttlager i fjell for radioaktivt avfall skal bygges i Wallenberg i det sentrale Sveits. Både lav, middels, og høyaktivt avfall skal deponeres her. f s taznau "*""^ LeibstadtVS '^Zurich / /~^ G&sgen <S VU> o km Slovakia I Bohunice er det 4 kjernekraftverk (1760 MWe) i drift. Alle 4 er av den sovjetiske trykkvannstypen VVER440 og ble startet opp i første halvdel av 1980årene. I 1995 produserte anleggene 11 TWh, som dekket 44% av den totale elkraftproduksjonen i Slovakia. Kjernekraftverkene leverte også en betydelig mengde fjernvarme (over 1 mill. GJ) til en nærliggende by. I Mochovce ble det i perioden startet bygging av 4 kjernekraftverk av typen VVER440. Byggingen ble imidlertid stoppet etter noen år. To av disse anleggene skal ferdigstilles, med Skoda som hovedleverandør og med bistand fra bl.a. Siemens og Framatome. Mochovce1 skal etter planen startes opp sommeren 1998 og Mochovce2 i begynnelsen av km 100

19 Slovenia Det ene kjernekraftverket i Slovenia, Krsko, har en trykkvannsreaktor (PWR) levert av Westinghouse på 664 MWe. Det kom i drift i Anlegget drives i fellesskap med Kroatia (50:50). I 1995 var elkraftproduksjonen 5 TWh, 3.7% mer enn i Andel kjernekraft av den totale elkraftproduksjonen i Slovenia er nesten 40%. km Spania Det er 9 kjernekraftverk (7400 MWe) i drift i Spania. I 1995 ble det totalt produsert 55 TWh fra disse anleggene, som dekket 34% av den totale kraftproduksjonen. Syv av de 9 reaktorene er av trykkvannstypen (PWR). En av disse er levert av Siemens/KWU, de andre av Westinghouse. To reaktorer er av kokvannstypen (BWR) levert av General Electric. Det er ingen planer om bygging av nye kjernekraftverk i Spania. T "Jo Zorita k, Valencia 0 km 100

20 Tsjekkia I Dukovany er det 4 kjernekraftverk (1780 MWe) i drift av den sovjetiske VVER440 typen. De ble bygget av Skoda og kom alle i drift i perioden 1985 til I 1995 var den totale elkraftproduksjon fra anleggene 12 TWh, som dekket 20% av den totale elkraftproduksjon. I Temelin bygger Skoda to kjernekraftverk av den avanserte sovjetiske trykkvannstypen VVER1000. Etter planen skal disse anleggene være i drift i henholdsvis 1997 og De ble påbegynt i 1982 og tan Ungarn De 4 kjernekraftverkene (1840 MWe) i Paks kom i drift i første halvdel av 80tallet. Reaktorene er av den sovjetiske WER440 typen. Anleggene produserte i TWh, og dekket 42.3% av den totale elkraftproduksjonen i Ungarn. Det er ingen kjernekraftverk under bygging, heller ingen nye er planlagt Ukraina Det er 15 kjernekraftverk i drift i Ukraina med en samlet installert kapasitet på MWe. Den totale elkraftproduksjonen i 1995 var 70 TWh, som var 1.7% mer enn i Andel kjernekraft av den totale kraftproduksjonen er ca. 37%. Samtlige kjernekraftverk er av sovjetisk type, og er bygget på følgende steder:

21 16 Rowno 2 VVER440 1 VVER1000 Saporoschje 6 VVER1000 Sydukraina 3 VVER1000 Kmelnitzki 1 VVER1000 Tsjernobyl 2 LWGR1000 Av nye anlegg ble det i perioden påbegynt 5 kjernekraftverk av VVER1000 typen: Kmelnitzki2, 3 og 4, Rowno4 og Sydukraina4. Bortsett fra to, er byggingen av disse anleggene foreløpig stoppet. Det nasjonale energiprogrammet for Ukraina fastslår at landet skal redusere sin avhengighet av energiimport. Likeledes at det skal satses på et omfattende moderniserings og vedlikeholdsprogram for 10 av VVER1000 reaktorene som er i drift. Angående Tsjernobyl skal de 3 gjenværende kjernekraftverkene der avvikles innen Finansieringen av alle disse tiltakene skal bl.a. skje gjennom bidrag/lån fra andre land. I april 1996 var det 10 år siden Tsjernobyl4 havarerte. Et sammendrag av de helsemessige konsekvensene av denne ulykken er gitt i kapittel 5 i denne rapporten. km 100

22 17 3 Konsekvenser av en avvikling av kjernekraften i Sverige Kjernekraftsituasjonen i Sverige er omtalt i kapittel Vedtaket i Riksdagen i 1980 om en avvikling av kjernekraftverkene innen år 2010 har vært, og er, et politisk stridstema. Konsekvensene for svensk industri ble drøftet i et foredrag på The Uranium Institute's kjernekraftkonferanse i London i September i år (9). Nedenfor gjengis hovedpunktene i dette foredraget: Ca. 50% av elkraften i Sverige produseres i dag i kjernekraftverk. «Forbruket» av kjernekraft er ca kwh per capita og år, det vil si omkring dobbelt så mye som f.eks. i Frankrike. Den rolle som kjernekraften spiller for landets økonomi og sysselsetting er sannsynligvis større enn i noe annet land. På tross av dette har det vært en ren politisk debatt om nødvendigheten av en avvikling. Det er ventet at det i løpet av 1997 blir fattet et politiske vedtak om landets fremtidige energiforsyning og takten i en kjernekraftavvikling. Mye tyder på at Riksdagen tar sikte på å starte en slik avvikling allerede før århundreskiftet. De direkte kostnadene ved en for tidlig avvikling av svensk kjernekraft kan beregnes: Driftskostnadene (inklusive fremtidige kostnader vedrørende behandling av radioaktivt avfall og nedlegging av reaktoranlegget) er 1012 øre/kwh. Kjernekraftverkene som stenges, må erstattes av nye kraftverk (f.eks. gassfyrte kraftverk/kombinerte anlegg) der driftskostnadene blir ca. 35 øre/kwh. Forskjellen blir således ca. 25 øre/kwh. Kraftselskapene regner i dag med en teknisk levetid for kjernekraftverkene på minimum 40 år. Med en årlig produksjon på 70 TWh og en politisk beslutning om stengning etter 25 år, må 1000 TWh med billig elkraft avskrives som tap. De totale kostnadene kan bli rundt 250 milliarder eller ca. 15 milliarder pr. anlegg. Den svenske Energikommisjonen, som avga sin innstilling i desember 1995 om «Omstallning av energisystemet», kom for øvrig frem til at hvis erstatningskraften skulle genereres fra energikilder som bioenergi og vind, ville de direkte kostnadene minst bli fordoblet i forhold til å bruke gasskraft. En politisk beslutning om en avvikling av kjernekraften innen år 2010 vil etter all sannsynlighet føre til en fordobling av prisen på elektrisitet til svensk industri før eller senere. Som et resultat vil de indirekte kostnadene (beregnet av Det svenske industriforbundet) bli av samme størrelsesorden som de direkte kostnadene. De totale kostnadene for samfunnet kan bli i området milliarder, hvis kjernekraften skal erstattes av det som i dag fremstår som det billigste alternativet, nemlig gasskraft. Det er den energiintensive industrien som sterkest får føle de økte elkraftkostnadene, og dette kan gi støtet til en restrukturering av hele industrien. Siden det svenske elkraftsystemet nesten utelukkende består av kjernekraft og vannkraft, er utslippene av miljøgasser ubetydelig. Hvis kjernekraftverkene stenges og nye kraftverk bygges, er gasskraftverk det eneste realistiske alternativet med importert gass fra Norge og Russland. Energikommisjonen har beregnet at hvis alle kjernekraftverkene i 2010 er erstattet med gasskraftverk, vil det totale utslippet av f.eks. CO 2 øke fra ca. 60 til vel 90 millioner tonn pr. år. Dette vil være i strid med internasjonale klimaavtaler, som bl.a. forplikter Sverige til ikke å øke CO 2

23 18 utslippene fram til år 2000, og deretter redusere de totale utslippene. En måte å unngå økte CO 2 utslipp på er imidlertid å bruke biobrensel til elkraftproduksjon i stedet for naturgass. Produksjonskostnadene vil da fordobles i forhold til gasskraft. Men selv om CO 2 utslippene blir redusert, øker utslippene av andre miljøskadelige produkter ved bruk av biobrensel, som vist i følgende tabell: Brensel CO 2 (g/mj) (mg/mj) Svovel (mg/mj) Støv (mg/mj) Naturgass Kull Olje Biobrensel Utslipp til omgivelsene ved forbrenning av gass, kull, olje og biobrensel ifølge den svenske Energikommisjonen. Siden Energikommisjonens rapport ble publisert, har offisielle undersøkelser bekreftet at kreftfremkallende stoffer også slippes ut ved forbrenning av biobrensel. Både i svensk og internasjonal energidebatt blir det ofte påstått at all elektrisitetssparing er et gode for miljøet. På bakgrunn av de svenske erfaringene er dette neppe riktig. Ett av de rimeligste tiltak for å spare energi i boliger, er å isolere husene. I et land som Sverige med et kaldt klima er det spart mange «Negawatter» (og kroner) i løpet av de siste 20 årene. Flere offisielle utredninger har imidlertid vist at redusert boligventilasjon har resultert i økte (i gjennomsnitt nesten fordoblet) radonkonsentrasjoner. Hyppigheten av allergier har også økt betraktelig, og årsaken synes å være at boligventilasjon er blitt dramatisk redusert som følge av ureflekterte enøktiltak. Det er bl.a. anslått at flere hundre dødsfall pr. år skyldes redusert ventilasjon. Kjernekraftens være eller ikke være i Sverige er et politisk problem, ikke et sikkerhetsproblem. Sosialdemokratene, som nå har en mindretallsregjering, kan treffe en endelig beslutning i dette spørsmålet med støtte fra bare ett av de andre partiene. Men partiet er splittet i kjernekraftspørsmålet, og har vært det siden folkeavstemningen i Logisk sett virker forslaget fra enkelte politikere merkelig, det at en eller to reaktorer burde stenges som et «sympolsk offer». Mange svenske politikere ser imidlertid en slik kompromissløsning som det eneste mulige alternativ for å komme ut av dilemmaet. I lys av den politiske situasjon som eksisterer, synes bare tre kompromisser å være mulig:

24 19 Politisk enighet, uten Senterpartiets støtte, om å overlate ansvaret for kjernekraften til markedet og sikkerhetsmyndighetene. De aktuelle forutsetningene er i dag til stede, bl.a. gjennom det nye åpne markedet for kjøp og salg av elkraft i Sverige. Politisk enighet, med Senterpartiets støtte, om å stenge noen av kjernkraftverkene innen år Ett eller to anlegg kunne stenges i løpet av de nærmeste år. Dette kunne bl.a. følges opp av statlige subsidier til støtte av utviklingen av fornybare energikilder. En slik kompromissløsning kunne kombineres med en ny dato for kjernekraftavvikling etter år 2010, og en konkret tidsplan for avvikling av i det minste noen av reaktorene. En ny folkeavstemning. Innenfor svensk industri er det i dag en fremherskende oppfatning om at et flertall av politikere etter hvert vil føle seg mindre presset til å gå inn for en for tidlig avvikling av kjernekraften (en nylig publisert opinionsmåling viser at 65% av svenskene vil bevare kjernekraften). En beslutning om å stenge noen av kjernekraftverkene er også uforenlig med dagens svenske energi og miljøpolitikk Selv om det kan synes udramatisk å starte avviklingen med ett aggregat i førtid, innvarsler likevel en slik beslutning starten på en prosess med dramatiske konsekvenser for det svenske samfunnet. Fraværet av tilgjengelige alternativer, usikkerheten om tempoet i den fortsatte avviklingen, usikkerheten om industriens utvikling, risikoen for ytterligere økning av arbeidsledigheten samt omverdenens negative reaksjoner vil få alvorlige konsekvenser for Sveriges økonomiske troverdighet. 4 Haldenprosjektet (The OECD Halden Reactor Project) Norges forskningsråd gjennomførte i 1995 en omfattende evaluering av Haldenprosjektet og prosjektets nytteverdi for norske myndigheter og næringsliv. Forskningsrådets konklusjoner og anbefalinger er meget positive til Prosjektet. Spesielt fremheves den betydning Prosjektet har for kjernekraftsikkerhet, også for Norge gjennom dets bidrag til vår nasjonale atomberedskap. Det er Forskningsrådets oppfatning at Haldenprosjektet er et vellykket prosjekt målt etter forskningsmessige kriterier og det eneste internasjonale forskningsprogram av betydelig størrelse i Norge. Forskningsrådet anbefalte derfor en videreføring av Prosjektet for en ny treårsperiode (199799). Regjeringen gikk i St.prp.nr. 1 (199596) også inn for, og Stortinget vedtok i november 1995 at Haldenprosjektet skal videreføres med offentlig tilskudd, under forutsetning av at Institutt for energiteknikk kommer frem til en akseptabel avtale med de utenlandske signatarer.

25 20 Det er nå oppnådd prinsipiell enighet med deltakerne i Haldenprosjektet om videreføringen i perioden , og den nye avtalen skal undertegnes i desember Haldenprosjektets forskningsprogram er fokusert på sikkerhet og driftspålitelighet av kjernekraftverk og andre komplekse prosessanlegg. Arbeidet omfattes av en sterk og voksende internasjonal interesse. Følgende land deltar i Prosjektet: Norge, Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Italia, Japan, Nederland, Russland, Slovakia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, SørKorea, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, USA. Gjennom Haldenprosjektet deltar også Institutt for energiteknikk i hjelpeprogrammet for forbedret sikkerhet ved de russiske Kolakraftverkene. Blant annet utvikles et system for overvåking av kritiske sikkerhetsfunksjoner, og det leveres utstyr for kontroll av vannkjemi, materialtilstand og roterende komponenter. Opplæring av operatørpersonell inngår som en del av programmet.

26 21 5 Ti år etter Tsjernobyl Oppsummering av ulykkeskonsekvensene 5.1 Bakgrunn I regi av Europakommisjonen (EC), Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og Verdens helseorganisasjon (WHO) ble det april 1996 arrangert en internasjonal konferanse i Wien der erfaringene fra ti års arbeid med ettervirkningen av Tsjernobylulykken, i april 1986, ble presentert, analysert og drøftet. Materialet fra denne konferansen utgjør i dag den beste samlede oversikten over det vi vet om konsekvensene av ulykken. I et sammendrag av konferanseresultatene fra juli 1996*' anbefales det at denne dokumentasjonen blir brukt som grunnlag for beslutninger når det gjelder videre innsats og samarbeid for å lindre ettervirkningene av Tsjernobylulykken. I det følgende gjengis hovedpunktene i dette sammendraget som omfatter de helsemessige, miljømessige og sosiale virkninger av ulykken. Radioaktivt utslipp Det totale radioaktive utslippet fra den ødelagte reaktoren anslås i dag til ca 12xlO 18 Bq, inkludert ca. 6 7 x Bq edelgasser. Ca 3 4 % av brenselet i reaktoren, inntil 100 % av edelgassene samt % av de flyktige spaltningsproduktene ble sluppet ut. Dette estimatet er høyere enn det som ble rapportert av de sovjetiske myndighetene i Dette var kun basert på den delen av nedfallet som berørte det tidligere Sovjetunionen. Disse nye utslippstallene endrer imidlertid ikke beregningene av stråledoser. Nedfall Det radioaktive utslippet ble spredt over store områder og endte som målbart nedfall over praktisk talt hele den nordlige halvkule. Det meste av materialet falt ned i nærområdet rundt anlegget, men nedfallstettheten varierte betydelig. De områder av Hviterussland, Russland og Ukraina der aktivitetsnivåer for l37 Cs er høyere enn 185 kbq/m 2, er anslått til henholdsvis km 2, 4600 km 2 og 8100 km 2. Stråledoser De omkring redningsarbeiderne ("liquidators") som arbeidet i Tsjernobylområdet i perioden mottok i gjennomsnitt stråledoser av størrelsesorden 100 msv. Omkring 10 % av disse mottok doser på ca 250 msv, noen få prosent mottok doser på mer enn 500 msv, mens den mindre gruppe mennesker, som i første fase av ulykken deltok i redningsarbeidet, mottok potensielt dødelige doser på noen få tusen millisievert. *' International Conference 812 April Cosponsored Atomic Energy Agency (IAEA) and the World Health Organization (WHO) One Decade After Chernobyl: Summing up the Consequences of the Accident, Wien juli 1996.

27 22 De personer som ble evakuert fra eksklusjonssonen i 1986 hadde allerede blitt utsatt for stråling. Færre enn 10 % av disse hadde fått doser utover 50 msv, og færre enn 5 % hadde fått doser utover 100 msv. Utslipp av radioaktivt jod ga stråledoser til skjoldbruskkjertelen. Jod opptas i blodet i hovedsak via matvarer og melk, men også ved inhalasjon. Disse dosene ble høye sammenlignet med doser til andre organer i kroppen, spesielt hos barn. Beregnete doser til skjoldbruskkjertelen (hovedsakelig gjennom målinger av mennesker i Ukraina samt i Hviterussland og Russland) på minst flere tusen msv ble allerede rapportert ved Tsjernobylkonferansen i Wien i Disse doseberegningene har senere vært brukt i det internasjonale Tsjernobylprosjektet samt alle andre internasjonale undersøkelser til dags dato. En internasjonal uavhengig verifikasjon av disse doseverdiene var imidlertid ikke mulig. FN's vitenskapskomité for strålingseffekter (UNSCEAR) har vurdert de langsiktige eksponeringsforholdene for befolkningsgrupper på den nordlige halvkule. Dette omfatter også beregninger av gjennomsnittlige stråledoser i en rekke land. UNSCEAR har beregnet de gjennomsnittlige individuelle doser utenfor det tidligere Sovjetsamveldet: Høyeste nasjonale gjennomsnitt det første året ble 0,8 msv. Høyeste europeiske regionale gjennomsnitt over 70 år frem til år 2056 ble 1,2 msv. I det internasjonal Tsjernobylprosjektet ble det beregnet at de høyeste dosene for perioden 1986 til 2056 for mennesker i de sterkest forurensede områdene ville bli rundt 160 msv" 1. Senere og mer detaljerte undersøkelser har bekreftet disse resultatene. For perioden 1996 til 2056 vil typiske doser til befolkningen i områder med en forurensningsgrad på kbq/m 2 ligge i området 5 20 msv. For befolkningen i områder med en forurensningsgrad på kbq/m 2 vil dosene være i området msv, hovedsakelig som følge av ekstern bestråling. Imidlertid kan intern stråling alene gi doser utover 50 msv i denne 70årsperioden på steder der mye av radioaktiviteten kan overføres fra jordsmonnet via næringsmidler til mennesker. 5.2 Kliniske effekter I alt 237 personer hadde indikasjoner på strålingsskade og fikk behandling på sykehus. Totalt ble 134 personer (reaktorstab, brannmannskaper og redningsarbeidere) behandlet for alvorlig strålingssyke (Akutt strålingssyndrom ARS). Av disse døde 28 som følge av strålingsskader, alle i løpet av de første tre månedene. Ytterligere to personer døde av skader som ikke hadde sammenheng med stråling (et tredje dødsfall antas å ha vært forårsaket av hjertesvikt). Hos 26 av de 28 som døde var dødsårsaken relatert til omfattende hudskader. Ytterligere 14 dødsfall er registrert blant de strålingsskadde de siste ti årene. Disse dødsfallene viser imidlertid ingen sammenheng med det **' Til sammenligning kan det nevnes at den globale årlige gjennomsnittlige stråledosen fra den naturlige bakgrunnsstrålingen er 2,4 msv, men med betydelig geografisk variasjon. Dermed vil et menneske i løpet av en levetid på 70 år få en gjennomsnittlig dose på 2,4 msv x 70 = 170 msv som følge av denne strålingen.

28 23 opprinnelige skadebildet (ARS), og kan derfor ikke direkte tilskrives strålingseksponering. Det er liten tvil om at disse pasientene fikk den best mulige medisinske behandling. Imidlertid var den benmargstransplantasjonen som ble gjennomført av liten medisinsk verdi. Dette er forståelig sett i lys av nyere kunnskaper omkring den immunologiske risiko ved selve behandlingsmåten, den ujevne bestrålingen av kroppen, samt ytterligere komplikasjoner som følge av stråling, for eksempel omfattende skader på magetarmkanal. Genteknologien har åpnet for nye behandlingsformer for stråleinduserte benmargskader. Bruk av spesifikke vekstfaktorer som stimulerer dannelse av nye blodceller regnes som særlig lovende. Det gjenstår imidlertid flere viktige forhold å avklare før dette får status som standard behandlingsprosedyre. Videre finnes det i dag metoder som kan gi en langt mer presis diagnose, og mer individuelt tilpassede behandlingsopplegg for stråleskader. I dag lider de hardest rammede pasientene av flere plager, som virkninger av mentalt stress, og det er behov for vedvarende behandling og tiltak mot sekundære virkninger. Disse pasientene trenger medisinsk oppfølging i de neste år. Det blir også stadig viktigere å kunne skille mellom de sykdommene som kan tilskrives stråling og de sykdommer som skyldes andre faktorer som kan være aktuelle for de befolkningsgruppene som ble rammet av ulykken. 5.3 Skjoldbruskkjertelkreft Det er registrert en betydelig økning i forekomsten av skjoldbruskkjertelkreft hos barn i visse områder av Hviterussland, Ukraina og Russland. Dette er hittil den eneste klare indikasjon på stråleskader i den alminnelige befolkningen som følge av Tsjernobylulykken. I 1991 ble det i rapporten fra det internasjonale Tsjernobylprosjektet*"' hevdet at "det forventes en strålingsindusert overhyppighet av kreft i skjoldbrukskjertelen i de kommende tiår. Denne risikoen er knyttet til de stråledosene som er mottatt i de første månedene etter uhellet...".antallet rapporterte tilfeller ved slutten av 1995 var ca 800 tilfeller hos barn som var under 15 år ved diagnosetidspunktet. Mer enn 400 av disse tilfellene var registrert i Hviterussland. I de fleste tilfellene er diagnosene blitt bekreftet i internasjonale undersøkelser. Økningen er blitt observert hos barn som ble født like før eller mindre enn seks måneder etter ulykken. Hyppigheten hos barn født mer enn seks måneder etter uhellet faller raskt til det lave nivået man vil forvente i ikkebestrålte grupper. Videre er de fleste av tilfellene konsentrert innenfor områder man antar er blitt forurenset med radioaktivt jod gjennom nedfallet. Dermed gir både tidsmessige og geografiske fordelinger klare indikasjoner på en sammenheng mellom økningen i hyppighet og strålingseksponering ***> INTERNATIONAL ADVISORY COMMITTEE. The International Chernobyl Project: Technical Report, Assessment of Radiological Consequences and Evaluation of Protective Measures, Part F: Health Impact, Section , side 389.

29 24 som følge av Tsjernobylulykken. Videre antas det at det er en eller flere radioaktive isotoper av jod som er årsak til den registrerte økningen. Analyse av alder ved eksponeringstidspunktet bekreftet hypotesen om at svært små barn var utsatt for størst risiko. Man regner nå med at den økte hyppigheten hos de som ble eksponert på småbarnsstadiet kan vedvare. Dette vil kunne øke forekomsten av skjoldbruskkjertelkreft i den rammede gruppen i fremtiden, og i sin tur kreve tilstrekkelige ressurser til å møte denne situasjonen. Slik situasjonen er nå, ser den minimale latensperioden mellom eksponering og diagnostisering av sykdommen ut til å være ca fire år. Dette er noe kortere enn det som er forventet på grunnlag av tidligere erfaringer basert på situasjoner med akutt eksponering til ekstern stråling. Til dags dato er tre barn i gruppen av diagnostiserte tilfeller døde av skjoldbruskkjertelkreft. Til tross for at dette er en aggressiv kreftform viser erfaringene at sykdommen lar seg behandle med standard prosedyrer hvis behandlingen starter tidlig nok. Imidlertid er det kun data fra oppfølging på kort sikt som foreløpig er tilgjengelige. Det er derfor et behov for en fullstendig og vedvarende medikamentell behandling av dem som er rammet for å etablere en optimal terapi. Hvordan situasjonen vil utvikle seg fremover er svært vanskelig å forutsi. Doseberegningene er usikre, men hvis den nåværende relativt høye risikoen vedvarer, vil det i de kommende tiår bli registrert en vesentlig økt hyppighet av denne kreftformen hos voksne som fikk store stråledoser som barn. 5.4 Helsevirkninger på lengre sikt I tillegg til økt hyppighet av skjoldsbruskkjertelkreft hos unge mennesker, har det vært enkelte rapporter om økt hyppighet av visse sykdommer hos enkelte befolkningsgrupper i forurensede områder og hos enkelte av redningsarbeiderne. Disse rapporteringene er imidlertid ikke entydige slik at disse økningene vel kan tenkes å avspeile forskjeller i oppfølgingen av aktuelle grupper samt bedre diagnostisering etter ulykken. Dette er forhold som bør undersøkes nærmere. Ved bestråling er den viktigste langtidseffekten hos mennesker risikoen for kreft og da særlig leukemi. Strålingsindusert leukemi er imidlertid en svært sjelden sykdom. (Dette bekreftes bl.a. av data fra de overlevende etter atombombeeksplosjonene i Japan). Totalt ville man forvente en overdødelighet som følge av leukemi på rundt 470 blant de 7 millioner mennesker i de "forurensede og strengt kontrollerte sonene". Dette vil imidlertid være umulig å skille fra de øvrige leukemidødsfall på ca Blant de "redningsarbeiderne" som var i aktivitet i perioden , ville det forventes ca 200 dødsfall fra strålingsindusert leukemi. Ca 150 av disse ville forventes å finne sted i løpet av de første ti år etter bestrålingen. Antallet forventede spontane tilfeller i samme periode vil være rundt 40. Situasjonen pr. i dag er imidlertid den at det hittil ikke er observert noen entydig økning som kan tilskrives stråling hverken mht. leukemi eller andre sykdommer bortsett fra skjoldbruskkjertelkreft hos barn.

30 25 Det er beregnet at antallet kreftdødsfall som følge av ulykken blant de vel 7 millioner som opprinnelig bodde i "forurensede områder" og "strengt kontrollerte soner", vil utgjøre ca 6600 i løpet av de neste 85 år. Til sammenligning forventes det dødsfall som følge av kreft av andre årsaker. Det vil således være vanskelig å påvise en økning, unntatt for skjoldbruskkjertelkreft, eller å påvise eventuelle strålingsrelaterte genetiske effekter i denne gruppen som helhet, selv med omfattende epidemiologiske undersøkelser. Det er også rapportert om økt forekomst av en lang rekke andre plager i eksponerte grupper, og da særlig blant redningsarbeiderne. Det er imidlertid vanskelig å tolke disse resultatene siden de aktuelle gruppene får en langt mer omfattende og aktiv oppfølging av sin helsetilstand enn det som ellers er vanlig. Slike plager kan også være utslag av stress og angst. 5.5 Psykologiske konsekvenser I løpet av de siste ti år er det blitt gjennomført en lang rekke undersøkelser omkring de sosiale og psykologiske effekter av Tsjernobyllykken. Disse har bekreftet tidligere funn (bl.a. fra Det internasjonale Tsjernobylprosjektet)om at det eksisterer betydelige psykiske plager og lidelser i de befolkningsgruppene som ble rammet av ulykken, for eksempel angst og depresjoner, samt en rekke psykosomatiske plager som kan tilskrives mentale lidelser. Det er ekstremt vanskelig å skille de psykologiske effektene av Tsjernobylulykken fra de effekter som skyldes befolkningens økonomiske vanskeligheter bl.a. som følge av sammenbruddet av det tidligere Sovjetsamveldet. De psykologiske virkningene av Tsjemobylulykken kan bl.a. tilskrives mangel på informasjon til befolkningen, spesielt i tidligfasen etter uhellet, stress og vanskeligheter i forbindelse med evakueringen, sammenbrudd i det sosiale nettverk, og ikke minst frykten for stråling. Det er forståelig at folk som først flere år etter uhellet fikk vite sannheten, fortsatt mangler tillit til offisielle uttalelser, og fortsatt har mange en sterk overbevisning om at de sykdommer som nå synes å ha økt i omfang, må ha sammenheng med stråling. Dette forholdet synes i sin tur å forsterke en rekke plager og lidelser. Mangelen på en omforent forståelse av ulykkens konsekvenser og den politisering av problemstillingene som har skjedd, har uten tvil bidratt sterkt til de plager og lidelser av psykisk natur som nå registreres i befolkningen. Dette inkluderer bl.a. følelser av hjelpeløshet og fortvilelse, og i sin tur "sosial utmelding" og manglende fremtidstro. Disse virkningene forsterkes bl.a. av den langvarige debatten om strålingsrisiko, mottiltak og samfunnets ansvar, samt de påminnelsene som ligger i den konkrete situasjon omkring de mange tilfellene av skjoldbruskkjertelkreft hos barn. 5.6 Miljømessige konsekvenser Når det gjelder direkte virkninger på dyre og plantelivet, nådde strålingsnivået i de første ukene etter ulykken opp i kritiske nivåer for enkelte strålingsfølsomme lokale økosystemer. Dette gjaldt spesielt for bartrær og enkelte små pattedyr innenfor en radius av ti kilometer fra reaktoren. I løpet av høsten 1986 var dosene falt med en faktor 100.1

31 var naturmiljøet i disse områdene i ferd med å restitueres. Det er ikke blitt observert noen vedvarende dramatiske effekter på populasjoner eller økosystemer generelt. Det gjenstår å undersøke eventuelle langsiktige genetiske effekter og hvilken betydning slike vil ha. Når det gjelder befolkningen, er eksponeringsmåten avgjørende for hvilken rolle miljøforurensningen spiller. De viktigste eksponeringsmålene er ved ekstern bestråling fra radioaktivt nedfall på bakken og ved intern bestråling som følge av inntak av radioaktivt forurensede næringsmidler. I de første ukene etter uhellet var radioaktivt jod den radionuklide som hadde størst betydning. Siden 1987 skriver det meste av stråledosene seg fra 134 Cs og l37 Cs, med et mindre bidrag fra ^'Sr. 239 Pu har gitt minimale bidrag til stråledosene. En rekke næringsmidler ble forurenset med radioaktive stoffer. Rett etter uhellet var f.eks. melk og grønnsaker forurenset utover det som i dag regnes som akseptabelt i henhold til internasjonale grenseverdier (WHO/FAO Codex Alimentarius Commission). Det er for øvrig reist spørsmål ved effektiviteten av de kontrolltiltak som ble satt i verk umiddelbart etter ulykken. Mottiltak er forholdsvis lite effektive når det gjelder å redusere ekstern bestråling, men kan ha en vesentlig effekt når det gjelder å redusere opptaket av radioaktive materialer i kroppen. På lang sikt kan planlagte bruk av mottiltak f.eks. innenfor landbruket, effektivt redusere cesiumopptaket i mat. Lokale forhold, som type av jordsmonn, er imidlertid helt avgjørende for hvilke mottiltak som er best egnet. F.eks. kunne overføringen til melk på flere steder være svært høy, selv om mengden av cesium i nedfallet på bakken var forholdsvis beskjeden. I hovedsak holder all mat som er produsert ved kollektivbrukene seg nå innenfor WHO/FAO's grenseverdier, selv om noen matvarer som er produsert ved private gårdsbruk overskrider disse verdiene. De såkalte "seminaturlige" miljøer, det vil si miljøer som inntar en mellomstilling mellom dyrket mark og naturmiljøer, kan spille en viktig rolle for de fremtidige stråledoser som befolkningen kan bli utsatt for. Overføringen av radionuklider fra jordsmonnet til melken via kyr som beiter på eng, kan variere med en faktor på flere hundre, avhengig av jordsmonnet. Enkelte produkter fra dyr som beiter i skog og fjellområder, samt produkter fra vilt og viltvoksende matvarer (bær og sopp) vil i flere tiår fremover fortsatt være forurenset med l35 Cs utover de nivåer som foreskrives av WHO/FAO. Dette kan forventes å gi et vesentlig bidrag til interne doser i fremtiden. 5.7 Sosiale, økonomiske, institusjonelle og politiske virkninger I de senere år har myndighetene arbeidet med å få de evakuerte befolkningsgruppene i Ukraina (cirka mennesker), Hviterussland (cirka mennesker) og Russland (cirka mennesker) til å vende tilbake til sine områder. Evakueringen og tilbakeflyttingen har skapt en rekke alvorlige sosiale problemer som henger sammen med den vanskelige tilpasningen til nye levekår.