rst m adfp e Gull, MEN INGEN GRØNNE SKOGER? En vurdering av idretten i et økologisk perspektiv RUNAR GILBERG

Transkript

1 rst m adfp e Gull, MEN INGEN GRØNNE SKOGER? En vurdering av idretten i et økologisk perspektiv RUNAR GILBERG

2 Gull, MEN INGEN GRØNNE SKOGER? En vurdering av idretten i et økologisk perspektiv RUNAR GILBERG Rapportserien er utarbeidet i samarbeid mellom Norges Idrettsforbund og Norges idrettshøgskole.

3 Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité 2001 Materialet i denne trykksaken er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med NIF er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 I N N H O L D Forord Sammendrag Innledning Idretten og naturen Felles fortid En koloss i nåtid Miljøproblemene De største utfordringene Årsaker Idrettens bidrag til å ta vare på natur og miljø Naturidrettene Idrettsmenneskets styrke som naturvesen Naturidrettenes paradoks koloniseringen av rommet Fremmedgjøring fra naturen Parsellering Innendørsflytting Aealkonflikter Anlegg som beslaglegger natur Tilkjøringsveger og parkeringsplasser Forurensing og ressursbruk Reiser Motorisert sport Ressurskrevende anlegg og utstyr Innhold

5 Bruk- og kastmentalitet Forurensing fra kunststoffanlegg, kunstfrosne baner og slalåmbakker Støy Fordelings og forbildeproblemene Idrett og rikdom grenseløst begjær? Idrett og fattigdom grenseløse behov? Toppidrettsutøverne som miljøforbilder Dobbeltkommunikasjonens djupereliggende årsaker De positive forventningene og de grønne signalene Idretten som spydspiss for forbruker-, konkurranse- og vekstsamfunnet Utfordringer mulige konkrete tiltak Ny anleggsprofil Endret reisemønster Mindre utstyrskrav Ombruk i stedet for bruk og kast Energiøkonomisering Forbud mot de verste Holdningsskapende arbeid Avslutning Etterord Summary Referanser og litteratur Referanser i rapporten Forslag til videre lesning om miljøspørsmålene Forslag til videre lesning om idrett og miljø N ota t er Innhold

6 F O R O R D DDet norske samfunnet har gjennomgått store endringer de siste tiårene. Økonomisk vekst har gitt bedre materielle vilkår. Ny teknologi, først og fremst informasjonsteknologien, påvirker livsstilen vår og måten vi organiserer samfunnet på. Økt internasjonal kontakt og innvandring har gjort deler av Norge til flerkulturelle samfunn. Vi endrer oss når det gjelder verdisyn og kulturell egenart. Ulike mennesker tiltrekkes av forskjellige livsformer og verdier. Utviklingen går mot et større samfunnsmessig mangfold. Utviklingen setter sitt preg på idretten. Den tradisjonelle amatøridretten med trening og konkurranse i etablerte idrettsgrener har fått alternativer. Barne- og ungdomsidretten skal stå i lekens tegn og tjene den allsidige utvikling. Mosjonsidretten gir tilbud om alt fra helsestudioer og aerobic til fjellturer og kanopadling. Og toppidretten påvirkes sterkt av krav til underholdningsverdi og kommersielt potensiale. Endringene stiller idretten overfor en rekke utfordringer. Tradisjonelle oppfatninger om idrett blir satt på prøve. Er idrett fortsatt en velegnet arena for sunn oppdragelse og helse? Hvilke konsekvenser har idrettsaktivitet i befolkningen for samfunns-økonomien? Kan vi fortsatt betrakte idretten som en del av den frivillige tredje sektor? Hva er idrettens betydning når det gjelder utvikling av identitet og fellesskap på lokalt, regionalt og nasjonalt plan? Hva er idrettens rolle i forhold til miljøkrisen? Norges Idrettsforbund (NIF) tar problemstillingene på alvor. Høsten 1994 ble NIF og Norges idrettshøgskole (NIH) ved Institutt for samfunnsfag (IFS) enige om et samarbeidsprosjekt: Idrettens betydning for individ og samfunn. Professor Sigmund Loland utformet en prosjektbeskrivelse i samarbeid med professor Gunnar Breivik og 1. amanuensis Berit Skirstad. IFS fikk det faglige ansvaret for planlegging og gjennomføring av prosjektet mens NIF dekket driftsutgifter. Loland har vært leder for prosjektet med Breivik og Skirstad som medlemmer i en styringsgruppe. Prosjektet knyttet til seg en rekke eksperter som har gitt oversikt over kunnskapsstatus på sentrale tema i diskusjonen om idrettens betydning for individ og samfunn: I alt er det skrevet 19 rapporter (se oversikt på baksiden av heftet). Hver rapport slutter med en diskusjon av det forfatterne mener er idrettens viktigste utfordringer i tiden som kommer. 5 For ord

7 Rapportene er tenkt brukt i idrettens utdanningssystem og som bakgrunnsstoff for idrettsledere og idrettspolitikere. Rapportene vil også være nyttige for idrettsutdanning i den videregående skole og i høyskolesystemet. Språk og framstilling skal være tilgjengelig for ikke-eksperter, og de fleste rapportene har et omfang på mellom 30 og 50 sider. Nå er det opp til idretten selv å gjøre nytte av stoffet! Først med solid kunnskap kan vi være med på å forme framtidens idrett i den retningen vi ønsker. Oslo i mai 1996 Sigmund Loland prosjektleder 6 Forord

8 S A M M E N D R A G Miljøproblemene er på ingen måte løst. Drivhuseffekten øker, artsutryddingen akselererer, jordbruksland bygges ned og jord, luft og vatn forurenses. Miljøvokterne i Worldwatch Institute uttrykker årlig sin bekymring over jordens tilstand og beskriver i sine rapporter hvordan livgivende økosystemer bryter sammen på grunn av rike menneskers overforbruk og fattige menneskers tyning av ressursgrunnlaget. Denne virkeligheten må også idretten forholde seg til, og hovedsiktemålet med denne rapporten er å belyse hvilke konsekvenser menneskets idrettsaktivitet får for naturen og miljøet. Idretten i Norge har hatt sitt utspring og feste i naturen. Mange har opplevd nærhet til og fellesskap med naturen når de har drevet idrett i skog og mark. Ut fra tesen om at kjennskap gir vennskap kan en anta at naturidretter som for eksempel ski, orientering og padling kan være med på å øke idrettsutøverens natur- og miljøbevissthet. Paradoksalt nok bidrar også de naturnære idrettene til menneskets kolonisering av rommet. Skiløypene skjærer seg gjennom skogen, og terrengsyklene setter sine spor. Enda tydeligere blir konflikten når en bygger idrettsanlegg der det før var skog og våtmarksområder. Verdens golfbaner beslaglegger et areal stort sett fruktbar dyrkingsjord jevnstort med Belgia. Rundt anleggene bygges det parkeringsplasser, og til disse leder veger med biler på. Stadig flere idretter som skøyter, fotball, ski og sandvolleyball er i større eller mindre grad i ferd med å flytte innendørs. Vindens hvisken og regnets tale stenges ute, og mennesket blir fremmedgjort og isolert fra det naturmiljøet det en gang var en del av. Idretten bidrar også til forurensing og stort forbruk av ressurser. Ca 15 prosent av bilreisene våre er idrettsrelaterte. To av tre som trener i idrettshall frakter seg dit med bil, og vegtrafikken står for om lag 25 prosent av Norges samlede CO2-utslipp. Idrettsutøvere er også storforbrukere av flyreiser, både innenlands og til konkurranser og treningsleirer langt avgårde. I idretter som bilsport og vannskikjøring er selve idrettsutøvelsen sterkt forurensende. På et eneste offshore-race brenner 20 båter opp bensin for kroner. Mange former for motorsport er i tillegg arealkrevende og støyende. Idrettens anlegg og utstyr krever store ressurser. Fire år etter forrige utbedring er 7 Sammendrag

9 Holmenkollbakken igjen umoderne, og de som skal gå rundt i femtikilometersløypa, må for å være oppjustert rent utstyrsmessig føre flere titalls skipar i bagasjen. Plastbegre i hopetall havner i gater og søppelposer under Oslo Maraton. Når det hoppes på plast, spilles fotball på krøllgras og løpes på tartan, vil kjemiske stoffer fra de kunstige underlaga i noen grad sige ned i grunnen og/eller slippes ut i lufta. Under ski-vm i Thunder Bay ble diesel tømt ut i skogen for å rense langrennsløpernes ski. Å skyte snø med kanoner er en svært energiog vannkrevende prosess. Mens Idrettsforbundet skriver grønne strategidokumenter, går eliteidretten i tospann med næringslivet og kommuniserer et budskap som kort kan oppsummeres med imperativet kjøp! Idretten er slik sett blitt en spydspiss for det forbruker-, konkurranse- og vekstsamfunnet som truer jordens helse. Idrettsbevegelsens store utfordring blir å endre sin nåværende vekstrasjonalitet. Mye miljø kan også vinnes ved å endre reisemønsteret, legge restriksjoner på de mest forurensende idrettene og innføre klare miljøkriterier ved anleggsutbygginger. 8 Sammendrag

10 1 I NNLEDNING Stor-eting Gravemaskina på Åreklett åt opp ein åker, men vart ikkje mett. Sette så tanna glupsk i ei eik, men likevel var ho så tynn og så bleik. Så saug ho i seg ei bjørkerot, ein bekk og ei fure på førti fot. Sleikte bort molda, vrei opp ein bolt. Det var ein stor og umetteleg svolt. Tok så ei steinrøys med mose på, eit hus og eit gjerde som gjekk på skrå. Åt opp ein hage og heiv seg rundt, og tørka sin trut på ein piggtrå-bunt. No var ho endeleg god og mett, og pirka i tanna si med eit spett. Trippa så heim att på lette tær, for no var det gate med asfalt der. (Nils Slettemark 1965) Du har kanskje lagt merke til idrettens gravemaskiner. De som med sine kraftige kjever eter unna og rydder veg for fotballbanene, idrettshallene, parkeringsplassene og tilkjøringsvegene. Med det samme pågangsmotet enten det er skog eller steinrøys, åkerland eller elvebredd som ligger i vegen. Litt naivt kan en spørre hvor de får denne appetitten fra. Og undres om de noen gang vil bli mette. Noen styrer idrettens gravemaskiner. Noen skal bruke hallen med parkeringsplass foran når den er bygd. Det er neppe de samme som leika i skogbrynet før hallen ble bygd. Fugleparet med sin vakre morgensang, haren, ungene som klatra i favorittreet sitt. Idrettens spor er ikke alltid usynlige. Naturen påvirkes. Men en idrett som ikke innretter seg etter de økologiske lovene, vil til sist grave sin egen grav. 9 1 Innledning

11

12 2 I D R E T T E N O G N A T U R E N Felles fortid Idretten i Norge har sitt utspring og feste i naturen. Den har derfor både fått preg av og satt sitt preg på naturmiljøet. Lenge eksisterte det ikke noe markant skille mellom folks idrettsliv og friluftsliv. I Fridtjof Nansens skikkelse kunne skiløperen og naturmennesket framstå i en og samme helstøpte person. Og mang en idrettsutøver har fortsatt å drive idrett i Nansens fotefar og ånd. Fremdeles løpes det i skogen, padles det i elva og gås det på ski i vinterfjellet. Men store deler av idretten har også avskjerma seg fra naturen og foregår på en måte som direkte eller inndirekte truer de økosystemene alt liv avhenger av. En koloss i nåtid Naturen trenger ikke idretten på samme måte som idretten trenger naturen. Fjellveggene klarer seg utmerket sjøl om ingen klatrer i dem. En innsjø er på ingen måte avhengig av menneskets svømmetak. Men idretten er viktig for naturen fordi den med sin tyngde kan påvirke folks holdninger og handlinger overfor naturen. Om lag 40 prosent av alle nordmenn driver idrett regelmessig, og enda flere har en genuin sportsinteresse. Idretten legger beslag på store deler av det offentlige og det private rommet, og slik sett både angår og påvirker den folk. I tillegg kommer den økonomiske tyngden som idretten de seinere åra har fått. Et seriøst amerikansk økonomisk forskningsinstitutt har beregnet idrett og idrettsrelatert virksomhet til å utgjøre 2,9 prosent av verdenshandelen. Idrettens økologiske betydning kan vanskelig regnes ut til et like eksakt tall, men skjæringspunktene mellom idrett og natur er mange. Idrettens sentrale stilling i samfunnet og realiteten i miljøproblemene gjør en vurdering av idretten i et økologisk perspektiv påkrevet. Denne vurderingen kan på ingen måte gjøres utfyllende på noen titalls sider. Mitt mål er begrenset til å forsøke å gi en noenlunde helhetlig oversikt over idrettens påvirkning på naturen og miljøet samt å peke på hvor idrettens viktigste miljøutfordringer befinner seg. Storparten av det som behandles i denne rapporten angår toppidretten og konkurranseidretten i større grad enn bredde- og mosjonsidretten. Eliteidretten er den synligste og må på flere områder sies å være utviklingsledende. Derfor er det også der idrettens miljøproblemer artikuleres tydeligst. Men siden miljøsituasjonen er omtrent like kompleks som idretten er, påligger det hele idrettsbevegelsen et ansvar Idretten og naturen

13

14 3 MILJØ- PROBLEMENE Folks miljøengasjement ser ut til å variere mer enn deres sportsinteresse, og dette preger også stadig mer markedsorienterte mediebedrifter. Mens fjernsynskanalene har daglige sportssendinger, er programmer med miljøperspektiv sjelden vare. Bildet er imidlertid ikke entydig. I en undersøkelse gjort av Prosjekt Alternativ Framtid i 1993 svarte et klart flertall 57 prosent mot 32 prosent at de mener en skal prioritere arbeidet for et reinere miljø, sjøl om det kommer i motsetning til sysselsetting og konkurranseevne (Seippel 1993). Miljøproblemene er filtret inn i hverandre og tilsvarende vanskelige å ha oversikt over. Forskerne snakker om synergistiske systemer der det komplekse samspillet mellom forskjellige faktorer styrker de ulike prosessene og får den totale effekten til å bli større enn summen av enkeltprosessene. Det finnes både positive og negativ synergismer, og i miljøsammenheng er luftforurensingen et eksempel på en kompleks og negative synergisme. En moderat mengde utslipp av svoveldioksyd eller ozon ville hver for seg ikke representere noen større trussel mot trærne, men samla og når de i tillegg kombineres med spesielle værforhold som lav temperatur og tåke, vil de styrke hverandres virkning og kunne forårsake alvorlig skade på skogen. De største utfordringene Trass i denne understrekingen av at miljøproblemene henger sammen og gjensidig påvirker hverandre, mener de som har sett grundig på det, at enkelte dråper gir større utslag enn andre i det begeret som er iferd med å fylles. Globalt sett representerer klimaendringer en større fare enn søppelkasting på gata. Brundtland-kommisjonens rapport, Vår felles framtid, vektlegger følgende utfordringer: befolkningsveksten ødeleggelsen av matjord og vassreserver forørkning, avskoging og artsutrydding drivhuseffekten uttynningen av ozonlaget forurensing og forsuring av luft, jord og vatn På ingen av disse områdene er faren på noen som helst måte over. Trass i lokale reduseringer av luftforurensingen og globale tiltak mot utslippene av ozonødeleggende gasser, 13 3 Miljøproblemene

15 er situasjonen samla sett alvorligere i dag enn den var for fem eller ti år siden. Årsaker Rapportene fra det anerkjente Worldwatch Institute, Jordens tilstand, fokuserer stort sett på de samme problemene. Befolkningsveksten er riktignok ikke noe miljøproblem i seg sjøl og bør snarere betraktes som en årsak til en del av miljøproblemene. Men en skal ikke glømme at også befolkningsveksten har sine djupereliggende årsaker. En enkel modell illustrerer hvordan miljøproblemene blir drevet fram av tre kjerneårsaker: Disse tre faktorene virker sammen og forsterker seg sjøl og hverandre. For eksempel har teknologiske framskritt gjort det mulig for oss å bli flere samtidig som teknologien har forsterket vår arroganse overfor naturen. Overmot har forhindret oss i å kjenne vår begrensning både når det gjelder vårt antall og vår bruk av teknologi. Modell 2 viser hvordan kjerneårsakene videre har ført til et stort skille mellom rik og fattig, og at de fleste miljøproblemene har sin årsak i enten de rikes overforbruk og ressurssløsing eller de fattiges kortsiktige tyning av livsgrunnlaget. Drivhuseffekten, ødeleggelsen av ozonlaget og sur nedbør er eksempler på problemer forårsaket av den rike verdens industri, bilisme og forbrukermentalitet. Modell 1 Den teknologiske utviklingen, befolkningsveksten og det menneskelige overmot er de grunnleggende årsakene til den økologiske krisa Miljøproblemene

16 Modell 2 Det er levemåten i den rike verden som har skapt de fleste miljøproblemene. Men også i fattigdommens fotspor følger miljøødeleggelse. Avskoging og forørkning er typiske fattigdomsproblemer. Den som knapt har mat å gi sine barn, tvinges til å tenke og handle kortsiktig. Det er ingen enkel oppgave å få stanset denne prosessen der stadig mer natur blir offer for menneskets ekspansjon. I Jordens tilstand 1994 beskriver Worldwatch Institute de grunnleggende årsakene til denne utviklingen slik: Helt siden midten av inneværende århundre er det tre trender som i størst utstrekning har bidratt til det uutholdelige presset vi har lagt på jordens naturressurser - fordoblingen av jordens befolkning, femdoblingen av det globale økonomiske resultatet og den stadig mer sprikende fordelingen av inntektene. Det miljømessige resultatet av den økende befolkningen på jorden nå over fem og en halv milliard forsterkes enormt av økonomiske og sosiale systemer som favoriserer stadig vekst og en evig økning av forbruket, fremfor likhet og bekjemping av fattigdom... Av de tre hoveddrivkreftene er det de økende skjevhetene i inntektsfordelingen mellom de rike og de fattige som er mest iøynefallende. I 1960 var det de rikeste 20 prosent av verdensbefolkningen som fikk 70 prosent av de globale inntektene. I 1989 hadde de rikes andel steget til nesten 83 prosent. De fattigste 20 prosent av befolkningen hadde i samme periode opplevd at deres andel av inntektene 15 3 Miljøproblemene

17 var sunket fra fattigslige 2,3 prosent til utrolige 1,4 prosent. Forholdet mellom den rikeste og fattigste femdelen av befolkningen var dermed økt fra 30:1 i 1960 til 59:1 i (Worldwatch Institute 1994, s 23 24) I den samme rapporten hevdes det videre at det er nettopp den rikeste og den fattigste femtedelen og ikke de i midten som mest sannsynlig kommer til å ødelegge jordas økologiske helse. I et slikt perspektiv er det et tankekors at en meget stor del av idrettens ressurser brukes på å få folk opp til et liv blant de aller rikeste i den rikeste femteparten, og at meget lite Olympic Aid til tross blir gjort for å bedre levekårene til den fattigste femteparten. Det meste av grønne tiltak blir fasadepussing, så lenge en i stedet for å minske den grunnleggende skjevheten, forsterker den Miljøproblemene

18 4 IDRETTENS BIDRAG TIL Å TA VARE PÅ NATUR OG MILJØ Det er neppe noen entydig sammenheng mellom hvor mye tid en bruker i skog og mark, og holdningen til natur- og miljøvern. Likevel er min grunnleggende antakelse at menneskets opplevelser av fri natur kan føre til økt omsorg for naturen og større vilje til å ta vare på miljøet. Naturnær idrett har ut fra denne antakelsen potensial i seg til å styrke forholdet menneske natur og slik være med på å forhindre den pågående naturødeleggelsen. Naturidrettene For mange utøvere av utendørsidrett er naturopplevelsen et sentralt motiv. For skieller o-løpere kan det å drive idrett og friluftsliv være ett og det samme. Men møtet med og opplevelsen av naturen bestemmes i høy grad av deres hensikt med å drive idrett ute. Det er også en forskjell mellom idretter som utøves i direkte samhandling med naturen og idretter der naturen er arena eller kuliss for aktiviteten. Intensjonen med å drive utendørsidrett Dersom idrettsaktivitet skal bidra til å utvikle ansvar og omsorg for naturen, er det trolig like viktig hva en søker gjennom idretten som akkurat hvilken idrettsgrein en velger eller hvor aktiviteten foregår. Grisen på besøk i Kongsgården fant søppel og søle der andre lot seg imponere av gullforgylninger og velstand. Mennesker har ulike grunner for å drive idrett. For noen er det viktigste med idretten nettopp det å komme seg ut og møte naturen og elementene. En søker ikke bare å oppleve seg sjøl, men også det å kjenne at en hører til i en større sammenheng. Idretten blir en del av naturen og naturen en del av idretten. Luftdraget, været, fargenyansene og lydene som skifter fra årstid til årstid har følelser, minner og assosiasjoner knyttet til seg. Noe av naturens sinn kan bli ens eget. En får del i den ro, villhet og verdighet som omgivelsene har. Snøen og snoen oppleves ikke som hindringer. Det friske været er tvert imot med på å gjøre opplevelsen sterkere Idrettens bidrag til å ta varepå natur og miljø

19 For ganske mange er det slik. En hører til og er en del av noe som ikke må bli borte. En egen grein av psykologien, økopsykologien, dreier seg nettopp om hvordan vi kan gjøre noe med de indre årsakene til miljøkrisa. Gjennom bevisstgjøring av egne følelser kan en innse at identiteten ikke er isolert til fornuft og hode, men at omgivelsene også har stor betydning for hvem en er. En kan oppleve at dette stedet, dette treet, denne elva er en del meg sjøl. det bra. Disse idrettene kan derfor gi spesielt gode muligheter til å komme nær naturen og slik være med å skape vilje til å verne den. En viss grad av samhandling med naturomgivelsene vil det også være i idretter som for eksempel langrenn, terrengsykling og svømming. Men her er de elementene en beveger seg på eller i, ikke like levende og aktivt med. Skiløypa og sykkeltraseen ligger der. Vatnet i det tempererte femtimetersbassenget byr ikke på de store overraskelsene. Idrettsutøvere som har kontakt med egen kropp, egne følelser og med miljøet omkring seg, skulle ha gode forutsetninger for å utvikle denne formen for økopsykologisk innsikt. Men noen selvfølge er det ikke at det skal oppstå identifikasjon med naturen. Ens egne holdninger og de signalene en mottar fra trenere og klubbkamerater kan virke begrensende. Av og til blir naturen en trener i tatt for gitt, og naturopplevelsen underordnes målet om sportslig og økonomisk framgang. Men utgangspunktet for at idretten skal kunne bygge opp forholdet mellom menneske og natur, er at møtet med naturen finner sted. Det gjør det ennå i ganske mange idretter, i noen endatil i nær samhandling med naturen. Idrett i direkte samhandling med naturen I noen idretter er naturen mer enn en arena for aktiviteten. Naturen inngår som en del av selve idretten, og det blir en direkte samhandling mellom utøveren og naturen. Slik er det for eksempel i orientering, seiling og elvepadling, og i disse idrettene blir naturkjennskap en viktig forutsetning for å gjøre Naturen som arena og kuliss Det er en glidende overgang mellom når naturen er arena for idrettsutøvlelsen og når den bare framstår som kuliss. I det første tilfellet er idrettsutøveren i direkte kontakt med naturen. Hun går på ski gjennom skogen eller spiller fotball på graset. Når naturen er kuliss, er den redusert til å være en fjernere ramme eller en passiv overbygning. 100 meter-løperen på tartanen eller svømmeren i utendørsbassenget har himmelen over seg og kan muligens høre fuglesang i det fjerne, men de har ingen nærkontakt med naturen. Graden av tilrettelegging og opplevelsen av nærhet til naturen er forskjellig i terrengløp, landevegsløp, gateløp og baneløp. Men vårdraget i lufta er det mulig å merke alle stedene. Idrettsmenneskets styrke som naturvesen Idrettsutfoldelsen kan i tillegg til å gi økologisk og øko-psykologisk innsikt også bidra til å utvikle mennesket som øko-fysiologisk vesen Idrettens bidrag til å ta varepå natur og miljø

20 Gjennom økt kroppslig bevissthet og styrke kan det veltrente idrettsmenneske lettere omsette sin økologiske innsikt i praksis enn det den ikke-trente kan. En stor del av den teknologiske utviklingen som truer naturen og miljøet, er teknologi som har vokst fram som et svar på menneskets tilbøyelighet til makelighet. Vi vet at en meget stor del av forurensingen skyldes transport. Der føttene tidligere greide forflytningsjobben, har nå bilen i svært stor grad tatt over. Komfort er på norsk et plussord, og som oftest forstås ordet som tilretteleggelse for minimal anstrengelse og bevegelse. Komfort er å slippe å sveive opp bilvinduet, og i stedet la en elektrisk mekanisme utføre arbeidet. Komfort er å kunne ta heisen i stedet for å gå trapper. Komfort er elektrisk tannkost, motorisert plenklipper og fjernstyrt garasjeport. En fjernkontroll for alt. Som en kontrast til denne forståelsen av hva som er komfortabelt, står den bevegelsesgleden som mange idrettsutøvere utstråler. De forstår liv som bevegelse, og tilstanden av stillstand blir dermed en forsmak på den evige passivitet. Oppfatningen av hva som er behagelig snus på hodet, og krefter kan dermed frigjøres til å utføre oppgaver en trodde bare maskinene kunne klare. Sykkelen kan brukes til jobben, en kan kombinere turen til posthuset med en løpetur og heisen opp til sjette får stå trappegang er god trening. I hagen blir plengraset tatt vare på uten støyende og osende motorklipper, og om vinteren er det herlig mye snø som muskler og spade får prøve seg på. Salting og motorisert snøfresing trenges ikke; det skader miljøet. Bildet jeg tegner er idyllisert. Kan hende er ikke idrettsfolk flinkere til å bruke muskelkrefter framfor hestekrefter enn folk flest. Kan hende er de enda ivrigere etter å la teknologien gjøre jobben, slik at de er hundre prosent utkvilt til den ordentlige treninga. Kanskje har også de godt trente så mye overskudd og energi at de blir i stand til å gjøre mer skade på naturen enn de som passivt sitter i sofakroken. Men et faktum er det likevel at de fleste idrettsfolk har bedre forutsetninger for å frigjøre seg fra den maskindrevne komfort enn de som ikke er vant til å bruke kroppen sin. Naturidrettenes paradoks koloniseringen av rommet Jeg har skrevet mye pent om naturidrettene som kilde til vennskap med og omsorg for naturen. Et paradoks er det derfor at naturidrettene samtidig er med på å gjøre den urørte naturen mindre urørt, den susende villmarka mindre vill og den utilgjengelige storskogen mer tilgjengelig. Trær hugges ned til fordel for skiløyper, terrengsyklene setter sine spor, og badegjestene ved utfartsstedene forårsaker erosjon og etterlater søppel. Denne koloniseringen av naturen består ikke bare av at mennesket rent konkret inntar, bruker og fortrenger natur, men koloniseringsbegrepet omfatter hele den tankegangen der mennesket oppfattes som en strategisk investor med frihet til å betrakte naturen som et middel som kan inngå i de prosjekt som til enhver tid synes mest lønnsomme Idrettens bidrag til å ta varepå natur og miljø

21 Slik sett blir også den delen av naturen som fredes og settes av til nasjonalparker og reservater en del av koloniseringen. Hvert kryp eller område skal registreres og gjøres til en del av menneskets planverk. Du skal leve, du skal dø Idrettens bidrag til å ta varepå natur og miljø

22 5 FREMMEDGJØ- RING FRA NATUREN Idrett kan være med på å fremmedgjøre fra naturen. Det skjer gjennom den moderne idrettens hang til parsellering og innendørsflytting. Parsellering Begrepet parsellering betegner i denne sammenheng den prosessen der natur stykkes opp og tilrettelegges for menneskets idrettsutfoldelse (Eichberg 1986). Eksempler finnes innenfor mange idretter. Svært tydelig er den i langrenn der løypene for femti år siden fulgte terrenget og snodde seg mellom trær og busker i stor kontrast til for eksempel OLløypene på Lillehammer som skjærer seg gjennom landskapet i opptil ti meter breie traseer. Nå skal det være plass til flere parallellgående spor, tilskuerne langs løypa skal ha rom og tv-kameraene krever åpenhet slik at de skal kunne følge løperne lengst mulig. Tendensen er at en går stadig kortere sløyfer flere ganger, og løypene er ofte lagt slik at tilskuerne fra sine stadionplasser skal kunne følge løperne med øynene store deler av runden. I alpint er en i ferd med å gå enda lenger. Det internasjonale skiforbundet drøfta våren 1995 et forslag om storby-slalåm. Den norske markeds og mediasjefen for alpint, Jan Ove Nystuen, stilte seg positiv til forslaget: I kjølvatnet av kveldsrennet i Sestriere, ble det fremmet konkrete forslag om å bygge opp kunstige bakker midt inne i storbyer som Milano og München. Rett og slett kjempehøye stillaser hvor slalåmbakker anlegges med kunstsne, omringet av tribuner for tusener av tilskuere. Tanken er besnærende, og det snakkes allerede høyt om verdenscup i slalåm midt inne i storbyene, sier Jan Ove Nystuen. (Aftenposten ) Skøytesporten har svært gradvis tatt stegene bort fra naturens rom. Først foregikk den på islagte tjern i skogen, så på såkalt naturis på tilrettelagte baner, en stund seinere var de kunstfrosne banene det store framskrittet før det til sist bar innendørs. Ennå lever alle fire utgavene side om side, men en ser tydelig hvilken retning utviklingspila peker. Innendørsflytting Dermed er vi midt inne i det neste steget i idrettens fremmedgjøring fra naturen, flyt Fremmedgjøring fra naturen

23 tingen innendørs. Skøytesporten er ikke eneste idrett som er i ferd med å søke tilflukt under tak. I Funabashi i Japan ble sommeren 1993 verdens første innendørs slalåmbakke innviet. Bygningen framstår som en modernitetens katedral og kan ta imot 2000 skiløpere. Bakken er 490 meter lang og har en høydeforskjell på hele 80 meter. Den oppfyller dermed FIS-kravene for konkurranser i parallellslalåm. Stort sett var det også bare lovord å høre da historiens første innendørs verdenscup-langrenn ble arrangert i Vikingskipet på Hamar i februar 1995: spennende og moro, mente Erik Røste, norsk landslagssjef. Meget vellykket. Dette er fremtiden for skisporten, uttalte tidligere landslagssjef Inge Bråten. Store deler av verden vet ikke hva langrenn er. Men overalt finnes det idrettshaller. På denne måten kan vi spre sporten, hevdet FIS teknisk delegerte Bengt-Erik Bengtsson. (Vårt Land , s 13) Naivt kan en undres om herrene Bråten og Bengtsson sjøl har skjønt hva langrenn er - dersom 400 meters-runder blant hauger av reklame ispedd et og annet grantre hogget vekk fra sitt naturlige miljø skal være framtida for sporten. Muligens er de nevnte eksempler ekstreme utslag av fremmedgjøringsprosessen, men de er ikke enestående. De fleste idretter har fått sine innendørsvarianter. Klatrerne har lenge boltra seg i sine klatrevegger i haller og gymsaler. Disse enkeltveggene blir nå supplert av egne klatrehus.villmarkshuset er paradoksalt nok navnet på ett av dem. Det er plassert midt i Oslo. Også tradisjonelle sommeridretter som fotball, friidrett og tennis har mer enn et halvt bein under tak. Under fotball-vm i USA sommeren 1994 gikk flere av kampene på helt overbygde stadionanlegg. Det europeiske fotballforbundet (UEFA) har lagt fram forslag der de oppfordrer de nordiske og øst-europeiske landa til å snu fotballsesongen slik at den starter om høsten og ender om våren. Hittil er det bygd seks innendørshaller for fotball i Norge. Fotballforbundet har helt konkrete planer for 19 nye haller. Sykkelsporten har en veldig spennvidde fra terrengsykling i Guds frie natur til hallplassert velodromsykling med motorsykkelpes foran. Mens idretter som handball og basketball i overveiende grad drives inne, er en avart av volleyballen i ferd med å frigjøre seg fra idrettshallens rettlinja vegger. På strender og plener spilles det volleyball som aldri før. Men etter at strandvolleyballen ble egen OLøvelse, har seriøsiteten økt, og øvelsen er nå på full fart inn igjen. Idretten skiftet bemerkelsesverdig raskt navn fra strand- (beach-) til sandvolleyball, og Norges første sandfylte innendørsbaner er bygd på Austråt og i Skien Fremmedgjøring fra naturen

24 Formålet med å tilrettelegge og stenge ute naturen er flerdelt. En ønsker større kontroll med det tilfeldige for å sikre mer rettferdig konkurranse. Ambisjonene om stadige prestasjonsforbedringer og rekorder forutsetter gjerne at naturen tøyles. Nytt utstyr, nye øvelser og nye teknikker krever bearbeiding av naturen, og vi er også vitne til ei utvikling der traseer og arenaer i stadig større grad lages ut fra behovene til publikum, tv-selskaper og annet næringsliv. Rommet for å oppleve årstidenes og døgnets rytmer blir mindre, naturområder bygges ned og store ressurser går med til bygging og drift av haller og anlegg Fremmedgjøring fra naturen

25

26 6 AREAL- KONFLIKTER Mennesket vil gjerne som en ikke ukjent bjørn ha i både pose og sekk. Vi sier ja takk, begge deler, ikke bare til melk og honning, men også til industriarbeidsplasser og frisk luft, usunn fast-food og god helse, lave bensinpriser og økt trafikksikkerhet. Og slik forholder mange seg også til temaet idrett og miljø. De vil ha begge deler både flere idrettsanlegg og mye urørt natur. Men utbyggings- og verneinteressene er sjelden sammenfallende. Og som oftest dreier en utbyggingssak seg om noe mer enn et enkeltstående idrettsanlegg. I kjølvatnet følger parkeringsplasser, tilkjøringsveger, ulykker, støy og eksos. Anlegg som beslaglegger natur Når idrettsanlegg bygges i naturen eller natur tas i bruk til idrettslige formål, oppstår både estetiske og økologiske endringer. I svært mange sammenhenger er det det estetiske aspektet den visuelle oppfatningen av hvordan naturen er og bør være som blir vektlagt. Men slike estetiske vurderinger trenger ikke å si så mye om hvordan idrettsanlegget påvirker naturområdets helsetilstand og økologiske stabilitet. Bedømt utfra hva folk synes er pent, kan for eksempel golfsporten betraktes som en av de virkelig grønne idretter. Golfplener er grønnere enn plener flest, og omkranset som de gjerne er av vakre skogspuller og idylliske vassdammer, er det for øyet vanskelig å forestille seg at en golfbane er annet enn harmonisk natur mildt tilrettelagt for uskyldig idrettsleik. Anvender en derimot en økologisk tilnærming, vil konklusjonen bli en annen. I få idretter er areal- og interessekonfliktene så framtredende som i golfsporten. Golfbanebygging til hvilken pris? Verdens golfbaner er etter en dramatisk vekst de seinere åra kommet opp i et antall av og dekker nå et jordareal jevnstort med Belgia. Svært mye av dette er fin og lettdrevet jordbruksjord. Golfkritikerne er klare i sin dom: I en verden der stadig flere sulter og kornproduksjonen per innbygger går ned, er det etisk sett meget vanskelig å forsvare en idretts- og turistpolitikk som omgjør jordbruksland til leikeland. De siste ti åra er antallet golfbaner i Norge økt fra fem til 38, men fremdeles er det lenge før etterspørselen er dekt. I Sverige er en 25 6 Arealkonflikter

27 kommet opp i nesten det tidobbelte antall baner, 350. Hver av dem legger beslag på dekar jord, noe som tilsvarer størrelsen på et stort norsk gårdsbruk. Hver norsk golfspiller trenger ett dekar dyrka jord til hobbyen sin. bøndene skrudd av kranene og tapte avlingene sine, mens myndighetene sørget for at golfbanene i de to landa fikk hva de trengte av vatn. På Filippinene planlegges store golfbaner på de fruktbare jordene i provinsene sør for Manila. Det er likevel golfbaneutbyggingen i land i den tredje verden som vekker sterkest reaksjoner. Representanter for miljøorganisasjonen Asia- Pacific People s Environment Network beskriver tilretteleggingen for golf slik: Utviklingen av golf er blitt en av de minst bærekraftige og mest skadelige aktivitetene både mot mennesker og miljø... Jord og vann, de vitale ressursene for matproduksjon og næringsgrunnlag, blir fratatt folk på landsbygda for å bygge enda flere baner der de rike kan fordrive fritiden og drive forretninger. (Vårt Land , s 10) I mange tilfeller blir golfbanene i fattige land bygd under ledelse av japanske eller amerikanske investorer som ønsker å tilrettelegge luksusområder for pengesterke turister. Med golfbanene følger hoteller, spillekasinoer, luksusleiligheter, forretninger og fornøyelseskvarterer. Samlet kan hvert enkelt anlegg legge beslag på dekar. Jorda kjøpes ofte fra fattige bønder. En golfbane kan trenge opptil kubikkmeter vatn om dagen. Det er like mye som en sørøstasiatisk landsby på innbyggere bruker. Under den kraftige tørken som ramma Indonesia og Thailand i 1994, fikk Golfforbund og golfkapital i mange land jobber nå hardt for at golf skal bli olympisk idrett fra år Den globale antigolfbevegelsen mobiliserer for å forhindre dette. Den hevder farten i utbyggingen er mer enn stor nok, om den ikke skal akselereres ytterligere av den prestisjen og anerkjennelsen olympisk deltakelse vil gi. Ingen form for bruk av jord vokser for tida raskere enn bygging av golfbaner. Bare i Thailand innvies en ny bane hver tiende dag. Antigolferne gjør også oppmerksom på at da en begynte å spille golf i Skottland for 500 år siden, ble det spilt på urørt jord med naturlig vatning av regnet. Utviklingen av spillet generelt og eksporten til tropene spesielt har imidlertid krevd at det opprettes helt kunstige økosystemer som fordrer store mengder vatn, kunstgjødsel og sprøytemidler. Anlegg for anlegg Men konflikten mellom natur og anlegg er på ingen måte begrenset til golfsporten. Et eksempel fra alpinsporten kan illustrere hvordan tilrettelegging og anleggsutbygging medfører tap av naturlighet på områdene stoff, form, mønster og prosess. Når en bygger alpinbakker, blir deler av vegetasjon skifta ut stoffet blir mindre naturlig. Videre 26 6 Arealkonflikter

28 endres bakkenes form ved at kunstige hopp og doseringer legges inn. Mønsteret i landskapet blir nytt når skog hogges ned og skiheiser rettlinja får skjære seg gjennom dalsidene. Prosessen der jorda går over fra å være høstbrun til vinterkvit er ikke lenger naturlig når snøkanoner lager snø i klarvær. På kunstig vis utvides skisesongen med de økologiske ringvirkningene det medfører. En viktig grunn til at Lillehammer-OLs miljøsatsing blir grundig slakta i Naturvern-forbundets sluttrapport for Prosjekt Miljøvennlig OL, er at arrangementet førte til en rekke inngrep i naturen. OL slukte blant annet 220 mål våtmark og 3000 mål skog og medførte at flere hundre mål ble tatt ut av biologisk produksjon (Naturvernforbundet 1995). I Vennesla kommune kom høsten 1993 planene på bordet om bygging av et interkommunalt fleridrettsanlegg på Sandripheia i Øvrebø. Anlegget skulle dekke behovene til langrenn, skiskyting, hopp, speedway, motorcross og trial, og skulle plasseres midt i det den protesterende lokalbefolkningen kalte en naturperle. Særlig gjaldt protestene motorsportanlegget: Støy og annen forurensing kommer til å ødelegge den naturperlen Sandripheia har vært hittil, mener Ingerid Håverstad, som har bodd på Sandrip siden 1940-årene... For Sandrip-beboerne er det uforståelig at friluftsrådet engasjerer seg på utbyggersiden i et prosjekt som vil rasere de naturskjønne omgivelsene på Sandripheia. Slik vi ser det, burde friluftsrådet gått inn for å bekjempe planene. Hvis utbyggingen presses gjennom, betyr det katastrofe for vegetasjonen og dyre- og fuglelivet i området. Støy og eksos vil bli en plage for alt levende, og den foreslåtte skitraseen skjærer seg tvers gjennom den største orreleiken på Sandrip, forteller Jonn Rune Einstabland, som på vegne av beboerne har forfattet et skarpt protestbrev til Midt-Agder Friluftsråd. (Fedrelandsvennen , s 10) To år seinere er det fremdeles uvisst hvor stor del av det planlagte anlegget som blir bygget på Sandripheia. Motorsportsdelen er foreløpig forsøkt gitt en alternativ plassering. Konfliktene mellom idrettsanlegg og natur er sjelden så tydelig som i dette tilfellet. Men de er der enten det dreier seg om fotball, friidrett eller travsport. Tilkjøringsveger og parkeringsplasser Kommer en til en parkeringsplass, kan en ha berettiget mistanke om at det befinner seg et idrettsanlegg i nærheten. Riktignok finnes det parkeringsplasser som ikke skyldes idrettsanlegg, men knapt nok det motsatte et idrettsanlegg som ikke er skyld i en parkeringsplass eller fire. Og til alle parkeringsplasser leder det veger. Ganske mye natur er slik blitt jevnet ut og dekt med asfalt. En av fotballbanene som ble brukt under fotball-vm i USA i 1994, Giant Stadium i New 27 6 Arealkonflikter

29 York, går inn som en del av sport- og fritidssenteret Meadowlands Sports Complex. Parkeringsplassen som omgir anlegget har plass til biler. Når Furuset idrettsforening og IKEA går sammen om å planlegge handels- og idrettsanlegg på et grøntområde på Furuset i Oslo, er størrelsen på den prosjekterte parkeringsplassen en del mindre. 900 biler bereder en rom til der, og plassen skal til alt overmål være beplantet. Sjøl et miljø-ol som det vi hadde på Lillehammer medførte bygging av ganske mange nye parkeringsplasser og veger. 1,4 milliarder kroner ble brukt på posten veger m. m., og såvel skoger som kulturlandskap ble skåret i biter av tilretteleggingen for VIP-biler og andre biler. Sjøl om en prøvde å avvikle en stor del av trafikken med buss og tog, satte arrangementet sine spor, også på området vegstandard. Opp gjennom Nittedalen har vi takket være OL i dag lange strekninger med dobbelt sett med veg. Den nye OL-vegen til Gjøvik går godt innafor Marka-grensa, og nokså brutalt skjærer den seg fram og deler skoger og innsjøer i to. Å bygge et idrettsanlegg har sine økologiske konsekvenser. Men i svært mange tilfeller er det på grunn av parkeringsplassene rundt det og vegene til og fra det, at disse konsekvensene blir virkelig dramatiske. Det blir som de sier og lenge har vært enige om på bedehuset: Det er ikke dansen i seg sjøl, men alt det den fører med seg Arealkonflikter

30 7 FORURENSING OG RESSURSBRUK Reiser Å drive idrett er som kjent å være i bevegelse. Men bare om lag en femtepart av de over 16 år som trener i norske haller, bruker kroppen og går eller sykler til den hallen de skal trene i. Mindre enn hver tiende bruker offentlig kommunikasjon, mens den klart største gruppa over to tredjedeler frakter seg til hallen med bil (Olsen og Giske 1994). En svensk undersøkelse viser at 15 prosent av alle bilreiser i Sverige er idrettsrelatert. Tallet er neppe noe mindre for Norge. Størsteparten av disse 15 prosentene skyldes kjøring til og fra trening og konkurranser. Men det kjøres også for å handle og frakte idrettsutstyr, bilen blir brukt til å måle opp løyper med, og ordet følgebil kjenner vi primært fra ulike idrettssammenhenger. Europarådet har på sin side regnet ut at reiser til og fra idrettsaktiviteter utgjør 40 prosent av de utgiftene folk har til idrett (Norges Idrettsforbund 1994). Mange idrettsfolk drar mer eller mindre regelmessig på treningsleir, og disse leirene legges ofte til eksotiske steder som Lanzarote og Sør-Afrika. Det som mange nok ikke tenker på er at en flyreise for en person tur-retur Kanariøyene forurenser omtrent like mye som det en norsk gjennomsnittsbil gjør i løpet av et helt år (Friluftsliv en livsstil nr ). Og det skyldes ikke at bilen forurenser spesielt lite. Vegtrafikken stod i 1993 for 24 prosent av Norges samla CO2-utslipp, og den er dermed en betydelig bidragsyter til drivhuseffekten (Statens forurensningstilsyn 1994). I følge en undersøkelse gjort av Naturvernforbundet har likevel flyet det klart høyeste energiforbruket per personkilometer Se tabell neste side. Transportbehovet vil variere noe mellom de ulike idrettsgreinene, men generelt sett ser det ut til at desto høyere det idrettslige nivået er, desto mer reises det og desto mer foretrekkes de mest forurensende reisemåtene fly og bil. Bare nivået blir høyt nok, reises det med helikopter fra skirenn til skirenn. Akkurat den samme utviklingen i reisemønsteret er det med økende inntekt, og gode idrettsfolk har en tendens til å bli svært rike. Antall årlige reisedager for en toppidrettsutøver ligger ikke langt under det fortidas reiseemissærer brukte å ha. Men mens salig Hans Nielsen Hauge og hans likesinnede nådde landets mange avkroker ved hjelp av apostlenes hester, har Norges Idrettsforbund inngått sin reiseavtale med Braathens Safe. Med Idrettsbilletten kan alle medlemmer som skal 29 7 Forurensing og ressursbruk

31 Flyet bruker mest energi Grafen viser kwh per personkilometer Fly 1,19 Personbil 0,52 Ekspressbuss 0,22 Tog 0,17 Dagens jernbanedrift på Dovre- og Bergensbanen bruker langt mindre energi enn ekspressbuss, bil eller fly på samme strekning. Da er all energibruken regnet med, både produksjon og framdrift. Kostnadene for vei og bane er inkludert. delta i konkurranser, møter eller ha lederansvar reise med flyselskapet til minipris, uten forbehold om overnattinger eller bindende bestillinger (Olympiatoppen nr ). Avtalen inngås av Norges Idrettsforbund samtidig med at de kjører sin miljøkampanje der de oppfordrer til minst mulig miljøødeleggende reising. Leder i Natur og ungdom, Lars Haltbrekken, er ikke nådig i sin dom: - Dette er en miljøfiendtlig avtale... Det NIF gjør her, er å lede sine medlemmer i feil retning. NIF er med på å legalisere bruken av et meget forurensende transportmiddel. Fly er direkte miljøfiendtlig. (Vårt Land , s 18) SAS har tatt konkurransen opp med Braathens Safe og gått ut med et liknende tilbud og tilbyr alle utøvere, trenere, ledere og funksjonærer i klubber tilslutta NIF opptil 60 prosent rabatt. Motorisert sport En ting er forurensing på grunn av motorisert ferdsel til og fra idrettsaktivitet. Verre blir det når også selve idrettsaktiviteten er motorisert og forurensende. Sjøl om motorsportens utbredelse ikke samsvarer med hva som vises av Formel 1 og rallycross på TV, drives det likevel motorsport i ganske stort omfang 30 7 Forurensing og ressursbruk

32 både her i landet og i den store verden. Norges Bilsportforbund som organiserer motorsport på landjorda for firehjula kjøretøyer, rapporterer om lisensierte kjørere som med unntak for tilfellene av tjuvkjøring, utøver idretten sin på de 75 autoriserte bilsportbanene i landet. Hver femte nordmann regner seg som meget interessert i motorsport, og nettopp på grunn av det store mediegjennomslaget, skal en ikke undervurdere motorsportens betydning som formidler av verdier og holdninger. Motorsporten omfatter ganske mye, fra småbarns go-cartmoro til de voksnes luksusleik med off-shore-båter i mangemillionersklassen. Sistnevnte type båtsport er det såvisst ikke for hvem som helst å starte opp med, og det skal en helst være glad for. Noen ikke helt små tall kan illustrere ressursbruken, forurensingen og nødvendigheten av velfylt lommebok: Sjeik Makthoum fra Dubais «Victory Team» er regjerende verdensmester i Offshore 1, og kommer til Arendal med tre araberhingster av noen racerbåter. Kilder i miljøet har hvisket oss i øret at sjeik Makthoum har et totalracing-budsjett på 150 millioner kroner denne sesongen. Og det uten en eneste sponsor. Mens vi er inne på pengegaloppen Aftenposten har også latt seg fortelle at hver av VMs 20 båter i snitt bruker dollar på hvert Grand Prix-race. Med ti race i sesongen, skulle det bli rundt 4,9 millioner kroner pr. båt. I hvert race går det videre med 1000 liter høyoktan flybensin pr. båt, til den nette sum av 30 kroner literen. Det skulle bli «suppe» for rundt kroner i Arendal, det. (Aftenposten , s 23) Mye av den samme hemningsløse ressursforbruket finner en igjen i Formel 1-miljøet. I en noe mer beskjeden klasse kommer Martin Schanche og de andre rallycrosskjørerne. Men også her tæres det på fossilene, og en blanding av eksos, støv og støy går opp i lufta enten det er trening eller konkurranse. Schanches rallybil forbruker bensin for ca kroner årlig. I tillegg kommer det drivstoffet som går med når konkurransebilene skal fraktes på lastebiler til og fra arenaene. I 1995 fikk Norges Bilsportforbund gjennomslag for en rekke av sine liberaliseringsønsker. Blant annet ble aldersgrensen for dragracing senket til 12 år og bilcross-grensa til 16. Lederen i Bilsportforbundet, Arild Antonsen, uttalte at senkingen av aldersgrensene ville ha stor betydning for rekrutteringen til norsk bilsport (Aftenposten ). Vegdirektoratet gav også fritak for engangsavgiften på rallybilene, og det fører til at for eksempel bilene i Gruppe A vil bli flere hundretusen kroner billigere. På idrettstinget i 1994 ble det, stikk i strid med idrettsstyrets innstilling, vedtatt å godkjenne Kongelig Norsk Motorbåtforbund- Sport som medlem av Norges Idrettsforbund. Idrettsstyret brukte miljøargumenter for å si nei til motorbåtforbundet, men flertallet på idrettstinget mente at motorbåt Forurensing og ressursbruk

33 kjørerne ikke var verre miljøsyndere enn mange andre i idretten (Norsk Idrett nr ). I Idrettsforbundets strategidokument Idrett og miljøvern er motorisert sport et ikke-tema, og det forsterker dermed inntrykket av den sentrale idrettsorganisasjonens i beste fall tvetydige holdning til denne formen for forurensing. Ressurskrevende anlegg og utstyr I Norge finnes et sted mellom og idrettsanlegg. I disse får mye sann idrettsglede utløp, sjøl om det er slik at bare et mindretall av de idrettsdrivende som blir tilgodesett av de midlene som er gått til anleggsutbyggingen (Almedal 1992). Stort sett er det slik at jo mer det kostet å bygge anleggene og jo mer ressurskrevende de er i drift, jo mindre tilgjengelig er de for mosjonistenes ofte uorganiserte idrettsaktivitet. Skal en drive idrett, kreves utstyr; mye eller lite, alt etter hvilke idretter en velger og hva slags nivå en velger å legge seg på. I 1993 kjøpte det norske folk sportsutstyr for rundt fire milliarder kroner (Folkevett nr ). Også på den måten er idretten ressurskrevende. I et globalt og økologisk perspektiv er denne ressursbruken med storstilt satsing på moderne idrettsanlegg og avansert utstyr ikke like uproblematisk som det toppidrettsglade nordmenn flest opplever den. I Norge blir ærverdige Bislett stadion karakterisert som umoderne og for trangt, og det planlegges derfor en ut- og ombygging av anlegget til flere hundre millioner. I Tanzania ville det samme gamle Bislett holdt til å være det suverent beste friidrettsstadion i landet. Samtidig som vi perfeksjonerer det allerede tilnærmet perfekte og slik øker gapet mellom de som har og de som ikke har, skriver forfatterne av Jordens tilstand 1994 at tida nå er inne for omfordeling og arbeid for minsket forskjell mellom rike og fattige: Vi er nå inne i en æra der den globale velstanden i økende grad er avhengig av en mer effektiv utnyttelse av ressursene, en mer rettferdig fordeling av dem og en reduksjon av forbruket på alle nivåer. (Worldwatch Institute 1994, s. 22). Men å redusere forbruket er svært problematisk for den som har tenkt å satse på for eksempel ski eller sykkel. tstyrskostnadene har skutt i været, og forhenværende generalsekretær i Skiforbundet, Sverre Seeberg, hevda på skitinget i 1995 at skisporten var i ferd med å bli en luksusidrett. For å kunne bli Norgesmester i aldersbestemte klasser i alpint krevdes i 1995 i følge Seeberg utstyr for kroner og i langrenn kroner (Karlsen 1995). Utstyrskostnadene fører ikke bare til sløsing med jordens begrensede ressurser, men de truer også rekrutteringen til de aktuelle idrettene og rettferdigheten i konkurransene Forurensing og ressursbruk

34 Bruk- og kastmentalitet Overgangen fra høyt utstyrsforbruk til en holdning av bruk og kast, er glidende. Stadig produktutvikling og motefokusering gjør at gammelt utsyr fort oppleves som forelda. Gjennom reklame og forbilder blir en gitt en forståelse av at det som var bra nok i fjor, ikke holder mål i år. Mange av elitelangrennsløperne konkurrerer på flere år gamle ski, fordi de ikke finner ski med like gode egenskaper i de nye årgangene. Men for å skape inntrykk av at nytt er best, vet en at skifabrikkene har påført eliteløpernes gamle ski siste års design. Slik feilinformeres publikum til å tro at en verdenscupkonkurranse blir vunnet på helt nye ski, mens skiene i virkeligheten er mange år gamle. (Dagbladet ). Idretten er også en storforbruker av engangsmateriell. Etter et storarrangement som Oslo Maraton går store mengder plastbegre, startnumre og reklamebrosjyrer rett i søpla. Mange av de store maratonløpene tilbyr pastaparty og løperfrokost, ofte servert ved hjelp av papptallerkener og plastbestikk. Sponsorer putter plastposene til løperne fulle av brosjyrer og prøveprodukter. For at én skal kjøpe, deler selgerne villig ut til de ti som ikke er interesserte. Når Start har hatt hjemmekamp på Kristiansand stadion, ligger det igjen så mye søppel på og omkring tribunene at kommunen må bruke opptil åtte dagsverk på å rydde opp. Under OL på Lillehammer regnet kommunen ut at hver person på idrettsarenaene produserte 0,2 kilo avfall per dag. I deltakerlandsbyen etterlot hver og en gjennomsnittlig 0,8 kilo avfall om dagen, mens de som arbeidet i pressesenteret avgav 0,6 kilo. Til sammen ble det generert en avfallsmengde på 549,7 tonn på de OLrelaterte anlegga (Miljøverndepartementet 1994). Søppelproblemet er ikke bare av estetisk karakter; bruk- og kast-mentaliteten medfører også sløsing med ressursene og er årsak til forurensing av luft, vatn og jord. Over halvparten av de norske utslippene av klimagassen metan kommer fra avfallsfyllingene, som i tillegg skjemmer omgivelsene, forårsaker giftige sig som kan nå grunnvatnet og ellers skaper problemer med lukt og skadedyr (Statens forurensningstilsyn 1994). Forurensing fra kunststoffanlegg, kunstfrosne baner og slalåmbakker Kunststoffene har forlengst gjort sin inntreden i flere idretter. Det hoppes på plast, spilles fotball på krøllgras og løpes på tartan. Disse kunstige underlaga inneholder kjemiske stoffer som i noen grad vil sige ned i grunnen og/eller slippes ut i lufta. Den som noen gang har vært i nærheten av en friidrettsbane når det legges nytt dekke, har med egen nese kjent hvordan løsemidlene gir lufta det umiskjennelige draget av lynol Forurensing og ressursbruk

35 Utsatt for langtidspåvirkning fra sol, vind og (sur) nedbør vil kunststoffdekkene avgi små mengder av metaller som bly, krom, sink og tinn samt såkalt DOC (dissolved organic carbon) som i sin tid kan havne i grunnvatn og drikkevatn. I Sveits tillates de mest problematiske dekkene bare brukt utenfor grunnvassonene. Det jobbes også for å innføre ordninger der avrenningsvatnet blir ført gjennom kloakkrenseanlegg, og det er planer om totalforbud mot salg av de dekkene som forurenser mest (Kulturdepartementet 1993). Friidrettens kunststoffdekker representerer også et problem når de er utslitte. De lar seg vanskelig resirkulere fordi en del asfalt og stein følger med når en river av dekket. Kjøring på fyllplass er ingen varig løsning og er i Sveits forbudt ved lov. Det siste alternativet minimalisering er svært kostbart på grunn av den store varmeutviklingen som forbrenningen av polyuretan medfører. Når det gjelder kunstgrasbaner og plasthoppbakker er en ikke kommet like langt i å avdekke eventuelle forurensingsproblemer. En vet at fibrene som brukes i kunstgrasmaterialet er mindre farlige enn de som anvendes i friidrettsdekkene, men at de midlene som brukes for at fibrene skal gli lettere gjennom maskinene avivasjen kan være meget tvilsomme stoffer. En del idrettshaller har belegg som inneholder det klororganiske stoffet PVC som bryter ned ozonlaget og bidrar til drivhuseffekten. Lenge ble kunstfrosne skøytebaner og ishaller kjølt ned ved hjelp av meget ozonødeleggende KFK-gasser og av de atskillig mindre skadelige HKFK. Nå er det fullt mulig å skifte ut disse med ikke-ozonnedbrytende amoniakk-anlegg, og nylig ble en slik utskifting gjort på Valle Hovin som før inngrepet var Norges største samling av ozonødeleggende KFK-gasser. Utskiftingen kosta 20 millioner kroner, og etter dette krafttaket er bare ett KFK-basert idrettsanlegg fortsatt i bruk. Men uforståelig nok ble den ene av ishallene som ble bygd til Lillehammers miljø-ol, Gjøvik Fjellhall, utsyrt med ozonlagsødeleggende HKFK som kuldemedium (Miljøverndepartementet 1994). Det er for tida utbredt misnøye med Vårherres evne til å lage snø. De fleste slalåmbakker utruster seg derfor med snøkanoner som kan ordne nok snø. For å få riktig konsistens på snøen anvendes salter og andre kjemikalier. Å skyte snø med kanoner er imidlertid en både energi- og vannkrevende prosess. Noe mindre energi trengs dersom en tilsetter visse bakterier i vatnet, og norske skianlegg anvender den frysetørrede og bestrålte bakterien, Snomax (Kulturdepartementet 1996). Når opptil 50 prosent mer snø skal smelte og renne vekk, kan det oppstå avrenningsproblemer. Vatnet som tilføres under snøproduksjonen er i noen grad anriket av næringsstoffer som natrium og svovel, og denne gjødslingen kan medføre endringer i artsspekteret (Eggers 1993) Forurensing og ressursbruk

36 Heller ikke prepareringen av skibakkene er uproblematisk. Tunge motoriserte maskiner fører både til forurensing, tettpakking av snøen og skader på vegetasjonen. Salting brukes for å gjøre isete snø mjukere, og i enkelte tilfeller prepareres også bakkene ved hjelp av snøbindende kjemikalier. Disse gjør at vatnet mellom snø- og iskrystallene fryser. Sammen med tilførsel av næringssalter fra jordbruk og snøkanoner kan denne formen for preparering føre til overgjødsling og forurensing av grunnvatnet. Støy Støy er ulyd eller uønska lyd. Den virker negativt på den fysiske, psykiske og sosiale helsa, den skaper mistrivsel, fører til atferdsendringer, forstyrrer tale og oppleves som en plage. Støy er den forurensingstypen som direkte rammer flest nordmenn. 1,5 millioner nordmenn utsettes hver dag for støy over grenseverdiene fastsatt av myndighetene. Biltrafikken er den klart største kilden, og om lag en million mennesker plages av støy fra vegene våre (Statens forurensningstilsyn 1994). Når en vet at ca 15 prosent av biltrafikken er idrettsrelatert, kan en regne ut at om lag mennesker hver dag plages av bråk fra idrettens biler. I tillegg til trafikkstøy er idrettens største støykilder skyting og motorsport som ofte foregår på baner som ligger i attraktive friluftsområder. Siden et svært viktig motiv for mange turgåere er å komme seg vekk fra byens bråk og oppleve naturens stillhet og ro, er konflikten åpenbar Forurensing og ressursbruk

37

38 8 FORDELINGS- OG FORBILDE- PROBLEMENE Det er de rike, de som har lagt seg til et høyt forbruk, som forurenser klart mest. I følge UNICEFs The State of the World s Children belaster en gjennomsnitts amerikaner miljøet tre ganger mer enn en italiener 13 ganger mer enn en brasilianer 35 ganger mer enn en inder 250 ganger mer enn en av de fattige i Afrika sør for Sahara (UNICEF 1994). Derfor får det også konsekvenser for miljøet når idrettslig og økonomisk suksess kobles sammen. At verdens rikeste femtepart er 61 ganger rikere enn den fattigste femteparten (Traasdahl 1995), utgjør ikke bare en trussel mot de barna under fem år som hver dag dør av fattigdomssykdommer og feilernæring, men den truer også humaniteten hos oss som ser på og godtar, og den er en djupereliggende årsak til at natur og miljø ødelegges. Idrett og rikdom grenseløst begjær? For å være økologisk troverdige må idrettens kvinner og menn bli mer kritiske til hvilke ideologiske signaler de sender ut. I en situasjon der miljøvokterne i Worldwatch Institute understreker nødvendigheten av omfordeling og forbruksredusksjon, peker utviklingen innen toppidretten i stikk motsatt retning. De allerede svært rike gjør seg enda rikere. I 1994 hadde Kjetil André Aamodt og Bjørn Dæhlie årsinntekter på henholdsvis 16 og 7 millioner kroner. Men sjøl med lønninger henholdsvis 28 og 12 ganger høyere enn Norges statsminister blir Aamodt og Dæhlie for smågutter å regne sammenlignet med dem som virkelig tjener penger på idretten sin. Øverst på 1994-lista over de mesttjenende idrettsmenn tronet Michael Jordan med en idrettsrelatert inntekt på 277,9 millioner kroner. Det blir over 23 millioner kroner i måneden, drøye fem millioner i uka eller nesten kroner daglig, til forbruk eller investering (Arbeiderbladet ). Kontrasten mellom Jordans økonomiske vidunderverden og den hverdag som møter den tredje verdens fattige, er mildest talt stor. Den ene tjener i løpet av noen timer mer enn det den andre kan forvente å gjøre i løpet av et helt liv. Totalt tjente i 1994 de 25 best betalte idrettsfolka 2,42 milliarder kroner. Hva som kan skje når inntektene blir høye, er Kjell Inge Røkke et levende bevis på Fordelings- og forbildeproblemene

39 Mangemillardæren deltar i offshore-sirkuset med en båt til en verdi av om lag 25 millioner kroner og et forbruk på 1000 liter spesialbensin på en eneste konkurranse. Røkke er også en ivrig fotballentusiast, og stadig tar han turen fra Seattle til Norge i sitt private jetfly for å se favorittlaget sitt, Molde, spille fotball. Nå har han også planer om å bygge ny fotballstadion til sine yndlinger, kostnadsberegnet til mellom 50 og 70 millioner. En av Røkkes kolleger innen motorsporten, Formel 1-kjører Micheal Schumacher, har også sitt privatfly som han bruker 300 timer årlig. I tillegg tar han jevnlige turer med en av sine tre yachter, sin Ferrari 355, sin Mercedes 500 SL eller sin Harley Davidson (Vi Menn nr ). I 1994 hadde Schumacher en idrettsrelatert inntekt på 95 millioner kroner, og overflod av penger fører i regelen til et forbruk som er alt annet enn miljøvennlig. Tyskeren Schumacher forurenser like mye som det tusenvis av fattige afrikanere gjør. En svært stor del av idrettsstjernenes inntekter kommer fra sponsor- og reklameoppdrag. Utøverne blir dermed ikke bare ansvarlig for det de måtte gjøre med de pengene de sjøl tjener på oppdragene, men de får også et ansvar for det kjøpepresset de lager når kropp og sjel lånes ut til de forskjelligste produkter. Mange av de ivrigste sponsorene er dessuten store miljøødeleggere. Shells lange synderegister omfatter blant annet en forurensende oljeproduksjon i Nigeria. Produksjonen har fordrevet fattigfolk og gjort det tidligere kornkammeret i Nigerdeltaet ufruktbart. Mens både klubber og enkeltutøvere tok imot penger for å vise fram Shelllogoen på sine krager og biler, ble ni nigerianske menneskerettighetsforkjempere i november 1995 henretta for sin kamp mot Shells ødeleggelse av Ogoniland. Norske Shell bruker ca to millioner kroner årlig på å sponse norske idrettsutøvere. I hovedsak dreier det seg om motorsport og fotball, for tida blant annet elitedivisjonsklubbene Tromsø, Bodø, Rosenborg og Stabæk. Idrett og fattigdom grenseløse behov? Verden har tilstrekkelig til alle menneskers behov, men ikke til deres begjær. Innholdet i denne setningen forstod og forkynte Mahatma Gandhi allerede i miljøproblemenes og befolkningsvekstens barndom. Under en studiereise i Tanzania ble jeg på en løpetur en tidlig morgen innhenta av en lokal maratonløper. Han sprang med ei melkeflaske i handa og kombinerte løpeturen med å hente melk til familien. I Norge ville han med sine personlige rekorder vært stjerne, og håpet hans var en gang å kunne komme ut i verden og tjene penger på løpingen. Men han hadde ett problem. Han hadde pådratt seg malaria, og hadde ikke råd til å kjøpe de medisinene som kunne gjøre han frisk. Håpet ville han imidlertid ikke gi opp. Derfor sprang han sine 25 kilometer om morgenen når feberen var lav. Om kvelden var han alt for sjuk til å trene Fordelings- og forbildeproblemene

40 I de fattigste landa møter de som vil drive idrett helt andre utfordringer enn i de rike. Noen steder gjør også fattigdommen at en tillater miljøødeleggende aktivitet fordi en ikke har råd til å la være. U-landa har lenge vært dumpingsteder for vestens giftige avfall, og også på idrettsområdet finnes det eksempler på at gjeldstynga land skaffer seg hardt tiltrengt vestlig valuta ved å åpne opp for en aktivitet som bidrar til å ødelegge landets natur og miljø. For det fattige fjellandet Nepal er inntektene fra de mange klatreturistene som besøker Himalaya uunnværlige. Men i tillegg til å legge igjen dollarsedler, etterlater turistene også en del annet. Etter at 4000 klatrere det siste århundret har forsøkt å nå toppen av Mount Everest, er det lite igjen av den jomfrueligheten som en gang prega verdens høyeste fjell: Ytterst betenkelig er også de omfattende skadene som klatreaktivitetene har påført selve fjellet: Fra toppen og nedover til nærmeste landsby, 5000 meter lavere, ligger det utstyr strødd i terrenget. Skrot, tomme hermetikkbokser, brukte oksygentanker og andre etterlatenskaper har gjort fjellet om til verdens høyeste og mest eksklusive søppeldynge. Dalene ved fjellets fot er rammet av forørkning på grunn av snauhogst etter brensel til de mange ekspedisjonene. (Dagbladet , s 11) Sjøl nøktern idrett er for land som mangler mat og medisiner en form for luksus. Dollarturisme og underholdningsidrettens transaksjoner i millionklassen blir eventyrets virkelighet. Men det er en virkelighet som stadig flere blir nødt til å forholde seg til på grunn av idrettens medieformidling og globalisering. Toppidrettsutøverne som miljøforbilder Det er mulig å framstå som et godt forbilde sjøl om livsførselen i virkeligheten er sprikende. En kar som Vegard Ulvang har klart å opparbeide seg en miljøimage, men livsstilen hans ville om den ble gjort til allmenn norm tatt knekken på kloden. Å gå i fjellet kan være miljøvennlig, men er det definitivt ikke når en reiser med jetfly verden rundt for å komme opp på fem topper på fem kontinenter på kortest mulig tid. Fordi Vegard Ulvang har miljøtroverdighet hos mange, blir hans livsstil med heseblesende naturopplevelser verden over farlig. Den gir legitimitet til de som ønsker å gjøre det samme, og i manges bakhode lurer det seg etter hvert inn et bilde av hva det vil si å være en villmarkens sønn. Snøskuterkjøring uten betimelig ærend er forbudt i Norge blant annet fordi det forstyrrer dyre- og planteliv og ødelegger folks opplevelse av naturens ro og storhet. Likevel er det blant det stadig stigende antallet snøskutereiere sterke krefter som jobber for en liberalisering av regelverket, og som bevisst bryter det for sin egen fornøyelses skyld og 39 8 Fordelings- og forbildeproblemene

41 for gradvis å kunne flytte grensene for det tillatte. Disse kreftene har fått en alliansepartnere innen idretten. Både ved at snøskuterkjøring blir drevet som konkurranseidrett med for eksempel eget Norgesmesterskap, og ved at en rekke idrettskjendiser bruker og lar seg bruke. Norges kanskje fremste friidrettsstjerne, Vebjørn Rodal, har ved flere anledninger fått fram at det er viktig for han å gjøre treninga lystbetont. Ikke noe galt i det, men når det i neste setning kommer fram at det er på snøskutersetet at lystene får utløp, blir miljøbudskapet negativt. På TV har vi fått demonstrert hvordan vilter snøskuterkjøring neppe lovlig skal være med å gi den koordinasjon og styrke en 800 meterløper trenger. Konsekvensene av slikt? Høyst sannsynlig har Rodal gitt pressgruppene i snøskutermiljøet langt bedre drahjelp og PR enn det friidrettsmiljøet han skulle hjelpe. Johann Olav Koss bruker ikke snøskuterkjøring som en del av treninga, men etter hans hemmelige påskeferie i Rindal på Nordmøre kunne Dagbladet fortelle: Avisa Sør-Trøndelag bringer nyheten, og kan dessuten avsløre en av hemmelighetene: Skøytestjernen skal ha brukt påsken til å trosse en av Kongerikets lover kjøreforbudet for snøscooter. Og ikke bare det: Skøytefantomet skal ha havnet skikkelig på glattisen. Ifølge lokalavisa kjørte Koss utfor flere ganger, slik at han måtte ha hjelp fra bygdefolket. Heldigvis for Koss vanket det ikke kjeft der han lå i grøfta Foto: Jon Asgeir Lystad OL-heltene gir full gass. Det kunne ses og leses i Vi Menn sommeren På ikke mindre en sju bilder viste Espen Bredesen og Johann Olav Koss at lykken er å kjøre fort på verdens tøffeste motorsykkelbane Fordelings- og forbildeproblemene