Jeg kunne nesten ikke komme meg fort nok ut av Durban, men reisen ut av byen begynte dårlig. Først fikk jeg sete ved siden av Maureen fra Canada, som

Transkript

1 Jeg kunne nesten ikke komme meg fort nok ut av Durban, men reisen ut av byen begynte dårlig. Først fikk jeg sete ved siden av Maureen fra Canada, som satt og dyttet i seg boller i et imponerende tempo. Strengt tatt burde hun kjøpt to billetter for å rettferdiggjøre plassen hun trengte for å sitte komfortabelt. Det var likevel greit nok. Verre var det at mens jeg satt der og øvde på å lage *klikk* -lyd uten å kveles, så ble Maureen først helt stille, så grønn, og plutselig stod frokostspruten rett ut av henne og ned i en plastpose jeg hadde liggende fremme. Jeg hadde tenkt å bruke bussturen til å skrive noe på postkortene som lå i posen. «Å pytt, det gjør ingenting, det er bare malariamedisinen min som begynner å virke», sa hun, og spiste en bolle til. -- Både malaria og malariamedisin er på en og samme tid skumle og fascinerende greier. På den ene siden har du en sykdom som rammer en halv milliard mennesker hvert eneste år, og som tar livet av 1, 2 eller 3 millioner av dem, alt etter hvem du velger å tro på. Ingen sykdom sprer seg mer effektivt enn malaria. Vi har forsøkt på mange måter, men vi klarer ikke å stoppe den. På den andre siden har du en medisin som vi ikke skjønner stort av hvorfor eller hvordan fungerer. I visse tilfeller fører den til psykedeliske opplevelser som de ivrigste deltakerne i blomsterrevolusjonen vil nikke nostalgisk gjenkjennende til. Andre brukere har blitt drevet av medisinen til å myrde sidemannen på toget, seg selv, eller familiene sine hjemme flere år senere. I hvert fall er det det man får høre over jungeltelegrafen når man reiser i tropiske strøk. Mal-aria betyr dårlig luft. Sykdommen fikk navnet sitt fordi europeere på oppdagelsesreise tidlig så sammenhengen mellom sykdommen og det at de slo leir på steder med brakkvann og klam og fuktig luft. Ingen må tro at myggen nøyer seg med å gjøre livet til et helvete for folk som bor eller oppholder seg i sumpen eller andre steder i naturen med dårlig ventilasjon. Neida, myggen lever også andre steder, og den går gjerne løs på både aper, frosk, fugler og store hjortedyr også. Er det blod å finne i en kropp så gyver de løs på den, enten de 128

2 må trenge gjennom hud, fjær, pels eller skjell for å komme til. Myggens iver etter å finne ofre overgås kanskje bare av biologenes vilje til å kartlegge artsmangfoldet på planeten vår. På uforståelig vis har de kommet frem til at det finnes rundt tre tusen forskjellige myggarter. Av dem er det nesten fire hundre arter som tilhører anopheles-grenen av myggenes familietre, og det er disse som kan bringe med seg malariaparasittene som gjør mennesker syke. I noen tilfeller blir vi så syke at vi dør, i andre tilfeller blir vi bare så syke at vi ønsker at vi var døde. Sjansene for å dø av malaria varierer med hvilken malariaparasitt man kommer ut for. Det er fire varianter, vivax, malariae, ovale og falciparum, og det er den siste det virkelig er grunn til å bekymre seg for. Den dreper. En fattig trøst er det at i myggens øyne er det ikke den, men vi, som er smittebærerne. På sett og vis er det nemlig like riktig å si at vi smitter myggen med malaria som at den smitter oss. Både menneske og mygg er malariaparasittens slaver. Til å overliste oss i våre forsøk på å ta livet av dem med medikamenter, bruker parasittene et komplisert kretsløp som hverken begynner eller ender noe sted. For å skjønne hva som skjer kan vi begynne med en sunn og frisk, dagsgammel, blivende myggemamma av anopheles-slekten. Hun, stakkar, virrer blodsugen rundt i lufta, for hun trenger sårt bare bittelitt blod til å modne eggene sine med. Før eller senere finner hun det hun søker. Et menneske. Antagelig sover mennesket, men enten det sover eller våker så kan det ikke se myggen, for sola har gått ned. Myggemamma vipper frem snabelen sin og plugger seg til, som en annen sjømann som snarest i land i Hamburg. Noen ganger går det bra. Andre ganger, når myggen kommer ut for et menneske med malaria, forlater den sitt bytte som en smittet og snart syk mygg. Du synes kanskje synd på deg selv når du våkner en morgen og er urven i magen og ikke helt frisk i toppen heller? Vel, tenk deg hvordan det er å føle seg sånn når din forventede levetid selv i frisk tilstand er knappe to uker, og du vet at du må ut og jobbe hardt i dag igjen. Omtrent sånn er det å være malariamygg. Parasittene følger blodet ned i myggens mage. Hvis temperaturen både i og utenfor myggen er på minst 16 grader Celsius, da våkner malariaparasittene til liv og har seg i noen voldsomme orgier. Som resultat av all lidenskapen smelter småtassene sammen, og de fester seg som cyster til veggene i myggens 129

3 magesekk. Vi vet lite om hvordan myggen opplever det, men det skulle ikke forundre meg om nettopp dette er den utløsende faktoren som får myggen til å oppføre seg så suicidalt rundt mennesker. Før eller senere sprekker cysten, og parasittene sprer seg ut i myggekroppens kretsløp. De samler seg igjen i myggens spyttkjertler. Neste gang myggen er på blodtokt følger parasittene med stoffene som myggen sender inn i menneskeblodet under blodsugingen. På bare få sekunder eller minutter frakter blodstrømmen dem til leveren. Der roer de seg i minst dager. Noen blir liggende i dvale på ubestemt tid, det kan ta måneder og år før de utvikler seg videre. Andre begynner med å invadere og ødelegge røde blodlegemer mens de sprer seg rundt i kroppen og utskiller giftstoffer. Den nye smittebæreren blir liggende syk og ute av stand til å forsvare seg mot blodtørstige mygg. Sånn har vi kretsløpet gående, tilsynelatende til evig tid. Av gode grunner har man valgt å basere kampen mot malaria på å eliminere bare den ene av de to involverte smittebærerne, nemlig myggen. Mange metoder er i bruk, alt fra den universelle, kraftige håndspåleggelsen som utføres på myggerygger over hele verden, til myggnett, myggspiraler og til og med utstrakt DDT-spraying i områder hvor de ikke har råd til å la være. Alt er like nytteløst, vi blir neppe noensinne helt kvitt blodsugerne. Blir vi ikke kvitt myggen så blir vi heller ikke kvitt malariaparasittene. Antimalaria-medisin er derfor noe man som reisende er nødt til å forholde seg til, enten man liker det eller ikke. Heldigvis finnes det mange måter å unngå malariasmitte på. Dessverre er den sikreste metoden å oppholde seg i polare strøk, helst langt unna internasjonale flyplasser. Om du vil til varmere strøk må du hele tiden holde deg inne i rom med air-condition og sørge for å være innsmurt med giftstoffer. Det blir ikke rare reiseopplevelsene av sånt. Om du faktisk ønsker å dra til et sted hvor du risikerer å møte malariamygg, så finnes det et bredt utvalg av medisiner som kan hindre parasittene i å utfolde seg fritt om de nå skulle komme seg inn i kroppen din. Problemet er bare at, vel, det er egentlig mange problemer med disse medisinene. For det første så er det ikke sikkert at de virker. Parasittjævlene utvikler resistens mot kjemikaliene våre i et skremmende høyt tempo. Undersøker man nærmere finner man typisk ut at medisin X gir 70 prosent beskyttelse mot malaria i et gitt område. Hm. I teorien står det altså om livet ditt. Hvor mange kondomer hadde blitt solgt om de ble markedsført slik: «Med denne på er det 130

4 bare tre av ti jenter som blir gravide»? Hvor populært hadde strikkhopping fra stor høyde vært om plakaten sa «Kom og hopp ned i avgrunnen fra denne høye broen! (Strikken ryker bare en gang iblant)»? Veldig lite, tipper jeg. Men ok, hvis man vet nøyaktig hvor man har tenkt seg og har oppdatert informasjon om hva parasittene i det området er i stand til, så kan man ofte finne en medisin som gir god beskyttelse. Så kommer problem nummer to, og det er grunnen til at vi aldri blir kvitt parasittene. Medisinene som faktisk virker er relativt dyre, i hvert fall om man skal være i malarialand i mer enn ei langhelg. For at det skal virke må man ta medisinen både før, under og etter oppholdet i smitteområdet. I visse land kan man ende opp med å bruke flere kroner på beskyttelse mot malaria enn på mat eller overnattinger. For noen av medisinene er det også begrenset hvor lenge man kan bruke dem før bivirkningene gjør det direkte usunt å fortsette. Medisinene er altså ikke noe alternativ for fattige mennesker bosatt i områder med malaria. Det er det evig mange nok som gjør til at parasittene aldri vil slippe opp for kropper å spre seg via. Kanskje er grunnen til den høye prisen på medisinene forbundet med det tredje problemet, som er bivirkningene. Produsentene har store utgifter knyttet til de tjukke brosjyrene som følger med medisinen, hvor alle kjente bivirkninger av medisinene listes opp. I tillegg kommer løpende utgifter til advokatbistand i takt med at nye bivirkninger oppdages. Lista over bivirkninger av vanlige antimalaria-medisiner er latterlig lang. Huden blir mer sensitiv overfor sollys, noe som ikke er direkte skadelig, men heller ikke spesielt ønskelig når man skal reise i tropene. Man opplever kvalme og oppkast, krampe, utslett, hårtap, forstyrret hjerterytme, svimmelhet, balanseforstyrrelser, paranoia og søvnproblemer, inkludert avsindige mareritt. I verste fall kan medisinen utløse angst og psykotiske reaksjoner. At en annen kjent bivirkning er depresjoner kommer neppe særlig overraskende. Tragisk nok finnes det eksempler på personer som har blitt drevet helt inn i klinisk galskap og selvmord. Fordi virkestoffene i medisinen ofte blir i blodet i lang tid før de brytes ned, kan man oppleve disse effektene i mange måneder etter at man har sluttet med å ta medisinen. Det er heldigvis få som rammes av de alvorligste bivirkningene, men det er likevel lett å bli skremt. Særlig når man i tillegg vet at det er ingen som riktig forstår hvorfor eller hvordan flere av medisinene virker. De mest effektive 131

5 virkestoffene har man plukket ut av en eller annen plante i regnskogen. Etter råd fra en medisinmann, en med fjærhatt og skummel maske, innbiller jeg meg. Så har de puttet stoffene inn i piller og testet det litt på rotter, før de la medisinen ut for salg. Nå sitter medisinfabrikantene på et sted med svømmebasseng og tjenere og håper det beste, mens pengene strømmer inn. Om du velger å bruke malariamedisin bør du teste den på deg selv hjemme, før du reiser. Kanskje oppdager du at det trolig blir en bedre tur uten medisin enn med. Selv om du finner riktig medisin for reisemålet ditt, til en pris du kan leve med og uten at du begynner å se rosa elefanter straks du svelger pillen, er det fremdeles minst ett springende punkt igjen å ta stilling til: Skal du tenke på ditt eget beste eller på det som er best for verden, representert ved livene til lokalbefolkningen i regionen man skal besøke? I motsetning til hva mange tror, så kan malaria stort sett enkelt kureres. Én behandlingsform består i kortvarig, kontrollert inntak av store doser av de samme medisinene som reisende kan bruke for å unngå å bli smittet. Det er denne behandlingen som er billigst, og det er derfor den som vanligvis tilbys til lokalbefolkning som smittes. Problemet er at jo flere som bruker medisinene som forebyggende middel mot malaria, jo raskere oppstår mutasjoner av malariaparasittene, og jo raskere blir medisinene ubrukelige som helbredende kur for de som bor i malaria-land. Hvis du setter de innfødtes liv like høyt som ditt eget, så bør du gjøre som dem. Bruk bare medisinen som kur i det tilfelle at du faktisk blir smittet. Spør du legen din til råds får du selvfølgelig klar beskjed om at for din egen helses skyld så bør du ta medisin. Det er jobben til legen å si det. Det du i hvert fall kan gjøre er å forhøre deg om hvilken type malaria-parasitter som faktisk finnes i området du har tenkt deg til. Hvis det er den dødelige typen er det større grunn til å bruke medisiner enn hvis det ikke er det. De vanlige, enkle forholdsreglene vi kjenner hjemmefra er alt du trenger for å unngå å bli stukket av mygg. Om du oppdager at en mygg eller to likevel har klart å stikke deg, så er sjansen for at du har fått i deg malariaparasitter fremdeles veldig liten. Vær bare ekstra oppmerksom på feberanfall og kuldetokter under og etter reiser i malariaområder, og oppsøk øyeblikkelig lege hvis du har mistanke om smitte. I slike områder får du raskt en enkel og effektiv diagnose og eventuelt behandling av en lokal lege. Snart kan du reise frisk og rask videre. 132

6 Det er ikke ofte du kan gjøre valg som både redder liv, som sparer deg for penger og som mer sannsynlig sparer deg for plager enn påfører deg dem. Dette er et sånt valg! -- Tilbake fra malarialeksjonen er vi i bussen på vei ut av Durban, og om det er et artig navn på en by, så var ikke mitt neste stopp mindre fornøyelig; KwaMbonambi! KwaMbonambi lå i sin tur like utenfor det enda morsommere Mtubatuba. Det skulle ikke forundre meg om Afrikas første romfartøy, ferdig sånn omkring år 2385, blir en farkost som heter Mtubatuba. Det betyr nemlig Han som ble slynget ut, etter en ekte, lokal negerkonge som en gang for lenge siden visstnok startet livet som sentral deltager i en spesielt hard fødsel. Jeg vet ikke hva KwaMbonambi faktisk betyr, men for meg vil det alltid være stedet som holdt på å drukne i regn. Ikke før hadde jeg moret meg ferdig over de morsomme stedsnavnene på veiskiltene, så kjørte vi rett inn under en regnsky. Det tunge, loddrette regnet forklarte den tette, frodige skogen rundt landsbyen. Stedet var lite og landlig med et par tusen innbyggere. Det var likevel hele åtte slakterbutikker der, to kirurgiske legekontorer (som jeg antar at kanskje var slakterbutikker i praksis, de også), femti milliarder malariamygg og hundre gamle koner som satt på rekke og rad langs hovedveien og solgte alt de hadde. Tennene sine hadde de solgt forlengst. Eller kanskje ikke. På veien til Kwa Mbonambi hadde vi kjørt gjennom tilsynelatende endeløse åkrer med sukkerrør. Alle ungene gikk og tygget på sånne rør, så kanskje var de gamle konenes tannløse gap bare langtidsvirkningene av det. Den observante leser la sikkert merke til at jeg skrev vi. Keiko var tilbake. Kenji hadde til slutt fått nok av henne, og hadde foretrukket å flykte tilbake ut på havet igjen, til sin egen versjon av surfing, omgitt av glupske hvithaier og svære brennmaneter. Keiko hadde knapt lest den første siden i reisehåndboka si om alt som var farlig i Durban, før hun bestemte seg for helt å hoppe over byen. Vips, så hadde hun tatt meg igjen. 133