NB 37 Lavkarbonbetong. (forside)

Transkript

1 NB 37 Lavkarbonbetong (forside) 1

2 Forord Målet med denne publikasjonen har vært å definere en bransjenorm for «lavkarbonbetong» ved å utarbeide et klassifiseringssystem med konkrete grenseverdier for klimagassutslipp. Den prosjekterende skal dermed kunne sette mål for prosjektet ved å velge lavkarbonklasser for hver enkelt konstruksjonsdel i betong. De definerte lavkarbonklassene gir realistiske generiske verdier som kan inngå i et foreløpig klimagassregnskap. Det blir deretter opp til entreprenør og betongleverandør å dokumentere at riktig lavkarbonklasse er oppnådd ved hjelp av miljødeklarasjoner (EPD er). EPD er brukes også til å dokumentere endelig klimagassregnskap for betongkonstruksjonen. Regelverk, dokumentasjonsverktøy, materialer og kunnskap er i sterk utvikling på dette området, så publikasjonen må forventes å gjennomgå revisjon så snart det foreligger behov. Publikasjonen er utarbeidet av en arbeidsgruppe bestående av: Sverre Smeplass, Skanska Tom Fredvik, NorBetong Øyvind Sæther, Unicon Ragnar Skagen, Veidekke Hallvard Magerøy, FABEKO Ingrid Hegseth, Skanska Nina Borvik, Skanska Lars Hansson, Cemex Hedda Vikan, Statens vegvesen Sunniva Barnes, Rambøll Kristin Holthe, Multiconsult / Skanska Knut Ose Kjellsen, Norcem Margrethe Ollendorff, Multiconsult / Feiring Bruk Christoffer Moen, Norcem Mars 2015 Norsk Betongforening 2

3 Forord... 2 Del A Spesifikasjoner... 4 A.1 Lavkarbonklasser... 4 A.2 Forutsetninger... 5 Del B Veiledning... 7 B.1 Betong og miljø... 7 B.2 Materialstandarden NS-EN 206: NA: B.3 FABEKOs og Betongelementforeningens EPD-generator B.4 Klimagassregnskap.no B.5 Proporsjonering, effekt av tilpasninger B.6 Marked, produkter B.7 Regionale forskjeller B.8 Tekniske egenskaper

4 Del A Spesifikasjoner A.1 Lavkarbonklasser Lavkarbonbetong defineres som betong der det er gjort tiltak for å begrense klimagassutslippet. Klimagassutslippet er målsatt som CO 2 ekvivalenter, der bidraget fra andre gasser enn CO 2 er vektet iht. GWP (Global Warming Potential). Denne publikasjonen gir grenser for klimagassutslippet for tre ulike nivåer av lavkarbonbetong: - Lavkarbon A - den strengeste klassen, krever alltid bruk av spesielle tiltak - Lavkarbon B - vanskelig å oppnå med ordinære resepttekniske tiltak - Lavkarbon C - kan oppnås med relativt enkle resepttekniske tiltak Klassene er definert med grenseverdier for deklarerte klimagassutslipp for et utvalg av kombinasjoner av fasthetsklasser og bestandighetsklasser, slik disse er definert i NS-EN : NA:2008 og NS-EN 206: NA:2014. Grenseverdiene for de tre klassene er gitt i tabell 1. Legg merke til at kravene ikke er differensiert mht. frostbestandighet. Dette betyr at det er gitt et og samme krav for bestandighetsklassene M45 og MF45, og tilsvarende for bestandighetsklasse M40 og MF40. Bransjereferansen som er oppgitt i tabell 1 er norske generiske verdier kan brukes til å anslå besparelser i klimagassutslipp ved bruk av lavkarbonbetong. Tabell 1 Lavkarbonbetongklasser med grenseverdier for klimagassutslipp B20 B25 B30 B35 B35 B45 B55 M90 M90 M60 M(F)45 M(F)40 M(F)40 M(F)40 Maksimalt tillatt klimagassutslipp [kg CO 2-ekv pr m 3 betong] Lavkarbon A Lavkarbon B Lavkarbon C Bransjereferanse Klimagassutslippet oppgis for 1 m 3 betong og dekker livsløpet fra råvareuttak til betongprodusentens fabrikkport. Utslippet oppgis som kg CO 2-ekv./m 3 betong. Ved omregning fra kg/m 3 til kg/tonn brukes densiteten 2400 kg/m 3. Det er en forutsetning at klassegrensene skal oppdateres jevnlig, slik at miljømålene for byggeprosjektene til en hver tid skal være avstemt med det produktspekteret som er tilgjengelig i det norske betongmarkedet. Det er derfor viktig å bruke siste tilgjengelige versjon av denne publikasjonen ved spesifikasjon av lavkarbonbetong. 4

5 A.2 Forutsetninger Valg av lavkarbonklasse De kombinasjonene av lavkarbonklassene, fasthetsklasse og bestandighetsklasse som det er gitt grenseverdier for i tabell 1 er ikke nødvendigvis tilgjengelig fra alle leverandører eller i alle regioner. Lokal og regional tilgjengelighet av lavkarbonbetong er diskutert i kapittel B7. Hvilke klimagassutslipp som kan oppnås lokalt er avhengig av parametre som: - Tilgjengelighet av aktuelle bindemiddeltyper - Kvalitet på lokale tilslag - Transportavstand av råvarer til betongfabrikk Det er derfor viktig at den prosjekterende kartlegger mulige lokale begrensinger før det blir satt konkrete krav til klimagassutslipp i form av spesifiserte lavkarbonklasser. Valg av riktig fasthets- og bestandighetsklasse kan i noen tilfeller ha nesten like stor effekt på klimagassregnskapet som valg av lavkarbonklasse. Tabell 1 viser at kravet til klimagassutslipp for en B30M60 - betong i lavkarbonklasse A er det samme som kravet til en B20M90 i lavkarbonklasse B. Konstruksjonsavsnitt som egentlig hører hjemme i eksponeringsklasse X0 (NS-EN 206+NA, tabell NA.1) blir ofte rutinemessig plassert i eksponeringsklasse XC1, XC2, XC3 eller XC4. Dette utløser krav om bruk av bestandighetsklasse M60, selv om bestandighetsklasse M90 formelt vil være tilstrekkelig. Dette fører i sin tur til at fasthetsklassen spesifiseres som B30, fordi denne fasthetsklassen oppfattes som sammenhørende med bestandighetsklasse M60 for alle aktuelle bindemiddelalternativer. I mange tilfeller er fasthetsklasse B20 eller B25 tilstrekkelig for å ivareta bæreevnen i disse konstruksjonsavsnittene. Valg av konstruksjonsutforming, spennvidder og tverrsnittstykkelser har stor betydning for det totale betongforbruket, og dermed på klimagassregnskapet. Dette bør også tas med i vurderingen når ambisjonsnivået mht. klimagassutslipp skal defineres. Dokumentasjon Dersom en betongsammensetning levert på en bestemt byggeplass skal kunne sies å tilhøre en lavkarbonklasse, må dette kunne dokumenteres ved framlegging av EPD utarbeidet med FABEKOs web-baserte EPD-generator på se kapittel B3. EPD en dekker livsløpet fra «vugge til port», dvs. frem til og med produksjon på betongfabrikken. EPD en kan enten være en spesifikk EPD, som er en EPD registrert hos EPD-Norge, eller en prosjektspesifikk EPD, som er en EPD betongprodusentene selv har utarbeidet iht. retningslinjene i kapittel B3. Betongprodusentene vil ha et begrenset antall spesifikke EPD er, så de fleste EPD ene som vil sendes til prosjekter som etterspør dette, vil være prosjektspesifikke. En EPD er gyldig for et spesifikt produkt og produktet anses som dokumentert så lenge betongsammensetningen ikke justeres mer enn at klimagassutslippet i EPD en endres med maksimalt 5 % i forhold til deklarert verdi. Om et prosjekt mottar betong fra en produsent som har flere betongfabrikker innenfor et geografisk begrenset område, kan det være tilstrekkelig at det utarbeides EPD for betongsammensetningen på en av fabrikkene. Denne EPD en er gyldig for identisk 5

6 produkt fra de andre fabrikkene, forutsatt at klimagassutslippet ikke avviker med mer en 5 % fra klimagassutslippet for den deklarerte sammensetningen. Materialsammensetning Betongsammensetningen forutsettes å tilfredsstille kravene i NS-EN 206+NA i alle lavkarbonklassene. Standardens avsnitt NA til NA , og tabell NA.12 gir regler for blandingssementer, og oppgir grenseverdier for pozzolaner (silikastøv og flygeaske) og hydrauliske bindemidler (slagg) i de ulike bestandighetsklassene. Det er også gitt regler for hvordan pozzolaner og hydrauliske bindemidler skal regnes inn i betongens masseforhold ved kontroll av kravene til bestandighetsklassene. Dette er omtalt videre i kapittel B2. I bestandighetsklassene MF45 og MF40 (frostsikker betong) er det ikke gitt regler for en del av de bindemiddelkombinasjonene som kan være aktuelle ved produksjon av lavkarbonbetong i klasse Lavkarbon A. NS-EN 206+NA, tabell NA.14 gir imidlertid mulighet til å dokumentere frostbestandighet for slike bindemiddelkombinasjoner. NS-EN 206+NA gir mulighet til å dokumentere samsvar med kravene til bestandighetsklassene ved direkte funksjonsprøving av aktuelle bindemiddelsammensetninger. Dette vil kunne resultere i at det etter hvert settes andre krav til masseforhold, og andre regler for bruk av silikastøv, flygeaske og slagg enn det som er gitt som preaksepterte løsninger i standarden. Dette, i tillegg til at det kan komme mer miljøvennlige sementer på det norske markedet, gjør at grenseverdiene i lavkarbonbetongtabellen i kapitel A1 vil kunne bli revidert på kort varsel. Når det beskrives lavkarbonbetong med referanse til denne publikasjonen er det derfor viktig å referere til publikasjonsdatoen. Nivå på grenseverdiene I klasse Lavkarbon A er grenseverdiene satt slik at de representerer det som er praktisk mulig å oppnå for konstruksjonsbetong med de mest miljøvennlige bindemidlene som er allment tilgjengelig i det norske markedet i dag. Det vil i tillegg være nødvendig å utnytte tradisjonelle proporsjoneringstekniske virkemidler for å holde bindemiddelmengden nede. Dette betyr at det i de fleste tilfeller vil være nødvendig å bruke relativt mye grovt tilslag. Såkalte «reduserte betongsammensetninger», dvs. betong med mye sand og lite stein har normalt et noe høyere bindemiddelvolum, og vil dermed ha et dårligere utgangspunkt for å tilfredsstille grenseverdiene for Lavkarbon A. Effekten på klimagassutslippet av vanlige resepttekniske tiltak og virkemidler er diskutert i kapittel B5. Ved bruk av spesielle sementtyper og bindemiddelsammensetninger er det mulig å oppnå lavere klimagassutslipp enn det som er spesifisert for Lavkarbon A i bestandighetsklassene M(F)45 og M(F)40. Slike bindemidler er først og fremst aktuelle når det er ønske om spesielt lav varmeutvikling for massive anleggskonstruksjoner. Slike betonger vil ha lang avbindingstid og meget langsom fasthetsutvikling, og er derfor dårlig egnet for bruk på de fleste byggeprosjektene. 6

7 Del B Veiledning B.1 Betong og miljø Sementens klimagassutslipp Portlandsement produseres ved at kalkstein og mindre mengder kvarts, jernoksid og aluminiumoksid knuses til pulver, og brennes i en sementovn ved ca C. Kalkstein består hovedsakelig av kalsiumkarbonat, CaCO 3. Ved brenningen spaltes CO 2 av. Denne «kalsineringen» gir kalk, CaO, som sintrer (smelter) sammen med de andre mineralene til såkalt sementklinker, som er råproduktet fra sementovnen. Sementovnen fyres med organisk brennstoff, dette bidrar betydelig til utslippene av CO 2 og andre klimagasser fra sementfabrikken. Etter nedkjøling males sementklinkeren sammen med gips til ferdig sement. Nedmalingen skjer i store møller, og er en energikrevende prosess. Dette gir også et bidrag i karbon-regnskapet. Ren portlandsement produsert i Norge, f.eks. Norcem Industrisement, kan ha et totalt klimagassutslipp på ca. 800 kg CO 2-ekvivalenter per tonn sement levert fra fabrikk. Av dette utgjør kalsineringen ca. 480 kg CO 2-ekvivalenter per tonn sement. I global sammenheng er 800 kg CO 2- ekvivalenter per tonn sement et moderat utslipp. I andre deler av verden er det ikke uvanlig fortsatt å operere med klimagassutslipp på 1000 kg CO 2-ekvivalenter per tonn sement. På verdensbasis står produksjon av sement for ca. 5 % av de samlede menneskeskapte klimagassutslippene. Se også kapittel B6 som viser klimagassutslipp for sementer på det norske markedet I den vestlige verden, spesielt Nord-Europa, er det de siste årene lagt ned stor innsats for å redusere energiforbruket og klimagassutslippet ved sementproduksjon. Typiske tiltak er bruk av brennstoff basert på avfall, og varmegjenvinning fra ovnene. Figur 1: Sementfabrikken i Kjøpsvik. På verdensbasis utgjør utslippene fra sementindustrien ca. 5 % av de samlede menneskeskapte utslippene av CO2. Foto Billy Jacobsen / NRK

8 Tilsetningsmaterialer Det er ikke mulig å redusere utslippet fra selve kalsineringsprosessen. Det er imidlertid mulig å redusere mengden sementklinker i den ferdige sementen ved å bruke tilsetningsmaterialer som har gode bindemiddelegenskaper, og samtidig mye mindre klimagassutslipp enn sementklinkeren. Slike materialer kan være såkalte pozzolaner eller hydrauliske bindemidler. Begge disse gruppene tilsetningsmaterialer fungerer i praksis bare som bindemidler når de kombineres med portlandsement. Det må dermed alltid være en viss mengde sementklinker i sementen. Typiske pozzolaner er: - Flygeaske, som er et restprodukt fra kullfyrte kraftverk - Silikastøv, som er kondensert røykgass fra produksjon av ferrosilisium- eller silisiummetall Hydrauliske bindemidler er som regel: - Slagg, normalt jernovnslagg fra råjernproduksjon Legg merke til at alle disse tilsetningsmaterialene er restprodukter fra industri som i seg selv er kilder til store klimagassutslipp. Klimagassutslipp knyttes alltid til hovedproduktene, og restproduktene regnes dermed som energi- og karbonnøytrale. Dette er grunnen til at tilsetningsmaterialene ikke gir bidrag til sementens karbonregnskap. Silikastøv er et meget effektivt tilsetningsmateriale. NS-EN 206+NA regulerer maksimalt tillatt mengde silikastøv til 11 % av bindemiddelmengden, se kapittel B.2. Silikastøv kan derfor bare gi et begrenset bidrag mht. klimagasser. Flygeaske er mindre effektivt, men kan brukes i større mengder, inntil 35 % av bindemiddelmengden. For eksempel bruker Norcem flygeaske som tilsetningsmateriale i flere av sine sementer. Den mest brukte sementen, Norcem Standardsement FA, har et flygeaskeinnhold på ca. 18 %. Dette gir et klimagassutslipp på ca. 650 kg CO 2-ekvivalenter per tonn sement levert fra fabrikk, dvs. 150 kg mindre enn Norcem Industrisement. Bruk av slagg i sement har et stort potensiale som miljøtiltak, fordi det kan tilsettes i så store mengder, opptil 80 % av bindemiddelmengden, se kapittel B2. På verdensbasis finnes ikke tilstrekkelige mengder slagg til at det kan brukes på generell basis. I Norge leverer Cemex slaggsementer i deler av landet. Nøyaktige tall for CO 2-utslipp for de sementene som er tilgjengelige i det norske markedet er gitt i kapittel B6. Regler for bruken av tilsetningsmaterialer er mer omtalt i kapittel B2, og tilsetningsmaterialenes tekniske egenskaper er omtalt i kapittel B8. Karbonfangst Norcem har i 2013 satt i gang forsøk med CO 2-fangst fra sementovnen ved fabrikkanlegget i Brevik. Hvis dette lykkes i stor skala, kan det få stor betydning for sementens og betongens karbonavtrykk. Dette forutsetter at det utvikles gode løsninger for lagring av CO 2. 8

9 Betongens totale klimagassutslipp Figur 2 viser et eksempel på hvordan karbonregnskapet for en konstruksjonsbetong kan fordeles på de ulike delmaterialene. Bidraget fra transport av materialer fram til blandeverk, og selve blandeprosessen er tatt med for hvert enkelt materiale. Bidraget fra tilslaget kommer fra energiforbruket ved knusing og oppredning av berg til grovt tilslag, fra sikting og oppredning av naturgrus, og fra transport. Figuren viser at sementen totalt dominerer avtrykket, dvs. sementen står for mer enn 90 % av det samlede klimagassutslippet til betong. Figur 2 Klimagassutslipp for en typisk konstruksjonsbetong, fordelt på delmaterialene Miljøsertifisering Den norske byggebransjen har tatt i bruk flere ulike sertifiseringssystemer for å kunne velge, rangere og prioritere aktuelle miljøtiltak i byggeprosjektene. Den norske versjonen av BREEAM (British Research Establishment Environmental Assessment Method), kalt BREEAM NOR, er det mest brukte systemet i Norge. BREEAM NOR eies av Norwegian Green Building Council (NGBC), som er en sammenslutning av over 200 aktører i den norske byggebransjen. BREEAM NOR er poengbasert, og gir poeng for miljøtiltak i alt 10 ulike kategorier. For et tradisjonelt næringsbygg kan det typisk være mulig å hente i alt ca. 130 poeng for ulike miljøtiltak, fordelt på de ulike kategoriene. Det er mulig å hente 1-3 poeng ved å redusere klimagassutslippet for bygningsmaterialene, inkludert betongen. Reduksjonen måles opp mot en bransjereferanse, og vanligvis benyttes verktøyet klimagassregnskap.no, se kapittel B4. Det er også mulig å innhente poeng ved å samle inn EPD er. Miljøtiltak i den norske betongbransjen Mange bedrifter i betongbransjen har miljøstyringssystemer sertifisert etter NS-ISO Miljøstyringssystemene gir hver enkelt bedrift mulighet til å utarbeide planer for hvordan bedriften kan redusere sine utslipp, begrense energibruk, og gjennomføre tiltak som begrenser påvirkningen på miljøet og bedriftens omgivelser. 9

10 Den norske fabrikkbetongforeningen (FABEKO) har fått utviklet et regneverktøy for miljøvaredeklarasjoner, EPD er (Environmental Product Declaration) for ferdigbetong. En EPD er et kortfattet dokument som oppsummerer miljøprofilen til en komponent, et ferdig produkt eller en tjeneste på en standardisert og objektiv måte. Se kapittel B3 for nærmere beskrivelse. Levetidsbetraktninger Konstruksjonens levetid har stor betydning for livsløpsvurderingen (LCA-analysen), og for den reelle miljøpåvirkningen. I prinsipp er det mulig å gjennomføre tiltak som gir store besparelser i betongens karbonregnskap, men som samtidig svekker betongens bestandighetsegenskaper, og dermed kan forkorte konstruksjonens levetid. Hvis konstruksjonen må rives og erstattes tidligere enn forutsatt, vil dette selvfølgelig gi en negativ miljøeffekt. Dette er ivaretatt ved at betongstandardene setter minimumskrav til materialsammensetningen, og til overdekningen (minste betongtykkelse fra armeringsstålet ut til omgivende miljø). Kravene er tilpasset de egenskapene tilsetningsmaterialene tilfører betongen. Hvis vi for eksempel bruker sement med flygeaske eller slagg for å redusere klimagassutslippet, vil dette sannsynligvis gi betongen mindre motstand mot karbonatisering, og dermed øker faren for at det kan oppstå armeringskorrosjon innenfor prosjektert levetid. Når vi bruker slike sementer i konstruksjoner som er utsatt for karbonatisering, krever derfor NS-EN 206+NA at vi må bruke et masseforhold som er litt lavere enn om betongen var basert på ren portlandsement. Dette øker betongens tetthet, slik at betongkonstruksjonen får den ønskede levetiden. Redusert masseforhold gir økt sementforbruk, og dette bidrar i realiteten til å svekke det positive bidraget til karbonregnskapet fra bruken av slike sementer. Flygeaskesementen gir derimot et positivt bidrag til motstanden mot kloridinntrengning. NS-EN 206+NA krever derfor ikke spesielle tiltak for å ta vare på bestandigheten, når vi bruker slik sement i betongkonstruksjoner som står i kloridholdige miljøer. Dette er omtalt videre i kapittel B2 og B8. Resirkulert betong Nedknust, herdet betong kan brukes som tilslag, men gir ingen bindemiddeleffekt. Regler for slik resirkulering er gitt i NS-EN 206+NA og NS-EN Tilslag av resirkulert betong har som regel noe dårligere egenskaper enn rene naturtilslag, både med hensyn til betongens støpelighet og styrke. Bruk av knust betong som delvis erstatning, typisk 20 %, for rene naturtilslag, vil derfor ofte gi litt større sementforbruk i betongen, og dermed en negativ miljøeffekt. Resirkulering av herdet betong som tilslag kan derfor bare betraktes som et miljøtiltak der det ellers er knapphet på gode tilslagsressurser. Det aller meste av knust betong fra gamle konstruksjoner brukes derfor som fyllmasse, eller deponeres som avfall. Det er mer vanlig å resirkulere fersk returbetong på blandeverkene. Dette gjøres ved å vaske det grove tilslaget ut av betongen med vann, og la dette gå tilbake inn i produksjonen som ordinært 10

11 tilslag. Slam og vaskevann tas også inn i produksjonen, men i begrensede mengder. Avfallsrestene går til deponi. Betongslam kan også anvendes som jordforbedringsmiddel. 11

12 B.2 Materialstandarden NS-EN 206: NA:2014 Innledning Dette kapittelet fokuserer kun på de deler av NS-EN 206+NA som har innvirkning på betongens klimagassutslipp. Kapitlet bør leses i sammenheng med kapittel B8 Tekniske egenskaper, da de tekniske egenskapene ofte påvirker klimagassutslippet, og det ikke alltid er mulig å kombinere minimalt klimagassutslipp med ønskede bruksegenskaper. Bestemmelser i nasjonalt tillegg (NA) overstyrer bestemmelser i standardens hoveddel. Et eksempel på dette er: Standardens hoveddel-kapittel setter k-verdi lik 0,4 for flygeaske. Nasjonalt tillegg, punkt NA , setter k-verdi lik 0,4 eller 0,7 avhengig av bestandighetsklasse. NS-EN 206+NA gir regler for betongsammensetninger ut fra at konstruksjonen skal tilfredsstille kravet til prosjektert brukstid. Reglene og tilhørende grenseverdier vil derfor endre seg avhengig av hvilken eksponeringsklasse og tilhørende bestandighetsklasse som er spesifisert for betongen. Bestemmelsene i NS-EN 206+NA er konservative og gjelder for alle tillatte produkter innen en gitt gruppe, for eksempel alle sementer innen CEM II/A-V, uavhengig av produsent. Standarden åpner for at en kan dokumentere nye eller endrede bruksbetingelser for spesifikke produkter eller kombinasjoner av produkter. Det er mulig å fravike fra NS-EN 206+NA, men en må da være klar over hvilke ansvar en påtar seg. Alle fravik skal enten spesifiseres av byggherre/prosjekterende, eller avtales direkte mellom entreprenør og byggherre. Type II tilsetningsmaterialer NS-EN 206+NA definerer type II tilsetningsmaterialer som materialer som er pozzolane eller latent hydrauliske, dvs. har «sementerende»-egenskaper når de blandes sammen med sement og vann. Type II-materialer kan erstatte deler av sementen enten innblandet i sementene eller som tilsetningsmaterialet i betongen. I NS-EN 206+NA gis det regler for bruk av silika, flygeaske og slagg. Bruk av type II-materialer er som regel en forutsetning for å kunne produsere lavkarbonbetong. For å oppnå klasse lavkarbon A, vil en som regel måtte benytte bindemidler med mer enn 25 % type IImaterialer, enten i sementen eller tilsatt separat. K-verdi metoden NS-EN 206+NA stiller krav til største tillatte masseforhold (vann/bindemiddel) for betonger i de ulike bestandighetsklassene, avhengig av bindemiddelsammensetning. Masseforholdet defineres på følgende måte: m = v/(c + k p) der: m - masseforhold vann/bindemiddel v - totalt fritt vanninnhold c - sementinnhold k - virkningsfaktor for aktuelt tilsetningsmateriale, f. eks. silikastøv p - innhold tilsetningsmateriale 12

13 Virkningsfaktoren k reflekterer tilsetningsmaterialets effekt på betongens bestandighetsegenskaper. Type II-materialene har forskjellige virkningsfaktorer. Virkningsfaktoren for ett og samme materiale kan også være forskjellig for ulike bestandighetsklasser. Flygeaske Bruksregler for flygeaske er gitt i NS-EN 206+NA punkt og NA Tilsatt flygeaske kan tas med i beregning av masseforhold og effektivt bindemiddel for alle sementer det er gitt regler for i tabell NA.9 i NS-EN 206+NA. Ved beregning av masseforhold og effektiv bindemiddelmengde benyttes k= 0,4 for bestandighetsklasse M60 og k=0,7 for M45/MF45 og M40/MF40. Dersom det tilsettes mer enn 20 % flygeaske så skal motstanden mot fryse-tine belastning dokumenteres iht. NA.5.3.2(902) for MF45 og MF40, uansett type sement. Største tillatte totale mengde flygeaske er 35 % av samlet bindemiddelmengde. Silika Bruksregler for silika er gitt i NS-EN 206+NA NA Tilsatt silika kan tas med i beregning av masseforhold og effektivt bindemiddel for alle sementer det er gitt regler for i tabell NA.12 i NS-EN 206+NA. For M90 og M60 benyttes k=1,0. For M45/MF45 og M40/MF40 benyttes k=2. Største tillatte totale mengde silika er 11 % av samlet bindemiddelmengde. Slagg Bruksregler for slagg er gitt i NS-EN NA Slagg er per dags dato bare tilgjengelig i ferdige sementer i Norge, og ikke som tilsetningsmateriale. Tilsatt slagg kan tas med i beregning av masseforhold og effektivt bindemiddel for alle sementer det er gitt regler for i tabell NA.11 i NS-EN 206+NA. Største tillatte totale mengde slagg av samlet bindemiddelmengde er avhengig av sementen som benyttes. Dersom sementen er basert på klinker (CEM I) eller klinker og slagg (f.eks. CEM II/B-S) så kan det tas med inntil 80 % slagg. For andre sementer (f.eks. CEM II/A-V) kan det tas med inntil 60 % slagg. Kombinasjon av type II tilsetningsmaterialer NS-EN 206+NA gir regler for kombinasjoner av flere type II-materialer i samme betongsammensetning. Der kombinasjon av type II-materiale benyttes, må kravene til de enkelte type II-materialene tilfredsstilles. Siden slagg per dags dato bare er tilgjengelig i ferdige sementer i Norge, og ikke som tilsetningsmateriale, ser vi ikke på kombinasjoner med slagg. Kombinasjonen flygeaske og silika benyttes i Norge. For en betongsammensetning med flygeaske og silika, må kravene i henholdsvis NA og NA tilfredsstilles. Det er med andre ord ingen forbud mot å benytte maksimalverdiene i en kombinasjon, men en må huske at evt. flygeaske eller silika i sementen skal regnes med. Det vil si at vi til sammen kan få 46 % type II-materialer (35 % flygeaske + 11 % silika). Selv om dette er innenfor kravene, kan bruksegenskapene være uhensiktsmessige, se kapittel B8 for mer informasjon. Utvidede bruksregler og fravik fra NS-EN 206+NA Det er i NS-EN 206+NA NA (902) gitt mulighet for å utvide bruksbetingelsene for sementer og bindemiddel basert på prøving og dokumentasjon av betongens egenskaper. Reglene er gitt i NA Der beskrives også klare regler for hvordan betongens egenskper skal dokumenteres og at 13

14 dokumentasjonen skal fremlegges for vurdering hos sertifiseringsorganet for betongproduksjon. Dersom utvidede bruksregler benyttes og egnethet ikke er påvist, dokumentert og vurdert av sertifiseringsorganet, må kunden varsles og følgesedlene merkes med at betongen ikke er i samsvar med NS-EN 206+NA. I de tilfeller der endrede bruksregler benyttes, men dokumentasjon om egnethet ikke er fremlagt til vurdering for sertifiseringsorganet, så kan kunde akseptere at betong som leveres er i henhold til NS- EN 206+NA det vil si at kunden aksepterer at betongen tilfredsstiller de egenskaper og levetid som ligger til grunn for NS-EN 206+NA. Dette er et stort ansvar å ta for kunden og bør kun gjøres etter nøye vurdering. Gjenvunnet/resirkulert tilslag NS-EN 206+NA gir i punkt NA og NA regler for bruk av gjenvunnet og resirkulert tilslag. Bruk av resirkulert tilslag krever som regel større sementforbruk, og vil vanligvis føre til økt klimagassutslipp. Se kapittel B1 for mer informasjon om dette. 14

15 B.3 FABEKOs og Betongelementforeningens EPD-generator Hva er EPD? Et økende fokus på hvordan både produkter, tjenester, forbruk og annet påvirker miljøet, har blant annet ført til behov for å dokumentere og deklarere miljøbelastninger fra produkter og tjenester på en standardisert, enkel, objektiv og sammenlignbar måte. For å møte behovet for å deklarere miljøbelastninger for et produkt eller en tjeneste, er grunnlaget for standardiserte miljøvaredeklarasjoner, såkalte EPD er utviklet. EPD står for Environmental Product Declaration. På norsk er det oversatt til miljøvaredeklarasjon, men betegnelsen EPD brukes både i Norge og internasjonalt. En EPD er et kortfattet dokument som oppsummerer miljøprofilen til en komponent, et ferdig produkt eller en tjeneste. En EPD bygger på livsløpsvurderinger av miljødata fra råvareuttak, produksjon, bruksfase og avhending. En EPD lages på grunnlag av en livsløpsanalyse (LCA). Krav og regler for utarbeidelse av LCA finnes i ISO 14040:2006 og ISO 14044:2006. Hovedreglene for hvordan man utarbeider en EPD er spesifisert i ISO 14025:2006. Utarbeidelse av EDP er er basert på produktkategoriregler (PCR) som må følges. Regler for utarbeidelse av PCR for byggematerialer er standardisert i NS-EN 15804:2012, A1:2013. I dag finnes det ingen PCR for ferdigbetong i Norge. Derimot finnes det en PCR for betongelementer som beskriver hele prosessen fra uttak av råvarer til demolering og håndtering av demolerte materialer. Reglene for produksjonsfasen i denne PCR en blir derfor brukt for ferdigbetong. Uavhengig verifiserte miljødeklarasjoner sikrer miljøinformasjon i henhold til de fire kravene: objektivitet, sammenlignbarhet, troverdighet og adderbarhet. Intensjonen med standardene er å sikre kravet til objektivitet og sammenlignbarhet. Spesifikke og prosjektspesifikke EPDer Det skilles mellom spesifikke og prosjektspesifikke EPD er. En spesifikk EPD er en EPD som er registrert og godkjent av EPD-Norge. For at en spesifikk EPD skal kunne godkjennes, må nødvendige inngangsdata samles inn og registreres av en godkjent verifikator og verifiseres av en annen uavhengig verifikator før den legges ut på hjemmesidene til EPD Norge. Spesifikke EPD er som er registrert hos EPD-Norge har gyldighet på 5 år. En prosjektspesifikk EPD er en EPD som er utstedt innenfor følgende rammer: 1. En prosjektspesifikk EPD må henvise til en spesifikk EPD som betongprodusenten har registret hos EPD-Norge. 2. I de prosjektspesifikke EPD ene må navnene på to godkjente verifikatorene fra den spesifikke EPD en framkomme. 3. Det skal være samme person som lager og kontrollerer de prosjektspesifikke EPD ene, som også har fått en spesifikk EPD kontrollert og godkjent av EPD-Norge. 4. Ved behov kan bedrifter få hjelp av EPD-Norge og FABEKO til å komme frem til ordninger som gjør at internverifiseringen av data blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte. 15

16 EPD-generatoren FABEKO og Betongelementforeningens EPD-generatoren er et WEB-basert regneverktøy som muliggjør for den enkelte betongprodusent å utvikle egne EPDer for betong. EPD-generatoren er en applikasjon til Østfoldforskning sin plattform. EPD-generatoren kan enkelt tilpasses enkeltbedrifter ved å legge inn bedriftens spesifikke data. EPD-generatoren utarbeider EPDer som inkluderer livsløpet fra råvareuttak til fabrikkport. I tillegg er det mulig å inkludere transport til byggeplass. Generatoren til FABEKO følger produktkategoriregler (PCR) som er utarbeidet for betongelementer, men avviker fra denne ved at deklarert enhet er satt til 1 m 3. EPD-generatoren består av en database med alle innsatsfaktorene for fremstilling av betong, en registreringsenhet og en beregningsdel som genererer selve EPD ene. Der det har vært mulig å fremskaffe det, benyttes tall fra råvarematerialenes EPD er. I tillegg drar EPD-generatoren nytte av Østfoldforsknings database for miljøbelastninger knyttet til energiforbruk, transport og fremstilling av viktige råvarer. Verktøyet er basert på gjeldende standarder, samt retningslinjer fra EPD-Norge. Brukeren legger selv inn betongsammensetningen, transportdata, data for egen produksjon, samt bilder og beskrivende tekst som skal framkomme i deklarasjonen. Ut i fra dette genereres spesifikke EPD er klare for registrering hos EPD-Norge eller prosjektspesifikke EPD er. All annen data og koblinger i EPD-generatoren og plattformen er låst slik at de ikke kan manipuleres av brukeren. Både data og koblinger er verifisert av en av EPD-Norges godkjente verifikatorer. EPD-generatoren er dermed verifisert og godkjent av EPD Norge. Alle som genererer og bruker EPDer må ha minimum en EPD-Norge verifisert EPD, som skal legges ut på EPD-Norges hjemmesider med et eget deklarasjonsnummer. Både innen FABEKOs og Betongelementforeningens medlemsbedrifter er det nå godkjent en rekke verifikatorer som har gjennomgått nødvendig godkjent opplæring for å utvikle og kontrollere egne EPDer. Forutsetninger i generatoren Deklarert enhet for ferdigbetong er 1 m 3. Utslippene for produksjon av 1 m 3 betong beregnes i generatoren fra råvareuttak til port. Dette tilsvarer modul A1-A3 i NS-EN 15804:2012. I tillegg til deklarert enhet, gir generatoren mulighet for å inkludere transport fra fabrikkport til byggeplass. Dette tilsvarer modul A4. Beskrivelsene av modul A1-A4 i NS-EN 15804:2012 er: A1 = fremstilling av råvarer A2 = transport av råvarer A3 = produksjon av betongen A4 = transport til byggeplass/anlegg. For hver modul settes det opp en masse- og energibalanse for alle inn- og utstrømmer. Utstøping med hjelpestoffer og nødvendig armering er ikke inkludert i deklarert enhet. Det antas at utslipp av CO 2 ved forbrenning eller deponering av bio-organisk materiale (ikke fossilt) er en del av det naturlige kretsløp. Dette er derfor ikke inkludert i EPD ene. 16

17 CO 2 fra kalsineringen av sement er regnet inn 100 %. I betongens livsløp og etter demolering, tar betongen opp igjen en del CO 2 ved karbonatisering av betongen. Dette er ikke tatt med i modellen så langt. Det er tatt hensyn til miljøpåvirkning fra råvareuttak, transport og framstilling for materialer som inngår med mer enn 1 vekt % av deklarert enhet. Materialer med lavere innhold enn 1 vekt % anses ofte å ikke ha signifikant innvirkning på resultatene og kan derfor normalt sees bort i fra. Dersom det er mange små komponenter eller råvarer, slik at de til sammen utgjør mer enn 5 % av massen eller energien i en av modulene, skal de tas med. I EPD-generatoren er det likevel valgt å inkludere gjennomsnittsdata for tilsetningsstoffer, selv om dette inngår med veldig små mengder. Dette er gjort fordi det ofte stilles spørsmål om disse stoffene, da de har stor påvirkning på betongens egenskaper. Utslipp og ressursforbruk ved utvinning, generering og bruk av ulike energibærere er inkludert i denne livsløpsvurderingen, siden det anses å være elementer som kan ha relevant betydning for resultatet. Allokeringer I de situasjoner der flere produktsystem er involvert, er følgende prinsipper for allokering gjort: - Alle produksjonsprosesser og transporter for jomfruelige råvarer, på alle trinn i verdikjeden, er allokert til produktet, dvs. ferdigbetongen. - Alle resirkuleringsprosesser for inngående resirkulerte materialer, på alle trinn i verdikjeden, er allokert til produktet, dvs. ferdigbetongen. - Utslipp fra framstilling av avfallsprodukter som benyttes som energikilder på et av trinnene i verdikjeden, er allokert til det produktsystemet som genererte avfallet. Utslipp knyttet til forbrenning av avfallsprodukter er allokert til det produktsystemet som foretar forbrenningen og gjør nytte av varmen. Et eksempel på dette er bruk av avfallsprodukter som alternativ brensel ved sementproduksjon. - For alle avfallsstrømmer som går til materialgjenvinning allokeres gjenvinningsprosessen til det systemet som benytter materialet i sin prosess. - Utslipp knyttet til framstilling av avfallsprodukter som brukes som råvarer i betong er allokert til produktet der avfallet oppstod. Et eksempel på dette er bruk av flygeaske fra kullfyrte kraftverk. Krav til data Ved publisering av EPD-generatoren er de nyeste tilgjengelige data anvendt for alle prosesser. EPDgeneratoren er godkjent for tre år og vil gjennomgå en revidering av data før hver godkjenningsperiode. Det kan tilkomme data for nye råvarer, eller gjøres endringer i datasett der råvarene eller produksjonsprosessen endres vesentlig i godkjenningsperioden. Geografisk gyldighet av EPD ene er begrenset til det aktuelle produktet og produksjonsstedet, siden stedsspesifikke data er benyttet i den utstrekning de har vært tilgjengelige. For elektrisitetsproduksjon er data for de aktuelle produksjonsregioner benyttet. 17

18 Spesifikke vurderinger av økotoksisitet og human toksisitet er ikke inkludert, på grunn av mangelfulle data på disse områdene. Data for de viktigste råvaredata er spesifikke fra de leverandørene som leverer råvarer til norsk betong. Det er ikke foretatt beregninger av usikkerhet i dataene. 18

19 B.4 Klimagassregnskap.no Klimagassregnskap.no er en gratis web-basert beregningsmodell for klimagassutslipp fra bygg og byggeprosjekter. Klimagassregnskap.no er finansiert av Statsbygg, og Civitas har ledet utviklingsarbeidet siden oppstart i Modellen gir muligheten til å beregne byggets klimagassutslipp fra blant annet materialer i to ulike beregningsmoduler; Materialbruk tidligfase og Materialbruk prosjektert. I modulen Materialbruk tidligfase genereres det et referansebygg basert på bestemte inndata som størrelse, type bygning o.l., eller ved å importere mengder fra IFC-fil via IFC02-programmet. For å beregne klimagassutslippet til materialene brukt i referansebygget benytter beregningsmodulen generiske verdier, det vil si gjennomsnittlige verdier fra ulike produsenter av det samme materialet i Norge. For betong benyttes bransjereferansen definert i tabell 1, se kapittel A1. I modulen Materialbruk prosjektert kan bruker legge inn prosjekterte eller brukte materialmengder med tilhørende utslippstall basert på en EPD. For betong har man sjelden tilgang på prosjektspesifikke EPD er før det er valgt betongleverandør. Det vil derfor være aktuelt for prosjekterte mengder å spesifisere en bestemt lavkarbonklasse iht. tabell 1, og bruke verdier som tilhører denne klassen. Foreligger det prosjektspesifikke EPD er bør disse brukes. Se kapittel B3 for mer om EPD er. Benyttes det ikke EPD, blir det brukt generiske verdier. I klimagassregnskap.no har det tidligere blitt benyttet utslippsfaktoren for betong hentet fra ICE (Inventory of Carbon and Energy) som generiske verdier. Klimagassregnskap.no er nå oppdatert til å basere seg på norske betongbetegnelser og norske generiske verdier. Klimagassregnskap.no vil dermed følge betongbetegnelsene og bransjereferansene i denne publikasjonen. Se tabell 1 i kapittel A1. Systemgrensen i materialmodulene i klimagassregnskap.no går fra vugge til port, dvs. fra råvareuttak til det ferdige produktet ved fabrikkporten. I et klimagassregnskap benyttes bransjereferansen for å måle oppnådd prosjektert reduksjon i klimagassutslipp. Den valgte lavkarbonbetongens EPD-utslippsfaktor regnes i forhold til referanseverdien for tilsvarende fasthets- og bestandighetsklasse. ((CO 2ref - CO 2 EPD)/CO 2ref)*100= % reduksjon i CO 2-utslipp 19

20 B.5 Proporsjonering, effekt av tilpasninger Ved bestilling av ferdigbetong uten å spesifisere annet enn fasthetsklasse og bestandighetsklasse, vil en betongprodusent typisk levere en «standardbetong» med konsistens på synk rundt 200 mm, største tilslagsfraksjon D = 22 mm, og en steinmengde (> 8 mm kornstørrelse) på % av total tilslagsmengde. Det kan imidlertid være forhold på byggeplass som gjør at bestiller behøver å endre pumpbarhets- og støpelighetsegenskaper på betongen, og de fleste endringer betongprodusent da gjør med betongsammensetningen vil påvirke betongens klimagassutslipp. De vanligste endringene en bestiller av betong gjør er å endre konsistens, og redusere steinstørrelse og steinmengden. I figur 3 er det prinsipielt illustrert hvordan endringer i betongsammensetning kan påvirke klimagassutslippet. Det er imidlertid viktig å være klar over at avhengig av egenskapene til delmaterialene og valg av proporsjoneringstekniske virkemidler kan effekten på klimagassutslippet avvike fra prinsippskissen. Referansen er en betong med synk 200 mm, med uredusert sand/steinforhold og med største tilslagsfraksjon på 22 mm. Figur 3 viser at det kan forventes en reduksjon i klimagassutslippet på noen % hvis konsistensen senkes fra synk 200 mm til synk 170 mm, siden det typiske proporsjoneringstekniske virkemiddelet vil være å redusere bindemiddelvolumet. Alle andre typiske endringer slår negativt ut for klimagassutslippet. Figur 3 viser at redusert steinstørrelse og redusert steinmengde, vil føre til behov for mer bindemiddel og dermed gi høyre klimagassutslipp. En betong med ekstra høy konsistens, som en selvkomprimerende betong (SKB), vil typisk ha høyere bindemiddelvolum og dermed høyere klimagassutslipp enn en vibrerbar betong. Det produseres også en del såkalt finsats og sprøytebetong til bergsikring, der betongens største tilslagsfraksjon er sand på 8 mm. Finsats brukes for eksempel som fugebetong i elementmontasje av prefabrikkerte betongelementer. Disse betongene krever meget høye bindemiddelvolum som fører til en økning i klimagassutslippet fra referansebetongen i størrelsesordenen %. Endringene i betongsammensetningene i figur 3 (med unntak av D = 8 mm sammensetningene pga. redusert skjærkapasitet), behøver ikke føre til avvik på prosjektert fasthets- og bestandighetsklasse. 20

21 Figur 3 Illustrasjon på hvordan endringer i betongsammensetning påvirker klimagassutslippet 21

22 B.6 Marked, produkter En oversikt over de ulike sementproduktene som er tilgjengelig på det norske markedet er vist i tabell 2 og 3. I tabellene er også de beste lavkarbonklassene som normalt kan oppnås med de ulike sementproduktene oppgitt. Dette er kun retningsgivende. En bedre klasse vil kunne være mulig å oppnå gjennom bruk av tilsetningsmaterialer og andre resepttekniske grep. Enkelte betongprodusenter vil på den annen side ikke kunne oppnå karbonklassene angitt i tabellene av ulike årsaker. På grunn av disse forholdene frarådes det at rådgiver angir spesifikt sementprodukt i et prosjektunderlag. Rådgiver bør kun angi ønsket lavkarbonklasse for betong, og så må betongprodusent finne løsning for om og hvordan dette kan oppnås. 22

23 Tabell 2: Sementer produsert av Aalborg og Cemex Produktnavn Aalborg Hvitsement d Aalborg Rapidsement f Cemex Kompositsement Cemex Lavvarmesement Cemex Miljøsement Cemex Rapidsement Produsent Aalborg Aalborg Cemex Cemex Cemex Cemex Type iht. NS-EN 197:2011 CEM I 52,5 R CEM I 52,5R CEM II/A-M (S-LL) 52,5 N CEM III/B 42,5N CEM II/B-S 52,5N CEM I 52,5R CO 2 utslipp (GWP, A1-A4) (kgco 2-ekv/tn) a Lavkarbonbetong-klasse b Nei B, C f C A, B, C B, C C Produksjonssted Aalborg, Danmark Aalborg, Danmark Rudersdorf, Tyskland Schwelgern, Tyskland Rudersdorf, Tyskland Rudersdorf, Tyskland Leveringsstatus Prosjektsement e Ordinært sementprodukt Prosjektsement e Ordinært sementprodukt Ordinært sementprodukt Tilgjengelighet c c Østlandet f c Østlandet Østlandet Vestlandet Sørlandet Vestlandet Normal anvendelse Bygg/Element Bygg/Anlegg Bygg/Element Anlegg Bygg/Element/ Anlegg Ordinært Sementprodukt Østlandet Sørlandet Vestlandet Bygg/Element Bestandighetsklasser iht NS-EN 206:2013 +NA:2014 Alle Alle Alle M40, M45, M60, M90 Alle Alle a) A4 representerer transport til lokal silo b) Dette er den betongkarbonklassen som ofte kan oppnås, men lokale forhold kan gjøre at klassen allikevel ikke kan oppnås, eller at bedre klasse kan oppnås. Lokal betongprodusent må kontaktes. c) Sementprodusent må kontaktes for lokalisering av silostasjonene. d) Norcem forhandler Aalborg Hvitsement i Norge. e) Betongprodusent må kontaktes for hvert enkelt prosjekt for mulig leveranse. f) Aalborg Rapid sement brukes kun av betongprodusenten Unicon i Østlandsområdet. Ved å kombinere Aalborg Rapid og flygeaske kan Unicon tilby lavkarbonbetong i klasse B. I andre deler av landet bruker Unicon Norcem sementer. 23

24 Tabell 3: Sementer produsert av Norcem Produktnavn Norcem Anleggsement FA Norcem Industrisement Norcem Industrisement Norcem Lavkarbonsement Norcem Standardsement FA Norcem Standardsement FA Flygeaske Produsent Norcem Norcem Norcem Norcem Norcem Norcem Norcem e Type iht. NS-EN 197:2011 CEM II/A-V 42,5N CEM I 52,5R CEM I 52,5R CEM II/B-V 42,5N CEM II/B-M 42,5R CEM II/B-M 42,5R Type iht. NS-EN 450-1:2012 Category A CO2 utslipp (GWP, A1-A4) (kgco2-ekv/tn) a Lavkarbonbetong-klasse b B, C C C A, B, C B, C B, C - Produksjonssted Brevik, Brevik, Kjøpsvik, Brevik, Brevik, Kjøpsvik, - Norge Norge Norge Norge Norge Norge Leveringsstatus Ordinært Ordinært Ordinært Prosjektsement d Ordinært Ordinært e sementprodukt sementprodukt sementprodukt sementprodukt sementprodukt Tilgjengelighet c Østlandet Østlandet Nord-Vestlandet c Østlandet Nord-Norge e Sørlandet Vestlandet Midt-Norge Nord-Norge Sørlandet Vestlandet Midt-Norge Nord-Norge Sørlandet Vestlandet Midt-Norge Nord-Vestlandet Normal anvendelse Anlegg Bygg/Element Bygg/Element Bygg/Element Bygg/Element/ Bygg/Element/ - Anlegg Anlegg Bestandighetsklasser iht. NS-EN206:2013 +NA:2014 Alle Alle Alle Alle Alle Alle - a) A4 representerer transport til lokal silo b) Dette er den betongkarbonklassen som ofte kan oppnås, men lokale forhold kan gjøre at klassen allikevel ikke kan oppnås, eller at bedre klasse kan oppnås. Lokal betongprodusent må kontaktes. c) Sementprodusent må kontaktes for lokalisering av silostasjonene. d) Betongprodusent må kontaktes for hvert enkelt prosjekt for mulig leveranse. e) Flygeaske som selges til sement- og betongproduksjon. Norcem må kontaktes for mulig leveranse. 24

25 B.7 Regionale forskjeller Betongens klimagassutslipp avhenger av parametere som varierer med geografisk plassering: - Tilgjengelig bindemiddeltype - Kvalitet på tilslag - Transport av råvarer til betongfabrikk Betongleverandørens lokasjon vil dermed ha vesentlig innvirkning på hvilket klimagassutslipp (beregnet fra vugge til fabrikkport) som er mulig å oppnå, og en hovedregel er å forhøre seg med betongleverandører i det aktuelle området før man spesifiserer krav til klimagassutslipp. Tilgjengelig bindemiddel Tilgjengelighet på bindemidler med lavt klimagassutslipp er ofte utslagsgivende faktor for betongens klimagassutslipp. Ulike sementprodukters tilgjengelighet er omtalt i kapittel B6. Bindemidler med særlig lavt klimagassutslipp er i dag tilgjengelig på Sør-, Øst- og Vestlandet. Norcem sine sementer produsert ved fabrikken i Brevik (Telemark) har et vesentlig lavere klimagassutslipp sammenlignet med tilsvarende sementer produsert ved Norcem sin fabrikk i Kjøpsvik (Nordland). Dermed kan betongens klimagassutslipp fra én betongleverandør variere avhengig av hvorvidt betongen leveres i Nord eller på Øst/Vestlandet. Tilslag Tilslagets kvalitet dikterer nødvendig vannmengde, og dermed betongens endelige sammensetning og klimagassutslipp. Høyere vannbehov medfører større mengde bindemiddel for å oppnå ønsket støpelighet og dermed et høyere klimagassutslipp. Generelt har tilslaget i Nord og Midt-Norge høyere vannbehov enn i sørlige deler av landet, men lokale forskjeller forekommer. Råvaretransport Transport av betongens delmaterialer inngår i betongens karbonregnskap. Betongfabrikkens beliggenhet, transportform (bil, båt) så vel som råmaterialenes opphavssted og plassering av silo for bindemidler påvirker klimagassutslippet til den ferdige betongen. Dette fører typisk til at betongen på Sør-Østlandet får lavere klimagassutslipp enn på Vestlandet, til tross for at tilgjengeligheten på miljøvennlige bindemidler og kvaliteten på tilslag er god i begge områder. For innlands-norge, eksempelvis nord i Gudbrandsdalen, utgjør råvaretransport en vesentlig del av klimagassutslippet. Eksempler på regionale variasjoner Variasjoner i transportforhold, tilgjengelighet og tilslagskvalitet medfører at det kan være like utfordrende å oppnå lavkarbon C i de nordlige regionene, som å oppnå lavkarbon B lengre sør, med samme betongleverandør. Generelt vil lavkarbon A være mulig å oppnå i Sør-Norge, mens det vil være svært vanskelig i de nordlige regionene. Utover de generelle trekkene kan dette likevel variere lokalt, og det er derfor viktig å undersøke hva som er oppnåelig i det aktuelle området før det spesifiseres krav til karbonklasse. Figur 4 illustrerer grovt tilgjengeligheten av lavkarbonbetong i ulike deler av landet. Sonene illustrer hvordan summen av tilgjengelighet av bindemidler, transport av råmaterialer og tilslagskvalitet typisk påvirker betongens klimagassutslipp i et område. Sonene må ikke betraktes som absolutte, men heller som en indikasjon. Sone 1 er områder hvor det ligger godt til rette for å oppnå lave klimagassutslipp, i sone 5 vil betongen ofte ha forholdsvis høyt klimagassutslipp fra produksjonen. 25

26 Det kan være mulig å oppnå lavkarbon A i flere soner, men det vil være enklest oppnåelig i sone 1. At det er enklere oppnåelig betyr i praksis at lavkarbonbetongen da kan brukes med større fleksibilitet i sone 1 ettersom flere betongfabrikker vil kunne klare å levere for eksempel reduserte og SKB resepter innenfor grenseverdien. I sone 2 og 3 vil det typisk være nødvendig med større tiltak som igjen ofte påvirker betongens ferske og herdede egenskaper for å komme innenfor grenseverdien. I sone 4 vil det være nødvendig med enda større tiltak, som kan være vanskelig å få til innenfor reglene i NS-EN 206+NA. I sone 5 vil det normalt ikke være praktisk mulig å produsere lavakarbon A. Situasjonen kan endres dersom miljøvennlige bindemidler gjøres tilgjengelig i nye områder, så det er viktig å undersøke med aktuelle betongleverandører. Figur 4 Regional tilgjengelighet av lavkarbonbetong. Sone 1 har best tilgjengelighet, sone 5 dårligst. 26

27 B.8 Tekniske egenskaper Støpelighet Tilsetningsmaterialene silikastøv, flygeaske og slagg påvirker betongens støpelighet til en viss grad, men påvirkningen er i de aller fleste tilfeller akseptabel og lett forutsigbar. Lavkarbon B og C vil normalt ha støpelighetsegenskaper som ikke skiller seg merkbart fra tradisjonell betong. I lavkarbon A kan man forvente litt større utslag, avhengig av hvilke virkemidler som er brukt for å oppnå karbonreduksjon. I de fleste tilfeller er det likevel uproblematisk å oppnå ønsket støpelighet ved riktig tilpassede tiltak. Silikastøv Silikastøv brukes normalt som tilsetningsmateriale ved betongproduksjon. Det finnes sementtyper med innmalt silikastøv i det europeiske markedet, men ingen av disse er tilgjengelige i Norge. Bruk av silikastøv som ren sementerstatning (k=1, se kapittel B.2) gir som regel en liten reduksjon i synkmål ved lave doseringer (mindre enn 3 % av sementvekten), dette gjelder primært betong i bestandighetsklasse M60. Samtidig bidrar silikastøvet til betydelig bedre stabilitet mot vannutskillelse og steinseparasjon. I SKB-betong er det derfor vanlig å bruke silikastøv som stabiliserende virkemiddel. Når virkningsfaktoren er høyere (k=2, bestandighetsklassene M45, MF45, M40 og MF40, se avsnitt B.2) vil moderate doseringer silikastøv gi økt støpelighet i all betong, mest pga. økt vannmengde. Dette gir særlig merkbart utslag i betonger med masseforhold lavere enn 0,40. Flygeaske Flygeaske brukes både som tilsetningsmateriale ved produksjon av sement, og som tilsetningsmateriale ved betongproduksjon. Når flygeasken males sammen med sementen vil den bli mer finkornet, og vil derfor gi en annen påvirkning på betongens konsistens enn flygeaske tilsatt ved betongproduksjon. Samtidig er det vanlig å male flygeaskesementer en del finere enn standard portlandsementer for å kompensere for en mer langsom fasthetsutvikling. Dette gir et positivt bidrag til betongens stabilitet, uten at støpeligheten målt ved synkmål nødvendigvis reduseres. Flygeaske tilsatt i betongproduksjon skal iht. NS-EN 206+NA (se avsnitt B.2) brukes med virkningsfaktor k=0,4 eller k=0,7, avhengig av bestandighetsklassen. Ved bruk av flygeaske tilsatt i betongproduksjonen vil dermed det totale bindemiddelinnholdet bli noe større enn både ved bruk av ren portlandsement og flygeaskesementer, avhengig av hvilken virkningsfaktor som brukes. Dette fører totalt sett til at det ikke er mulig på en enkel måte å forklare effekten av bruk av flygeaske på betongens støpelighet. Rent generelt vil betonger med flygeaske likevel som regel ha minst like god støpelighet som betonger uten flygeaske, og ofte bedre stabilitet. Dette fører også til at det som regel er enklere å produsere SKB med flygeaske enn uten. 27