VITAMINER I NORSK FISK

Transkript

1 FISKERIDIREKTORATETS SKRIFTER Serie Teknoogiske undersøkeser (Reports on Technoogica Research concerning Norwegian Fish ndustry} Vo. I. No. 6 P u bished by the Director of Fisheries VITAMINER I NORSK FISK I Vitaminer i forskjeige organer fra de viktigste torskefisker (Gadidae) fanget angs Norskekysten Av OLAF R. BRÆKKAN Summary in Engish 1958 A/S JOHN GRIEGS BOKTRYKKERI, BERGEN

2

3 INNLEDNING Vi kjenner i at ca. 120 arter av sekten torskefisker (Gadidae) spredt over hee koden, vesentig i de tempererte og kode hav. Langs Norskekysten finnes 21 arter (WoLLEBÆK 1924), men mange av disse er uten økonomisk betydning. Ti des regnes de ikke for matnyt6ge og ti des er forekomsten for iten ti å betinge spesiet fiske. Viktigst er torsken (Gadus morrzua). Den forekommer som en art, men i to hovedgrupper. Avhengig av disse gruppers ivsbane er de gjenstand for atskite fiskerier. Kyst-torsken forekommer året rundt i fjorder, skjærgård og på grunnene utenfor kysten. Havtorsken vokser opp i Barentshavet og Nord-Atanteren og trekker om våren som gytetorsk inn ti kysten. Den fiskes på bankene, særig i Lofoten (skreifisket), men også på Maangsgrunnen og Romsdasbankene. Særig om våren gjør en de av havtorsken en ny vandring, denne gang en næringsvandring, som danner grunnaget for Finnmarks- eer oddetorskefisket. Nest etter siden er torsken vår økonomisk viktigste fiskeart. Av andre torskefisker son finnes angs Norskekysten er i første rekke sei ( Gadus virens), yr ( Gadus poachius), hyse ( Gadus aegejinus), ange (Mova mova) og brosme (Brosmius brosme) gjenstand for større fiske og av økonomisk betydning. Disse fem arter er sammen med torsk agt ti grunn for den foreiggende undersøkese over vitaminer i torskefisker. Det foreigger i itteraturen spredte data over vitaminer i torskefiske'r fanget angs Norskekysten. Disse omfatter i første rekke kjøtt fra torsk, torskeever og torskerogn. LuNDE (1938a, 1938b, 1938/39, 1939 og 1940) har gitt en rekke oversikter over vitaminer i næringsmider, ofte met spesie vekt' på fisk og fiskeprodukter, da i første rekke fiskehermetikk. Disse oversikter bygger på resutatene av en rekke arbeider som er referert i det føgende avsnitt, og angir stort sett samme verdier. LuNDE, KRINGSTAD & OLSEN (1938a, 1938b) undersøkte thiamin (\,itamin B 1 ) i en de næringsmider, spesiet i fisk og fiskehermetikk.

4 4 Disse undersøkeser be ført videre av LIE & LuNDE (1940). Bestemmesene be des utført bioogisk etter bradykardimetoden og des kjemisk etter thiokrommetoden. Resutatene er i disse pubikasjoner anført i internasjonae enheter (I. E.) vitamin B 1. I.E. vitamin B 1 er satt ik 3 pg thiaminkorid. Idet resutatene omregnes ti fg som er vanig betegnese i dag, kan anføres føgende verdier for prøver fra torskefisker: Kjøtt fra torskefisker 0,3-0,9; torskeever 2, 7-2,9; torskerogn 5-21; torskemeke 1,2-2,1; angerogn 1.9-6; hyserogn 12,6-18; brosmerogn 4,5-5,4 og seirogn 4,5-11 pg thiamin pr. g fersk prøve. Fisk er i aminneighet en dårig kide for thiamin, bortsett fra rogn, som er en ekstraordinær god kide. Vi vet i dag at thiaminase, et ensym som ødeegger thiamin, finnes i en rekke fisker, og gir økt usikkerhet ved anaysen av dette vitamin. (HARRIS, 1951). Riktig nok forekommer det ikke utbredt hos torskefisker ( Gadidae), men i fere andre arter, særig i indre organer. Denne undersøkese er også et edd i en komparativ studie av forhodene meom het forskjeige arter, og det er funnet ite hensiktsmessig å ta med thiamin bant de B-vitaminer den omfatter. For dette vitamin foreigger tistrekkeige data for matnyttige deer hos torskefisker. LUNDE, KRINGSTAD & OLSEN ( 1938a, 1939) undersøkte innhodet av ribofavin (vitamin B 2 ) i en de næringsmider, og anførte føgende verdier for prøver fra torskefisker i aminneighet: Kjøtt 1,6-1,95; rogn 5-20 og ever 4-12 pg pr. g fersk prøve. KRINGSTAD & NÆSS (1939) og KRINGSTAD & THORESEN (1940) undersøkte nikotinsyreinnhodet i næringsmider ved hjep av bromcyanmetoden. For prøver fra torskefisker fant de føgende verdier: Torsk 17; brosme 13 og ange 27 pg nikotinsyre pr. g kjøtt. Torskerogn 17 og torskeever 16 pg pr. g fersk prøve. LuNDE & KRINGSTAD (1938) undersøkte en rekke B-faktorer i rogn og ever fra torsk, men kvantitativt bare thiamin og ribofavin. De fant ikke systematiske variasjoner i innhodet av disse vitaminer i prøver tatt på forskjeige fangststeder ti forskjeig tid. KRINGSTAD & FoLKVORD (1945, 1949) førte undersøkesene over vitamininnhod og næringsverdi for torskerogn og torskeever videre. I tiegg ti resutater på inje med de som er ovenfor anført for thiamin, ribofavin og niacin, fant de for hermetisk rogn pg pantotensyre og 4, 7-11,6 pg p-aminobenzoesyre pr. g tørrstoff. Av denne oversikt fremgår at våre matnyttige torskefisker tidigere kun devis har vært undersøkt på B-vitaminer, og at videre kun et fåta organer er tatt med i disse undersøkeser. De samme torskearter som er tatt med i denne undersøkese er gjenstand for fiske av andre nasjoner. Det foregår såedes et omfattende og

5 5 rikt tråefiske i farvannene utenfor vår kyst og i de nordige farvann. Det er ikeve utført meget få vitaminundersøkeser for torskefisker i de and hvor fangsten bringes inn. Videre foregår et reativt rikt torskefiske i Østersjøen, og da det ofte oppyses ite eer intet om prøvenes opprinnese, er disse sporadiske resutater ikke medtatt i denne oversikt. I visse tifee er disse arbeider referert i diskusjoner av resutatene fra foreiggende undersøkese. Det foreigger en rekke oversiktsartiker over fisk som næringsmidde i forskjeige pubikasjoner fra fere and. Særig ska fremheves en artikke av NoTEVARP (1949), som derti omhander norske fiskearter. For øvrig gir de feste pubikasjoner bare tabeariske og summariske framstiinger av nærings- og vitaminverdi for fisk. Det er påfaende hvor de ovenanførte resutater fra LuNDE og medarbeideres undersøkeser går igjen i disse oversikter, og ite nytt, da særig fra undersøkeser av torskefisker forekommer (FIXEN & RoscoE 1938, 1940; LovERN 1943; REAY, CuTTING & SHEWAN 1943; K.UHNAU 1956). Undersøkeser fra Canada, U.S.A. og Japan er ikke referert, og vi senere bare bi henvist ti i den utstrekning de finnes å bidra ti vurderingen av de resutater som meddees i foreiggende undersøkese. I de senere år er anaysemetodene for B-vitaminene bitt sterkt utviket og,forbedret takket være innføringen av den mikrobioogiske anaysemetodikk. I dag kan de feste faktorer av vitamin B-kompekset bestemmes kvantitativt på en reativt rasjone måte, og kompiserte bioogiske forsøk kan unngås. Dette har naturig medført at stadig fere B-vitaminers forekomst etter hvert er bitt kartagt. En videreføring og utvidese av vitaminundersøkesene i fisk, både som næringsmidde og som råstoff be dermed aktue. Såedes bir store mengder av fisk og fiskeavfa opparbeidet ti des høyverdige forstoffer. I tidigere pubikasjoner i denne serie er meddet resutatene for undersøkeser over vitaminer i sid og makre (BRÆKKAN & PROBST 1953) og i makrestørje (BRÆKKAN 1955a). Ved disse undersøkeser er det agt an på å få en kartegning av B-vitaminenes fordeing på de forskjeige organer i fisk, både enketvis for arter og komparativt meom forskjeige arter. Etter som B-vitaminenes funksjoner i stoffskiftet er bitt bedre karagt, har man kunnet vise at de som deer av respirasjonsenzymer er ansvarig for forøpet av vedefinerte prosesser i stoffskiftet. Kjennskap ti B-vitaminenes kvantitative fordeing vi såedes muigens kunne gi verdifue oppysninger om hvordan fiskenes stoffskifte er organisert i forhod ti deres ivsvikår. Sevsagt vi disse detajer bare kunne fastegges ved ensymatiske studier med vev fra de forskjeige organer. Ved en undersøkese av vitaminer i fisk må en vente at fere faktorer vi infuere på forhodene hos den enkete art såve som meom artene.

6 6 Fiskens vitamininnhod vi avhenge av ernæringsforhodene i aminneighet og kanskje særig i tiden før den fanges. De generee næringsbetingeser vi derfor spie inn meom såve forskjeige år som forskjeige årstider. Videre kan forpantingscykus muigens infuere på både vitaminreserven og vitaminfordeingen. Såedes har RoMANS & VLADYKOV ( 1954) vist at når den type hyse ( Nfeanogrammus aegejinus L.) som fiskes ved Canadas kyst, nærmer seg gytetiden, sutter den praktisk tat å ta inn 1nat, og fasten varer gjennom hee gytetiden. Dette gir naturig en periode med redusert nærings- og vitamintiførse. Videre kan i samme periode en viss overføring av vitaminer fra kroppsdepotene ti ovarier og ti des testis tenkes på inje med den observerte overføring av fett og protein (DA VIDSON & SHOSTROM 1936; CHANNON & SABY 1932; Lo vern 1936). Det vi kreve et meget omfattende prøvemateriae å karegge disse forhod. I den foreiggende undersøkese, hvor forhodene hos fere arter er tatt opp ti bearbeidese, n1å visse innskrenkninger foretas. Det er vagt å gjøre mere omfattende undersøkeser hos torsk som den økonomisk viktigste fisk, og den fisk som det året rundt er ettest å skaffe prøver fra. Hos de andre arter er kun forfugt spesiee resutater av interesse. Med henbikk på anayse-resutatenes betydning for en ernæringsmessig vurdering av fisk, er det videre agt an på et forhodsvis rikeig prøvemateriae for de matnyttige deer: kjøtt, ever og rogn. Det foreiggende arbeide meddeer resutatene fra en undersøkese over forekomsten av B-vitaminene ribofavin, niacin (nikotinsyre), pantotensyre og vitamin B 12 i forskjeige organer hos torskefisker. Videre er framagt resutater for anayser av vanninnhod, fett, aske og protein (N X 6,25). Undersøkesen gjør såedes foruten en reativt fustendig fasteggese av næringsverdien, også en vurdering av fisken som råstoff ved en eventue industrie utnyttese muig. METODER Prøvene be samet fra så fersk fisk som 1nuig. Detvi eers bi redegjort for prøvemateriaet under drøftesene av resutatene for hver fiskeart. Ae prøvene be opparbeidet ved maing i kjøttkvern, eer hvor små stoffmengder foreå, best muig homogenisert på annen måte, f.eks. i morter. Ti des be de anaysert ferske, eers be de agret på tett ukkete gass på fryserom ved ---;- 15 C og porsjoner tatt ut ti anayse etter hvert som undersøkesene skred fram. Niacin ( nikotinsyre) be bestemt mikro bioogisk med Lactobacius arabinosus som forsøksorganisme. I aminneighet be avveid g prøve som be tisatt 50 m n H 2 S0 4 og autokavert i 30 min. ved C.

7 7 Ekstraktet be avkjøt ti væresestemperatur, og ph innstit ti 6,8 med NaOH. Derpå be fyt opp ti voum i måekobe og fitrert. Av fitratet be uttatt passe aikvot som be fortynnet ti passe konsentrasjon (0,07-0, pg niacin pr. m). Veksten be måt ved potentiometrisk titrering av den dannete mekesyre etter inkubering i ca. 72 timer ved 37 C. Ribofavin be bestemt mikrobioogisk med Lactobacius casei. Ekstraksjonen be foretatt ved ensymatisk fordøyese av prøvene med papain + takadiastase. I aminneighet be avveid g prøve som be tisatt 8 m 0,2 n natriumacetatbuffer ph 4,5-4, 7 og m av en ensymsuspensjon son1 innehodt 20 mg papain + 20 mg takadiastase pr. m. Etter at ensymoppøsning var bandet ti, be hver kobe tisatt noen få dråper touo og pugget øst med bomu. Inkubertes i 24 timer ved 37 C, hvorpå kobene be steamet i O min. for å stoppe a ensymaktivitet. Etter avkjøing ti væresestemperatur be tisatt 2 m 2,5 n Na-acetatbuffer og passe voum vann. ph be derpå justert ti 6,8 med NaOH, og ekstraktet fyt opp ti voum i måekobe og fitrert. Om nødvendig be en aikvot av den fitrerte oppøsning fortynnet videre ti passe konsentrasjon (0,05 fg ribofavin pr. m). Veksten be 1nåt ved potentiometrisk titrering av den dannete mekesyre etter inkubering i ca. 72 timer ved 37 C. Pantotensyre be bestemt mikrobioogisk med Lactobacius arabinosus. Ekstraksjonen be utført som for ribofavin. Prøveoppøsningen be fortynnet ti passe konsentrasjon (0,5 fg pantotensyre pr. m). Veksten be måt turbidimetrisk med Beckman Mode B spektrofotometer ved bøgeengde 660 if etter ca. 19 timers inkubering ved 30 C. Metodene for niacin, ribofavin og pantotensyre er i det vesentige som beskrevet i «Methods of Vitamin Assay» ( 1951), bortsett fra inkubasjonstemperaturen for pantotensyre. Inkubering ved 30 C er funnet avgjort fordeaktig. (BRÆKKAN 1958c). Vitamin B 12 be bestemt mikrobioogisk med Lactobacius eichnwnnii etter turbidimetrisk metode beskrevet av THOMPSON, DIETRICH & ELVE HJEM ( 1950). I aminneighet be avveid g prøve som be tisatt 50 m m/15 fosfatbuffer -+ 3 m % KCN og autokavert 15 min. ved C. Etter avkjøing be ph innstit ti 6,8, ekstraktet fyt opp ti voum i måekobe og fitrert. Aikvot av fitratet be fortynnet ti passe konsentrasjon (0,03-0,05 mpg vitamin B 12 pr. m). Veksten be måt turbidimetrisk med Beckman Mode B spektrofotometer ved 660 mit etter inkubering i ca. 19 timer ved 37 C. Tørrstoff be bestemt ved tørring av prøvene i en ovn ved 120 C ti konstant vekt var oppnådd. Fett be bestemt ved eterekstraksjon i Soxhet av de tørrete prøver og omregnet på våt prøve.

8 8 Aske be bestemt ved gødning av de tørrete prøver. Først be foretatt en forsiktig avbrenning over gassbuss og derpå be gødet i en ovn ved 550 C ti konstant vekt. Kvestoff be bestemt etter vanig makro-kjedah metode. Protein be kakuert som N X 6,25. Ae anayser be om muig utført med paraeer og ae mikrobioogiske bestemmeser bekreftet i gjentatte forsøk. RESULTATER OG DISKUSJON Den foreiggende undersøkese omfatter forskjeige organer fra seks arter av torskefiskene, og resutatenes omfang gjør en karest muig oversikt nødvendig. Det er funnet hensiktsmessig å behande og diskutere resutatene for hvert art for seg, og gi en samet oversikt og vurdering ti sutt. Innedningsvis be gitt en oversikt over tidigere undersøkeser av vitamininnhodet i torskefisker fanget i samme farvann. I tiegg foreigger ti des resutater fra undersøkeser av samme arter i andre farvann. Dessverre er det ofte vanskeig å foreta en sammenikning og vurdering, da det omtrent adri foreigger data for fisken, kun art og prøvebetegnese. I den føgende diskusjon av resutatene fra den foreiggende undersøkese er fortrinnsvis sammeniknet med tidigere undersøkeser over vitaminer i torskefisker, og kun tatt med resutater fra andre fisker hvor det er funnet av betydning for komparativ vurdering. En aminneig sammenikning med andre arter er heer ikke tatt med, idet disse enten er undersøkt og drøftet for seg (BRÆKKAN & PRoBsT 1953, BRÆKKAN 1955a), eer vi bi tatt opp ti behanding senere. Ved en gjennomgåese av resutatene foreå to muigheter for disposisjon av diskusjonen, enten å drøfte hvert organ for seg eer å drøfte hvert vitamin for seg. Siste aternativ be vagt, idet en praktisk henvisning ti sammenikning med tidigere arbeider derved bir ettere. Disse omfatter i aminneighet undersøkeser over enketvitaminer og deres forekomst, kun sjeden gis resutater for undersøkeser av mange vitaminer i enkete organer. Som innedningsvis anført er torsk gjort ti gjenstand for en mere omfattende undersøkese enn de andre arter av torskefisker som er tatt med i denne undersøkese. Som en konsekvens av dette er det også funnet riktig å gi resutatene for torsk en bredere behanding og drøftese. Såedes er tatt med foruten grenseverdier også gjennomsnittsverdier for såve veininger som vitaminanayser. På grunnag av resutatene for torsk er så omfanget av undersøkesene og behandingen av resutatene for de andre arter tiretteagt.

9 ! - 9 Tabe. Beskrivese av prøvene fra torsk ( Gadus mon hua). Tabe. DescrijJtion of the sampes from cod (Gadus morrhua). Ant. Vekt av fisk (kg) Vekt av organ (g) Prøve av Merke ta f;7eight of fish (kg) Weight of organ(g) Sampe of ifark Num- Iviin.-maks. / Gj.sn. Min.mak. Gj.sn. ber A1in.-max. 1 Ave. A1in.-max. Ave. Kjøtt ( A1eat)... j A O ! -! i -... B c i o D Frossen fiet (Frozen.fiets).. E ' F Lever (Liver)... A o o B o o. o o o. c J o o. o o. o D Lofot-ever (Lofoten-iver)... G o o. H Rogn (Roe)... CD* i T\1eke ( Testis)... o o o. CD* Magesekk (Stomach) o. o BCD Pyorus (Py. cæca.) o o ABCD Tarmer (Intestines)... ABCD Mit (Speen)... ABC Nyrer (Kidneys).... BCD Hjerte (Heart) BCD Gjeer (Gis)... BCD * I disse prøver er inkudert organer fra fisk utenom de anførte serier. In these sampes are incuded organs from fish apart from the recorded series. - Torsk (Gadus morrhua). I at be undersøkt fire serier av prøver fra evende torsk. I tabe karakteriseres prøvene best ved de veininger som er anført under kjøtt, hvor seriene er anført enketvis. Som det framgår representerer de forskjeige vekstgrupper. I tiegg kan det anføres føgende fangsttider: A - 20/8-1952; B- 6/9-1952; C- 20/ ; D -17/ Prøvene E og F er fra frossenfisk, og representerer sannsynigvis Lofotog Finnmarksfisk, opparbeidet Hver av disse prøver representerer 5 tifedig vagte pakker frossen torsk som be best muig homogenisert. Prøvene G og H av ever er tatt i Lofoten fra den masse som kommer ut

10 10 fra ever-riverne ved trandamperiene. De be innsamet henhodsvis 18/2 og 23/2-1953, og sendt fra Svovær ti Bergen som frosne prøver. For rogn og meke ga ikke de anførte serier tistrekkeig materiae fra modne organer, og for å få representative prøver er medtatt organer fra andre fisk. Dette be gjort ved innsaming under sakting og søying av evende fisk som be tiberedt for kundene. Vann, protein, fett og aske. I tabe 2 er gitt en summarisk oversikt over innhodet av vann, protein, fett og aske for de forskjeige organer hos torsk. For kjøtt og ever som matnyttige deer er anført enketresutater, eers er kun anført gjennomsnittsverdier for de forskjeige organer. Før resutatene for kjøttprøvene drøftes, er det nødvendig å påpeke en de spesiee forhod. Sammeniknet med kjøtt fra pattedyr har fiskekjøtt reativt ite bindevev. Når fett forekommer er det fordet på vevet og danner ikke eget fettvev som i vanig kjøtt. På den annen side kan fettinnhod i fiskemuske variere gjennom fisken. Hos fisk forekommer den såkate røde atera muske (muscuus aterais superficiais) som hos de feste teeost er mest konsentrert rett under skinnet angs den aterae sideinje. Denne muskes mørke kjøtt innehoder betydeige mengder vitaminer, oppti 6-10 ganger så meget som den hvite nabomuske, og som oftest også meget mere fett (BRÆKKAN, 1956). Hos torskefiskene som såkate magre fisker, vi fettinnhodet i muskeen være reativt ite, og variasjonene ikke av samme størresesorden som i fete fisker som sid, makre og makrestørje. Såedes fant BRÆKKAN (1955a) ti des betydeige forskjeer i fettinnhodet i kjøtt fra de forskjeige deer av makrestørje. Det mørke kjøtt i den røde muske vi kunne infuere ti des sterkt på anayseverdiene. Ved vanig fietering av torsk og andre magre fisker vi uike, men reativt ite av dette mørke kjøtt komme med, idet det henger fast ti skinnet. Foreiggende prøver omfatter i aminneighet en side av fisken og tota muskuatur homogenisert. Forhodene meom hvit og rød muske er undersøkt mere inngående og komparativt meom forskjeige arter i et annet arbeide (BRÆKKAN, 1956, 1958b). I den foreiggende undersøkese er proteininnhodet i kjøtt reativt konstant. NoTEVARP (1949) anfører at variasjoner fra % be funnet i fieter fra enketfisk fanget i Lofoten. Når de her funne verdier ikke varierer mere enn meom 17,7 og 19,0% synes dette å vise at hver enket prøve har vært tistrekkeig representativ og homogen. REAY, CuTT ING & SHEWAN (1943) har behandet den kjemiske sammensetning av fisk ut fra itteraturdata og anayser ved Torry Research Station. De anfører for kjøtt fra torsk at proteininnhodet varierer meom %.

11 11 Som ventet var fettinnhodet i kjøtt fra torsk avt, gjennomsnittig 0,34 % Påfaende er at de små fisker i seriene A og B viser det aveste fettinnhod med henhodsvis O, 12 og O, 16 %. Aske- og vanninnhodet er reativt konstant med gjennomsnittsverdier på henhodsvis 1,1 og 80,4 o/ 0 Med hensyn ti den kjemiske sammensetning av kjøtt fra torsk og andre fisker ska for øvrig påpekes, som anført i innedningen, at en variasjon med årstiden ( ernæringsforhod) og forpantningscykus må antas å finne sted. Når dette ikke kommer fram av de foreiggende resutater, henger det sikkert sammen med at sammensetningen er rent tifedig konstant for prøver fra de forskjeige stimer prøvem.ateriaet representerer. At forpantningscykus spier inn framgår av undersøkeser foretatt for Østersjøtorsk. Denne stamme er samm.e art som vår vanige torsk ( Gadus morrzua). Den er oppstått ved invasjon av stimer fra Skagerak og Kattegat, og danner i dag en reativt kontroerbar gruppe eer egen «stim». Den er såedes ve egnet for sike undersøkeser. BoaucKr & TRZESINSKI ( 1950) fant at vanninnhodet i kjøtt fra Østersjø-torsk var høyest i tiden mai ti september (83,5 /o) og avest for resten av året ( 80,7 o/ 0 ), mens fettinnhodet varierte meom O, 034 og O,45 %. KoRD YL ( 1951) undersøkte torsk og sid i samme farvann for nettopp å se om det var variasjoner i den kjemiske sammensetning av disse fisker i øpet av de forskjeige faser av forpantningscykus og modning. Kjøtt fra torsk hadde et avt vanninnhod i prøver samet i tiden oktober-apri (80,59-81,43 %), men et høyt proteininnhod (17,02-17,97 o/ 0 ) og askeinnhod (, 0-1,26 / 0 ). I tidsrommet apri ti juni øket vanninnhodet, mens protein- og askeinnhodet avtok. Videre anføres at huntorsk som hehet hadde et høyere vanninnhod i kjøttet enn hanfisk og videre mindre fett i everen. Forskjeen meom den kjemiske samn1ensetning av vevet i organer fra han- og huntorsk vi særig være av interesse å få undersøkt under den aer siste fase av gytningen. Såedes er rogn-kornene små (dia. 0,5 mm) og tyngre enn vann når skreien kommer ti Lofoten, 1nens den på gytepassen etter hvert opptar vann, hvorved eggene vokser i voum (dia.,5 mm) samtidig som de får avere spesifik vekt og fyter (svever) i sjøvannet. Denne prosess skjer sik at eggene etter hvert som de modnes øsner og faer inn i ovariets indre hurom, derfra utstøtes de i små doser under gyteperioden. Det er kart at denne prosess i aer høyeste grad stier krav ti vannstoffskiftet hos torsken, son1 på forhånd so1n satvannsfisk har øket vannomsetning. Virkningen av gyteprosessene vi naturig virke inn på vanninnhodet i andre organer, først og fremst musker. For øvrig ska påpekes at hunfisken har en perfekt ever etter gytingen, mens hanfiskens ever straks etter søyingen viser seg øs og ett destruerbar. (RoLLEFSEN, personige oppysninger). Disse punkter er viet en såvidt stor pass i denne diskusjon for å påpeke faktorer som kan innvirke, og

12 BCD -! 12 Tabe 2. Vann-, protein-, fett og aske-innhod i forskjeige organer fra torsk ( Gadus morrhua). Ta be 2. The contents of water, protein, fat and ash in d~fferent organs from c od ( Gadus morrhua). Prøve av Merke Sampe of 111ark Vann Protein Fett Aske Water (Nx 6.25) Fat Ash % % % % Kjøtt (A1eat) A o -... B o o o c o o o o D Frossen fiet ( Frozen fiets)... E o o o F Gj.sn. (Ave.) o Lever (Liver) o. A o B - o o. o c D Lofot-1ever (Lqfoten-iver)... G o H Rogn (Roe)... CD*) Meke (kfit) o o o CD*) Magesekk (Stomach)... o. o BCD Pyorus (Py. cæca.).... ABCD Tarmer ( Intestines) ABCD Mit (Speen)... ABC N:rer (Kidneys)..... BCD HJerte (Heart)... 1 Gjeer (Gis)... / BCD 83.3 *) Se tabe. See tabe O -! 0.9 ikke minst betydeige probemer vedrørende torskens sammensetning som ikke har kunnet bitt undersøkt innenfor rammen av den foreiggende undersøkese. Den kjemiske sammensetning av everen viser at det er reativt stor forskje på yngre og edre fisk (små og stor fisk). For det første ska bemerkes at everen som organ bare utgjør ca. 2 % av småfiskens vekt, men dens reative vekt øker med torskens størrese og utgjør oppti 8-12 /o, i stor moden fisk. Påfaende er også at ever fra småfisk be funnet å innehode mere aske, ca. 2,5 % mot ca. 0,8 o/ 0 i stor fisk. Rognens sammensetning vi naturig variere med utvikingen av ovariet. Dette pro b em er behandet i en egen undersøkese (BRÆK-

13 13 Tabe 3. Innhodet av B-vitaminer i forskjeige organer fra torsk (Gadus morrhua). Ta be 3. The con tent of B-vitamins in d~fferent organs from c od ( Gadus morrhua). Prøve av Sampe of Iverke }dark Nikotinsyre Niacin ftg/g Ri bof a vin pg/g Pan totensyre Pant.acid pg/g Vitamin B2 ftgjg Kjøtt (Jvfeat) o. o - o. o o - o - o ' Frossen fiet ( Frozen fiets).. - o. o Gj.sn. (Ave.)... A B c D E F U nq Lever (Liver).... Lofot-ever (Lofot-iver).... Rogn (Roe) CD* Gj.sn. (Ave.)... Ive1ke (111it) CD* Gj.sn. (Ave.)... Magesekk (Stomach) BCD Gj.sn. (Ave.)... Pyorus (PJ'. cæca) ABCD Gj.sn. (Ave.)... Tarmer (Intestines) ABCD Gj.sn. (Ave.)... Mit (SjJeen) ABC Gj.sn. (Ave.)... Nyrer (KidneJ's) BCD Gj.sn. (Ave.)... Hjerte (Heart) BCD Gj.sn. (Ave.)... Gjeer ( Gis) BCD Gj.sn. (Ave.)... * Se tabe. Se tabe. A B c D G H KAN, 1955b, 1958a). For meke er bare data for reativt modnet organ tatt med. Forhodene i de øvrige organer foranediger ikke kommentarer utover de angiveser tabeen gir.

14 14 Niacin. Som det fremgår av tabe 3 be de høyeste niacin-innhod funnet i ever fra småtorsk, ca. 70 fg niacin pr. g organ. Disse verdier var unntakeser og for større torsk fat verdiene ti pg niacin pr. g ever fra skrei. Regner vi imidertid ut niacin-innhodet i forhod ti everens protein-innhod, vi verdiene for de foreiggende prøver (A-H) variere angt mindre og gi henhodsvis 550, 590, 510, 490 og 390 fg niacin pr. g protein. For øvrig viser hjerte, nyrer og mit de høyeste, rogn og meke de aveste niacin-innhod. Eers viser ae organer inkusiv muske reativt ensartete verdier innenfor grensene pg niacin pr. g organ. Ti sammenikning kan anføres at i de fete fisker synes kjøttet å være utpreget bant vev med høyest niacin-innhod, såedes sid og makre (BRÆKKAN & PROBST 1953, KLUNGSØYR & BoGE 1953) og makrestørje (BRÆKKAN 1955a). Ser vi på de matnyttige deer av torsk, og ser bort fra de små evre fra småtorsk, som neppe i aminneighet utnyttes i kosthodet, kan føgende verdier anføres for henhodsvis kjøtt, ever og rogn: 15-25, og fg niacin pr. g ferskt organ. Disse verdier stemmer godt overens med resutatene fra andre undersøkeser. Fra samme organ fant såedes LmcK (1954) respektive 15-27, og fg pr. g, og som innedningsvis nevnt fant KRINGSTAD & NÆss ( 1939) og!(ringstad & THORESEN (1940) respektive 17, 16 og 17 fg niacin pr. g organ. Ribofavin. Resutatene for ribofavin viser at ever fra småtorsk også for dette vitamin viser de høyeste innhod, ca. 19 fg pr. g. For ever fra større fisk faer verdiene ti ca. 4 fg ribofavin pr. g ever fra Lofot-skrei. Regnet i forhod ti protein-innhodet vi verdiene for everprøveseriene (A H) vise henhodsvis 100, 130, 105, 60, 80 og 67 pg ribofavin pr. g protein, atså reativt meget mindre variasjon. For øvrig viser nyrer, rogn og hjerte de høyeste ribofavin-innhod. I de øvrige organer er verdiene reativt ite varierende, og muskeen har det aveste ribofavin-innhod. For øvrig ska påpekes at småtorsken også for de feste organer utenom ever stort sett vi'3te noe høyere ribofavin-innhod enn tisvarende hos de større fisker. Såedes var innhodet kart høyere i muske, ca. 1,3 fg pr. g, mot 0,8 pg ribofavin pr. g for fiet fra større fisk. Ser vi på ribofavin-innhodet i de matnyttige deer fra torsk, idet vi atter ser bort fra småtorsk-ever, kan føgende verdier anføres for henhodsvis kjøtt, ever eg rogn: 0,7-1,3, 3,4-8,4 og 5-19 fg ribofavin pr. g organ. Disse verdier stemmer bra overens n1ed resutatene fra andre

15 15 undersøkeser. Såedes fant LuNDE,!(RINGSTAD & OLSEN (1938a, 1939) respektive 1,6-1,9, 4-12 og 5-20 fg pr. g og HJARDE & LIECK (1957) respektive 0,3-0,6, 5-8 og 4,6-9,1 fg ribofavin pr. g organ. Pantotensyre. I den foreiggende undersøkese viser rogn det høyeste innhod av pantotensyre med 10-50, gjennomsnittig 30 fg pr. g. Imidertid vi denne verdi sterkt avhenge av rognens modningsgrad, et forhod som er inngående behandet i en spesie undersøkese (BRÆKKAN 1955b, 1958a) For øvrig viser påny prøvene fra småtorsk ekstraordinære verdier, med høyeste innhod i ever 19 pg pr. g, men også meget høye verdier for magesekk og tarmer. For sistnevnte organer er ae vitaminers grenseverdier anført fra høy ti av verdi for å uttrykke jevnt faende vitamininnhod med økende fiskestørrese for de foreiggende prøver. Dette fa er ite for niacin, noe større for ribofavin, og meget utpreget for pantotensyre, hvor faet er fra ca. 15 fg pr. g organ for småtorsk ti ca. 3 fg pantotensyre pr. g for stor torsk. Det er derfor funnet rimeig å drøfte dette punkt her. Årsaken ti dette fa i vitamininnhodet er sannsynigvis å søke i det forhod at de store fisker hadde reativt tomme magesekker og tarmer, sannsynigvis des på grunn av faste under gytetrekk, des på grunn av faste under transport og agring. Det kan her passe å påpeke et meget s pesiet forhod hos fisker. Mens pattedyr har en rik tarmfora som er av betydning for vitamin-forsørgesen (ELVEHJEM 1948, RoiNE 1954), vi mikroforaen i tarmer hos fisk forsvinne het fra tarmen ved faste (MARGOLIS 1953). Dette forhod kan muigens være medvirkende årsak ti den store variasjon. For øvrig viser nyrer, ever og hjerte, dessuten også gjeer de høyeste pantotensyre-innhod, 8-20 pg pr. g, mens muske viser ave verdier med et gjennomsnitt på 1,8 pg pantotensyre pr. g kjøtt. For sammenikningens skyd kan anføres at HooGLAND (1953) for fiet fra torsk fanget ved Canadas Atanterhavskyst fant,0-1, 7 pg pantotensyre pr. g. Vitamin B 12 Resutatene for vitamin B 12 ga et par meget overraskende verdier. For det første viste hjerte et uvanig høyt innhod,,25-2,50, gjennomsnittig 1,90 pg vitamin B 12 pr. g. Proteinanayse er ikke foretatt for disse prøver på grunn av begrenset forsøksmateriae, men ut fra verdiene for tota tørrstoff (25,5 %) og aske (,O %) kan ansagsvis regnes med ca. 20 % protein. Dette skue gi ca. 6,3-12,5 fg vitamin B 12 pr. g protein. For makrestørje be funnet 0,87 pg pr. g fersk hjerte, 4,4 pg vitamin B 12 pr. g protein. Disse resutater viste at vitamin B 12 -innhodet i hjerte-

16 16 muske burde vies oppn1erksomhet, og en komparativ undersøkese be utført (BRÆKKAN 1958d). For øvrig var resutatene for ever fra torsk meget interessante. De små evre fra småtorsk viste ekstraordinære høye innhod,,5-1, 9 fg vitamin B 12 pr. g, men verdiene var betydeig avere for de større fisker, såedes viste gjennomsnitt av en serie prøver av ever fra Lofotskrei ca. 0,075 pg pr. g. Det ekstraordinære høye innhod i everen hos småtorsk henger sannsynigvis sammen med ernæringen. Denne torsk er typisk kyst- eer taretorsk som ever i tangbetet hvor såve vegetasjon som sjøvann innehoder vitamin B 12 Såedes er det funnet et reativt høyt vitamin B 12 -innhod i en de marine ager (LuND IN & ERICSON 1956), ikeedes har fere forskere påpekt tistedeværesen av vitamin B 12 i sjøvannet, hvor mange arter phytopankton behøver tiskudd av dette vitamin, (FoRD & HuTNER 1955, CowEY 1956, DROOP 1957, ADAIR & VrsHNIAC 1958). Sannsynigvis opptas vitamin B 12 reativt ett fra den næring fisken tar inn, og agres i everen i forhod ti inntaket. Såedes er det for kyinger og rotter vist proporsjonaitet meom inntatt vitamin B 12 og everagring. (BRÆKKAN, N]AA, UTNE & ØvsTHUS 1957). For de øvrige organer hos torsk viste nyrer og rogn de største vitamin B 12 -innhod, mens kjøtt viste den aveste verdi, gjennomsnitt 0,008 pg pr. g. Det foreigger i itteraturen et par arbeider som behander vitamin B 12 -fordeingen på organer i fisk. TARR, SouTHCOTT & NEY (1950) undersøkte vitamin B 12 -aktive substanser i fiskeriprodukter, og for «Sokeyaks» ( Oncor?Jmc!zus nerka) anføres verdien pr. g tørrstoff for en rekke organer. Dessverre anføres ikke tørrstoffprosenter, så en tibakeregning ti innhod pr. g organ er derfor ikke muig. Det kan anføres at ae organer bortsett fra meke oppgis å hode meget vitamin B 12, med hee 7,2 eg 18,0 pg pr. g tørrstoff for mit og nyrer. Disse verdier er absoutt 1neget høye, og for øvrig avviker fordeingen meom organene fra nærværende verdier for torsk, og den er heer ikke den samme som be funnet i makrestørje (BRÆKKAN 1955a). KARRICK (1955) undersøkte hvit tunfisk (Germo aaunga, ofte kat T!zunnus genno) og fant for ever 0,89, hjerte 1,04 og andre organer 0,13-0,8ftg vitamin B 12 pr. g. Særig var resutatet for hjerte interessant, da det var på inje med de funn som er gjort for de feste fisk i nærværende undersøkese. På den annen side ~ka påpekes at samme forfatter også undersøkte pacific-sardiner (Sardinops caeruia) for vitamin-innhodet i en rekke organer og anfører: Nyrer 1,52, ever 0,43, hjerte 0,35, gonader 0,23 og andre innvoer 0,02-0,3 pg vitamin B 12 pr. g organ. Her bir nyrer atter anført som det vitamin B 12 -rikeste organ hos en fiskeart, et forhod som ikke er funnet hitti i foreiggende undersøkeses-serie. Med hensyn ti nyrer hos fisk, så har

17 17 disse sin spesiee utforming, som varierer en de fra fisk ti fisk. Når vi vider.e vet at histoogiske undersøkeser har vist at ceefordeingen også varierer hos de forskjeige arter (O GURI & HIBIYA, 195 7), må muigheten for variasjon av vitaminfordeingen innenfor organet tas i betraktning. Såedes er det ved stikkprøver funnet en kar forskje i fordeingen av noen vitaminer meom front-nyre og de bakre deer hos noen fise (BRÆKKAN, ikke pubisert). På den annen side er seve uttakingen av organet vanskeig og dets utforming krever spesiee studier hos de enkete arter, derfor er i denne undersøkese kun tatt med bandet nyrevev i den utstrekning det var tigjengeig. En undersøkese av fordeingsforhodene generet og spesiet har måttet utestå foreøpig. Sei ( Gadus vi rens). I at be det undersøkt fire serier prøver fra evende sei. I tabe 4 er anført vektsgrenser for såve fisk som en rekke organer. For nyrer, hjerte og gjeer var det praktisk vanskeig å få gode data. Prøvene representerer vekstgrupper opp ti kg, atså praktisk tat bare småsei eer, som den kaes i Bergen, pae. Levende storsei og usøyd storsei kunne dessverre ikke skaffes, og fra denne fiskestørrese er derfor bare anaysert fieter. I tiegg ti de data tabeen gir for prøvene kan anføres føgende fangsttider og gjennomsnittsvekt for seriene: A 30/ (235 g); B- 20/ (480 g); C -1/ (790 g); og D -1/ (500 g). Prøvene E og F er fra frossenfisk og be bandet fra oppti 5 forskjeige prøvepartier 29/ og 11/ Fietenes struktur tydet på at de var fra storsei. Ae resutater er summarisk anført i tabe 4. Som for torsk er også for sei ført opp ae enket-resutater for de matnyttige deer kjøtt og ever, eers er anført variasjonsgrenser og gjennomsnittsverdier for vitamin-anayser av magesekk, pyorus og tarmer. Disse grense-verdier er tatt med for å iustrere spredningen i enket-verdiene, idet kun gjennmnsnittsverdier er funnet nødvendig å ta med for de føgende fiskearter. For de øvrige organer fra sei er kun anført gjennomsnittsverdier. Vann, jjrotein, fett og aske. For kjøtt varierte protein-innhodet fra 17,8-20,4 %, gjennomsnittig 19,4 %. Disse resutater stemmer bra med de verdier som anføres av NoTEVARP (1949) og REAY et a. (1943) som oppgir henhodsvis 18 / 0 og 16,4-20,3 %protein i kjøtt fra sei. For fettinnhodet i kjøtt be funnet 0,6-0,8, gjennomsnitt O, 7 %. De ovenanførte kider fant her respektive 0,6% og 0,5-0,6 %. Askeinnhodet var 1,1-1,5 %, gjennomsnitt

18 18,2 %, her anfører NoTEVARP (1949) 1,3 %; ikeså var vanninnhodet reativt jevnt 77,5-79,5, gjennomsnitt 78,4 %, mot som anført av REAY et a. (1949) 81,2 o/ 0 Med hensyn ti everen, var den for ae prøver meget fet. Prøveserie A innehodt 45 % fett, ae de øvrige prøver over 70 % fett, eer som vanig for storseiever. Her avviker seien meget fra torsken, hvor everen hos småtorsk var både iten og mager. Resutatene for de øvrige organer gir ikke grunn ti kommentarer. Prøver fra rogn og meke be ikke undersøkt, da disse organer var for ite utviket i de fisker som utgjorde prøvemateriaet, og andre prøver be ikke oppnådd. Niacin. Som fremgår av tabe 4 viser også hos sei organene hjerte og nyrer de høyeste gjennomsnittsverdier for niadn med henhodsvis 4 7 og 44 pg pr. g. Stort sett synes eers niacin å være jevnt fordet på de øvrige organer, med avest innhod i gjeer med 18 pg niacin pr. g. Hos torsk viste småtorsk-ever de største verdier, mens ever fra småsei ikke viser ekstra forhod hos noen av de vektsgrupper som er representert i foreiggende prøvemateriae. Ser vi på de matnyttige deer, kan anføres fg niacin pr. g kjøtt og pg niacin pr. g ever. Kjøtt fra sei er såedes en god kide for dette vitamin, og kart bedre enn kjøtt fra torsk. Niacin-innhodet nærmer seg såedes verdiene for kjøtt fra sakt, idet eksempevis KRING STAD & THoRESEN (1940) for okse-, svin- og sauekjøtt fant respektive 49, 51 og 45 fg niacin pr. g fersk prøve. Ribofiavin. Resutatene for ribofavin viser at fordeingen av dette vitamin på organene hos sei er stort sett som hos torsk. Nyrer og hjerte viser de høyeste innhod med respektive 6,2 og 5,6 pg pr. g organ. Lever viser reativt avere verdier, og med unntakese av prøve B, hoder de øvrige kun 2,8-3,6 fg pr. g. Eers viser de øvrige organer jevne verdier. K.jøtt fra sei viser derimot et kart høyere ribofavininnhod enn kjøtt fra torsk; 1,4-3,0, gjennomsnitt 2,0 pg ribofavin pr. g fersk prøve. Pantotensyre. De høyeste verdier for pantotensyre be hos sei funnet i hjerte, nyrer og pyorus, med gjennomsnittsverdier på henhodsvis 14,2, 9,6 og 9,8 pg pr. g organ. Her avviker verdien for pyorus fra forhodene hos torsk, hvor

19 -~-- - -~~... <.0 Tabe 4. Innhodet av B-vitaminer i forskjeige organer fra sei ( Gadus vi rens). Ta be 4. The content of B-vitamins in different organs fmm coaifish ( Gadus virens). Vekt Pro- 1 Pan to- An- Prøve av Merke ta Sampe of Mark Num- ber Fat Ash pgjg Vitamin pgjg pgjg Fisk (kg) Organ (g) % 6.25) % % Niacin favin Pant. B2 Kjøtt (Meat... _ A B O D I Frossen fiet (Frozen fiets). E F Gj.sn. (Ave.) Lever (Liver... A I B O c D Magesekk (Stnmach)... 1 ABCD Gj.sn. (Ave) Pyorus (P_yoric cæca).... ABCD I Gj.sn. (Ave.) Tarmer (Intestines)... ABCD Gj.sn. (Ave.) Mit (Speen)... ACD Nyrer (Kidneys)... CD Hjerte (Heart)... CD Gjeer (Gis)... CD ~ - -~---

20 20 pantotensyre-innhodet var avere enn i magesekk og tarm. Disse fuktuasjoner i vitamin-innhodet i forskjeige deer av fordøyeseskanaen må imidertid ikke overvurderes. Anaysene skjer på homogeniserte prøver av hee organer hvor kun mekanisk tømming be foretatt om innhodet var ekstraordinært, som f.eks. ofte var tifee for magesekken. Eventuee matrester, parasitter og bakterier kan infuere på resutatene for disse organer, og vi rimeigvis så mest ut for magesekk og tarmer. Kjøtt fra sei viser med gjennomsnitt 3,8 pg pantotensyre pr. g kart høyere verdier enn kjøtt fra torsk med 1,8 pg pr. g. Vitamin B 12. Hos sei be som hos torsk atter funnet ekstraordinært høyt vitamin B 12 -innhod i hjerte, med hee 0,5 pg pr. g organ. For øvrig viste prøvene fra ev~r meom 0,07 og 0,25 pg vitamin B 12 pr. g fersk prøve, med avest innhod i everen fra serie A hvor gjennomsnittsvekten var minst. Her atskier atså verdiene seg sterkt fra torsk. Det er vanskeig å påpeke en muig årsak ti dette, men det er å merke seg at everen hos småsei og den nærmest besektete art yr både er reativt meget større og fetere enn hos torsk. Det er derfor å anta at det er en artsegenskap. Eers viser de øvrige organer ti des itt høyere vitamin B 12 -innhod enn tisvarende for torsk. Særig er dette utpreget for kjøtt, som hoder 0,03 1 ug vitamin B 12 pr. g mot tisvarende bare 0,008 fg pr. g for torsk. Ser vi på vitamin-verdiene samet for sei og torsk, ser vi at kjøtt fra sei hoder mere av ae vitaminer enn kjøtt fra torsk. Dette forhod forkares devis ved at anayse er utført på hee fieter. Sei innehoder mere av den vitaminrike 1nørke muske enn torsk og får føgeig større gjennomsnittsinnhod. (BRÆKKAN 1956, 1958b). Lyr (Gadus poachius). I at be undersøkt tre serier prøver fra yr. Som for sei ykkedes det heer ikke her å få med gode prøver av stor yr, på den annen side er prøvene forhodsvis representative og omfatter vektsgrensene O, 7-2,3 kg. I tiegg ti tabeens data kan anføres føgende fangsttider og gjennomsnittsvekter for serien: A-30/ (1150g); B-8/ (1200 g); C- 1/ (1010 g). Som venteig kan være var få fisk i denne størresesgruppe med utviket rogn eer meke. Disse prøver representerer derfor reativt umodne organer. Ae resutater er summarisk oppført i tabe 5. For kjøtt og ever er anført enketresutater, mens det for de øvrige organer bare er anført gjennomsnittsverdier da spredningen var reativt iten.

21 i 1 -~ ]',.J Tabe 5. Innhodet av B-vitaminer i forskjeige organer fra yr (Gadus poachius). Tabe S. The conhnt of B-vitamins in d{fferent organs from poack (Gadus poachius). Prøve av Merke ta Sampe of Mark Num- Vekt Kjøtt (Meat)... 1 A -! B Pro- 1 Pan to- Anvv; ht Vann tein Fett Aske Ri bo- tensyre Vitamin ez{! Niacin " Water (Nx Ji'at Ash fiavin Pant. B12 Fisk (kg) Organ (g) % 6.25) % ber % pg/g p,g/g a eid pg/g Fish (kg) Organ (g) % {tg/g c Gj.sn. (Ave.) O Lever (Liver)... A S S -... B SS O.S S c S.9 O.S10 Rogn (Roe) 1 B S Meke (Mit) 1... B S S Magesekk (Stomach) ABC S 2.S 7.4 O.OS1 Pyorus (Pyoric cæca)... ABC S S Tarmer (Intestines)... ABC S 1S S Mit (Speen)... AB Nyrer (Kidneys)... AB S Hjerte (Heart)... AB S S.S S Gjeer ( Gis)... AB S.O S Lite modne organer. Unripe organs ~ -----

22 Vann, protein, fett og aske. 22 De funne protein-verdier i foreiggende undersøkese var 18,6-19, 7, gjennomsnitt 19,1 o/ 0 Disse verdier stemmer bra med itteraturens data, hvor REAY et a. (1943) anfører 18,1 ti 19,1% og NoTEVARP (1949) 18,5 %. Fettinnhodet varierte fra 0,3-0,9 %, gjennomsnitt 0,6 %. De ovenanførte kider anfører respektive 0,6-0,8 % og 0,6 %. Det gjennomsnittige askeinnhod var 1,6 %og vanninnhodet 77, 7o/ 0 Leveren var meget fet, med hee % fett. De-te er imidertid på inje med resutatene for den nært besektete art sei. Resutatene for de øvrige organer gir ingen grunn ti kommentarer. Niacin. Niacin-innhodet i de forskjeige organer hos yr viser praktisk tat sa1nme verdier som for torsk. Nyrer og hjerte har de høyeste innhod med henhodsvis 42 og 35 fg pr. g organ, mens gjeer har det aveste innhod med 12 fg pr. g. Om vi ser bort fra småtorsk-ever, så innehoder de matnyttige deer kjøtt og ever hos yr respektive og fg pr. g mot tisvarende for torsk og Resutatene for øvrig gir ikke grunn ti kommentarer bortsett fra verdien for ever prøve C. Denne prøve innehoder mere av ae de undersøkte B-vitaminer enn de to andre prøver. Det vie være naturig å tenke på en muig variasjon med årstiden, da prøven be tatt om høsten (1/8-56), men det be også prøve A (30/9-52). Den neste muighet og sannsynige forkaring er at næringsforhodene generet har variert. Resutatene er et godt eksempe på at uventete variasjoner kan opptre og at et godt og asidig prøvemateriae er viktig. Ribojavin. Også ribofavin viser stort sett samme fordeingsforhod og verdier for de forskjeige organer hos yr som tisvarende hos torsk. Atter viser nyrer det høyeste innhod og resutatene for øvrig gir ingen grunn ti kommentarer. Pantotens)!re. I ikhet med niacin og ribofavin viser også pantotensyre stort sett samme fordeingsbide hos yr som hos torsk. Kjøttet ga en smue høyere verdier med 2,5-4,8, gj.sn. 3,2 1 ug pantotensyre pr. g mot tisvarende 1,0-2,3, gj.sn. 1,8 for torsk. Eers ska påpekes verdien for rogn. Denne

23 23 prøve bestod av ikke het modne ovarier, og verdien var derfor av stor interesse sett i forhod ti verdiene funnet ved undersøkesen over pantotensyre-innhodet i ovarier hos torsk i reasjon ti forpantningscykus (BRÆKKAN 1955b, 1958a). To ytterigere ovarier fra yr be undersøkt, et itt modent og et reativt umodent, de hodt henhodsvis 96 og 172 fg pantotensyre pr. gram organ. Vitamin B 12 Vitamin B 12 -innhodet i hjerte hos yr ga de høyeste verdier hitti observert i dette organ hos noen art, med et gj.sn. innhod på 4,25 ftg per g. Enket-verdiene var henhodsvis 5,0 og 3,5 fg pr. g fersk prøve, 20,8 og 15,9 fg pr. g tørrstoff. Dette er meget høye verdier, bant de høyeste observert i noe organ. Kun i tifedige enketprøver fra størjeever og ever fra fyndrefisker er det funnet ike høye og høyere verdier, såedes i et tifee hee 8 fg pr. g fersk ever fra rødspette. For de øvrige organer er resutatene stort sett på inje med de andre torskefisker. Det kan påpekes at tendensen for verdiene funnet i prøvene fra ever viser høyest innhod for småfisk (prøve C) og faer mot de itt større fisk (prøve B og A). Forhodet er ikke så utpreget som hos torsk og prøvemateriaets begrensete omfang gir grunn ti reservasjon med hensyn ti den endeige konkusjon. Forøvrig kan påpekes at verdiene for kjøtt med gj.sn. 0,011 fg vitamin B 12 pr. g er noenunde som hos torsk, og kart avere enn hos den nært besektete sei. Hyse (Gadus aegefinus). Det viste seg vanskeig å få usøyet fersk hyse, da denne fortrinnsvis fiskes i nordigere farvann, fra Møre og nordover. Ti sutt ykkedes det imidertid å få en meget god prøve som representerte 44 fisk, med en tifedig kjønnfordeing på ike mange hanfisk og hunfisk. Prøven ankom 11/2-57 i godt iset stand og gj.sn.-vekten var 1007 g. Da anayseresutatene stort sett å på inje med tisvarende for andre torskefisker be ikke fere prøver innhentet av denne art. Prøvene B og C representerer frosne fietter fra oppti 5 pakker tatt ti anayse henhodsvis 29/7-54 og 10/2-55. Disse prøver stammer høyst sannsynig fra produksjon ved anegg i Finnmark. Vann, protein, fett og aske. For kjøtt varierte proteininnhodet ite for de foreiggende prøver; 18,6-19,8 / 0, gj.sn. 19,8 o/ 0 REAY et a. (1943) anfører variasjoner meom 14,6-20,3 %for et betydeig prøvemateriae, og NoTEVARP (1949)

24 24 angir 18 /o. Det er vanskeig å gi annen forkaring enn tifedighet på de høye verdier i foreiggende prøver, men muig vanntap under frysing og agring kan ikke ses bort fra for fiettene. Fettinnhodet 0,25 o/o stemmer overens med ovenanførte kiders data som er henhodsvis O, 1-0,4 %. Askeinnhodet var 1,1-1,2 % Vanninnhodet, 77,3-79,0 o/ 0, iggerpå den annen side avere enn 79,1-84,1 o/o anført av REAY et a. (1943). Resutatene for de andre organer gir ikke grunn ti kommentarer. Niacin. Niacin viste høyest innhod i nyrer med 53 pg pr. g fersk prøve, mens hjerte viste 35 ftg pr. g fersk prøve. For kjøtt var imidertid resutatet overraskende, idet gj.sn. verdiene var den høyeste for de undersøkte torskefisker, med 40 fg niacin pr. g. Kun sei viste noenunde tisvarende verdi for kjøtt, gj.sn. 34 pg pr. g. Ribojavin. Det høyeste innhod av ribofavin be funnet i de reativt u1nodne rogn med med hee 18,5 fg pr. g. Eers viste nyrer og hjerte de høyeste verdier med respektive 5,8 og 4,6 pg pr. g. For kjøtt be funnet 0,8-1,6, gj.sn. 1,1 pg ribofavin pr. g. Ti denne verdi kan bemerkes at LuNDE,!(RINGSTAD & OLSEN (1938) anfører 1,6-1,8 pg ribofavin pr. g kjøtt fra torskefisker, mens HooGLAND ( 1953) anfører verdier meom 0,07-0,75 for fietter fra hyse tatt på Canadas Atanterhavskyst. Pantotensyre. For pantotensyre be det høyeste innhod funnet i de forhodsvis umodne ovarier, 33 pg pr. g. Denne verdi er på den annen side reativt meget avere enn ventet ut fra erfaringene for ovarier fra torskefisker på samme utvikingstrinn. For øvrig viser igjen nyrer og hjerte de høyeste verdier med henhodsvis 13,7 og 12,2 pg pantotensyre pr. g. Kjøtt innehodt gj.sn. 2,5 pg pr. g, eers gir ikke verdiene for øvrig grunn ti kommentarer. Vitamin B 12. Også hos hyse viste hjerte et ekstra høyt innhod av vitamin B 12, 2,6 pg pr. g organ. For øvrig viste den umodne rogn en forhodsvis høy verdi med hee 0,66 pg pr. g, mens nyrer innehodt 0,32 pg pr. g. Leveren var reativt vitamin B 12 -fattig med 0,07 pg pr. g, mens kjøttet viste et noe høyere innhod enn torsk, 0,018 pg pr. g.