Museumsnytt. nr årgang 54. Riksantikvaren viser muskler Fristaden Christiania verneverdig? Museumsrunde i Nord-Norge

Transkript

1 Museumsnytt nr årgang 54 Riksantikvaren viser muskler Fristaden Christiania verneverdig? Museumsrunde i Nord-Norge Uten eierhistorie på NBs nettsider Opphavsrett til utstillinger Museet og ytringsfriheten

2 innhold Museumsnytt nr. 5/6 54. årgang Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god presseskikk, slik de er nedfelt i «Vær Varsomplakaten» og Redaktørplakaten. Utgiver Norges museumsforbund. Utgitt med støtte fra ABM-utvikling, Statens senter for arkiv, bibliotek og museum. Redaktør: Inger Anne Hovland Journalist: Liv H. Andreassen E-post: museumsnytt@museumsforbundet.no Redaksjonsråd: Leif Anker Karin Hellandsjø Kristina E. Bjureke Sigrid Skarstein Annonser: John Larssen Telefon Telefaks: E-post: johnlarssen@chello.no Redaksjon, abonnement: Ullevålsveien 11, 0165 Oslo Telefon Telefaks: E-post: museumsnytt@museumsforbundet.no Ombrekking: RenessanseMedia AS Trykk: PDC Tangen Pris abonnement: 200 kroner i året Annonsepriser og størrelser: 1/1 side (4 farger) kr /2 side (4 farger) kr /4 side (4 farger) kr Bankgiro Opplag: 2400 eks. Museumsnytt kommer ut 6 ganger i året. Manus og materiellfrist for neste nummer er 31. januar Museumsnytt tar ikke ansvar for ubestilt innsendt materiale. Ettertrykk bare etter avtale. Leder: Kulturpenger med Hoppalong Knut......side 3 Svensk protest mot gjenninnføring av inngangspenger...side 3 Hva har du i kofferten? side 4 Riksantikvaren bremser flyttesaken side 6 Riksantikvaren viser muskler side 8 Hvor har han det fra? side 9 Sensur - snart til et museum nær deg? side 10 "Den kombinerede indretning" til Stavanger museum...side 12 Fascinerer folk og forskere side 13 Utstilte overgrep - om to nye utstillinger side 14 Portrett: Kongetorsken i Nord side 18 Fylket med flest kystlag side 21 Kultur og næringsvett i Lofoten side 22 Træna krever oldtidsfunn tilbake side 24 Når opprør blir bevaringsverdig side 26 Landsmøte i Museumsforbundet side Et merkeår for egyptisk oldtidskultur side 31 Opphavsrett til utstillinger i museer side 34 Statsbudsjettet: Konsolideringsprosessen går mot slutten..side 36 Ny kulturlov på høring side 37 Statskonsult har evaluert ABM-utvikling side 37 Etterslep på museumsreformen side 37 Museer og moms -har museet krav på penger tilbake?...side 38 Ringve fikk penger tilbake side 39 Nytt fra Museumsforbundet; Det statlige museums - landskapet side 40 Innlegg: Løse kanoner på Hamar? side 41 Innlegg: Ny Egyptutstilling ved KHM side 42 Innlegg: Fryd for det flerkulturelle Norge! side 42 Må et museum ha gjenstander? side 44 Bokanmeldelse: The Delirious Museum side 45 Notiser side 46 Nytt om navn side 47 Bildet er fra serien Nixonvisions, laget av Kjartan Slettemark. Det er hentet fra utstillingen «Fantastisk politikk kunst i turbulente tider» på Nasjonalmuseet i Oslo. Et bilde fra Nixonvisions ble sensurert bort fra veggen på Stortinget i 2002 fordi det kunne krenke utenlandske gjester, mente politikere. Bildet står nå på magasin.

3 leder KUlTURPENGER 2007 MED HOPPalONG KNUT Så er det tid for statsbudsjett, igjen. Journalistene har fått invitasjon til Jazzklubben Blå i Oslo med overskriften «Trond Giske presenterer forslag til kulturbudsjett 2007». De to fremste benkene er reservert pressen, men mange har samlet seg nede i baren, der det serveres drikke, store kaker og croissanter. Så blir klokka halv to, og statsråden kommer byksende opp på scenen. Han griper mikrofonen verdensvant, og introduserer det trønderske rocke-bandet «Hoppalong Knut», eller noe sånt, før han sklir ned på stolen på første rad. Og Hoppalong Knut entrer podiet. Det er forrykende fart og moro, de setter stemningen med sangen «Ut gjennom vin - duet, igjen!» Det er så gøy, det er kommet en halv milliard ekstra til kultur, det er bonanza, dans og fest! Hvem tør stille sure spørsmål etter dette? Når Hoppalong går av scenen, har vi nesten glemt at statsbudsjett er traurige ting som handler om politikk, prioritering og fordeling. Nå er Giske her, igjen. Han presenterer blad på blad med festlige overføringer: 67 millioner til museene! Museene er budsjettvinnere! Det kan ikke være sant, og det er det selvfølgelig ikke, heller. Men så er det slutt, og man føler en forvirrende impuls til å klappe. Giske inviterer journalistene til å stille spørsmål. Hva ser han når han skuer utover tilskuerne? Noen har munnen full av kake, andre har ikke summet seg til å finne fram blokka. Fire fem er raske nok til å få inn et par kjedelige spørsmål. Giske svarer fra scenen. Han er lyssatt i rødt og vanskelig å fotografere. Nå har han stilt seg til rådighet for de enkelte redaksjonene. Vi skriver oss på liste, og får stille spørsmål enkeltvis. Vi er høflige, og Giske svarer vennlig. Journalister er som politiske motstandere. Det er bare å hente fram den gamle retorikken, igjen. En fra biblioteksektoren kommer med et sakte spørsmål, men nå er Giske sliten (kanskje). Plutselig ser han hoppalong-dama gå forbi. Statsråden reiser seg og trekker vennlig i henne, sier: «Skal du gå nå?» Bibliotek-journalisten blir stående tafatt bak ryggen til Giske, som nå er mer orientert mot Hoppalongverdenen, enn mot bøkenes verden. Når statsråden synker tilbake i stolen, har han glemt det sakte spørsmålet. Han ser ut i lufta: «Hvor var vi?» Ja. Hvor var vi. Dagen etter er lørdag. Radioen står lavt på, og da hører jeg dem. Det er det inntil nå ukjente bandet Hoppalong Knut på NRK som oppsummerer statsbudsjettet med sangen «Ut gjennom vinduet, igjen!» Med ett er festen fra i går tilbake, og felemusikken feier over skrivebordet. River den dumme spørrepresseblokka til krøllball og sender den i en bue ja, nettopp utgjennomvinduet. Igjen. Inger Anne Hovland SVENSK PROTEST MOT GJENINNFØRING AV INNGANGSPENGER Cecilia Stegö Chilo, forhenværende kulturminister i Sverige, rakk å gjeninnføre inngangspenger på gratismuseer i Sverige i løpet av de to ukene hun satt som minister. Inntil nylig har svenske statlige museer hatt fri entre. Moderna Museet tror at besøket med dette kommer til å bli halvert, i følge Svenska Dagbladet. Etter nyttår vil det sannsynligvis koste 80 kroner å komme inn. I Sverige er det nå startet en kampanje for å få tilbake ordningen med gratismuseer. Karl-Petter Thorwaldsson, leder for kampanjen, sier at oppslutningen er enorm: Vi skal gjøre den nye kulturministeren ordentlig klar over at det å innføre adgangspenger er i mot folkeviljen, sier han. Antallet museumsbesøkende har økt med 2,9 millioner besøkende mens ordningen med gratismuseer har pågått. Blant disse finner vi en stor andel med lav inntekt og utdanning, skriver abf.se (som tilsvarer omtrent aof i Norge). Fortsatt gratismuseer i Oslo En del Oslo-museer har hatt gratis adgang til museer i vinterhalvåret, og dette blir videreført i Kultur og idrettsetaten i Oslo har på sin side tilrådet at Vigelands - museet, Stenersenmuseet og Munch-museet gjeninnfører Moderna Museet. Foto: Flickr.com inngangspenger, fordi en undersøkelse har vist at tiltaket ikke har hatt betydning for besøkstallet ved museene. Det ser ikke ut som dette har vært et godt virkemiddel for å nå ut til nye publikumsgrupper, skrev etaten i et notat. Tron Wigeland Nilsen sier at årsaken til manglede effekt kan være at gratisordningen ikke har vært tilstrekkelig markedsført. (IAH)

4 HVA HAR DU I KOFFERTEN? Norge er i ferd med å ratifisere en rekke konven - sjoner som kommer til å få stor betydning for mange museer i tida framover. Klåfingrete turister med ikoner i bagasjen går en utrygg tid i møte. aktuelt av: Inger anne Hovland Kulturminner er ofte militære mål i krig. De er dessuten utsatt for plyndring og ulovlig handel. Ingunn Kvisterøy er seniorrådgiver og fagansvarlig i UNESCO-kommisjonens sekretariat. De gir råd til myndighetene i saker som er relevante for Norges medlemskap i UNESCO. Det er ikke bare krig som truer verdens kulturarv. Den moderne masseturismen skaper en rekke nye kontaktpunkter som byr på utfordringer for kulturvernet. Turismen er en form for korttidsmigrasjon som bidrar til at helere, selgere og smuglere får flere møteplasser enn før. Jakten på det autentiske frister enkelte til å kjøpe med seg illegale kulturgjenstander, sier Kvisterøy. Noen av disse illegale gjenstandene havner på en privat peishylle, andre kan komme til å havne på museum. Museer har plikt til å sørge for at de ikke kjøper stjålne kulturgjenstander. Det finnes allerede en Ingunn Kvisterøy er seniorrådgiver og fagansvarlig i UNES- CO-kommisjonens sekretariat. Foto: IAH. rekke konvensjoner som angår kulturfeltet. Både H a a g - k o n - vensjonen av 1954 og konvensjonen omhandler tyveri fra nasjonale samlinger. Begge krever tilbakeføring så sant det dreier seg om tyveri fra offentlig samling, sier Kvisterøy. Danmark er eneste land i Norden som har ratifisert UNESCOs konvensjon av 1970 mot import, eksport og handel med kulturgjenstander. Årsaken er kanskje kravet til listeføring av sam - linger som er et stort og krevende arbeid, tror Kvisterøy konvensjonen krever at staten lovforfølger overtre - derne, men dette kravet stiller ikke Haag-konvensjonen. Når det gjelder tyveri fra privat eiendom eller sam - ling, er det Unidroit-konvensjonen som trer i kraft. Unidroitkonvensjonen skal dekke samme formål som konvensjonen, men har i tillegg relevans for antikvitetshandlere og tollmyndigheter. Fattigdom truer kulturarv Ved Angkor Wat er det blitt skåret ut steiner som er blitt solgt videre til turister. UNESCO jobber med å informere lokalbefolkningen og skaffe dem annet levebrød på slike steder. I dag pågår det dessuten kriger i områder der det finnes store mengder uregistrerte gjenstander. I prosessen med å gjøre en uregistrert gjenstand salgbar for det vestlige helermarkedet, er det nødvendig at arkeologer og annen faglig ekspertise vurderer gjenstandenes ekthet og verdi. Kulturtyveri er altså ikke en virksomhet som bare involverer fattige analfabeter. Til sammen gjenstander ble røvet fra Nasjonalmuseet i Bagdad i Det er ikke bare krig som truer verdens kulturarv. Den moderne masseturismen skaper en rekke nye kontaktpunkter som byr på utfordringer for kulturvernet. Foto: Forsvaret. begynnelsen av krigen, og kun 4000 av disse er funnet og returnert til Irak. I tillegg er en rekke andre gjenstander stjålet, og blir stjålet fra andre museer og arkeologiske områder. Mange uregistrerte gjenstander havner på markedet i tillegg til disse, sier hun. Noen land er positive til at deres kulturarv kan sees i andre land, mens andre ønsker å holde alt innenfor egne grenser, sier Kvisterøy. Da Norge deltok på utgravinger i forbindelse med byggingen av Aswan-dammen, fikk utgraverne beholde omtrent 40 prosent. I dag er Egypt ett av landene som har blitt mer påholden med hensyn til egen kulturarv. Landet har flere krav gående mot andre stater, der de krever å få tilbake kulturgjenstander som de mener er ulovlig tatt ut av landet. 4 MUSEUMSNYTT

5 Konvensjoner på kulturfeltet 1950: agreement on the Importation of Educational, Scientific and Cultural Materials, with annexes a to E and Protocol annexed. Har betydning for utstillinger som importeres midlertidig fra utlandet. 1952: Den universelle opphavsrettskonvensjonen. 1954: Konvensjonen for beskyttelse av kultureiendom i tilfelle væpnet konflikt. Første protokoll. (Dette er den såkalte Haag-konvensjonen.) 1972: Konvensjonen for vern av verdens kultur- og naturarv. Kjent for sin liste over såkalte verdensarv-steder. Med kulturvern i bagasjen I Forsvaret er man trygg på at norske soldater som deltar i operasjoner utenlands kan det de skal om kulturvern på stedene de drar til. VERN AV IMMATERIELL KULTURARV VIKTIG FOR MUSEENE Denne høsten skal konvensjonen om vern av immateriell kulturarv ratifiseres. Konvensjonen har stor betydning for museene, på sett og vis legitimerer den museets eksistens. Konvensjonen omhandler all kunnskap om gjenstander, alt vi regner som kulturarv, språk, dans, ritualer og seremonier, kunnskap om natur, selve informasjonen som er knyttet til gjenstandene ved museene. De fysiske kulturgjenstandene har opp gjennom tiden fått stadig bedre beskyttelse, men gjenstandenes betydning avhenger av at kunnskapen om dem blir ivaretatt. Gjennom denne konvensjonen pålegges staten et ansvar for å ta vare på kulturarv fram til i dag, også den immateriell kulturarven. Statene plikter å registrere og ta vare på informasjon om grupper av mennesker, faktisk helt ned på individnivå, sier Kvisterøy. Konvensjonen reiser imidlertid mange problemstillinger, og kan komme til å gi museet en rolle det ikke ønsker seg. Noen skal definere hva som er verneverdig immateriell kulturarv, og hvilke grupper som skal omfattes, og museene kan komme til å få en stor del av dette ansvaret. Hvis en gruppe defineres som vesentlig, skal informasjonen om gruppa tas vare på. Hvordan balansere dette opp mot personvernhensyn? Moderne tid byr på store utfordringer når det gjelder bevaring, for endringene skjer så fort. Hensikten er å ta vare på bredden i denne prosessen. Dette er en konvensjon som vil angå både biblioteker, museer og arkiver, sier Kvisterøy. Norge er i ferd med å ratifisere: 2005: Konvensjonen for vern og fremme av et mangfold av kulturuttrykk. 1970: Konvensjonen mot import, eksport og handel med kulturgjenstander. 2003: Konvensjonen for vern av den immaterielle kulturarven. 1999: 2. protokoll av 1954-konvensjonen for vern av kultureiendom i tilfelle væpnet konflikt. Er forsvarspersonell på vei til Libanon og Afghanistan nok forberedt til å verne seg mot å begå kulturkriminelle handlinger? Vi har i flere år arbeidet for å bevisstgjøre soldater omkring kulturvern før de drar. Som en del av den forberedende treningen vil de gjennomgå spesifikk opplæring og opptrening på kulturelle forhold i regionene, sier oberstløytnant og pressetalsmann Petter Lindqvist i Forsvarstaben. Han uttaler videre at det undervises i kulturvern på Krigsskolen, til befal som får ansvar for avdelinger i internasjonale operasjoner. Eksempler som jeg vet er blitt brukt overfor norske soldater, er hvordan verdifulle kulturminner i Irak, på Balkan og i Afghanistan er blitt ofre for krigens herjinger, sier Lindqvist. Dansk slapphet Denne høsten måtte den danske kulturministeren Brian Mikkelsen stå skolerett for Folketinget og forklare hva Danmark egentlig gjør for å følge opp UNESCO-konvensjonen av 1970 om bekjempelse av ulovlig handel med kulturgjenstander. Dette skjedde etter at Perus ambassadør sammen med fire andre latinamerikanske land viste til vanskene med å få tilbake over 1000 gjenstander som en dansk smugler har tatt ulovlig ut av landene. Dette skriver Dagbladet Information. (IAH) Behøver de fri - villiges stemme Ingunn Kvisterøy etterlyste frivillige organisasjoner som kunne rapportere om brudd på konvensjoner på Museumsforbundets landsmøte i september. Vi behøver frivillige som er vaktbikkjer overfor staten. Det er viktig at vi får sterkere rapportering på tilfeller der konvensjoner brytes. Slik det er nå, er det frivillige Norge høylytt taust, sa hun. (IAH) MUSEUMSNYTT 5

6 Den runde buen bak Gokstad - skipet består av teglstein. Her kan en ta ut skipene uten å gjøre varig skade på bygningen. Foto: KHM

7 RIKSANTIKVAREN BREMSER FLYTTESAKEN Riksantikvaren har sendt ut varsel om oppstart på fredningsprosess av Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo. Beskjeden kom samtidig med at styret for Kulturhistorisk museum vedtok å anbefale flytting av vikingskip og gravfunn til nytt museum i Bjørvika. Tekst: Inger anne Hovland aktuelt Kom Riksantikvarens beslutning som en overraskelse? Nei, egentlig ikke. De hadde vært her på befaring, og vi visste jo at saken var til vurdering, men vi ble likevel overrasket over at fredningsvarselet kom i brevs form, uten større dialog med oss i forkant. De var jo kjent med at vi i lang tid har drevet med utredningsarbeid for å finne ut om det var mulig å flytte skip og gravfunn til Bjørvika, sier direktør Egil Mikkelsen ved Kulturhistorisk museum. Det var i oktober at Riksantikvaren varslet start av fredningssak av vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo. I pressemeldingen står det at Viking - skipsmuseet representerer så store nasjonale og internasjonale verdier, at Riksantikvaren vil sette i gang en prosess for å vurdere fredning av eksteriør, interiør og andre større museumsgjenstander. Beskjeden kom like før museets styre skulle møtes for å ta stilling til om de kunne anbefale at skip og annet inventar skulle flyttes til Bjørvika. Det spekuleres i at bakgrunnen for det raske vedtaket hos Riksantikvaren var rykte om at Vikingskipshuset skulle rives, noe Egil Mikkelsen avviser på det sterkeste. Frykter store inngrep I begrunnelsen skriver Riksantikvaren at Vikingskipshuset må sees som en integrert enhet, der anleggets eneste funksjon har vært å ta vare på vikingskipene. Hvis skipene skal flyttes, vil det føre til store inngrep i bygningen. Blant annet må hele den ene gavlveggen fjernes for å få skipene ut, står det i pressemeldingen. Direktør Egil Mikkelsen avviser imidlertid at bygningen ødelegges dersom man tar ut for eksempel skipene: Riksantikvaren var jo kjent med at vi lenge hadde utredet en eventuell flytting til nytt museum, sier museumsdirektør Egil Mikkelsen. Nå håper han på bedre dialog med vernemyndighetene. Foto: IAH Arneberg som konstruerte viking - skipshuset, planla at hele oldsakssamlingen skulle flytte hit, og at det skulle bygges flere fløyer. Dette ser vi i veggene bak Gokstad og Tuneskipet. I den store buen bak skipene består veggene av bare teglstein, hvor en skulle kunne åpne opp til de nye fløyene. Det er en forholdsvis smal operasjon å åpne dem for å hente skipene ut, sier Mikkelsen. Han sier at museet er lite egnet til å dekke dagens publikumsbehov slik det står i dag. Passasjen omkring båtene er for smal, og bygningen ble ikke dimensjonert til å ta i mot opptil besøkende årlig, med moderne krav til publikumsfasiliteter. Håper på konstruktiv dialog Vi har ennå ikke vurdert ferdig forhold omkring området rundt Vikingskipsmuseet, men vi har for- ståelse for at det er behov for å bedre ankomstmulighetene for publikum. Vi forstår også at det er behov for tekniske løsninger som kan bedre bevaringsforholdene for skipene og de andre gjenstandene, og dette vil vi selvsagt ta med i vurderingene våre, sier riksantikvar Nils Marstein. Riksantikvaren ønsker en bred høring i denne saken, og har ennå ikke satt tidsfrist for når høringsprosessen skal avsluttes. I utgangspunktet ønsker vi å jobbe med et bredt samfunnsperspektiv. Vi håper på konstruktiv dialog i denne saken. Alenegang fører intet sted, sier Marstein. Universitetsstyret skal ta stilling til flytteforslaget i desember. I 2008 skal det avholdes arkitektkonkurranse over nytt historisk museum i Bjørvika. Da må det være besluttet om museet skal romme skipene, eller ei. MUSEUMSNYTT 7

8 RIKSANTIKVAREN VISER MUSKLER kommentar Forskriftsfredning bør ikke benyttes der det er store konflikter knyttet til vernespørsmålet, men Riksantikvaren gjør det likevel. Foto: KHM Riksantikvarens fredningsvedtak i saken med Vikingskipshuset er gjort som en såkalt forskriftsfredning etter Kulturminnelovens 22a. At Riksantikvaren bruker denne paragrafen er spesielt, fordi vedtak etter 22a ikke kan påklages, og helst ikke skal brukes der det er strid om fredningsspørsmålet. Det er fullt mulig å bruke den vanlige fredningsprosedyren etter Kulturminnelovens 15, også for eiendommer i statens eie. Dette ville sikret en bredere høringsprosess og politisk behandling lokalt, i form av kommunal vurdering av fredningforslaget. Riktignok har Riksantikvaren sagt at han vil ha en bred høring, men når han tar i bruk 22a, er han sikret at høringen ikke blir bredere enn Riksantikvaren selv ønsker. Når det gjelder forholdene omkring Vikingskipshuset, flytting av skip og sleder, har disse spørsmålene vært omgitt av strid og uenighet gjennom flere tiår. De siste par årene har imidlertid «høringen blir ikke bredere enn Riksantikvaren selv ønsker» «vedtak etter 22a kan ikke påklages» museet gjennom inkludering forsøkt å få ansatte til å spille på samme lag som beslutningstakere, noe som har ført til mer indre konsensus om veivalgene. I det ytre miljøet er det likevel flere som helst ser at vikingskipshuset med inventar blir stående der det er, som det er. Striden ligger altså latent omkring disse nasjonale klenodiene fremdeles: Bladet Kulturarven kaller for eksempel forskriftsfredningen for «klokskap», avlyser flyttingen til Bjørvika og roser Nils Marsteins handlekraft. «Arnstein Arnebergs eineståande museumskompleks frå mellomkrigstida kan overleverast intakt til nye generasjonar. Debatten er over!» skriver bladet. Men det er den neppe! Riksantikvaren har understreket at de ønsker en bred høringsprosess i denne saken, og har ennå ikke satt dato for høringsfrist. Vi ønsker å jobbe med et bredt samfunnsperspektiv, og vil ha en bred vurdering i denne saken, sier en ydmyk Marstein, men bekrefter at det ikke er ankemuligheter. Ydmykhet kler Riksantikvaren i dette tilfellet, for hvis fredningen skulle bli en realitet, har Riksantikvaren tatt på seg et meget stort ansvar: Direktør i ABM-utvikling Jon Birger Østby skriver i Aftenposten at «Med sitt forslag om fredning vil Riksantikvaren låse de fysiske mulighetene for formidling og bevaring innenfor rammer som er lagt i en annen tid og under helt andre forutsetninger enn de perspektiver som bør ligge til grunn i dag». Olav Aaraas, direktør ved Norsk Folkemuseum, mener i samme avis at saken dreier seg om museenes råderett over egne samlinger og om anerkjennelse av deres kompetanse til å ivareta disse. «Både museene og Riksantikvaren er satt til å ivareta norsk kulturarv, og til nå har de håndtert grenseoppgangen greit. Det burde de klare denne gangen, også, gjennom konstruktiv dialog. Kulturhistorisk Museum må likevel ha det avgjørende ord når det gjelder vikingskipenes framtid», skriver han. Da gjenstår det bare å se om Riksantikvaren er enig. Inger anne Hovland 8 MUSEUMSNYTT

9 HVOR HAR HAN DET FRA? Fremdeles legges det ut gjenstander uten eierhistorie på Nasjonalbibliotekets nettsider. Nasjonal - biblioteket sier at eierhistorie skal oppgis, men vi fant minst to gjenstander fra Martin Schøyen-samlingen med høyst uklare opprinnelsesdata. Tekst: Inger anne Hovland nyhet Når det gjelder materialet fra Schøyensamlingen som presenteres på Nasjonalbibliotekets nettsider, så opererer Nasjonalbiblioteket med et krav om at eierhistorien til originalene skal kunne dokumenteres av Martin Schøyen. Dokumentasjonskravet har grunnlag i avtale mellom partene, svarer Vebjørn Søndersrød, rådgiver i Juridisk seksjon ved Nasjonalbiblioteket. Like fullt ligger minst to gjenstander uten klar eierhistorie på Schøyen-katalogens nettsted. Den ene er en såkalt maya-jade, den andre et azteker-anheng. Museumsnytt har spurt Schøyen om det her dreier seg om gjenstander kjøpt av Bruce Ferrini i henholdsvis 1999 og 2000, men ikke mottatt svar, til tross for to forespørsler. Villedende Christopher Prescott, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo har sett på de arkeologiske proveniensdata som følger de to gjenstandene på Schøyens nettside. Den generelle innledningen er lite opplysende, egentlig villende, sier han. Her er det ingen opplysninger som er vesentlig med hensyn til de to gjenstandene. Her finner jeg verken proveniensopplysninger i strengere forstand, som funnsted, deponeringskontekst eller funnrelasjoner og innsamlingsmetodikk. Heller ikke eierhistorikk framgår. Et raskt søk i kapittelet frembragte heller ingen andre opplysninger, sier Prescott. Han finner altså ingen arkeologisk proveniens eller eierhistorie, eller forklaring på hvorfor redegjørelse for disse forhold mangler. Jeg synes derfor det er merkelig at Nasjonalbiblioteket ditribuerer denne katalogen, sier han. Ingen rettslige følger Museumsnytt omtalte samleren Martin Schøyens noe spesielle forretningsførsel i forbindelse med innførsel av kulturgjenstander i 2004, da bladet kom over to fakser via NRK Brennpunkt som blant annet omhandler en mayajade og et azteker-anheng. I faksene dokumenteres det at kulturgjenstandene blir bevisst feildeklarert. Schøyen nektet å svare på gjenstandenes eierhistorie, hvilken forsikringspremie som var satt på dem eller hvorfor han ikke vil opplyse for tollmyndighetene at det dreier seg om gjenstander i skjell eller bein. Oddvar Sæther, daværende kontrollsjef i Tollregion Oslo og Akershus, opplyste at slike fakturaer egentlig skal være utferdiget av selgeren, og at feildeklarering kan bli oppfattet som smuglingsforsøk. Museumsnytt er ikke kjent med at den bevisste feildeklareringen av en maya-jade og et azteker-anheng fikk rettslige følger for Martin Schøyen. Faks 1: « Kjære Takk for faksen som jeg nettopp mottok. Når det gjelder fakturaen som skal legges i pakken (legg inn et par kataloger og verdiløse bøker også). Faktura: 1 billedbok, 19. århundre US$ 800,- forskjellige kataloger/bøker US$ 25,- forskjellige inngraverte steiner og effekter, alle mer enn 100 år gamle US$ 400,- BØKER TIL PRIVAT SAMLER US$ 1.225,- Når det gjelder prislisten, ikke legg den i pakken. Faks den med en gang til meg i stedet! Beste hilsner Martin» Faks 2: « Kjære Takk for faksene som jeg nettopp har mottatt. Så fint at du har hele gruppen! Du kan sende dem hit, sannsynligvis vil jeg ha alle sammen. Forsikre deg om å få tatt gode bilder, slik at du kan få skikkelige beskrivelser av buestrengdrillen, azteker-anhenget og maya-jaden (sted, århundre, skrifttegn). Siden det ikke er bøker, kan vi ikke unngå 23 prosent moms, så vennligst beskriv innholdet som Inngraverte steiner, jade og glass*, over 100 år gamle, US$ 400,-, og send det som fed ex overnight. *skjell, bein, etc. kan være kontroversielt, så jeg setter glass i stedet, jeg kjenner ikke materialet på drillen. Beste hilsner Martin» Faksimile fra Memento nr. 5/2004. MUSEUMSNYTT 9

10 SENSUR SNART TIL ET MUSEUM NÆR DEG? Da Jyllandsposten trykket muhammedkarikaturene, hadde de neppe forestilt seg at det skulle føre til drap, hærverk og flaggbrenning. avisutspillet var et klossete forsøk på å dra i gang en debatt i forbindelse med europeiske museers unnvikende omgang med spørsmål omkring sensur og ytringsfrihet. Tekst: Inger anne Hovland Jyllandsposten hadde sett seg lei på at flere museer og kunstnere unngikk å drøfte religiøse spørsmål i kunst og gjennom utstillinger. Flere kunstverk var blitt fjernet i forbindelse med trusler og frykt for represalier. Tate Gallery unnlot for eksempel å stille ut kunstverket «God is Great» med henvisning til den spente situasjonen etter terrorbombene i London. Verdenskulturmuseet i Gøteborg fjernet et erotisk maleri med tekst fra Koranen etter trusler. I tillegg sendte drapet på den nederlandske regissøren Theo van Gogh sjokkbølger gjennom det europeiske kulturmiljøet. Spørsmål omkring sensur og ytringsfrihet fikk en renessanse, og Jyllandsposten satte seg fore å dra i gang debatten. Dette kom fram i en dokumentar som TV2 sendte i høst. Framveksten av digitale medier og mobilteknologi er fantastisk demokratiserende, men utviklingen legger «ny teknologi legger et press på ytringsfriheten» et press på ytringsfriheten. Teknologien gjør at meninger kan bli tolket inn i en helt annen kontekst enn de var presentert i, sa eks-redaktør i Dagbladet, Thor Gjermund Eriksen på et UNESCO-seminar om ytringsfrihet i høst. Dette var også noe av Jyllandspostens problem. Avisen forutsatte at humoren i tegningene kunne forstås av alle, men i stedet erfarte de at muslimer verden over ble dypt krenket. Karikaturer som var ment for skandinaviske lesere kunne spres på internett i Syria, ispedt et malplassert bilde av en fransk bonde på festival, utkledd som gris. I dag sitter en redaktør med dødsstraff hengende over seg etter å ha publisert karikaturene. Over ti journalister er fremdeles fengslet. Og før eller siden vil et museum ønske å lage en pressehistorisk utstilling. Med tanke på bråket som oppsto omkring et visst norsk marginalreligiøst tidsskrift, vil nok mang en museumsdirektør kvie seg for å presentere de omstridte tegningene, selv om de skulle være aldri så relevante for museumsutstillingen. Noen snakker om en kulturkrig og uoverstigelige motsetninger mellom de kristne og utøvere av islam, mens andre mener det ikke er verre nå enn før. Kjartan Slettemark fikk bilder fra serien Nixon visions fjernet fra Stortinget i Poli - tikerne var redd de kunne krenke utenlandske besøkende. Foto: Nasjonalmuseet. Sensuren av Slettermark Kulturkonfliktene og spenningene vi ser i dag er blåbær i forhold til den anspente situasjonen vi levde under på 60-tallet, sier Hans Normann Dahl, tegnelærer ved Olav Mosebekk Tegneskole i Oslo. Jeg tror ikke den politiske kunstneren har særlig innflytelse i politikken utover sitt kunstverk, men dette gjelder med unntak av karikaturtegneren, sier Dahl, som ikke er overrasket over den sterke effekten som muhammedkarikaturene hadde 10 MUSEUMSNYTT

11 Vi er heldige. Som kunstnere i Norge kan vi stort sett gjøre det meste, uten frykt for represalier. I andre land kan kunstrommet være like farlig som andre offentlige rom, sier Helga-Marie Nordby, daglig leder ved unge kunstneres samfunn. på den muslimske verdensopinionen: Nå for tiden snappes ideer raskere, men disse ideene kan komme til å nå folk som ikke har mulighet til å forstå sammenhengen de opprinnelig ble presentert i, sier han. På Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design går det for tiden en utstilling kalt «Fantastisk politikk». Her dras det linjer mellom politisk kunst før og nå. Utstillingen tar mål av seg til å presentere kunstnere med sterke synspunkter på temaer som berører fordelingen av makten i samfunnet, noe som faktisk er en statsvitenskaplig definisjon på begrepet politikk. Kunstnerne hjelper oss å forstå reglene og den bakenforliggende maktstrukturen de er med på å bestemme trekkene til brikkene i spillet. Deres politiske sensibilitet er ikke oppøvd innenfor en organisasjon, men er foredlet gjennom personlig erfaring og fra en utenforstående posisjon som både gir en viss frihet og en overskrift, skriver Sune Nordgren i et forord. Utstillingen presenterer kunstnere som bruker kunsten som et medium for politiske ytringer og politisk motstand, som Kjartan Slettemark med sine Nixonvisions laget på 70-tallet. Slettemark har minst to ganger opplevd å få kunstverk fjernet. Den ene gangen var på 60-tallet, og gjaldt kunstverket med den grotesk-komiske tittelen «Av rapport fra Vietnam. Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør». Bildet var stilt ut i en monter som stod plassert utenfor Stortinget. Monteren var eid av Unge Kunstneres Samfund (UKS). Kunsten ble utsatt for hærverk, og tatt vekk. I 2002 ble Slettemark rammet av sensur, da Stortinget hadde kjøpt inn bilder fra Nixonvisions. De fikk henge i et par uker, før politikerne fjernet dem av frykt for at de skulle virke krenkende på utenlandske besøkende. I dag står bildene på magasin. Ønsker ikke Vær Varsom-plakat Samtidskunst, særlig videokunst, er utsatt for å bli sensurert, enten gjennom selvsensur ved museet, eller ved at kunstverkene blir tatt ned dersom kunsten vekker for sterke reaksjoner. Unge Kunstneres Samfunn hadde et seminar kalt «Kunstneren som overgriper» i høst. Her diskuterte man blant annet ytringsfrihet. Det ble argumentert for at kunst - rommet bør beskyttes som autonom arena et sted hvor full frihet råder. Kunstrommet kan fremstå som mindre farlig enn massemedia, fordi nedslagsfeltet er smalere, sier daglig leder i Unge Kunstneres Samfunn Helga- Marie Nordby. Hun sier det ble snakket om å innføre en slags Vær Varsom-plakat for kunstnere på lik linje med pressen, men dette ble ikke støttet i noe særlig grad. Innenfor vårt kunstneriske rom kan vi gjøre det meste, og vi opplever veldig sjelden represalier, bortsett fra en hissig debatt i ny og ne. Men i land med mye undertrykkelse og stor indre uenighet kan kunsten være ekstremt farlig, sier hun. Helga- Marie Nordby mener at kunstnere ikke kan sies å drive med ren politikk, men er klar over at ikke alle er enige med henne i dette. Hun mener det finnes et skille mellom kunst og politisk aktivisme, selv om disse kan ligge tett opp mot hverandre. «er kunstverket interessant skal det mye til før det holdes tilbake» Spenningene vi ser i samfunnet i dag er bare blåbær i forhold til det vi var vitne til på 60-tallet, sier Hans Normann Dahl, nå tegnelærer ved Olav Mosebekk Tegneskole i Oslo. Begge portrettfoto: IAH Heller ikke Hans Normann Dahl tror noe særlig på politisk kunst: Den gjør ikke annet enn å sprite opp det store begeret med enda mer ord, den har ingen betydning i bredden, sier han. Å gi uttrykk for politiske holdninger gjennom håndverket skal ikke være et moralsk imperativ for kunstneren. Museets oppdrag Nettstedet artliberated.org ble i fjor kåret til ett av Sveriges 100 viktigste nettsteder. Her blir det lagt ut kunstverk som av ulike grunner er blitt tatt bort eller sensurert. Nettstedet adopterer kunstverkene og legger dem ut, slik at de kan sees av offentligheten. Her ligger kunstverket av Darabi som Verdenskulturmuseet i Gøteborg fjernet, her ligger Kjartan Slettemarks Nixonvisions og John Lathams «God is Great» som Tate ikke turde sette opp. Her finner vi også akvarellen med den homofile parodien på Batman og Robin som DC Comics fikk fjernet med henvisning til opphavsretten. Den politiske installasjonen om selvmordsbombere i Midt-Østen som ble revet ned av Israels ambassadør i Sverige kan også sees her. For MUSEUMSNYTT 11

12 Kunstneren Bjarne Mellgård fikk sin utstilling i Berlin stanset. det meste finner vi kunst som stanger mot blasfemi, seksuelle normer, samt noen få verk med eksplisitte politiske overtoner. Det er altså den samme gamle leksa som har ført til sensur i uminnelige tider, det er religion, politikk og mangel på bluferdighet. Museumsnytt hadde en runde med flere direktører ved de største kunstmuseene i landet. Særlig substansielt og eksplisitt var svaret fra Erlend Høyersten, direktør ved Sørlandets kunstmuseum. Han hadde sett lenkene til fire kunstverk fra artliberated.org som av forskjellige grunner er fjernet. Med referanse til Gunilla S. Feiler og Dror Feilers kunstverk som ble ødelagt av den israelske ambassadøren, sier han at kunstverket ikke er så interessant i seg selv. Men medieoppmerksomheten gjorde det in - teressant som kunst - fenomen, og tydeliggjorde kunstens evne til å legge et grunnlag for debatt. Av den grunn ville jeg ikke hatt betenkeligheter med å stille det ut, sier han. Når det gjelder det parodiske Batman-bildet, synes han det ville vært uproblematisk å vise. Sørlandets kunstmuseum, i likhet med mange norske kunstmuseer, har vist arbeider som tematiserer eller viser seksualitet eller seksuelt samkvem av ulikt slag. Og han synes det er merkelig at Tate ikke turde stille ut «God is Great»: Fordi jeg forstår verket slik at det ikke handler kun om islam, men om verdensreligionene som sådan. Kunsten må få lov å diskutere og berøre det som kanskje oppleves som tabuer i hverdagen, mener han. Darabis bilde kan umiddelbart oppleves som mer problematisk grunnet seksualitet og koransitat, men gir du verket tid og prøver å forstå intensjonene bak arbeidet, blir det meningsfullt, «kunstmuseet er en del av komme nterende og delvis poetisk. Som et folkeopplysningsprosjekt» kunstmuseum skal vi bidra til diskusjon. Da er det viktig at vi tar hele diskusjonen, og får med oss bredden i debatten. Er kunstverket interessant, skal det mye til før man holder det tilbake. Et kunstmuseum er en del av et folkeopplysningsprosjekt, og vi må ikke begynne med selvsensur. Vi har et fellesansvar knyttet til det å stille spørsmål, også kritiske spørsmål som ikke bare handler om kunsten, men også om samfunnet. Dette må vi ikke glemme, ellers svikter vi oppdraget vårt, sier Høyersten. «DEN KOMBINEREDE INDRETNING» TIL STAVANGER MUSEUM Det medisinske museet «Den kombinerede Indretning» er blitt del av kulturhistorisk avdeling ved Stavanger museum. Museet viser folk at man har mye å være glad for innen medisinsk utvikling, sier lederen. Den stadig raskere utvikling innen medisin har ført til økt interesse for medisinsk historie. Omtrent 50 små og store medisinske samlinger og museer er de siste 10-åra blitt dannet rundt omkring i landet, Nasjonalt medisinsk museum på Teknisk museum er det sist ankomne. I Stavanger åpnet museet «Den kom - binerede Indretning» høsten Museet har hittil vært eid og drevet av en forening som ble stiftet på Stavanger Sykepleierhøgskule. Foren - ingen og museet fikk overta navnet etter byens selsomme kombinasjon med hospital, dårekiste, arbeidsanstalt, gamlehjem, fattigbespisning og likhus alt samlet bak et høyt plankegjerde i årene 1845 til 1897, sier Solveig Sandvik, leder ved museet. I lengden er det vanskelig å drive et museum med bare ildsjeler og frivillighet. Nå er «Den kombinerede Indretning» lagt til Stavanger museum. Foreningen som har eid og drevet museet fram til nå skal fortsette som støtteforening og bistå med omvisning og medisinhistorisk kunnskap, avslutter Sandvik. (IAH) Her finner man både legekontor, laboratorium, sykesal og «søsterskole». Foto: DkI 12 MUSEUMSNYTT

13 FASCINERER FOLK OG FORSKERE I 2004 gjennomførte havforskerne en større undersøkelse av livet langs atlanterhavsryggen. alt innsamlet materiale fra hovedtoktet er nå vel forvart ved Bergen Museum som er blitt en oase for verdens dyphavseksperter. Gonostoma sp., en representant for fisk som lever i mesopelagialen, havets skumringssone. Foto: David Shale, MAR-ECO. Tekst: Jo Høyer, UiB På det to måneder lange toktet var det også med en billedkunstner, en fotograf og et TV-team som formidlet sine inntrykk av livet i dypet. Nå blir dette sammen med de fantastiske dyphavsorganismene, til en større internasjonal vandreutstilling med tittel «Dypere enn lyset». MAR-ECO er et større internasjonalt forskningsprosjekt som undersøker økosystemet langs den nordlige delen av den Midtatlantiske ryggen; fra Island til Azorene. Prosjektet kartlegger liv ned til 4000 meter og er ledet av Norge ved Havforsk - ningsinstituttet og Universitetet i Bergen/Bergen Museum. Det to måneder lange hovedtoktet ble gjen - nomført med verdens mest moderne havforskningsfartøy, FF G.O. Sars. Prosjektet har gitt ny kunnskap om livsbetingelsene langs de store undersjøiske dyphavsryggene. Den unike samlingen av materiale fra G.O Sarstoktet består av blant annet fisk, krepsdyr og blekksprut. Av de eksemplarene som nå er på Bergen Museum, er 98 prosent analysert og konservert. Museet har nå en samling som gir forskerne grunnlag for å bestemme arter og utbredelser, og et arbeid som skal bidra til å forstå mer av økosystemer og tilpasninger i dyphavet. Nye arter For eksempel er blekksprutsamlingen med ulike arter enestående i internasjonal sammenheng og et viktig vitenskapelig bidrag. Nye arter er kartlagt og vitenskapelig beskrevet; slik som Promachoteuthis sloani, den lille røde blekkspruten som det ble funnet to eksemplarer av. Slikt arbeid tar tid, og flere nye arter blir antakelig identifisert etter hvert. Tidligere funn har vært begrenset til små «snap shots» fra en undervannsvideo eller et trålhal, og mange beskrivelser bygger på bare en eller noen få eksemplarer. Dypere enn lyset I tillegg til forskning og samlinger er formidling en prioritert oppgave i MAR-ECO prosjektet. Utstillingen «Dypere enn lyset» er nå under utvikling og presenter både forskningsprosessen og resultatene på ulike måter. Den viser et utvalg av dyphavsarter fra toktet, arbeider av kunstneren Ørnulf Opdahl og den britiske naturfotografen David Shale. I tillegg vises historiske tegninger av dyphavsfisk av Thorolv Rasmussen og TV-dokumentaren «Havlandet», produsert av NRK. Dessuten inneholder også utstillingen en interaktiv presentasjon av prosjektet. Utstillingen vil åpne i full skala ved Bergen Museum våren I slutten av oktober ble en del av utstillingen prøvd ut på den store vitenskapsfestivalen, Festival della Scienza, i Genova. Dette var et av Norges tre bidrag i en europeisk utveksling av formidlingsprosjekt valgt ut av Forskningsrådet. Utstillingen fikk meget gode tilbakemeldinger fra et italiensk publikum. På nettsidene til MAR-ECO prosjektet kan du leser mer; Grimpoteuthis sp., en åttearmet dyphavsblekksprut. Foto: David Shale, MAR-ECO Promachoteuthis sloani, ny blekksprut be - skrevet etter toktet i Atlanterhavet Foto: Richard Young, MAR-ECO MUSEUMSNYTT 13

14 Falstadsenteret. Foto: Bård Kvam. UTSTILTE OVERGREP OM TO NYE UTSTILLINGER Holocaust og menneskerettigheter er tema for to nye sentre som åpnet i høst: Holocaust-senteret i Oslo og Falstadsenteret i levanger. Her skal det dokumenteres, forskes og formidles i bevaringsverdige kulturminner. Vi har sett utstillingene. Tekst: Sigurd Sandmo Falstadsenteret ligger på Ekne i Levanger kommune og har vært et monument og minnested over krigens ofre i mange år. Ikke i noen norsk leir var regimet verre enn på Strafgefangenenlager Falstad. I løpet av få år ble over 200 fanger tatt ut i Falstadskogen og skutt. En guidet vandring i skogen gjør fremdeles sterkt inntrykk, og Falstadsenteret verner om den som både gjenstand og minnested. Nede ved Falstadbygningen, som nå huser det nye sen - teret, er mye forandret. Den er nå totalrehabilitert, med nytt inngangsparti, seminarrom, internatfløy, fliselagte bad og snakkende heis. Valgene man har gjort er det ulike meninger om, men sikkert er det at bygningen slik den står i dag gir mange muligheter, og at krigens Falstadbygning uansett var renovert bort lenge før Falstadsenteret flyttet inn. Nå har man skogen, stedet og fortellingen og en lekker seminarbygning som knapt vekker følelser hos andre enn dem som bærer minnene med seg. Falstadsenteret god utstilling, sensurert fortelling? Men hva med den nye utstillingen? Ingen som har fulgt med i norsk museumsdebatt de siste årene kan ha unngått å merke seg hva den ikke inneholder. Bygningen var som kjent reist som skolehjem, og har en lang og til dels dyster historie utover fange leirhistorien. Senterets planer om å knytte bygningens skolehjemshistorie til de lange linjene på Falstad og menneskerettighetsproblematikken for øvrig, ble effektivt stoppet av andre miljøer med meninger om minnestedet Falstad. Akkompagnert av en mediestøy norske museer sjelden har sett maken til, aksepterte både ledelsen, rådet og styret for Falstadsenteret at andre fikk definere Fra utstillingen i Holocaustsenteret. Foto: HL-senteret. relevanskriteriene for senterets virksomhet. Det må ha vært en vanskelig prosess, men utstillingen er blitt god. Valgene er tydelige, tekstene poengterte og velformulerte, og den vonde krigshistorien har funnet en talende form i de installasjonsaktige postene. To store lysbokser med fangeregistre i henholdsvis navn- og nummerformat markerer start- og endepunkt for utstillingen, og anslår også et tydelig tema: fangen som individ og menneske. Et besnærende punkt i utstillingen er de flere tusen oppkopierte kartotekkortene med fangeopplysninger som publikum kan bla i. Det er både trist og fascinerende lesning, og deprimerende mange kort. De fungerer mer som installasjon enn som informasjonsbank. Denne utstillingen er tenkt fra bunnen av, og den er både intelligent og reflektert. Men man må likevel spørre 14 MUSEUMSNYTT

15 seg: Hvorfor sto denne festningsaktige og rømningssikre monumentalbygningen på Ekne nærmest innflytningsklar for nazistene, med celler på gangen, innelukket luftegård og isolater i kjelleren? Debatten om utstillingene viste at spørsmålet ble oppfattet som tendensiøst. Å sammenstille skole hjemshistorien med fangeleiren ville være å hvitvaske nazismens gjerninger, hevdet de mest agiterte kritikerne. Falstadsenteret svarte med å si at en sam menstilling ikke nødvendigvis var en sam - menligning. Kanskje ikke det. Men man skal vite hva man vil, for sammenstillingen er utstillingens farligste virkemiddel. I 2004 var jeg på Krigsmuseet i Riga med en gruppe norske museumsarbeidere. Der Bauta med takk til lokalbefolkningen. Foto: BK så vi krigsutstillinger som ved første øyekast virket kjente. Det var de samme Europa-kartene, de samme statslederne, de samme uniformene og til forveksling like fangedrakter, rasjoneringskort og våpen. Men like under overflaten fornemmet man konfliktene og en myndig utstillingsledelse. I den okkupasjonshistoriske utstillingen var nett - opp sammenstillingen det bærende grepet. Publikum vandret mellom to lange vegger med russisk propaganda, maktbruk og okkupasjon på venstre side, tysk til høyre. Det var en utstilling som fremhevet lik - hetene, eller som den latviske kuratoren uttrykte det, «occupation is occupation is occupation». Med en besk affinitet for symmetrien viste utstillingen russiske og tyske krigshelter, side om side, russiske og tyske æresbevisninger, også side om side, soldateffekter og brev hjem. Strukturen var poenget, og utstillingen var fortellingen. På en vegg så vi en berømt billedserie av noen latviske jøder på linje, på kanten av en åpen grav. En jente, hun kan ikke være mer enn år, holder sin mor i hånden og ser seg tilbake over venstre skulder. Forrige pulje ligger allerede i graven, og soldatene holder på å lade om. Det er snart hennes tur. En av soldatene fotograferer. Dette er bilder ingen glemmer. To-tre meter fra denne billedserien hang et stort fotografi av latviske SSsoldater, også disse på linje, fotografert fra samme vinkel som jødene, og tomt stirrende på en tysk overmakt utenfor bildet. De var også ofre for okkupasjonsmakten, sa utstillingsku- MUSEUMSNYTT 15

16 I løpet av få år ble over 200 fanger tatt ut i Falstadskogen og skutt. Foto: BK ratoren prøvende. Han sammenlignet altså. Og pekte. Falstadsenterets ambisjoner for skole - hjemshistorien ble nærmest demonisert for noen år siden, men ønsket om en sammenstilling hadde jo helt ryddige motiver. For om alle norske museumsfolk vil mene at det er støtende å sammenligne soldatene som skjøt med dem som ble skutt, må det likevel være mulig for Falstadsenteret å spørre etter sammenhengen mel - lom arkitekturen og regimet, mellom stedet og overgrepet, og mellom de ulike epokene av Falstads historie. Det er en mangel ved Falstadsen - terets utstilling at bygningen forblir en gåte for den uinnvidde. Og hvis Falstadsenteret bare skal diskutere menneskerettighetsspørsmål når både spørsmål og svar er styrebehandlet på forhånd, trenger man nok verken seminarrom eller overnattingsmulighet. Holocaust-senteret en reise i tekst Forventningene er høye på vei fra Oslo sentrum til Bygdøy og Villa Grande Sam Eydes villa som Quisling overtok og bodde i under krigen. Den pompøse bygningen rommer nå HL-senteret Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Nettsidene opplyser at utstillingen har et «unikt lengde- og breddeperspektiv». Her har man hatt mye ressurser. Første rommet er vel utført og godt tenkt. Et grått værelse med grå møbler viser en grå film fra Oslo havn. Datoen er 26. oktober 1942, og teksten på veggen forteller kort om de 532 norske jødene som ble deportert med MS Donau. Linjene trekkes også til de andre ofrene for tilintetgjørelsen, som funksjonshemmete, homofile og den slaviske sivilbefolkningen. I neste rom møtes vi av noen små montre på meterhøye stativer, utstyrt med en liten lyskasse på toppen med et bilde eller en gjenstand. Utvalget er sikkert veloverveid, men bildekvaliteten er for dårlig og teksten er for stor for lysfeltet i boksen, slik at begynnelsen og slutten på hver linje er uleselig. En skjønnhetsfeil kanskje, men snart oppdager man at denne type slurv går igjen i hele utstillingen. Vi løfter blikket. Enhver med omvisererfaring ser at dette store rommet med sine store elementer som danner smale passasjer ikke fungerer for et gruppebesøk. Også den enslige besøkende får problemer. På det smaleste punktet knapt en meter bredt vises en film. Men den som stopper opp for å se, blokkerer for alle andre. Like bortenfor finnes en kjempeplansje over Weimar-republikken. Bildene er spennende, og teksten sikkert grei, men ingen orker vel å lese en flere «Det tar meg over 40 minutter å lese teksten på denne ene plansjen.» kvadratmeter stor plansje som ligger horisontalt i en krok? Bøyer jeg meg ned i rullestolhøyde, ser jeg ingenting. På vei inn i neste rom møter man igjen klartenkt og renskåret utstillingsarkitektur; en grå vegg med teksten «Eksklusjon», med en monter med Nürnberglovene oppslått. Innenfor er et nytt filmrom med gripende klipp fra 1930-og 40-årenes Europa, stille og nesten ukommentert. Igjen kan du sitte i grå møbler, men bak deg venter utstillingens mest problematiske rom: en smal tarm med en sikkert ti meter lang tekstplansje som gjennomgår nasjonalsosialismens historie fra 1933 til Det tar meg over 40 minutter å lese teksten på denne ene plansjen, og den er ikke lettlest heller. Lange setninger og krøkkete innforståttheter tjener som massiv innramming for knuslete og elendig bildegjengivelse. Dette er jo skjellsettende fotografier, som kan gjøre oss alle til skrekkslagne øyenvitner. Hvorfor er de så respektløst gjengitt? Jeg jobber meg igjennom hvit skrift på oransje bunn. Det virker ufattelig at man i denne enorme bygningen har valgt å henvise Europas historie fra til et rom med areal som en kjellerbod. Og hvorfor bruker de ord som «negre» og «sigøynere» uten verken anførselstegn eller forbehold? Nesten alle vet bedre, og et menneskerettighetssenter burde jo vite best. Dette må rettes opp med en gang. Også neste rom, som viser de norske jødenes skjebne, er en slags gang med Villa Grande. Foto: HL-senteret. 16 MUSEUMSNYTT

17 lange, teksttunge plansjer. En eller flere anonyme skribenter skriver og skriver, men det hele virker som brokker av et bokprosjekt, hinsides enhver forståelse av utstillingens dynamikk eller av hva kildene faktisk klarer å uttrykke selv. Men her finnes det gripende ting for den som leter: på en innfelt skjerm vises to brev i langsomt lesetempo det første er et rystende brev av propagandajournalisten Halldis Negaard Østbye som reflekterer over jødedeportasjonene i et propagandaperspektiv, det andre av en norsk jøde som har rømt til Sverige og som skriver til Quisling for å få vite mer om familie og venner som ble deportert med Donau. Disse to brevene kunne jo ha båret hele utstillingen, men i stedet har man skuslet dem bort. De drukner i tekstens lengde og bredde, som også her strekker seg inn på selve skjermen før den forsvinner. Det samme kan sies om de fire videointervjuene med tre norske jøder som overlevde deportasjon, samt en tysk soldat. Jeg stopper opp, tar hodetelefonene på, og får høre Samuel Steinmann fortelle om Larvik-prinsessen som fikk fremføre sangen «Månestråle» for de mannlige jødene på MS Donau. Den hvithårete Steinmann husker den og nynner, og jeg er plutselig tett på en ung mann. I mellomtiden går to familier med tenåringsbarn (det er høstferie) forbi. De må ha hatt ambisjoner for dette besøket for bare en halvtime siden, men nå virker de slitne og uinteresserte. De går forbi både videoskjermene, hodetelefonene og den tomme zyklon B-beholderen. De ser dem rett og slett ikke. Mot slutten av utstillingen finnes en Torah-rull fra Auschwitz innfelt i en vegg som en referanse til Nürnberglovene. Et hvitt minnerom for norske jøder er også pent og respektfullt laget. I en stor speilsal med vinduer mot hagen vises en bildeserie med motiver fra Bergen-Belsen til Guantanamo, mens Menneskerettighetserklæringen leses høyt og tydelig, paragraf for paragraf. Man forlater utstillingen gjennom et «Disse to brevene kunne ha båret hele utstillingen.» Teksten er kun for dem som kan stå rett opp og ned og lese i flere timer, og ikke en gang lar seg stoppe av hvit tekst på oransje bunn, folie med dårlig lesbarhet og motlys. Foto: HL-senteret. hvitt rom med hvite møbler og en serie hvite gjestebøker. Alt dette er bra. Jeg spør forgjeves etter en katalog på vei ut. Teksten er kun for dem som kan stå rett opp og ned og lese i flere timer, og som ikke engang lar seg stoppe av hvit tekst på oransje bunn, semitransparent folie med dårlig lesbarhet og motlys. I bunnen ligger vel et ønske om å prioritere et faglig innhold, og en forestilling om at teksten kan bære det frem. Selvsagt finnes det gode utstillinger med mye tekst også, men det krever ikke bare en bedre tekstpresentasjon rent fysisk, men også at utstillingen tar seg selv på alvor som tekst. Selv for en øvet leser er det vanskelig å se hvor i denne utstillingen fagligheten slår igjennom i form av ny viten eller evne til å ytre seg på et fagfelt som tross alt preger samfunnsdebatter over hele Europa. Er det i de vagt formulerte avsnittene om hvordan de norske soldatene «bisto» i massakrene på Østfronten? Eller er det i konstateringen av at ingen norske embetsmenn over et visst nivå protesterte mot deportasjonene av norske jøder? Historiefagligheten i et utstillingsarbeid handler ikke bare om evne til å presentere mye kunnskap, men også om å kunne vise vei igjennom den, og å lære oss å lytte til den. Disse faktatekstene har ikke skjønt at de henger på veggen, og de yter verken formidlings- eller forskningsinstitusjonen rettferdighet. Det er ennå noen timer til flyet går, og jeg går innom Nobels Fredssenter. Den første jeg møter er en jente som sitter og gråter på en stol i fotoutstillingen om barnesoldater. Det er ikke vanskelig å se hvorfor. Her burde HL-senteret hatt et intern - seminar om billedpresentasjon og teksting. Det er i alle fall ingen tvil om at dette er en utstilling som gjør seg forstått, eller at folk blir forandret av å se den. Og i underetasjen vrimler det av folk i fotoutstillingen Abrahams barn, som tematiserer kristnes, muslimers og jøders liv. Det må man kunne kalle et lengde- og bredde - perspektiv. MUSEUMSNYTT 17

18 KONGETORSKEN I NORD portrett Med utredningen «Et nasjonalt løft for kyst og fiskeri i norsk museumsvesen», gjorde fiskerihistorikeren Pål Christensen for alvor museumsmann av seg. Målsettingen til den nye direktøren er å gjøre Museum Nord til et av landets sterkeste fiskerimuseer. Tekst og foto: liv H. andreassen Kongetorsken er svært sjelden og ifølge nordnorsk folketro ledet den torskestimen hvert år inn fra Barentshavet til Lofoten. Ikke bare brakte den lykke på havet til den heldige fiskeren som fikk en kongetorsk i garnet sitt, men den kunne også spå været. En av de kjæreste gavene jeg har fått, er en slik kongetorsk, sier Pål Christensen. Innlemmet i Museum Nords rike er allerede aksen Lofotmuseet i Kabelvåg, Norsk Fiskeindustrimuseum på Melbu og Øksnes Museum i Alsvåg. Framtidsønskene er å få med også Norsk Fiskeværsmuseum og Tørrfiskmuseet på Å, opprette egne fiskemuseer på Værøy og Røst, og sist, men ikke minst, få realisert det planlagte senteret i Storvågan som bl.a. skal formidle lofotfiskets unike historie. Som fiskerihistoriker er det en klar hjertesak for den nye direktøren å løfte fram norsk fiskerihistorie. Han kan fortelle at de formelle konsoliderings-forhandlinger med Norsk Fiskeværsmuseum i Lofoten er i gang, men med uvisst utfall. Dersom de velger å ikke gå inn i Museum Nord, mister museet fra neste år kroner i statsstøtte og et tilskudd fra fylket på kroner. Møter med ordfører og rådmann i Moskenes kommune og Fiskeværsmuseet avspeiler så langt skepsis, ikke til Museum Nord, men til en generell sentralisering i samfunnet. Fiskeværsmuseet er redd for å miste lokal kontroll og styring, og vurderer fortsatt om de skal velge å stå alene, gi slipp på alle statlige og fylkeskommunale midler. Foreløpig har Museum Nord bare ett museum i Lofoten, mens tallet er seks i Vester ålen, noe som skaper en stor og ugunstig ubalanse sett med Pål Christensens øyne. Siden Mu seum Nord er sterk på fiskeri, vil Fiskeværsmuseet på Å dessuten passe perfekt inn i helheten. Men samtidig har han gjort det klart at det ikke ligger noen prestisje i denne konsolideringen. I den forstand at dersom vi ikke greier å bli enige, så skal vi gå videre som venner og samarbeidspartnere, sier han. Du nevnte også et ønske om å innlemme Tørrfiskmuseet på Å? Ja, dette er et privateid museum, drevet av en privatper- 18 MUSEUMSNYTT

19 son som tidligere har vært tørrfiskeksportør. Det er snakk om at museet skal selges, og da er det en stor risiko for at gjenstandene blir spredt for vær og vind. Tørrfiskmuseet er bygd opp av private midler, og Museum Nord har dessverre ingen penger til å løse det inn. Dette må i så fall være en oppgave for det offentlige. Har du noen ideer om hva slags museer det skal bli på Værøy og Røst? Det er klart at det må ha med fiskeri å gjøre. Vi ønsker å se om det er mulig å få til en form for samarbeid der vi tilbyr kommunene museale tjenester i første omgang, med sikte på å bygge opp noe mer permanent på lengre sikt. Et stadig tilbakevendende problem i museumsreformen er at kommunene må ut med en minstesats på for å bli konsolidert. Dette er svært problematisk for kommuner med lave innbyggertall som Moskenes, Flakstad, Værøy og Røst. Så Museum Nord er innstilt på å komme fram til en modell som gjør det økonomisk mulig også for de små kommunene å konsolidere. Vágamot Nok et framtidsprosjekt som sterkt engasjerer den nye direktøren, er sammen med andre lokale aktører å få etablert et senter i Storvågan, kalt Vágamot. For m i d d e l a l d e r b y e n Vågar sto helt sentralt i den nordnorske tørrfiskhandelen fram til hanseatene overtok. I de siste årene har det gjennom store arkeologiske undersøkelser vært gjort mange funn fra denne gamle middelalderbyen. Det jobbes derfor med å få etablert et senter i Storvågan, som ved siden av å vise det omfattende gjenstandsmaterialet som er gravd fram også skal formidle lofotfiskets historie. Prosjektet kom på annenplass i konkurransen om å bli Tusenårsstedet for Nordland fylke. Nå jobbes det videre i forhold til den verdifulle kystkulturen, hvor Lofoten er prioritert med et forprosjekt. Vi er én blant mange aktører, men synes at prosjektet er så godt at det vil være svært trasig om vi ikke får det gjennomført. Men til alt hell er det nå snakk om at Lofoten kan få verdensarvstatus i en nominasjonsprosess i forhold til UNES- CO, en sak som skal fremmes i Hvis dette går gjennom, vil det være behov for et informasjonssenter. Vágamot vil bli plassert i Kabelvåg hvor også Lofotmuseet ligger, og det er rett utenfor døra til museet at disse utgravningene er gjort. Kan ikke et slikt senter innlemmes i Lofotmuseet? Nei, for her er det andre aktører med, et samarbeid mellom Galleri Espolin, Lofotakvariet og Nyvågar Rorbuhotel. Alle aktørene i Storvågan har gått sammen om dette. Det er selvfølgelig en utstilling om lofotfisket på Lofotmuseet, men den er laget for tjue år siden og med veldig enkle midler. Jeg mener at lofotfisket er en attraksjon av verdenskarakter. Det finnes ingen tilsvarende fiskerier i verden som har en så lang og sammenhengende historie, med et så enormt deltakertall og med en så fantastisk dokumentasjon av hva som har foregått. Dette krever en mye større satsing, for Lofoten er en turistmagnet, men dette er jo helt avhengig av finansiering og at vi får på plass et forprosjekt. Hvis dette er i boks til 2010, så ville det vært svært bra, sier han. Ny prosjektgruppebasert arbeidsform Etter vel et år som hovedansvarlig over Museum Nords foreløpig ni enheter spredt rundt i Vesterålen, Ofoten og Lofoten, begynner den nye direktøren å bli varm i trøya. En betydelig oppvarming hadde han for så vidt skaffet seg på forhånd gjennom sitt tiårige arbeid som styremedlem og senere styreleder i Norsk Fiskeindustrimuseum på Melbu, og gjennom en omfattende innsats i Fiskerimuseenes Nettverksråd. Innlemmet i hans mange fiskerifaglige gjøremål er fortsatt en 20 prosent førsteamanuensisstilling ved Norges fiskerihøgskole, tilknyttet Universitetet i Tromsø. Den nye direktøren er også innehaver av den prestisjetunge Ottarprisen som han mottok i 1999, utdelt av Tromsø Museum til forskere som gjennom framragende populærvitenskapelig virksomhet i Nord-Norge eller på Svalbard har gjort en særlig innsats for å spre kjennskap til faget sitt. Han sitter også som redaksjonsrådsmedlem i Forbundet KYS- Et stadig tilbakevendende problem i museumsreformen, TENs tidsskrift. På spørsmål om han er fornøyd er at kommunene må ut med med hva som er utrettet i Museum en minstesats på Nord siden han tiltrådte som direktør for snart halvannet år siden, er svaret at kroner for å bli konsolidert han synes at det har skjedd ganske mye. Jeg er tilhenger av å få ting til på en enkel måte og at ikke alt nødvendigvis skal være så spektakulært. Vi er jo hele tiden opptatt av å fornye oss. Konsolideringssaken med Norsk Fiskeindustrimuseum som ble løst i fjor er han særs fornøyd med. Det har bl.a. ført til at Museum Nord har fått inn en svært sterk bygningsvernkompetanse, i og med at museet er et teknisk industrielt kulturminne hvor flere av de ansatte har inge - niørkompetanse. Gjennom konsolideringen har Museum Nord nå blitt beriket med en stor mengde dugelig utstyr som kommer alle museumsenhetene til gode, eksempelvis en lift som disponeres av alle. Direktørens aller viktigste oppgave er å få staben sentralt og MUSEUMSNYTT 19

20 ved alle anleggene til å løfte i flokk, skrev du i søknadsbrevet ditt til stillingen. Har det lyktes? Ja, jeg synes vi er kommet et godt stykke på vei. Ta ett eksempel når det gjelder å lage utstillinger: Da Åsa Elstad ved Sortland Museum laget en pomorutstilling i vinter, fikk hun hjelp spesielt av Kine Johnsen ved museet i Bø. Først ble utstillingen vist på Sortland, dernest i Bø. Det er meningen at den også skal til Andøya. Vi prøver å legge forholdene til rette slik at de fem av enhetene våre som bare har én fast ansatt, ikke skal bli helt ensomme. Dessuten har vi en god del ekstra arbeidskraft gjennom Aetat. På Andøya jobber vi nå med å få inn en lærer som har tatt hovedfag i arkeologi. Vi håper hun kan arbeide deltid hos oss med forholdet mellom skole og museum. At det eksisterer en viss spenning mellom de store og små enhetene i Museum Nord benekter han ikke, men det har heldigvis ikke gitt seg utslag i noen store konflikter. Det vil alltid eksistere uenigheter om hvordan pengene disponeres, og han forteller at Museum Nord har tatt i bruk en prosjektgruppebasert arbeidsform. Den går i hovedsak ut på at det faglige arbeidet er inndelt i seks grupper: Samlingsarbeid, formidling, IKT, der denne gruppa har stått for en kraftig forbedring av hjemmesida vår som vi er kjempefornøyd med, ikke minst takket være at en av PÅL CHRISTENSEN Født: 12.februar 1952 i Trondheim. Sivil status: Separert, to voksne barn. Utdannelse Cand. Phil. i historie, Universitetet i Tromsø. Arbeidserfaring Stipendiat Norges Fiskeriforskningsråd og amanuensis i fiskerihistorie, Norges Fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø og fra 2001 og fram til i dag førsteamanuensis i fiskerihistorie, Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø. Blant mange verv : Medlem representantskapet i Norsk Fiskeindustrimuseum, Melbu. Styreleder fra : Nestleder Fiskerimuseenes Nettverksråd : leder av faglig utvalg i Fiskerimuseenes Nettverksråd Medlem av redaksjonsrådet for KYSTEN, tidsskriftet for Forbundet KYSTEN. Pål Christensen har også hatt en rekke engasjementer som forfatter av historiske publikasjoner om bl.a. Notfiskarsamskipnaden, Norges Råfisklag og Norges Fiskarlags jubileumshistorie. Publikasjonslisten til den skriveføre direktøren er lang, og i 1998 startet han Forlaget Tromsøboka as sammen med tre andre som fortsatt er i drift. I 1999 ble han tildelt Ottarprisen som deles ut av Tromsø Museum- Universitetsmuseet til forskere som i Nord-Norge og på Svalbard har gjort en særlig innsats for å utbre kjennskapet til sitt fag gjennom fremragende populærvitenskapelig virksomhet. Museum Nord har tatt i bruk en ny prosjektbasert arbeidsform gruppas medlemmer har hovedfag i dokumentasjonsvitenskap. Så har vi en forskningsgruppe, én for bygningsvern og én for markedsføring. Jeg bestemte hvem som skulle være ledere for de seks gruppene, men ellers var det fri påmelding. Dette var ganske spennende, med tanke på risikoen for at gruppefordelingen kunne bli svært skjev. Men heldigvis løste det seg selv, påmeldingene var godt spredt, slik at det ikke ble nødvendig å gjøre noen grep for å få gruppene balanserte. Denne måten å jobbe på resulterer i at de ansatte i større grad tenker helhet og ikke bare på den enheten der de selv har sin arbeidsplass. Videre forteller han at gruppene også deltar i budsjettarbeidet. Da det gjaldt formidlingsbudsjettet, ble det fremmet et forslag fra formidlingsgruppa om at de små museene skulle få kroner hver i 2006, mens de store bare skulle motta tyve tusen hver. Forslaget ble akseptert uten noen protester, ut i fra det faktum at de store fra før har hele basisutstilinger, større personale og ikke trenger formidlingspengene like mye. Den eneste endringen som ble gjort, var i forhold til Fiskeindustrimuseet, som ble tilgodesett med samme summen som de små enhetene siden det var nykonsolidert. Det den nye direktøren imidlertid ikke er så fornøyd med, er at Museum Nord har et etterslep på 1,2 millioner kroner etter de to første driftsårene. Derfor har styret lagt en plan for å få skuta på rett kjør igjen i løpet av tre år. Jeg er ikke tilhenger av at vi skal gå til staten og si at nå er det krise her og vi må ha ekstrabevilgninger. Gjen - nom museumsreformen har vi fått en stor økning i bevilgningene. Når vi likevel har havnet i dette uføret, skyldes det delvis at oppstartskostnadene ble undervudert. At det er så store avstander mellom enhetene i Musem Nord har nok også vært undervurdert, og styringsverktøyene har heller ikke vært gode nok. Dette har vi nå fått på plass. Vi har satt ut regnskapsfunksjonen til et regnskapsbyrå istedenfor som tidligere å betjene den selv. Hvordan er magasinsituasjonen for Museum Nord? Vi har ikke gode nok magasiner, og drøfter muligheten for å etablere et fellesmagasin. Hvor det blir er ennå ikke avklart, men det er noen forsvarslagre i Bjerkvik som muligens skal selges, et fjellager og andre løsninger som vi ser på. I fjor økte besøket i Museum Nord med 16 prosent, noe direktøren sier seg svært fornøyd med, spesielt tatt i betraktning at det var en generell nedgang i turisttrafikken. Om denne tendensen fortsetter, så er Museum Nord ikke langt unna å nå besøkende. Jeg er svært opptatt av å nå ut til flere, vi lager ikke museum for oss sjøl. Dette er også noe som politikerne følger med på. Man kan mislike det, men jeg synes at det er inspirerende å ha noe helt konkret å vise til. Før pleide jeg å si at inntektene fra publikum betyr ingenting, men det er faktisk ikke sant. Nå ligger vi an til å tjene kroner på billettinntekter, noe som tilsvarer en hel stilling, og som inntektskilde er museumsbutikkene våre enda viktigere enn billettsalget. 20 MUSEUMSNYTT