Kommentarer til forespørsel fra Helse Sør Øst om utforming av spesialisthelsetjenesten frem mot 2020.

Transkript

1 Kommentarer til forespørsel fra Helse Sør Øst om utforming av spesialisthelsetjenesten frem mot Noen generelle kommentarer i henhold til samhandlingsreformen (SHR) og spesialisthelsetjenesten (SHT): SHR forutsetter redusert behov for SHT da kommunehelsetjenesten skal overta en del av denne tjenesten ved å bygge ut egne funksjoner, samt raskt ta ansvaret for ferdigbehandlede pasienter. Økt satsing på forebyggelse skal også redusere behovet for SHT. En har følelsen av at dette nærmest skal ha effekt fra dag 1, hvilket ikke er tilfelle. For det første trengs betydelige økonomiske ressurser tilført kommunene i den første perioden, og dessuten trengs en betydelig økning av kompetansen ute i kommunene. Det siste er trolig det vanskeligste å gjennomføre, da det i dag er betydelig bruk av ufaglært personell. Manglende rekruttering til de aktuelle yrker har mange årsaker (lønn, status, osv.) Videre trengs det en betydelig økning av fastleger/kommuneleger/sykehjemsleger for å kunne ta ansvar for de aktuelle, ofte ressurskrevende pasienter. Økning av antall fastleger vil, ut fra tilgjengelige data, medføre økt henvisning til SHT, og ikke reduksjon som mange synes å mene. Økt satsing på forebyggende medisin høres fint ut, men er vanskeligere å gjennomføre i praksis. Generell folkeopplysning, som blant annet om kosthold, røykestopp, alkoholrestriksjoner, trafikksikkerhet, screening av visse aldersgrupper m.h.p. bl.a. kreft og mye annet som kan gi helsegevinster på lengre sikt, vil kreve betydelige ressurser både av penger og personell. En kan ikke se at SHR konkretiserer hvordan dette skal gjennomføres i praksis Resultatene vil en trolig i beste fall se etter mange år. En registrerer også at den strukturendringen som i dag skal gjennomføres innen Helse Sør Øst, spesielt innen Osloregionen, ikke er så lett å gjennomføre. Det er budsjettert med en betydelig reduksjon av antall ansatte, og dessuten er det forutsatt en produktivitetsøkning på vel 8 % (DRG poeng/pr årsverk) i perioden Hvordan dette kan gjennomføres i praksis er temmelig uforståelig når en ser hvilke problemer store deler av SHT har i dag. Det er et faktum at store deler av helsetjenesten både SHT og i distriktene har problemer med den byråkratiske utviklingen som foregår. Svært mye arbeidstid går med til uproduktiv virksomhet, hva enten det gjelder alskens rapportering, møtevirksomhet, utarbeidelse og implementering av diverse retningslinjer og prosedyrer, IT problemer osv. Kvalitetssikrings arbeid kan etter hvert bli så byråkratisk og ressurskrevende at det går ut over både kvalitet og produktivitet. Politikere og byråkrater avgjør strukturen i SHT. Forutsetningen for en god politisk avgjørelse er at den bygger på relevante fakta. Dessverre tas svært mange avgjørelser ut fra økonomi og uten hensyn til medisinske fakta som beredskap, geografi og lignende. Det har den senere tid vært mye snakk om omprioriteringer innen sykehusvesenet. Ingen sykehus skal legges ned, men kan få andre funksjoner. Definisjonen på hva et sykehus skal inneholde er uklar. Det er imidlertid ingen tvil om at den vanlige borger krever at et sykehus som minimum skal ha akuttfunksjon innen anestesiologi, indremedisin og kirurgi. Alt annet er spesialinstitusjoner som ikke kan ta ansvar for den akutte beredskap.

2 Noen kommentarer til enkelte punkter i Plan for strategisk utvikling Oppfølgingen av SHR forventes å foregå over flere år, og synes nå mer realistisk enn en hadde inntrykk av da SHR ble lagt fram. Det vil bli en betydelig endring i demografien de nærmeste år, både hva angår bosettingsmønster og alderssammensetning. Den økende alder i befolkningen vil medføre stor endring i sykdomspanoramaet. Dette må det tas hensyn til allerede nå når framtidens struktur skal planlegges. Forebygging er allerede nevnt. Kvalitet og pasientsikkerhet: Disse begreper henger nøye sammen. Kvalitet er nært knyttet til kompetanse og medisinsk skjønn. Pasientsikkerhet innbefatter kvalitet, men her kommer tidsfaktoren inn som en meget viktig faktor. Svært ofte er tidspresset i dag så stort at det kan gå ut over sikkerheten. Er tidspresset for høyt hjelper det ikke med all verdens prosedyrer og retningslinjer. Hvordan høy kvalitet og pasientsikkerhet kan henge sammen med en forventet produktivitetsøkning på vel 8 % er vanskelig å fatte. En antar at det stadig økende antall av sentraldirigerte retningslinjer og prosedyrer er et velment, byråkratisk forsøk på å bedre bl.a. pasientsikkerheten, og redusere mulighetene for feilbehandling. Virkeligheten ute på arbeidsstedet er oftest en helt annen. Avgjørelser må tas under sterkt tidspress og ofte med marginale ressurser av utstyr og personell. Personellsituasjonen krever ofte bruk av vikarer som ikke har forutsetning for å kjenne alle avdelingens detaljer. Da hjelper det lite at avdelingen har flere hyllemeter med prosedyrer/retningslinjer når akuttsituasjoner oppstår og det ikke er tid til annet enn rask handling. Her vil feil kunne oppstå. Det er dessuten trist å registrere at helsetilsyn og andre myndigheter er mest opptatt av at alle prosedyrer er fulgt etter at en skade har skjedd. Manglende ressurser p.g.a. personell eller utilstrekkelig økonomi blir sjelden tillagt vekt. Er dette en form for ansvarsfraskrivelse? Forskning og innovasjon: Forskning bør og skal være en integrert del av arbeidet både i primærhelsetjenesten og SHT. Målet er at en viss prosent av budsjettet skal gå til forskning, men her er det langt igjen. Forskning er tidkrevende, og derfor ofte vanskelig å kunne prioritere i en travel hverdag. En mulighet er frikjøp av timer til den enkelte ansatte. I SHT er det mye forskning initiert og finansiert av industrien. (Oppdragsforskning) Mye mer bør imidlertid initieres lokalt og her kreves stimuli og aksept fra arbeidsgiver. Innovasjon krever som oftest ressurser både penger og personell. Den medisinske teknologi er i meget rask utvikling, og det kreves ofte kostbart utstyr for å gi en optimal behandling. Investeringen kan være stor, men det positive resultatet for pasient og samfunn kan være betydelig større. Visjonene fra bevilgende myndigheter har ikke alltid vist seg å

3 være i pakt med virkeligheten. (Kfr. uttalelser i forbindelse med planlagt behov for CT og MR maskiner i Norge for noen år siden) Arbeidskraft og kompetanse: Innen det fagområdet vi her snakker om er det begrenset hva teknologien kan frigjøre av arbeidskraft. Arbeidet krever varme hender, kloke hoder og noen å snakke med. Mangel på ufaglært arbeidskraft spesielt innen sykehjemsmedisinen er nevnt. Behovet for fagpersonell vil i løpet av få år bli nærmest umettelig, og det kreves handling i dag. Lønn og status er viktige faktorer ved unges yrkesvalg. Det er betenkelig å registrere at bare mellom 5 og 10 % av nyutdannede sykepleiere kan tenke seg å begynne å arbeide innen geriatri/sykehjemsmedisin, når vi vet at det er her det store presset kommer. På lengre sikt vil vi trolig bli helt avhengig av importert arbeidskraft. Videre og etterutdannelse av alt personell er svært viktig, og kanskje spesielt personell som er ledende innen sitt eget fag. De vil da kunne formidle kunnskapen videre til avdelingen. Innen SHT er det et spesielt stort behov for å følge med hva som skjer ute i verden. Den direkte kommunikasjon med kolleger er av stor betydning for fagenes kvalitetsutvikling, selv om den teknologiske utviklingen i dag har lagt til rette for god formidling av kunnskap. Legene har i en rekke år fått økonomisk støtte fra industrien til å delta på internasjonale fagkongresser og møter. Fra nå av er det helseforetakene som skal dekke disse kostnadene. En frykter at økonomiske hensyn vil medføre betydelige restriksjoner. Det er allerede nå en rekke eksempler fra institusjonene der dette synes å bli realitet, siden budsjettene er svært stramme. På litt sikt vil dette uvegerlig måtte medføre dårligere kompetanse som igjen går ut over den medisinske kvalitet. Ledelse: SHT er blitt store arbeidsplasser med mange spesialiserte yrkesgrupper som krever en kompetent ledelse. I den forbindelse synes mange ledere å ha glemt at et sykehus eller en helseinstitusjon er et sted der det skal ytes diagnostikk, behandling, pleie og rehabilitering. En har dessverre ofte inntrykk av at det medisinske personell blir salderingspost når institusjonen skal spare penger. Det opplyses alltid at så og så mange leger, sykepleiere eller andre innen pleiesektoren blir sagt opp. Tross alt er det disse yrkesgruppene som genererer institusjonens inntekter. Faglig kompetanse anses som helt nødvendig i alle lederstillinger. Standardisering: Det er klart at standardisering er riktig, og viktig innen mange områder. Det kan bidra til effektivisering og bedre ressursutnyttelse. Faren er at det hele blir så standardisert at det fratar den enkelte arbeidstaker mulighet, lyst og evne til å utvikle bedre prosedyrer. Kfr. Også kommentarene under Kvalitet og pasientsikkerhet

4 Teknologi: De siste års utvikling på nær sagt alle teknologiske områder har vært enorm, og det er intet som tyder på at den vil bli mindre i fremtiden. Det er i dag umulig å forutse hva som blir de største landevinningene og problemene om noen dekader (bortsett fra den demografiske utvikling) Det eneste sikre er at dette ikke kommer til å bli gratis i utgangspunktet, men forhåpentligvis være investeringer som blir lønnsomme på sikt, hva enten det gjelder økonomi eller bedre levevilkår for oss mennesker. På ett område har det norske helsevesenet vært svært lite forutseende. Det er kreert en rekke forskjellige datasystemer rundt på institusjonene og disse kan ofte ikke snakke med naboen. Noe av det viktigste som må gjøres i nærmeste fremtid er å bli enige om hvilket system som skal velges Dette vil sikkert koste mye for de institusjoner/regioner som må legge om sine systemer. Forhold privat/offentlig: De fleste er enige om at det offentlige helsevesen skal være bærebjelken innen medisinsk behandling. Imidlertid vil den medisinske utvikling skje så raskt at nye pasientgrupper vil kunne endre prognosene for institusjonsbehov. Vi ser i dag at ventelistene for sykehusbehandling stort sett øker. Enkelte pasientgrupper blir ikke tilstrekkelig prioritert. Det offentlige helsevesen er ofte en tungrodd koloss som ikke kan endre sine rutiner på kort tid, og da oppstår slike problemer. Kravene til institusjonene om sparing på alle områder gjør ikke situasjonen bedre. Selv om intensjonen i SHR er at sykehusene etter hvert skal få bedre kapasitet så er vel dette en prognose som er svært usikker. Fremtiden er avhengig av sykdomspanorama, teknologi og demografi, og ikke ønsketenkning. Det private helsetilbud er i sin natur mer elastisk og mindre byråkratisk. Det kan på kort varsel omfordele sine ressurser slik at de kan avhjelpe det offentlige der køer øker. Dagens politikk er dessverre at det private helsevesen skal brukes minst mulig. Det skaper grobunn for bl.a. private helseforsikringer som gir garanti for rask behandling evt. utenlands. Dette burde være unødvendig dersom det offentlige og det private helsevesen samarbeidet på like premisser, og fordelte oppgavene ut fra fornuftige kriterier, uten politisk slagside. Det er tilstrekkelige ressurser innen helsevesenet i dag til å dekke behovet, men det krever at ressursene utnyttes optimalt. Internasjonalisering og konkurranse Direktiver fra Europa (EU og EØS) innebærer krav til oss vedrørende grensekryssende helsetjenester og pasientrettigheter. Høyspesialiserte tilbud i utlandet er tilgjengelig der vi ikke har det samme tilbud. Det er imidlertid et krav at vi i størst mulig utstrekning skal klare oss selv, og terskelen for utredning/behandling i utlandet er høy. Norge er et lite land, men med store ressurser. Det er imidlertid illusorisk å tro at vi skal kunne være på høyde med de

5 store medisinske miljøer i mange utland. Vi vil derfor være avhengig av å kjøpe slike tjenester der de finnes. Kongsvinger 12 jan Vennlig hilsen Sigurd Wetterhus, leder Helseutvalget Pensjonistforbundet avd. Hedmark