HVITE MENN KAN IKKE LØPE NORGES STØRSTE LØPERTALENTER BLIR ALDRI BEST I VERDEN.

Transkript

1 HVITE MENN KAN IKKE LØPE NORGES STØRSTE LØPERTALENTER BLIR ALDRI BEST I VERDEN.

2 TEKST: ØYSTEIN LIE RESEARCH: MARTHE LEIN FOTO: TROND SØRÅS DETTE ER AFRIKA. Rød og tørr sand. Tjue hotellrommet for å hvile. En ny løpetur før dagslyset forsvinner. Sjangle tilbake til hotellet i skum- svale varmegrader to tusen meter over havet. Endeløst landskap. ringen, fylle på med kjøtt og være i seng rundt ti. Klokka er sju. Solkula stiger sakte, morgenlyset Dele hotellrom på tjue kvadrat, dager i strekk, er oransje og tynnslitt. Fraværet av mennesker er netter med ørepropper. Uten venner og familie. Et både behagelig og lett skremmende. Kyrne står frivillig fengsel, et helvete, et moderne Sisyfos urørlig under trærne, som om de tilhører en annen arbeid. Hardtrening virker å kreve en spesiell type verden, og stirrer dumt på de bleke menneskeskik- kjedsomhet, en destillert form for monotoni som kelsene som traver forbi. De to utropstegnene i horisonten er Sondre Norstad Moen (19) og Sindre Buraas (21). Langt der framme ser de OL i London i Den kenyanske høysletten Det er her verdens beste løpere holder til. Og to norske gutter. skaper en hang til å dreie livet i en bestemt retning, og som avler et hat mot å lide nederlag. Sindre og Sondre i samme takt på den hullete, røde løperen, som snorrett utenfor byen Eldoret, en times flytur fra Nairobi, snitter landskapet i to. Vinden rasler i maisplantene. Sondre lett foroverbøyd med ungdommelig ligger forlatt og øde. Maisplanter, vaiende trær. Det er ingenting spesielt med denne landeveien. Det iver og alvor. To steg foran Sindre, som om han kunne ha vært en hvilken som helst hullete, støvete alltid vil videre, nærmest utålmodig for all tiden vei i Afrika, men for Sindre og Sondre er denne og mulighetene som ligger foran ham. Sindre med veien forbindelsen til noe som er større enn dem lut rygg, fremskutt hake og antydning til ufrivillig selv. og smittende glis, det komiske forsterket av lange, Sett passerspissen i sentrum av denne lille byen slanke ben som keitete lander litt på tvers idet de og tegn en sirkel på fem seks mil. Det er her verdens beste løpere holder til. I øst eter sola seg igjennom skumringen. Lyset treffer bakken. Og to norske gutter. slår plutselig nedover, og det er som om sola aldri Sindre og Sondre er to av Norges fremste langdistansehåp. De tilbakelegger åtte tusen kilometer er det som titter fram fra buskene, bak et begyn- har vært borte. Lange skygger forsvinner, og hva hver i året, femten ganger strekningen Trondheim nende mylder av farger, skur og ukjente lyder? Oslo. Og tre fire ganger i året drar de til Kenya på Ya mu ne, roper Sondre på swahili og hilser treningsleir. med høyre hånd. Tre ukers blodslit står for tur, der den ene dagen To pjokker i skoleuniform og røde sandaler vinker tilbake. er en reprise av den forrige: En times løpetur på tom mage idet sola er i ferd med å stå opp. Omelett Chamgei, gauler de. og bacon til frokost og lunsj, tre etasjer opp til Mzungu, sier de til hverandre og legger på sprang etter de merkelige, hvite mennene. Passerer vil være et under hvis Sindre og Sondre blir best i dem. verden. Sølv og bronse i et mesterskap utenfor Se på dem, sier Sondre. Føttene er nesten Europa er også å tro på mirakler. Hvis våre håp ikke en gang i bakken. Og de tynne bena, så lette trener klokt i mange år, og på en god dag prikker steg. De er født til å løpe. inn toppformen, kan de havne blant de tjue beste i et OL eller VM. Ser de videre oppover på resultatlista, vil de lese afrikanske navn og likevel være LANGT DER FRAMME står en bil malplassert i et veikryss. Ut stiger treneren, namsosingen Frank Evertsen, som de siste tjue skap vil være en bragd. fornøyde. En 19. plass i et internasjonalt mester- årene jevnlig har reist sørover. Han har trent og Sindre og Sondre kan løpe. Ingen europeisk vært manager for en rekke kenyanske toppløpere juniorløper slår Sondre på fem og titusenmeteren. g drevet forskning på superatletene. Det har foreløpig resultert i en halvferdig doktorgrad om hvor- første senior EM i Barcelona. Der ble han nummer I fjor, fortsatt som junior, debuterte Sondre i sitt dan musklene reagerer på trening. Eller mer fjorten på titusenmeteren. Men med afrikanere på presist; hvordan trene på riktig intensitet. startstreken er det mye verre å hevde seg. I fjor løp Frank er på platået for å hjelpe guttene opp og han inn til 21. beste tid i verden på tre tusen meter fram, men det er like greit å si det som det er: Det blant juniorene. På favorittdistansen, femtusen, Sindre Buraas (til venstre) og Sondre Norstad Moen løper to til tre mil hver dag. Alltid i skumringen

3 Verdens beste langdistanseløpere kommer fra Riftdalen. Ni av ti verdensrekorder på maraton er satt av kenyanere. rangeres han ikke engang blant de tretti. Snart blir han senior, og nivået heves ytterligere et par tre hakk. Sindre er juniorverdensmester i kuriositeten motbakkeløp, men kan også løpe flatt. I fjor kom han inn som 14. mann på femtusenmeteren under EM i Barcelona. I desember samme år ble han nummer åtte i terreng EM for juniorer under 23 år i Portugal. Det høres kanskje middelmådig ut. Nordmenn er vant til å se egne utøvere stå øverst på pallen, men kanskje glemmer vi at få kan gå fort på ski, og at nesten alle kan løpe. Det eneste som trengs er et par sko. Nei, ikke det en gang. Bare to ben, lunger og en ubeskrivelig vilje. Hadde de valgt taktisk og økonomisk, burde Sindre og Sondre kanskje ha fortsatt med langrenn. Overlatt løpingen til afrikanerne. Sindre fra tettstedet Buraas i kommunen med mest skog per innbygger; Hurdal i Akershus. Sondre oppvokst ved en høyblokk i bydelen Risvollan i Trondheim. Begge oppfostret rett ved marka og for få år siden svært lovende langrennsløpere. Kunne de blitt Norges nye folkehelter? Det er som å spørre støvet som overvelder dem idet en lastebil uten bakdør humper forbi, fullastet med veivende kenyanere. Sondre løper opp på en forhøyning like ved. Sindre hoster og spurter med bøyd nakke over til den andre siden av veien. Frank legger to laktatmålere møysommelig på bilpanseret. Vinker først inn Sondre. Guttene får et stikk hver i fingeren og kretser rundt bilen til målingene blir ferdige. Grei intensitet. Fortsett like rolig, roper Frank og vinker dem videre innover platået. Medvinden i ryggen holder samme fart som løperne, det virker som om lufta står stille. Sindre tar et hurtig drag over pannen med høyre håndflate. Temperaturen stiger, og de smelter. Symptomene på tidlig utmattelse begynner å vise seg. Små svettedråper på baksiden av nakken. Trøyer med en anelse mørkere felt på. Kroppene koker ut salt. Mineraler forlater små porer i huden, går gjennom tekniske løpeskjorter som transporterer svetten stadig utover og lager avtrykk av hvite saltkrystaller ytterst i trøyene. Feromoner skilles ut, men denne svetten er ikke et lokkemiddel. Det er en helt annen dunst. Dunsten av monotoni. Sindre og Sondre tar av fra veien og følger en smal sti. To skjeletter nærmer seg med raske steg på den ujevne, røde løperen, fullt påkledde tross varmen. Vinden samler seg opp på baksiden av bulende, knallrøde treningsjakker. De ser gode ut, sier Sondre med alvor i stemmen. Your first run today, spør han og stanser. En kort seremoni: Løperne håndhilser på hverandre. Løper videre. Dæven, så tungt det er å puste, sier Sondre etter en lengre tids stillhet. To tusen meter over havet blir blodet gradvis tykkere, og tykkere blod gir bedre kondisjon. Det kalles høydetrening. Lufta Sindre og Sondre puster inn, treffer først munnsvelget, tvinger seg siden nedover luftrøret, ut i lungetreet gjennom bronkier og bronkioler, før oksygenet til slutt treffer alveolene, det ytterste lungevevet. Det er der mirakler skjer. Oksygenet pipler ut av alveolene for så å hekte seg på de røde blodcellene. Blodet fylles med oksygen og fosser rundt i kroppen. Femti liter per minutt, som å skru en kran på full guffe. På to tusen meters høyde er det som om lungene er i ferd med å klappe sammen. Det sies at kroppen er en vedovn. Det spiller ingen rolle hvor god veden er, hvis det ikke tilføres luft. Kroppen forsøker å tilpasse seg den nye virkeligheten ved å produsere enda flere røde blodceller. Det tar dager å finne den nye likevekten. Men høydetrening er en vanskelig balanseøvelse. Et lite feiltrinn et litt for dårlig kokt måltid, et urent glass vann, for mye sol kan ødelegge hele oppholdet og sette guttene flere uker tilbake midt i den viktige grunntreningen. Og hele oppholdet, alle timene med trening, terping, kjedsomhet, blir meningsløst. Det skal så lite til. For et par år siden lå Sondre litt for lenge i sola uten solkrem, tenkte at det kunne være fint med litt farge på den vinterbleke kroppen. Resultatet var vannblemmer, infeksjoner og spolert sesong. DAGEN HAR BEGYNT, veien er full av folk og fe. På venstre side vagger en haug med greiner fra side til side, mens støvet fyker bakover. I buskaset skimtes to tynne armer. En ung, krumbøyd kvinne holder opp hele bunten, fôr til dyra. Flere kenyanske løpere, den ene med hurtigere steg enn den andre, suser forbi i motsatt retning. Noen løper alene, andre i en flokk på fire fem. Hvis man lukker øyne og ører og kun kjenner på 75 74

4 Det kryr av folk som går langs de kenyanske veiene. Kanskje er det derfor de har så god kondis? Men det finnes da biler også. Trener Frank Evertsen (i midten) sørger for at Sindre løper med riktig intensitet. dragsuget, kunne man ha forvekslet dem med et Sindre ser på pulsklokka. uforklarlig vindblaff som streifer anklene og vars Pulsen min er allerede oppe i 124. Vi må senke ler om at uværet er på vei. tempoet litt. Dagens første økt er snart over. Ned Men her er det ingen skyer, den siste bakken nå, hvor en og Sondre stinker solkrem. Pulsen min er allerede gjeng kenyanere løper bakke Det er greit nok å løpe i drag. oppe i 124. Vi må senke Nordmarka, men her føler jeg Det beste med å løpe er at meg løftet opp. Med en ny horiman får tid til å tenke. tempoet litt. sont, sier Sindre. Sindre sakker av. Sindre Buraas Å løpe her er som å løpe Går alltid de siste meterne tilbake i tid. Forbi jordhus og se til hotellet. Det er blitt en vane. en helt annen verden enn den jeg er vant til Ved portvakten går en kvinne forbi. På hodet ved foten av en slitt søyle, full av den milde oppstemtheten som strømmer gjennom kroppen etter treningsøkta. Med kvikke skritt går Sindre og Sondre inn på hotellet. Klokka er kvart over åtte. Dagen er for lengst i gang. hjemme. Slippe å løpe på asfalt. Her er jorden myk samme hvor jeg setter bena mine, sier Sondre. Men det er ikke det viktigste. Det er her de aller beste løperne kommer fra, og vi trener etter de samme prinsippene som kenyanerne. Skal jeg ha en mulighet, må jeg opp i høyden og trene. bærer hun en kurv med bananer, som stikker opp én og én mot himmelen. Hun stopper ved drosjen som står oppstilt tett ved, plukker en banan og gir den til sjåføren. Med et par slanter ekstra spaserer hun videre, mens vinden tar et sørgmodig grep i det blå silkeskjørtet hennes. Sondre tøyer leggen OTEL SIRIKWA, SOM ligger i utkanten av det som kan kalles sentrum, har tatt sitt navn fra en stamme som holdt til i området tidlig på 1700 tallet. Ved den enorme, sirkelrunde resepsjonen i mørkt tre, blinker tre kjøleskap som ikke virker. Toalettet uten sete. Alt er som det skal være. En bil stanser utenfor hotellet. Førti liter vann og et tørkestativ bæres opp til rom 311. Tolv par sko ligger strødd utover det grønnbrune vegg til vegg teppet, men det finnes en viss orden: Sindre er sponset av Asics, Sondre har utstyrsavtale med Nike. Men de får ingen penger. Begge løper for klubben Vidar, som dekker reise og opphold. Fra Friidrettsforbundet og Olympiatoppen får de cirka tretti førti tusen kroner hver i året. falne stjerner fra en plansje. I adgangshallen henger fiktive jakttrofeer i porselen. I et hjørne står to gamle datamaskiner med tunge, ovale skjermer, med et nett som sjelden virker. Rommene er store med hullete myggnetting over sengene. På nattbordet en bibel, en telefon. Et I tillegg har Sindre en avtale med Dagens Næringsliv, som satser hardt på forbindelsen mellom protestantisk arbeidsetikk og egotripp. Jo flere medlemmer i DNAktiv, jo mer til Sindre, men han blir neppe rik av det alene. Pappa er snill. Før NM i terrengløp sa han at H 76 77

5 HVIS DU LØPER MARATON PÅ UNDER TO TIMER OG TI MINUTTER, ER DU SOM KENYANER NÆRMEST SIKRET FOR LIVET ØKONOMISK. TUSENVIS AV LØPERE MØTES HVER MORGEN I GRUPPER PÅ

6 Kenyanske løpere trener stort sett i tre økter hver dag. Mellom øktene gjelder det å gjøre så lite som mulig. jeg fikk tre tusen kroner hvis jeg vant, to for sølv da, spør Sindre henvendt til Sondre. og tusen for bronse. For å få inn noen ekstra slanter Sondre svarer ikke, han pimper vann fra en kjøper han av og til premier jeg vinner, sist en pulsklokke. Han fikk en grei pris, sier Sindre. Jeg har forstått det sånn at i høyden produ- tiliters-dunk. Det er ikke fett for Sondre heller. Hans eneste seres det store mengder røde blodlegemer, og at vi private sponsor, en vannleverandør, har trukket derfor har et naturlig høyt forbruk, fortsetter Sindre. seg. Men de har nok til å løpe og hamstre det som trengs. På et brunt bord ved et slitt speil står en Vi puster mye mer i høyden, sier Sondre mellom slurkene. boks jerntabeletter, c vitaminer, Enervit drikke dehydrert juice, mineralsalter, magnesium og Proteinpulver? kalium; særlig gunstig for å motvirke krampe. En For raskere restitusjon, for eksempel når vi svær bombe med proteinpulver tar nesten like mye løper opp Riftdalen én gang i uka. Vi starter i bunnen av dalen og løper oppover i tjueén kilometer. plass som fjernsynet. Innerst i en krok er medbrakt leverpostei og makrell i tomat stablet i høyden. Er helt dau etterpå, sier Sindre. Noen overmodne bananer er slengt oppå et tomt Det er noe veldig norsk over guttene her de sitter, litt fortapt, i Kenya. Kunne ikke disse to ner- askebeger. Sondre har tatt med Tempur pute hjemmefra. dene heller ha spilt baseball eller sittet i kantina Jern kan en aldri få nok av. Er det ikke sånn med andre studenter og slarvet? Gått på fylla i helgene, tatt en øl selv på en torsdag og kanskje Sondre reiser seg og går mot do. hatt tid til damer? Spist potetgull, en pizza i ny og Har du sett de kenyanske løperne? De fleste ne? I stedet ramser de opp kenyanske løpernavn er et skjelett med muskler og skinn tredd utenpå. og kan deres personlige rekorder på rams. Å være lett er avgjørende for hvor raskt en kan Jeg prøver å bli så seriøs som mulig. Planlegger alltid dagen ut fra trening og legger meg tidlig, Ja, jeg må ned et par, sier Sindre, som ligger løpe. Både jeg og Sindre må ned noen kilo. slike ting. Men det er mer ekstremt her i Kenya, uten et overflødig gram fett henslengt på den sier Sondre. andre sengen, surfer på nettet og gnafser i seg Det eksistensielle spørsmålet trenger seg på. Macadamia nøtter, kjøpt på supermarkedet for Hvor bra kan de bli? Hvor fort femti kroner kiloet. Nøttene er kan en hvit mann løpe? Spørsmålet gnager dem, hele tiden. Det er litt vanskelig å svare på. Forklaringen på at kenyanerne løper raskere, er ikke bare at de er mørke og har Det frister litt å bygge hus her. Sindre Buraas rike på kalsium og fiber og er blant de feteste nøttene som finnes, men inneholder sunt, umettet fett. Sondre, som har best tid på tikilometeren av de to, er klok- tynnere legger. En vet aldri, men blir jeg blant de ket inn på minutter på bane. Verdensrekorden er tre minutter raskere. Det vil si at de blir tatt ti beste, er det en kjempeprestasjon. Ellers blir alt bare nederlag, sier Sondre og setter seg på kanten igjen med nesten tre runder. av sengen og masserer venstre legg. Vi kaller det å bli lappet når noen blir tatt Jeg vet at det bare er vinneren, til nød de som igjen med en runde. Eller rundingsbøyer, sier Sindre uten å se opp fra pc skjermen. tar medalje, som får oppmerksomhet. Løping er den idretten som er vanskeligst å hevde seg i. Du Men som det heter; de tar en sesong om gangen. har en nøye oppmålt distanse å forholde deg til, og I år er målet å kvalifisere seg til VM i Sør Korea. tiden du bruker, forteller hvor god du er. Selv om Innen høsten er omme må de ha løpt ett sekund det har regnet, og det er litt mer oksygen i lufta raskere for hver eneste runde. Greier de det, er OL enn vanlig, må du fremdeles flytte føttene også i London så godt som i boks, siden kravet neppe vil i nedoverbakke og du må slå de andre. Du må forandre seg særlig på ett år. Men det må løpes. være veldig god på ski for å vinne NM, men ski er Kenyanerne har et langt forsprang. uansett en miniputtidrett på verdensbasis. Guttene vet ikke hvorfor de har dårligere forutsetninger enn kenyanerne, men de mener pilene Hvorfor lever dere som asketiske munker, som sier nei til livet uten å ha smakt på fruktene? peker i to retninger; på det fordømte arv og miljø. Av og til kan jeg tenke det samme. Jeg bruker Å trene en uke her tilsvarer tre uker hjemme. fort tre timer på trening hver dag, og da tar jeg ikke Det er klart de har et forsprang. Høydetrening med styrke og spentstrening, heller ikke uttøyning, dusj og forberedelser. Kunne hatt bedre senmeter utgjør det et forsprang på tjue, kanskje handler om å ta sekunder billigere. På en femtu- karakterer på skolen, men det er verdt det, fordi tretti sekunder, sier Sondre. det er en livsstil. Det er klin umulig å løpe mellom Sindre har hørt på mesteparten av samtalen og 160 og 200 kilometer i uka uten at en selv vil det, slengt inn en kommentar her og der. Kanskje har men jeg må være realistisk. Går ikke rundt og tror han grunnet mer på sine store plan: at jeg kan bli verdensmester. Det frister litt å bygge seg et hus her og satse Han tar en liten slurk til, før han skynder seg steinhardt. Det er nå vi har muligheten, det er nå å si: vi er unge. Vi har vært inne på tanken i et par år. Jeg sier ikke at jeg ikke har en sjanse. Hvis jeg Et helt greit hus koster bare et par hundre tusen sier det, at jeg bare kan bli beste europeer, har jeg kroner. Jeg tror ikke vi kommer til å tape penger tapt allerede. Men jeg er ikke oppvokst i høylandet, når vi en gang selger det. to tusen meter over havet, og så tror jeg det handler om genetikk. De lurer på om vi er blitt gale, sier Hva sier folk hjemme? Sindre

7 For rundt hundre år siden var det finnene som visstnok hadde supergener, og derfor vant alt. Nå er det kenyanerne. Det finnes bare nandier. Likevel produserer de den ene toppløperen etter den andre. Foreldrene støtter meg. Jeg har hatt fremgang de siste par årene til tross for en del sykdom. Jeg vil se hvor god jeg kan bli, sier Sondre. De kjenner seg nesten som hjemme her. Etter hvert er det blitt sånn at alle kjenner alle. Å flytte hit er ikke et så stort steg som det høres ut, sier Sindre, som allerede har fått et kenyansk navn: Kip Too, som betyr født når gjester er i nærheten. Vurderer å skrive Sindre «Kip Too» Buraas i passet. Men det hadde kanskje vært litt drøyt. Guttene labber ned tre etasjer. Trener Frank Betjeningen vet hva Sindre og Sondre skal ha uten at de trenger si noe. Spansk omelett og bacon, kanskje noen pølsebiter på si. Sondre forklarer at en brødskive med syltetøy til frokost betyr at treningsdagen er så godt som spolert. I begynnelsen var det litt hardt å kutte ut karbohydrater, men nå går det helt greit. Skal du ned i vekt, må du spise proteiner og fett, sier han. Med lavkarbo tar kroppen energi rett fra fettreservoarene, og du går ned i vekt. Så enkelt er det, forklarer Frank. De spiser karbohydrater, men mindre enn det positiv effekt på folkehelsen. Det kryr av folk som går i gatene, sier Sondre. Og det er sjelden du ser feite kenyanere. Men toppidrett handler tross alt mindre om hva de andre måtte gjøre. Samtalen ender fort opp i en diskusjon om hvor gode Sindre og Sondre kan bli. Det er ikke første gang, virker det som. Ikke si det, sier Frank og ser opp fra bordet. Hvorfor sier du det? Det er ikke forskjell på en som kommer på sjette og på førsteplass, så jevnt er det i toppen i internasjonal løping. Det er fullt mulig for dere å løpe under på femtusenme- talent, det vet jeg. Men dere må ta vare på det. Det er det altfor mange som ikke gjør, sier Frank. Norgesrekordene fra tre tusen til fem tusen meter skal jeg i alle fall ha, sier Sindre. Sondre og jeg skal ta alle rekordene fra 1500 meter til maraton. Rubbel og bit. Så løfter han et vinglass fylt med vann. Han ser ut til å skåle, men gjør det ikke. Han måler glasset, viser: Det er slike legger vi skulle hatt. Helt tynn nede og en leggmuskel som strammer seg til helt der oppe. Evertsen sitter allerede krumbøyd over tallerkenen. Formiddagssola er skarp, han har valgt et bord i skyggen utenfor restauranten, ved svømmebassenget. Han hiver innpå anti lavkarbo diett med store mengder cola og toast med syltetøy. Jeg skal ikke løpe fort. Men de skal, sier han. som anbefales. Det viktigste er å spise variert og balansert. Vinden blåser lett igjennom palmene og praten begynner å blafre av sted. Samtalen sveiper innom folk som hele tiden sitter på ræva, og om ikke fattigdom, så i hvert fall litt mer nøkternhet, har en teren. Tretten blank også. Marius Bakken klarte Hvorfor skal ikke dere greie det? Jeg tror vi lett greier å presse oss ned tjue sekunder, til 13.20, men så begynner vi å snakke om talent, mener Sindre. Hvorfor skal ikke dere ha talent? Dere har R UNDT HALVPARTEN AV de tjue beste tidene i verden, alt fra åttehundremeter til maraton, okkuperes av kenyanere. Men dominansen er egentlig enda større. Kampen om de beste trenerne og managerne er blitt så stor at 82 83

8 Laktatnivået til Sindre etter 21 kilometer i motbakke er bittelitt høyere enn sist. kenyanere flytter utenlands og løper for andre det vestlige Kenya. Tre av fire løpere på det kenyanske landslaget kommer fra området Sindre og Son- nasjoner. Kenyanerne er blitt så suverene at de er i ferd med å gjøre det vanskelig for seg selv. Det er dre jevnlig reiser til for kanskje å få en flik av lite spennende for vestlige å se toppløpere i aksjon sannheten med seg hjem. Men det kenyanske løpeunderet er enda mer spesifikt enn som så. Nandi- på tartan, med mindre en har spesielle interesser i å studere perfekte løpesett og stegavvikling. Uansett om det er snakk om to runder eller tjuefem: På de aller, aller beste. ene, som er en undergruppe i kalenjin folket, er banen løper et tusenben med bambustynne, mørke Hvordan er det mulig at nandiene, som kun teller rundt en halv million hoder, har skapt den ene ben som beveger seg i takt, før en eller annen smeller til mot slutten og parkerer resten. I mål er det toppløperen etter den andre? nesten uten unntak en kenyaner som hever armene Vanlige forklaringer er at kalenjin stammen i været. Dominansen er så stor at sponsorene har og nandiene har genetiske fordeler. Muskelfibrene rømt friidrettsbanen, og på få år har premieutbetalingene stupt. De største mesterskapene, OL og nomader, dyrket jorda og var kjent for kvegtyve- er som skapt for løping. Nandiene var opprinnelig VM, er i ferd med å bli rene kenyanske mesterskap. rier. På sine raid kunne en gjeng, gjerne tretti førti Eller enda mer lokalt. Det er bare én kenyansk mann, løpe så mye som 150 kilometer i løpet av en stamme som utmerker seg. Kalenjin, også kalt den natt for å få has på en dyreflokk. Denne seige løpingen må ha satt varige merker i genetikken, løpende stammen, holder til i og ved Riftdalen i heter det. Andre mener det å vokse opp to tusen meter over havet gir et evig forsprang, atter andre at kostholdet er hemmeligheten. De fleste snurper likevel alle teoriene sammen i en sekk og forsegler hemmeligheten med antagelser. Det bare er slik, liksom. Løping er for de svarte. FOR RUNDT HUNDRE år siden var det finnene som var genetisk predestinert til å løpe fra alle. Paavo Nurmi ( ) var det reneste naturfenomen. Den tyske journalisten Jack Schumacher skrev: «Løping er i blodet til hver finne ( ) Nurmi og hans likesinnede er som dyr i skogen. De begynte å løpe fordi det var en dyp trang, fordi et særpreg, drømmeaktig landskap lokket dem med sine fortryllende mysterier.» Nurmi regnes fremdeles som en av tidenes største langdistanseløperne. Men skyldtes suksessen gener, eller oppfinnsomme treningsmetoder? I 1920 skal Nurmi ha løpt etter toget fra hjembyen Turku til Littois i drag på to kilometer om gangen, mens han tviholdt med venstrehånden på siste vogn og løp for harde livet. Finsk som Nurmi var, ga han aldri intervjuer, noe som ga grobunn for myter. Om naturbarna, villmennene, det dyriske. Sannheten var at finnene trente hardest og mest systematisk. Lange, daglige gåturer, gjerne opptil 25 kilometer, i tillegg til løping i høy hastighet. Fram til 1940 var våre naboer i øst uslåelige. De satte 70 verdensrekorder til sammen. Og så kom svenskene og plutselig fantes det nye supermenn. Svenskene innførte fartsleken, et begrep som i dag er i blodet hos de fleste løpere. Under en fartslek løpes det etter terrenget, dagsform og behag. Det kan gå kjapt i en oppoverbakke, roligere i nedoverbakke en form for intervalltrening, men med mer vekt på mengde. Svenskene innførte dessuten en raritet. Da Gunder Hägg ( ) avtjente verneplikten i gudsforlatte Norrbotten ved Finlandsgrensen, plottet han seg ut en løype på fem kilometer og løp rett inn i skogen; over myrer, koller, opp en bakke, ned en bakke, over en elv ofte med snø opp til buken. Fartslek og snøpulsing ga resultater: På fire år satte Hägg femten verdensrekorder. Parallelt med den finske storhetstiden startet tyskerne på slutten av 1930 tallet med intervalltrening. De mente pulsen måtte være mellom 170 og 180 slag under dragene og synke ned til slag i pausene. Distansene var fra to hundre til åtte hundre meter eller mer, og pausene var korte, gjerne på ett eller to minutt, alltid i gange eller Det er viktig å fylle på med væske i varmen. rolig jogg. Emil Zapotek ( ), også kalt «Det menneskelige lokomotiv», regnes for å være intervallenes mester. Han trente så hardt at han mente konkurranser bare var blåbær i forhold. En treningsform han sverget til, var å holde pusten så lenge han kunne, mens han gikk igjennom en poppelallé i nærheten av der han bodde. Til slutt greide han å holde pusten til siste tre var passert, og segnet besvimt om. Kollapsen må ha hatt en varig effekt. I en periode på nesten fire år vant Zapotek alle 72 løp han stilte opp på; fem og titusenmeter, og ble kåret til verdens beste idrettsutøver i 1949,1950 og Under Helsinki OL i 1950 tok han tre gull; på femtusen, titusen og maraton, noe ingen andre har gjort verken før eller siden. Intervallprinsippet ble forkastet, og i stedet ble det lagt stor vekt på mengdetrening og løping uten 85 84

9 pauser, da New Zealand og Australia ble de nye supermannprodusentene. Ron Clarke (1937 ), satte atten verdensrekorder på 1960 tallet ved å løpe i front uten hare. Clarke var sin egen trener, og la ofte ut på harde og lange turer, opp mot kilometer om dagen. Først en rolig tur på fem til åtte kilometer om morgenen, så ei halvhard mil midt på dagen, før han avsluttet med en økt på et par mil om kvelden, gjerne i enda høyere tempo. Han løp opptil 250 kilometer i uka, og da han fikk spørsmål om han ikke var stiv i bena, skal han ha sagt: «Det er jeg da alltid. Er du ikke det, trener du ikke nok.» Likevel har få hatt så stor betydning for kondisjonstreningen som treneren Arthur Lydiard ( ) fra New Zealand. Hans løpere tok gull i alle distanser fra åtte hundre meter til maraton, på samme vis som kenyanerne gjør i dag. Alle som driver seriøst med kondisjonsidrett i dag, følger mer eller mindre Lydiards oppskrift ved å dele sesongen inn i ulike faser. Først maratondelen, stort sett halvhard langkjøring i opptil tretti kilometer per økt selve grunnmuren. Det spiller ingen rolle hvor fint man innreder rommene hvis huset raser sammen. I neste fase; løp i oppoverbakker minst fire ganger i uka. Lydiards løpere spratt oppover med lange, kraftige steg i to tre hundre meter for å styrke bena. Når våren kom, ble løperne sluppet ut på friidrettsbanen for intervaller i konkurransefart på distanser mellom to og fire hundre meter. Og når konkurransene tok til, ga de jernet når de måtte, men løp ellers svært rolig slik at de kunne flyte på overskuddet. De vant alt og virket uslåelige. Det var kanskje noe med britiske gener sør for Ekvator? Og finske gener? Eller svenske? Men så trippet gjetergutten Abebe Bikila Ting tyder med andre ord på at genetikk alene ikke kan forklare hvorfor kenyanerne er best. Har Sindre og Sondre likevel en sjanse? Danske Henrik B. Larsen ved Copenhagen Muscle Research Centre ( ) fra Etiopia barbent fram til startstreken på maratondistansen under OL i Roma i Da han løp i mål to timer, femten minutter og seksten sekunder senere, med hele verden som vitne i tidenes første tv sendte OL, var den afrikanske løperrevolusjonen igang. har forsket på hvorfor kenyanerne er så gode. I 2002 gjorde han forsøk på kenyanske og danske toppløpere og sammenlignet funnene med utrente kenyanske og danske gutter. Så lot han de utrente guttene gjennomgå et tolv ukers identisk treningsprogram for å se om det var forskjeller. Kenyanerne holder en stor andel av treningsmengden tett opptil maksimalt oksygenopptak. Larsen punkterte myten om at musklene til kenyanske løpere er spesialdesignet for lange løp. Muskelfibrene viste seg å være så å si de samme hos danske toppløpere. Kenyanernes oksygenopptak var heller ikke bedre enn konkurrentenes. Det var først da Larsen sendte guttene ut på et fem kilometers testløp at forskjellene åpenbarte seg. Kenyanske gutter løp betydelig raskere enn de danske, selv om de peste og tok i like mye. Larsen begynte å bruke øynene og så lyset. Kenyanerne hadde en betydelig bedre løpsøkonomi. Nandi guttene var i snitt fem centimeter kortere og veide tolv kilo mindre enn de danske guttene. Selv om kenyanerne var betydelig lavere, hadde de i snitt to centimeter lengre lårben og én centimeter lengre leggmuskel. Spinklere og lengre lemmer gjør løpingen enklere. Det krever rett og slett mindre energi for en kenyaner å løpe. Man trenger ikke være en vitenskapsmann for å se at jo lettere og tynnere en løper er, jo kjappere 86 87

10 lokalt dyrket mat, som mais, hodekål, hvete og biff i tillegg til å drikke melk, kaffe og te. Inntaket av karbohydrater er høyt, rundt sytti prosent, mens andelen av fett er nede i sytten prosent. Det er grunn til å tro at kenyanerne ikke har et tilstrek- å spise seg opp ti tolv kilo før de igjen går i gang med hardtreningen til neste sesong. Kan hemmeligheten ligge her? Svenske Bengt Salin har sjekket kenyanske storløpere opp mot skandinaviske toppløpere og deres evner til å omsette fett til energi i tusen mennesker bil. Det er langt til og fra skole. Er det svaret? Hvis en skal støtte seg til forskning og vage antagelser, vil en likevel kunne si noe? At noen underernærte kenyanere fra en bestemt stamme løper hardere enn alle andre i høyden og går det unna. Ved et raskt gløtt på kroppen til en kenyansk langdistanseløper vil man oppdage at den er bygd for stor fart over lange distanser. Hodet kan ha et barnslig preg over de ekstremt smale skuldrene, men idet kenyaneren setter de tynne bena i bevegelse, vil de fleste stå og måpe. Godt trente mosjonister kan kanskje holde følge med en topptrimmet versjon i én kilometer. Tenk 42 kilometer framover, i en fart på tjue kilometer i timen, og en begynner å ane konturene av hvilken prestasjon det er snakk om. Larsen mente likevel at genetikken alene ikke kunne være hele svaret på løpergåten, fordi atleter fra andre nasjoner også er tynne og hengslete. Da forskeren sammenlignet treningsmetodene, oppdaget han at kenyanerne utførte en større andel av treningen tett opptil maksimalt oksygenopptak enn konkurrentenes. De kunne dermed prestere bedre på et høyere nivå når det virkelig gjaldt. En annen positiv effekt med såpass mye høyintensiv intervalltrening, er at fettforbrenningen er høyere enn ved annen trening. Uansett hvor mye Sindre løper, vil det trolig alltid finnes en mengde kenyanere over ham på resultatlisten. Andre forskere mener også å ha funnet ut at afrikanere som er født og oppvokst i høyden, tåler hardtrening bedre enn kelig kosthold målt i mineraler og vitaminer, ifølge legg og lårmusklene. Den såkalte HAD enzym atleter som er bosatt på lavlandet. Kenyanerne kan Verdens Helseorganisasjon. Men de har masse aktiviteten var tjue prosent bedre hos kenyanerne i større grad peise på og likevel være i stand til å ugali. Etter hardtrening er det om å gjøre å sluke i lårmuskulaturen og hele femti prosent bedre i restituere seg raskere enn sine konkurrenter. Men karbohydrater for å erstatte glykogen kjapt for å leggene. Det viser seg altså at de utnytter fettet hvorfor er da ikke de aller beste løperne like gjerne bli bedre rustet til neste treningsøkt. Mais har en mer effektivt enn oss. Men dette avviket gjelder fra Nepal eller Andesfjellene? Ligger svaret på gåten i så fall i kosten? Tradisjonelt har nadiene spist mye ubehandlet melk og blod i tillegg til kjøtt, men de har også spist korn i lange tider. Kalenjin folket eter stort sett Forklaringen er så enkel at konkurrentene ikke vil innse det. Brother Colm nærmest optimal evne til å svarte løpere over hele verden har Timothy Noakes, professor ved Universitetet i Cape Town, fun- erstatte glykogenet. Ugali er en enkel rett full av mais, litt vann net ut, og da er vi nesten like langt. Bortsett fra at og en smule salt, med konsistens som en sandstein, full av Andre forskere mener ankelleddets plassering vi vet at hvite menn ikke kan løpe. karbohydrater og lite fett. er unikt for øst afrikanerne, og at det er derfor Det er også kjent at kenyanske toppløpere ikke er redde for mer enn alle andre? I Kenya har bare femten kenyanerne løper fra alle. Ja? Eller rører de seg bare av derfor oppnår drømmeresultater? Og det store spørsmålet: Kan Sindre og Sondre i løpet av oppholdet ta igjen noe av forspranget? Ved å trene hardt og lenge? Samtidig må de finne en balanse. Det er lett å bli syk i høyden og varmen. Et glass urent vann kan være nok. PASTOR COLM O CONELL humrer godt mens han lener seg bakover i den kubistiske godstolen, som står sentralt plassert i stua. Folk har kommet med all slags mulige forklaringer på hvorfor kenyanerne er best. Noen tror det skyldes gener, andre påstår det er maten. Eller høyden, og jeg vet ikke hva. Han lener seg framover. Jeg skal avsløre hemmeligheten: Hardt arbeid og svette. Ikke noe annet. Forklaringen er så enkel at konkurrentene ikke vil innse det. Mange regner pastor O Conell, på folkemunne Brother Colm, for å være mannen som har æren for at kenyanerne i dag dominerer langdistanseløping. Den seksti år gamle iren kom til knøttlille Iten i Riftdalen, tre mil nordøst for Eldoret, for å undervise på St. Patrick School på midten av 1970 tallet. I dag har han trent over tjue olympiske mestre og flere verdensmestere. St. Patrick School planter et tre for hver tidligere elev som har tatt en OL eller VM medalje, og suksessen vokser inn i himmelen. Selv om pastoren bare labber rundt i landsbyen i førti minutter hver morgen, og er så langt fra en atlet det er mulig å komme, er det også blitt plantet et tre i hans navn. Men Brother Colm vil ikke ta æren for det kenyanske løpereventyret. Nei, nei, nei. Da jeg landet i Kenya i 1976, visste jeg så å si ingenting om løping. Jeg kom til riktig sted på riktig tidspunkt. Jeg skulle egentlig bare være lærer i geografi, sier han. Geografi ble til fotball, fotball til løping. Nå er Brother Colm pensjonert rektor men fortsatt den ubestridte løpertreneren. Da han kom hit, lå det kenyanske løperlandslaget brakk. Kipchoge «Kip» Keno (1940 ) tok gull på 1500 meteren i Mexico

11 DEN IDEELLE FORMEN PÅ LEGGEN TIL EN LANGDISTANSELØPER ER SOM ET VINGLASS. TYNN NEDERST, MED EN TYDELIG DEFINERT MUSKEL PÅ TOPPEN.

12 I 1989 startet han en treningscamp, også for jenter. Det var vanskeligere å få jentene til å forstå at de kunne satse på løping enn det var å trene dem, husker treneren. Nå er Iten, som før var en avkrok uten strøm, der vann Nå løper unge kenyanere rett etter pengestrømmen OL i 1968 og på tre tusen meter hinder i München sendte Kenya ti løpere til VM for juniorer i Aten. fire år senere men så var det bråstans. Av dem var syv fra St. Patrick s School. En av elevene, Peter Chumba, løp barbent og ble verdensmes- Kenya boikottet OL både i Montreal og Moskva, og kenyanere hadde ingen å se opp til. På et ter på titusenmeteren. vis var det min lykke. Ikke før tidlig på åttitallet Pressen rapporterte om at noe stort var på begynte jeg å forstå det tekniske ved løpingen, gang i Kenya. Det var først da jeg skjønte at suksessen hadde nådd utenfor Iten, sier Brother Colm. mest gjennom kunnskapen fra elevene selv. I begynnelsen trente han bare elever på skolen. Peter Rono ble pastorens første olympiske mester, i Seoul i Siden kom det et skred. Dagen etter vår samtale skal Eldoret ta imot en ny mester: Endna Kiplagat kommer tilbake fra New York Maraton etter å ha parkert alle de andre kvinnene. Jeg har hørt at elevene her trener tre ganger om dagen, og at ble samlet inn i bøtter, full av treningscamper. det er mye av hemmeligheten? Hundrevis. Det er umulig å si hvor mange Tre ganger om dagen, ja vel, men hva vil det som løper her. To tusen, tre tusen kanskje enda egentlig si at vi trener hele tiden? flere. Og vi var den første campen. Skolen er fremdeles sentrum for alle løpere i Iten. Noen ganger er det riktig å trene tre ganger Pastoren venter ikke på svar. Brother Colm driver nå to camper for juniorløpere i året. De trener tre ganger daglig, spiser er utenfor eller i sesongen, hva han eller hun ønsker om dagen, andre ganger mindre. Det spørs om det mat på skolen og er i seng ved ni tiden. Pastoren å oppnå og ikke minst; hva den enkelte selv føler. betaler skolepenger, sponser løpesko, gir talentene Som regel drar løperne ut like før soloppgang. mat av og til honning og lommepenger. Likevel Da går de ut for å møte dagen og blir borte i førtifem minutter, kanskje en time. Noen løper, andre holder han sine løperelever på mer enn en armlengdes avstand. Pastoren lever et strengt religiøst spaserer, det viktigste er at de kjenner på kroppen liv, har mest kontakt med andre vestlige og får og er ute i naturen, kjenner på skaperverket og servert maten gjennom en luke fra kjøkkenet. Ifølge samler tanker. Hovedtreningen for dem som trener ryktene er det ikke uvanlig at unge, håpefulle kenyanske løpere kan stå timevis utenfor de to husene gjerne litt styrke og strekkeøvelser. De som trener på bane, er rundt klokken ti. I fire tiden er det hans, og når Brother Colm dukker opp, kan de få til gateløp eller terrengløp, har et litt annerledes beskjed om å komme tilbake neste dag. opplegg, med en hovedøkt rett før sola går ned. Det Men når han er på talentjakt, er han langt mer er ingen hokus pokus. Mange, lange og relativt til stede. Pastoren sier at det er vanskelig å finne harde turer, tilpasset hver enkelt løper. Løping løpertalenter selv i Kenya. under melkesyreterskelen for det meste. Alt fra 150 De fleste ser bare vinneren, men jeg forsøker kilometer til 250 kilometer i uka. å gå bak resultatene. Ser an løpestilen, er den Andre grunner til at kenyanerne er så gode? avslappet eller stresset, og løper han eller hun taktisk slike ting. Og det holder ikke å se vedkom- å løpe. Folk lever enkelt, og vi skal huske at denne Her i Iten er det ikke så mye annet å gjøre enn mende i bare ett løp. Hvis det etter hvert viser seg landsbyen knapt er en flekk på kartet. Det er heller å være noe talent der, forsøker jeg å gå dypere og ingen konkurranse fra andre idretter, og så tror spørre om han eller hun er motivert for å ofre seg jeg mange har et ønske om å tjene penger og reise for løpingen, om personen er i stand til å vokse med utenlands. I tillegg er treningsmiljøet unikt. Det oppgaven og om foreldrene samtykker. Det er altfor mye bortkastet talent i Kenya. Eldoret, er du sikker på at du har konkurranse. Du er her de beste løperne er. Kommer du til Iten og Brother Colm må ha truffet en gullåre. I 1986 finner fort ut hvor god du er, hvor dårlig du er. For- Edna Kiplagat feires på kenyask vis etter seieren i New York Marathon i Det er mye melk, blod og kjøtt i dietten i Kenya. delen med å være så høyt over havet er at en slipper skiller Demadona treningscamp fra verden utenfor, puster Daniel Limo Kiprop ut: Han sitter i en malariamygg et stort problem i lavlandet. Brother Colm smiler lurt og reiser seg. Han vil plaststol, nydusjet, med oppkneppet hvit skjorte. hjem nå, en kjøretur venter. Den italienske manageren Giani Demadona har Husk hardt arbeid og svette. Hardt arbeid og cirka hundre kenyanere i sin stall. Ofte sender han svette, sier han. løpere ut i verden. Det kan være til et stort, internasjonalt stevne, et gateløp eller en maraton. EN SVERM AV unge gutter og jenter møtes Demadona tar en prosentsats av premiepengene, ved et veikryss like ved St. Patrick School. tilbake gir han løperne husly og mat, fartsholdere, Med søvnige rituelle bevegelser sliter de seg treningsutstyr og hvis løperne er gode nok; penger løs i små grupper og løper langs landeveien. Det og muligheter til å løpe utenlands. jogges på hver minste sti. Løperne kommer fra I det beskjedne kjøkkenet står en bøtte med ingen og alle steder. Opp en bakke, ned en annen, vann og en treskje i. Ved siden av står en stor kasserolle med ris. Mais ligger og tørker i sola. Rett ut gjennom en forhengning, tvers over et jorde, forbi en parkert traktor, opp i lia og bortenfor haugene. De fleste med joggesko som virker så altfor Kosgei etter at hun vant Boston maraton i over utgangsdøra henger festbilder av Salina tunge til de slanke bena. Utøvere og trenere slenger rundt i Adidas treningstøy. Det lyser blått fra nye To timer senere, bak den lyseblå porten som mobiltelefoner

13 om en løper på For ordens skyld; i fjor løp I starten fikk de beste utøverne utstyr og litt beste nordmann maraton på 2.25, rundt fem penger. Nå får de beste mye mer. Ikke sjelden er minutter dårligere enn beste kvinne på distansen. det sponsorene som bestemmer hvem som skal Løpet i Torino er et slags være eller ikke være være trener. For tiden har Nike de beste løperne for 28 årige Daniel. Etter løpet skal han og manageren diskutere fremtiden. Daniel antar han vil få Han legger fra seg bestikket. med Adidas som nummer to, sier Philemon. cirka dollar årlig hvis han greier 2.09 og Det er én du må møte før du drar, sier han. kanskje det dobbelte hvis han klokker inn på Løper han likt med rekorden, som er på 2.10, får VI KJØRER SØROVER og ut av byen, vekk han trolig ingenting. fra de få gatelysene, til en farm langt inn Målet mitt er å komme inn blant de tre beste i skogen. I lyskjeglene fra bilen ser vi skygger av mennesker. De trer sakte fram, før de for- og sette rekord. Da skal jeg kanskje kjøpe et hus og leie det ut, sier han. svinner som om ingenting var der. En ny sidevei og Hvis ikke? enda mørkere trær folder seg sammen. Månen ligger som en forlatt brødskorpe på himmelen og Da vil jeg trene mer. Eller så kan broren min kanskje ta over. skinner så intenst at man kan ane konturene av hele månen når man kniper igjen øynene. PÅ HOTEL SIRIKWA eter Philemon Boit med Det er her legenden holder til; Kipchoge «Kip» gjennomstrømmende iver samtidig som han Keno, dobbel OL mester og formann i Kenyas stadig taster på mobilen. Med rekord på 8.40 olympiske komité. Navnet hans skinner i gullskrift på 3000 meter hinder ikke langt bak norgesrekorden til Jim Svenøy på var Philemon Kipchoge er mannen hele Kenya ser opp til. Han på porten. Han er nesten for god til å være sann. Boit (47) aldri mer enn en helt ordinær løper fra var gjetergutten som kom fra intet og vant, ni år Kenya. Nå er han en typisk fikser, en fyr som ikke etter at Kenya ble selvstendig fra Storbritannia. har nei i sin munn. Når det norske langdistanseteamet er i byen, er Philemon på pletten. Sjåfør, nen lenge før treningsregimene og utlendingene Mannen som startet den kenyanske løperevolusjo- massør, treningskompis, men alltid et annet sted. kom. Men det er ikke løpingen alene som har gitt Det er alltid noe som må ordnes, ting som må orga- mannen Nelson Mandela aura. Etter OL seieren Noen har krøpet inn på rommene for å sove mellom niseres, en taxi som er opptatt eller snart på vei. øktene. Daniel er en av de heldige. Mr. Demadora Philemon kjenner spillet fra innsiden og kan har bestemt at det er Daniels tur denne gang. Om fortelle om atter en årsak til den totale kenyanske få dager skal han delta i Torino maraton. Sponsorene har for lengst skjønt at det er i maraton penanske løpere tok seg for alvor opp på begynnelsen dominansen i langdistanseløp. Interessen for kenygene ligger. Maraton er blitt distansen den hvite av 1990 tallet. I 1992 lanserte den italienske kardiologen Dr. Gabrielle Rosa prosjektet «Discovery middelklassen vil prøve seg på. Arrangørene lokker derfor med store pengepremier, og kenyanerne Keyna», som ble sponset av det daværende italienske sportsmerke Fila. På den tiden var det kun én stiller opp i hopetall. Får vinneren en god tid, vil mosjonistene legge merke til at her løpes det fort, kenyaner, Douglas Wakiihuri, som hevdet seg blant og dermed har arrangøren og sponsorene fått sitt. de topp tjue i verden på maraton. Allerede fjorten Mens nivået på langdistanse på bane har flatet år etter var halvparten av de hundre beste tidene ut de siste årene, har bredden i toppen est ut på på maraton satt av en kenyaner de fleste fra Dr. maraton. Tidligere var det vanlig at unge løpere Rosas stall. Rosa organiserte de beste kenyanske tok veien via kortere distanser og løp på bane, før løperne i treningsleirer, i alt tolv leirer til sammen, de prøvde seg på sitt første maraton. Men nå løper unge kenyanere rett etter pengestrømmen. I Kenya er det vanskelig å få tak i manager selv Kipchoge er mannen hele Kenya ser opp til. der det kunne bo opptil hundre atleter på det meste. Siden kom leverandører som Reebok, Puma, Nike, Adidas, Asics og Saucony på banen. i 1972 tok han, men kanskje mest hans daværende kone, til seg fem foreldreløse barn som hvileløst gikk rundt og spiste jord. Tre år senere startet de et barnehjem som i dag huser nesten hundre barn. Han har reist skoler i sitt navn og blitt innlemmet i World Sports Humanitarian Hall of Fame. Og selvfølgelig; en støvete stadion i utkanten av sentrum er oppkalt etter helten. Myten om Kipchoge begynner tidlig, allerede den gang han var en ung gjetergutt. Som tolvåring skal ha løpt så kjapt at han greide å stikke av fra en leopard. Det var nettopp denne flukten som fikk ham inn på tanken om å satse på løping, selvsagt. Det er ikke så lett å fange Kipchoge nå heller. Ved porten dukker en van opp, på vei i motsatt retning. Inni sitter legenden, forteller sjåføren vår begeistret og legger seg på hjul. Etter noen kilometer, treffer lyskasteren en hvit vimpel. Eldoret Club stråler med gullskrift. Members only. Kipchoge stiger verdig ut av bilen. Han bærer den sorte dressen med den største selvfølgelighet. Hendene hviler tungt i lommene. Et digert armbåndsur. Antydning til latmannsmage. Kvikke bevegelser. Et tysk følge med finstrøkne skjorter og genser dandert over skuldrene sprader etter legenden med stiv gange. Navn noteres i en lærkledd besøksbok, mobiler slås av. Det knaker tungt i gulvplankene i den store gangen. Innenfor er det flere hvite mennesker. En dame i sommerkjole og langt, lyst krøllete hår, drikker rødvin henslengt i en sofa. En middelaldrene mann er tilsynelatende konsentrert med en bærbar pc i fanget. I restauranten henger tunge gardiner og en forlatt kelner. Kelnere strømmer til med et ekstra bord og tunge stoler, men ingen av gjestene vil være uhøflige og sette seg ned først. Kipchoge dumper ned på en stol og klapper i hendene. Jeg har bare løpt for mitt liv, sier han. Drinker kommer på bordet. Vin, øl, Gin&Tonic. En «Kip Spesial» til Kipchoge. Hva slags drink er det, spør noen. Vin blandet med cola. Vil noen ha? Kan alltids prøve en, sier en dame i følget. Et halvlitersglass lander på bordet. Kipchoge strør salt og pepper i drinken. Det er for å få vekk kullsyren, forklarer han. Damen drikker mens alle andre ser på. Ser anstrengt opp på resten av bordet. Det var annerledes. Smakfullt, sier hun og setter glasset på bordet. Etter måltidet løser forsamlingen seg opp. Kipchoge har noen få minutter. Løping handler om to ting; utholdenhet og evne til å rykke fra de andre og derfor også om mentale egenskaper. Du må kunne kalkulere hvert steg du tar og se an de du løper mot. Du er født i Kipsamo og er selv en nandi. Mange påstår at nandiene har genetiske fordeler når det kommer til løping, hva tror du? Kipchoge ler avmålt. Det er bare snakk. Bare snakk. Han vifter med håndflaten. Alle kan løpe, det spiller ingen rolle hvor du kommer fra. Marokko, Nigeria, Frankrike, Finland, London hvor som helst. Alle kan. Gjennom vinduet dirrer lyset fra himmelen. Ingen kan løpe fra en leopard, det vet alle. Sannheten er at jeg som vanlig passet på geitene idet en leopard nærmet seg. For å unngå at leoparden drepte geitene, kastet jeg et hvitt tørkle etter den. Leoparden grafset med forføttene og satte seg fast i kledet og ble liggende på bakken uten å kunne bevege seg. Så tok jeg frem kniven og skar av strupen på den. Står legenden her, under natthimmelens overfylte hvelving og punkterer myten om seg selv? Jeg har drept fire leoparder på den måten. PÅ DET SAMME platået, i de samme løypene, i det samme tempoet som har skapt olympiske mestere, loggfører Sindre og Sondre kilometer på kilometer. Får stikk i pekefingeren, langfingeren, ringfingeren. Frank jager etter med laktatmålerne. Dag ut og dag inn. På rolige turer kan laktatmåleren vise et blodsukkernivå under én mikromol per liter. Da kan Frank si at det er fint, fortsett slik. Andre ganger løper de hurtigere, helst om kvelden, dagens andre økt. Intervaller, ti tusenmetere med tretti førti sekunders aktiv pause. Eller i en rundløype på et par kilometer. Runde på runde eller frem og tilbake, som er like langt. Det er noe som forundrer. De løper aldri med hodet under armen. Laktatmåleren viser så å si aldri over tre. Ingen spyr av utmattelse. Knapt nok hendene plassert på hvert kne, foroverbøyd i fosterstilling, mens slimet rappellerer sakte nedover 95 94

14 (Topp) «Kip» Keno har drept fire leoparder med bare hendene og et hvitt tørkle. (Bunn) Det er heller ikke veldig lett å få tak i ham nå for tiden. fører derfor til mindre trening. Det er ikke bra for ham. Bare gi meg litt trening. utøvere som vil bli best mulig. For løping er vitenskapen om hjertet. Allerede på seksti prosent av Frank. Få er så omstridt som trener som ham. Han Få vet like mye om kenyanske løpere som maksimal puls fylles hjertekamrene med maksimalt blod. Flimmerveggene strekkes, og hjertet får Ved tusenårsskiftet inngikk treneren et samarbeid har alltid gått sine egne veier og fått på pukkelen. kjørt seg selv om det ikke kjennes slik. Dessuten: med Marius Bakken. Det gikk fløyten på grunn av Kvantitet er også kvalitet. Å løpe rolig når man beskyldninger om jerninjeksjoner uten samtykke skal, gjør det lettere å kjøre på når det trengs. Lapskaustrening, for hardt eller for rolig, fører ingen Etter to magre sesonger for Bakken begynte Frank fra Franks tidligere arbeidsgiver, Olympiatoppen. steder hen. Og kanskje viktigst av alt; på en tikilometer foregår 97 prosent av løpingen under mel- nordisk rekord på femtusenmeteren. I dag er Frank å trene ham i hemmelighet. Samarbeidet endte med kesyreterskelen. Det er her treningsinnsatsen trener for Sindre og Sondre. I tillegg jobber han settes inn, nettopp fordi det er i aerob sone det er som fysiolog på Magnat Corpus, der han hjelper flest sekunder å hente ikke på de tre resterende skakkjørte idrettsutøvere. I tyve år har Frank oppdaget og trent kenyanske toppløpere som Sammy prosentene, der det løpes med syre i kroppen. Selv når vi trener hardt, løper vi så å si aldri Kipketer, John Kibowen, Vivian Cheruiyot, Abrahim Cherono. Navnene klinger godt for kjennere: med melkesyre. Altfor mange tror kondisjonstrening dreier seg om å peise på. Vi velger å løpe med De er toppløpere, verdensmestere. kroppen, ikke mot den, sier Sondre. Jeg legger vekt på mye trening like over og Det er derfor Frank renner rundt med laktat- under melkesyreterskelen, kombinert med litt rolig mot den rødglødende jorda. Ingen som kutter navlestrengen til egen utmattelse med håndflaten, sagt er laktat melkesyras vonde tvillingbror. Når måleren; for å holde melkesyra på avstand. Sleivete mens de gnir rester av snørr på shortsen. Kanskje kroppen får nok oksygen, brytes glykogen ned til skjer det bare et par tre ganger i løpet av tre uker. pyruvat. Men idet tempoet stadig økes på en joggetur, vil det før eller siden dannes laktat og hydro- Opp Riftdalen. Men stort sett ikke et eneste kny. Det er kontroll, kontroll, kontroll. genioner. Miljøet musklene skal jobbe i, blir surt. Kontroll som lefler med galskap. Man kan sammenligne konsentrasjonen av laktat Gale mennesker er gjerne fortapt i fantasier, i en kropp med en bil som kjører med håndbrekket men denne kroppslige manien setter varige brennemerker. Det bevegelsesmønsteret som Sindre og og løpeturen går greit og ledig. Men er belastningen på. Med lite laktat merkes det knapt at det lugger, Sondre stadig repeterer, én fot foran den andre, er stor nok eller håndbrekket dras mer til, begynner nettopp den gjentagelsen som gir livet tyngde. Det det å bli tungt å løpe og før du aner det, er det er her lykken ligger, i det øyeblikket tilværelsens full stopp. Forløpet til en klassisk laktatmåling ved sand vendes igjen og igjen. stadig økende hastigheter er som befolkningsutviklingen. Først jevn og lett stigende, siden rett til Vi andre sitter dønn fast i et prosjektsamfunn, der alt er midlertidig, men likevel gørr kjedelig. himmels. Sindre og Sondre er våre rake motsetninger. Tilbake på hotellet er trener Frank Evertsen Det er nærliggende å tro at atleter som dem ikke til å rikke. streber og trener knallhardt hele tiden. På et vis Selv jeg kan slå Usain Bolt på tusenmeteren. gjør de det, men det er en annen type hardtrening. Du er sjanseløs, sier Sindre og ler. De velger den seige metoden. Å Bolt kan knapt løpe tusen la kroppen venne seg til sakte juling. Som å steke kjøttet lenge under svak, stigende varme. Det er flere grunner til at de velger akkurat denne treningsformen. Hard trening krever mer hvile enn rolig trening og Selv jeg kan slå Usain Bolt på tusenmeteren. Trener Frank Evertsen meter, sier Frank. Bolt er en ganske god 400 meterløper Hva hjelper det når han ikke klarer å løpe én kilometer? Nei, tre minutter på kilometeren, da vil jeg garantert slå 97 96

15 trening. Jeg er ikke så opptatt av puls og laktat som mange kanskje har inntrykk av, men mer av følelsen av flyt og syrefri trening. Vi trener hardt, men vi unngår syretrening som mange praktiserer. Spurttrening? Null og niks. Men vi trener sprint og spesifikk styrketrening for løp. Mange er altfor opptatt av spurtegenskaper, men det er den med mest krefter igjen som vinner spurten. Selv Petter Northug taper en spurt om han ikke har krefter til å slå om. Han må jo ha krefter igjen for å spurte, han også. Frank tegner en vannrett strek i notisblokka. Det jeg skal vise deg, forstår selv tolvåringer, men merkelig nok har mange voksne vondt for å fatte hva det dreier seg om. Spørsmål én: Hvis man skal tilbakelegge en distanse, hva er det viktigste? Å komme i mål så fort som mulig, antar jeg. Bra. Så neste spørsmål: Når avgjøres løpene? Som regel i siste halvdel, kanskje. Ja, og kanskje siste tredelen også. Men hvorfor faller noen fra på slutten? Jo, fordi de ikke er sterke nok på de første to tredelene av konkurransene. Altså, du må først bli sterk nok til å henge med fram til spurten, for det hjelper lite å spurte når de andre kommer i mål en runde før deg! Frank er blitt varm i trøya. Kondisjonsidrett handler om å komme billigst mulig fram til det punktet der løpene avgjøres. Det spiller ingen rolle om Usian Bolt er verdens beste sprinter om han er stokk stiv etter seks, sju hundre meter. Ingen kan spurte på stive ben, har du prøvd? Ja, dessverre. Og det gikk ikke særlig raskt unna, antar jeg? Folk sier at Petter Northug er den beste spurteren, at han har en egen evne til å slå til når det gjelder. Men se på hvordan Petter ligger og lurer i feltet underveis. Alt han tenker på, er å gå billigst mulig. DET ER BRUTT ut full kondiskrig i Norge. Noen går for masse terskel og mengdetrening, mens andre sverger til hard intervalltrening for å heve det maksimale oksygenopptaket og fettforbrenningen. Det er sentrum mot periferi. Oslo mot Trondheim. Basis mot Overbygning: Johan Kaggestad, som trente Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, mot to utholdenhetsforskere Jan Hoff og Jan Helgerud, som har trent blant annet Rosenborg, Celtic og Real Madrid. Kaggestad er av basisskolen som mener at det alltid må bygges opp en utholdenhetsbase i bunn. Helgerud og Hoff overbygning påstår at det finnes en snarvei til bedre form, bare en passer på å ta hardt nok i når en først trener. Det er også en tredje vei: Langrennsleiren, som har sverget til rolig mengdetrening og knallhard intervalltrening i såkalt sone én og fire fem. Selv om leiren har moderert treningsparadigmet noe i det siste, regjerer dette synet fortsatt i norsk langrenn. En årsak til at treningen likevel er lagt noe om, er kanskje at langrennsløperne har fått bank av skiskytterne i løypa. Skiskytterne har trent mer terskeltrening, sier Frank. Han peker på Sondre, som har fått kritikk fra blant andre olympisk mester Vebjørn Rodal fordi han visstnok mangler spurtegenskaper. Rodal mener man må trene mer anaerobt over melkesyregrensa i langrenn og på langdistanseløp. Men hvordan kan Rodal da forklare at Sondre nylig spurtslo Dabaya Bradhaso i nordisk mesterskap i terrengløp, undrer Frank. Bradhaso har tidligere spurtslått Sondre i alle løp, men i fjor suste Sondre forbi på oppløpet. Sondre smiler, stolt, når Frank forteller om bragden. Er det slik at Sondre over natten er blitt bedre til å spurte? Nei, han vant fordi han i det løpet var bedre trent og hadde mer krefter til å spurte med. Sondre og Sindre nikker. Frank fortsetter: Spør en løper eller langrennsløper hva hun helst vil unngå under en konkurranse, og svaret er alltid å bli stiv eller få syre. Hvorfor trener de da på å bli stive når de vil unngå det i konkurranse? Det er ikke bare resultatene som blir dårligere av feiltreningen, mener Frank. Det kan i verste fall være snakk om idrettsglede som går tapt. På Magnat Corpus får vi inn unge skiløpere som er trent i senk, noen av dem helt nede i års alderen. Og det bare fordi trenerne har hørt om prinsippene til Helgerud og Hoff, eller fordi langrennstreneren har fortalt dem at de må trene mye mengde i tillegg til hard intervalltrening. Hvorfor er terskeltrening å foretrekke? Den totale treningstiden hjerte og muskulatur blir utsatt for under høyintensiv trening i intensitetssone fire og høyere, blir for kortvarig til å gi tilstrekkelig treningseffekt hos hjertefriske mennesker. Det er bedre å senke intensiteten litt, Sindre må løpe alene når Sondre blir slått ut og må holde sengen. gjerne til rundt anaerob terskel, og i stedet for å løpe. Og vekta, dessuten: De har så tynne armer kjøre bare fire intervaller, forsøke seg på førti og ben at de beveger seg lett. Det er provoserende intervaller. Trondheimsgruppen har nylig kommet å si det, men vekt er viktig i løping. Det er viktig å til at én ganger fire minutter er like bra som fire spise, men man må spise og trene seg slank. Det ganger fire minutter. Hva om finnes ferske eksempler på at de kuttet ut den siste fireminutteren? Kanskje finner de ut at det kun var oppvarmingen som ga effekt. Men de har jo trent fotballag med stort hell? Fotballspillere blir i bedre form uansett hvordan de trener kondis. Det skal ikke så mye til å få en fotballspiller i bedre form, det skal mye mer til for å utvikle kondisjonen hos en løper som trener løpespesifikt hver eneste dag. Men hva er det som gjør at kenyanerne er best? Flere trener jo som dem? Om du tjener to hundre kroner, blir fem tusen veldig mye penger. Vinner du New York Marathon, får du nesten én million. Da blir det attraktivt å Vekt er viktig i løping. Frank Evertsen norske løpere har løpt skoa av seg. De trente hardt og spiste lite. Mange brenner lyset i begge endene, sier Frank. Sindre og Sondre tar en siste slurk av vannflaskene sine. Sindre skal ta kvelden. Sondre går ut av hotellet, han skal spise på en lokal restaurant. Selvsagt godkjent av mennesker guttene stoler på. Ses i morgen klokken sju. Presis, sier Frank småstrengt og smiler til sine løperhåp. SOLEN TREKKER SITT finmaskete slør over Riftdalen. En ny dag. Nytt blodslit. Og langt der framme: Belønningen. Et internasjonalt mesterskap, en god plassering, men det er også alt

16 Spirer du av kreativitet? OSLO BERGEN TRONDHEIM STAVANGER dager senere prøver Sondre igjen. Han er litt sterkere nå, men kroppen er ikke i vater. Sondre går på en ny smell. Det går ikke, han må legge seg i senga igjen. Mens Sindre løper og løper. Et par dager senere, et nytt forsøk. Sondre henger ikke helt med, men det går på et vis. Rolig trening kan han alltids greie, men den viktige terskeltreningen er det bare å glemme. Men når han kommer hjem, skal Sondre løpe som aldri før. Selvfølgelig skal han det. Ofre alt, som han alltid har gjort. Han må jo det. Den må jobbe knallhardt som skal bli nummer 19 i verden. C Jan Helgerud ønsker ikke å diskutere treningsmetodene til Trondheimsgruppen i Plot. Han viser til gruppens forskning, som «alle kan lese - og kritisere - på forskningssiden Pubmed, blant annet». &),- &/4/'2!&) '2!&)3+ $%3)'. ),,5342!3*/. ).4%2!+3*/.3$%3)'. ).4%2) 2 */52.!,)34)++ -!#$%3)'. -/4)/. $%3)'. /' $!.)-!3*/. -53)++$%3)'. 2%+,!-% /' -%2+% +/--5.)+!3*/. Bøe Alt tyder på at det verken blir verken Sindre eller Sondre, men nok en kenyaner som blir den neste som løper fra leoparden. Og Sindre løper alene i dag, opp fra bunnen av Riftdalen. Sondre ligger utslått på sengen med 38,5 grader i feber. Han forbanner seg selv og hele verden. Har han igjen begått en amatørfeil? Var ikke grønnsakene i går kanskje litt dårlig vasket? Sondre er bundet til senga. I det irrgrønne lyset på badet ser han et trøtt ansikt. Proteinpulveret får stå i fred helt til Sindre kommer tilbake, helt skutt og dødstørst. Heldiggrisen. Fire dager senere ligger Sondre fortsatt med feber og null matlyst. Svetten renner, men det er ikke den deilige svetten som betyr fremgang og flere sekunder raskere løp når det virkelig gjelder. Det er lukten av tapt tid og et nederlag som kommer nærmere jo lenger han lenkes til sengen. Blir han liggende for lenge, er hele oppholdet bortkastet. Han ser opp i taket og ser ingen stjerner. Noen Foto: Lars Martin Det kryr av løpere i Riftdalen. Sporene etter dem finnes overalt. For at noe skal vokse må du gi det næring. Slik er det også med kreativitet. Utgangspunktet er din nysgjerrighet og god research. Verktøyet er ulike kreative teknikker som du trener på gjennom hele studietiden. Resultatet blir god kommunikasjon for kundene du skal jobbe med. Å være kreativ er å skape noe nytt av verdi. Så enkelt. Og så vanskelig. Kreativitet kan læres. Husk søknadsfrist 15. april. Vil du motta studieinformasjon på e-post? Send NKF <din e-postadresse> til 2065 norgeskreativefagskole.no