Opplevelser på Venabygdsfjellet, Ringebu. Vandring fra Muvatnet til dyregravene i Bånskardet

Transkript

1 Opplevelser på Venabygdsfjellet, Ringebu Vandring fra Muvatnet til dyregravene i Bånskardet 1

2 Villreinen hadde mye som folk trengte De første menneskene i Norge jaktet reinsdyr med pil og bue, etterhvert med fangstanlegg i tillegg. Reinen ga varmt skinn til klær og sterke sener til buestrenger. Tørket reinkjøtt har lang holdbarhet og ga næringsrik mat. Fettet ble brukt til oljelamper og impregnering av lær og klær, gevir til kammer, knivskaft m.m. Det var stor eksport av gevir og skinn til Europa til midten av 1300-tallet. Ti tusen år på fjellet Da isen smeltet for ti tusen år siden kom villreinen inn i Norge både fra øst og sør. Langs iskanten fulgte også menneskene. Villreinen er flokkdyr og på stadig vandring etter mat i fjellet. Sommerbeite kan være på frodige myrer, vinterbeite på åpne fjellvidder rike på lav. Noen dyr trekker langt på et år, andre er mer stabile i et område. Reinen kan bli opp til 18 år. Den har en lav grynting og snøfting som kalles garting. Bildet er tatt fra fangstgravene i Bånskardet i retning Søre Bølhøgda. Se kartet på midtsidene. Over dette skardet har reinen fast trekkrute øst-vest. Fangstgravene er plassert der jegerne visste at reinen ville gå. Nord for fangstrekken ligger et bågåstelle der jegeren lå i skjul og skjøt med pil og bue. Dyregravene i Bånskardet er typiske for de mange hundre fangstanleggene som ble anlagt fram til slutten av 1300-tallet på fjellet mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen. De ble bygget, brukt og vedlikeholdt i mange hundre år. Jakten var godt organisert og jegerne måtte sam arbeide for å lykkes. Jakten på villrein er fremdeles viktig i bygdene. Nå jakter jegerne mest hver for seg. De seks fangstgravene ligger i et markert søkk i bunnen av Bånskardet. Bildet viser fangstgrav nr 3 med tydelige ledegjerder. Ledegjerder av stein eller tre ledet dyrene til fangstgropene som ble dekket med kvist, lyng og mose så reinen trodde det var trygt å gå over. Dyrene falt ned i graven og kunne avlives. Fangstgravene er 2 m lange, 2 m dype og cm brede, fint mura, mange uendra gjennom tusen år! Reinen (Rangifer tarandus tarandus) er det eneste hjortedyret der begge kjønn har gevir. Bukkene mister sine store, kraftige gevir og sin status etter parringen om høsten. Dette kan gjøre det vanskelig å overleve vinteren. Simlene beholder sitt gevir fram til kalvingen om våren og har dermed førsteretten til maten mens de går drektige, 32 uker gjennom vinteren.i mai trekker simlene til egnede områder, gjerne høyt til fjells i småkupert terreng, men også i skogsmark i lavereliggende områder. Kalvingen tar minutter og etter noen minutter reiser kalven seg. Etter et par dager er kalven klar til å følge mora videre på beite. Reinen er spesielt tilpasset kaldt vinter klima. Vinterpelsen er kraftig og tre ganger så tykk som hos andre hjortedyr med 700 dekkhår pr cm 2. Pelsen isolerer svært effektivt mot vind, nedbør og snø. Reinen har breie klauver og kan gå i dyp snø og på myr. Luktesansen er spesielt godt utviklet og duftkjertler brukes i stor grad til kommunikasjon. Reinen kan lukte lav helt ned til 60 cm under snøen. Den graver vekk snøen for å komme til maten. Foto Erik Hagen. 2 3

3 Bildet til høyre er tatt ved Mybrua der turen starter. Stien går på sand (silt) som isen la igjen da den smeltet for ti tusen år siden. Nedunder Ramstindan ligger 630 millioner år gamle lag av kalkholdig sandstein. Her er det Dryas-heier med reinrosetepper og rik flora, frodig gras og godt beite. Turbeskrivelse Turen er 2,5 km, gangtid 3 kvarter, hver veg. Start fra bilvegen (veg 27) ved Mybrua, på sti over myr med klopper fram til et stikryss på morenerygg. Ta til venstre gjennom morenelandskap med grusrygger og søkk, forbi fjellrygg med flyttblokker og til steinmuren under kraftlinja. Gå ned bakken til tydelig sti som går sørover opp til Bånskardet. Fangstgropene ligger i bunnen av selve skardet. Alternativ retur via naustet på god sti over grassletter til stikrysset og Mybrua. Forslag til lengre turer: H Fra naustet nordover til Ramshytta, følg grusvegen østover, til fylkesveg 27, ta T-stien til Muens fot og følg markert sti ned til høyre til Mybrua. Avstikker: Fra gjeterhytta på T-sti opp bakken og til høyre opp på toppen av Ramshøgda, 1463 moh. En time, retur samme veg. H Sørover på det gamle råket med kraflinja til venstre, snaue to timer å gå til turiststedene på Venabygdsfjellet. 5 km til Spidsbergseter, 7 km til Venabu. Panoramabildet er tatt der T-stien går inn i Rondane Nasjonalpark ved Ramshytta. Her er godt sauebeite for Ramshytta gjeterlag. Fra 1849 gikk gardene fra Kjønnås og Venabygda sammen om sauegjeting her. Noen av gardene har eldgamle fiskeretter i Flåtjønnet og Muvatnet.Trolig betyr Bånskardet skardet i bandet mellom Bølhøgdene moh 1334 moh Randstindan Naust ved Flåtjønnet Bånskardet Steinmur gammel kvilebu? Sti til Venabu Kraftlinje over fjellet anlagt 1959 Flåtjøttnet Seks fangstgraver og et bågåstelle Steinmur Sti til Ramshytta Naust Den søre (nedre) dyregraven Sti til Bånskardet Store Ramshøgda 1463 moh Ramshytta Utsikt fra Søre Bølhøgda Muvatnet 1052 moh 1052 Muvatnet Til Venabygd og Ringebu Mybrua Start Sti til Muen Muen 1424 moh Søre Bølhøgda 1253 moh Midtre Bølhøgda 1304 moh Nordre Bølhøgda 1365 moh BÅNSKARDET 4 Ramshytta gjeterhytte 5

4 Et variert morene-landskap Fjellformasjonene her er av de eldste i Europa, formet i ørkenklima for millioner år siden (Paleogen-perioden). Bergarten er sandstein, avsatt i et stort ferskvannshav millioner år tilbake (Prekambrium). Jordoverflaten består av grus og sand avsatt da innlandsisen smeltet for ti tusen år siden. Reinen har allsidig kost om sommeren... Reinen må ha nok proteiner til vekst og forplanting, de finner grønne planter tidlig om våren. Sommer og høst spiser den ulike urter, blomsterplanter og blad av dvergbjørk og vier. Sopp er viktig om høsten. I et mindre område nord og vest for stien til Bånskardet og ved Ramshytta er det kalkrik grunn som gjør floraen artsrik, en typisk Dryas-hei med reinsrose som signaturplante. Reinrose (Dryas octopetala) er en alltidgrønn, lav og krypende busk, med kraftig rot og hvite, vakre blomster. Plantene kan bli svært gamle, minst 100 år. Bladene har medisinsk virkning, det er godt kjent av samene i nord og folk på Island. Musøre, dvergbusk i vierfamilien. Den blir 1 til 5 cm høy og er lite næringskrevende Greplyngen vokser på forblåste topper og brer seg som et rosa teppe når snøen er gått. Her sammen med lys reinlav.... men om vinteren er lav eneste føde! Lavartene er en viktig del av norsk flora og i den økologiske verdikjeden. De utgjør betydelige deler av vegetasjonen i kaldt, kontinentalt klima og bidrar til å danne jord. Kvitkrull er viktig beiteplante for reinen. Sett ovenfra minner den om blomkål. På bildet ser du kvitkrull sammen med rabbeskjegg. Mot slutten av istiden var det svært varmt klima, så Rondane ble isfri før isen smeltet bort i lavlandet. Isen lå da som en barriere sør for Venabygdsfjellet og demmet opp en 200 km lang sjø til vannskillet i nord, til Røros! Der sjøen plasket mot høydedrag ser vi strandlinjer. Deler av den bredemte sjøen ble fylt med grus og slik ble det dannet terrasser på sjøens nivåer. Vannet skapte dessuten spylerenner og trange kløfter, så som Dørjuvet 6 km sør for Muen. På grunn av det varme klimaet spredte vegetasjonen seg raskt innover det nakne landskapet og etter et par tusen år vokste det furuskog i 1300 meters høyde! På turen ser vi eskere, som er grusrygger bygget opp av elver som gikk i tunneller i eller under isen, se bildet over. Legg merke til steinene langsmed grusryggene, de har seget ned over tid og danner bånd av ur. Vi ser også et lite vatn, et søkk i morenegrusen. Det kalles en dødis-grop. Der lå en isblokk som smeltet etter at den store sjøen var borte. På turen passerer vi noen flyttblokker, se bildet under. Disse steinene lå inne i isen og havnet på en hard fjellrygg da isen smeltet. Laven til venstre heter gulskinn. Dersom det er for stort beitetrykk i fjellet går det særlig utover gulskinn og rabbeskjegg. Lys reinlav, grå reinlav, fjellreinlav og kvitkrull er hovednæring for reinen vinterstid og dekker opp til 90% av næringsbehovet. Flere garder i bygda brukte lav til dyrefôr. Helt fram til 1950-tallet ble reinlav samlet inn om høsten og fraktet til gards med hest og slede om vinteren. Lokalt kalleslaven reinsmåså. Måsåvær betyr rått vær. Da er laven fuktig og lett å samle inn. 6 7

5 Villreinen i Rondane er enestående! Villreinen i Rondane er av de siste i en flere tusen år gammel stamme. Norge er internasjonalt forpliktet til å ta vare på villreinen som er genetisk direkte etterkommer etter den europeiske tundrareinen som levde samtidig med mammut, hulebjørn og urhest i større deler av Europa. Kalvene blir født i mai/juni, nesten alltid kun én kalv, sjelden tvillinger. Det er spesielt viktig å ikke forstyrre reinen vinterstid og utover våren, da moren lever på eksistensminimum og kan dø eller kaste (miste) kalven om hun blir skremt og må bruke unødig energi for å rømme. Vis alltid hensyn når du ferdes i fjellet og unngå å forstyrre villreinen. Bånskardet Muen 1424 moh Nasjonal Turistveg, Rondane, Fylkesveg 27 Ringebu Sollia Folldal For å unngå trafikk inn i sentrale villreinområder er all stans forbudt på 15 km av vegen over Venabygdsfjellet om vinteren fra desember til mai. Brosjyren er utarbeidet av Venabu fjellhotell og Gudbrandsdalsmusea, med støtte fra Villreinen som verdiskaper og Kompetansemegling Oppland, feltarbeid v/ Runar Hole. Svart/hvitt bildene er av Normann Heitkøtter, bukken på side 3 av Erik Hagen, øvrige foto av Halldis Myhre Tvete og Lars V. Tvete. 8 You may get text in other languages at Venabu fjellhotell, ph