Som Kristne er vi oppfordret til å be,

Save this PDF as:
 WORD  PNG  TXT  JPG

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Som Kristne er vi oppfordret til å be,"

Transkript

1 LEDER MOTTO Dere er verdens lys, dere er jordens salt KRISTEN FORENING FOR HELSEPERSONELL er en sammenslutning på evangelisk felles kristelig grunn. Kristne fra alle grupper innen helsesektoren kan bli medlemmer. Foreningens formål er: 1. Å samle kristne fra alle grupper innen helsesektoren for: a) å utdype det kristne fellesskap b) å be for sine arbeidsplasser og helsesektoren c) å tilby litteratur 2. Å bidra til at kristent helsepersonell blir trygg på eget verdigrunnlag og det kristne menneskesyn, for å formidle Jesu kjærlighet. 3. Å inspirere helsepersonell til å ivareta pasienters/klienters/brukeres åndelige behov. Leder: Kristina Berg Torskenæs Dronningveien 30B, 3531 Krokkleiva Mobil Nestleder: Berit Onsrud Slinning Blivgodtveien 48, 2825 Gjøvik Tlf , Mobil Senterleder: Sandra Kristine Ingebregtsen Tlf , hver mandag fra KFH-senteret: Hegdehaugsv. 5 A, 0352 Oslo Giro nr , Tlf , E-post: Hjemmesider: Reisesekretær: Agnes Emilie Nordås Vragesløyfen 116, 4625 Flekkerøy Tlf , Mobil Ansvarlig redaktør: Kristina Berg Torskenæs e.post: Redaksjonskomite: Ingrid Økesveen Berit Onsrud Slinning Barbara Lovett INNHOLD Leder... 3 «Stå på»... 4 Eldfrid Eide Vereide... 5 Glimt fra Bøneveka... 6 Program - 70 års jubileum.. 8 Livsvernprisen Alt det Gud gjør er stort Gatehospital Helsing fra Bønekoordinator års Jubileum Layout: Ingebregtsen Data Design Forsiden: Sandra Ingebregtsen Illust. fra istock: sider 8,9,15 og 16 Bønnekoordinator: Anne Marit Dugstad e.post: Mobil Nordisk Koordinator: Inga Sørig Lindegaardsvej 18, 3630 Jægerspris, Danmark Tlf , Mob E-post: Kjære KFH ere! Som Kristne er vi oppfordret til å be, Jesus sier i Lukas at når dere ber skal dere be slik, «Vår far, Du som er i Himmelen, kap. 11, 2-4. Han tok for gitt at hans disipler bad. Hva gjør bønnen? Den forandrer først og fremst den som ber. Som helsepersonell kan vi alltid be fordi Jesus lever i oss hele tiden og Hans liv siver ut av oss og over på våre pasienter og kolleger. Dette ble jeg minnet om da vi var på HCFI sin bønnekonferanse i Sverige i januar. Vi var 37 personer fra 12 ulike nasjoner samlet under motto å be. Tema var: «At dere alle må være ett, så verden kan tro at du har utsendt meg» fra Joh.17,21 Her vil jeg referere litt fra Chris Steyn sin undervisning. Han talte om at Gud forvandler oss ufullkomne mennesker og at vi er frelst av nåde. Europas problem sa han, handler om hva vi har i vårt sinn når vi ber, hva vi tenker om oss selv. Når vi ber skal vi be utfra Kristi sinn. Hvordan ser Gud på oss, gjennom det verk Jesus gjorde for oss. Her følger vi Chris sine tanker videre der han talte om de ting som hører Guds rike til, hvordan Gud oppretter sitt folk på nytt og på nytt igjen. Gud taler til Moses om Israels folk i 2 Mos «dere skal være ett kongerike av prester et helliget folk for meg» det var de ord Moses skulle si til folket når de var i ødemarken. Men folket hadde vart slaver i mange år og følte og tenkte om seg selv at de var slaver, men her fikk de løfte om noe annet, et annet land og der skulle de ikke være slaver. For å gå inn i det nye, inn i løftes landet, hvor de var tvungne å legge noe bak seg. Som sin trygghet i det gamle, sine tanker om at de var slaver, slavementaliteten og noen relasjoner. Var det noe av de gamle de kunne ta med seg? Ja, de fikk gull og edle steiner, sine barn, klær og det de trengte, Josefs balsamerte levninger. Hvilke var hindringene de møtte som prøvde å stoppe dem? Hvilke var farene når de skulle innta landet? Hvem hjalp dem på veien? Guds løfte hjalp dem når at de skulle ta seg over til landet, Arken som representerte Guds nærvær og deres egne føtter. Hva representerte det nye landet? Ferdige byer bygget av andre, ferdige veier bygget av andre. Hvordan kan man skape en synergieffekt av det gamle og det nye? Dette er litt kort av det Chris talte om og jeg tenker at her kan hver og en selv tenke videre. Dette minner meg om noe som jeg hørte i Amerika når jeg gikk på bibelskole der: det naturlige sammen med det åndelige gir en synergieffekt og blir en mektig kraft for Gud. Vi har lov å tro at det Gud sier om Israels folk også gjelder oss som kristne, at vi er prester og et helliget folk for Gud. Vi lever her i verden og fungerer sammen med våre medmennesker både de som deler vår tro på Gud og de som har en annen tro eller livssyn. Det var akkurat det Jesus gjorde. Han hadde felleskap med sin Far, han til og med sa, «jeg gjør kun det jeg har sett min Far gjøre». Forts. side 4/

2 L eser vi fra Mark som er fortellingen om den lamme mannen. «De kom da til Jesus med en som var lam, som ble båret av fire mann. På grunn av folkemengden kunne de ikke få båret han fram til Jesus. De brøt da opp taket over stedet der han var, og da de hadde fått åpning, firte de ned sengen som den lamme lå på.» Slik var det denne lamme mannen kom til Jesus, han ble båret dit av fire gode venner. Stakkars syke mann, han kunne ikke gjøre noe, han bare lå der. Situasjonen kunne virke helt umulig med så mye folk, hva skulle de gjøre? I Israel er det mye flate tak og trapp opp, men å lage hull i taket var jo litt dristig, men de sto på for sin venn. Det er det samme når vi heier en fram i skiløypa også. Vi møter det i den åndelige verden også, bønneveien kan virke vanskelig, motgang møter oss, men vi kan lære av disse vennene de ga ikke opp. Det er som vi hører de roper: Kom igjen, løft her, stå på!» Så får de hull i taket og de firer ned båren med den lamme mannen. Legg merke til at Jesus spør ikke om noe, det står: «Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: Sønn, dine synder er «STÅ PÅ!» Fra s. 3/... Joh. 5,19 og samtidig var han helt tilstede for de mennesker han møtte og betjente. Når vi ber har vi felleskap med Jesus som er ett med Faderen og han ønsker at vi skal være ett med han i bønnen. Han sier også til disiplene sine at han ønsker de skal være ett med hverandre. Dette er noe stort som vi kan ta til oss som kristent helsepersonell, vi er ett i bønnen og vi er tilstede for de mennesker vi skal betjene i vår tjeneste som helsepersonell. Da siver det ut fra det overflodslivet Jesus taler om når han sier at han er kommet for at vi skal ha liv og det i overflod. Dette er litt refleksjoner fra bønneuken som var en fantastisk måte å begynne året på. Guds fred til dere alle med Joh. 7,37. Hilsen fra Kristina tilgitt.» Så sier han videre: «Jeg sier deg, stå opp, ta båren din å gå hjem!» Jeg ser for meg at mannen tar madrassen under den ene armen og den andre armen høyt i været, og kanskje roper han Halleluja! Det står at folket ble ute av seg av undring og priste Gud: «Noe slikt har vi aldri sett.» Det er slik jeg tenker diakonien skal være, den skal være med å bære. Diakonien har omsorg for det hele menneske, det åndelige, det psykiske og det fysiske, fordi vi er et helt menneske. Jeg vet ikke hva den syke mannen strevde med, men det så Jesus, og derfor kunne han også si: «sønn, dine synder er tilgitt». Han ble et tilgitt og friskt menneske, et helt menneske. Kanskje minner Gud deg om noen du kan hjelpe, støtte eller be for. Så skal vi få være med å takke og prise Herren for alt han har gjort og gjør for oss. Vi kan synge med: Vi stemmer i en frydesang om frelsen full og fri. Immanuel på korset hang, sitt liv for oss å gi. Hvor salig, hvor salig ved Jesu blod jeg er! Ja, salig, ja, salig gjør meg vår Herre kjær! Ingrid Økesveen. ELDFRID EIDE VEREIDE TIL MINNE Det var fyrst og fremst som sjukepleiar eg lærte Eldfrid å kjenne. Ho arbeidde på Nordfjord sjukehus då eg ung og uerfaren kom dit i Ho vart straks eit haldepunkt og eit førebilete. Smilande og roleg gjorde ho jobben sin. Som sjukepleiar utstrålte ho tryggleik og erfaring. Ho hadde yrkesstoltheit som smitta over på oss unge. Ho brukte ikkje energi på å klage over dårleg bemanning eller mangelfullt utstyr. I travle kvardagar skapte ho god stemning ved å gjere det beste ut av det meste. Ho var tydeleg i høve til dei grunnleggande behova hos pasienten. Delt inn i fysiske, psykiske, sosiale og åndelege behov. Og som måtte vere dekte for at vi menneska skulle oppnå god helse. Heilskapeleg sjukepleie, som Eldfrid kalla det. Då eg seinare flytta til Sandane vart eg av Eldfrid invitert til å vere med i KFH (Kristen Forening for Helsepersonell) der ho var formann. Foreininga er internasjonal og framleis aktiv i mange land. Allereie i 1944 vart det danna foreining på Sandane. Dei fyrste eldsjelene såg heilt klart verdien av å styrke dei kristne haldningane i helsetenesta. Eldfrid var ein god representant for Ullevålsøstrene. Ho hadde stor forteljarevne og framstod for meg som ei modig kvinne då ho fortalde om livet sitt som sjukepleiar. «De hvite bussene» var ein aksjon på slutten av andre verdskrig. Eldfrid gjekk uredd inni dette arbeidet. I regi av svensk Røde Kors vart det i mars og april i 1945 redda i overkant av fangar frå konsentrasjonsleirar. Men også her i Gloppen fekk ein nyte godt av hjartelaget og kompetansen hennar. Som menighetssøster kunne ein møte henne på sykkel eller til fots. I all slags veir kom ho seg fram til dei ulike heimane som trengde hjelp. Seinare møtte ein henne ved Gloppen sjuke- og aldersheim der ho gav av seg sjølv både til pasientar, pårørande og medarbeidarar. Ho gjekk bort i ein alder av 94 år og etterlet seg tydelege spor og gode minner. Solfrid Lien Reite 4 5

3 G L I M T F R Å B Ø N E V E K A I S V E R I G E 7 12 J A N U A R Den flotte veka starta med at eg vart henta på KFH-senteret tirsdag i eitttida av Kristina. Ho tok på seg ansvaret å vera sjåfør, med Sandra og meg som passasjerar. Me fekk erfara at Kristina er ein veldig god bilkøyrar. Det er godt at ho er vant med svenske vegar, og fartsgrensene som er der. Me budde på Gullbrannagården, eit kristent feriesenter som ligg nokre mil sør for Halmstad. Her er campinplass, hytter, og andre overnattingsplassar for tilsaman 300 personar. Dei har også konferansesalar og ein stor møtehall med plass til 1000 personar. Plassen ligg heilt ute med havet. Det var surt og kaldt medan me var der, så me fekk ikkje nyta naturen slik me sikkert kunne gjort om sommaren. Det var fantastisk å oppleva menneske frå mange land som elska og æra Jesus saman. Me som har tatt imot Jesus, deler noko heilt fantastisk og unikt. Det overgår landegrenser og kulturar. I Joh.17 står det at me er eitt. Dette kapittelet i Bibelen var også gjennomgangstema under bøneveka. Me fekk møta helsearbeidarar frå Russland, Frankrike, Sveits, Norden, Storbritannia... elleve-tolv land var representert. Det er første gong eg var med på desse bønedagane, som visstnok har vorte arrangert fleire år på rad i ulike land i Europa. Eg oppdaga at det er vanleg at kvart land tek med seg små gåver, for det meste sjokolade. Sandra visste dette, så ho hadde tatt med seg geitost frå Norge, som alle fekk smaka på under måltidene. Takk til Sandra si oppfinnsomheit!! Dagane var godt og praktisk tilrettelagt av vertskapet, «Sveriges Kristna Sjukvårdsførbund» (SKSF), med leiar Margreth Jansson i spissen. Marina Andersson, barnepastor frå Sverige, stod for den åndelege leiinga. Ho losa oss gjennom dei fleste samlingane på ein fantastisk måte. Ho leia oss i lovsong, organiserte mange av bønesamlingane og hadde ansvar for mykje av forkynninga. Ei dame som kunne rekkja over mykje, med andre ord. Og ho var så glad i JESUS. Hennar sinn og vesen var vendt mot Han heile tida!! Ho evna verkeleg å føra oss inn i ansvarsbevisste gjennomslagsbøner for vårt helsevesen og våre land. Det var spesielt å høyra og sjå Chris Steyn igjen. Han er ein av dei øverste leiarane i HCFI. Eg høyrde han sist midt på åttitalet då eg var på ein konferanse i Holland og ein i Israel. Eg hugsar han som veldig brennande, ivrig og energisk. I dag stod han fram som ein audmjuk og stille mann, merkt av prøvelsar i livet. Han har eit radikalt budskap frå Gud om korleis HCFI skal brukast som Herrens reiskap i verden i dag. Han presenterte det i korte trekk. Eg kjenner ein dragning til å få setja meg endå meir inn i dette budskapet, for eg trur Gud har noko her som han vil kvar nasjon på jordkloda skal få del i. Så var det den glade musikanten frå Wales som ikkje var helsearbeidar. Gud hadde likevel på forunderleg vis ført han inn i ei lovsongsteneste i HCFI-regi. Han la ikkje så mange planar. Det arbeidet overlot han til Gud. Han let seg berre bruka. Han var så glad!! Det var også veldig kjekt å bli bedre kjent med Inga, vår nordiske koordinator. Ho har fått ein visjon ho kallar «Silverline». I Norden består HCF av mange eldre med mykje livserfaring og grått hår derfor ordet Silver!! Desse personane kan verkeleg vera ein ressurs for yngre og yrkesaktive, f.eks som forbedarar. I Sverige jobbar dei også med noko liknande at dei eldre kan vera mentorar for dei yngre helsearbeidarane. Denne visjonen har eg verkeleg tru på. Då er det ikkje lenger negativt at medlemene i KFH har høg gjennomsnittsalder, men heller ein ressurs og ei glede. Herren vil at me skal ha nær kontakt på tvers av generasjonar. «Silverline» kan rett og slett bli eit trekkplaster på dei unge!! Svenskane presenterte også den nye «Vårdbibelen». Den er laga spesielt retta til helsepersonell. Den inneheld også vitnesbyrd frå helsearbeidarar. Tenk om me også kunne fått ein slik på norsk!! Til slutt vil eg berre sei at også dei lange bilturane var av stor verdi. Sandra let meg sitja i forsetet begge vegar. Kjekt å få verta bedre kjent med Kristina, vår kjære leiar. Me snakka om mykje, sjølvsagt også om KFH-arbeidet. Det var interessant og inspirerande å høyra om Kristina sitt arbeid med å lyfta fram åndelege behov, slik at dei kan få ein meir naturleg plass i dokumentasjonen og datasamlinga på pasientane våre. Også korleis me på ein naturleg og open måte kan tilby pasientane våre forbøn. Eg håpar på og ber om gjennombrot og framgang for dette arbeidet Kristina er med i. Ho kjem til å formidla meir om det både i «KFH-kontakt» og på jubileumssamlinga i september. Anne Marit Dugstad 6 7

4 70 ÅRS JUBILEUM FOR KFH 6. SEPTEMBER 2014 Lovisenberg Menighetshus, Lovisenberggt. 4E Kl Registrering Kl Åpning og velkomst ved formann Kristina Torskenæs. Musikk og sang. Jubileumsprolog ved Grete Finsrud. Foredrag ved Kristina Torskenæs: Nøkler til Åndelig omsorg. Kl Lunsj. Kl Undervisning ved Sigmund Danielsson. Kaffepause. Tove Giske er førsteamanuensis ved Haraldsplass diakonale høgskole der hun er FoU-leder. I tillegg forsker og underviser hun og har særlig hatt fokus på åndelig omsorg. Tove er også redaktør for Tidsskrift for fag og tro, utgitt av KFSS og hun er visepresident i Nurses Christian Fellowship International. Sigmund Danielsen er utdannet i kristendom, diakoni og familieterapi og arbeider som sjelesørger og diakonikonsulent i Normisjon. I tillegg underviser han i kristen sjelesorg ved Diakonova og er leder for Fermata, ressurssenter for sjelesorg og veiledning. Kl Undervisningen fortsetter. Kl Gruppesamtale. Kl Pause. Kl Festmiddag. Jubileumsfest med hilsninger og sang. Festtaler: Tove Giske. Kristina Berg Torskenæs er førstelektor på høyskolen Diakonova, har forsket på åndelig omsorg. Har vært undervisningsleder på Salemkirkens bibelskole i tre år. Leder for KFH siden Kursavgift: kr kontonr Pris for festmiddag: kommer i neste blad. Overnatting: hver enkelt ordner selv. Påmeldingsfrist: 15. august til senteret på telefon eller e-post: Vi tar forbehold for endringer 8 9

5 LIVSVERNPRISEN 2014 LIVSVERNPRISEN 2014 Signe og Geir Lippestad ble tildelt Menneskeverds Livsvernpris 2014, mandag 3. februar. Tekst: Maria Victoria K. Aanje Foto: Tina Rensel Nært og personlig I overkant av 160 personer overvar begivenheten på Bristol hotell. Ole Paus hadde gleden av å åpne årets Livsvernpris med sanger om vennskap og nærhet. Han satte dermed tonen for et arrangement preget av nærhet, glede og medmenneskelighet. Blant de oppmøtte var lederen for Oslo Senteret, Kjell Magne Bondevik, Tone Trøen, lederen for Høyres helsefraksjon på Stortinget, samt prisvinnernes familie, kollegaer og nære venner. Sigvart Dagsland hadde også en musikals bolk til ære for Lippestads. Varme toner og ord fra artisten skapte rørende øyeblikk. En stor glede Arrangør og generalsekretær i Menneskeverd, Liv Kjersti S. Thoresen åpnet arrangementet med noen velvalgte ord til ekteparet. Kjære Signe og Geir, det er en stor glede å dele ut Livsvernprisen til dere som par, sa Thoresen. Det er når vi er mest sårbare at vi trenger noen som er der for oss. Gjennom sårbarhet viser man sin styrke. Dere er så gode eksempler på dette og til å være sammen om livet. Dere fremmer det å ha funksjonshemmede barn som en styrke, sa hun. Generalsekretæren understreket gleden ved å få muligheten til å løfte frem og rose ekteparet for deres innsats. Vi håper dere vil motta alle gode ord og toner som kommer, sa Thoresen. Prisutdelingen Årets prisutdeler, Kjell Magne Bondevik, hadde gleden av å overrekke det glassblåste hjertet til ekteparet. Menneskeverdet er den mest grunnleggende verdien i samfunnet vårt. Det er et kompass vi trenger for å manøvrere klokt i våre liv, sa Bondevik. Han brukte også tid til å rose Geir Lippestads opptreden gjennom 22. juli-rettssaken. Du var den rette for den oppgaven, sa Bondevik. I tillegg berømmet han også ekteparet sammen for deres åpenhet og ærlighet: Dere sier selv at det er de sterke som tør å be om hjelp. Det er kloke ord å leve etter, sa den tidligere statsministeren. Strålte Signe og Geir Lippestad strålte da de mottok prisen til varm applaus fra salen. I talen oppsummerte de viktigheten av å løfte frem menneskeverdet i Norge og roste andre familier som er i lignende situasjon som dem selv, for deres heltemot. Vi er dypt beæret over å få denne prisen. Vi føler at vi deler denne med mange andre familier som har barn med nedsatt funksjonsevne, sa Signe. Hun takket også Frambu (Senter for sjeldne Fra v.: Signe og Geir Lippestad og Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen, Generalsekretær. funksjonshemninger), og nevnte alle sine barn med navn. Uten dere hadde vi ikke kunnet gjøre det vi gjør, sa Signe. Livsvern og menneskeverd er verdier som er helt grunnleggende. Vi må snakke med barna våre om hvordan vi snakker om andre som er annerledes, sa hun til slutt. Geir fortsatte etter sin kone: Ser man på andre land i Europa, ligger Norge langt fremme i å verne om menneskeverdet. Men vi må ikke sove, sa han og poengterte at vi fortsatt har en vei å gå også her i Norge. I år fyller grunnloven 200 år. Vi bør få et minimumsnivå av menneskerettigheter og menneskeverd inn i grunnloven, sa den kjente advokaten og oppfordret politikerne til å stå på for at dette kommer høyere på dagsordenen. Menneskeverdet må diskuteres og løftes frem i samfunnet. Vi må løfte frem verdien av at vi er forskjellige. Verdien av de som har Downs syndrom. Verdien av mangfold. Hvis vi snakker om det, vil det bli lettere for vordende foreldre å gjøre bevisste valg, sa Geir. Et menneskeverd-kompass Arrangementet ble avsluttet med en oppfordring fra generalsekretæren om å dyrke mangfold i stedet for likhet, og viktigheten av å implementere menneskeverd som et retningsgivende kompass i samfunnet. Jeg håper vi kan se forbi begrensningene vi står i. Vi bør bruke våre evner på noe som er større enn oss selv. Hvis vi ikke kjemper for menneskeverdet som en grunnleggende verdi, hva er da igjen å kjempe for? Vi trenger menneskeverd som et kompass i samfunnet vårt

6 ALT DET GUD GJØR ER STORT! Det var kafetreff på «Lanternen», et spisested i Skudeneshavn. De har vanlig Kafe i I etasje. Og restaurant/selskapslokale i II etasje. Kafetreffet også kalt «Frihavn» holder til i II etasje. Hver torsdag. Fra kl. 19 samles folk, prater rundt bordene, drikker kaffe og spiser pizza og kaker. Kl. 20 begynner allsang med påfølgende andakt. I kveld er det «Trekkspill-kameratene» som har programmet. Det veksler mellom allsang og sanger av Trekkspill-Kameratene». Da kommer en godt voksen mann inn. Han har vært i I etasje. Hatt seg noen øl, hørt musikken og kommer opp. Det blir gjort plass til ham ved ett av bordene. «Kom an, syng me dokke så kan!» sier han og dirigerer ut i rommet. Det blir noen vitnesbyrd innimellom, så blir det mer sang. Lederen for «Trekkspill-kameratene» sier: «Så ska me ta ein sang te slutt». Da sier den sist ankomne: «Dokke må synga meir». Me ska kje hjem ennå!» Gud har noe på gang. Denne mannen hadde ei bestemor som bad. Hun tok mye hånd om dette barnebarnet mens mor, som var enke, var på jobb. Bønnene går ikke ut på dato! ALT DET GUD GJØR ER STORT! Marit Lie Eriksen GATEHOSPITALET Noen tror det er tungt å jobbe på Gatehospitalet, men det er det ikke. Det er utrolig mye latter her. Og lukten av nystekte rundstykker brer seg gjerne gjennom korridorene. Det er et bevisst valg at måltidene skal være sunne og gode og at det skal være ekstra hyggelig å samles rundt bordet. For meg er troen fundamentet jeg bygger livet mitt på. Den rakner ikke selv om den blir prøvd til tider. Tenk hvilken styrke å få vise Guds kjærlighet i ord og handling i arbeidshverdagen. Hos oss får de rusavhengige en god medisinsk oppfølging, men også mulighet for å hente seg inn igjen etter lange tidløse perioder med gatelangs vandring i ruspåvirket tilstand. Injeksjon av rusmidler gir ofte sår og infeksjoner og nesten samtlige som blir innlagt på Gatehospitalet er avhengige av heroin. Vi har både leger og sykepleiere, og noen av de viktigste egenskapene hos dem er evnen til å kunne vise stor innlevelse og kjærlighet for våre pasienter. Vi ønsker støtte i bønn for arbeidet på Gatehospitalet på både dame- og herreavdelingen som er i dag men også for Omsorg for hele mennesket Liv-Bente Nilsson vår visjon om en tredje avdeling der vi kan tilby et verdig sted ved livets slutt. Liv-Bente Nilsson Daglig leder for Gatehospitalet Frelsesarmeens Rusomsorg - Region Øst 12 13

7 Hei alle saman! HELSING FRÅ BØNEKOORDINATOR «TANKAR OM BØN fekk ein spesielt god start 2014 for meg, sidan eg fekk anledning til å vera med på den europeiske bøneveka i Sverige 7 12 januar, i regi av Healthcare Christian Fellowship International (HCFI). Me var samla 5 6 gonger for dagen til skikkelege arbeidsøkter i bøn. Anten var me grupper på 5 6 stk, eller me var 2 og 2 saman. Me ba for HCFI- arbeidet over heile verda utifrå bøneguiden som var laga. Første dagen søkte me Gud kvar for oss i bøn og faste. Me fekk rikeleg tid til å be for kvarandre. God og nær forkynning, gjorde at me også fekk påfyll. Eg opplevde fleire frigjerande møte med Gud. Bøneveka viste meg at HCFI i sannheit er ein bedande bevegelse. Det hadde vore flott om me kunne adoptera meir av denne bønekulturen til norske KFH. Det kunne vera ei drahjelp til at draumen min om bønegrupper overalt i helsesektoren, vert ein realitet. Heldigvis fins det bønegrupper i KFH, og andre sin regi nokre stadar i landet, men la det koma fleire!! Eg vil peika på to utsagn frå bøneveka. Først frå Marilyn frå Sveits, ho er HCF-koordinator for heile Europa. «Kristentrua går tilbake i vår verdensdel, se- ETTER BØNEVEKA I SVERIGE» 14 kulariseringa har kome svært langt. Det er veldig lett å verta motlaus, og uttrykkja med ord kor vanskeleg og håplaust alt kjennest.» Marilyn såg på situasjonen i Europa utifrå historien om dei tørre beina som vart levande i Ezekiel 37, Her ber Gud Ezekiel å proklamera liv over dei døde beina. Slik skal me også proklamera Guds liv over det som er dødt i Europa. Marilyn sa også at bønnens funksjon er å bruka Guds ord til å proklamera jorda tilbake til Gud etter syndefallet. Dette er faktisk vår rett. Vårt kall og vår utfordring er altså å slutta å fokusera på det håplause og sei ut alt som er håplaust, men sei ut håpet me har i Jesus, alt Han kan. La oss fylla våre tankar med kven Jesus Kristus er, kven me er bærarar av. Det står så mykje godt om Han i Bibelen: Fullstendig rein, uten synd, frelsar, ven, hyrde, bror, underfull rådgjevar, konge, allmektig... Ein av dei siste helsingane som vart gitt på konferansen, var av vår flotte og glade lovsongsleiar frå Wales: «Folk er ikkje klar over kven dei slepper inn i sitt sjukehus ved at du har fått ditt arbeid der. Du er kongeleg, du HELSING FRÅ BØNEKOORDINATOR vandrar omkring som kongeleg i korridorane, sjølv om du ikkje seier nokon ting. Du har ein enorm påverknad, for Jesus Kristus bur i deg, og hans vegar til menneskehjarta er så mange.» Fantastisk!! Så håpar eg de er inspirerte til å bruka bønefoldaren. Spesielle bøneemne de kan hugsa i tillegg til det som står i bønefoldaren: at norske legar får ein god ordning som gjer det muleg for dei å reservera seg mot handlingar som strir mot deira samvit. 70-årsfeiringa i Oslo 6 september. at nye, spesielt ungdomar, kjem og vert inspirert! at me opplever Guds ledelse i forarbeidet. at me erfarer Guds nærvær under møtet. takk Gud for glade givere og for fleire større pengegåver i 2013! Retting: I forrige helsing skreiv eg litt om HCFI sitt bønekapell i Sør-Afrika. Dei har ikkje bøn døgnet rundt endå, slik eg skreiv. Dei har ein draum om at det skal bli det. Akkurat no har dei daglege bønesamlingar, og mulegheit for alle å bruka tid i personleg bøn når som helst. Landsstyret og KFH senteret ønsker alle en riktig GOD PÅSKE! 15 Helsing Anne Marit

8 69. årgang - nr. 1 / 2014 Returadresse Kristen Forening for Helsepersonell Hegdehaugsveien 5A 0352 Oslo Tlf.: MOTTO Dere er verdens lys, dere er jordens salt Kristen Forening for Helsepersonell...Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Jes. 53,5b Vi skal feire 70 års jubileum lørdag den 6. september, 2014 i Lovisenberg Menighetshus, Oslo. Vennligst sett av dato. Glimt fra Bøneveka... s års jubileum... s. 8 9 Livsvernprisen s