forbannelse. Sjørøverkongen hadde blitt satt til å råtne i Grevens fangehull uten skip, uten mannskap og uten håp om å komme seg løs fra den

Transkript

1 Kapitel 1 Det er en stille natt i Karibien. Luften er fuktig, havet er flatt og inne på øya Gral ligger det en tykk tåke i luften. Det er kanskje gått tre år siden Greven av Gral ble beseiret av Kongen På Havet, men den forheksede øya har fremdeles en mektig og mystisk utstråling. Iallfall hvis du ser den fra havet. Hvis du er en av de få som våger deg inn til land, vil du raskt legge merke til at øya ikke lenger har den samme autoritære framtoningen som den en gang hadde. Det kan nesten virke som om hele øya er frosset fast i tid. Sikadene har sluttet å spille, fuglene har reist til nye hekkeplasser og ildfluene har for lengst sloknet. Det er en mystisk stemning som henger over den forheksede øya. Først kan det virke som om det er helt stille, men etter en stund, hvis du hører ekstra godt etter, vil du legge merke til den svake lyden av nølende åretak som kommer stadig nærmere. På grunn av tåken er vanskelig å se noe, men idet månen tilslutt finner et sted der den bryter gjennom den fuktige luften, lyser det sølvskimrende lyset opp havet og omrisset av en lettbåt med tre skikkelser kommer til syne. Pelle, Pysa og Benjamin, tre av Kaptein Sabeltanns beryktede menn, er sendt inn til Gral for å undersøke om det fremdeles bor noen på øya. Det er en alvorlig stemning om bord i lettbåten. Pysa sitter i baugen og speider inn mot Gral med et nervøst blikk. Bak han sitter Benjamin og ror så stille han kan og bak Benjamin igjen, ved akterstaven, sitter Pelle. Det er han som har fått i oppgave og fortelle Benjamin hvordan han skal manøvrer lettbåten. Havet rundt Gral er farlig. Det er fullt av koraller, så hvis Pelle er uoppmerksom, og ikke forteller Benjamin hvor han skal ro, kan lettbåten fort bli revet i stykker mot et av de skarpe undervannsrevene. Idet Pelle gir piratkollegaen sin en dempet beskjed tar Benjamin et par tak med den ene åren for at lettbåten skal gli et par meter til høyre. Kort tid etterpå tar han noen bestemte tak med den andre åren igjen og lettbåten fortsetter lydløst inn mot Gral. De befinner seg ikke så langt unna øya, men på grunn av tåken er det bare så vidt de kan skimte omrisset av Grevens borg der den ligger på toppen av klippen og stirrer ned mot dem. Mens de ror innover mot den forheksede øya blir stemningen om bord i lettbåten mer og mer anspent. Langemanns ord ringer i ørene deres og de sender hverandre stadig mer nervøse blikk. «Hold øynene åpne for farer, og vær på vakt» hadde Langemann sagt til dem før de hadde gått ned i lettbåten «Greven er kanskje borte for alltid, men gribbene hans kan fremdeles befinne seg inne på øya». Benjamin hadde svelget hardt og sett bort på Pelle og Pysa som hadde sendt hverandre skremte blikk. Det er ingen om bord på Den Sorte Dame som har glemt hva som skjedde forrige gang de var på Gral. Ikke alle blant mannskapet vet alle detaljene, men de få som var inne på øya den skjebnesvangre natten husker tilbake på det som skjedde med skrekk. Mens Benjamin ror inn mot Gral prøver han å tenke tilbake på det som skjedde forrige gang de gikk i land på øya. Det er noe diffust. Grevens magi gjorde dem alle til Grevens viljeløse slaver, og det er ingen av dem som husker hva som egentlig skjedde inne på den forheksede øya. Ingen, unntagen Kaptein Sabeltann. Kaptein Sabeltann hadde ikke drukket av Grevens trylledrikk. Han hadde ikke blitt like påvirket av øyas magi som resten av mannskapet, men han hadde likevel ikke sluppet unna Grevens

2 forbannelse. Sjørøverkongen hadde blitt satt til å råtne i Grevens fangehull uten skip, uten mannskap og uten håp om å komme seg løs fra den forheksede øyas fangenskap. «Hvis det ikke hadde vært for den heksa og hun jentungen fra Kjuttaviga hadde det vært ute med oss» tenker Benjamin mens han tar et par bestemte åretak igjen og lar båten gli sakte mot venstre. Langemann hadde fortalt Benjamin litt om det som skjedde inne på Gral. Han hadde fortalt det til alle som ble påvirket av Grevens magi. Det er kanskje skremmende å vite at du har vært noens viljeløse slave, men det er enda mer skremmende og ikke huske hva det var som skjedde i det hele tatt. Førstestyrmannen om bord på Den Sorte Dame hadde derfor, etter en lang samtale med Kapteinen, samlet sammen mannskapet og fortalt dem hva som hadde skjedd inne på øya. Han hadde stått rakrygget, midt blant mannskapet og forklart med en alvorlig stemme hvordan trylledrikken til Greven hadde påvirket dem og hva som hadde gjort at de hadde sluppet unna tilslutt. Mens Benjamin tenker tilbake på det Langemann hadde fortalt dem danner det seg en nyve i pannen hans. Da Langemann hadde fortalt dem om hva som skjedde inne på Gral hadde det bredt seg en uro blant mannskapet. Det var ingen hadde våget å si noe, men alle ombord hadde tenkt det samme: Hvordan kan de føle seg trygge om bord på Den Sorte Dame når de mest beryktede sjørøverne på de syv hav hadde vært historie, hadde det ikke vært for en gammel, grå kjerring og en akterutseilt landkrabbe? Med et sukk rister Benjamin hardt på hodet og river seg løs fra de mørke tankene som har begynt å snike seg inn i underbevisstheten hans. Selv om de bare skal se seg litt rundt inne på Gral, er det viktig å være fokusert. Pelle og Pysa kommer til å være skvetne nok som det er, og hvis Benjamin også lar nervene ta overhånd vil de aldri klare å gjennomføre jobben. Mens lettbåten driver sakte framover blir Benjamin sittende å stirre tomt ut i luften et lite øyeblikk før han tilslutt blunker hardt og kikker bort på partikollegaen som sitter foran han. Pelle er en fet sjørøver med et rødt tørkle på hodet og en sort lapp over det ene øyet. Han er ikke akkurat den en vil kalle den skarpeste kniven i skuffen, men han har likevel vært en del av mannskapet om bord på Den Sorte Dame i mange år. Om bord på skuta er det Pelle som har ansvar for at kanonene fungerer slik de skal. Pelle er kanskje ikke så smart, men han er flink med rutiner. Hvis noen viser han hvordan noe skal gjøres, klarer han raskt å plukke det opp og det er derfor han har fått jobben som artillerist om bord på Den Sorte Dame. Med et slitent sukk tar Benjamin et par åretak mot høyre igjen. Langemann hadde gitt dem streng beskjed om at det var Benjamin som skulle ro. Benjamin er en god navigatør og hvis det skulle vært Pelle eller Pysa som skulle ha rodd ville de vekket opp hele øya med klagingen sin før de i det hele tatt hadde kommet seg inn til land. Med et lite smil om munnen kaster Benjamin et blikk over skuldra og blir sittende å studere Pysa et lite øyeblikk før han snur seg tilbake igjen. Pysa sitter med ryggen mot han, men hvis Benjamin kjenner han rett, er nok blikket hans ganske annerledes enn det til Pelle. Det er nok mer av den nervøse sorten. Mens de ror inn mot Gral sitter Benjamin i sine egne tanker og studerer piratkollegaene sine i smug. Hvis han ikke hadde vist bedre ville han trodd at han så dobbelt. Pelle og Pysa er nemlig tvillinger. De går i de samme klærne og er så like som to brødre kan bli. Til og med Kaptein Sabeltann sliter med å se forskjell på dem og det har skjedd mer enn en gang at Kapteinen har sett seg nødt til å straffe begge brødrene fordi han ikke vet hvem av dem det var som egentlig gjorde noe galt.

3 Særlig i starten av tvillingbrødrenes piratkarriere var dette et problem, da de fremdeles var nye om bord på Den Sorte Dame og ikke kjente noen. Ved første øyekast, hvis du ikke kjenner dem, kan Pelle og Pysa nemlig virke ganske like, men etter en stund, når du blir litt mer kjent med dem, vil du raskt oppdage at de ikke er så like som det du først trodde. Pelle er alltid selvsikker og vil alltid prøve å virke så smart som mulig. Han er en bølle og vil så ofte han kan prøve å heve seg over dem som er mindre eller svakere enn han. Pysa derimot er stille og forsiktig. Han er noe smartere enn Pelle. Han kan både telle og regne, men han blir mobbet så mye av broren at han har dårlig selvtillit og prøver derfor og holde så lav profil som mulig. Med et lite flir om munnen kikker Benjamin seg over skuldra igjen mot Pysa som sitter i baugen. Selv om oppførselens til tvillingbrødrene er ganske så forskjellig er det likevel en ting de har til felles. De er begge to de største mammadaltene han noen gang har møtt. Mens den forheksede øya stadig blir tydeligere gjennom tåken, legger det seg en alvorlig stemning over lettbåten og atmosfæren om bord mer og mer anspent. Med en nyve i pannen kaster Benjamin et blikk bort på de to tvillingbrødrene der de sitter stive som saltstøtter og sender hverandre stadig mer nervøse blikk. I det svake lyset fra månen er det ikke lett å se ansiktsuttrykkene deres, men Benjamin har likevel en viss ide om hva det er de tenker på. «Nå må dere husk på hva som skjedde forrige gang», hvisker han i en ertende tone. «Dere må være forsiktige så dere ikke faller for fristelsen og blir med inn til kaffeselskap hos Greven igjen». Med et irritert blikk blir Pelle og Pysa sittende et lite øyeblikk å stirre mot Benjamin. Det legger seg en ny stillhet over lettbåten, men etter et par sekunder ser ut som de to tvillingbrødrene tilslutt slapper litt av og stemningen ombord blir igjen noe lettere. Både Pelle og Pysa vet at hvis det skjer noe på Gral denne gangen, er de forberedt. De vet at det nye kartet som Kaptein Sabeltann har fått tak viser alt av feller som befinner seg inne på Gral. Hvis det skjer dem noe, vet de at Kapteinen deres vil sende noen inn for å hente dem. Etter hvert som stemningen om bord blir litt mer avslappet igjen river Pelle blikket vekk fra Gral og kikker bort på Benjamin som sitter ved tofta og ror så stille han kan. Benjamin er en rolig og avslappet sjørøver med stripete tørkle på hodet og halvlang, pistrete hår. Han er ikke akkurat det man vil kalle for en tradisjonell sjørøver. Han er så klart glad i gull, men hvis det krever for mye arbeid vil han heller overlate jobben til noen andre enn å gjøre det selv. Selv om det betyr at han får en mindre andel av skatten. For Benjamin handler det å være sjørøver kun om frihet. Frihet til å jobbe når han vil og sove når han føler at han trenger det. Det er så klart ikke slik at han kan legge seg ned å sove når som helst, men Benjamin liker livet som pirat. Det er i alle fall ingen rutinejobb der du blir satt til å gjøre de samme oppgavene hver eneste dag. «Som om det noen gang vil bli en rutine og ro inn til en forhekset øya midt på svarte natta uten nattmat» tenker Pelle surt mens han stirrer tilbake mot Gral. Mens Benjamin ror det siste stykket inn til Gral sprer det seg en spent stillhet i lettbåten. Øya er ikke stor og det tar ikke lang tid før de er kommet nærme nok til at de kan se stranden der de skal gå i land. «Dette stedet gir meg frysninger» hvisker Benjamin idet han tar de aller siste åretakene og lettbåten glir lydløst mot sandbunnen. «La oss få dette overstått så fort som mulig». Pelle og Pysa nikker og kikker rundt seg med usikre blikk før de hopper ut av lettbåten og skyver den opp på land. Med et kjapt blikk seg imellom beveger Kaptein Sabeltanns menn seg vekk fra lettbåten og de tar et par skritt opp på stranden. De blir stående en stund å se på hverandre med et alvorlig blikk og den anspente følelsen som før lå over lettbåten er nå kommet tilbake.

4 Det er en rar følelse som møter dem inne på Gral. Luften er nesten elektrisk og legger seg tungt over dem. Det kan nesten virke som om den merkelige tåken prøver å suge all kraften ut av dem og de kan kjenne en tung følelse bre seg gjennom kroppen. Kaptein Sabeltanns menn blir stående et lite øyeblikk å nøle. Det er noe som ikke stemmer, men det er ingen av dem som klarer å helt sette fingeren på det. Det er ikke før Benjamin tilslutt sukker tungt og ser utover havet mot Den Sorte Dame at stillheten blant de tre brytes. De blir stående enda et lite øyeblikk å nøle, men tilslutt snur de seg og begynner å gå inn mot nordvest siden av øya med usikre, nervøse skritt. Mens Benjamin, Pelle og Pysa beveger seg innover mot hjertet av øya letter stemningen noe. Nå som de er kommet inn på selve øya er ikke tåken fullt så tykk som ute på havet. De kan fint se gjennom den, men den innhyller likevel alt i en spøkelsesaktig favn og gjør luften slørete og forvridd. Det er kanskje gått tre år siden forrige gang de var på Gral, men det virker det ikke som om øya har forandret seg så mye. Skogen på østsiden av øya er fremdeles like gjengrodd og stranden på sørsiden er fremdeles like åpen. Terrenget skråner opp mot nordvest siden av øya, før det stuper ned i havet ved de bratte klippene der Grevens borg ligger som en utkikkspost helt ytterst og vokter over Gral. Det var ingen slapp unna Grevens falkeblikk der han satt øverst i borgen sin og speidet utover havet på jakt etter fiender. Selv nå, tre år etter at Greven av Gral ble beseiret, har Kaptein Sabeltanns menn fremdeles en urovekkende følelse av at de blir observert der de sniker seg inn mot hjertet av den forheksede øya. Etter hvert som Benjamin, Pelle og Pysa begynner å nærme seg borgen bestemmer plutselig tåken seg for å letne litt. Luften er fremdeles fuktig og rå, men øya virker ikke lenger like fiendtlig og den anspente stemningen som har lagt seg over de tre sjørøverne ser ut til å slippe litt. Benjamin, som går et lite stykke foran Pelle og Pysa, er den første som kommer fram til borgen. Han snur seg rundt og ser skeptisk mot tvillingbrødrene som har holdt seg litt i bakgrunn. «Er dere sikre på at dere vil undersøke borgen» spør han litt usikkert og kikker bort på Pysa. Den pinglete piraten er, om mulig, blitt enda blekere nå enn det han var da de gikk i land. Han ser mot Benjamin og prøver så godt han kan å si noe, men etter flere forsøk på å finne stemmen gir han tilslutt opp og nøyer seg med å nikke istedenfor. Med et halvveis nysgjerrig blikk Benjamin blir stående å granske de to tvillingbrødrene et lite øyeblikk. De hadde blitt enige på forhånd, om hvem det var som skulle undersøke hvilken bygning. Benjamin hadde syntes at det var rart at tvillingbrødrene hadde valgte borgen framfor heksehuset, men de hadde vært sikre i sin sak og han hadde latt dem få viljen sin uten mer diskusjon. «Dere får huske at dere ikke skal bli med inn til te denne gangen da» flirer han tilslutt og snur seg mot den veien som fører til heksehuset. «Selv om dere blir fristet med kake så må dere ikke miste hodet helt» sier han over skulderen og Pelle sender han et irritert blikk. Han skal til å si noe til sitt forsvar, men Benjamin har allerede begynt å gå mot heksehuset med bestemte skritt og det tar ikke lang tid før han forsvinner inn i den mørke natten. «Hva mente han med det» spør Pysa mens han kikker forvirret etter piratkollegaen. Pysa blir stående å stirre usikkert inn i nattemørket et lite sekund, men han snur seg raskt tilbake mot broren sin for å få et svar. «Han mente at du burde passe deg så ikke du gjør noe dumt, som vanlig» svarer Pelle irritert. Også han stirrer etter Benjamin, men når han oppdager at Pysa har snudd seg mot han snur han seg tilbake mot tvillingbroren.

5 De to tvillingbrødrene blir stående å kikke nervøst seg imellom idet det blåser en kald vind inn fra havet. Det går en ufrivillig skjelving gjennom dem der de står og Pysa trekker klærne litt tettere rundt seg. Han blir stående å kikke engstelig bort på Pelle som sender et usikkert blikk mot skogen bak dem. Det er ikke første gangen de har hatt følelsen av at de ikke er alene på Gral. *** Det er ikke langt fra Grevens borg og bort til heksehuset som Benjamin er satt til å undersøke. Terrenget er lett, tåken som før lå tung i luften er nå forsvunnet og den kjølige natteluften virker oppkvikkende på den unge piraten der han beveger seg mot stedet der heksehuset ligger. Mens han går den lille avstanden som ligger mellom borgen og heksehuset kommer han til å tenke på hun som bodde i huset forrige gang de hadde vært på Gral og det danner seg en liten nyve i pannen hans. Den gangen hadde heksehuset tilhørte vokteren av Gral, en trollkvinne ved navn Miriam. Første gang de hadde vært på Gral hadde hun skremt dem alle da hun dukket opp mens de sto og holdt vakt over gullet de hadde plyndret. Den gangen hadde Benjamin trodd at hun var en av Grevens lakeier, men det viste seg etter hvert at også hun var tatt til fange av Grevens forbannelse og tvunget til å jobbe for den sleipe slimålen. Med et lite sukk lar Benjamin tankene vandre, mens han går mot heksehuset. Ut ifra det Langemann hadde fortalt han var det takket være heksa at de hadde klart og komme seg løs fra Grevens magi. Jentungen fra Kjuttaviga hadde jo også hjulpet til, men det var trollkvinnen som tilslutt hadde sendt Grevens sjel til Davy Jones. Hun hadde reddet dem alle fra Grevens forbannelse, men det hadde kostet. Miriam hadde ofret alt for å befri dem. Hun hadde brukt sine aller siste krefter til å beseire Greven av Gral og da Greven hadde forsvunnet i et hav av flammer hadde hun også blitt borte. Mens Benjamin går de siste få meterne er han helt oppslukt i sine egne tanker. Det er ikke før han runder svingen og får øye på heksehuset som ligger halvveis innhyllet i natten at han bråstopper og river seg løs fra tankene sine. Det er et sørgelig syn som møter han. Det en gang så magiske heksehuset er blitt tappet for all kraft og står nå igjen som et skall av det det en gang var. Fra der han står, kan Benjamin se at det ikke lenger bor noen der. Huset er helt mørkt. Inngangsdøren er blitt revet halvveis av hengslene og henger på skrå slik at den sperrer døråpningen. Det ene vinduet i første etasje er knust og når Benjamin ser oppover bygningen kan han se at det heller ikke er noen vinduer i annen etasje av huset som fremdeles er intakte. Mens han prøver å analysere situasjonen lar Benjamin blikket vandre over det forlatte heksehuset. Hvis han ikke hadde vist bedre ville han sagt at huset hadde mistet all livskraft. Luften rundt huset føles annerledes og selv området rundt huset ser helt dødt ut. Det er ingenting som vokser der. I en sirkel på flere meter rundt huset finnes det ikke en eneste plante. Til og med graset er vissent og flere steder helt borte. Med en nyve i pannen tar Benjamin et par steg mot huset og setter seg på huk for å undersøke en mørk flekk på jordbakken like ved der han står. Han tar en håndfull med jord og lar den renne gjennom fingrene sine før han reiser seg opp igjen og ser seg rundt. Overalt rundt heksehuset er det slike flekker i jorden. «Det kan nesten se ut som brennmerker» slår det han plutselig og han blir stående et lite øyeblikk å tenke. Siden det ikke vokser noen planter rundt huset er det vanskelig å si hvor gamle merkene er, men jorden hadde ikke luktet svidd da han plukket den opp, noe som kan tyde på at de har vært der en stund.

6 Med et tungt sukk blir Benjamin stående i et par minutter å se rundt seg med et usikkert blikk. Det er merkelig stemning på Gral. Helt siden de gikk i land har han hatt følelsen av at det er et eller annet de har oversett. Et eller annet viktig de burde huske på, men samme hvor mye han vrir hjernen klarer han ikke å komme på hva det skulle være. Mens han tenker blir Benjamin stående å se bort på det forlatte heksehuset. Det ser ut som om det kan falle sammen når som helst og det er dette som er noe av det som får han til å undres. Det har bare gått tre år siden sist gang de var der og resten av øya ser akkurat ut slik som den gjorde den gangen. Hvordan heksehuset har gått fra å være en så magisk bygning til å bli til dette falleferdige huset på bare tre år, når resten av øya er så upåvirket, er utenfor Benjamins fatteevne. Benjamin blir stående enda en stund å tenke, men idet det trekker en kald gufs opp fra havet gir han opp. Han kikker seg nervøst over skuldra og trekker klærne tettere rundt seg. Han blir stående enda et lite øyeblikk å kikke usikkert rundt seg, men tilslutt snur han seg og med et siste blikk mot det forlatte heksehuset begynner han å gå tilbake mot borgen. «Kanskje Pelle og Pysa vet hva det er som er så merkelig med denne øya» tenker han mens han går tilbake mot stedet der tvillingbrødrene venter på han. *** Borte ved borgen står Pelle og Pysa og stirrer nervøst mot hovedinngangen inn til Grevens borg. Borgen er en mektig bygning der den står og vokter over havet rundt Gral, den var i det minste det en gang i tiden. Nå er den forlatt. Borgmuren som er satt opp for beskyttelse er flere steder rast sammen. Det er ingen lys som brenner utenfor hovedporten og over hele fasaden av borgen vokser det en slags krypplante. Mens Pelle og Pysa har ventet på at Benjamin skal komme tilbake har de to tvillingbrødrene gått et par runder rundt borgen for å se om det bor noen der. Nervene deres har ikke tillatt dem å bevege seg for nærme den tilsynelatende forlatte bygningen, men bortsett fra en og annen vettskremt sjøfugl har de ikke funnet noe tegn til liv. Hverken i selve borgen eller i fengselscellen som ligger innfelt i den ene borgmuren. «Det er ingen her lenger» hvisker Pysa mot broren sin. «La oss dra tilbake Pelle, jeg er redd». Han kaster et skremt blikk opp mot bygningen som tårner over dem før han snur seg tilbake mot broren sin med et bedende blikk. Han liker slettes ikke å være tilbake på Gral. Han har ikke glemt hvordan Grevens gribber lurte dem forrige gang de var der og hvis det hadde vært opp til han hadde de aldri reist tilbake til den forheksede øya. Pysa blir stående å se at broren sender han et irritert blikk før han igjen snur seg mot borgen. Det var Pelle som hadde bestemt at de skulle utforske den forlatte bygningen. Tvillingbrødrene var de første av Kaptein Sabeltanns menn som ble utsatt for Grevens magi. De var de første som ble til Grevens viljeløse slaver og det går fremdeles ikke en uke uten at en av dem våkner opp fra et mareritt om det som skjedde inne på Gral. Det var derfor Pelle hadde bedt Benjamin om de kunne undersøke borgen. Pelle vil være helt sikker på at Greven er borte for alltid og han vil se det med sine egne øyne. Det er den eneste måten han kan få fred fra marerittene som fremdeles holder han våken om natten. Mens Pelle står og tenker blir begge tvillingbrødrene stående og kikke opp mot borgen som tårner over dem. I følge Kaptein Sabeltann skal det befinne seg en stor skatt der inne. Mer gull og edelstener enn det de noensinne kan drømme om men det sier jo Kapteinen hver gang han får kloa i et nytt skattekart.

7 «Hvis det ikke hadde vært for at Kaptein Sabeltann er så sabla tøff og skummel hadde jeg gått av med pensjonen for lenge siden» tenker Pelle før han snur seg tilbake mot Pysa som står og kikker nervøst rundt seg. «Jeg vil hjem Pelle» klynker han og sender Pelle et av sine mest sørgelige blikk. Pelle blir stående å se oppgitt bort på broren sin. «Slutt og mas» sier han irritert «vi skal reise snart, vi må bare finne Benjamin først. Se til å få med deg beina nå da, så skal vi se om ikke den tullingen har lagt seg til å sove midt i skogen». Pelle snur seg med ryggen mot Pysa og de skal til å gå mot heksehuset der de har avtalt å møte Benjamin, idet Pysa plutselig oppdager noe. «Treet blomstrer midt på natta!», utbryter han plutselig og Pelle stopper opp. «Hva har det med noe som helst og gjøre» spør han irriter og kikker strengt mot broren som krymper seg litt under blikket hans. «Men så se da Pelle» kommer det furtent fra Pysa og han blir stående å peke mot den andre enden av borggården. Det er mandeltreet som står mot den ene borgmuren som har fanget Pysas oppmerksomhet. Det lyser mot han fra den andre siden av borggården og idet Pelle snur seg den veien Pysa peker får også han øye på det merkelige treet. Pelle blir stående et lite øyeblikk og stirre mot treet før han tar noen usikre skritt over borggården. Pysa følger etter han og mens de to nærmer seg treet begynner han å tenke tilbake på hvordan treet så ut forrige gang de var på Gral. Den gangen hadde blomstene vært rosa, de hadde akkurat sprunget ut og når Pysa tenker tilbake på det merkelige treet minner det han om våren i hjemme Shangri-la. Det går en liten sti på tvers av den ellers så overgrodde borggården, men idet tvillingbrødrene begynner å nærme seg mandeltreet sender de hverandre stadig mer forvirrede blikk. Forrige gang de hadde vært på Gral hadde kanskje blomstene vært rosa, men nå, i lyset fra fullmånen ser de svært annerledes ut. Blomstene har ikke lenger den lyserøde fargen, men utstråler nå et nesten blålig skjær. Selve formen på dem er den samme, men de gir fra seg en uhyggelig glød i den mørke natten. Hvis ikke Pelle hadde vist bedre ville han sagt at det er blomstene som lyser opp den overgrodde borggården, ikke månen. Mens tvillingbrødrene blir stående å sende hverandre forvirrede blikk begynner tåken å sakte drive inn over fra havet igjen. Det er fremdeles mulig å se gjennom den, men den fuktige luften gjør likevel at det legger seg en spøkelsesaktig stemning over den forlatte borggården. De to piratene blir stående i kikker nervøst rundt seg en stund og plutselig kan det høres en lyd til venstre for dem.«hva var det?» kommer det skremt fra Pysa mens han prøver å se gjennom den stadig tykkere tåken. Pelle blir også stående å stirre mot stedet der lyden kom fra. Han trekker kniven opp fra beltet og gjør seg klar til å slåss, men idet det kommer et ufrivillig hikst fra Pysa snur han seg irritert mot broren. Han skal til å kjefte på tvillingbroren, men han blir avbruttfør han kan si et eneste ord. «Er dere ferdige med å lukte på blomstene» hører plutselig de to tvillingbrødrene bak seg og de skvetter rundt. De blir stående å stirre nervøse mot stedet der stemmen kom fra, men idet en skikkelse kommer til syne gjennom tåken puster de lettet ut. «Blomstene blomstrer midt på natten» kommer det spakt Pysa mens han svelger hardt og prøver å få hjertet ned igjen fra halsen. Pelle, som også har roet seg ned igjen nå, sender et stygt blikk over borggården mot Benjamin som kommer gående mot dem med et flir om munnen. Benjamin har alltid likt å finne på ting som kan få andre til å hoppe til. Hvis det ikke hadde vært for at han er så lat og ikke orker å finne på sprell så ofte er Pelle sikker på at Kaptein Sabeltann hadde satt han igjen på en øde øy for lenge siden.

8 «Det er noe rart med treet» sier Pelle idet Benjamin er kommet bort til dem. Den spøkefulle sjørøverenblir stående et lite øyeblikk å se på tvillingbrødrene med et nysgjerrig blikk, men tilslutt snur han seg rundt for å ta en nærmere titt på treet Pelle snakker om. Han tar et par skritt mot den ene greinen som henger ned mot bakken og bøyer seg mot den for å undersøke de merkelige blomstene. «Det forklarer jo saken» sier han etter en liten stund og retter seg opp igjen «magien til heksa må fremdeles være i lufta, det er sikkert derfor det er en så rar stemning på øya» Benjamin tar et par skritt tilbake og blir stående og studere blomstene et lite øyeblikk til, før han oppdager det forvirrede blikket tvillingbrødrene sender han. Det senker seg en kort stillhet over borggården mens de to brødrene blir stående å stirre usikkert mot piratkollegaen deres, men til slutt sukker Benjamin oppgitt og begynner å forklare. «Langemann fortalte meg at rett etter at heksa forsvant begynte dette mandeltreet her å blomstre» sier han med en alvorlig stemme «Pinky må ha sagt til han at de magiske kreftene til heksa ble overført til dette treet da hun døde». Det senker seg en ny stillhet over de tre mens Benjamin blir stående og studere Pelle og Pysa. Pelle ser ut til å ha skjønt det Benjamin prøver å forklare, men Pysa ser bare enda mer forvirret ut. Han har en nyve i pannen og blikket hans hopper mellom mandeltreet og Benjamin. Det er tydelig at det er noe han tenker på. «Hvordan vet Pinky hva som skjedde med heksa» spør Pysa tilslutt og kikker usikkert bort mot Benjamin «Pinky var jo også under Grevens forbannelse, han burde ikke huske noe». Benjamin trekker på skuldrene og snur seg rundt for å studere borgen bak dem «Hun jentungen fra Kjuttaviga fortalte han det sikkert, de var jo ganske gode venner» sier han over skuldra, mens han lar blikket vandre over den en gang så mektige bygningen. Etter en stund snur også Pelle og Pysa seg slik at de også blir stående og observere den forlatte borgen. Stillheten senker seg på nytt over Gral og tåken som har ligget lett i luften, begynner nå for alvor å samle seg inne på øya. Mens den fuktige luften sakte, men sikkert gjør sikten stadig kortere blir Benjamin stående og studere borgen foran seg med et granskende blikk. Følelsen av at det er et eller annet det de har oversett gnager fremdeles i underbevisstheten hans, men han er trøtt og idet en ufrivillig skjelving jager gjennom han bestemmer han seg tilslutt for å bryte stillheten som har lagt seg over dem. Med et tankefullt blikk snur han seg mot tvillingbrødrene «Vi får komme oss tilbake til skuta» sier han litt usikkert mens han sender et siste blikk opp mot borgen. «Jeg begynner å bli ganske trøtt og dere vet at Kaptein Sabeltann hater å vente». Han snur seg mot Pelle og Pysa som nikker mot han og med et siste nervøst blikk opp mot Grevens borg begynner Kaptein Sabeltanns menn å bevege seg tilbake mot stranden der lettbåten ligger fortøyd. De blir gående en liten stund i side om side, men siden Benjamin har lengre bein enn Pelle og Pysa tar ikke lang tid før tvillingbrødrene sakker akterut og blir gående et lite stykke bak den rastløse sjørøveren. «Hvor tror du Pinky og hun jentungen er nå?» spør Pysa etter en stund mens han og Pelle prøver å holde følge med Benjamin. «De ble jo igjen på øya, men de er jo ingen steder» Pysa sender et nervøst blikk over skulderen sin, som om han forventer at de skal komme gående bak han, og Pelle kikker oppgitt bort på broren. «Hvis du hadde tenkt deg om så hadde du fått inn i den bittelille hjernen din at de sikkert har dratt tilbake til Kjuttaviga» svarer han irritert. Pelle er trøtt og når han er trøtt lar han det som regel gå utover broren sin. Pysa ser bort på Pelle igjen, de blir gående en liten stund til i stillhet, men det er tydelig at Pysa har flere spørsmål.

9 «Men hva med Grevens gribber da?» spør han nervøst idet han ikke klarer å holde seg lenger. Han liker ikke at Pelle er irritert, men han er enda mer redd for det voldsomme raseriet Kaptein Sabeltann vil utsette dem for hvis det viser seg at det er noe de har oversett. Pelle stopper opp et lite øyeblikk og ser irritert bort på broren «Din akterutseilte landkrabbe» sier han sint «Du ser vel at vi er de eneste som er her, Grevens gribber har sikkert reist for lenge siden». De to tvillingbrødrene fortsetter å småkrangle lavmælt helt til de kommer ned til stranden der Benjamin står lent mot lettbåten og venter på dem med et oppgitt blikk. «Hvis dere to er ferdige med å krangle, kunne jeg tenkt meg å komme meg tilbake til skuta og sove litt» sier han trøtt og hopper opp i lettbåten. Han er lei av at Pelle og Pysa aldri kan holde fred. En skulle tro at to voksne pirater skulle klart leve sammen etter så mange år, men dette gjelder tydeligvis ikke tvillingbrødrene. «Du sover alltid du Benjamin» kommer det trøtt fra Pysa mens han tar et par skritt mot den late piraten. «du sover jo nesten like mye som Pelle» Pysa legger seg mot baugen av lettbåten og med et skubb skyver han den ut i vannet. «Jeg sover bare fordi jeg trenger skjønnhetssøvnen min» svarer Pelle irritert og skuler bort på boren sin mens han løsner tauet som har sikret lettbåten. «Ja hvis det er noe du trenger Pelle så er det skjønnhetssøvn» kommer det ertende fra Benjamin mens han setter seg ned ved akterstaven og ser på at tvillingbrødrene hopper opp i båten. «Hva mener du med det» spør Pysa forvirret mens han setter seg ned ved siden av broren ved tofta. Han tar tak i den ene åren og gir den andre til Pelle. Han blir sittende å kikke mot Benjamin et lite øyeblikk, men når han ser det irriterte blikket Pelle sender han snur han seg rask rundt igjen og stirrer ned i bunnen av lettbåten. Mens han ser bort på de to tvillingbrødrene rister Benjamin oppgitt på hodet og det danner seg et lite smil i munnviken hans. «Det er godt å vite at noe aldri forandrer seg» tenker han mens han ser Pelle ta et nytt tak om åren som Pysa har gitt han. Med et siste blikk inn mot Gral begynner tvillingbrødrene og ro tilbake mot Den Sorte Dame. Snart glir lettbåten ut av syne og de forsiktige åretakene forsvinner i natten. Stillheten senker seg på nytt over det Karibiske hav og den forheksede øya ligger igjen tilsynelatende forlatt i den mørke natten. Det Kaptein Sabeltanns menn ikke ser, er at på stranden står det igjen en sortkledd skikkelse og stirrer etter dem. Den blir stående i et par minutter å speide ut over havet, mot stedet der Den Sorte Dame ligger for anker, men tilslutt snur den seg og begynner og gå tilbake mot nordvest siden av øya.mot Grevens borg.