Vinmonopolet i hardt vær

Transkript

1 February Chatswood, Australia: Butterworths Bruun, Kettil & Edwards, Griffith & Lumio, Martti & Mäkelä, Klaus & Pan, Lynn & Popham, Robert E. & Room, Robin & Schmidt, Wolfgang & Skog, Ole-Jørgen & Sulkunen, Pekka & Österberg, Esa (1975): Alcohol Control Policies in Pub lic Health Perspective. Helsinki: Finnish Foundation for Alcohol Studies Fleming, Robert (1937): The management of chronic alcoholism in England, Scandinavia and Central Europe. New England Journal of Medicine 216: Frånberg, Per (1987): The Swedish Snaps: A History of Booze, Bratt and Bureaucracy a summary. Contemporary Drug problems 14: Gusfield, Joseph R. (1981): The Culture of Public Problems: Drinking-Driving and the Symbolic Order. Chicago: University of Chicago Press. Vinmonopolet i hardt vær Olav Hamran & Christine Myrvang: Fiin gammel. Vinmonopolet 75 år. Tano Aschehoug, Oslo s. Vinmonopolet ble opprettet i Da det rundet 50 år i 1952 ble det utgitt to bøker Jakob Sverdrup: Et statsmonopol blir til. Vinmonopolet frem til 1932 og Gunnar Lindeman: Trekk av A.s Vinmonopolets historie I forbindelse med at det på nytt fylte år i 1997, er det senhøsten 1998 utgitt en 75-års beretning. Selv om utviklingen i de første 50 år ble utførlig beskrevet i de to tidligere bøkene, har forfatterne av den siste boken valgt å behandle hele virksomhetsperioden og i en viss grad også alkoholforholdene forut for opprettelsen. Bedriftshistoriske skrifter er ofte traurig lesning de omhandler personer og begivenheter som i seg selv er relativt likegyldige for andre enn spesielt interesserte. Men Vinmonopolet er ikke bare en bedrift, men også et alkoholpolitisk styringsmiddel for myndighetene. Vinmonopolets historie er derfor også en viktig del av norsk alkoholpolitikks historie, og følgelig har bøkene langt bredere interesse enn vanlige bedriftshistoriske arbeider. Historien om Vinmonopolet kan skrives sett fra storsamfunnets perspektiv ved at man knytter beskrivelsen til hvordan alkoholpolitiske strømninger har påvirket og blitt realisert gjennom virksomheten. Eller man kan legge hovedvekten på utviklingen innenfor bedriften slik det er vanlig i bedriftshistoriske verker. Mens Sverdrups beskrivelse i hovedtrekk legger hovedvekten på å beskrive de politiske prosesser som ledet frem til og formet Vinmonopolet, og Lindemans beskrivelse i stor grad er historien sett fra bedriftens og først og fremst ledelsens side, kombinerer denne nye boken begge perspektivene. Dette gjør at den utfyller de to tidligere bøker i tillegg til at den fører beskrivelsen frem til i dag. Tittelen på Hamran og Myrvangs bok er Fiin gammel. Uttrykket er hentet fra et av Vinmonopolets egentappede vinmerker, Fiin gammel portvin, og har en ironisk undertone. Den hen- 131

2 vin. Men dersom dette førte frem, innebar det at all ordinær alkoholomsetning falt bort. Men ble det hevdet fra vinlandenes side de som tross alt ønsket å kjøpe vin måtte på en eller annen måte ha mulighet for dette, selv om den ordinære omsetning falt bort. Dette måtte i så fall skje ved at de fikk kjøpe direkte fra de utenlandske produsenter eller fra importmonopolet. Disse kravene var Norge tvunget til å imøtekomme, og for å oppfylle det siste kravet ble det åpnet for at Vinmonopolet også skulle ha adgang til å selge direkte til forbruker. Denne unntaksbestemmelsen dannet grunnlaget for den utvikling som faktisk skjedde. Vinmonopolet fikk enerett ikke bare når det gjaldt import og engrosomsetning, men gradvis også når det gjaldt detaljomsetning etter at sterkvinsforbudet ble opphevet i 1923 og brennevinsforbudet i Samlagssystemet var nemlig blitt mindre attraktivt for kommunene etter at det var bestemt at overskuddet av driften skulle gå uavkortet til staten. I stadig flere av de kommuner hvor vin- og brennevinsomsetning var tillatt overtok Vinmonopolet detaljsalget, inntil de siste samlag ble avviklet i Vinmonopolet overtok også produksjonen av brennevin. Under brennevinsforspiller på at de som var satt til å lede bedriften i hvert fall til et godt stykke etter annen verdenskrig representerte det gode, gamle borgerskap, og at den ideologi som var fremherskende var at Vinmonopolet skulle lære forbrukerne opp til å sette pris på de gode og eksklusive alkoholdrikker, fremfor å benytte alkoholen som rusmiddel. Tittelen er representativ for den tilnærming forfatterne har til sin oppgave. Dette er ikke et jubileumsskrift holdt i festtaleform. Store deler av boken gir en kritisk beskrivelse av det interne liv i bedriften. Dette betyr ikke at de generelle alkoholpolitiske og allmennpolitiske utviklingslinjer er utelatt. Men det er beskrivelsen av forholdene innad i bedriften som representerer det nye fordi våre kunnskaper på dette område har vært mer fragmentariske og begrensede, mens Vinmonopolet som ledd i alkoholpolitikken er behandlet i flere andre arbeider. Etableringen av Vinmonopolet Opprettelsen av Vinmonopolet skjedde mens det enda var forbud mot sterkvin og brennevin i Norge, og det var praktiske og ikke alkoholpolitiske hensyn som lå bak. Avholdsbevegelsen ønsket at de kommunale samlagene som var innført etter møn- ster av Gøteborgssystemet og som før forbudet hadde hatt enerett på brennevinsomsetningen skulle gjøres obligatoriske for all omsetning av alkohol. De mer liberale ønsket privat alkoholomsetning, slik man i hovedsak hadde det for vin og øl. Vinmonopolet var på mange måter slik forfatterne formulerer det i en overskrift i boken et kompromiss som ingen ønsket. Det var utenrikspolitiske hensyn som var avgjørende for opprettelsen. Spania, Portugal og Frankrike var de viktigste eksportland for norsk fisk. Men for å få avsetning på fisken måtte til gjengjeld Norge traktatmessig forplikte seg til å importere relativt store mengder sterkvin og brennevin fra disse landene. På grunn av forbudet kunne imidlertid dette ikke selges videre, bortsett fra det som gikk til teknisk og medisinsk bruk. Det man trengte var et sentralt importselskap under statlig kontroll, som hadde økonomiske muligheter til å kjøpe inn og lagre de alkoholdrikker som ikke kunne omsettes. Vinlandene hadde imidlertid reservasjoner også på et annet område. Avholdsbevegelsens uttalte mål var å avskaffe all alkoholomsetning. Dette skulle skje ved at det innenfor den enkelte kommune ble innført lokale forbud også mot øl og 132

3 budet hadde destilleriene en vanskelig tid. Oppkjøpstilbud fra Vinmonopolet ble derfor akseptert med glede. Bare ett av destilleriene avslo oppkjøpstilbudet men også dette ble presset av myndighetene til å selge. Skandaler og kritikk Beskrivelsen av etableringen og utviklingen av Vinmonopolet er kjent stoff ikke minst fra Sverdrups bok. Men Hamran og Myrvang presenterer også mer ukjent stoff i denne forbindelse og da særlig om hvordan kameraderiet innenfor bedriften preget virksomheten i den første tid, og hvordan Vinmonopolet også etter forbudstiden sto under press fra vinlandene. I forbindelse med opprettelsen av Vinmonopolet falt de private vinhandleres adgang til å importere og selge vin bort. I de kommuner hvor vinomsetningen ikke var underlagt samlag, overtok bedriften ikke bare vinhandlernes lagre av vin, men også butikkene og personalet. Mange av de tidligere vinhandlere ble knyttet til Vinmonopolets ledelse både i administrasjonen og i styret. Og dette la grunnlaget for en tvilsom praksis hvor slektskap, bekjentskaper og dobbeltroller var avgjørende. Overtagelsen av vinhandlernes beholdninger skjedde ofte til svært gode priser. Flere av vinhandlerne var blitt knyttet til Vinmonopolet og sto i denne egenskap for utvelgelsen av de utenlandske eksperter som fikk i oppdrag å taksere varebeholdningene. Ved at disse ekspertene ble valgt blant vinhandlernes venner og tidligere forretningsforbindelser, ble det skumlet om at det ikke bare var verdien av varene som hadde spilt inn ved fastsettelsen av takstene. Ikke minst rettet kritikken seg mot styreformannen, Halvorsen, som fikk svært godt betalt for sin vin og senere for den destillasjonsbedrift som han eide og som ble overtatt av Vinmonopolet. Den sterkeste kritikken ble imidlertid rettet mot innkjøpspolitikken. Vinen og brennevinet som ble kjøpt inn fra utlandet, ble nemlig formidlet gjennom norske agenter for de utenlandske bedrifter. Noen av disse agentene var gamle bekjente eller i slekt med dem som på Vinmonopolets vegne bestemte innkjøpspolitikken. Et av styremedlemmene hadde både en sønn og en svigersønn som var agent, et annet styremedlem drev selv to agenturer og både innkjøpssjefen og produksjonssjefen hadde brødre som var agenter. Andre i styret og administrasjonen hadde overdratt sine agenturer til nære forbindelser. Disse agentene ble foretrukket når innkjøpene ble foretatt mens agenter uten forbindelser innad i bedriften hadde vanskeligheter med å få solgt sine varer. Blant annet fra agenter som ikke var så heldige å ha kontakter i Vinmonopolet, ble det fremsatt beskyldninger om korrupsjon, og disse ble fulgt opp i pressen. Saken ble også tatt opp i Stortinget, men beskyldningene ble avvist av regjeringen. Statsminister Mowinkel garanterte personlig for at styreformann Halvorsen var en hedersmann problemet var bare at Mowinkel og Halvorsen var svogre og gode venner. Men beskyldningene om korrupsjon lot seg ikke stoppe. Sosialdepartementet ble tvunget til å sette ned en undersøkelseskomite for å belyse påstandene. Samtidig anla en rekke personer i Vinmonopolets styre og ledelse injuriesak mot de to agentene som sto bak de sterkeste beskyldningene. Men utfallet ble at kritikerne fikk medhold. Undersøkelseskomiteen felte i en innstilling i 1929 en knusende dom over kameraderiet innenfor bedriften, og de fleste av de grove påstandene som dannet grunnlag for injuriesaken ble ikke mortifisert da dommen falt i Resultatet var at det måtte foretas en gjennomgripende utskifting av Vinmonopolets ledelse. Men Hamran og Myrvang kan avsløre at innkjøpspoli- 133

4 tikken også hadde en annen side. Vinmonopolets importmonopol var som nevnt ikke fullstendig av hensyn til vinlandene hadde man vært nødt til å åpne adgang til privat import av varemerker som bedriften ikke førte. Disse privatimporterte varene var ofte billigere enn de som ble solgt gjennom Vinmonopolet. På grunnlag av de forhandlinger i injuriesaken som foregikk for stengte dører og av den dokumentasjon som av politiske hensyn ikke ble omtalt i undersøkelsesrapporten viser forfatterne hvordan trusselen om økt privat import ble benyttet som pressmiddel av enkelte utenlandske firmaer. Ikke minst de portugisiske portvinsprodusentene utnyttet dette til å få Vinmonopolet til å foreta betydelige innkjøp. De fikk dessuten portugisiske myndigheter til å legge politisk press på Norge. For å hindre at den private importen skulle ta overhånd og avverge handelskrig, anmodet derfor utenriksdepartementet Vinmonopolet om å passivisere de mest aktive av disse firmaene ved å kjøpe inn deres merker. Noe av den tilsynelatende tvilsomme innkjøpspraksis fra Vinmonopolets side var begrunnet i slike utenrikspolitiske forhold. Interne konflikter Etter de kaotiske forhold i 1920-årene, fulgte roligere tider i forhold til utenverdenen. For selv om Vinmonopolet var ansett som et uønsket kompromiss ved opprettelsen, ble det etter hvert godtatt som et sentralt element i alkoholpolitikken. Både avholdsfolk og liberalere aksepterte monopoliseringen som en fornuftig måte å organisere omsetningen av vin og brennevin på. Også presset fra utenlandske bedrifter og myndigheter avtok. Men innad i bedriften hersket det betydelige motsetninger. Dels ga dette seg utslag i arbeidskonflikter. Selv om det var vanskelige økonomiske tider var Vinmonopolet en solid overskuddsbedrift, og arbeiderne krevde økt lønn. Det kom til streiker som førte til betydelige inntektstap for bedriften, og arbeidsgiveren måtte bøye av. Men streikene og de økte lønninger kostet staten dyrt. I 1933 ble det gitt en egen lov som forbød streik ved Vinmonopolet den eneste bedrift som var underlagt streikeforbud i Norge. Først i 1949 ble forbudet opphevet. I den radikale politiske periode i og utover i 1980-årene ble streikevåpenet på nytt tatt i bruk. Motsetningene mellom arbeidere og ledelse var stor, og radikale, selvproletariserte arbeidere fikk makten i fagforeningene. Streiker på Vinmonopolet hørte nærmest til dagens orden til glede for alkoholforskerne, men knapt for noen andre. I 1930-årene oppsto også motsetninger på ledernivå mellom de fiine gamle og teknikerne. De som var opptatt av den edle vin og det vellagrede brennevin dominerte innkjøpsavdelingen, mens de som var innstilt på effektivitet i produksjon og tapping hadde hånd om produksjonsavdelingen. Mellom de to avdelingene var kontakten minimal. De to avdelingene levde, som forfatterne uttrykker det i to atskilte verdener, og den fysiske kontakten gikk gjennom et hull i veggen i første etasje hullet mellom maskintapperiet og ekspedisjonen, der flaskene ble sendt i kurver på transportbånd fra den ene sida til den andre. Etter krigen kom økonomene inn i virksomheten, og kravet om rasjonalisering gjennom begrensning av varebeholdningen, standardisering av emballasjen og forenkling av salgsvirksomheten ble sentralt. Onde tunger ville ha det til at salgssjefen gikk inn for at det bare burde føres to sorter vin, rød og hvit, og to sorter brennevin, brunt og blankt. Men selv om man ikke gikk så langt, ble varesortimentet etter hvert sterkt begrenset til de fiine gamles fortvilelse. Og endelig gikk man inn 134

5 i det forfatterne betegner som karnevalstida hvor moderne, forretningsmessige metoder ble tatt i bruk. Særlig perioden fra 1987 til 1992 da Vinmonopolet hadde en direktør hentet fra det private næringsliv representerte nye toner. Man introduserte kunstnervin hvor kjente billedkunstnere utformet vinetiketter, butikkene ble modernisert for at kundene skulle trives bedre, det ble arrangert spesielle uker eller måneder hvor alkoholdrikker fra ulike land ble presentert og personalet kledte seg i landenes nasjonaldrakter. Antallet flasker som ble benyttet til representasjon økte til formidable mengder sammenkomster i vinmonopolets lokaler eller hjemme hos direktøren var hyppige, og flasker ble gitt som gaver til politikere, forretningsforbindelser, journalister og mange andre ved passende anledninger. Forbruket ble så stort og ukontrollert at karnevalstida fikk en brå slutt, og direktøren måtte trekke seg. Til slutt i boken omhandles situasjonen etter EØSavtalen med opphevelsen av engros- og produksjonsmonopolet og utskillingen av disse virksomhetene fra Vinmonopolet. Forfatterne tar imidlertid ikke opp spørsmålet om Vinmonopolets fremtid som detaljhandelsmonopol. Og dette er kanskje ikke så rart det er fortiden og ikke fremtiden som er deres tema. Men det er mye som tyder på at dette jubileumsskriftet vil være det siste og at bedriften neppe vil eksistere som monopolbedrift dersom den noen gang skulle runde 100 år. Til glede og ergrelse Fiin gammel er som mange andre jubileumsskrifter et gedigent verk. Den er trykt på kunsttrykkpapir, er gjennomillustrert og eksklusivt innbundet og ved at salgsprisen er en brøkdel av det det har kostet å produsere den, må utgivelsen ha gjort innhugg i bedriftens overskudd. Men det er andre og viktigere grunner til å skaffe seg boken enn at den er til pryd for bokhyllen. Først og fremst er det som nevnt beskrivelsen av bedriftens indre liv som skiller den fra andre fremstillinger, og hvor den bringer mye nytt stoff. Fremstillingen er også satt inn i et alkoholpolitisk rammeverk. Selv om dette er behandlet også av flere andre, gir boken en god og informativ oversikt over den delen av norsk alkoholpolitikk som knytter seg til Vinmonopolets virksomhet. Og ikke minst er boken velskrevet og humørfylt. Selv om kanskje ikke alle impliserte vil være like begeistret for alt som omtales, gir fremstillingen i hvert fall en utenforstående leser mange gleder. Ragnar Hauge Hemlöshet orsaker och verkan Hans Swärd: Hemlöshet. Fattigdomsbevis eller välfärdsdilemma? Studentlitteratur, Lund s. Maksim Gorkij låter i sitt drama Natthärbärget filosofen Luka ställa frågan om fattigdom och hemlöshet beror på ett skoningslöst och ojämlikt samhällssystem eller på individuella svagheter och misskötsamhet. Detta är en klassisk frågeställning som docent Hans Swärd anknyter till i sin nyutkomna bok Fattigdomsbevis eller välfärdsdilemma?. Författaren är verksam vid Socialhögskolan i Lund, och är en av de mer framträdande hemlöshetsforskarna i Sverige. Han medverkar också som expert i den statliga kommitté om hemlöshet 135