Håndbok for østersdyrkere

Transkript

1 Håndbok for østersdyrkere et resultat av Projekt Nord-Ostron

2 2 Dyrkingskurver utenfor Koster

3 Innhold Hvorfor Ostrea edulis? 5 Hvorfor akvakultur i Skandinavia? 6 Hvorfor østersdyrking i Skandinavia? 6 Næringens bakgrunn i de forskjellige landene 6 Østersens biologi 8 Østers er et bløtdyr 8 Livssyklus 8 Sammenligning av europeisk flatøsters og stillehavsøsters 9 Østersdyrking 10 Dyrkingssted 10 Yngel 12 Utstyr 16 Pleie av spat 17 Høsting 19 Risiko ved østersdyrking 21 Risiko for østersdyrkeren 21 Risiko for forbrukeren 22 Sykdommer hos østers 22 Risiko for å innføre sykdommer 24 Tillatelser og regler 26 Tillatelse til etablering av dyrkingsanlegg 26 Næringsmiddeltrygghet 27 Områdeklassifisering 27 Tillatelse til eksport og import av østers 29 Overvåking av sykdom 30 Statistikk 30 Økonomi og marked 32 Markedsstrategier 32 Eksempler på investeringsomfang 33 Takk til 34 3

4 4 4

5 Hvorfor Ostrea edulis? Den europeiske flatøstersen, Ostrea edulis, er ettertraktet. Mange regner den for å være den beste i verden. Inntaket av østers er i mange europeiske land betydelig høyere enn i Norden. Franskmennene er for eksempel storforbrukere. De spiser i gjennomsnitt to kilo, eller 30 østers, per person i året. De er spesielt begeistret for O. edulis, og inntil bestanden forsvant på grunn av parasitter, vokste denne østersarten langs kysten i Bretagne. Der vokser nå isteden stillehavsøstersen Crassostrea gigas, og det er også den som er mest vanlig i euro peisk østersdyrking. Bortsett fra i våre nordiske havområder finnes O. edulis nå i bare små populasjoner langs atlanterhavskysten, i Middelhavet og i Svartehavet. I Skandinavia har inntaket av østers økt kraftig de siste årene. I Sverige har importen de siste ti årene økt med hele prosent! Likevel spiser svenskene knapt en halv østers per år i gjennomsnitt. Etterspørselen etter O. edulis er mye høyere enn tilgangen. Sammenlignet med stillehavsøstersen medfører det derfor at markedsprisen er høyere. Med tanke på dyrking av østers er dette naturligvis en faktor som gjør arten interessant. 5

6 6 Hvorfor akvakultur i Skandinavia? De skandinaviske landene har en lang kyststrekning. Det er én av grunnene til at forutsetningene for å drive bærekraftig akvakultur er veldig gode her. Norge er for eksempel ett av de ledende landene i verden innen akvakultur der laksenæringen står i første rekke. Den svenske og danske regjeringen har bestemt at de skal bruke flere ressurser på å utvikle akvakulturen. Les mer om dette i Det växande vattenbrukslandet (SOU 2009:26) I alle de tre skandinaviske landene er det forventet at dyrking av østers og muslinger langs kysten skal spille en viktig rolle for den framtidige næringen. Å satse på utvikling av akvakultur gir muligheter for vekst og nye arbeidsplasser på landsbygda og i tynt befolkede områder. Dessuten skaper dyrking av skalldyr næringsrike og nyttige produkter som er framstilt på en økologisk og miljømessig bærekraftig måte. Sett i et internasjonalt perspektiv er akvakultur den næringsmiddelsektoren som har utviklet seg, og har vokst raskest de siste tiårene, men i henhold til FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) er produksjonen likevel utilstrekkelig for å dekke dagens og framtidens behov for fisk og skalldyr. a0874e00.htm Dyrking av østers og blåskjell har en direkte positiv innvirkning på miljøet. På én time kan de filtrere flere liter med vann for å utnytte innholdet av plankton som næring. På denne måten bidrar de til å redusere effekten av overgjødsling i kystområdene. Det er et viktig argument for å dyrke i Skandinavia, der det er store problemer med overgjødsling. Ved produksjon av skalldyr er dette bare en fordel ettersom tilveksten skjer raskt og kvaliteten blir høy. Hvorfor akvakultur i Skandinavia? Vår lange kyst gir oss store muligheter for å dyrke østers. En annen grunn til at skandinaviske havområder egner seg ypperlig for dyrking av Ostrea edulis, er at den parasitten som har utryddet denne arten i Europas, ikke ser ut til å trives i våre kalde farvann. Videre er havet i Kattegat og Skagerrak næringsrikt og inneholder plankton, og det er det østersen livnærer seg av. Dette medfører at de vokser raskt og oppnår en høy kvalitet. I øyeblikket er akvakulturproduksjonen av den europeiske flatøstersen veldig beskjeden. Det produseres et lite antall et par steder på Vestlandet i Norge. Næringens bakgrunn i de forskjellige landene. Danmark I Skandinavia fanges det først og fremst europeisk flatøsters i den danske Limfjor De skandinaviske landene har en lang kyststrekning. Det er en av grunnene til at forutsetningene for å drive bærekraftig akvakultur er veldig gode her. Suksessfaktorer for østersdyrking i Skandinavia: Stor etterspørsel etter flatøsters både nasjonalt og internasjonalt. Parasittfri østers Næringsrikt vann gir høy kvalitet og god tilvekst. Økologisk bærekraftig produksjon med positive miljøeffekter. Høy teknisk kunnskap innenfor landbruk og akvakultur.

7 Bilde 1. Kondisjonering av morøsters. Dansk Skaldyrcenter, Limfjorden, Danmark. Bilde 2. Dykking etter østers. Ostrea, Sydkoster, Sverige. Bilde 3. Høsting av dyrket østers. Trettøy, Sunnhordland Havbruk, Norge. den. Det høstes tonn hvert år. Østersproduksjonen i Limfjorden skjøt fart rundt 1850 som følge av at vann med høyere saltinnhold fra Nordsjøen hadde trengt inn noen tiår tidligere. Dermed kunne østersen leve i dette området. Produksjonen besto av utlegging av importert østersyngel samt fangst, og dette ble ansett for å være et kongelig privilegium. Siden den gangen har produksjonen vært preget av store svingninger på grunn av variasjoner i naturlig rekruttering og fisketrykk. For å oppnå en mer jevn tilgang ble yngel importert og lagt ut. Fra og med 1980 er likevel importen opphørt på grunn av problemer med parasitter i andre land og risikoen for at de skandinaviske østerspopulasjonene skal smittes. Deretter fulgte en periode med dårlig tilgang på østers, men etter noen varme somre på slutten av 1990-tallet økte den årlige fangsten til dagens høye nivå. Det er forventet at fangsten vil falle i framtiden fordi danske myndigheter ønsker å redusere skrapefiske etter østers i Natura områdene. De dekker en stor del av de områdene der østers fanges i dag. Dette og ønsket fra markedet om at det også skal være mulig å få tak i østers utenom fangstsesongen fra oktober til mai, åpner for en annen form for østersproduksjon. Østerspopulasjonen i Limfjorden er sertifisert som fri for parasittene Bonamia Ostreae og Marteilia refringens. Norge I Norge var det rikelig med O. edulis fram til andre halvdel av 1800-tallet. Den gangen ble det eksportert østers til blant annet Danmark, Nederland og Baltikum. Mellom 1850 og 1870 falt bestanden kraftig, antakeligvis på grunn av hardt fiske og kaldere klima. Det førte til at temperaturen i vannet beveget seg under grensen for det som kreves for at østersen skal kunne forplante seg. Langs kysten finnes likevel skjermede grunne viker der sommertemperaturen blir såpass høy at østersen kan overleve og gyte. I disse såkalte pollene kom kommersiell produksjon av østers i gang mot slutten av 1800-tallet. (For mer informasjon om dyrking i poller, se side 13.) Interessen for produksjon i poller økte i takt med at den naturlige bestanden forsvant. Østersproduksjonen i pollene var likevel uforutsigbar og svingende. I år 1900 var det poller i bruk, men etter det falt antallet til det bare var noen få igjen. På og 1980-tallet ble det tatt mange nye initiativ for å få østersproduksjonen i gang sør i Norge. Blant annet gjennomførte Havforskningsinstituttet et stort forsk ningsprosjekt, og østersdyrking skjøt ny fart. I 1999 ble det produsert cirka 40 tonn med østers. Produksjonen er siden falt i takt med at forskningsprosjektene er avsluttet, og det tilsvarende tallet for 2009 var 2,4 tonn. Sverige I Sverige fanges det ikke mye østers. Man vet at det ble fanget østers i Bohuslän allerede på slutten av 1600-tallet, men etter hvert falt østersbestanden som følge av kalde vintre og hardt fisketrykk. På 1800-tallet ble det innført forbruksperioder og minstemål for østers. Det var likevel få som fulgte reglene, og fangstene ble derfor stadig mindre. Selv om det har vært bedrevet småskalafiske langs den svenske vestkysten i lang tid, har det vært store svingninger i tilgangen på østers. Den årlige fangsten har ligget på alt fra et par tonn til litt over 100 tonn. I 2011 ble det fanget 12,5 tonn (Havs- och vattenmyndigheten). Også småskaladyrking har funnet sted, primært ved innkjøp av østersyngel fra andre land som deretter er blitt lagt ut med tanke på tilvekst. Samtidig har etterspørselen etter østers i Sverige økt kraftig de siste ti årene, og i 2009 utgjorde importen av østers 350 tonn (Ostrea AB). I Sverige fanges østers ved at man dykker etter den, og det er en mye mer skånsom fangstmetode enn skrapefiske som bedrives i Danmark. 7

8 Østersens biologi Den europeiske flatøstersen, Ostrea edulis, har en komplisert livssyklus. Den kan skifte mellom å være hunn og hann, den forplanter seg bare hvis forutsetningene er de rette, og den vokser sakte. Dessuten har den intern befruktning. Det betyr at eggene befruktes inni hunnens kappehule. Dette samt tilveksten er noen av de tingene som gjør at den skiller seg fra stillehavsøstersen. Østers er et bløtdyr Østersen er et toskallet bløtdyr, og den tilhører klassen Bivalvia, det vil si gruppen av muslinger. Når man åpner en østers, ser man tydeligst gjellene, lukkemuskelen som holder de to skallhalvdelene sammen, samt magen. Avhengig av sesongen kan man også se kjønnskjertlene tydelig, og i løpet av høysommeren kan kappehulen hos hunnene være fylt med østerslarver som ennå ikke er blitt sluppet ut i vannet. Østersen suger inn vann gjennom inn strømsåpningen. Gjellenes cilier gjør at vannet strømmer gjennom dyret og sørger for at østersen får oksygen. Samtidig fungerer gjellene som et filter der plankton setter seg fast og fraktes videre til munnen og ned i magen. Livssyklus O. edulis har en komplisert livssyklus. Den kjønnsmodne østersen kan skifte mellom å formere seg som hann eller hunn. Dette kalles sekvensiell hermafrodisme. Østersens kjønnsmodning starter om våren når temperaturen i vannet er på mellom 8 og 12 C. Kjønnsorganene utvikles senere i takt med at temperaturen stiger. Gytingen foregår allerede når temperaturen i vannet når C. I gunstige år kan det forekomme gyting både om våren og på høsten, men det er tvilsomt om dette skjer i våre skandinaviske havområder. Formeringsraten langs kysten i Skandinavia er ujevn. Antakeligvis skyldes dette at arten her lever på den nordlige grensen av sitt utbredelsesområde og at O. edulis anatomi. 8

9 Hunn Intern befruktning og utvikling (10 dager) Spermier Frittsvømmende larver i 14 dager 0,2-0,3 mm 2 Hann Yngel Larve Bunnslåing 1 3 Bilde 1. O. edulis livssyklus. Bilde 2. Østerslarve med fot. Bilde 3. Til venstre O. edulis og til høyre C. gigas (stillehavsøsters). lav temperatur i vannet noen somre kan føre til at forplantningen hemmes eller uteblir. Gytingen, det vil si befruktningen, foregår ved at hannen slipper sine spermier ut i de frie vannmassene. Hunnen tar opp spermiene i sin kappehule der befruktningen finner sted. Deretter utvikles larvene i hunnens kappehule i én til to uker. Når de er cirka 0,2 millimeter store, slippes de ut og går inn i en frittsvømmende fase. Intern befruktning og yngelpleie skiller den europeiske flatøstersen fra for eksempel stillehavsøstersen, der befruktning og larveutvikling foregår i vannmassene. I denne fasen, når larvene lever som plankton, er de utstyrt med et velum. Det er et slags svømmeorgan med cilier. Larven bruker velumet for både å bevege seg og for å filtrere næringspartikler fra vannet. Planktonfasen varer vanligvis mellom to og seks uker avhengig av temperatur og tilgang til næring. Når larvene er blitt drøye 0,3 millimeter store, er de klar for å gjennomgå en metamorfose, det vil si at de forvandles til østersyngel som bunnslår seg til underlaget. Under metamorfosen utvikler de en øyeflekk og en fot som gjør at de kan finne et passende underlag for bunnslåing. Fra foten utsondres et lim som gjør at yngelen fester seg til underlaget der den siden blir sittende. Etter ett år kan østersen gyte som hann. Etter ytterligere ett til to år kan den også gyte som hunn. I løpet av tre til fire år har den oppnådd en passende konsumstørrelse. Sammenligning med stillehavsøsters. Stillehavsøsters, Crassostrea gigas, ble oppdaget i våre havområder i Den vokser raskt og mye raskere enn europeisk flatøsters. Den kan vokse så mye som ti centimeter per år. En opptelling som ble foretatt i 2009, viste at stillehavsøstersen nå finnes på 225 steder på strekningen fra Skåne til Strömstad. Den vokser framfor alt på grunt vann, omtrent der man også finner blåskjell. Derfor konkurrerer den ikke primært med den europeiske flatøstersen om voksesteder, men med blåskjellet. Under den kalde vinteren med is i 2010 døde 80 til 90 prosent av stillehavsøstersen. Det var nemlig bare de østersene som lå dypere enn islaget, som overlevde. Sommeren etter fant det sted en ny rekruttering på 30 prosent, og det er mye mer enn normalt. Forskerne vet ikke hvorfor dette skjedde. I løpet av vinteren 2010/2011 var dødeligheten blant stillehavsøsters lav selv om vinteren værmessig sett minnet om vinteren året før. Det skyldtes sannsynligvis at østersen som befant seg i faresonen, allerede døde i 2009/2010. For mer informasjon, se 9

10 Østersdyrking Det tar tid å dyrke europeisk flatøsters. Yngelen bruker fra tre til fire år på å vokse til den har nådd konsumstørrelse. Ved å velge et egnet sted til dyrking, kan man likevel korte ned på denne tiden, noen ganger så mye som en hel sesong. Det finnes en rekke faktorer man må ta hensyn til når det gjelder dyrkingssted, og derfor må man være nøye når man skal lokalisere dyrkingsstedet. 10 Dyrkingsstedet Perioden fra yngel til konsumferdig østers kan variere helt opp til en sesong avhengig av hvor dyrkingen foregår. Valg av sted er altså viktig. Hvis østersen er klar til å bli fanget etter tre istedenfor fire sesonger, har det naturligvis stor betydning for produksjonens lønnsomhet. Det samme gjelder en overlevelsesrate på 85 prosent istedenfor 60, hvilket kan være forskjellen mellom et godt og et mindre godt dyrkingssted. Det er flere faktorer man må ta hensyn til når man leter etter det optimale dyrkingsstedet. Her følger en liste over de viktigste faktorene man bør ta hensyn til Vanndybden bør være et sted mellom fem og tolv meter for hengende dyrking, avhengig av hvilken dyrkingsskonstruksjon og kurvtype østersen skal henge fra. Det er viktig at østerskurvene henger fritt over bunnen selv når det er lavvann, for å unngå rovdyr. Tilgangen til næring har avgjørende betydning for tilveksten, og er den faktoren som framfor alt anses for å kunne forklare forskjellene i tilvekst mellom to miljøer som ligner på hverandre. Østersens næring består av mikroalger og til en viss del dødt organisk materiale som den filtrerer fra vannet. En stor østers kan filtrere flere liter vann i timen. Mengden av mikroalger som finnes i vannet, styres blant annet av næringstilgang, lysforhold og temperatur. Et områdes evne til å produsere mikroalger kalles primærproduksjon. Primærproduksjonen i et område kan variere veldig både innenfor samme sesong og fra sesong til sesong. Også kvaliteten på mikroalgene kan variere. Det som er typisk for de skandinaviske havområdene, er at det er en stor topp i produksjonen av mikroalger om våren og en litt mindre topp på høsten, en såkalt vår- og høstblomstring. Generelt er det likevel en relativt god primærproduksjon i kystområdene fra mars til oktober. Temperaturen er en direkte avgjørende faktor for tilveksten ettersom østersen holder samme temperatur som vannet rundt den. Det betyr at østersens stoffskifte stiger og faller i takt med temperaturen. Tilveksten begynner når vanntemperaturen når åtte til ni grader på våren, og den foregår i gjennom sommeren og på høsten, helt til temperaturen igjen faller på slutten av året. En stigning i middeltemperatur på én eller et par grader, kan gi en betydelig høyere tilvekst. Middeltemperaturen blir blant annet påvirket av dybde, eksponering og strømninger, og den varierer fra år til år. Østersen trives innenfor et bredt temperaturspektrum og tåler temperaturer på opp til 30 C. I grunnere viker, der Bilde 1. Østersanlegg, Trettøy i Norge.

11 2 BEFRUKTNING LARVe BUNNSLÅING YNGEL, 5 MM HØSTING, 100 MM 0 3 MNDR. 3 ÅR Bilde 1. Larve. Bilde 2. Larve med øyeflekk og fot 0,18-0,32 mm, 14 dager. Bilde 3. Yngel. Bilde 4. Østers i konsumstørrelse. det kan bli varmt om sommeren, er det likevel en risiko for at høy dyrkingstetthet, mindre vannutskiftning og dårligere tilgang til næring kan forårsake stress og dødelighet hos østersen. Den tåler også lave temperaturer ned mot null grader, selv om den er ekstra følsom overfor håndtering når det er kaldt. Derfor bør man forsøke å unngå håndtering av østersen ved lave vann- eller lufttemperaturer. Salinitet påvirker tilveksten i den forstand at østersen slutter å filtrere hvis vannet har for lavt saltinnhold. O. edulis er ganske følsom overfor variasjoner i saltholdigheten og trives best når saltinnholdet ligger på rundt 30 til 35 promille. Den kan overleve i vann med en saltholdighet på ned mot 15 promille i en kortere periode hvis ikke vanntemperaturen er for høy. Et dyrkingsanlegg bør derfor ikke plasseres et sted der tilførselen på ferskvann fra åer og elver er så stor at det er en risiko for at saltholdigheten vil være utenfor det optimale for østers over lengre perioder. Det er viktig å ta hensyn til eksponeringsgrad overfor strømninger, bølger og vind ved valg av dyrkingssted. Jo mer eksponert en lokalitet er for sterk vind, dess flere skader risikerer man på flåter/utstyr, og dess vanskeligere er det å utføre vanlig rutinearbeid. Stedet bør derfor helst ligge beskyttet og i le, i det minste i forhold til den mest vanlige vindretningen. Det er også viktig å ta hensyn til strømforholdene etter som vannstrømmen er direkte avgjørende for hvor mange næringspartikler østersen får tilgang til. En god gjennomstrømning under dyrkingen fører også til at østersens avfallsprodukter spres bedre. Utslipp som kan påvirke østersens kvalitet som næringsmiddel, skal ikke forekomme i umiddelbar nærhet av dyrkingsstedet. Det skal holdes en betryggende avstand til avløp for spillvann eller ubehandlet avløpsvann, samt til vann som kan mistenkes å inneholde for høye konsentrasjoner av tungmetaller eller andre giftige stoffer. Østers som dyrkes i nærheten av avløp, kan inneholde store mengder bakterier og virus, og det kan forårsake sykdom når østersen spises rå. Det gjennomføres kontroller før den selges for å sikre at den ikke inneholder konsentrasjoner som kan være farlige for mennesker. Akkurat nå er et klassifiseringssystem under utarbeiding slik at produksjonsområdene skal kunne inndeles i tre ulike renhetsklasser. Systemet er basert på sanitære undersøkelser, og arbeidet gjennomføres av myndighetene i de skandinaviske landene. Lokalitetens tilgjengelighet har ikke noe med selve dyrkingsmiljøet å gjøre, men er ganske viktig for det praktiske arbeidet med dyrkingen. Det er viktig at det er lett å komme til lokaliteten fra land, samt at det er mulig å etablere et slags anlegg eller lager i nær tilknytning til dyrkingsstedet. Kortere transportstrekninger betyr mer tid til å arbeide ute på dyrkingsstedet. Les mer om Næringsmiddeltrygghet på s

12 12 Yngel En viktig forutsetning for å kunne opprettholde en jevn produksjon av østers, er at det er en sikker og løpende tilgang til østersyngel. Ettersom det handler om levende organismer, der mengden må forventes å variere fra år til år på grunn av naturlige faktorer, er det lurt å satse på mer enn én kilde til yngel. Her beskriver vi fem forskjellige metoder for å skaffe østersyngel. De skiller seg fra hverandre når det gjelder arbeidsintensitet og kostnader. Uttynning Hvis man eier eller forpakter østersvann, er uttynning av yngel som plasseres i dyrkingskurver, en svært god måte for å øke østersbankenes produksjon. Selve uttynningen kan utføres ved å dykke om våren når temperaturen i vannet begynner å stige, eller sent på høsten når temperaturen er på vei ned. Det er fint hvis yngelen ligger på plass i sine kurver når tilvekstperioden starter om våren, men langvarig håndtering på land ved lave lufttemperaturer eller i kraftig regn bør unngås. Ved å tynne ut mindre yngel frigjøres plass til nye settlere i løpet av sommeren. Samtidig får den yngelen som flyttes opp i kurver, bedre tilgang til næring ettersom den slipper konkurranse fra sine større artsfeller. Tilgangen til næring øker også ettersom middelproduksjonen av mikroalger er tettere på overflaten. Større vanngjennomstrømning i kurven fører også til at flere næringspartikler per tidsenhet blir presentert for yngelen. Vekstforsøk utført av Dansk Skaldyrcenter i Limfjorden viser en dobbelt så høy tilvekst for yngel som er dyrket i kurvsystemer, sammenlignet med den som er dyrket på bunnen. files/%c3%83%cb%9cstersrapport%20 fase%20ii.pdf Forsøk som er utført utenfor Hamburgsund på den svenske vestkysten, viser også god tilvekst i kurver. Av den yngelen som ble plukket og lagt i kurver i november, hadde de fleste allerede oppnådd konsumstørrelse høsten etter, det vil si etter bare én tilvekstsesong, se bilde 1. Kollektorer Ved at det henges egnede substrater i havet når østersen gyter, tilbys de frittsvømmende østerslarvene en velegnet overflate som de kan bunnslå seg til. Østersyngel heter spat på engelsk, og denne måten for å skaffe seg østersyngel, kalles spat collection eller innsamling av yngel. Det substratet som henges ut som bunnslåingsoverflate til larvene, kalles kollektor eller yngelsamler og kan være framstilt av forskjellige materialer og se helt forskjellig ut. Rundt om i verden er det blitt brukt kollektorer av tre, plast, betong, gamle østersskall og tauverk. I Skandinavia brukte man før i tiden blant annet kalket hønsenetting. Det finnes i dag forskjellige kollektorer i handelen, og en populær variant er en form for små plasttallerkener som stables oppå hverandre, og deretter dekkes med en blanding av sand, kalk og sement, såkalte kinesiske hatter (bilde 2). Kollektorene henges opp i områder der bunnslåing av østerslarver kan forventes, for eksempel i tilknytning til østersbanker. I tillegg til valg av sted er timingen viktig. Men det er ikke lett å velge riktig tidspunkt. Tidspunktet for når gytingen til østersen finner sted, varierer fra år til år og er avhengig av vanntemperatur og tilgang til næring. I verste fall kan ugunstige forhold medføre at gytingen uteblir. Det kan derfor være en god idé å plassere kollektorer på flere steder. Hvis kollektorene settes ut for tidlig, er det en fare for at andre organismer bunnslår seg til kollektorene, for eksempel fjærerur eller sjøpunger. Disse ligger senere i veien for østerslarvene når det er deres tur til å bunnslå seg. For å kunne forutsi noenlunde når tiden er inne for å sette ut kollektorene, kan man med jevne mellomrom samle inn noen østers fra de østersbankene man har tilgang til, åpne dem og undersøke hvor modne de er. Når østersen gyter, kan eggene ses som en melkeaktig hvit væske på hunnens gjeller. Etter befruktningen kan larvene ses som en væske som først er lysegrå, på hunnens gjeller. I takt med at larvene vokser, blir de gradvis mørkere. Når de er blitt neste sorte, er larvene klare til å bli sluppet ut i vannet, Bilde 1. Økning i middelvekt i sesong 1, Hamburgsund, Sverige. Bilde 2. Yngelsamler, såkalte kinesiske hatter, brukes i Kvernepollen, Sunnhordland Havbruk i Norge. Bilde 3. Yngelsamler, såkalt svenskebånd, brukes i Kvernepollen, Sunnhordland Havbruk, Norge.

13 Bilde 1. Kvernepollen, Norge. Bilde 2. Kvernepollen stenges i maimåned. Den østersen som er valgt ut til larveproduksjon, settes ut i pollen et stykke under brakkvannslaget i overflaten, men ikke for nær bunnen. Bilde 3. Åpning av Kvernepollen. og etter cirka to uker begynner de å lete etter et egnet substrat som de kan bunnslå seg til. Det er nå kollektorene skal settes ut i vannet for å ha optimale sjanser for en vellykket yngelinnsamling. Når yngelen samme høst eller året etter har fått en slik størrelse at den kan løsnes fra kollektorene, flyttes den over i dyrkingskurver. Deretter vokser den fram til den høstes. Poller En poll er en grunn skjermet vik med bestemte ønskede egenskaper når det gjelder størrelse, dybde, vanntilførsel og vannutskiftning. Dessuten skal innløpet være passe trangt slik at det kan stenges. En poll i normal størrelse har et areal på to til fire hektar og en dybde på cirka fem til åtte meter. Denne typen viker finnes egentlig bare i Norge. Om våren og på høsten fyller tidevannsstrømmene pollen med det næringsrike vannet som er nødvendig for å sikre en god produksjon av mikroalger. Sent på høsten er tiden inne for å stenge innløpet til pollen. Ferskvann fra elver som munner ut i pollen, fører til at det legger seg et lag med brakkvann i overflaten. Det ligger som et lokk over det vannet som er saltere og tyngre. Brakkvannslaget gir en slags drivhuseffekt ettersom det forhindrer utstråling av varme fra det saltere vannet om natten. Tem peraturen i pollen kan være opp mot ti grader høyere enn temperaturen ute i havet, det vil si omkring grader. En høyere temperatur fører til at østersen relativt raskt blir gytemoden, og det fører til en høyere tilveksthastighet hos yngelen. For å begrense varmeutstrålingen på en god måte bør tilførselen av ferskvann være tilstrekkelig for å oppnå et overflatevannlag på en halv til én meters tykkelse.. For å vite når tiden er inne for å stenge pollen og sette ut østersen, skal man følge nøye med på vannets saltholdighet og temperatur. For å oppnå et godt resultat skal temperaturen ligge på minst 26 grader. Temperaturen bør ikke være under 18 grader hvis larveutviklingen skal gå som normalt. For at larvene skal kunne utvikle seg som normalt, bør temperaturen aldri være under 18 grader. Saltholdigheten bør ligge på omkring promille, og det gjør den som regel når pollen fylles opp. Etter at pollen er blitt stengt, bør saltholdigheten ikke være på under 25 promille Den østersen som er valgt ut som avlsdyr, settes nå ut i pollen et stykke under brakkvannslaget i vannoverflaten, men ikke for nær bunnen. Dette skjer vanligvis i maimåned. Deretter begynner østersen å produsere

14 1 2 kjønnsceller, og gytingen skjer som regel i juni eller juli. De frittsvømmende larvene samles inn ved hjelp av kollektorer som henges ut dager før larvene slippes løs. Kollektorene henger deretter i pollen hele høsten og gjennom vinteren for at yngelen skal kunne vokse og bli cirka to til tre centimeter. Når de har oppnådd den rette størrelsen, samles de opp og plasseres i dyrkingskurver. Disse henges deretter enten tilbake i samme poll eller flyttes til spesielle tilvekstpoller som er større, dypere og har større utskiftning av vann. De kan også henges i et skjermet dyrkingsmiljø i havet. Den høye produksjonen av mikroalger, som finner sted inni pollen i løpet av sommeren, fører til at store mengder organisk materiale faller ned til bunnen der det brytes ned av bakterier. Under nedbrytningen blir det forbrukt mye oksygen, og det er en fare for at oksygeninnholdet i bunnvannet i pollen blir for lavt. Hvis nedbrytningen foregår i et oksygenfritt miljø, blir den giftige gassen hydrogensulfid dannet, og det kan få fatale konsekvenser for østersen i pollen. På høsten er det derfor veldig viktig at det kan være en viss utskifting av bunnvannet via pollens innløp. Hvis det ikke foregår en utskiftning av vann som inneholder hydrogensulfid, er det en fare for at det presses opp mot østersen. I verste fall forgiftes hele populasjonen, og den dør. Samme fare for forgiftning kan forekomme etter vinteren hvis isen blir liggende til langt ut på våren. Produksjonen av østers i en poll påvirkes av en lang rekke biologiske, fysiske og klimastyrte faktorer som ikke kan styres, og som kan variere fra år til år. Erfaringer fra produksjon av østersyngel i poller langs vestlandskysten i Norge viser at det maksimale antallet yngel som kan høstes per år, sjelden er mer enn per poll. Klekkeri På et østersklekkeri blir hele syklusen fra gyting og bunnslåing til yngelen er klar til å settes ut i havet for videre dyrking, mer eller mindre kontrollert. Østers i reproduserbar størrelse hentes inn til klekkeriet, enten fra ville populasjoner eller fra egne bestander som holdes av klekkeriet i utvalgte miljøer under optimale forhold. De kan bestå av avlsdyr fra egen produksjon. For å forlenge produksjonssesongen benytter de fleste klekkerier seg av en metode som kalles kondisjonering. Det er en metode for å skaffe seg larver og yngel i perioder av året når østersen vanligvis ikke gyter. I våre tempererte vann er det for eksempel fordelaktig å skaffe seg larver tidlig på våren for å få yngel som er stor og robust nok til å bli satt ut allerede på forsommeren. På denne måten blir tilvekstsesongen forlenget. Selve kondisjoneringen foregår slik at den østersen som blir samlet inn til reproduksjon, plasseres i tanker eller kar der vanntemperaturen kan justeres, og der den kan fôres med rikelig og næringsrik føde i form av mikroalger (se bilde 1 på side 15). Mikroalgene består av særskilte utvalgte arter som ofte produseres på klekkeriet. Vann pumpes fra havet til anlegget der det filtreres og eventuelt renses ytterligere. Vannet varmes opp eller kjøles ned til den ønskede tem 3 Bilde 1. Fotobioreaktor, kontinuerlig dyrkingsystem i sylindre for mikroalger, for store mengder. Bilde 2. Batch-dyrking av mikroalger i flasker, for små mengder. Bilde 3. Batch-dyrking av mikroalger i poser, for mellomstore mengder. 14

15 1 2 3 Bilde 1. Kondisjonering av O. edulis ved Sven Lovén centrum Tjärnö, Göteborgs Universitet. Bilde 2. Yngel av dyrket O. edulis for videre dyrking. Bilde 3. Rengjøring av yngel i oppsamlingsplater. peraturen. Når kondisjoneringen innledes, holdes temperaturen i tankene på samme nivå som temperaturen i havet, men deretter heves den gradvis for å etterligne vår- og sommerforhold. Ved en temperatur på åtte til tolv grader starter østersens kjønnsmodning. Deretter blir temperaturen hevet til grader. Hvor moden østersen er fra starten av, avgjør hvor lang tid det går før gyting. Dette kan variere veldig fra individ til individ for O. edulis selv om den kommer fra samme dyrkingsmiljø. Når larvene slippes fri fra hunnens kappehule, svømmer de opp til overflaten i tanken der de samles opp. Vanligvis fanger man larvene som er cirka 0,2 millimeter store, ved at vannet strømmer gjennom en sikt. Larvene flyttes deretter til separate tanker der de følges opp nøye med riktig fôr, korrekt temperatur og god hygiene. Det kreves streng kontroll for å sikre høyest mulig overlevelsesrate fram til de bunnslår seg to til tre uker senere. Den bunnslåtte yngelen som bare er 0,3 millimeter stor, beholdes i tanker inne i klekkeriet inntil de er blitt minst fem millimeter. Da settes den ut i havet for videre dyrking (bilde 3). Tilgang til østersyngel er en forutsetning for å utvikle en bærekraftig østersproduksjon. En måte for å øke tilgangen til yngel er at de skandinaviske landene samarbeider. Import og eksport av østersyngel kan fungere som en buffer ved eventuelle tilbakeslag i yngelproduksjonen i ett eller flere av landene. I Hatchery culture of bivalves av Richard Helm kan du finne mer informasjon om hvordan østersyngel framstilles på klekkerier. y5720e00.htm 15

16 1 2 3 Utstyr Langline Langline er det systemet som vanligvis brukes til dyrking av blåskjell. Det finnes et par ulike varianter av langline. Langlinesystemet består av en rekke parallelle wirer som er festet til havbunnen i endene, og som holdes oppe av blåser. På den modellen som er vanlig i Sverige, ligger disse bærelinene på noen meters dybde. Dyrkingskurvene henger deretter ned fra bærelinene med en dybde på tre til åtte meter. Det er viktig at kurvene ikke kommer i kontakt med bunnen selv når det er lavvann. De må henge fritt slik at rovdyr som krabber og sjøstjerner ikke kan nå kurvene. Det finnes en skotsk variant som heter Xplora, der bærelinene løper i overflaten. Det finnes også en norsk variant, der bærelinen består av et polyetenrør som også passer godt til østersdyrking. Disse variantene er litt mer sårbare overfor is. Flåtekonstruksjoner Flåtekonstruksjoner er vanlig rundt om i verdenen og består vanligvis av en trekonstruksjon med flottører som er ankret fast i bunnen. En fordel med dyrking ved hjelp av flåter sammenlignet med dyrking med langliner, er at det er mulig å arbeide på selve flåten. Dessuten kan eventuelt løfteanordninger, sorteringsmaskiner og annet utstyr 16 monteres på flåten. Å bygge flåtekonstruksjoner er likevel litt dyrere enn å kjøpe inn et langline-system. OysterGro-systemet OysterGro-systemet er utviklet i Canada, og det testes blant annet for østersdyrking i Limfjorden. Det består av mindre enheter som er koblet sammen med wirer, som er festet til bunnen med anker. Hver enkelt enhet består av et bur. Det holdes flytende av to flyte-elementer som er montert på oversiden av burene. Inni burene plasseres en type dyrkingskasser i to etasjer. Bur med flyteelement er konstruert slik at enheten kan snus for at østersen kommer over vannoverflaten. Ved å snu enhetene kan man la luft og sollys nå inn til burene og østersen i kortere perioder. På den måten kan problemer med begroing og predatorer i en viss utstrekning begrenses. Enhetene kan dessuten senkes, og det betyr at man på vinteren kan unngå eventuelle problemer forårsaket av is. Sammenlignet med langlinesystem og flåtekonstruksjoner krever OysterGro-systemet større areal ettersom det ikke er mulig å henge opp flere enheter under hverandre. Dermed er det ikke mulig å utnytte dybden på samme måte. Bilde 1. Flåtekonstruksjon Bilde 2. OysterGro-enhet Bilde 3. Langline-system

17 1 2 3 Kurvtyper til østersdyrking. Bilde 1. Aquapurse. Bilde 2. Suspension Bilde 3. Pleie av spat. Dyrkingskurver Det finnes flere varianter av dyrkingskurver for langline-system og flåtekonstruksjon på markedet. Her vil det bli presentert to varianter som er testet ut, og som blir brukt i Sverige og Danmark både til forsøksdyrking og til kommersiell dyrking. Den ene er en australsk kurv som heter Aquapurse fra ToolTech Pty Ltd, og den ande er et canadisk kurvsystem som heter Suspension 1000 fra Dark Sea Enterprises Inc (se bilde 1 og 2). I et forsøk der de to kurvsystemene ble sammenlignet, viste det seg at begge kurvene var likeverdige når det gjaldt overlevelse og tilvekst. Det ble påvist at Aquapurse, som rommer færre østers per overflateenhet enn Suspension 1000, var mer utsatt for begroing av andre organismer, og det gjorde at systemet var tyngre å håndtere. Jo mer nøye begroingen følges opp, dess mindre betydning har dette. Begge systemer kunne henges fra både langline og flåte. Avhengig av hvor mange kurver man hang under hverandre, krevde Aquapurse større dybde enn Suspension 1000-systemet. Vurderingen ble gjort av Göteborgs Universitet, og de faktorene som ble sammenlignet, var forskjeller i yngeloverlevelse, tilvekst, begroing og hvor håndterbare systemene var. Pleie av spat Det er en god idé å sette ut østersyngelen, den såkalte spat, så fort temperaturen er høy nok om våren. Da får man utnyttet en så stor del av vekstsesongen som mulig. Når temperaturen i havet stiger og dagen blir lengre, tar vårblomstringen til. Det gir næring til østersen. At forholdene blir gunstige for østersen betyr også at det er slik for andre organismer som lever i havet. Det kan forårsake problemer med begroing av andre organismer, såkalt fouling, på dyrkingsutstyr og yngel. Disse organismene er fjærerur, sjøpunger, muslinger, mosdyr og alger. For at østersen skal vokse optimalt er det viktig å sikre god gjennomstrømming av vann. Det er derfor nødvendig at man med jevne mellomrom fjerner blant annet alger og sjøpunger som kan tette igjen dyrkingskurvenes masker, i dyrkingssesongen. Problemet med begroing varierer i de nordiske landene, og også mellom forskjellige områder og sesonger. Jevnlige inspeksjoner sikrer at østersdyrkeren kan ligge ett skritt foran og skrape eller skylle rent, eller skifte ut kurver med nylig bunnslåtte organismer før disse rekker å vokse seg så store at de blir en hemsko for østersen. Det kan dreie seg om alt fra to til fire ganger per sesong til hver fjortende dag mens yng 17

18 elen er liten. I denne perioden er den nemlig mer følsom og ligger i kurver med mindre masker som raskere begros av organismer. I disse tilfellene er det også lurt å rense kurvene for eventuelle predatorer som for eksempel strandkrabber og sjøstjerner. De kan ha kommet inn i kurvene eller ganske enkelt ha bunnslått seg her etter å ha vært frittsvømmende larver. Død yngel eller østers som ikke lukker seg, skal samtidig fjernes for å forhindre eventuell spredning av sykdommer eller bakterier. Mindre yngel vokser raskt i skallengde, og det betyr at det fort kan bli for trangt i kurvene. Så er tiden inne til å tynne ut østersen. Det er ofte ganske stor forskjell på hvor raskt østersyngel vokser, og da er det viktig med såkalt grading, det vil si sortering etter størrelse. Erfaringer viser at størrelsesforskjeller mellom yngel som vokser raskt eller sakte, økes hvis de får lov til å ligge sammen, sammenlignet med om de sorteres og legges i forskjellige kurver. Dette skyldes sannsynligvis at større yngel klarer seg bedre enn mindre yngel i konkurransen om næring. Ved dyrking av C. gigas i utlandet brukes det vanligvis en sorteringsmaskin. Det fungerer også når det gjelder O. edulis. En sorteringsmaskin er en slags tumbler med ulik maskestørrelse som sorterer yngelen i forskjellige størrelsesfraksjoner. Under tromlingen blir yngelen også skyllet, og det fører til at det meste av den begroingen som sitter på yngelens skall, forsvinner. For å få en idé om omfanget av tilvekst og overlevelse blir det tatt noen stikkprøver. I en fraksjon med yngel telles antall døde yngelindivider for å få et prosenttall for overlevelse. Yngelen måles og veies slik at det er mulig å beregne et middeltall for tilvekst. Antallet kan beregnes på samme måte ved å telle opp en del av overflaten på et par kurver, og så multiplisere tallet med hele overflaten samt antall kurver. Alternativt kan man veie et kjent antall yngelindivider. Det gir en middelvekt som deretter ved hjelp av totalvekten kan brukes for å regne ut samlet antall individer, ved å dividere middelvekten med totalvekten. I løpet av vinterhalvåret, fra november/ desember til april/mai, avhengig av hvordan temperaturen og tilvekst- og begroingssituasjonen er i dyrkingsmiljøet, er arbeidsintensiteten vanligvis lav og består hovedsakelig av å føre tilsyn med dyrkingsanlegg/flåte. Temperaturen er i denne perioden normalt så lav at det ikke forekommer begroing på utstyret, og i prinsippet heller ikke noen tilvekst for østersen. Eksempel på sorteringsmaskin. 18

19 Høsting Når tiden er inne for å høste, søker man Mattilsynet om å få åpne dyrkingsområdet for høsting. Det som er avgjørende for at området blir godkjent for høsting, er innholdet av toksiske alger i vannet og hvordan området er klassifisert i A-, B- eller C-områder. Du kan lese mer om dette i kapittelet Tillatelser & regler i avsnittet Næringsmiddeltrygghet på side 28. Det antas at kvaliteten på østersen går noe ned når den gyter i løpet av sommermånedene, ettersom den da bruker sin opplagrede energi på å danne kjønnsceller. Den blir litt mer melkeaktig og både konsistens og smak blir litt påvirket, men den kan fortsatt spises. Hvis man skal unngå dette, må man forhindre at østersen gyter ved å oppbevare den i vann med lavere temperatur. Det kan man enten gjøre ved å senke østersen ned på dypere vann eller ved å plassere den i et anlegg for levende oppbevaring på land. For å redusere bakterieinnholdet og øke kvaliteten på østersen kan man la den gjennomgå det som kalles purification eller depuration. Dette er en renseprosess der østersen legges i tanker med desinfisert strømmende vann. Som regel er vannet desinfisert ved hjelp av UV-lys eller ozon. Vannet som passerer, fjerner de bakteriene som østersen kvitter seg med via sine ekskrementer. Det blir ikke tilført noen nye bakterier. Vannet skal ha en saltholdighet, temperatur og et oksygeninnhold som ligger tett på det som er optimalt for østers. Da kan den filtrere maksimalt og så raskt som mulig kvitte seg med eventuelle bakterier. Østersen oppbevares i rensetanker fra noen få timer til hele dager før den pakkes og selges videre til kunder. Du kan lese mer om purification her: ftp://ftp.fao.org/docrep/fao/011/i0201e/ i0201e.pdf Høsting av østers på Sydkoster. 19

20 20

21 Risiko ved østersdyrking Mange ting kan gå galt når man dyrker østers. Noen av dem gjør dyrkingen vanskeligere, mens andre kan få mer alvorlige konsekvenser. Uønsket begroing av utstyret kan i verste fall føre til at dyrkingen består av sjøpunger istedenfor østers, mens andre problemer kan få mer vidtrekkende konsekvenser. Vi har hittil vært forskånet for parasitter på østers. Ved å følge de reglene som gjelder ved for eksempel import av yngel, kan vi bidra til at dette fortsetter. Å åpne en musling eller en østers er ikke noen kunst for en sjøstjerne. Sjøstjerner kan forårsake store skader på dyrkingen. Risiko for oppdretteren Predatorer Predatorer som kan utgjøre en fare for østersen i de skandinaviske havområdene, er krabber og sjøstjerner, framfor alt strandkrabben (Carcinus maenas) og den vanlige sjøstjernen (Asterias rubens). Strandkrabber spiser østers ved å knekke skallet med klørne sine. De største strandkrabbene som har en skallbredde på 65 millimeter eller mer, kan knekke og spise østersyngel på opp til 10 gram. Større østersyngel er mer eller mindre krabbesikker. Sjøstjernen spiser østers ved å vri skallhalvdelen fra hverandre med sine armer. Når den har åpnet østersen tilstrekkelig, hvelver den magen sin inn i østersen og setter i gang med selve fortæringen inni østersskallet. Ved å plassere østersyngel i kurver og henge dem opp i vannmassene, beskyttes de i stor utstrekning mot predasjon, unntatt fra de predatorer som etablerer seg i kurvene på larvestadiet. Man må derfor med jevne mellomrom fjerne dem fra dyrkingskurvene. Begroing Begroing eller fouling betyr at organismer setter seg og vokser på dyrkingsutstyret og østersen mens den henger i havet. De utgjør et problem ettersom de senker vanngjennomstrømningen i dyrkingskurvene. Dermed blir næringstilgangen og vannutskiftningen redusert vesentlig. De kan også gjøre det vanskeligere for østersen å åpne seg og filtrere vann. I noen tilfeller konkurrerer de også om føden. Begroing av visse arter fører dessuten til at vekten på dyrkingsutstyret stiger drastisk. Dermed blir det vanskeligere å håndtere i tillegg til at belastningen på utstyr og maskiner øker. Typiske begroingsarter er alle typer alger, sjøpunger, muslinger, fjærerur og mark som danner kalkskall. Sjøpung er en av de artene som kan gi vesentlige problemer. Gul sjøpung (Ciona intestinalis) kan vokse til et tett teppe utenpå dyrkingskurver og tette til for vanngjennomstrømningen. Dessuten filtrerer de selv det meste av føden fra vannet (bilde 1 på side 22). Blåskjellet (Mytilus edulis) (bilde 2 side 22) konkurrerer også med østersen om føden og kan dessuten filtre sammen østersen, især yngelen, med sine byssustråder. Da kan den ikke åpne seg, og den risikerer å sulte i hjel. Fjærerur og mark som danner kalkskall, kan utgjøre et problem for østersen når de opptrer i store mengder. Fjærerur, for eksempel Balanus crenatus, kan kolonisere østersens skall i et så stort antall at skallhalvdelene vokser sammen. Noen ganger kan de heller ikke lukkes (bilde 3 på side 22). Trekantmarken (Pomatoceros triqueter) er også en hyppig kolonist på dyrkingsutstyr og østers. Begroing kan ikke unngås ettersom disse organismene lever og vokser med de samme forutsetninger som østersen. De må isteden holdes nede og bekjempes i dyrkingssesong 21

22 en. Graden av begroing kan variere veldig fra det ene dyrkingsmiljøet til det andre, men også fra år til år. Risiko for forbrukeren Algetoksiner Toksiske alger utgjør ingen fare for selve østersen, men kan forårsake forgiftninger hos mennesker ved inntak av østers som er dyrket i vann med høyt algeinnhold. Toksinene forsvinner ikke ved tilberedning i motsetning til hva som er tilfelle for bakterier og virus. Det er visse slekter av mikroalger, blant annet Dinophysis, Gymnodinium, Prorocentrum, Alexandrium och Pseudonitzschia, som produserer disse toksinene. De samles opp i østersen når den filtrerer og spiser mikroalgene. Toksinene kan forårsake PSP (Paralytic Shellfish Poisoning), ASP (Amnesic Shellfish Poisoning) og DSP (Diarrhoetic Shellfish Poisoning). PSP og ASP kan i verste fall forårsake dødsfall. For å minimere risikoen for forgiftning følger myndighetene i Danmark, Norge og Sverige jevnlig et kontrollprogram der østers og muslinger analyseres for å oppdage toksiner. I visse områder tas det også vannprøver for å avdekke om det vokser alger som produserer toksin. Hvis toksinnivået er for høyt, blir dyrkingsområdet stengt. Når de mikroalgene som har produsert toksinene, forsvinner, faller toksinnivået i østersen gradvis. Matforgiftning Østers og muslinger filtrerer vannet rundt seg for å kunne ta til seg næringspartikler. Hvis vannet på en eller annen måte er forurenset, kan skadelige stoffer samt vira og bakterier fra utslippskilder samles i kjøttet. Ved tilberedning uskadeliggjøres vira og bakterier, men ettersom østers for det meste spises rå, er de spesielt følsomme overfor smittestoffer som kan forårsake matforgiftning. Det er framfor alt tarmbakterier som kan gi problemer. Norovirus gir omgangssyke, og hepatitt fører til gulsott. Det er derfor veldig viktig at det vannet der dyrkingen foregår, er av god kvalitet. Vannet må også kontrolleres ekstra nøye når tiden 22 er inne for høsting. Det er Mattilsynet som har ansvaret for disse kontrollene. For flere opplysninger, se avsnittet om Næringsmiddeltrygghet under Tillatelser og regler på side 26. Sykdommer hos østers Virus Det finnes ikke mange opplysninger om virussykdommer hos Ostrea edulis. De som dyrker Crassostrea gigas, særlig i Frankrike og Irland, har de seneste årene lagt merke til at dødeligheten har økt om sommeren. I østersen er det funnet et herpesvirus, OsHV-1, og man tror at det er årsaken til dødeligheten. Samme virus er også funnet i flatøsters, men det er usikkert om det fører til samme dødelighet hos den. Det foregår ingen kontinuerlig overvåking av OsHV-1 i Skandinavia, men det finnes en veletablert metode for å diagnostisere dette viruset om det skulle bli nødvendig. Dette gjøres ved hjelp av en såkalt PCR som er en metode for DNA-analyse. I Norge har man funnet en tilstand hos flatøstersen som kalles hematologisk neoplasi. Det betyr at østersens blodlegemer vokser unormalt og mister sine normale funksjoner. Forskere tror at hematologisk neoplasi kan være forårsaket av et virus og at tilstanden kan være smittsom. Likevel er det fremdeles ikke funnet noe virus. Det er uklart om svensk og dansk østers er rammet av hematologisk neoplasi. Bakterier Bakteriesykdommer hos østers er hovedsakelig et problem for klekkerier der toksinproduserende bakterier kan infisere larvene og føre til store tap. Det er særlig Vibriobakterier som forårsaker disse problemene. Det er derfor viktig for klekkerier å opprettholde en god hygienisk standard, og at det er en stabiliserende mikroflora av godartede bakterier som kan holde de sykdomsframkallende bakteriene borte. Hos C. gigas, har man påvist infeksjoner som er forårsaket av Nocardia crassostrea. Man vet at Nocardia forårsaker sommer Typiske begroingsarter Bilde 1. Sjøpung. Bilde 2. Blåskjell. Bilde 3. Fjærerur

23 dødelighet hos kanadiske østers, og man har også funnet infeksjonen i flatøsters i Nederland. Infeksjonen forårsaker flekkvis vevsdød, og den kan ses som flekker på østersens bløtdeler. Det er ikke påvist Nocardia i Skandinavia, men det er en sykdom vi bør følge med på. Dette gjelder særlig i områder der det er både C. gigas og O. edulis. Svamper Det finnes bare noen få svampinfeksjoner beskrevet for muslinger og østers. Den viktigeste er shell disease, som forårsakes av Ostracoblabe implexa. Denne svampen infiserer og kan deformere skallene, men den kan også forårsake skader på bløtdelene. Skallsykdommen er en typisk varmtvanns sykdom. Den overvåkes derfor ikke systematisk i Skandinavia, men vi bør være oppmerksomme på økt forekomst av unormal skalltilvekst, deformerte skall, mis farging samt flekker og knuter på innsiden av skallet. Parasitter De mest alvorlige sykdommene som rammer flatøsters, er forårsaket av parasitter. En oversikt over disse parasittene finner du i Synopsis of Infectious Diseases and Parasites of Commercially Exploited Shellfish, som kan lastes ned på htm. I Europa er det særlig to parasitter som skaper problemer: Martelia refringens som forårsaker sykdommen Marteiliose, og Bonamia ostreae som forårsaker sykdommen Bonamiose. Martelios Marteilia refringens ble først funnet i flatøsters, men parasitten kan også infisere muslinger. Det er likevel uklart om det er den samme arten hos både østers og muslinger, eller om det er to forskjellige. Selv om man har studert parasitten i flere tiår, har man ikke klarlagt hele dens livssyklus. Infeksjonen ser ut til å kunne spres fra østers til østers, men parasitten må sannsynligvis bruke en mellomvert for å fullføre sin livssyklus. Østers fra områder med Marteiliose bør likevel betraktes som smittebærende, og import fra slike områder bør derfor ikke forekomme. Ettersom det er funnet Marteilia i forskjellige arter av vannlopper, foreligger det en teori om det er disse eller deres larver som er mellomvert. En marteiliainfeksjon svekker østersen fordi parasitten angriper fordøyelseskanalen. Østersen kan da ikke ta til seg næringsemner, men blir utmagret og dør. Fordøyelseskanalen kan anta en blek farge som følge av sykdommen, men det er ikke noe sikkert tegn. Marteiliose betraktes som en alvorlig sykdom og skal derfor meldes til Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE). Sykdommen diagnostiseres ved å undersøke vev fra fordøyelseskanalen i mikroskop. Det er også mulig å påvise parasitter ved hjelp av DNA-teknologi. Marteiliose er utbredt i nesten hele Mellom- Europa. Skandinavia har hittil vært ansett som sykdomsfri, men i 2009 ble sykdommen funnet hos noen få blåskjell sør for Orust på vestkysten i Sverige. En vernesone ble opprettet rundt funnstedet, og det betyr at man ikke får flytte dyr ut av området. Året etter ble det gjennomført en rekke oppfølgende undersøkelser, og vernesonen ble utvidet til nord og øst for Orust. Marteilia ble den gangen funnet hos muslinger på samme sted som året før, samt i to nye områder, litt nord og nordøst for Orust utenfor Uddevalla. Bare én musling per område var infisert. Ved undersøkelser i 2010 og 2011 fant man ikke noen østers som var smittet av Marteilia. Ettersom man er nødt til å foreta en mikroskopisk undersøkelse for å oppdage parasitten, og det har ikke vært gjort på blåskjell i Nord-Europa tidligere, går det ikke an å trekke noen konklusjoner om hvorvidt det dreier seg om en nyintroduksjon og spredning av parasitten til Skandinavia, eller om vi tidligere har hatt en lav forekomst av Marteilia. Undersøkelsen som ble gjennomført i 2009, ble foretatt på Jordbruksverkets initiativ for å frikjenne de svenske vannområdene. Både ville og dyrkede østers og blåskjell ble undersøkt. 23