4. Landmiljøet - fugl og pattedyr

Transkript

1 4. Landmiljøet - fugl og pattedyr Miljøgifter og radioaktivitet i norsk fauna, 999 Foruten terrestriske dyr behandles her fugl generelt, dvs. også fuglebestander fra Fastlands- orge med tilknytning til marine næringskjeder. Opplysninger om en del av de samme fugleartene finnes også i kap. 8 (Arktis), foruten at miljøgiftdata fra Antarktis (kap. 9) i stor grad gjelder fugl. Mink og oter behandles i kap. 7 på grunn av sin overveiende tilhørighet til akvatiske næringskjeder og problemene med å skille mellom dyr vesentlig knyttet til saltvann henholdsvis ferskvann. 4.. Materialet Prøvene skriver seg fra hele landet, fra Lindesnes til Sør-Varanger og fra Ytre Sogn til Femundsmarka. Både berggrunn, klima, graden av atmosfærisk nedfall, og den naturlig forekommende flora og fauna varierer mye langs disse sør-nord og øst-vest gradientene. Artene tilhører ulike næringskjeder fra primærkonsumenter til toppredatorer, og noen av dem er stedtro, mens andre er trekkende. Det sier seg selv at det er vanskelig å forenkle et så komplisert system uten å underslå interessante detaljer. Denne gjennomgangen tar først og fremst sikte på å framstille hovedtrekkene når det gjelder forurensningsnivået i den norske fastlandsfaunaen. Organismene som dekkes begrenser seg til fugl og pattedyr, idet det ikke var mulig å finne analyser av miljøgifter eller radioaktivitet i krypdyr, amfibier eller virvelløse dyr. Datamaterialet fra fugl dominerer når det gjelder klororganiske stoffer og kvikksølv, mens det ellers er utført flest metallanalyser i pattedyr. Det er prioritert å vise miljøgiftnivåene i egg og lever, som er de vanligst forekommende prøvetypene. Som en hovedregel er bare leververdiene tatt med hvis flere organer fra ett og samme individ er blitt analysert. Det er også vist at det er en relativt god samvariasjon mellom de ulike organer når det gjelder nivåer av klororganiske stoffer (Holt et al. 979). Egg har i fersk tilstand en noenlunde fast mengdefordeling mellom fett, vann og proteiner, og er derfor det nærmeste en kommer en standardisert miljøprøve (Gilbertson et al. 987). Leveren er et organ som det er lett å ta prøve av, den er fettrik og fungerer blant annet som et mellomlager og "renseanlegg" for miljøgifter. Variasjoner i kondisjon vil påvirke fordelingen av fett mellom leveren og andre organer og dette vil innvirke på konsentrasjonene av organiske miljøgifter i ulike vev (Stickel og Stickel, 99, Sodergren og Ulfstrand, 972). Organkonsentrasjonene av miljøgifter er i alminnelighet oppgitt på våtvektsbasis, i enheten mg/kg (ug/g, ppm). Det er flere grunner til dette. I egg viser konsentrasjonene på våtvektsbasis minst variasjon. Fosteret forbruker fett under rugingen, og målt på fettbasis vil innholdet av fettløselige miljøgifter ved klekketidspunktet bli opp til % fornøyet i forhold til i et ferskt egg (Peakall og Gilman, 979). Målt på våtvektsbasis vil imidlertid verdiene bare øke med ca 2 % i samme tidsrom. Der hvor konsentrasjonene har vært oppgitt på tørrvektsbasis eller fettvektsbasis, er de omregnet til våtvekt ut fra angitt tørrstoff- eller lipidinnhold. Hvis slike opplysninger har manglet, er det brukt anslåtte verdier basert på erfaringstall for tørrstoffinnhold. For egg må tørrvektsverdiene ganges med,-, for å få våtvektsverdier (en faktor på,2 er brukt ved ukjent verdi), og fettvektsverdiene med,-, (gj.snitt,2). Gjennomsnittsverdiene for hver enkelt art er brukt når fettprosenten ikke har vært oppgitt. Der vekten av egget har vært oppgitt er eggprøvene korrigert for vanntap under ruging. For lever er korreksjonsfaktorene, for tørrvektsbasis og,4 for fettvektsbasis brukt. Vanligvis har ikke de ulike kildene oppgitt enkeltverdier, men gjennomsnitts- eller medianverdier, samt standardavvik og/eller minimums- og maksimumsverdier. I de figurer og tabeller er slike verdier vektet med antallet prøver. Median-, gjennomsnittsverdier og geometrisk middelverdi er brukt om hverandre av ulike forfattere. De er alle betraktet som et uttrykk for den sentrale tendensen i materialet, og er behandlet likt, selv om gjennomsnittsverdiene som oftest ligger over de to andre målene. Dette skyldes at miljøgiftverdiene i en populasjon som oftest ikke følger normalfordelingskurven, men har en hale av verdier som ligger relativt mye 4

2 høyere enn andre (Blus et al. 972). Der hvor forfattere har oppgitt at verdiene ligger under deteksjonsgrensen er denne verdien brukt. Minimumskonsentrasjonene vil derfor i mange tilfelle være satt for høyt. Rapporten bygger i hovedsak på publiserte data, men en del av materialet er upublisert. I slike tilfelle er bruken i foreliggende rapport klarert med rettighetshaverne. BEIVlERK: Da tabellene gjengir bearbeidede og sammenslåtte data fra mange kilder har det vært upraktisk å angi disse i tilknytning til tabellene. I stedet er de kildene som er brukt som underlag for tabellene merket med * i litteraturlisten. Analysene av innholdet av miljøgifter i vilt i orge startet i 9 (Holt et al. 979). Mesteparten av analysene av klororganiske stoffer er analysert ved Veterinærinstituttet/Veterinærhøgskolen (VI) i Oslo. Fram til 988 ble PCB bestemt som totalinnhold ved sammenligning med en teknisk PCB-blanding (Holt og Sakshaug 98, Bjerk og Holt 97). Etter overgangen i 988 til gasskromatografi med kapillærkolonne representerer de angitte PCB-konsentrasjonene en sum av enkeltforbindelser (Gabrielsen et al. 99). Tungmetallanalysene er utført ved flere laboratorier, i hovedsak ved IA's laboratorium, Trondheim, Universitetet i Trondheim og ved Veterinærinstituttet i Oslo. Det finnes ca. arter av landpattedyr, over 22 hekkende fuglearter og ca arter av amfibier/krypdyr i orge (orsk zoologisk forening 9). oen dyregrupper er bedre undersøkt enn andre, og blant fuglematerialet er dagrovfugler, sjøfugler og hønsefugler de som er best studert. Av landpattedyrene er det arter som har økonomisk og rekreasjonsmessig betydning i forbindelse med jakt som er best undersøkt, det vil si elg, hjort, rein, rådyr og hare. For klororganiske stoffer er denne gjennomgangen basert på et materiale bestående av ca 27 prøver fordelt på 42 arter (8 arter av fugl og fire arter av pattedyr inklusive mink og oter som behandles i kap. 7.). DDE- og PCB-innholdet er analysert i nesten alle prøvene av fugl, mens HCB er målt i over halvparten. Av de mer sjeldent forekommende giftstoffene er mirex er påvist i 8 prøver, mens dioksiner bare er målt i to vandrefalkegg, og toksafen i ni egg av fossekall. Ellers finnes det en del resultater for dieldrin, lindan, ulike chlordaner og oktaklorstyren. Svært få pattedyr er analysert for klororganiske stoffer, de fleste i elg (2 ind., Tabell 4.), og de aller fleste har hatt konsentrasjoner under deteksjonsgrensen. For flere grupper av organiske miljøgifter som krever avansert analysemetodikk er det enten ingen data eller dekningen er mangelfull. Dette gjelder spesielt non-orto (dioksinlignende) PCB, dioksiner, bromerte flammehemmere og toksafen. Tabell 4.. Antall prøver av norske pattedyr og fugl analysert for klororganiske stoffer og metaller 9-99, negative prøver inkludert. Table 4. l. umber of samples from orwegian mammals and birds analysed for organochlorincs and metals 9-99, negative samples included. Klororganiske stoffer DDE Dieldrin Dioksin HCB HOI Chlordaner Mirex Oktaklorstyren PCB Toksafen Fugl Pattedyr Metaller Al As Cd Co (r Cu Hg Mn i Pb Se Zn Fugl Pattedyr

3 Metallanalysene i denne rapporten skriver seg fra fuglearter og 9 arter av pattedyr, fordelt på i alt ca 8 prøver: Kadmium er målt i over prøver, kvikksølv i over 4, sink i ca, kobber i ca 29, og bly i ca 27. Antallet er noenlunde likt fordelt på pattedyr og fugl, men med tyngdepunkter på kvikksølv i fugl og kadmium og bly i pattedyr. Tungmetaller blir som oftest analysert i indre organer, spesielt i lever og nyre, men også fjær er mye brukt. Data fra fjæranalyser er i hovedsaken holdt utenfor i denne sammenstillingen (kfr. figurene 4. og 4.), men se ygård (997b) for en mer utførlig behandling av nivåene i rovfugl. Hos hjortedyr er noen analyser utført på kjevebein. Det er som nevnt ikke funnet data for miljøgiftinnhold i virvelløse dyr. Meitemark har imidlertid vært foreslått i forsknings- og overvåkingssammenheng som indikatorart for tungmetallog PAH-forurensning. PAH er lett omsettelig og akkumulerer i liten grad i de fleste virveldyr. Følgelig har det bare vært gjort noen få registreringer av denne gruppen i pattedyr og ingen i fugl. Rangering etter miljøgiftinnhold: I tabellene over forekomst av klororganiske stoffer og enkeltelementer (tab ) er artene med høyest gjennomsnittsnivå for hele perioden satt øverst. Arter med færre enn prøver totalt er kursivert, for å indikere at rangering på grunnlag av så få prøver er usikkert. Ved vurdering av rangeringen må en ta i betraktning skjevfordelingen av materialet i ulike tidsperioder, og at miljøbelastningen kan ha endret seg mye over tid. Gruppering av materialet: Hos fugl er artene gruppert i kategorier i forhold til deres habitat (levested), næringsvalg og trekkvaner. Dette er gjort på bakgrunn av opplysninger om artene i generell håndboklitteratur (Haftorn 97, Gjershaugef a/. 994) Akkumulering i relasjon til dokumenterte eller sannsynlige effekter hos norske arter av fugl og terrestriske dyr Rovdyr på toppen av lange næringskjeder vil være mesi utsatt for miljøgifter, med sterkt tendens til akkumulering og anrikning (økende konsentrasjoner) gjennom næringskjedene (dvs. bestandige klororganiske forbindelser og metylkvikksølv). Mange rovfugler er blant slike utsatte arter. Eksempelvis kan vandrefalkens næringskjede se slik ut: Planteplankton - dyreplankton - små krepsdyr - småfisk - større fisk - sjøfugl vandrefalk. Havørn spiser også sjøfugl, men mest fisk, og dens næringskjede blir derfor i regelen ett ledd kortere enn hos vandrefalken. I forhold til fugl og pattedyr er marine næringskjeder ofte lange, og derfor er dette miljøet spesielt sårbart. æringskjedene på land er vanligvis kortere, for eksempel består kongeørnas næringskjede som regel av leddene plante-planteeterkongeørn, hvor planteeteren ofte er rype eller hare. æringskjedene hos landrovfugler som lever av vadefugler eller insektetende spurvefugler blir gjerne noe lengre. Vadefuglene lever for det meste av småkryp i vann, og tilhører dermed en lengre kjede som starter med plankton og virvelløse dyr som små mark, muslinger eller krepsdyr. Fugletrekket er en viktig transportvei for miljøgifter til orge. Fettløselige miljøgifter blir oppkonsentrert i det opplagrede fettet som forbrukes under det energikrevende trekket nordover om våren. Giftene kan svekke fuglene som bærer dem, og dette kan videre gjøre dem til et lettere bytte for rovfugl. Rovfuglene er på våren midt inne sin reproduksjon, og miljøgifter som tas opp kan da overføres til eggene. De fleste større dyr tar opp tungmetaller hovedsakelig gjennom føden. Ekskresjonen av metallene skjer via urin, hår/fjær, egg/foster, morsmelk, m.v. Viktige ekskresjonsorganer er lever og nyre, hvor kjemisk omdanning, avgiftning og blodfiltrering skjer. Ulike arter har ulik følsomhet for ulike metaller, avhengig av forskjeller i fordøyelsessystemene og andre fysiologiske forhold. Det er stor forskjell når det gjelder omsetning av giftstoffer mellom fugler og pattedyr, noe som blant annet har sammenheng med forskjellen i urindannelse. Fugler har ikke urinblære, og de skiller ut urinsyre som krystaller i en tyktflytende blanding som kan modifiseres gjennom hele fordøyelsessystemet, mens pattedyrurin er en vandig løsning av urea. 4

4 4.2.. Klororganiske stoffer Miljøgifter og radioaktivitet i norsk fauna, 999 DDT er kanskje den miljøgiften som har hatt størst betydning for fugl. Den viktigste effekten er at reproduksjonsraten går ned på grunn av eggskallfortynning og istykkerruging av egg. Analyser av en stor mengde datasett har vist at når skallfortynningen hos en rovfuglbestand i gjennomsnit har vært mer enn ca % over flere år, vil bestanden gå ned (ewton 979, Fyfe et al. 994). Dette skjer vanligvis når DDE-nivået i eggene overskrider mg/kg på våtvektsbasis (Crick 992). Den molekylære mekanismen bak effekten av DDE (det mest stabile nedbrytningsprodukt av DDT) er at det hemmer den enzymatiske mobiliseringen og transporten av kalsium fra egglederen over til egget (Lundholm 987a). Det er altså DDE-nivået i morfuglen som påvirker skalltykkelsen, ikke nivået i egget. Også andre egenskaper hos morfuglen spiller inn: alder, kondisjon og muligens andre miljøgifter (Lincer 994). I tillegg kommer nedsatt klekkbarhet og økende røteggfrekvens med økende DDE-nivåer (ewton og Bogan 978). Kjønnshormoner og leverenzymer kan også påvirkes. Det er stor grunn til å anta at DDE er den miljøgiften som hatt størst bestandseffekt på norske fuglebestander. Pattedyr er ikke like følsomme for DDT/DDE som fugl. Eksempler på dokumenterte eller sterkt sannsynliggjorte tilfeller av skade på bestander av rovfugl som følge av DDT/DDE har man for vandrefalk og dvergfalk (ygård 98, 99, 999). For vandrefalkens del har sannsynligvis dieldrin vært en medvirkende årsak til at arten nesten ble utryddet. Andre arter som sannsynligvis også en periode har hatt tilbakegang pga. for høyt innhold av DDE er spurvehauk og fiskeørn (se nærmere under omtalen av forekomst i kap. 4.). PCB har vært mye fokusert når det gjelder pattedyr, og spesielt når det gjelder effekter på reproduksjonsorganene. PCB virker inn på nervesystemet, enzymsystemer og hormonbalanse, og kan også gi fostermisdannelser (Parkinson og Safe 987). Effekter på fugl er mer omstridte og uklare, de viktigste effektene ser ut til å være på klekkesuksess (Peakall 97), og muligens på atferd (Ulfstrand et al. 97). Eksempler på bestandsnivå er omstridt, men det er tegn som tyder på at produktiviteten hos delbestander av hvithodehavørn Haliaeetus leucocephalus ved de store sjøer i USA er begrenset av PCB (Bowerman et al. 99). Dieldrin er et av de mest skadelige insektmidlene som har vært i bruk. Det er svært stabilt i jord, og er også kreftframkallende. Det er ikke i bruk lenger i Europa. Dieldrin har meget høy akuttgiftighet for fugl, og bidro sterkt til at en rekke bestander av rovfugl gikk kraftig ned i Europa (ewton 988; isbet 988). Analyser viser at norske fuglearter som overvintrer i Sørvest-Europa har vært belastet med dieldrin gjennom forurensede byttedyr. Det er grunn til å anta at dieldrin spilte en betydelig rolle da vandrefalken nesten ble utryddet fra norsk fauna mellom 9 og 97 (ygård 98). Det har vært forbud mot bruk av chlordan i orge siden 97, men midlet er fortsatt i bruk mot maur og termitter rundt om i verden (AMAP 997). Forekomstene av chlordaner skyldes derfor mest atmosfærisk tilførsel. Rovfuglarter kan imidlertid også eksponeres under overvintring i sørligere strøk og/eller ved å ha trekkfugl som byttedyr Metaller og andre grunnstoffer Det er vist at kvikksølv (Hg) kan påvirke eggskalldannelsen, men gjennom andre mekanismer enn for DDE (Lundholm 987b). Ved dannelsen av fjær kan kvikksølv binde seg til sulfhydrylgrupper i proteinet keratin, som er hovedbyggesteinen i fjær. Tejning (97) viste at fjærdannelsen og fjærskiftet er den prosessen som er hovedekskresjonsveien for kvikksølv hos fugl. Også andre tungmetaller kan påvises i fjær. Dette har ført til at fjær er blitt brukt til overvåking av forurensning hos en rekke fuglearter mange steder i verden (Berg et al. 9, Spronk og Hartog 97, Westermark et al. 97, Burger 994). Forsøk med eksponering av fjær overfor UV-lys, oppvarming, frysing og i utevær har vist at kvikksølv inngår i en meget stabil forbindelse med keratinet (Appelquist et al. 98). Dette betyr at eldre fjær i museumssamlinger kan brukes som referansemateriale. I Sverige gjorde kvikksølv stor skade på fuglefaunaen på 9- og -tallet, spesielt gjennom næringskjeden kvikksølvbeiset såkorn - frøspisende fugl rovfugl (Borg 9, Borg et al. 99). Sannsynligvis var det på 9-tallet 4

5 også skader på den norske hønsehaukbestanden. En annen utsatt art kan ha vært fiskeørn, men sammenhengen med miljøgifter er ikke like godt dokumentert hos oss som i Sverige. Opptaket av kadmium (Cd) fra tarmen hos dyr er lavt. Kadmium overføres dessuten i svært liten grad til egg (se blant annet ybø 99), som derfor ikke kan brukes til å si noe om kadmiumeksponering hos fugler. Lirype fra ulike deler av landet har hatt til dels høye kadmiuminnhold i lever. Forskjellene skyldes sannsynligvis naturlig ulikt kadmiuminnhold i plantene som rypene beiter på (Myklebust et al. 99, Kalas et al. 99). De høye kadmiummålingene i nyre skulle i teorien kunne lede til skader (påvist på celle- og vevsnivå, se Kalas og Fjølstad 99). Imidlertid har hverken dette eller endret foreldreatferd ved høy Cd-belastning (Pedersen og Sæther 99) ført til påvisbare bestandseffekter. Sannsynligvis har dette sammenheng med tilpasning til høyt kadmiuminnhold i næring, blant annet balanse mellom opptak og utskillelse (Pedersen et al. 992) og kort generasjonstid (Kalas og Fjølstad 99). Atmosfærisk tilførsel av bly (Pb) har i en periode ført til sterkt forhøyede konsentrasjoner i humus i øvre jordlag særlig i den sørvestlige del av landet. Utslagene av denne forurensningen er fremdeles tydelig sporbare, men det har vært en klar nedgang fra 977 både i jord og mose (Steinnes et al. 997, Berg og Steinnes 997). En kan ikke utelukke at denne tilførselen har ført til skader på norsk fauna, både på jordlevende organismer og fugl (Tyler 992, otter (red.) 99, Direktoratet for naturforvaltning 997), men det er ikke dokumentert. Derimot er det liten tvil om at vannfugl som beiter i grunne områder hvor det drives jakt med blyhagl har vært sterkt utsatt for akutt blyforgiftning (Bellrose 99), og sekundærforgiftning av rovfugl er påvist mange steder (Janssen et al. 98, elson et al. 989, Pattee et al. 99, Pain et al. 99). Blyforgiftning av vannfugl er godt dokumentert fra Sør-Vestlandet (Holt et al. 978). Et større antall svaner og ender herfra har fått diagnosen blyforgiftet, og blyhagltettheten i Orrevatnet på Jæren er stedvis funnet å være over hagl/m 2 (Munkejord 988). En undersøkelse av ca 2 gulpeboller av kongeørn fra ni forskjellige lokaliteter i ord-østerdalen i 97 og 97, viste at ca 7 % av disse inneholdt ett eller flere blyhagl. Dette skyldes antakeligvis at kongeørna hadde spist skadeskutte ryper (Gjershaug 992). Det foreligger ingen mistanke om skadevirkninger på terrestrisk fauna som skyldes forurensning fra andre metaller. De øvrige metallene er imidlertid tatt med for fullstendighetens skyld. De essensielle metallene kobber (Cu) og sink (Zn) kan dessuten i noen tilfeller tjene som indikatorer på dyrenes metallbalanse i sin helhet. Selen (Se) er giftig i høye konsentrasjoner (Goede 99), men ikke regnet som miljøgift og er inkludert her pga. sin hemning av skadevirkninger fra spesielt kvikksølv. Fluor (F) er kjent for å gi skader på tenner og skjelett hos dyr. Ved utslipp fra aluminiumsindustri er slike skader, med ledsagende dyreplageri, også påvist i orge (Holt 978), men i de senere år bare i moderat grad (Vikøren og Stuve 994, Vikøren et al., 994) Radioaktive stoffer Etter Tsjernobylulykken i 98 ble det konstatert forhøyet hyppighet av kromosomskader hos drektige simler og fostre i rein fra Dovre-Rondane sammenlignet med rein fra mindre belastede områder. I 987 og 988 ble det dessuten registrert redusert relativ andel av drektige simler og et minsket antall kalver i forhold til normalt. Koblingen mellom disse to observasjonene er imidlertid usikker. Det kunne ikke påvises noen kondisjonsnedgang som kunne bidra til å forklare den reduserte drektigheten eller overlevelsen hos kalvene. (Se nærmere i Skogland et al. 99, Røed 992 og Espelien et al. 999). 4.. Fugl 4... Klororganiske stoffer Mest opplysninger er det om forekomsten av DDT/DDE, PCB (få data for de dioksinlignende), dieldrin, HCB, HCH (lindan o.a.), dessuten en del om chlordangruppen og Mirex. Toksafen og dioksiner har vi liten kjennskap til, mens det ikke finnes noen målinger av bromerte flammehemmere. år det gjelder DDT med nedbrytningsprodukter, gjengis bare 47

6 data for DDE, da denne forbindelsen både er mer bestandig og giftigere enn morsubstansen og DDD. Det finnes data for forekomst av klororganiske stoffer i mange arter, men mangler blant annet i rype og orrfugl, som er viktige byttedyr for rovfugl. Lever av orrfugl ble analysert i 99, men verdiene var alle under en deteksjonsgrense på,2 mg/kg (Skåre og Føreid, 99) DDE ewton (979) har vist at når eggskallfortynningen i en rovfuglbestand er mer enn % over flere år, vil bestanden gå ned. Dette skjer vanligvis når DDE-nivået i eggene overskrider mg/kg på våtvektsbasis (Crick 992). oen arter (f.eks. falker) har vist bestandsnedgang langt under denne grensen (fra mg/kg, Fyfe et al. 97), og dette kan derfor betraktes som en OAEL (o Observed Adverse Effect Level) hos falker. Mange av de norske fugleartene sorn er analysert har i perioder overskredet disse grenseverdiene. Rangeringen i tabell 4.2 er å betrakte som omtrentlig, men noen mønstre avtegner seg: Rovfugl som lever av andre fugler har de klart høyeste DDE- verdiene, og spurvehauk, dvergfalk og vandrefalk har hele tiden vært de hardest belastede. For dvergfalk og vandrefalk vet vi at det var en kraftig bestandsreduksjon som kan tilskrives miljøgiftbelastning (ygård 98, ygarde/ al. 994). Videre, hvis en ser på DDE-nivåene i egg i forhold til hva de ulike artene spiser, ses av figur 4. l at næringsvalget er avgjørende for konsentrasjonene, og at habitatet har mindre betydning. Fugl som utelukkende lever av andre fugler har høyest innhold. Dernest kommer fugl som har en blandet diett av både fugl og fisk. Fiskespiserne og alteterne (herunder måkene) kommer i en mellomstilling. Å leve av pattedyr eller invertebrater gir de klart laveste nivåene. Dette har direkte sammenheng med lengden på næringskjedene. Hos dvergfalken, som på 99-tallet har vist de høyeste DDE-nivåene av alle, finner vi fortsatt mange egg der DDE-innholdet ligger over den antatt kritiske grensen for bestandsnedgang på ca mg/kg på våtvektsbasis. Den kjente bestanden av vandrefalk var helt nede i åtte par på midten av 97-tallet, og hadde en gjennomsnittlig skallfortynning på ca 2 % (ygård 98). å er bestanden i vekst, og det er i dag en antatt hekkebestand på 2- par i orge (Steen 99b). Tidligere tiders bestand er anslått til 7- par (Steen 99a). I Tyskland har spurvehauken hatt betydelige miljøgiftproblemer (Conrad 978, Conrad 979), og det er sannsynlig at dette er tilfelle også i orge, men vi har ingen dokumentasjon i form av bestandsdata som kan bekrefte det. På de neste plassene kommer havørn, fiskeørn og hønsehauk. Havørna har hatt en gjennomsnittlig eggskallfortynning på ca. % etter 974 fram til i dag (ygård og Skaare 998), men etter fredningen har bestanden økt jevnt til dagens nivå på -7 par (Folkestad 997). Fiskeørna var tidligere sterkt DDE-belastet, men på 99-tallet har nivåene sunket kraftig. Arten overvintrer i Afrika, og det er rimelig å anta at nivåene til en viss grad har avspeilet bruken av DDT der. DDT brukes fortsatt enkelte steder i Afrika til bekjempelse av malariamygg og tsetsefluer (Crick 992, Bernes 998). Helt opptil 87 mg/kg våtvekt ble målt i et egg fra Telemark i 97. Slike nivåer er helt uforenlig med vellykket hekking. Høye nivåer ble også målt i indre ord-trøndelag på 97-tallet, hvor bestanden var redusert til ett kjent hekkende par, mot - i tidligere tider (T. ygård/ia, upubl.). Det er overraskende at jaktfalkeggene viser såpass høye DDE-nivåer i perioden Den er standfugl og rypespesialist. Rypene representerer en svært kort næringskjede (bjørk/vierrype-jaktfalk). Den rimeligste forklaringen til de høye nivåene må være at jaktfalken til en viss grad endrer diett over til trekkfugl når de kommer tilbake om våren. Dette gir muligheter for oppkonsentrasjon av miljøgifter om sommeren (Lindberg 98). Særlig har vadefugler vist seg å ha høye miljøgiftnivåer, og mange av våre bestander av vadere i fjellet overvintrer 48

7 på de store mudderflatene ved munninger av større elver i Europa. Mange av disse elvene er/har vært sterkt belastet med miljøgifter. Tabell 4.2. DDE-konsentrasjoner i egg av norske fugler i ulike perioder og samlet for tidsrommet 9-994, mg/kg våtvekt. Table 4.2. DDE concentrations in eggs of orwegian birds in various periods and for all samples 9-994, mg/kew.w. Spurvehauk Dvergfalk Jorditgle Vandrefalk Hønsehauk Havørn Fiskeøm Sivhauk Jaktfalk Myrhauk Svartbak Kattugle Fiskemåke Hubro Gråmåke Sildemåke Alke Havhest Havsule Lomvi Slagugle Kvinand Tam talk Lunde Kongeørn Hettemåke Polarlomvi Perleugle Krykkje Toppskarv f 'epsevåk Fjellvåk Musvåk Ærfugl Fossekall 9-9 Min. Maks. 2,87, 2,,9,,8 9,44,27,4 9,,7 2, ,7 28,4 8.,8,, 8,44 2.8,2.8,74,,88 2,2,4,2,9,97,8,,,,9,28,, Min. Maks. 8, 4, 7,2 44, ,4,8,4 2, 2,,,2 87,,2, ,9 4,7,2,,8,9,7,7,2 4,,89,,,2,2 2,,2 2,,2,2,,4,,,,4,,,, / ,, ,2 2,9,42 4,9 7,2,,9,7,8,,8,8,4,,42,4,42,28,2. Min. Maks. 2, 9,2,9,24,8,4, 7,7,8 98,8.2 2,4,9,9,24 2,7,8,7, 7,2,8,8,8,8,,94,2,74,,9,4 2,,,2,,4,, / 99-94,24 7,74,4,74,,9 2,9 2,4,8,,7,29,2,4,2,2.49,29,9,,.2,2,2, Min. Maks.,9 4,4,74 27,7,8,,74,74,9 7,4,,4,2,,2 4,,8,8,22,,7,7,29,29,2,2,22,9,4,8,9,,8 2,,29,29,,,8,2,8,7..7,2,2,2,2,2, \ 9 Hele perioden 2,7,9 8. 7,89,8,2, ,7.8,74,,,9,4,,,9,8,7,4,,,49,42,4,29,29,28,2,27,.,8, Min. Maks.,9 4,,74, ,8 4,8,74 2,,8 98,8,2 87,,2,.8 2.7,9 4,7,2,,,8,24,7,8 7,4, 7,2,7,,,2,2 2,,2,7,22,9,2 2,,4,2,9,74,,4,4 2,,29,29,,,8,2,8,4,.7,2,,2,2,2, / Måkene er typiske altetere, og de kommer i en mellomgruppe når det gjelder DDE-nivåer. Imidlertid har de høyere nivåer enn de fiskespisende alkefuglene. Den mest typiske "rovfuglen" blant måkene er svartbaken, og den har også de høyeste DDE-nivåene. Studier viser at rovfugler som ernærer seg hovedsakelig av smågnagere har klart lavere miljøgiftbelastninger enn arter som lever fugl og/eller fisk (ewton 979). De fleste ugler er smågnagerspesialister, og vil få lav miljøgiftbelastning ettersom smågnagerne er planteetere. Unntaket er hubro, som har en diett med et varierende innslag av fugl. På kysten kan sjøfuglandelen være betydelig, og igjennom disse er det muligheter for høyere miljøgiftinntak. På 49

8 Sørvestlandet er det de senere åra målt relativt høye konsentrasjoner av klororganiske stoffer i enkelte hubroer (A. Bernhoft, pers. medd.). oen fugler trekker ut av landet om vinteren, mens andre arter blir i orge. Ser en på DDEverdiene i egg etter fuglenes trekkvaner, synes ikke dette aspektet ved fuglenes biologi ut til å være den viktigste faktoren for giftnivåene (Figur 4.2). æringsvalget ser ut til å være avgjørende, enten en er standfugl eller trekkfugl. DDE-innholdet i lever følger stort sett det samme mønsteret som for egg (Tabell 4.). Leververdiene er noe mer variable, og dette skyldes sannsynligvis at det mobiliseres fettløselige miljøgifter fra alle fettholdige deler av kroppen i sultperioder. Konsentrasjonene i lever hos fugl som blir analysert etter at de er funnet døde som utsultede vil bli sterkt påvirket av dette (Stickel og Stickel 99). Kondisjonsavhengig omfordeling av klororganiske forbindelser mellom kroppens organer er også vist hos krykkje (Henriksen et al. 99). I lever er rekordnivåene hos norske fugler 4 mg/kg DDE i en hønsehauk fra før 98, og 2 mg/kg i en dvergfalk fra Hardangervidda, funnet så sent som i ĊD < E CL O. LU Q Q O ,,4- Hovednæring l ifual og pattedyr og fisk [EEUl n verte b ra te r,2 Lim nisk Marint M armt/terrestnsk Terrestrisk ^ Altetende Habitat Figur 4.. Gjennomsnittlige DDE-nivåer (mg/kg våtvckt) i fugleegg i orge, gruppert etter habitat og næringsnisje. Figure 4. l. Mean DDE levels (mg/kg w.w.) in eggs of orwegian birds, grouped according to habitat and principal prey (highest levels in species eating other birds and/or fish).

9 i,o -,-,4- o,,2- S,- O ra,8- T d) s,-,4-,2-,.. (U S ta n dfu gi W ihi^^ I M_ Trekkfugl P e rio d e H ESl IIB Figur 4.2. Mediant DDE-ni\ 'å (mg/kg våtvekt) i norsks: fugleegg (alle arter) fordelt på trekkvaner og innsamlingsperiode. Figure 4.2. Median DDE le-* /els (mg/kg w.w.) in in orwegian bird eggs (all species), grouped in stationary/migratory species and sampling periods. Tabell 4.. DDE i lever av norske fuglearter 9-94, mg/kg våtvekt. Table4.. DDE in liver of orwegian birds 9-94, mg/kg w.w. 9-8 Midd, Vandre falk 8. Dvergtalk,7 Grahegre. 9 Min. Maks Midd. Min. Maks.,2 2,,9,8 2,.. Huvhesi Hønsehauk,9, 4, 9,9,24, Havørn 2,, 89, 72 Fiskearn,, 9, 4,24,24,24 Spurvehauk,, 7, 98 4,9,229,2 Fiskemåke,,7 8 2 Jaktfalk,2, 2, 2,9.9,9 Homugle,,, 2,7,7,7 Kattugle,8,, 4,8,2,8 Hubro,7, 7, Gråmåke,88,88,88,,. Musvåk,, 4, 8.2,,2 Svartbak Stor/om Spurveugle,4,, 2,7,7,7 Kongeørn,4,, 7 Tarntalk,4, 9, 7,29,4,72 Krykkje Lomvi,2,2,,9,2, Haukugle,2, 7 Jordugle,2, 2, 2,4,4,4 Fjellvåk,, 2,9 Perleugle,, 4, 2,,, Fossekall Hele perioden Midd. Mm. Maks. 8.nO ,8 2, ,9.4, 4 2,, 89, 72,42,9, 2.,7, 2,,7,8 2,8,2,,7,7,,79,2, 4,7,7, 2,4,,88 2,48,4, $ ,4,. 2,4,, 7,8.4\ 9. 2,2,,9 2,2,2, 2,2,,7,9, ,, 2,9,, 4,

10 PCB Eggnivåene av PCB i norske fugler ligger høyere enn for DDE i de fleste arter (Tabell 4.4). Havørn og vandrefalk, begge toppredatorer fra kystmiljøet, har hatt de høyeste nivåene over tid. Hos havørn trekker noen egg med ekstremt høye konsentrasjoner fra 98-tallet gjennomsnittsnivået opp. Mange arter har jevnt over hatt konsentrasjoner over en grense på 4 mg/kg PCB på våtvektsbasis, som er foreslått som en øvre grense for "ingen observerbare negative effekter" (OAEL) hos den amerikanske hvithodehavørna Haliaeetus leucocephalus (Wiemeyer et al. 99). (Denne grensen trenger imidlertid ikke å bety bestandsnedgang). Jaktfalken ligger også her bemerkelsesverdig høyt, særlig i betraktning av at den lever i høyfjellet, og har rype som hovednæring (se imidlertid diskusjon under 4...). Man kan merke seg at også i perioden er det hos enkelteksemplarer av disse tre artene funnet PCBnivåer i eggene som langt overskrider OAEL. ivåene i egg av hønsehauk og spurvehauk har muligens falt raskere enn hos de førstnevnte artene, men materialet er for lite til å trekke sikre slutninger. Tabell 4.4. PCB i egg av norske fuglearter 9-994, mg/kg våtvekt Table 4.4. PCB in eggs of orwegian birds 9-994, rrig/kg W. W. 9-9 Midd Mm Maks Midd Mm Maks Midd Mm Maks Midd Mm Maks Hele perioden Midd Mm Mjks Havørn Vandre talk Hensehauk Spurvehauk Svartbak Jaktfalk Sildemåke T Havhest Gråmåke Hubro Alke Havsule Ftskeorn Dvergtalk Kvmand Krykkje Lomvi Kongeørn Lunde Fjellvåk Kattugle Hettemåke , , >l Toppskarv Polarlomvi Fiskemåke Tårn talk Ærfugl Perleugle Fossekall f.., En ser av figur 4. at høyt PCB-innhold er assosiert med enten marin tilknytning og/eller fugl i dietten. I en gruppe under de høyt belastede rovfuglene kommer svartbak, havhest, gråmåke, alke og havsule. På 99-tallet ser de ut til å ha nivåer under ovennevnte foreslåtte grense. Hubroen kommer muligens også i denne kategorien. Den økologiske betydningen av de 2

11 observerte verdiene er usikker. Ulike arter har ulik følsomhet, og måkefugler har vist seg å være mer robuste overfor PCB enn mange andre arter (Brunstrom og Reutergård 98). Lavest nivå har arter som enten spiser smågnagere eller virvelløse dyr. Dette er i samsvar med regelen om liten oppkonsentrering i korte næringskjeder. Virkninger av PCB er vanskelige å skille fra effekter av andre klorerte hydrokarboner på grunn av sannsynligheten for positiv samvariasjon. Lincer (994) fant at det muligens var synergisme mellom PCB og DDE når det gjaldt skallfortynning. Dette ble vist i et foringsforsøk med en nær slektning av vår dvergfalk, den amerikanske spurvefalken Falco sparverius. Foring med mg/kg DDE alene i maten ga % skallfortynning, mg/kg Aroclor 24 alene (en kommersiell PCB-blanding) ga ingen skallfortynning, mens stoffene gitt i en blanding ga 9 % skallfortynning. ewton og Bogan (978) viste at klekkesuksessen avtok med økende PCB-innhold i eggene hos spurvehauk. I mange arter (havørn, vandrefalk, jaktfalk) er det i perioder, til dels inn i 99-årene, blitt registrert overskridelser av den foreslåtte effektgrensen på 4 mg PCB/kg våtvekt, men det er uklart om dette virkelig har hatt noen effekt. år det gjelder ekstremverdier, hadde eksempelvis en havørn frå Møre i 98 nesten 4 mg/kg våtvekt i et egg. Det er all grunn til å tro at giftnivåene (det var også mg/kg DDE) var årsaken til at fosteret i dette egget døde. Det aktuelle hekkeparet hadde etter alt å dømme spesialisert seg på å ta havhest, noe som kan ha forårsaket de høye nivåene. PCB-nivåene i saltvannsfisk (havørns viktigste næring) ligger vanligvis 2- ganger lavere enn i sjøfugl (se kap...2). Andelen sjøfugl i dietten til havørn blir derfor bestemmende for dens miljøgiftbelastning. Av tabell 4. ser en at nivåene av PCB i lever varierer svært mye. Hos noen individer har konsentrasjonene vært så høye at det utvilsom har medført forgiftning. Eksempelvis inneholdt leveren av en hønsehauk 2 mg/kg PCB. En hubro hadde mg/kg, en kongeørn hadde 2 mg/kg, en havørn 8 mg/kg og en vandrefalk 2 mg/kg PCB i leveren, alle verdier på våtvektsbasis. 4U - - ro 2 - "S\ n. ^ - T O i - T 4 " OQ o OL 2 - _O> ' 'E </> E,- g,4- ) ' O",2-,- 7 x ^ ^ ^ s s s s x xx x x xx 7 x g x x x X x xx x x x \ x s / \ s x xx s ^. ', s x xx x s x x s m x Lim nisk Marint Marint/terrestrisk Terrestrisk - "s s//// Hoved næ ring [Fugl KXJFuql og patte ESfisk gsg^fugl og fisk LLLJJlnvertebrater ^Pattedyr m Alte tende Habitat Figur 4.. Gjennomsnittlig PCB-innhold i fugleegg forhold til habitat og næringsvalg, mg/kg våtvekt Figure 4.. Mean PCB content in eggs of orwegian bird species with different habitats and food preference, mg /kg w.w. (Highest concentrations in species eating other birds or birds and fish from marine habitats).

12 Miljøgifter og radioaktivitet i norsk fauna 999 Det er vanskelig å sammenligne nivåer av klororgamske stoffer i polarmåker på Svalbard og gråmåke og svartbak på fastlandet da lever har vært standardorgan på Svalbard, og egg på fastlandet Imidlertid finnes det ett godt datasett i Barrett et al (99) hvor nivåene av klororgamske stoffer er analysert i polarmåkeegg frå y Ålesund, Svalbard, og gråmåkeegg fra hver av 4 ulike lokaliteter i ordland, Troms og Finnmark, innsamlet i 992 og 99 Gj sn PCB-mnhold i polarmåkene var 2 9 ppm (våtvekt), mens det var hhv 2,7, 2,, l, og O 8 mg/kg (våtvekt) i gråmåkeeggene frå de nordnorske koloniene Ved jamføring av konsentrasjonene i lever er det bare tilgjengelige data fra forskjellige undersøkelser, med de usikkerheter dette medfører I tabell 8 ses stor spredning for PCB i lever av polarmåke, delvis omtrent som i gråmåke frå fastlandet, også med mange verdier opp mot det som er registrert i ekte rovfugl frå fastlandet (tabell 4 ). For å bringe på det rene forholdet mellom nivåene av PCB og andre klororgamske stoffer i sjøfugl frå Arktis versus sjøfugl frå fastlands-orge er det behov for flere direkte sammenlignbare undersøkelser (som i ovennevnte Barrett et al. 99) I disse studiene bør inngå registrering av forholdet mellom stabile nitrogemsotoper med henblikk på nærmere karakteristikk av artenes trofiske nivå (posisjon i næringskjedene, kfr Atwell et al 998 og Kidd et al 998) I tilfellet bør man satse på prøver av egg fremfor lever (eller helst begge), idet leverprøver er mer variable og kondlsjonsavhenglge Gllbertson et al (987) anbefaler egg som standard analysemedium hos fugl Tabell 4.. PCB i lever hos norske fugler , mg/kg våtvekt Table 4 PCB m hvers of orwegian birds , mg/kg. W W Levtr Hele perioden Midd Mm Miks Midd Mm Maks Midd Min Miks amt n falk (lltllllwl Ha\h(.\l Hivorn 2 j V 2 (III 2 " 8 j II 72 (, 4 / // ") ) l) /?» 'J f>4 2 II 2 ~ lf> f, 8 / j j 72 Jaktfalk Fiskeern Hubro Krykkie Henselnuk Kongeorn Stormfugler \iorlom / Vi / Vi Vi / 2 / Vi / Vi 47 / Vi 8 / Hornuglc Dvergtalk Musvak Gråmåke > Spurveugle Perleugle Spurvehauk Su/r//>i/Å Kattugle ~~ 7 2 )2 2) II 2 9 " 9 )2 7.' Tarntalk Lomvi Andefugler Jordugle Fiskemåke Fjellvåk Haukugle Vade måke 2 2 og alkefugler O

13 4... Dieldrin ewton (988) viste at dieldrin-nivåer på over, mg/kg på våtvektsbasis i lever (.7 mg/kg i egg) var nok til å holde en bestand under det naturlige bærenivået. Det er derfor ingen tvil om at dieldrin har spilt en betydelig rolle når det gjelder nedgangen i den norske bestanden av vandrefalk. Hele 4 mg/kg dieldrin ble målt i et vandrefalkegg fra Rogaland fra 97 (ygård 98). Ringmerkingsgjenfunn viser at norske vandrefalker overvintrer på De britiske øyer, ederland, Belgia og Frankrike (Haftorn 97). En vet at dieldrinbruken i deler av dette området var svært utbredt. Dieldrin har høy akutt giftighet, og inntak av dødelige doser gjennom forurensede byttedyr (fugl) i overvintringsområdene er sannsynligvis det som bidro til å bringe også vår bestand av vandrefalk på randen av utryddelse. Det gir grunn til bekymring at det på 99-tallet fortsatt er funnet vandrefalkegg som har inneholdt konsentrasjoner over den antatt kritiske grensen. Etter vandrefalken kommer spurvehauk, havørn, hønsehauk og dvergfalk, alle mer og mindre spesialister på fugl som bytte. Alle andre arter har vist lave verdier (Tabell 4.). Tabell 4.. Dieldrinnivåer i norske fugleegg i ulike perioder fra 97 til 994, mg/kg våt vekt). Table 4.. Dieldrin in eggs of orwegian birds :. mg/kg w.w. Vandrefalk Spurvehauk Havørn Hønsehauk Dvergfalk Lunde Toppskarv Perleugle Fiskeørn Kongeørn Jaktfalk Huili-inala; Fjellvåk Kattugle Hubro Midd Min. Maks / Midd Min. Maks /./ Midd Mm. Maks Hele perioden Midd II. (l!.2... Min. Maks , Tabell Dieldrinnivåer i lever av fugl , mg/kg våtvekt. Table 4.7. Dieldrin levels in liver of orwegian birdsi , me/kg w.\ 'tiiulrc/u/k Jaktfalk Havørn Hønsehauk Spur\ehauk Kongeørn Jordugle Tårn falk Hornugle /L'llnik Huhro /h-cr K /ulk A/HSVUA HaukuKk-.ywm-HK/c Kattugle /,, /, «/, Midd. I.IHI H. H" H ll.ll l II II. II III ll.ll l II. II.O l H II.HIII. Mm. Maks..(( l.fillll / ll.ll ll.ll K). ll.ll III. III. III.... III. III i / ) Midd Min...8. II. S Maks II H 2 II (l ( H \ Hele perioc Midd..((. ~ H II, H Kl.. II. H III. /Ul l II.9,( Min. Maks..((. ll.ll III II.HIII. ii.oio o.oio.).2. O.OIO o.oio ii.niii ll.ll / j / '

14 Det er få målinger i lever, men en vandrefalk topper klart med en dieldrinkonsentrasjon på, mg/kg. De fleste leverprøvene har lave verdier (Tabell 4.7) HCB HCB er et stoff som det finnes lave konsentrasjoner av i de fleste prøver. Bare unntaksvis er det verdier i egg eller lever over l mg/kg våtvekt (tabellene 4.8 og 4.9). Den relativt lave giftigheten sammenlignet med andre stoffer gjør ikke HCB til noen aktuell trussel mot norske fuglebestander. I motsetning til det som er tilfelle for DDE, PCB og dieldrin er de høyeste konsentrasjonene av HCB i egg funnet i arter som overveiende har innlandsfugl som byttedyr (tabell 4.8, figur 4.4). Et egg av spurvehauk hadde en HCB-konsentrasjon på hele,8 mg/kg. En hønsehauklever inneholdt,7 mg/kg HCB. Igjen er det overraskende å se de høye nivåene i egg og organer hos jaktfalk (se 4... for mulige forklaringer). Tabell 4.8. HCB-konsentrasjoner i egg av norske fugler 9-994, mg/kg våtvekt. Table4.8. HCB levels (mg/ka W.W. ) in eggs of orwegian birds sampled in different periods Spurvehnuk Jaktfalk Hettemåke Dvergfalk Vandrefalk 9-9 Midd. Min. Maks. Gråmåke Alke Polarlomvi Loim i Ha\ørn Lunde Sildemåke Honsehauk Krykkje Havsule Tarntalk Hubro Toppskarv Kattugle Perleugle Fiskeorn Kongeørn Fjellvåk Ærfugl Fossekall Midd Min. Maks T Midd Min Maks ) Midd Min Maks ">T 2 7 T> 9 Hele perioden Midd Min Maks., II ")T

15 V,l -, -, - M - t I g,-,2 -,, \x \\ \\ ^ l % \\ \ ^S^ %\\ % r ^J m \\ ^ ^ \\ x\ ^ >vs ^ mf ^P722 &É^^ V^ i i VO77V/, r ' i i i * i \ '"T i 'i'""l...l.rxj«! Vandrefllk P,kæn Kongeerr Hønsehauk Hubro Qrårråke Krykkje Lom,,. ^ aktfalk Fossekall Dv«rgfalk Havørn Spurvehauk Fjellvåk Kattugle Hettemåke Toppskarv Ærfugl Perleugle Hovednæring t Altetende l^l Pattedyr ^-r. Invertebrater KXXJ Fugl 9 fisk YJ^JL\ Fisk ipfi^m Fugl og pattedyr Figur 4.4. Gjennomsnittlige HCB-konsentrasioner (mg/kg våtvekt) i egg av norske fuglearter 97 94, sett i forhold til næringsvalg. Figure4.4. Mean levels of HCB (mg/kg w. w.) in eggs of orwegian birds according to choice of food (generally highest levels in species which prey on inland birds). ES] Tabell 4.9. HCB i lever av norske fugler , mg/kg våtvekt. Table 4.9. HCB in liver of orwegian birds , mg/kg w. W Total Midd. Min. Maks. Midd. Min. Maks. Midd. Min Maks. Jaktfalk Krykkje Havørn Kongeørn Lomvi Jordugle Fiskeørn Hubro.2. Hornugle.2. Tarntalk.2. Dvergfalk.. Spurvehauk Hønsehauk Spurveugle Fjellvåk.. Haukugle Kattugle Perleugle Muwak Vandretalk Svartbak Havhest Storlom Gråmåke

16 4... HCH På grunn av at lindan (gamma-isomeren av HCH) brytes relativt raskt ned i omgivelsene, oppstår eventuelle forgiftningstilfeller gjerne umiddelbart i forbindelse med bruken (Blus et al. 98). ivåene av HCH og dets metabolitter i norsk fauna er også generelt lave (Tabell 4.). Vandrefalk har i gjennomsnitt hatt de høyeste konsentrasjonene i egg. Et dvergfalkegg fra Finnmark i 988 inneholdt imidlertid hele,8 mg/kg HCH, og dette er det høyeste som er målt her i landet. Et vandrefalkegg på 99-tallet hadde, mg/kg. Det er uklart om disse høye nivåene skyldes inntak av forurenset bytte på overvintringslokaliteteri, eller inntak av forurensede trekkfugler på hekkeplassen (ygård et al. 994). Som for de andre persistente organiske miljøgiftene er det fuglespiserne blant rovfuglene som topper listen. Analysene fra levermaterialet (Tabell 4.) er for lite til å trekke generelle slutninger av, men det er hønsehauk som har hatt de høyeste gjennomsnittsverdiene og krykkje den høyeste enkeltverdien. Tabell 4.. HCH i egg av norske fugler , mg/kg våtvekt. Table 4.. HCH in eggs of orwegian birds , mg/kg w.w Vandre talk Jaktfalk Dxergtalk Spurvehauk Havorn Hønsehauk Fjellxak Fiskeorn tllihro Kongeørn lam/ulk 'crlcuxlc Fossekall Midd. Mm. Maks. Midd. Min. Maks II (Hill) ) )) Midd. Min. Maks II I)fi II ) IW ) D DDK ~ )'}..2. Tabell 4.. HCH i lever av fugl i orge , mg/kg våtvekt. Table 4. HCH in liver of orwegian birds , me/ka w.w HollH-lHIIlk Krvkkje Spiimivlc IKvrtfalk Spurv ehauk Sioiioin lurnfttik t ^kcom Lonn t Au//i W/ t- KamiKk-./»ft/,W/L- W»/7»W/c- A/im-«* Swrthuk dniiiuike HurlK-, llmckllll Midd Min. Maks. H.DI ).IH>4.'} X O.II2X O.II2X.2X II.2X.2X II.IHIK.4.4 i/.iiir ii.oi r D. mr i ) O.I/OK 4...) fi )2 Hele perioden Midd. Min. Maks III'} / DD2I OOOK Hill)' II )9 2 Dl)' II ) II ' _ > 9 8

17 4... Chlordaner Chlordaner har egenskaper som gjør at de lett transporteres over lange avstander, og vi finner derfor relativt mye av dem i arktiske strøk sammenlignet med andre klororganiske forbindelser (AMAP 997). Havørn er den arten som har hatt de høyeste konsentrasjonene i egg, med en maksimumsverdi på hele, mg/kg i et egg fra 989 (Tabell 4.2). I egg av jaktfalk og vandrefalk er det hhv. målt opptil og 2,4 mg/kg chlordan. En kongeørn fra 988 hadde 2,4 mg/kg oksychlordan i leveren (tabell 4.), men ellers er det havhest, spurvehauk og hønsehauk som i gjennomsnitt har hatt de høyeste verdiene i lever. Tabell 4.2. Chlordaner i norske fugleegg , mg/kg våtvekt. Table 4.2. Chlordanes in eggs of orwgian birds , mg/kg w. w. Havørn Jaktfalk Vandrefalk Spurvehauk Alke Havsule Gråmåke Dvergfalk Honwhuuk Lunde Kattugli: Kongeørn Toppskarv Krykkie Polarlomvi Fiskeorn Loim i Hiihn, Perleugle Ærfugl lumlulk l-li-llvuk Fossekall M idd~m in.~ ~ M~aks. " ~ "~Midd II II'J II Of, II...7 II III II III II III II II II II 2X.2 II H 2.. II. Ill II III. Min II 2H. II lill II 2.. inn Dill. "Maks H 2K II 2.2. inn inn. ""~~" / / 9 9 Hele perioden ~Mid± II -.2 II inn.. inn inn. Min II. II lill II.. inn inn. Maks. ~~ II 2X ,9.4 II 2.2. II III II III l Mirex De påviste nivåene av Mirex i egg og organer er lave (tabell 4.4). Den høyeste verdien er,72 mg/kg i et egg av jaktfalk. Et havørnegg inneholdt. mg/kg og et vandrefalkegg,2 mg/kg. Det er ikke noe som tyder på at disse verdiene har hatt noen negativ effekt alene, tatt i betraktning den antatt lave toksisiteten til mirex for fugl (men det er svært giftig for krepsdyr, Eisler 98). Det er likevel grunn til å peke på det forholdet at et svært persistent insekticid med lipofile egenskaper fra andre deler av verden når hit i såpass målbare mengder. Dette illustrerer den globale karakteren av forurensningssituasjonen hos norske dyrearter. 9

18 Toksafen Toksafen er kun målt i egg av fossekall fra Sør-orge. Svært lave verdier ble påvist (,- ug/kg våtvekt), men toksafeninnholdet var høyere enn chlordaninnholdet (ybø og Jerstad 997). Imidlertid har fossekallen hatt de laveste verdiene av klororganiske forbindelser av alle norske fuglearter som til nå er undersøkt. Det bør analyseres for toksafen i flere arter, spesielt rovfugl, for å kunne si noe generelt om nivåene for toksafen. yere målinger har vist nivåer i biologisk materiale i arktiske strøk på høyde med PCB og DDE (AMAP 997) Dioksin De hittil eneste analysene av dioksiner i norsk rovfuglmateriale ble utført i to egg av vandrefalk fra Telemark (fra 987 og 988) (R. Bergstrøm, pers. medd.). Det ble funnet dioksinnivåer i disse eggene som lå opptil ganger høyere enn det som er påvist i vandrefalkegg fra California, men det er usikkert hvilken effekt disse funne konsentrasjoner (opp til ca,2 TE-ug/kg våtvekt) har. Hos nordkrattvaktel Colinus virginianus er det funnet en oral LD- verdi av 2,,4,7,8-TCDD på ug/kg etter 7 dager, men ulike arter har ulik følsomhet (Hudson et al. 984). Data fra De store sjøer i USA har vist at konsentrasjoner på rundt l ug/kg i gråmåkeegg var assosiert med økt forekomst av kyllingødem (Gilbertson 98). Tabell 4.. Chlordaner i lever av fugl i orge , mg/kg våtvekt Table 4.. Chlordanes in liveir of orwegian birds , me/kg w.w. Midd Min Maks.. Kongcorn ~2~4fli) ' ~.4<M>~~ ~2~4M Huvl«!\l H.KII2, 2.4 Spurvehauk H(HT>L'h(jitk Ihvrx/ii/k. (il.!. Krykkje lurntiilk. li.4 '. Hiirnn^L' II. lill., Spurvfitglt: (I.W ll.or,97.s'iw//w/c.)4.'j, 4 Sldtiftm l-ftkctirn Mtwuk./2.. 2.lanlli^lc... kuliugle... 2 Lomvi dfamtlkc. f,..2 2 / rmc'a'</// t). 4. O.OOOK Tabell 4.4. Mirex i egg av norske furier , mg/ke våtvekt Table Mirex in eggs of > forweaian birds , mg/ke w.w. Juki/a/k atiiftv/ttlk Havorn Lunde lt)pp\kurv Kongcurn H(in\L'htiiik Dvergfalk Midd Min. Maks O.iOO o o om Hele perioden Midd. Mm. Maks. Midd. Min Maks. II 4X IT 72 2 H4K II l<)~ ^2 t) 2SK fi j HOHO 2 K 2 X 2 /2 2 l /2 / ) 2 2

19 4... Oktaklorstyren Måkeegg frå forskjellige steder på kysten frå Østfold og Telemark i sør til Finnmark i nord ble i 99 analysert med hensyn på oktaklorstyren (Moksnes og orheim 98). I Telemark ble det i tillegg analysert et materiale av måkeegg godt og vel ti år senere (Bergstrøm og orheim 98). Bare i eggene frå Telemark ble det funnet målbare nivåer av OCS. Dette ble satt i sammenheng med utslippet fra orsk Hydros magnesiumfabrikk på Herøya, som slapp ut en kompleks blanding av persistente klorerte hydrokarboner til Fri erfj orden. I gråmåkeeggene ble konsentrasjonene redusert til ca. halvparten i løpet av tiårsperioden. Det finnes lite data for OCS i annet biologisk materiale enn akvatiske organismer, og biologiske effekter er lite kjent. Tabell 4.. Oktaklorstyren i måkeegg frå Telemark 99-8, mg/kg våtvekt. Table 4.. Ochtachlorostyrene in eggs of gulls from Telemark, S.orway, 99-98, mg/kg w.w Midd Mm Maks Midd Mm Maks Sildemåke Hettemåke Gråmåke,2,2,2 2,4,9,,,,,8,, Utviklingstendenser for klororganiske stoffer i fugl orske fugler kan fordeles på mange nærmere karakteriserte naturmiljøer, men forenklet kan en foreta en grovinndeling i følgende hovedgrupper: 'marint', 'limnisk' (ferskvann), 'terrestrisk', og 'marint/terrestrisk' (overgangen mellom marint- og landmiljø, den nære kystsone). Forholdet mellom DDE og PCB i egg kan ha utviklet seg ulikt innen disse miljøene. For limniske arter, representert ved fiskeørn i Figur 4.. synes DDE å ha minsket hurtigere enn PCB. Dette er i samsvar med resultater fra Sverige, der DDE-nivåene i gjedde og røye har avtatt raskere enn PCB-nivåene (Bignert et al. 998). I de terrestriske miljøene, her representert ved kongeørn, er det en viss tendens til at DDE avtar saktere enn PCB, slik at DDE/PCBkvotienten øker over tid. Det er ikke direkte sammenlignbare data frå Sverige. I overgangen mellom det marine og terrestriske miljø, den nære kystsone, synes det å det skjedd små endringer. I havørn er forholdet mellom stoffene ganske stabilt over tid, mens PCB muligens har avtatt noe raskere i gråmåke enn DDE, men i gjennomsnitt er det fortsatt ca dobbelt så mye PCB som DDE. I det marine miljø er tendensen uklar, men PCB-innholdet ligger på 2-4 ganger høyere nivå enn DDE. Det er også motstridende tendenser i svensk materiale frå Østersjøen; i østersjøsild avtar sumddt-nivåene raskere enn sumpcb-nivåene, mens i torsk var det en jevn eller motsatt utvikling. Det er ikke mulig å si konkret hva disse ulike utviklingsforløp og mengderelasjoner skyldes. Det kan være både ulike tilførsels-, akkumulasjonsog nedbrytningsrater i de forskjellige miljøene. I det foreliggende norske materialet må det tas store forbehold når det gjelder slike trender, da det har det vært endringer i analysemetodikk under perioden, samt at de ulike artenes diett kan variere frå å til år, i takt med svingninger i byttedyrgrunnlaget. DDE har avtatt gradvis hos de fleste arter, mest hos de typiske fuglespiserne, noe mindre i andre næringskjeder (Figur 4.). Utviklingen for PCB er sammenfallende, men nivåene hos fuglespiserne var aldri like høye som DDE-nivåene (Figur 4.7). Fugler som lever av fugl og fisk (kystnære predatorer, eksempelvis havørn) har de høyeste nivåene, og nivåene går her relativt sakte nedover. Det er estimert en halveringstid på 7 år for DDE og 9 år for PCB for nivåene i egg hos havørn ((ygård 999)), og og 4 år for dvergfalk (ygard 997a).

20 2, O S ^ CL LD QQ, n:, Fiskeøm Havørn Kongeørn Gråmåke Krykkje Periode l l Figur 4.. Utviklingen over tid av forholdet mellom DDE og PCB i egg av ulike arter frå ulike habitater, gjennomsnittsverdier. Figure 4.. Time trends in the mean ratio DDE:PCB in eggs of orwegian birds of different habitats. 2 o +-' < E Q.. LLJ Q Q T Q),- - - Periode l ^98-89 Fugl Fisk Invertebrater Altetende Fugl og pattedyr Fugl og fisk Pattedyr Hovednæring Figur 4.. Utviklingen over tid av DDE-konsentrasjoner (mg/kg våtvekt) i fugleegg i orge i forhold til næringsvalg; medianverdier av alle prøver. Figure 4.. Time trends of DDE concentrations (mg/kg w. w.) in eggs of orwegian birds with different diets; median values of all samples (highest levels and largest decrease in species feeding on other birds and/or fish). 2