KJØTTETS TILSTAND STATUS I NORSK KJØTT- OG EGGPRODUKSJON

Transkript

1 KJØTTETS TILSTAND 215 STATUS I NORSK KJØTT- OG EGGPRODUKSJON

2 REDAKSJON Ole Arne Alvseike Ann-Kristin Kjos Ola Nafstad Helga Odden Reksnes Tor Arne Ruud Tora Saltnes ANIMALIA Lørenveien 38, Pb 396 Økern, 513 Oslo T: E-post: animalia@animalia.no Opplag: 2 5 Foto forside: Karianne Fuglerud Ingerø, Norsk Fjørfelag Trykk: Konsis Dato: November 215

3 INNHOLD ARTIKLER BÆREKRAFTIG KJØTTPRODUKSJON utfordringer og muligheter 6 BEREDSKAP I HUSDYRNÆRINGEN alltid beredt? 2 STATISTIKK 1 HUSDYRPRODUKSJON Kapittel 1.1. Storfe 3 Kapittel 1.2. Gris 32 Kapittel 1.3. Sau 34 Kapittel 1.4. Fjørfe 36 Kapittel 1.5. Økologisk dyrehold 38 Kapittel 1.6. Husdyr i verden 39 2 DYREHELSE Kapittel 2.1. Storfe 4 Kapittel 2.2. Gris 43 Kapittel 2.3. Sau 44 Kapittel 2.4. Fjørfe 45 Kapittel 2.5. Helsedata rapportert gjennom Dyrehelseportalen 46 Kapittel 2.6. Antibiotikaforbruk i husdyrproduksjon 49 Kapittel 2.7. Salg av koksidiostatika 51 Kapittel 2.8. Statens kontroll- og overvåkningsprogrammer for husdyrsykdommer 51 Kapittel 2.9. Forekomst og overvåking av prionsykdommer 53 Kapittel 2.1. Resistensovervåking 55 Kapittel Forekomsten av smittsomme husdyrsykdommer i Europa 56 Kapittel Import av levende dyr 61 Kapittel Kassasjon 61 4 DYREVELFERD Kapittel 4.1. Tråputepoeng en indikator på dyrevelferd 76 Kapittel 4.2. Død under transport og oppstalling 77 Kapittel 4.3. Tap av sau på beite 79 Kapittel 4.4. Kursvirksomhet knyttet til dyrevelferd 79 5 SLAKT, KJØTT- OG EGGKVALITET Kapittel 5.1. Slakteriene 82 Kapittel 5.2. Slaktelinjer og anlegg 83 Kapittel 5.3. Bedøving 88 Kapittel 5.4. Avblødning og avliving 89 Kapittel 5.5. Årsproduksjon av slakt i Norge 9 Kapittel 5.6. Økologisk slakt og egg 92 Kapittel 5.7. Klassifisering 93 Kapittel 5.8. Kvalitetsforbedringsprogram for svinekjøtt 1 Kapittel 5.9. Biprodukter 11 Kapittel 5.1. Plussprodukter 12 6 FORBRUK OG FORBRUKER HOLDNINGER Kapittel 6.1. Kjøttforbruk 14 Kapittel 6.2. Kilder til fett, fettsyrer og salt 19 Kapittel 6.3. Konsumprisindeks 111 Kapittel 6.4. Import av kjøtt og kjøttvarer 111 Kapittel 6.5. Forbrukerholdninger MATTRYGGHET Kapittel 3.1. Skitne slaktedyr 64 Kapittel 3.2. Salmonella 67 Kapittel 3.3. Yersinia 68 Kapittel 3.4. Shigatoksinproduserende E.coli (STEC) 69 Kapittel 3.5. Listeria 7 Kapittel 3.6. Campylobacter 71 Kapittel 3.7. Toksoplasmose 71 Kapittel 3.8. Creutzfeldt-Jacobs sykdom 72 Kapittel 3.9. Restmengder av forbudte eller uønskede stoffer i kjøtt og levende dyr 72 Kapittel 3.1. Sammendrag av noen europeiske zoonosetall 74 Kjøttets tilstand 214 3

4 OM ANIMALIA ANIMALIAS KJERNEOMRÅDER MATTRYGGHET KJØTT OG EGG I KOSTHOLDET DYREHELSE OG DYREVELFERD HUSDYRPRODUKSJON BÆREKRAFT, MILJØ OG KLIMA RÅVARE OG FOREDLING Animalia er et av Norges ledende fag- og utviklingsmiljøer innen kjøtt-og eggproduksjon. Vi tilbyr norske bønder og norsk kjøtt- og eggbransje kunnskap og kompetanse gjennom e-læring og kursvirksomhet, forsknings- og utviklingsprosjekter, husdyrkontroller og dyrehelsetjenester. Animalia er en nøytral aktør som arbeider for og sammen med hele den norske kjøtt- og eggbransjen. Vi skal bidra til økt verdiskaping, reduserte kostnader og høy tillit til norsk kjøtt- og eggproduksjon. ORGANISASJONEN LEDELSE Tor Arne Ruud, direktør STAB Torkel Randem, økonomi- og utviklingssjef Inger Lise Holen, fagsjef kurs og kompetanse Helga Odden Reksnes, kommunikasjonssjef Ellen-Margrethe Hovland, fagsjef ernæring Katrine Andersen Nesse, fagsjef bærekraft, miljø og klima HUSDYR Ola Nafstad, fagdirektør KVALITET OG FOREDLING Ole Alvseike, fagdirektør HELSETJENESTER OG KOORIMP Nina E. Svendsby, fagsjef HUSDYRKONTROLLENE Marit L. Lystad, fagsjef DYREVELFERD TRANSPORT OG SLAKTING Ola Nafstad, fagdirektør HUSDYRFAG Ola Nafstad, fagdirektør KLASSIFISERING Morten Røe, fagsjef SKJÆRING OG ANALYSE Frøydis Bjerke, fagsjef PROSESS OG PRODUKT Torunn T. Håseth, fagsjef MATTRYGGHET Sigrun J. Hauge, fagsjef 4

5 KJØTTETS TILSTAND 215 FORORD Aldri før har vel så mange vært interessert i kjøttets tilstand. Kjøtt debatteres i mange fora og med utgangspunkt i ulike vinklinger; landbruk, helse, mattrygghet, dyrevelferd, bærekraft, miljø og forbruk. De fleste har en mening om norsk husdyrproduksjon og de kjøtt- og eggproduktene som leveres av den norske bonden. Da er det greit å ha et faktabasert grunnlag. Det er dette Kjøttets tilstand først og fremst skal bidra med. Vi har to hovedtemaer for fagartiklene i år; bærekraft og beredskap. Begge berører viktige aspekter ved husdyrproduksjonen hvordan sikre bærekraftig husdyrproduksjon og hvordan opprettholde god dyrehelse og -velferd som grunnlag for trygg matproduksjon. Tor Arne Ruud direktør tor-arne.ruud@animalia.no I bærekraftartikkelen har vi trukket opp et perspektiv for norsk husdyrproduksjon i et nasjonalt og globalt perspektiv. Storfe blir ofte presentert som en klimaversting og sammenlignes med bilen når det gjelder utslippsintensitet. Dette mener vi gir et skjevt bilde og forklarer hvorfor. Artikkelen dokumenterer at vi i Norge faktisk gjør mye riktig i forhold til det FNs klimapanel mener er god praksis for å redusere utslipp av klimagasser fra landbruket. Den trekker også opp strategier og beskriver tiltak for hvordan landbruket kan bli enda mer bærekraftig og klimavennlig i fremtiden. Den andre artikkelen beskriver beredskapsarbeidet innen husdyrsektoren. Kompetanse og gode samarbeidsstrukturer mellom næring og myndigheter og innad i næringen gjør at vi er godt forberedt for å takle uforutsette hendelser og kriser. Artikkelen beskriver også hvordan krisenes vesen har endret seg over tid. Vi er «nesten alltid beredt» og bruker beredskapsorganisering også til å håndtere mer dagligdagse hendelser. I statistikkdelen av Kjøttets tilstand har vi i år blant annet utvidet omfang knyttet til resistens og overvåking i kapittel 2 og plussprodukter i kapittel 5. Også i år kommer den samlede statistikken i papirversjon. Fremtiden lyser digitalt også når det gjelder statistikk for kjøtt og egg. Allerede i dag kan du hente dagfersk slaktestatistikk fra Animalias hjemmesider. Vi legger nå til rette for mer dynamisk og søkbare data også på andre områder. Tusen takk til alle eksterne bidragsytere! Uten dere ville det ikke være mulig å presentere et så fullstendig datagrunnlag for Kjøttets tilstand. Det er viktig og riktig å engasjere seg i landbruk og matproduksjon. Vi opplever altfor ofte at debatten mangler et faglig fundament, er basert på foreldet kunnskap eller rett og slett er mytebasert. Et så viktig tema fortjener bedre og vi gjør hva vi kan for å sortere fiksjon og fakta, kvalitetssikre data og presentere kjøtt og eggproduksjon i Norge nøkternt og balansert. Bruk Kjøttets tilstand som kilde og oppslagsverk og engasjer deg gjerne i norsk husdyrproduksjon! Kjøttets tilstand 215 5

6 BÆREKRAFT

7 Foto: Grethe Ringdal, Animalia.

8 FORFATTER Katrine Andersen Nesse Katrine Andersen Nesse er landbruksøkonom fra NLH (199). Hun har erfaring fra TINE, privat virksomhet og SLF/Landbruksdirektoratet. Hun har vært ansatt i Animalia siden 214 og er fagsjef for bærekraft, miljø, klima. Katrine samler og formidler fagkunnskap innen bærekraft, miljø og klima, initierer forskning på området, bygger nettverk og skal være en pådriver for bærekraftperspektivet i egg- og kjøttbransjen. BÆREKRAFTIG KJØTTPRODUKSJON utfordringer og muligheter En overordnet global utfordring er å produsere mat til en voksende befolkning på en bærekraftig måte. Husdyrsektoren produserer mat og utnytter naturressurser, men den bidrar også til utslipp av klimagasser. Hvilken plass skal husdyr og produksjon av kjøtt, egg og melk ha i matproduksjonssystemet nasjonalt og globalt? FNs klimapanel, Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), har uttrykt at det er nødvendig å ta i bruk alle tilgjengelige ressurser til matproduksjon, og at produksjonen må være tilpasset de naturgitte forholdene. Norge har relativt sett lite landbruksjord. En stor andel av arealene er kun egnet til grasproduksjon. Vi har rikelig med vann, lite dyresykdommer og et kaldt klima. Vi har også godt utviklet teknologi som gir effektive produksjonssystemer og -metoder. Med dette som bakgrunn kan vi si at husdyrproduksjon er den formen for matproduksjon vi i Norge har de beste naturgitte forholdene for å drive hvis vi skal utnytte hele produksjonsgrunnlaget på en best mulig måte. Kjøtt- og eggbransjen er opptatt av at vi skal utnytte ressursgrunnlaget i Norge til husdyrproduksjon og samtidig ivareta hensynet til bærekraft, miljø og klima. Begge deler er viktig for vår nasjonale matsikkerhet og for å møte den globale klimautfordringen. FAKTA Begrepet bærekraftig utvikling fra FN-rapporten Vår felles framtid (1987): «Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.» BEFOLKNINGSVEKST OG BEHOVET FOR MAT FN anslår at verdens befolkning vil vokse til 8 milliarder rundt 225 og flate ut ved 9 milliarder rundt 25. FNs klimapanel anslår at det vil være behov for 6 prosent mer mat i 25 gitt nåværende matforbruk og ingen særlig reduksjon i mengde matavfall. Klimapanelet anslår samtidig at veksten i matproduksjonen globalt vil kunne bli redusert på grunn av klimaendringer dette til tross for at klimaendringene vil kunne føre til økt vekst i matproduksjonen i enkelte regioner på nordlige breddegrader. En prognose for befolkningsveksten i Norge viser at vi vil være 5,5 millioner mennesker i 225 og 6,4 millioner i 25, ifølge Statistisk sentralbyrå. Det er et politisk mål å øke matproduksjonen i takt med befolkningsveksten. Et samlet Storting har også uttrykt en intensjon om økt selvforsyning. SAMMENSATTE UTFORDRINGER Norsk husdyrsektor har en del klare fortrinn. De naturgitte forholdene er allerede nevnt. I tillegg har Norge en husdyrnæring med høy kompetanse og godt samarbeid innad i næringen. Det er også en høy grad av samhandling mellom næringen, forskningssektoren og myndighetene. Disse faktorene utgjør en viktig del av det norske ressursgrunnlaget. Men norsk jordbruk og husdyrsektor har også utfordringer i et bærekraftperspektiv. Det er mer effektiv ressursutnyttelse å spise mat som ikke har gått veien gjennom husdyr. Høy produktivitet kan bidra til en bærekraftig husdyrproduksjon. Samtidig kan effektive husdyrsystemer gi negative miljøbelastninger. God utnyttelse av norske ressurser kan kreve supplerende import av for eksempel proteinråvarer. Dette er komplekse utfordringer, som krever både en helhetlig tilnærming og kunnskap på detaljnivå. 8

9 KLIMAENDRINGER SKYLDES KLIMAGASSER FNs klimapanel utgir rapporter omtrent hvert femte år. Disse rapportene danner grunnlaget for den internasjonale klimapolitikken. I synteserapporten for 214 fastslår panelet at det er svært sannsynlig at klimaendringene skyldes menneskeskapte klimagassutslipp i atmosfæren først og fremst fra forbrenning av fossile brensler og avskoging. Dersom man ser på utslippskildene på globalt nivå, utgjør utslipp fra energi, transport og industri 7 prosent, mens jordbrukets andel er 14 prosent (Figur 2). I Norge er utslippsandelen fra olje og gass, transport og industri 8 prosent. Jordbruket står for 8,7 prosent (Figur 1). Selv om det kan ligge ulike forutsetninger til grunn i denne sammenligningen, viser tallene at Norge har betydelige fossile utslipp og at hovedkilden er norsk olje- og gassvirksomhet. Figur 1. Utslipp av klimagasser pr sektor i Norge 214, prosent Andre kilder (3,) Oppvarming; husholdninger (1,2) Energiforsyning (1,7) Jordbruket (4,7) Luft- og sjøfart, fiske (6,3) 5,6 % 2,2 % 3,2 % 8,7 % 11,7 % Kilde: SSB (foreløpige tall, mill. tonn CO 2 -ekvivalenter i parentes). 27,3 % Olje- og gassutvinning (14,7) 22,3 % Industri og bergverk (12,) 19, % Veitrafikk (1,2) FNs klimapanel Intergovernmental Panel on Climate Change, IPCC, ble opprettet av FN i Det er et ekspertpanel som skal følge utviklingen i klimaendringene. Klimapanelet består av eksperter og forskere fra hele verden. Klimapanelet vurderer all tilgjengelig forskning om klimaendringer og hvilke miljømessige, sosiale og økonomiske konsekvenser disse endringene kan ha. Flere norske forskere sitter i klimapanelet og i Norge er det Miljødirektoratet som har ansvar for å koordinere arbeidet nasjonalt. Kilde: FN.no FAKTA Figur 2. Utslipp av klimagasser pr sektor globalt, prosent Annen energi Skogbruk og annen arealbruk 11, % 11, % 24, % Elektrisitet og varmeproduksjon Jordbruk 14, % 21, % Industri Bygninger 6,3 % 14, % Transport Kilde: FNs klimapanel 214. Figur 3. Utslipp av klimagasser fra 197 til 24, GtCO 2 -ekv/år FAKTA GtCO 2 -ekv/år , , , ,7 2 49, 24 CO 2 fra bruk av fossile brensler og andre kilder CO 2 fra avskoging, nedbryting, torv CH 4 fra jordbruk, avfall og energi N 2 O fra jordbruk og andre F-gasser Fordeling av klimagassutslipp fra husdyrsektoren, globalt: Metan (CH 4 ) 44% Lystgass (N 2 O) 29% Karbondioksid (CO 2 ) 27% Kilde: FAO Kilde: FNs klimapanel 27. Kjøttets tilstand 215 9

10 Hvis vi ser på utviklingen i norske utslipp fra 199 (tabell 1), har utslippene fra olje og gass og veitrafikk hatt en betydelig økning, mens utslippene fra jordbruket har gått ned. Nedgangen skyldes blant annet færre antall husdyr (storfe), mindre bruk av mineralgjødsel og økt kraftfôrandel hos drøvtyggere, som gir mindre utslipp fra fordøyelsen. Tabell 1. Endringer i norske utslipp fra sektorene jordbruk, olje og gass og veitrafikk Endring i % Jordbruk 5,5 (1,6 %) 4,7 (8,7 %) - 15,1 Olje og gass 7,7 (14,8 %) 14,7 (27, %) + 9,8 Veitrafikk 7,8 (15, %) 1,2 (19, %) + 31, Endringer i norske utslipp fra sektorene jordbruk, olje og gass og veitrafikk, mill tonn CO 2 -ekv. (% av totale norske utslipp dette året i parentes). Kilde: SSB. HUSDYRPRODUKSJONENS DEL AV UTSLIPPENE Globalt sett er det anslått at ca. to tredjedeler av klimagassutslippene fra jordbruket kommer fra husdyrsektoren. FNs klimapanel peker på at det har stor betydning hvilken beregningsmetode som benyttes ved utregning av de ulike sektorenes klimagassutslipp. Valg av beregningsmetode gir spesielt store utslag for sektorer som slipper ut metan og lystgass. I Norge utgjør husdyrproduksjon en betydelig del av jordbruket, og det anslås at 9 prosent av jordbrukets utslipp er knyttet til fôr- og husdyrproduksjon. De viktigste kildene til utslipp er metan fra fordøyelsen til drøvtyggere og fra gjødsel, og lystgass fra gjødsel og fôrproduksjon (tabell 2). Dyrking av myr er en annen stor kilde til utslipp av klimagasser fra det norske jordbruket. Ifølge Bioforsk er andelen 28 prosent. Denne utslippskilden er ikke medregnet i SSBs utslippstall. Tabell 2. Kilder til utslipp fra jordbruket i Norge Av jordbrukets utslipp 1 tonn CO 2 ekv Husdyrfordøyelse 3 % Husdyrgjødsel 15 % 924 Mineralgjødsel 9 % 64 Fossilt brennstoff 7 % 449 Avrenning 5 % 31 Dyrking av myr 28 % Dyrking av mineraljord 2 % 149 Diverse 4 % 228 Kilde: Bioforsk 214 Tabell 3. Antall dyr i Norge og verden 213 Norge Verden Andel Storfe ,6 % Sau ,23 % Gris * ,16 % Kylling * ,34 % Kilde: FAOSTAT *) SSB 1

11 FAKTA STOR VARIASJON OGSÅ LOKALT Globalt sett varierer de totale utslippene fra jordbrukssektoren mellom kontinenter og regioner. Norge befinner seg i en del av verden der utslippene fra jordbruket er relativt lave også målt per produsert enhet. Utslipp per enhet er høyere i en rekke andre land og regioner i verden, men variasjonene i utslipp kan være store innen samme region og også mellom gårder. Både rapporter fra FAO, FNs klimapanel og norske forskningsrapporter viser dette. Nettopp den store lokale variasjonen mellom gårder gir muligheter for utslippsreduksjoner ved at man kan gjøre tilpasninger på den enkelte gården. Figur 4 viser regionale utslipp fra husdyrsektoren og andel utslipp fra de ulike dyreslagene. Figur 4. Totale utslipp per region og hvor stor andel de ulike dyreslagene bidrar med 92 Russland VestEuropa NordAmerika ØstEuropa 174 Øst- og Sørøst-Asia 346 Midtøsten og Nord-Afrika 1735 Latin-Amerika og Karibia Sør-Asia Sub-Sahariske Afrika Kjøttfe Melkekyr Svin Kylling CO2-ekvivalenter: Klimagassene har ulik evne til å varme opp atmosfæren. For å kunne sammenligne virkningen av klimagassene, blir de regnet om til karbondioksid(co2)verdier, og benevnes CO2ekvivalenter. Som omregningsfaktor benyttes gassens GWPverdier (globalt oppvarmingspotensial). Faktorene er 1 for karbondioksid (CO2), 21 for metan (CH4) og 31 for lystgass (N2O) Sau/geit 153 Oseania Mill tonn CO2-ekv. Kilde: Gleam, FAO. LAVERE UTSLIPPSINTENSITET I NORGE Som nevnt, peker både FNs klimapanel og FAO på at utslippene og utslippsintensiteten, altså utslipp per produktenhet, varierer sterkt mellom kontinenter og regioner. Det varierer også mellom ulike produksjonssystemer. FAO trekker fram at det er svært store variasjoner i utslippsintensitet også innenfor hver vare fordi det i ulike deler av verden er så store ulikheter i driftsmetoder og faktorer som inngår i produksjon av samme vare. Utslippsintensitet beregnes oftest per kg matvare eller per kg protein. Figur 5 illustrerer hvordan utslippsintensitet per kg slaktevekt i storfekjøttproduksjon varierer mellom regioner. «Det er ikke gitt at det som er en bærekraftig diett i ett område er en bærekraftig diett i et annet område, dette henger sammen med lokalt ressursgrunnlag» Prof. Louise O. Fresco, President The executive board Wageningen, på EAT Kjøttets tilstand

12 FAKTA I prosjektet Greenhouse gas emission intensity of grass silage based dairy and beef production. A system analysis of Norwegian farms ved NMBU ble det utviklet en modell som er tilpasset norske forhold HolosNor for å beregne utslipp av klimagasser på gårdsnivå i kombinert produksjon av kjøtt og melk. Dette er en helhetlig modell og et verktøy for å kunne tallfeste variasjonen mellom gårder. I modellen beregnes klimagassutslippene på grunnlag av areal, jordsmonn, klima, forbruk av egne og innkjøpte driftsmidler, og produksjonsresultater i planteog husdyrproduksjonen. Ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, NMBU, arbeides det nå med å utvikle en modell for å kunne beregne klimagassutslipp for ammekuproduksjon. Modellen vil bli et verktøy for å estimere nivå og variasjon i klimagassutslipp på gårdsnivå for denne produksjonsformen. Ved NIBIO er det utviklet en metode for såkalte livsløpsanalyser. Det innebærer å beregne miljøbelastninger i de ulike leddene bakover i produksjonskjeden, fra det ferdige produktet. Metoden kan brukes innenfor ulike produksjonssystemer. Metoden avdekker variasjoner mellom systemer og mellom ledd i kjeden og er et verktøy for å finne forbedringspunkter i produksjonskjeden. KgCO 2 -ekv/kg slaktevekt Figur 5. Regional variasjon i storfekjøttproduksjon og utslippsintensitet av klimagasser Tabell 4. Utslippsintensiteter pr kg protein i ulike produksjoner og regioner Region Dyreslag Råvare kg CO 2 -ekv/kg protein Verden Sau Kjøtt 19,8 Latin-Amerika og Karibia Sau Kjøtt 21,6 Vest-Europa Sau Kjøtt 145,2 Verden Fjørfe Kjøtt og egg 4,8 Latin-Amerika og Karibia Fjørfe Kjøtt og egg 43,3 Vest-Europa Fjørfe Kjøtt og egg 45,4 Verden Svin Kjøtt 51,8 Latin-Amerika og Karibia Svin Kjøtt 61,4 Vest-Europa Svin Kjøtt 57, Verden Storfe Kjøtt 342,6 Latin-Amerika og Karibia Storfe Kjøtt 533,4 Vest-Europa Storfe Kjøtt 139,5 Kilde: Gleam, FAO. Nord Amerika Metan, drøvtyggere Latin-Amerika og Karibia Metan, gjødselhåndtering Lystgass, gjødselhåndtering Vest Europa Lystgass, påført og deponert gjødsel Lystgass, kunstgjødsel og planterester Kilde: Gleam, FAO 213. Øst Europa Russland Midtøsten og Nord-Afrika Karbondioksid, fôr Subsaharisk Afrika Sør Asia Karbondioksid, soyaproduksjon (endring i arealbruk) Karbondioksid, direkte og indirekte energi Karbondioksid, etter gårdsgrind Øst- og Sør-øst Asia Oseania Karbondioksid, beiteekspansjon (endring i arealbruk) Verden FAO har beregnet global gjennomsnittlig utslippsintensitet per kg slaktevekt for ulike dyreslag. I Norge er det gjort beregninger ved bruk av klimagasskalkulatoren HolosNor og i ulike forskningsprosjekter. Utslippsintensitetene nedenfor kan ikke sammenlignes direkte på grunn av ulike metoder, men tallene angir et nivå. For storfe i kombinert produksjon har FAO beregnet gjennomsnittlig utslippsintensitet til 46 kg CO 2 -ekvivalenter per kg slaktevekt. I norsk forskning er utslippsintensitet beregnet til 17 kg CO 2 -ekvivanlenter per kg slaktevekt for ung okse og 22 kg CO 2 -ekvivalenter for utrangerte kyr og kviger. 12

13 For svin er global gjennomsnittlig utslippsintensitet beregnet til 6 kg CO 2 -ekvivalenter per kg slaktevekt. I Norge har forskere beregnet utslippsintensitet til 3 kg CO 2 -ekvivalenter per kg slaktevekt. For fjørfe er global gjennomsnittlig utslippsintensitet beregnet til 5 kg CO 2 - ekvivalenter per kg slaktevekt og 4 kg CO 2 -ekvivalenter per kg egg. I Norge er det beregnet utslippsintensitet for kylling til 2 kg CO 2 -ekvivalenter per kg kjøtt. For egg er det beregnet utslippsintensitet til 1,5 kg CO 2 -ekvivalenter per kg. For sau er global gjennomsnittlig utslippsintensitet 24 kg CO 2 -ekvivalenter per kg slaktevekt. I Norge er det beregnet utslippsintensitet for sau som varierer fra 16 til 26 kg CO 2 -ekvivalenter per kg slaktevekt. MANGE MULIGHETER FOR Å REDUSERE UTSLIPP Ifølge FAO er det mulig å redusere utslipp fra husdyrsektoren globalt med opp mot 3 prosent ved å ta i bruk produksjonsmetoder og teknologi som allerede finnes. Hvis bønder innenfor et gitt system, region og klima tar i bruk de samme produksjonsmetodene som bøndene med de laveste utslippsintensitetene i det samme systemet, vil store utslippsreduksjoner være mulig. Det er en direkte sammenheng mellom klimagassutslippsintensitet og hvor effektiv ressursbruken er, for eksempel hvor stor andel naturressurser som går inn i husdyrproduksjonen per enhet spiselig eller ikke-spiselig vare. For husdyrproduksjonssystemer representerer utslipp av lystgass, metan og karbondioksid også tap av nitrogen, energi og organisk materiale. Tapene svekker effektiviteten og produktiviteten. Mulige tiltak for å redusere utslippene er derfor i stor grad basert på teknologi og metoder som forbedrer produksjonseffektiviteten per dyr og per besetning. I sine rapporter trekker FNs klimapanel og FAO fram en del viktige tiltak for å redusere utslipp av klimagasser fra landbruket på globalt nivå. For drøvtyggere hovedsakelig storfe ligger det største potensialet i å forbedre effektiviteten på dyr- og besetningsnivå. Bedre fôr og fôringsteknikker kan redusere mengden metan som dannes under fordøyelsen og mengden metan og lystgass som slippes ut fra gjødsel. Forbedret avl og tiltak for bedre dyrehelse betyr færre og mer produktive dyr. Forbedret gjødselhåndtering sikrer næringsstoffer og energi. Bedre beitebruk kan forbedre produktiviteten og føre til karbonlagring i jord, noe som kan bidra til å balansere utslippene fra husdyrsektoren. For enmaga dyr er riktig fôring, avl og bedre dyrehelse måter å redusere utslippene på. Å bytte til fôr som er produsert med mindre energi og ved hjelp av mer bærekraftige energikilder vil bidra til ytterligere kutt i utslipp. VI GJØR MYE RIKTIG Norsk husdyrproduksjon kjennetegnes ved effektivt avlsarbeid, svært god dyrehelse, høy fruktbarhet, høy tilvekst og god fôrutnyttelse. Ut ifra FAOs tiltaksliste kan vi fastslå at vi ligger langt framme innenfor områder som har utslippsreduserende effekt. I Norge har eksempelvis avlsarbeidet for økt tilvekst redusert slaktealderen for storfe (NRF) med én måned siden 1985, noe som bidrar til redusert utslippsintensitet. For kjøttfe drives det målrettet avlsarbeid for å forbedre grovfôrutnyttelsen, noe som øker ressursutnyttelsen totalt sett. Forskning med sikte på forbedret fôrkvalitet har gitt mye verdifull kunnskap som brukes til å øke fôrutnyttelsen og effektiviteten. Den gode helsestatusen på norske husdyr, både når det gjelder smittsomme sykdommer og produksjonssykdommer, gir produktive dyr. Kjøttets tilstand

14 Figur 6. Fordelingen av jordbruksareal i Norge Grønnsaker, frukt og bær Potet Matkorn 2, % 1, % 6, % 68, % Eng og andre fôrvekster Fôrkorn 23, % Jordbruksareal i drift 214: 9,9 mill dekar. I tillegg kommer arealer til utmarksbeite. Kilde: SSB og Landbruksbarometeret 215. BRUK AV NORSKE JORDBRUKSAREALER Matproduksjon er knyttet til bruk av jord, og tilgjengelige jordbruksarealer er en vesentlig del av ressursgrunnlaget. Om lag to tredjedeler av jordbruksarealene i Norge er best egnet til grasproduksjon (figur 6). De klimatiske forholdene gjør at det er begrensede muligheter til å produsere matkorn på den tredjedelen som egner seg til å produsere korn. En betydelig del av norsk planteproduksjon er dermed fôr til husdyr. Tilgangen på korn totalt i Norge varierer fra år til år og avhenger ikke minst av været i vekstsesongen. Fordelingen mellom fôrkorn og matkorn varierer også mellom år. I 214 ble ca. 8 prosent av norsk korn brukt til fôr. Kg kraftfôr for å produsere 1 kg kjøtt/egg/melk i Norge Storfe, kombinert Storfe, spesialisert Sau Svin Kylling Egg Melk 2-4 kg/kg kjøtt 3-5 kg/kg kjøtt 1,5-4 kg/kg kjøtt 2,7 kg/kg kjøtt 2,2 kg/kg kjøtt 2,1 kg/kg egg,3 kg/ekm* *EKM = energikorrigert melk Kilde: Beregnet på bakgrunn av opplysninger fra Felleskjøpet, Agri Analyse. HVA SPISER HUSDYRA? Med tanke på å øke selvforsyningsgraden, og med et uttalt mål om en bærekraftig norsk produksjon, er det viktig å se på hva husdyra spiser. Drøvtyggerne storfe, sau og geit har det fortrinnet at de kan utnytte gras som ikke kan brukes til menneskemat. De omdanner de organiske stoffene i grovfôret til høyverdige matvarer i form av kjøtt og melk. Ulempen er at det i denne prosessen dannes klimagasser. De enmaga dyrene som svin og fjørfe spiser kraftfôr og har det fortrinnet at de utnytter de tilførte næringsstoffene svært effektivt. De har et langt lavere utslipp av klimagasser. Kraftfôret dyra spiser er hovedsakelig laget av korn. Hvor mye av dette kraftfôret som er norskprodusert, varierer fra 5 til 7 prosent, avhengig av både størrelsen og kvaliteten på norsk kornavling. Forbruket av kraftfôr til fjørfe øker, noe som henger sammen med økt produksjon. En intensiv produksjon med høy fôrutnyttelse, øker også i noen grad kravet til næringsinnhold og fordøyelighet. Kraftfôrandelen til sau varierer fra 5 til 2 prosent, avhengig av produksjonsforhold. Figur 7 viser utvikling i kraftfôrsalget og fordelingen mellom de ulike dyreslagene. Figur 7. Kraftfôrsalg 1 tonn Andel karbohydratrik råvare Prosent av råvareforbruk Drøvtygger Svin Fjørfe Annet fôr Kilde: Landbruksdirektoratet. 14

15 MEST GROVFÔR TIL STORFE Norsk storfekjøtt er først og fremst basert på grovfôr. Fordelingen mellom kraftfôr og grovfôr varierer fra knapt 6 prosent grovfôr til opp mot 9 prosent, avhengig av produksjon. Næringen jobber for at grovfôrandelen skal bli enda større. Det finnes mye kunnskap om faktorer som påvirker grovfôrkvaliteten og dermed hvordan grasressursene kan utnyttes best mulig. I NMBUs prosjekt «Mer og bedre grovfôr» fant forskerne ut at det er mulig å oppnå en svært høy tilvekst på NRF-okser med bruk av kun surfôr (ensilert gras) hvis graset høstes på et svært tidlig utviklingstrinn og blir konservert på en god måte. Størrelsen på kraftfôrandelen henger sammen med produksjonsformen (tabell 5), og det er også stor variasjon mellom ulike bruk. For ammekuproduksjon er en beregnet gjennomsnittsandel ca. 12 prosent kraftfôr, mens resten er grovfôr og beite. For melkeku er en beregnet gjennomsnittsandel ca. 41 prosent kraftfôr. Grovfôr- og beiteandelen er dermed betydelig mindre. FAKTA I USA, hvor de bruker såkalte feedlots, er kraftfôrandelen 8-9% i en sluttfôringsperiode. Motsatsen til USA er Irland, som har mye beiting og en kraftfôrandel helt ned mot 2 % i melkeproduksjonen. Andelen norske råvarer i kraftfôret som brukes er 64 til 9 prosent, og er bl.a. avhengig av været i vekstsesongen. Det er i gjennomsnitt 1til 4 prosent soya i den totale fôrrasjonen til et produksjonsdyr. Tabell 5. Fôrrasjon og andel norskprodusert kraftfôr Ammeku Norskprodusert kraftfôrandel Kraftfôr 12 % ca. 6 % Konservert grovfôr 56 % Beite 32 % Kjøttproduksjon i kombinert melk/kjøtt Norskprodusert kraftfôrandel Kraftfôr 27 % 64 % Melkeku Norskprodusert kraftfôrandel Kraftfôr 41 % ca. 5 % Grovfôr 59 % Kilder: NMBU og Felleskjøpet. UTNYTTER VI BEITERESSURSENE GODT NOK? Ifølge FAO er det viktig å utnytte ressursene som ligger i grasarealene, og de understreker behovet for å bevare artsmangfoldet. I Norge bidrar beiting til å oppnå dette. Beiting kan foregå både på innmark og utmark. Utmarksbeite er beite i naturlig vill vegetasjon, i skog og fjellterreng som ikke blir kultivert eller gjødslet. I Norge er de store arealene til utmarksbeite en svært viktig del av ressursgrunnlaget. Innmarksbeite kan foregå på andre former for grasarealer, som er gjerdet inn og som er godt egnet til beiting. FAKTA I dag hentes 5 prosent av fôropptaket i saueproduksjonen fra utmarka. I dag slippes ca. 2,1 millioner sau, storfe og geit på utmarksbeite i Norge. I prosjektet «Arealregnskap for utmark», som utføres av NIBIO og SSB, kartlegges utmarksbeiteressursene. Foreløpige tall fra prosjektet viser at ca. 45 prosent av Norges totale landareal er i kategoriene godt eller svært godt utmarksbeite. En samlet beregning av beitekapasitet på dette arealet viser at beitedyrtallet i Norge minst kan fordobles. Potensialet ut fra beitekapasitet vil ifølge dette prosjektet være 4,2 millioner dyr. Ut i fra FNs klimapanels perspektiv om å utnytte alle tilgjengelige ressurser til matproduksjon, vil det være formålstjenlig å sende langt flere drøvtyggere på utmarksbeite i Norge. Kjøttets tilstand

16 FAKTA Beiteområder er det naturlige habitatet for både rødlistede planter og insekter, som bier og humler. Ifølge Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (Sabima) har 12 biearter dødd ut i Norge de senere årene, og flere står i fare for å dø ut i nær fremtid. Gjengroing av beitemarker og slåtteenger medfører at insektene mister sitt levebrød og matfat og er hovedårsaken til at vi får stadig færre pollinerende insekter. I et langsiktig bærekraftperspektiv er dette bekymringsfullt. FAKTA Beitedyr bevarer biologisk mangfold i naturen Å ivareta biologisk mangfold og økosystemtjenester er en vesentlig faktor i framtidig bærekraft. I Norge er dette et politisk mål (Meld.St ). Mange naturtyper og arter er avhengige av aktivt jord- og beitebruk, og beitedyr er en nøkkelfaktor i dette. I Norges bidrag til den aller første globale rapporten om verdens status for biologisk mangfold, beskrives redusert beitebruk som en viktig årsak til at flere arter har forsvunnet i slike økosystemer. Rapporten lages i regi av FAO og skal være ferdig i 217. BEITE FOR BIOMANGFOLD OG KARBONBINDING Flere dyr på beite, både på innmark og utmark, vil også kunne gi positive miljøkonsekvenser. I Norge er det gjennom flere generasjoner utviklet viktige miljøer og habitater for biomangfold, nettopp i beiteområder. Dette mangfoldet av gener, arter, naturtyper og landskapstyper utgjør robuste økosystemer, som leverer viktige økosystemtjenester. Beiting, spesielt i utmark, bidrar også til å hindre uønsket gjengroing og til å bevare kulturlandskapet. En annen viktig faktor ved grasarealer og ved beiting, er muligheten til å binde karbon i jord. Dette skjer ved at plantene binder karbonet i jordsmonnet. FAO peker på at karbonbinding i jord har stort potensial, og det er beregnet at mer enn ti prosent av de globale utslippene kan bindes i jorda i løpet av 25 år. For å utnytte dette potensialet, også sett i sammenheng med beitebruk, er det behov for mer kunnskap, både globalt og nasjonalt. PROTEINKILDER EN UTFORDRING I tillegg til korn og grovfôr trenger husdyra protein i fôret. I Norge er tilgangen på proteiner en utfordring, blant annet fordi det er svært begrensede muligheter til å dyrke proteinvekster. Den norske andelen av protein i kraftfôret har sunket fra 5 prosent i 1997 til ca. 7 prosent i 214. En viktig årsak til denne nedgangen er at man sluttet å bruke kjøttbeinmjøl og fiskemjøl som proteinkilder på grunn av utbruddet av kugalskap i Storbritannia på 9-tallet. I 213 ble det importert 24 tonn soya til bruk i kraftfôr (AgriAnalyse). Det betyr at husdyrnæringen brukte 23 prosent av totalt importert soya til fôrproduksjon. Det er et mål for kjøtt- og eggbransjen å bidra til å øke norsk fôrproduksjon og redusere import av soya, og bransjen samarbeider med andre aktører på dette feltet. Det forskes blant annet på å utvikle robuste sorter av proteinvekster som kan dyrkes under norske klimaforhold, og man prøver også å finne eller utvikle helt nye, alternative proteinkilder. «Foods of Norway» er et stort forskningsprosjekt som skal finne alternative proteinkilder. Ved hjelp av teknologi kan råstoff fra utradisjonelle kilder som tang, tare og cellulose være basis for å produsere protein til dyrefôr. Prosjektet skal også finne måter å få mer ut av de fôrvekstene som dyrkes i dag, ved for eksempel å utvikle bedre sorter, dyrke nye arter, forbedre fôrets egenskaper ved hjelp av teknologi og forbedre dyras utnyttelse av fôret. Resultatene fra prosjektet vil kunne øke selvforsyningsgraden og gjøre norsk matproduksjon mer bærekraftig. «Foods of Norway» er etablert som et Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og skal gå over 8 år med et totalbudsjett på 192 millioner kroner. MELK OG KJØTT I KOMBINASJON MEST BÆREKRAFTIG? I Norge har storfekjøttproduksjon stort sett foregått i kombinert melk- og kjøttproduksjon. I et bærekraftperspektiv er dette svært gunstig fordi en får flere produktenheter ut av ressursene og et gunstig klimaregnskap for melk og kjøtt samlet sett. Utviklingen i melkeproduksjonen har gått i retning av stadig høyere melkeytelse per ku. Fra den enkelte melkeprodusents perspektiv er dette en forståelig og rasjonell tilpasning. I et bærekraftperspektiv er dette en mer sammensatt problemstilling med tanke på ressursbruk, miljøkonsekvenser, økt matproduksjon og selvforsyning. I et nylig avsluttet forskningsprosjekt ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap ved NMBU og NILF (nå NIBIO), «Strategies in dairy and beef production for meeting the demand of food based on a climate- and cost efficient use of domestic feeds», har forskerne sett på sammenhengene mellom produksjon, ytelse, fôrressurser og klimabelastning i melke- og kjøttproduksjonen. Resultatene i prosjektet viser at økt melkeytelse er basert på økt kraftfôrforbruk og økt behov for importert protein. Det gir også færre kyr og dermed redusert produksjon av kjøtt fra melkeproduksjonen. 16

17 Færre kyr gir reduserte utslipp av klimagasser fra melkekupopulasjonen og dermed redusert miljøpåvirkning på den måten. For å dekke opp behovet for storfekjøtt, vil det bli behov for større produksjon av storfekjøtt basert på ammekyr. Gevinsten ved reduserte utslipp på grunn av færre melkekyr går dermed fort tapt på grunn av økte utslipp fra ammekyr. En stor fordel med ammekyr er at de utnytter utmarksbeite og marginale fôrressurser. KJØTT- OG EGGPRODUKSJONENS BIDRAG TIL SELVFORSYNING Rundt regnet utgjør animalske matvarer vel en tredjedel av den norske gjennomsnittsdietten regnet i energimengde, mens vegetabilske matvarer utgjør knappe to tredjedeler. Dette er total energi, det vil si både importerte matvarer og den delen vi produserer selv. Selvforsyningsgraden for energi totalt sett kan betegnes som lav i Norge. Med total energi menes energiinnholdet i matvarene oppgitt i kj eller terajoule. I Helsedirektoratets rapport «Utviklingen i norsk kosthold» (215) er selvforsyningsgraden oppgitt til å være 46 prosent (prognose 215). Import av fôr er ikke hensyntatt i dette tallet. De animalske matvarenes andel av total energimengde fordeler seg slik: FAKTA Beitearealer i verden Et omfattende amerikansk forskningsprosjekt fra 213 har sett på betydningen av grasarealer som en global ressurs, som bidrar med nesten 5% av biomassen til dyr. Prosjektet peker på at arealer med denne ressursen kontinuerlig fortsetter å bli omdisponert til andre formål. Dette skjer til tross for verdens behov for ressurser til matproduksjon. Herrero et al 213. Kjøtt og kjøttbiprodukter (blod og innmat mv. som går til mat) ca. 14 prosent Egg ca. 1 prosent Meieriprodukter ca. 2 prosent Fisk ca. 2 prosent Selvforsyningsgraden varierer mellom matvarer, og i Norge er vi stort sett selvforsynte med animalske matvarer. Selvforsyningsgraden for kjøtt er 94 prosent, egg 98 prosent og for meieriprodukter varierer den fra 88 prosent for ost til 1 prosent for melk og fløte. Dermed er selvforsyningsgraden av protein langt høyere enn selvforsyningsgraden for total energi. For å finne ut hvor stor andel kjøtt og egg bidrar med av den energien vi produserer selv, kan vi sette opp følgende regnestykke: Kjøtt: 13 prosent energibidrag x 94 prosent norskprodusert = 12,2 prosent norskprodusert energi Kjøttbiprodukter: 1 prosent energibidrag x 99 prosent norskprodusert = 1 prosent norskprodusert energi Egg: 1 prosent energibidrag x 98 prosent norskprodusert = 1 prosent norskprodusert energi 12,2+1+1=14,2 prosent norskprodusert energi/,46 = 31 prosent av den norskproduserte energien kommer fra kjøtt, kjøttbiprodukter og egg. Med samme regnestykke og alle de animalske matvarene summert, dvs. inklusive meieriprodukter og fisk, utgjør animalske matvarer 74 prosent av den energien vi totalt produserer selv. Vegetabilske matvarer utgjør 26 prosent av den energien vi produserer selv. Tallene viser at norsk husdyrproduksjon bidrar vesentlig til vår selvforsyning. FAKTA Selvforsyningsgraden angir hvor stor andel av engrosforbruket av matvarer regnet på energibasis som kommer fra norsk produksjon. Selvforsyningsgraden defineres som norsk forbruk minus import dividert på norsk forbruk, eller norsk produksjon minus eksport dividert på norsk forbruk. Kilde: Utviklingen i norsk kosthold (215) KARBONKRETSLØPET OG MILJØKONSEKVENSER Matproduksjon foregår som en del av karbonkretsløpet (figur 8). Det innebærer at matproduksjonen griper inn i en økologisk balanse. Det gjelder både ting vi høster direkte fra naturen, uten at produksjonen har vært påvirket av menneskehender, og det gjelder den mest industrielle produksjonen. Både utslipp og binding av CO 2 inngår i karbonkretsløpet, og balansen mellom disse betyr noe for hvor mye CO 2 som slippes ut. Dette skiller klimagassutslipp fra biologisk produksjon fundamentalt fra klimagassutslipp fra bruk av fossile kilder. Det siste innebærer en varig frigjøring av karbon som har vært bundet. Denne forskjellen kommer sjelden fram i debatten rundt klimagassutslipp. Kjøttets tilstand

18 FAKTA Karbonkretsløpet Gjennom plantenes fotosyntese kan karbondioksid omdannes til ulike organiske stoffer, hvorav sukkerarter (karbohydrater) er de primære. Disse organiske stoffene er energikilden til alle dyr, og dyra bryter stoffene ned igjen til karbondioksid som går tilbake til atmosfæren. Karboninnholdet i de ulike formene (atmosfære, biosfære, hav og jordskorpe) har variert gjennom jordas historie. I moderne tid har CO2mengden i atmosfæren steget betraktelig, mest sannsynlig som følge av menneskeskapte utslipp ved forbrenning av fossilt brensel. Kilde: Forskning.no Figur 8. Karbonkretsløpet Kilde: Animalia / / Ved å tilføre mindre fossil energi og samtidig bidra til økt karbonbinding i grasmark, for eksempel gjennom beiting, har husdyrproduksjon store muligheter til å endre sin påvirkning på det naturlige kretsløpet og bidra til reduserte klimagassutslipp. Som nevnt tidligere, peker FAO og FNs klimapanel nettopp på kompleksiteten; alle variasjonene og de ulike sammenhengene som husdyrproduksjon inngår i. En stor andel av variasjonene har sammenheng med prosessene i karbonkretsløpet. Tall og fakta om miljøkonsekvenser og utslipp viser de store variasjonene mellom produksjonssystemer. Måten produksjonen foregår på påvirker prosessene som inngår i kretsløpet der den enkelte produksjonen skjer, og dermed hvilke og hvor store miljøpåvirkningene blir. Utfordringen er å finne ut hvor både i kretsløpet og rent geografisk og hvordan, påvirkningene skjer og hvilke endringer som kan gjøres for å gi minst mulig miljøpåvirkning og best mulig ressursutnyttelse. Igjen, her ligger mulighetene i detaljert kunnskap om prosessene og om den enkelte gård. På dette området drives det forskning i Norge. Samtidig er det behov for mer kunnskap, både nasjonalt og globalt. MAT MÅ VI HA! Matproduksjon må ta utgangspunkt i de lokale ressursene, som både FNs klimapanel og andre forskere på matområdet framhever. Produksjonen av mat står i en særstilling fordi vi mennesker er avhengige av mat, samtidig som det ikke er mulig å produsere mat uten miljøkonsekvenser. Det finnes ikke en felles oppskrift på hvilken mat som er minst miljøbelastende å produsere. Målsettingen både globalt og nasjonalt er å ivareta hensynet til bærekraft, miljø og klima. For å få til dette, er det nødvendig å se på flere forhold og sammenhenger, samtidig. En må se på de tilgjengelige ressursene, de biologiske prosessene, og en må sette de nasjonale forholdene inn i en global sammenheng. Dette poenget gjentas både her og i global og nasjonal forskningssammenheng fordi det er en viktig del av løsningen. 18

19 Det finnes mye kunnskap på området. Samtidig er kunnskapsbehovet stort fordi både kompleksiteten og variasjonene er så store. For å utnytte det store potensialet for forbedringer og utslippsreduksjoner globalt er det nødvendig å fokusere på kunnskap. Variasjonene i utslippsintensiteter mellom ulike regioner i verden og mellom ulike kjøttslag viser at det er av stor betydning hvor kjøttet er produsert. Økt kunnskap om dette blant forbrukere, kan bidra til at flere gjør bevisste valg, noe som kommer miljøet til gode. Utslipp av klimagasser fra biologisk produksjon skiller seg fra utslipp der fossile brennstoff er kilden. Det fossile brennstoffet er frigjøring av karbon som har vært lagret, dvs blitt fjernet fra kretsløpet. FNs klimapanel peker på at det er menneskenes bruk av fossile brennstoff som er den viktigste årsaken til den globale oppvarmingen. Kompleksiteten i problemstillingene er ofte ikke tilstrekkelig framme når temaet kjøttproduksjon og klima står på dagsorden. Med forenklede sammenhenger foreslås det ofte enkle og kortsiktige løsninger. Kjøtt- og eggbransjen ønsker å bidra til og mener det er helt nødvendig med en helhetlig tilnærming. Det er nødvendig å tenke både tverrfaglig, globalt og helt lokalt i arbeidet med kjøttproduksjon og klima. KILDER Arnoldussen, A. H. m.fl: (214) Økt matproduksjon på norske arealer. (No. Rapport 6 214). Oslo: AgriAnalyse AS, NILF. Bonesmo, H. et al (213) Greenhouse gas emission intensity of grass silage based dairy and beef production. A system analysis of Norwegian farms. 152 (2-3), FAO 213: Greenhouse gas emissions from ruminant supply chains Greenhouse gas emissions from pig and chicken supply chains FNs klimapanel, Rapporter 27 og 214 på Gerber, P.J. et al: Tackling climate change though livestock A global assessment of emission and mitigation opportunities, FAO 213 Grønlund, A. og Harstad, O.M. (214). Klimagasser fra jordbruket. Kunnskapsstatus om utslippskilder og tiltak for å redusere utslippene. (Bioforsk Rapport, Vol. 9, Nr. 11) Helsedirektoratet. Utviklingen i norsk kosthold 215 (fullversjon). IS-nummer: IS Herrero et al (213) Biomass use, production, feed efficiencies, and greenhouse gas emissions from global livestock systems (PNAS) IHA/NMBU/NIBIO m.fl.: Strategies in dairy and beef production for meeting the demand of food based on a climate- and cost efficient use of domestic feeds ( ) Møller, H og Vold, M (28) Livsløpsvurdering av eggproduksjon i Norge, og Livsløpsvurdering av kjøttproduksjon i Norge Østfoldforskning AS Randby, Å.T. m.fl: Mer og bedre grovfôr som basis for norsk kjøtt- og mjølkeproduksjon, prosjekt utført ved NMBU SSB (Statistisk Sentralbyrå) Utslipp av klimagasser, 214, foreløpige tall. Hentet fra Thuen. A.E. og Eldby, H. (215). Korn og Konjunktur 215. Gode avlinger nasjonalt og globalt; Usikre utsikter. (Rapport 1 215). Oslo: AgriAnalyse Norway s country report on the state of biodiversity for food and agriculture, Report 5/215 from Norsk genressurssenter, Skog og landskap. Executive summary Kim-Anh Tempelman and Nina H. Sæther. Kjøttets tilstand

20 BEREDSKAP

21 Foto: Siri Juell Rasmussen

22 FORFATTER Nina Svendsby Nina Svendsby er veterinær (1994) og har en Master of Management grad fra BI (21). Hun har erfaring fra klinisk veterinærpraksis, offentlig forvaltning og Tine. Hun har vært ansatt i Animalia siden 21 og er fagsjef for helsetjenester og Koorimp. Nina jobber med kvalitetssikring av import, smittevern, beredskap og oppgaver knyttet til dyrehelse og velferd hos norske produksjonsdyr. BEREDSKAP I HUSDYRNÆRINGEN alltid beredt? Veterinær beredskap handler ofte om alle dyresykdommers mor, munnog klauvsyke. Men godt beredskapsarbeid er nyttig for å håndtere mange slags hendelser som kan ha skadepotensial i husdyrnæringen. Risikobildet har blitt mer sammensatt de senere årene, og omfatter også hendelser som kan skade omdømmet til norsk husdyrproduksjon. Animalia jobber med beredskap innenfor dyrehelse og dyrevelferd. Hendelser med skadepotensial identifiseres stadig oftere. Slike hendelser må håndteres for å redusere eller aller helst unngå negative konsekvenser. Tradisjonelt har beredskapsarbeid innenfor dyrehelse handlet om å oppdage smittsomme dyresykdommer så tidlig som mulig, avgrense smittespredningen og fjerne smittestoffet. I de seinere årene har hendelser knyttet til dyrevelferd og negativ omtale av produksjonssystemer, kvalitet og etiske perspektiver synliggjort seg som aktuelle områder for beredskapstiltak. Også innenfor husdyrnæring og næringsmiddelproduksjon er det behov for koordinering, planverk og treningstiltak for å være rustet til å takle det uønskede hvis det inntreffer. Animalia har en definert rolle som liaison, fast kontaktpunkt, mellom myndighetene på området, Mattilsynet, og husdyrnæringen ved hendelser på dyrehelseområdet. HVA ER BEREDSKAP? Beredskap kan defineres som planlagte tiltak for å begrense omfanget av og håndtere definerte kritiske situasjoner, kriser, ulykker og katastrofer. En kritisk situasjon innebærer at det foreligger et avvik fra normal situasjon. En krise er en situasjon der viktige verdier er truet, og der evnen til å utføre viktige funksjoner blir svekket. Kriser kan utvikle seg til ulykker eller katastrofer der det oppstår alvorlige skader og tap. Grovt sett kan hendelser som krever beredskapstiltak deles inn i ekstreme hendelser, tenkelige alvorlige hendelser og dagligdagse hendelser. Beredskapsarbeid må ta utgangspunkt i et system for å identifisere og analysere hendelser som kan ha krisepotensial, og avgjøre hvilke hendelser som krever tiltak for å redusere mulige negative konsekvenser. Evnen til å erkjenne risiko og lære av erfaring er helt sentral for å være Figur 1. Proaktiv strategi Mengde Mulige løsninger Effekten av beslutninger Tilgjengelig informasjon Hendelsens potensial Kilde: Proactima. Tid 22

23 godt rustet til å møte nye kriser og katastrofer. Ingen vet sikkert hva den neste hendelsen vil gå ut på. Gode rutiner for å oppdage avvik og unormale utviklingstrekk og reagere adekvat på funnene, kan være helt avgjørende for hvor store skader en uønsket hendelse kan føre til. Starten av en beredskapshendelse som kan utvikle seg til en krise, kjennetegnes av at man har begrenset informasjon, men stort handlingsrom. Det er et mål med beredskapsarbeidet å øke informasjonstilfanget raskt, og samtidig beholde handlingsrommet. Hvis man bruker lang tid på å avklare viktige fakta, uten å være i stand til å fatte riktige beslutninger, vil hendelsen kunne utvikle seg ukontrollert. I en slik situasjon blir muligheten til å sette inn effektive skadebegrensende tiltak redusert, og konsekvensene kan bli alvorlige. Mangelfullt kommunikasjonsarbeid kan gjøre vondt verre. KOMMUNIKASJON EN HOVEDUTFORDRING Et fremstående trekk ved beredskapsarbeid i vår tid, er at hendelser kan utvikle seg raskt. Mennesker, dyr og produkter flytter seg fort over store avstander. Og med publisering døgnet rundt på nettaviser og i sosiale medier, blir hendelser kjent nesten like raskt som de utvikler seg. Håndteringen av en krise i emning krever dermed koordinering og samhandling mellom mange instanser som er geografisk spredd. Ikke minst gjelder dette i husdyrnæringen, der et stort antall organisasjoner og bedrifter kan være berørt av en hendelse. Utfordringen ligger i at alle skal ha tilgang til relevant informasjon, erkjenne eget ansvar og behov for å omdisponere ressurser for å sikre effektiv håndtering. Også kommunikasjonsarbeidet må planlegges og øves på i like stor grad som de faglige tiltakene. Hvis man ikke klarer å håndtere kommunikasjonen under en krise, kan krisen fremstå som dårlig håndtert. Dermed oppstår en kommunikasjonskrise, også kalt en krise i krisen, en situasjon som kan kreve ekstra ressurser. Dette bidrar til at metoder for å overvåke negativ utvikling og organisere beredskap for å redusere risiko er allmenngyldige på tvers av sektorer og virksomheter. Og arbeidet som gjøres på nasjonalt nivå er i mange sammenhenger også relevant for beredskap i landbruk og husdyrproduksjon. SAMFUNNSSIKKERHET OG BEREDSKAP Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB) har ansvar for nasjonal, regional og lokal sikkerhet og beredskap, innbefattet brann- og elsikkerhet, industriog næringslivssikkerhet, farlige stoffer, og produkt- og forbrukersikkerhet. DSB har ansvar for Sivilforsvaret og er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Matsikkerhet inngår som en viktig del av den kommunale beredskapsplikten, og skal være vurdert og tatt hensyn til i kommunenes planverk. Så vel naturulykker som terroranslag kan true infrastruktur og forsyning og dermed matsikkerheten, men disse scenariene blir ikke drøftet her. DSB gir årlig ut rapporten Nasjonalt risikobilde, med vurdering av risiko og sårbarhet i samfunnet. Hensikten er slik direktoratet beskriver det å øke den nasjonale risikoerkjennelsen som er nødvendig for å være godt forberedt på mulige katastrofer. Nasjonalt risikobilde 214 beskriver 15 ulike risikoområder, og har 2 analyser av konkrete katastrofescenarier som kan ramme det norske samfunnet. Dette er alvorlige hendelser med lav sannsynlighet, men hvis de inntreffer vil de utgjøre store utfordringer for samfunnet. I Nasjonalt risikobilde 214 er kapittel 7 viet smittsomme sykdommer som risikoområde. Denne delen av rapporten oppleves som mest relevant for beredskapsarbeidet i husdyrnæringen. Definisjonen på smittsomme sykdommer er vid, og innbefatter infeksjonssykdommer, matbårne infeksjoner og forgiftninger, samt zoonoser, altså infeksjonssykdommer som kan smitte mellom mennesker og dyr. Zoonoserapporten viser at det er lite smitte mellom dyr og mennesker i Norge. Kjøttets tilstand

24 I rapporten Nasjonalt risikobilde 214 vurderer DSB sannsynligheten for at Norge vil bli rammet av en influensapandemi som høy. Konsekvensene blir vurdert som alvorlige, med et betydelig antall syke og døde. Det er usikkerhet knyttet til hva slags virus som kan forårsake en pandemi, men det kan oppstå pandemier som skyldes zoonotiske virus. Det så vi eksempel på i 29, med influensa A (H1N1), den såkalte svineinfluensaen. En pandemi med de alvorlige konsekvensene som DSB skisserer i sin rapport vil utgjøre en utfordring for landbruket og husdyrnæringen på lik linje med andre sektorer i det norske samfunnet. Utfordringene vil skyldes fravær på grunn av sykdom og dødsfall og påfølgende forstyrrelser i produksjon, driftssystemer og leveranser. En pandemi som skyldes et zoonotisk virus, vil utfordre husdyrnæringen i enda større grad. I tillegg til utfordringene knyttet til sykdom hos mennesker, vil spredning av et pandemivirus hos matproduserende dyr føre til sykdom og nedsatt produksjon, driftsforstyrrelser og økonomiske tap. Beredskapstiltak for å oppdage smitte, begrense spredning og eventuelt bekjempe sykdom vil kreve ekstra ressurser. I tillegg vil det faktum at alvorlig sykdom kan smitte fra dyr til mennesker utgjøre en omdømmerisiko for den norske produksjonen. Scenarioet til DSB baserer seg på et virus som smitter lett mellom mennesker, og det gjør ikke alle zoonotiske virus. Pandemien i 29 svineinfluensaen, stilte husdyrnæringen overfor noen av disse utfordringene. Antall alvorlig syke og antall dødsfall blant mennesker ble heldigvis lave i forhold til hva man fryktet da influensaen spredde seg globalt. Viruset fikk en viss spredning i svinepopulasjonen. Det skapte utfordringer rundt hvilken strategi for sykdomskontroll som skulle velges og økonomiske vurderinger rundt dette. På tross av at det ikke gjør mennesker syke er det et virus som smitter lett mellom drøvtyggere som får mest oppmerksomhet i beredskapsarbeidet i husdyrnæringen over hele verden. MUNN- OG KLAUVSYKE I februar 21 ble det påvist munn- og klauvsyke (MKS) på griser på et slakteri i Essex i Storbritannia. Sykdommen spredte seg med mange utbrudd over det meste av landet, og rammet et stort antall besetninger. Mer enn 6 millioner dyr ble avlivet og destruert i bekjempelsen av sykdommen. Smitten spredte seg også til Nederland og Frankrike, men i begrenset omfang. Det siste tilfellet i Storbritannia ble påvist i september 21. Først i januar 22 kunne britiske myndigheter erklære at sykdommen var bekjempet, nesten ett år etter at utbruddet startet. Kostnadene knyttet til produksjonstap, eksportforbud, bekjempelsestiltak og skadevirkninger for andre sektorer, som turisme og reiseliv, ble beregnet til mer enn 8 milliarder pund bare i Storbritannia. Det store antallet dyr som ble avlivet, brenning av kadavre på store bål og forebyggende avliving av mange friske dyr i områdene rundt utbruddene forårsaket kraftige reaksjoner i det britiske samfunnet. 24

25 Utbruddet i Storbritannia dannet bakgrunn for nytt regelverk for bekjempelse av MKS i EU. Tidsaspektet er viktig i regelverket, som har som mål å sikre mer effektiv smittebegrensning og bekjempelse ved påvisning av munn- og klauvsyke. I de senere årene har bruk av vaksine i bekjempelsesarbeidet fått mer oppmerksomhet, og mange europeiske land inkluderer nå vaksinering i sine bekjempelsesplaner. Vaksinering bidrar til å begrense smittespredningen, det skaper større forutsigbarhet og bidrar til bedre planlegging av avliving og destruksjon. Samtidig vil vaksinering kunne forlenge perioden med internasjonale handelsrestriksjoner etter et utbrudd, fordi fristatus forutsetter at populasjonen av mottagelige arter ikke har vaksinerte dyr. Etter utbruddet i Storbritannia ble også selve beredskapsorganiseringen gransket. Ledelse, beslutningsprosesser og informasjonsflyt var blant faktorene som ble pekt på som avgjørende, og det var også der det sviktet mest i 21. Beredskapsplanene veterinærmyndighetene hadde i Storbritannia i 21 var beregnet på utbrudd som involverte få besetninger. Da MKS ble bekreftet, var sykdommen spredd til mer enn femti besetninger, og planene var allerede av begrenset verdi. Etter dette ble ikke bare faglige tiltak som diagnostikk, rutiner for kadaverhåndtering og bruk av vaksine sentralt i regelverk og beredskapsarbeid. Også stabsorganisering, varsling, beslutningsgrunnlag og krisekommunikasjon er nå selvfølgelige deler av beredskapsplanlegging og -øvelser. Men veien fra teori og skriftlige planer til effektive praktiske tiltak kan være lang, det har vi erfart også i Norge. VIKTIG Å ØVE OG EVALUERE Her i landet har MKS vært tema for flere store beredskapsøvelser i regi av Mattilsynet, som Øvelse Phest i 25, Øvelse Tempest i 212 og Øvelse Tempest 2 i 214. De to førstnevnte var fullskala øvelser som involverte hele Mattilsynets linje og alle regioner. Øvelsene testet faglige tiltak som prøvetaking, innsendelse og diagnostikk, varsling og bekjempelsestiltak på gård, og øvrige tiltak på regionale, nasjonale og internasjonale nivåer. Under øvelsene deltok Animalia ved at liaison ble varslet og koordinerte samhandlingen med Mattilsynet, og arrangerte jevnlige møter i Husdyrnæringens beredskapsforum. Mange av husdyrnæringens organisasjoner øvde eget personell. De mest berørte deltok i statusmøter med Mattilsynet. Beredskapsøvelsene har blitt grundig evaluert ved hjelp av evalueringsmøter, øvelsesledelsens erfaringer, spørreundersøkelser, og direkte tilbakemeldinger fra interne og eksterne aktører. Informasjon og kommunikasjon peker seg ut som forbedringsområde i alle evalueringene. Dette gjelder kvaliteten på informasjon som deles med aktørene, vedrørende identitet på affiserte dyrehold og geografisk plassering. Men det gjelder også overføring av informasjon i møter, informasjon som er avgjørende for å fatte gode beslutninger i bekjempelsesarbeidet. Det gjelder også dokumentasjon på slik overføring av informasjon, og organisering og presentasjon av informasjon og data for de som trenger den. Og ikke minst gjelder det informasjon til samfunnet for øvrig. PRINSIPPER FOR KRISEHÅNDTERING I Norge er fire prinsipper nedfelt som overordnet for samfunnssikkerhetsarbeidet. Det er ansvarsprinsippet, at den etat eller virksomhet som har ansvaret for en sektor, også har ansvaret for skadeforebygging, beredskap og tiltak ved en beredskapshendelse eller krise. Likhetsprinsippet innebærer at det skal være størst mulig grad av likhet mellom organisering i normalsituasjon og i krise- eller beredskapssituasjoner. I henhold til nærhetsprinsippet skal en krise eller beredskapshendelse håndteres på lavest mulig nivå. Samvirkeprinsippet går ut på at enhver myndighet har et selvstendig ansvar for å sikre samvirke og samhandling med andre relevante etater og aktører i arbeidet med kriser og beredskapshendelser. FAKTA Norsk husdyrnæring har foreløpig konkludert med at man er tjent med å vaksinere i husdyrtette områder hvis man står overfor et utbrudd som kan komme ut av kontroll. En viktig begrunnelse for vaksinering er at nedslakting av store deler av populasjonen vil øke behovet for import av dyr og animalske produkter. Det vil kunne øke risiko for innførsel av smitte og også påvirke markedssituasjonen for animalske produkter. Kilde: Utredning vedrørende vaksinering i forbindelse med munn- og klauvsjuke, 214. FAKTA Husdyrnæringens beredskapsforum består av alle organisasjonene i husdyrnæringen; slakteriene ved Nortura og KLF, meieriene ved Tine og Q-meieriene, avlsorganisasjonene, Geno, Norsvin, Norsk Sau og Geit, Tyr og Norsk Fjørfelag, og begge faglagene, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Ut fra situasjonen kan også andre delta, som fôrindustrien og forsikringsbransjen. Ved beredskapshendelser knyttet til dyrehelse og smittsomme dyresykdommer, er Mattilsynet ansvarlig myndighet. Husdyrnæringen involveres som følge av samvirkeprinsippet. Ved alvorlige hendelser, settes krisestab i Mattilsynet og i mange av de Kjøttets tilstand

26 berørte organisasjonene. De store virksomhetene i landbruket i Norge har et selvstendig ansvar for å forebygge og håndtere kriser. Beredskap er integrert i virksomhetenes internkontrollsystem. Rutiner for overvåkning, varsling og tiltak for forskjellige hendelser blir fulgt opp kontinuerlig. Den definerte rollen som liaison for husdyrnæringen ved hendelser på dyrehelseområdet, er lagt til Animalia/KOORIMP. Denne funksjonen erstatter ikke noe av beredskapsarbeidet som gjøres i organisasjonene. Liaisonen er kontaktpunktet for varsling og bindeledd mellom Mattilsynet og næringens ulike organisasjoner. Rollen og oppgavene har vært testet i gjentatte øvelser. Under Øvelse Tempest ble liaisonfunksjonen løst ved at det ble satt en liten stab hos Animalia, bestående av kriseleder, beredskapssekretær og kommunikasjonsrådgiver. I Mattilsynets dokument Tiltakskort for Liaison Husdyrnæringen ved alvorlige hendelser, står det at liaisonens oppgave er å innhente generell bransjekunnskap relevant for Mattilsynets håndtering av alvorlige hendelser. Videre kan liaisonen involveres i utredning av konsekvenser av tiltak som Mattilsynet iverksetter. Husdyrnæringens beredskapsforum har gitt liaisonen følgende mandat: å være en ressurs og et koordineringspunkt mellom husdyrnæringa og myndighetene. Liaisonen(e) skal sikre samhandling og kommunikasjon mellom husdyrnæringa og Mattilsynet, og internt i næringa, gjennom Husdyrnæringens beredskapsforum. Ved alvorlige hendelser kan dette innebære store oppgaver over tid, og en stabsorganisering med mulighet for å bytte stab med visse mellomrom vil være nødvendig. PROAKTIV STABSMETODIKK En krisestab er et team. Et team vil kunne løse utfordringer mer effektivt enn enkeltindivider. Dette forutsetter at teamet fungerer godt, og har innarbeidet gode rutiner for deling av informasjon og kunnskap, kritisk vurdering og beslutningstaking. Gode team kjennetegnes av god teamledelse, teamfølelse, tilpasningsevne, god kommunikasjon, at de tar gode beslutninger og etablerer felles mentale modeller. Dette er i stor grad ferdigheter som kan øves opp, ved håndtering av reelle situasjoner og i forskjellige øvelsesscenarier. I moderne beredskapsarbeid kan man anvende en arbeidsmetode som legger til rette for godt teamarbeid i krise- og beredskapssituasjoner, kalt proaktiv stabsmetodikk. Metoden bygger på at korrekt informasjon og god situasjonsforståelse vil gi grunnlag for de beste beslutningene for å håndtere krisen i krisestaben. Dette gjelder uansett hvor man er i utviklingen av en krise. Effektive statusmøter står sentralt i proaktiv stabsmetodikk. I mellom statusmøtene har medlemmene av krisestaben arbeidsøkter, der de følger den planen som blir lagt i det første møtet i krisestaben. De rapporterer resultatet av arbeidet tilbake til kriseleder i neste statusmøte. Basert på rapportene gitt i statusmøter kan beredskapsledelsen justere planen og tiltakene. Ved mistanke om eller påvisning av alvorlig smittsom dyresykdom, vil Mattilsynet som ansvarlig myndighet sette krisestab og fatte viktige beslutninger for bekjempelsesarbeidet. Men også andre berørte organisasjoner vil etablere kriseledelse og sette av ressurser til å håndtere krisen. Så vel organiseringen som den faktiske situasjonen kan oppleves som komplisert, uforutsigbar og uoversiktlig. Med god kjennskap til prinsipper for beredskapsarbeid og effektivt teamarbeid, kan usikkerhet reduseres og håndteringen bli mer effektiv. NESTEN ALLTID BEREDT Hendelser på dyrehelseområdet kan true viktige verdier i landbruket og husdyrnæringen. Det er en krevende oppgave å koordinere samhandlingen mellom Mattilsynet som ansvarlig myndighet og næringens mange organisasjoner. Målet med koordineringen er god informasjonsflyt, ivaretagelse av forskjellige hensyn, i tillegg til å bidra med opplysninger som er relevante for de faglige tiltakene. I enkelte situasjoner kan det også være aktuelt å stille personell og andre ressurser til disposisjon i bekjempelsesarbeidet. 26