sopp og nyttevekster årgang 6 - nummer 4/2010 Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

Transkript

1 sopp og nyttevekster årgang 6 - nummer 4/2010 Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

2 MEDLEMSFORENINGENE Aust-Agder sopp- og nyttevekstforening Leder: Gerd Bakke Adr.: Vestervn. 130, 4817 His E-post: Sopp- og nyttevekstforeningen, Buskerud Leder: Steinar Weseth Adr.: Stubberudvn. 208A, 3031 Drammen E-post: Elverum sopp- og nyttevekstforening Leder: Gry Handberg Adr.: Grindalsvn. 1, 2406 Elverum E-post: Follo sopp- og nyttevekstforening Leder: Helene Kieding Adr.: Hareåsen 4, 1407 Vinterbro Fredrikstad soppforening Leder: Thore Berg Adr.: Klevavn. 19A, 1719 Greåker E-post: Grenland Soppforening Kontakt: Birgitte Finne Høfødt Adr.: Tårnfjellveien 2, 3701 Skien E-post.: Halden soppforening Leder: Ninni Christiansen Adr.: Lokes vei 6, 1782 Halden E-post: Haugaland sopp- og nyttevekstforening Leder: Gunnbjørg Lomeland Hexeringen Soppforening Leder: Hans Myhre Adr.: Bergsmeierivn. 362, 2350 Nes på Hedmark Kongsvinger Soppforening Leder: Arild Engen Larvik Soppforening Leder: Karen Johanne Nordskog Adr.: Ødegårdsvn. 6, 3261 Larvik E-post: Moss sopp- og nyttevekstforening Leder: Ole Konrad Kostøl Adr.: Refsnesalleen 79D, 1518 Moss Nittedal sopp- og nyttevekstforening Leder: Siv Moen Adr.: Åshagan 3A, 1481 Hagan E-post: Nordfjord sopp- og urtelag Leder: Anne Bråten Seljeset Adr.: 6793 Hornindal Nyttevekstforeninga, Ålesund Leder: Kari Mette Tollås Veblungsnes Adr.: Furmyrvn. 13A, 6018 Ålesund Nyttevekstforeningen, avd. Sør- Rogaland, Jærsoppen Leder: Ellen Tjørnhom Bøe Adr.: Dagrosveien 24, 4326 Sandnes E-post: Oslo og omland sopp- og nyttevekstforening Leder: Johs. Kolltveit Adr.: Kløfterhagen 93, 1067 Oslo Ringerike soppforening Leder: Grete Hollerud Adr.: Vikersundveien 341, 3533 Tyristrand E-post: Risken, Molde og omegn soppforening Leder: Wenche Eli Johansen Adr.: Adjunkt Dørumsgt. 34, 6413 Molde Romerike soppforening Leder: Mariann Prytz Sivertsen Adr.: Riddersvingen 26, 1900 Fetsund Salten Naturlag Leder: Beate Venaas Røkke Adr.: Pb 851, 8001 Bodø Soppforeningen i Bergen Leder: Magnhild Larsen Steinsoppen, Steinkjer og omegn sopp- og nyttevekstforening Leder: Ulla-Britt Bøe Adr.: Tranavn. 51, 7713 Steinkjer E-post: ulla-britt.boe@hint.no Sunnfjord Nyttevekstforening Leder: Harald Eriksen Adr.: Aarberg, 6973 Sande E-post: harald-e@c2i.net Telemark sopp- og nyttevekstforening Leder: Truls Ekeberg Adr.: Johan Badensv. 2, 3684 Notodden E-post: telemarksoppognytte@gmail.com Trondheim sopp- og nyttevekstforening Sekretær: Hanne Edvardsen Adr.: Tunvn. 11B, 7058 Jakobsli E-post: hanne.edvardsen@niva.no Tønsberg soppforening Leder: Per Marstad Adr.: Postmannsvn. 7, 3122 Tønsberg E-post: pmarstad@broadpark.no Vefsn Nyttevekstforening Leder: Knut Tverå Adr.: Pb 210, 8651 Mosjøen Vest-Agder sopp- og nyttevekstforening, Blomkålsoppen Leder: Hanne Katinka Hofgaard Adr.: Åsas vei 14, 4633 Kristiansand E-post: hanne.katinka.hofgaard@ kristiansand.kommune.no 2

3 NOVEMBER INNHOLD årgang 6 - nr. 4/2010 Utgiver Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei 20, 1432 Ås Telefon: Bankkonto: Org.nr.: post@soppognyttevekster.no Styret Terje Spolén Nilsen (leder), Johs. Bjørgo, Marthe Gjestland, John Bjarne Jordal, Siv Moen, Inger Lise Walter (nestleder). Varamedlemmer: Ellen Tjørnhom Bøe, Inger Kristoffersen, Eva Weme. Daglig leder Reidun Braathen Redaksjonskomité Per A. Bergersen (redaktør) - pab@kanonit.no Øyvind Stensrud Navngitte fotografer har rettighetene til bildene sine i følge åndsverksloven. ISSN Trykk: Benjamin Sats & Trykk DA, Oslo Opplag: 4200 Kjøtteteren storblærerot Utricularia vulgaris. Foto: Egil Michaelsen. Se flere bilder på Redaksjonelle linjer... 4 Nytt fra forbundsstyret... 4 Tema: Angrep og forsvar Spis eller bli spist Klaus Høiland Er angrep virkelig det beste forsvar? Gaute Mohn Jenssen Kjøttetende planter i norsk flora og ellers Inger Nordal Soppenes farger Kolbjørn Mohn Jenssen Sopp i fokus Kveke og nyperoser i det militære forsvarsverket Vesla Vetlesen Fanget i nettet Siv Lien Soppfarging Anna-Elise Torkelsen Litt om mynter i Norge Olav Vandeskog Norske mykologer og botanikere Anna-Elise Torkelsen Lesernes side Vi besøker medlemsforeningene Program for medlemsforeningene Kommende internasjonale arrangementer Vi presenterer Nytt fra Kjukelaget Boletaria Anmeldelse Notiser Nytt fra Forum fra soppfargere Årsindeks Blinkskuddet Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen

4 Redaksjonelle linjer I dette nummeret introduseres en serie om norske botanikere og mykologer. Den eksotiske Olav Johan-Olsen Sopp blir førstemann i serien. Og i første nummer i 2011 kan dere vente gjensyn med en populær serie som har fått hvile en stund. If you can wait Hovedtemaet i dette nummeret handler om den nådeløse kampen i naturen. Våre bidragsytere eksellerer i glitrende formidlingsglede, og en av dem bringer ganske oppsiktsvekkende nybrottsobservasjoner. Sjelden nedkalles det så mange forbannelser over redaktørens hode som når han må begrense innsendt stoff. Et eksempel er høstutgaven av spalten PROGRAM FOR MEDLEMSFORENINGENE. I nr. 3/2010 fikk vi plass til halvparten av de arrangementene som var meldt inn. I tillegg var det kun halvparten av medlemsforeningene som hadde sendt inn sine programposter. Likevel okkuperte spalten fem av bladets 52 sider. Vi har konsekvent valgt å foreta et utvalg der kalenderen bestemmer hva som skal være med. Noe må uansett utelates, og det liker ikke alle! I tillegg til at informasjon da må hentes annet steds fra, knytter det seg åpenbart en grad av skuffelse over ikke å kunne vise frem arrangementer man er stolt av å ha fått til. Noen mener også at akkurat deres arrangement er viktigere enn andres. Menneskelig det selvfølgelig. Hva synes du som leser? Hvor stor plass skal en enkeltspalte få lov til å ta? Bør plassbruken være avhengig av hvor mange som vil lese om akkurat dette? Hvordan balanserer vi best forholdet mellom skriftlig og elektronisk informasjon (hva passer best hvor, og hvordan når vi dem som ikke bruker elektroniske medier)? Spalteplass står klar for deg. Per A. Bergersen Nytt fra forbundsstyret Nr. 1/2011 er planlagt utgitt 17. februar. Stoff som ønskes tatt med må være redaksjonen i hende senest 10. januar Nå er soppsesongen over for de fleste, mens andre fortsatt jakter etter spennende soppfunn. På diskusjonsforumet merket vi økende trafikk utover høsten, i takt med soppenes tilstedeværelse rundt om i landet noe vi gledet oss over. Og, for dem som ikke rakk det under den travle sopphøsten, er det fortsatt tid til å dele sine sopp- og nyttevekstfunn med andre på forumet vårt. Det er sikkert mange som har fine bilder av funn fra i høst som de ønsker å vise frem. Høstsopptreffet ble avholdt på Stranda i Møre og Romsdal i vakker natur, med en ekstra temadag. At halvparten av deltakerne på høstsopptreffet deltok på denne ekstra dagen, forteller oss at behovet for et utvidet høstsopptreff er til stede med temaer som for eksempel bestemte slekter eller biotoper. Neste år er det Jærsoppen som står som arrangør, noe vi ser frem til. På treffet hadde vi for øvrig besøk av syv russere fra Arkhangelsk som ønsket å se hvordan soppmiljøet i Norge var organisert og hvordan vi arrangerte et Høstsopptreff. Dette var lærerikt for begge parter. Som mange sikkert har lagt merke til, har vi fått to nye medlemsforeninger hittil i år. Larvik soppforening, en aktiv forening siden 1978, meldte seg inn i vinter, og i august ble den nystiftede Grenland soppforening medlem hos oss. Velkommen skal dere være. Men vi har plass til flere medlemsforeninger både de etablerte som ikke allerede er medlem hos oss og nye. Går du i tanker om å stifte en lokalforening på ditt hjemsted, vil vi i forbundet hjelpe til med å komme i gang, noe som garantert er både morsomt og lærerikt. I Oppland, for eksempel, har vi ingen medlemsforening hvor kommer den første? Gjøvik? Valdres? Lillehammer? Årets eksamen for soppsakkyndige ble avholdt tirsdag 21. september i Trondheim. Ni kandidater bestod eksamen. De beste gratulasjoner til dem. Til sist vil jeg takke alle som har bidratt til den store aktiviteten i sopp- og nyttevekstmiljøet dette året, og jeg ser frem til mange aktiviteter i En av dem, årsmøtet i NSNF, vil bli avholdt lørdag 9. april Terje Spolén Nilsen, forbundsleder

5 5

6 Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei Ås Tlf (mandag, tirsdag og torsdag kl. 9-15) Daglig leder: Reidun Braathen Til salgs Norges sopp- og nyttevekstforbund sitter på et lager av skrifter, bøker og andre effekter som selges til gunstige priser. Nytt er t-skjorter med soppmotiv til kr 150,-. For mer informasjon og/eller kjøp: Gå inn på forbundets hjemmeside og velg Til salgs eller kontakt forbundet pr. e-post eller telefon. Agarica Ønsker du å abonnere på forbundets vitenskapelige tidsskrift Agarica? Bladet utgis normalt én gang pr. år, og hvert nummer koster kr 150,- for medlemmer, kr 180,- for ikke-medlemmer og kr 250,- for institusjoner. For mer informasjon: Gå inn på forbundets hjemmeside og velg Agarica under Våre tidsskrifter. For abonnement: Kontakt forbundet pr. e-post eller telefon. Meld deg inn, verv en venn eller gi et medlemskap i gave! Er et medlemskap i Norges sopp- og nyttevekstforbund interessant for deg? Eller er du allerede medlem og vil dele gleden med en venn eller et familiemedlem? Da kan du verve eller gi et medlemskap i gave og få en flott soppkniv og soppnett som takk. Det nye medlemmet får tilsendt de utgaver av sopp og nyttevekster som er utgitt tidligere i år og, ved gavemedlemskap, også et brev der det står at gaven er fra deg. Medlemskapet koster kr 300,-, det samme som for ordinært innmeldte medlemmer. Send innmeldingsblanketten til Norges soppog nyttevekstforbund eller bestill på forbundets hjemmeside. Dette gjelder (kryss av) o Innmelding o Verving o Gavemedlemskap Nytt medlem Navn:... Adresse:... E-post:... Eventuell verver/giver Navn:... Adresse:... 6 E-post:...

7 Ordretelefon Gyldendals store nordiske flora Nordens vakreste flora omfatter 3250 urter, busker og trær, med underarter og varieteter. De enkelte arter er representert ved svært nøyaktige malte akvareller som bygger på skisser fra plantenes naturlige voksesteder. I boka beskrives samtlige gamle og de fleste nyere innførte planter fra Sverige, Danmark, Norge, Finland, Færøyene, Island, Svalbard og Spitsbergen i naturtro bilder og utførlig tekst. 928 sider. Utgitt Pris kr fraktfritt tilsendt Gode boktilbud på feltbøker! Sportegn fra pattedyr og fugler Blomster i Norge Fugler i hagen bok m/cd TILBUD Boken hjelper deg å bestemme det dyrene etterlater seg i naturen - som fotspor, måltidsrester, skjulesteder, oppgulp og ekskrementer. Forskjellen på denne og lignende bøker, er at denne også dekker spisespor og etterlatenskaper godt og ikke bare fotavtrykk. Pris Kr 198 (før kr349) TILBUD Boka er en moderne, nytegnet nordisk fl ora med 800 av våre vanligste blomsterplanter. Gode tegninger og presise beskrivelser av plantenes kjennetegn, utbredelse, biologi og anvendelse gjennom århundrer. Boka inneholder passe mange arter som gjør at de fl este vil ha godt utbytte av boken. Pris Kr 198 (før kr349) TILBUD Boka beskriver 52 vanlige fugler som du kan forvente å se i hagen. Leseren får også tips om fôring, hvordan man kan lokke fuglene til seg, bygge skikkelige fuglekasser, samt plante riktige fôrvekster. På CD-platen som medfølger får man hjelp til å gjenkjenne samtlige fuglestemmer. Pris Kr 198 (før kr299) I vår butikk Natur og Fritid as satser vi målrettet for å kunne tilby godt feltutstyr og et stort utvalg av de beste hånd- og oppslagsbøker til folk med spesiell interesse for dyr og planter. Vi har også stort utvalg innen botanisk litteratur. Du finner våre bøker på nettstedet Samtidig har vi annet solid feltutstyr som passer botanikere og feltfolk, slik som kikkerter, luper, fotosekker, naturfotoutstyr, GPS og kart. Dette utstyret finner du på nettsiden www. naturogfritid.no Nyhet - USB mikroskop USB-Mikroskop brukes sammen med PC, der bildet kommer opp på skjermen. Mikroskopet har innebygget lys, kan forstørre inntil 400x og ta bilder (2Mpix). Mikroskopet gjør det lett å vise små ting som frø, sporer o.l. for fl ere samtidig. Pris fra kr 795 Opticron Foldelupe Praktisk foldelupe med metallinnfatning i klassisk design. Høy optisk kvalitet med glass linser. Solide og populære til feltbruk for botaniske nærstudier. Opticron 6x18 Doublet Kr 257 Opticron 10x18 Doublet Kr 257 Opticron 20x18 Doublet Kr 312 Opticron 6x23 Doublet Kr 282 Opticron 10x23 Doublet Kr 282 Natur og Fritid AS, Fyrveien 6, 4563 Borhaug. e-post: post@naturogfritid.no 7

8 Biologiske bygningsskader? Mugg, sopp, råte, insekter, vannskader og inneklima. Finn flere biologiske fakta på NYHET! 490,- Grundig, lettlest og praktisk Håndbok om vannskader Viser hvordan du kan forebygge og utbedre vannskader. Bestill boken på Mycoteam gir nøytrale råd basert på biologisk fagkompetanse 8

9 Karakteristisk resultat etter angrep på Angrep og forsvar gran av rødrandkjuka Fomitopsis pinicola: Kubisk brunråte, flatt brudd ca 1,7 meter over bakken. Foto: Gaute Mohn Jenssen. 9

10 Spis eller bli spist om plantenes forsvar Mer grønt er gresset ingensteds, mer fullt av blomster vevet..., synger Henrik Wergeland i Vi ere en nasjon vi med. Eller Ivar Aasen: Og når liderna grønka som hagar, når det laver av blomar på strå... i Nordmannen Eller Alf Prøysen med Slipsteinsvæilsen : Nå duve det blommer med raulette kinn, enga står sammarskledt, raudkløver n bøye seg, prestkragen tøye seg, brureslørgraset står tett. Ællting er kvellsro og kvile og fred, og blomma veit ittno om det som skal skje.... Og det er nok Alf Prøysen som kommer nærmest virkeligheten i sin temmelig dystre skildring av slåttenga. For er det noe blomstene i enga, graset og alle vekstene omkring, trær, busker og urter ikke vil, så er det å bli spist! Plantene kan ikke, som de fleste dyr, løpe vekk fra sine fiender. De er pokka nødt til å stå rotfaste og risikere å bli fortært av sultne muler fra elg, hjort, ku og sau, gnagende tenner fra mus, hare og kanin, og bitende og sugende munndeler fra alskens kryp på seks bein. Egentlig er det et aldri så lite evolusjonært mysterium at plantene valgte å bli fastsittende. Bevegelige planter kunne godt tenkes. Da kunne de vandre til steder med riktig vann-, næringsog lysforhold og ikke være prisgitt akkurat det stedet frøet eller sporen spirte. Og de kunne springe unna sine fiender. Men vandrende planter er kun science fiction, med I trifidenes dager som det definitive høydepunktet. Derfor må plantene beskytte seg mot å bli spist. Og i utgangspunktet har alle planter beitebeskyttelse på en eller annen måte. Og dette betyr at ganske få planter egentlig er spiselige; det er snarere motsatt de er uspiselige. Hvordan beskytter så plantene seg? mekanisk beskyttelse brennhår kjemisk beskyttelse ved gift kjemisk beskyttelse ved vond smak og sterk lukt kjemisk beskyttelse ved hjelp av stoffer som likner på lukt av rovdyr mimikry, likne på noe skadelig eller uspiselig kamuflasje posisjonsbeskyttelse store trær med høythengende bladverk vekststrategier kompaniskap med maur kompaniskap med giftige sopper, endofytter Mekanisk beskyttelse (fig. 1) Alle som har plukket roser eller bjørnebær vet hva dette er! (Inger Hagerups lettkledde jente som plukker bjørnebær på øya i sommersola er dikt, ikke virkelighet.) Svært mange planter beskytter seg med skarpe pigger eller torner. Og legg merke til at ulike plantedeler kan utgjøre forsvaret. Hos roser, bjørnebær og bringebær er det barktorner, med andre ord piggete utvoksninger fra barken. Hos berberiss er det omdanna blad, hvor en skarp iakttager kan finne overganger mellom torner og vanlige blad på samme busk. Hos KLAUS HØILAND (tekst og illustrasjoner) 10 - klaus.hoiland@bio.uio.no

11 slåpetorn og tindved er det stive greiner. Tistler har pigger på blad så vel som stengel og korgdekke. Kaktus, som er mestere i mekanisk beskyttelse, har et arsenal av både spisse pigger og ekle, såkalte glokider, med mothaker. Are you looking for problems? You are on the right place! Planter med mekanisk forsvar er gjerne ugiftige. Men esler spiser gjerne tistler fordi de har kraftige tenner, tunge og gane som greier å knuse og male piggene. Tussi i Ole Brumm har som kjent tistler som yndlingsføde! Evolusjonen satser oftest på bare én strategi av gangen, men det fins viktige unntak, for eksempel piggete, kaktusliknende vortemjølk i Afrika, noen av disse er skummelt giftige. Men legg merke til at i kaktusfamilien er den giftige og hallusinogene meskalinkaktusen, peyote, nesten helt glatt. Pigger er normalt rettet mot beitende pattedyr, mens tette ullhår og annen pels, derimot, i større grad er insektbeskyttelse. Tjæreblom er utstyrt med klebrige soner som virker som fluepapir mot insekter som våger seg opp stengelen. Klebrige hår, for eksempel hos klistersvineblom, virker på samme måte. Fig. 1. Torner kan oppstå av flere ulike plantedeler. A, greintorner hos slåpetorn. B, bladtorner hos berberiss. C, barktorner hos rose. Brennhår Dette er noe midt mellom kjemisk og mekanisk forsvar. Studér ei brennesle i sterk lupe og oppdag de flotte brennhårene formet som en sprøytespiss. Spissen brekker av på skrått og virker da som en kanyle som sender inn ei blanding av histamin, acetylkolin og maursyre. Det er dette som gir brenningen, og som er et så effektivt forsvar at firbeinte dyr og de fleste insekter holder seg langt unna (unntatt neslesommerfuglen som tåler brennhårene og hvor larvene har matfatet for seg sjøl). I vår flora har vi bare to brennende planter, begge i neslefamilien, stornesle og smånesle. Men i varmere land fins skumlere representanter for samme familie. I Sørøst-Asia og Oseania fins slekta Laportea som brenner så kraftig at det kan være farlig. I Nord-Amerika fins busker i sumakfamilien, i slekta Toxicodendron, som virker slik at man raskt opparbeider allergi med påfølgende smertefulle, røde og væskende utslett. Disse kalles på norsk for giftig eføy og giftig eik og kjennes av alle som er begeistret for Donald, Mikke eller Storeulv. Den flyktige giften i disse plantene fins både i hår og blad, så det er mer effekten enn bevæpningen som gjør at jeg omtaler dem under avsnittet brennhår. Men for brenneslens vedkommende er det bare brennhårene som er ekle. Resten av planta er velsmakende og næringsrik, ikke minst i neslesuppe. Som jeg skrev, planter nøyer seg stort sett med én type forsvar, uten at dette bør bli noen regel for hva som kan spises! Gift (fig. 2) Gift er et av de mest vellykkete forsvar ei plante kan ha. Men for å være en effektiv gift må den fungere slik at dyret ikke spiser opp planta og dør rett etterpå. Da har ikke dyret lært noe, og neste generasjon står parat til å beite på nytt. Det må være forskjell på dosen som gir virkning og dosen som gir død (sjøl om det fins 11

12 unntak). Et dyr som spiser ei giftig plante blir utilpass og lærer seg hvilken art som forårsaket dette. (Dyret reagerer akkurat som oss når vi har fått i oss noe vi ikke har tålt. En som for eksempel er blitt soppforgiftet orker nesten ikke tanken på sopp etterpå.) Da beiter ikke dyret på denne arten lenger, men velger seg andre, og for dyrets vedkommende forhåpentlig ugiftige planter. Mange av plantegiftene er rettet mot nervesystemet eller hjerte- og karsystemet. I moderate mengder forårsaker de symptomer som er så vidt ubehagelige at dyret lærer å passe seg. Ofte er det til og med slik at mora lærer ungene hva som ikke må beites. Et eksempel er søyene som lærer lammene mange planter de ikke bør spise. Og dyra har dessuten utvikla smakssans som advarer! De fleste giftstoffer smaker bittert. Dyra reagerer instinktivt på den bitre smaken, og derfor greier mange planter seg med å være bare bitre. Lureri kjenner ingen grenser... Og dette at giftene ofte er virksomme i små doser, og dødelige først i store doser, gjør at vi kan anvende dem i medisinen. De viktigste plantegiftene er alkaloider og glykosider. Bulmeurt i søtvierfamilien er et paradeeksempel på alkaloider, ei plante som nær sagt oser middelalderske mørkemakter. Henrik Wergeland skriver: dens hæslige Lugt og Udseende synes noksom advarende til at gjøre den kjendelig som farlig Giftplante, da ingen indenlandsk Urt i den Grad har noget Modbydeligt ved sig Her har Wergeland til og med beskrevet fenomenet aposemotisme, lenge før ordet ble tatt i bruk. Nemlig det fenomen at mange giftige dyr, planter og sopp advarer med farger, kontraster eller mønster at de er giftige, eller i det minste smaker vondt. Rød fluesopp med rød hatt og hvite prikker, marihøner med røde vinger med svarte prikker, veps med gule og svarte render og hoggorm med sikksakkstripe er arter som illustrerer dette til fulle. I planteriket burde frøene til oljeplanta Ricinus communis være et eksempel. Advarselen er i form av kontrastrik marmorering i hvitt til lyserødt og mørkebrunt til svart. Frøene inneholder proteinet ricin som er en kraftig cellegift. Bare åtte frø kan være dødelig dose. Symptomer er sterk diaré, kvalme, matthet osv. Etter hvert blir indre organer ødelagt. Ricin har til og med vært anvendt politisk. I 1978 døde den bulgarske avhopperen Marko etter å ha blitt stukket av en paraply med ei kule som inneholdt ricin. Dette skjedde i London, og bulgarske styresmakter eller KGB ble mistenkt. Det har også vært skumlet om at Al Qaida og Bin Laden er i besittelse av ricin, men foreløpig er det bare på konspirasjonsstadiet. Fig. 2. Henrik Wergeland har nærmest lagt bulmeurten for hat: Frækt pustede den svovelgule Bulme sin bedøvende Aande ud imod de rene Liljer. Snutetute har rørt litt rundt i heksas gryter, smurt innholdet på en grein med heksekost, gnidd det inn på et visst sted, og vips flyr han til Bloksberg. Den kjemiske strukturen viser molekylet til hyoscyamin, hovedvirkestoffet i bulmeurt. 12

13 Bulmeurten kan spire opp fra frø som har ligget og ventet i hundrevis av år i jorda, og så skal den i løpet av bare ett til to år produsere mengder av frø, som kanskje må ligge i hundrevis av år til, før de spirer på nytt. Derfor dukker den ofte opp på steder hvor det rotes i jorda som troll av eske! Ei plante som kan vente så lenge og satse så mye, må ikke ha gjort dette forgjeves, den må derfor være godt beskyttet. Den inneholder 0,05-0,15 % av alkaloidene hyoscyamin og skopolamin. Disse har sterk narkotisk virkning på nervesystemet. Dette har vært kjent siden oldtida. Ved å varme opp frøene fordamper alkaloidene, og disse dampene virker bedøvende. De gamle babylonerne hadde et råd mot tannpine: å puste inn bulmeurtrøyk. Ingen tvil om at denne slett ikke ufarlige kuren faktisk døyvet smertene. Oraklet i Delfi satt sannsynligvis i bulmeurtrøyk da hun ga sine svar, som bare prestene kunne tolke, og som nesten alltid var slik som de eller styresmaktene ønsket. Landevegsfolk brant bulmeurtfrø i hønsehusa slik at hønene holdt seg rolige og kunne puttes rett i sekken. Derfor heter bulmeurt henbane på engelsk. Og nå kommer det mest spektakulære men ikke nødvendigvis det mest troverdige: hekser, heksesabbater og djevelen og hans demoner. En bulmeurtforgiftning arter seg ved at personen får svevende følelse, faller i søvn og opplever kraftige og ofte sterkt erotiske hallusinasjoner. Alkaloidene tas lett opp gjennom huda, og noen tror at bulmeurt inngikk som en viktig ingrediens i de salvene heksene gned seg inn med. Det påstås at de smurte salven på kosteskaft og satte seg skrevs over det slik at den påvirket de tynne slimhinnene i vagina. Da rusen ofte innledes med en flygende følelse, ja, da har vi heksa på kosteskaftet! De ekstatiske drømmene som fulgte var ofte sterkt livaktige. Ja, heksene trodde rett og slett de hadde opplevd det i virkeligheten! Derfor var det lett for rettsvesenet å presse tilståelsene ut av de arme kvinnene under datidas hekseprosesser det desidert svarteste kapittelet i europeisk religionshistorie. Tobakksplantene inneholder alkaloidet nikotin som både er giftig for pattedyr og insekter. Pattedyr reagerer med kvalme, slapphet, svettetokter osv. og beiter ikke disse plantene en gang til. At vi mennesker røyker tobakk, og finner velbehag i dette, skyldes vår egen dumhet! Våre slektninger blant de andre pattedyra er ikke så dumme. Insektene drepes mer eller mindre umiddelbart av nikotin. Stoffet har derfor vært et lenge anvendt insektmiddel, men er på grunn av giftigheten gått av bruk. Felles for glykosider er at de består av ett eller flere sukkermolekyler hvor det er festet et annet molekyl, som ofte har sterk virkning i kroppen. Revebjelle i maskeblomfamilien inneholder flere giftige glykosider, for eksempel digitoksin og digitalin, som virker på hjertet. Små doser gjør at hjerteslagene blir regelmessige og kraftige samtidig som blodtrykket øker. Større doser er derimot livsfarlige, og 2-3 gram tørkete blad kan være dødelig! Historien om revebjelle er en historie om fornuftens inntreden i urtemedisinen: I Shropshire i England levde det på slutten av 1700-tallet ei klok kone som laget medisin mot vatersott. Vatersott skyldes opphoping av vann i kroppen og er symptom på hjertesjukdom. Denne medisinen var sammensatt av 20 forskjellige urter, men revebjelle var en av hovedbestanddelene. Hun holdt oppskriften strengt hemmelig. Med urteblandinga oppnådde hun nemlig helbredelse der leger hadde stått maktesløse. En lege ved navn William Withering ble interessert. Han skjønte nokså raskt at hemmeligheten var revebjella. Men først etter 20 års forskning framla han i 1785 et arbeid om revebjellas virkning på hjertet og dens bruk mot vatersott grunnet hjertesvekkelse. Dette arbeidet var så grundig at det faktisk la grunnsteinen for dagens behandling av hjertepasienter med preparater fra revebjelle. Den er vanlig på Vestlandet, og helt opp til våre dager ble blad av viltvoksende revebjelle sanket og solgt til apotekene. 13

14 Vond smak og sterk lukt Ikke alt smaker like godt! Den letteste og morsomste måten å lære studentene på Finse-kurs forskjellen på sølvvier og lappvier er å la dem smake. Sjøl om det fins flere treffsikre karakterer å skille disse to grå vierne i fjellet på, er det smaken studentene merker seg. Sølvvier smaker eitrende bittert, mens lapp smaker papp. Forskere har sett at reinen gjerne eter lappvier, mens sølvvier helst blir stående igjen om det er annet å beite. Og som nevnt er mange giftstoffer bitre. Dyr har lært seg denne bitre smaken og skyr den. Da skyr de helst også alt som smaker bittert. Men slikt lureri har sin pris. Søterot, som ikke smaker søtt, men fryktelig beskt, skulle vi tro var godt beskyttet. Likevel lærer sauene snart at denne planta ikke er giftig og beiter den med velbehag. Andre planter beskytter seg med sterke dufter, som vanligvis skyldes eteriske oljer. Her finner vi mange av våre viktige krydder som peppermynte, salvie, timian, isop, lavendel, oregano, rosmarin, karve, dill, anis, koriander, kanel og laurbær. Krydder er godt som smakstilsetning, men ikke noe å basere dagliginntaket på. I tillegg har mange eteriske oljer ubehagelige fysiologiske virkninger i større mengder. Noen virker på nervesystemet med kramper, andre på hjertet, andre igjen er cellegifter. Legg også merke til hvor mye sterkere plantene dufter rundt Middelhavet enn i Norge. Rundt Middelhavet er beitetrykket voldsomt, og de plantene som har tilpasset seg dette har også investert Fig. 3. Vendelrot dufter ikke for å tiltrekke seg katter, men for å skremme vekk dem som ikke liker katter (og andre rovdyr med liknende duft). i kraftig beiteforsvar les eteriske oljer, samt pigger og gift hos andre arter. Eteriske oljer virker dessuten godt mot insekter. I gamle dager brukte man sterktluktende planter som rosmarin, lavendel, malurt, reinfann og pors til å holde unna møll, fluer og veggedyr. Lukt av rovdyr (fig. 3) Lukta til stankstorkenebb som har et mye mer beskrivende folkelig navn, urdakatt minner jo så sterkt om rev eller andre rovdyr at det er lett å ta feil. Lukta sitter her i glassaktige, noe klebrige hår, som lett overfører lukta til huden. Planter som dufter slik vil de fleste planteetende dyr skygge unna for sikkerhets skyld. Kjent er det jo også at vendelrot og kattemynte tiltrekker seg katter som tenner på ei lukt som minner om deres brunstdufter. Men for plantenes vedkommende er det ikke katter som skal tiltrekkes, men derimot de dyra som verken liker katter eller deres større slektninger blant rovdyra. Kattemynte har da også vært noe brukt som musefordriver, for eksempel i bikuber. Og det er mange planter som har liknende dyrisk lukt, for eksempel hundetunge, skogsvinerot, brunrot og bukkebeinurt. Hos sistnevnte fins lukta i klebrige hår som sitter lenge i fingrene om noen er så dumme å plukke denne (for øynene) vakre planta. Mimikry (fig. 4) Dette er et fenomen som best kjennes av zoologene det at et ufarlig/ugiftig dyr minner om et (gjerne fjernt beslektet) dyr som er farlig. Hos insektene har vi alle 14

15 blomsterfluene, svermerne og billene som minner om veps, bier eller humler. Fuglene vil for sikkerhets skyld unngå de ufarlige juksemakerne. Jeg har ofte imponert mindre biologisk kunnige slektninger og venner med å ta blomsterfluer med bare nevene, til gispende beundring om mitt overmot. I planteriket har vi et godt eksempel hos alle artene som minner om brennesler. Den ikke-brennende dauvnesle i leppeblomstfamilien er så lik stornesle at jeg rett som er går fem på når jeg skal sanke nesle til suppe om våren. Harer og kaniner, som har brent snuten på nesler, unngår alle planter som minner om nesle, for eksempel nevnte dauvnesle. Andre planter som likner på nesler er storklokke, ugrasklokke, åkersvinerot og skogsvinerot. Typisk vokser alle nevnte planter på steder hvor vi også kan finne stornesle. Litt evolusjon kan vi lære av dette: Originalen, i dette tilfelle nesle, vil alltid være eldre enn juksemakerne. Og molekylær fylogeni viser med all tydelighet at neslefamilien er gammel. Kamuflasje Igjen et fenomen som best kjennes av zoologene. Tenk på alle de insektene som minner om bark, kvister, blad, fuglemøkk, stein osv. Altså om ting som er uspiselige eller uinteressante for sultne nebb, snuter og kjever. Fugler og pattedyr er også mestere i kamuflasje. Harens hvite vinterpels og brune og grå sommerpels, rugdas brun- og svartspraglete kropp osv. Planteriket oppviser kanskje ikke så mange gode eksempler annet enn at ei grønn plante gjemmer seg bort i Fig. 4. Mimikry. Blomstene avslører hva som er dauvnesle og hva som er stornesle. Bladverket er så likt at de fleste dyr velger bort begge for sikkerhets skyld. alt det grønne. I Sør-Afrikas tørre ørkener fins noen underlige sukkulente vekster som kalles levende stein (i middagsblomstfamilien). I motsetning til kaktus er de ikke piggete. De er små, nærmest kuleformete på oversida og med farge og mønster som minner om en hvilken som helst rund, liten stein i ørkengrusen. Posisjonsbeskyttelse Høyt henger de, og sure er de, sa reven om rognebæra. Reven tok poenget. En enkel strategi er å heve de spiselige delene så høyt opp at beitende pattedyr ikke når dem. Trær er ypperlige eksempler. Sjiraffen har i evolusjonen utvikla sin lange hals for å nå bladene i trekronene på savannene i Afrika. Elefantens lange snabel kan også sees som et evolusjonært tilsvar. Legg også merke til at på trær og busker med taggete blad, er bladene mest tagget nederst og mindre tagget oppover i krona. Kristtorn er et ypperlig eksempel. Andre trær har mest giftige blad nederst, for eksempel hegg som inneholder glykosider som avgir blåsyre. Veksstrategier Noen planter er verken giftige eller piggete eller beskyttet på annen måte; de vokser seg bare ut av problemet. Mange gras tåler godt å bli beita. De produserer raskt nye blad og strå fra leddknutene, som inneholder levende vekstceller (i motsetning til andre planter som bare har vekstcellene i skuddspissene). Dessuten kan gras skyte nye skudd fra underjordiske stengler og rotsystem. Ja, noen gras 15

16 er faktisk tilpasset beiting og trives dårlig om de ikke beites. Det er jo ikke tilfeldig at det er grasene som preger kulturlandskapet enten det er beitemark, slåtteng, kunsteng eller plen. Maur (fig. 5) Få liker maur (hvis man ikke er maurforsker eller maursluker). De fleste dyr på fire eller seks bein unngår maur fordi de er aggressive, opptrer i mengder, har kraftige kjever og gjerne brodd eller sprøyter ut maursyre. I vår flora fins en del planter med såkalte ekstraflorale nektarier, enklere sagt nektarproduserende organ som ikke er en del av blomsten og som ikke tjener til pollinering. Vi finner slike for eksempel hos hyll og på akselbladene til gjerdevikke. Her vil vi se ulike arter maur som koser seg med nektaren, på samme måte som de melker de bladlusene som måtte være der. Maur er søtmunner det vet jo alle som har fått maurvandring på kjøkkenet. Ei gjenglemt drue eller en sukkerbit kan være nok. Samtidig vil disse maurene virke så vidt avskrekkende at andre dyr Fig. 5. En eitermaur slikker i seg nektar på akselbladene til gjerdevikke. De fleste firbeinte dyr og andre insekter lar seg ikke friste. holder seg unna. I tropene er dette mye mer utvikla. Såkalte plystreakasier har hule galler med små åpninger (plystrelyden kommer av at vinden skaper lydbølger i åpningene). I gallene lever maur, og den antilope eller sjiraff som måtte beite her blir angrepet av illsinte maur. Til gjengjeld får maurene både hus og mat fordi de spiser litt av bladverket. Noen akasier har til og med egne ampuller fulle av maurnæring på bladene. Endofytter Visse arter sopp lever inni blad og stengler. Disse soppene kommer ikke ut av plantene og produserer sjelden eller aldri fruktlegemer eller ukjønnete sporer. Ofte spres de med hyfer fra plante til plante, eller hyfene fins inni frøene og vokser opp med planta når den spirer. Slike sopper kaller vi for endofytter (inni planta). Det er særlig gras som er studert, og her fins en interessant funga av arter som vi med moderne DNAteknologi har påvist står i samme orden som meldrøye og åmeklubber. Disse soppene er velkjent for både interessant parasittisme og produksjon av underlige og giftige substanser som påvirker både nervesystem og immunapparat. Endofyttene i denne ordenen blir nå antatt å virke som planteforsvar ved å gjøre gras giftig og illesmakende. I New Zealand er dette et stort problem for sauebøndene. Sauesjukdommen Rye grass staggering skyldes stoffet lolitrem som produseres av sopper i slekta Acremonium, en endofytt i raigras. I Matteus forteller Jesus liknelsen om klinten i åkeren. Denne klinten er ikke vårt nesten utryddete ugras i nellikfamilien, men det like utryddelsestruete graset svimling (en slektning av raigras). Svimling har en endofytt som går i kornet og produserer alkaloidet temulin som angriper sentralnervesystemet og forårsaker svimmelhet (derav navnet svimling) og eventuell død. Jesus forklarer sakkyndig hvordan bonden skal fjerne og håndtere dette farlige ugraset. Så Bibelen er altså vår første kilde til det interessante fenomenet endofytter. 16

17 Er angrep virkelig det beste forsvar? En januarsøndag i 1975, kaldt og mye snø. Grønn voks, matpakke og varm drikke. Så ljomer det fra andre etasje: Har du huska sag og spade?. Det er lillebror som lurer. Noen timer seinere brøyter vi løype langt innpå Vardalsåsen. Vi begynner å bli varme i trøya. Da passer det bra at vi oppdager ei diger bjørk med skadet topp og grove knekte greiner. At denne er angrepet er vi skjønt enige om. Fram med redskapen. Langt der nede under snøen dukker det opp tre forkjellige kjuker. To er lette å få løs fra underlaget, men den siste, derimot, et svart digert beist, sitter som støpt. Neste gang må vi ta med brekkjernet også! Vel hjemme igjen kaster vi oss over den ennå ferske julegaven, Flora over kjuker av Leif Ryvarden (fig. 1). Bestemmelsene går rakst knivkjuke Piptoporus betulinus, labyrintkjuke Cerrena unicolor og ildkjuke Phellinus igniarius. Denne bjørkas dager er nok snart talte. En varm septemberdag i Sopptreff på Stranda på Sunnmøre. Dagens tur går fra fergeleiet i Liabygda. Bratt, men god sti som raskt bringer oss inn i en eventyrverden av flere hundre år gamle grovbarkede kjempefuruer som klorer seg fast mellom bergknausene. Fig. 1. En godt brukt inspirasjonskilde Leif Ryvardens Flora over kjuker fra Straks våkner kjukeentusiasten til liv, og ekstra optimistisk blir jeg når jeg tenker på en artikkel jeg nylig hadde lest i fagbladet park & anlegg. Der stod det noe om at trær blir mindre motstandsdyktige med alderen, og at råte først og fremst er et aldersfenomen. Atskillige kaffekopper seinere innser jeg at dette med alder er et svært relativt begrep. Verken på friske stående trær, læger eller gadd var det en råtesopp å spore. Kanskje disse trærne fortsatt var i sin ungdom, eller hadde de gjennom århundrenes løp utviklet strategiske hemmeligheter mot soppangrep som de i hvert fall ikke ville dele med sine fjerne slektninger, bjørkene på Vardalsåsen?! Godsnakk Turen fra Liabygda blei likevel en flott opplevelse, og ikke bare på grunn av furuskogens egenverdi. De innfødte, som hadde gjennomtrålet disse skogene i flere år nå, samlet oss etter hvert i en sirkel med en riktig godbit i vår midte, nemlig den ultrasjeldne furuharekjuka Inonotus triqueter. Men selv denne angriperen holdt seg på behørig avstand fra selve stammen, der den vokste på bakken foran treet. Den hadde nok utnyttet en svekket rotgrein for å få innpass hos den seiglivede furua. GAUTE MOHN JENSSEN (tekst og foto) - gaute.jenssen@tele2.no 17

18 På bakken under trærne finner vi pinofile sopper som kjempemusserong Tricholoma colossus og furufåresopp Albatrellus subrubescens. Disse har imidlertid valgt en helt annen strategi enn kjukene og andre råtesopper. I stedet for å bruke all sin energi på å pønske ut angrepsmetoder som kan benyttes på mulige brister i furuas bastante forsvarsverk, godsnakker de med trærne og skaper en vinn-vinn situasjon. Sopprot (mykorrhiza) sørger for at soppene er fornøyd ved at de tilføres karbohydrater fra treet, og furua er fornøyd fordi soppenes mycel bidrar til bedret opptak av vann og mineraler. Noen ganger sørger også mycelkappen rundt de tynne rotspissene for beskyttelse mot angrep fra predatorer og tungmetaller. Og soppentusiasten som ser resultatet i form av vakre og sjeldne sopper er kanskje mest fornøyd av alle! Metoder Av de mange tusen ulike soppartene som er funnet i Norge foretrekker de fleste skogen som leveområde. Her opptrer de som parasitter, saprofytter eller symbionter og lever mesteparten av sitt liv skjult for det menneskelige øye. Men så må de bli synlige av og til for å kunne spre sine sporer. Mange av råtesoppene har valgt en annen strategi enn hattsoppene, som lever et kort og hektisk liv på fuktige høstdager. For hattsoppene gjelder det å utføre sin misjon før angrep fra insekter, gnagere, gourmeter, tørke eller frost setter en effektiv stopper for all sporespredning. Kjukene, derimot, danner ofte flerårige fruktlegemer, og de kan spre sine sporer i år etter år så fort gunstige forhold er tilstede. De er angrepsfarlige året rundt, og ofrene må stadig utvikle sine forsvarverker. Men denne metoden har også sin pris. Fruktlegemene må kunne motstå klimatiske angrep og insektsangrep. Dette kan de klare ved å gjøre seg harde eller seige, noe som gir en mekanisk beskyttelse. Også ulike mykotoksiner kan inngå som ledd i kampen mot beitende insekter. Disse strategiene krever stor tilgang til energi, noe denne type sopper får rikelig adgang til når de først klarer å etablere seg på en trestamme. Her kan råtesoppene få et langt liv i sus og dus! Men før de når dette målet har det foregått et vedvarende våpenkappløp mellom den angrepne og angriper. Et friskt tre har sterke forsvarsverker av både mekanisk og kjemisk art. Grov bark med garvestoffer, impregnert kjerneved som er bortimot resistent ovenfor råte (såkalt malme hos eik og furu), kvae som er raskt på plass ved sårskader samt aktive stoffer som terpener og fenoler, gjør at livet som råtesopp ikke bare er en dans på roser. For å nå det forjettede land er råtesoppene stadig på jakt etter et angrepspunkt, en brist i forsvarsanlegget. En slik brist kan være en død rot, en stubbeflate, et sår i barken, en knekt grein eller et toppbrekk som følge av tung snø. På steder som dette får sporer fra råtesopper gjerne fotfeste, og en kamp på liv og død kan være i startgropa. Noen verstinger? Enten man er skogeier eller huseier betraktes nok angripere som rotkjuke Heterobasidion annosum, rødrandkjuke Fomitopsis pinicola, toppråtesopp Stereum sanguinolentum, honningsopp Armillaria spp. (fig. 2) Fig. 2. Honningsopp Armillaria spp. en av våre mest aggressive parasitter. Her hos naboen til artikkelforfatteren! 18

19 eller ekte hussopp Serpula lacrymans som verstinger. To av våre mest aggressive parasitter er rotkjuke og honningsopp. Disse benevnes som saprotrofe parasitter siden de evner å drepe trær for så å leve av det døde trematerialet. Flere av de nevnte arter har sine spesialiserte angrepsmetoder. Toppråtesoppen er en sårspesialist som lett utkonkurrerer andre arter som måtte prøve seg på samme sted. Honningsoppen danner rhizomorfer tykke svarte strenger som tåler uttørking og kan sno seg gjennom skogbunnen fra et infisert tre til et friskt tre. Rotkjuka, som gjerne ligger i skjul innunder ei rotvelte, står aleine ansvarlig for 70 til 80 % av all råte i den fjerdedelen av norsk granskog som er angrepet. Fra sitt skjulested sender den ut sine sporer som har en forkjærlighet for ferske stubbesnitt. Herifra kryper mycelet ned i rotsystemet og kan bre seg gjennom rotstokken og over til naborøtter med en fart på opptil 30 cm per år. Skogeieren blir en naturlig del av kampbildet og har blant annet latt seg inspirere av ordtaket frende er frende verst. Stor barksopp Phlebia gigantea er vanlig i Norge, og den kan lett utkonkurrere rotkjuka. Så her blir tømmerhuggerens motangrep å påføre en løsning av sporer i vann på det ferske stubbesnittet. Beveger vi oss vekk fra naturen og inn i trygge(?) menneskelige miljøer er vi heller ikke forskånet fra råtesoppenes angrepsarenaer. Ekte hussopp er kanskje den mest fryktede. Infeksjon av denne arten krever at vann er til stede, men har den først fått fotfeste kan den ved hjelp av mørtel, kalk og andre stoffer som bidrar til et basisk miljø holde angrepet gående. Møter den på tørre og næringsfattige områder sender den av gårde sine myceltråder til den igjen finner miljøer den kan meske seg i. Stoppes den ikke så holder den på til konstruksjonen kollapser. Forskjellige treslag har ulike forsvarsmekanismer, og mange kjuker prøver å begrense sitt energiforbruk ved å konsentrere seg om å bekjempe forsvarssystemet til ett treslag. Når knivkjuka har brutt bjørkas koder har den blitt så spesialisert at dens angrepsmetoder ikke biter på andre treslag. En rekke andre råtesopper, som for eksempel orekjuke Inonotus radiatus, seljekjuke Phellinus conchatus og granstokkjuke P. chrysoloma, jobber etter samme mal. Andre er mindre spesialiserte og angriper enten løvtrær eller bartrær, mens atter andre fører en grenseløs krig, slik som rødrandkjuka. Den fruktifiserer på or og andre løvtrær like gjerne som på gran og furu. Angrepet medfører en karakteristisk kubisk brunråte som raskt svekker treets styrke. Når dette går overende i ei moderat vindkule er bruddet ofte vannrett og i mannshøyde over bakken. Den enes død den andres brød Når en råtesopp har lyktes med sitt angrep og etablert seg på en vert, har den en periode enerett til spiskammerset. Men etter hvert som treets forsvarsverker slår sprekker kan vi observere at flere og flere arter kommer inn. Ikke bare andre sopper, men moser, lav og insekter burde i sitt stille sinn takke pionérråtesoppen for dens innsats som døråpner. Råtesoppene blir lett omtalt i negative vendinger siden deres angrep medfører skader på skog, bygninger og andre trekonstruksjoner. Da gjelder det Denne gamle og døende elverumsbjørka hadde massive soppangrep av hele fem kaker med trappepiggsopp Climacodon septentrionale og kreftkjuke Inonotus obliquus. 19

20 å huske at disse angrepsvillige organismene gjør en livsviktig jobb som aktive nedbrytere som sørger for biologisk mangfold og omsetning av næringsstoffer som nye generasjoner av vekster er avhengige av. Ikke gull alt som glimrer Tilbake til midten av 70-tallet og Gjøvik området, nærmere bestemt Haug denne gangen. Mai måned, godt og varmt. Nok en av fordelene ved å interessere seg for angrepssopper jakten på fruktlegemer er ikke lenger begrenset til den såkalte soppsesongen om høsten. Den har blitt helårs. Vi var fremdeles nokså ferske som tresoppsamlere, og det var lett å la seg friste dersom en så noen spesielt store utvekster på angrepne trær. Og det var nettopp det lillebror gjorde. Ei kjempebjørk ytterst i synsranda hadde tett i tett med lyse store kjuker oppover hele stammen. Han pilte av gårde. Ned mot elva derimot, like ved der vi stod, hadde vi begge sett ei grov gran som hadde gått over ende, tilsynelatende fri for soppangrep. Men godt innunder stammen, delvis skjult av noen tørre greiner, vokste det ei hvit lita taklagt kjuke, lett bølgete i kanten. Fram med kniv og papirpose. På kjempebjørka var det bare knuskkjuker, kunne lillebror meddele. Og selv om knuskkjuka er kulturhistorisk interessant, var ikke denne vanlige angriperen like spennende for råtesoppentusiastene lenger. Den lille hvite bølgete klarte vi ikke å sette navn på, så den havnet i pakka sammen med diverse resupinate arter som ble sendt til Blindern og Ryvarden for bestemmelse. Etter noen uker lå den brune konvolutten fra botanisk avdeling på universitetet i postkassa, og se der den lille hvite var bestemt til Tyromyces undosus og var ny for Norge. Vi kunne nesten ikke vente med å komme oss ut på flere turer på jakt etter disse herlige råte- og angrepssoppene. Men er virkelig angrep det beste forsvar? Skal en dømme ut i fra råtesoppenes evne til å føre nye slekter videre samt deres økende popularitet blant soppentusiaster, fargesoppdamer og personer med interesse for biologisk mangfold og indikatorarter må svaret bli et ubetinget ja! Raspskjellsopp Pholiota squarrosa vokser vanligvis i store klynger ved foten av levende løvtrær, her på en gammel selje i Løten. 20