Ruts bok med henblikk på det indre liv av Johan O. Smith

Transkript

1 Forord Ruts bok ble utgitt første gang høsten Men den ble påbegynt flere år tidligere. I juni 1919 skriver Johan O. Smith i Skjulte Skatter: Blandt Aksel Smiths efterlatte skrifter var ogsaa et blyantutkast av de to første kapitler av Ruts bok. Dette er antagelig skrevet i 1911 eller Der er i dette utkast mange gode tanker, som jeg ved utarbeidelsen av denne bok vil gjøre bruk av. Baade Ruts bok og Efeserbrevet vil senere - om Gud vil - bli utgit i bokform. Smith skrev til Elias Aslaksen: Aksels bortgang har befordret vår vekst; for jeg, og vel du og andre brødre, har måttet tilegne oss noe av det som var i ham, for at hans del i arbeidet skal kunne holdes vedlike av oss. Underlige råd og visdom hos Gud. Nå står han som en urokkelig støtte der han er. Vi skal ses igjen i uforkrenkeligheten med forherligete legemer. O, hvilken trøst. Må vi telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet. Aksel gjentok til stadighet Skiakers ord: "Tiden er vårt liv." La oss huske det, kjære bror. (Horten, 7. februar 1919 # 173). Meget kunde skrives om hans liv og virke; men vi skal kun nævne disse nødvendige ting for at belyse denne trofaste Herrens tjeners bortgang, for at man kan efterfølge hans tro. Velsignet være hans minde og velsignet være frugterne av hans arbeide. De skal vare ved, som han saa ofte vidnet om. Noget av det sidste han vidnet om for vennerne var, at de skulde beflitte sig paa troens lydighet. (Fra Minneskrift Januar 1919) Om troens lydighet skrev Smith i Skjulte Skatter: Vi arbeider i en bestemt retning, mot et bestemt maal, nemlig mot dette: Troens lydighet. Alt hvad der skal indtages i S. S. maa samarbeide med os mot dette maal. Aksel la os paa hjertet at ta imot lærdommene som hører til gudsfrygt. De holder, sa han. Vi vil paa det kraftigste støtte disse hans sidste uttalelser til bladets læsere. Guds ord maa aapenbares, om det skal bli levende. Jesu Ord var aand og liv; det samme kan de bli for os, naar vi er lydig mot troen. Vi glæder os i samfundet med brødrene i den Hellig Aand. Dette samfund er kommet istand ved de lærdomme som hører til gudsfrygt. Ved at vandre i lys og være lydig mot den lærdoms form, hvortil vi er overgit, maa samfundet styrkes. Troskap i det smaa gjør urokkelig og fast. Det store fremkommer som resultat av en mængde troskap i det smaa. (Fra Brev - Formaninger i forbindelse med A. S.'s død Skjulte Skatter: Februar 1919). Johan O. Smith skriver selv at Ruts bok ble til med henblikk på den enkeltes indre liv og at enhver mer enn noensinne beflitter seg på å vandre i troens lydighet. Det er kraftfulle formaninger til oss alle den dag i dag! Kåre J. Smith Israels dommere Og det skjedde i de dager, da dommerne dømte, at det ble en hunger i landet, og en mann dro bort fra Betlehem i Juda for å leve som fremmed i Moabs land, han og hans hustru og hans to sønner. V. 1. På de indre veier vil vi finne at dommerne alltid dømmer i Juda. Lyset er dommen, og lysene er dommerne. Det blir aldri hunger i Juda når dommerne får råde. Men vil man gå sine egne veier, vil hungeren snart melde seg. Denne mann tok sin hustru og to sønner og dro bort fra Betlehem (brødhuset) for å leve som fremmed i Moabs land. Nå skulle han bli kvitt dommernes dom, de skulle ikke mer dømme ham. Slik blir det med hver sjel som unndrar seg lyset, han lider på mangel av alt, endog i brødhuset. Han vil reise langt bort, for kjødet krymper seg ved å adlyde. Han kommer til Moabs land (Moabitene nedstammet fra Moab, sønn av Loth med hans eldste datter). Dog, det straffer seg å reise bort fra dommerne og reise til Moabs land, for mannen Elimelek døde i dette fremmede land, og snart etter døde også hans to sønner Mahlon og Kiljon. 1 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

2 Kjødets sans er død, men åndens sans er liv og fred. Hun gjorde seg rede Da gjorde hun seg rede, hun og hennes svigerdøtre, og vendte tilbake fra Moabs land, for hun hadde hørt i Moabs land at Herren hadde besøkt sitt folk og gitt dem brød. V. 6. Når trengselen blir hård der ute i Moab hvor man lever som fremmed, når Herrens tuktelse bryter inn over sjelen som en stormflod, da melder lengslene seg etter hjemlandet, likesom hos den forlorne sønn. Nøden tvang Noomi tilbake. Trengslene tvang henne, og ryktet om brød lokket. Hvor uendelig stor Guds kjærlighet er mot oss mennesker. Enda man unndrar seg dommerne og som fornærmet flykter til et fremmed land, oppsøker han oss der ute blant moabittene. Han hjemsøker oss med allehånde trengsler, for at vi skal gjøre oss rede til å vende tilbake til Juda, for han vil ikke vi skal bli der ute i Moab som fremmede, ettersom vi er hans eiendoms folk. Jesus er livsens brød Trengslene vekker og åpner øret for rykter om vekkelser. Man lengter tilbake til det himmelske brødhus. Jesus er det livsens brød som kom ned fra himmelen for å gi verden liv. Rykter om ham spres i hele Judea. Disse når en fattig Noomi, som arbeider og har det tungt. Hos ham kan den arme sjel ete og bli mett, for hans forrådskamre slipper aldri opp. Det blir aldri hunger i det velsignede land. Hun lengter hjem. Dommerne synes henne nå ganske annerledes rettferdige enn da hun dro ut. Alt ser annerledes ut. Noomi som sjelevinner Etter at Noomi nå hadde lidd i kjødet og gjort seg ferdig med synden, kunne Gud bruke henne som sitt redskap til å føre menneskesjeler ut fra Moabs land (verden). Hun overtaler sine svigerdøtre som ikke kjente Herrens land, at de måtte slå følge med. Hun maler det av for dem som et herlig land, et land som flyter av melk og honning. Et land hvis innbyggere hadde strenge, men gode lover, hvis dommere håndhevde rettferdighet. Et land hvor det hersket fred og orden og i hvis midte det store brødhus Betlehem befant seg. Herlige land, forjettelsens land. Hun bryter opp Og hun gikk ut fra det sted hvor hun hadde vært og begge hennes svigerdøtre blir med henne. Og de gikk på veien for å vende tilbake til judas land. V. 7. Verden sier som Farao: Det er ikke nødvendig å skille seg ut, man kan godt ofre i Egypten, for der trenger man just slike folk. Noomi var av en annen ånd, hun sto opp og forlot det sted hvor hun hadde vært. Velsignede dag man tar en slik bestemmelse. En slik dag kom for Abraham da han forlot sitt land og sitt folk og bega seg til et land som Herren viste ham. Den kom for Moses da han nektet å la seg kalle Faraos datters sønn, og den er kommet for oss. De som er i verden vandrer etter denne verdens løp, etter høvdingen over hærmakten i luften, etter denne verdens Gud, og deres arbeid er å gjøre kjødets og tankenes vilje, hvis ende er fordervelse. De bor i det land som er arvet fra fedrene. 1. Pet. 1, 18. Deres bolig er et fordervet sinn som trykkes av brøde. Ut fra dette sted må enhver gå som vil til det himmelske kana'an. Man kan ikke ofre Herren velbehagelige ofre i Egypten, 2. Mos. 8, 25, og dog forsøker mange på det. Men det blir form og skikk, idet man lager prester i fleng etter egne lyster, prester som oppstykker verden til sine menigheter så den ikke gjenfødte står på like fot med Guds sanne barn. Ut fra verden og fra dens presteskap med hele ditt sinn. Begi deg på vei til Judas land, for verdens Gud og Jehova kan ikke dyrkes på samme sted. 2 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

3 De gikk på veien til Judas land «Tilbake til Gud» er det innerste rop i sjelen, dette er Åndens røst i hver menneskesjel. Men andre røster får jo oftest overhånd. Noomi fører nå med seg to sjeler fra verden, og de går alle tre på veien mot Judas land. Prøvelser på veien Man går ikke mange skritt på denne vei før prøvelsene kommer. Noomi var for sin del helt og fullt ferdig med Moabs land, så hun måtte tilbake til Juda hvordan det enn gikk. Annerledes var det med hennes to svigerdøtre. De var begge uprøvet i Åndens skole. Men Noomi, som visste hva det gjaldt og som kjente til at de kunne komme til å angre seg lenger frem på veien, ville de skulle ha gjort opp med seg selv, hva de nå var i ferd med å gjøre. Hun sier derfor: Gå, vend tilbake hver til sin mors hus! V. 8. Her begynner den første prøve på deres sinn. Var de virkelig helt villig til å følge med bort fra verden? De blir gjort oppmerksom på hva de har forlatt, at de aldri mer vil få vende tilbake til sin mors hus, men at det nå var anledning. Nå skal det vise seg hvor skatten er, om hjertet henger ved verden, eller om de er grundig ferdig med den og søker et nytt fedreland. Noomi setter dem på en hård prøve når hun leder deres tanker tilbake til det kjæreste de hadde: mors hus. Kan dere virkelig forlate det? Beregn omkostningene! Nå skal det vise seg om kjærligheten til Juda er større enn kjærligheten til Moab. De blir satt på samme prøve som Lots hustru i sin tid. Nå gjelder det: Stå eller falle! Mange sjeler begynner på veien, men etter kort tids forløp, når de får regnet ut hva det koster, vender de atter tilbake til verden. Noomi kjente til det, derfor lar hun dem velge før jo heller. Under vekkelser blir mange vekket opp og begir seg på vei til Judas land, men de fleste av dem tar med seg verden i sitt hjerte. Når de da kommer så langt på veien at verdens behageligheter og gleder synes å gli fra dem, blir de nidkjære og knurrer som Israel i ørkenen og sier: O, at vi hadde kjøtt å ete, for vi hadde det godt i Egypten, 4. Mos. 11, 8. De vil gjerne bli frelst, men de har intet å ofre for denne frelse. Et hvilested i Moab Herren gi eder at I må finne et hvilested, hver i sin manns hus. V. 9. Noomi var dyktig til å fremlokke fristelsene i dem. Tenk finne et hvilested hver i sin manns hus. Det var enda verre enn den forrige fristelse som sa at de skulle vende tilbake hver til sin mors hus. Kvinnens attrå er til mannen, og utsikten til å bli gift igjen var større blant hedningene i Moab enn som hedningkvinne å bli gift med en jødisk mann i Juda. Atter kamp på veien. Når Noomi sier at Herren skulle gi dem å finne et hvilested hver i sin manns hus, så ser det jo ut som om det var Guds vilje at de skulle vende om. Man kan spørre: Er det hvile i Moab? Er det fred i verden? Hertil må svares: Ja, det eksisterer en fred som verden gir, og med den som grunnvoll gis det hvile i Moab. Død i overtredelser og synder gir en viss hvile i samvittigheten. Denne hvile avbrytes når dommerne i Israel begynner å fortelle om Guds hvile, og freden blir forstyrret når de taler om Guds fred som overgår all forstand. Dersom lysten til verden ligger begravet på hjertebunnen, vil også den fred som verden gir, ledsage denne lyst og tilby en hvile i død borte fra Herrens ansikt. Det ser kanskje underlig ut at Herren kan gi en slik falsk fred, men det blir ganske naturlig når man tenker på hvordan et menneske med lyst til verden hater lysets dommer. Når da Gud trekker seg tilbake med sin ånd, innfinner den fred som verden gir seg øyeblikkelig. Man finner et hvilested i Moab, så lenge det varer, men dette hvilested blir et helvete den dag man våkner. Nåde i fristelsen Nå var spenningen stor. Det var nesten mer enn de kunne holde ut. Noomi, som inderlig elsket sine svigerdøtre, ville av hele sitt hjerte at de tok de rette beslutninger, men hennes trofasthet i Ånden gjorde at hun således viste seg hård og avvisende. Nå, da spenningen var som størst, kysset hun dem, 3 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

4 og de oppløftet sin røst og gråt. Videre i den sak kunne hun ikke gå, for det frie valg var for henne mest dyrebart. Hun ønsket ikke å føre med seg to trellkvinner til Juda land. Hennes arbeid gikk hele tiden ut på å løse deres hjerter fra Moab. Men det forsto de naturligvis ikke. De tenkte vel som så at det var hennes ønske å bli kvitt dem. Noomi hadde visdom i sin tjeneste. Hun brukte ikke bare bokstaven. Hun forsto å løse åkets bånd og sette den plagede i frihet. Hvorledes hun skulle fullbyrde dette verv, ble en sak hun selv fikk avgjøre. Hun forsto å behandle sine svigerdøtre slik at de i kjærlighet hang ved henne. I kraft av disse troskaps og kjærlighets ypperlige bånd setter hun dem på de største prøver, så hun til og med ber dem reise tilbake til Moab. Kunne de gjøre det så fikk de gjøre det. Hennes inderlige ønske var imidlertid å få avlokket dem dette Peters svar til Frelseren: Herre, hvor skal vi gå, du har jo det evige livs ord. Noomi kysset dem, og de gråt. Det var ikke lett å rive seg løs fra kjærligheten. Kjærligheten binder Og de sa til henne: Nei, vi vil vende tilbake med deg til ditt folk. V.10. Kjærlighetens nådekyss fikk overtaket, de vil gå med Noomi. Verdens glimmer falmer for Guds kjærlighet. Kongen av Sodoma gikk Abraham i møte for å friste ham. Men i forkjøpet for ham kom Melkisedek, kongen av Salem, med brød og vin. Han var den høyeste Guds prest. Når så kongen av Sodoma deretter sier til Abraham: Gi meg folkene og ta du godset, så hadde Abraham styrke nok til å svare: Jeg oppløfter min hånd til Herren, den høyeste Gud som eier himmel og jord, at jeg ikke vil ta en tråd eller en skorem av alt som er ditt, for at du ikke skal si: Jeg har gjort Abraham rik. 1. Mos. 14, 17 og flg. Den kjærlighet som Melkisedek behandlet Abraham med ble en så stor styrke at han med triumf seiret over alt som heter havesyke. Melkisedek var den høyeste Guds prest og kunne derfor ved Åndens ledelse falle inn med sin tjeneste akkurat på rette sted og i rette tid. Dette ble til en herlig frelse for Abraham og til Guds ære blant folk og slekter som leser om dette. Fristelsen tiltar Vend tilbake, mine døtre! V Ennå hadde de ikke stått imot synden til blodet. Hjertet var ennå delt og spørrende. Den trofaste Noomi ville ha dem helt, hvis ikke, kunne de vende om til Moab. Hadde hun søkt sitt eget, da hadde hun ikke fristet dem så hårdt. Hun hadde da regnet med at de ville være henne til hjelp på veien og til støtte i alderdommen. Men nå var Noomi en Guds tjener i Ånd og sannhet, derfor hadde hun kraft nok til å be dem vende om til sitt eget land. Det brister for Orpa Da oppløftet de sin røst og gråt atter, og Orpa kysset sin svigermor, men Rut hang ved henne. V. 14. Første gang kysset Noomi sine svigerdøtre. Dette kyss var fedrenes kjærlighetskyss til barna. Et kyss i en hård fristelse, som om hun ville si: Gi ikke opp, bli med til Juda land - skjønt hun ba dem vende om. Men nå brister det for Orpa, hun kysser sin svigermor og vender tilbake til Moab, til sin Gud og sitt folk. Det er naturlig at fedrene kysser barna (åndelig talt), men når barna kysser fedrene, da stiller de seg i sitt hjertes hovmod på like fot med dem. Judas forrådte Menneskesønnen med et kyss. Rut fristes på ny Da sa hun: Se, din svigerinne er vendt tilbake til sitt folk og sin Gud, vend du tilbake etter din svigerinne! V. 15. Den trofaste Noomi er nå klar til å skille seg fra sin siste jordiske hjelp: «Vend også du tilbake etter din svigerinne!» Fristelsen var nå dobbelt hård for Rut. Hva skulle hun gjøre? Det var brytninger i sjelens indre vesen - for og imot. I Moab hadde hun alle sine kjære og kjente, og nå var også Orpa 4 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

5 vendt tilbake. På den annen side var Israels Gud, Judas land og den trofaste veileder i Ånden, Noomi. Nå ville det vise seg hvor dyktig Noomi hadde vært til å binde den unge Ruts hjerte til sin Gud og sitt land. Likeså om Rut virkelig var villig til å ofre alt, glemme det som var bak og jage etter det som lå foran. Rut seirer Men Rut sa: Treng ikke inn på meg så jeg skal forlate deg og vende tilbake fra deg! gå, og hvor du blir vil jeg bli, ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud, hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Så gjøre Herren mot meg og således bli han ved, om noe annet enn døden skal gjøre skilsmisse mellom meg og deg. V. 16 og 17. Nå fikk det være nok, hun jager fristelsen på dør. Nå har hun seier i Ånden. Det nytter ikke mer for Noomi å tale om Moab. Kursen er satt for et nytt fedreland: «Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud». Med dette valg forkastet hun sitt eget folk og sin egen Gud (avgudene). Velsignet være Rut for et så reelt valg. Noomis fasthet gikk Rut i blodet, så hun ville leve og dø sammen med henne. Det er ikke alltid lett å forstå en sann Åndelig veileder. Han jager deg undertiden tilsynelatende bort. Du kan ikke forstå ham når han jager deg vekk slik, du bare føler hans inderlige kjærlighet, hans fasthet og ubøyelige vilje til selv å gå frem, frem og atter frem. Hvor du fristes, har han seier, likesom Noomi. En prøvet Rut er for Noomi mer verd enn titusener som Orpa. Etter de store vekkelser drar mange avgårde til Judas land med stort reisefølge. Det ser så gildt og oppofrende ut i menneskenes øyne. Det gis håndtrykk til farvel for evig, man spiller, synger og gråter. Så begir da vedkommende veiledere seg avgårde med sine store reisefølger. Men hva hender? Jo, vanskeligheter møter på veien, reisekosten slipper opp, sult og tørst melder seg. Når krybben er tom bites hestene, sier et ordspråk, slik også her. Man taper tilliten til sine førere, man splitter seg i grupper, velger nye anførere osv. Guds Ånd krever av en sjel på vei til Judas land at han skal rense seg selv, likesom han er ren. All gammel urettferdighet begått i Moabs land skal gjøres god igjen. Kjødet krymper seg ved slik behandling, veilederne vet som oftest hverken ut eller inn, for svært ofte er de leiesvenner som lever av sin gesjeft. Man begynner å tenke på hvor godt det var i Egypten - i Moab. Havesyke, sladder, urettferdighet og ond lyst er forbuden frukt på vei til Judas land. Det er ikke til å holde ut, og massene sniker seg en for en - lik Orpa - stille og skamfulle tilbake til Moab for å blande seg med mengden snarest mulig. Hør ikke på enhver som tilbyr seg å føre deg til Judas land. Men tæres ditt kjød hen så du ikke ser det, og blottes dine ben som du ikke før så, og din sjel kommer nær graven, og ditt liv til dødens engler. Sender da Gud til deg i denne din nød en engel, en tolk, en av tusen til å forkynne deg de rette veier, Job. 33, 21-29, da kan du ha håp om av en slik sjel å kunne finne en håndsrekning på veien. De kom til Betlehem Vers 19 Rut hadde i sitt hjerte fast foresatt seg å ville gå med Noomi. Intet kunne bevege henne til å vende om. Gud belønner en slik sjel, og det varer ikke lenge før de kommer til Betlehem - brødhuset. Nå er verden for alltid lagt bak deres rygg, og fra dette velsignede brødhus begynner Gud å føre sjelen på de indre veier. Hele staden i bevegelse for dem Noomi kommer med en sjel fra Moabs land, en sjel som hadde forlatt sitt eget folk, sin Gud og sitt land for å ta i eie det land hun nå kom til, for å være ett med dette folk og for å tjene deres Gud som sin Gud. Var det da for meget at hele staden kom i bevegelse? Er ikke en slik menneskesjel dyrebar og kostelig i Guds øyne, og er det ikke glede i himmelen over hver synder som omvender seg? Jo, visselig, det er glede i himmelen og glede i menigheten for hver den som for evig har forlatt Moab og kommet seg helt frem til brødhuset (legemet). 5 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

6 Kall meg Mara, ikke Noomi Vers 20 Nedbøyet og fattig i sin ånd kommer Noomi tilbake til Betlehem med en sjel fra Moabs land. Kvinnene sa: Er dette Noomi (ynde)? Hun var som et aks fylt med modne korn som ydmykt bøyer seg mot jorden. Hun var skamfull over sitt lange fravær og over å ha unndratt seg Israels dommere. Gud hadde i Moab stått henne imot og gjort livet bittert for henne. Hun sier derfor: Kall meg ikke Noomi, men kall meg Mara (bitterhet). Gud gjør det alltid slik at når mennesket bærer frukt, da er det med sjelens bitterhet over sin egen dårskap. Dette gjør han for at sjelen alltid skal være avveiet til å kunne gi Gud æren og gi sitt eget kjød hen til døden. Med fulle hender dro jeg bort Vers 21 Det er nettopp disse fulle hender Herren vil ribbe, ettersom ikke alene hendene er fulle, men også hjertet. Det påligger Israels dommere å ribbe sjelen, men for disse rømte Noomi med fylte hender. Man kan rømme fra mennesker, men ikke fra Gud. Der ute i Moab sto Herren henne hårdt imot, for hun mistet sin mann, sine sønner og sitt gods. Hun dro avsted med kraft i sin egen hånd i stedet for i Guds kraft. Med tomme hender har Herren latt meg vende tilbake Nå sto hun ene og forlatt i verden. Selv Rut hadde hun i sitt hjerte måttet ofre. Nå hadde hun lært at man må forlate alt for å være Herrens disippel. Det smaker bittert for kjødet på Guds veier, så for den saks skyld kunne man gjerne ha kalt henne Mara. Men Gud kaller en slik sjel Noomi (ynde), for hva er vel yndigere i Guds øyne enn en sjel fattig i ånden og fattig på alt. En slik sjel er avhengig av ham for alle ting. Noomi hadde fått føle hva det vil si å stå som mål for Herrens piler, for han tåler intet og ingen ved siden av seg selv i en gudhengiven sjel. Han går som en veldig jeger på jakt etter alt som hindrer sjelens sammensmeltning med ham selv i kjærlighet. Han bryter ned alt som hindrer for senere å tale vel til sjelen, og for at den skal etterfølge ham i blind tro. Slike sjeler er Herrens lyst og glede. Men sjelen selv synes at Gud forfølger ham, plager ham og gjør ham elendig. Dog dette gjør Gud for med desto kraftigere bånd å lenke sjelen til seg selv med inderlig hengivenhet og kjærlighet. Alle sjelens stier blir mørke, bare en vei er lys, bare på én vei øynes fred, og det er på veien til Gud selv. De kom til Betlehem i begynnelsen av bygghøsten Vers 22 Nå er sjelen tom og hendene tomme. I denne ynkelige forfatning leder Herren dem til brødhuset i begynnelsen av bygghøsten. Uendelige Guds visdom og kjærlighet. Det gjør livet verd å leve når man får være med helt fra begynnelsen av bygghøsten, for det er fullt opp å gjøre på Herrens åkrer. Vi er Guds medarbeidere, I er Guds akerland, sier apostelen. Nå gjelder det å samle inn kostelige skatter og juveler like fra begynnelsen av bygghøsten. Under hele innhøstningen skulle Rut få være med. Lykkelige sjel! Bortkastet tid er bortkastede skatter, men en vel anvendt tid gjør en sjel rik. Dovenskap nedsenker i dyp søvn, og en lat sjel skal hungre, Ord. 19, 15. Den flittige formerer sitt gods 6 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

7 2. KAPITEL En kjenning, en mektig mann Vers 1 Blant alle mektige menn er dog Jesus Kristus den mektigste. Han sier: Alle ting er meg overgitt av min Far. Kom til meg alle I som strever og har det tungt, og jeg vil gi eder hvile. Mat. 11, 27 og 28. Hvem blant alle mektige kan si: Kom til meg og jeg vil gi eder hvile? Det finnes ikke én, ikke en eneste. Bare Jesus Kristus formår å gi fred og hvile. Han er i sannhet en mektig mann, født i Betlehem, brødhuset, og fyrste over det. Mens vi var i verden, var han vår kjenning. Men nå elsker vi ham og forlater oss på ham, som den mektigste av alle. Han er vår høyt elskede brudgom, og vi er hans brud. I all vår nød kan vi så trygt komme til ham og finne nåde og hjelp i rette tid. Før vi ber, svarer han oss. Han er en trygg borg for hver den som forlater seg på ham. Alle ting er ham overgitt av Faderen, og hvorledes skulle vi annet enn arve alle ting med ham. Er du hungrig, vil han mette deg, han vil slukke din tørst. Er du naken, vil han kle deg. Kall på ham på nødens dag, han vil hjelpe deg, og du skal prise ham. Han er herlighetens herre - Guds visdom. Det er godt å være venn av en rik, mektig og gavmild mann i denne verden når du trenger hjelp. Men tenk da å være venn av ham som eier alt sølvet og gullet, og som er gitt all makt i himmel og på jord. Etter å ha hjulpet deg på alle mulige måter i dette liv har han også beredt sted for deg i det tilkommende. Ber du til ham? Tror du på ham? Holder du deg nær til ham? Er forholdet mellom deg og ham intimt? Er du hans øyesten? Føler du at du er det? Får du hva du ber om? Er han din kjenning i den grad at du legger frem for ham dine daglige små bekymringer? Har du forsøkt å be denne mektige mann om de minste ting? Det er mange mektige menn på avstand, men som dog er ukjent med dine indre anliggender. Ikke så med Jesus. Han er mektig, fordi han kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Han vet hvor skoen trykker, og han har i overflod av det din sjel trenger. Han er en mektig mann og en rettferdig mann, fordi han gransker de ringes sak og gir den rett som har rett. La meg sanke etter den, for hvis øyne jeg finner nåde Vers 2 Rut var fattig og trengte hjelp. Hun speidet etter noen som ville vise henne nåde. Hvor velsignet er det ikke, når man er trengende å få vandre i dens fotspor som drypper av fedme. De var hungrige og tørstige tillike, deres sjel vansmektet i dem. Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler utfridde han dem, og han førte dem på rett vei, så de gikk til en stad hvor de kunne bo. De skulle prise for Herren hans miskunnhet og hans undergjerninger for menneskenes barn, for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt. Sal. 107, 5-9. Ja, i sannhet kunne dette sies om Noomi og Rut. Hun sanket på marken etter høstfolkene Vers 3 Guds navn er «under», og underlig handler han med oss. Nå går Rut der fattig i ånden og fattig på timelig gods og samler de aks høstfolkene i nåde slipper fra seg. Hun trengte det så såre vel til underhold for seg og sin kjære gamle svigermor, Noomi. Hun tenkte ikke meget på at hun om kort tid skulle bli husmor på gården, og at hun, skjønt hedningkvinne, dog skulle bli stammor til Israels håp, vår Herre Jesus Kristus. Guds vei med oss går gjennom fattigdom og trengsler. Salige er de fattige i ånden, for himmerikes rike er deres. De utvalgte og trofaste bærer verdigheten med seg midt i fattigdommen. Den fattige er uangripelig, han kan ikke ruineres om man plyndrer ham. Salig hver sjel som vedblir å være fattig i ånden. Han stevner sikkert og seirende mot det land hvor tyver og røvere ikke kan bryte inn og stjele. Alle sine skatter og klenodier oppsamlet i Ånden sender han foran seg, og selv kommer han etter for alltid å være der hvor hans hjerte er, og hans skatter er vel bevart. 7 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

8 Den fattige har ingen styrke, derfor må han stole - og forlate seg på Guds kraft. Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk. Den fattige i ånden spiser ydmykt kornet fra de aks høstfolkene etterlater seg, og blir ved de krefter han derved samler, større i verdighet enn de høstfolk som gir av sin overflod. Den fattige er takknemlig for alt, just derved bevises sann fattigdom som det rette forhold til Gud. Rut inntar den nederste plass. Hun sanket etter høstfolkene som skikk og bruk var for fattige folk. Den som setter seg nederst kan bare komme en vei: høyere opp. Også på Guds åker skal man være beskjeden og innta den nederste plass. Det blir Guds sak å opphøye i sin tid. Om Jesus heter det at han fornedret seg selv. O, herlige plass, fri fra all bekymring og menneskelig ære. Ingen kan der volde oss fortred, for alle vil opp og frem en annen vei. Rut hadde sinnelag til å sitte nederst, hun var vel tilfreds der. Hun var ikke som de mange som vil styre og råde i menigheten. Hun var fornøyd med å ete av de smuler som falt fra den rike manns bord, for hun bar i seg selv en fred som overgår all forstand. Hun var frelst fra å misunne noen sin verdighet. Salig er den som begynner i det ringe. Det er fremtid og håp for en slik sjel, for han forlater seg på sin Gud som er mektig til å reise den fattige opp av skarnet og sette ham hos fyrster. Boas kom fra Betlehem Vers 4 Jesus er satt over høstfolkene og kommer fra Betlehem. Fra dette brødhus utgår det sanne brød som kom ned fra himmelen for å gi verden liv. Han kjøpte åkeren for å vinne perlen. Og han sa til høst folkene: Herren være med eder! Og de sa til ham: Herren velsigne deg! Har du noen gang i vår tid hørt et så velsignet forhold mellom arbeidsherren og arbeiderne? Han sier: Herren være med eder! Og de svarer: Herren velsigne deg! Guds rike er kommet ned til oss. Han har i våre dager drevet mange arbeidere ut i sin høst, og allerede er markene hvite. Innhøstningen foregår i det skjulte, og Herren ønsker alltid å få være med. Ja, det er velsignet å arbeide når han er med. Han elsker sine høstfolk, og høstfolkene elsker ham. Har han vært en tur borte i brødhuset og vender tilbake, gleder høstfolkene seg ved atter å se ham og få nyte hans nærhet og av hans skjulte manna. Når Jesus Kristus leder høstarbeidet, går alt ordentlig for seg. Vi kan så trygt høre hans ord og gjøre hans vilje, for de frukter vi høster inn varer ved til evig tid. Martha fant på å gjøre noe ut fra seg selv for Jesus. Men Maria gjorde sitt arbeid ut fra Jesu ord, og dette arbeid ble ved ham og til ham. Selv i dag går han som fordum mellom gull-lysestakene, Åpb. 1, 12 flg., for å se til høstfolkene. Måtte vi akte på ham og utføre vårt arbeid i de minste enkeltheter etter hans anvisninger. Da vil all vår tale og alle våre gjerninger være som for hans åsyn. 2. Kor. 2, Hvem hører denne pike til? Vers 5 Jesus er oppmerksom etter alle. Han ser til den ringeste til tross for at han troner i det høyeste, Sal. 113, 5. Hvilken trøst for den som føler seg som den ringeste, og som den forlorne sønn er glad ved å få være som en av leiefolkene. Enn i dag har han omsorg for de fattige som kommer inn på hans åker. Hans hu står til å hjelpe og velsigne. Boas rettet sitt spørsmål til tjeneren som var satt over høstfolkene. Den som er noe betrodd, har også ansvar. Derfor formante Paulus hver eneste en med tårer, han ønsket ikke sukkende å gjøre regnskap for dem. Det er den unge moabittinne Hun er kommet tilbake med Noomi fra Moabs land. V. 6. Tjeneren over høstfolkene hadde allerede satt seg inn i Ruts stilling. Det gjør forresten enhver god Herrens tjener, når han ser en fattig og hungrende sjel søke etter brød. Han sier til Boas at hun er kommet med Noomi tilbake fra Moabs land. Ved å åpenbare dette utviser han en ekte tjeners troskap, for han tar ikke selv æren for å ha fått fatt i henne. Han sier åpenlyst at hun tilhører Noomi. Dog, hun hadde henvendt seg til ham for å få noe å ete, derfor følte han ansvar for henne. Han er 8 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

9 som den gode hyrde i menigheten som kjenner den enkelte ved navn - og kjenner deres indre liv som han også kan gjøre regnskap for. Hvor mange av de små hungrende sjeler er ikke i vår tids menigheter langt borte fra hyrdene og deres omsorg. Ofte vet de ikke engang om at de små er kommet inn på Guds åker. Deres navn og deres liv er dem ukjent, og noen veiledning får de ikke. Denne tjener over Boas høstfolk er våken, ren og fin i sin ånd - vel verd å sette som eksempel for vår tids hyrder. Han visste hvorfra hun kom, hvem som hadde ledet henne og hva hun hadde foretatt seg fra første stund hun kom ut på åkeren. Likesom Boas fordret regnskap av tjeneren over høstfolkene for den ringe Rut, slik krever Gud hyrdene til regnskap for hver eneste sjel som er kommet inn på hans åker. La meg sanke opp mellom kornbåndene etter høstfolkene! Vers 7 Når høstfolkene der ute på Guds åkerland drøfter Guds Ord sammen, så de legger det ene til det andre og binder det sammen til et herlig nek, da faller det alltid ut en del aks som kan bli til næring for en fattig Rut. Hun forstår seg ikke på hele neket, men vel på det enkelte aks. Rut forstår sin plass og hun begynner med det lille. Vi lærer derav at det alltid er noen som sanker etter høstfolkene. Hvilket ansvar har da ikke høstfolkene, når de drøfter Guds Ord sammen, at de da ikke strides så de fyller en stakkars Rut som hører på med fordervelse. Hun kom og har stått her fra i morges like til nå Rut er trofast og utholdende. Fra første stund er Guds vilje hennes mat. I morges, hva betyr det idet indre liv? Jo, fra første stund lyset demret. Både lyset, idet man går over fra mørket, og lyset når det går opp over en bestemt gjerning vi skal gjøre. I Kol. 1, 6 finner vi: Bærer frukt og vokser... fra den dag I hørte det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet. Slik var Rut. På Guds åker bar hun frukt og vokste fra første stund av. Det er det også rik anledning til, for Peter sier at Gud har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt. 2. Pet. 1, 3. Og Paulus sier: Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus Jesus. Ef. 1, 3. Ser vi ut over menigheten i dag, så finner vi dessverre at Hebr. 5, 12 passer: For skjønt I etter tiden burde være lærere, trenger I atter til at man lærer eder hva som er de første grunner i Guds ord, og I er blitt sådanne som trenger melk og ikke fast føde. Veksten skulle begynne allerede første dag, men dessverre stanser massene ved det første trinn. Man ber om tilgivelse for sine synder, men ønsker ikke å følge Jesus i lidelse og død fra selvlivet. M.a.o., man ønsker å bli befridd for samvittighetslidelser, men vil ikke lyde Åndens røst, oppta korset og lide i kjødet. Like fra i morges inntil nå. Ja her ligger en prøve på vårt liv. Har vi sanket på Guds åker, vokst og båret frukt fra den tid vi ble født på ny inntil nå? Prøv ditt liv og du vil møte ditt sinnelag. Har du vært trofast som Rut var det på Boas' marker, eller har du vært utro? «Legg vinn på å fremstille deg for Gud som en som holder prøve, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over.» Nå har du anledning til å vandre ditt liv for Guds åsyn «like fra i morges inntil nå.» Ettertanke skal holde vakt over deg, forstand skal bevare deg. Ord. 2, 11. Har du vært sløv, da overlat deg til ham som kan gjøre deg brennende i Ånden. Dovenskap hører verden til og finnes ikke i Guds rike, og dog er denne frukt av kjødet meget alminnelig utbredt blant de kristne. Hvis alle vokste like fra de fikk lys «inntil nå», da skulle vi med forundring se den drivende kraft i Guds rikes jordbunn. Jesus sier: «Jeg er den første og den siste.» Åpb. 1, 18. Han skal for oss være den første i enhver ting, hele innholdet - og så den siste. Da blir det ikke plass for annet enn ham alene. 9 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

10 Da sa Boas til Rut: «Hør min datter»! Vers 8 Boas, en tjener for et dypere åndelig liv, begynner fra nå av å ta seg av Rut, og det første han sier til henne er: «Hør, min datter!» Ja, det er nettopp inngangen til all velsignelse. De første mennesker hørte på slangens røst og høstet fordervelse. Den som nå hører Guds røst skal høste liv og uforkrenkelighet. «Bøy eders øre hit og kom til meg! Hør! så skal eders sjel leve.» Es. 55, 3. «Den som har øre å høre med, han høre.» «Han vekker hver morgen, han vekker mitt øre, for at jeg skal høre likesom de som er lærte.» Es. 50, 4. Det naturlige menneskes ører er tilklinet, og hvis ikke Gud vekket våre ører, ville vi aldri høre. Gud sier: «Hør!» og øret opplates likesom når han sier: Bli lys, og det ble lys. Hørselen skjer ved Guds Ord. Hvilken stor nåde som ble bevist Rut, og hvor stor forstand hadde ikke Boas når han sier: «Hør! min datter.» Har vi først lært å kjenne vår himmelske hyrdes røst, ønsker vi ikke å høre noen annen, uten den som er gjennomsyret av hans Ånd. Boas kaller Rut «sin datter». Det ligner vår Gud, for kjærligheten opphøyer den man elsker. Det skal for øvrig adskillig fedresinnelag til for å kunne si: «Min datter.» Rut sier om seg selv idet hun føler sin uverdighet: «endog jeg ikke er som en av dine tjenestepiker,» v. 13. Guds kjærlighet knuser og ydmyker en sjel, og den lenker den til Gud med en utallighet av usynlige bånd: kjærlighetsgjerninger under de mest forskjellige variasjoner. Ingen uten sjelen og Gud forstår dette. Faderen sier: sønn, datter; men barnekårets Ånd roper: Abba Fader. Gå ikke hen for å sanke på noen annen åker Boas har det rette grep på tingen når han sier: «Hør, min datter, sank ikke på noen annen åker.» Det skal adskillig Guds visdom og erfaring til før man lærer å gi en nybegynner en så grundig undervisning. Boas vet at Guds åker avkaster Guds mat som nytes med velsignelse og Guds fred. Alle andre åkrer avføder fordervelse, ettersom Satan i disse sår sin giftige sæd. Boas var en mektig mann. På hans åker kunne Rut være trygg. Han søkte ikke å utnytte Rut til personlig fordel. På en annen åker hadde hun fått arbeide for sine aks, men her fikk hun dem gratis. Den sanne kjærlighet kan kun yte, den krever aldri noe. Boas var en Guds tjener i Ånd og sannhet, derfor gjorde også Gud det så at den oppriktige Rut ble ledet hen til hans åker. Gud vil ikke at en sjel som er sann i hjertets innerste skal falle i hendene på hyrder som søker sitt eget. O, om alle hyrdene i våre dager selv visste å finne Guds åker, og kunne hjelpe andre til å finne den. Men som oftest advarer de mot Guds åker og anbefaler sin egen åker fylt med torner og tistler. På Guds åker er det liv og overflod, men på alle andre åkrer er døden virksom. Hold deg til mine piker Atter et godt råd for en nybegynner. Man bør alltid anbefale sjelen til trofaste og prøvede brødre. Det finnes også innen menigheten en del virksomme, men utro brødre når det gjelder sjelearbeidet. Man bør derfor ikke la enhver gjøre det grunnleggende arbeid i sjelen. Paulus sier: Jeg la grunnvollen som en vis byggmester. Den som ikke selv har gravd dypt og fått en solid grunnvoll i sitt eget liv, kan umulig legge en solid grunn i andres liv. Boas kunne ikke selv overta alt arbeidet med Rut, men vi forstår hans omsorg og hans innsikt i sjelearbeidet. Se etter den mark som blir avhøstet, og gå etter dem! Vers 9 Boas sier først: «Hør!» Nå sier han: «Se!» Ja, det er det mening i. Når det gjelder sjelens indre vandring med Gud, så borer han først øret og forklarer den stilling sjelen bør innta. Når så sjelen er grundig opplært i det den har hørt, går Gud et skritt videre, han salver sjelens øyne og sier: «Se!» Nå har sjelen fått så meget av Gud ved hørselen at den selv kan hjelpe seg til rette ved synet. Se etter den mark som blir avhøstet, og gå etter dem. Ved øret oppfanger Rut disse ord og fikk befaling om hvorledes hun skulle se, og hva hun skulle se etter. Alt kommer fra øret, ettersom det først kommer 10 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

11 til øret. Guds visdom begynner nå å tilflyte hjertet. Rut måtte delta i høsten og se det rike utbytte av vårarbeidet. Hun skulle gå etter de andre og lære av dem. Den dag skulle også komme for Rut at hun selv skulle bryte nytt land og høste frukt av sitt liv, derfor var det nødvendig hun fikk lære fremgangsmåten. Man skal slite dørterskelen hos de menn som ved visdom innhøster sine frukter, som fanger sjeler og fører dem inn i Guds lade. Bli med i dette arbeid, gå ikke foran, men gå etter og gi nøye akt. Du finner alt tilrettelagt på Guds åker, ettersom alle gjerninger er lagt ferdig og forut beredt - fra evige tider av. Ef. 2, 10. Jeg har befalt tjenerne ikke å røre deg Den som tar den nederste plass får gjerne være i fred. Dog hender det blant høstfolkene at en og annen som selv synes han har lært noe og forstår noe, vil forulempe en stakkars nybegynner med sine mange velmente meninger og begreper. Boas, som kjente sine folk og som visste hva de hadde fore når han selv ikke var til stede, ville la Rut få vite at de ikke alle var å stole på. Derfor sier han: Jeg har befalt tjenerne ikke å røre deg. Det vil alltid i menigheten her på jord finnes brødre som har mer anlegg for å herske enn å tjene. Av disse kan man vente seg litt av hvert. Paulus sier at han hadde ingen likesinnet med seg som Timoteus som så oppriktig kunne ha omsorg for dem. Fil. 2, 20. De søkte alle sitt eget. Drikk av det tjenerne øser Når det gjelder å øse ut av det levende vann, da er det bare betrodd de mest trofaste av tjenerne. Slike som har øre å høre med. Boas hadde tillit til tjenerne ved vannkarrene. Råd i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann drar det opp. Ord. 20, 5. De eldste i menigheten skal øse levende vann til tørstige sjeler, og de tjenere som ikke kan det, bør finne seg en passende beskjeftigelse ved døren eller ved huset. De bør være prester for folket, men ikke nærme seg Gud for å tjene ham som prest. Esek. 44, Vi har eksempler nok på at slike folkeprester steiler i sin tjeneste for Gud når de i sin villfarelse gjør forsøk på å tjene ham som prest. Da falt hun på sitt ansikt og bøyde seg til jorden Vers 10 Rut hadde hørt av Noomi at Boas var en mektig mann, men nå kunne det sies om henne at hun trodde ikke lenger for Noomis tale skyld, for hun hadde selv hørt og sett. For kjærlighet med innsikt og for kjærlighet med omsorg må man falle på sitt ansikt. Vil du bli en sjelevinner for Kristus - en menneskefisker, da la sjelene føle i de minste detaljer at du har omsorg for dem. En slik kjærlighet og omsorg vil bringe enhver fattig Rut på sitt ansikt. Det er lett å be en sjel bøye seg ved botsbenken eller ved plattformen og om 8 dager glemme ham og føle seg fri for ansvar av ham. Derimot koster det arbeid, tid, krefter og selvfornektelse å pleie sjelen så den som et barn hos sin mor vokser opp. En slik kjærlighet bringer sjelen til å falle på sitt ansikt - ikke for å bli kvitt syndebyrden -, for den er den kvitt, men av beundring og tilbedelse av en kjærlighetsfull Gud og Far, som i så sterk grad utøser over ham sin rikdom på nåde. Hvorfor tar du deg av meg, endog jeg er fremmed? Rut forsto at Boas kjente henne og kom henne til hjelp akkurat der hun trengte det. Så stor nåde utøst over en ydmyk sjel gjør den spørrende. At jeg som var fremmed, formørket i mine tanker, fremmedgjort for Guds liv, død ved overtredelser og synder, kan få slik nåde? Uverdigheten hos Rut gjorde henne lengtende og spørrende etter denne uante kjærlighet. Den mektige mann æret og opphøyet den ringe Rut ved å ta seg av henne. Det ligner vår Mester. Han åt og drakk med syndere. Han utvelger det som intet er for å beskjemme de som tykkes seg å være noe. Da David førte Herrens ark opp til Davids stad, og han danset foran arken, ble han foraktet av sin hustru. Hun ringaktet ham fordi han hadde blottet seg for sine tjenestepikers øyne som en av de løse folk. David inntok stilling mot denne forakt og sa: Jeg vil bli ennå ringere enn som så og bli liten i mine 11 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

12 egne øyne, og med de tjenestepiker du talte om, med dem vil jeg æres. 2. Sam. 6, 20. David gikk som Boas ned og ble æret med de ringe, og han var som Rut som tok den ringeste plass. Dette er Jesu Kristi sinnelag og Ånd. Det er meg fortalt alt sammen, hva du har gjort Vers 11 Som en rett Herrens tjener hadde Boas forhørt seg om Rut, og han kjente til hva hun hadde gjort mot sin svigermor etter sin manns død. At hun forlot sin far og mor og sitt fødeland og gikk til et folk som hun ikke før kjente. Det er stoff i folk som forlater noe for sin tro. Det visste Boas bedre enn noen annen, og han beundret Rut. Dog forsto han å stille Rut på en slik plass at hun slapp å beundre seg selv. Han sier: Det er meg fortalt alt sammen hva du har gjort. Det var det samme som han ville si: Du har intet å fortelle meg om deg selv. Samtidig var det en trøst for Rut at en så mektig mann visste alt om henne, især når han ved siden av denne viten hadde sinnelag til å hjelpe henne. Boas setter pris på hva Rut hadde gjort. Men i våre dager sier en masse religiøse mennesker at man slett intet skal gjøre, da Jesus har gjort alt. Det er jo en kjent sak at man ikke kan arbeide og streve seg frem til syndenes forlatelse, men det burde være like så kjent at man ikke kan bli helliggjort uten å lyde og tro. Ordet «lydighet» sier jo selv at det må utføres noe. Når gjerningene er lagt ferdig for at vi skal vandre i dem, så vil jo det si at jeg skal gjøre de gjerninger som er lagt ferdig. Hvorledes skal man kunne leve et liv uten å gjøre noe? Om Jesus åt og drakk, så kan ikke jeg leve på det, dersom jeg ikke selv tar næring til meg. Om Jesus var korsfestet og drepte fiendskapet på korset, så hjelper det meg lite dersom jeg farter om mange mil borte fra korset og lever etter mine lyster. Skal Kristi verk komme meg til gode, må jeg korsfestes med ham. Ikke bare sitte ned «ved foten av korset», som jeg har hørt har vært blandet sammen med «på korset». Selv en Herodes, en Pilatus, en judas og alle stridsmennene som drepte herlighetens herre, kunne vel ha holdt ut en stund ved foten av korset. Gid våre predikanter ved lydighet måtte få føle så meget av korset at de kunne gjøre forskjell på «å sitte ved foten av korset» og på «å være korsfestet med ham.» Herren gjengjelde din gjerning og din lønn bli fullkommen Den minste oppgivelse for Jesu skyld belønnes rikelig. Man oppgir det jordiske og timelige og får igjen det himmelske og evige. Vi oppgir vår synd som fører til død, og får igjen rettferdighet og liv. I stedet for ulykke og sorg får vi glede og fred. Et salig bytte. Herren gjengjelde «din gjerning». Velsignet være den som har fullt opp av slike gjerninger, hvorom det må sies: «Velsignet være dine gjerninger. Din lønn bli fullkommen.» Den dag lønnen skal utdeles vil det være godt å ha gjort gjerninger som er som sølv, gull og kostbare stener. De skal bli stående for Guds ild på hin dag. Er det trelldom å gjøre Guds gjerning, da må det være frihet å være lat, men de late skal bli kastet utenfor fordi de ved siden av sin lathet er onde og vil trekke andre med seg ned i det samme smuss. Til motsetning har Gud alltid - i enhver tidsalder - noen som han kan si om: Vel gjort, du gode og tro tjener! du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget, gå inn til din Herres glede! Mat. 25, 21. Du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestepike Vers 12 Guds overvettes nåde griper hjertet, og vi må utbryte: Du hat trøstet meg. Kjærligheten tolker sin egen tale for et lengtende hjerte. Den som trøster, til ham får man tillit - og tilliten frembringer frimodighet. Guds kjærlighet bringer lengsler etter mer av hans guddommelige vesen. Med nåden får man frimodighet til å be om mer nåde. Rut passer alltid på å holde seg på sin plass idet hun mottar nåde, for hun sier: Endog jeg ikke er som en av dine tjenestepiker. Det er også bare fra den plass, man kan motta nåde. 12 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

13 Kom hit og et av brødet og dypp ditt stykke i eddiken Vers 14 Ved spisetid sa Boas til henne: «Kom hit.» Legg merke til «ved spisetid.» Når livets brød skal brytes, viser det seg hvem som bør sitte øverst, og hvem som bør ha sin plass nederst. Mange av de stille i landet, de fåmælte, blir plutselig som andre mennesker når man taler sammen om Guds ord. Andre, som prater om løst og fast til enhver tid blir tause, for i porten lukker ikke dåren sin munn opp. Boas hadde alt lenge forstått at Rut hadde fått øre å høre med, og han begynner nå selv å betjene henne. Hun vokser fra dag til dag ved hans tjeneste. Likesom sjelen trives ved å ete av livets brød, så må den dog dyppe hvert av stykkene i eddik. Dette er lidelseskalken for kjødet. Det indre menneske kunne ikke vokse og trives dersom ikke samtidig det ytre menneske gikk til grunne. Israel måtte ete påskelammet til bitre urter. Like så søt som nåden er, kan Kristi lidelsessamfunn være sviende og smertefull for kjødet. Jesus sier: «Det brød jeg vil gi er mitt kjød... Dersom I ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har I ikke liv i eder.» Joh. 6, Han rakte henne ristet korn Det er sjelens høyeste ære å bli betjent av den store Mester. Peter sa at han aldri i evighet skulle få betjene ham, men når han riktig fikk øynene opp for at hans mat og drikke var i Kristus, hans lodd og del i ham og hele hans fremtid og håp var i ham, da kom han på andre tanker. Likesom det ristede korn har vært over ilden, så er alt Guds ord ferdigberedt i ilden. Annen mat får vi ikke av ham. Når så «Ordet» er rent i ilden, vil også de gjerninger han befaler oss å gjøre i tro, bli rene i denne ild. På den måte vil ved troens lydighet Ordet bli kjød i oss som det ble kjød i ham. Dvs. kjødet med dets lyster og begjær fortæres i ilden, og Ordet får bruke mine lemmer etter sin vilje til rettferdighetstjeneste. Når det skjer, kan man i sannhet si at Ordet er blitt kjød. Dette er forbindelsen mellom Kristus og menigheten, brudgom og brud. Denne hemmelighet er stor, sier apostelen Paulus, Ef. 5, 32. Hun åt og ble mett og fikk til overs Den som villig eter hva Gud rekker, om det enn er dyppet i eddik, hans sjel blir mettet med Guds velbehag. Det er naturlig for sjelen først å spise seg selv mett, det tiloversblevne kan han bringe andre. Jesus er kommet for at vi skulle ha liv og ha overflod. Joh. 10, 10. Guds mat er å gjøre hans vilje. Boas kunne frembære Guds mat fordi det ikke var lyte på ham, 3. Mos. 21, 18. Esek. 44, 16. En mann på hvem det er en lyte kan aldri trede frem til Guds bord og frembære Guds mat. Han kan ete av Guds mat, men han får ikke trenge inn i Ånden og frembære den for andre. 3. Mos. 21 og flg. En mann som er åndelig blind eller halt eller lemlestet i ansiktet eller har et lem for stort, har brukket hånd eller fot, er pukkelrygget eller dverg, har hvit flekk på sitt øye, skabb eller utslett eller hvis stener er knuste, skal ikke trede frem for Guds bord for å frembære sin Guds mat. Bærer noen slike frem mat, så er det ikke Guds mat. Det er ikke til å leve av, men bare tillaget menneskemat som innen kort tid viser seg ikke å være mat. Derpå sto hun opp for å sanke Vers 15 Nå var Rut mett og hadde fått åndelige krefter. Israel i ørkenen satte seg ned for å ete og sto opp for å leke. Noen legger seg også til å sove når de er blitt mett. Rut var en forstandig kvinne: hun sto opp for å sanke. Den som leker fortærer sin kraft i leken, og den som sover blir oppfylt av drømmer. Intet av dette bærer frukt. Rut benyttet sin kraft på annen måte. Hvor full av Guds visdom du var, Rut! Det er fedrenes sak å samle til barna. Den rettferdiges munn føder mange. Den som flittig sanker på Guds åker, har meget å gi bort. Mange næres ved hans bord. Sjeler oppfostres for Guds rike og blir til evig arv for den som avler og føder dem. Det er evangeliets Ånd å tjene og gi. «Alt gjør jeg for evangeliets skyld, for at også jeg kan få del i det.» 1. Kor. 9, 23. Kast ditt brød på vannet og du skal få se det igjen lenge etterpå. Det du får av Gud, får du til evig eie ved å gi det bort. Det du ikke gir bort er som 13 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

14 pundet som ble gravd ned i jorden, det blir ufruktbart fordi det ikke ble forvaltet etter visdommens lover. Også mellom kornbåndene kan hun sanke Det er en stor forrett å kunne få sanke mellom kornbåndene, for der ligger aksene tettest. En ydmyk sjel vokser i nåde og finner rikelig næring. Boas bød sine unge menn at de ikke skulle gjøre henne fortred. Det ligner Frelseren som enda i dag byr at man ikke skal gjøre den sjel fortred som er ydmyk og sanker, men heller være mild og hjelpsom mot en slik. I skulle endog trekke aks ut av kornbåndene til henne Vers 16 Jesu Kristi sinnelag er fullt av omsorg og strekker seg såre vidt for en ringe sjel. Når noen i menigheten har sanket kostelige erfaringer under sin vandring med Gud, da har de trang til å dra aks ut av sitt herlige nek for å gi en hungrig sjel, men det skal adskillig ydmykhet til for å motta dette fra høstfolkene, man vil gjerne helst motta det fra Boas selv. Den ydmyke tar hva han får, og hvor han finner det. Velsignet er hver sjel som befinner seg i den tilstand, han skal ikke ha vondt for å finne åndelig føde til seg selv og andre. Tjenerne trekker ut aks, og Rut plukker dem opp. De gir henne av sitt hjertes forråd, og hun bøyer sin rygg og tar det opp. Den som er stolt i sitt hjerte, vil gjerne ha noe av Gud, men han vil ikke ha noe gjennom mennesker. Rut hadde det ikke på den måten. Hun tok med glede sin nåde og gave fra høstfolkene, hun ydmyket seg endog for deres åsyn. Det er også det rette sinnelag, for som oftest har Gud forordnet det slik at høstfolkene skal gi en hungrig Rut av sine aks. Nå i våre dager heter det som oftest: «Nei, ikke dere, men Jesus alene.» Det var som om Rut ville ha sagt: «Nei, ikke av dere, høstfolk, vil jeg ha noe, men av Boas alene.» Hadde Rut hatt det sinnelag, ville Boas ha irettesatt henne og antagelig - om hun ikke hadde ydmyket seg - fordrevet henne fra sin åker. Ingen stolt sjel blir gammel på Guds åker. Hun sanket da på marken inntil aftenen Vers 17 Når vi får lys over en ting vi skal gjøre, betegner det morgenen. Når vi er ferdig kommer aftenen, og det videre lys over den ting svinner for at lyset atter kan gå opp over andre ting. Enhver Jesu Kristi etterfølger skulle som Rut forbli trofast i lyset fra morgen til aften og i dette fullbyrde sin gjerning. Fortsetter du i denne troskap fra ditt livs morgen til ditt livs aften, vil du ved utgangen av ditt liv med Paulus kunne si: «Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag, dog ikke meg alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse.» 2. Tim. 4, 7 og 8. Hun banket ut hva hun hadde sanket Enhver gjerning skal prøves ved ild. Det som da ikke tåler ilden brenner opp som agner. Å banke ut hva man har sanket, betyr at jeg prøver og holder ettertanke over det sankede. Ord. 2, 11. Kornet står ved akset, og roten i forbindelse med jorden. Nå skal det skilles fra sine jordiske forbindelser for å bli himmelbrød for den nye skapning. Kornet må derfor bankes ut så alle innvendinger mot ham som taler fra himmelen faller bort som agner som skal brennes. En gang skal alle våre gjerninger prøves ved ild, derfor er det forstandig at vi ved Åndens lys og ild selv prøver og ransaker hver eneste en av våre gjerninger. Derved høster vi Guds kunnskap og blir opplært for himlenes rike. Hvor gagnlig f. eks., før man sender et brev, da å se det gjennom før det sendes. Kanskje vi da vil finne at det som var av virkelig verdi var innhyllet i en masse agner. Ta da og bank ut det edle og la dårskapen fare, for slik lærer du forstand ved ettertanke, og den skal bevare deg. La det du bringer til andre være utbanket og rent for selviskhetens agner og jordforbindelser. 14 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

15 Hennes svigermor så hva hun hadde sanket Vers 18 Den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen. 1. Kor. 2, 15. Noomi, som var Ruts åndelige veileder, så straks hva Rut hadde sanket. Hun kunne som Johannes si: Jeg har ingen større glede enn denne at mine barn vandrer i sannhet. Har du avlet barn i Kristus, vil du kjenne at din glede er stor når barna selv kommer hjem med det de har sanket. Den Ånd som binder fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene, er av Gud. Men likesom det i det naturlige er barn som er gjenstridige mot sine foreldre, så er det også mange åndelige barn som tror seg selv å være voksne i slyngelalderen. De skal være voksne og som selvstendige klare seg selv, men saken er at man aldri blir voksen og selvstendig i en Ånd som strider mot fedrene. Derimot vil man i det forhold som rådet mellom Rut og Noomi, komme såre langt i Kristus, han som kom for å samle oss til ett i seg selv. Må Kristi sinnelag få råde i våre hjerter, så blir både det indre og det ytre i orden. Hun tok frem og ga henne det hun hadde til overs Noomi foresto husholdningen, derfor måtte Rut avlevere til henne det hun hadde sanket. Vil man gjøre barna noe godt, så må man gi sin gave til foreldrene som da vil forvalte det til barnas sanne gagn. Først det naturlige, siden det åndelige. Gud gir alltid fedrene av sine åpenbarelser og sin åndelige mat. Disse har da igjen noe å bringe barna. Selv om barna finner noe, så skal de avlevere det til fedrene som skal prøve og bedømme om det er spiselig eller fordervet. Ruts kjærlighet til Noomi var ubegrenset. Selv Boas hadde hørt om den. Rut hadde selv sagt: hvor du dør, vil jeg dø. Hun beviste sin kjærlighet i gjerning, i Ånd og i sannhet og står til alle tider som et lysende eksempel for barns forhold til fedrene i den levende Guds menighet. Rut tok frem det hun hadde. Lær av Rut. Mange tar frem det lånte og det stjålne. Disiplene tok frem det lille de hadde: fem brød og to fisker. Jesus velsignet dette lille, så 5000 menn foruten kvinner og barn ble mette, og man samlet restene - tolv kurver fulle som var til overs. Mat. 14, 20. Ta det du har frem i Jesu navn. La det passere hans hender, og det lille du kommer med skal bli til føde for mange sjeler. Hvor har du sanket i dag, og hvor har du arbeidet? Vers 19 Når en sjel medbringer velsignelser fra Gud, vekker det forundring og spørrende ettertanke. Aldeles overrasket spør Noomi, hvor har du sanket i dag? Prøv deg selv! Har du i dag sanket på Guds åker? Eller har du vært på en annen åker og samlet tomme ord, en åker hvor høstfolkene forteller sjelen at det er trelldom å leve etter Guds vilje i troens lydighet? Noomi ransaket det Rut hadde sanket, men nå var Rut en forstandig kvinne, så hennes arbeid og det hun hadde sanket ble til glede og ære for Noomi, til velsignelse for henne selv, og sist, men ikke minst, ble hennes arbeid og det hun sanket til Guds ære. Velsignet være han som tok seg av deg Mange av vår tids veiledere ville ha advart Rut for en person som tok seg av henne. Tenk om Boas skulle ta seg av henne i den grad at Noomi mistet henne? Nei, velsignet være Noomi, hun hadde på vei fra Moabs land ofret både Orpa og Rut. Hun søkte ikke sitt eget, derfor fikk hun også Rut til evig eie. Hun var bare glad for at noen tok seg av henne og gjorde vel mot henne. Velsignet være han som tok seg av deg! Det kjennetegner alle Guds tjenere at de ikke er partiske. De vet hva de er, hva de har og for hvem de arbeider. Derfor kan de så trygt slippe sin Rut avsted. Kjærlighetsforholdet skal trekke henne tilbake. Noomi fører bare tilsyn med hva Rut sanker, og hos hvem hun arbeider. Den mann jeg har arbeidet hos i dag heter Boas Stor nåde gir et frimodig sinn. Rut ventet ikke med å bekjenne Boas navn. Når du kommer hjem fra Guds åker overlesset med velsignelser, vent da ikke med å gi Gud æren, men si: Den mann jeg har arbeidet hos i dag heter Jesus. Rop det ut! Den som bekjenner Jesu navn for menneskene, vil han 15 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

16 bekjenne for sin Far i himmelen. Et frimodig sinn skaffer mange etterfølgere. Har en mann funnet en rik grube, vil andre søke i hans åker. Er du grepet av bønnens Ånd, vil andre søke hen på samme arbeidsmark. Bønn har en dragende makt på andre. Vær frimodig og rop ut for hvem du arbeider. Jo flere som kommer ut på Guds åkerland, desto mer arbeid kan utføres. Høsten blir rikere, og de som vinnes blir flere. Det er overflod av plass på Guds åker. Be høstens herre å drive arbeidere ut i sin høst. Den mann er en nær beslektet av oss, han er en av våre løsere Vers 20 Skjønt Rut var en stakkars hedningkvinne, sier Noomi at Boas var en nær beslektet av oss. Rut hadde sagt: Ditt folk skal være mitt folk, din Gud skal være min Gud. Hun var nå innpodet i det sanne oljetre og var delaktig i oljetreets rot og fedme. Det kunne sies om henne at hun hadde forlatt hus, brødre, søstre, far, mor, barn og åker for hans navns skyld. Men hun fikk det mangfoldig igjen i denne verden og arvet et evig liv. Mat. 19, 29. Hun fikk ved dette valg Boas til en nær beslektet og til en løser. Hver den som forlater alt for Jesu navns skyld får ham til en nær beslektet og løser. Det står om ham: Ettersom barna har del i kjød og blod, fikk også han i like måte del deri, for at han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid. Hebr. 2, 14 og 15. Der ser vi Jesus som nær beslektet og som løser. Han måtte i alle ting bli sine brødre lik for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. Han har forløst oss fra synden og Satans makt, han har fridd oss ut og satt oss i sin elskelige Sønns rike. I ham har vi forløsning ved hans blod, nemlig syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom... for at vi skal være hans herlighet til pris. Ef. 1, 12. Du skal holde deg til mine folk, inntil de er ferdige med hele min høst Vers 21 Rut får pålegg om å holde ut. Jesus sier: Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst. Mat. 10, 22. Jakob sier: Salig er den mann som holder ut i fristelser, når han har stått sin prøve skal han få livsens krone som Gud har lovet dem som elsker ham. Jak. 1, 12. Så lenge det er noe å høste, skal vi holde ut. Paulus jaget mot målet, grepet av Kristus Jesus. Har vi en gang valgt å dele skjebne med hans folk, så skal vi holde ut med dem under hele høstarbeidet. Det er godt, min datter, at du går ut med hans piker, forat man ikke skal handle ille med deg på en annen mark Vers 22 Samfunnet med de hellige gir kraft. David sier: Jeg holder meg til de hellige som er i landet, og de herlige i hvem jeg har all min lyst. Sal. 16, 3. I samfunnet finner man herlige goder, ja en fullkommen glede. 1. Joh. 1, 3-4. Det er også en bevarende makt. Derfor sa Noomi til Rut: Det er godt at du går ut med hans piker. Det innbyrdes samarbeid mellom Guds folk bringer velsignede resultater, og hvis alle var så flittige på Guds åker som Rut, ville lovprisningene over Guds godhet lyde høyt fra mange lepper. Noomi advarer som Boas (vers 8) fra alle andre åkrer. Aksene på verdens åker kan se skjønne og forførende ut, men når man skal undersøke deres innhold er de fylt med tomhet. Om man jager gjennom hele verdens åker, så vil man ikke finne et eneste byggkorn. Tomme aks er som tomme ord, de er lokkende for kjødet, men de er fylt med dårskap og verdslig ære, som lammer den åndelige sans. Guds ord er som fullmodne korn som gir opplatte øyne og en klar forstand. På en annen åker regnes uforstand for forstand, for der ferdes de sønderskårne. De ulydige går til en annen åker og får lide i sin samvittighet. Gjerdet mellom Guds åker og verdens åker er korset. Befinner du deg på verdens åker, kan du ved korset fly over på Guds åker og få en renset samvittighet. 16 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

17 Så holdt hun seg da til Boas piker for å sanke Vers 23 Rut var lydig, hun underordnet seg Guds vilje i alle ting. Hun var til glede både for Noomi og Boas, og Gud har sørget for hennes minne ved å sette henne opp som et lysende eksempel vel verd å etterfølge. 3. KAPITEL Min datter! Skulle jeg ikke søke deg et hvilested Vers 1 Rut var nå prøvet og hadde i alle deler vist seg å være tro. Noomi forsto at Rut var skikket for et dypere liv. Hun påtok seg derfor det høyst viktige og vanskelige verv å føre henne inn i en dypere hvile, til et hvilested hos Boas selv, til hans hvile, som kjød av hans kjød og ben av hans ben. En hvile hvorom det kunne sies at disse to var ett kjød. Syndenes forlatelse fikk Rut da hun forlot Moab (verden). Åndens dåp fikk hun ved ankomsten til Judas land. Men ved utholdenhet og troskap i Judas land under Åndens veiledning ble hun utvalgt til brud for den mann på hvis åker hun sanket sine aks. Vi går inn til hvilen vi som er kommet til troen. Hebr. 4, 3. Dvs., etter at vi er blitt troende går vi inn til hvilen. Et hvilested i Gud eller Guds hvile finner sjelen ikke før den ved personlig lydighet har gjort Guds vilje. Full hvile kommer av seg selv ved innlemmelse i hans kjød. Når Noomi taler om å søke Rut et hvilested, da mener hun å skaffe henne en ektemann i hvis hus hun kunne ha hvile og føle seg trygg, da det var hennes eget hjem. Kristus hviler i Guds hvile, fordi han fullbrakte det verk som pålå ham å fullføre. Vi går inn til hans hvile ved å fullføre det verk som påligger oss i Den Hellige Ånd. På denne måte blir vi kjød av hans kjød - hans brud - og vi finner et hvilested hos ham. Se, han kaster i natt sitt bygg på treskeplassen Vers 2 Det er ikke alltid lyst for sjelen, selv om den er i Guds varetekt og under hans arbeid. Men det gode er dog at i Herrens mørke har man en god samvittighet, og man befinner seg under hans bearbeidelse, mens sjelen i Satans mørke og makt har en ond samvittighet. Om natten tresker Boas sitt korn. Prestene kunne ikke bli stående å forrette tjeneste for skyens skyld, for Herrens herlighet fylte Herrens hus. Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i mulmet. 1. Kong. 8, 11 og 12. Den gamle pakts prester var bare prester til tjeneste for kjødets renhet. Synden i kjødet var ennå ikke fordømt og den nye og levende vei ennå ikke banet. Kjødet var kraftløst p.g.a. synden som bodde i det, og mennesket kunne ikke holde loven, som var hellig, rettferdig og god. Synden kom til stadighet ut fra legemet, likesom spedalskheten viser seg på det ytre. Derfor heter det også: Enhver synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet, men den som driver bor, synder mot sitt legeme. 1. Kor. 6, 18. Den gamle pakts prester gjorde tjeneste utenfor legemet, men for legemet. Det var telttjeneste. Akkurat den samme tjeneste gjør også i våre dager de fleste prester og predikanter. Deres forkynnelse strekker seg aldri videre enn til syndenes forlatelse. Sjelens vandring i tro på den nye og levende vei gjennom forhenget, hans kjød, blir ikke nevnt. Ja, de betrakter endog denne vandring med Gud for en farlig vandring, ettersom sjelen fjerner seg bort fra deres prestetjeneste hen til ham, som var blitt prest for en ny pakt. Ettersom synden ennå ikke var fordømt i legemet (i huset), måtte Herrens herlighet åpenbare seg i Salomos tempel i en sky. De prester som var prester i det ytre, kunne ikke bli stående. Deres prestetjeneste strakte seg ikke inn i huset, inn i legemet. På samme måte den dag i dag. Det ligger en sky over det indre liv for de prester og predikanter som gjør telttjeneste, og de kan ikke bli stående når det er tale om å gjøre tjeneste for en ny pakt. Visstnok finner de i skriftene sannhets uttrykk for en hel del av den indre tjeneste, men fiendskapet mot korset gjør at de alltid befinner seg utenfor. 17 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

18 Før sjelen får gjøre tjeneste innenfor i templet, må den treskes i Herrens mørke, likesom Boas tresket sitt korn om natten. Salig hver sjel som er banket ut av akset og derved blitt befridd fra all jordisk forbindelse og som deretter blir tresket, så hans egne hårde agner faller av ham. Han blir som Guds mat, som det levende brød som kom ned fra himmelen for å gi verden liv. Mange kan han føde ved sin rettferdighet og ved rettferdsord. Nå skal du tvette deg og salve deg og ta dine klær på Vers 3 Når sjelen er blitt banket og tresket, er den ren for vedhengende synd og faste bestanddeler. Nå skal den vaske seg for smuss etter behandlingen, salve seg og iføre seg sine høytidsklær. Den skal nå fremstille seg som en ren jomfru for sin sjels brudgom. Noomis råd til Rut i smått som stort var ved Guds finger - ved Den Hellige Ånd. Derfor slo det aldri feil. Rut var hele tiden som et lydig barn. Lykkelige forhold. Paulus hadde et lignende arbeid med korintierne, men de var dessverre ikke alltid så hørige og villige som Rut. Han sier i 2. Kor. 11, 2 og 3: For jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet, jeg trolovet eder jo med en mann for å fremstille en ren jomfru for Kristus, men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, således skal også eders tanker forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. Se på Rut hvor enfoldig hun var i sin troskap. Hennes tanker var ikke fordervet. Når slangen forderver tankene, da vender han dem mot sjelen selv og sier: Du er meget from, du er hellig og ren, hvorfor skal du egentlig la Noomi styre og råde over deg? Er ikke du like så hellig og bra som henne? Du må da en gang bli voksen, du må da en gang kunne klare deg selv. 4. Mos. 16, 3. Lytter da sjelen til denne stemme og mottar denne Korah ånd, vil alltid en Rut gå til angrep på Noomi. For det er Satan meget om å gjøre å få skilt Rut og Noomi fra hverandre. Kjenner du deg igjen, du som har vært dåret av slangen? Korintierne var blitt dåret, for uten oss er I blitt herrer, sier apostelen. Noomi hadde det sinnelag at hun ville Ruts beste. Hun tenkte ikke på seg selv, men søkte endog å skaffe Rut et hvilested. Korah-ånden derimot søker å heve seg selv opp til en størrelse, den skal være selvstendig, og den skal gjøre heltegjerninger. Dog er den bestemt til undergang, og de som henger ved den går med. Hvor vanskelig det er for Gud å få bevart sjelen i den første kjærlighet, i den første troskap og i den første enfold. Du ser ikke et skjønnere syn enn en sjel tvettet, salvet og iført disse høytidsklær. Den er rede til å gå sin brudgom imøte. Du skal gå hen og slå dekket opp ved hans føtter og legge deg, så skal han gi deg til kjenne, hva du skal gjøre Den enfoldige troskap kan utrette det mest utrolige. Du skal gå hen og slå dekket opp ved hans føtter og legge deg. Rut hadde hele tiden siden sin manns død vært under Noomis dekke og beskyttelse. Nå henviser Noomi henne til Boas, at hun skulle finne et hvilested under hans dekke. Hvor ulikt vår tid da alle søker sitt eget. Evangelisten burde henvise de nyfrelste til de personer hvis oppgave det er å føre sjelen videre frem på veien, så den som sår kunne glede seg med den som høster. For Gud har i sin menighet ansatt: apostler, profeter, hyrder, lærere og evangelister. Disse er satt der til de helliges fullkomne beredelse - til tjenestens gjerning. Hittil har Noomi sagt Rut hva hun skulle gjøre. Fra nå av tar Boas ledelsen og fører henne videre. Noomi sier selv: Han skal gi deg til kjenne hva du skal gjøre. Dersom vi er under Guds Ånds ledelse, vil vi finne at han bruker forskjellige redskaper for å danne oss til ærens kar. Gud har mange medarbeidere. Men «Guds dekke» er sannhetens Ånd. Under dette dekke finner vi vår sjels brudgom som gir oss til kjenne hva vi skal gjøre, idet han veileder oss til all sannhet og kunngjør oss de fremtidige ting. Joh. 16, COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

19 Alt hva du sier, skal jeg gjøre Vers 5 Et menneske med et så åpent og ærlig sinn som Rut må bli dannet til noe stort. En så stor grad av ydmykhet må finne nåde for Guds åsyn. Vi har mange i våre dager som straks vil gjøre hva Gud sier (påstår de selv), men noe menneske vil de aldri bøye seg for eller adlyde. Nå er saken den at mennesker med et så stolt sinnelag får aldri høre Gud tale til seg, for han står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Jesus sier: Likesom Faderen har sendt meg, sender også jeg eder. Joh. 20, 21. Den som er oppriktig i hjertets innerste, vil snart kunne gjøre forskjell på den han har sendt, og på de personer som løper avsted med noe uten å være sendt. Rut forsto at Noomis ledelse var Guds vilje. Hun så gang etter gang hvor godt det gikk og hvilken fred hun fikk ved å gjøre som hun sa. Derfor kunne hun også som et tillitsfullt barn si: Alt hva du sier skal jeg gjøre. Og tapte hun på det? Nei, hun vant fra dag til dag frem til større verdighet for Noomi, for Boas, ja for Gud selv. Og hun gikk ned til treskeplassen og gjorde aldeles som hennes svigermor hadde befalt henne Vers 6 Som en brud smykket for sin brudgom gikk nå Rut ned til treskeplassen. Det var kanskje ikke så lett denne gang å gjøre «aldeles som hennes svigermor sa», men hun var trofast og motsto alle fristelser. Noomi hadde - uten ord - føling med Boas i sin ånd, og Boas merket nok at det bak Rut sto en prøvet åndelig fører. Men han beundret Ruts lydighet. Hadde Rut avveket fra Noomis veiledning, ville Boas ha merket det, og Rut hadde falt i hans øyne. Visdommen er full av bud og lover. Budene virker så lenge man er kjødelig, som bud, men ved øvelse i å gjøre aldeles som de sier, vil disse bli til lover, lovene blir til liv, og livet blir vårt liv. Salig hver den som gjør aldeles som Guds visdom og Guds kunnskap ved Åndens veiledning tilsier. Paulus var meget nøye med at hedningene gjorde aldeles som han sa dem. I 2. Tes. 3, 14 heter det: Men dersom noen ikke lyder vårt ord her i brevet, da merk eder ham, ha ingen omgang med ham, for at han kan gå i seg selv. Og Boas gikk hen for å legge seg ved enden av korndyngen Vers 7 Boas legger seg nå under sitt dekke ved enden av korndyngen. Det var ikke på slump han la seg der, men drevet av Ånden fant han seg til rette akkurat på den plassen. Åndens sans er fred og glede, derfor vil enhver åndelig person straks finne det rette sted. Ånden virker imidlertid ikke bare gjennom én person, også Noomi var drevet av Guds Ånd til å gi Rut de rette råd og vink, for Noomi hadde sagt til henne: Merk deg stedet hvor han legger seg. Også vi gjør vel i å merke oss det sted hvor Boas nå legger seg. Når Gud leder en sjel til oss, en sjel skikket for de indre veier i Kristus, da bør vi begynne ved enden av korndyngen - under Åndens dekke. Korndyngen ligger foran, og det er nok av føde i Herrens hus. Hele guddommens fylde bor legemlig i ham. Vi kan ete av hans kjød og drikke av hans blod så meget vi lyster, men vi må alltid begynne ved enden av korndyngen - ved begynnelsesgrunnene i Kristus. Det er kun tyver og røvere som forsøker å begynne midt i korndyngen. Fra enden av korndyngen kan vi trenge oss dypere inn i den. Vi behøver aldri mer å utvandre til Moabs land på grunn av hunger, for vi har hele dyngen foran oss. Heller ikke behøver vi å flykte for Israels dommere, for han ved hvis føtter og under hvis dekke vi ligger skal dømme levende og døde. Han forteller oss alt hva vi skal gjøre. Han er vår fører i dette liv. Han forbereder oss for det tilkommende og gir oss en evig herlighet med seg selv i det himmelske. 19 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org

20 Ved midnatt lå en kvinne ved hans føtter Vers 8 Ved lydighet og tro drives vi av Ånden og samvittigheten til å lutre oss selv og rense oss selv i den grad at Guds mørke synes å kvele oss. Det blir midnatt i sjelen, den kan ikke mer. Ved tro drives vi hen til ham som har hjulpet oss og som fremdeles kan hjelpe. Vi løfter opp dekket og legger oss skjelvende og bange ved hans føtter. Herren har sagt han vil bo i mulmet, og nå har han lagt seg ved enden av korndyngen. Salig hver sjel som merker seg stedet hvor han har lagt seg, så han kan finne frem i det dypeste mørke - i blind tro. Nå våkner sjelens hyrde og tilsynsmann for alvor, han bøyer seg og se: Der ligger en stakkars kvinne - fattig i ånden - ved hans føtter. En misunnelsesverdig stilling endog for en Maria som satt ved hans føtter i dagslyset. Han sa: Hvem er du? Vers 9 Her i mulm og mørke møtes fattigdom og rikdom. Den mektige mann spør: Hvem er du? Legg merke til at det her er Boas som først tiltaler Rut. Dette er alltid tilfelle hvor en sjel føler seg fattig i ånden og fortapt. Herrens mørke gjør sjelen så fattig at når den mektige mann spør: Hvem er du, så har den neppe kraft til å fremsi sitt eget navn, fordi den føler seg for uverdig til å bære noe navn. I denne fattigdom er det da også navnskiftet foregår, idet sjelen vies til sin brudgom og siden nevnes med hans navn. Sann fattigdom makter ikke å rope om hjelp. Den ligner stor sorg hvor ingen kan trøste - bare å være stille for seg selv vil hjelpe noe. Den blindes mørke arter seg på en annen måte. Bartimeus, en blind tigger satt ved veien. Da han hørte at Jesus kom, begynte han å rope og si: Jesus, du Davids sønn! miskunn deg over meg! Slik også med synderen. Han roper av full hals: Herre, frels meg. Når man er blitt frelst og ved lydighet mot Ånden ledes inn i mulmet, da har man ikke lenger kraft til å rope: Herre, frels meg, for man er frelst. Det er noe annet som forestår. Sjelen skal inn under hans dekke, bli kalt med hans navn, dele hans lidelser og hans trøst, ete seg frem gjennom hans kjød, drikke hans blod. Brudgommen henter sin brud ut av mørket og sier: Hvem er du? Salige brud. Der ligger din brudgom ved enden av korndyngen. Jeg er Rut, og du vil utbre ditt dekke over din tjenerinne, for du er løser Det var lov i Israel at når en mann ble fattig og måtte selge av sin grunneiendom, da skulle hans løser, hans nærmeste slektning komme og løse hva hans bror hadde solgt, for at han skulle komme til sin grunneiendom igjen. 3. Mos. 25, 25. Skjønt Moabittinne, gjør Rut krav på Israels løserett. Det var tro, den tro hvori man formår alt. Hun var sikker i sin sak når hun sa: Du vil utbre ditt dekke over din tjenerinne, for du er løser. Jeg er Rut, en fattig hedningkvinne innpodet i en fattig familie av Israels barn, som dog har krav på Israels borgerrett. Hun hadde sagt til Noomi: Din Gud skal være min Gud, og ditt folk skal være mitt folk. Av den grunn måtte nå Guds lover bli hennes lover og den deri omtalte løserett bli hennes løserett. Gud går ikke tilbake på et eneste av sine ord. Vårt eget dekke er både for kort og for smalt. Men under Kristi dekke er plass for oss alle. Hans rettferdighet skjuler oss. Han er vår løser, han skaffet oss tilbake vår grunneiendom i Israel. Lykkelige sjel som søker inn under hans dekke og hans forløsning. Vi er utvalgt i Kristus fra før verden var og har fra evige tider vår grunneiendom i ham. Men vi er blitt utarmet ved vårt lange fravær i Moabs land. Vi trenger en løser som kan løse vår grunneiendom og gi oss den tilbake. Vår løser og forløser er Kristus Jesus. Han har kjøpt oss og vår grunneiendom ved sitt dyrebare blod. 20 COPYRIGHT STIFTELSEN SKJULTE SKATTERS FORLAG, NORWAY brunstad.org