Tilrettelegging for laksefiske i Kongsfjordelva

Transkript

1 Tilrettelegging for laksefiske i Kongsfjordelva Semesteroppgave skjøtsel og tilrettelegging NKO- 155, 2012 Av Narve Stubbraaten Johansen - 1 -

2 Johansen, N. S Tilrettelegging for laksefiske i Kongsfjordelva, Semesteroppgave skjøtsel og tilrettelegging NKO- 155, 36 sider Forsidebilde: Plansje over den fysiske tilrettelegginga ved Kongsfjordelva Nøkkelord Tilrettelegging for fritidsfiske- Lakseforvaltning - Skjøtsel- Driftsplan - 2 -

3 Forord Denne rapporten er skrevet som en semesteroppgave i faget Veiledning, tilrettelegging, skjøtsel NKO- 155, ved Høyskolen i Nord Trøndelag, våren I oppgaveteksten ble vi bedt om å beskrive et tilretteleggingstiltak vi kjenner, eller ta for oss et område vi kjenner og som vi mener burde vært gjort tilgjengelig for flere. Jeg har valgt Kongsfjordelva. Det lar seg vanskelig gjøre å ta for seg tilretteleggingen av ei lakseelv uten å se på hva som blir gjort for å beholde en god laksebestand i elva. I oppgaven beskriver jeg derfor ikke bare den fysiske tilrettelegginga av Kongsfjordelva, men også de tiltak forvalteren Berlevåg jeger og fiskeforening gjør for å sikre en god laksebestand og for å tilby besøkende et godt produkt. Det er noe gjestmildt med Kongsfjorddalen som appellerer til besøkende og fastboende ytterst på Varangerhalvøya. På sommerstid framstår den som en frodig oase i et ellers skrint terreng. Sentralt i dalen ligger selve juvelen, laksefiskernes våte drøm; Kongsfjordelva. Med imponerende fangster målt i forhold til tilgjengelig gytestrekning, og ikke minst en god tilgjengelighet, er det ikke å undres på den gode stemningen som hersker ved elva, populært kalt Sentralt for måten elva framstår i dag, er det glødende engasjementet fra Berlevåg jeger og fiskeforening og fra andre venner av Kongsfjorddalen. Få elver av Kongsfjordelvas dimensjon kan vel skilte med egen bok hvor elvas historie blir beskrevet. I 2009 var - ved verdens ende, skrevet av Tor Schulstad, for første gang plassert i butikkhyllene. Boka har vært en god støtte i arbeidet med denne oppgaven. Mitt møte med Kongsfjordelva har vært i tjeneste som elvevakt i somrene 2010 og Den gode tonen ved elva gjør oppgaven som vakt som oftest til en lek. Den gode stemning kombinert med en vakker natur og til tider godt laksefiske gjør at det blir lett å takke ja til nye sesonger i nord. Narve Stubbraaten Johansen, Tromsø

4 - 4 -

5 Innhold 1 Innledning Tilrettelegging av friluftsliv Laksens biologi Norsk forvalting Atlanterhavslaksen Problemstilling Områdebeskrivelse Vassdragsbeskrivelse Oppgang og fangster Kongsfjorddalen Hoveddel Kongsfjordelvas historie Tilrettelegginga slik den framstår i dag Fysisk tilrettelegging ved elva Hyttene og fiskehyttedøgn Gjestefisket Informasjonsflyt Fiskevaktene Fiskeregler Skjøtseltiltak Driftsplan Konklusjon; tilrettelegginga av Kongsfjordelva Referanser

6 1 Innledning 1.1 Tilrettelegging av friluftsliv Friluftsliv blir definert i friluftslivsmeldingen (St.meld. nr ). Samfunnet har fått øynene opp for at friluftslivet er en både helsebringende og miljøvennlig aktivitet. Målet med å tilrettelegge for friluftslivet er å minske barrieren mot å komme seg ut i naturen. Ved å gjøre attraktive områder mer tilgjengelig, vil flere kunne dra nytte av disse. Direktoratet for Naturforvaltning engasjerte seg sterkt innen tilrettelegging av friluftslivet i begynnelsen av 1990 tallet gjennom utgivelsen av en serie håndbøker. Målet var å sikre at tilretteleggingen ble gjort i et hensiktsmessig omfang, på de riktige stedene og med en naturvennlig fysisk utforming. Videre var meningen at den skulle bidra til en vurdering om tilrettelegging er ønskelig over hodet. Håndbok nr 10 omhandler tilrettelegging for fritidsfisket. Tiltak ved tilrettelegging for fritidsfiske innebærer kultivering, organisering av fiskekort, informasjon om fiskemulighetene, skilting, fiskestier, fiskeplasser tilpasset spesielle grupper som familier eller funksjonshemmede, og utformingen av fiskeregler (DN Håndbok nr 10). Det mest essensielle for forvalterne av lakseelvene er å sørge for at laksebestanden er stor nok til at det er grunnlag for å tilby fiske. En svak bestand betyr intet produkt å tilby og mindre interesse for elva også som utferdsplass. 1.2 Laksens biologi Laksen er en anadrom fisk. Det vil si at den gyter i ferskvatn, og har det meste av veksten sin i havet. Atlanterhavslaksen gyter i elver som munner ut i Atlanterhavet både på det Europeiske og det Amerikanske kontinent, samt på Island og Grønnland (Fiske og Aas 2001). Selv om laksen er en høstgyter, ankommer den elvene allerede fra mai til september. Gytingen foregår i perioden september- november, med variasjon fra elv til elv. Yngelen klekker påfølgende vår. Hos atlanterhavslaksen blir yngelen, boende i elva som parr i 1-7 år. Når parren når en viss størrelse vil den gå gjennom en stor fysiologisk forandring, smoltifiseringen, som gjør den klar å leve som stimfisk og til å møte det salte havvannet. I stimer vandrer smolten ut av elva til oppvekstlokalitetene ute til havs. Laks fra norske lakseelver vokser gjerne opp i Norskehavet. Nyere forskning viser at laksen fra de nordligste delene av landet antagelig vokser opp i Barentshavet (Richardsen mfl. 2008). Etter 1-4 år vender laksen tilbake til samme elv som den vokste opp i. Lengden på sjøoppholdet avgjør om laksen kommer tilbake til elva er stor, mellom eller smålaks. Storlaksen har vært ute i havet i 3 eller flere år og er over 7 kg, mellomlaks har som regel vært ute i havet i 2 år og er 3-7 kg, mens smålaksen - 6 -

7 har bare et år i havet bak seg og veier 1-3 kg. Laksen overlever ofte gytinga, og vandrer tilbake til havet. De kan komme tilbake for en ny gyting et senere år. Bilde 1: Laksens livssyklus. Laksen er en høstgyter. Plommesekkyngelen klekker påfølgende vår. Laksen lever som parr i elva i 1-7 år før den smoltifiserer og vandrer ut til ernæringsområdene til havs som postsmolt. Etter 1-4 år returnerer den til heimelva for å gyte (Fikse og Aas 2001). 1.3 Norsk forvalting Atlanterhavslaksen Den øverste myndigheten i lakseforvaltningen i Norge er Miljøverndepartementet (MD), og de har delegert ansvaret til Direktoratet for Naturforvaltning (DN). Laksen er en art som har et enormt leveområde, og det er derfor flere andre sektormyndigheter som har påvirkning på laksens ve og vel. I tillegg til MD er også Nærings- og energidepartementet, Fiskeridepartementet og Landbruksdepartementet involvert gjennom forvaltningen av forurensningsloven, vassdragsloven, vassdragsreguleringsloven, fiskeoppdrettsloven og fiskesykdomsloven. Villaksutvalget pekte på den fragmentariske forvaltningen som et hovedproblem for å bevare villaksstammene (NOU 1999:9). Skjebnen til villaksen ligger i hendene til forskjellige sektormyndigheter. Til tross for at de inngrep krever offentlig tillatelse, viste historien at villaksen taper for andre samfunnsinteresser. Ved å gi 50 utvalgte laksebestander særskilt vern mente villaksutvalget at en kunne ta vare på ¾ av den samlede norske villaksressursen. Stortinget sikret på grunnlag av dette et ekstra vern om til sammen 52 nasjonale lakseelver og 29 nasjonale laksefjorder gjennom St.prp. nr. 32 ( )

8 Beskyttelsesregime rundt de nasjonale vassdragene og laksefjordene er ment å sikre at det ikke gjennomføres nye tiltak som kan skade laksen. I laksefjordene er det for eksempel ikke tillatt å etablere nye matfiskoppdrett. Etter at de store laksefiskeriene til havs på tallet ble faset ut i overgangen til 1990 tallet, uteble den forventede økningen av antall gytelaks som kom tilbake til elvene i Norge så vel som de fleste andre steder rundt Atlanterhavet. De senere år har det i stedet vært en tilbakegang i fangstene både i kyst og elvefangstene. I 1998 skrev landene som huser laksebestander under en internasjonal avtale hvor de forpliktet seg til å forvalte laksen ut fra ei føre var tilnærming (NASCO 1998). Det er mange faktorer som påvirker laksebestandene, både ute til havs, og hjemme i elvene. En faktor det er mulig å kontrollere, er å la det være tilstrekkelig med gytefisk igjen etter at elvefangsten er over. Dette er bakgrunnen for innføringen av gytebestandsmålene som samtlige norske elver har fått i 2010 (Anon 2009; Anon 2010). Gytebestandsmålet angir hvor mange rognkorn, eller kg gytende hunnfisk som skal til for at den neste generasjon rekrutter er stor nok til å utnytte produksjonspotensialet i elva (Hindar mfl. 2007). DN har utnevnt et uavhengig råd av lakseeksperter; vitenskapelig råd for lakseforvaltning, som ut fra vitenskapelige metoder har gitt samtlige norske lakseelver et gytebestandsmål. Rådet har utover dette som sin oppgave å vurdere bestandsstatus for laks, utarbeide prognoser for innsiget av laks, gi råd om beskatningsnivå og gi råd om spesifiserte tema. DN baserer sine beslutninger på rapporter fra rådet ( På 90- tallet ble grunneiersiden og mydighetene enige om at forvaltningen av vilt og fiskeressursene skulle så langt det var hensiktsmessig baseres på driftsplaner innen 2006 ( Driftsplanene blir utarbeidet av fiskerettshaverne, og de skal senere bli godkjent av myndighetene. I følge laks og oversikt over fiskeressursene i det aktuelle området med forslag til kultiverings- og utnyttelsesplan. Videre bør den inneholde forslag om det innbyrdes forhold og størrelse av fiskerettighetene i vassdraget, om organisering av fiskeinteressene, om bortleie eller salg av fiskekort, mengden av fisk som skal tas opp, om redskapsbruk, om minstemål, f Den driftsplanbaserte forvaltninga er en metode som gir lokale forvaltere og rettighetshavere større innflytelse og ansvar ovenfor forvaltningen av vassdragene. De regionale og nasjonale myndighetene setter mål og rammer for driftsplanene (Dervo mfl. 2006). Mange måter for en elveeier å forvalte ei lakseelv på. I 2001 ga Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) ut ei egen temabok hvor konsekvenser av forskjellig sett med fiskeregler i lakseelver ble evaluert (Fiske og Aas 2001). I første omgang må forvalteren av et vald bestemme seg om han ønsker - 8 -

9 å tilby fisket til massene, eller selge det eksklusivt til noen få. Videre bestemmer reglene tilgangen forskjellige grupper av fiskere har til elva. Er det bare fluefiskere som kan fikse i elva, eller kan også makk og slukfiskere slippe til. Reglene skal bidra til at både fiskerne og rettighetshaverne får så mye ut av den laksen som kan høstes innenfor rammene av et bærekraftig fiske (Aas mfl. 2001). Alle elvene i Finnmark, så nær som Alta, Tana og Neiden, er statseid og ble tidligere forvaltet av Statsskog. Etter at Finnmarksloven ble innført i 2005, har Finnmarkseiendommen (fefo) tatt over ansvaret. De fleste av laksevassdragene fefo forvalter drives til daglig av forskjellige forpaktere. Fefo har gitt retningslinjer for forpaktning av laksevassdrag. Innenfor rammene av disse retningslinjene og gjeldene offentlige lover, forskrifter og retningslinjer står forpakterne fri til å fatte egne vedtak. Av det offentl fastsatt av fylkesmannen i Finnmark særlig aktuell. I fefos rettningslinjer står det blant annet at forpakterne forplikter seg til som et minimum å selge døgnkort til alle uavhengig av lokal tilknytning. Rettningslinjene angir også maksimal prisforskjell på kort beregnet på egen forenings medlemmer og besøkende ( Berlevåg jeger og fiskeforening (BJFF) ble stiftet og tok over som forpakter i Kongsfjordelva ytterst på Varangerhalvøya for 70 år siden, i Overgangen til ei den lokale fiskeforeninga som forpakter, betød at endelig fikk lokalbefolkninga i kommunen tilgang til å fiske laks i sin egen lakseelv. Dette tente et engasjement som har kjennetegnet foreninga fram til i dag. Problemstilling I denne rapporten ønsker jeg å beskrive hvordan forvalteren Berlevåg jeger og fiskeforening legger til rette for laksefiske i Kongsfjordelva. Jeg ønsker å beskrive hvordan sentrale hendelser i historien rundt Kongsfjordelva har vært med på å forme tilretteleggingen slik den framstår i dag

10 2 Områdebeskrivelse 2.1 Vassdragsbeskrivelse Kongsfjordelva renner ut i Kongsfjorden i Berlevåg kommune på Varangerhalvøya. Nedbørsfeltet er på 275 km 2, og er rettet sørover, innover Varangerhalvøya. Gjennomsnittlig årlig avrenning er på 7 m 3. Opprinnelig lakseførende strekning regnes å være 17 km. Vassdraget er betydelig berørt av vannkraftutbygging som skjedde i perioden Da ble vannet fra Gednjajavri overført til Store Buevatne, og videre til Buetjern. Kraftverket ligger ved Buetjern. Elva fra Buetjern renner sammen med Gednjeelva. Etter kraftverksbyggingen er den lakseførende strekningen regnet å være fra Buetjern og ned til munningen, til sammen 11 km (Berg 1964). I sommersesonger det blir sluppet tilstrekkelig med vann i Gednjeelva, blir det fortsatt registrert gytinger der (Schulstad og Vistnes 2011 c). Fossene som er lokalisert om lag 8 km oppstrøms elvemunningen, er naturlige vandringshindre som har vært fredet helt siden I 1958 ble det bygget to laksetrapper som tidvis har fungert godt. Etter siste runde med reparasjoner, høsten 2011, er det grunn til å forvente at trappene igjen skal fungere optimalt. Den lakseførende strekningen, basert på antagelse om hvor det opprinnelig vandret laks er delt inn i fire soner. Sone 1 er den mest attraktive hva laksefiske angår. Denne strekker seg fra like oppstrøms munningen til like nedstrøms fossen, til sammen drøye 7 km. Oppstrøms sone 1, er den en fredet sone på 600 meter. I denne sonen finner vi fossen, hvor det samler seg opp laks i løpet av sommersesongen, og fossvatnet som er en av de aller viktigste gytelokalitetene i vassdraget (Shulstad og Vistnes 2011 c). Sone 2 er oppstrøms den fredete sona. Den består av elva opp til Buetjern, og Gednjeelva helt opp til enden på den opprinnelige laksestrekningen. Sone 3 er munningsområdet. Dette var tidligere et ettertraktet sone for sjørøyespesialistene, men etter tilbakegangen i sjørøyebestanden de siste ti årene, er sone 3 nå fredet. 2.2 Oppgang og fangster Laksen Kongsfjordelva er en typisk små- og mellomlakselv. Sammensetningen av lakseinnsiget varierer fra år til år. Det gir seg utslag på gjennomsnittsvekta på fanget laks, som de siste 10 årene har ligget mellom 2,6 og 3,6 kg (Berlevåg jeger og fiskeforening 2011). Det blir også tatt en del storlaks. Årlig kommer det på land laks over 10 kg, og den historiske rekorden er på 22 kg (Berg 1964)

11 Utleiehytte Sone III Hengebru Sone I Utleiegamme Utleiehytte Vakthytte Sone I Sone II Sone II Bilde 2: Kart med oversikt over den lakseførende strekningen av Kongsfjordelva, med sone I- III markert. Den fredete sonen er mellom sone I øvre grense og sone II nedre grense. Utleiehytter, vakthytter og hengebru er også markert

12 De siste 15 årene er det årlig fanget mellom 0,8 og 3,5 tonn laks i Kongsfjordelva. Mens det tidligere var vanlig å ta det meste av fangsten en fikk, har en gjennom innføring av bag limit gjort at antall laks som blir satt ut igjen er betydelig. I sesongen 2011 ble for eksempel 355 av 985 fangede laks satt ut igjen. Dette var tilstrekkelig for å oppnå gytebestandsmålet, dvs det sto nok laks igjen på elva til gyting for at neste generasjons produksjonspotensial blir tatt vare på. I 2010 ble det etablert en videosluse nært utløpet av Kongsfjordelva. Sesongen 2010 var en prøvesesong, mens 2011 er det første året hvor det foreligger ei oversikt over den totale oppvandringen. Til sammen 1796 laks ble registrert vandret opp denne sesongen. Videoslusa gir også mulighet til å anslå størrelsen på laksen, fordelt på små, mellom og storlaks. Selv om tallene fra 2010 sesongen ikke er komplett, viser resultatene fra videoslusa det samme som variasjonen i gjennomsnittvekta av fangstene; sammensetninga av størrelsesgruppene varierer mye fra år til år (Schulstad og Vistnes 2011 a). Prosjektet med å overvåke lakseoppgangen gir en unik mulighet til presis forvaltning opp mot gytebestandsmål, men den krever mange dugnadstimer og et unikt engasjement for elva. Selv om Kongsfjordelva alltid har vært hovedsakelig ei lakseelv, har sjørøya tidligere vært en skattet fisk også her. Ved et prøvefiske med kartlegging av fiskebestanden i Buetjern, fant en ikke røyer som beviselig hadde oppholdt seg i sjøen. Fossene 7-8 km oppstrøms elva var trolig ikke mulig å passere for sjørøya før fisketrappa ble bygget i 1958 (Halvorsen 1987). De mest gunstige sonene for røya i den nedre delen av Kongsfjordelva finner en trolig i de nederste kulpene. For øvrig er trolig ei sideelv til Kongsfjordelva, Vesterelva, viktig som gyte- og oppvekstsone for sjørøya (Schulstad og Vistnes 2011b). Sjørøya var tidligere tallrik i de fleste vassdrag på Varangerhalvøya, men synes klart at den her som mange andre steder har hatt en markert tilbakegang siden 1960 tallet. Dette baseres ikke på fangststatistikk, men på oppfatningen av fiskerne som har fulgt med utviklingen i bestanden siden denne gang (Schulstad og Vistnes 2011b). I perioden ble det årlig fanget mellom 30 og 90 kg ( stk) sjørøye årlig, (Schulstad 2009), mens røyefangstene utgjorde fra 2-47 kg årlig (2-63 stk) i Kongsfjordelva. Sjørøya ble fredet i Kongsfjordelva fra I 2011 ble det registrert til sammen 99 sjørøyer i videoslusa på vei opp i Kongsfjordelva (Schulstad og Vistnes 2011a)

13 2.3 Kongsfjorddalen Typisk nok er det ikke den fysiske tilrettelegginga til friluftslivet og laksefisket som er mest i øyefallende i Kongsfjorddalen. Rv 890 som leder ut til tettstedene Kongsfjorden og Berlevåg går gjennom dalen, og er flere steder svært nær elva. Dalen preges også av et stort antall hytter fordelt i flere større hyttefelt, men også spredt langs hele vestsiden av dalen fra Buetjern og nedover. Fra hengebrua og 2,5 km oppover er den gamle riksveien nærmere elva enn den nye. Denne strekningen i tillegg til en rekke hytteveier gjør at store deler av sone I er svært tilgjengelig for fiskere. Kun den nedre delen byr på gangavstander på opp i mot 2 km fra nærmeste parkeringsplass. Sone II løper heler veien parallelt med rv 890, og gangavstanden er maksimalt et par hundre meter. I tillegg til veier og hytter, er også høyspentnettet dominerende i terrenget. Bilde 3: Kongsfjorddalen med utsikt fra høyde 196, nedover dalen, med Rv 890 omkranset av hytteområder sentralt i bildet. Kongsfjordelva omkranses av skog som en grønnoase til høyre (øst) for riksveien (Bilde N. Johansen)

14 3 Hoveddel 3.1 Kongsfjordelvas historie (kort oppsummering basert på Tor Schulstad: Kongsfjordelva ved verdens ende) De to store lakseelvene i Nord; Tana og Alta, har vært ettertraktet siden hollenderne kom opp til Finnmark tidlig på 1500 tallet og startet handel med laks. Etter at kongen av Danmark befalte at det skulle betales avgift fra fiske i fjord og elv i Finnmark i 1609, vekslet laksefisket i Alta og Tana mellom å være bortforpaktet til kjøpmenn fra København og Bergen. De mindre vassdragene, som Kongsfjordelva, var det i realiteten ingen som eide og eller voktet over. Amtmannen som hadde ansvar for å se til kongens elver rapporterte om et utstrakt rovfiske med garn, dranot og andre redskaper fra elvene utover på 1800 tallet. Siden amtmannen ikke hadde kapasitet til å føre et oppsyn over elvene, ble det besluttet å bortforpakte en rekke elver. Kongsfjordelva var en av de første Finnmarkselvene som ble bortforpaktet, og den første kontrakt ble skrevet i Elva ble leid ut til private, i utgangspunktet i fem år av gangen. Forpakteren fikk til å begynne med fritt spillerom i hva som angikk fiskeredskap og lignende, men etter hvert ble reglene strammet inn. Forpakteren måtte både leie inn fiskevakt, det bare tillatt å fiske med stang, og til slutt ble det i 1931 kun tillatt med 5 stenger i Kongsfjordelva av gangen. Det var stor rift om kontrakten, og forpakterne var private formuende; handelsmenn utenfra. Selv om handelsmenn fra Kongsfjorden var på banen flere ganger, rakk de ikke opp i konkurransen. Bilde 4: Engelske fisketurister ved fossen i Kongsfjordelva (bilde fra Schulstad 2009)

15 Det var lønnsomt for forpakterne å videreleie fiskeretten til engelske turister. Engelskmennene kom til Finnmark første gang et stykke ut på 1800 tallet, også de først og fremst til Alta og Tana. De fant frem til Kongsfjordelva helt i slutten av 1800 tallet, da de måtte skatte både til norsk og daværende russisk side av Tanavassdraget i tillegg til å ha en stadig sterkere konkurranse med den lokale fiskenæringen. Fra gammelt av var bosetningen spredt langs hele kysten av Varangerhalvøya, med små blandingsbruk i fjorder og bukter. Fiskeværene Berlevåg og Kongsfjorden så dagens lys henholdsvis på 1850 og 1880 tallet. Kongsfjorddalen ble et viktig spisskammers for folkene fra begge værene. Kongsfjordværingene kom først, og utnyttet den frodige dalbunnen til slått og bærsanking. Berlevågingene, som begynte å bruke dalen først litt utpå 1900 tallet, fant veien opp til Buetjern. Her holdt de til i sommeruker med hamstring av ferskvannsfisk og bær. Selve Kongsfjordelva hadde verken Kongsfjordingene eller Berlevågingene tilgang til. Den var jo bortforpaktet og voktet av en fiskevakt. En ny æra for bruken av Kongsfjordelva startet under krigen, da Berlevåg Jæger- og Fiskeforening ble stiftet i 1942 og tok over som forpakter av Kongsfjordelva. Bakgrunnen for at foreningen kom seg i posisjon for å ta over som forpakter er ukjent. Alle arkiver gikk tapt da tyskerne svidde av Berlevåg ved evakueringen i Etter krigen var det kommunestyret som oppretter et nytt styre i Jæger og fiskeforeningen foreningen. Til tross for unntakstilstander der de fleste hadde nok med å skaffe tak over hodet, ble arbeidet i foreninga prioritert. At befolkningen plutselig hadde tilgang til å fiske i sin lokale lakseelv var noe nytt og det skapte engasjement. Det manglet ikke på dugnadsinnsatsen den første tida, og besluttsomheten var sterk. Fossen ble for første gang ble fredet og foreningen fikk ansatt fiskevakt. På toppen av det hele ble det planlagt sprengning i fossen som skulle hjelpe laksen opp til de øvre delene av elva. At allmennheten fikk tilgang til Kongsfjordelva ved Berlevåg jæger og fiskeforenings overtakelse i 1942, er en sannhet med modifikasjoner. Den nye foreninga var en eksklusiv gjeng. Kun menn fra 16 år og eldre som hadde vokst opp i Berlevåg fikk være med i foreningen. Damer var ikke velkomne før de gjennom et vedtak i generalforsamlingen i 1952 fikk adgang, mens barn og ungdom måtte vente til de ble 16 år. Det var først etter ytre press i 1978 at foreningen tillot barn i elva. Som konsekvens av at foreningen er eksklusiv for folk som har vokst opp, bor i, eller har en nær tilknytning til Berlevåg kommune, har medlemstallet aldri vært spesielt høyt. I 1947 var det 45 medlemmer, i 1966; 110 medlemmer, i 1974; 47 medlemmer, i 1976; 107 medlemmer, og i dag om lag 120 medlemmer. Som i mange tilsvarende foreninger faller arbeidet på en kjerne av medlemmer dominert av styret

16 Den gamle regelen med stangbegrensning på 5 stenger i døgnet ble beholdt ved overtakelsen i At det skal være rikelig plass for de betalende fiskende har vært et viktig prinsipp for BJFF gjennom hele perioden de har vært forpaktere av elva. Stangbegrensningen økte til 7 stenger pr. døgn i Utover 1960 tallet var det stor interesse rundt laksefisket, og stangbegrensningen økte til 16 stenger pr. døgn etter lange diskusjoner før og under generalforsamlingen i foreningen. I 1984 ble dagens stangbegrensning på 20 stenger pr. døgn nådd (se forøvrig avsnittet om fiskeregler under kapittel 3.2.6). Så lenge elva var under privat forpaktning hadde det vært et krav om ansettelse av vakter som skulle se til elva. Vaktordningen var noe av det første foreningen fikk i orden etter krigen. En prioritert oppgave vakta hadde var overvåking av fossen som foreningen hadde fredet i Foreningen hadde erkjent at en del av de viktigste gyteområdene i elva befant seg oppstrøms fra fossen. Det var viktig å la laksen få fred i perioden den sto i fossekulpen og ventet på de riktige forholdene for å forsere fossen. Årlig ble det tatt tjuvfiskere som brøt reglene om fredningssonen. Den første vakthytta lå midtveis nede i sone I. For å effektivisere overvåkingen av den fredete sonen ble det i 1948 satt opp ei ny vakthytte ved fossen. Planene om å sprenge i fossen for å gjøre forseringen lettere verserte allerede like etter krigen, men det var stor uenighet rundt temaet. Mange fryktet at laksen skulle sky fossen etter en slik sprengning. Planene ble utsatt, og sprengningen ble avlyst da fiskerikonsulenten tilbød bygging av trapper i fossen. Den første trappa som ble satt opp i 1958 viste seg å ikke fungere. Ei ny trapp som ble satt opp i 1969 bedret situasjonen. Bilde 5: Vakthytta har vært et sosialt knutepunkt i Kongsfjordelva. Her er vakta Torleif Hansen avbildet med stolte fiskere (Bildet er hentet fra Schulstad 2009)

17 Vakthytta ved fossen ble et sosialt knutepunkt for fiskerne de første årene. Her kunne en få oppdatering om fiske og vær, og til og med få tak over hodet over natta. I tillegg til fossen, var også fjordbunnen et prioritert område hvor det ble drevet en del tjuvfiske med garn. Det fantes tidlig ei hytte der nede for vakta, og 1976 ble det bygget ei ny hytte der. Etter 1975 ble det i flere år ansatt to vakter; en som hadde hovedansvar i øvre deler av vassdraget, og en som hadde ansvar ved fjordbunnen og de nederste delene av elva. Også den øvre vakthytta blir fornyet. Første del blir bygget i 1966, mens den blir bygget ut i Da blir det også satt opp ei utleiehytte ved fossen. Tida etter krigen blir referert til so lokale. Da hadde fiskerne med seg fiskekasser til elva, og målet var å fange så mye fisk som mulig for å spe på med ekstra mat til husholdningen. Det meste av fiskeredskap var tillatt da, inklusive reketakkel og en mangedregget sluk. Etter som årene gikk spredte det seg også en bevaringstanke; en erkjennelse om at fiskeressursen ikke var utømmelig, og at å høste noe mer konservativt ville kunne lønne seg i det lange løp. I årevis var det to leire i foreninga som møttes til stadige kamper på årsmøtene. Debatten sto om hvorvidt nye utstyrsbegrensninger skulle innføres. Over årene har tilgangen til å fiske med makk og sluk blitt stadig mer begrenset, mye pga arbeidet som den fløyen i foreningen som gikk inn for å legge til rette for en større grad av rekreasjonsfiske. Delvis er dette også resultat av begrensninger som har kommet ovenfra fiskekonsulenten. I dag liker en å si at fiskekassenes tid endelig er forbi. Nå er det fiskegleden som er i fokus ved elva. Kongsfjordelva var den første elva på Varangerhalvøya som ble bygget ut til vannkraftverk. Elektrisitetsforsyningskommisjonene hadde foreslått en slik utbygging allerede i 1922, men det fantes ikke kapital til å realisere prosjektet da. På slutten av 1930 tallet hadde de fleste av landets tettsteder fått elektrisk kraft. Gjennom å argumentere for at elektrisk kraft ville være selve nøkkelen til en positiv næringsutvikling i fiskeværene på yttersiden av Varangerhalvøya, klarte daværende fylkesmann Hans Gabrielsen å skaffe tilstrekkelig med statsbidrag til at utbyggingen kunne begynne. Utbyggingen tok endelig til i 1939, men på grunn av materiell mangel under krigen ble utbyggingen kraftig forsinket. Kraftverket kom i ordinær drift først i I planene fra 1922 skulle vannet utnyttes to ganger på veien ned Kongsfjorddalen. I første omgang skulle vannet fra Gedjejavri føres i tunell til Buevann, og derfra videre i tunell ned mot kraftstasjonen som ligger ved Buetjern. Del to av planen innefattet å utnytte fallet Kongsfjordelva har gjennom Tranga, nedstrøms Buetjern. I kraftverket som stod ferdig i 1947 var det bare del én som var realisert. I planene fra 1922 var ikke skadevirkningene på laksebestanden tatt opp til vurdering. Kravet om elektrisk strøm veide tyngst da. Elva var jo ikke tilgjengelig for folk flest på denne tida, så det var ikke stor motstand mot utbygginga. Utbygginga gikk ikke utover vannstanden i hovedelva de første årene. Kraftverket ble brukt som hovedkraftverk, og det ble sluppet tilstrekkelig vann til laksevandring også på sommerstid. Dette

18 skulle endre seg etter hvert som flere kraftverk ble bygget, og kraftverket i Kongsfjordelva ble benyttet som en buffer for strømleverandøren høst og vinter. Dette førte til at demningene på Gevdje og Buevann ble stengt av på sommerstid. I nedbørsfattige perioder på slutten av 1960 tallet var elva nesten tørrlagt i juli og august. Gjennom konsesjonen fra 1939 var det ikke stilt krav til minstevannføring i vassdraget. Til tross for at både BJFF og tilreisende fiskere fortvilte, ble det ikke stilt krav til endring i praksisen før utbyggingen av Altaelva gav økt forståelse av laksestammenes verdi. Med hjelp av fiskerikonsulenten og formannskapet i kommunen blir det i 1980 forhandlet fram en minstevannføring. I overgangen til 1980 tallet pusser Varanger kraft støvet av planene fra 1922 hvor hovedessensen var at også fallet fra Buetjern til sjøen skal utnyttes til kraftproduksjon. Planene var så omfattende at de også berørte nabovassdraget, Syltefjordelva. Tiden da folket godtok det meste for å få strøm var forbi, og planene skapte storm på yttersida av Varangerhalvøya. Dersom planene blei gjennomført, ville en trolig bli vitne til dødsstøtet til laksebestanden i Kongsfjordelva. Berlevåg jeger og fiskeforening organiserte underskriftskampanje og målet var varig vern av elva. Berlevåg kommune gikk dessuten klart i mot utbyggingen. Det hele endte med at Varanger kraftlag dropper planene. Bilde 6: Byggingen av kraftverket ved Buetjern. Byggingen ble påbegynt i 1939, men kraftverket kom ikke i normal drift før i 1947 (bildet fra Schulstad 2009). I 1989 blir Kongsfjorden fredet som midlertidig oppdrettsfri sone. I 1998 ønsker et oppdrettsfirma likevel å etablere et avlastningsanlegg i fjorden, og de fikk gehør hos ordfører og næringsavdelingen i Berlevåg kommune. BJFF satte seg kraftig i mot planene og medlemmer møtte opp på kommunestyremøte med plakater. Kongsfjorden ble beskrevet som en av de mest lovende fjordene for havbruksanlegg i regionen, og det ble fra andre hold jobbet for å få frigitt fjorden fra den gjeldende oppdrettsfrie sonen. Mottrekket fra BJFF var å jobbe for at kongsfjordlaksen skulle bli en av de 50 laksestammene som skulle få spesielt vern gjennom ordningen med nasjonale laksefjorder