Verdens Tak. Fredspris uten fredsprisvinner 4. Uavhengighet eller autonomi? 12 Tibetansk cyberspace 23 ORGAN FOR DEN NORSKE TIBET-KOMITÉ. 20.

Transkript

1 # årgang Verdens Tak ORGAN FOR DEN NORSKE TIBET-KOMITÉ Fredspris uten fredsprisvinner 4 Uavhengighet eller autonomi? 12 Tibetansk cyberspace 23

2 Kinas nyttige idiot Den norske Tibet-komité Leder Olav Gunnar Ballo E-post: leder alfakrøll tibet.no Styremedlemmer Thrond Berge Larsen, Oslo/Akerhus Andrea Haugen Shaw, Oslo/Akerhus Camilla Solholm Wenche Thingnes Roy-Arne Varsi Varamedlemmer Margrethe Broch-Due, Oslo/Akershus Jørgen G. Bosoni, Midt-Norge Nyima Yanchen, Oslo/Akershus Tenzin Kalsang Kontaktpersoner i lokallagene: Oslo/Akershus Margrethe Broch-Due Tlf: E-post: osloakershus alfakrøll tibet.no Oppland Elisabeth Kværne Tlf: E-post: oppland alfakrøll tibet.no Midt-Norge Jørgen G. Bosoni Tlf: E-post: trondheim alfakrøll tibet.no Nord-Norge Tord Eriksen Tlf: Stavanger Hilde Helle Olsen Tlf: I følge Sponsor Worlds årlige kåring har Gerhard Heiberg mest makt i idretts- Norge. Gamle menn med bakgrunn fra næringslivet har tradisjonelt hatt de mektigste posisjonene innen den olympiske bevegelsen, enten de het Avery Brundage, Juan Antonio Samaranch, eller de kom fra Norge og het Jan Staubo eller Gerhard Heiberg. Gerhard Heibergs uttalelse til NRK Aktuell 3/11 om hvor uheldig fredspristildelingen til kinesiske Liu Xiaobo var, bør ikke overraske noen som har fulgt med på Heibergs synspunkter gjennom det siste tiåret. Heiberg oppviste en oppsiktsvekkende lunkenhet da han ble konfrontert med brudd på menneskerettighetene i Kina før sommer-ol i Beijing i Han ga uttrykk for indignasjon over demonstrasjonene som fulgte i fakkelens kjølvann, blant annet i Tibet. Krav om menneskerettigheter måtte ikke få skygge for lekene, var essensen i hans budskap den gang. I verste fall kunne kinesiske myndigheter bli så provosert at alt bare ble verre, nå som alt holdt på å bli så meget bedre, i følge Heiberg den gang. Det er en skam at Norge representeres med gammelmodige menn som Heiberg i IOC, i stedet for av yngre, nytenkende krefter, som også kunne ha brukt idrettsarenaen til å kjempe for menneskers fundamentale rettigheter til et liv fritt for undertrykkelse og meningstvang. Tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo står det respekt av. Den følger en lang tradisjon av tidligere tildelinger, til Carl von Ossietzky, Albert Luthuli, Martin Luther King, Andrej Sakharov, Dalai Lama, Aung San Suu Kyi, Rigoberta Menchú, Nelson Mandela; frihetskjempere som brukte ordet som våpen mot rå makt. Det er grunn til å følge tildelingen av prisen til Li Xiaobo den 10. desember med både stolthet og spenning. Han vil neppe selv være til stede, siden kinesiske myndigheter i desember 2009 dømte ham til elleve års fengsel som svar på hans krav om reformer og demokrati i landet. 3/11 sa Heiberg at han selv ville ha holdt seg borte fra tildelingen dersom han hadde blitt invitert. Med Heibergs holdninger framstår det som et klokt valg. Olav Gunnar Ballo Leder Den norske Tibet-komité 2 VERDENS TAK NR

3 Innhold Fredsprisen Side 4 Dalai Lama på Twitter Side 26 Leder: Kinas nyttige idiot 2 Nobels fredspris til Liu Xiaobo 4 Den tibetanske blindgaten 10 Hvorfor Middelveien er et blindspor 12 Et brev til Dalai Lama fra en kineser 18 Sensur i Kina 20 En oversikt over tibetansk cyberspace 23 Åpen dialog mellom Dalai Lama og vanlige kinesere 26 Verdens tak smelter 29 en global utfordring Ny rapport om maktmisbruk i Tibet 33 Den 2. europeiske tibetanske kongress 36 Kronikk: I fengsel for miljøet 39 Nyheter 42 Siden sist - nytt fra Tibet-komitéen 48 Permafrosten smelter Side 29 Verdens Tak utgis av Den norske Tibet-komité Kirkegata OSLO Tlf.: Faks: E-post: info alfakrøll tibet.no E-post, redaktør: redaktor alfakrøll tibet.no E-post, redaksjonen: redaksjonen alfakrøll tibet.no Internett: Trykket med støtte fra Norad Forfatterne er ansvarlige for egne artikler, og representerer ikke nødvendigvis synspunktene til Den norske Tibet-komité. Redaktør: Bodil Fremstad Redaksjon: Harald Askestad, Bodil Fremstad Takk til: Pål Meland, Olav Gunnar Ballo, Camilla Solholm, Roy-Arne Varsi, Kirsti Braarud, Chungdak D. Koren, Thupten Tenzin, Mari-Louise Uldbæk Stephan, Hans Olav Heslien Layout og sats: Harald Askestad Design: Sven Inge Bråten Trykk: Prinfo Unique Forside: Fredsprisvinneren satt fengslet under prisutdelingen og ble markert med en tom stol Foto: Bodil Fremstad Bakside: Engasjert tibetaner i Dharamsala, våren Foto: Mari-Louise Uldbæk Stephan VERDENS TAK NR

4 Nobels fredspris til Liu Xiaobo Den Norske Nobelkomite offentliggjorde 8. oktober at årets fredspris går til kinesiske Liu Xiaobo. I begrunnelsen som ble gitt av Torbjørn Jagland, komitéens leder, het det at prisen ble tildelt for hans lange og ikke-voldelige kamp for sentrale menneskerettigheter i Kina. Jagland fremhevet Kinas eventyrlige økonomiske fremgang. Samtidig understreket han at landet må ta større ansvar for grunnleggende menneskerettigheter. Av konkrete handlinger Liu Xiaobo har vært delaktig i ble hans deltakelse under protestene på Den himmelske freds plass i 1989 og hans medforfatterskap til Charter 08 fremhevet. Av Pål Meland Liu Xiaobo ble født i 1955 i Changchun i Jilin-provinsen. Han er litteraturviter og forfatter og tok doktorgraden i litteratur i Beijing i Han var aktiv under protestene på Den himmelske freds plass i Han ble arrestert og satt to år i fengsel og mistet stillingen sin ved universitetet. Anklagen var kontrarevolusjonær virksomhet. Han har senere sittet fengslet flere ganger med samme begrunnelse. I desember 2009 ble han dømt til 11 års fengsel på grunn av hans krav om demokrati og reformer gjennom det såkalte Charter 08. Liu Xiaobo har selv hevdet at dommen mot ham strider mot fundamentale menneskerettigheter, hvorav en rekke av disse er rotfestet også i den kinesiske grunnloven. En rekke lands ambassader har jobbet aktivt for å få Liu løslatt. Det samme har en rekke internasjonale organisasjoner. Internasjonale PEN har blant annet samlet inn underskrifter fra over 300 forfattere verden over og bedt om hans løslatelse. Liu Xiaobo Foto: Stephanie Ho/Voice of America Flere internasjonalt kjente personligheter, blant dem flere tidligere fredsprisvinnere, nominerte Liu Xiaobo til årets pris. Det gjaldt blant annet Vaclav Havel, Dalai Lama og Desmond Tutu, for å nevne noen. Liu er den første kinesiske borgeren som mottar Nobels fredspris. Dalai Lama har riktignok mottatt prisen tidligere, men levde da i eksil i India. Liu er den første etniske kineser som mottar prisen. Charter 08 Sentralt i begrunnelsen for tildelingen av fredsprisen var Lius rolle i forhold til det såkalte Charter 08. Det ble opprinnelig signert av rundt 350 kinesiske intellektuelle og menneskerettighetsaktivister. Målet var å oppnå demokratiske reformer i Folkerepublikken Kina. Det var blant annet inspirert av Charta 77 skrevet over 30 år tidligere av en gruppe aktivister i det daværende Tsjekkoslovakia, heriblant Vaclav Havel. Charter 08 ble offentliggjort 10. desember Det var ikke en tilfeldig valgt dato, men markerte 60-årsjubileet for FNs menneskerettighetserklæring. Minoritetenes stilling ble også berørt i charteret. Det fremheves at Kina bør bevege seg i en føderal retning. Myndighetene bør anerkjenne og støtte de friheter innbyggerne lever under i Hong Kong og Macao, som i sin tid var en forutsetning for løs- Fredsprisvinneren hilser vanligvis fakkeltoget fra balkongen på Grand Hotel. I Liu Xiaobos fravær ble et bilde av ham projisert på hotellveggen Foto: Bodil Fremstad 4 VERDENS TAK NR

5 VERDENS TAK NR

6 Ikke lov å intervjue her! Skiltet er oppført utenfor fredsprisvinnerens hjem i Beijing. Oppmøtte journalister ble holdt på avstand av poilitiet Foto: Stephanie Ho/Voice of America rivelsen fra de gamle kolonimaktene. Denne respekten for demokrati og menneskerettigheter må også ligge til grunn i en eventuell forhandling med Taiwan om innlemmelse i et føderalt Kina. Et føderalt Kina vil samtidig styrke de nasjonale og etniske interessene til minoriteter innenfor dagens Kina. Dalai Lama har gitt sin støtte til de ideene som charteret her baserer seg på. Tibet-spørsmålet Liu Xiaobo har engasjert seg også i spørsmålet om Tibet. Dette blir fremhevet i et blogginnlegg skrevet av Woeser, som er publisert blant annet på nettsiden High Peaks Pure Earth som publiserer oversatte blogger fra Tibet og Kina. Her fremkommer det at Woeser var den eneste etniske tibetaner blant de som først underskrev på Charter 08. Woeser skriver i innlegget at Liu Xiaobo etter protestene i Tibet i mars 2008 var blant initiativtakerne til en liste med forslag til hvordan man kan løse Tibet-spørsmålet. Til sammen 30 intellektuelle sto bak listen som inneholdt 12 ulike forslag. Blant forslagene var å la FN og representanter for andre lands myndigheter og internasjonale organisasjoner få komme inn i Tibet for å foreta uavhengige granskninger av hva som egentlig hadde skjedd. De anbefalte videre kinesiske myndigheter om å Flere internasjonalt kjente personligheter, blant dem flere tidligere fredsprisvinnere, nominerte Liu Xiaobo til årets pris legge språket fra kulturrevolusjonen bak seg, slutte å omtale Dalai Lama i svært nedlatende termer, samt å inngå i en reell dialog med tibetanske eksilmyndigheter om en løsning på Tibet-spørsmålet. Woeser viser i sin blogg også til at Liu Xiaobo har skrevet flere artikler hvor han tar opp situasjonen i Tibet. I disse ytrer han seg svært kritisk til hvordan kinesiske myndigheter og kommunistpartiet stiller seg i forhold til Tibet og det tibetanske folk. I artikkelen The Crisis in Tibet is the Årets fakkeltog for fredsprisvinneren i regi av Amnesty International Norge den 10. desember Foto: Bodil Fremstad Failure of Materialist Dictatorship, skriver han at kommunistpartiet gjennom den materialismen de i realiteten fremmer, ikke makter å gripe hvilken betydning religionen kan ha for mennesker. I forhold til Tibet betyr dette at de ikke forstår hvilken betydning Dalai Lama spiller som åndelig leder. Når myndighetene anklager Dalai Lama forstår de ikke at de i praksis angriper selve hjertet til det tibetanske folk. I en annen artikkel, med tittelen Han Chinese Have No Freedom, Tibetans Have No Autonomy, skriver han at tibetanere neppe vil oppnå frihet og autonomi så lenge kinesere selv lever i et diktatur. En løsning på spørsmålet om Tibet er derfor helt avhengig av at Kina gjennomgår en demokratiseringsprosess. Liu Xiaobo har også argumentert for at Dalai Lama bør få returnere til Tibet. Dette viser også hvor kritisk han er til dagens myndigheter og deres forståelse av Dalai Lama som en fiende av Kina og det kinesiske folk. Det er velkjent at Dalai Lama åpent omtales som splittist fra offisielt kinesisk hold. Liu har gitt sin støtte til Dalai Lamas middelveiløsning på Tibet-spørsmålet og mener at genuint selvstyre for Tibet er en løsning man bør arbeide for. Kinesiske reaksjoner Allerede før prisutdelingen var kinesiske myndigheter aktive. De skal flere ganger ha vært i kontakt med Den Norske Nobelkomite for å formidle at en pris til Liu Xiaobo vil få konsekvenser for Kinas relasjon til Norge. Det samme skal ha vært for- 6 VERDENS TAK NR

7 midlet til en rekke norske politikere, blant annet til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Kinesiske myndigheter reagerte som forventet på tildelingen av fredsprisen til en dissident innenfor landets egne grenser. Det ble argumentert med at dette var en utidig innblanding i indre kinesiske anliggender. I tillegg ble det hevdet at det hele måtte være basert på en misforståelse av Nobels testamente, samt påpekt at det var en skandale at prisen ble tildelt en kriminell som satt fengslet for alvorlige lovbrudd rettet mot staten. Sensur for å hindre egen befolkning i å få kunnskap om tildelingen ble satt inn umiddelbart. Sendingene til CNN og BBC World gikk i svart umiddelbart etter at navnet var offentliggjort. Kinesiske medier har i all hovedsak ikke rapportert om fredspristildelingen. Kritikken rammet i særlig grad norske myndigheter. Kina har tidligere utøvd sterkt press mot norske politikere og representanter for departementer osv. for å hindre en slik tildeling. Det vises svært liten forståelse for at komiteen kan fatte sin beslutning på et uavhengig grunnlag. En rekke møter ble avlyst, blant annet møter den norske fiskeriministeren skulle ha hatt i Kina i dagene etter tildelingen. Kina kom også med dårlig skjulte trusler mot land som stiller opp i forbindelse med selve fredsprisutdelingen i Oslo i desember. Flere land mottok brev sendt via den kinesiske ambassaden i Oslo hvor det ble fortalt at deltakelse ville få konsekvenser. Andre reaksjoner Prisen ble raskt anerkjent av statsledere over hele verden. Flere store land har bedt om at Kina løslater Liu Xiaobo, deriblant USA, Frankrike og Tyskland. USAs president Barack Obama skrev i en pressemelding at Kina har hatt store fremganger på det økonomiske området, samtidig som de politiske reformene ikke har fulgt med i samme tempo. EU-kommisjonens president José Manuel Barroso uttalte at: Avgjørelsen er en sterk beskjed til de som kjemper for frihet og menneskerettigheter. Kort tid etter offentliggjøringen sendte Dalai Lama sine gratulasjoner via en pressemelding. Her sto det blant annet: Jeg vil bruke denne muligheten til å fornye mitt ønske til den kinesiske regjeringen om å løslate Liu Xiaobo og andre samvittighetsfanger som har blitt fengslet for VERDENS TAK NR

8 sin kritikk utad av denne prisen, vil ta inn over seg de signaler som gis fra omverden og tenke over hvilken rolle Kina egentlig ønsker å spille på den globale arena. I en tid hvor Kina fremstår i økende grad som en økonomisk stormakt, og hvor det er grunn til å kritisere en rekke aktører for ikke å kritisere landets brudd på menneskerettigheter av frykt for økonomiske konsekvenser, er det grunn til å berømme Den Norske Nobelkomite for å sette søkelyset på disse utfordringene. Stor pressedekning under demonstrasjon foran Den kinesiske ambassaden i Oslo den 9. desember Foto: Thupten Tenzin å bruke sin ytringsfrihet. Betydning for framtiden Prisen til Liu er en støtte til alle de som arbeider innenfra for demokratiske reformer i det kinesiske samfunn, for alle de som kjemper for mer ytringsfrihet og andre fundamentale menneskerettigheter. Det er å håpe at myndighetene til tross for Fredsprisen engasjerer også de unge. Brettene er designet av Activist: By Amnesty International Foto: Bodil Fremstad Kilder: Aftenposten. Dalai Lama: Løslat Liu Xiaobo nå!. 8. oktober ( article ece). Aftenposten. Kineserne vil ødelegge Nobelfesten. 5. november ( article ece). China Digital Times. China Dissidents Call for Dialogue with Dalai Lama. ( twelve-suggestions-for-dealing-withthe-tibetan-situation-by-some-chineseintellectuals/). Den Norske Nobelkomite. Kunngjøring. 8. oktober ( org/nb_no/announce-2010/). High Peaks Pure Earth. Liu Xiaobo: Han Chinese Have No Freedom, Tibetans Have No Autonomy By Woeser. October 28, ( highpeakspureearth.com/2010/10/liuxiaobo-han-chinese-have-no-freedom. html). International Campaign for Tibet. China s conscience favorite to win Nobel Peace Prize. October 7, 2010.( savetibet.org/media-center/ict-pressreleases/chinas-conscience-favoritewin-nobel-peace-prize). NRK. Dalai Lama ber om at Liu Xiaobo løslates. 8. oktober ( fredspris/ ). NRK. Obama ber Kina løslate Liu Xiaobo. 8. oktober ( nyheter/nobels_fredspris/ ). 8 VERDENS TAK NR

9 Kunngjøringen av Nobels fredspris for 2010 Den Norske Nobelkomite har bestemt at Nobels fredspris for 2010 skal tildeles Liu Xiaobo for hans lange og ikke-voldelige kamp for sentrale menneskerettigheter i Kina. Den Norske Nobelkomite har lenge ment at det er en nær sammenheng mellom menneskerettigheter og fred. Disse rettighetene er en forutsetning for den folkenes forbrødring Alfred Nobel omtaler i sitt testamente. I de siste tiår har Kina hatt en økonomisk framgang som det knapt finnes maken til i historien. Landet har nå verdens nest største økonomi; hundrevis av millioner mennesker er blitt løftet ut av fattigdom. Mulighetene til politisk deltakelse har også økt. Med Kinas nye status må det følge økt ansvar. Kina bryter flere internasjonale avtaler landet har undertegnet og bryter også egne bestemmelser om politiske rettigheter. Artikkel 35 i Kinas grunnlov slår fast at Borgere i Folkerepublikken Kina skal nyte godt av talefrihet, pressefrihet, forsamlings- og møtefrihet, prosesjons- og demonstrasjonsfrihet. I praksis har det vist seg at disse frihetene er klart begrenset for Kinas innbyggere. Liu Xiaobo har i mer enn to tiår vært en sterk talsmann for at grunnleggende menneskerettigheter skal gjelde også i Kina. Han deltok i Tiananmen-protestene i 1989; han var en ledende forfatter bak Charter 08, det manifest for slike rettigheter i Kina som ble offentliggjort på 60-årsdagen for FNs verdenserklæring om menneskerettighetene 10. desember Året etter ble Liu dømt til elleve års fengsel og to års tap av politiske rettigheter for oppfordring til undergraving av statens makt. Liu har konsekvent hevdet at dommen bryter både med Kinas egen grunnlov og med sentrale menneskerettigheter. Kampen for at de universelle menneskerettighetene skal omfatte også Kina blir ført av mange kinesere, både i Kina selv og i utlandet. Gjennom den strenge straff han har fått, har Liu blitt det fremste symbol på denne brede kampen for menneskerettigheter i Kina. Oslo, 8. oktober 2010 Butikken for globe trotteren, ferie turisten og drømmeren Bøker Kart Utstyr Kunnskap BESØK NETTBUTIKKEN Kilde: Den Norske Nobelkomite. Kunngjøring. 8. oktober ( org/nb_no/announce-2010/) Butikken ligger i Uranienborgveien 4, rett bak Slottet i Oslo. Tlf: Ma lør: (16) Nettbutikk Alltid åpen og rask ekspedering! VERDENS TAK NR

10 Den tibetanske blindgaten Lodi Gyaltsen Gyari er Dalai Lamas spesialutsending og leder det tibetanske forhandlingsteamet i samtalene med den politiske ledelsen i Kina. I denne artikkelen diskuterer han fundamentale problemer i holdningen til det kinesiske lederskapet. Han argumenterer for hvordan Tibet-saken kan løses til beste for både kinesiske og tibetanske interesser. Av Lodi Gyaltsen Gyari De tre siste tiårene har jeg brukt store deler av tiden på å representere Hans Hellighet Dalai Lama i samtaler med kinesiske ledere. Gjennom alle disse årene med uregelmessig dialog har jeg forsøkt å gi det kinesiske lederskapet forståelse for det tibetanske folkets vilje og Hans Hellighets visjon, for å finne en felles vei mot fred og forsoning. I løpet av disse årene har jeg også vært vitne til en drastisk endring i det kinesiske lederskapets natur og struktur fra Deng Xiaopengs gjennomgripende modighet og Hu Yaobangs statskløkt og frisinnethet, til siste års institusjonelle restriksjoner og mangel på selvsikkerhet. Den gang det fantes et visjonært lederskap, kunne vi se at Kina var i stand til å ta steg som bidro til å bevare landets enhet og integritet, til å fremme alle innbyggernes interesser og til å skape et positivt internasjonalt image. Det kinesiske lederskapets holdning til Tibet-saken har en direkte innvirkning på oppbyggingen av et harmonisk samfunn i Kina og landets profil på den internasjonale arena. Det har vært en del av jobben min å forsøke å forstå årsaken til det kinesiske lederskapets nåværende holdning, og jeg har kommet frem til tre mulige tankemønstre. Det første er oppfatningen om at Kina er i fremgang og at alle etniske grupper må nedtone sine individuelle aspirasjoner for å passe inn i denne nye identiteten. De i Kina som har denne oppfatningen ser ut til å ikke ta hensyn til, men heller undergrave det tibetanske folkets særskilte identitet. Det synes som om Beijing feilaktig oppfatter den kunstige stabiliteten i tibetanske områder som et tegn på tibetansk samtykke. Men dette er ikke tilfredshetens stillhet. Snarere er det den økende desperasjon og bitterhetens stillhet den typen som øker under undertrykkende forhold. Det er for å si det rett ut den type stillhet hvori frøene til fremtidig vold og ustabilitet sås. Det andre tankemønsteret er at om kinesiske myndigheter lykkes i å forbedre den økonomiske situasjonen i tibetanske områder, så vil det tibetanske folkets bekymring bli møtt og hele Tibet-saken vil forsvinne. Dette er også en veldig snever tilnærming til å løse Tibet-saken. Den økonomiske marginaliseringen av det tibetanske folket er et faktum som det kinesiske lederskapet må ta fatt i, med tanke på at offisielle statistikker plasserer tibetanerne på den nedre enden av skalaen for økonomisk utvikling. Som kinesiske forskere og eksperter på Tibet-saken imidlertid vet, setter tibetanerne stor pris på sin særegne kultur, en kultur som har bidratt positivt til utviklingen av det nye Kina. Denne kulturelle og spirituelle identiteten må gis plass til å blomstre og vokse blant det tibetanske folk. Dette kan ikke oppnås kun gjennom økonomisk utvikling, uansett hvor gode hensiktene er. Økonomisk integrering uten respekt og følsomhet for deres kultur, vil føre til ytterligere bitterhet blant tibetanerne. Det var denne klare beskjeden kinesiske myndigheter burde ha mottatt fra protestene over hele Tibet i Det tredje tankemønsteret er at Kina bør vente til den nåværende Dalai Lama går bort, så vil Tibet-saken forsvinne av seg selv. Disse tankene er basert på troen om at en lederløs 10 VERDENS TAK NR

11 og desorientert bevegelse vil fragmenteres og til slutt bli irrelevant. Dette er en feilplassert tankegang av mange årsaker, og veldig kontraproduktiv for Kinas egen fremtid. De som tenker på denne måten forstår ikke at fragmentering ikke nødvendigvis betyr irrelevans; den betyr radikal uforutsigbarhet og betydelig større risiko. Den tibetanske politiske bevegelsen vil absolutt ikke forsvinne, men heller rekonstruere seg selv i fraværet av den nåværende 14. Dalai Lama, og i denne prosessen bli til noe mye mer komplekst og ukontrollerbart. Det er nedslående å se hvor langt bort Kinas ledere har beveget seg fra tidligere dagers modige reform. Lederne jeg ble kjent med tidlig på 80- tallet delte en overbevisning om sin historiske rolle i å gjennomføre den vanskelige overgangen som var nødvendig i det post-maoistiske Kina. Ledere som Hu Yaobang forstod at Kinas storhet i fremtiden lå i at lederne tok ansvar for å gjøre det nødvendige grunnarbeidet for å skape ekte stabilitet. Hu ønsket en modig politisk linje i forhold til Tibet. Fordi han var åpen og ærlig, turde å handle og å se virkeligheten i øynene og ta ansvar, vant han det tibetanske folkets hjerter. Det er mitt håp at dagens ledere vil gripe muligheten og ha mot til å konfrontere den vanskelige sannheten i dagens Tibet, og reflektere over den typen modige visjoner som Deng og Hu stod for. Lodi Gyaltsen Gyari Foto: npr.org For min del, så har vi formelt klargjort posisjonen til Hans Hellighet i Memorandum om reell Autonomi for det tibetanske folk, som ble presentert på den åttende runden med samtaler i november Gjennom dette memorandumet og et notat som ble lagt frem i januar i år, har vi stadfestet i tydelige og ugjenkallelige termer at vi bare ønsker reell autonomi innen rammeverket av Folkerepublikken Kina, dens grunnlov og lovverk. Vi har gjort det klinkende klart at vi vil respektere Folkerepublikken Kinas kjerneinteresser suverenitet og territoriell integritet, herunder respekt for sentralregjeringens autoritet og å holde fast ved det regionale, nasjonale autonomisystemet. Men sentralregjeringen må også til fulle respektere det tibetanske folkets rettigheter til å bevare vår særegne og unike identitet, siden dette er vår kjerneinteresse. Det kinesiske lederskapet må ta ansvar og for alvor forplikte seg til å finne en reell løsning på Tibet-saken. At det haster å ta dette ansvaret er åpenbart, tatt i betraktning dette enestående beilelige historiske tidspunkt. Aldri før har det vært en tibetansk leder som Hans Hellighet, som så bestemt og standhaftig har fulgt en slik utfordrende og farlig vei for å oppnå en visjonær endring for det tibetanske og det kinesiske folk. Kina kaller seg selv en multietnisk stat hvor alle nasjonaliteter er likeverdige når det gjelder makt og rettigheter, i motsetning til en stat hvor en majoritet har den politiske dominansen over minoriteten. Kinas ledere har et historisk valg å ta: Vil de lede Kina mot en fredelig framtid hvor tibetanerne endelig kan finne et akseptabelt hjem innen en moderne kinesisk stat? Eller vil de gå motsatt vei, etter som fremmedgjøringens frø blir sådd, med negative konsekvenser for framtiden. Jeg vet at Hans Hellighet har valgt den riktige siden av historien. Jeg kan bare håpe på at Kinas ledere vil gjøre det samme. Oversatt fra engelsk av Bodil Fremstad Kilde: tibet-news/tibetan-impasse VERDENS TAK NR

12 Uavhengighet som Tibets eneste alternativ: Hvorfor Middelveien er et blindspor Uavhengighet er kanskje 80 eller 90 prosent uoppnåelig, men autonomi er 100 prosent uoppnåelig. Det er derfor vi må arbeide for uavhengighet og være klar når vår mulighet kommer Anonym tibetansk kilde, 2006 Vi er en liten, religiøs og uavhengig nasjon. For å holde tritt med resten av verden må vi forsvare landet vårt. Med tanke på tidligere invasjoner av utlendinger så må folket vårt kanskje møte visse vanskeligheter, men disse må de ignorere. Alle må være villige til å arbeide hardt for å beskytte og opprettholde vårt lands uavhengighet. Kunngjøring fra den 13. Dalai Lama, 1913 Mange hevder at den beste eller eneste løsningen for situasjonen i Tibet er å presse Beijing til å gi Tibet en autonom status under kinesisk overherredømme, kjent som Middelvei -politikk 1. Det gis vanligvis to begrunnelser for denne politikken: (1) Troen på at et realistisk kompromiss er nødvendig fordi Kina aldri vil gi Tibet uavhengighet, og (2) troen på at tibetanere kan ha materiell nytte av unionen med Kina. Det bør bemerkes at talsmenn for autonomi ikke bygger sine argumenterer på et ønske om å omfavne kinesisk borgerskap som sådan. Imidlertid har hver begrunnelse for kompromiss grunnleggende brister. Dette vil jeg forklare nedenfor. Av Ketsun Lobsang Dondup (pseudonym) Kinesiske tjenestemenn oppfordrer ofte kritikere av Kinas styre i Tibet om å dra dit og se med egne øyne. Den ironiske konsekvensen av mitt eget besøk til Tibet er at det har gitt meg ny innsikt i hvorfor uavhengighet, uansett hvor motløst det kan synes på nåværende tidspunkt, er det eneste levedyktige alternativet for Tibet. Det er mange historiske og juridiske argumenter for tibetansk uavhengighet, som har akademisk interesse og som kan debatteres i det uendelige uten at det har noen praktisk virkning. Det var imidlertid ikke disse argumentene som gjorde at jeg kom frem til mitt standpunkt. I stedet er mitt standpunkt basert på observasjoner og samtaler om (i) den kompromissløse naturen ved kinesisk kontroll over Tibet (ii) de negative konsekvensene av den tibetanske eksilregjeringens strategi om å gi innrømmelser i håp om at Beijing vil gå inn i forhandlinger om autonomi, (iii) den langsomme ødeleggelsen av Tibet under kinesisk styre og (iv) nødvendigheten, legitimiteten og den praktiske gjennomførbarheten av å arbeide for uavhengighet. A. Hvorfor middelveiens to begrunnelser er grunnleggende feil 1. Beijing vil ikke og kan ikke kompromisse. Problemet med den første begrunnelsen for kompromiss er at Beijing ikke har noe ønske om å inngå kompromisser. Strukturelle faktorer i den kinesiske regjeringens beslutningstakingsprosess belønner faktisk de som følger den harde linje, og gjør det ekstremt usannsynlig at moderate løsninger vil vinne innpass. Ingen jeg snakket med i Tibet hadde håp om en løsning som innebar autonomi, etter som en nødvendig, men manglende, forutsetning for dette er den kinesiske regjeringens vilje til å 12 VERDENS TAK NR

13 inngå kompromisser. Uten Beijings godkjenning kan det ikke bli noen autonomi og enhver innrømmelse gitt fra Dharamsala i den retning er bortkastet. Beijings politikk i Tibet er først og fremst motivert av et overdrevet fokus på å bekjempe separatisme. Hu Jintaos (Kinas president siden 2003 og partisekretær i kommunistpartiet i Den autonome tibetanske region , red.anm.) førstehånds erfaring med tibetanske demonstrasjoner for uavhengighet forsterker dette. Kinesiske beslutningstakere ser på tibetansk nasjonalisme som en trussel som må undertrykkes. De ser ingen grunn til å gi innrømmelser på en vei som kan føre til uavhengighet. En leder i partiavisen Folkets Dagblad uttrykte dette konsist: Middelveien strider mot den kinesiske grunnlov og lovgivning ( ) Dette viser at det som Dalai Lama forfølger er bedrageri, og det er ingen forskjell på hans høynivå autonomi og tibetansk uavhengighet. 2 Den Beijingutnevnte lederen for Tibets regionale regjering, Champa Phuntsok, gjentok nylig disse synspunktene, og uttrykte at forslaget om autonomi er bare tomme ord og en måte for Dalai Lama å oppnå uavhengighet for Tibet på. 3 Denne forhalingspolitikken synes fornuftig fra et kinesisk perspektiv. Beijing kalkulerer med at de har lite å vinne men mye å tape på et autonomt Tibet, spesielt fordi de erfarer at de styrker sin kontroll gjennom den nye jernbanen og den stadig økende tilstrømningen av kinesiske bosettere som jernbanen har muliggjort. Som den kinesiske forfatteren Wang Lixiong skriver, Mens Dalai Lama per se kan være oppriktig [i å ønske autonomi], har han ingen kontroll over utviklingen, og over hvordan de som kommer etter ham vil handle. Selv om Dalai Lama sier at han ikke søker å oppnå uavhengighet, må vi se på tibetansk uavhengighet som et tema og en mulighet som alltid vil eksistere når vi vurderer Tibet-sakens fremtidsutsikter. 4 Foto: tibetanyouthcongress.org Ser vi på fakta er det all grunn til å tro at Beijing satser på en endelig løsning på Tibet-problemet gjennom en flom av etniske kinesiske nybyggere. I Tibet i dag er det ikke bare i Lhasa at et økende antall kinesiske innvandrere dominerer økonomien, men også andre byer, mindre byer og landsbyer. Ifølge rykter som sirkulerer blant tibetanere skal 1,5 millioner kinesere bosettes i Tibet i løpet av de neste fem årene, mange av dem tvangsflyttet grunnet utbyggingen av De tre kløfters demning. Selv om det ikke mulig å få disse tallene bekreftet, er det sikkert at den nye jernbanen gjør transport av folk og varer betydelig enklere 5. Jernbanen utvides nå fra Lhasa til Shigatse og Kongpo. Ny boligbygging i og rundt Lhasa, Shigatse, Gyangtse, Nagchu, Lhoka, Kongpo, og andre rurale og semi-rurale områder tyder på at lokale myndigheter forventer at befolkningen vil øke 6. Kilder sier også at ca kineserne ankommer med tog hver dag for å bosette seg i Tibet, noe som fører til en sterk økning i prisene på matvarer. Samtidig fortsetter Beijing å slå ned på uttrykk for tibetansk kulturell identitet og lojalitet til Dalai Lama. En kilde beskriver hvordan deres forsøk på å fremme det tibetanske språket i skolene ble stoppet fordi myndighetene så på det som et tilslørt forsøk på å arbeide for tibetansk nasjonalisme. I juni 2006 startet de kinesisk-kontrollerte myndighetene i Tibet nok en anti-dalai Lamakampanje, hvor de krevde skriftlige og muntlige fordømmelser av Hans Hellighet blant tibetanere ansatt i det offentlige. Offentlig ansatte har heller ikke lov til å gå rundt Lingkhor (en pilegrimsvei som går rundt Gamle Lhasa, red. anm.) da vil de ikke få utbetalt lønn. De som har brutt forbudet er blitt konfrontert med overvåkningsbilder av dem på Lingkhor. Jeg fikk høre en ubekreftet rapport om at myndighetene planlegger å gjøre om Barkhor-området i Lhasa til et levende museum ved å kaste ut familier, og dermed tømme den siste gjenværende delen av Lhasa som fortsatt er hovedsakelig tibetansk. Jeg tar opp eksempler på økonomisk diskriminering av tibetanere i del C. Alle disse eksemplene peker mot en bevisst politikk om å holde tibetanerne nede og samtidig fremme etniske kineseres demografiske forrang. Årsaken til at Beijing planlegger å løse Tibet-problemet gjennom demografi er enkel: De innser at de VERDENS TAK NR

14 aldri virkelig kan stole på tibetanernes lojalitet. Deres styre i Tibet kan bare sikres gjennom kontinuerlig tilstrømming av et stort antall etniske kinesere. Som Wang Lixiong skriver, At Kina kunne ta kontroll over Tibet var ikke betinget av militær seier, men heller av han-kineseres evne til å dra dit og bli der. 7 Noen kinesere har allerede begynt å se på seg selv som fra Tibet. Jeg overhørte for eksempel en kinesisk taxisjåfør som hadde vært i Tibet i åtte år syte og klage (på kinesisk selvfølgelig) over utenforstående som kom og truet levebrødet hans. Med den nye jernbanen på plass kan vi forvente at etniske kinesere bosetter seg i Tibet i et stadig økende tempo. I Beijings øyne vil Tibet-problemet opphøre så snart et tilstrekkelig antall kinesere er bosatt i Tibet til at enhver mulighet for å bryte løs er eliminert. Hvis vi ser på Kinas lange historie så ble samme strategi brukt mot mandsjuer, mongoler og uigurer, og mange andre mindre nasjoner eller grupper som knapt noen husker navnet på. Hvorfor skal vi forvente at kineserne vil gjøre unntak for Tibet og gå bort fra denne velprøvde strategien, ta et skritt tilbake og gi tibetanerne muligheten til å beskytte Det er mange historiske og juridiske argumenter for tibetansk uavhengighet, som har akademisk interesse og som kan debatteres i det uendelige uten at det har noen praktisk virkning. Det var imidlertid ikke disse argumentene som gjorde at jeg kom frem til mitt standpunkt vår nasjonale identitet? 2. For at tibetanerne skal ha fremgang i en globalisert verden må vår suverenitet beskyttes. Den andre begrunnelsen som noen ganger legges frem til fordel for middelveitilnærmingen er at et autonomt Tibet vil tjene økonomisk på en politisk union med Kina. Fordelene vil trolig komme fra subsidier fra den kinesiske regjering og fra å være del Kinesiske prioriteter for økonomisk styring samsvarer ikke nødvendigvis med tibetanske interesser Foto: Hans Olav Heslien av et av de største og hurtigst voksende markeder i verden. Ved første øyekast er dette et interessant alternativ, til tross for at det i likhet med marxisme og andre materialistisk-baserte tankerekker, ignorerer hvor stor betydning begreper som nasjonalitet og identitet har for folk. Men selv på sine egne økonomiske betingelser er dette alternativet feil. Det forutsetter feilaktig (i) at langsiktige subsidier fra Beijing er bra for Tibet og tibetanerne, og (ii) at det er bedre å knytte Tibets økonomi til Kinas, i stedet for å opprettholde makroøkonomiske styringsmekanismer som ville gjøre det mulig for tibetanerne å ta beslutninger som er tilpasset Tibets faktiske forhold. Problemet med langsiktige subsidier er at de forvrenger økonomiske og poliske beslutningsprosesser, og samler makten i hendene på de som kontrollerer pengene. Ingen av delene er bra for utvikling eller demokrati. Land med betydelig oljerikdom, men lav politisk utvikling, er kjent med at eksistensen av eliter med tilgang til store mengder gratis penger fremmer ineffektiv politikk, tillater ukontrollert korrupsjon og nepotisme, og gjør regjeringen lite lydhør for folket. Det er åpenbart at tibetanernes erfaring med Kina bør føre til at vi er særdeles forbeholdne mot å bli avhengige av Beijing. Langsiktige subsidier svekker også folks motivasjon til å arbeide hardt, fordi velstand kan komme fra almisser fra oven i stedet for fra arbeid, sparing og investeringer. Dette er ikke det Tibet som vi bør ønske oss. Det er også problematisk for et lite, 14 VERDENS TAK NR

15 relativt underutviklet land som Tibet å knytte sin makroøkonomiske politikk til en eksporterende drivkraft som Kina. Tibets og Kinas økonomiske interesser er rett og slett for forskjellige. For eksempel vil det å bli medlem av Verdens handelsorganisasjon være positivt for Kinas produsenter og eksportører, men negativt for dets bønder. Kinesiske myndigheter har besluttet å gjøre denne byttehandelen i håp om at arbeidsløse bønder kan finne arbeid i byene. Tibet er imidlertid i mye større grad avhengig av jordbruk og pastoralisme enn Kina, og tibetanske byer er ikke i stand til å fange opp arbeidsløse bønder på samme måte. Så når endringer i det internasjonale markedet fører til at prisene på bygg faller i Tibet, hva skal tibetanske bønder gjøre? Det vil være bedre for Tibet om landet var i stand til å selv kunne avgjøre når og hvordan det skal bli medlem i handelsorganisasjonen (for eksempel med unntak for MUL Minst utviklede land). Kina øker renten og setter betingelser for å kjøle ned sin kystøkonomi, men hvorfor skal vi anta at dette er en god politikk for Tibet? Det vil ikke gagne tibetanerne å være økonomisk avhengige av Kina. Derimot vil det gagne oss å være i stand til å skape vår egen økonomiske politikk basert på våre egne forutsetninger. Til slutt bør jeg nevne den vedvarende relevansen nasjonal enhet og suverenitet har i den moderne verden. Se bare på EU den mest fremtredende legemliggjørelsen av postmoderne, globaliserte idealer hvor stater og folk fortsatt er veldig opptatt av å beskytte sin suverenitet og sine tradisjoner. Til og med i høyt utviklede land som Storbritannia, Canada og Spania finner man nasjonalisme og et ønske om selvbestemmelse blant grupper som nordirer, skotter, québécois og baskere. Erfaringen fra det tidligere Sovjetunionen viser at sosialismen heller ikke er i stand til å utradere nasjonalisme. Det er derfor ikke riktig å tenke at økonomisk utvikling fører til en slutt på at folk Kinesisk politi er alltid tilstede verdsetter sin nasjonalitet. Situasjonen i Tibet er ikke annerledes. B. Middelveiens negative konsekvenser, utnyttet av Beijing Folk jeg snakket med i Tibet fortalte at de opplever at kinesiske myndigheter manipulerer folk hver dag, og de så tydelig hvordan Beijing manipulerer den tibetanske eksilregjeringens gode hensikter. Den enstemmige oppfatning jeg hørte i Tibet var at middelveien ikke bare er håpløs, men også farlig. Henry Kissinger sa en gang at i politikken så betaler man aldri for varer som allerede er blitt levert. Som forventet bruker Kina den eksiltibetanske ledelsens tilnærmelser til å tvinge frem innrømmelser, mens de gir ingenting av substans tilbake. Tibetanere i Tibet fortalte meg for eksempel at de hadde hørt at Beijing spredte falske rykter om at Dalai Lama var invitert til Kina, for å forhindre demonstrasjoner da Hu Jintao besøkte USA. De var beskjemmet over at tibetanere i Vesten kunne la seg lure av slike knep. Kinesiske ledere følger råd fra Sun Tzus Kunsten å krige, hvor filosofen skrev, Derfor beseirer en dyktig leder fiendens tropper uten kamp; han erobrer deres byer uten å beleire dem. Middelveistrategien fører til at Tibet-bevegelsen lider under at den taper terreng, og av manglende fokus og forvirring når det gjelder mål og strategier. Folk beveger seg bort fra en slik bevegelse og engasjement dør ut spesielt når den tibetanske eksilregjeringen faktisk ber sine støttespillere være passive og ikke-konfronterende. Beijing vet akkurat hva de har til hensikt å gjøre: Gjøre alt de kan for å holde tibetanerne nede, oversvømme Tibet med etniske kinesere og overbevise omverdenen om at alt er normalt helt til det er for sent å gjøre noe. Kjenner vi tibetanere vårt mål? Eller fortsetter vi i stedet å la oss lure av Beijings lokkende antydninger om at de vil gjøre innrømmelser, og rykter om reformatorer som overbeviser hardliners om å forandre seg hvis vi bare kunne gi litt mer? Hvis det er tilfelle bør vi skamme oss. C. Nødvendigheten av selvstendighet Jeg skal ikke skrive om tibetanernes moralske, juridiske og historiske rett til selvstendighet. I stedet har jeg to avsluttende observasjoner: En konklusjon om at tibetanerne ikke kan leve i frihet under kinesisk styre, og en visjon om hvordan Tibet kan bli fritt. 1. Den nåværende undertrykkelsen av tibetanerne. Jeg har ovenfor skrevet om at Tibet står overfor trusselen av å bli oversvømt av kinesiske bosettere. Den politiske undertrykkelsen og tunge militariseringen i Tibet trenger ingen VERDENS TAK NR

16 beskrivelse. Dessuten lider tibetanerne under systematisk diskriminering av den enkle grunn at kinesiske myndigheter ikke stoler på tibetanere, og innfører økonomiske strategier som begunstiger kinesere. Arbeidsledighet er et stort problem for tibetansk ungdom. Det er også alkoholisme og gambling. Mange yrkesutøvende tibetanere oppfordres enten til å gå tidlig av med pensjon med full lønn (når de er i 30- eller 40-åra) eller møter bare opp på arbeid for å bli tatt bilde av på et og annet møte, mens kinesere gjør det faktiske arbeidet. På individnivå kan tibetanere se på dette som at de tar tilbake fra et korrupt system som har tatt så mye fra dem, mens de større samfunnsmessige følgene er omfattende og negative. I tillegg er disse tibetanerne enkle å holde under kontroll, etter som regjeringen bare kan true med å ta fra dem lønnen. Frivillighet blir for eksempel sett på som for farlig fordi det vil vekke offisiell mistanke. Jeg er ikke i tvil om at dette er myndighetenes hensikt. Selv om en tibetaner skulle prøve å arbeide hardt, så vil institusjonalisert diskriminering gjøre det mye vanskeligere for en tibetaner å komme seg frem enn en kineser, spesielt hvis tibetaneren ikke snakker kinesisk. Det er lettere for kinesere å få tilgang på subsidier og lån for å starte opp egne bedrifter, og lokale embetsmenn foretrekker å gjøre forretninger med kinesere. Jeg hørte for eksempel om hvordan et kinesiskeid vanntapperianlegg gjorde en avtale med lokale embetsmenn, som ga dem land og tilgang på vann fra tibetanske familier. Familiene fikk ikke kompensasjon, mens skatteinntektene går til de korrupte embetsmennene. Mens en tibetansk turistguide med høyskoleutdanning kan tjene yuan i måneden, vil en kinesisk guide tjene yuan ( lønnstillegg for hardt arbeid blir brukt for å rettferdiggjøre dette) selv om vedkommende ikke har høyere utdanning og har lite kunnskap om tibetansk historie. Tibetanere som er utdannet i India eller i Vesten, og som reiser tilbake til Tibet, ses selvfølgelig på med mistenksomhet og har det enda vanskeligere. Tibets håp ligger i at Kina vil komme til et spesielt tidspunkt med interne kriser og ustabilitet. Når det skjer vil kinesiske ledere mene at ressursene deres hovedsakelig må brukes til å bekjempe ustabilitet i selve Kina, og at det ikke er verdt å holde fast på det problematiske Tibet. Noen kinesere hevder at tibetanerne i Tibet ikke har gode jobber fordi de ikke er dyktige nok: Sosialdarwinisme i praksis. Sannheten er at tibetanerne ganske enkelt mangler utdanning og likeverdige muligheter (til sammenligning kan vi se på hvor suksessfulle mange har vært i Nepal og India). Det er ikke vanskelig å komme til den konklusjon at kinesernes økonomiske dominans i Tibet er oppmuntret av den kinesiske regjering, siden en slik dominans er i overensstemmelse med regjeringens hovedmål om å bekjempe tibetansk uavhengighet. Hvis regjeringen virkelig var opptatt av det tibetanske folket, ville den fokusere på utdanning og like muligheter i stedet for å kritisere tibetanere og gjøre det lettere for kinesere å komme til Tibet og starte forretninger. 2. Uavhengighet som det eneste alternativet: Gitt at et kompromiss med Kina om autonomi er umulig, og gitt at status quo i Tibet er uutholdelig, så er det eneste alternativet å jobbe for uavhengighet. Dette er det logiske valget, og også det mest fornuftige og praktiske. Det gir ingen mening å gi opp tibetanernes rettmessige krav på uavhengighet for det umulige alternativet som innebærer å inngå kompromisser med et kompromissløst regime i Beijing. Vi bør heller se nærmere på andre nasjoners historie, og på Tibets egen historie. Imperier er midlertidige, de feiler. Og når de feiler så er det opp til det kolonialiserte folket å være klare til å erobre sin uavhengighet. Å snakke om oppløsningen av Sovjetunionen eller Øst- Timors frihet er blitt en klisjé. Men det er verdt å merke seg at frem til like før Sovjetrepublikkenes og Øst-Timors faktiske uavhengighet, så var den jevne oppfatning at kampen deres var håpløs (se for eksempel George Bush sr sin tale fra 1991, hvor han advarer ukrainere mot nasjonalistisk selvmord bare måneder før Sovjetunionen gikk i oppløsning). Kina er ikke Sovjetunionen eller Indonesia, men så er Tibet heller ikke Litauen eller Øst-Timor, fordi Tibet-saken nyter en mer fremtredende stilling og legitimitet for store deler av verden. Kina har også dype strukturelle problemer som et rigid politisk system, økende økonomisk ulikhet, voldsom korrupsjon og forurensing, omfattende protester og uro, og en ustabil nasjonalisme rettet mot Taiwan, Japan og USA. Professor Samuel Huntington forklarte i sin klassiker Political Order in Changing Societies, at økonomisk vekst og mobilisering av nye sosiale krefter, kombinert med rigid politikk, ofte fører til uro. Tibets håp ligger 16 VERDENS TAK NR

17 i å kunne bruke Øst-Timor-modellen til å utnytte uroen i Kina for å gjenvinne uavhengigheten. Tibet har brukt denne modellen minst én gang tidligere i historien. Når tibetanere snakker om den kinesiske invasjonen av Tibet, refererer vi vanligvis til invasjonen i Vi glemmer ofte invasjonen som fant sted 40 år tidligere. Da Kina under det mandsjuriske Qing-dynastiet invaderte Tibet i 1910, ble den 13. Dalai Lama tvunget i eksil, og mandsjutropper okkuperte Lhasa. Det var hovedsakelig takket være at imperiet kollapset at Dalai Lama kunne drive ut styrkene, reise tilbake til Tibet og hevde tibetansk uavhengighet. Dette kan sammenlignes med den nåværende situasjonen i Tibet. Wang Lixiong påpeker for eksempel: Det er bare det militære nærvær i Tibet som forhindrer separatistene fra å svekke kinesisk suverenitet. Men testen på stabil suverenitet er ofte ikke stabilitet under normale vilkår, men heller på en bestemt tid i historien. Militærets rolle i suverenitet er bare som et rep som kan knytte Tibet til Kina, men som ikke kan holde våre blodslinjer sammen på lang sikt. I fredstid er repet sterkt og ubrytelig, men så snart et spesielt tidspunkt nås kan repet bli uutholdelig svakt. 8 Tibets håp ligger i at Kina vil komme til et spesielt tidspunkt med interne kriser og ustabilitet. Når det skjer vil kinesiske ledere mene at ressursene deres hovedsakelig må brukes til å bekjempe ustabilitet i selve Kina, og at det ikke er verdt å holde fast på det problematiske Tibet. Dette er hvordan andre imperier har gått i oppløsning, og det er ingen grunn til at Kina skal være et unntak. Dette utfallet avhenger imidlertid av at vi tibetanere har holdt vårt krav om uavhengighet levende, og har forårsaket tilstrekkelige problemer for det kinesiske regimet til at det blir tvunget til å gjøre et valg. Men først må vi tibetanere selv gjøre et valg. Skal vi gi, gi og gi med det umulige håpet at den kinesiske regjering, som fortsatt insisterer på at den gjorde rett i å drepe egne barn for å holde på makten vil gi tibetanerne autonomi og reversere flere tusen års kinesisk strategi? Eller skal vi avvise denne nederlagsstemningen, kjempe for vår iboende rett til selvbestemmelse og jobbe mot den dagen da Tibet kan slutte seg til andre tidligere undertrykte nasjoner som et fritt og uavhengig land? Artikkelen ble først publisert på www. phayul.com den 25. januar I forbindelse med lanseringen av den nye nettportalen The Tibetan Political Review (www. tibetanpoliticalreview.org) i juli 2010 ble artikkelen publisert på nytt som del av deres debattside om autonomi versus selvstendighet for Tibet. The Tibetan Political Review er dedikert til å fremme konstruktiv diskusjon rundt viktige politiske spørsmål som den tibetanske nasjonen står ovenfor. Oversatt fra engelsk av Bodil Fremstad Fotnoter og referanser: 1. I denne artikkelen refererer Tibet til områder i Den tibetanske autonome region, Qinghai, Sichuan, Yunnan og Gansu som historisk har vært en del av den tibetanske nasjonale, kulturelle og språklige sfære. Få utenfor den kinesiske regjeringen vil hevde at Den tibetanske autonome region kan anses virkelig autonom, men en grundig drøfting av dette temaet er imidlertid utenfor rekkevidden av denne artikkelen. 2. People s Daily, On the Middle Way of the Dalai Lama, July 26, 2006, på cn/200607/26/eng _ html. 3. AP, Tibet: No progress for China, Dalai Lama, 4. juli, Wang Lixiong, Tibet: The People s Republic of China s 21st Century Underbelly, publisert på kinesisk i Beijing Zhanlue Yu Guanli 2. januar 1999, side 21-33, oversatt av BBC Monitoring Service, publisert på BBC Summary of World Broadcasts. 5. Beijing benekter selvfølgelig dette. Se: China Daily, Railway Will Not Cause Settlers to Flood In, 14. juli 2006, på bizchina/ /14/content_ htm. 6. Beijing hevder at de ville krenke etniske kineseres likeverdige rettigheter hvis de skulle stanse innflyttingen av folk til Tibet og (si at) Han-folk som allerede er i Tibet må returnere til Kina. De argumenterer at å Få ikke-tibetanere til å flytte fra hvor de har bodd [sic] i århundrer for å tilfredsstille Dalai Lama strider mot Folkerepublikken Kinas grunnlov og Loven om Nasjonal Regional Autonomi. People s Daily, supra. 7. Wang Lixiong, supra. 8. Ibid. VERDENS TAK NR

18 Et brev til Dalai Lama fra en kineser Av Zhu Rui August 2008 Ærede Dalai Lama: Jeg må fortelle deg at mitt inntrykk av deg i min barndom og ungdom var at du var en som flådde menneskehud, en demon som plukket kjøtt fra menneskeben. Bare ut fra dette har du antakelig gjettet at jeg er Han-kineser. Jeg vokste opp i det kommunistiske utdanningssystemet. I 1997 fikk jeg imidlertid anledning til å reise til Tibet. Det var første gang jeg (i hemmelighet) så et bilde av deg, ditt vennlige og medlidende ansikt, og det fikk meg til å tvile på den kommunistiske propaganda. På Festival of the Bodhisattva of Good Fortune det året, gikk jeg tidlig til Zulakang-templet (tib: Tsuk Lha Khang, også kjent som Jokhang, red.anm.), der tildekkingen av Bodhisattva-statuen allerede hadde blitt fjernet, og så snart jeg så ansiktet hennes i lyset, steg en stemme frem bak meg. Den var sorgfull, men samtidig oppstemt og kom fra en eldre person. Foran Songtsen Gampo-salen sang hun mens hun helte vin i et beger foran statuen. Menn, kvinner og til og med barn i nærheten sang med, og da politiet viste seg, runget stemmene deres enda sterkere. De hyller Dalai Lama, fortalte en munk stille. Den dagen flyttet jeg ut av mitt hotell og inn i det tidligere hjemmet til en kjøpmann i Barkhor. Før 1959 pleide fruene i denne familien å bære klær verdt til renminbi, men alt hun nå hadde igjen var to sett med klær. Hjemmet som var igjen etter slekten hadde blitt ødelagt. Det nye hjemmet så ut til å være verdt mer, men det var mindre enn halvparten av størrelsen på det gamle, og det var ikke rennende vann, og de kommunale toalettene var stadig tette. Stanken kom rett ut i Barkhor-gaten. Denne kvinnen klaget ikke over å ha blitt plyndret av kommunistene, men det var noe hun hele tiden sa veldig stille jeg kunne så vidt se leppene bevege seg. Jeg tenkte at hun resiterte mantraet Ønske om et bedre liv. Men en dag, da vi bare var to og hun så at det ikke var noen utenfor, sa hun at hun resiterte en bønn om et langt liv for deg. I april 1999 reiste jeg til Tibet for andre gang. Da bodde jeg i hjemmet til noen bønder i en landsby i prefekturet Rikaze (Shigatse, red.anm.). Der fantes ikke rennende vann eller elektrisitet. Ved soloppgang hver dag dro familien til elven for å hente vann, og om kveldene satt til og med barna rundt den svake oljelampen og tvinnet ull. Salg av filt var så å si det eneste levebrødet landsbyboerne hadde. Maten vår var veldig enkel, og luksusen bestod av poteter i to måltider om dagen (bortsett fra havresuppe til frokost). I dette hjemmet på det stedet der det var mest lys var det et bilde av deg i en utsøkt ramme, drapert med en lang hvit khata. Senere valgte jeg å arbeide i Tibet. Som redaktør og journalist hadde jeg anledning til å møte noen tibetanere som arbeidet i kontorene til det kinesiske kommunistpartiet, og med mine egne øyne så jeg at de hadde et bilde av deg på de mest hemmelige steder, og lamper med yaksmør som aldri hadde vært tent. Du er ikke det tibetanske folks fiende. Du er det tibetanske folkets far; du er kilden til det tibetanske folkets medfølelse og lykke. Du er Yeshe Norbu, tibetanernes wish-fulfilling jewel, du er Kundun som for alltid vil stå frem for alle tibetanere hver gang de kaller på deg; og du er Gyalwa Rinpoche, høyere enn alle konger og den mest verdifulle av skatter. Tydeligvis frigjorde ikke de kommunistiske myndighetene Tibet. De stjal fra Tibet; de sådde ikke lykke, de skapte lidelse. Mens jeg lyttet til din forelesning i Madison, Wisconsin, be jeg fylt av følelser. Et hav av buddhistisk visdom med den største dybde og gradvis mer kompleks ble systematisk forklart av deg, til det på mirakuløst vis ble som regn, nærende og vitaliserende for de som lyttet du gjorde ditt ytterste for å svare på al- 18 VERDENS TAK NR